Klassisk tro – kirke i endring | FBB ved 100-årsjubileet

efremforlag

Klassisk tro – kirke i endring speiler en trofast 100-åring; en samling artikler som kaster lys over viktige historiske og aktuelle perspektiv ved Bibelen og bekjennelsen.

Innholdet spenner vidt, fra kirkens forhold til klimakrise og abort til den økumeniske betydning av sola Scriptura og lutherdommens stilling i verden i dag. Samtidig får vi et velskrevet, bredt biografisk bilde av FBB – For Bibel og Bekjennelse – foreningens hundreårige historie. Noen artikler er av fagteologisk art, andre har et mer populærteologisk preg.

trong>Klassisktrong> tro kirke i endring


Eirik-Kornelius Garnes-Lunde &

Boe Johannes Hermansen (red.)

trong>Klassisktrong> tro

kirke i endring

+

FBB ved 100-årsjubileet


Boken er utgitt av FBB Foreningen for bibel og bekjennelse på

efrem forlag as. FBB har selv redaksjonelt ansvar for utgivelsen.

© : FBB 2019 | fbb.nu

© : efrem Forlag AS 2019 | www.efremforlag.no

isBN : 978-82-92922-60-6

Omslag og sats : Øyvind Lerø grafisk design

Satt i : tisa pro 11/14

Papir : serixo 100g

Trykk : Dardedze Hologrāfija

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med efrem forlag as er enhver eksemplarfremstilling

og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller

tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til

åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,

og kan straffes med bøter eller fengsel.


trong>Klassisktrong> tro kirke i endring

Innhold

Forord 7

«Disse ting skjedde som eksempel for oss» : Om den

teologiske og økumeniske betydning av det lutherske

prinsipp sola Scriptura 13

Knut Alfsvåg

Lutherdommens stilling i verden : En kort statusrapport

om den verdensomspennende lutherdommen ved

500- årsjubileet for reformasjonen 35

Albert B. Collver III

Forankring og fornyelse : Foreningen for Bibel og

Bekjennelse 19192019 67

Ole Fredrik Kullerud

Hvorfor bry seg om klima når jorden skal bli ny? : Klimakrise

og bekjennelsestroskap 109

Tove Rustan Skaar

FBB som sekundant i kampen for det ufødte liv 135

Ragnar Andersen

FBB og diskusjonen om kvinnelige prester 161

Knut Alfsvåg

Skriftprinsippet og skriftsynene 191

Odd Sverre Hove

Bibel og bekjennelse i USA for 100 år siden 211

Alf Danbolt

Hva sier de i dag? : intervju med tidligere formenn i

fbb 241

Han har tjent 12 FBB-formenn : Intervju med

foreningens daglige leder 257

Eirik-Kornelius Garnes-Lunde

Har FBB og de luthersk- konfesjonelle noen fremtid? 283

Jan Bygstad

Sentralstyrets medlemmer : perioden 19191994 301

5


FBB 100 år | trong>Klassisktrong> tro kirke i endring

Forord

Det er ikke uten grunn vi har gitt dette festskriftet tittelen trong>Klassisktrong>

tro kirke i endring. For nettopp slik kan vi beskrive de hundre

årene av For Bibel og Bekjennelse (FBB) sin historie. Det norske

kirke landskapet, og ikke minst Den norske kirke (Dnk), har

på mange måter endret seg. FBB har derimot i det store og det

hele stått fast på overbevisningen som førte til opprettelsen av

foreningen. Fortsatt kjemper FBB for at den klassisk kristne tro,

som er overgitt til oss i Bibelen og bekjennelsen, skal få råde i

både kirkene og den enkelte kristnes liv.

I oktober 2019 er det 100 år siden FBB ble stiftet under navnet

Bekjennelsestro Presters Broderkrets, som regel bare kalt «Broderkretsen».

I 1959 skiftet navnet til Prestelaget for Bibel og Bekjennelse.

I 1979 forsvant «Prestelaget», da foreningen ble åpnet

for andre enn teologer. Siden har navnet vært For Bibel og Bekjennelse.

Det er ikke bare navnet som har endret seg. FBB var fra første

stund innvevd i svært mye av det som skjedde i Dnk. Foreningens

ledelse besto av teologiske professorer og andre sentrale kirkeledere

som var engasjert av det som skjedde på kirkefronten. I dag

er situasjonen en helt annen. Ingen av Dnks biskoper er medlem i

FBB, og det er også få menighetsprester i aktiv tjeneste igjen.

7


FBB | trong>Klassisktrong> tro kirke i endring

Rekrutteringen til FBB de siste tiårene har i hovedsak skjedd

blant lekfolk og engasjerte fra andre lutherske kirker og organisasjoner.

Denne historiske utviklingen redegjør et par av artiklene i

denne boken for. Men uansett popularitet og medlemsmasse ser

FBB det fortsatt som en viktig oppgave å holde troens og frelsens

fundament høyt i ære.

Når FBB nå utgir dette jubileumsfestskriftet, er det ikke første

gang. For også i forbindelse med tidligere jubileer har foreningen

publisert bøker. I anledning 50-årsjubileet for foreningen

utga FBB Troen kan ikke tie. Ti år senere kom Ånden og kirken.

Ved 75-årsjubileet ble Skriften tro kirken tro publisert. Og nå ved

100-årsjubileet har festskriftet altså fått tittelen trong>Klassisktrong> tro kirke

i endring.

Artiklene spenner vidt i temavalg, men dekker likevel ikke på

langt nær alle de spørsmål FBB ønsker å sette på dagsorden. Vi

opplever likevel at artiklene i dette festskriftet kaster lys over viktige

historiske og aktuelle perspektiv ved Bibelen og bekjennelsen.

Noen artikler er av fagteologisk art, andre har et mer populærteologisk

preg.

Vi vil takke alle bidragsytere for stor imøtekommenhet og gode

artikler. Takk også til Efrem forlag for positiv interesse og godt

samarbeid, til Sondre Frøyland Svenseid for korrekturlesing og

ellers til alle som på ulike måter har vært med på å gjøre dette

festskriftet til virkelighet.

Sentralstyret i FBB har oppnevnt sokneprest Eirik-Kornelius

Garnes-Lunde og FBBs daglige leder Boe Johannes Hermansen

som redaktører. Vi ber om at dette festskriftet kan gi veiledning

og inspirasjon i tjenesten for Kirkens Herre.

Oslo/Råde juli 2019

Eirik-Kornelius Garnes-Lunde og Boe Johannes Hermansen

8


«Disse ting skjedde som

eksempel for oss»

Om den teologiske og økumeniske

betydning av det lutherske prinsipp

sola Scriptura

Knut Alfsvåg


FBB 100 år 2019

Opprinnelig publisert i Dialog 55 (2016), 202209. Oversatt og bearbeidet

av forfatteren.


trong>Klassisktrong> tro kirke i endring

«Disse ting skjedde som

eksempel for oss»

Om den teologiske og økumeniske

betydning av det lutherske prinsipp

sola Scriptura

1 | Skriften alene?

sola scriptura, altså det prinsipp at kirken skal leve ved

Bibelen alene, anses gjerne som kjernen i den protestantiske

reformasjon. Prinsippet kan likevel synes å være håpløst naivt.

Ingen har noensinne lest noe alene i den forstand at lesningen

har foregått uavhengig av forutsetninger og kontekst. Alle tekster

kommer med en historie og blir fortolket i en sammenheng, og

det gjelder i særdeleshet en tekst som er så tungt belastet med

tolkningshistorie som det Bibelen er.

På den annen side viser kristen tro og praksis til Bibelen som

noe spesielt. Det gjelder alle konfesjoner, ikke bare protestanter.

Når kristne samles til gudstjeneste, leser de fra Bibelen som

den viktigste eller eneste kilde til guddommelig åpenbaring, de

sammenfatter dens viktigste innhold i trosbekjennelsen, de gjentar

noen av dens bønner og rekapitulerer noen av dens viktigste

13


FBB | trong>Klassisktrong> tro kirke i endring

begivenheter i liturgien, og forklarer et aspekt av dens budskap i

prekenen. 1 Alt dette har vært svært stabilt gjennom kirkens historie.

Selv om ikke alle konfesjoner fullt ut aksepterer den lutherske

forståelse av sola Scriptura, er det likevel mye som tyder på

at dette prinsippet ivaretar en økumenisk forståelse av Bibelens

spesielle autoritet og betydning.

Hvorfor er dette slik? Hvorfor har kristne gjennom århundrer

gjenfortalt historiene og gjentatt bønnene i Bibelen i liturgien og

vist til Bibelens innhold som det viktigste eller eneste grunnlag

for kirkens lære? Kan det hende at det består en relasjon mellom

kirken og Bibelen som uttrykket sola Scriptura, til tross for dets

tilsynelatende naivitet, prøver å hente fram? Kan dette omstridte

uttrykket selv ha en økumenisk betydning? Kan en forståelse

av dette uttrykket som ser det i lys av dets historiske kontekst og

implisitte antagelser, være nyttige også for samtidige forsøk på å

finne en vei framover for den kristne kirke både i et lokalt og et

økumenisk perspektiv?

Dette er de spørsmål jeg ønsker å undersøke i denne artikkelen.

Jeg vil gjøre det ved først å si noe om hvordan den bibelske

kanon ble til, og så drøfte i hvilken grad den lutherske reformasjon

kan ses som et forsøk på å gjenvinne den oldkirkelige

kanon-forståelse i en tid hvor den var blitt kontroversiell. En

slik historisk forankret forståelse av Sola Scriptura-prinsippet

har imidlertid implikasjoner også for vurderingen av den viktigste

nyorientering i bibelsk hermeneutikk (fortolkninglære) i

tiden etter reformasjonen, nemlig innføringen av kritisk bibelforskning

fra opplysningstiden av. Jeg vil derfor også si noe om

denne endringen. Etter en slik gjennomgang av hvordan kirken

gjennom historien har prøvd å fastholde forståelsen av Bibelen

som sin viktigste læreautoritet, vil det forhåpentligvis være mulig

å gi i det minste noen antydninger av hvordan vi bør nærme

oss samtidens utfordringer.

1 Kvekerne er unntaket som bekrefter regelen.

14


Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»

2 | Bibelens og kirkens opphav

Kirken har aldri vært uten Bibelen. Det kirken kaller Det gamle

testamente (GT), er som en forholdvis fast skriftsamling eldre enn

kirken, 2 og fortolkningen av disse skriftene var en vesentlig oppgave

både for Jesus og apostlene slik disse er gjengitt i Det nye

testamente (NT). Sentralt i den kristne fortolkning av GT var overbevisningen

om at Jesus gjennom sin undervisning og de sentrale

begivenheter i sitt liv hadde vist seg å være oppfyllelsen av profetiene

om en framtidig Messias. 3 Fortellingen om Jesus ble derfor

ansett som fortsettelsen av den gammeltestamentlige åpenbaring,

og kirken ble til som fellesskapet av jøder og hedninger som

troen på Jesus som Messias som kjernen i sin tro. 4

Den første generasjon av kristne opprettholdt trosinnholdets

integritet ved å lytte til apostlene. Da de døde, ble deres skrifter

og skriftene som var nært forbundet med dem, tatt i bruk som

hellige tekster på linje med GT. Apostlene ble på denne måten

teologiske autoriteter på linje med GTs forfattere, og Jesus, som

hadde gitt apostlene deres autoritet, ble dermed forstått som likeverdig

med den Gud som hadde autorisert profetene. 5 Kanonisering

av NT hang på denne måten nært sammen med kirkens

forståelse av seg selv som fellesskapet av dem som trodde på

Jesus som Herren. 6

Den bibelske kanon og bekjennelsen og feiringen av troen på

Jesus kom derfor svært tidlig til å henge nært sammen som iden-

2 Jf. referansen til de tre deler av den jødiske kanon, Loven, Profetene og Skriftene,

i Luk 24,27.

3 Jf. f.eks. «det som står om ham» i Luk 24,27, og Apg 2,2236.

4 Jf. Ef 2,1418.

5 Jf. Ef 2,20 og Joh 10,30.

6 Se Tomas Bokedal, The Formation and Significance of the Christian Biblical

Canon: A Study in Text, Ritual and Interpretation, London: Bloomsbury, 2014.

Allerede den første kristne bekjennelse «Jesus er Herre» inneholder derfor

kjernen i den kristne kanon som en enhet av GT og NT.

15


FBB | trong>Klassisktrong> tro kirke i endring

titetsmarkører for det kristne fellesskapet. Ved å bruke den apostoliske

Kristus-forkynnelse som hellig tekst bekjente de kristne

sin tro på Kristus, samtidig som de feiret sentrale hendelser i hans

liv som avgjørende begivenheter i det frelsesdrama som begynte

med utvelgelsen av Abram. På denne måten fastsatte de også

de sentrale fortolkningsprinsippene for de bibelske skriftene. De

handlet alle først og fremst om Kristus (den historiske mening)

og fortalte en historie hvor de troende fant seg selv inkludert (den

figurlige eller tropologiske mening). 7 Å forstå seg selv som en del

av det de hellige tekster handler om, var allerede en del av den

bibelske kanon, 8 og er et kjerneelement både i kirkefedrenes og

middelalderens bibelfortolkning. 9

Utover dette var det ingen strenge krav til enhetlighet hverken

når det gjaldt hvilke skrifter en regnet til kanon eller reglene for

hvordan de skulle fortolkes. 10 Det var likevel visse grenser både

når det gjaldt kanon og fortolkning. For å bli ansett som kanonisk

måtte et skrift kunne betraktes som et apostelskrift som utfoldet

fortellingen om den oppstandne som Herren for Guds folk på dets

vei mot det himmelske riket. Skrifter som enten var for nye til å

kunne knyttes til apostlene eller deres nærmeste medarbeidere,

7 Til denne distinksjonen se Lewis Ayres, «Patristic and Medieval Theologies

of Scripture», i Justin S. Holcomb (red.), Christian Theologies of Scripture: A

Comparative Introduction, New York and London: New York University Press

2006, 1120.

8 Fortellingen om uttoget fra Egypt i 2 Mos 12 gis i form av forskrifter for den

liturgiske feiring av denne begivenheten. Det som skjedde på veien fra Egypt

til de lovede land, kalles av Paulus for «eksempler» (týpoi) for de troendes erfaringer

(1 Kor 10,6), og nattverdfeiringen skal skje «til minne» (anánmnesis)

om det som hendte.

9 Ifølge Bokedal er det en nær sammenheng mellom denne måten å lese Bibelen

på og Hans Georg Gadamers forståelse av hermeneutikk som delaktighet

i tradisjon. Se Bokedal, Formation and Significance of the Christian Biblical

Canon, 2130.

10 Ayres, «Patristic and Medieval Theologies of Scripture», 15, foreslår derfor

«at vi tenker på Skriften i oldkirken og middelalderen som den viktigste ressurs

for den kristne fantasi».

16


Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»

eller som ble oppfattet som avvikende i forhold til de sentrale

lærepunkt i de viktigste skriftene, ble ikke akseptert som hellige

tekster. Kriteriene for kanonisitet, fortolkning og lære ble slik utviklet

i fellesskap. 11

Dette kan vi se i skriftene til Ireneus, som kritiserte gnostikerne

både for manglende proveniens og for avvikende lære. 12 Det samme

gjenspeiles også i kirkens usikkerhet overfor Hebreerbrevet.

Innholdet i dette skriftet er en fortolkning av Jesu død som oppfyllelse

av den gammeltestamentlige offertjeneste. Slik bekrefter

og utdyper det et sentralt element i den nytestamentlige teologi.

Men den tilsynelatende fornektelse av omvendelsens mulighet

i Hebreerbrevet 6,6 og 10,26 ble oppfattet som problematisk. At

skriftet ble akseptert som en del av bibelske kanon, innebar imidlertid

at også disse avsnitt måtte fortolkes i samsvar med hovedpoenget

i åpenbaringen. 13

3 | Senmiddelalderens nyorientering og dens

konsekvenser

Ifølge Lewis Ayres var middelalderens fortolkningsmetoder i

alt vesentlig identiske med oldkirkens. 14 Det inntraff imidlertid

en vesentlig endring i og med den såkalte via moderna i det

14. århundre først og fremst representert ved William Ockham

(12851347). Her ble den bibelske forståelse av delaktighet, som

11 Til denne problemstillingen se Bokedal, Formation and Significance of the

Christian Biblical Canon, kapittel 9: «The Logic of the Christian Canon: Authority,

Integrity, Criterion».

12 Jf. David S. Yeago, «The Spirit, the Church, and the Scriptures: Biblical Inspiration

and Interpretation Revisited», i James J. Buckley og David S. Yeago

(red.), Knowing the Triune God: The Work of the Spirit in the Practices of the Church,

Grand Rapids and Cambridge: Eerdmans 2001, 4993, 56; se også Bokedal,

Formation and Significance of the Christian Biblical Canon, 288301.

13 Yeago, «The Spirit, the Church, and the Scriptures», 83.

14 Ayres, «Patristic and Medieval Theologies of Scripture», 17.

17


FBB | trong>Klassisktrong> tro kirke i endring

understreket bibelfortellingenes evne til å omfatte et mangfold

av referanser, erstattet av nominalismens krav om enkelhet og

entydighet. 15 En konsekvens av denne dreining fra mangfold til

entydighet var at en ikke lenger kunne se den bibelske fortellingen

som den overordnede fortelling, som alle andre fortellinger

måtte innordnes i for å framstå som meningsfulle. Den ble i stedet

sett på som en fortelling som eksisterte side om side med

andre fortellinger, som i gitte situasjoner kunne anses som viktigere

og mer meningsfulle.

Gjennom århundrene som gikk forut for denne endringen

hadde den dobbelte fortolkning av Bibelens kristologiske og tropologiske

mening blitt videreutviklet til den såkalte quadrigametoden,

som skilte mellom tre forskjellige varianter av det tropologiske:

Den anagogiske eller eskatologiske, den tropologiske

eller moralske, og den typologiske eller figurlige. Via modernatilnærmingen

avviste denne bibellesningstradisjonen. Den kristologiske

mening ble redusert til en rent historisk referanse, og

den aktuelle betydning av denne referansen måtte begrunnes

rasjonelt og gjennom en separat operasjon. 16 Dette ledet til en sekularisering

av bibelfortolkningen, ettersom Bibelen nå ble utlagt

i samsvar med en mer innenverdslig orientert virkelighetsforståelse.

At fellesskapet av de troende skulle finne seg selv inkludert

i og utlagt av den bibelske fortellingen, blir da et irrelevant

perspektiv. 17 Resultat var at verden mistet sin «transcendente

15 Når det gjelder avvisningen av delaktighet til fordel for entydighet i via moderna,

se Knut Alfsvåg, What No Mind Has Conceived: On the Significance of

Christological Apophaticism, Leuven, Paris, Walpole: Peeters, 2010, 109115.

16 Gerard Loughlin, «The Basis and Authority of Doctrine», i Colin E. Gunton

(red.), The Cambridge Companion to Doctrine, Cambridge: Cambridge University

Press 1997, 4164, 47.

17 Dette er et hovedpoeng i Scott W. Hahn og Benjamin Wiker, Politicizing the

Bible: The Roots of Historical Criticism and the Secularization of Scripture 1300-

1700, New York: Crossroad, 2013, som belegger det med studier av Marsilius

av Padua, Ockham, Machiavelli, Descartes, Hobbes, Spinoza og Locke. De

prøver også å inkludere Hus og Luther i denne fortellingen, men etter min

18


Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»

forankring» og derfor «måtte finne sin egen vei». 18 Hva frelsesforståelsen

angår, ledet dette til synergisme (samvirkelære), og

hva gudsforståelsen angår, ble resultatet vilkårlighet. Begge deler

finnes i William Ockhams tenkning. 19

4 | Reformasjonens reaksjon

Denne utviklingen framprovoserte flere reaksjoner, og den viktigste

av disse var den lutherske reformasjon. 20 Luther gjenoppretter

tanken om at det er Guds ord slik det er gjengitt i Bibelen,

som skaper verdens og de troendes virkelighet. Dette er helt sentralt

i hans hermeneutikk. For Luther gjelder dette både i skapelsens

21 og frelsens sammenheng. Hva det siste angår, så framstiller

han oppdagelsen av hvordan Guds rettferdighet overføres til

den troende ved hjelp av Bibelens ord, som kjernen i sitt teologiske

gjennombrudd. 22 Dessuten viser han gjennomgående til

Guds ords skaperkraft som det som skaper og oppholder troen.

oppfatning uten hell.

18 Louis Dupré, «The Dissolution of the Union of Nature and Grace at the Dawn

of the Modern Age», i Carl E. Braaten og Philip Clayton (red.), The Theology of

Wolfhart Pannenberg, Minneapolis: Augsburg Pub House 1988, 95121, 102.

19 Hva Ockhams synergisme angår, se Bengt Hägglund, Teologins historia: En

dogmhistorisk översikt, Lund: LiberLäromedel, 1975, 177; når det gjelder hans

forståelse av Gud som ubetinget, og dermed vilkårlig, frihet, se Hahn og

Wiker, Politicizing the Bible, 5053.

20 Ifølge Louis Dupré, Passage to modernity: An essay in the hermeneutics of nature

and culture, New Haven: Yale University Press, 1993, 186220, er det Nikolas

Cusanus, Erasmus av Rotterdam, Luther, Calvin og Cornelius Jansen som er

den tidlige modernitetens viktigste motstandere.

21 Jf. utleggelsen av skapelsen i Lille katekisme som troen på at «Gud har skapt

meg» og på «at han rikelig og daglig forsørger meg med alt jeg trenger til

legeme og liv». Jens Olav Mæland (red.), Konkordieboken: Den evangelisklutherske

kirkes bekjennelsesskrifter, Oslo: Lunde, 1985, 283284.

22 Hans egen framstilling av dette gjennombruddet står i Martin Luther, Verker

i utvalg, oversatt av Inge Lønning, Tarald Rasmussen og Sigurd Hjelde, Oslo:

Gyldendal Norsk Forlag, 197983, bind 1, 18.

19


FBB | trong>Klassisktrong> tro kirke i endring

En kjernetekst når det gjelder Luthers forståelse av dette punkt er

avsnittet om Skriftens klarhet i Om den trellbundne viljen (1525). 23

På denne måten vender Luther tilbake til prinsippene fra den

kirkefedrenes og middelalderlige bibellesning både ved at han

gjenoppretter forståelsen av Bibelens historiske mening som den

kristologiske mening, og ved at han gjenoppretter den tropologiske

mening gjennom sin insistering på at leseren alltid er inkludert

i den bibelske fortellingen. 24

Luther bruker sjelden uttrykket «sola Scriptura», og han bruker

det aldri i den prinsipielle betydning det siden fikk. Han delte

den tradisjonelle oppfatning av Skriftens prioritet, men hos ham

var dette nært knyttet til forståelsen av hvordan Gud er den som

skaper virkelighet gjennom sitt ord. Den kritiske brodd i Luthers

«sola» (alene) er derfor først og fremst rettet mot samvirkelæren

hos via moderna-teologene, ikke mot betydningen av trosbekjennelsen,

liturgien eller prekentjenesten. For Luther er disse ting

tvert imot de avgjørende kjennetegn på Skriftens rette bruk. 25

Dette er godt oppsummert i Den augsburgske bekjennelse (CA),

som gir det tydeligste uttrykk for sin bibelforståelse i artikkelen

om kirken. 26 Kirkefedrenes forståelse av den gjensidige avhengighet

mellom kirke, kanon og bekjennelse er altså avgjørende også

23 Luther, Verker i utvalg, 4,125128.

24 Moderne teologer som leser sin egen sekulariserte forståelse av det historiske

inn i Luthers tekster, har gjentatte ganger hevdet at Luther forkastet den allegoriske

fortolkningen. Det gjorde han ikke, men han «begrenset dens anvendelse

… og presiserte dens betydning» (Scott Hendrix, «Luther Against the

Background of the History of Biblical Interpretation», Interpretation 37 (1983),

229239, 231). Til denne problemstillingen se også Jan Lindhardt, Martin Luther:

Erkendelse og formidling i renæssancen, København: Borgen, 1983.

25 Jf. hans insistering på trosbekjennelsen som Bibelens sakssvarende sammenfatning

både i Om den trellbundne vilje (Luther, Verker i utvalg, 4,235) og i Om

konsilene og kirken (1539; Martin Luther, Skrifter om Kristus, frelsen og kirken,

oversatt av Knut Alfsvåg, Sigurd Hjelde og Joar Haga, Oslo: Luther forlag,

2017, 219).

26 Artikkel 7: «Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent

og sakramentene forvaltet rett» (Mæland (red.), Konkordieboken, 31).

20


Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»

for den lutherske reformasjonens selvforståelse. 27

Luther var selv opplært i via moderna, og hans forståelse av

forholdet mellom tro og fornuft er ofte blitt kritisert for å være

fanget i den ockhamistiske, fideistiske og sekulariserende forståelse

av tro og fornuft som uavhengige av hverandre. Etter min

oppfatning er dette en feilaktig kritikk. 28 Luther var uttrykkelig

og konsekvent kritisk til via moderna både når det gjaldt erkjennelseslære,

virkelighetsforståelse og frelsesforståelse. 29 Hans

forståelse av skaperkraften i Guds ord ble derfor utfoldet i form

av en semantisk teori uten spor av den understrekning av entydighetens

betydning som vi finner i via moderna. 30 For Luther er

det Gud som åpenbart i Kristus som er virkelighetsforståelsens

fundament både når det gjelder natur og historie, og som derfor

er den meningsfulle og troverdige nøkkel til utforskningen både

av troen og livet.

27 Dette understrekes på en god måte i Najeeb G. Awad, «Should We Dispense

with Sola Scriptura? Scripture, Tradition and Postmodern Theology», Dialog

47 (2008), 6479. I sin diskusjon av Luther (s. 68) understreker Awad at Luther

hverken aksepterte fortolkning forankret i «kirkens læreembete» eller

«noen form for hermeneutikk basert på individualistisk fortolkning av tekstene.

Han var overbevist om at Skriften, troen og kirkens fellesskap hører

sammen».

28 For en gjendrivelse av denne kritikken slik den fins hos Alistair MacIntyre

og John Milbank, se Knut Alfsvåg, «Contra Philosophos the Lutheran

Reformation as Critique of the Rationality of Modernity», i Göran Gunner og

Carl-Henrik Grenholm (red.), Justification in a Post-Christian Society, Eugene:

Pickwick Publications 2014, 192206.

29 I tillegg til det som er anført i forrige fotnote, se også avvisningen av at det

skulle være noen parallell mellom via moderna-forståelsen av Guds absolutte

makt og Luthers forståelse av den skjulte Gud i Alfsvåg, What No Mind Has

Conceived, 214215, og i Theodor Dieter, «Luther as Late Medieval Theologian:

His Positive and Negative Use of Nominalism and Realism», i Robert Kolb,

Irene Dingel og L’ubomír Batka (red.), The Oxford Handbook of Martin Luther’s

Theology, Oxford: Oxford University Press 2014, 3148, 41.

30 Slik Luther så det, blir menneskelig delaktighet i den guddommelige realitet

gitt gjennom metaforenes kraft; se Alfsvåg, What no mind has conceived,

226238.

21


FBB | trong>Klassisktrong> tro kirke i endring

5 | Oppløsningen av den lutherske enhet av kirke og

kanon

Avvisningen av modernitetens sekulariseringsprosjekt var

imidlertid ikke vellykket. En av grunnen til det var at det splittet

kirken, ettersom hverken de andre protestantene eller de romersk-katolske

fullt ut kunne følge den lutherske insistering på

foreningen av Kristus, kirke og kanon. Hos dem førte det til en

mer ensidig understrekning av Bibelen som formell autoritet

som gikk sammen med en avvisning av, eller en tilsvarende insistering

på den formelle betydning av, kirkens tradisjon. 31 Sistnevnte

posisjon er representert av Konsilet i Trient (15451563). Dette

viser som sin dogmatiske autoritet til Jesu og apostlenes lære slik

den fins i de rette kanoniske bøker, som konsilet gir en liste over.

En slik liste finnes ikke hverken i vedtakene fra de økumeniske

konsiler eller i de lutherske bekjennelsesskrifter. Ifølge konsilet

i Trient skylder en imidlertid å vise samme pietet og ærbødighet

overfor kirkens uskrevne tradisjoner. Begrunnelsen for denne tokilde-teorien

er ikke at kildene forutsettes å bekrefte hverandre

det ville være altfor nær den lutherske modellen men det helt

formelle argument at Gud er begges opphav. 32 Tokilde-teorien

31 Sett fra logikkens synsvinkel er den patristiske og lutherske autoritetsforståelsen

sirkulær: Kristus hersker i kirken gjennom bibeltekster som får sin

autoritet fra Kristus slik han framstilles i de samme tekstene. Denne sirkulariteten,

som innebærer at fortelling er viktigere enn logikk, er en viktig

forutsetning for Augustins og Luthers predestinasjonslære. Fokus på formell

autoritet er et forsøk på å bryte denne sirkulariteten, et forsøk som innebærer

at forholdet mellom fortelling og logikk snus på hodet. Dette fører enten til

en forståelse av det menneskelige subjekt som relativt uavhengig og dermed

til en synergistisk frelsesforståelse, eller til den objektiverte framstillingen av

supralapsarisk dobbel predestinasjon i senere kalvinisme. Se til dette Knut

Alfsvåg, «Hvem kjente Herrens tanke, eller hvem var hans rådgiver? Til spørsmålet

om den teologiske betydning av læren om den ukjente Gud», Tidsskrift

for teologi og kirke 73 (2002), 243260.

32 Philip Schaff (red.), The Creeds of Christendom, Grand Rapids: Baker Book House,

1977, 2,7981.

22


Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»

ble ikke oppfunnet ved denne anledningen, men den hadde aldri

blitt betraktet som kirkelære før på konsilet i Trient. 33

Det alternative, skjønt strukturelt tilsvarende, standpunkt, altså

avvisningen av tradisjonen til fordel for Bibelen som formell

autoritet, er noe vi finner i deler av den ikke-lutherske protestantisme.

I ekstrem form finner vi dette hos gjendøperne, som

angriper den konstantinske enhet av kirke og folk ved å avvise

barnedåpen som ubibelsk selv om den bekreftes av en entydig

kirkelig tradisjon. 34 På samme måte avviser også svermerne tradisjonen,

men hos dem skjer det til fordel for en lære om direkte

inspirasjon som også er uavhengig av tekstlig formidling. 35 I en

mindre ekstrem form finner vi dette i de reformerte bekjennelsene.

De følger konsilet i Trient ved å gi en (alternativ) liste over de

kanoniske bøker, og skiller seg fra den lutherske tilnærmingen

også ved å gi en mer rasjonelt ambisiøs og mindre tradisjonsorientert

utleggelse av den kristne tro. For eksempel er argumentasjonen

i Westminster Confession (1647) strukturert rundt tanken

om Guds ære, 36 og ikke som CA rundt kristologien i Den nikenske

trosbekjennelse. 37

33 Se Heiko A. Oberman, «Quo vadis, Petre? Tradition from Irenaeus to ‘Humani

Generis’», i Heiko A. Oberman (red.), The Dawn of the Reformation, Edinburgh:

T&T Clark 1992, 269296.

34 Justo L. González, A History of Christian Thought 3: From the Protestant Reformation

to the Twentieth Century, Nashville: Abingdon Press, 1987, 8895. Lutheranerne

forsvarte barnedåpen, til tross for at den ikke har entydig støtte i

noen bibeltekst, fordi tradisjonen på dette punkt er entydig; se Mæland (red.),

Konkordieboken, 370 (Store katekisme).

35 González, A History of Christian thought 3, 98100.

36 Ifølge Westminster Confession artikkel 3 er poenget med den dobbelte predestinasjon

å «manifestere Guds ære» (Schaff (red.), The Creeds of Christendom,

3,608).

37 Keith A Mathison, The Shape of Sola Scriptura, Moscow, ID: Canon Press, 2001,

som bygger på Obermans forskning som jeg ovenfor har referert til, skiller

mellom tradisjon I (den tidlige kirkes forståelse av sammenfall mellom Skriften

og tradisjonen), tradisjon 0 (gjendøperne, og, ifølge Mathison, de evangelikale),

tradisjon II (uavhengig muntlig tradisjon) og tradisjon III (pavelig

23


FBB | trong>Klassisktrong> tro kirke i endring

Uten å la seg avspore av denne utviklingen fortsatte lutheranerne

å utvikle forståelsen av det gjensidige forhold mellom Kristus

og kanon. Det gjorde de både ved å understreke likheten mellom

kirkefedrenes og sin egen kristosentriske bibelfortolkning, 38

og ved å utforske en hermeneutikk som så på Bibelen som en

Kristus-sentrert litterær enhet. 39 Også den lutherske bibellesning

begynte imidlertid nokså tidlig å vise en tendens i retning av å

forstå Bibelen som formell autoritet. Dette ser vi allerede i Chemnitz’

polemikk mot tokilde-modellen fra konsilet i Trient. Hans

forsvar for «sola Scriptura» er nemlig begrunnet i en forståelse av

Bibelen som den ufeilbarlige, skrevne kopi av den opprinnelige

åpenbaringen. 40 Denne tendensen forsterkes av Johann Gerhards

forståelse av inspirasjonen, som innebærer at det består fullstendig

harmoni og motsigelsesfrihet mellom alle Bibelens deler. 41

Luthers forståelse av Skriftens klarhet, som hang nært sammen

med retorikkens lære om ordets overbevisningskraft, er altså blitt

omgjort til en lære om Bibelen som en ufeilbarlig og motsigelsesfri

dogmatikk-lærebok. 42 Ved siden av forståelsen av Bibelens

ufeilbarlighet). Det ligger nær den framstillingen jeg her har gitt.

38 Martin Chemnitz (15221586) utfoldet dette på en måte har gitt ham respekt

også blant gresk-ortodokse; se J. Francis Watson, «Martin Chemnitz and the

Eastern Church: A Christology of the Catholic Consensus of the Fathers», St

Vladimir’s Theological Quarterly 38 (1994), 7386.

39 De viktigste bidrag kom fra Chemnitz, Matthias Flacius Illyricus (15201575)

og Johann Gerhard (15821637). Yeago, «The Spirit, the Church, and the Scriptures»

gir en nyansert vurdering av deres bidrag.

40 Martin Chemnitz, Examination of the Council of Trent, oversatt av Fred Kramer,

St. Louis, Mo.: Concordia Pub. House, 1971, I,1, seksjon 2. For et sammendrag

av hans argumentasjon, se J.A.O. Preus, The Second Martin: The Life and Theology

of Martin Chemnitz, St. Louis: Concordia Publishing House, 1994, 221222.

41 Se Yeago, «The Spirit, the Church, and the Scriptures», 80, som også gir sitater

fra Gerhards avsnitt om Den hellige skrift i hans Loci Theologici.

42 Til dette aspektet ved den lutherske ortodoksi, se Bengt Hägglund, Die Heilige

Schrift und ihre Deutung in der Theologie Johann Gerhards: Eine Untersuchung

über sas altlutherische Schriftverständnis, Lund: Gleerup, 1951, 209212, og

Gottfried Hornig, «Lehre und Bekenntnis im Protestantismus», i Carl Andre-

24


Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»

budskap som det som forener fellesskapet av dens fortolkere som

de som sakssvarende bibellesere, plasserte en altså dens formelle

autoritet sikret med en teori om dens ufeilbarlighet og fullkomne

motsigelsesfrihet.

6 | Bibelens moderne fangenskap og muligheten for

dens befrielse

Ved å forsvare Bibelens autoritet ved hjelp av teorier om dens historiske

og læremessige ufeilbarlighet gjorde imidlertid den protestantiske

ortodoksi seg avhengig av forestillinger om sannhet

og rasjonalitet som avvek fra dem som opprinnelig hadde styrt

dannelsen av den bibelske kanon. Deres bibelforståelse var derfor

ikke holdbar i det lange løp. Hvis det er slik at det integrerende

perspektiv bak den samling av tekster vi kjenner som Bibelen, er

at de oppretter og opprettholder kirken som et troende og bekjennende

fellesskap gjennom sine narrative og performative kvaliteter,

så er det å ville forsvare Bibelens autoritet ved å se etter bevis

for at dens perfeksjon og motsigelsesfrihet et håpløst prosjekt.

Den kritiske bibelforskning som ble utviklet på opplysningstiden,

forstod dette. Den var imidlertid selv fanget av modernitetens

forutsetninger. Det gjorde at muligheten for å vende tilbake

til den førmoderne bibelforståelse som var avgjørende for reformasjonen

i dens tidlige fase, ikke en gang var innenfor horisonten.

43 Resultatet av det moderne og kritiske arbeidet med Bibelen

var derfor en ensidig reduksjon av referansen for den bibelske

sen (red.), Handbuch der Dogmen- und Theologiegeschichte, Göttingen: Vandenhoeck

& Ruprecht 1988, 71287, 7786.

43 Jf. vurderingen i Yeago, «The Spirit, the Church, and the Scriptures», 78: «Modernist

hermeneutics covertly trades on the very understanding of scriptural

authority it deplores in fundamentalism.» Det eneste viktige unntak i det 18.

århundre er Johann Georg Hamann (17301788); se Oswald Bayer, A Contemporary

in Dissent: Johann Georg Hamann as Radical Enlightener, oversatt av Roy

A. Harrisville og Mark C. Mattes, Grand Rapids: Eerdmans, 2012.

25

More magazines by this user
Similar magazines