Guttegruppa
14 KUP har nå syv ansatte fordelt på 5,5 årsverk – og 50 frivillige voksne. Det at KUP er tilstede, og involvert, over lang tid gjør at de kjenner byens ungdom veldig godt. – Vi kjenner de sårbare familiene og nettverkene i byen godt, så vi har ganske god oversikt over ungdomsmiljøet. I tillegg sitter vi I mye tverretatlige samarbeid. Samarbeidet med kommunen er godt, og vi spiller hverandre gode. Det gjør at vi får et godt bilde av byens miljøer og utfordringer og vi blir kjent med ungdommene. Vi er en del ute i byen i helgene med kommunens feltteam og treffer på dem der de er. Da får vi et større innblikk i noen av de miljøene vi er bekymret for. Noe av det viktigste vi gjør da, klokken ti en fredag eller lørdags kveld, er å sende 13-14-åringer på bussen så de kommer seg hjem og ikke havner i trøbbel, forteller Johan. Guttegruppa I 2015 startet KUP en egen guttegruppe. – Det var konkrete tilfeller i Kristiansand der vi var bekymret for noen unge gutter. Vi så de sto utenfor et trygt og godt miljø. Så vi startet gruppa, og så raskt at her måtte vi tenke litt annerledes enn med de andre gruppene. De aktivitetene vi satte i gang, som turer i skogen og andre «norske» greier, det funket ikke for dem. Men de var veldig interessert i relasjonen gruppa hadde å tilby. Så vi fant ut at fotball snakket et språk de følte seg vel med. Da fant vi endelig et sted vi kunne møtes, ha det fint sammen, spise og spille fotball, forteller Johan. Han mener fotballen er en fantastisk arena for ungdommene. Her lærer de sosiale koder, og de får ut mye frustrasjon gjennom fysisk aktivitet. – Fotballen er en veldig fin læringsarena for disse guttene. De får løst tøffe utfordringer, også når vi sitter i ring etter trening, der de får snakket ut. De trenger det sårt, men nå starter vi i disse dager opp en ny gruppe. Og det er godt å tenke på. Vi har mye bekymring rundt ungdomsskoleelever. Selv om kriminaliteten er på vei ned, så er det noe med smerteuttrykkene deres som bekymrer oss, sier Ingunn. “Det er mye depresjon, angst, vanskelige konflikter og ensomhet. Vi må ikke glemme den store gruppa, der traumene og sårbarheten ikke er synlig på kriminalitetsstatistikken.” – Etter behovet kunne vi ha startet fire eller fem nye grupper på dagen. Men vi skal aldri starte et tiltak vi ikke kan gjennomføre. Det skal ikke være brudd i relasjonen. Vårt ansvar er at vi skal ha langtidsfokuset. For å reparere traumer kan du ikke ha et halvt år eller to år, du må stå i oppturene og nedturene, over lang tid. Og da må vi kunne være der for dem, legger Johan til. – Dette er et fellesskap. Her er det lov å snakke om det vanskelige, som rommer de verste historiene. Her skal ungdommene bli møtt, og vi skal skape trygghet i at dette skal vi fikse – og jobbe med – sammen. Vi er ikke redd for smerte på KUP. Vi lover ingen gull og grønne skoger, men vi skal gå veien sammen, avslutter Ingunn. Guttegruppa støtte på en tragedie i desember 2016, da en av guttene ble drept. – Mange i gruppa kjente både gjerningsmann og offer. For noen ble drapet en oppvekker, mens for andre la det seg som et ekstra traume. Guttens død fikk stor innvirkning på mange av dem. Noen ville rett og slett få til livet – og få hjelp til skolen – så da hjalp vi dem med det. Det er jo det som er målet vårt, at de skal få til livet, forteller Johan. Lange ventelister Johan forteller at det som regel tar tre år før en KUP-gruppe «lander» og ungdommene lærer de sosiale kodene og finner trygghet. Tiden det tar varierer for den enkelte. Det kan være vondt å se at de som har de aller største utfordringene kan slite med å “lande”, sier Johan. Det er mange som venter på å få plass i en av gruppene. – Vi har en himla venteliste. Ved årsskiftet 18/19 stod det 48 navn på lista. Unge som venter på å få plass i noens hjerte. Av Siri L. Thorkildsen, Kommunikasjonsansvarlig ved RVTS Sør
JOHAN 15 FORTELLER Rashid – Rashid, du vet at det å skulke skolen gjør at du mister kontakten med de gode vennene dine. Vi har jo snakket mye om det med å ta valg. Hvis du begynner å henge med de jeg så deg med i går, så er veien alt for kort til de dårlige valgene. – Slapp av Johan, jeg kommer ikke til å bli sånn, men ikke press meg mer på dette. Ikke stå sånn mellom meg og vennene mine. Jeg vil ikke klikke, du vet jeg ikke kan kontrollere meg da. Og ikke snakk med mamma om dette, jeg liker deg og vil ikke skade deg. På et tidspunkt dukket broren opp i en fotballkamp på TV. Jeg ringte Rashid, og fikk ordnet TV2 Sumo, så han fikk se broren sin. Senere den dagen kom det melding på Messenger: – Takk for det fine du sa om meg og om mamma i rettssaken, og takk for at du gjorde dette her. Og tusen takk for at du fremdeles bryr deg. Rashid kom til Norge som 10-åring. Han reiste med sin mor og to søsken fra hjemlandet. De hadde et lengre opphold i et annet land, før familien kom til Kristiansand. De første årene i Norge var en stefar en del av livet til Rashid, men da stefaren fikk avslag på søknad om opphold, raknet mye for Rashid. 11 år gammel gikk han til politiet og tryglet dem om at stefaren skulle få bli i Norge. Da avslaget var et faktum var konklusjonen at: «Nå gir jeg faen i alt.» Dette merket de godt både på skolen og hjemme. Fotballen som hadde vært den faste trygge aktiviteten i livet hans, ble også valgt bort. Problemene toppet seg i overgangen mellom ungdomsskole og videregående skole. Venner som hang i byen, ble det nye store, og på kort tid endte han opp med å bli en gjenganger hos politiet. Tyveri, bruk og salg av narkotika, vold, trusler, et liv der alt kulminerte i en hendelse der han mistet en av sine nærmeste venner i et drap. Det endte med at Rashid ble flyttet til en annen kant av landet. Vi holdt kontakt via sosiale medier.
- Page 2 and 3: INNHOLD Forord Om å løfte sammen
- Page 4 and 5: JOHAN FORTELLER Innkalling Det er s
- Page 6 and 7: 6 Trender og utvikling i ungdomsmil
- Page 8 and 9: 8 Alle trenger en plass i noens hje
- Page 10 and 11: 10 - Er det sånn for deg, Johan? J
- Page 12 and 13: 12 Den trygge havna - I KUP skal un
- Page 16 and 17: 16 Kjærlighet og respekt i møte m
- Page 18 and 19: 18 annerledes enn oss, eller på en
- Page 20 and 21: 20 - Jeg er bare Karim Karim er en
- Page 22 and 23: 22 Supporterne - frivillige medarbe
- Page 24 and 25: 24 Leken som mål, ikke middel Barn
- Page 26 and 27: JOHAN FORTELLER 26 Tenk å ha en be
- Page 28 and 29: 28 - Dette er familien jeg aldri fi
- Page 30 and 31: 30 Referanser Eide, Gunnar og Ingel
- Page 32: «Relasjon er det aller, aller vikt
JOHAN 15 FORTELLER<br />
Rashid<br />
– Rashid, du vet at det å skulke skolen gjør at du mister<br />
kontakten med de gode vennene dine. Vi har jo snakket<br />
mye om det med å ta valg. Hvis du begynner å henge med<br />
de jeg så deg med i går, så er veien alt for kort til de dårlige<br />
valgene.<br />
– Slapp av Johan, jeg kommer ikke til å bli sånn, men<br />
ikke press meg mer på dette. Ikke stå sånn mellom meg<br />
og vennene mine. Jeg vil ikke klikke, du vet jeg ikke kan<br />
kontrollere meg da. Og ikke snakk med mamma om dette,<br />
jeg liker deg og vil ikke skade deg.<br />
På et tidspunkt dukket broren opp i en fotballkamp på TV.<br />
Jeg ringte Rashid, og fikk ordnet TV2 Sumo, så han fikk<br />
se broren sin. Senere den dagen kom det melding på<br />
Messenger:<br />
– Takk for det fine du sa om meg og om mamma i rettssaken,<br />
og takk for at du gjorde dette her. Og tusen takk for<br />
at du fremdeles bryr deg.<br />
Rashid kom til Norge som 10-åring. Han reiste med sin mor<br />
og to søsken fra hjemlandet. De hadde et lengre opphold i<br />
et annet land, før familien kom til Kristiansand. De første<br />
årene i Norge var en stefar en del av livet til Rashid,<br />
men da stefaren fikk avslag på søknad om opphold,<br />
raknet mye for Rashid. 11 år gammel gikk han til<br />
politiet og tryglet dem om at stefaren skulle få bli i<br />
Norge. Da avslaget var et faktum var konklusjonen<br />
at: «Nå gir jeg faen i alt.» Dette merket de godt<br />
både på skolen og hjemme. Fotballen som hadde<br />
vært den faste trygge aktiviteten i livet hans, ble<br />
også valgt bort.<br />
Problemene toppet seg i overgangen mellom<br />
ungdomsskole og videregående skole. Venner<br />
som hang i byen, ble det nye store, og på kort<br />
tid endte han opp med å bli en gjenganger hos<br />
politiet. Tyveri, bruk og salg av narkotika, vold,<br />
trusler, et liv der alt kulminerte i en hendelse der<br />
han mistet en av sine nærmeste venner i et drap.<br />
Det endte med at Rashid ble flyttet til en annen<br />
kant av landet. Vi holdt kontakt via sosiale medier.
Change language