Med lykti i hand · Garborg som diktar og tenkjar
Eskil Skjeldal, Gudleiv Bø og Norunn Askeland (red.) ARNE GARBORG var eit prisme for mange av dei intellektuelle og åndelege impulsane som trefte Noreg på 1880- og 90-talet. Dette gjer han til ein spennande forfattar, vanskeleg å putte i éin bås, og bidraget hans til kulturhistoria vår er større enn dei skjønnlitterære tekstane. Arven etter han har sider som har vore etter måten lite påakta: Ei av desse sidene er tenkjaren, Garborg «med lykti i hand», med tankar som skulle vise seg å byggje bru til framtida. «MED LYKTI I HAND» – GARBORG SOM DIKTAR OG TENKJAR kastar lys over både mennesket og forfattaren Arne Garborg.
Eskil Skjeldal, Gudleiv Bø og Norunn Askeland (red.)
ARNE GARBORG var eit prisme for mange av dei intellektuelle og åndelege
impulsane som trefte Noreg på 1880- og 90-talet. Dette gjer han til ein spennande
forfattar, vanskeleg å putte i éin bås, og bidraget hans til kulturhistoria vår er
større enn dei skjønnlitterære tekstane. Arven etter han har sider som har vore
etter måten lite påakta: Ei av desse sidene er tenkjaren, Garborg «med lykti i
hand», med tankar som skulle vise seg å byggje bru til framtida.
«MED LYKTI I HAND» – GARBORG SOM DIKTAR OG TENKJAR kastar lys over
både mennesket og forfattaren Arne Garborg.
Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!
Leverage SEO-optimized Flipbooks, powerful backlinks, and multimedia content to professionally showcase your products and significantly increase your reach.
med <strong>lykti</strong> i <strong>hand</strong><br />
Då <strong>Garborg</strong> seinare ut på 70-talet blei ein meir <strong>og</strong> meir pågåande kyrkjekritikar,<br />
var det i første omgang kyrkja <strong>som</strong> sosial institusjon kritikken<br />
galdt; ho var politisk konservativ <strong>og</strong> fungerte <strong>som</strong> samfunnsstøtte for eit<br />
djupt urettferdig klassesamfunn. Men snart raknar <strong>og</strong>så den kristne<br />
d<strong>og</strong>matikken for han. I «Den religiøse erkjendelses princip» frå 1881 (b.<br />
10:236ff.) torpederer han på strengt erkjenningsteoretisk grunnlag den<br />
same d<strong>og</strong>matikken <strong>som</strong> han hadde forsvart i «Kondenseret Kristendom»<br />
fem år før.<br />
Når det så gjeld <strong>Garborg</strong> <strong>og</strong> individualismen spesielt, skal eg ta<br />
utgangspunkt i Ibsen-kritikken hans. I det nemnde brevet til Gerhard<br />
Gran fortel han at han i tenåra hadde opplevd Ibsen «<strong>som</strong> en<br />
Sprængbombe»; Brand hadde gjort han «enda galere <strong>og</strong> mer overspændt»<br />
enn alt anna – heilt til Peer Gynt «sprængte Brandgalskaben igjen <strong>og</strong><br />
efterlod alt i Ruiner <strong>og</strong> Røys. Jeg var nu ‹Tviler› <strong>og</strong> ‹Spotter› <strong>og</strong> alt <strong>og</strong><br />
ingenting <strong>og</strong> Gud ved hvad (…)» (b. 12:154.) Når ein ser kor intenst han<br />
opplever Ibsens skrifter i desse åra, kan ein gjøre seg tankar om kvifor<br />
han <strong>som</strong> ung skribent valde pseudonymet «Alf Buestreng». Det er med<br />
dette namnet han signerer «Nåde for illusjonene» t. d. Kan det vere fordi<br />
han kjenner seg <strong>som</strong> ein «son av Brand»? Som nemnt heiter sonen til<br />
Brand Alf – den sonen <strong>som</strong> Brand let døy for at han sjølv skulle kunne<br />
halde fram med å røkte gudsforholdet sitt. Arne tar altså pseudonymet<br />
Alf, <strong>og</strong> legg så til eit etternamn – «Buestreng» – <strong>som</strong> konnoterer både<br />
spenningar <strong>og</strong> aggresjon. Vi må kunne spørje om han med dette vil gi<br />
luft til ei kjensle av at den far–son-relasjonen han sjølv har sprunge ut av,<br />
forholdet til Eivind <strong>Garborg</strong>, liknar relasjonen mellom vesle Alf <strong>og</strong><br />
Brand i Ibsens drama.<br />
Nettopp i dette perspektivet er det interesssant at den neste viktige<br />
artikkelen han skriv om Ibsen – etter Keiser <strong>og</strong> Gallilæer – er i høve<br />
urframføringa av Peer Gynt i 1877, men noe av det mest interessante her<br />
er noen synspunkt han har på Brand. (b. 10:73ff.) Han meiner å sjå at<br />
dette dramaet er inspirert av Søren Kierkegaards tankar. Men den danske<br />
filosofen prøver å reise «livskravet i dets hele, nøgne, ubønhørlige<br />
20
Change language