Guttegruppa

25.11.2019 Views

24 Leken som mål, ikke middel Barn leker. Stort sett hele tiden. Leken er barnas språk, måten de beveger seg i verden på. De balanserer, klatrer, hopper og faller. De kler på dukker og graver hus i sanden. Et annet barn er en lekemulighet. Voksne som vil leke med dem blir fort populære. Alle pattedyr, også mennesker, leker. De hopper, lekesloss, løper fra hverandre og etter hverandre. De små-erter, dytter og tuller. De vitser og ler høyt. Eller smiler til hverandre. De gjør det sammen med andre. Det virker som om samvær med andre ofte fører til lek. Blir leken da et middel, noe vi gjør for å vokse, utvikle oss, øve? Eller er leken målet? Hva er egentlig lek? Kongeveien til endring Nevrobiologen Jaak Panksepp mener at lek er et eget emosjonelt nettverk i hjernen. Han mener at leken er en fysiologisk tilstand med et karakteristisk og spesifikt fyringsmønster. Pattedyr aktiviserer denne tilstanden når de føler seg trygge, de leker mer når de opplever trygghet. Leken blir da en måte å finne sin plass i flokken på, en måte å være sammen og oppleve tilhørighet. Hvis vi setter det litt på spissen; lek skaper følelsen av felleskap. Vi er biologisk programmert til å leke med andre, dette er måten vi blir til noe mer enn oss selv, sammen med andre. Han viser også at når leke-systemet er aktivert blir vi mer kreative, oppfinnsomme, og blir flinkere til å utføre oppgaver. Vi blir faktisk flinkere når vi er i leke-modus! Psykologen og hjerneforskeren Alan Schore er også opptatt av lek. Når vi leker, skrur vi av den delen av hjernen som evaluerer oss selv og andre. Den delen av hjernen som sier «nå ser du dum ut», eller «dette er da helt meningsløst», eller «at det går an å være så teit». Vi blir oppslukt av øyeblikket, engasjert av oppgaven eller kontakten med de andre. Vi blir engasjerte, konsentrert, tilstede, opplever behag og får lyst til å gjøre nye eller uventende ting. Og dette er helt nødvendig hvis en skal endre på oppfatninger, tankemåter eller typiske måter å fortolke verden på. Hjernen vår er ellers konservativ. Den vil ikke at ting skal skje på andre måter enn den er vant til fra før. Den liker ikke forandring. Den dyrker det vante. Men når vi leker åpner hjernen for det som er nytt. Nye erfaringer kan bli til noe som lagres i hukommelsen. Leken er kongeveien til endring av oppfatninger, fortolkninger og holdninger. Psykiateren Daniel Siegel snakker om hvordan endring kan skje; ved at vi klarer å forholde oss direkte til det vi sanser. Vi tar inn sanseinntrykk hele tiden. Alt vi har i hukommelsen, det vi husker og det vi ikke husker har kommet inn i hjernen vår gjennom sansene. Det gjelder både det som er godt og det som er vondt. Ord, f.eks, kommer til oss gjennom sansene. Hvis vi har hørt mange ganger at vi er dumme eller teite, blir dette lagret som en slags mal eller modell i hjernen vår. Denne malen overstyrer og avviser ny sansning som kunne motsi malene. Slik ny, motstridende sansning kunne være at noen sier noe hyggelig til oss, eller gir oss ros. Hjernen vår avviser denne nye sansningen. Siegel sier at når vi er i leke-modus er hjernen i stand til å ta imot ny sansning, og kan overstyre de gamle malene. Hjernen er i endrings-modus. Og hvor står vi da? Lek blir enda litt viktigere. Det er kanskje ikke et middel for å oppnå noe annet. Det kan være en stor del av poenget. Det samme gjelder i den aktuelle konteksten, guttegruppa. Organiseringen bør være lagt opp etter hva ungdommene oppfatter som lek. Leken skaper relasjoner, trygghet og kontakt, som er grunnmur for andre aktiviteter. Hvis det er på plass, kan endring skje. av Heine Steinkopf, fagleder i RVTS Sør

Johan og David er lekne ledere i KUP. Foto: KUP 25

Johan og David er lekne ledere i KUP. Foto: KUP<br />

25

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!