Klassisk tro – kirke i endring | FBB ved 100-årsjubileet
Klassisk tro – kirke i endring speiler en trofast 100-åring; en samling artikler som kaster lys over viktige historiske og aktuelle perspektiv ved Bibelen og bekjennelsen. Innholdet spenner vidt, fra kirkens forhold til klimakrise og abort til den økumeniske betydning av sola Scriptura og lutherdommens stilling i verden i dag. Samtidig får vi et velskrevet, bredt biografisk bilde av FBB – For Bibel og Bekjennelse – foreningens hundreårige historie. Noen artikler er av fagteologisk art, andre har et mer populærteologisk preg.
Klassisk tro – kirke i endring speiler en trofast 100-åring; en samling artikler som kaster lys over viktige historiske og aktuelle perspektiv ved Bibelen og bekjennelsen.
Innholdet spenner vidt, fra kirkens forhold til klimakrise og abort til den økumeniske betydning av sola Scriptura og lutherdommens stilling i verden i dag. Samtidig får vi et velskrevet, bredt biografisk bilde av FBB – For Bibel og Bekjennelse – foreningens hundreårige historie. Noen artikler er av fagteologisk art, andre har et mer populærteologisk preg.
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
<s<strong>tro</strong>ng>Klassisk</s<strong>tro</strong>ng> <strong>tro</strong> <strong>–</strong> <strong>kirke</strong> i <strong>endring</strong>
Eirik-Kornelius Garnes-Lunde &<br />
Boe Johannes Hermansen (red.)<br />
<s<strong>tro</strong>ng>Klassisk</s<strong>tro</strong>ng> <strong>tro</strong><br />
<strong>–</strong> <strong>kirke</strong> i <strong>endring</strong><br />
+<br />
<strong>FBB</strong> <strong>ved</strong> <strong>100</strong>-<strong>årsjubileet</strong>
Boken er utgitt av <strong>FBB</strong> <strong>–</strong> Foreningen for bibel og bekjennelse på<br />
efrem forlag as. <strong>FBB</strong> har selv redaksjonelt ansvar for utgivelsen.<br />
© : <strong>FBB</strong> 2019 | fbb.nu<br />
© : efrem Forlag AS 2019 | www.efremforlag.no<br />
isBN : 978-82-92922-60-6<br />
Omslag og sats : Øyvind Lerø grafisk design<br />
Satt i : tisa pro 11/14<br />
Papir : serixo <strong>100</strong>g<br />
Trykk : Dardedze Hologrāfija<br />
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.<br />
Uten særskilt avtale med efrem forlag as er enhver eksemplarfremstilling<br />
og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller<br />
tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til<br />
åndsverk.<br />
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,<br />
og kan straffes med bøter eller fengsel.
<s<strong>tro</strong>ng>Klassisk</s<strong>tro</strong>ng> <strong>tro</strong> <strong>–</strong> <strong>kirke</strong> i <strong>endring</strong><br />
Innhold<br />
Forord 7<br />
«Disse ting skjedde som eksempel for oss» : Om den<br />
teologiske og økumeniske betydning av det lutherske<br />
prinsipp sola Scriptura 13<br />
Knut Alfsvåg<br />
Lutherdommens stilling i verden : En kort statusrapport<br />
om den verdensomspennende lutherdommen <strong>ved</strong><br />
500- <strong>årsjubileet</strong> for reformasjonen 35<br />
Albert B. Collver III<br />
Forankring og fornyelse : Foreningen for Bibel og<br />
Bekjennelse 1919<strong>–</strong>2019 67<br />
Ole Fredrik Kullerud<br />
Hvorfor bry seg om klima når jorden skal bli ny? : Klimakrise<br />
og bekjennelses<strong>tro</strong>skap 109<br />
Tove Rustan Skaar<br />
<strong>FBB</strong> som sekundant i kampen for det ufødte liv 135<br />
Ragnar Andersen<br />
<strong>FBB</strong> og diskusjonen om kvinnelige prester 161<br />
Knut Alfsvåg<br />
Skriftprinsippet og skriftsynene 191<br />
Odd Sverre Hove<br />
Bibel og bekjennelse i USA for <strong>100</strong> år siden 211<br />
Alf Danbolt<br />
Hva sier de i dag? : intervju med tidligere formenn i<br />
fbb 241<br />
Han har tjent 12 <strong>FBB</strong>-formenn : Intervju med<br />
foreningens daglige leder 257<br />
Eirik-Kornelius Garnes-Lunde<br />
Har <strong>FBB</strong> og de luthersk- konfesjonelle noen fremtid? 283<br />
Jan Bygstad<br />
Sentralstyrets medlemmer : perioden 1919<strong>–</strong>1994 301<br />
5
<strong>FBB</strong> <strong>100</strong> år | <s<strong>tro</strong>ng>Klassisk</s<strong>tro</strong>ng> <strong>tro</strong> <strong>–</strong> <strong>kirke</strong> i <strong>endring</strong><br />
Forord<br />
Det er ikke uten grunn vi har gitt dette festskriftet tittelen <s<strong>tro</strong>ng>Klassisk</s<strong>tro</strong>ng><br />
<strong>tro</strong> <strong>–</strong> <strong>kirke</strong> i <strong>endring</strong>. For nettopp slik kan vi beskrive de hundre<br />
årene av For Bibel og Bekjennelse (<strong>FBB</strong>) sin historie. Det norske<br />
<strong>kirke</strong> landskapet, og ikke minst Den norske <strong>kirke</strong> (Dnk), har<br />
på mange måter endret seg. <strong>FBB</strong> har derimot i det store og det<br />
hele stått fast på overbevisningen som førte til opprettelsen av<br />
foreningen. Fortsatt kjemper <strong>FBB</strong> for at den klassisk kristne <strong>tro</strong>,<br />
som er overgitt til oss i Bibelen og bekjennelsen, skal få råde i<br />
både <strong>kirke</strong>ne og den enkelte kristnes liv.<br />
I oktober 2019 er det <strong>100</strong> år siden <strong>FBB</strong> ble stiftet under navnet<br />
Bekjennelses<strong>tro</strong> Presters Broderkrets, som regel bare kalt «Broderkretsen».<br />
I 1959 skiftet navnet til Prestelaget for Bibel og Bekjennelse.<br />
I 1979 forsvant «Prestelaget», da foreningen ble åpnet<br />
for andre enn teologer. Siden har navnet vært For Bibel og Bekjennelse.<br />
Det er ikke bare navnet som har endret seg. <strong>FBB</strong> var fra første<br />
stund innvevd i svært mye av det som skjedde i Dnk. Foreningens<br />
ledelse besto av teologiske professorer og andre sentrale <strong>kirke</strong>ledere<br />
som var engasjert av det som skjedde på <strong>kirke</strong>fronten. I dag<br />
er situasjonen en helt annen. Ingen av Dnks biskoper er medlem i<br />
<strong>FBB</strong>, og det er også få menighetsprester i aktiv tjeneste igjen.<br />
7
<strong>FBB</strong> | <s<strong>tro</strong>ng>Klassisk</s<strong>tro</strong>ng> <strong>tro</strong> <strong>–</strong> <strong>kirke</strong> i <strong>endring</strong><br />
Rekrutteringen til <strong>FBB</strong> de siste tiårene har i ho<strong>ved</strong>sak skjedd<br />
blant lekfolk og engasjerte fra andre lutherske <strong>kirke</strong>r og organisasjoner.<br />
Denne historiske utviklingen redegjør et par av artiklene i<br />
denne boken for. Men uansett popularitet og medlemsmasse ser<br />
<strong>FBB</strong> det fortsatt som en viktig oppgave å holde <strong>tro</strong>ens og frelsens<br />
fundament høyt i ære.<br />
Når <strong>FBB</strong> nå utgir dette jubileumsfestskriftet, er det ikke første<br />
gang. For også i forbindelse med tidligere jubileer har foreningen<br />
publisert bøker. I anledning 50-<strong>årsjubileet</strong> for foreningen<br />
utga <strong>FBB</strong> Troen kan ikke tie. Ti år senere kom Ånden og <strong>kirke</strong>n.<br />
Ved 75-<strong>årsjubileet</strong> ble Skriften <strong>tro</strong> <strong>–</strong> <strong>kirke</strong>n <strong>tro</strong> publisert. Og nå <strong>ved</strong><br />
<strong>100</strong>-<strong>årsjubileet</strong> har festskriftet altså fått tittelen <s<strong>tro</strong>ng>Klassisk</s<strong>tro</strong>ng> <strong>tro</strong> <strong>–</strong> <strong>kirke</strong><br />
i <strong>endring</strong>.<br />
Artiklene spenner vidt i temavalg, men dekker likevel ikke på<br />
langt nær alle de spørsmål <strong>FBB</strong> ønsker å sette på dagsorden. Vi<br />
opplever likevel at artiklene i dette festskriftet kaster lys over viktige<br />
historiske og aktuelle perspektiv <strong>ved</strong> Bibelen og bekjennelsen.<br />
Noen artikler er av fagteologisk art, andre har et mer populærteologisk<br />
preg.<br />
Vi vil takke alle bidragsytere for stor imøtekommenhet og gode<br />
artikler. Takk også til Efrem forlag for positiv interesse og godt<br />
samarbeid, til Sondre Frøyland Svenseid for korrekturlesing og<br />
ellers til alle som på ulike måter har vært med på å gjøre dette<br />
festskriftet til virkelighet.<br />
Sentralstyret i <strong>FBB</strong> har oppnevnt sokneprest Eirik-Kornelius<br />
Garnes-Lunde og <strong>FBB</strong>s daglige leder Boe Johannes Hermansen<br />
som redaktører. Vi ber om at dette festskriftet kan gi veiledning<br />
og inspirasjon i tjenesten for Kirkens Herre.<br />
Oslo/Råde juli 2019<br />
Eirik-Kornelius Garnes-Lunde og Boe Johannes Hermansen<br />
8
«Disse ting skjedde som<br />
eksempel for oss»<br />
Om den teologiske og økumeniske<br />
betydning av det lutherske prinsipp<br />
sola Scriptura<br />
Knut Alfsvåg
<strong>FBB</strong> <strong>100</strong> år 2019<br />
Opprinnelig publisert i Dialog 55 (2016), 202<strong>–</strong>209. Oversatt og bearbeidet<br />
av forfatteren.
<s<strong>tro</strong>ng>Klassisk</s<strong>tro</strong>ng> <strong>tro</strong> <strong>–</strong> <strong>kirke</strong> i <strong>endring</strong><br />
«Disse ting skjedde som<br />
eksempel for oss»<br />
Om den teologiske og økumeniske<br />
betydning av det lutherske prinsipp<br />
sola Scriptura<br />
1 | Skriften alene?<br />
sola scriptura, altså det prinsipp at <strong>kirke</strong>n skal leve <strong>ved</strong><br />
Bibelen alene, anses gjerne som kjernen i den protestantiske<br />
reformasjon. Prinsippet kan likevel synes å være håpløst naivt.<br />
Ingen har noensinne lest noe alene i den forstand at lesningen<br />
har foregått uavhengig av forutsetninger og kontekst. Alle tekster<br />
kommer med en historie og blir fortolket i en sammenheng, og<br />
det gjelder i særdeleshet en tekst som er så tungt belastet med<br />
tolkningshistorie som det Bibelen er.<br />
På den annen side viser kristen <strong>tro</strong> og praksis til Bibelen som<br />
noe spesielt. Det gjelder alle konfesjoner, ikke bare protestanter.<br />
Når kristne samles til gudstjeneste, leser de fra Bibelen som<br />
den viktigste eller eneste kilde til guddommelig åpenbaring, de<br />
sammenfatter dens viktigste innhold i <strong>tro</strong>sbekjennelsen, de gjentar<br />
noen av dens bønner og rekapitulerer noen av dens viktigste<br />
13
<strong>FBB</strong> | <s<strong>tro</strong>ng>Klassisk</s<strong>tro</strong>ng> <strong>tro</strong> <strong>–</strong> <strong>kirke</strong> i <strong>endring</strong><br />
begivenheter i liturgien, og forklarer et aspekt av dens budskap i<br />
prekenen. 1 Alt dette har vært svært stabilt gjennom <strong>kirke</strong>ns historie.<br />
Selv om ikke alle konfesjoner fullt ut aksepterer den lutherske<br />
forståelse av sola Scriptura, er det likevel mye som tyder på<br />
at dette prinsippet ivaretar en økumenisk forståelse av Bibelens<br />
spesielle autoritet og betydning.<br />
Hvorfor er dette slik? Hvorfor har kristne gjennom århundrer<br />
gjenfortalt historiene og gjentatt bønnene i Bibelen i liturgien og<br />
vist til Bibelens innhold som det viktigste eller eneste grunnlag<br />
for <strong>kirke</strong>ns lære? Kan det hende at det består en relasjon mellom<br />
<strong>kirke</strong>n og Bibelen som uttrykket sola Scriptura, til <strong>tro</strong>ss for dets<br />
tilsynelatende naivitet, prøver å hente fram? Kan dette omstridte<br />
uttrykket selv ha en økumenisk betydning? Kan en forståelse<br />
av dette uttrykket som ser det i lys av dets historiske kontekst og<br />
implisitte antagelser, være nyttige også for samtidige forsøk på å<br />
finne en vei framover for den kristne <strong>kirke</strong> både i et lokalt og et<br />
økumenisk perspektiv?<br />
Dette er de spørsmål jeg ønsker å undersøke i denne artikkelen.<br />
Jeg vil gjøre det <strong>ved</strong> først å si noe om hvordan den bibelske<br />
kanon ble til, og så drøfte i hvilken grad den lutherske reformasjon<br />
kan ses som et forsøk på å gjenvinne den old<strong>kirke</strong>lige<br />
kanon-forståelse i en tid hvor den var blitt kon<strong>tro</strong>versiell. En<br />
slik historisk forankret forståelse av Sola Scriptura-prinsippet<br />
har imidlertid implikasjoner også for vurderingen av den viktigste<br />
nyorientering i bibelsk hermeneutikk (fortolkninglære) i<br />
tiden etter reformasjonen, nemlig innføringen av kritisk bibelforskning<br />
fra opplysningstiden av. Jeg vil derfor også si noe om<br />
denne <strong>endring</strong>en. Etter en slik gjennomgang av hvordan <strong>kirke</strong>n<br />
gjennom historien har prøvd å fastholde forståelsen av Bibelen<br />
som sin viktigste læreautoritet, vil det forhåpentligvis være mulig<br />
å gi i det minste noen antydninger av hvordan vi bør nærme<br />
oss samtidens utfordringer.<br />
1 Kvekerne er unntaket som bekrefter regelen.<br />
14
Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»<br />
2 | Bibelens og <strong>kirke</strong>ns opphav<br />
Kirken har aldri vært uten Bibelen. Det <strong>kirke</strong>n kaller Det gamle<br />
testamente (GT), er som en forholdvis fast skriftsamling eldre enn<br />
<strong>kirke</strong>n, 2 og fortolkningen av disse skriftene var en vesentlig oppgave<br />
både for Jesus og apostlene slik disse er gjengitt i Det nye<br />
testamente (NT). Sentralt i den kristne fortolkning av GT var overbevisningen<br />
om at Jesus gjennom sin undervisning og de sentrale<br />
begivenheter i sitt liv hadde vist seg å være oppfyllelsen av profetiene<br />
om en framtidig Messias. 3 Fortellingen om Jesus ble derfor<br />
ansett som fortsettelsen av den gammeltestamentlige åpenbaring,<br />
og <strong>kirke</strong>n ble til som fellesskapet av jøder og hedninger som<br />
så <strong>tro</strong>en på Jesus som Messias som kjernen i sin <strong>tro</strong>. 4<br />
Den første generasjon av kristne opprettholdt <strong>tro</strong>sinnholdets<br />
integritet <strong>ved</strong> å lytte til apostlene. Da de døde, ble deres skrifter<br />
og skriftene som var nært forbundet med dem, tatt i bruk som<br />
hellige tekster på linje med GT. Apostlene ble på denne måten<br />
teologiske autoriteter på linje med GTs forfattere, og Jesus, som<br />
hadde gitt apostlene deres autoritet, ble dermed forstått som likeverdig<br />
med den Gud som hadde autorisert profetene. 5 Kanonisering<br />
av NT hang på denne måten nært sammen med <strong>kirke</strong>ns<br />
forståelse av seg selv som fellesskapet av dem som <strong>tro</strong>dde på<br />
Jesus som Herren. 6<br />
Den bibelske kanon og bekjennelsen og feiringen av <strong>tro</strong>en på<br />
Jesus kom derfor svært tidlig til å henge nært sammen som iden-<br />
2 Jf. referansen til de tre deler av den jødiske kanon, Loven, Profetene og Skriftene,<br />
i Luk 24,27.<br />
3 Jf. f.eks. «det som står om ham» i Luk 24,27, og Apg 2,22<strong>–</strong>36.<br />
4 Jf. Ef 2,14<strong>–</strong>18.<br />
5 Jf. Ef 2,20 og Joh 10,30.<br />
6 Se Tomas Bokedal, The Formation and Significance of the Christian Biblical<br />
Canon: A Study in Text, Ritual and Interpretation, London: Bloomsbury, 2014.<br />
Allerede den første kristne bekjennelse «Jesus er Herre» inneholder derfor<br />
kjernen i den kristne kanon som en enhet av GT og NT.<br />
15
<strong>FBB</strong> | <s<strong>tro</strong>ng>Klassisk</s<strong>tro</strong>ng> <strong>tro</strong> <strong>–</strong> <strong>kirke</strong> i <strong>endring</strong><br />
titetsmarkører for det kristne fellesskapet. Ved å bruke den apostoliske<br />
Kristus-forkynnelse som hellig tekst bekjente de kristne<br />
sin <strong>tro</strong> på Kristus, samtidig som de feiret sentrale hendelser i hans<br />
liv som avgjørende begivenheter i det frelsesdrama som begynte<br />
med utvelgelsen av Abram. På denne måten fastsatte de også<br />
de sentrale fortolkningsprinsippene for de bibelske skriftene. De<br />
handlet alle først og fremst om Kristus (den historiske mening)<br />
og fortalte en historie hvor de <strong>tro</strong>ende fant seg selv inkludert (den<br />
figurlige eller <strong>tro</strong>pologiske mening). 7 Å forstå seg selv som en del<br />
av det de hellige tekster handler om, var allerede en del av den<br />
bibelske kanon, 8 og er et kjerneelement både i <strong>kirke</strong>fedrenes og<br />
middelalderens bibelfortolkning. 9<br />
Utover dette var det ingen strenge krav til enhetlighet hverken<br />
når det gjaldt hvilke skrifter en regnet til kanon eller reglene for<br />
hvordan de skulle fortolkes. 10 Det var likevel visse grenser både<br />
når det gjaldt kanon og fortolkning. For å bli ansett som kanonisk<br />
måtte et skrift kunne betraktes som et apostelskrift som utfoldet<br />
fortellingen om den oppstandne som Herren for Guds folk på dets<br />
vei mot det himmelske riket. Skrifter som enten var for nye til å<br />
kunne knyttes til apostlene eller deres nærmeste medarbeidere,<br />
7 Til denne distinksjonen se Lewis Ayres, «Patristic and Medieval Theologies<br />
of Scripture», i Justin S. Holcomb (red.), Christian Theologies of Scripture: A<br />
Comparative In<strong>tro</strong>duction, New York and London: New York University Press<br />
2006, 11<strong>–</strong>20.<br />
8 Fortellingen om uttoget fra Egypt i 2 Mos 12 gis i form av forskrifter for den<br />
liturgiske feiring av denne begivenheten. Det som skjedde på veien fra Egypt<br />
til de lo<strong>ved</strong>e land, kalles av Paulus for «eksempler» (týpoi) for de <strong>tro</strong>endes erfaringer<br />
(1 Kor 10,6), og nattverdfeiringen skal skje «til minne» (anánmnesis)<br />
om det som hendte.<br />
9 Ifølge Bokedal er det en nær sammenheng mellom denne måten å lese Bibelen<br />
på og Hans Georg Gadamers forståelse av hermeneutikk som delaktighet<br />
i tradisjon. Se Bokedal, Formation and Significance of the Christian Biblical<br />
Canon, 21<strong>–</strong>30.<br />
10 Ayres, «Patristic and Medieval Theologies of Scripture», 15, foreslår derfor<br />
«at vi tenker på Skriften i old<strong>kirke</strong>n og middelalderen som den viktigste ressurs<br />
for den kristne fantasi».<br />
16
Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»<br />
eller som ble oppfattet som avvikende i forhold til de sentrale<br />
lærepunkt i de viktigste skriftene, ble ikke akseptert som hellige<br />
tekster. Kriteriene for kanonisitet, fortolkning og lære ble slik utviklet<br />
i fellesskap. 11<br />
Dette kan vi se i skriftene til Ireneus, som kritiserte gnostikerne<br />
både for manglende proveniens og for avvikende lære. 12 Det samme<br />
gjenspeiles også i <strong>kirke</strong>ns usikkerhet overfor Hebreerbrevet.<br />
Innholdet i dette skriftet er en fortolkning av Jesu død som oppfyllelse<br />
av den gammeltestamentlige offertjeneste. Slik bekrefter<br />
og utdyper det et sentralt element i den nytestamentlige teologi.<br />
Men den tilsynelatende fornektelse av omvendelsens mulighet<br />
i Hebreerbrevet 6,6 og 10,26 ble oppfattet som problematisk. At<br />
skriftet ble akseptert som en del av bibelske kanon, innebar imidlertid<br />
at også disse avsnitt måtte fortolkes i samsvar med ho<strong>ved</strong>poenget<br />
i åpenbaringen. 13<br />
3 | Senmiddelalderens nyorientering og dens<br />
konsekvenser<br />
Ifølge Lewis Ayres var middelalderens fortolkningsmetoder i<br />
alt vesentlig identiske med old<strong>kirke</strong>ns. 14 Det inntraff imidlertid<br />
en vesentlig <strong>endring</strong> i og med den såkalte via moderna i det<br />
14. århundre først og fremst representert <strong>ved</strong> William Ockham<br />
(1285<strong>–</strong>1347). Her ble den bibelske forståelse av delaktighet, som<br />
11 Til denne problemstillingen se Bokedal, Formation and Significance of the<br />
Christian Biblical Canon, kapittel 9: «The Logic of the Christian Canon: Authority,<br />
Integrity, Criterion».<br />
12 Jf. David S. Yeago, «The Spirit, the Church, and the Scriptures: Biblical Inspiration<br />
and Interpretation Revisited», i James J. Buckley og David S. Yeago<br />
(red.), Knowing the Triune God: The Work of the Spirit in the Practices of the Church,<br />
Grand Rapids and Cambridge: Eerdmans 2001, 49<strong>–</strong>93, 56; se også Bokedal,<br />
Formation and Significance of the Christian Biblical Canon, 288<strong>–</strong>301.<br />
13 Yeago, «The Spirit, the Church, and the Scriptures», 83.<br />
14 Ayres, «Patristic and Medieval Theologies of Scripture», 17.<br />
17
<strong>FBB</strong> | <s<strong>tro</strong>ng>Klassisk</s<strong>tro</strong>ng> <strong>tro</strong> <strong>–</strong> <strong>kirke</strong> i <strong>endring</strong><br />
understreket bibelfortellingenes evne til å omfatte et mangfold<br />
av referanser, erstattet av nominalismens krav om enkelhet og<br />
entydighet. 15 En konsekvens av denne dreining fra mangfold til<br />
entydighet var at en ikke lenger kunne se den bibelske fortellingen<br />
som den overordnede fortelling, som alle andre fortellinger<br />
måtte innordnes i for å framstå som meningsfulle. Den ble i stedet<br />
sett på som en fortelling som eksisterte side om side med<br />
andre fortellinger, som i gitte situasjoner kunne anses som viktigere<br />
og mer meningsfulle.<br />
Gjennom århundrene som gikk forut for denne <strong>endring</strong>en<br />
hadde den dobbelte fortolkning av Bibelens kristologiske og <strong>tro</strong>pologiske<br />
mening blitt videreutviklet til den såkalte quadrigametoden,<br />
som skilte mellom tre forskjellige varianter av det <strong>tro</strong>pologiske:<br />
Den anagogiske eller eskatologiske, den <strong>tro</strong>pologiske<br />
eller moralske, og den typologiske eller figurlige. Via modernatilnærmingen<br />
avviste denne bibellesningstradisjonen. Den kristologiske<br />
mening ble redusert til en rent historisk referanse, og<br />
den aktuelle betydning av denne referansen måtte begrunnes<br />
rasjonelt og gjennom en separat operasjon. 16 Dette ledet til en sekularisering<br />
av bibelfortolkningen, ettersom Bibelen nå ble utlagt<br />
i samsvar med en mer innenverdslig orientert virkelighetsforståelse.<br />
At fellesskapet av de <strong>tro</strong>ende skulle finne seg selv inkludert<br />
i og utlagt av den bibelske fortellingen, blir da et irrelevant<br />
perspektiv. 17 Resultat var at verden mistet sin «transcendente<br />
15 Når det gjelder avvisningen av delaktighet til fordel for entydighet i via moderna,<br />
se Knut Alfsvåg, What No Mind Has Concei<strong>ved</strong>: On the Significance of<br />
Christological Apophaticism, Leuven, Paris, Walpole: Peeters, 2010, 109<strong>–</strong>115.<br />
16 Gerard Loughlin, «The Basis and Authority of Doctrine», i Colin E. Gunton<br />
(red.), The Cambridge Companion to Doctrine, Cambridge: Cambridge University<br />
Press 1997, 41<strong>–</strong>64, 47.<br />
17 Dette er et ho<strong>ved</strong>poeng i Scott W. Hahn og Benjamin Wiker, Politicizing the<br />
Bible: The Roots of Historical Criticism and the Secularization of Scripture 1300-<br />
1700, New York: Crossroad, 2013, som belegger det med studier av Marsilius<br />
av Padua, Ockham, Machiavelli, Descartes, Hobbes, Spinoza og Locke. De<br />
prøver også å inkludere Hus og Luther i denne fortellingen, men etter min<br />
18
Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»<br />
forankring» og derfor «måtte finne sin egen vei». 18 Hva frelsesforståelsen<br />
angår, ledet dette til synergisme (samvirkelære), og<br />
hva gudsforståelsen angår, ble resultatet vilkårlighet. Begge deler<br />
finnes i William Ockhams tenkning. 19<br />
4 | Reformasjonens reaksjon<br />
Denne utviklingen framprovoserte flere reaksjoner, og den viktigste<br />
av disse var den lutherske reformasjon. 20 Luther gjenoppretter<br />
tanken om at det er Guds ord slik det er gjengitt i Bibelen,<br />
som skaper verdens og de <strong>tro</strong>endes virkelighet. Dette er helt sentralt<br />
i hans hermeneutikk. For Luther gjelder dette både i skapelsens<br />
21 og frelsens sammenheng. Hva det siste angår, så framstiller<br />
han oppdagelsen av hvordan Guds rettferdighet overføres til<br />
den <strong>tro</strong>ende <strong>ved</strong> hjelp av Bibelens ord, som kjernen i sitt teologiske<br />
gjennombrudd. 22 Dessuten viser han gjennomgående til<br />
Guds ords skaperkraft som det som skaper og oppholder <strong>tro</strong>en.<br />
oppfatning uten hell.<br />
18 Louis Dupré, «The Dissolution of the Union of Nature and Grace at the Dawn<br />
of the Modern Age», i Carl E. Braaten og Philip Clayton (red.), The Theology of<br />
Wolfhart Pannenberg, Minneapolis: Augsburg Pub House 1988, 95<strong>–</strong>121, 102.<br />
19 Hva Ockhams synergisme angår, se Bengt Hägglund, Teologins historia: En<br />
dogmhistorisk översikt, Lund: LiberLäromedel, 1975, 177; når det gjelder hans<br />
forståelse av Gud som ubetinget, og dermed vilkårlig, frihet, se Hahn og<br />
Wiker, Politicizing the Bible, 50<strong>–</strong>53.<br />
20 Ifølge Louis Dupré, Passage to modernity: An essay in the hermeneutics of nature<br />
and culture, New Haven: Yale University Press, 1993, 186<strong>–</strong>220, er det Nikolas<br />
Cusanus, Erasmus av Rotterdam, Luther, Calvin og Cornelius Jansen som er<br />
den tidlige modernitetens viktigste motstandere.<br />
21 Jf. utleggelsen av skapelsen i Lille katekisme som <strong>tro</strong>en på at «Gud har skapt<br />
meg» og på «at han rikelig og daglig forsørger meg med alt jeg trenger til<br />
legeme og liv». Jens Olav Mæland (red.), Konkordieboken: Den evangelisklutherske<br />
<strong>kirke</strong>s bekjennelsesskrifter, Oslo: Lunde, 1985, 283<strong>–</strong>284.<br />
22 Hans egen framstilling av dette gjennombruddet står i Martin Luther, Verker<br />
i utvalg, oversatt av Inge Lønning, Tarald Rasmussen og Sigurd Hjelde, Oslo:<br />
Gyldendal Norsk Forlag, 1979<strong>–</strong>83, bind 1, 18.<br />
19
<strong>FBB</strong> | <s<strong>tro</strong>ng>Klassisk</s<strong>tro</strong>ng> <strong>tro</strong> <strong>–</strong> <strong>kirke</strong> i <strong>endring</strong><br />
En kjernetekst når det gjelder Luthers forståelse av dette punkt er<br />
avsnittet om Skriftens klarhet i Om den trellbundne viljen (1525). 23<br />
På denne måten vender Luther tilbake til prinsippene fra den<br />
<strong>kirke</strong>fedrenes og middelalderlige bibellesning både <strong>ved</strong> at han<br />
gjenoppretter forståelsen av Bibelens historiske mening som den<br />
kristologiske mening, og <strong>ved</strong> at han gjenoppretter den <strong>tro</strong>pologiske<br />
mening gjennom sin insistering på at leseren alltid er inkludert<br />
i den bibelske fortellingen. 24<br />
Luther bruker sjelden uttrykket «sola Scriptura», og han bruker<br />
det aldri i den prinsipielle betydning det siden fikk. Han delte<br />
den tradisjonelle oppfatning av Skriftens prioritet, men hos ham<br />
var dette nært knyttet til forståelsen av hvordan Gud er den som<br />
skaper virkelighet gjennom sitt ord. Den kritiske brodd i Luthers<br />
«sola» (alene) er derfor først og fremst rettet mot samvirkelæren<br />
hos via moderna-teologene, ikke mot betydningen av <strong>tro</strong>sbekjennelsen,<br />
liturgien eller prekentjenesten. For Luther er disse ting<br />
tvert imot de avgjørende kjennetegn på Skriftens rette bruk. 25<br />
Dette er godt oppsummert i Den augsburgske bekjennelse (CA),<br />
som gir det tydeligste uttrykk for sin bibelforståelse i artikkelen<br />
om <strong>kirke</strong>n. 26 Kirkefedrenes forståelse av den gjensidige avhengighet<br />
mellom <strong>kirke</strong>, kanon og bekjennelse er altså avgjørende også<br />
23 Luther, Verker i utvalg, 4,125<strong>–</strong>128.<br />
24 Moderne teologer som leser sin egen sekulariserte forståelse av det historiske<br />
inn i Luthers tekster, har gjentatte ganger hevdet at Luther forkastet den allegoriske<br />
fortolkningen. Det gjorde han ikke, men han «begrenset dens anvendelse<br />
… og presiserte dens betydning» (Scott Hendrix, «Luther Against the<br />
Background of the History of Biblical Interpretation», Interpretation 37 (1983),<br />
229<strong>–</strong>239, 231). Til denne problemstillingen se også Jan Lindhardt, Martin Luther:<br />
Erkendelse og formidling i renæssancen, København: Borgen, 1983.<br />
25 Jf. hans insistering på <strong>tro</strong>sbekjennelsen som Bibelens sakssvarende sammenfatning<br />
både i Om den trellbundne vilje (Luther, Verker i utvalg, 4,235) og i Om<br />
konsilene og <strong>kirke</strong>n (1539; Martin Luther, Skrifter om Kristus, frelsen og <strong>kirke</strong>n,<br />
oversatt av Knut Alfsvåg, Sigurd Hjelde og Joar Haga, Oslo: Luther forlag,<br />
2017, 219).<br />
26 Artikkel 7: «Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent<br />
og sakramentene forvaltet rett» (Mæland (red.), Konkordieboken, 31).<br />
20
Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»<br />
for den lutherske reformasjonens selvforståelse. 27<br />
Luther var selv opplært i via moderna, og hans forståelse av<br />
forholdet mellom <strong>tro</strong> og fornuft er ofte blitt kritisert for å være<br />
fanget i den ockhamistiske, fideistiske og sekulariserende forståelse<br />
av <strong>tro</strong> og fornuft som uavhengige av hverandre. Etter min<br />
oppfatning er dette en feilaktig kritikk. 28 Luther var uttrykkelig<br />
og konsekvent kritisk til via moderna både når det gjaldt erkjennelseslære,<br />
virkelighetsforståelse og frelsesforståelse. 29 Hans<br />
forståelse av skaperkraften i Guds ord ble derfor utfoldet i form<br />
av en semantisk teori uten spor av den understrekning av entydighetens<br />
betydning som vi finner i via moderna. 30 For Luther er<br />
det Gud som åpenbart i Kristus som er virkelighetsforståelsens<br />
fundament både når det gjelder natur og historie, og som derfor<br />
er den meningsfulle og <strong>tro</strong>verdige nøkkel til utforskningen både<br />
av <strong>tro</strong>en og livet.<br />
27 Dette understrekes på en god måte i Najeeb G. Awad, «Should We Dispense<br />
with Sola Scriptura? Scripture, Tradition and Postmodern Theology», Dialog<br />
47 (2008), 64<strong>–</strong>79. I sin diskusjon av Luther (s. 68) understreker Awad at Luther<br />
hverken aksepterte fortolkning forankret i «<strong>kirke</strong>ns læreembete» eller<br />
«noen form for hermeneutikk basert på individualistisk fortolkning av tekstene.<br />
Han var overbevist om at Skriften, <strong>tro</strong>en og <strong>kirke</strong>ns fellesskap hører<br />
sammen».<br />
28 For en gjendrivelse av denne kritikken slik den fins hos Alistair MacIntyre<br />
og John Milbank, se Knut Alfsvåg, «Contra Philosophos <strong>–</strong> the Lutheran<br />
Reformation as Critique of the Rationality of Modernity», i Göran Gunner og<br />
Carl-Henrik Grenholm (red.), Justification in a Post-Christian Society, Eugene:<br />
Pickwick Publications 2014, 192<strong>–</strong>206.<br />
29 I tillegg til det som er anført i forrige fotnote, se også avvisningen av at det<br />
skulle være noen parallell mellom via moderna-forståelsen av Guds absolutte<br />
makt og Luthers forståelse av den skjulte Gud i Alfsvåg, What No Mind Has<br />
Concei<strong>ved</strong>, 214<strong>–</strong>215, og i Theodor Dieter, «Luther as Late Medieval Theologian:<br />
His Positive and Negative Use of Nominalism and Realism», i Robert Kolb,<br />
Irene Dingel og L’ubomír Batka (red.), The Oxford Handbook of Martin Luther’s<br />
Theology, Oxford: Oxford University Press 2014, 31<strong>–</strong>48, 41.<br />
30 Slik Luther så det, blir menneskelig delaktighet i den guddommelige realitet<br />
gitt gjennom metaforenes kraft; se Alfsvåg, What no mind has concei<strong>ved</strong>,<br />
226<strong>–</strong>238.<br />
21
<strong>FBB</strong> | <s<strong>tro</strong>ng>Klassisk</s<strong>tro</strong>ng> <strong>tro</strong> <strong>–</strong> <strong>kirke</strong> i <strong>endring</strong><br />
5 | Oppløsningen av den lutherske enhet av <strong>kirke</strong> og<br />
kanon<br />
Avvisningen av modernitetens sekulariseringsprosjekt var<br />
imidlertid ikke vellykket. En av grunnen til det var at det splittet<br />
<strong>kirke</strong>n, ettersom hverken de andre protestantene eller de romersk-katolske<br />
fullt ut kunne følge den lutherske insistering på<br />
foreningen av Kristus, <strong>kirke</strong> og kanon. Hos dem førte det til en<br />
mer ensidig understrekning av Bibelen som formell autoritet<br />
som gikk sammen med en avvisning av, eller en tilsvarende insistering<br />
på den formelle betydning av, <strong>kirke</strong>ns tradisjon. 31 Sistnevnte<br />
posisjon er representert av Konsilet i Trient (1545<strong>–</strong>1563). Dette<br />
viser som sin dogmatiske autoritet til Jesu og apostlenes lære slik<br />
den fins i de rette kanoniske bøker, som konsilet gir en liste over.<br />
En slik liste finnes ikke hverken i <strong>ved</strong>takene fra de økumeniske<br />
konsiler eller i de lutherske bekjennelsesskrifter. Ifølge konsilet<br />
i Trient skylder en imidlertid å vise samme pietet og ærbødighet<br />
overfor <strong>kirke</strong>ns uskrevne tradisjoner. Begrunnelsen for denne tokilde-teorien<br />
er ikke at kildene forutsettes å bekrefte hverandre<br />
<strong>–</strong> det ville være altfor nær den lutherske modellen <strong>–</strong> men det helt<br />
formelle argument at Gud er begges opphav. 32 Tokilde-teorien<br />
31 Sett fra logikkens synsvinkel er den patristiske og lutherske autoritetsforståelsen<br />
sirkulær: Kristus hersker i <strong>kirke</strong>n gjennom bibeltekster som får sin<br />
autoritet fra Kristus slik han framstilles i de samme tekstene. Denne sirkulariteten,<br />
som innebærer at fortelling er viktigere enn logikk, er en viktig<br />
forutsetning for Augustins og Luthers predestinasjonslære. Fokus på formell<br />
autoritet er et forsøk på å bryte denne sirkulariteten, et forsøk som innebærer<br />
at forholdet mellom fortelling og logikk snus på hodet. Dette fører enten til<br />
en forståelse av det menneskelige subjekt som relativt uavhengig og dermed<br />
til en synergistisk frelsesforståelse, eller til den objektiverte framstillingen av<br />
supralapsarisk dobbel predestinasjon i senere kalvinisme. Se til dette Knut<br />
Alfsvåg, «Hvem kjente Herrens tanke, eller hvem var hans rådgiver? Til spørsmålet<br />
om den teologiske betydning av læren om den ukjente Gud», Tidsskrift<br />
for teologi og <strong>kirke</strong> 73 (2002), 243<strong>–</strong>260.<br />
32 Philip Schaff (red.), The Creeds of Christendom, Grand Rapids: Baker Book House,<br />
1977, 2,79<strong>–</strong>81.<br />
22
Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»<br />
ble ikke oppfunnet <strong>ved</strong> denne anledningen, men den hadde aldri<br />
blitt betraktet som <strong>kirke</strong>lære før på konsilet i Trient. 33<br />
Det alternative, skjønt strukturelt tilsvarende, standpunkt, altså<br />
avvisningen av tradisjonen til fordel for Bibelen som formell<br />
autoritet, er noe vi finner i deler av den ikke-lutherske protestantisme.<br />
I ekstrem form finner vi dette hos gjendøperne, som<br />
angriper den konstantinske enhet av <strong>kirke</strong> og folk <strong>ved</strong> å avvise<br />
barnedåpen som ubibelsk selv om den bekreftes av en entydig<br />
<strong>kirke</strong>lig tradisjon. 34 På samme måte avviser også svermerne tradisjonen,<br />
men hos dem skjer det til fordel for en lære om direkte<br />
inspirasjon som også er uavhengig av tekstlig formidling. 35 I en<br />
mindre ekstrem form finner vi dette i de reformerte bekjennelsene.<br />
De følger konsilet i Trient <strong>ved</strong> å gi en (alternativ) liste over de<br />
kanoniske bøker, og skiller seg fra den lutherske tilnærmingen<br />
også <strong>ved</strong> å gi en mer rasjonelt ambisiøs og mindre tradisjonsorientert<br />
utleggelse av den kristne <strong>tro</strong>. For eksempel er argumentasjonen<br />
i Westminster Confession (1647) strukturert rundt tanken<br />
om Guds ære, 36 og ikke som CA rundt kristologien i Den nikenske<br />
<strong>tro</strong>sbekjennelse. 37<br />
33 Se Heiko A. Oberman, «Quo vadis, Petre? Tradition from Irenaeus to ‘Humani<br />
Generis’», i Heiko A. Oberman (red.), The Dawn of the Reformation, Edinburgh:<br />
T&T Clark 1992, 269<strong>–</strong>296.<br />
34 Justo L. González, A History of Christian Thought 3: From the Protestant Reformation<br />
to the Twentieth Century, Nashville: Abingdon Press, 1987, 88<strong>–</strong>95. Lutheranerne<br />
forsvarte barnedåpen, til <strong>tro</strong>ss for at den ikke har entydig støtte i<br />
noen bibeltekst, fordi tradisjonen på dette punkt er entydig; se Mæland (red.),<br />
Konkordieboken, 370 (Store katekisme).<br />
35 González, A History of Christian thought 3, 98<strong>–</strong><strong>100</strong>.<br />
36 Ifølge Westminster Confession artikkel 3 er poenget med den dobbelte predestinasjon<br />
å «manifestere Guds ære» (Schaff (red.), The Creeds of Christendom,<br />
3,608).<br />
37 Keith A Mathison, The Shape of Sola Scriptura, Moscow, ID: Canon Press, 2001,<br />
som bygger på Obermans forskning som jeg ovenfor har referert til, skiller<br />
mellom tradisjon I (den tidlige <strong>kirke</strong>s forståelse av sammenfall mellom Skriften<br />
og tradisjonen), tradisjon 0 (gjendøperne, og, ifølge Mathison, de evangelikale),<br />
tradisjon II (uavhengig muntlig tradisjon) og tradisjon III (pavelig<br />
23
<strong>FBB</strong> | <s<strong>tro</strong>ng>Klassisk</s<strong>tro</strong>ng> <strong>tro</strong> <strong>–</strong> <strong>kirke</strong> i <strong>endring</strong><br />
Uten å la seg avspore av denne utviklingen fortsatte lutheranerne<br />
å utvikle forståelsen av det gjensidige forhold mellom Kristus<br />
og kanon. Det gjorde de både <strong>ved</strong> å understreke likheten mellom<br />
<strong>kirke</strong>fedrenes og sin egen kristosentriske bibelfortolkning, 38<br />
og <strong>ved</strong> å utforske en hermeneutikk som så på Bibelen som en<br />
Kristus-sentrert litterær enhet. 39 Også den lutherske bibellesning<br />
begynte imidlertid nokså tidlig å vise en tendens i retning av å<br />
forstå Bibelen som formell autoritet. Dette ser vi allerede i Chemnitz’<br />
polemikk mot tokilde-modellen fra konsilet i Trient. Hans<br />
forsvar for «sola Scriptura» er nemlig begrunnet i en forståelse av<br />
Bibelen som den ufeilbarlige, skrevne kopi av den opprinnelige<br />
åpenbaringen. 40 Denne tendensen forsterkes av Johann Gerhards<br />
forståelse av inspirasjonen, som innebærer at det består fullstendig<br />
harmoni og motsigelsesfrihet mellom alle Bibelens deler. 41<br />
Luthers forståelse av Skriftens klarhet, som hang nært sammen<br />
med retorikkens lære om ordets overbevisningskraft, er altså blitt<br />
omgjort til en lære om Bibelen som en ufeilbarlig og motsigelsesfri<br />
dogmatikk-lærebok. 42 Ved siden av forståelsen av Bibelens<br />
ufeilbarlighet). Det ligger nær den framstillingen jeg her har gitt.<br />
38 Martin Chemnitz (1522<strong>–</strong>1586) utfoldet dette på en måte har gitt ham respekt<br />
også blant gresk-ortodokse; se J. Francis Watson, «Martin Chemnitz and the<br />
Eastern Church: A Christology of the Catholic Consensus of the Fathers», St<br />
Vladimir’s Theological Quarterly 38 (1994), 73<strong>–</strong>86.<br />
39 De viktigste bidrag kom fra Chemnitz, Matthias Flacius Illyricus (1520<strong>–</strong>1575)<br />
og Johann Gerhard (1582<strong>–</strong>1637). Yeago, «The Spirit, the Church, and the Scriptures»<br />
gir en nyansert vurdering av deres bidrag.<br />
40 Martin Chemnitz, Examination of the Council of Trent, oversatt av Fred Kramer,<br />
St. Louis, Mo.: Concordia Pub. House, 1971, I,1, seksjon 2. For et sammendrag<br />
av hans argumentasjon, se J.A.O. Preus, The Second Martin: The Life and Theology<br />
of Martin Chemnitz, St. Louis: Concordia Publishing House, 1994, 221<strong>–</strong>222.<br />
41 Se Yeago, «The Spirit, the Church, and the Scriptures», 80, som også gir sitater<br />
fra Gerhards avsnitt om Den hellige skrift i hans Loci Theologici.<br />
42 Til dette aspektet <strong>ved</strong> den lutherske ortodoksi, se Bengt Hägglund, Die Heilige<br />
Schrift und ihre Deutung in der Theologie Johann Gerhards: Eine Untersuchung<br />
über sas altlutherische Schriftverständnis, Lund: Gleerup, 1951, 209<strong>–</strong>212, og<br />
Gottfried Hornig, «Lehre und Bekenntnis im Protestantismus», i Carl Andre-<br />
24
Knut Alfsvåg | «Disse ting skjedde som eksempel for oss»<br />
budskap som det som forener fellesskapet av dens fortolkere som<br />
de som sakssvarende bibellesere, plasserte en altså dens formelle<br />
autoritet sikret med en teori om dens ufeilbarlighet og fullkomne<br />
motsigelsesfrihet.<br />
6 | Bibelens moderne fangenskap og muligheten for<br />
dens befrielse<br />
Ved å forsvare Bibelens autoritet <strong>ved</strong> hjelp av teorier om dens historiske<br />
og læremessige ufeilbarlighet gjorde imidlertid den protestantiske<br />
ortodoksi seg avhengig av forestillinger om sannhet<br />
og rasjonalitet som avvek fra dem som opprinnelig hadde styrt<br />
dannelsen av den bibelske kanon. Deres bibelforståelse var derfor<br />
ikke holdbar i det lange løp. Hvis det er slik at det integrerende<br />
perspektiv bak den samling av tekster vi kjenner som Bibelen, er<br />
at de oppretter og opprettholder <strong>kirke</strong>n som et <strong>tro</strong>ende og bekjennende<br />
fellesskap gjennom sine narrative og performative kvaliteter,<br />
så er det å ville forsvare Bibelens autoritet <strong>ved</strong> å se etter bevis<br />
for at dens perfeksjon og motsigelsesfrihet et håpløst prosjekt.<br />
Den kritiske bibelforskning som ble utviklet på opplysningstiden,<br />
forstod dette. Den var imidlertid selv fanget av modernitetens<br />
forutsetninger. Det gjorde at muligheten for å vende tilbake<br />
til den førmoderne bibelforståelse som var avgjørende for reformasjonen<br />
i dens tidlige fase, ikke en gang var innenfor horisonten.<br />
43 Resultatet av det moderne og kritiske arbeidet med Bibelen<br />
var derfor en ensidig reduksjon av referansen for den bibelske<br />
sen (red.), Handbuch der Dogmen- und Theologiegeschichte, Göttingen: Vandenhoeck<br />
& Ruprecht 1988, 71<strong>–</strong>287, 77<strong>–</strong>86.<br />
43 Jf. vurderingen i Yeago, «The Spirit, the Church, and the Scriptures», 78: «Modernist<br />
hermeneutics covertly trades on the very understanding of scriptural<br />
authority it deplores in fundamentalism.» Det eneste viktige unntak i det 18.<br />
århundre er Johann Georg Hamann (1730<strong>–</strong>1788); se Oswald Bayer, A Contemporary<br />
in Dissent: Johann Georg Hamann as Radical Enlightener, oversatt av Roy<br />
A. Harrisville og Mark C. Mattes, Grand Rapids: Eerdmans, 2012.<br />
25