Med lykti i hand · Garborg som diktar og tenkjar
Eskil Skjeldal, Gudleiv Bø og Norunn Askeland (red.) ARNE GARBORG var eit prisme for mange av dei intellektuelle og åndelege impulsane som trefte Noreg på 1880- og 90-talet. Dette gjer han til ein spennande forfattar, vanskeleg å putte i éin bås, og bidraget hans til kulturhistoria vår er større enn dei skjønnlitterære tekstane. Arven etter han har sider som har vore etter måten lite påakta: Ei av desse sidene er tenkjaren, Garborg «med lykti i hand», med tankar som skulle vise seg å byggje bru til framtida. «MED LYKTI I HAND» – GARBORG SOM DIKTAR OG TENKJAR kastar lys over både mennesket og forfattaren Arne Garborg.
Eskil Skjeldal, Gudleiv Bø og Norunn Askeland (red.)
ARNE GARBORG var eit prisme for mange av dei intellektuelle og åndelege
impulsane som trefte Noreg på 1880- og 90-talet. Dette gjer han til ein spennande
forfattar, vanskeleg å putte i éin bås, og bidraget hans til kulturhistoria vår er
større enn dei skjønnlitterære tekstane. Arven etter han har sider som har vore
etter måten lite påakta: Ei av desse sidene er tenkjaren, Garborg «med lykti i
hand», med tankar som skulle vise seg å byggje bru til framtida.
«MED LYKTI I HAND» – GARBORG SOM DIKTAR OG TENKJAR kastar lys over
både mennesket og forfattaren Arne Garborg.
Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!
Leverage SEO-optimized Flipbooks, powerful backlinks, and multimedia content to professionally showcase your products and significantly increase your reach.
med <strong>lykti</strong> i <strong>hand</strong><br />
kritikken av statskyrkja <strong>som</strong> sjølvtilfreds samfunnsstøtte for dei mette <strong>og</strong><br />
velnøgde i det nye klassesamfunnet. Men han avviser Kierkegaards<br />
kristne tru <strong>og</strong> premissane for denne trua. Når det gjeld Nietzsche, avviser<br />
han samfunns- <strong>og</strong> menneskesynet. Men han er likevel fascinert av<br />
visjonane hans – både den kreative fantasien <strong>og</strong> den råkande kritikken<br />
av etablert vanetenking. Det same gjeld sikkert energien, temperaturen<br />
<strong>og</strong> intensiteten i Nietzsches skrifter. Og altså ideen om å bruke psykisk<br />
energi på å gi sine eigne mål <strong>og</strong> sitt eige strev meining.<br />
Dette siste kan i sin tur ha hjelpt han til å utvide perspektivet sitt frå<br />
Nietzsche sitt «rovdyr-menneske» til eit menneskebilde <strong>som</strong> er naturnært,<br />
men likevel humanistisk <strong>og</strong> historisk. Eg tenkjer på Veslemøyfiguren<br />
i Haugtussa. <strong>Garborg</strong> plasserer dikt-forteljinga om Veslemøy reint<br />
historisk på «det gamle Jæren» – det Jæren <strong>som</strong> han meiner å hugse frå<br />
sin eigen barndom – før det var blitt øydelagt av kapitalisme <strong>og</strong> pietisme,<br />
<strong>som</strong> ifølgje <strong>Garborg</strong> var ein psykisk reaksjon på kapitalismen. Livsopplevinga<br />
til hovudpersonen blir lagd så tett <strong>som</strong> råd opp til naturen;<br />
psyken hennar følgjer naturens sykliske skiftingar, <strong>og</strong> livssynet hennar er<br />
ei blanding av folkeleg kristendom <strong>og</strong> naturreligion – eller av<br />
«Heidendom, Katolicisme <strong>og</strong> halvforstadin Lutherdom», slik han formulerer<br />
det sjølv (i brev til Knut Liestøl 3. juli 1916, i b. 12:187.).<br />
Om lag samstundes <strong>som</strong> han skriv på Haugtussa, kjem både artikkelen<br />
om Nietzsche <strong>og</strong> den vidgjetne artikkelen «Troen paa Livet». Denne siste<br />
er på visse måtar ein teoretisk refleksjon over det livsbildet <strong>som</strong><br />
Haugtussa presenterer. Han må i denne artikkelen ha tatt utgangspunkt<br />
i Nietzsche sitt krav om å skape meining i sitt eige liv. Men <strong>Garborg</strong> fører<br />
resonnementet vidare til det ikkje lenger avgrensar seg til det eigne livet,<br />
men til alt liv: For der<strong>som</strong> mitt liv <strong>og</strong> mitt strev har meining for meg –<br />
slik Nietzsche hevdar – då er eg djupast sett i pakt med alt liv, legg<br />
<strong>Garborg</strong> til. For endå om dei fleste organismar ikkje spør etter meining,<br />
så ligg det ei eller anna mysteriøs meining i den viljen til liv <strong>som</strong> synest<br />
å leve i alt levande. Her løyner sjølve livsmysteriet seg, seier <strong>Garborg</strong> så.<br />
Og har vi «trang til at personificere», kallar vi dette livsmysteriet for Gud.<br />
28
Change language