Guttegruppa

25.11.2019 Views
16 Kjærlighet og respekt i møte med fienden – Jeg ville blitt fornærmet hvis du sa til meg for ett år siden at jeg kom til å være venn med en nynazist. Men nå har jeg flere. Og det har vist meg hvor viktig inkludering og gode menneskemøter er for å hindre folk i å bli med i voldelige grupperinger, forteller filmregissør og aktivist Deeyah Khan. Emmy-vinneren forteller at i sitt arbeid med å lage dokumentarer om nynazister og jihadister – de vi ser på som «fienden» – har hun sett at vi slettes ikke er så ulike som mennesker, som man skulle tro. – Jihadister og nynazister er ikke så ulike hverandre. De kommer med de samme truslene og den samme hatretorikken, sier hun. – Begrunnelsene for å utøve vold er de samme, men innpakningen og symbolene er forskjellige. “Det gruppene tilbyr er i all hovedsak det samme: Tilhørighet, trygghet og identitet. Med andre ord: Grunnleggende menneskelige behov.” – Disse gutta har ikke fått det behovet dekket noe annet sted, og nå har de funnet det i en gruppering som avler vold og hat i stedet for å føle tilhørighet i storsamfunnet, forteller Khan, som har satt livet på spill opptil flere ganger for å dokumentere, gå nærme, og komme under huden på folk som vanligvis blir avfeid og hatet av samfunnet. Møter med fienden Hun kontaktet mange i de høyreekstreme miljøene i USA for å lage dokumentarfilmen «White right: Meeting the enemy», men bare en håndfull ønsket å møte henne. De som gjorde det, hadde gjort mange intervjuer før, og tenkte at intervjuet med henne var en god plattform for å rekruttere nye medlemmer. – For dem var dette en vinn-vinn situasjon. Hvis de vant diskusjonen med meg foran kamera, satt de igjen som vinner. Hvis jeg klarte å argumentere dem i senk, så sto de igjen som offeret. Da hadde de vunnet, da også. Å stille til intervju er derfor nyttig for dem, når de prøver å nå den ene som sitter og lytter og leter etter et sted å bli inkludert. Hun merket fort at alt de sa til å begynne med var innøvd, og ikke reflekterte tanker. – Jeg lot dem si alt de følte de trengte å si, så de fikk det ut av systemet. Så fortsatte jeg med å spørre om livet. Hvem de var, og hvordan de hadde det. Samtalen ble annerledes, og de lot meg fortsette å filme. Men det tok ofte timevis før vi kom noen vei, forteller hun. Vil forstå Deeyah Khan er datter av pakistansk far og afghansk mor. Hun er født og oppvokst i Norge, men allerede som liten møtte hun på rasisme. I 1997 flyktet hun til London, og videre til USA, etter flere trusler fra konservative krefter. Hun har opplevd både kidnappingsforsøk og drapstrusler. Til slutt forstod hun at hun ikke ville fortsette å flykte. – Jeg kunne ikke bruke resten av livet mitt til å være redd. Og jeg innså også at min stillhet, vår stillhet, tillater at misbruk

17 og voldelige trusler får fortsette. Så jeg bestemte meg for at jeg ville prøve å forstå. Forstå hva det var som gjorde disse menneskene sinte, og forstå de dødelige konsekvensene av at vi ikke tok problemene deres seriøst. – Men jeg ser ikke på det som min jobb å reformere ekstremister. “Jeg har opplevd så mye hat og trusler i mitt liv, at jeg ikke ser på det som min oppgave å endre noen som helst. Men jeg er nysgjerrig. Jeg undrer meg, hvem er du som menneske? Hva er det du har opplevd som gjør at du er den du er i dag?” Denne undringen førte til store forandringer, selv om intensjonen var en annen. Den ene nynazisten etter den andre brøt ut av miljøet, på grunn av møtene med Khan. Jeg møtte dem med undring og godhet. Og jeg var villig til å lytte. Jeg var villig til å tåle ubehag og aggresjon. Jeg var villig til å møte dem der de var, ikke der jeg håpet at de skulle være. – Samtidig var jeg tydelig på at jeg ikke kom til å være et mikrofonstativ for hatretorikken deres, og jeg kom ofte opp i diskusjoner med dem. Det var viktig for meg å vise at jeg ikke var enig i deres synspunkter. Men jeg var også tydelig på at selv om vi var uenige i mye, så hatet jeg ikke dem. Jeg hatet holdningene, gjerningene. Så jeg fokuserte på hvem de var som menneske. Bak retorikken, bak symbolikken, bak fellesskapet. Samfunnet svikter – Mange av disse gutta var usynlige i samfunnet. Helt til de ble synlige i disse miljøene. Det må føles utrolig godt. Det var alle de grunnleggende menneskelige behovene som kicket inn hos dem: De ønsket å tilhøre et sted, de ønsket å bety noe for andre. De ønsket å finne mål og mening i livet, og ta tilbake en følelse av selvverd. De ønsket å utjevne følelsen av skam. – De er faktisk ikke så spesielle. Disse behovene har vi alle, og vi har forskjellige måter å få dem møtt på. Noen av disse gutta hadde traumer, noen hadde en vanskelig barndom, de hadde opplevd vold. Noen var redde etter å ha opplevd noe skremmende og trengte en følelse av beskyttelse. Alt dette er ganske enkelt, når vi koker det ned til menneskelige behov. Men det er hjerteskjærende å se resultatet. De er så sårbare, og blir utnyttet av ekstremister på sitt mest sårbare, sier Khan. For meg sier det mer om oss som samfunn, når vi ikke klarer å plukke dem opp og inkludere dem, enn om dem som mennesker. Hvis vi ikke inkluderer de som oppfører seg

Page 2 and 3: INNHOLD Forord Om å løfte sammen

Page 4 and 5: JOHAN FORTELLER Innkalling Det er s

Page 6 and 7: 6 Trender og utvikling i ungdomsmil

Page 8 and 9: 8 Alle trenger en plass i noens hje

Page 10 and 11: 10 - Er det sånn for deg, Johan? J

Page 12 and 13: 12 Den trygge havna - I KUP skal un

Page 14 and 15: 14 KUP har nå syv ansatte fordelt

Page 18 and 19: 18 annerledes enn oss, eller på en

Page 20 and 21: 20 - Jeg er bare Karim Karim er en

Page 22 and 23: 22 Supporterne - frivillige medarbe

Page 24 and 25: 24 Leken som mål, ikke middel Barn

Page 26 and 27: JOHAN FORTELLER 26 Tenk å ha en be

Page 28 and 29: 28 - Dette er familien jeg aldri fi

Page 30 and 31: 30 Referanser Eide, Gunnar og Ingel

Page 32: «Relasjon er det aller, aller vikt

kup

kristiansand

guttegruppa

Guttegruppa

Delete template?

Save as template ?