Klassisk tro – kirke i endring speiler en trofast 100-åring; en samling artikler som kaster lys over viktige historiske og aktuelle perspektiv ved Bibelen og bekjennelsen.
Innholdet spenner vidt, fra kirkens forhold til klimakrise og abort til den økumeniske betydning av sola Scriptura og lutherdommens stilling i verden i dag. Samtidig får vi et velskrevet, bredt biografisk bilde av FBB – For Bibel og Bekjennelse – foreningens hundreårige historie. Noen artikler er av fagteologisk art, andre har et mer populærteologisk preg.
Eirik-Kornelius Garnes-Lunde &
Boe Johannes Hermansen (red.)
– kirke i endring
+
FBB ved 100-årsjubileet
Boken er utgitt av FBB – Foreningen for bibel og bekjennelse på
efrem forlag as. FBB har selv redaksjonelt ansvar for utgivelsen.
© : FBB 2019 | fbb.nu
© : efrem Forlag AS 2019 | www.efremforlag.no
isBN : 978-82-92922-60-6
Omslag og sats : Øyvind Lerø grafisk design
Satt i : tisa pro 11/14
Papir : serixo 100g
Trykk : Dardedze Hologrāfija
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.
Uten særskilt avtale med efrem forlag as er enhver eksemplarfremstilling
og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller
tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til
åndsverk.
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,
og kan straffes med bøter eller fengsel.
Innhold
Forord 7
«Disse ting skjedde som eksempel for oss» : Om den
teologiske og økumeniske betydning av det lutherske
prinsipp sola Scriptura 13
Knut Alfsvåg
Lutherdommens stilling i verden : En kort statusrapport
om den verdensomspennende lutherdommen ved
500- årsjubileet for reformasjonen 35
Albert B. Collver III
Forankring og fornyelse : Foreningen for Bibel og
Bekjennelse 1919–2019 67
Ole Fredrik Kullerud
Hvorfor bry seg om klima når jorden skal bli ny? : Klimakrise
og bekjennelsestroskap 109
Tove Rustan Skaar
FBB som sekundant i kampen for det ufødte liv 135
Ragnar Andersen
FBB og diskusjonen om kvinnelige prester 161
Knut Alfsvåg
Skriftprinsippet og skriftsynene 191
Odd Sverre Hove
Bibel og bekjennelse i USA for 100 år siden 211
Alf Danbolt
Hva sier de i dag? : intervju med tidligere formenn i
fbb 241
Han har tjent 12 FBB-formenn : Intervju med
foreningens daglige leder 257
Eirik-Kornelius Garnes-Lunde
Har FBB og de luthersk- konfesjonelle noen fremtid? 283
Jan Bygstad
Sentralstyrets medlemmer : perioden 1919–1994 301
5
FBB 100 år |
Forord
Det er ikke uten grunn vi har gitt dette festskriftet tittelen
tro – kirke i endring. For nettopp slik kan vi beskrive de hundre
årene av For Bibel og Bekjennelse (FBB) sin historie. Det norske
kirke landskapet, og ikke minst Den norske kirke (Dnk), har
på mange måter endret seg. FBB har derimot i det store og det
hele stått fast på overbevisningen som førte til opprettelsen av
foreningen. Fortsatt kjemper FBB for at den klassisk kristne tro,
som er overgitt til oss i Bibelen og bekjennelsen, skal få råde i
både kirkene og den enkelte kristnes liv.
I oktober 2019 er det 100 år siden FBB ble stiftet under navnet
Bekjennelsestro Presters Broderkrets, som regel bare kalt «Broderkretsen».
I 1959 skiftet navnet til Prestelaget for Bibel og Bekjennelse.
I 1979 forsvant «Prestelaget», da foreningen ble åpnet
for andre enn teologer. Siden har navnet vært For Bibel og Bekjennelse.
Det er ikke bare navnet som har endret seg. FBB var fra første
stund innvevd i svært mye av det som skjedde i Dnk. Foreningens
ledelse besto av teologiske professorer og andre sentrale kirkeledere
som var engasjert av det som skjedde på kirkefronten. I dag
er situasjonen en helt annen. Ingen av Dnks biskoper er medlem i
FBB, og det er også få menighetsprester i aktiv tjeneste igjen.
7
FBB |
Rekrutteringen til FBB de siste tiårene har i hovedsak skjedd
blant lekfolk og engasjerte fra andre lutherske kirker og organisasjoner.
Denne historiske utviklingen redegjør et par av artiklene i
denne boken for. Men uansett popularitet og medlemsmasse ser
FBB det fortsatt som en viktig oppgave å holde troens og frelsens
fundament høyt i ære.
Når FBB nå utgir dette jubileumsfestskriftet, er det ikke første
gang. For også i forbindelse med tidligere jubileer har foreningen
publisert bøker. I anledning 50-årsjubileet for foreningen
utga FBB Troen kan ikke tie. Ti år senere kom Ånden og kirken.
Ved 75-årsjubileet ble Skriften tro – kirken tro publisert. Og nå ved
100-årsjubileet har festskriftet altså fått tittelen
i endring.
Artiklene spenner vidt i temavalg, men dekker likevel ikke på
langt nær alle de spørsmål FBB ønsker å sette på dagsorden. Vi
opplever likevel at artiklene i dette festskriftet kaster lys over viktige
historiske og aktuelle perspektiv ved Bibelen og bekjennelsen.
Noen artikler er av fagteologisk art, andre har et mer populærteologisk
preg.
Vi vil takke alle bidragsytere for stor imøtekommenhet og gode
artikler. Takk også til Efrem forlag for positiv interesse og godt
samarbeid, til Sondre Frøyland Svenseid for korrekturlesing og
ellers til alle som på ulike måter har vært med på å gjøre dette
festskriftet til virkelighet.
Sentralstyret i FBB har oppnevnt sokneprest Eirik-Kornelius
Garnes-Lunde og FBBs daglige leder Boe Johannes Hermansen
som redaktører. Vi ber om at dette festskriftet kan gi veiledning
og inspirasjon i tjenesten for Kirkens Herre.
Oslo/Råde juli 2019
Eirik-Kornelius Garnes-Lunde og Boe Johannes Hermansen
8
«Disse ting skjedde som
eksempel for oss»
Om den teologiske og økumeniske
betydning av det lutherske prinsipp
sola Scriptura
Knut Alfsvåg
FBB 100 år 2019
Opprinnelig publisert i Dialog 55 (2016), 202–209. Oversatt og bearbeidet
av forfatteren.
«Disse ting skjedde som
eksempel for oss»
Om den teologiske og økumeniske
betydning av det lutherske prinsipp
sola Scriptura
1 | Skriften alene?
sola scriptura, altså det prinsipp at kirken skal leve ved
Bibelen alene, anses gjerne som kjernen i den protestantiske
reformasjon. Prinsippet kan likevel synes å være håpløst naivt.
Ingen har noensinne lest noe alene i den forstand at lesningen
har foregått uavhengig av forutsetninger og kontekst. Alle tekster
kommer med en historie og blir fortolket i en sammenheng, og
det gjelder i særdeleshet en tekst som er så tungt belastet med
tolkningshistorie som det Bibelen er.
På den annen side viser kristen tro og praksis til Bibelen som
noe spesielt. Det gjelder alle konfesjoner, ikke bare protestanter.
Når kristne samles til gudstjeneste, leser de fra Bibelen som
den viktigste eller eneste kilde til guddommelig åpenbaring, de
sammenfatter dens viktigste innhold i trosbekjennelsen, de gjentar
noen av dens bønner og rekapitulerer noen av dens viktigste
13
FBB |
begivenheter i liturgien, og forklarer et aspekt av dens budskap i
prekenen. 1 Alt dette har vært svært stabilt gjennom kirkens historie.
Selv om ikke alle konfesjoner fullt ut aksepterer den lutherske
forståelse av sola Scriptura, er det likevel mye som tyder på
at dette prinsippet ivaretar en økumenisk forståelse av Bibelens
spesielle autoritet og betydning.
Hvorfor er dette slik? Hvorfor har kristne gjennom århundrer
gjenfortalt historiene og gjentatt bønnene i Bibelen i liturgien og
vist til Bibelens innhold som det viktigste eller eneste grunnlag
for kirkens lære? Kan det hende at det består en relasjon mellom
kirken og Bibelen som uttrykket sola Scriptura, til tross for dets
tilsynelatende naivitet, prøver å hente fram? Kan dette omstridte
uttrykket selv ha en økumenisk betydning? Kan en forståelse
av dette uttrykket som ser det i lys av dets historiske kontekst og
implisitte antagelser, være nyttige også for samtidige forsøk på å
finne en vei framover for den kristne kirke både i et lokalt og et
økumenisk perspektiv?
Dette er de spørsmål jeg ønsker å undersøke i denne artikkelen.
Jeg vil gjøre det ved først å si noe om hvordan den bibelske
kanon ble til, og så drøfte i hvilken grad den lutherske reformasjon
kan ses som et forsøk på å gjenvinne den oldkirkelige
kanon-forståelse i en tid hvor den var blitt kontroversiell. En
slik historisk forankret forståelse av Sola Scriptura-prinsippet
har imidlertid implikasjoner også for vurderingen av den viktigste
nyorientering i bibelsk hermeneutikk (fortolkninglære) i
tiden etter reformasjonen, nemlig innføringen av kritisk bibelforskning
fra opplysningstiden av. Jeg vil derfor også si noe om
denne endringen. Etter en slik gjennomgang av hvordan kirken
gjennom historien har prøvd å fastholde forståelsen av Bibelen
som sin viktigste læreautoritet, vil det forhåpentligvis være mulig
å gi i det minste noen antydninger av hvordan vi bør nærme
oss samtidens utfordringer.
1 Kvekerne er unntaket som bekrefter regelen.
14
Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»
2 | Bibelens og kirkens opphav
Kirken har aldri vært uten Bibelen. Det kirken kaller Det gamle
testamente (GT), er som en forholdvis fast skriftsamling eldre enn
kirken, 2 og fortolkningen av disse skriftene var en vesentlig oppgave
både for Jesus og apostlene slik disse er gjengitt i Det nye
testamente (NT). Sentralt i den kristne fortolkning av GT var overbevisningen
om at Jesus gjennom sin undervisning og de sentrale
begivenheter i sitt liv hadde vist seg å være oppfyllelsen av profetiene
om en framtidig Messias. 3 Fortellingen om Jesus ble derfor
ansett som fortsettelsen av den gammeltestamentlige åpenbaring,
og kirken ble til som fellesskapet av jøder og hedninger som
så troen på Jesus som Messias som kjernen i sin tro. 4
Den første generasjon av kristne opprettholdt trosinnholdets
integritet ved å lytte til apostlene. Da de døde, ble deres skrifter
og skriftene som var nært forbundet med dem, tatt i bruk som
hellige tekster på linje med GT. Apostlene ble på denne måten
teologiske autoriteter på linje med GTs forfattere, og Jesus, som
hadde gitt apostlene deres autoritet, ble dermed forstått som likeverdig
med den Gud som hadde autorisert profetene. 5 Kanonisering
av NT hang på denne måten nært sammen med kirkens
forståelse av seg selv som fellesskapet av dem som trodde på
Jesus som Herren. 6
Den bibelske kanon og bekjennelsen og feiringen av troen på
Jesus kom derfor svært tidlig til å henge nært sammen som iden-
2 Jf. referansen til de tre deler av den jødiske kanon, Loven, Profetene og Skriftene,
i Luk 24,27.
3 Jf. f.eks. «det som står om ham» i Luk 24,27, og Apg 2,22–36.
4 Jf. Ef 2,14–18.
5 Jf. Ef 2,20 og Joh 10,30.
6 Se Tomas Bokedal, The Formation and Significance of the Christian Biblical
Canon: A Study in Text, Ritual and Interpretation, London: Bloomsbury, 2014.
Allerede den første kristne bekjennelse «Jesus er Herre» inneholder derfor
kjernen i den kristne kanon som en enhet av GT og NT.
15
FBB |
titetsmarkører for det kristne fellesskapet. Ved å bruke den apostoliske
Kristus-forkynnelse som hellig tekst bekjente de kristne
sin tro på Kristus, samtidig som de feiret sentrale hendelser i hans
liv som avgjørende begivenheter i det frelsesdrama som begynte
med utvelgelsen av Abram. På denne måten fastsatte de også
de sentrale fortolkningsprinsippene for de bibelske skriftene. De
handlet alle først og fremst om Kristus (den historiske mening)
og fortalte en historie hvor de troende fant seg selv inkludert (den
figurlige eller tropologiske mening). 7 Å forstå seg selv som en del
av det de hellige tekster handler om, var allerede en del av den
bibelske kanon, 8 og er et kjerneelement både i kirkefedrenes og
middelalderens bibelfortolkning. 9
Utover dette var det ingen strenge krav til enhetlighet hverken
når det gjaldt hvilke skrifter en regnet til kanon eller reglene for
hvordan de skulle fortolkes. 10 Det var likevel visse grenser både
når det gjaldt kanon og fortolkning. For å bli ansett som kanonisk
måtte et skrift kunne betraktes som et apostelskrift som utfoldet
fortellingen om den oppstandne som Herren for Guds folk på dets
vei mot det himmelske riket. Skrifter som enten var for nye til å
kunne knyttes til apostlene eller deres nærmeste medarbeidere,
7 Til denne distinksjonen se Lewis Ayres, «Patristic and Medieval Theologies
of Scripture», i Justin S. Holcomb (red.), Christian Theologies of Scripture: A
Comparative Introduction, New York and London: New York University Press
2006, 11–20.
8 Fortellingen om uttoget fra Egypt i 2 Mos 12 gis i form av forskrifter for den
liturgiske feiring av denne begivenheten. Det som skjedde på veien fra Egypt
til de lovede land, kalles av Paulus for «eksempler» (týpoi) for de troendes erfaringer
(1 Kor 10,6), og nattverdfeiringen skal skje «til minne» (anánmnesis)
om det som hendte.
9 Ifølge Bokedal er det en nær sammenheng mellom denne måten å lese Bibelen
på og Hans Georg Gadamers forståelse av hermeneutikk som delaktighet
i tradisjon. Se Bokedal, Formation and Significance of the Christian Biblical
Canon, 21–30.
10 Ayres, «Patristic and Medieval Theologies of Scripture», 15, foreslår derfor
«at vi tenker på Skriften i oldkirken og middelalderen som den viktigste ressurs
for den kristne fantasi».
16
Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»
eller som ble oppfattet som avvikende i forhold til de sentrale
lærepunkt i de viktigste skriftene, ble ikke akseptert som hellige
tekster. Kriteriene for kanonisitet, fortolkning og lære ble slik utviklet
i fellesskap. 11
Dette kan vi se i skriftene til Ireneus, som kritiserte gnostikerne
både for manglende proveniens og for avvikende lære. 12 Det samme
gjenspeiles også i kirkens usikkerhet overfor Hebreerbrevet.
Innholdet i dette skriftet er en fortolkning av Jesu død som oppfyllelse
av den gammeltestamentlige offertjeneste. Slik bekrefter
og utdyper det et sentralt element i den nytestamentlige teologi.
Men den tilsynelatende fornektelse av omvendelsens mulighet
i Hebreerbrevet 6,6 og 10,26 ble oppfattet som problematisk. At
skriftet ble akseptert som en del av bibelske kanon, innebar imidlertid
at også disse avsnitt måtte fortolkes i samsvar med hovedpoenget
i åpenbaringen. 13
3 | Senmiddelalderens nyorientering og dens
konsekvenser
Ifølge Lewis Ayres var middelalderens fortolkningsmetoder i
alt vesentlig identiske med oldkirkens. 14 Det inntraff imidlertid
en vesentlig endring i og med den såkalte via moderna i det
14. århundre først og fremst representert ved William Ockham
(1285–1347). Her ble den bibelske forståelse av delaktighet, som
11 Til denne problemstillingen se Bokedal, Formation and Significance of the
Christian Biblical Canon, kapittel 9: «The Logic of the Christian Canon: Authority,
Integrity, Criterion».
12 Jf. David S. Yeago, «The Spirit, the Church, and the Scriptures: Biblical Inspiration
and Interpretation Revisited», i James J. Buckley og David S. Yeago
(red.), Knowing the Triune God: The Work of the Spirit in the Practices of the Church,
Grand Rapids and Cambridge: Eerdmans 2001, 49–93, 56; se også Bokedal,
Formation and Significance of the Christian Biblical Canon, 288–301.
13 Yeago, «The Spirit, the Church, and the Scriptures», 83.
14 Ayres, «Patristic and Medieval Theologies of Scripture», 17.
17
FBB |
understreket bibelfortellingenes evne til å omfatte et mangfold
av referanser, erstattet av nominalismens krav om enkelhet og
entydighet. 15 En konsekvens av denne dreining fra mangfold til
entydighet var at en ikke lenger kunne se den bibelske fortellingen
som den overordnede fortelling, som alle andre fortellinger
måtte innordnes i for å framstå som meningsfulle. Den ble i stedet
sett på som en fortelling som eksisterte side om side med
andre fortellinger, som i gitte situasjoner kunne anses som viktigere
og mer meningsfulle.
Gjennom århundrene som gikk forut for denne endringen
hadde den dobbelte fortolkning av Bibelens kristologiske og tropologiske
mening blitt videreutviklet til den såkalte quadrigametoden,
som skilte mellom tre forskjellige varianter av det tropologiske:
Den anagogiske eller eskatologiske, den tropologiske
eller moralske, og den typologiske eller figurlige. Via modernatilnærmingen
avviste denne bibellesningstradisjonen. Den kristologiske
mening ble redusert til en rent historisk referanse, og
den aktuelle betydning av denne referansen måtte begrunnes
rasjonelt og gjennom en separat operasjon. 16 Dette ledet til en sekularisering
av bibelfortolkningen, ettersom Bibelen nå ble utlagt
i samsvar med en mer innenverdslig orientert virkelighetsforståelse.
At fellesskapet av de troende skulle finne seg selv inkludert
i og utlagt av den bibelske fortellingen, blir da et irrelevant
perspektiv. 17 Resultat var at verden mistet sin «transcendente
15 Når det gjelder avvisningen av delaktighet til fordel for entydighet i via moderna,
se Knut Alfsvåg, What No Mind Has Conceived: On the Significance of
Christological Apophaticism, Leuven, Paris, Walpole: Peeters, 2010, 109–115.
16 Gerard Loughlin, «The Basis and Authority of Doctrine», i Colin E. Gunton
(red.), The Cambridge Companion to Doctrine, Cambridge: Cambridge University
Press 1997, 41–64, 47.
17 Dette er et hovedpoeng i Scott W. Hahn og Benjamin Wiker, Politicizing the
Bible: The Roots of Historical Criticism and the Secularization of Scripture 1300-
1700, New York: Crossroad, 2013, som belegger det med studier av Marsilius
av Padua, Ockham, Machiavelli, Descartes, Hobbes, Spinoza og Locke. De
prøver også å inkludere Hus og Luther i denne fortellingen, men etter min
18
Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»
forankring» og derfor «måtte finne sin egen vei». 18 Hva frelsesforståelsen
angår, ledet dette til synergisme (samvirkelære), og
hva gudsforståelsen angår, ble resultatet vilkårlighet. Begge deler
finnes i William Ockhams tenkning. 19
4 | Reformasjonens reaksjon
Denne utviklingen framprovoserte flere reaksjoner, og den viktigste
av disse var den lutherske reformasjon. 20 Luther gjenoppretter
tanken om at det er Guds ord slik det er gjengitt i Bibelen,
som skaper verdens og de troendes virkelighet. Dette er helt sentralt
i hans hermeneutikk. For Luther gjelder dette både i skapelsens
21 og frelsens sammenheng. Hva det siste angår, så framstiller
han oppdagelsen av hvordan Guds rettferdighet overføres til
den troende ved hjelp av Bibelens ord, som kjernen i sitt teologiske
gjennombrudd. 22 Dessuten viser han gjennomgående til
Guds ords skaperkraft som det som skaper og oppholder troen.
oppfatning uten hell.
18 Louis Dupré, «The Dissolution of the Union of Nature and Grace at the Dawn
of the Modern Age», i Carl E. Braaten og Philip Clayton (red.), The Theology of
Wolfhart Pannenberg, Minneapolis: Augsburg Pub House 1988, 95–121, 102.
19 Hva Ockhams synergisme angår, se Bengt Hägglund, Teologins historia: En
dogmhistorisk översikt, Lund: LiberLäromedel, 1975, 177; når det gjelder hans
forståelse av Gud som ubetinget, og dermed vilkårlig, frihet, se Hahn og
Wiker, Politicizing the Bible, 50–53.
20 Ifølge Louis Dupré, Passage to modernity: An essay in the hermeneutics of nature
and culture, New Haven: Yale University Press, 1993, 186–220, er det Nikolas
Cusanus, Erasmus av Rotterdam, Luther, Calvin og Cornelius Jansen som er
den tidlige modernitetens viktigste motstandere.
21 Jf. utleggelsen av skapelsen i Lille katekisme som troen på at «Gud har skapt
meg» og på «at han rikelig og daglig forsørger meg med alt jeg trenger til
legeme og liv». Jens Olav Mæland (red.), Konkordieboken: Den evangelisklutherske
kirkes bekjennelsesskrifter, Oslo: Lunde, 1985, 283–284.
22 Hans egen framstilling av dette gjennombruddet står i Martin Luther, Verker
i utvalg, oversatt av Inge Lønning, Tarald Rasmussen og Sigurd Hjelde, Oslo:
Gyldendal Norsk Forlag, 1979–83, bind 1, 18.
19
FBB |
En kjernetekst når det gjelder Luthers forståelse av dette punkt er
avsnittet om Skriftens klarhet i Om den trellbundne viljen (1525). 23
På denne måten vender Luther tilbake til prinsippene fra den
kirkefedrenes og middelalderlige bibellesning både ved at han
gjenoppretter forståelsen av Bibelens historiske mening som den
kristologiske mening, og ved at han gjenoppretter den tropologiske
mening gjennom sin insistering på at leseren alltid er inkludert
i den bibelske fortellingen. 24
Luther bruker sjelden uttrykket «sola Scriptura», og han bruker
det aldri i den prinsipielle betydning det siden fikk. Han delte
den tradisjonelle oppfatning av Skriftens prioritet, men hos ham
var dette nært knyttet til forståelsen av hvordan Gud er den som
skaper virkelighet gjennom sitt ord. Den kritiske brodd i Luthers
«sola» (alene) er derfor først og fremst rettet mot samvirkelæren
hos via moderna-teologene, ikke mot betydningen av trosbekjennelsen,
liturgien eller prekentjenesten. For Luther er disse ting
tvert imot de avgjørende kjennetegn på Skriftens rette bruk. 25
Dette er godt oppsummert i Den augsburgske bekjennelse (CA),
som gir det tydeligste uttrykk for sin bibelforståelse i artikkelen
om kirken. 26 Kirkefedrenes forståelse av den gjensidige avhengighet
mellom kirke, kanon og bekjennelse er altså avgjørende også
23 Luther, Verker i utvalg, 4,125–128.
24 Moderne teologer som leser sin egen sekulariserte forståelse av det historiske
inn i Luthers tekster, har gjentatte ganger hevdet at Luther forkastet den allegoriske
fortolkningen. Det gjorde han ikke, men han «begrenset dens anvendelse
… og presiserte dens betydning» (Scott Hendrix, «Luther Against the
Background of the History of Biblical Interpretation», Interpretation 37 (1983),
229–239, 231). Til denne problemstillingen se også Jan Lindhardt, Martin Luther:
Erkendelse og formidling i renæssancen, København: Borgen, 1983.
25 Jf. hans insistering på trosbekjennelsen som Bibelens sakssvarende sammenfatning
både i Om den trellbundne vilje (Luther, Verker i utvalg, 4,235) og i Om
konsilene og kirken (1539; Martin Luther, Skrifter om Kristus, frelsen og kirken,
oversatt av Knut Alfsvåg, Sigurd Hjelde og Joar Haga, Oslo: Luther forlag,
2017, 219).
26 Artikkel 7: «Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent
og sakramentene forvaltet rett» (Mæland (red.), Konkordieboken, 31).
20
Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»
for den lutherske reformasjonens selvforståelse. 27
Luther var selv opplært i via moderna, og hans forståelse av
forholdet mellom tro og fornuft er ofte blitt kritisert for å være
fanget i den ockhamistiske, fideistiske og sekulariserende forståelse
av tro og fornuft som uavhengige av hverandre. Etter min
oppfatning er dette en feilaktig kritikk. 28 Luther var uttrykkelig
og konsekvent kritisk til via moderna både når det gjaldt erkjennelseslære,
virkelighetsforståelse og frelsesforståelse. 29 Hans
forståelse av skaperkraften i Guds ord ble derfor utfoldet i form
av en semantisk teori uten spor av den understrekning av entydighetens
betydning som vi finner i via moderna. 30 For Luther er
det Gud som åpenbart i Kristus som er virkelighetsforståelsens
fundament både når det gjelder natur og historie, og som derfor
er den meningsfulle og troverdige nøkkel til utforskningen både
av troen og livet.
27 Dette understrekes på en god måte i Najeeb G. Awad, «Should We Dispense
with Sola Scriptura? Scripture, Tradition and Postmodern Theology», Dialog
47 (2008), 64–79. I sin diskusjon av Luther (s. 68) understreker Awad at Luther
hverken aksepterte fortolkning forankret i «kirkens læreembete» eller
«noen form for hermeneutikk basert på individualistisk fortolkning av tekstene.
Han var overbevist om at Skriften, troen og kirkens fellesskap hører
sammen».
28 For en gjendrivelse av denne kritikken slik den fins hos Alistair MacIntyre
og John Milbank, se Knut Alfsvåg, «Contra Philosophos – the Lutheran
Reformation as Critique of the Rationality of Modernity», i Göran Gunner og
Carl-Henrik Grenholm (red.), Justification in a Post-Christian Society, Eugene:
Pickwick Publications 2014, 192–206.
29 I tillegg til det som er anført i forrige fotnote, se også avvisningen av at det
skulle være noen parallell mellom via moderna-forståelsen av Guds absolutte
makt og Luthers forståelse av den skjulte Gud i Alfsvåg, What No Mind Has
Conceived, 214–215, og i Theodor Dieter, «Luther as Late Medieval Theologian:
His Positive and Negative Use of Nominalism and Realism», i Robert Kolb,
Irene Dingel og L’ubomír Batka (red.), The Oxford Handbook of Martin Luther’s
Theology, Oxford: Oxford University Press 2014, 31–48, 41.
30 Slik Luther så det, blir menneskelig delaktighet i den guddommelige realitet
gitt gjennom metaforenes kraft; se Alfsvåg, What no mind has conceived,
226–238.
21
FBB |
5 | Oppløsningen av den lutherske enhet av kirke og
kanon
Avvisningen av modernitetens sekulariseringsprosjekt var
imidlertid ikke vellykket. En av grunnen til det var at det splittet
kirken, ettersom hverken de andre protestantene eller de romersk-katolske
fullt ut kunne følge den lutherske insistering på
foreningen av Kristus, kirke og kanon. Hos dem førte det til en
mer ensidig understrekning av Bibelen som formell autoritet
som gikk sammen med en avvisning av, eller en tilsvarende insistering
på den formelle betydning av, kirkens tradisjon. 31 Sistnevnte
posisjon er representert av Konsilet i Trient (1545–1563). Dette
viser som sin dogmatiske autoritet til Jesu og apostlenes lære slik
den fins i de rette kanoniske bøker, som konsilet gir en liste over.
En slik liste finnes ikke hverken i vedtakene fra de økumeniske
konsiler eller i de lutherske bekjennelsesskrifter. Ifølge konsilet
i Trient skylder en imidlertid å vise samme pietet og ærbødighet
overfor kirkens uskrevne tradisjoner. Begrunnelsen for denne tokilde-teorien
er ikke at kildene forutsettes å bekrefte hverandre
– det ville være altfor nær den lutherske modellen – men det helt
formelle argument at Gud er begges opphav. 32 Tokilde-teorien
31 Sett fra logikkens synsvinkel er den patristiske og lutherske autoritetsforståelsen
sirkulær: Kristus hersker i kirken gjennom bibeltekster som får sin
autoritet fra Kristus slik han framstilles i de samme tekstene. Denne sirkulariteten,
som innebærer at fortelling er viktigere enn logikk, er en viktig
forutsetning for Augustins og Luthers predestinasjonslære. Fokus på formell
autoritet er et forsøk på å bryte denne sirkulariteten, et forsøk som innebærer
at forholdet mellom fortelling og logikk snus på hodet. Dette fører enten til
en forståelse av det menneskelige subjekt som relativt uavhengig og dermed
til en synergistisk frelsesforståelse, eller til den objektiverte framstillingen av
supralapsarisk dobbel predestinasjon i senere kalvinisme. Se til dette Knut
Alfsvåg, «Hvem kjente Herrens tanke, eller hvem var hans rådgiver? Til spørsmålet
om den teologiske betydning av læren om den ukjente Gud», Tidsskrift
for teologi og kirke 73 (2002), 243–260.
32 Philip Schaff (red.), The Creeds of Christendom, Grand Rapids: Baker Book House,
1977, 2,79–81.
22
Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»
ble ikke oppfunnet ved denne anledningen, men den hadde aldri
blitt betraktet som kirkelære før på konsilet i Trient. 33
Det alternative, skjønt strukturelt tilsvarende, standpunkt, altså
avvisningen av tradisjonen til fordel for Bibelen som formell
autoritet, er noe vi finner i deler av den ikke-lutherske protestantisme.
I ekstrem form finner vi dette hos gjendøperne, som
angriper den konstantinske enhet av kirke og folk ved å avvise
barnedåpen som ubibelsk selv om den bekreftes av en entydig
kirkelig tradisjon. 34 På samme måte avviser også svermerne tradisjonen,
men hos dem skjer det til fordel for en lære om direkte
inspirasjon som også er uavhengig av tekstlig formidling. 35 I en
mindre ekstrem form finner vi dette i de reformerte bekjennelsene.
De følger konsilet i Trient ved å gi en (alternativ) liste over de
kanoniske bøker, og skiller seg fra den lutherske tilnærmingen
også ved å gi en mer rasjonelt ambisiøs og mindre tradisjonsorientert
utleggelse av den kristne tro. For eksempel er argumentasjonen
i Westminster Confession (1647) strukturert rundt tanken
om Guds ære, 36 og ikke som CA rundt kristologien i Den nikenske
trosbekjennelse. 37
33 Se Heiko A. Oberman, «Quo vadis, Petre? Tradition from Irenaeus to ‘Humani
Generis’», i Heiko A. Oberman (red.), The Dawn of the Reformation, Edinburgh:
T&T Clark 1992, 269–296.
34 Justo L. González, A History of Christian Thought 3: From the Protestant Reformation
to the Twentieth Century, Nashville: Abingdon Press, 1987, 88–95. Lutheranerne
forsvarte barnedåpen, til tross for at den ikke har entydig støtte i
noen bibeltekst, fordi tradisjonen på dette punkt er entydig; se Mæland (red.),
Konkordieboken, 370 (Store katekisme).
35 González, A History of Christian thought 3, 98–100.
36 Ifølge Westminster Confession artikkel 3 er poenget med den dobbelte predestinasjon
å «manifestere Guds ære» (Schaff (red.), The Creeds of Christendom,
3,608).
37 Keith A Mathison, The Shape of Sola Scriptura, Moscow, ID: Canon Press, 2001,
som bygger på Obermans forskning som jeg ovenfor har referert til, skiller
mellom tradisjon I (den tidlige kirkes forståelse av sammenfall mellom Skriften
og tradisjonen), tradisjon 0 (gjendøperne, og, ifølge Mathison, de evangelikale),
tradisjon II (uavhengig muntlig tradisjon) og tradisjon III (pavelig
23
FBB |
Uten å la seg avspore av denne utviklingen fortsatte lutheranerne
å utvikle forståelsen av det gjensidige forhold mellom Kristus
og kanon. Det gjorde de både ved å understreke likheten mellom
kirkefedrenes og sin egen kristosentriske bibelfortolkning, 38
og ved å utforske en hermeneutikk som så på Bibelen som en
Kristus-sentrert litterær enhet. 39 Også den lutherske bibellesning
begynte imidlertid nokså tidlig å vise en tendens i retning av å
forstå Bibelen som formell autoritet. Dette ser vi allerede i Chemnitz’
polemikk mot tokilde-modellen fra konsilet i Trient. Hans
forsvar for «sola Scriptura» er nemlig begrunnet i en forståelse av
Bibelen som den ufeilbarlige, skrevne kopi av den opprinnelige
åpenbaringen. 40 Denne tendensen forsterkes av Johann Gerhards
forståelse av inspirasjonen, som innebærer at det består fullstendig
harmoni og motsigelsesfrihet mellom alle Bibelens deler. 41
Luthers forståelse av Skriftens klarhet, som hang nært sammen
med retorikkens lære om ordets overbevisningskraft, er altså blitt
omgjort til en lære om Bibelen som en ufeilbarlig og motsigelsesfri
dogmatikk-lærebok. 42 Ved siden av forståelsen av Bibelens
ufeilbarlighet). Det ligger nær den framstillingen jeg her har gitt.
38 Martin Chemnitz (1522–1586) utfoldet dette på en måte har gitt ham respekt
også blant gresk-ortodokse; se J. Francis Watson, «Martin Chemnitz and the
Eastern Church: A Christology of the Catholic Consensus of the Fathers», St
Vladimir’s Theological Quarterly 38 (1994), 73–86.
39 De viktigste bidrag kom fra Chemnitz, Matthias Flacius Illyricus (1520–1575)
og Johann Gerhard (1582–1637). Yeago, «The Spirit, the Church, and the Scriptures»
gir en nyansert vurdering av deres bidrag.
40 Martin Chemnitz, Examination of the Council of Trent, oversatt av Fred Kramer,
St. Louis, Mo.: Concordia Pub. House, 1971, I,1, seksjon 2. For et sammendrag
av hans argumentasjon, se J.A.O. Preus, The Second Martin: The Life and Theology
of Martin Chemnitz, St. Louis: Concordia Publishing House, 1994, 221–222.
41 Se Yeago, «The Spirit, the Church, and the Scriptures», 80, som også gir sitater
fra Gerhards avsnitt om Den hellige skrift i hans Loci Theologici.
42 Til dette aspektet ved den lutherske ortodoksi, se Bengt Hägglund, Die Heilige
Schrift und ihre Deutung in der Theologie Johann Gerhards: Eine Untersuchung
über sas altlutherische Schriftverständnis, Lund: Gleerup, 1951, 209–212, og
Gottfried Hornig, «Lehre und Bekenntnis im Protestantismus», i Carl Andre-
24
Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»
budskap som det som forener fellesskapet av dens fortolkere som
de som sakssvarende bibellesere, plasserte en altså dens formelle
autoritet sikret med en teori om dens ufeilbarlighet og fullkomne
motsigelsesfrihet.
6 | Bibelens moderne fangenskap og muligheten for
dens befrielse
Ved å forsvare Bibelens autoritet ved hjelp av teorier om dens historiske
og læremessige ufeilbarlighet gjorde imidlertid den protestantiske
ortodoksi seg avhengig av forestillinger om sannhet
og rasjonalitet som avvek fra dem som opprinnelig hadde styrt
dannelsen av den bibelske kanon. Deres bibelforståelse var derfor
ikke holdbar i det lange løp. Hvis det er slik at det integrerende
perspektiv bak den samling av tekster vi kjenner som Bibelen, er
at de oppretter og opprettholder kirken som et troende og bekjennende
fellesskap gjennom sine narrative og performative kvaliteter,
så er det å ville forsvare Bibelens autoritet ved å se etter bevis
for at dens perfeksjon og motsigelsesfrihet et håpløst prosjekt.
Den kritiske bibelforskning som ble utviklet på opplysningstiden,
forstod dette. Den var imidlertid selv fanget av modernitetens
forutsetninger. Det gjorde at muligheten for å vende tilbake
til den førmoderne bibelforståelse som var avgjørende for reformasjonen
i dens tidlige fase, ikke en gang var innenfor horisonten.
43 Resultatet av det moderne og kritiske arbeidet med Bibelen
var derfor en ensidig reduksjon av referansen for den bibelske
sen (red.), Handbuch der Dogmen- und Theologiegeschichte, Göttingen: Vandenhoeck
& Ruprecht 1988, 71–287, 77–86.
43 Jf. vurderingen i Yeago, «The Spirit, the Church, and the Scriptures», 78: «Modernist
hermeneutics covertly trades on the very understanding of scriptural
authority it deplores in fundamentalism.» Det eneste viktige unntak i det 18.
århundre er Johann Georg Hamann (1730–1788); se Oswald Bayer, A Contemporary
in Dissent: Johann Georg Hamann as Radical Enlightener, oversatt av Roy
A. Harrisville og Mark C. Mattes, Grand Rapids: Eerdmans, 2012.
25
Change language