Milos magiske reise

Fantasy-klassikeren endelig på norsk
SOLGT I OVER
4 MILLIONER
I USA
MILOS
MAGISKE REISE
NORTON JUSTER
Illustrert av JULES FEIFFER

Milos magiske reise
1

MILOS
MAGISKE REISE
NORTON JUSTER
Illustrert av JULES FEIFFER
3

Milos magiske reise
Originalens tittel: The Phantom Tollbooth
Copyright © Norton Juster 1961, fornyet 1989
Illustrasjoner copyright © Jules Feiffer 1961, fornyet 1989
Originalen er utgitt av Alfred A. Knopf,
et imprint i Random House Children’s books,
en avdeling i Penguin Random House LLC, New York.
Copyright © Ventura forlag AS 2020
Oversettelse: Andreas Kristiansen
Illustrasjoner: Jules Feiffer
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Skrift: Adobe Garamond Pro 13,5/16,5 pt.
Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia
1. opplag mars 2020
ISBN 978-82-8365-094-5 (Innbundet bok)
ISBN 978-82-8365-095-2 (Ebok)
Ventura forlag AS
2312 Ottestad
post@venturaforlag.no
www.venturaforlag.no
4

Innhold
Milo – 7
Forbi Forventninger – 13
Velkommen til Ordopolis – 27
Forvirring på markedet – 39
Kort Prosess – 49
Milde Makaber forteller – 61
Den kongelige banketten – 69
Tullbillen melder seg frivillig – 81
Alt avhenger av perspektivet – 89
En fargerik symfoni – 97
Dunder og Braaket – 113
Den tause dalen – 129
Forhastede Slutninger – 143
Dodekaederet viser vei – 153
Denne vei til uendeligheten – 165
En veldig skitten fugl – 173
Uvelkomst-komité – 189
Luftslottet – 201
Mål og Mening vender tilbake – 213
Farvel og god dag – 227
Oversetterens etterord – 231
5

6

1
Milo
Det var en gang en gutt som het Milo som ikke visste
hva han skulle ta seg til – ikke bare noen ganger, men
alltid.
Når han var på skolen, lengtet han etter å være ute, men
når han var ute, lengtet han etter å være inne. På hjemveien
tenkte han på å komme hjem, men når han var kommet
hjem, tenkte han på å dra ut. Uansett hvor han var, skulle
han ønske han var et annet sted, men når han kom dit, lurte
han på hvorfor han hadde giddet. Ingenting interesserte ham
egentlig – minst av alt de tingene som burde ha gjort det.
«Nesten alt virker som bortkastet tid», bemerket han en
dag han gikk motløs hjemover fra skolen. «Jeg skjønner ikke
poenget med å lære å løse tåpelige mattestykker, eller regne
ut hvor mange turnips jeg får igjen, eller å vite hvor Etiopia
er, eller å stave ‘interessant’.» Og siden ingen faktisk tok seg
bryderiet med å gi ham en grunn, anså han hele opplegget
med å tilegne seg så mye unyttig kunnskap som den mest
bortkastede bruken av tid som fantes.
Mens han og de dystre tankene hans skyndte seg bortover
veien (for selv om han aldri hadde lyst til å være der han
7

8

endte opp, likte han å komme seg dit så fort som mulig), slo
det ham som svært merkelig at verden, som var så stor, noen
ganger kunne føles så liten og tom.
«Det verste av alt», fortsatte han trist, «er at jeg ikke har
lyst til å gjøre noe, det er ingen steder jeg bryr meg om å dra
og nesten ingenting som er verdt å se.» Han avsluttet denne
siste tanken med et så dypt sukk at en gråspurv som kvitret
i nærheten, lukket nebbet og fløy så fort den kunne hjem til
familien sin.
Uten å stanse eller se opp skyndte Milo seg forbi bygningene
og alle de travle butikkene som lå på rekke og rad, og
noen minutter senere sto han foran blokken sin – sprang
gjennom lobbyen – bykset inn i heisen – andre, tredje, fjerde,
femte, sjette, sjuende, åttende og av – åpnet døra til leiligheten
– hastet inn på rommet sitt – dumpet molefonken ned i
en stol og mumlet lavt: «Så var det nok en lang ettermiddag.»
Han kikket uinteressert på alle tingene sine. Bøkene, som
han ikke gadd å ta bryet med å lese, verktøyet, som han ikke
hadde lært å bruke, den lille elektriske bilen, som han ikke
hadde kjørt på flere måneder – eller var det år? Han så på
alle de hundrevis av spillene og lekene, køllene og ballene,
alle småtingene som lå strødd omkring ham. Men så, på den
andre siden av rommet, la han merke til noe han var sikker
på at han aldri hadde sett før.
Hvem i all verden kunne ha plassert en så diger og forunderlig
pakke der? For selv om den ikke var helt firkantet, var
den definitivt ikke rund heller, og den var større enn nesten
alle andre store pakker han noen gang hadde sett.
På den ene siden av pakken var det festet en lyseblå
konvolutt som ganske enkelt sa: «TIL MILO, SOM HAR
MASSE TID.»
9

Hvis du noen gang har fått en overraskelsespakke, er det
lett for deg å skjønne hvor forundret og oppglødd Milo ble;
og hvis du aldri har fått det, følg nøye med, for kanskje du
får det en vakker dag.
«Jeg tror ikke det er bursdagen min», spekulerte han, og
det må være mange måneder til jul, og jeg har ikke vært ekstra
snill, eller særlig snill i det hele tatt.» (Det måtte han faktisk
innrømme.) «Mest sannsynlig så liker jeg den ikke uansett,
men siden jeg ikke vet hvor den kom fra, er det umulig for
meg å sende den tilbake.» Han tenkte over saken en god
stund, før han åpnet konvolutten, men bare for å være høflig.
«EN EKTE BOMSTASJON», sto det – og videre:
«LETT Å SETTE OPP HJEMME, BARE TIL BRUK
FOR DE SOM ALDRI HAR REIST I LANDENE
BORTENFOR.»
«Bortenfor hva?» tenkte Milo mens han fortsatte å lese.
«DENNE PAKKEN INNEHOLDER FØLGENDE
GJENSTANDER:
Én (1) genuin veibomstasjon som skal monteres etter vedlagte
instruksjoner.
Tre (3) sikkerhetsskilt som skal brukes for å sikre
sikkerheten.
Et utvalg mynter for å betale bompengeavgift.
Ett (1) kart, oppdatert og sirlig tegnet av mesterkartografer,
med naturlige og menneskelagde kjennetegn.
Én (1) bok med forskrifter og trafikkregler, som ikke kan
tøyes eller brytes.»
Med mindre skrift sto det helt nederst:
«Garanterer ikke resultater, men hvis du ikke
blir fullstendig tilfreds, vil den bortkastede tiden
refunderes.»
10

Milo fulgte instruksjonene, som ba ham om å klippe her,
løfte der og brette helt bakover, og snart var bomstasjonen
pakket opp og montert. Han satte inn vinduene og festet
taket, slik at det stakk ut på begge sider, og hengte opp myntsamleren.
Hele greia lignet på en prikk på de bomstasjonene
han hadde sett mange ganger på familieturer, bortsett fra at
denne selvsagt var mye mindre og lilla.
«For en rar gave», tenkte han med seg selv. «De kunne i
hvert fall ha lagt med en vei også, for det er fryktelig upraktisk
uten.» Men siden han ikke hadde lyst til å leke med noe
annet, satte han opp de tre skiltene
SENK FARTEN NÅR DU NÆRMER DEG
BOMSTASJONEN
HUSK Å HA MYNTEN KLAR
TENK PÅ HVOR DU SKAL
og brettet forsiktig ut kartet.
11

Det var et vakkert kart, akkurat som det hadde stått i
brevet, i mange farger, og det viste hovedveier, elver og hav,
byer og landsbyer, fjell og daler, veikryss og omveier, samt
steder av spesiell interesse, både vakre og historiske steder.
Det eneste problemet var at Milo aldri hadde hørt om noen
av stedene på kartet, og alle navnene virket veldig merkelige.
«Jeg tror ikke et sånt land finnes på ordentlig», konkluderte
han etter å ha gransket kartet grundig. «Men det spiller ingen
rolle.» Så lukket han øynene og plasserte en finger på kartet.
«Ordopolis», leste Milo langsomt da han så hvor fingeren
hadde landet. «Greit, jeg kan like gjerne dra dit som noe
annet sted.»
Han gikk over gulvet og børstet støvet forsiktig av bilen.
Siden han ikke hadde noe bedre å ta seg til, tok han med seg
kartet og regelboken, hoppet inn og kjørte langsomt bort til
bomstasjonen. Han puttet på mynten og trillet forbi, mens
han mumlet vemodig: «Jeg håper virkelig at dette er en interessant
lek, for ellers blir ettermiddagen så grusomt kjedelig.»
12

2
Forbi
Forventninger
Plutselig kjørte han nedover en ukjent landevei, og da han
så seg tilbake over skulderen, fikk han ikke øye på verken
bomstasjonen eller rommet sitt. Det som hadde begynt som
fantasi, var nå helt ekte.
«Det var da merkelig», tenkte han (akkurat som du sikkert
også tenker). «Denne leken er langt alvorligere enn jeg
trodde, for her kjører jeg på en vei jeg aldri har sett før, på
vei til et sted jeg aldri har hørt om, og alt på grunn av en
bomstasjon som dukket opp fra ingensteds. Jeg er sannelig
glad for at det er en så fin dag for en kjøretur», konkluderte
han håpefullt, for akkurat nå var det det eneste han visste
sikkert.
Solen glitret, himmelen var skyfri og alle fargene rundt
ham virket klarere og sterkere enn han noen gang kunne
huske. Blomstene skinte som om de var blitt vasket og pusset,
og de høye trærne langs veien flimret i sølvblankt grønt.
«VELKOMMEN TIL FORVENTNINGER», sto det på
et elegant håndmalt skilt på et lite hus i veikanten.
13

«INFORMASJON, FORUTSIGELSER OG RÅD GIS
MED GLEDE. PARKER HER OG TUT.»
Det skulle bare et kort tut til før en liten mann i lang
frakk kom ilende ut fra huset. Han snakket så fort han bare
kunne og gjentok alt han sa flere ganger:
«Å du, å du, å du, å du. Velkommen, velkommen, velkommen,
velkommen til Forventningenes land, til Forventningenes
land, til Forventningenes land. Vi får ikke så
mange reisende nå for tiden; vi får sannelig ikke så mange
reisende nå for tiden. Men hva kan jeg gjøre for deg? Jeg er
Hver-mannen.»
«Er dette riktig vei til Ordopolis?» spurte Milo, litt overveldet
av den hjertelige velkomsten.
«Nå vel, nå vel, nå vel», begynte han på ny. «Jeg vet ikke
14

om noen gal vei til Ordopolis, så hvis denne veien går til
Ordopolis i det hele tatt, må det være den riktige veien, og
hvis den ikke gjør det, må den være riktig vei til et annet
sted, for det finnes ingen gale veier til noen steder. Tror du
det kommer til å regne?»
«Jeg trodde du var Værmannen», sa Milo, svært forvirret.
«Å nei», sa den lille mannen, «jeg er Hver-mannen, ikke
Værmannen, for det er tross alt viktigere å vite om hver gang
det blir fint vær enn hva slags vær det vil bli. Å være eller
ikke være vær, det er spørsmålet.» Og med det slapp han fra
seg et titalls ballonger, som seilte opp mot himmelen. «Må
se hvilken vei vinden blåser», sa han, mens han humret og
så dem forsvinne i alle retninger.
«Hva slags sted er Forventninger?» spurte Milo, for han
15

skjønte ikke humoren og lurte egentlig litt på om den lille
mannen bare hadde luft i hodet.
«Godt spørsmål, godt spørsmål», utbrøt han. «Forventninger
er det stedet du alltid må dra til før du kommer dit
du skal. Noen kommer selvfølgelig aldri forbi Forventninger,
men jobben min er å få dem raskt videre, enten de liker det
eller ikke. Hva mer kan jeg hjelpe deg med?» Og før Milo
rakk å svare, ilte han inn i huset og kom tilbake et øyeblikk
senere med en ny frakk og en paraply.
«Jeg tror jeg klarer å finne veien selv», sa Milo, som var
langt fra sikker. Men siden han ikke skjønte seg på den lille
mannen, besluttet han at det var like greit å komme seg
videre – i hvert fall til han møtte noen som ikke snakket
som om setningene ville gi like stor mening baklengs som
forlengs.
«Utmerket, utmerket, utmerket», utbrøt Hver-mannen.
«Hver gang du velger en vei, så kommer du i hvert fall et sted.
Hvis du tilfeldigvis finner min vei, så vær så snill og lever den
tilbake, for jeg mistet den for mange år siden. Den er sikkert
temmelig rusten nå. Du sa at det skulle regne, ikke sant?» Og
dermed åpnet han paraplyen og kikket nervøst opp.
«Jeg er glad for at du tok din egen beslutning. Jeg misliker
virkelig å gjøre meg opp en mening om noe, om det er godt
eller dårlig, opp eller ned, inn eller ut, sol eller regn. Forvent
alt, sier jeg, så skjer aldri det uventede. Kjør forsiktig nå,
farvel, farvel, far …» Det siste farvelet druknet i et enormt
tordenbrak, og da Milo kjørte nedover veien i det skarpe sollyset,
kunne han se Hver-mannen stå midt under en mørk
sky som tilsynelatende bare regnet på ham.
Nå dukket veien ned i en bred, grønn dal og strakte seg
mot horisonten. Den lille bilen humpet bortover uten særlig
16

anstrengelse, og Milo kunne kjøre så fort han ville nesten
uten å tråkke på gassen. Han var glad for å være underveis
igjen.
«Det er vel og bra å bruke litt tid i Forventninger», tenkte
han, «men jeg ville ikke kommet noen vei med å snakke
17

med den rare mannen hele dagen. Han er den underligste
personen jeg noen gang har møtt», fortsatte Milo, for han
var ikke klar over hvor mange underlige personer han snart
skulle støte på.
Mens han kjørte bortover den fredelige veien, begynte han
snart å dagdrømme og ble mindre og mindre oppmerksom
på hvor han kjørte. Like etter var han ikke oppmerksom i
det hele tatt, og det var derfor Milo tok til høyre da han kom
til et kryss med et skilt som pekte til venstre, og endte opp
langs en rute som virket mistenkelig som feil vei.
Alt begynte å endre seg så snart han tok av fra hovedveien.
Himmelen ble ganske grå, og samtidig virket det som om
de landlige omgivelsene mistet fargen og antok det samme
monotone skjæret. Alt var stille, selv luften var tung. Fuglene
sang bare grå sanger, og veien buktet seg fram og tilbake i en
endeløs rekke av svinger oppover bakken.
Han kjørte
kilometer etter
kilometer etter
kilometer etter
kilometer, og bilen gikk gradvis langsommere og langsommere,
helt til den nesten ikke beveget seg framover.
«Det ser ut som jeg ikke kommer noen vei», gjespet Milo,
for han kjente seg veldig søvnig og sløv. «Jeg håper at jeg ikke
har kjørt feil.»
Kilometer etter
kilometer etter
kilometer etter
kilometer, og alt ble bare gråere og mer ensformig. Til
slutt bare stoppet bilen helt opp, og selv om han prøvde alt
han maktet, nektet den å bevege seg én centimeter til.
18

«Jeg lurer på hvor jeg er», sa Milo bekymret.
«Du … er … i In … er … ti», klagde en stemme som
hørtes langt borte.
Han så seg fort rundt for å finne ut hvem som hadde
snakket. Det var ingen der, og det var så stille og rolig som
det går an å forestille seg.
«Ja … i … In … er … ti», gjespet en annen stemme, men
Milo så fortsatt ingen.
«HVA ER INERTI?» ropte han høyt og prøvde veldig
hardt å se hvem som svarte denne gangen.
«Inerti, min unge venn, er et sted der ingenting noen gang
skjer og ingenting noen gang forandrer seg.»
Denne gangen var stemmen så nærme at Milo skvatt
19

overrasket, for på den høyre skulderen hans, så lett at han
knapt nok merket det, satt det en liten skapning med akkurat
samme farge som T-trøyen hans.
«La meg presentere alle sammen», fortsatte skapningen.
«Vi er letargikerne, til tjeneste.»
Milo så seg rundt, og for første gang la han merke til et
titalls vesener – de satt på bilen, sto ute på veien og hang
slapt i trær og busker. Det var veldig vanskelig å få øye på
dem, for de hadde akkurat samme farge som det de satt på
eller ved. Alle var veldig like (bortsett fra fargen, selvsagt),
og noen liknet til og med mer på de andre enn på seg selv.
«Veldig hyggelig å treffe dere», sa Milo, selv om han ikke
var sikker på hvor hyggelig han syntes det var. «Jeg tenker at
jeg har kjørt meg vill. Kan dere være så snill og hjelpe meg.»
«Ikke si ‘tenker’», sa en som satt på skoen hans, for skapningen
på skulderen hans hadde sovnet. «Det er ikke lov.»
Så gjespet han og falt i søvn, han også.
«Ingen har lov til å tenke i Inerti», fortsatte en tredje, på
nippet til å slumre inn. Sånn fortsatte det. Den som snakket,
sovnet og en annen fortsatte samtalen nesten uten avbrudd.
«Har du ikke en regelbok? Det er lokal forordning
175389-J.»
Milo tok raskt opp regelboken fra lomma, bladde fram
til riktig side og leste. «Forordning 175389-J: Det er ulovlig,
lovstridig og uetisk å tenke, tenke på å tenke, formode, anta,
gruble, meditere eller spekulere mens man er i Inerti. Enhver
som bryter denne loven skal bli alvorlig straffet!»
«For en latterlig lov», utbrøt Milo indignert. «Alle tenker
vel.»
«Ikke vi», ropte letargikerne i kor.
«Og mesteparten av tiden gjør ikke du det heller», sa en
20

gul fyr som satt i en påskelilje. «Det er derfor du er her. Du
tenkte ikke, og du fulgte heller ikke med. Folk som ikke følger
med, blir ofte strandet i Inerti.» Og med de ordene veltet
han ut av blomsten og falt snorkende ned i gresset.
Milo klarte ikke å la være å le av den lille skapningens
merkelige oppførsel, selv om han visste at det var litt uhøflig.
21

«Slutt med det med en gang», beordret en rutete kar som
klamret seg fast til en av strømpene hans. «Det er ulovlig å le.
Har du ikke regelbok? Det er lokal forordning 574381-W.»
Milo åpnet boken på ny og fant forordning 574381-W:
«Latter blir ikke sett på med blide øyne i Inerti. Det er bare
tillatt å le annenhver torsdag. Overtredere vil bli strengt
straffet.»
«Vel, hvis man ikke kan le eller tenke, hva kan man gjøre
da?» spurte Milo.
«Noe, så lenge det er ingenting, og alt, så lenge det ikke
er noe», forklarte en annen. «Det er mye å gjøre, vi har en
veldig stram timeplan:
Klokken 8 står vi opp, og
Fra 8 til 9 dagdrømmer vi.
Fra 9 til 9.30 tar vi vår tidlige formiddagslur.
Fra 9.30 til 10.30 somler og nøler vi.
Fra 10.30 til 11.30 tar vi vår sene formiddagslur.
Fra 11.30 til 12.00 ser vi tiden an og spiser lunsj.
Fra 13.00 til 14.00 henger og slenger vi.
Fra 14.00 til 14.30 tar vi vår tidlige ettermiddagslur.
Fra 14.30 til 15.30 utsetter vi til i morgen det vi kunne
ha gjort i dag.
Fra 15.30 til 16.00 tar vi vår sene ettermiddagslur.
Fra 16.00 til 17.00 driver vi dank fram til middag.
Fra 18.00 til 19.00 sløver vi.
Fra 19.00 til 20.00 tar vi vår tidlige kveldslur, og i en time
før vi legger oss klokken 21.00 kaster vi bort tid.
Som du kan se, gir det oss nesten ikke noe tid til å kukelure,
ligge etter, dvele eller drøye, og hvis vi stanset opp for
å tenke eller le, ville vi aldri få gjort ingenting.»
«Du mener da ville dere aldri få gjort noen ting», rettet Milo.
22

«Vi ønsker ikke å få gjort noen ting», bjeffet en annen sint;
«vi vil få gjort ingenting, og det klarer vi uten din hjelp.»
«Du skjønner», fortsatte en annen i en mer forsonende
tone, «det er egentlig ganske strevsomt å gjøre ingenting hele
dagen, så én gang i uka tar vi ferie og drar ingen steder, og
det var akkurat dit vi skulle da du dukket opp. Har du lyst
til å bli med?»
«Jeg kan vel like godt det», tenkte Milo; «det virker som
jeg er på vei dit uansett.»
«Si meg», gjespet han, for nå kjente han seg klar for en lur
selv også, «gjør alle her ingenting?»
«Alle unntatt den grusomme tidspa», sa to av dem og
grøsset på likt. «Hun snuser alltid rundt for å passe på at
ingen kaster bort tiden. En meget ubehagelig skikkelse.»
«Tidspa?» spurte Milo undrende.
«TIDSPA!» ropte en annen og besvimte av skrekk, for
nedover veien kom nå den selvsamme hunden de hadde
snakket om, med gneldrende bjeff i en stor støvsky.
«LØP!»
«VÅKN OPP!»
«LØP!»
«HUN KOMMER!»
«TIDSPA!»
Høye rop fylte luften da letargikerne spredte seg i alle
retninger og snart var helt borte.
«G-R-R-R-H-R-R-H-F-F», utbrøt tidspa idet hun sprang
pustende og pesende bort til bilen.
Milo sperret øynene opp, for foran ham sto en diger hund
med et helt normalt hundehode, fire føtter og hale – og en
høylytt tikkende vekkerklokke til kropp.
«Hva gjør du her?» gneldret tidspa.
23

«Jeg bare slår i hjel litt tid», svarte Milo unnskyldende.
«Du skjønner –»
«SLÅR I HJEL TID?» brølte hunden – så rasende at alarmen
på klokka gikk. «Det er ille nok å sløse med tiden uten
å slå den i hjel.» Hun grøsset ved tanken. «Hvorfor er du i
Inerti egentlig – har du ikke noe sted du skal?»
«Jeg var på vei til Ordopolis, men endte opp her», forklarte
Milo. «Kan du hjelpe meg?»
«Hjelpe deg? Du må hjelpe deg selv», svarte tidspa mens
hun forsiktig trakk opp klokka med venstre bakbein. «Du
vet kanskje hvordan det skjedde?»
«Jeg tror at jeg bare ikke tenkte», sa Milo.
24

«NETTOPP», ropte hunden idet alarmen gikk igjen. «Nå
vet du hva du må gjøre.»
«Jeg er redd for at jeg ikke vet det», innrømmet Milo, og
følte seg temmelig dum.
«Vel», fortsatte tidspa utålmodig, «siden du havnet her
fordi du ikke tenkte, er det rimelig å anta at du må begynne
å tenke for å komme deg bort herfra.» Og med det hoppet
hun inn i bilen.
«Er det greit at jeg setter meg? Jeg er så glad i å kjøre bil.»
Milo begynte å tenke så hardt han bare kunne (og det var
veldig vanskelig, siden han ikke var vant til det). Han tenkte
på fugler som kan svømme og fisker som kan fly. Han tenkte
på gårsdagens lunsj og morgendagens middag. Han tenkte
på ord som begynte på J og tall som slutter på 3. Og etter
hvert som han tenkte, begynte hjulene å rulle.
«Vi beveger oss, vi beveger oss», ropte han glad.
«Fortsett å tenke», formante tidspa.
25

Den lille bilen begynte å kjøre fortere og fortere mens
Milos hjerne fyltes med aktivitet, og de raste bortover. På
noen få strakser var de ute av Inerti og tilbake på hovedveien.
Alle fargene hadde fått igjen sin opprinnelige klarhet, og hele
tiden fortsatte Milo å tenke på alt mulig: på de mange omveiene
og gale avstikkerne som var så lette å ta, på hvor fint det
var å være i bevegelse, og mest av alt på hvor mye som kunne
oppnås bare ved å tenke litt. Tidspa bare lente seg bakover
med snuten i vinden mens hun tikket lurt.
26

Den beste boka du aldri har hørt om!
NORTON JUSTER er arkitekt
og forfatter av en rekke anerkjente
barnebøker, blant annet The Dot
and the Line, som ble til en Oscarvinnende
animert kortfilm. Norton
Juster er amatørkokk og profesjonell
spiser, og bor med sin kone i
Amherst, Massachusetts.
For snart 60 år siden kjørte gutten Milo lekebilen sin inn i Visdommens
land, og inn i millioner av leseres hjerter. I USA er Milos magiske
reise (The Phantom Tollbooth) en klassiker på linje med Alice i Eventyrland,
full av ordspill og spillopper, men i Norge er den nesten ukjent.
Inntil nå.
Nå har du også muligheten til å følge Milo, Tidspa og Tullbillen
på deres reise for å redde prinsessene Mål og Mening. Milos magiske
reise handler om alt vi ikke vet, alt vi ikke visste vi visste, og alt midt
imellom. Det er en bemerkelsesverdig fortelling med humor, ironi,
galskap, varme og sjarm – med nesten hundre herlige illustrasjoner av
Jules Feiffer.
Uansett om du er ung eller gammel: For et eventyr du har i vente!
«Du lærer ofte mer av å ta feil av riktig grunn
enn av å gjøre noe riktig av feil grunn.»
«Jeg leste Milos magiske reise første gang da jeg
var ti år. Jeg har fortsatt bok anmeldelsen jeg
skrev. Den begynte sånn: ‘Dette er verdens
beste bok.’»
– Anna Quindlen, The New York Times
JULES FEIFFER er illustratør og
har også skrevet to bøker for unge
lesere, The Man in the Ceiling og A
Barrel of Laughs, a Vale of Tears, pluss
billedbøkene Rupert Can Dance,
I Lost My Bear, Meanwhile ..., By the
Side of the Road og Bark, George. Han
bor i New York.
«Milos magiske reise er første gang jeg åpnet en
bok uten noe spesielle forventninger og gradvis
ble klar over at jeg holdt en kommende
klassiker i hendene.»
– Emily Maxwell, The New Yorker
WWW.VENTURAFORLAG.NO