Tønsbergs handelsborgere i privilegiekonflikter

More Magazines

Info

delen, sa var han i stand til a utsette den endelige beslutningen. Forst under eneveldet skar kongen igjennom i konflikten, og snittet skulle skille Tons berg fra Agdesiden for godt. Gjennom det relativt lange tidsrommet fra 1619 til 1655 var det altsa hele tiden Tonsbergs borgermestre som ved hjelp av alt fra supplikkskriving til herredags-stevning gjorde det de kunne for a opprettholde kjopstadens handelsrettigheter pa Agdesiden. Iver Nielsen og Karl Olsens handlinger viser at de ma ha v::ert politisk kloktige, og de ma ha visst a spille sine kort riktig. Anders Madsens egenradige handlinger mot slutten av tvisten viser at han ma ha v::ert i en ganske suveren politisk posisjon overfor bade sine medborgere og overfor sentralmyndighetene i Kobenhavn. Borgerskapet hadde rett og slett overlatt hele ansvaret til ham, sannsynligvis fordi de ma ha trodd at dette ga dem storst sjanser til a vinne konflikten. Jeg har heller ikke ved konfliktene pa Agdesiden funnet at borgermesteme ble drevet enten av egeninteresse eller av borgerskapets fellesinteresse, men ma konkludere med at begge drivkrefter ma ha spilt inn med varierende kraft hele veien. H vilke fellesnevnere kan trekkes ut av alle disse konfliktene? Oppgaven med a redde byens handelsomrader var av et slikt alvorlig slag at det kun var byens mest e1fame administratorer - borgermesterne - som grep fatt i den. Borgermesteme hadde altsa ikke bare symbolsk makt, den var i hoyeste grad reell. Borgermestervervet var med andre ord ikke kun et ::eresverv man fikk for Jang og tro tjeneste, men var et meget viktig ombud for byen. Kjopstadens v::ere eller ikke v::ere var i praksis avhengig av borgermesternes dyktighet. I flere av konfliktene viste de seg som handlekraftige og verdige sitt viktige verv. Dette taler for at ikke bare alder, formue og kjopmannsskap var kriterier for a bli borgermester. Ve! sa viktig ma politiske evner og innsikt i samfunnssystemets funksjoner ha v::ert. Iver Nielsen, Karl Olsen og Jorgen Coldevei ma ha fatt denne innsikten gjennom sine radmannsverv. Anders Madsen ble borgermester direkte. Han trengte ikke a «utdannes» gjennom a sitte som radmann, han hadde allerede nok e1faring gjennom sitt tidligere slottskriverembete. Det virker ikke som om det var noe fast monster for hvordan man skulle takle handelskonfliktene som oppstod. Dette stilte krav til borgermesteme. De matte v::ere fleksible og pragmatiske, for hver konflikt krevde sin spesielle framgangsmate. Tvisten om Stromso fordret gode forhandlingsevner, da borgermesterne havnet opp i direkte droftinger om problemet pa Akershus festning. Striden om Larvik forte til en aggressiv maktpolitikk fra byradets side. Agdeside-kampen medforte at borgermesteme matte ga rettens vei for a forsvare sine medborgere. Senere viste Anders Madsen gode f01muleringsevner og taktikkeri i sitt brev til kanselliet i 1655. Radmennene er ikke nevnt med ett ord i kildene. Men enkelte ganger blir byens forhandlingspart kalt «borgermester og rad». Pa bakgrunn av at det i de andre kildene er byens to borgermestre, og mot slutten av perioden stort sett Anders Madsen alene som forhandler, ma det v::ere pa sin plass a tolke «borgermester og rad» som et stivnet uttrykk som ikke gir noe reellt inntrykk av de virkelig engasjerte i saken. De som hadde et radmannsverv var ikke erfarne nok ti! a gi seg i kast med slike alvorlige temaer som privilegiestrider. De kan ha hatt en funksjon som radgivere ove1for borgermesteme, men jeg tror nok at deres hovedengasjement la pa andre omrader, blant annet som dommere og bevitnere av dokumenter. I tillegg ma vi tenke oss at det neppe heller var praktisk med for mange forhandlere, og at det ma ha v::ert uforholdsmessig dyrt hvis hele byradet matte ut a reise for a mote motparten til diskusjoner. En viss egeninteresse gjorde seg nok gjeldende for alle byradsmedlemmer gjennom hele perioden. A skille private og offentlige interesser var ikke en kjent problemstilling pa denne tiden, og det ble av den grunn ikke sett pa som umoralsk a blande de to sf::erene. En del av motiveringen gikk pa a gjore det som var til by ens beste, en del pa hva som kunne gagne dem selv. Borgermesteren var en pater familias med ansvar for hele borgerskapets ve og vel, men samtidig en overskuddssokende «kapitalist». I de konfliktene jeg har analyse1t var det derfor hele ti den en blanding av borgerskapets fellesinteresser og deres egne handelsinteresser som var drivkraften bak deres handlinger. Jeg tor pasta at graden av egeninteresse hos borgermesterne steg utover i perioden, men jeg ma ta et forbehold for tiden fra reformasjonen til omkring 1620, da det ikke finnes kilder derfra som kan belyse dette temaet. Grunnen til okt egeninteresse var at det handlende borgerskapet ble stadig f::erre pa grunn av den sterkere konkurransen fra andre kjopsteder og ladesteder. Kravet til kapital hadde okt. Det betod at borgermesterne i det siste tiaret for 1660 hadde en forholdsmessig storre del av handelskaken enn tilfellet var ved
egynnelsen av hundrearet. Det var mer a tape ved a miste et handelsomrade og mer a vinne ved a beholde det. Det var viktigere enn noen gang fpr a klatre til maktens tinder for a opprettholde og kanskje utvide byens og sin egen handel. Anders Madsen ma ha vrert den borgermesteren som best visste a utnytte embetet til egen vinning, for ved sin dpd i 1670 var han en av Norges rikeste menn. Nar det gjelder resultatene av konfliktene borgermesterne var involvert i, sa virker det som om resten av byens borgerskap var fornpyd med utfallene. Var de ikke det, ville jeg forventet a finne supplikker pa deres misfornpydhet i kildene. De hadde nar alt kom til alt heller ikke sa mye a klage pa, for kjppstadens spydspisser klarte a vinne forstaelse for sine synspunkter ved jevnt over de fleste konfliktene. Men om Tpnsbergs borgermestre viste seg dyktige i byens privilegiestrider, sa ma de andre partene ha hatt bedre kort pa handen. Tpnsberg la i en handelsmessig bakevje, og det var det ikke i borgermesternes makt a endre. Byen og byradsmedlemmene, unntatt borgermesterne Anders Madsen og Jprgen Coldevei, skulle derfor tape mye av sin handel ti! de andre omradenes innvanere i den nye tiden som var i anmarsj. Litteratur: Bull, Edvard: Kristianias historie, bd. I. Kristiania 1922. Huitfeldt-Kaas: Optegnelser om Familierne de Tonsberg og V. Tritschler. Personalhistorisk tidsskrift 2 rekke, bd. 3. Kristiania 1888. Johnsen, Oscar Albert: Larviks historie, bd. I. Kristiania 1923. Johnsen, Oscar Albert: ninsbergs historie, bd. 2. Tidsrummet 1536-1814. Oslo 1934. Norsk His to risk leksikon. Oslo 197 4 Pedersen, Tord: Drammen. En norsk 0stlandsbys utviklingshistorie, bd. I. Drammen 196 I. Rian, 0ystein: Vestfolds historie, grevskapstiden 1671-1821. Vestfold 1980. Sogner, Bj0rn: Trondheim bys historie, bd. 2. Oslo 1992. Sprauten, Knut: Oslo bys historie, bd. 2. Oslo 1992. Steen, Sverre: Kristiansands historie, bd. I. Oslo 1941. Noter I) Are Mikkelsen, Byradet i Ts;Jnsberg 1536-1660, Universitetet i Oslo, varsemesteret 1996 2) Riksark:ivet, Danske Kanselli, norske innlegg, eske 16, 6/7 1655 3) Diplomatarium Norvegicum bd. I 6, s. 699 4) Norske riksregistranter bd. 9, s. 80-84 5) Norske riksregistranter bd. 4, s. 640 6) Riksarkivet, Stattholderarkivet, D, IX pk 1, ymse lause dokument 1580-1617 7) Riksark:ivet, Danske kanselli, norske innlegg, eske 14, mappe 8, andragende 1653 8) Oscar Albert Johnsen, T0nsbergs historie, bd. 2, Oslo 1934, s.107 9) Tord Pedersen, Drammen, en norsk s;Jstlandsbys utviklingshistorie, bd. I, Drammen 1961, s. 168 10) Riksarkivet, Danske kanselli, norske innlegg, eske 14, 20/2-1653 11) Pedersen, s. 168 12) Riksarkivet, Danske kanselli, norske innlegg, eske 14, Gregers Krabbe og Vincens Bildts betenkning ti] kongen 3/9- 1653 13) Pedersen, s. 170/Norsk riksregistranter 11, s. 71, 85f. 14) Pedersen s.175 15) Pedersen, s. 164 16) H.J Huitfeldt-Kaas: Optegnelser om Familierne de Tonsberg og V. Trichler. Personalhistorisk tidsskrift 2 rekke, bind 3. Kristiania 1888. 17) Norsk Biografisk Leksikon, bd. 9, s. 5 18) Pedersen,s.311-12 19) 0ystein Rian , Vestfolds historie, Vestfold fylkeskommune 1980, s. 15 20) Oscar Albeit Johnsen, Larviks historie, bd. 1, s. 46 21) Stattholderskapets ekstraktprotokoller, supplikker og resolusjoner, bind 2, s. 191 22) O.A. Johnsen, T0nsbergs historie, bd. 2, s. 85 23) Riksark:ivet, Danske Kanselli, skapsaker, skap 8, pk. 150 B, zz, 22.04.1651 24) O.A.Johnsen, foredragsnotater om byradet i T0nsberg, Vestfold fylkesmuseums arkiv. 25) Riksark:ivet, Danske kanselli, skapsaker, skap 8, pk. 150 B, zz, 13.05.1651 26) Riksark:ivet, Danske kanselli, norske innlegg, eske 14, mappe 8, andragende I 653 27) Norske riksregistranter 11, s. 86 28) O.A. Johnsen, Larviks historie, bd. 1, s. 41 29) O.A. Johnsen, T0nsbergs historie, bd. 2, s. 67 30) Norske riksregistranter 4, s. 680 31) Norske riksregistranter 4, s. 680 og s. 708 32) Norske herredagsdomb13ker 2 rekke, bind 5, s. 102-107 33) Riksark:ivet, Danske Kanselli, norske innlegg, eske 16, Anders Madsens supplikk ti! kongen, 6/7-1655 34) Riksarkivet, Registraturer ti] Danske kanselli, norske innlegg, s. 260, 6/12-1654 35) Norske riksregistranter 11, s. 350 36) Riksark:ivet, Danske kanselli, norske innlegg, eske 16, Skiens byrads supplikk ti! kongen 1655
Page 1 and 2: T0nsbergs handelsborgere i privileg
Page 3 and 4: tok han fram resultatene av forhand
Page 5 and 6: Detalj av Lucas Janzan Waghenaers k
Page 7 and 8: Ved munningen av Farriselven. og La
Page 9 and 10: te en noe mer stedfast tilvierelse
Page 11: Kj0pstaden Skien, som i utgangspunk

Tønsbergs handelsborgere i privilegiekonflikter

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?