Guttegruppa

INNHOLD
Forord
Om å løfte sammen
Trender og utvikling
Alle trenger en plass i noens hjerte
Den trygge havna
Kjærlighet og respekt i møte med fienden
Jeg er bare Karim
Leken som mål, ikke middel
Dette er familien jeg aldri fikk
Referanseliste
Design og foto: Therese Skauge Klokset • Illustrasjon: 123rf.com

FORORD
«Han er i hjertet mitt – og jeg er i hjertet hans!»
Sterke og tillitsfulle personlige relasjoner til trygge voksenpersoner er det som mer enn noe annet kan
lede sårbare ungdommer bort fra å lefle med kriminalitet og ekstremisme – og inn på en bedre vei i livet.
Dette er kjernen i arbeidet Kirkens Ungdomsprosjekt (KUP) driver overfor utsatte ungdommer i
Kristiansand. Det er i tråd med mye av forskningen på «hva som virker» i forebygging og intervensjon.
Innenfor psykiatrien har man funnet at kvaliteten i den terapeutiske relasjonen er viktigere for resultatet
enn hvilken terapimetode som brukes. Det samme gjelder i forebyggende ungdomsarbeid. Det er ikke så
viktig om det man gjør sammen med ungdommene handler om fotball eller andre gruppeaktiviteter – det
er tillit, empati og ekte omsorg som skaper forandring.
Ungdommene KUP jobber med har opplevd mye vondt og utrygt gjennom oppveksten, både med brutte
relasjoner, omsorgssvikt, traumer og vold. For dem er det avgjørende å få oppleve omsorg og støtte fra
noen trygge voksne som kan følge dem over tid, som kan være der for dem når de trenger det, og som
ikke slipper tak i dem når ting blir ekstra trøblete.
Vi vet at ungdom som sliter med å få det til på skolen, med å få jobb eller å finne gode sosiale fellesskap,
har lett for å søke inn i miljøer med andre ungdommer som også sliter. Både kriminelle gjenger og
politiske ekstremistgrupper av ulik farge fisker aktivt etter rekrutter i slike ungdomsmiljøer. De tilbyr
ungdommene noe av det de savner: En identitet, et fellesskap, og det å være en del av noe større. Som
det stod på en rekrutteringsplakat terrororganisasjonen IS spredte på Facebook: «Sometimes those
with the worst pasts have the brightest futures». Vi vet alt for godt hvordan det gikk med mange av dem
som lot seg lokke.
Da må andre aktører sørge for å gi slike utsatte ungdommer noe som er bedre enn det IS eller nazistene
kan tilby, og som oppfyller ungdommenes grunnleggende behov på en mer genuin måte. Denne rapporten
vil vise hvordan Kirkens Ungdomsprosjekt arbeider for å dyrke fram det positive potensialet hos disse
ungdommene.
Tore Bjørgo
Leder for Senter for ekstremismeforskning (C-REX),
professor ved Universitetet i Oslo og Politihøgskolen

JOHAN FORTELLER
Innkalling
Det er søndag ettermiddag og guttegruppa
skal kalles inn. Gruppa møtes
hver mandag ettermiddag. Innkallingen
foregår digitalt via sosiale medier og
mobilnett. 2 mottar SMS, 2 er kun på
Snap, 3 er på Messenger og en må
ringes på Facetime, «for ellers jeg bare
glemmer det». Vi har prøvd å få alle med
i en Messenger-gruppe, men ting tar
tid…
De er åtte ungdommer fra fem forskjellige
skoler, som alle har sine egne historier
og egne utfordringer.
Hei gutta! Det begynner å bli kaldt,
og nå har jeg bestilt kunstgressbanen
på Sport&Moro frem til mars neste
år. Endelig skal vi spille inne. Vi sees
i morgen utenfor KUP kl 15.30. Vi
kjører minibuss, som vanlig. Jeg lager
maten klar til vi går, og hvis noen er
tidlige i byen så kan dere bare komme
opp og chille i sofaen til vi går. Vi
gleder oss til å se dere igjen. ☺ J og
gjengen.

5
Om å løfte sammen
Ved oppstart av prosjektet ble det dannet en styringsgruppe
bestående av Ingunn Lyngset Holme (daglig leder, KUP),
Torunn Fladstad (spesialrådgiver, RVTS Sør), Johanne
Benitez Nilsen (kriminalitetsforebyggende koordinator,
Kristiansand kommune), Eugene Guribye (seniorforsker,
Agderforskning) og Kjetil Grødum (forskningsleder, Stiftelsen
Arkivet/Platform). KUP har hele prosjektperioden hatt ansvar
for å drifte guttegruppa. RVTS Sør var initiativtaker og har
bidratt med veiledning og kompetanseheving av ansatte og
frivillige, og prosjektet har hele tiden samarbeidet tett med
Kristiansand kommune.
KUP (Kirkens Ungdomsprosjekt i Kristiansand) er en ideell
organisasjon som driver forebyggende arbeid for utsatt
ungdom. KUP hadde en aktiv rolle i bekjempelsen av det
høyreekstreme miljøet som blomstret på Sørlandet sent på
90-tallet. KUP jobbet målrettet med gruppetiltak og individuell
oppfølging av ungdommer i miljøet og etablerte alternative
trygge fellesskap og relasjoner. Dette er dokumentert i NIBR
rapporten om voldelige ungdomsgrupper i Kristiansand
(Carlsson 2004).
RVTS Sør (Regionalt Ressurssenter om vold, traumatisk
stress og selvmordsforebygging) fikk i 2014 oppdrag i
Handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme
(Justis- og beredskapsdepartementet) både med forebygging,
kompetanseutvikling og bedre tverrsektorielt og
tverrfaglig arbeid mot voldelig ekstremisme. Samarbeidet
rundt guttegruppa er utvikling av kunnskap forankret i
praksiserfaringer. RVTS Sør og KUP har tidligere samarbeidet
rundt grupper for jenter med minoritetsbakgrunn som
et forebyggende tiltak mot negativ sosial kontroll og
tvangsekteskap. Dette samarbeidet var et grasrottiltak blant
minoritetsjenter, som samtidig bidro til kompetanseutvikling
og tettere samarbeid mellom ulike etater og fagmiljøer
(Fladstad og Holme 2011/15). Dette samarbeidet ønsket
vi å bygge videre på i arbeidet mot radikalisering og voldelig
ekstremisme.
Kristiansand kommune har en kriminalitetsforebyggende
plan; «Sammen om en tryggere hverdag», hvor arbeid
mot radikalisering og voldelig ekstremisme er et av syv
innsatsområder. Kommunen har også utarbeidet en egen
forebyggende veileder på dette feltet.
Agderforskning og Stiftelsen Arkivet ble koblet på prosjektet
for å drive følgeforskning den første fasen i etablering av
guttegruppa (Guribye, Eugene og Kjetil Grødum, 2018).
Premisset for å få midler til prosjektet i 2015, var et smalt
fokus på radikalisering. Dette preget den tidlige fasen knyttet
til rekruttering av gutter, samt fokus i forskningsartikkelen.
Erfaringer underveis i prosjektet og funn som forskerne
vektla, har vært knyttet til utfordringer med å spisse
målgruppa for mye. I et forebyggende perspektiv og i videre
utvikling av prosjektet, er sårbarhet og utenforskap vårt
hovedfokus.
Guttene som har bidratt i prosjektet er anonymisert og har
godkjent tekstene som står på trykk.
Artiklene som er hentet fra rvtssor.no, er her gjengitt i
forkortet versjon.
TAKK
• til alle guttene som har deltatt i gruppa og bidratt med
sine erfaringer.
• til frivillige, fagfolk og samarbeidspartnere som har gjort
prosjektet mulig.
Prosjektgruppa:
Ingunn Lyngset Holme, daglig leder, KUP
Johan Fredric Key Berntsen, miljøterapeut, KUP
Torunn Fladstad, spesialrådgiver, RVTS Sør
Gunnar Eide, spesialrådgiver, RVTS Sør

6
Trender og utvikling
i ungdomsmiljøet i Kristiansand
I Kristiansand bor det 20.019 barn og unge under 18 år. I 2016 og 2017 var det en betydelig økning i
ungdomskriminalitet i Kristiansand. Da særlig innenfor vold, trusler og utfordringer i et miljø som i hovedsak
bestod av minoritetsgutter. I 2018 har trenden snudd og antallet registrerte saker og lovbrudd har gått ned
(Trendrapport 2018).
Antall ungdom registrert for lovbrudd ble redusert fra 239
i 2017, til 214 i 2018. Kjønnsfordelingen er 159 gutter og
55 jenter.
“De registrerte lovbruddene i 2018
var dominert av gutter på 16 og 17
år, og sakene var hovedsakelig knyttet
til trusler, vold og narkotika. Antallet
minoritetsungdom registrert for lovbrudd
ble kraftig redusert, fra 108 til 58
ungdommer.”
«Det er mindre bekymring for store grupper, men mer
bekymring for enkelte ungdommer som sporadisk går
sammen og oppfører seg truende, bruker vold og prøver
ut ulike rusmidler. En viktig erkjennelse i det kriminalitetsforebyggende
arbeidet for barn og unge er at det
ofte er få ungdommer som står bak mye av den kriminelle
aktiviteten... Problematikken knyttet til ungdom som begår
gjentatt kriminalitet er ofte svært sammensatt. Flere
sliter med sin psykiske helse og kommer fra vanskelige
oppvekstmiljø. Rusproblematikk er en fellesnevner og en
opprettholdende faktor for kriminalitet.»
(Trendrapport 2018).
var det en viktig og god koordinering av ulike tiltak gjennom
SNU-prosjektet. SNU står for Stans Negativ Utvikling og er et
samarbeidsprosjekt for bedre å koordinere tjenester.
«Politiet i Kristiansand opplever en økning i ungdomskriminaliteten
i 2016 og 2017. Kriminaliteten begås
i hovedsak av gutter, og økningen gjelder spesielt på
voldssaker. Denne utfordringen må politiet løse i samarbeid
med andre, og KUP er en sentral samarbeidspartner for
politiet. KUP har aktivitetstilbud for mange av guttene som
er registrert med mange straffbare forhold. Dette er et viktig
arbeid, hvor vårt felles mål er å få i gang en positiv endring
hos ungdommen.» Grete Pedersen (leder forebyggende
seksjon, Kristiansand politistasjonsdistrikt).
“Vi opplever KUP som et særdeles viktig tiltak for sårbare
ungdom i kommunen. De utgjør en forskjell for mange og er
et viktig supplement til kommunens egne tiltak. Samarbeidet
er unikt og blir høyt verdsatt av kommunen og blir derfor av
kommuneledelsen prioritert med årlige driftsmidler”
Johanne Benitez Nilsen, (kriminalitetsforebyggende
koordinator i Kristiansand kommune).
Arbeidet med guttegruppa er et tett samarbeid og spleiselag
mellom Kristiansand kommune, RVTS Sør og KUP. Det gode
samarbeidsklimaet over mange år, tillit og anerkjennelse av
hverandre og ulike roller, har gjort dette arbeidet mulig.
Bred innsats
Etter økningen i 2016/2017 ble det satt inn en rekke tiltak
og en samlet bred innsats fra politi, kommune, fylkeskommunen,
skole og frivillige organisasjoner. Ikke minst

7

8
Alle trenger en plass i noens hjerte
Vi treffer Hazard første gang en dag på KUP. Han har sagt ja til en samtale om livet og sin deltakelse
i guttegruppa.
Pizza og cola kommer på bordet. Johan (leder for guttegruppa)
er der, og Gunnar og jeg (Torunn) deltar fra RVTS Sør. Pizzaen
smaker godt. Vi småprater litt om skolen og fritak fra
undervisning for intervjuet vårt. Hazard er sulten. Vi også.
Vi presenterer oss og forteller at vi ønsker å spørre ham litt
om hva som er ok i livet hans, hvilke utfordringer han står i,
hva som er vanskelig og om håp og drømmer for framtida.
Vi spør ham først om hva som er ok i livet og hva han liker å
gjøre. Hazard snakker om betydningen av å ha venner og at
han liker å spille fotball sammen med dem. De har det gøy
sammen, og når de spiller fotball får de trening så de blir
bedre etter hvert. Men Hazard forteller også at vennskap
er viktig hvis man trenger hjelp. Det kan for eksempel være
hvis man trenger penger eller en plass å bo, forklarer han.
Når ting treffer deg i hjertet
– Hvis du har en dårlig dag, hvis du er i dårlig humør, hva kan
årsaken til det være?
– Det kan for eksempel være hvis noen er syke i familien,
sier Hazard, og forklarer at det er situasjoner «når ting
treffer deg i hjertet».
Vi spør om han har et eksempel på noe som treffer ham i
hjertet. Hazard forteller om pappaen sin. Han er langt borte,
i et annet land, og han har ikke jobb.
– Jeg tenker mye på ham, sier Hazard, og forklarer at han
har vært atskilt fra pappaen sin siden han var liten.
Moren har vært alene, med Hazard og to brødre. Vi spør
hvordan han tenker det er for moren hans.
– Mamma kan bli bekymret for meg, svarer Hazard, og hun
advarer meg mot festing og drikking. Men jeg vet at mamma
bryr seg – alltid!
Han kom til huset mitt!
Hazard fortsetter med å fortelle at han også har andre i livet
som bryr seg om ham. KUP er der. En tidligere lærer har
også betydd mye.
Om denne læreren sier Hazard:
– Han lærte meg mye. Han brydde seg, og han var streng,
men… Jeg liker ham! Han har et godt hjerte og han bryr seg.
– Likte denne læreren deg da, drister vi oss til å spørre.
– Jeg tror det, svarer Hazard.
Smilet kommer fram. Han og læreren snakket mye
sammen.
– Jeg har sagt til ham: «Jeg skulle ønske at du var
faren min.» Han er i hjertet mitt.
– Tror du at du også er i hjertet hans?
– Jeg tror det, svarer Hazard.

9
Vi fortsetter
en samtale om
betydningen av både
å ha noen i sitt hjerte
og være i noens hjerte,
og spør Hazard om hvordan
man får noen inn i hjertet sitt.
– Det er viktig å snakke sammen,
vise interesse, bli kjent, forteller
Hazard.
Dette var noe av det han opplevde i
relasjonen til denne læreren.
– Hva skjedde hvis du var borte fra skolen?
Hazard forteller at da møtte læreren ham med spørsmål
som: «Hvor har du vært?»
– Han kjefta ikke, forteller han.
En dag husker Hazard spesielt godt. Han gikk ikke på skolen.
Var hjemme. Så tittet han ut av vinduet, og der var læreren:
– Han kom til huset mitt!
Han ble veldig overrasket over at læreren kom hjem til ham,
helt uventet. Vi spør om han opplevde at han da var viktig
for denne læreren.
– Ja, bekrefter han.
Læreren anstrengte seg for å finne ham da han ikke kom på
skolen. Og denne læreren har fortsatt en plass i Hazards
hjerte. Han husker læreren både som veldig snill – og
streng – og bestemt.
Johan kjøpte kebab
til meg da jeg var
sulten
Hazard mener at hvis man
ønsker å hjelpe, så må man
være tilstede når noen trenger
hjelp.
– Har KUP noen gang vært der når du har
trengt det?
– De har hjulpet meg med å skaffe jobb. Og
Johan kjøpte kebab til meg da jeg var sulten.
– Hva er bra med KUP?
– Det er gøy å henge med noen her. Jeg har venner
her og er ikke alene. Vi drar på turer sammen, til
Danmark og Sverige.
– Hva med de voksne i KUP?
– De er hyggelige og respekterer meg. Johan er i
hjertet mitt! Jeg har kjent ham helt siden jeg kom til Norge
– i syv år, svarer Hazard.
Johan responderer på hva Hazard betyr for ham:
– Du er i mitt hjerte. Vi har snakket mye sammen, og vi
kjenner hverandre godt. Jeg er glad i deg!
Gjensidigheten i relasjonen er tydelig, og vi snakker litt
videre om hva det betyr å være i noens hjerte og om det da
også kan være sånn at vi kan såre hverandre.

10
– Er det sånn for deg, Johan?
Johan gir oss noen glimt inn i episoder i guttegruppa
der guttene misbrukte hans tillit og han ble såret.
– Det gjorde vondt inni meg, forklarer han.
Vanskelige ting skjer, men for Johan er det da helt
avgjørende at de kan snakke om dette etterpå.
Hazard bekrefter at det gjør de i guttegruppa, og
vi spør om lederne i KUP og guttegruppa lærer ham viktige
ting om livet.
– Ja, kommer det kontant.
Hazard forklarer igjen at han har kjent voksne i KUP lenge.
Han har vært med i forskjellige grupper i KUP over flere år,
og han kjenner seg trygg på de voksne. Han hjelper også
KUP, forteller han videre. Han inviterer andre ungdommer
med, gutter som han kjenner.
I guttegruppa har utgangspunktet vært en felles interesse
for fotball. De liker å spille fotball, men er ikke lenger del av
organiserte fritidsaktiviteter. Bortsett fra KUP, da.
– I tillegg til fotball har de også andre typer aktiviteter. De
reiser på turer, får nye venner og blir kjent med voksne som
er ledere.
Hazard sier at dette gir dem noen gode minner som de vil
komme til å snakke om seinere i livet.
– Det er gode minner å ha med i hjertet mitt, sier han.
Det er stress akkurat nå
Vi spør om fremtiden. Hva drømmer han om?
– Jobb!
Svaret kommer fort og kontant. Han går på videregående
nå, og han vet at det er viktig å fullføre videregående for å
få jobb.
– Det er også viktig å komme på tida, kommenterer han.
– Og for å få ting til må man vise at man virkelig vil. Men
det er litt vanskelig nå, og det som er mest stress er bolig,
fortsetter han.
Hazard forteller at han ikke har noen fast plass å bo for tida.
Han flytter litt rundt og bor hos venner.
– Det er stress akkurat nå, sier han.
Man fullfører jo barn hele livet
Vi spør hvordan han ser for seg at livet hans ser ut når han
er rundt 25 år. Temaet er fortsatt knyttet til håp og drømmer,
og Hazard ser for seg livet sitt der han i tillegg til jobb har
«leilighet, familie og to barn: En sønn og en datter».
– Hva slags pappa er du da?
– Man fullfører jo barn hele livet, svarer Hazard.
– Hva hvis barna dine begynner med rus og kriminalitet?
Hazard er ikke i tvil om hva han da ville ha gjort.
– Jeg ville prøvd å hjelpe. Da hadde jeg fulgt ham hele tida!
– Kanskje er det noe du opplever at noen av de voksne gjør
i ditt liv nå?
– Ja, svarer Hazard.
Det er ikke så lett å være ung
– Det er ikke så lett å være ung, kommenterer Hazard
når vi avslutningsvis snakker litt om ungdomsmiljøer i
Kristiansand. Han forteller om slåsskamper, rasisme,
diskriminering og politi. Ting skjer.
– Hva betyr det for deg at Johan og Steffen (i KUP) stiller
opp?
– Det viser at de bryr seg om meg. Jeg er heldig, avslutter
Hazard.
Kjetil Stangenes (læreren)
Hazard kunne knapt lese og skrive og hadde vokst opp
på et annet kontinent uten særlig skolegang, da jeg
møtte ham på ungdomsskolen. Overgangen til vanlig
klasse etter et kjapt opphold på mottaksskolen gjorde
ikke skoledagene særlig lette for gutten. Selv om svært
lite allmennkunnskap var på plass, lærte han seg raskt
gatas språk og væremåte. Han ble ofte mistenkt og
misoppfattet av lærere og medelever, og det ytre var
ofte i skarp kontrast til den han egentlig var. Hazard
er en gutt jeg ble svært glad i. Han hadde et stort
hjerte som virkelig banket for andre mennesker. Ved
flere anledninger måtte jeg be om unnskyldning for å ha
mistolket hans handlinger.
Som en dag da han gikk på butikken for å handle inn
til lunsj, og ble borte dobbelt så lenge som avtalt.
Jeg gav han en klar tilbakemelding for avtalebruddet.
Forklaringen jeg fikk var mildt sagt overaskende! Hazard
hadde møtt en eldre nabodame på butikken som bar
tunge handleposer. Han syntes synd på dama og tilbød
seg å bære varene hjem for henne. Dette tok lang tid og
resulterte i at han ble sein til vår avtale.
Jeg hadde gleden av å være læreren hans
i to år. Vi fikk en nær og god relasjon med
mange fine opplevelser og samtaler. Han er
en gutt som imponerte meg med sin historie,
sin medfølelse og omsorg for andre. Han har
fremdeles en stor plass i hjertet mitt, og jeg
ønsker virkelig at han klarer seg bra i livet.

11
JOHAN FORTELLER
«FY FAEN I HELVETE
FOR EN IDIOT.
HAN SKJØNNER
INGENTING!”
Adil
Adil banner i det han setter seg inn i minibussen. Han
puster tungt og er tydelig oppgitt. Adil tar frem mobilen
og åpner 11 nye Snapchat-meldinger. Det er 10 minutter
til vi skal plukke opp resten av gjengen utenfor KUP, og i
motsetning til alle andre mandager har han ikke kommet
seg på bussen til byen. Han ringte og fortalte at han ikke
rakk det, og lurte på muligheten til å bli hentet.
– Hva skjer? Hvem er idiot? Hva er det han ikke skjønner?
Og hvorfor er du så sint i dag? sier jeg, mens vi starter på
en tur jeg vet tar 12 minutter hvis vi unngår kø.
– Pappa sa jeg måtte handle for ham. Han gadd ikke kjøre
selv, og da måtte jeg jo det. Ikke kjøre liksom, jeg måtte
jo gå, og posene var så jævla tunge, Johan. Men jeg sa at
jeg skulle på KUP og så sa han at det skulle jeg ha tenkt
på før, og da klikka det for meg. Så da smalt jeg døra igjen
og stakk ut. Jeg ble så jævla sur, Johan.
– Adil. Skulle du egentlig ha hjulpet pappaen din å handle
i går? sier jeg. Jeg smiler til ham.
– Nei, på vei hjem fra skolen i dag, men jeg rakk det ikke.
– Rakk du det ikke?
– Ok, jeg glemte det.
– Adil, tror du pappa er glad i deg?
– Hold kjeft, Johan!
– Adil….
– Ja, jeg vet at han er glad i meg og stolt av meg. Det sa
han til meg på fredag. Men så du målet til Aguero i går? Fy
faen så god han er. Tidenes beste spiss i City.
Adil smiler, kobler mobilen på anlegget i bussen, og mens
Blue Moon gjaller fra anlegget og praten går videre om
hvordan helgen og skoledagen var, er vi begge klare for å
møte de andre.
Jeg sitter og tenker. Følelsene kan svinge fort i
ungdommenes liv. Det å bli sett og hørt der du er i livet,
akkurat nå, er viktig. Mange av dem savner voksne som
tåler disse svingningene. Når relasjonen er på plass kan
følelsesregulering åpne for refleksjoner, et ønske om
endring og mestring.

12
Den trygge havna
– I KUP skal ungdommene kunne snakke om alt. I all sin sårbarhet. Og vi voksne skal være der for
dem. Lenge.
Johan Fredric Key Berntsen og Ingunn Lyngset Holme sitter
ved et langbord i Kirkens Ungdomsprosjekts (KUP) loftslokaler
i Kristiansand sentrum. Like ved står et bordtennisbord og
en sofa, og bak oss finner vi en kjøkkenkrok. Det er lavt
under skråtaket, og en lun, hjemmekoselig stemning. Alt
inviterer til et godt sted å være for de som er her.
– Her skal ungdommen kunne komme når de trenger det. Om
det er for å ta seg en lur på sofaen, få i seg en brødskive,
eller bli fulgt til jobbintervju. Her er de trygge, og her er de
hjemme, forteller Ingunn.
For ungdommene i KUP betyr det trygghet, relasjon og
kjærlighet, på godt og vondt.
– Vi i KUP lover at vi skal stå med ungdommene, over mange
år. Det de trenger er trygge, stabile voksne som er der for
dem. Lenge.
Ingunn og Johan har jobbet her siden 2006, og har sett
mange ungdommer innom lokalene. De fleste med en heftig
bagasje, eller en tung bør i livet.
Her skal ungdommene få den stabiliteten, og den tilhørigheten,
de så sårt trenger. Og her skal de få lov til å
være ærlige om livet.
Kan strekke seg lenger
– Vi skal tilby dem et stabilt miljø, og vi skal være de trygge
voksne som er her for dem – når enn de trenger oss – over
lang tid, supplerer Johan.
– Som en av ungdommene i guttegruppa vår sa: «Når jeg har
KUP en gang i uka, tåler jeg mye i tiden mens jeg venter på
ny uke.»
Johan forteller at de har hørt mange historier i løpet av de
13 årene de har vært i KUP. Og det som går igjen hos alle
de som er innom, er det enorme behovet for trygge, nære
og gode relasjoner.
“Systemet klarer ikke å gi dem denne
langsiktige, personlige oppfølgingen.
Ungdommene møter mange flotte
mennesker, men det kommer alltid til en
avslutning – som regel altfor tidlig.”
Dette er ofte ungdom med mye traumer i bagasjen, og
de trenger å møtes med tålmodighet, kjærlighet og en
traumebevisst omsorg. De trenger voksne som står med
dem mye lenger enn det det offentlige kan gi dem.
– Der har vi i KUP et fantastisk privilegie som frivillig
organisasjon. Vi har ingen grenser for hvor langt vi har lov
til å strekke oss. I noen saker velger vi å strekke oss langt,
i andre velger vi å henvise til det offentlige hjelpeaparatet –
når vi ser at det er lurt, sier han.
Mange av ungdommene som er innom står i en krevende
hverdag og trenger ekstra støtte.

13
Ingunn og Johan sier trygghet, relasjon og kjærlighet er viktig for guttene i Guttegruppa. Foto: Therese Skauge Klokset
“I KUP får de et trygt, rusfritt miljø der
de kan bli bedre kjent med seg selv på
godt og vondt. Og de blir alltid tatt imot,
uansett hvor vondt de har det og hvilke
smerteuttrykk de viser.”
– Mange av disse ungdommene har klart seg veldig bra,
og noen av dem kommer tilbake midt i tyveårene og sier
hva KUP har betydd for dem. De forteller med egne ord,
at denne gruppa holdt dem i live. KUP var den ene trygge
havna som de visste var der, forteller Ingunn.
Vi har også historier om ungdom det ikke har gått greit med,
og da er det ofte rusen som tar overhånd, forteller de.
– Det er tøft. For hver ungdom som det ikke går greit med,
så knuser det hjertet mitt litt. Men i denne jobben blir hjertet
utvidet til å tåle og romme både gleder og sorger, oppturer
og smerte. Så selv om hjertet knuses innimellom, så gir vi
ikke opp. For vi ser at det nytter, forteller hun.
Å sende dem på bussen
Siden 1991 har KUP vært der for byens ungdom. KUP driver
6 aktivitetsgrupper for ungdom, i tillegg til jentegruppa,
guttegruppa og unge mødre-grupper. Gruppene kan vare fra
3 til 4 år. I KUP-gruppene er det de trygge voksne i møte
med sårbar ungdom, og kvaliteten på relasjonene som
skapes der, som er avgjørende for utvikling og endring.
– Våre tiltak er på “gult nivå”, det vil si ungdom med
mange risikofaktorer og med et komplekst utfordringsbilde.
Relasjonene i gruppene må vare over tid, noe som skiller
seg fra en vanlig ungdomsklubb, sier Johan.
Når ungdommene har vært med noen år, og gruppen er
«landet» ser vi at mange av dem har utviklet motstandskraft,
og at mestringsopplevelser på en trygg arena vekker de
positive ressursene i livene deres. Da kan de begynne å
være en viktig støtte for hverandre.
KUP har et tett samarbeid med RVTS Sør, der opplæring i
traumebevisst omsorg står sentralt.
“Å møte RVTS Sør var som å komme
hjem. De satte faglig forankring på det vi
allerede gjorde, med sitt fokus på verdier
og traumebevisst omsorg. Vi fikk hjelp til
å sette ord på det vi gjør, og gi oss tro på
at det er riktig.”

14
KUP har nå syv ansatte fordelt på 5,5 årsverk – og 50
frivillige voksne. Det at KUP er tilstede, og involvert, over
lang tid gjør at de kjenner byens ungdom veldig godt.
– Vi kjenner de sårbare familiene og nettverkene i byen godt,
så vi har ganske god oversikt over ungdomsmiljøet. I tillegg
sitter vi I mye tverretatlige samarbeid. Samarbeidet med
kommunen er godt, og vi spiller hverandre gode. Det gjør at
vi får et godt bilde av byens miljøer og utfordringer og vi blir
kjent med ungdommene. Vi er en del ute i byen i helgene
med kommunens feltteam og treffer på dem der de er. Da
får vi et større innblikk i noen av de miljøene vi er bekymret
for. Noe av det viktigste vi gjør da, klokken ti en fredag eller
lørdags kveld, er å sende 13-14-åringer på bussen så de
kommer seg hjem og ikke havner i trøbbel, forteller Johan.
Guttegruppa
I 2015 startet KUP en egen guttegruppe.
– Det var konkrete tilfeller i Kristiansand der vi var bekymret
for noen unge gutter. Vi så de sto utenfor et trygt og godt
miljø. Så vi startet gruppa, og så raskt at her måtte vi tenke
litt annerledes enn med de andre gruppene. De aktivitetene
vi satte i gang, som turer i skogen og andre «norske» greier,
det funket ikke for dem. Men de var veldig interessert
i relasjonen gruppa hadde å tilby. Så vi fant ut at fotball
snakket et språk de følte seg vel med. Da fant vi endelig et
sted vi kunne møtes, ha det fint sammen, spise og spille
fotball, forteller Johan.
Han mener fotballen er en fantastisk arena for ungdommene.
Her lærer de sosiale koder, og de får ut mye frustrasjon
gjennom fysisk aktivitet.
– Fotballen er en veldig fin læringsarena for disse guttene.
De får løst tøffe utfordringer, også når vi sitter i ring etter
trening, der de får snakket ut.
De trenger det sårt, men nå starter vi i disse dager opp en
ny gruppe. Og det er godt å tenke på. Vi har mye bekymring
rundt ungdomsskoleelever. Selv om kriminaliteten er på
vei ned, så er det noe med smerteuttrykkene deres som
bekymrer oss, sier Ingunn.
“Det er mye depresjon, angst, vanskelige
konflikter og ensomhet. Vi må ikke
glemme den store gruppa, der traumene
og sårbarheten ikke er synlig på
kriminalitetsstatistikken.”
– Etter behovet kunne vi ha startet fire eller fem nye
grupper på dagen. Men vi skal aldri starte et tiltak vi ikke
kan gjennomføre. Det skal ikke være brudd i relasjonen.
Vårt ansvar er at vi skal ha langtidsfokuset. For å reparere
traumer kan du ikke ha et halvt år eller to år, du må stå i
oppturene og nedturene, over lang tid. Og da må vi kunne
være der for dem, legger Johan til.
– Dette er et fellesskap. Her er det lov å snakke om det
vanskelige, som rommer de verste historiene. Her skal
ungdommene bli møtt, og vi skal skape trygghet i at dette
skal vi fikse – og jobbe med – sammen. Vi er ikke redd for
smerte på KUP. Vi lover ingen gull og grønne skoger, men vi
skal gå veien sammen, avslutter Ingunn.
Guttegruppa støtte på en tragedie i desember 2016, da en
av guttene ble drept.
– Mange i gruppa kjente både gjerningsmann og offer. For
noen ble drapet en oppvekker, mens for andre la det seg
som et ekstra traume. Guttens død fikk stor innvirkning på
mange av dem. Noen ville rett og slett få til livet – og få hjelp
til skolen – så da hjalp vi dem med det. Det er jo det som er
målet vårt, at de skal få til livet, forteller Johan.
Lange ventelister
Johan forteller at det som regel tar tre år før en KUP-gruppe
«lander» og ungdommene lærer de sosiale kodene og finner
trygghet. Tiden det tar varierer for den enkelte. Det kan være
vondt å se at de som har de aller største utfordringene kan
slite med å “lande”, sier Johan.
Det er mange som venter på å få plass i en av gruppene.
– Vi har en himla venteliste. Ved årsskiftet 18/19 stod det 48
navn på lista. Unge som venter på å få plass i noens hjerte.
Av Siri L. Thorkildsen, Kommunikasjonsansvarlig ved RVTS Sør

JOHAN 15 FORTELLER
Rashid
– Rashid, du vet at det å skulke skolen gjør at du mister
kontakten med de gode vennene dine. Vi har jo snakket
mye om det med å ta valg. Hvis du begynner å henge med
de jeg så deg med i går, så er veien alt for kort til de dårlige
valgene.
– Slapp av Johan, jeg kommer ikke til å bli sånn, men
ikke press meg mer på dette. Ikke stå sånn mellom meg
og vennene mine. Jeg vil ikke klikke, du vet jeg ikke kan
kontrollere meg da. Og ikke snakk med mamma om dette,
jeg liker deg og vil ikke skade deg.
På et tidspunkt dukket broren opp i en fotballkamp på TV.
Jeg ringte Rashid, og fikk ordnet TV2 Sumo, så han fikk
se broren sin. Senere den dagen kom det melding på
Messenger:
– Takk for det fine du sa om meg og om mamma i rettssaken,
og takk for at du gjorde dette her. Og tusen takk for
at du fremdeles bryr deg.
Rashid kom til Norge som 10-åring. Han reiste med sin mor
og to søsken fra hjemlandet. De hadde et lengre opphold i
et annet land, før familien kom til Kristiansand. De første
årene i Norge var en stefar en del av livet til Rashid,
men da stefaren fikk avslag på søknad om opphold,
raknet mye for Rashid. 11 år gammel gikk han til
politiet og tryglet dem om at stefaren skulle få bli i
Norge. Da avslaget var et faktum var konklusjonen
at: «Nå gir jeg faen i alt.» Dette merket de godt
både på skolen og hjemme. Fotballen som hadde
vært den faste trygge aktiviteten i livet hans, ble
også valgt bort.
Problemene toppet seg i overgangen mellom
ungdomsskole og videregående skole. Venner
som hang i byen, ble det nye store, og på kort
tid endte han opp med å bli en gjenganger hos
politiet. Tyveri, bruk og salg av narkotika, vold,
trusler, et liv der alt kulminerte i en hendelse der
han mistet en av sine nærmeste venner i et drap.
Det endte med at Rashid ble flyttet til en annen
kant av landet. Vi holdt kontakt via sosiale medier.

16
Kjærlighet og respekt
i møte med fienden
– Jeg ville blitt fornærmet hvis du sa til meg for ett år siden at jeg kom til å være venn med en
nynazist. Men nå har jeg flere. Og det har vist meg hvor viktig inkludering og gode menneskemøter
er for å hindre folk i å bli med i voldelige grupperinger, forteller filmregissør og aktivist Deeyah Khan.
Emmy-vinneren forteller at i sitt arbeid med å lage
dokumentarer om nynazister og jihadister – de vi ser på som
«fienden» – har hun sett at vi slettes ikke er så ulike som
mennesker, som man skulle tro.
– Jihadister og nynazister er ikke så ulike hverandre. De
kommer med de samme truslene og den samme hatretorikken,
sier hun.
– Begrunnelsene for å utøve vold er de samme, men innpakningen
og symbolene er forskjellige.
“Det gruppene tilbyr er i all hovedsak
det samme: Tilhørighet, trygghet og
identitet. Med andre ord: Grunnleggende
menneskelige behov.”
– Disse gutta har ikke fått det behovet dekket noe annet sted,
og nå har de funnet det i en gruppering som avler vold og
hat i stedet for å føle tilhørighet i storsamfunnet, forteller
Khan, som har satt livet på spill opptil flere ganger for å
dokumentere, gå nærme, og komme under huden på folk
som vanligvis blir avfeid og hatet av samfunnet.
Møter med fienden
Hun kontaktet mange i de høyreekstreme miljøene i USA for å
lage dokumentarfilmen «White right: Meeting the enemy», men
bare en håndfull ønsket å møte henne. De som gjorde det,
hadde gjort mange intervjuer før, og tenkte at intervjuet med
henne var en god plattform for å rekruttere nye medlemmer.
– For dem var dette en vinn-vinn situasjon. Hvis de vant
diskusjonen med meg foran kamera, satt de igjen som vinner.
Hvis jeg klarte å argumentere dem i senk, så sto de igjen som
offeret. Da hadde de vunnet, da også. Å stille til intervju er
derfor nyttig for dem, når de prøver å nå den ene som sitter og
lytter og leter etter et sted å bli inkludert.
Hun merket fort at alt de sa til å begynne med var innøvd, og
ikke reflekterte tanker.
– Jeg lot dem si alt de følte de trengte å si, så de fikk det ut av
systemet. Så fortsatte jeg med å spørre om livet. Hvem de var,
og hvordan de hadde det. Samtalen ble annerledes, og de lot
meg fortsette å filme. Men det tok ofte timevis før vi kom noen
vei, forteller hun.
Vil forstå
Deeyah Khan er datter av pakistansk far og afghansk mor. Hun
er født og oppvokst i Norge, men allerede som liten møtte hun
på rasisme. I 1997 flyktet hun til London, og videre til USA,
etter flere trusler fra konservative krefter. Hun har opplevd
både kidnappingsforsøk og drapstrusler. Til slutt forstod hun at
hun ikke ville fortsette å flykte.
– Jeg kunne ikke bruke resten av livet mitt til å være redd. Og
jeg innså også at min stillhet, vår stillhet, tillater at misbruk

17
og voldelige trusler får fortsette. Så jeg bestemte meg for at
jeg ville prøve å forstå. Forstå hva det var som gjorde disse
menneskene sinte, og forstå de dødelige konsekvensene av at
vi ikke tok problemene deres seriøst.
– Men jeg ser ikke på det som min jobb å reformere
ekstremister.
“Jeg har opplevd så mye hat og trusler
i mitt liv, at jeg ikke ser på det som min
oppgave å endre noen som helst. Men jeg
er nysgjerrig. Jeg undrer meg, hvem er du
som menneske? Hva er det du har opplevd
som gjør at du er den du er i dag?”
Denne undringen førte til store forandringer, selv om
intensjonen var en annen. Den ene nynazisten etter den
andre brøt ut av miljøet, på grunn av møtene med Khan.
Jeg møtte dem med undring og godhet. Og jeg var villig til
å lytte. Jeg var villig til å tåle ubehag og aggresjon. Jeg var
villig til å møte dem der de var, ikke der jeg håpet at de
skulle være.
– Samtidig var jeg tydelig på at jeg ikke kom til å være et
mikrofonstativ for hatretorikken deres, og jeg kom ofte opp
i diskusjoner med dem. Det var viktig for meg å vise at jeg
ikke var enig i deres synspunkter. Men jeg var også tydelig
på at selv om vi var uenige i mye, så hatet jeg ikke dem. Jeg
hatet holdningene, gjerningene. Så jeg fokuserte på hvem
de var som menneske. Bak retorikken, bak symbolikken,
bak fellesskapet.
Samfunnet svikter
– Mange av disse gutta var usynlige i samfunnet. Helt til
de ble synlige i disse miljøene. Det må føles utrolig godt.
Det var alle de grunnleggende menneskelige behovene som
kicket inn hos dem: De ønsket å tilhøre et sted, de ønsket å
bety noe for andre. De ønsket å finne mål og mening i livet,
og ta tilbake en følelse av selvverd. De ønsket å utjevne
følelsen av skam.
– De er faktisk ikke så spesielle. Disse behovene har vi alle,
og vi har forskjellige måter å få dem møtt på. Noen av disse
gutta hadde traumer, noen hadde en vanskelig barndom,
de hadde opplevd vold. Noen var redde etter å ha opplevd
noe skremmende og trengte en følelse av beskyttelse. Alt
dette er ganske enkelt, når vi koker det ned til menneskelige
behov. Men det er hjerteskjærende å se resultatet. De er
så sårbare, og blir utnyttet av ekstremister på sitt mest
sårbare, sier Khan.
For meg sier det mer om oss som samfunn, når vi ikke
klarer å plukke dem opp og inkludere dem, enn om dem
som mennesker. Hvis vi ikke inkluderer de som oppfører seg

18
annerledes enn oss, eller på en måte som utfordrer oss, så
skaper vi sannheter som sender personen på en potensielt
farlig vei i livet.
– Det fører ofte til verre oppførsel når vi ikke fokuserer
på det potensialet han eller hun sitter med. Når noen
oppmuntrer oss og tror på oss, da ønsker vi å etterleve
dette. Når det motsatte skjer, inviterer vi ut aggresjon,
fiendskap og isolasjon. Det er ikke det vi ønsker å skape
som samfunn. Relasjon er det aller, aller viktigste, og jeg
forstår ikke hvorfor vi ikke etterlever dette med mennesker
som utfordrer oss, sier Khan.
Hun mener det er spesielt guttene som trenger å oppleve en
endring i samfunnet.
– Vi trenger å frigjøre guttene våre, så de kan tørre å bli mer
menneskelige. Unge menn sliter med å være det samfunnet
har definert som maskulint. Vi må la gutter komme mer i
kontakt med sine egne følelser. Og vi må slutte å isolere og
utestenge de som oppfører seg vanskelig, vi må inkludere
dem.
Å møte vennlighet
– Det er også vår jobb som enkeltmennesker å gjøre noe
med dette. Å møte disse som faller utenfor med mer respekt,
åpen undring og velvilje. Ikke utestenge det barnet som
forstyrrer og er vanskelig på skolen. Ikke isolere problemet
og tro det ikke handler om noe større. Det betyr ikke at vi
ikke skal være uenige eller sette grenser, tvert i mot. Men vi
må prøve å forstå hverandre bedre, og inkludere hverandre
mer.
Khan sier mange av de hun møtte manglet et støtteapparat
som skulle fanget dem opp når det gikk galt. Men det hun
merket seg aller mest, var at de ikke var vant til å bli møtt
med vennlighet.
Hun forteller om da hun deltok på nynazistmarsjen i
Charlottesville, som ble både langvarig og voldelig. En av
mennene hadde ikke mere vann, han var utslitt og dehydrert,
og lå på bakken. Khan lette febrilsk etter vann til ham, hun
løp blant de høyreekstreme og spurte etter vann.
– Det fortalte ham meg senere, at han aldri kommer til
å glemme. Den omsorgen jeg viste for ham da, det satte
han utrolig pris på. Og han begynte å tenke at jeg ikke var
så ille som han først hadde antatt selv om jeg var både
brun i huden, muslim og sto på den motsatte siden av ham
politisk, forteller hun.
– Ikke gjør det så vanskelig
Vi trenger ikke å gjøre alt så komplisert når vi skal hjelpe
noen. Vi må koke det ned til det dette handler om: Behovet
for tilhørighet, og behovet for å være i en god relasjon med
noen.
– Det er vanskelig å vise hat hvis man blir møtt med
kjærlighet. Hat møtt med hat bare eskalerer. Hvis vi møter
mennesker med ro, undring og kjærlighet så skjer det
faktisk gode ting.
Khan understreker at relasjon og tilhørighet ikke skapes
uten at det bygges tillit. Og tillit, det tar tid og tålmodighet.
– Du må orke å stå i det og ikke gi opp. Ikke bli aggressiv
når de viser aggresjon. Og ikke tro at dette er gjort i en
håndvending.
Hun tror det er håp for alle mennesker som har falt utenfor
og som har søkt voldelige, ekstreme grupperinger.
– Det er vanskelig å nå dem alle, og de må være klare for
en endring i livet. Men jeg tror det er håp, og det er verdt å
prøve å finne deres menneskelighet.
“Hvis vi gir opp folk som allerede har
gitt opp seg selv og andre, så gir vi opp
noe ekstremt viktig og potensielt bra.”
Det er viktig for Khan å understreke at hun ikke unnskylder
dem. Men hun prøver å forstå dem.
Empati er det viktigste du kan gi disse menneskene, for er
det en ting de ikke har blitt bortskjemt på, så er det empati.
Og er det en ting de trenger, så er det empati. Så alt jeg gjør
i møte med andre, handler om empati.
Folk er folk, og jeg er meg
Khan er bevisst i å trekke fram sin historie og sin oppfatning
av ting, i samtale med dem.
– Det er veldig viktig for meg å vise at når de snakker om en
gruppe mennesker, så snakker jeg om meg som person. Det
er vanskeligere å hate en person, enn en gruppe. Noen er i
full stand til å hate et menneske, men det er vanskeligere.
På samme måte som jeg ønsker å forstå hva de har opplevd,
så er det viktig for meg at de forstår hva jeg har opplevd av
trusler og hat. Så jeg gjorde det til et poeng å lese opp
dødstruslene jeg har mottatt. Det gjorde dem skamfulle
og ukomfortable. For da var det jo meg det var snakk om,
det personifiserte det hele. Og hvordan kunne de støtte en
dødstrussel, når de likte meg?
– Jeg tror det som skilte våre veivalg var at jeg hadde
ressurser, støtte og kjærlighet i livet mitt da jeg tok valget,
sier hun.
– Og det er vår oppgave, som mennesker, å tilby dem det
samme.
Av Siri L. Thorkildsen, Kommunikasjonsansvarlig ved RVTS Sør
Foto: Therese Skauge Klokset/RVTS Sør

JOHAN 19 FORTELLER
ALEX! DET ER MAT. ALLE ER
KLARE, KOMMER DU?
HALLOOO…
ALEX! KOM NÅ!
Jeg hører en dør smelle. Det var rart, tenker jeg.
Jeg går bort til gymsalen, som er tom. Bare skoene til Alex
og en fotball ligger igjen. Jeg ser at døra til nødutgangen
er åpen, så jeg går bort og kikker ut. Han må ha løpt ut på
sokkene.
Gutten er 16 år gammel, så det at han tar en luftetur kun i
sokkene er jo ikke noe krise det, egentlig. Det er bare det
at det er januar og vinter, og det har snødd i ei uke snart.
Jeg kler på meg og følger fotsporene, bort til en busk. Inni
busken sitter Alex og ler og gråter samtidig.
Jeg lurer fælt på hvorfor han sitter der. Alex er en
tøff gutt, en som tør å stille spørsmål og snakke
foran andre. Han er ganske sterk også, men
nå sitter han altså i en busk i dyp snø. Så da
hopper jeg inn i busken, og spør:
– Hva skjer? Hva skal vi gjøre her?
Alex ler litt og sier at han fikk panikk og måtte
stikke.
ropte, da hørte han det. Det jeg ikke visste, var at sånn som
jeg ropte på ham – akkurat med det tonefallet – hadde en
sint og beruset pappa ropt på ham så mange ganger før. Det
trigga noe i Alex.
Nå visste jeg litt om bakgrunnen til Alex, men frem til
ungdommene selv ønsker å snakke om livet sitt bruker vi
tid på å bygge gode og trygge relasjoner gjennom å spise,
leke og snakke sammen. Men nå, i denne kalde busken i
januar, var det jeg fikk historien. Jeg lovet Alex aldri å rope
på den måten igjen, og så takket jeg for at han
ville dele historien med meg. Så bar jeg ham
på ryggen gjennom snøen
tilbake til gymsalen, og
inn til gruppa. Jeg tror
aldri tacoen på KUP
har smakt bedre
enn da. Vi ble
gode venner,
Alex og jeg.
Vi leker mye på KUP. Når ungdommer
med mange traumatiske opplevelser
i livet – ja sånne som Alex – leker
gjemsel, spiller spill eller har det gøy
i en gymsal, så glemmer de tid, sted
og rom. Da får de fritid, på en trygg
arena.
Alex hørte ikke at jeg ropte på ham. Han
var i sin egen verden, helt til siste gang jeg

20
– Jeg er bare Karim
Karim er en gutt på 16 år som har bodd mesteparten av livet sitt i Norge. Familien har flere ganger
vært på besøk i landet hvor Karim ble født. Når vi snakker om tilknytningen til landet han ble født i
og en identitet som norsk, svarer han: «Jeg er bare Karim».
Karim er en gutt som liker fotball, trening, henge med venner
og være på KUP. Han er en aktiv gutt og liker når det skjer
ting.
I KUP har han venner, og de er en «close» gruppe, forteller
han om guttegruppa han er med i. Her er det hyggelig, de
behandler hverandre respektfullt, samtidig som de kan ha en
tøff tone seg imellom.
Guttegruppa møtes en gang i uka, og de spiller fotball på
«Sport & Moro». Karim fortsetter å snakke engasjert om
fotball. Når et fotballag spiller på «hjemmebane», vil det være
mange som støtter laget. Og Karim sammenligner guttegruppa
på KUP med opplevelser av å spille på «hjemmebane»; man
føler at man blir heiet fram i KUP. Guttene lærer å bli gode
medspillere, og de voksne spiller med.
Johan – han ser!
– KUP er en hjelp til å holde seg unna trøbbel, fortsetter
Karim, og:
– I KUP gjør man noe annet i stedet for å henge i byen.
– Er KUP også en plass hvor de voksne tåler at dere gjør noe
dumt?
– Det er lov til å gjøre feil, svarer Karim.
Han forklarer at i KUP snakker de om ting, samtidig som de
har det gøy sammen, og ingen utelukker noen. Karim forteller
om tidligere erfaringer fra en fotballklubb der det, slik han
opplevde det, manglet samhold i laget.
– Laget var oppdelt, og det var gjenger.
– Hva har dere gjort for å få dette bedre til i guttegruppa på
KUP?
– Johan er trener, og Johan – han ser, svarer Karim.
– Han ser når noen har en dårlig dag. Han ser når noen har en
god dag. Og han ser at ingen blir stengt ute.
Karim forteller at Johan også ansvarliggjør og utfordrer
guttene i samtaler om hvordan de er med hverandre og stiller
spørsmål som: «Hva skal til for at vi skal ha et godt lag?» De
blir utfordra på å være ærlige og ivareta hverandre.
Karim kjenner seg trygg i gruppa, og de har klare regler:
“Vi er venner, og vi har taushetsplikt.
Ingenting går videre, alt blir i gruppa.
Det som skjer her, blir her. Og det er null
mobbing!”
Karim forteller at han også har kontakt med guttene i gruppa
utenom KUP; enkelte henger han sammen med hver dag.
– Guttegruppa har endra mitt syn på andre, og jeg har fått
venner, sier Karim.

21
Ikke ferdig
Drit og dra
– Det har ikke alltid vært så lett det med venner, fortsetter
Karim.
Tidligere havnet han ofte i slåsskamper. Dette hang sammen
med mobbing. Karim forteller at han før ble fort sint og
hissig. Han fikk tilbud om Sinnemestringskurs, og der lærte
han hvordan han kunne roe seg uten å komme i slåsskamp.
Men han poengterer også at han har hatt flere gode
støttespillere, og de viktigste har hele tiden vært mamma
og pappa. Foreldrene og søsken har støttet ham hele veien,
og nå har han fått gode venner gjennom guttegruppa.
Fortsatt kan han oppleve det han selv betegner som psykisk
mobbing og utestenging. Han ser på nett at andre gjør
avtaler, at han blir holdt utenfor, at de legger ut bilder. Karim
kjenner at han ikke er like sårbar som tidligere:
– Drit og dra! tenker han og fortsetter:
– Jeg har gode venner nå – og familien min.
Supporterne mine
Karim forteller har han har vært gjennom en tung periode.
Han har jobbet mye med seg selv gjennom sinnemestring,
og opplever nå at han klarer å være «roligere, snillere og
mer respektfull». Han framhever også betydningen av
andres bidrag.
– Johan har vært en veldig viktig støttespiller, faktisk mer
viktig enn pappa, og også John Olav, Abdul og de andre i
KUP.
Vi spør om Karim tenker at han kan bruke sine erfaringer til
å hjelpe andre. Han forteller om en situasjon på skolen der
en av vennene i guttegruppa havna i trøbbel. Karim så det
og klarte å roe situasjonen.
– Så lenge jeg kan prøve å stoppe mobbing, vil jeg selvfølgelig
det, sier Karim.
Vi fortsetter å snakke om de smertefulle erfaringene Karim
har i sin bagasje, som han nå kan bruke til å hjelpe andre.
– Jeg synes på en måte at det var verdt det, for da kan jeg
hjelpe andre som ikke har det bra.
Karim er en gutt med et stort hjerte for andre
– Noen ungdommer får ikke nok støtte fra foreldrene. Jeg
har foreldrene mine, søsken, KUP, Sinnemestringa – og
venner nå. Jeg har mange supportere.
– I guttegruppa på KUP har vi det gøy sammen. Vi tar vare
på hverandre. Og i KUP er det sånn at: Her vil vi ditt beste,
avslutter Karim.

22
Supporterne
– frivillige medarbeidere i guttegruppa
John Olav Norheim
– Hvordan havna du i guttegruppa i KUP?
– Det var en kombinasjon av studiepraksis på sosionomstudiet,
fotball, en kristen bakgrunn med klar forankring
i verdier og egne opplevelser av hva gode fellesskap
betyr, forteller John Olav Norheim, student ved
Universitetet i Agder (UiA) og tidligere kaptein på
Fløy fotballag.
Han snakker seg fort varm om fotballens
betydning i arbeidet med guttegruppa. For
ham selv var ballspillet en god måte å bli
kjent med guttene på, og de ble også kjent
med ham som supportere på Fløykamper.
– Lagspill er en god måte å få venner på,
sier John Olav.
– Gjennom en god pasning kan man
bekrefte vennskap, og i fotballen får man
mestringsopplevelser sammen som kan
overføres til andre områder i livet. Det gir
selvtillit og bekrefter fellesskap. Men man lærer
også å tåle tap og motstand, og se at man har
forbedringspotensialer. Jeg vurderer hvem som
trenger en pasning, og hvem som tåler en hardere
takling. Fotball og lagspill er jo en god metafor for selve
livet, avslutter den tidligere Fløy-kapteinen.
Hele guttegruppa har fått årskort på Fløykamper i gave, og
er ihuga supportere av både Fløy og John Olav, som i 2019
spiller for Strømmen.
– Jeg savner de jo, og lurer på hvordan det går med dem,
avslutter han.

23
Abdul Ghafar Noori
– Hva fikk deg til å melde deg som frivillig til arbeid i guttegruppa
i KUP?
– Jeg bryr meg om – og føler en nærhet til – de ungdommene
som sliter litt med hverdagslivet. Jeg kjenner igjen egne
opplevelser i det disse flerkulturelle guttene strever med.
Det kan være opplevelser av verdiløshet, at ingen bryr seg,
ensomhet, og jeg ønsker at de skal føle at noen ser dem, bryr
seg og ønsker å være der sammen med dem, sier Abdul Ghafar
Noori, student ved Universitetet i Agder (UiA) og tidligere enslig
mindreårig asylsøker fra Afghanistan.
Abdul forteller om egne opplevelser av å være «utenfor
samfunnet», av håpløshet, og hvordan han selv har erfart
at det er viktig å sette seg mål i livet og jobbe mot det. Han
snakker om betydningen av å ha en «vegg» i livet for å nå sine
mål. Og han forklarer:
– Norske ungdommer har en vegg. Med det mener jeg
noen du stoler på: Familien, et samfunn hvor de har
vokst opp, hvor de føler seg trygge og forstår de
kulturelle kodene, hvor de har noen som støtter
dem. Jeg måtte lage denne veggen selv.
– Hva lærer du av guttene i gruppa?
– Jeg opplever en gjenkjennelse i guttenes erfaringer og
utfordringer, som gir trygghet også for meg. Gjennom å lytte
til hverandres erfaringer kan vi sammen bidra til å finne
løsninger.
– Gruppa i KUP blir en bro mellom livet ute og hjemme for
guttene: Mellom kulturer, mellom kristne og muslimer. Det
viktigste blir det vi har felles; vi er alle mennesker, og vi
trenger noen som bryr seg om oss og at vi bryr oss om
noen, avslutter Abdul.
Abdul tenker at guttene i gruppa på KUP på en
måte har en vegg; Mange av dem er født eller har
vokst opp i Norge, de er en del av samfunnet,
flere har familie. Han selv måtte «bygge veggen
helt på nytt», og han ser at guttene i KUP trenger
hjelp til å gjenreise sin vegg. En vegg bygget på
trygghet og åpenhet, visshet om at noen bryr
seg om dem og setter pris på dem. Abdul ønsker,
sammen med de andre voksne i KUP, å være en
del av guttenes «vegg».

24
Leken som mål, ikke middel
Barn leker. Stort sett hele tiden. Leken er barnas språk, måten de beveger seg i verden på. De
balanserer, klatrer, hopper og faller. De kler på dukker og graver hus i sanden. Et annet barn er en
lekemulighet. Voksne som vil leke med dem blir fort populære.
Alle pattedyr, også mennesker, leker. De hopper, lekesloss,
løper fra hverandre og etter hverandre. De små-erter, dytter
og tuller. De vitser og ler høyt. Eller smiler til hverandre. De
gjør det sammen med andre. Det virker som om samvær
med andre ofte fører til lek. Blir leken da et middel, noe vi
gjør for å vokse, utvikle oss, øve? Eller er leken målet? Hva
er egentlig lek?
Kongeveien til endring
Nevrobiologen Jaak Panksepp mener at lek er et eget
emosjonelt nettverk i hjernen. Han mener at leken er en
fysiologisk tilstand med et karakteristisk og spesifikt fyringsmønster.
Pattedyr aktiviserer denne tilstanden når de føler
seg trygge, de leker mer når de opplever trygghet. Leken
blir da en måte å finne sin plass i flokken på, en måte å
være sammen og oppleve tilhørighet. Hvis vi setter det litt
på spissen; lek skaper følelsen av felleskap. Vi er biologisk
programmert til å leke med andre, dette er måten vi blir
til noe mer enn oss selv, sammen med andre. Han viser
også at når leke-systemet er aktivert blir vi mer kreative,
oppfinnsomme, og blir flinkere til å utføre oppgaver. Vi blir
faktisk flinkere når vi er i leke-modus!
Psykologen og hjerneforskeren Alan Schore er også opptatt
av lek. Når vi leker, skrur vi av den delen av hjernen som
evaluerer oss selv og andre. Den delen av hjernen som sier
«nå ser du dum ut», eller «dette er da helt meningsløst»,
eller «at det går an å være så teit». Vi blir oppslukt av
øyeblikket, engasjert av oppgaven eller kontakten med de
andre. Vi blir engasjerte, konsentrert, tilstede, opplever
behag og får lyst til å gjøre nye eller uventende ting. Og
dette er helt nødvendig hvis en skal endre på oppfatninger,
tankemåter eller typiske måter å fortolke verden på.
Hjernen vår er ellers konservativ. Den vil ikke at ting skal
skje på andre måter enn den er vant til fra før. Den liker ikke
forandring. Den dyrker det vante. Men når vi leker åpner
hjernen for det som er nytt. Nye erfaringer kan bli til noe
som lagres i hukommelsen. Leken er kongeveien til endring
av oppfatninger, fortolkninger og holdninger.
Psykiateren Daniel Siegel snakker om hvordan endring kan
skje; ved at vi klarer å forholde oss direkte til det vi sanser.
Vi tar inn sanseinntrykk hele tiden. Alt vi har i hukommelsen,
det vi husker og det vi ikke husker har kommet inn i hjernen
vår gjennom sansene. Det gjelder både det som er godt
og det som er vondt. Ord, f.eks, kommer til oss gjennom
sansene. Hvis vi har hørt mange ganger at vi er dumme
eller teite, blir dette lagret som en slags mal eller modell i
hjernen vår. Denne malen overstyrer og avviser ny sansning
som kunne motsi malene. Slik ny, motstridende sansning
kunne være at noen sier noe hyggelig til oss, eller gir oss
ros. Hjernen vår avviser denne nye sansningen. Siegel sier
at når vi er i leke-modus er hjernen i stand til å ta imot ny
sansning, og kan overstyre de gamle malene. Hjernen er i
endrings-modus.
Og hvor står vi da? Lek blir enda litt viktigere. Det er kanskje
ikke et middel for å oppnå noe annet. Det kan være en stor
del av poenget.
Det samme gjelder i den aktuelle konteksten, guttegruppa.
Organiseringen bør være lagt opp etter hva ungdommene
oppfatter som lek. Leken skaper relasjoner, trygghet og
kontakt, som er grunnmur for andre aktiviteter. Hvis det er
på plass, kan endring skje.
av Heine Steinkopf, fagleder i RVTS Sør

Johan og David er lekne ledere i KUP. Foto: KUP
25

JOHAN FORTELLER
26
Tenk å ha en bestefar
I en samtale rundt kjøkkenbordet på ei hytte i Danmark, snakket
vi om hvem som har betydd mest for oss i livet og hvem som
er viktige å ha i livet. En av lederne fortalte litt om en bestefar
som var viktig for ham i oppveksten. Praten gikk videre om
fotballtrenere, damer, musikk og idoler. Åtte store pizza ble spist,
før guttene forsvant ut i bassenget. En satt igjen.
– Hva tenker du på? spurte jeg.
– Tenk å ha en bestefar! svarte han.

27
Livet på KUP

28
– Dette er familien jeg aldri fikk
I arbeidet med prosjektet var vi klar over at gruppa hadde stor betydning for ungdommene, men det
var rørende og sterkt å høre guttenes egne ord om dette.
«Gruppa har holdt meg i live.»
«Dette er familien jeg aldri fikk.»
«Her kan vi være oss selv uten masker.»
«Jeg har venner her og er ikke alene.»
«Gruppa har endret mitt syn på andre.»
«Vi kan både gråte og le.»
«Jeg kan kjenne meg igjen i det de andre forteller.»
«Her er respekt og trygghet.»
«Her kan vi prate om ting vi ikke har pratet om før.»
«Det er samhold her.»
«Jeg er ikke alene.»
Hva er det med en slik gruppetilhørighet som virker så
sterkt? Mye kommer fram i beskrivelsene av de unge,
frivillige og ansatte i KUP i dette heftet og i det verdigrunnlag
som ligger til grunn for arbeidet. Sentralt er hvordan man
relaterer seg til de unge, både individuelt og i gruppa, og
hvordan kjærlighet og omsorg utøves i praksis. Dette er
medvirkende til at det etableres en grunnleggende trygghet
i gruppa som er avgjørende for det videre arbeidet.
Trygghet er forutsetningen for at de
unge kan dele sine erfaringer, tanker og
håp for livet, og gjennom det kanskje
også endre synet på seg selv og sin egen
identitet.
“Mennesker trenger å oppleve medlemskap i en flokk.
Mange opplever trygghet og tilhørighet for første gang når
de finner et fellesskap. De har gått fra å være utenfor,
ekskludert, mobbet, trakassert, krenket eller traumatisert
og isolert – til å oppleve at de blir sett, møtt og tatt godt
imot. Vår jobb som hjelpere er å sørge for at de finner et
godt og trygt felleskap, tuftet i gode verdier,” poengterer
Heine Steinkopf når han blir intervjuet om hva folk trenger
mest av alt, nemlig et ansikt der blikket er festet på deg
med velvilje og tilhørighet gjennom medlemskap i en flokk.
I forordet til dette heftet skriver Tore Bjørgo om konsekvensene
av utenforskap og manglende tilhørighet: «Vi vet
at ungdom som sliter med å få det til på skolen, med å få
jobb eller å finne gode sosiale fellesskap, har lett for å søke
inn i miljøer med andre ungdommer som også sliter. Både
kriminelle gjenger og politiske ekstremistgrupper av ulik
farge fisker aktivt etter rekrutter i slike ungdomsmiljøer.»
Han understreker dermed betydningen av at også vi som
hjelpere må fiske aktivt. Ikke gi oss, men bruke tid på å
bygge den gode relasjonen og fellesskapet som kan gi
retning for de som på grunn av vanskelige opplevelser og
sosial frustrasjon, mangler tro på en god framtid.
Gunnar Eide
Torunn Fladstad
Johan F.K. Berntsen
Ingunn L. Holme

29
KUP’s oppskrift
på en super guttegruppe

30
Referanser
Eide, Gunnar og Ingelise Nordenhof. (2014). Fellesskap og
ferdigheter. Fagbokforlaget.
Fladstad, Torunn. (2014). A Brick in the Wall - Reflections
on Relational Ethics. In: Do we really care. Nordic Work
with Traumatized Refugees. Eds. Gwynyth Øverland, Eugene
Guribye and Birgit Lie. Cambridge Scholars Publishing.
Fladstad, Torunn og Ingunn Lyngset Holme. (1.opplag
2011/2. opplag 2015). Jenter som stråler. Jentegruppa
– om å bygge relasjoner. RVTS Sør/KUP. https://www.
yumpu.com/no/embed/view/ZbTdAawY14NWR2us
Guribye, Eugene and Kjetil Grødum. (2018). Elusive Youth:
Recruitment Issues in Work to Prevent Radicalisation
among Immigrant Youth. In: Violent Extremism in the 21st
Century. International perspectives. Eds. Gwynyth Øverland,
Arnfinn J Andersen, Kristin Engh Førde, Kjetil Grødum
and Joseph Salomonsen. Cambridge Scholars Publishing.
Carlsson, Yngve og Thomas Haaland. Voldelige ungdomsgrupper
– intervensjon på kommunenivå. Erfaringsrapport
fra Kristiansand 2001-2004. NIBR-rapport 2004:20.
Justis- og beredskapsdepartementet. Handlingsplan mot
radikalisering og voldelig ekstremisme. (2014). https://
www.regjeringen.no/contentassets/6d84d5d6c6df47b3
8f5e2b989347fc49/handlingsplan-mot-radikalisering-ogvoldelig-ekstremisme_2014.pdf
Khan, Deeyah. (2017). I møte med fienden. (Orginaltittel:
White Right. Meeting the Enemy.) Dokumentarfilm. https://
tv.nrk.no/program/KOID75004717/deeyah-khan-i-moetemed-fienden
Thorkildsen, Siri L: Kjærlighet og respekt i møte med
fienden. (Intervju med Deeyah Khan.)
https://rvtssor.no/aktuelt/234/kjaerlighet-og-respekt-imote-med-fienden/
Thorkildsen, Siri L: Skam kan ikke vokse der empati råder
grunnen. (Intervju med Ragnhild Sørbotten Moen, phdstipendiat
v/Universitiet i Agder.)
https://rvtssor.no/aktuelt/260/skam-kan-ikke-vokse-derdet-er-empati/
Thorkildsen, Siri L: Gull og grønne skoger. (Intervju med
Ingunn Lyngset Holme og Johan F. K. Berntsen.)
https://rvtssor.no/aktuelt/254/-ndash-vi-lover-ingen-gullog-gronne-skoger-men-vi-skal-ga-veien-sammen/
Kristiansand kommune, kriminalitetsforebyggende plan.
Sammen om en tryggere hverdag. https://www.kristiansand.kommune.no/globalassets/politikk-og-administrasjon/samfunnsutvikling/kriminalitetsforebygging/1-kriminialitetsforebyggende-plan-20162020.pdf
Kristiansand kommune og Kristiansand politistasjonsdistrikt.
Ungdom og kriminalitet i Kristiansand. Trendrapport
2018. https://www.kristiansand.kommune.no/globalassets/aktuelt/2019/trendrapport-2018.pdf
Kristiansand kommune. Forebygging av radikalisering og
voldelig ekstremisme. En veileder.
https://www.kristiansand.kommune.no/globalassets/
aktuelt/2015/veileder-for-forebygging-av-radikalisering-ogvoldelig-ekstremisme.pdf.pdf
Khan, Deeyah. (2018). I Picked up a Camera – They Picked
up a Gun. In: Violent Extremism in the 21st Century.
International perspectives. Eds. Gwynyth Øverland, Arnfinn
J Andersen, Kristin Engh Førde, Kjetil Grødum and Joseph
Salomonsen. Cambridge Scholars Publishing.
Torkildsen, Siri L: Blikket som endrer alt. (Intervju med
Heine Steinkopf, fagsjef RVTS Sør.)
https://rvtssor.no/aktuelt/194/blikket-som-endrer-alt/

31
Politiet i Kristiansand har i mange år sett den kriminalitetsdempende
og kriminalitetsforebyggende effekten av det arbeidet
som Kirkens Ungdomsprosjekt har utført. KUP sin tilnærming til de
ungdommene de til enhver tid har jobbet med har bidradd til et markert
lavere konfliktnivå blant ungdom i Kristiansand. Mange ungdommer har
fått et bedre liv, og blitt mindre kriminelle etter å ha vært gjenstand
for tett og personlig oppfølging fra KUP. Når politi og kommune har
identifisert nye kriminalitetsutfordringer blant ungdom i Kristiansand
har KUP tradisjonelt vært blant de viktigste aktørene til å ta fatt i de
skisserte utfordringene. I arbeidet med guttegrupper har KUP på ny
vist sin profesjonalitet ved å samarbeide med fagmiljøet på RVTS, og
med andre fagpersoner. For politiet fremstår KUP sitt arbeid med
guttegrupper som en suksess i forhold til redusert kriminalitet
blant sårbare ungdommer i Kristiansand.
Ole Hortemo
Politistasjonssjef i Kristiansand

«Relasjon er det aller, aller viktigste,
og jeg forstår ikke hvorfor vi ikke etterlever
dette med mennesker som utfordrer oss»
Deeyah Khan
www.kirkensungdomsprosjekt.no
Regionalt ressurssenter om vold,
traumatisk stress og selvmordsforebygging
www.rvtssor.no