Unikum mars 2020

unikumnett

Studentavisen for Agder GRATIS | Mars 2020

SEXISTISK, rasistisk

og egentlig forbudt

- Undersøkelse av studenters forhold til porno, prostitusjon og voldtekt


KOM I GANG MED

DE GODE VANENE!

Studentpris

fra kr. 299,-


LEDER

Jo, du ER feminist og jeg skal

få deg til å innrømme det

Hei, kjære leser. Statistisk sett definerer du deg

sannsynligvis ikke som feminist. Kun 11% gjør det.

Med antakelsen om at du er en av de resterende

89%, skal jeg nå forsøke å overbevise deg om at

du egentlig er det og bør omfavne merkelappen.

Jeg tror nemlig at de aller fleste egentlig er

feminister. Okay? Men hvorfor sier folk at

ikke de er feminist da? Skal man ikke ta dem

på ordet? Nei. Det finnes nok av grunner til

at folk avskyr merkelappen, jeg skal bare forklare

hvorfor ingen av de er spesielt gode.

De sier alle omtrent det samme. Det var en gang at

feminismen var annerledes. Feministene så genuin

urettferdighet i samfunnet og kjempet for en mer

rettferdig fremtid. De feministene elsker vi! Dagens

feminister derimot, de er litt gale. Det virker som

de hater menn like mye som de hater kvinner

som er penere enn dem, de vil at alle bedrifter

og organisasjoner skal ha minst 50% kvinner og

i et land som Norge, hvor menn og kvinner - til

tross for ulik lønn - har de samme mulighetene,

har de begynt å bli hysteriske over små bagateller

som at rosa lego er en eksistensiell krise og

kakemenn bør forbys og erstattes med kjønnsnøytrale

kakehen. Jeg er ikke feminist fordi jeg ikke

vil assosieres med dagens feminister, sier folk.

Men hvor er de? Hvis det er så mange av dem,

hvorfor er det så jævlig vanskelig å finne de? Er

de så flinke til å gjemme seg? Klarer vi å navngi

noen av disse feministene? Jeg pleide å vegre meg

mot å bruke merkelappen feminist til jeg etter å ha

snakket med feminister fra SV, Rødt, Kvinnefronten

og Senter for likestilling fant ut at feministen

som forhindret meg fra å assosiere meg med dem

var en oppfinnelse. En karikatur. En stråkvinne,

om du vil. En imaginær overvektig feminist med

hår under armene og grønt hår, en sosial konstruksjon

satt sammen av hver eneste feministiske

uttalelse jeg hadde hørt og sett meg uenig i.

Sure. Det finnes feminister som man har god

grunn til å være uenige med. For eksempel har jeg

selv i dag ikke så mye til overs for Kvinnegruppa

Ottar, blant annet fordi jeg synes enhver moderne

feministisk organisasjon må ta menns problemer

på alvor. Men det at jeg har sterke uenigheter med

Kvinnegruppa Ottar er jo ikke en grunn til å ikke

være feminist; de aller fleste feminister har store

uenigheter med Kvinnegruppa Ottar, en 29 år gammel

organisasjon med 1000 medlemmer (Det er mindre

enn fringe-partiet Liberalistene som vil demontere velferdsstaten

og fikk 0.2% oppslutning ved forrige stortingsvalg.

De har 1400 medlemmer og ble stiftet i 2014).

Poenget mitt er dette: du kan være feminist selv

om du er uenig med mange feminister. Jeg er også

ateist. Jeg er uenig med Dawkins på mange religionsfilosofiske

punkter, men vi er begge ateister.

Hvorfor? Fordi ateister er folk som ikke tror på Gud.

Hvilket tar meg videre til et annet poeng. «Jeg er

for likestilling, men jeg er ikke feminist». Yo, what

the fuck? Det ER definisjonen av feminisme. Du er

feminist hvis du er for likestilling mellom kjønnene.

Gir det mening at kun kvinner blir slutshamet? Er

det greit at 1 av 10 kvinner blir voldtatt? Stemmer

det at menn aldri skal gråte og ikke fortjener retten

til å forsørge barna sine på lik linje med kvinner?

Den eneste gode grunnen til å ikke kalle seg feminist

er hvis du sa ja til alle disse spørsmålene.

Bli heller med på laget og kritiser innenfra hvis

du har uenigheter. Feminister er uenige om masse

spørsmål. Bør sexkjøp avkriminaliseres? Bør sexsalg

legaliseres? Bør menn kvoteres inn steder hvor de er

underrepresentert? Er transkvinner, kvinner? Free

the nipple? Er porno vold mot kvinner? Du finner

feminister på hver sin side av alle disse debattene.

Det vi har til felles er at vi ønsker slutt på dobbeltstandarder

og urettferdighet; vi ønsker likestilling.

«Men vi er jo likestilt?». Jeg mener du tar kategorisk

feil, men hvordan reagerer du hvis noen

vil fjerne retten til selvbestemt abort? Hvordan

reagerer du hvis noen sier at kvinner hører hjemme

på kjøkkenet? Åh, så du vil at vi skal fortsette

å være likestilit? Feminist per definisjon.

Flere spørsmål?

INNHOLD

4 Sexistisk, rasistisk og egentlig forbud

En undersøkelse av studenters forhold

til porno, prostitusjon og voldtekt

7 SiA kapret linjeforeningers arrangement

8 Vil fjerne kjønnspoeng og ha ny karakterskala

10 10 på UiA: er du feminist?

11 10 på UiA: blir du værende

i Kristiansand etter studiene?

12 SAIH vil avkolonisere akademia

14 «Om muser og menn» - Intervju med Marta Breen

17 Gjenoppdaginga av ei arv

18 Døden med livet til følge

20 Å ligge rundt er alt vi unge har tid til.

Er det dette vi mener med seksuell frigjøring?

22 Kulturkalender

24 Unikum digger: Vaktbua

27 Anmeldelse: «Young Star» av Yuno

30 Novella: The Dollhouse

35 «TAnkeSYnkroniseringsMAskinen» - en novelle

Vegard Møller

redaktor@unikumnett.no

902 35 908

UTGITT AV: Studentavisen Unikum, ved Universitetet i Agder

POSTADRESSE: Serviceboks 422, 4604 Kristiansand S

BESØKSADRESSE: Universitetsveien 24, 4630 Kristiansand S

ORG.NR.: 984 544 677

TELEFON: 902 35 908

EPOST: red@unikumnett.no

NETTSIDE: unikumnett.no

FACEBOOK: facebook.com/studentavisenunikum

INSTAGRAM: instagram.com/unikumnett

Publisert mars 2020

Utgave nummer 3

Unikum er studentavisen ved Universitetet i Agder og andre

institusjoner tilknyttet Studentsamskipnaden i Agder. Avisen er

politisk og religiøst uavhengig, og blir drevet på frivillig basis.

Unikum følger Vær Varsom-plakaten og redaktørplakaten. Føler

du deg urettferdig behandlet eller på noen måte uriktig fremstilt

av Unikum, ber vi deg kontakte redaksjonen.

Redaksjon:

ANSVARLIG REDAKTØR :

Vegard Møller

REDAKTØRER:

Vegard Møller, Åsne Ingersdatter, Vilde Svanberg

Hagen, Enes Mala

GRAFISK ANSVARLIG:

Lisa Halvorsen

FORSIDE:

Vegard Møller

JOURNALISTER/SKRIBENTER:

Vegard Møller, Tobias Klausen, Kristian Tyse

Nygård, Åsne Ingersdatter, Helene Alsaker,

Camilla Lorentsen, Kristoffer Liland, Christoffer H.

Nilsen, Jakob Semb Assmundsen, Marthe Holm

ILLUSTRATØRER:

Lisa Halvorsen,

FOTOGRAFER:

Åsne Ingersdatter, Helene Alsaker, Marte Garmann Johnsen, Marthe

Holm

DESKEN:

Vegard Møller, Lisa Halvorsen

KORREKTUR:

Vegard Møller

DAGLIG LEDER:

Andreas Guthe

TRYKKING:

Bjorvand & Co

OPPLAG:

1000

MARS 2020 UNIKUM NR 3 3


sexistisk, rasistisk og egentlig forbudt

- undersøkelse av studenters forhold til porno, prostitusjon og voldtekt

Camilla Lorentsen

Journalist

Åsne Ingersdatter

Kulturredaktør

Med den seksuelle revolusjonen ble fokuset

rettet mot at kropp og sex er en naturlig del av

livet, som ikke bør skambelegges av samfunnet.

Her fikk pornoen sitt gjennombrudd. Fra dette

har utviklingen omgjort kvinner til underdanige

seksuelle objekter med kort levetid i en kynisk

og utnyttende milliardindustri. De fleste av oss

har et normalisert og indoktrinert forhold til

porno i dag, sammenlignet med tidligere generasjoner.

På 80-tallet advarte kvinnebevegelsene

mot pornoens bakside. Flere unge feminister

gikk også aktivt til verks mot prostitusjon og

menn som kjøpte sex i Oslo, hvor målet var å

legge skammen på «horekunden» i stedet for

på «horene». Tross 80-talls feministenes forsøk

på å svartmale sexindustrien, ser det ut til at vi i

dagens samfunn har akseptert og omfavnet den

i stor grad. Flere norske studenter har de siste

årene stått fram i media og fortalt om hvordan

de velger å selge sex på siden av studiene. Har

dette alltid eksistert i skyggene, eller er dette

også en utvikling som nå blomstrer fram som en

konsekvens av endringer i våre seksualvaner?

Vi ønsket å kartlegge medstudenters holdninger til

nettopp sexindustrien, og hvorvidt de tenker at denne

påvirker for eksempel voldtektstatistikker. Vi gjorde

derfor en undersøkelse blant studenter på UiA,

hvor vi har spurt 55 tilfeldige i kantina og vrimlehallen

om porno, prostitusjon og voldtekt. De spurte

var av ulik alder, kulturell bakgrunn og kjønn.

TekstboksGjennomgående virker det som de fleste

synes dette er et spennende, aktuelt og morsomt tema

å diskutere. De fleste har helt klare tanker om det

meste vi spør om. Majoriteten av de spurte mener at

porno fremmer et negativt kvinnesyn, men de fleste

synes likevel at porno er greit. Kun fire stykker mener

at porno bør forbys, mens en del synes industrien bør

reguleres strengere. I underkant av halvparten mener

at porno bidrar til voldtektkultur. Så og si alle de

spurte mener at prostitusjon ikke er greit, og at kjøp

av sex derfor bør straffes. Det virker ikke som folk har

tenkt over det faktum at pornoskuespillere får betalt

for samme jobben som en prostituert. Den ene siden av

sexindustrien glorifiseres og bagatelliseres tilsynelatende

på grunn av flertallets «uskyldige» nytelse, mens den

andre siden demoniseres og fordømmes. Ifølge norsk

lov er visning av porno til personer under 18 år fortsatt

forbudt. Høyesterett frifant derimot i 2005 en mann

for brudd på loven, og det ble etter dette i større grad

akseptert å vise pornografisk innhold uten å sladde det.

Majoriteten av de spurte tror heller ikke at dagens

sexkjøpslov bidrar til at tallet på prostituerte går

ned, og tror ikke at færre kjøper seksuelle tjenester

nå enn før. De fleste mener det er verre å

kjøpe enn å selge sex. Slik loven står i dag, straffes

den som kjøper, men ikke den som selger.

Et knippe av de spurte svarer ellers at både kjøp og salg

av sex og seksuelle tjenester er greit, så lenge det er

frivillig fra begge parter. Kun to av de spurte svarer at

salg er verst, og omtrent halvparten vet om prostitusjon

i Kristiansand. Vi kan spekulere i om folk ville svart

annerledes dersom undersøkelsen var helt anonym.

«Generasjon porno»

I den britiske dokumentarserien «Generasjon porno»

på NRK, problematiseres det hvordan spesielt Milleniums-generasjonens

holdninger til sex har forandret seg

etter at gratis internettporno ble utbredt. Det hevdes

at pornoindustrien har formet oss, og at industriens

eksistens i seg selv sier noe om oss mennesker som

kanskje ikke er behagelig å innrømme. Internettgenerasjonen

har vokst opp med gratis internettporno,

og har derfor i større grad et normalisert forhold

til ekstremporno kontra tidligere generasjoner.

I episode én forteller 19 år gamle Gia om hvordan hun har

drømt om å være pornoskuespiller fra hun gikk i syvende

klasse på barneskolen, og deler entusiastisk om prosessen

så langt uten å spare på detaljer. Hun tjener i ett tilfelle

1500 pund for tre timer samleie med to menn som er mye

eldre enn henne selv. Det virker etter alt å dømme som

også de unge studentene som har stått fram anonymt i

media som sexarbeidere, har samme holdning til jobben

som Gia. Mange forteller om store pengesummer, og at

det lønner seg kontra andre deltidsjobber. Dette er ikke

kvinner som er i nød, i en spesielt presset situasjon, eller

blir tvunget til det. Det er ressurssterke, reflekterte jenter,

som på grunn av stigmaet det medfører ikke ønsker å stå

fram med navn. Mange gjør det i hemmelighet. Kan dette

tyde på at vi på grunn av endringer i seksualvaner tar

lettere på prostitusjon også, og at flere tenkelig er tilbøyelig

til å selge seksuelle tjenester nå enn tidligere? En av

de andre jentene i serien, Giana, sier at hun elsker porno,

for da kan hun være seg selv. Hun ble mobbet på videregående

for å være «ei hore» og slet derfor med dårlig

samvittighet fordi hun likte sex. Hun har funnet et hjem

i porno. Det samme hevder Gia, som i pornoens verden

føler at hun kan sameksistere med seksualiteten sin og

fortsatt bli akseptert. Hva sier dette om kvinners reelle

muligheter til å utleve sin seksualitet i frihet sammenlig-

4


FEATURE

Alle de spurte i undersøkelsen hevder at de vet hva

et seksuelt overgrep er. Kun én vet hvor mange som

i gjennomsnitt utsettes for det i løpet av livet. De fleste

mener at ansvaret for å forebygge seksuelle overgrep

ligger hos begge kjønn, ettersom det ikke bare er

kvinner som utsettes for overgrep. Tre av de spurte

mener at ansvaret ligger hos menn, mens kun én mener

at kvinner må lære seg å ta forhåndsregler. Det er

tydelig at ingen vil bidra til at menn kollektivt klandres

for seksuelle overgrep. Likevel er majoriteten

av overgripere menn, og voldtektsofrene kvinner.

net med menn i det virkelige livet? Kan det i tillegg tyde

på at sexindustrien har blitt en arena for kvinner som

gjør opprør mot strenge kjønnsnormer knyttet til sex?

Feminisme til besvær?

Feminisme handler ikke bare om kvinners rettigheter i

møte med samfunnet og menn, men at vi som samfunn

skal likestille det sosialt skapte feminine med det maskuline,

uten at det skal bli sett på som svakt eller mindre

egnet på noen områder. I pornoens verden er i stor grad

maktforholdet basert på at det maskuline skal dominere.

Hva gjør dette fokuset med våre holdninger til det motsatte

kjønn, når menn forventes å være den maskuline part?

Mange unge menn opererer med såkalte Tinder-harem,

og legger ikke skjul på at kvantitet trumfer kvalitet når

det kommer til hvor mange de har «nedlagt». En liste

som ofte refereres til som de respektives «kill score» eller

«kill count». Kvinner og unge jenter umenneskeliggjøres,

og får status som kurtiseringsobjekter og troféer framfor

noe annet. Deres verdi eksisterer utelukkende for å

underbygge disse mennenes ego, depriverte følelsesliv

og etter hvert deres flukt fra et oppgjør med seg selv. Et

aspekt i denne sammenhengen er derfor hvordan mange

på grunn av bagatelliseringen av disse holdningene blir

frarøvet sine muligheter til å oppleve en sunn og intim

seksualitet. Mannlig seksualitet forventes å basere seg

på makt og kontroll, og objektivisering av kvinner gjør

den følelsesmessige distansen mellom kjønnene større.

Det sårbare, intime og ærlige latterliggjøres og gis ikke

plass i det maskuline univers. Dette skyldes så klart ikke

porno alene, men et mer omfattende normativt system,

hvor porno må kunne beskrives som noe lignende en

gallionsfigur på patriarkatets sjørøverskute. «Guttastemninga»

som oppstår rundt porno og seksualitet, kan

komme til å kvele menns mulighet til å ha et nært og

ærlig forhold til seg selv, sine følelser og relasjoner i

åpenhet. Porno og usunn seksualitet blir en fallgruve for

menn som av ulike grunner står i faresonen for å utvikle

emosjonelle og psykiske problemer. En fallgruve vi som

samfunn verken erkjenner eller hjelper dem opp fra.

Rundt halvparten av de spurte mener at vi bør få strengere

straffer for voldtekt, og i alle fall lover som fungerer

slik at det er lettere å faktisk dømme voldtektsforbrytere.

I tillegg må vi som samfunn rette større fokus mot dette,

og ikke minst ha bedre seksualundervisning i skolen.

Flere mener voldtekt fortsatt er tabu. Langt fra alle

mener at sexindustrien med sitt negative og objektiverende

kvinnesyn bidrar til voldtektskultur. Men hvem

er egentlig den typiske voldtektsforbryteren? Forstår

alle voldtektsforbrytere hva de gjør, og konsekvensene

dette medfører for offeret? Er det økende antall anmeldte

festrelaterte voldtekter de siste årene tilfeldig, eller

en direkte konsekvens av hvordan sexindustrien har

påvirket våre holdninger til sex? Når voldtektsforbryteren

står anklaget og på sin side hevder at offeret var med

på det, tror han kanskje i de fleste tilfeller på det selv?

Kvinner framstilles i pornoens verden i stor grad som

statister i «mannens samleie», og utfører ofte uttrykksløst

sine «oppgaver» fram til mannen oppnår orgasme. En

vanlig reaksjon på voldtekt er å «fryse», og også her vil

som regel et uttrykksløst ansikt være normalt. På sider

som PornHub florerer det av filmer hvor unge jenter

tvinges til å ha gruppesex med flere menn, ofte på fester,

og også filmer av jenter som blir antastet og «varmet opp»

mens de sover eller er bevisstløse. Begge er klart innenfor

definisjonen av grove seksuelle overgrep, men klassifiserer

ikke som voldtektsporno på nettsidene. «Ordentlig

voldtektsporno» eksisterer i større grad på den mørke

siden av internett, men man finner sex som er så voldsom

og nedverdigende at den kan regnes som voldtekt i mange

lovlige sjangere også. Fokuset på om denne sexen er samtykkende

eksisterer ikke. I animerte pornofilmer skildres

dessuten grove voldtekter også på de vanlige pornosidene.

MARS 2020 UNIKUM NR 3 5


En generasjon uten grenser?

Grensesetting er ikke noe som praktiseres eller oppfordres

til i porno. Når unge menn og kvinner vokser

opp med oppfatninger om at det nevnte er normalt,

hvordan skal de forstå hvor grensene går i møte med

hverandre? Ikke minst, hvilke verdier plantes egentlig i

oss gjennom dette? Nok en urovekkende ting er hvordan

feminister framstilles på disse sidene. Videoer som helt

klart oppfordrer til nedverdigende seksuell behandling

og overgrep mot sterke, selvstendige kvinner, ligger ute

i bredt omfang under titler som «cured feminist humiliating

herself» og «feminist takes her punishment».

På kondomeriet får man kjøpt sexleketøy som

reklamerer for PornHub, den største gratis pornosiden

på nett. I overskriften står det:

Verdens største nettside for erotikk, der videosnutter,

profiler og live-stream står i fokus har i samarbeid med

Ann Summers, som igjen er en av Englands største selgere

av sexleketøy, laget en herlig serie av egne sexleketøy.

Produktene er alle mulige typer og bestselgere,

slik at de fleste vil kunne finne noe som faller i smak.

Kondomeriets talsperson sier ikke noe om hvor

mye de selger av disse leketøyene kontra andre,

men understreker at de er veldig populære.

De sier heller ikke noe om hvor mye de tjener

på sitt samarbeid med PornHub. Vi siterer:

«PornHub har en rekke produkter i sin sexleketøyserie

og disse ser vi er veldig populære. I serien finner man alt

fra prostatavibratorer, penisringer og rabbitvibratorer til

ulike kit og bondage sett, slik at de aller fleste vil kunne

finne noe som faller i smak. Flere av produktene kan

kobles opp mot videosnutter og webcamshows på tilhørende

nettsted, samt masturbatoren fra samme serie.»

Vi henvises til en artikkel på kondomeriet.no med overskriften

«unngå disse pornotabbene», skrevet i samarbeid

med sexolog og influencer Iselin Guttormsen. I artikkelen,

som er både god og viktig, understrekes det hvordan

porno kan bidra til forvrengte oppfatninger om hva og

hvordan sex skal være. Det oppfordres derfor i den til

trygg, beskyttet og samtykkende sex, og de vektlegger at

dette ikke er noe som typisk oppfordres til i porno. De understreker

at porno ikke fremmer et sunt syn på sex, men

velger likevel å reklamere for både nettsiden og produktene.

Vi minnes også på at Kondomeriet har studentrabatt.

Ved hjelp av kunstig intelligens og algoritmer, kan

sider som PornHub justere innholdet på sidene etter

etterspørsel. Det vil si at dersom vi gjør ekstremporno

til normen, vil dette også være det vi finner mest av i

framtiden. Ved et kjapt overblikk over de mest sette

filmene på de største sidene, kan vi få inntrykk av at

blant annet incestuøs porno øker både i popularitet og

omfang. Porno er ofte det første møtet unge har med sex

i dag. Med dette i bakhodet, er det disse videoene vi vil

skal forme seksualiteten til oppvoksende generasjoner?

Og er det virkelig dette vi vil sitte hjemme å se på?

Porno påvirker oss som samfunn i stor grad, enten vi

benytter oss av det personlig eller ikke. Hvis vi ikke er

denne påvirkningen bevisst, hvordan skal vi da klare

å skape åpen dialog om de faktorene som bidrar

til samfunnsproblemer som voldtekt? Et annet stort

samfunnsproblem som i de siste årene har blitt viet mye

oppmerksomhet, er seksuell trakassering og invaderende,

uønsket flørting. Incels (involuntarily celibate; menn

som ikke klarer å finne sexpartnere) har også blitt en

greie, og noen vil kanskje påstå et økende problem.

Det virker ikke som studentene vi har snakket med i stor

grad har reflektert over sammenhengen mellom porno

og det overnevnte, og heller ikke likheten mellom porno

og prostitusjon. Dette sier oss ikke bare at vi har manglet

en ordentlig og åpen samfunnsdebatt om temaet, men understreker

hvordan vi kollektivt har en håpløs evne til å

uskadeliggjøre menneskelig kynisme og dens konsekvenser,

så lenge det fører til velbehag for oss selv. For hvis

porno er greit, hvorfor er ikke prostitusjon det samme?

6


SiA kapret linjeforeningers arrangement

- vi er taperne uansett

Marthe W. Holm

Nyhetsjournalist

De siste månedene har det oppstått en splid

mellom SiA og linjeforeningene Yggdrasil og

Linguistica. De har opplevd at arrangementene

de har arrangert fast over en lengre periode har

blitt kapret av SiA mens de selv har blitt skjøvet

ut på siden. Det som skulle være et økonomisk

samarbeid endte opp med at SiA tok over styringen

i så stor grad at deltakere trodde lineforeningenes

arrangementer var SiA-arrangementer

og ingen andres. SiA-representanten som stod i

spissen for det hele er nå sykemeldt og de vurderer

å trekke penger fra stillingen hans. Han

omtales med pseudonymet “Julius” herfra.

Leder Eline Øvrebø Roaldsøy av Yggdrasil og arrangementansvarlig

Tobias Klausen for Linguistica

har uttalt sin misnøye med situasjonen.

– Nå står vi plutselig i konkurranse med SiA, og det

virker for de som deltok på arrangementene som om

SiA var de som arrangerte dem. I hvert fall under speed-friending-kvelden.

Jeg snakket med flere av de som

deltok og ingen av de var klare over at Linguistica var

medarrangør. Det var dessuten problemer med å få

navnet vårt på arrangementet, og på slutten av kvelden

glemte «Julius» å nevne oss som medarrangør.

Det ble senere postet en artikkel om arrangementet på

UiAs nettsider. Her fremstod det som det var kun SiA

som stod for arrangementet. Linguistica ble ikke nevnt

én gang. Også her var avtalen at SiA skulle finansiere

pizza og intet mer. Etter dette begynte SiA å arrangere

spillkveld på Østsia samme dag som Linguistica.

«Julius» skal ha startet med å være ansvarlig for

å gi pizza under de forskjellige arrangementene,

samt små oppgaver. Plutselig har han kapret

flere arrangementer, noe som gir flere vanskeligheter

for de ansvarlige, spesielt økonomiske.

– Det begynte med at de arrangerte mange spillkvelder

akkurat når vi gjorde det, sier Roaldsøy. Jeg tror ikke

intensjonen har vært dårlig på noe tidspunkt. Jeg tror det

har vært et ønske om å gjøre noe bra, hvor man ikke har

tenkt så mye på konsekvensene av det. Det er jo et problem

med små linjeforeninger at vi må promoteres veldig

for at folk skal vite at vi finnes. Da blir det vanskelig når

arrangementer som vi legger mye krefter i ikke oppfattes

som våre, for da ser det ut som vi ikke gjør noenting.

Tobias Klausen fra Linguistica utdyper bekymringene.

- Vi er tapere uansett. Vi kan samarbeide med SiA,

men da lar vi dem kapre arrangementet. Vi må enten

underlegge oss SiA eller miste kveldene alltogether.

Yggdrasil måtte avlyse et av sine arrangement på

kort varsel, da de fant ut at det ikke var bestilt pizza,

fordi “Julius” hadde blitt sykemeldt. Det samme

skjedde nesten med Linguistica også.

– Forrige speed-friending tok han ikke noe kontakt. Jeg

sendte han en melding, jeg tror to eller tre dager før

arrangementet spurte jeg om han hadde bestilt pizza.

Da fant jeg ut at han var sykemeldt, men han hadde

ikke sagt til noen andre i SiA at vi hadde en løpende

avtale. Det var derfor vi ble veldig paniske for forrige

speed-friending, at vi kanskje plutselig måtte dekke

kostnaden av pizzaen selv, noe vi ikke råd til.

Linguistica og Yggdrasil har klaget til SiA

og situasjonen ser ut til å være løst.

Jon Gottenberg, leder i SiA Kultur og Velferd

kommenterer på saken.

- SiA Kultur og velferd har bistått Yggdrasil og Linguistica

på deres speedfriending-arrangementer høsten 2019 og

våren 2020. Speedfriending-arrangementene passet godt

inn i vårt arbeid med forebyggende tiltak mot ensomhet

blant studenter. Det var et tilbud om samarbeid som

disse foreningene takket ja til, men i etterkant har vi

fått klare tilbakemeldinger fra Yggdrasil og Linguistica

på at dette samarbeidet burde ha vært gjennomført på

en annen måte. Vi har tatt disse tilbakemeldingene til

orientering og endret praksis i fremgangsmåten vår.

MARS 2020 UNIKUM NR 3 7


AKTUELT

vil fjerne kjønnspoeng

og ha ny karakterskala

Vegard Møller

Ansvarlig redaktør

Et utvalg har fått i oppgave å foreslå revidering

av Universitets- og høyskoleloven for første

gang siden 2005. De foreslår å fjerne kjønnspoeng,

en ny valgfri karakterskala og å legge

til bærekraftig utvikling i formålsparagrafen,

blant annet. Forslaget om å fjerne kjønnspoeng

møter stor motstand og den nye valgfrie

karakterskalaen er det lite interesse for.

Vil fjerne kjønnspoeng

I forslaget, NOU 2020:3, skriver de:

Det har i senere år vært en del oppmerksomhet rettet mot

særbehandling av det ene kjønn i forhold til det andre

ved opptak til høyere utdanning. Bruk av kjønnspoeng er

et virkemiddel for å jevne ut kjønnsforskjellene i høyere

utdanning. [..]. Tilleggspoeng for det underrepresenterte

kjønn innebærer at myndighetene bevisst velger å

gi søkere av det ene kjønn et gode som det andre kjønn

ikke får (positiv særbehandling). Grunnlovens likhets- og

ikke-diskrimineringsprinsipp gjelder alle mennesker.

Grunnloven § 98 første ledd fastslår at «alle er like for

loven». [...] Å gi tilleggspoeng til det ene kjønn ved opptak

til høyere utdanning må regnes som en direkte forskjellsbehandling

på grunn av kjønn [...] utvalget stiller spørsmål

ved om en slik særbehandling i form av tilleggspoeng til

det underrepresenterte kjønn er i overenstemmelse med

likestillingsregelverket og EUs likestillingsdirektiv.

Det kan se ut som det blir en stor debatt rundt

dette. Kjønnspoeng kan oppfattes som diskriminerende,

men kjønnsbalanse kan ha en egenverdi,

sier Bendik Hagen, Læringsmiljøpolitisk

ansvarlig for Studentorganisasjonen i Agder.

I psykologi og mange helsefag er det veldig kvinnedominert.

Det kan tenke seg at kjønnsbalanse i mange

yrker har en verdi i seg selv fordi kjønnene komplimenterer

hverandre. Det kan spesielt ha betydning

for pasient/bruker, sier Bendik Hagen til Unikum.

Han er åpen for å endre på reglene, men trekker

frem at kjønnspoeng kan fungere som et eksperiment

hvor man som tiden går evaluerer effekten

før man eventuelt vedtar å endre på reglene.

Bendik Hagen, Studentorganisasjonen i Agder,

mener det er en forhastet konklusjon

å kvitte seg med kjønnspoeng nå.

Ny karakterskala

Det foreslås også en ny valgfri karakterskala. Den har

tre trinn: utmerket, bestått og ikke bestått. Argumentasjonen

for denne er at det bør være mulighet for å

benytte seg av andre skalaer en godkjent/ikke godkjent

og A-F for å lette sensurarbeid, senke karakterpress

blant studenter og begrense gjentak av eksamen. Det

er lite interesse for ny karakterskala blant norske

universiteter og høyskoler. UiO, UiB og UiT uttalte alle

eksplisitt på høring at det ikke var behov for dette.

8


Forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim har ikke bestemt

seg for hva han tenker om kjønnspoeng, men ser frem til en livlig debatt.

Endring av formålsparagrafen; bærekraftig utvikling

Formålsparagrafen bestemmer hva universiteter og

høyskoler skal jobbe med. Aune-utvalget har foreslått å

legge til “bærekraftig utvikling” som et av formålene. Det

er kjempeviktig, sier Hagen. Uansett om mange er opptatt

av dette, blir man mer forpliktet av denne endringen.

Lovfestet rett til eksamen på egen målform

Det var allerede en lov om at man skulle jobbe for

å videreutvikle norsk fagspråk, men det har senere

vært på dagsorden at engelsk dominerer veldig. Hagen

mener det er positivt for studentene at de får lovfestet

rett til å skrive på norsk, både bokmål og nynorsk.

Minst to sensorer

Det foreslås krav om to sensorer, minst én ekstern,

både i første runde og ved klager.

–Forslaget om to sensorer ved hver eksamen tror

jeg studentene vil like, men det er ressurskrevende,

sier Henrik Asheim til Universitas.

Utover dette sier Bendik at han på generell basis

gjerne skulle sett mer ambisjon.

-Den er litt defensiv med tanke på at det er 15 år

siden sist, og vi savner flere konkrete tiltak.

Ekstern styreleder

Han påpeker at NSO jobber med en høring

og at fristen ikke er før 23. mai.

I dag kan man velge om man vil ha rektor som styreleder

eller ekstern styreleder. Det nye forslaget er at de

ikke lenger kan velge; styreleder skal være ekstern.

–Vi ønsker at praksisen skal fortsette. Alle institusjoner

er annerledes og derfor er deres autonomi viktig. Ulike

størrelser, ulike studieretninger og så videre. De som

funker for en institusjon er ikke nødvendigvis best for

alle, så den avgjørelsen bør de kunne ta selv, sier Hagen.

MARS 2020 UNIKUM NR 3 9


Helene Alsaker

Journalist

FOTO: HELENE ALSAKER

10 PÅ UIA: Er du feminist?

GERALDINE SOTO (Økonomi)

Er du feminist?

-Ja, jeg er feminist

Hvorfor/Hvorfor ikke?

Jeg føler a likestillingen er viktig og at kvinner skal behandles

på en god og rettferdig måte. Noen forventinger til kvinner

kan være gammeldagse. Alle fortjener en plass i samfunnet.

KRISTOFFER ANDREAS HAFSØ (Litteratur, film og teater)

Er du feminist?

-Det kommer ann på hva man legger i ordet.

Hvorfor/hvorfor ikke?

Det er forvirrende med definisjonen. Jeg er for en konkret likestillingsdebatt

hvor man står sammen. Mennesker er mennesker,

vi er et follk. Vi bør jobbe imot forskjellen og gå vekk fra det

som for noen virker som en slags maktkamp mellom kjønn.

VETLE HJORTLAND (Medieproduksjon)

Er du feminist?

Nei

Hvorfor/hvorfor ikke?

Jeg er for likestilling mellom kjønn,

men jeg definerer ikke meg selv som en feminist.

AMANDA TANBERG. (Sosiologi)

Er du feminist?

Ja.

Hvorfor/hvorfor ikke?

Jeg vil anse meg selv som en feminist fordi jeg er opptatt av

at kvinner og menn skal ha de samme rettighetene.

TRYM MOSTAD (Anvendt filosofi )

Er du feminist?

Ja.

Hvorfor/hvorfor ikke?

Jeg er feminist fordi det føles naturlig. Slik jeg ser det handler feminisme om

like rettigheter og da skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke skulle vært det.

Jeg ser ingen grunn til at det skal være ulikhet.

10


GWEN JEANETT HANSEN. (Nordisk språk og litteratur)

Er du feminist?

Jeg vet ikke om jeg vil kalle meg en feminist.

Hvorfor/hvorfor ikke?

Det er mye negative assosiasjoner med ordet, men jeg er veldig for

at damer skal ha de samme rettighetene som menn og bli behandlet

likt. Kvinner og menn er jo forskjellige, men når det gjelder å bli

hørt er vi like viktige. Vi gjør en like god jobb på mange områder.

FATIMA VAEZI (Kommunikasjon)

Er du feminist?

Ja og nei - ja, kanskje.

Hvorfor/hvorfor ikke?

Jeg ønsker ikke å sette en merkelapp på det. Jeg mener jo absolutt

at feminisme står for likestilling - og jeg mener at likestilling

bør gjelde alle uansett kjønn, alder, etnisitet osv...

ANTON SAMUELSEN. (Anvendt filosofi)

Er du feminist?

Ikke ifølge den moderne definisjonen, så nei.

Hvorfor/hvorfor ikke?

Jeg føler at det i den moderne definisjonen av feminisme er for mye fokus

på likt utfall i forhold til jobbmuligheter, lønn og alt som kommer som

følge av det. Det blir feil fordi det går på bekostning av kompetanse. Hvis

det heller er fokus på like muligheter for alle uavhengig av kjønn, bakgrunn

og etnisitet så får vi likestilling på et bedre og mer rasjonelt plan.

LISHA MAHTANI (Media, communications and cultural studies)

Are you a feminist?

Yes!

Why/why not?

I am a feminist for a lot of reasons. Equality for the genders, same rights and independence

is important. I would like to see a change when it comes to this, also through language!

Making small changes in our language can change the outlook and our perspective.

TOMMASO MONDOVI (International business and management)

Are you a feminist?

I define myself as feminist, but not an activist.

Why/why not?

I believe in the fact that there should be equal rights for everyone.

There are still differences in how we treat genders, but I believe

those differences don’t really exist. A lot of people define themselves

as feminist, maybe without thinking about everything it beholds.

MARS 2020 UNIKUM NR 3 11


saih vil avkolonisere akademia

“Avkolonisering dreier seg blant annet om å anerkjenne at utdanningene våre primært gjør

oss kunnskapsrike innenfor en helt bestemt geografisk og historisk kontekst.“ -

SAIH, En introduksjon til avkolonisering av akademia

Kristoffer Liland

Skribent

Studentenes og Akademikernes Internasjonale

Hjelpefond (SAIH) har nyleg publisert eit

hjelpedokument som dei kallar “En introduksjon

til avkolonisering av Akademia”, som

skal hjelpa studenter og akademikarar med

å avkolonisera pensum og utdanninga dei

går gjennom. SAIHs mål er at studentar skal

kunne få betre tilgong til å møta kunnskap frå

minoritetar, og frå fleire delar av verda enn

det dei har i dag. Unikum har lest gjennom

dokumentet so du slipper å gjere dette, og

vidare sett litt på den historiske konteksten

for konseptet avkolonisering for å gjere

dette forståeleg for den alminnelege lesar.

Er det norske akademiske miljøet prega av koloniserte

forståelser, akademikere, lærebøker og

grunnlag?

Noreg er ikkje ein stat med lang historie med kolonisering

av andre land (sett bort i frå som del av

koloniherredømmet Danmark-Norge). Unntaket er

Noreg, Sverige og Danmark sin koloniseringen av

og seinare Noreg sine fornorskingsprossessar i Sápmi.

Noreg er eit land som har hatt lite direkte innblanding

i andre lands kriger, kolonisering av andre

kontinenter, kulturer og landmasser. På andre

side har Noreg kanskje ikkje vore blant dei verste i

internasjonal samanheng, men me har vore brutale

mot samar, kvenar og tatarar blant andre. Det var

utbredt tvangssterilisering av desse folkeslaga til

utpå 80 talet, og fornorskingspolitikken og liknande

politikk i nabolanda våre tok knekken på fleire

samiske språk. Av 12 samiske språk i det samiske

kjerneområdet i Noreg, Sverige, Finland og Russland,

er 3 alt utdøydd, og 8 kritisk utrydningstruga.

Den siste arbeidsleiren for tatere blei stengt i 1989.

Eksisterer Noreg som eit land i eit vakuum, eller

har andre kolonistatar og imperialistiske

stormakter påvirka den norske og då spesielt

norsk akademias forståing av historie, filosofi,

kultur, litteratur og så vidare? Og henger i

so tilfelle denne påvirkinga fortsatt igjen?

Aftenposten hadde eit par reportasjer for kort tid

sida, i November utgåva av Aftenposten Historie,

der dei gjekk gjennom litt av norsk forhold til

slavedrift og salg av slavar, samt avisutdrag frå

Verdens Gang når dei rapporterte på slaget ved

“Wounded Knee” som me i dag veit var ein massakre

utan like der dei innfødte amerikanarane

ikkje gjorde stort med motstand, men blei skutt

og massakrert med kanoner, der menn, kvinner

og born blei myrda hensynslaust. Verdens Gang

rapporterte om “morderisk ild fra Indianerne” som

“anvendte al sin medfødte List og Behædnighed til

det yderste” samt “Fra hvert Smuthul regnede kuler

over de ulykkelige Soldater, og i haandgemeng

brugte Indianerne sine Tomahawker og Skalperingsknive

med utrolig Vildhed”. Knut Hamsun var

i denne perioden ein av få norske forsvarere av

dei innfødte amerikanarane, også dette forsvaret

var farga av sin samtid. Det var nok ingen norske

augevitne tilstade ved massakren, men dette viser

litt kor påvirkeleg Noreg og norske synspunkt

har vore for andre kolonistatar sine perspektiv.

Heftet som SAIH har publisert er bygd opp i tvo

delar, ein beskrivande del som går inn i dei materielle,

historiske og teoretiske grunnlaga ein treng for

å forstå akademia som noko kolonisert. For nokon

kan desse historiene opplevast sterke og vonde.

Del tvo handlar i større grad om det praktiske du

som student eller akademikar kan forete deg for å

bidra i prosessen med å avkolonisera akademia.

Det er ikkje skrivi som ein fasit, men meir som

eit verktøy for dei som ynskjer å ta steg for å

læra meir om kva eit kolonisert akademia kan

tyda og korleis ein eventuelt kan endra på dette.

Teksten går i dybde på mange konsepter som

12


kan vere nye for mange og kjend for andre, slik

som rasialisering, interseksjonalitet, og privilegier.

Han beskriv korleis mykje forskning og

fagretningers originale grunnlag var kvite menn

med problematiske forhold til kvinner, urfolk og

andre koloniserte folks deltaking i Akademia.

REPORTASJE

SAIH hevder at avkolonisering ikkje kun handlar

om det å trekkja koloniherrer utav kolonier. Kva

er so avkolonialisering? SAIH definerer dette i

heftet som: “Avkolonisering innebærer å bryte

ned strukturer, lover og forestillinger som koloniseringsprosesser

har skapt, og som fortsatt

er virksomme i å frata koloniserte folk framtidsutsikter,

menneskelighet og myndighet.”

Verktøyet gjev grunnleggjande innsikt i norsk

kolonihistorie vedrørande samane, kvener, finner

og tatarar, og korleis norsk akademia har vore

med og laga eit grunnlag for å undergrava samisk

sjølvråderett over eigen kulturell praksis, spesielt

med tanke på reindrift. Samt ei kort historisk

innføring i kolonialitet i forskning og utdanning.

Dokumentet meiner at arbeidet som må gjeres for

å avkolonisera det akademiske arbeidet må utøvast

interseksjonelt, altså at det legg til grunn eit perspektiv

som forsøker å forstå hudfarge, seksualitet,

etnisitet, klasse, funksjonsevne og meir for å få

eit meir totalt overblikk over einkver situasjon og

korleis dei opplevast; gitt at utfordringene opplevast

forskjellig basert på gruppetilhørighet som

ikkje naudsynleg alltid berre gjeld enkeltgrupper.

Ei av hovudproblemstillingene som blir framstilt

er konseptet “Eurosentrisme”. SAIH skriv at i den

eurosentriske forskninga bærer det preg av at ein

universaliserer kunnskap som blir produsert i

dei vestlege samfunna. Kunnskapen skapt i vestlege

samfunn vert deretter sett på som relevant

og gjeldende i alle tilfeller verda over. Dei skriv

også at kunnskap skapt andre stader kan bli tolka

som å ha mindre gyldigheit til konteksten han er

skapt i. Det framstillast at eit viktig reiskap for

å få til dette har vore det at forskningslitteraturen

praktiserar det dei kallar “gudeblikk” som

usynleggjer den sosiale, geografiske og historiske

konteksten for forskninga og forskarens ståstad.

I ein case som er skrivi av det Samiske Studentsamfunn

i Trondheim (Saemien Studeenth Tråantesne

- SST) so snakkar dei om korleis fornorskingsprosessane

hadde som mål å utviska og usynleggjere

det samiske. For dei handlar avkolonisering av akademia

om å synleggjere og fremja det samiske. “Det

er behov for både samisk kunnskap og kunnskap

om det samiske” skriv case-forfattarane frå SST.

I andre del av dokumentet stellast mange spørsmål,

som har som formål å stimulera debatt,

gjennomtenking og refleksjon over eins eigen

posisjon i forhold til kolonisert forsking og forståing.

Det framkjem ein rekke nye caser, samt

ein del verktøy og refleksjonsspørsmål både til

bruk av lærarar og studenter, for å skapa debatt

og omtanke i kommunikasjon, for å sjå på normer

frå nye stader og på nye måter, og vere seg bevisst

på eventuelle hersketeknikker og liknande som

ein anten gjer sjølv eller som blir gjort av andre.

Dette handlar om å begrensa usynleggjering,

gjere klasserom og det å vere til stade i eit miljø

tryggare for dei som deltek, og gi rom for fleire

stemmer enn kun dei som har same bakgrunn.

Totalt sett framstillast dokumentet som eit slags

manifest for dei som dokumentet er laga for. Dei

som alt forstår ein del av bodskapen, eller som

er villig til å tenkja utanfor det dei er vand med

å læra. Det framstår som eit velbygd, velforklart

dokument med klare definisjoner og mål, men det

gjenstår nokre spørsmål. Kva er planen vidare?

Skal dette dokumentet stå for seg sjølv og kun for

dei som er interessert i arbeidet, eller skal SAIH

ta tak i arbeidet vidare på campus etter campus?

MARS 2020 UNIKUM NR 3 13


FOTO: MARTE GARMANN JOHNSEN

OM MUSER OG MENN

INTERVJU MED MARTA BREEN

Camilla Lorentsen

Journalist

Vegard Møller

Ansvarlig redaktør

I boka muser og menn problematiserer Breen

hvordan kulturmenn og deres mannlige entourager

hindrer kulturkvinnen plass i kulturfellesskapet.

Hun peker på utvikling gjennom historien

og nedarvede holdninger til hvordan vi tenderer

å tenke om kvinner kontra menn. Hun drar inn

kjente mannlige kunstnere, forfattere og tenkere

i sin beskrivelse av «kulturmannen», og gjør

eksempel av hvordan kvinner ikke genierklæres

eller huskes på samme måte. Vi har stilt henne

noen kjappe spørsmål om hennes forfatterskap,

hverdagsfeminisme og utfordringer knyttet

til det å stå på barrikadene for feminisme.

Dagbladet karakteriserte deg som “moderat

feminist med bred appell”. Kjenner

du deg igjen i den karakteristikken?

Det med bred appell er jeg takknemlig for at

jeg på mange måter har, men jeg ser ikke på

meg selv som moderat. Jeg føler at radikal feminist

er merkelappen jeg kjenner meg igjen i.

«Radikal feminist» kan høres litt aggressivt

ut. Samtidig; hva er vitsen med å kalle

seg «moderat feminist»? Kan man ikke bare

si at man er feminist eller for likestilling?

Hvis man er konservativ, tenker man jo på ordet radikal

som noe negativt. De fleste mennesker er jo ikke radikale;

de fleste vil jo at ting skal være som de er. I alle

fall alle som tjener på at verden er som den er. Folk

foretrekker jo vanligvis at ting beveger seg sakte fremover.

Men jeg mener jo at feminisme er radikalt i seg

selv; den har alltid villet snu opp ned på samfunnets

systemer og maktbalansen. Vi har ingen samfunn med

full likestilling, selv i nordiske land. Denne kampen

har vært veldig kort; det er bare førti år siden 70-tallet,

da ting var radikalt annerledes. Kampen har vært

radikal, og må fortsette å være radikal i mine øyne.

Mange kvinner vil ikke assosieres med merkelappen

«feminist», men når du snakker med

dem vil de si seg helt enig i feministisk tenking.

Hvordan unngår vi at så mange er med på feministiske

idéer uten å ville bruke merkelappen?

For det første, feminister har ikke vært populære opp

gjennom historien. De første feministene ble jo halshugget

i giljotinen, og suffragettene ble fengslet. 70-talls feministene

ble stemplet som dårlige mødre, sinte og stygge,

og sånn er det jo fremdeles. Dette er fordi feminismens

motstandere har hatt interesse av å stemple feminister.

Det er en del av grunnen til at folk har latt være å

kalle seg det; det er ikke noe gøy å være upopulær.

For det andre blir det jo sett på som venstreorientert, og

mange gutter unngår å bruke det fordi ordet er feminint;

og det blir sett på som en svakhet. Men damer må

være mennesker, nordmenn og brannmenn. Men det

er ikke så viktig at folk kaller seg feminist. Poenget er

ikke ordet, men sakene; at vi drar i samme retning.

Kan du fortelle om «kulturmannen»?

I “Muser og menn” skriver jeg om mange av mekanismene

i kulturlivet som har bidratt til at kvinner har fått

en sekundær rolle gjennom det hele. Det første er at man

har blitt aktivt holdt ute fra institusjoner, utdanning og

kulturliv, men så er det også denne dyrkingen av Kulturmannen,

det mannlige geniet. Med veldig mye av den

store kunsten i verden, fra Picasso til Knausgård, er det

disse mennene som har blitt dyrket som store, ensomme

tenkere. Når man graver og pirker i det, ser man for det

første at kulturmenn har fått egoene sine fôret av en stor

krets, et mannlig entourage, hvor kvinner ikke har sluppet

til. Hvis de har gjort det er som muser eller groupies.

Disse mekanismene har sørget for å oppvurdere menns

verk og nedvurdere kvinners. Det er mye lettere for folk,

også i 2020, å genierklære en mann enn en kvinne. Det

sitter så mye lenger inne, også for kvinner, fordi det er

internalisert i oss. Vi også synes det er vanskelig å løfte en

dame opp på det nivået, og hvis hun blir det, er det bare

plass til en om gangen. Hvis det er tre-fire kvinner på

ett felt, føles det som om “damene tar over”. Dette ligger

dypt i kulturlivets struktur fremdeles, og det må vi innse.

Hva er det som gjør at kulturmenn tar og blir gitt

plass, og hvordan kan vi unngå eller fikse det?

Det er veldig ofte kunstnere vi alle setter pris på. Vi

leser bøkene hans, vi lytter når han snakker, og kanskje

til og med ligger vi med han hvis vi har drukket litt for

mye. Det eneste vi ikke gjør er å overse ham, slik han

overser oss. For det er det som er greia. Disse mennene

leser hverandre, kommenterer hverandre, anmelder

hverandre og «namedropper» hverandre. I bøkene

14


til Knausgård er det nevnt mange hundre mannlige

forfattere på kildelista, og ikke én dame. Hvis du som

kvinnelig forfatter vil inn i en «sånn» krets, blir dine

motiver mistenkeliggjort. Det er mye mer naturlig for

kulturmannen å ha et mannlig entourage og mannlige

protesjéer. De har på en måte en naturlig grunn til

å være der; det er ingen som tror at de har lyst å ligge

med kulturmannen. Kvinner står liksom og banker litt

på døra; “Kan ikke du høre på meg også?”. De velger

bort kvinnelige forfattere, og da slipper man ikke inn.

Du sier du ikke kan tilgi Kant, hvorfor ikke?

Jeg driver med en oppfølger til “Kvinner i kamp” og

den skal begynne med et langt kapittel om filosofien,

om hvor «the male gaze» kommer fra og hvordan det

har blitt legitimert. Platon var jo nesten litt feministisk

i sitt livssyn fordi han mente kvinner og menn var

ganske like, og derfor kunne gjort de samme oppgavene

i livet. Aristoteles mente menn og kvinner var grunnleggende

forskjellige og derfor måtte ha ulike oppgaver.

Dessverre for kvinner vant Aristoteles’ syn fram, og

alle de kjente filosofene som kom i ettertid har på en

måte adoptert den måten å tenke om kvinner på. Kant,

Hegel, Nietzsche til dels, og ikke minst Otto Weininger.

Det er stor kontrast mellom hvordan utilitarister

og deontologer ser på f.eks. kvinner. Så har du Kant

som har gode tanker om etikk, men en «blindspot» på

kvinner?

Det er vanlig, og det er det som er så skuffende. Dette

var jo ikke slemme menn. Det var folk som faktisk løftet

frem demokrati, og de første stemmene som snakket om

likeverd og rettigheter. De så bare ikke at kvinner var

en del av begrepet “frihet og rettferdighet”. De snudde

opp ned på samfunnet, for «her var det menn som

hadde tenkt at vi ikke skulle ha en konge som bestemmer

alt; nei, folket skal bestemme». Men så blir det liksom

“Frihet, likhet, brorskap”, og så glemmer de kvinner.

Med tanke på å se fremover og med tanke på

løsninger, kan vi gjøre mer enn bevisstgjøring

og håpe på endring en dag om gangen?

Jeg er stort sett veldig optimistisk på mange områder.

Det går bakover i en del land i verden, men i Norge og

Norden går det i alle fall ett skritt frem og to tilbake.

Jeg opplever at samtalen rundt dette; feminismen, det

mannlige blikket, kvinner i kulturlivet; den har hevet

seg enormt på bare fem år. I dag kan man snakke om

ting som ville bli sett på som ekstremt radikalt for bare

noen år siden. Sånt skjedde på 70-tallet også. Fra 1970-

73 ble det samlede bevissthetsnivået på likestilling løftet

ti hakk, og det har skjedd nå også. Nå er det en bølge,

masse skjer på kort tid, og hvis det kommer et tilbakeslag

så er det viktig at vi må huske at vi mister ikke rettigheter,

ordforråd eller de bøkene og samtalene som har

vært. Som vi ser nå, hver gang de rører ved abortloven

så løper titusenvis av damer ut i gata. Det må vi fortsette

med, selv når det ikke er populært. Så, optimist.

Jeg vil legge til optimismen hvordan jeg opplever

det som kulere nå at menn omtaler seg som feminist,

at du nesten er litt teit hvis ikke. Det er noe

som ikke ville vært tilfelle for kort tid siden.

Hvis det er teit å ikke kalle seg feminist, så er jo du i

et litt kult miljø. Men det er jo riktig observert. Det er

fordi vi er i en positiv bølge nå at det skjer, og at i deres

generasjon er det faktisk veldig mange gutter som har

et avklart forhold til det. Jeg var for tre-fire år siden

på Feministisk Forum på Blindern, og 30% av de som

var med å arrangere der var gutter. Det syntes ikke de

var noe rart. Jeg sa det ikke høyt, men jeg tenkte “shit”.

I min generasjon er det rart. Så det er dødskult.

Det er viktig å få frem at feminisme er for menn også.

MARS 2020 UNIKUM NR 3 15


Absolutt. Og det er en viktig side ved kvinnekampen at

menn har fått et større spekter å spille på. Mannsrollen

har opp gjennom tidene hatt et enormt press på at

man skal være brødvinner. Menns status knyttes veldig

opp til hans suksess i arbeidslivet, slik at hvis du mislykkes

på grunn av sykdom, psykiske problemer eller

arbeidsløshet, så faller du så dypt. Fordi mannsrollen

er så bundet opp til disse tingene, skjønner man ikke

hvem man er uten. Så at kvinner kom ut i arbeidslivet

og familier fikk to bein å stå på, har skapt mye mer

frihet for menn. Alt fra pappaperm til mer fokus på

farsrollen. Det er den største utvidelsen av mannsrollen

noensinne. At menn får lov til å bli ansett som

likeverdige omsorgsgivere; du er like viktig som mor.

Du nevner hvordan forholdet mellom eksentrisitet

og galskap er annerledes for menn og kvinner?

Boka handler en del om det. Fra mannlige kunstnere som

Vincent van Gogh og August Rymberg, til forfattere som

Hemingway. Og disse forfatterne har jo hatt diverse ting å

stri med; eksentrisitet, alkoholisme og paranoia. Det har

ikke skadet deres kunst eller rykte, snarere tvert imot. Det

løfter dem og er en del av det. Samme gjelder i musikkverden.

De mest alkoholiserte jævlene som knuser hotellrom;

alle synes jo bare det er kult, det blir en del av deres valuta.

Når det gjelder kvinner, skal det langt mindre feiltrinn

til for og i noen tilfeller utradere deres kunst fra historien.

Det eksisterer en ulik moralkodeks. Kvinnelige alkoholikere

er trist, syntes folk, det er tragisk. Man ser bare for

seg rakna strømpebukser og dårlige mødre. Mannlige

alkoholikere er nesten bare et pluss i margen; «han er

sikkert en kompleks type, som har vært ute en vinternatt

før». Det er en av de mange mekanismene som gjør at

rommet er trangere for kvinner, og det gjelder fortsatt i

dag. Når Vigdis Hjort prater om sin alkoholisme, er det

veldig mange som tenker på henne som mor med en gang.

Det er trist, men det er jo ingen som tenker på at Dag

Solstad er far, og han er like alkoholisert, hvis ikke verre.

Tror du kjønnsnormer knyttes til vår egen

oppvekst og foreldre, og at det er derfor mange

vurderer kvinner utfra hvorvidt de framstår

som en egnet mor eller ikke?

mange kjente menn som blir intervjuet sent i karrieren

sier “jaja, hvis jeg angrer på noe så skulle jeg kanskje

vært mer sammen med ungene da, men takk for at mor

tok seg av den jobben”. Hvis en dame sier noe liknende,

det har vel aldri skjedd, ville det vært uhørt selv i dag.

Hvordan skal vi få til fullstendig likestilling?

Ikke bare i arbeidslivet, men også i hverdagslivet

med tanke på f.eks. seksuell likestilling?

Stort spørsmål. Hvis ikke folk får øynene opp for

urettferdighet eller forskjellbehandling, så blir det ikke

gjort noe. Ordet bevisstgjøring var jo det store i 70-talls

feminismen; du skulle få kvinner som ikke visste at

de var undertrykt til å skjønne at de var det. Og det er

provoserende; det er ingen som har lyst å høre at de er

undertrykt hvis ikke de føler at de er det. Jeg prøver å

peke på ting som folk kanskje ikke har lagt merke til. Ta

for eksempel bilder som viser hvordan menn fremstilles

som det nøytrale kjønn mens kvinner er det seksuelle.

For det andre, søstersolidaritet. Det er sterke krefter

som forsøker å skape splid mellom feminister. Veldig

ofte får man spørsmål hvor intervjueren prøver å

sette ting opp mot hverandre; f.eks “hva er den viktigste

saken i feminismen nå?”, så nekter jeg å svare.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har

blitt spurt om å sitte på Dagsnytt 18 og disse

Sophie Elise og sånn. Nei, det gidder ikke jeg.

Jeg skal sikte på riktig mål. Selvfølgelig har vi

masse damer og jenter som synes det viktigste

i verden er kropp og utseende; det er en naturlig

konsekvens av det samfunnet vi lever i.

Skal vi kritisere det, må vi kritisere samfunnet

og strukturene. Det å ikke falle i de fellene er

viktig, og det er det jeg mener med søstersolidaritet.

Jeg går ikke etter mine medsøstre

så fremt det ikke er nødvendig. Noen ganger

er det det, men vi må sikte på rett mål.

Ja, det er jo et nøkkelspørsmål ved hele patriarkatet.

Det med ærbarhet og skam er nøkkelord som holder

kvinner tilbake. I Norge i dag forbinder vi gjerne de

ordene med muslimsk oppdragelse, og at skam og ære

er noe de sliter med i Islam, men det er jo akkurat de

to verktøyene man har brukt gjennom historien for å

holde kvinner på plass. Du skal ikke være for utagerende,

ikke for seksuell, ikke for full, men ikke for streit

eller for kjedelig heller. Jeg ser for meg at vi går på en

line, hvor gutter har en breiere line. De kan tråkke litt

utafor, og det er ikke så farlig. Kvinner skal ikke tråkke

utafor. Hvis du leser intervjuet med kjente kvinner, enten

det er næringslivsledere eller forfattere, er det veldig

mange som sier: “jeg er først og fremst mor da”. De føler

et behov for å presisere det, hvis det har kommet frem

at de bruker mye tid på kunst, politikk eller er ute og

reiser. Da må man liksom si det for å komme fordommen

om at man er en dårlig mor i forkjøpet. Samtidig er det

ingen menn som sier “jeg er først og fremst far”. Enormt

16


+

LIVE:

FEMINISME

I 2020

Hvor er vi nå?

FILOSOFISK PILS

Østsia (UiA)

50 kr

FREDAG 13. MARS KL 18

(Ja, du får stipend den dagen)

Neda Blakstad

Arbeiderpartiet

Nertila Stringa

Kvinnefronten

MARS 2020 UNIKUM NR 3 17

Vegard Møller

Studentavisen Unikum


KOMMENTAR

Døden med livet til følge

Christoffer H. Nilsen

Skribent

Vi vet at vi skal dø. En dag tar det slutt. Mennesker

er unike i så måte, at vi har en tankekraft

som lar oss tenke og spinne videre på denne

ideen; dette fenomenet. Vår evne til å fatte

døden gjør at vi forholder oss til dens konsekvenser

på en helt spesiell måte, ulikt fra andre

organismer, som en papegøye, et insekt

eller en fisk klarer å gjøre. At vi før eller siden

skal dø, gjør at vi handler på helt andre måter.

Døden gjør noe substansielt med livet.

Ofte ser vi på vår dødelighet som en skyggeside

ved livet. De fleste religioner trøster oss i stedet

med ord om evig åndelig liv i et paradis etter

fraværet av det jordlige liv. I litteratur og moderne

science-fiction har udødeligheten blitt behandlet

mange ganger, samt i film og spill. Også filosofene

spekulerer i dette fenomenet vi kaller døden.

Dødsfilosofi er navnet på emnet som drøfter dette

– muligens noe smådeprimerende – temaet.

Livets betingelser. Tromsø-filosofen Peter Wessel

Zapffe var en dilettant innen et utall av områder.

Han omtalte seg derfor av og til som offer

for “de tusen talenters forbannelse”. Med dette

mente han at han egentlig hadde interessen og

ferdighetene til å gjøre ganske mange forskjellige

ting. Men livet er så alt for kort, slik at han måtte

velge å gå i dybden i bare noen få av de. Vårt liv

forbehold er dets endestasjon. Da er det over.

de Beauvoir, har skrevet storartet innsiktsfullt om

døden. I romanen “Alle mennesker er dødelige”

forestiller hun seg et liv uten døden. En av de filosofiske

spørsmålene som drøftes gjennom boken,

er om udødeligheten hadde vært en tilstand for oss

verdt å trakte etter. Hun tar således for seg det kognitive

slitet Zapffe kanskje skulle ha filosofert over.

I boka forteller Beauvoir deg inn i livet til karakteren

Raimon Fosca, som drikker en livseliksir

– et spesielt brygg – hvis magiske effekt gjør ham

robust udødelig. Dermed overlever han alt, og

blir umulig å såre eller skade. Dette demonstrerer

han ved å kutte opp sin egen strupe. Først

begynner ham med ganske mye iver og lyst til å

få til mye her i verden, men til slutt innser han

at uansett hva han har lyst til å gjøre, så kan han

like gjerne utsette det. Om det går aldri så langt

tid, så er det ikke noe umiddelbart poeng for

ham å gripe tiden. For tiden har han nok av.

Motstykket er tilsvarende. Vi vitner liketil den

motsatte effekten i teaterstykket “The Makropulos

Affair” av tsjekkoslovakeren Karel Čapek.

Operasangeren Elina Makropulos har stanset

kroppens aldringsprosess som 42-åring, men er

300 år gammel til sinns. Men hun er ikke lykkelig

av den grunn. Når hun har nådd alderen

300 år, og fortsatt er 42 år og frisk i kroppen,

har hun nådd et tidspunkt der alle de meningsfulle

prosjektene for henne er blitt gjort.

Hele hennes liv er levd ut. Alt meningsfullt en

person som henne skal ha gjort, har hun gjort. Hun

har dødd i det indre, og lever ut denne indre døden

manifestert som et tomt biologisk skall. Udødeligheten

tømmer således hennes livs affærer for mening.

Som filosof kunne Zapffe ha tenkt seg til et liv

der livets tilkortkommenhet ikke lengre er. Han

kunne tenkt seg til et liv uten en ende. Uten en

slutt. Et liv som fortsetter og fortsetter. Dersom

Zapffe ved et mirakel hadde blitt udødelig,

hadde han fått tid til å rekke å gjøre alt han ellers

ikke hadde fått tid til. Han hadde rukket å

gjøre hva enn han etterstreber. Spørsmålet er:

Skulle Zapffe ha hatt lyst på udødeligheten?

En skjebne verre enn døden

Et liv uten døden. Den meget kjente eksistensialisten

og forfatteren bak “Det annet kjønn”, Simone

Torturmetoden som er livet. José Saramago har

også skrevet en fascinerende roman som heter

“Dødens uteblivelse”. Det ble en av hans siste bøker.

Der skildrer han et underlig fenomen som plutselig

gjør seg gjeldende i hans hjemland Portugal.

For med et, så slutter folk rett og slett å dø. Den

eneste forandringen som skjer, er at folk slutter

å dø. Ingen dør. Det forekommer ikke ett dødsfall

grunnet sykdom, ikke én dødsulykke, ikke ett

fullført selvmord – absolutt ingenting dødelig.

Menneskene fortsetter likevel den lidelsen og

smerten å bli utsatt for ulykker, sykdom og al-

18


derdom. Mens døden uteblir. Dette blir mer en

forbannelse, enn en ønskedrøm gått i oppfyllelse.

Når det eneste som skjer, er at du ikke dør, består

fremdeles den pine livet inneholder. Hvert levende

øyeblikk blir således en skjebne verre enn døden.

Også kirkens følgere, de religiøse, blir umiddelbart

bekymret. Uten en død, blir det jo heller ikke en

oppstandelse. Da faller store deler av det religiøse

byggverket bort. En av de primære funksjonene

til religion – i hvert fall tradisjonelt – er tross alt

hvordan vi bør eller hvordan vi forholder oss til

døden. Det er mye annet også, men dette er en

veldig viktig del. Slik at når døden rettnå forsvinner,

faller en kjernefunksjon vekk med den.

Å få nye barn blir dessuten et problem. Dersom

man fortsetter å øke befolkningsmengden, kommer

det til slutt til å bli et befolkningsproblem.

Det kommer til å bli plassmangel. En av de tingene

som da brått går ut – med dødens uteblivelse

– er at vi ikke lengre lager barn. Det kommer

ikke noe nytt menneskeliv til. Resultatet er at en

ganske vesentlig aspekt ved livet renner vekk.

Hva er meningen med døden?

Døden gir oss mening. Vår venn Zapffe hadde

neppe taklet udødeligheten noe annerledes enn det

karakterene til de ovennevnte forfattere beskriver

deres karakterer gjorde i historiene sine. Hans liv

hadde nemlig også blitt meningsløst, dystert og

ille. Han ville heller ønsket seg å dø enn å være

udødelig. Å dø er en av de meningsbærende eller

meningsgivende dimensjonene ved livet. Døden

bidrar med å gjøre alt som skjer med deg nå og

i morgen, og etterpå, til noe skjørt og sårbart, og

til noe verdifullt – fordi den virker begrensende.

Knappheten som ligger til grunn for dine leveår

provoserer fram et hastverk og en beskyttelsestrang

som du trolig ikke ville vært foruten.

Du har ikke en evig tid på deg. Følgelig kan du

ikke alltid avvente og sette i gang med de viktige

oppgavene og forpliktelsene du har i livet til

senere, men er nødt til å handle her og nå, for

å få utrettet noe. For å gjøre det beste ut av det

du har. Du skynder deg, fordi det er ikke sikkert

du er her neste gang morgendagen gryr.

Dette bidrar til å gjøre at det som skjer nå, i

hverdagen, blir mer unikt enn hvis du har anledning

til å gjøre noe i all evighet framover.

Barn illustrerer verdien av døden veldig bra.

Dersom man hadde vært udødelig, hadde det

ikke vært noen “naturlig” eller kontingent begrensning

på hvor mange runder med barn eller

partnerforhold du kunne ha hatt. Det at tiden vår

er begrenset, gjør at de barna man har nå, er mer

verdifulle enn hvis man hadde levd evig, og kunne

fått barn tusenvis eller millioner av ganger.

Livet forutsetter døden. Døden gjør livet verdt

å leve. Den gjør at det som skjer nå, blir unikt,

spesielt og verdifullt, nettopp fordi du konstant

står i fare for å miste det. Dødeligheten befrir

oss fra den uutholdelige udødeligheten.

MARS 2020 UNIKUM NR 3 19


KOMMENTAR

Å ligge rundt er alt vi unge har tid til.

Er det dette vi mener med seksuell frigjøring?

seg før ekteskapet. Tvert imot. Sex er fint, vakkert

og viktig. Men den nye sexkulturen er tegn på et

gjennomgående problem med min generasjon.

Jeg blir kalt konservativ for ikke å ville ha sex

på første date. Dagens sexkultur illustrerer et

gjennomgående problem med min generasjon.

Denne teksten er basert på tematikken i Jakob

Semb Aasmundsens debutbok «Fri? Fanget

i en seksuelt frigjort tid» som er ute nå.

– Jeg tror ikke jeg vil ha sex på første date.

Hun tilter på hodet og gransker

meg undrende med blikket.

– Åja, er du kristen?

Jakob Semb Aasmundsen

Journalist og forfatter

Prøvekjøre kjerra

Jeg svarer at jeg ikke er troende og vi går begge

litt forfjamset inn i forelesningen. Senere spør

jeg vennene mine om de synes det er rart at jeg

vil vente litt med å ligge med noen jeg dater.

Tinderalderen

Min generasjon, milleniumsgenerasjonen, er

vant til å få det som vi vil. Og det med en gang.

Kun ved et tastetrykk. Enten det er klær, mat

eller bekreftelse på sosiale medier gjennom

likerklikk, kommentarer og delinger. Vi blir fort

utålmodige hvis vi ikke får ting med en gang. Vi

går lei hvis vi ikke ser øyeblikkelige resultater.

Denne utålmodigheten gjelder nå også relasjoner.

Jeg kaller det «Tinder-alderen». En tid hvor seriøse

forhold er en luksusvare du sjeldent kommer over,

og «bruk og kast»-møter er normen.

Utvidelse av skjønnshetstyranniet

I «Tinderalderen» er tid et knapt gode. Vi har sommerkropper

å klargjøre, toppkarakterer å kapre og

karrierer å drive framover. Vi har ikke tid til å surre

bort verdifull tid med noen uten at det blir noe.

Vi er stressa og ser etter snarveier hvor det er

mulig. Kjapp sex er derfor løsningen. God sex

på første date betyr at det er noe å satse på.

20

Samtlige reagerer enten med et lite «å så

søtt», som om jeg er en naiv, godtroende Disney-prinsesse,

eller med et forbauset «jeg

visste ikke at du var så konservativ».

Jeg synes disse reaksjonene er skremmende.

De kommer likevel ikke helt ut av det

blå. Det er stadig mer normalt å hoppe

til køys første gang man møter noen.

«Man må jo prøvekjøre kjerra før man kjøper

den,» som en venn sa til meg.

Seksuell frigjøring?

Dette er bare naturlig skal vi tro tinderkulturens

gallionsfigurerer: «Paradise Hotel»-deltakere og

fiktive karakterer fra amerikanske ungdomsserier.

Hva er problemet med sex med en gang,

spør de. Er ikke dette framgang?

Er det ikke tegn på en endelig frigjøring fra

århundrer med seksuell undertrykking fra

strenge religiøse og sosiale normer?

Jo, på den måten er det fint. Jeg vil ikke at vi skal

skamme oss for å ha sex. Jeg er ikke mot å hygge

Jeg er frista til å tenke sånn selv. Jeg tenker

selv at jeg ikke har tid uten å vite for sikkert

at «alt er på plass». Problemet blir at vi dømmer

på feil grunnlag. På Tinder og andre dating-apper

møter du folk basert på kun et par

bilder. Utseende er nesten alt som teller.

Når du møtes og sexen blir gradestokken, ender

alt opp å handle om utseende, kropp og fysiske

ferdigheter. Det hele blir en slags utvidelse av

skjønnhetstyranniet som blir umulig å flykte.

La oss lære å ta tid

Jeg er redd for at vi mister hva det vil si å skape

ekte relasjoner. For at vi skal ende opp ensomme.

Hvis vi forventer å få alt i hendene med

en gang, vil vi noen gang finne det vi leter etter?

Hvis vi kun dømmer etter det fysiske, vil vi da

ende opp med dem som faktisk er bra for oss?

Kanskje vi i stedet bør øve oss på å ta tid?

Tid til den gode samtalen. Tid til felles interesser.

Tid til kvaliteten, overfor kvantiteten.

Gode resultater tar tid å oppnå.

Naiv Disney-prinsesse eller ei, jeg

tror vi bør kvitte oss med sex på første

date-forventningene.


AVIS

TILBUDSGUIDEN

KJØRESKOLE

abo@morgenbladet.no

www.morgenbladet.no

Tlf: 23 33 91 80

50 % studentrabatt på Morgenbladet

Bestill her:

www.morgenbladet.no/student

BADELAND

Aquarama

Tangen 8

4608 Kristiansand

bad@aquarama.no

Tlf: 38 60 20 20

www.aquarama.no

Få 20% på Superpakken for bil hos

Wright Trafikkskole

avd. Kristiansand, Vennesla og Arendal!

Bruk kode sor20wri ved kjøp i vår

nettbutikk. Gjelder til 31.12 2020.

Info Kristiansand: Dronningens gate 46,

38 02 56 00, kristiansand@wright.no

Info Arendal: Munkegata 2, 46 44 93 74,

arendal@wright.no

Info Vennesla: Hunsfos Næringspark,

38 15 51 55, vennesla@wright.no

MUSEUM

Tollbodgata 22, 4611 Kristiansand

Kundeservice: 38 03 83 00

Ruteopplysning: 177

Studentkort 30 dager: kr 440,–

Gyldig i Kristiansand eller Grimstad

Periodebillett i Agder 30 dager:

Ungdom (16-19 år): kr 375,-

Ung Voksen (20-29 år): kr 495,-

Heltidsstudenter over 30 år: kr 495,-

Les mer på www.akt.no

TANNLEGE

Bade- og svømmeanlegget i Aquarama

har mye å by på. Med både badeland,

spa og et stort idrettsbasseng har

Aquarama aktiviteter og tilbud for

studenter.

Husk gyldig studentbevis!

DATA

Pippin AS

Kvadraturen

Henrik Wergelandsgt. 16

4612 Kristiansand S

Sørlandssenteret

Barstølveien 29

4636 Kristiansand S

www.pippin.no

Tlf:400 27 753

privat@pippin.no

5% studentrabatt

på alle Mac!

Husk gyldig studentbevis.

Vest-Agder-museet består av elleve

spennende besøksmål:

Friluftsmuseer, museumsjernbane,

levende fabrikk, Norsk

krigsseilermuseum, herregård,

kunstnerhjem og mye mer.

Kjøp årskort på vestagdermuseet.no

for kun kr. 349,- (voksen) og få tilgang til

alle museene.

www.vestagdermuseet.no

REISE

Dental Norge Kristiansand

Marviksveien 1

4631 Kristiansand

post@dentalnorge.no

Tlf: 38 69 99 93

www.dentalnorge.no

Undersøkelser med sjekk og rens av

tenner kr 490,- Vi har 15% studentrabatt

ved all behandling.

Mulighet for delbetaling.

Vi tilbyr akutt time på dagen.

FORENING

Studentturer med SuperSpeed

Ta en shoppingtur med SuperSpeed

og gjør gode taxfree-kjøp!

Her er makeup, parfymer, klær og

tilbehør til priser som ligger 30-50%

under veiledende landpriser.

Kjøita tannklinikk

Kjøita 17

4630 Kristiansand

post@kjoitatannklinikk.no

Tlf: 38 60 35 20

www.kjoitatannklinikk.no

Dagstur fra kr 50,-

Bestilles på colorline.no

50% rabatt på undersøkelse

inkl. røntgen og tannrens.

Opptil 30% på annen behandling.

MARS 2020 UNIKUM NR 3 21


Kulturkalender

Kristiansand

Ukentlig

Torsdager: Quiz kl 21 på Østsia Lørdager: Lørdagsuniversitetet kl 13.00 på Teateret Søndager: Improshow kl 20.00 på Håndverkeren

Når

Hva

Hvor

08. Februar

08. Mars

08.Mars

12. Mars

12. Mars

13. Mars

13. Mars

13. Mars

14. Mars

17. Mars

18. Mars

19. Mars

20. Mars

20. Mars

20. Mars

21. Mars

21, Mars

21. Mars

21. Mars

Utstillingsåpning: Tom Lid

Kunst: kvinnekroppen - en utstulling i andledning Kvinnedagen 2020

8. Mars-tog

Film: «Fucking Åmål»

Teater: Sult av Knut Hamsun

Teateret: Fugleleskerne

Quiz: Er du smartere enn en 5. Klassing?

Musikk: Emile the duke

Litteraturhuset KRS åpen mikk + Myk:tind

Film: «For sama»

Art night: Thom Hell, Bare flaks og verksted

Film: Begjærets dunkle mål»

Musikkbingo

Jonis josef, WOKE

Musikk: Ida Jenshus

Kunst: lørdagsomvisning i «savn»

12 gode råd fra to menn med lav utdanning

Musikk: Deathcrush. Musikk: DJ olle abstract

Musikk: Folkemusikkpub

Arteriet

Torvet

Cinemateket

Kilden

Kilden

Bakgården

Vaktbua

Vaktbua

cinemateket

SKMU

Cinemateket

Bakgården både og

Østsia

Vaktbua

SKMU

kilden

Vaktbua

Håndverkeren

Cinemateket

24. Mars

24. Mars

Film: «The wind will carry us»

Story Party Kristiansand / True dating stories

Teateret

Cinemateket

26. Mars

27. Mars

Film: «The unbearable lightness of being»

Musikk: Fay Wildhagen

Østsia

Vaktbua

27. Mars

27. Mars

Musikk: Boombox DJ Breakneck

Musikk: Darling West

Håndverkeren

Bakgården

27. Mars

28. Mars

Quiz: Er du smartere enn en 5. Klassing?

Rolling stones filmspesial + platemesse

cinemateket

Comfort hotel Kristiansand

28. Mars

28. Mars

Den store klesbyttedagen

Kristiansand platemesse

Aladdin Scene

Håndtverkeren

28. Mars

28. Mars

Musikk: Rust Nails + Blues supply

Musikk: I am K / Car.pool / Marenkvist

Teateret

Cinemateket

31. Mars

01. April

Film «A place in the sun»

Film «35 shots of rum»

Cinemateket

Cinemateket

02. April

02. April

Film: «Bait»

Musikk: Wardruna

Kilden

Teateret

02. April

03. April

Lidelse, smerte og mening

Musikk: King Skurk One/Larsiveli + flere

Østsia

Bakgården både og

03. April

04. April

Musikkbingo

Musikk: A tribute to Johnny Cash

Håndtverkeren

Cinemateket

22


Kulturkalender

Grimstad

Faste arrangementer: Lørdagsuniversitetet: Siste lørdagen i måneden på Grimstad bibliotek

Tirsdag og Torsdag: Dagkino på Grimstad Kulturhus

Hver uke: Torsdag: Quizshow kl 21 på Café Galleri

Når

Hva

Hvor

06. Mars

07. Mars

11. Mars

14 Mars

14. Mars

14. Mars

18. Mars

20. Mars

20. Mars

25. Mars

27. Mars

28. Mars

28. Mars

28. Mars

28. Mars

01. April

03. April Bokkafé

Odd Nordstoga: Min eigen song

Folkemøte: Campus park og svømmehall

Musikk: Ruben

Teateret: Riksteateret: Sult

Musikk: Dj Jam Dutch Delight

paint n slip

Jonis Josef, WOKE

Vinsmaking med Tekna

Gåten om Korset

Musikk: A tribute to Tom Waitz

Musikk: Jazzbrunsj

Musikk: DJ six

Lagersalg

Bokkafé

Forskerfokus: Aktive elever lærer bedre

Lounge Lokal

Grimstad bibliotek

Grimstad kulturhus

Rådhuset Grimstad

Bluebox

Grimstad kulturhus

Café Galleri

Bluebox

Bluebox

Apotekergården

Norkirken Grimstad

Smaue Bar

Fru Juske

café galleri

Gladpris

Grimstadbibibliotek

Universitetsbiblioteket

Café galleri

MARS 2020 UNIKUM NR 3 23


UNIKUM DIGGER vaktbua

Åsne Ingersdatter

Kulturredaktør

Vaktbua er et sted for alle, men ikke for hvem

som helst. Som bartenderen, Erling, med det

fancy skjegget sier: «Det er et sted hvor du kan

være den du er, sammen med andre som er

slik de er, og så prater folk sammen, hører musikk,

danser, og interesserer seg for Livet.»

Vaktbua finner du rett ved starten av Odderøya, et lite

stykke unna Tollbodgata aka utestedsklynga i byen —

en bortgjemt perle. Dette alternative utestedet er åpent

torsdag til søndag, og på fredager serverer de ulike

DJ-er. Jeg dro en kveld det var techno, og da var det

liv, for å si det mildt. Du kunne gå inn døra og rett ut

på dansegulvet. Vaktbua er ikke Kristiansands største

venue, men det er stort nok for en bra kveld på byen.

Med liten størrelse på lokalet skal det heller ikke så

mye til for å få til bra stemning, og jeg har aldri opplevd

at det ikke er et hett dansegulv der. En gang det

var DJ, som snurra disco og viste film på prosjektor og

jeg hadde kommet tidlig, hadde jeg dansegulvet helt for

meg selv før folk kom. Det finnes ikke mange utesteder

du kan danse fritt på et dansegulv alene og ikke føle

deg som en idiot, men Vaktbua er et av de stedene.

Vaktbua beskriver seg selv som «det lille stedet med

det store hjertet». Her ramler det inn alle slags mennesker,

men det er alltid bra stemning. Folk kommer i

snakk og det er lett å stifte nye bekjentskap i mylderet

av personligheter. Selv om toalettet kanskje er et av de

minste i hele verden, de ikke serverer sprit og garderoben

er én knaggrekke rett innafor døra, finner du

ikke et koseligere eller mer laid back utested i byen.

Vaktbua har også konserter med både store og små band,

så følg de på Facebook for å se hvem som spiller fremover.

I deres konsertserie «kortreist» kan man finne nye lokale

talenter, og om du selv vil spille er det bare å sende dem

en mail. På veggene er det kunst fra lokale kunstnere,

og noen ganger er det vernissage når en ny utstilling

åpner. Vaktbua er kanskje et lite sted, men de gjør i hvert

fall sitt for at Kristiansands kulturmiljø skal blomstre.

Så, om du vil oppleve: verdens minste toalett, verdens

kuleste skjegg på en bartender, et sykt bra dansegulv, et

alternativt utested i Kristiansand, et sted du kan være

deg selv, et sted du garantert kommer i snakk med

mange ulike mennesker - da er Vaktbua et sted for deg.

24


ANMELDELSE: «YOUNG STAR» AV JUNO

Adrian McAllister-

Musikkanmelder

Denne uken har jeg frydet mine ører med debutalbumet

til det Trondheimsbaserte bandet

JUNO. Jeg har vært så heldig og få opplevd de

live et par ganger før release og har ikke

annet en glødende anbefalinger å videreformidle.

(mulig jeg også gikk på musikklinja

samtidig som den ene sangeren)

Hva får man når man kombinerer: akustiske

instrument, asymmetriske takt perioder,

samfunnskritiske tekster, en dæsj frijazz og

god gammaldags pønkenergi? Jo, noe jeg

kommer til å like.

Albumet er meget godt strukturelt bygd opp

med mere moderne, lyttervennlige låter med

uregelmessige delvis friimproviserte avbrudd

med titlene «Mood». Vi når energiske

høydepunkt med låter som åpningsnummeret

«They See You» og «Baby I›m Shocked» og

ballader av de sjeldne med «Need you to know»

Ellers må jo en nevne de anstrengelsesløse

virtuose musikalske «chopsene» som

gjennomsyrer hvert øyeblikk. JUNO klarer å

vise sine ferdigheter uten å slå lytteren over

hodet med tekniske manøvre. Alt I alt er dette

forhåpentligvis hvor noe mainstream musikk

vil fortsette sin utvikling.

Hør på Juno!

MARS 2020 UNIKUM NR 3 25


PODKASTENE

«OSS PRIVILEGERTE IMELLOM»

PROGRAMLEDERE: Matias, Jacob, og Kristian.

TEMA: Norges klart beste podkast med skarp politisk analyse og

5-stjerners satire. I studio sitter hobbysosialisten, SiA-sjefen, liksom-journalisten

og en meget privilegert gjest.

«SKRÅBLIKK»

PROGRAMLEDER: Vegard.

TEMA: Skråblikk er en podkast for deg som elsker intellektuelle

samtaler, men ikke har nok venner med liknende interesser. Skråblikk

er perfekt å lytte til på bussen eller i bilen på vei til jobb eller

skole, mens du støvsuger hjemme eller i det du prøver å sovne.

Skråblikk finnes på YouTube, Spotify, Apple Podcasts og alle andre

steder de kan finnes.

«TROLLETS TILSTAND»

PROGRAMLEDERE: Odd, Krister og Julie.

TEMA: Savner du eventyrstund fra barnehagen? Fortvil ikke; i Trollets Tilstand

kan du gjenoppleve de klassiske folkeeventyrene når de fortelles av tre selverklærte

komikere. Nesten like bra som en barnehagelærer.

Odd, Krister, og Julie er tre ukulturerte nittiseksere fra indre Agder som tar

for seg et nytt folkeeventyr i hver episode. Her møter de på snakkende dyr,

prinsesser, fæle foreldre og - ikke minst - troll. Faste innslag i podkasten inkluderer

Hard Facts, hvor gjengen serverer obskure og ofte ubrukelige fakta

om eventyret som tas opp, og Beste Moderne Gjenfortelling, hvor de prøver å

trekke linjer fra 1800-tallet til moderne popkultur.

Trollets Tilstand er å finne på Facebook, Podbean, iTunes- og Spotify, hvor de

poster en ny episode annenhver fredag.

«MANGFOLDSPODDEN»

PROGRAMLEDERE: Karen og Henriette

TEMA: Hva er mangfold? Karen og Henriette stiller spørsmål og diskuterer

temaer rundt dette og leter etter svar

26


Mastergrad fra universitetet i agder

Fordyp deg i det

du er interessert i

3 grunner til å velge en masterutdanning

1 2 3

Gir deg et faglig

fundament når du

skal søke jobb

Et mer kunnskapsintensivt

arbeidsliv

stiller høyere krav

Gir deg flere

valgmuligheter

Oppdag dine mastermuligheter

på uia.no/master

MARS 2020 UNIKUM NR 3 27


L

LEDE

«STILLINGENE SOM ARBEIDSGIVER

GRAFISK

ANSVARLIG

VI SØKER DEG SOM:

HAR GRAFISK KOMPETANSE

KAN ADOBE CREATIVE CLOUD

KAN JOBBE STRUKTURERT

ANSVARLIG

REDAKTØR

VI SØKER DEG SOM:

ER GOD TIL Å SKRIVE

HAR GOD FORMIDLINGSEVNE

ER FLINK TIL Å ORGANISERE

28


LYSER UT

ERVERV

VERNE SER ETTER PÅ CVEN»

VI SØKER DEG SOM:

KAN SETTE OPP REGNSKAP OG BUDSJETT

HAR KUNNSKAP INNEN MARKEDSFØRING

HAR GODE KOMMUNIKASJONSEVNER

VI TILBYR:

ETTERTRAKTET KOMPETANSE

LEDERVERV PÅ CVEN

HONORERT STILLING

(FRIVILLIG ARBEID MÅ PÅREGNES)

SØKNAD KAN SENDES TIL:

STYRELEDER@UNIKUMNETT.NO

FRIST: 15. APRIL 2019

MARS 2020 UNIKUM NR 3 29


SHORT STORY

the dollhouse

Tobias Klausen

Writer

I remember when I was little. Mom came home with a

brand-new doll that I’d been begging her for ages to get

me. The reason for her sudden gift still eludes me to this

very day, but I remember being so happy. She also said

something, something that really struck me as a child,

something profound. But I can’t recall it, all I remember

is that happiness of the brand-new doll. Perhaps I

was too young to understand the importance of what

she said, or simply too naïve. Or I just simply forgot.

***

Day 1

“HEY! CAN ANYONE HEAR ME!? HELLO!? I

NEED HELP! SOMEONE, PLEASE HELP ME!”

With each pound I was hoping I was hitting the door

hard enough to turn it to dust, but with each pound, the

realization that I was a prisoner slowly started sinking

in. The door was going nowhere, and neither was I. I’d

been awake for two hours, and desperation was starting

to kick in. Or rather, it was taking over. My fists were

starting to ache from all the hammering, all of it to no

avail. The only response I got was a deafening silence.

I returned to the neat, little living room, hurling myself

into the lounge chair. Why was I here? Where exactly

was here? And the most important of all, who was I?

My memory was covered in an unfathomable fog, one which

I could not penetrate no matter the amount of concentration

I poured into it. All I could remember was what I believe

is my name. Ken. From whence it came, I do not know. But

whenever I tried recalling my forsaken memories, that

name popped in. It was like an eerie voice, whispering in

the back of my mind, and what scared me, is that I’m unsure

whether it was my inner voice, or someone else’s. However,

at that moment, uncovering my lost memories was the

least of my worries. I was still locked inside this house.

Still trapped.

And this house, this house was so horrifyingly perfect.

The living room draped in royal red, and lavished with

the most dazzling antiques, from the grandfather clock

inscribed with Greek letters, to the fireplace that could’ve

been ripped straight out of a Renaissance book. The kitchen,

terribly outdated, yet still retaining the charm of old

fashion, with the dining table placed right in the middle.

The second floor, with its marbled bathroom, and two fully

furnished bedrooms fitted with king-sized beds. Everything

was perfect, too perfect. The only imperfection, hidden in

plain sight, was the sky. Glancing out the windows, one

could see that the tapestry that was the sky, was nothing

but another diversion, carved into concrete walls which

encapsulated every window. Upon breaking the glass, I

had uncovered the illusion, and come to realize that the

only way out of here, was the one, locked, front door.

If someone had decided to keep me captive here, then

for what reason? Ransom? I couldn’t remember a single

relative nor friend, so who would that be? Then why

was I here, locked up? Maybe it was some sick experiment?

Or some game show? Even a joke struck me as

a possibility, but this was too extensive to be a joke.

I…I can’t give up though. There must be a way out!

There must be an answer to this! There must be…

Day 2

My fear of starvation was turned obsolete, as when I

woke up from my nap, I discovered that the fridge was

filled to the brim. I know it wasn’t before. Someone

must have been in here. Someone knows of my presence

here. Someone is keeping me here. But who? Why?

These questions still swirled around in my head, like

a storm that would not settle down. A storm that kept

brewing. The many empty hours got filled by theorizing,

pounding, yelling and occasionally, begging.

It’s getting…frustrating. Why was I here? Who was I?

Something deep within me tells me that all the answers

are on the other side of that locked door. But maybe,

maybe if I was patient. Maybe my warden would

reveal themselves. Maybe, I would have answers.

Day 3

Food got refilled. Same with drinks. I’ve noticed

that nothing unhealthy is being provided. Only

along the lines of salads, smoothies, and the occasional

meat. I was in pretty good shape, maybe

my warden would want to keep me that way.

I walked around the house, the perfect, little house.

Nothing new. Nothing. Just a vast emptiness in a

room filled with meaningless trinkets. I picked up a

pillow and threw it across the room in frustration.

Something…something about that movement…

familiar…was it perhaps familiar?

My head started throbbing, as I desperately

chased that memory, on the verge of catching only

for it to seep through my fingers like air. Have

to lay down. Maybe, I’ll remember it later.

Day 5

Nothing. No one’s coming. I’m alone. I…I think I’m

going crazy. I thought I saw a silhouette of someone,

only to realize it was my own shadow. Sometimes, I

think I hear a creak, even a voice. But there’s no one

here. Except me. Why was there two bedrooms? Is

someone else coming, or maybe, was supposed to be

here? There’s…too many questions without answers.

I tried throwing the pillow again, in hopes of triggering

the same memory that eluded me two days

30


ago. But nothing. Almost…like it was deleted, like

a bug in a program that was not supposed to exist.

Everything about this situation, was surreal.

Day 10

I had to turn the pictures in the living room around. I

think they’re watching me. I’m not going mad; they’re

definitely watching me. Hope is dying, along with my

fighting spirit. But the worst part about this perfect, oversized

house, is the silence. Only me. Only my footsteps.

Sometimes, I wish the things my brain conjured up for

me to see or hear was real. Just so I wasn’t alone anymore.

I don’t care if it’s a ghost or a serial killer anymore.

The silence…it was horrifying.

Day 19

Vivid dreams haunt me. My imagination is running wild.

A red cup keeps flashing in my mind. A party. Was I at it?

Why can’t I remember anything? Who am I? Who am I!?

I’ve stopped hammering on the door. It’s no use.

I tried staying awake once. To catch whoever is bringing

food, but I never saw them. Eventually I fell asleep,

and as I woke up, food was replenished. My hunger

was satisfied, but not my starvation for answers.

Give me something. Something.

Day 28

All alone. All alone. No one is coming. I’m all alone. All alone.

All alone. No one is coming. I’m all alone. Will I die all alone?

All alone. No one is coming. I’m all alone. All alone. All alone.

Day 32

…What is this?

As I entered the living room, the scent of spices and cookies

lured its way into my nostrils. Upon the table, a tea party was

set, two cups brimming with piping, hot liquid. I sniffed, but

couldn’t recognize the smell, which immediately made me

suspicious. Something was different today. Why though?

I heard a creak from upstairs, but as my imagination had

proved multiple times that it loved putting me through

cruel jests, I thought nothing more of it. Something must

have been different today. Why two cups? Something within

me throbbed faster, as a tiny hope reignited. Maybe

someone else was coming? I know how callous it was of

me to wish another person into this horrid situation, but

for me to go through it alone any longer…I was afraid I

wouldn’t be able to handle it…I’d even contemplated an alternative

way out. I took a quick sip, in case there was any

drug or poison in it. My fears were quelled when I tasted

the sweetness of citrus tea. It was utterly exquisite to have

something besides the diet food I’d been force fed the last

month…month…it’d already been a month in this confinement.

I couldn’t take another month, I just couldn’t.

Lately, I’d been trying to sleep as much as possible,

make time pass without having to be awake in this

madness. But my body refused, as my brain made

too much noise. So instead, I’d been exercising, doing

different exercises to keep my body in shape. It was

already pretty chiseled; and I’d like to keep it that way.

But my hair was becoming a nest of black, messy locks.

I did my routine and went to shower. I thought

the biscuits would serve me as my reward. As

I passed by the second bedroom, the door was

partly opened. I was sure I’d closed it yesterday.

Just to calm my nerves I went in to check it.

And in the bed of the second bedroom, laid another person,

a guy, sleeping soundly like the world was at peace.

Day 33

Still asleep. I couldn’t find it in myself to drag him from

the realm of dreams. Drag him into this horrid reality.

And he was alive, I’d seen his chest silently rise.

I’d descended into the lounge chair in the living room

MARS 2020 UNIKUM NR 3 31


to ponder. Who was he? Why was he here? Although his

arrival had brought with him a pile of new questions,

the weight of which I felt weighing me down, he also

brought something else. Hope. I wasn’t alone anymore.

I heard the very same creak I had yesterday. Was he finally

awake? I couldn’t stay put, not for a second longer. I ran up

to the second bedroom. And there he sat, his face draped in

grogginess, pushing a few long strains of brown hair out of

his face, as if he’d just woken up from a long slumber. He looked…handsome,

slimmer than me, but roughly the same age.

No, that was wrong to think. Wait, why was it wrong? I felt

another migraine taking root in my head and decided to

stop thinking about it unless I wanted it to sprout further.

“Uh, who are you?” he asked rubbing

the sleepiness off his eyes.

They were dark blue, like the depths of the sea. I flustered,

as I didn’t know entirely how to respond. Had

I been this alienated by human interaction?

Neither remember anything, Alex seemingly less than me.

Yet somehow, he seemed more confident, more hopeful.

Of course, his spirit hadn’t been broken yet. Unlike mine.

Day 35

Alex was a restless soul. He continuously walks around

the house, for the sake of movement. I felt an odd sense

of happiness though, as I wasn’t alone anymore. Someone

shared this nightmare with me, and that made

it a bit more manageable, as egoistic as that sounded.

But I still wanted to escape. I still wanted answers.

Day 37

Alex wasn’t into exercising, but he certainly was cheering

me on and pushing me while I did it. It felt nice,

as I wasn’t stuck in this empty space anymore. He was

a quirky soul; he conjured the most insane possibilities

of what might have happened to us. Aliens, mental

hospital, that we were among the last survivors of an

apocalypse, and the stories went on and on. He was

good at telling stories and acting them out as well.

“I’m…Ken. You can call me Ken,” I responded awkwardly.

He looked at me, as if something was

strange. Then I realized what.

“Uhm, who are you?” I stifled.

“I’m…”

His light voice trailed off, as if the answer was lost to him.

“I…I don’t remember…,” he faltered, panic engulfing his eyes.

His response caught me off guard as well as himself. He

sprang out of the bed, half-naked, and grabbed my sides.

“Where am I!?”

How could I respond to that?

“I…I don’t know. In some house?” I explained.

But just like that explanation hadn’t satisfied me, neither

did it him. But it seemed like the two of us were in the

same predicament and thus, he deserved to know what

I’d learned the last month. I found some clothes for him in

the closet, and together, I showed him around our prison.

Day 40

“Have you noticed huge shadows passing by

every now and then?” Alex inquired.

I shook my head. The madness must be lurking on him,

and I didn’t want to fuel the disillusions. We probably

both saw the same ghosts haunting us, any sane person

would go a bit haywire under these circumstances.

Day 43

Tea and biscuits were a common occurrence rather than

a rarity now. Alex had told me to watch out so I wouldn’t

gain any weight from all the cookies, but I rebutted with

the fact that I don’t believe there’s enough to sustain a

weight gain. We sat in the living room, drinking, snacking

and laughing. Alex went on about a big conspiracy theory,

and I was lending an ear to his absurdities. He had such

a charisma to him, an opposite of me. He still hadn’t

lost hope, quite the opposite, he almost seemed to enjoy

himself in my company. Which somehow made me…glad?

No, that wasn’t right, something was…wrong about that.

But when I tried digging for why, the headache started.

“Hey, are you okay?” Alex reached for me.

“Yeah, just a passing headache, it’s

gone now,” I reassured him.

“I have those too, on occasion. Often

at night, it’s really scary.”

Day 34

No name had come to the guy, but something was needed

to address him by, so he wanted the name Alex. Just like

me, he’d tried to pound on the door, scratch on the concrete

that laid behind the windows, and even seen if there

were tools to demolish the walls. He had found nothing.

The food rations had been increased along with the occupants

in this perfect, oversized house. We’d been sitting in

the living room, but there wasn’t much for us to talk about.

I met his eyes, and they were even deeper than

I’d noticed before. Like a bottomless ocean.

“Especially…when I go through it alone…,” he added.

I felt my heart beat faster, heat rising in my cheek. I

32


was unsure whether the implication was wishful thinking

from my side or his intention. He rose and went

up the stairs. I followed, hoping that instead of tallying

more question, I would finally find an answer tonight.

He’d gotten undressed and placed himself underneath the

blankets, leaving enough room besides him for someone

else to join. Someone like…me. A throb jolted through

my head, as if something was alerting me of the wrongdoing

I was considering. But why was is wrong though?

Wasn’t this…who I was? What was wrong with that? I

ignored the pain, and stiffly lowered myself next to him.

We laid there, in an unshakeable silence. Until finally,

Alex wrapped his hands around me and placed his head

on my chest. The physical contact with another human

was so comforting, and without my permission, my own

hands instantly wrapped themselves around Alex.

And then, we fell asleep.

Day 47

We’d continued sleeping together, even kissing sometimes

before we let our consciousness slip into the realm

of dreams. The house had gotten warmer since then,

cozier. We still laughed and talked together, but something

else was lingering in the air. I was truly happy that

Alex had come. I never stopped thinking of escape, but

suddenly, the days seemed to have gotten a lot shorter.

Day 50

The night before, we tried sex for the first time. I had felt so

dumb. Alex needed to show me everything, and I felt like a

child. But once I’d gotten the hang of it, our naked bodies

clashed together repeatedly, as if moved by an unseen force,

in pure ecstasy and pleasure. He told me he had plenty of

other things to show me, that would heighten the experience.

Some were a bit too…extreme to me, which seemed to

disappoint him. He told me it was okay, but I could see the

dismay in his eyes. Maybe…maybe I just needed to loosen

up a bit. I couldn’t stand the thought of annoying him.

Day 56

So many days have passed. Alex found it curious that I kept

count. He thought it was a bit obscure, and he didn’t see

the meaning of it. He felt that every day should be valued,

and not counted like a number. I agreed but counting

brought me some comfort. He’d just shrugged it off, but I

could tell it bothered him. I hadn’t tried some of the new

sex stuff, maybe if I did, he wouldn’t be so annoyed with

me. I had been reluctant and perhaps somewhat distant

lately. I couldn’t stand the thought of bugging him.

Day 64

I had the weirdest dream last night. My vision was obscured

in darkness, as if I was floating in nothingness.

But I felt everything. Hands, hands undressing me, touching

me, groping me. I couldn’t scream, as if my mouth

was unable to produce the sound. I couldn’t move, as

if my body was frozen in place. I woke up, sweating,

startling Alex who was sound asleep next to me.

It was a dream, but something within me told me I wasn’t.

Day 70

The cup, the pillow throwing, the dream, what was

their connection? Who was I? Lately, I’d gotten more

obsessed with the questions haunting me. I wanted

out, out of this fog that clouded my mind and out of

this house. Alex had tried calming me down, but I

was reaching a breaking point. He tried calming a

storm that had been brewing for far too long. An effort

which he didn’t want to spend energy on.

“You’re overexaggerating, we’re doing fine here,

and someone will come to help us,” he growled.

“How do you know that!? For God’s sake, we

can’t even remember our names!” I yelled.

“We don’t need names! We have each other, don’t

we? Isn’t that enough? Am I not enough?”

It was as if an invisible bullet had been shot, and I had

to stagger upon its impact. Alex looked frustrated, and I

could feel myself on the verge of tears by his implication.

“N-no of cou-!”

I was cut short by his loud scoff, and he turned

around and went upstairs. I followed in pursuit,

but he’d locked himself in his room. He wouldn’t

answer my desperate calls. I cried and cried. I

couldn’t stand the thought of losing him.

Day 71

Alex’s gone.

His bedroom door was open when I woke up, and he

was gone. Vanished. Nowhere in the house. I tried the

front door. Still locked. It was like…he’d never existed.

Tea and biscuits weren’t served today.

I was all alone again.

All…alone.

Day 73

No, Alex couldn’t have been a figment of my imagination.

His touch had been real, the things we’d done had

been real, even the pain of it had been real. But where

was he? Was this…somehow my fault? But why?

WHY!?

Day 75

Time passed with the drop of my tears, as they steadily

streamed down my chin. I couldn’t stop it, just like

I couldn’t stop the flow of time nor stop this horrid

nightmare I was living in. I shouldn’t have pushed Alex,

shouldn’t have driven him away. This was my fault. It

had to be. Maybe this was my captor’s punishment? I

“Are you okay?”

MARS 2020 UNIKUM NR 3 33


don’t know. What I did know, was that Alex was gone.

And I was

All alone.

Day 77

All alone. All alone. Alex isn’t coming. I’m all alone.

All alone. All alone. Alex isn’t coming. I’m all

alone. Will I die all alone? All alone. Alex isn’t coming.

I’m all alone. All alone. All alone.

Day 8?

Where? Why? How? Who? Would I ever know? No,

don’t think of that. It had made Alex leave. Never think

of that. Please, Alex, just come back to me. Please…

Day 9?

I’m sorry. I’m sorry. I’m sorry. I’msorry. I’msorry. I’msorry.

I’msorryI’msorryI’msorryI’msorryI’msorryI’msorry.

Day ???

Maybe, maybe the curtains could be tied into

a noose? Maybe…maybe they could…

“It’s okay, it’s okay, you can make it up to me. There’s

someone, someone who wants to see you.

He can help us if we help him. But he wants you,

wants something from you. Can you do that,

do that for us, do it for me?” Alex smiled.

I couldn’t lose him again. I blurted

out yes without hesitation.

Day ???

It hurt, sometimes, depended on the man. They were

everything, from young to old, skinny to fat. But for me

and Alex to be together, I had to do it. For us to survive.

That was what Alex told me. He didn’t want to show

me the world, he said it was ugly and cruel. That I was

better off letting him take care of it. I didn’t question

him or this world. I wouldn’t risk losing Alex again.

So, I would suffer, through the pain, through the emotionless

sex, through Hell itself, just to be with him.

After all, we escaped the dollhouse together…right?

***

Day ???

The bright light slowly faded into a familiar darkness,

as the fabric tightened around my neck and stopped

air from flowing into my lungs. I didn’t struggle, why

would I? This was liberation, from this confinement of

despair. I would be free. Although, I would die alone.

Now I remember what my mother told me. I

can’t believe it has eluded me all these years.

“Never treat people like dolls, Alex. Never treat people

like they’re an object for you to use, to take advantage

of, to play with. People aren’t dolls, Alex.”

Day ???

But I wouldn’t.

As air once again began flowing through my lungs, I

opened my eyes to find my savior standing above me.

It was Alex. I thought it must be another mirage, another

illusion conjured by my desperate mind. But a single

touch revealed that he was there, in flesh and bones.

I cried tears of joy and couldn’t manage to formulate

a comprehensible sentence. He wiped my tears.

“I…I got the door open, Ken. I’ve been outside. That’s why I

didn’t come back. I didn’t want you to see it,” he whispered.

I didn’t understand nor did I care about the outside.

All I cared about, was seeing Alex again. We

could have been stuck inside that house for eternity

for all I cared, as long as it was with him.

“It’s…a rough world. The things you have to do to survive.

I couldn’t do it alone, Ken. I need you; I need your help.”

He needs me. That’s all I wanted to hear.

“I’m sorry, so sorry,” I stammered, the guilt of our

previous encounter still weighing heavily on me.

34


TAnkeSYnkroniseringsMAskinen

Kristian Nygård

Forfatter

Etter årevis med utrettelig utvikling og forsøk på rotter, aper

og til sist mennesker, var den endelig ferdig. Utenom noen

uheldige episoder med påfølgende innleggelser på psykiatrisk,

var redskapet en bragd uten sidestykke, en perfekt

syntese av IT-, nano-, og nevroteknologi, med innslag av

psykografi og elektrosjokk. Nå var tiden moden for fullskalatesting.

Utviklerne, på oppdrag fra den svært rike og innflytelsesrike

lobbygruppen XXXXXX, bestemte seg for å teste

den på en spesielt krevende gruppe: miljøvernaktivister.

Rundt 200 av dem var samlet utenfor Stortinget med det

samme gamle klimahysteriet. En ung jente med

musefletter holdt en tale om naturen, regnskogen, bærekraft,

overforbruk, plasten i havet, kjøpepress, kjøtt; en appell om

trangsyntheten til interessegruppene og politikerne, om

feilsporet verden og samfunnet og enkeltindividet befinner

seg i, om vår felles kognitive dissonans; om hvordan vi

tviholder på fortiden fordi vi er redd for å møte framtiden,

om den felles globale bevisstheten og pliktfølelsen vi trenger

for klimahandling, om hva som skaper reell lykke.

Man kan lure på hvordan hun klarte å innarbeide alle disse

temaene på en sammenhengende måte i talen, men hennes

retoriske evner var enestående. Aktivistene jublet ved hver

innertier mot oljelobbyen, politikerne de har rundt lillefingeren

og forbruksmønsteret befolkningen har blitt slaver av.

De vaiet med bannerne sine, som sa ting som «NEI TIL BRUK

OG KAST», «JORDEN HAR FEBER», «SYSTEMENDRINGER,

IKKE KLIMAENDRINGER», «JA TIL GJENBRUK OG GJENVIN-

NING», «TA VARE PÅ JORDA», «TA VARE PÅ TINGENE», «VI

MÅ VÅKNE», mens de tok inn fellesskapsfølelsen og begeistringen

om at de gjorde det rette, at de sto opp mot makten.

gjenstand i hånden på størrelse med en biljardkule. Da

talen gikk mot slutten, da den var på vei mot klimaks,

dens «I have a dream»-øyeblikk, hvor taleren skulle

snakke varmt om en framtid der mennesker lever i pakt

med naturen og med hverandre, trykket mannen i solbriller

og hettegenser på en knapp på biljardkulen.

Stillhet – man kunne hørt jorden dreie om sin egen akse

i den stillheten. Taleren fullførte aldri setningen sin om å

skape en bedre fremtid for våre barn og barnebarn, og så i

stedet tomt ut i luften. Ingen av aktivistene jublet; journalisten

var ikke lenger inspirert; bare mannen i solbriller og

hettegenser var upåvirket. Alle i femti meters omkrets var

rammet av den samme tanken, det var som om isen sprakk

under føttene deres og nå druknet de i denne tanken, en

altoppslukende tanke som fikk aktivistene til å glemme

hvorfor de sto der foran Stortinget. I et langt øyeblikk glemte

alle om tid og sted og identitet og fri vilje. Tanken dannet et

nytt fundament for disse tidligere så engasjerte og selvsikre

aktivistene, den rang som kirkeklokker i hodene deres, en

transcendentalt voldelig tanke som lød: «JEG ER TEIT».

Lite ante aktivistene at dette var en kollektiv erkjennelse ‒

alle følte seg for teite til å spørre hva som skjedde. De så på

hverandre, og vendte seg forlegent vekk når blikk møttes.

Alle var livredde for at noen skulle finne ut de var teite.

Én etter én fant de frem mobilene ‒ de sjekket Facebook,

Instagram, Snapchat, TikTok. Profilene sjokkerte dem, for

de var så teite! De slettet snappene fra demonstrasjonen,

slettet bilder om miljø og naturvern, sluttet å følge miljøsider.

Takk og lov, de følte seg litt mindre teite nå. Likevel

ble det fort uutholdelig for demonstrantene å være rundt

hverandre og risikere å bli avslørt. De slapp bannerne som

sa «NEI TIL BRUK OG KAST!» på bakken og gikk hver til sitt.

Mange vennskap brøt sammen den dagen, det åpne fellesskapet

i kampen de kjempet sammen var erstattet

av et usynlig fellesskap, et fellesskap de ikke visste noe

om ‒ nemlig denne tanken de ble simultant infisert av.

Journalistene til stede ble genuint rørt, inkludert en som

aldri hadde brydd seg om miljø og faktisk var skeptisk til

FNs klimapanel, men han innså nå hvor konspiratorisk det

var, og han skammet seg over dette, spesielt som journalist

som liksom skulle spre sannhet. Han følte seg inspirert til

å skrive en kronikk i stedet for den lille notisen han først

så for seg. Han følte et fornyet samfunnsansvar, han kjente

den samme kriblende trangen til å gjøre noe verdifullt som

hadde ført ham til journalistskolen for 25 år siden. For første

gang på lenge følte han seg ikke bitter, i hvert fall ikke for

noe annet enn dem som våget å ødelegge framtiden for de

neste generasjonene, for første gang på lang tid følte han at

livet hans hadde mening, for første gang på lenge følte han

seg ikke irrelevant i den nye alderen med sosiale medier

og clickbait. Han gliste mens han hørte talen og jublet med,

han glemte sin presseetiske plikt til distanse, men dette

dreit han grundig i nå, dette var ikke tiden for distanse, det

var nettopp «behovet» for å se «begge sider» som hadde

ført ham til å fornekte. Nå var tiden inne for å føle på kallet

til å gjøre verden til et bedre sted, pokker ta konsekvensene.

Han gikk rundt, tok folk i hånden og sa «Stå på!»

Midt i demonstrasjonen sto en mann med solbriller, hettegenser,

aluminiumsfolie under hetten, og en metallisk

Journalisten skrev bare en notis om demonstrasjonen,

for han husket lite fra den (i ekstasen ved talens

klimaks hadde han glemt å ta notater) og fnøs

over dette klimagnålet. Han fortsatte å skrive clickbaitartikler

som før, og fortsatte å være bitter.

Aktivistene kjøpte nye klær og hårprodukter, og da følte de

seg litt mindre teite. Etter hvert kjøpte de nye mobiler, TV-er

og biler; de så på kjendiser på TV fordi det fikk dem til å føle

seg mindre teite. De leste clickbaitartikler. De spilte Candy

Crush og distraherte seg. Likes og delinger og kommentarer.

Men uansett hva de gjorde, greide ikke aktivistene å fullt

ut rømme fra den smertefulle erkjennelsen: «JEG ER TEIT»,

og så klart, alle trodde de led alene. Alle trodde de var de

eneste som var teite. Dermed fortsatte de å kjøpe nye ting.

Tankesynkroniseringsmaskinen, eller TASYMA, Snart

var så godt som hele befolkningen smittet av tanken

«JEG ER TEIT». I XXXXXXs øyne kunne ikke TASYMA

vært mer vellykket, for det året økte BNP med 3,6%.

MARS 2020 UNIKUM NR 3 35


BSU

Boligsparing for ungdom

Få tilbake

Staten gir deg

200 kroner for hver

1000-lapp du sparer

(skattefradrag).

Knallrente

Bankens beste rente!

Du får mer igjen enn

du setter inn.

Boliglån

Når du beviser at

du kan spare, sier vi

lettere ja til boliglån.

sor.no/bsu

36

More magazines by this user
Similar magazines