Guttegruppa

rvtssor

INNHOLD

Forord

Om å løfte sammen

Trender og utvikling

Alle trenger en plass i noens hjerte

Den trygge havna

Kjærlighet og respekt i møte med fienden

Jeg er bare Karim

Leken som mål, ikke middel

Dette er familien jeg aldri fikk

Referanseliste

Design og foto: Therese Skauge Klokset • Illustrasjon: 123rf.com


FORORD

«Han er i hjertet mitt – og jeg er i hjertet hans!»

Sterke og tillitsfulle personlige relasjoner til trygge voksenpersoner er det som mer enn noe annet kan

lede sårbare ungdommer bort fra å lefle med kriminalitet og ekstremisme – og inn på en bedre vei i livet.

Dette er kjernen i arbeidet Kirkens Ungdomsprosjekt (KUP) driver overfor utsatte ungdommer i

Kristiansand. Det er i tråd med mye av forskningen på «hva som virker» i forebygging og intervensjon.

Innenfor psykiatrien har man funnet at kvaliteten i den terapeutiske relasjonen er viktigere for resultatet

enn hvilken terapimetode som brukes. Det samme gjelder i forebyggende ungdomsarbeid. Det er ikke så

viktig om det man gjør sammen med ungdommene handler om fotball eller andre gruppeaktiviteter – det

er tillit, empati og ekte omsorg som skaper forandring.

Ungdommene KUP jobber med har opplevd mye vondt og utrygt gjennom oppveksten, både med brutte

relasjoner, omsorgssvikt, traumer og vold. For dem er det avgjørende å få oppleve omsorg og støtte fra

noen trygge voksne som kan følge dem over tid, som kan være der for dem når de trenger det, og som

ikke slipper tak i dem når ting blir ekstra trøblete.

Vi vet at ungdom som sliter med å få det til på skolen, med å få jobb eller å finne gode sosiale fellesskap,

har lett for å søke inn i miljøer med andre ungdommer som også sliter. Både kriminelle gjenger og

politiske ekstremistgrupper av ulik farge fisker aktivt etter rekrutter i slike ungdomsmiljøer. De tilbyr

ungdommene noe av det de savner: En identitet, et fellesskap, og det å være en del av noe større. Som

det stod på en rekrutteringsplakat terrororganisasjonen IS spredte på Facebook: «Sometimes those

with the worst pasts have the brightest futures». Vi vet alt for godt hvordan det gikk med mange av dem

som lot seg lokke.

Da må andre aktører sørge for å gi slike utsatte ungdommer noe som er bedre enn det IS eller nazistene

kan tilby, og som oppfyller ungdommenes grunnleggende behov på en mer genuin måte. Denne rapporten

vil vise hvordan Kirkens Ungdomsprosjekt arbeider for å dyrke fram det positive potensialet hos disse

ungdommene.

Tore Bjørgo

Leder for Senter for ekstremismeforskning (C-REX),

professor ved Universitetet i Oslo og Politihøgskolen


JOHAN FORTELLER

Innkalling

Det er søndag ettermiddag og guttegruppa

skal kalles inn. Gruppa møtes

hver mandag ettermiddag. Innkallingen

foregår digitalt via sosiale medier og

mobilnett. 2 mottar SMS, 2 er kun på

Snap, 3 er på Messenger og en må

ringes på Facetime, «for ellers jeg bare

glemmer det». Vi har prøvd å få alle med

i en Messenger-gruppe, men ting tar

tid…

De er åtte ungdommer fra fem forskjellige

skoler, som alle har sine egne historier

og egne utfordringer.

Hei gutta! Det begynner å bli kaldt,

og nå har jeg bestilt kunstgressbanen

på Sport&Moro frem til mars neste

år. Endelig skal vi spille inne. Vi sees

i morgen utenfor KUP kl 15.30. Vi

kjører minibuss, som vanlig. Jeg lager

maten klar til vi går, og hvis noen er

tidlige i byen så kan dere bare komme

opp og chille i sofaen til vi går. Vi

gleder oss til å se dere igjen. ☺ J og

gjengen.


5

Om å løfte sammen

Ved oppstart av prosjektet ble det dannet en styringsgruppe

bestående av Ingunn Lyngset Holme (daglig leder, KUP),

Torunn Fladstad (spesialrådgiver, RVTS Sør), Johanne

Benitez Nilsen (kriminalitetsforebyggende koordinator,

Kristiansand kommune), Eugene Guribye (seniorforsker,

Agderforskning) og Kjetil Grødum (forskningsleder, Stiftelsen

Arkivet/Platform). KUP har hele prosjektperioden hatt ansvar

for å drifte guttegruppa. RVTS Sør var initiativtaker og har

bidratt med veiledning og kompetanseheving av ansatte og

frivillige, og prosjektet har hele tiden samarbeidet tett med

Kristiansand kommune.

KUP (Kirkens Ungdomsprosjekt i Kristiansand) er en ideell

organisasjon som driver forebyggende arbeid for utsatt

ungdom. KUP hadde en aktiv rolle i bekjempelsen av det

høyreekstreme miljøet som blomstret på Sørlandet sent på

90-tallet. KUP jobbet målrettet med gruppetiltak og individuell

oppfølging av ungdommer i miljøet og etablerte alternative

trygge fellesskap og relasjoner. Dette er dokumentert i NIBR

rapporten om voldelige ungdomsgrupper i Kristiansand

(Carlsson 2004).

RVTS Sør (Regionalt Ressurssenter om vold, traumatisk

stress og selvmordsforebygging) fikk i 2014 oppdrag i

Handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme

(Justis- og beredskapsdepartementet) både med forebygging,

kompetanseutvikling og bedre tverrsektorielt og

tverrfaglig arbeid mot voldelig ekstremisme. Samarbeidet

rundt guttegruppa er utvikling av kunnskap forankret i

praksiserfaringer. RVTS Sør og KUP har tidligere samarbeidet

rundt grupper for jenter med minoritetsbakgrunn som

et forebyggende tiltak mot negativ sosial kontroll og

tvangsekteskap. Dette samarbeidet var et grasrottiltak blant

minoritetsjenter, som samtidig bidro til kompetanseutvikling

og tettere samarbeid mellom ulike etater og fagmiljøer

(Fladstad og Holme 2011/15). Dette samarbeidet ønsket

vi å bygge videre på i arbeidet mot radikalisering og voldelig

ekstremisme.

Kristiansand kommune har en kriminalitetsforebyggende

plan; «Sammen om en tryggere hverdag», hvor arbeid

mot radikalisering og voldelig ekstremisme er et av syv

innsatsområder. Kommunen har også utarbeidet en egen

forebyggende veileder på dette feltet.

Agderforskning og Stiftelsen Arkivet ble koblet på prosjektet

for å drive følgeforskning den første fasen i etablering av

guttegruppa (Guribye, Eugene og Kjetil Grødum, 2018).

Premisset for å få midler til prosjektet i 2015, var et smalt

fokus på radikalisering. Dette preget den tidlige fasen knyttet

til rekruttering av gutter, samt fokus i forskningsartikkelen.

Erfaringer underveis i prosjektet og funn som forskerne

vektla, har vært knyttet til utfordringer med å spisse

målgruppa for mye. I et forebyggende perspektiv og i videre

utvikling av prosjektet, er sårbarhet og utenforskap vårt

hovedfokus.

Guttene som har bidratt i prosjektet er anonymisert og har

godkjent tekstene som står på trykk.

Artiklene som er hentet fra rvtssor.no, er her gjengitt i

forkortet versjon.

TAKK

• til alle guttene som har deltatt i gruppa og bidratt med

sine erfaringer.

• til frivillige, fagfolk og samarbeidspartnere som har gjort

prosjektet mulig.

Prosjektgruppa:

Ingunn Lyngset Holme, daglig leder, KUP

Johan Fredric Key Berntsen, miljøterapeut, KUP

Torunn Fladstad, spesialrådgiver, RVTS Sør

Gunnar Eide, spesialrådgiver, RVTS Sør


6

Trender og utvikling

i ungdomsmiljøet i Kristiansand

I Kristiansand bor det 20.019 barn og unge under 18 år. I 2016 og 2017 var det en betydelig økning i

ungdomskriminalitet i Kristiansand. Da særlig innenfor vold, trusler og utfordringer i et miljø som i hovedsak

bestod av minoritetsgutter. I 2018 har trenden snudd og antallet registrerte saker og lovbrudd har gått ned

(Trendrapport 2018).

Antall ungdom registrert for lovbrudd ble redusert fra 239

i 2017, til 214 i 2018. Kjønnsfordelingen er 159 gutter og

55 jenter.

“De registrerte lovbruddene i 2018

var dominert av gutter på 16 og 17

år, og sakene var hovedsakelig knyttet

til trusler, vold og narkotika. Antallet

minoritetsungdom registrert for lovbrudd

ble kraftig redusert, fra 108 til 58

ungdommer.”

«Det er mindre bekymring for store grupper, men mer

bekymring for enkelte ungdommer som sporadisk går

sammen og oppfører seg truende, bruker vold og prøver

ut ulike rusmidler. En viktig erkjennelse i det kriminalitetsforebyggende

arbeidet for barn og unge er at det

ofte er få ungdommer som står bak mye av den kriminelle

aktiviteten... Problematikken knyttet til ungdom som begår

gjentatt kriminalitet er ofte svært sammensatt. Flere

sliter med sin psykiske helse og kommer fra vanskelige

oppvekstmiljø. Rusproblematikk er en fellesnevner og en

opprettholdende faktor for kriminalitet.»

(Trendrapport 2018).

var det en viktig og god koordinering av ulike tiltak gjennom

SNU-prosjektet. SNU står for Stans Negativ Utvikling og er et

samarbeidsprosjekt for bedre å koordinere tjenester.

«Politiet i Kristiansand opplever en økning i ungdomskriminaliteten

i 2016 og 2017. Kriminaliteten begås

i hovedsak av gutter, og økningen gjelder spesielt på

voldssaker. Denne utfordringen må politiet løse i samarbeid

med andre, og KUP er en sentral samarbeidspartner for

politiet. KUP har aktivitetstilbud for mange av guttene som

er registrert med mange straffbare forhold. Dette er et viktig

arbeid, hvor vårt felles mål er å få i gang en positiv endring

hos ungdommen.» Grete Pedersen (leder forebyggende

seksjon, Kristiansand politistasjonsdistrikt).

“Vi opplever KUP som et særdeles viktig tiltak for sårbare

ungdom i kommunen. De utgjør en forskjell for mange og er

et viktig supplement til kommunens egne tiltak. Samarbeidet

er unikt og blir høyt verdsatt av kommunen og blir derfor av

kommuneledelsen prioritert med årlige driftsmidler”

Johanne Benitez Nilsen, (kriminalitetsforebyggende

koordinator i Kristiansand kommune).

Arbeidet med guttegruppa er et tett samarbeid og spleiselag

mellom Kristiansand kommune, RVTS Sør og KUP. Det gode

samarbeidsklimaet over mange år, tillit og anerkjennelse av

hverandre og ulike roller, har gjort dette arbeidet mulig.

Bred innsats

Etter økningen i 2016/2017 ble det satt inn en rekke tiltak

og en samlet bred innsats fra politi, kommune, fylkeskommunen,

skole og frivillige organisasjoner. Ikke minst


7


8

Alle trenger en plass i noens hjerte

Vi treffer Hazard første gang en dag på KUP. Han har sagt ja til en samtale om livet og sin deltakelse

i guttegruppa.

Pizza og cola kommer på bordet. Johan (leder for guttegruppa)

er der, og Gunnar og jeg (Torunn) deltar fra RVTS Sør. Pizzaen

smaker godt. Vi småprater litt om skolen og fritak fra

undervisning for intervjuet vårt. Hazard er sulten. Vi også.

Vi presenterer oss og forteller at vi ønsker å spørre ham litt

om hva som er ok i livet hans, hvilke utfordringer han står i,

hva som er vanskelig og om håp og drømmer for framtida.

Vi spør ham først om hva som er ok i livet og hva han liker å

gjøre. Hazard snakker om betydningen av å ha venner og at

han liker å spille fotball sammen med dem. De har det gøy

sammen, og når de spiller fotball får de trening så de blir

bedre etter hvert. Men Hazard forteller også at vennskap

er viktig hvis man trenger hjelp. Det kan for eksempel være

hvis man trenger penger eller en plass å bo, forklarer han.

Når ting treffer deg i hjertet

– Hvis du har en dårlig dag, hvis du er i dårlig humør, hva kan

årsaken til det være?

– Det kan for eksempel være hvis noen er syke i familien,

sier Hazard, og forklarer at det er situasjoner «når ting

treffer deg i hjertet».

Vi spør om han har et eksempel på noe som treffer ham i

hjertet. Hazard forteller om pappaen sin. Han er langt borte,

i et annet land, og han har ikke jobb.

– Jeg tenker mye på ham, sier Hazard, og forklarer at han

har vært atskilt fra pappaen sin siden han var liten.

Moren har vært alene, med Hazard og to brødre. Vi spør

hvordan han tenker det er for moren hans.

– Mamma kan bli bekymret for meg, svarer Hazard, og hun

advarer meg mot festing og drikking. Men jeg vet at mamma

bryr seg – alltid!

Han kom til huset mitt!

Hazard fortsetter med å fortelle at han også har andre i livet

som bryr seg om ham. KUP er der. En tidligere lærer har

også betydd mye.

Om denne læreren sier Hazard:

– Han lærte meg mye. Han brydde seg, og han var streng,

men… Jeg liker ham! Han har et godt hjerte og han bryr seg.

– Likte denne læreren deg da, drister vi oss til å spørre.

– Jeg tror det, svarer Hazard.

Smilet kommer fram. Han og læreren snakket mye

sammen.

– Jeg har sagt til ham: «Jeg skulle ønske at du var

faren min.» Han er i hjertet mitt.

– Tror du at du også er i hjertet hans?

– Jeg tror det, svarer Hazard.


9

Vi fortsetter

en samtale om

betydningen av både

å ha noen i sitt hjerte

og være i noens hjerte,

og spør Hazard om hvordan

man får noen inn i hjertet sitt.

– Det er viktig å snakke sammen,

vise interesse, bli kjent, forteller

Hazard.

Dette var noe av det han opplevde i

relasjonen til denne læreren.

– Hva skjedde hvis du var borte fra skolen?

Hazard forteller at da møtte læreren ham med spørsmål

som: «Hvor har du vært?»

– Han kjefta ikke, forteller han.

En dag husker Hazard spesielt godt. Han gikk ikke på skolen.

Var hjemme. Så tittet han ut av vinduet, og der var læreren:

– Han kom til huset mitt!

Han ble veldig overrasket over at læreren kom hjem til ham,

helt uventet. Vi spør om han opplevde at han da var viktig

for denne læreren.

– Ja, bekrefter han.

Læreren anstrengte seg for å finne ham da han ikke kom på

skolen. Og denne læreren har fortsatt en plass i Hazards

hjerte. Han husker læreren både som veldig snill – og

streng – og bestemt.

Johan kjøpte kebab

til meg da jeg var

sulten

Hazard mener at hvis man

ønsker å hjelpe, så må man

være tilstede når noen trenger

hjelp.

– Har KUP noen gang vært der når du har

trengt det?

– De har hjulpet meg med å skaffe jobb. Og

Johan kjøpte kebab til meg da jeg var sulten.

– Hva er bra med KUP?

– Det er gøy å henge med noen her. Jeg har venner

her og er ikke alene. Vi drar på turer sammen, til

Danmark og Sverige.

– Hva med de voksne i KUP?

– De er hyggelige og respekterer meg. Johan er i

hjertet mitt! Jeg har kjent ham helt siden jeg kom til Norge

– i syv år, svarer Hazard.

Johan responderer på hva Hazard betyr for ham:

– Du er i mitt hjerte. Vi har snakket mye sammen, og vi

kjenner hverandre godt. Jeg er glad i deg!

Gjensidigheten i relasjonen er tydelig, og vi snakker litt

videre om hva det betyr å være i noens hjerte og om det da

også kan være sånn at vi kan såre hverandre.


10

– Er det sånn for deg, Johan?

Johan gir oss noen glimt inn i episoder i guttegruppa

der guttene misbrukte hans tillit og han ble såret.

– Det gjorde vondt inni meg, forklarer han.

Vanskelige ting skjer, men for Johan er det da helt

avgjørende at de kan snakke om dette etterpå.

Hazard bekrefter at det gjør de i guttegruppa, og

vi spør om lederne i KUP og guttegruppa lærer ham viktige

ting om livet.

– Ja, kommer det kontant.

Hazard forklarer igjen at han har kjent voksne i KUP lenge.

Han har vært med i forskjellige grupper i KUP over flere år,

og han kjenner seg trygg på de voksne. Han hjelper også

KUP, forteller han videre. Han inviterer andre ungdommer

med, gutter som han kjenner.

I guttegruppa har utgangspunktet vært en felles interesse

for fotball. De liker å spille fotball, men er ikke lenger del av

organiserte fritidsaktiviteter. Bortsett fra KUP, da.

– I tillegg til fotball har de også andre typer aktiviteter. De

reiser på turer, får nye venner og blir kjent med voksne som

er ledere.

Hazard sier at dette gir dem noen gode minner som de vil

komme til å snakke om seinere i livet.

– Det er gode minner å ha med i hjertet mitt, sier han.

Det er stress akkurat nå

Vi spør om fremtiden. Hva drømmer han om?

– Jobb!

Svaret kommer fort og kontant. Han går på videregående

nå, og han vet at det er viktig å fullføre videregående for å

få jobb.

– Det er også viktig å komme på tida, kommenterer han.

– Og for å få ting til må man vise at man virkelig vil. Men

det er litt vanskelig nå, og det som er mest stress er bolig,

fortsetter han.

Hazard forteller at han ikke har noen fast plass å bo for tida.

Han flytter litt rundt og bor hos venner.

– Det er stress akkurat nå, sier han.

Man fullfører jo barn hele livet

Vi spør hvordan han ser for seg at livet hans ser ut når han

er rundt 25 år. Temaet er fortsatt knyttet til håp og drømmer,

og Hazard ser for seg livet sitt der han i tillegg til jobb har

«leilighet, familie og to barn: En sønn og en datter».

– Hva slags pappa er du da?

– Man fullfører jo barn hele livet, svarer Hazard.

– Hva hvis barna dine begynner med rus og kriminalitet?

Hazard er ikke i tvil om hva han da ville ha gjort.

– Jeg ville prøvd å hjelpe. Da hadde jeg fulgt ham hele tida!

– Kanskje er det noe du opplever at noen av de voksne gjør

i ditt liv nå?

– Ja, svarer Hazard.

Det er ikke så lett å være ung

– Det er ikke så lett å være ung, kommenterer Hazard

når vi avslutningsvis snakker litt om ungdomsmiljøer i

Kristiansand. Han forteller om slåsskamper, rasisme,

diskriminering og politi. Ting skjer.

– Hva betyr det for deg at Johan og Steffen (i KUP) stiller

opp?

– Det viser at de bryr seg om meg. Jeg er heldig, avslutter

Hazard.

Kjetil Stangenes (læreren)

Hazard kunne knapt lese og skrive og hadde vokst opp

på et annet kontinent uten særlig skolegang, da jeg

møtte ham på ungdomsskolen. Overgangen til vanlig

klasse etter et kjapt opphold på mottaksskolen gjorde

ikke skoledagene særlig lette for gutten. Selv om svært

lite allmennkunnskap var på plass, lærte han seg raskt

gatas språk og væremåte. Han ble ofte mistenkt og

misoppfattet av lærere og medelever, og det ytre var

ofte i skarp kontrast til den han egentlig var. Hazard

er en gutt jeg ble svært glad i. Han hadde et stort

hjerte som virkelig banket for andre mennesker. Ved

flere anledninger måtte jeg be om unnskyldning for å ha

mistolket hans handlinger.

Som en dag da han gikk på butikken for å handle inn

til lunsj, og ble borte dobbelt så lenge som avtalt.

Jeg gav han en klar tilbakemelding for avtalebruddet.

Forklaringen jeg fikk var mildt sagt overaskende! Hazard

hadde møtt en eldre nabodame på butikken som bar

tunge handleposer. Han syntes synd på dama og tilbød

seg å bære varene hjem for henne. Dette tok lang tid og

resulterte i at han ble sein til vår avtale.

Jeg hadde gleden av å være læreren hans

i to år. Vi fikk en nær og god relasjon med

mange fine opplevelser og samtaler. Han er

en gutt som imponerte meg med sin historie,

sin medfølelse og omsorg for andre. Han har

fremdeles en stor plass i hjertet mitt, og jeg

ønsker virkelig at han klarer seg bra i livet.


11

JOHAN FORTELLER

«FY FAEN I HELVETE

FOR EN IDIOT.

HAN SKJØNNER

INGENTING!”

Adil

Adil banner i det han setter seg inn i minibussen. Han

puster tungt og er tydelig oppgitt. Adil tar frem mobilen

og åpner 11 nye Snapchat-meldinger. Det er 10 minutter

til vi skal plukke opp resten av gjengen utenfor KUP, og i

motsetning til alle andre mandager har han ikke kommet

seg på bussen til byen. Han ringte og fortalte at han ikke

rakk det, og lurte på muligheten til å bli hentet.

– Hva skjer? Hvem er idiot? Hva er det han ikke skjønner?

Og hvorfor er du så sint i dag? sier jeg, mens vi starter på

en tur jeg vet tar 12 minutter hvis vi unngår kø.

– Pappa sa jeg måtte handle for ham. Han gadd ikke kjøre

selv, og da måtte jeg jo det. Ikke kjøre liksom, jeg måtte

jo gå, og posene var så jævla tunge, Johan. Men jeg sa at

jeg skulle på KUP og så sa han at det skulle jeg ha tenkt

på før, og da klikka det for meg. Så da smalt jeg døra igjen

og stakk ut. Jeg ble så jævla sur, Johan.

– Adil. Skulle du egentlig ha hjulpet pappaen din å handle

i går? sier jeg. Jeg smiler til ham.

– Nei, på vei hjem fra skolen i dag, men jeg rakk det ikke.

– Rakk du det ikke?

– Ok, jeg glemte det.

– Adil, tror du pappa er glad i deg?

– Hold kjeft, Johan!

– Adil….

– Ja, jeg vet at han er glad i meg og stolt av meg. Det sa

han til meg på fredag. Men så du målet til Aguero i går? Fy

faen så god han er. Tidenes beste spiss i City.

Adil smiler, kobler mobilen på anlegget i bussen, og mens

Blue Moon gjaller fra anlegget og praten går videre om

hvordan helgen og skoledagen var, er vi begge klare for å

møte de andre.

Jeg sitter og tenker. Følelsene kan svinge fort i

ungdommenes liv. Det å bli sett og hørt der du er i livet,

akkurat nå, er viktig. Mange av dem savner voksne som

tåler disse svingningene. Når relasjonen er på plass kan

følelsesregulering åpne for refleksjoner, et ønske om

endring og mestring.


12

Den trygge havna

– I KUP skal ungdommene kunne snakke om alt. I all sin sårbarhet. Og vi voksne skal være der for

dem. Lenge.

Johan Fredric Key Berntsen og Ingunn Lyngset Holme sitter

ved et langbord i Kirkens Ungdomsprosjekts (KUP) loftslokaler

i Kristiansand sentrum. Like ved står et bordtennisbord og

en sofa, og bak oss finner vi en kjøkkenkrok. Det er lavt

under skråtaket, og en lun, hjemmekoselig stemning. Alt

inviterer til et godt sted å være for de som er her.

– Her skal ungdommen kunne komme når de trenger det. Om

det er for å ta seg en lur på sofaen, få i seg en brødskive,

eller bli fulgt til jobbintervju. Her er de trygge, og her er de

hjemme, forteller Ingunn.

For ungdommene i KUP betyr det trygghet, relasjon og

kjærlighet, på godt og vondt.

– Vi i KUP lover at vi skal stå med ungdommene, over mange

år. Det de trenger er trygge, stabile voksne som er der for

dem. Lenge.

Ingunn og Johan har jobbet her siden 2006, og har sett

mange ungdommer innom lokalene. De fleste med en heftig

bagasje, eller en tung bør i livet.

Her skal ungdommene få den stabiliteten, og den tilhørigheten,

de så sårt trenger. Og her skal de få lov til å

være ærlige om livet.

Kan strekke seg lenger

– Vi skal tilby dem et stabilt miljø, og vi skal være de trygge

voksne som er her for dem – når enn de trenger oss – over

lang tid, supplerer Johan.

– Som en av ungdommene i guttegruppa vår sa: «Når jeg har

KUP en gang i uka, tåler jeg mye i tiden mens jeg venter på

ny uke.»

Johan forteller at de har hørt mange historier i løpet av de

13 årene de har vært i KUP. Og det som går igjen hos alle

de som er innom, er det enorme behovet for trygge, nære

og gode relasjoner.

“Systemet klarer ikke å gi dem denne

langsiktige, personlige oppfølgingen.

Ungdommene møter mange flotte

mennesker, men det kommer alltid til en

avslutning – som regel altfor tidlig.”

Dette er ofte ungdom med mye traumer i bagasjen, og

de trenger å møtes med tålmodighet, kjærlighet og en

traumebevisst omsorg. De trenger voksne som står med

dem mye lenger enn det det offentlige kan gi dem.

– Der har vi i KUP et fantastisk privilegie som frivillig

organisasjon. Vi har ingen grenser for hvor langt vi har lov

til å strekke oss. I noen saker velger vi å strekke oss langt,

i andre velger vi å henvise til det offentlige hjelpeaparatet –

når vi ser at det er lurt, sier han.

Mange av ungdommene som er innom står i en krevende

hverdag og trenger ekstra støtte.


13

Ingunn og Johan sier trygghet, relasjon og kjærlighet er viktig for guttene i Guttegruppa. Foto: Therese Skauge Klokset

“I KUP får de et trygt, rusfritt miljø der

de kan bli bedre kjent med seg selv på

godt og vondt. Og de blir alltid tatt imot,

uansett hvor vondt de har det og hvilke

smerteuttrykk de viser.”

– Mange av disse ungdommene har klart seg veldig bra,

og noen av dem kommer tilbake midt i tyveårene og sier

hva KUP har betydd for dem. De forteller med egne ord,

at denne gruppa holdt dem i live. KUP var den ene trygge

havna som de visste var der, forteller Ingunn.

Vi har også historier om ungdom det ikke har gått greit med,

og da er det ofte rusen som tar overhånd, forteller de.

– Det er tøft. For hver ungdom som det ikke går greit med,

så knuser det hjertet mitt litt. Men i denne jobben blir hjertet

utvidet til å tåle og romme både gleder og sorger, oppturer

og smerte. Så selv om hjertet knuses innimellom, så gir vi

ikke opp. For vi ser at det nytter, forteller hun.

Å sende dem på bussen

Siden 1991 har KUP vært der for byens ungdom. KUP driver

6 aktivitetsgrupper for ungdom, i tillegg til jentegruppa,

guttegruppa og unge mødre-grupper. Gruppene kan vare fra

3 til 4 år. I KUP-gruppene er det de trygge voksne i møte

med sårbar ungdom, og kvaliteten på relasjonene som

skapes der, som er avgjørende for utvikling og endring.

– Våre tiltak er på “gult nivå”, det vil si ungdom med

mange risikofaktorer og med et komplekst utfordringsbilde.

Relasjonene i gruppene må vare over tid, noe som skiller

seg fra en vanlig ungdomsklubb, sier Johan.

Når ungdommene har vært med noen år, og gruppen er

«landet» ser vi at mange av dem har utviklet motstandskraft,

og at mestringsopplevelser på en trygg arena vekker de

positive ressursene i livene deres. Da kan de begynne å

være en viktig støtte for hverandre.

KUP har et tett samarbeid med RVTS Sør, der opplæring i

traumebevisst omsorg står sentralt.

“Å møte RVTS Sør var som å komme

hjem. De satte faglig forankring på det vi

allerede gjorde, med sitt fokus på verdier

og traumebevisst omsorg. Vi fikk hjelp til

å sette ord på det vi gjør, og gi oss tro på

at det er riktig.”


14

KUP har nå syv ansatte fordelt på 5,5 årsverk – og 50

frivillige voksne. Det at KUP er tilstede, og involvert, over

lang tid gjør at de kjenner byens ungdom veldig godt.

– Vi kjenner de sårbare familiene og nettverkene i byen godt,

så vi har ganske god oversikt over ungdomsmiljøet. I tillegg

sitter vi I mye tverretatlige samarbeid. Samarbeidet med

kommunen er godt, og vi spiller hverandre gode. Det gjør at

vi får et godt bilde av byens miljøer og utfordringer og vi blir

kjent med ungdommene. Vi er en del ute i byen i helgene

med kommunens feltteam og treffer på dem der de er. Da

får vi et større innblikk i noen av de miljøene vi er bekymret

for. Noe av det viktigste vi gjør da, klokken ti en fredag eller

lørdags kveld, er å sende 13-14-åringer på bussen så de

kommer seg hjem og ikke havner i trøbbel, forteller Johan.

Guttegruppa

I 2015 startet KUP en egen guttegruppe.

– Det var konkrete tilfeller i Kristiansand der vi var bekymret

for noen unge gutter. Vi så de sto utenfor et trygt og godt

miljø. Så vi startet gruppa, og så raskt at her måtte vi tenke

litt annerledes enn med de andre gruppene. De aktivitetene

vi satte i gang, som turer i skogen og andre «norske» greier,

det funket ikke for dem. Men de var veldig interessert

i relasjonen gruppa hadde å tilby. Så vi fant ut at fotball

snakket et språk de følte seg vel med. Da fant vi endelig et

sted vi kunne møtes, ha det fint sammen, spise og spille

fotball, forteller Johan.

Han mener fotballen er en fantastisk arena for ungdommene.

Her lærer de sosiale koder, og de får ut mye frustrasjon

gjennom fysisk aktivitet.

– Fotballen er en veldig fin læringsarena for disse guttene.

De får løst tøffe utfordringer, også når vi sitter i ring etter

trening, der de får snakket ut.

De trenger det sårt, men nå starter vi i disse dager opp en

ny gruppe. Og det er godt å tenke på. Vi har mye bekymring

rundt ungdomsskoleelever. Selv om kriminaliteten er på

vei ned, så er det noe med smerteuttrykkene deres som

bekymrer oss, sier Ingunn.

“Det er mye depresjon, angst, vanskelige

konflikter og ensomhet. Vi må ikke

glemme den store gruppa, der traumene

og sårbarheten ikke er synlig på

kriminalitetsstatistikken.”

– Etter behovet kunne vi ha startet fire eller fem nye

grupper på dagen. Men vi skal aldri starte et tiltak vi ikke

kan gjennomføre. Det skal ikke være brudd i relasjonen.

Vårt ansvar er at vi skal ha langtidsfokuset. For å reparere

traumer kan du ikke ha et halvt år eller to år, du må stå i

oppturene og nedturene, over lang tid. Og da må vi kunne

være der for dem, legger Johan til.

– Dette er et fellesskap. Her er det lov å snakke om det

vanskelige, som rommer de verste historiene. Her skal

ungdommene bli møtt, og vi skal skape trygghet i at dette

skal vi fikse – og jobbe med – sammen. Vi er ikke redd for

smerte på KUP. Vi lover ingen gull og grønne skoger, men vi

skal gå veien sammen, avslutter Ingunn.

Guttegruppa støtte på en tragedie i desember 2016, da en

av guttene ble drept.

– Mange i gruppa kjente både gjerningsmann og offer. For

noen ble drapet en oppvekker, mens for andre la det seg

som et ekstra traume. Guttens død fikk stor innvirkning på

mange av dem. Noen ville rett og slett få til livet – og få hjelp

til skolen – så da hjalp vi dem med det. Det er jo det som er

målet vårt, at de skal få til livet, forteller Johan.

Lange ventelister

Johan forteller at det som regel tar tre år før en KUP-gruppe

«lander» og ungdommene lærer de sosiale kodene og finner

trygghet. Tiden det tar varierer for den enkelte. Det kan være

vondt å se at de som har de aller største utfordringene kan

slite med å “lande”, sier Johan.

Det er mange som venter på å få plass i en av gruppene.

– Vi har en himla venteliste. Ved årsskiftet 18/19 stod det 48

navn på lista. Unge som venter på å få plass i noens hjerte.

Av Siri L. Thorkildsen, Kommunikasjonsansvarlig ved RVTS Sør


JOHAN 15 FORTELLER

Rashid

– Rashid, du vet at det å skulke skolen gjør at du mister

kontakten med de gode vennene dine. Vi har jo snakket

mye om det med å ta valg. Hvis du begynner å henge med

de jeg så deg med i går, så er veien alt for kort til de dårlige

valgene.

– Slapp av Johan, jeg kommer ikke til å bli sånn, men

ikke press meg mer på dette. Ikke stå sånn mellom meg

og vennene mine. Jeg vil ikke klikke, du vet jeg ikke kan

kontrollere meg da. Og ikke snakk med mamma om dette,

jeg liker deg og vil ikke skade deg.

På et tidspunkt dukket broren opp i en fotballkamp på TV.

Jeg ringte Rashid, og fikk ordnet TV2 Sumo, så han fikk

se broren sin. Senere den dagen kom det melding på

Messenger:

– Takk for det fine du sa om meg og om mamma i rettssaken,

og takk for at du gjorde dette her. Og tusen takk for

at du fremdeles bryr deg.

Rashid kom til Norge som 10-åring. Han reiste med sin mor

og to søsken fra hjemlandet. De hadde et lengre opphold i

et annet land, før familien kom til Kristiansand. De første

årene i Norge var en stefar en del av livet til Rashid,

men da stefaren fikk avslag på søknad om opphold,

raknet mye for Rashid. 11 år gammel gikk han til

politiet og tryglet dem om at stefaren skulle få bli i

Norge. Da avslaget var et faktum var konklusjonen

at: «Nå gir jeg faen i alt.» Dette merket de godt

både på skolen og hjemme. Fotballen som hadde

vært den faste trygge aktiviteten i livet hans, ble

også valgt bort.

Problemene toppet seg i overgangen mellom

ungdomsskole og videregående skole. Venner

som hang i byen, ble det nye store, og på kort

tid endte han opp med å bli en gjenganger hos

politiet. Tyveri, bruk og salg av narkotika, vold,

trusler, et liv der alt kulminerte i en hendelse der

han mistet en av sine nærmeste venner i et drap.

Det endte med at Rashid ble flyttet til en annen

kant av landet. Vi holdt kontakt via sosiale medier.


16

Kjærlighet og respekt

i møte med fienden

– Jeg ville blitt fornærmet hvis du sa til meg for ett år siden at jeg kom til å være venn med en

nynazist. Men nå har jeg flere. Og det har vist meg hvor viktig inkludering og gode menneskemøter

er for å hindre folk i å bli med i voldelige grupperinger, forteller filmregissør og aktivist Deeyah Khan.

Emmy-vinneren forteller at i sitt arbeid med å lage

dokumentarer om nynazister og jihadister – de vi ser på som

«fienden» – har hun sett at vi slettes ikke er så ulike som

mennesker, som man skulle tro.

– Jihadister og nynazister er ikke så ulike hverandre. De

kommer med de samme truslene og den samme hatretorikken,

sier hun.

– Begrunnelsene for å utøve vold er de samme, men innpakningen

og symbolene er forskjellige.

“Det gruppene tilbyr er i all hovedsak

det samme: Tilhørighet, trygghet og

identitet. Med andre ord: Grunnleggende

menneskelige behov.”

– Disse gutta har ikke fått det behovet dekket noe annet sted,

og nå har de funnet det i en gruppering som avler vold og

hat i stedet for å føle tilhørighet i storsamfunnet, forteller

Khan, som har satt livet på spill opptil flere ganger for å

dokumentere, gå nærme, og komme under huden på folk

som vanligvis blir avfeid og hatet av samfunnet.

Møter med fienden

Hun kontaktet mange i de høyreekstreme miljøene i USA for å

lage dokumentarfilmen «White right: Meeting the enemy», men

bare en håndfull ønsket å møte henne. De som gjorde det,

hadde gjort mange intervjuer før, og tenkte at intervjuet med

henne var en god plattform for å rekruttere nye medlemmer.

– For dem var dette en vinn-vinn situasjon. Hvis de vant

diskusjonen med meg foran kamera, satt de igjen som vinner.

Hvis jeg klarte å argumentere dem i senk, så sto de igjen som

offeret. Da hadde de vunnet, da også. Å stille til intervju er

derfor nyttig for dem, når de prøver å nå den ene som sitter og

lytter og leter etter et sted å bli inkludert.

Hun merket fort at alt de sa til å begynne med var innøvd, og

ikke reflekterte tanker.

– Jeg lot dem si alt de følte de trengte å si, så de fikk det ut av

systemet. Så fortsatte jeg med å spørre om livet. Hvem de var,

og hvordan de hadde det. Samtalen ble annerledes, og de lot

meg fortsette å filme. Men det tok ofte timevis før vi kom noen

vei, forteller hun.

Vil forstå

Deeyah Khan er datter av pakistansk far og afghansk mor. Hun

er født og oppvokst i Norge, men allerede som liten møtte hun

på rasisme. I 1997 flyktet hun til London, og videre til USA,

etter flere trusler fra konservative krefter. Hun har opplevd

både kidnappingsforsøk og drapstrusler. Til slutt forstod hun at

hun ikke ville fortsette å flykte.

– Jeg kunne ikke bruke resten av livet mitt til å være redd. Og

jeg innså også at min stillhet, vår stillhet, tillater at misbruk


17

og voldelige trusler får fortsette. Så jeg bestemte meg for at

jeg ville prøve å forstå. Forstå hva det var som gjorde disse

menneskene sinte, og forstå de dødelige konsekvensene av at

vi ikke tok problemene deres seriøst.

– Men jeg ser ikke på det som min jobb å reformere

ekstremister.

“Jeg har opplevd så mye hat og trusler

i mitt liv, at jeg ikke ser på det som min

oppgave å endre noen som helst. Men jeg

er nysgjerrig. Jeg undrer meg, hvem er du

som menneske? Hva er det du har opplevd

som gjør at du er den du er i dag?”

Denne undringen førte til store forandringer, selv om

intensjonen var en annen. Den ene nynazisten etter den

andre brøt ut av miljøet, på grunn av møtene med Khan.

Jeg møtte dem med undring og godhet. Og jeg var villig til

å lytte. Jeg var villig til å tåle ubehag og aggresjon. Jeg var

villig til å møte dem der de var, ikke der jeg håpet at de

skulle være.

– Samtidig var jeg tydelig på at jeg ikke kom til å være et

mikrofonstativ for hatretorikken deres, og jeg kom ofte opp

i diskusjoner med dem. Det var viktig for meg å vise at jeg

ikke var enig i deres synspunkter. Men jeg var også tydelig

på at selv om vi var uenige i mye, så hatet jeg ikke dem. Jeg

hatet holdningene, gjerningene. Så jeg fokuserte på hvem

de var som menneske. Bak retorikken, bak symbolikken,

bak fellesskapet.

Samfunnet svikter

– Mange av disse gutta var usynlige i samfunnet. Helt til

de ble synlige i disse miljøene. Det må føles utrolig godt.

Det var alle de grunnleggende menneskelige behovene som

kicket inn hos dem: De ønsket å tilhøre et sted, de ønsket å

bety noe for andre. De ønsket å finne mål og mening i livet,

og ta tilbake en følelse av selvverd. De ønsket å utjevne

følelsen av skam.

– De er faktisk ikke så spesielle. Disse behovene har vi alle,

og vi har forskjellige måter å få dem møtt på. Noen av disse

gutta hadde traumer, noen hadde en vanskelig barndom,

de hadde opplevd vold. Noen var redde etter å ha opplevd

noe skremmende og trengte en følelse av beskyttelse. Alt

dette er ganske enkelt, når vi koker det ned til menneskelige

behov. Men det er hjerteskjærende å se resultatet. De er

så sårbare, og blir utnyttet av ekstremister på sitt mest

sårbare, sier Khan.

For meg sier det mer om oss som samfunn, når vi ikke

klarer å plukke dem opp og inkludere dem, enn om dem

som mennesker. Hvis vi ikke inkluderer de som oppfører seg


18

annerledes enn oss, eller på en måte som utfordrer oss, så

skaper vi sannheter som sender personen på en potensielt

farlig vei i livet.

– Det fører ofte til verre oppførsel når vi ikke fokuserer

på det potensialet han eller hun sitter med. Når noen

oppmuntrer oss og tror på oss, da ønsker vi å etterleve

dette. Når det motsatte skjer, inviterer vi ut aggresjon,

fiendskap og isolasjon. Det er ikke det vi ønsker å skape

som samfunn. Relasjon er det aller, aller viktigste, og jeg

forstår ikke hvorfor vi ikke etterlever dette med mennesker

som utfordrer oss, sier Khan.

Hun mener det er spesielt guttene som trenger å oppleve en

endring i samfunnet.

– Vi trenger å frigjøre guttene våre, så de kan tørre å bli mer

menneskelige. Unge menn sliter med å være det samfunnet

har definert som maskulint. Vi må la gutter komme mer i

kontakt med sine egne følelser. Og vi må slutte å isolere og

utestenge de som oppfører seg vanskelig, vi må inkludere

dem.

Å møte vennlighet

– Det er også vår jobb som enkeltmennesker å gjøre noe

med dette. Å møte disse som faller utenfor med mer respekt,

åpen undring og velvilje. Ikke utestenge det barnet som

forstyrrer og er vanskelig på skolen. Ikke isolere problemet

og tro det ikke handler om noe større. Det betyr ikke at vi

ikke skal være uenige eller sette grenser, tvert i mot. Men vi

må prøve å forstå hverandre bedre, og inkludere hverandre

mer.

Khan sier mange av de hun møtte manglet et støtteapparat

som skulle fanget dem opp når det gikk galt. Men det hun

merket seg aller mest, var at de ikke var vant til å bli møtt

med vennlighet.

Hun forteller om da hun deltok på nynazistmarsjen i

Charlottesville, som ble både langvarig og voldelig. En av

mennene hadde ikke mere vann, han var utslitt og dehydrert,

og lå på bakken. Khan lette febrilsk etter vann til ham, hun

løp blant de høyreekstreme og spurte etter vann.

– Det fortalte ham meg senere, at han aldri kommer til

å glemme. Den omsorgen jeg viste for ham da, det satte

han utrolig pris på. Og han begynte å tenke at jeg ikke var

så ille som han først hadde antatt selv om jeg var både

brun i huden, muslim og sto på den motsatte siden av ham

politisk, forteller hun.

– Ikke gjør det så vanskelig

Vi trenger ikke å gjøre alt så komplisert når vi skal hjelpe

noen. Vi må koke det ned til det dette handler om: Behovet

for tilhørighet, og behovet for å være i en god relasjon med

noen.

– Det er vanskelig å vise hat hvis man blir møtt med

kjærlighet. Hat møtt med hat bare eskalerer. Hvis vi møter

mennesker med ro, undring og kjærlighet så skjer det

faktisk gode ting.

Khan understreker at relasjon og tilhørighet ikke skapes

uten at det bygges tillit. Og tillit, det tar tid og tålmodighet.

– Du må orke å stå i det og ikke gi opp. Ikke bli aggressiv

når de viser aggresjon. Og ikke tro at dette er gjort i en

håndvending.

Hun tror det er håp for alle mennesker som har falt utenfor

og som har søkt voldelige, ekstreme grupperinger.

– Det er vanskelig å nå dem alle, og de må være klare for

en endring i livet. Men jeg tror det er håp, og det er verdt å

prøve å finne deres menneskelighet.

“Hvis vi gir opp folk som allerede har

gitt opp seg selv og andre, så gir vi opp

noe ekstremt viktig og potensielt bra.”

Det er viktig for Khan å understreke at hun ikke unnskylder

dem. Men hun prøver å forstå dem.

Empati er det viktigste du kan gi disse menneskene, for er

det en ting de ikke har blitt bortskjemt på, så er det empati.

Og er det en ting de trenger, så er det empati. Så alt jeg gjør

i møte med andre, handler om empati.

Folk er folk, og jeg er meg

Khan er bevisst i å trekke fram sin historie og sin oppfatning

av ting, i samtale med dem.

– Det er veldig viktig for meg å vise at når de snakker om en

gruppe mennesker, så snakker jeg om meg som person. Det

er vanskeligere å hate en person, enn en gruppe. Noen er i

full stand til å hate et menneske, men det er vanskeligere.

På samme måte som jeg ønsker å forstå hva de har opplevd,

så er det viktig for meg at de forstår hva jeg har opplevd av

trusler og hat. Så jeg gjorde det til et poeng å lese opp

dødstruslene jeg har mottatt. Det gjorde dem skamfulle

og ukomfortable. For da var det jo meg det var snakk om,

det personifiserte det hele. Og hvordan kunne de støtte en

dødstrussel, når de likte meg?

– Jeg tror det som skilte våre veivalg var at jeg hadde

ressurser, støtte og kjærlighet i livet mitt da jeg tok valget,

sier hun.

– Og det er vår oppgave, som mennesker, å tilby dem det

samme.

Av Siri L. Thorkildsen, Kommunikasjonsansvarlig ved RVTS Sør

Foto: Therese Skauge Klokset/RVTS Sør


JOHAN 19 FORTELLER

ALEX! DET ER MAT. ALLE ER

KLARE, KOMMER DU?

HALLOOO…

ALEX! KOM NÅ!

Jeg hører en dør smelle. Det var rart, tenker jeg.

Jeg går bort til gymsalen, som er tom. Bare skoene til Alex

og en fotball ligger igjen. Jeg ser at døra til nødutgangen

er åpen, så jeg går bort og kikker ut. Han må ha løpt ut på

sokkene.

Gutten er 16 år gammel, så det at han tar en luftetur kun i

sokkene er jo ikke noe krise det, egentlig. Det er bare det

at det er januar og vinter, og det har snødd i ei uke snart.

Jeg kler på meg og følger fotsporene, bort til en busk. Inni

busken sitter Alex og ler og gråter samtidig.

Jeg lurer fælt på hvorfor han sitter der. Alex er en

tøff gutt, en som tør å stille spørsmål og snakke

foran andre. Han er ganske sterk også, men

nå sitter han altså i en busk i dyp snø. Så da

hopper jeg inn i busken, og spør:

– Hva skjer? Hva skal vi gjøre her?

Alex ler litt og sier at han fikk panikk og måtte

stikke.

ropte, da hørte han det. Det jeg ikke visste, var at sånn som

jeg ropte på ham – akkurat med det tonefallet – hadde en

sint og beruset pappa ropt på ham så mange ganger før. Det

trigga noe i Alex.

Nå visste jeg litt om bakgrunnen til Alex, men frem til

ungdommene selv ønsker å snakke om livet sitt bruker vi

tid på å bygge gode og trygge relasjoner gjennom å spise,

leke og snakke sammen. Men nå, i denne kalde busken i

januar, var det jeg fikk historien. Jeg lovet Alex aldri å rope

på den måten igjen, og så takket jeg for at han

ville dele historien med meg. Så bar jeg ham

på ryggen gjennom snøen

tilbake til gymsalen, og

inn til gruppa. Jeg tror

aldri tacoen på KUP

har smakt bedre

enn da. Vi ble

gode venner,

Alex og jeg.

Vi leker mye på KUP. Når ungdommer

med mange traumatiske opplevelser

i livet – ja sånne som Alex – leker

gjemsel, spiller spill eller har det gøy

i en gymsal, så glemmer de tid, sted

og rom. Da får de fritid, på en trygg

arena.

Alex hørte ikke at jeg ropte på ham. Han

var i sin egen verden, helt til siste gang jeg


20

– Jeg er bare Karim

Karim er en gutt på 16 år som har bodd mesteparten av livet sitt i Norge. Familien har flere ganger

vært på besøk i landet hvor Karim ble født. Når vi snakker om tilknytningen til landet han ble født i

og en identitet som norsk, svarer han: «Jeg er bare Karim».

Karim er en gutt som liker fotball, trening, henge med venner

og være på KUP. Han er en aktiv gutt og liker når det skjer

ting.

I KUP har han venner, og de er en «close» gruppe, forteller

han om guttegruppa han er med i. Her er det hyggelig, de

behandler hverandre respektfullt, samtidig som de kan ha en

tøff tone seg imellom.

Guttegruppa møtes en gang i uka, og de spiller fotball på

«Sport & Moro». Karim fortsetter å snakke engasjert om

fotball. Når et fotballag spiller på «hjemmebane», vil det være

mange som støtter laget. Og Karim sammenligner guttegruppa

på KUP med opplevelser av å spille på «hjemmebane»; man

føler at man blir heiet fram i KUP. Guttene lærer å bli gode

medspillere, og de voksne spiller med.

Johan – han ser!

– KUP er en hjelp til å holde seg unna trøbbel, fortsetter

Karim, og:

– I KUP gjør man noe annet i stedet for å henge i byen.

– Er KUP også en plass hvor de voksne tåler at dere gjør noe

dumt?

– Det er lov til å gjøre feil, svarer Karim.

Han forklarer at i KUP snakker de om ting, samtidig som de

har det gøy sammen, og ingen utelukker noen. Karim forteller

om tidligere erfaringer fra en fotballklubb der det, slik han

opplevde det, manglet samhold i laget.

– Laget var oppdelt, og det var gjenger.

– Hva har dere gjort for å få dette bedre til i guttegruppa på

KUP?

– Johan er trener, og Johan – han ser, svarer Karim.

– Han ser når noen har en dårlig dag. Han ser når noen har en

god dag. Og han ser at ingen blir stengt ute.

Karim forteller at Johan også ansvarliggjør og utfordrer

guttene i samtaler om hvordan de er med hverandre og stiller

spørsmål som: «Hva skal til for at vi skal ha et godt lag?» De

blir utfordra på å være ærlige og ivareta hverandre.

Karim kjenner seg trygg i gruppa, og de har klare regler:

“Vi er venner, og vi har taushetsplikt.

Ingenting går videre, alt blir i gruppa.

Det som skjer her, blir her. Og det er null

mobbing!”

Karim forteller at han også har kontakt med guttene i gruppa

utenom KUP; enkelte henger han sammen med hver dag.

Guttegruppa har endra mitt syn på andre, og jeg har fått

venner, sier Karim.


21

Ikke ferdig

Drit og dra

– Det har ikke alltid vært så lett det med venner, fortsetter

Karim.

Tidligere havnet han ofte i slåsskamper. Dette hang sammen

med mobbing. Karim forteller at han før ble fort sint og

hissig. Han fikk tilbud om Sinnemestringskurs, og der lærte

han hvordan han kunne roe seg uten å komme i slåsskamp.

Men han poengterer også at han har hatt flere gode

støttespillere, og de viktigste har hele tiden vært mamma

og pappa. Foreldrene og søsken har støttet ham hele veien,

og nå har han fått gode venner gjennom guttegruppa.

Fortsatt kan han oppleve det han selv betegner som psykisk

mobbing og utestenging. Han ser på nett at andre gjør

avtaler, at han blir holdt utenfor, at de legger ut bilder. Karim

kjenner at han ikke er like sårbar som tidligere:

– Drit og dra! tenker han og fortsetter:

– Jeg har gode venner nå – og familien min.

Supporterne mine

Karim forteller har han har vært gjennom en tung periode.

Han har jobbet mye med seg selv gjennom sinnemestring,

og opplever nå at han klarer å være «roligere, snillere og

mer respektfull». Han framhever også betydningen av

andres bidrag.

– Johan har vært en veldig viktig støttespiller, faktisk mer

viktig enn pappa, og også John Olav, Abdul og de andre i

KUP.

Vi spør om Karim tenker at han kan bruke sine erfaringer til

å hjelpe andre. Han forteller om en situasjon på skolen der

en av vennene i guttegruppa havna i trøbbel. Karim så det

og klarte å roe situasjonen.

– Så lenge jeg kan prøve å stoppe mobbing, vil jeg selvfølgelig

det, sier Karim.

Vi fortsetter å snakke om de smertefulle erfaringene Karim

har i sin bagasje, som han nå kan bruke til å hjelpe andre.

– Jeg synes på en måte at det var verdt det, for da kan jeg

hjelpe andre som ikke har det bra.

Karim er en gutt med et stort hjerte for andre

– Noen ungdommer får ikke nok støtte fra foreldrene. Jeg

har foreldrene mine, søsken, KUP, Sinnemestringa – og

venner nå. Jeg har mange supportere.

– I guttegruppa på KUP har vi det gøy sammen. Vi tar vare

på hverandre. Og i KUP er det sånn at: Her vil vi ditt beste,

avslutter Karim.


22

Supporterne

– frivillige medarbeidere i guttegruppa

John Olav Norheim

– Hvordan havna du i guttegruppa i KUP?

– Det var en kombinasjon av studiepraksis på sosionomstudiet,

fotball, en kristen bakgrunn med klar forankring

i verdier og egne opplevelser av hva gode fellesskap

betyr, forteller John Olav Norheim, student ved

Universitetet i Agder (UiA) og tidligere kaptein på

Fløy fotballag.

Han snakker seg fort varm om fotballens

betydning i arbeidet med guttegruppa. For

ham selv var ballspillet en god måte å bli

kjent med guttene på, og de ble også kjent

med ham som supportere på Fløykamper.

– Lagspill er en god måte å få venner på,

sier John Olav.

– Gjennom en god pasning kan man

bekrefte vennskap, og i fotballen får man

mestringsopplevelser sammen som kan

overføres til andre områder i livet. Det gir

selvtillit og bekrefter fellesskap. Men man lærer

også å tåle tap og motstand, og se at man har

forbedringspotensialer. Jeg vurderer hvem som

trenger en pasning, og hvem som tåler en hardere

takling. Fotball og lagspill er jo en god metafor for selve

livet, avslutter den tidligere Fløy-kapteinen.

Hele guttegruppa har fått årskort på Fløykamper i gave, og

er ihuga supportere av både Fløy og John Olav, som i 2019

spiller for Strømmen.

– Jeg savner de jo, og lurer på hvordan det går med dem,

avslutter han.


23

Abdul Ghafar Noori

– Hva fikk deg til å melde deg som frivillig til arbeid i guttegruppa

i KUP?

– Jeg bryr meg om – og føler en nærhet til – de ungdommene

som sliter litt med hverdagslivet. Jeg kjenner igjen egne

opplevelser i det disse flerkulturelle guttene strever med.

Det kan være opplevelser av verdiløshet, at ingen bryr seg,

ensomhet, og jeg ønsker at de skal føle at noen ser dem, bryr

seg og ønsker å være der sammen med dem, sier Abdul Ghafar

Noori, student ved Universitetet i Agder (UiA) og tidligere enslig

mindreårig asylsøker fra Afghanistan.

Abdul forteller om egne opplevelser av å være «utenfor

samfunnet», av håpløshet, og hvordan han selv har erfart

at det er viktig å sette seg mål i livet og jobbe mot det. Han

snakker om betydningen av å ha en «vegg» i livet for å nå sine

mål. Og han forklarer:

– Norske ungdommer har en vegg. Med det mener jeg

noen du stoler på: Familien, et samfunn hvor de har

vokst opp, hvor de føler seg trygge og forstår de

kulturelle kodene, hvor de har noen som støtter

dem. Jeg måtte lage denne veggen selv.

– Hva lærer du av guttene i gruppa?

– Jeg opplever en gjenkjennelse i guttenes erfaringer og

utfordringer, som gir trygghet også for meg. Gjennom å lytte

til hverandres erfaringer kan vi sammen bidra til å finne

løsninger.

– Gruppa i KUP blir en bro mellom livet ute og hjemme for

guttene: Mellom kulturer, mellom kristne og muslimer. Det

viktigste blir det vi har felles; vi er alle mennesker, og vi

trenger noen som bryr seg om oss og at vi bryr oss om

noen, avslutter Abdul.

Abdul tenker at guttene i gruppa på KUP på en

måte har en vegg; Mange av dem er født eller har

vokst opp i Norge, de er en del av samfunnet,

flere har familie. Han selv måtte «bygge veggen

helt på nytt», og han ser at guttene i KUP trenger

hjelp til å gjenreise sin vegg. En vegg bygget på

trygghet og åpenhet, visshet om at noen bryr

seg om dem og setter pris på dem. Abdul ønsker,

sammen med de andre voksne i KUP, å være en

del av guttenes «vegg».


24

Leken som mål, ikke middel

Barn leker. Stort sett hele tiden. Leken er barnas språk, måten de beveger seg i verden på. De

balanserer, klatrer, hopper og faller. De kler på dukker og graver hus i sanden. Et annet barn er en

lekemulighet. Voksne som vil leke med dem blir fort populære.

Alle pattedyr, også mennesker, leker. De hopper, lekesloss,

løper fra hverandre og etter hverandre. De små-erter, dytter

og tuller. De vitser og ler høyt. Eller smiler til hverandre. De

gjør det sammen med andre. Det virker som om samvær

med andre ofte fører til lek. Blir leken da et middel, noe vi

gjør for å vokse, utvikle oss, øve? Eller er leken målet? Hva

er egentlig lek?

Kongeveien til endring

Nevrobiologen Jaak Panksepp mener at lek er et eget

emosjonelt nettverk i hjernen. Han mener at leken er en

fysiologisk tilstand med et karakteristisk og spesifikt fyringsmønster.

Pattedyr aktiviserer denne tilstanden når de føler

seg trygge, de leker mer når de opplever trygghet. Leken

blir da en måte å finne sin plass i flokken på, en måte å

være sammen og oppleve tilhørighet. Hvis vi setter det litt

på spissen; lek skaper følelsen av felleskap. Vi er biologisk

programmert til å leke med andre, dette er måten vi blir

til noe mer enn oss selv, sammen med andre. Han viser

også at når leke-systemet er aktivert blir vi mer kreative,

oppfinnsomme, og blir flinkere til å utføre oppgaver. Vi blir

faktisk flinkere når vi er i leke-modus!

Psykologen og hjerneforskeren Alan Schore er også opptatt

av lek. Når vi leker, skrur vi av den delen av hjernen som

evaluerer oss selv og andre. Den delen av hjernen som sier

«nå ser du dum ut», eller «dette er da helt meningsløst»,

eller «at det går an å være så teit». Vi blir oppslukt av

øyeblikket, engasjert av oppgaven eller kontakten med de

andre. Vi blir engasjerte, konsentrert, tilstede, opplever

behag og får lyst til å gjøre nye eller uventende ting. Og

dette er helt nødvendig hvis en skal endre på oppfatninger,

tankemåter eller typiske måter å fortolke verden på.

Hjernen vår er ellers konservativ. Den vil ikke at ting skal

skje på andre måter enn den er vant til fra før. Den liker ikke

forandring. Den dyrker det vante. Men når vi leker åpner

hjernen for det som er nytt. Nye erfaringer kan bli til noe

som lagres i hukommelsen. Leken er kongeveien til endring

av oppfatninger, fortolkninger og holdninger.

Psykiateren Daniel Siegel snakker om hvordan endring kan

skje; ved at vi klarer å forholde oss direkte til det vi sanser.

Vi tar inn sanseinntrykk hele tiden. Alt vi har i hukommelsen,

det vi husker og det vi ikke husker har kommet inn i hjernen

vår gjennom sansene. Det gjelder både det som er godt

og det som er vondt. Ord, f.eks, kommer til oss gjennom

sansene. Hvis vi har hørt mange ganger at vi er dumme

eller teite, blir dette lagret som en slags mal eller modell i

hjernen vår. Denne malen overstyrer og avviser ny sansning

som kunne motsi malene. Slik ny, motstridende sansning

kunne være at noen sier noe hyggelig til oss, eller gir oss

ros. Hjernen vår avviser denne nye sansningen. Siegel sier

at når vi er i leke-modus er hjernen i stand til å ta imot ny

sansning, og kan overstyre de gamle malene. Hjernen er i

endrings-modus.

Og hvor står vi da? Lek blir enda litt viktigere. Det er kanskje

ikke et middel for å oppnå noe annet. Det kan være en stor

del av poenget.

Det samme gjelder i den aktuelle konteksten, guttegruppa.

Organiseringen bør være lagt opp etter hva ungdommene

oppfatter som lek. Leken skaper relasjoner, trygghet og

kontakt, som er grunnmur for andre aktiviteter. Hvis det er

på plass, kan endring skje.

av Heine Steinkopf, fagleder i RVTS Sør


Johan og David er lekne ledere i KUP. Foto: KUP

25


JOHAN FORTELLER

26

Tenk å ha en bestefar

I en samtale rundt kjøkkenbordet på ei hytte i Danmark, snakket

vi om hvem som har betydd mest for oss i livet og hvem som

er viktige å ha i livet. En av lederne fortalte litt om en bestefar

som var viktig for ham i oppveksten. Praten gikk videre om

fotballtrenere, damer, musikk og idoler. Åtte store pizza ble spist,

før guttene forsvant ut i bassenget. En satt igjen.

– Hva tenker du på? spurte jeg.

– Tenk å ha en bestefar! svarte han.


27

Livet på KUP


28

– Dette er familien jeg aldri fikk

I arbeidet med prosjektet var vi klar over at gruppa hadde stor betydning for ungdommene, men det

var rørende og sterkt å høre guttenes egne ord om dette.

«Gruppa har holdt meg i live.»

«Dette er familien jeg aldri fikk.»

«Her kan vi være oss selv uten masker.»

«Jeg har venner her og er ikke alene.»

«Gruppa har endret mitt syn på andre.»

«Vi kan både gråte og le.»

«Jeg kan kjenne meg igjen i det de andre forteller.»

«Her er respekt og trygghet.»

«Her kan vi prate om ting vi ikke har pratet om før.»

«Det er samhold her.»

«Jeg er ikke alene.»

Hva er det med en slik gruppetilhørighet som virker så

sterkt? Mye kommer fram i beskrivelsene av de unge,

frivillige og ansatte i KUP i dette heftet og i det verdigrunnlag

som ligger til grunn for arbeidet. Sentralt er hvordan man

relaterer seg til de unge, både individuelt og i gruppa, og

hvordan kjærlighet og omsorg utøves i praksis. Dette er

medvirkende til at det etableres en grunnleggende trygghet

i gruppa som er avgjørende for det videre arbeidet.

Trygghet er forutsetningen for at de

unge kan dele sine erfaringer, tanker og

håp for livet, og gjennom det kanskje

også endre synet på seg selv og sin egen

identitet.

“Mennesker trenger å oppleve medlemskap i en flokk.

Mange opplever trygghet og tilhørighet for første gang når

de finner et fellesskap. De har gått fra å være utenfor,

ekskludert, mobbet, trakassert, krenket eller traumatisert

og isolert – til å oppleve at de blir sett, møtt og tatt godt

imot. Vår jobb som hjelpere er å sørge for at de finner et

godt og trygt felleskap, tuftet i gode verdier,” poengterer

Heine Steinkopf når han blir intervjuet om hva folk trenger

mest av alt, nemlig et ansikt der blikket er festet på deg

med velvilje og tilhørighet gjennom medlemskap i en flokk.

I forordet til dette heftet skriver Tore Bjørgo om konsekvensene

av utenforskap og manglende tilhørighet: «Vi vet

at ungdom som sliter med å få det til på skolen, med å få

jobb eller å finne gode sosiale fellesskap, har lett for å søke

inn i miljøer med andre ungdommer som også sliter. Både

kriminelle gjenger og politiske ekstremistgrupper av ulik

farge fisker aktivt etter rekrutter i slike ungdomsmiljøer.»

Han understreker dermed betydningen av at også vi som

hjelpere må fiske aktivt. Ikke gi oss, men bruke tid på å

bygge den gode relasjonen og fellesskapet som kan gi

retning for de som på grunn av vanskelige opplevelser og

sosial frustrasjon, mangler tro på en god framtid.

Gunnar Eide

Torunn Fladstad

Johan F.K. Berntsen

Ingunn L. Holme


29

KUP’s oppskrift

på en super guttegruppe


30

Referanser

Eide, Gunnar og Ingelise Nordenhof. (2014). Fellesskap og

ferdigheter. Fagbokforlaget.

Fladstad, Torunn. (2014). A Brick in the Wall - Reflections

on Relational Ethics. In: Do we really care. Nordic Work

with Traumatized Refugees. Eds. Gwynyth Øverland, Eugene

Guribye and Birgit Lie. Cambridge Scholars Publishing.

Fladstad, Torunn og Ingunn Lyngset Holme. (1.opplag

2011/2. opplag 2015). Jenter som stråler. Jentegruppa

– om å bygge relasjoner. RVTS Sør/KUP. https://www.

yumpu.com/no/embed/view/ZbTdAawY14NWR2us

Guribye, Eugene and Kjetil Grødum. (2018). Elusive Youth:

Recruitment Issues in Work to Prevent Radicalisation

among Immigrant Youth. In: Violent Extremism in the 21st

Century. International perspectives. Eds. Gwynyth Øverland,

Arnfinn J Andersen, Kristin Engh Førde, Kjetil Grødum

and Joseph Salomonsen. Cambridge Scholars Publishing.

Carlsson, Yngve og Thomas Haaland. Voldelige ungdomsgrupper

– intervensjon på kommunenivå. Erfaringsrapport

fra Kristiansand 2001-2004. NIBR-rapport 2004:20.

Justis- og beredskapsdepartementet. Handlingsplan mot

radikalisering og voldelig ekstremisme. (2014). https://

www.regjeringen.no/contentassets/6d84d5d6c6df47b3

8f5e2b989347fc49/handlingsplan-mot-radikalisering-ogvoldelig-ekstremisme_2014.pdf

Khan, Deeyah. (2017). I møte med fienden. (Orginaltittel:

White Right. Meeting the Enemy.) Dokumentarfilm. https://

tv.nrk.no/program/KOID75004717/deeyah-khan-i-moetemed-fienden

Thorkildsen, Siri L: Kjærlighet og respekt i møte med

fienden. (Intervju med Deeyah Khan.)

https://rvtssor.no/aktuelt/234/kjaerlighet-og-respekt-imote-med-fienden/

Thorkildsen, Siri L: Skam kan ikke vokse der empati råder

grunnen. (Intervju med Ragnhild Sørbotten Moen, phdstipendiat

v/Universitiet i Agder.)

https://rvtssor.no/aktuelt/260/skam-kan-ikke-vokse-derdet-er-empati/

Thorkildsen, Siri L: Gull og grønne skoger. (Intervju med

Ingunn Lyngset Holme og Johan F. K. Berntsen.)

https://rvtssor.no/aktuelt/254/-ndash-vi-lover-ingen-gullog-gronne-skoger-men-vi-skal-ga-veien-sammen/

Kristiansand kommune, kriminalitetsforebyggende plan.

Sammen om en tryggere hverdag. https://www.kristiansand.kommune.no/globalassets/politikk-og-administrasjon/samfunnsutvikling/kriminalitetsforebygging/1-kriminialitetsforebyggende-plan-20162020.pdf

Kristiansand kommune og Kristiansand politistasjonsdistrikt.

Ungdom og kriminalitet i Kristiansand. Trendrapport

2018. https://www.kristiansand.kommune.no/globalassets/aktuelt/2019/trendrapport-2018.pdf

Kristiansand kommune. Forebygging av radikalisering og

voldelig ekstremisme. En veileder.

https://www.kristiansand.kommune.no/globalassets/

aktuelt/2015/veileder-for-forebygging-av-radikalisering-ogvoldelig-ekstremisme.pdf.pdf

Khan, Deeyah. (2018). I Picked up a Camera – They Picked

up a Gun. In: Violent Extremism in the 21st Century.

International perspectives. Eds. Gwynyth Øverland, Arnfinn

J Andersen, Kristin Engh Førde, Kjetil Grødum and Joseph

Salomonsen. Cambridge Scholars Publishing.

Torkildsen, Siri L: Blikket som endrer alt. (Intervju med

Heine Steinkopf, fagsjef RVTS Sør.)

https://rvtssor.no/aktuelt/194/blikket-som-endrer-alt/


31

Politiet i Kristiansand har i mange år sett den kriminalitetsdempende

og kriminalitetsforebyggende effekten av det arbeidet

som Kirkens Ungdomsprosjekt har utført. KUP sin tilnærming til de

ungdommene de til enhver tid har jobbet med har bidradd til et markert

lavere konfliktnivå blant ungdom i Kristiansand. Mange ungdommer har

fått et bedre liv, og blitt mindre kriminelle etter å ha vært gjenstand

for tett og personlig oppfølging fra KUP. Når politi og kommune har

identifisert nye kriminalitetsutfordringer blant ungdom i Kristiansand

har KUP tradisjonelt vært blant de viktigste aktørene til å ta fatt i de

skisserte utfordringene. I arbeidet med guttegrupper har KUP på ny

vist sin profesjonalitet ved å samarbeide med fagmiljøet på RVTS, og

med andre fagpersoner. For politiet fremstår KUP sitt arbeid med

guttegrupper som en suksess i forhold til redusert kriminalitet

blant sårbare ungdommer i Kristiansand.

Ole Hortemo

Politistasjonssjef i Kristiansand


«Relasjon er det aller, aller viktigste,

og jeg forstår ikke hvorfor vi ikke etterlever

dette med mennesker som utfordrer oss»

Deeyah Khan

www.kirkensungdomsprosjekt.no

Regionalt ressurssenter om vold,

traumatisk stress og selvmordsforebygging

www.rvtssor.no

More magazines by this user
Similar magazines