Unikum april 2020

unikumnett


SJEKK UT

Visste du at Spicheren har laget

flere filmer og treningsprogrammer som

er tilpasset for trening hjemme?

SJEKK UT

Visste du at SiA har laget en

samleside med ting og tang du kan

gjøre hjemme i disse koronatider?


LEDER

Moria er kun et symptom av problemet

I Moria på Lesvos i Hellas er det for øyeblikket

I Moria på Lesvos i Hellas er det for øyeblikket

rundt 20.000 flyktninger i en leir beregnet for

omtrent 3000. 7500 av disse er barn som nå er

unikt dårlig stilt med tanke på Korona. Her venter

de i umenneskelige forhold på at en treg regjering

behandler deres asylsøknader, men også på

et særdeles lite handlekraftig Europa som ikke

klarer å finne en løsning. Hvordan er det mulig at

et kontinent med over 700 millioner innbyggere

sliter med å finne plass til 20.000 mennesker?

Er du villig til å åpne ditt hjem for en eller flere

flyktninger og ene og alene ta på deg ansvaret for

å ta vare på vedkommende? Hvis svaret er ja, hva

venter du på? #AdopterMoria. Hvis du kjenner

på litt motvilje, tror jeg du kan se hva Europeiske

myndigheter for øyeblikket føler på. Å ta vare på

et annet menneske er mye ansvar for én person,

og det rettferdige er at ansvaret fordeles på alle

skattebetalere. Å redde 20.000 flyktninger er mye

ansvar for Norge, og det rettferdige er at ansvaret

fordeles på flere, som for eksempel EU.

er like forståelig som at verken Bjørnar Moxnes eller

Bernie Sanders frivillig betaler ekstra skatt. Se for deg

at du har blitt den i kollektivet som alltid vasker. De

andre vil ha de rent, men de vil også slippe å vaske. De

beste for dem er derfor at du tar deg av all vaskingen.

Det du burde gjøre er å nekte å vaske frem til dere

kollektivt har laget en avtale for hvordan det skal

vaskes. Ved å vaske uansett, kommuniserer du til de

andre at de kan slippe å vaske, men likevel ha det rent.

I stedet for å argumentere for en bestemt antall

flyktninger vi bør si oss villige til å slippe inn, prøver

jeg å gjøre rede for hvorfor det ikke har blitt gjort noe

substansielt, verken av oss eller andre. EUs plan til

nå er kun å redde 1600 og enda verre, ingen melder

seg frivillig. Vel.Tyskland skal hente 50, Luxembourg

skal hente 12 og that›s basically it. Norge er villige til å

hjelpe med en gang det finnes en felles europeisk plan.

Med andre ord, vi er klare til å hjelpe når vi vet at

andre gjør det. Hva kan gjøres for å unngå situasjoner

hvor ingen får hjelp fordi ingen vil hjelpe? Den

langsiktige løsningen må sørge for at det er i nasjoners

egeninteresse å gjøre det beste for fellesskapet. Den må

løse allmennings tragedier slik vi alltid har løst dem.

INNHOLD

4 Flere kvinner enn menn i ledelsen på UiA

6 Klasseskille i utdanningen

7 Regjeringas dobbeltmoral

8 I maktens bøttekott

12 Vi må fortsette likestillingsarbeidet i grasrota,

og avslutte symptomlindringen

med kjønnspoeng

14 The second-class existence

of international students

16 We Are All Ableist, and We

Were Made That Way

19 Unikum prøver: å leve ut sin seksualitet

som frigjort kvinne i kristiansand

24 Bier

26 Living in a Fairytale World

30 Studentnytt

31 Satirikum

«Allmenningens tragedie» refererer til situasjoner

hvor individer i et ressursfordelingssystem handler

på en måte som er skadelig for fellesskapet, fordi

systemet er lagt opp slik at det er i deres egeninteresse.

Global oppvarming er et prakteksempel.

Alle i verden er tjent med å unngå de katastrofale

virkningene av global oppvarming, men i tillegg er

alle tjent med å gå så lite som mulig ned i levestandard.

Derfor er det beste for Norge og nordmenn å

unngå global oppvarming uten å gå ned i levestandard,

altså at alle andre kutter ut fossilt brensel

mens vi selger olje til det er tomt. Det er neppe

moralsk riktig, men det er den mest rasjonelle strategien

for nyttemaksimerende individer og stater,

og det kan forklare hvorfor vi sliter så mye med å

løse et problem hvor løsningen er helt åpenbar.

Situasjonen i Moria er betydelig enklere. For å kaste

ut et forslag, kan alle Europeiske land slippe inn en

andel av de 20.000 flyktningene som tilsvarer landets

andel av den totale populasjonen i Europa. Norge

ender opp med rundt 150 flyktninger i det regnestykket.

Problemet er at vi ikke kan styre hva andre

land gjør; vi kan slippe inn 150 flyktninger umiddelbart,

men resten av Europa kan la være å slippe inn

noen som helst, og da er vi like langt. Norges offisielle

plan nå er å vente på en felles europeisk plan. Det

Allmenningens tragedie er forholdsvis enkelt å løse

innenfor en enkelt stat, fordi myndighetene har makt

til å bruke tvang mot sine innbyggere. Det er en dårlig

økonomisk strategi for bedrifter å resirkulere i stedet

for å dumpe alt avfall i elva, så som bedriftsleder

kommer du økonomisk dårlig ut i forhold til dine

konkurrenter hvis du alene velger å bruke ressurser

på resirkulering. Men hvis alle resirkulerer, taper

ingen. Derfor gjør vi det ulovlig å dumpe avfall i elva.

Allmenningens tragedier er vanskelige å løse på internasjonalt

nivå, fordi det ikke finnes en verdensstat

eller tilstrekkelig mektige overnasjonale institusjoner

som kan tvinge land til å handle på en bestemt måte.

Moria-situasjonen - i likhet med global oppvarming

og fattigdom - har endt opp som dette på grunn av

manglende strukturer for internasjonalt samarbeid.

EU finnes, men den er ikke noe land. Mens amerikanske

myndigheter kan tvinge statene til å følge

felles regler innen alle politikkområder, er ikke EU

i nærheten. EU har rett og slett ikke nok makt til å

lage en felles europeisk plan og håndheve den. Om de

hadde den makten, hadde vi sluttet å snakke om Moria

lenge før Korona fanget oppmerksomheten vår. w

Løsningen er med andre ord simpel, men igjen,

meget vanskelig og tidkrevende å gjennomføre.

Vegard Møller

redaktor@unikumnett.no

902 35 908

UTGITT AV: Studentavisen Unikum, ved Universitetet i Agder

POSTADRESSE: Serviceboks 422, 4604 Kristiansand S

BESØKSADRESSE: Universitetsveien 24, 4630 Kristiansand S

ORG.NR.: 984 544 677

TELEFON: 902 35 908

EPOST: red@unikumnett.no

NETTSIDE: unikumnett.no

FACEBOOK: facebook.com/studentavisenunikum

INSTAGRAM: instagram.com/unikumnett

Publisert februar 2020

Utgave nummer 4

Unikum er studentavisen ved Universitetet i Agder og andre

institusjoner tilknyttet Studentsamskipnaden i Agder. Avisen er

politisk og religiøst uavhengig, og blir drevet på frivillig basis.

Unikum følger Vær Varsom-plakaten og redaktørplakaten. Føler

du deg urettferdig behandlet eller på noen måte uriktig fremstilt

av Unikum, ber vi deg kontakte redaksjonen.

Redaksjon:

ANSVARLIG REDAKTØR :

Vegard Møller

REDAKTØRER:

Vegard Møller, Åsne Ingersdatter, Vilde Hagen

Svanberg

GRAFISK ANSVARLIG:

Lisa Halvorsen

FORSIDE:

Vegard Møller

JOURNALISTER/SKRIBENTER:

Vegard Møller, Emil Olai, Tobias Klausen, Kristian

Tyse Nygård, Åsne Ingersdatter, Helene Alsaker,

Kristoffer Liland, Robin Amir Rondestvedt

Moudnib, Sondre Masseide, Morten Fjelldalen,

Justin Freund, Emil Olai

ILLUSTRATØRER:

Lisa Halvorsen, Helene Alsaker, Vegard Møller.

FOTOGRAFER:

DESKEN:

Vegard Møller, Lisa Halvorsen

KORREKTUR:

Vegard Møller

DAGLIG LEDER:

Andreas Guthe

TRYKKING:

Bjorvand & Co

OPPLAG:

1000

APRIL 2020 UNIKUM NR 4 3


AKTUELT

UiA har flere kvinner enn

menn i toppledelsen

Helene Alsaker

Journalist

Selv om det nesten er like mange kvinner som

menn i arbeidslivet er bare en tredjedel av alle ledere

kvinner. I toppledelsen på UiA finner vi derimot

flere kvinner enn menn, mens både institutt

- og administrative ledere har omtrent lik kjønnsfordeling.

Så hvorfor er det så likt fordelt i ledelsen

på UiA, når det sjeldent er det andre steder?

Generelt i ledelsen er det nå 65% kvinner. 56% av

instituttlederne er menn. Blant de administrative

lederne er det omtrent 50-50 kvinner og menn.

I en nyhetsmelding på UiA sine nettsider står det at de

har gjennomført mange tiltak for å bedre kvinneandelen

blant lederne på universitetet. Førsteamanuensis

May-Linda Magnussen forsker blant annet på arbeidsliv

i et kjønnsperspektiv. I perioden 2015-2018 var hun med

i Balanseprosjektet, hvor det ble forsket på kvinnelige

førsteamanuensers karriere innenfor akademia samt

gjennomført tiltak for å få flere kvinnelige professorer.

I dette prosjektet forsket vi på hvorfor det er færre kvinnelige

professorer enn mannlige, og hvordan kvinner

selv opplever sine arbeidshverdager og forskerkarrierer.

En grunn til at det er færre kvinnelige professorer er at

mange bruker mye tid på undervisning og veiledning,

og mindre på forskning. Da publiserer de mindre og det

tar lengre tid før de kan søke opprykk til professor.

Det ble gjort flere tiltak som skulle få opp andelen

kvinnelige professorer på UiA. Et av disse

tiltakene var forhåndsvurderinger.

4


Regjeringens døbbeltmoral

Det gikk ut på at kvinner som ikke var langt unna å

kunne søke om professoropprykk fikk mulighet til å

sende inn et utkast til opprykksøknad og vitenskapelige

arbeider for å få innspill på hva som gjenstod for

å kunne kvalifisere seg til professor. Vi fikk også inn

lete- og finnekomiteer som oppfordret damer til å søke

når nye stillinger som førsteamanuensis og professorer

ble utlyst på steder hvor det var overvekt av menn.

Det var 19 prosent kvinnelige professorer på UiA

da prosjektet startet. Nå er det 28,7 prosent.

Derfor er det viktig at vi ikke ser oss blinde på tall. Selv

om kvinneandelen går opp er det ikke nødvendigvis

mer likestilt når man begynner å grave i det. Man må

også gå bak tallene og se på de tenke- og gjøremåtene

som dominerer og som kan gjøre at det ikke blir

mangfold, selv om flere kvinner skulle komme inn.

Selv om universitetet har jobbet med ulike likestillingstiltak,

er det enda områder som må jobbes med fremover.

Ulike deler av UiA har veldig forskjellige likestillingsutfordringer.

Siden det er en stor organisasjon kan

det som er utfordringene enkelte steder, ikke nødvendigvis

være utfordringer et annet sted. Derfor

kan man ikke bare sette i gang generelle tiltak.

Ser man på Fakultet for teknologi og realfag er det for

eksempel en stor utfordring at det er få kvinnelige

studenter, stipendiater og ansatte, mens på samfunnsvitenskapelig

fakultet er det mange kvinnelige studenter,

stipendiater og førsteamanuenser, men få kvinnelige

professorer. Derfor må man også jobbe lokalt og fokusere

på problemene på hvert enkelt institutt og fakultet.

Selv om toppledelsen har flere kvinner og andelen kvinnelige

professorer har økt de siste årene mener Magnussen

at det er viktig å ikke fokusere kun på tallene alene.

Kvinner og menn fokuserer ofte på noe ulike

ting og gjør ting på litt ulike måter, og det

er viktig å få inn begge kjønn for å bidra til et

mangfoldig akademia, sier Magnussen.

Likevel er det en god del forskning som viser at mannlige

og kvinnelige ledere ikke er så forskjellige i praksis.

Derfor er det interessant å se hvordan argumentet

om at kvinner skal bringe nye impulser og erfaringer

fungerer i praksis. Man må se om dette faktisk er tilfellet,

eller om de bare tilpasser seg normen i ledelsen

– en norm som er skapt av menn mer enn av kvinner.

APRIL 2020 UNIKUM NR 4 5


AKTUELT

Klasseskille i utdanningen

student må ta deltidsjobb ved siden av studiene

er det grunn til å tro at arbeidsmengden

kan gå ut over prestasjonene i studiet.

Den økonomiske situasjonen for studentene er et

stadig tilbakevendende tema. Det vil høyst sannsynlig

bli debattert inntil stipendet kan dekke alle

utgifter som studentene har under studietiden.

I en undersøkelse fra i fjor som Sentio har gjort

på vegne av Norsk Studentorganisasjon (NSO) og

Universitas, får 37% av norske studenter økonomisk

hjelp fra sine foreldre. En undersøkelse

fra i år viser at 42% av studentene ikke vil klare

en uforutsett utgift på 5.000 kroner. Undersøkelsene

er omtalt på www.universitas.no

Marte Øien, leder i NSO, sier til Universitas

at vi nå kan dele studentene inn i to

grupper. De som har foreldre som kan bidra

økonomisk og de som ikke har det.

De av studentene som ikke har mulighet for å

få hjelp av foreldre, er jo helt avhengige av å

ha en deltidsjobb ved siden av studiene. Støtten

fra Lånekassen på litt over 8.000 kroner

per måned er rett og slett ikke nok. Når en

Koronaen skaper ytterligere klasseskiller

Den 12. mars i år ble hele landet snudd opp-ned på

grunn av Koronaviruset. Dette preger også studentene.

Mange av studentene som har hatt deltidsjobb

har blitt permittert eller oppsagt. Som student har

man ikke krav på dagpenger når man mister inntekten.

Det er grunn til å tro at dette kan medføre

at klasseskillet blant studentene blir enda sterkere.

Fra myndighetene er det kommet flere tiltak for å

hjelpe studentene som mister sin inntekt. Per nå ser

det ut til at studentene har mulighet for et tilleggslån

på 26.000 kroner, hvorav 30-40% omgjøres til

stipend. Regjeringens opprinnelige forslag var å la

studentene ta opp alt dette i lån. Det er også fremlagt

et forslag på at inntektsgrensen for omgjøring

til stipend bortfaller for arbeid innen helsesektoren.

Mye skjer på kort til ut ifra hvordan situasjonen

endrer seg og hvilken gruppe i samfunnet som

roper høyest, så innen denne artikkelen blir publisert

kan det allerede ha skjedd endringer her.

6


KOMMENTAR

regjeringas (og stortingets) dobbeltmoral

Kristoffer Liland

Skribent

Som følgje av koronaviruset COVID-19 har den

norske regjeringa i samarbeid med Stortinget opparbeida

ein serie med krisepakker til næringsliv og

arbeidsfolk. Det er mange som har fått med seg at

studentar blir sett på som ei gruppe utanfor dette.

Studentar har per dags dato so og si ingen rettar

i NAV-systemet. Verken økonomisk naudhjelp,

sosialhjelp eller dagpengar er tilgjengelege for

studentar. Unntaket er AAP for dei som er for

sjuke til å arbeida eller studera fulltid der studier

kan vere eit arbeidsavklaringstiltak.

I debatten i det siste har det vore snakk om dagpengar,

spesifikt. Regjeringa utvida muligheten

for arbeidsfolk til å kunne motta dagpenger på

inntekt ned til 75000 kroner frå originalt 2G

(statens grunnbeløp, 1G er 99858 kroner). Det har

vore lange diskusjonar på Stortinget og i samfunnet

generelt om å opne opp for at studentar

som har arbeida og som no mister inntekt også

skulle kunne motta dagpenger på tapt inntekt.

har tapt inntekt, på skarve 26000 kroner (som skal

vere den gjennomsnittlege ekstrainntekten til studentane)

der 35% av det er stipend, og 65% er nytt

lån. Altså at studentar som jobbar og betalar skatt

må betala tilbake endå meir lån fordi dei har fått

tapt inntekt, mens arbeidsfolk får full utbetaling av

lønn i 20 dagar og 62,5% av full inntekt, skattefinansiert,

etter dette. Endå verre er det for dei som studerer

som privatist, dei får verken dagpenger eller

tilgong til det utvida stipendet. Samtidig er også deltidsstudentane

utsatt då dei også er ekskludert frå

NAV-systemet og har endå mindre stipend og lån å

rutte med. For å strø salt i såret på studentane som

ikkje får tilgong til dagpenger men må ta ekstra lån

so har regjeringa valt å gjere det mogleg for permitterte

arbeidsfolk som mottek dagpenger å studera.

Smak litt på den. Studentar som jobbar og

blir permittert får ikkje dagpenger. Arbeidsfolk

som blir permittert og får dagpenger

får studera. SV og Arbeiderpartiet feira i mediene

at studentane får utvida stipend.

Meir kvalmande dobbeltmoral frå våre

beslutningstakere i alle politiske retninger

skal me måtte sjå langt etter.

Dette blei det diverre ingenting av. Regjeringa valte

heller å innføra eit utvida stipend og lån til dei som

Når skal studentar også blitt sett

på som arbeidsfolk?

APRIL 2020 UNIKUM NR 4 7


I MAKTENS bøttekott

Sondre Maaseide

Styrleder

Du er student, og som student er du gjerne en

av de som sitter og diskuterer hvordan verdens

politikere gjør alt feil, og hvordan du

kunne gjort det mye bedre selv? vel, det kan

du og det er så pinlig enkelt som dette.

NB: dette er en sann historie.

Mobilen ringer. Det er søndag formiddag

og klokken nærmer seg fire.

Trøtt og bakfull sondre :”Yo”

Vegard:” Halla, det er Vegard!”’

Sondre: ”Waddap? (ja, jeg gangstrer til jeg cringer)

Vegard: “Lyst å bli student politiker?”

Sondre:”Tjaaa.”

Vegard:”Come on”

Sondre:”Okei.”

Vegard vil jeg skal gjøre en feature artikkel om

hvor lett det er å komme seg inn i studentpolitikken.

Han sier at i Kristiansand sliter man å

fylle posisjoner til ulike verv, som det i andre

studentbyer knives om. Jeg tviler og forteller han

at om det er så enkelt så skal jeg gjøre det drita.

Så her er oppskriften på hvordan man

blir studentpolitiker og får en feit CV.

Nummer én: strategi

Det skal suppleres inn nye medlemmer i SIA-styret,

en organisasjon med ansvaret for alle

studentorganisasjoner i Agder og som har en

omsetning for rundt 300 millioner i året. De

skal ha et møte hvor det skal skal velge inn nye

medlemmer til styret. Det hele foregår med

et intervju hvor en skal holde en valgtale.

Jeg sier til vegard at jeg ikke har gjort

noe sånt før og trenger hjelp. Han

spør om jeg har øl. det har jeg.

Det er tirsdag kveld og jeg og vegard er dritings.

vi trenger en politiker som mal. En taktikk verdenskjent

for å funke. Splitt og hersk? Adolf?

Okei. Adolf. Vi ler litt og begynner å skrive en

tale hvor vi setter adolfs retorikk spissen. Ikke

studenter og byråkrater er den jødiske trussel.

agder-studentene er det overlegne tyske folk

som trenger å vernes om fra den “store faren”.

Okei da er den i boks. Nå er alt vi trenger er en

folkelig appearance for å støtte opp under det

jordnære, men likevel omsorgsfulle budskapet.

[Bilde 1]

Sånn, da er alt i boks.

Nummer to: gjennomførelse av nevnt strategi.

Jeg er på vei til Sia-møtet. jeg tar først en

tur innom joker for å kjøpe tyggis, siden

jeg må skjule alle alkoholånders mor.

Klokka er 7 da jeg går inn på møterommet, det

er en tretten-fjorten andre jeg skal konkurrere

med om ti plasser. “Dette skal gå fint, så

lenge ingen skjønner hvor drita du er” tenker

jeg for meg selv, og begynner å smile, men må

fort trekke en seriøs mine så ingen ser meg stå

der å smile som idiot uten grunn. ingen må

lukte lunta. Dette er et prestisjeverv, og jeg er

en sjarlatan blant folk som brukte pologenser

på SFO. Bra jeg tok på meg en turtleneck.

Jeg setter meg ned blant de andre kandidatene

og vi blir servert noe kjipt gress dandert

funky. “Hvorfor må alle være veganere bare

fordi noen få er det?” sier en av stemmene

i hodet mitt. Vi får en liten presentasjon av

hvordan den store utvelgelsen skal foregå,

før jeg og de andre kandidatene blir vist inn på et

rom hvor vi kan spise og diskutere oss imellom.

I mellomtiden blir vi trukket ut en og en til intervju.

Heldigvis er stemningen akkurat nervøs nok

til at jeg kan slippe småprat og bli eksponert som

ikke bare dritings men en dårlig vitsemaker.

“Sondre Maaseide!”

Min tur.

Okei, showtime!

8


APRIL 2020 UNIKUM NR 4 9


10


Jeg går inn og presenterer meg selv.

De sista dagene har jeg fokusert på hva som

har skjedd innad SIA, for å virke som en som

har peiling. Jeg begynner talen med å virke

omsorgsfull ved å fokusere på SIA helse, deretter

tar jeg for meg at SIA er en organisasjon

som skal være for alle skolene i agder, vi skal

stå samlet mot byråkratene som har for mye

makt overfor vårt studentliv. (jøder anyone?)

Og avslutter talen med “Et samlet SIA for

alle studentene i Agder” (Et samlet tyskland

for tyskere - Adolf Hitler.)

Jeg ser på dem. De kjøpte greia.

Jeg lar skuldrene synke.

De stiller kun to spørsmål vedrørende

mitt kandidatur så slipper jeg fri.

De fem faste plassene går til de med mest skipsfart

innen studentpolitikken. Jeg får en vara posisjon.

“Fy faen, dette kanke være mulig” tenker jeg

Jeg ringer Vegard. Forteller han den gode

nyheten. Vi skåler over telefonen. Men

det var bare en vara posisjon, og jeg har

fått smaken på makt. Jeg vil ha mer.

Vegard sier at det finnes flere posisjoner

innen studentorganisasjonene, og

det er rett og slett bare å spørre.

Okei, samme greia om igjen

Strategi:

Sende mail til Irene i SIA angående ledige

politiske verv. gå på intervju. Takke ja.

Gjennomførelse:

Jeg sender en mail, får beskjed om at det er ledige

plasser i velferdstinget sitt fordelingsutvalg, og en

ti tolv andre organisasjoner. Velferdstinget er det

organet i SIA som fordeler økonomiske midler til

ulike studentorganisasjoner. Det er det nest mektigste

organet etter SIA styret. Jeg sikler. Svarer at jeg

godt kunne tenke meg å sitte i fordelingsutvalget.

Hun ber meg komme på intervju, men

jeg finner ingen dager som passer.

Etter en uke får jeg en en mail ut av det blå: Du

er herved supplert inn i fordelingsutvalget.

Okei… ?

Ca fjorten dager etterpå er jeg på årsmøte

i unikum. Vi trenger en vara for styreleder

(sjefen til redaktør). Jeg rekker opp

hånda og får selvfølgelig det vervet også.

Mest fordi ingen andre rekte opp handa..

Tre uker etter velger daværende styreleder

å trå tilbake og jeg blir ny styreleder.

(Vegard sitt ansikt når han finner

ut at jeg er sjefen hans.)

Nummer tre: Go to work/?????

Okei, vervene er mine. på tide å go to work,

møte opp edru, og få attester som gir meg

en killer CV. Ta ansvaret seriøst, og stå

på. Tross alt er det jo gøy med makt.

Første møte i Velferdstinget får jeg bare vært

med i 20 minutter før jeg må dra på grunn

av en legetime. Neste gang møter jeg opp,

men møtet blir avlyst. Korona-time.

Norge er i lockdown og det eneste faktiske

arbeidet jeg som studentpolitiker gjør er

å holde et årsmøte i unikum på skype.

Nummer fire: profit.

Jeg har fått en CV hvor det står det at jeg i tillegg

til å ha studert har hatt et “enormt” ansvar. Jeg

har en posisjon i SIa-styret, et verv i fordelingsutvalget

til VT, og er styreleder for studentavisa.

Jeg er bokstavelig talt den mektigste studentpolitikeren

i agder. Jeg har innflytelse over hovedorganet

til studentorganisasjonene, over

det organet som bestemmer hvor mye penger

hver studentorganisasjon får, og er sjef over

det eneste studentmediet i kristiansand.

Et studentpolitisk Agder under meg.

[Bilde 2]

Dette er ikke en artikkel ment for å drite ut de flinke

og engasjerte menneskene som tar på seg verv og

og stiller til valg, de som faktisk får studentskuta

til å seile. uten dem hadde man ikke hatt idrettstilbud,

botilbud og hjelp ved sykdom, som man har

i dag. De er mennesker som kunne gjort akkurat

det samme som meg, men eier sannsynligvis skam.

Denne artikkelen er heller ment for å drite ut deg,

din late snylter av en student, ja vi vet alle at du

stjeler pålegg fra roomiene dine. Er du student i

kristiansand har du muligheten til å få erfaring

og attester som vil se latterlig bra ut på CVen, og

som man i andre studentbyer jobber ræva av seg

for å erverve. Utenom prestisje posisjonene kan

man som regel skaffe seg et verv bare ved å sende

en mail. Så hva venter du på? For all del, kan

jeg, kan ihvertfall du. Jo bedre CV jo bedre jobb.

APRIL 2020 UNIKUM NR 4 11


Vi må fortsette likestillingsarbeidet i grasrota,

og avslutte symptomlindringen med kjønnspoeng

Robin Moudnib

Studentpolitisk kommentator

Under dagsnytt 18 fredag 14.02.20 fikk vi se debatt

om kjønnspoeng ordningen, hvor det var bred

representasjon med blant annet rektor Kurt Rice

fra OsloMet, leder av Aune-utvalget og nestleder

for Norsk studentorganisasjon: Felipe Garcia.

Først og fremst vil jeg kommentere at jeg synes

Aune-utvalget har gjort en god jobb, selv om jeg

som alle andre har noen punkter jeg er uenig i.

Kjønnspoeng-ordningen er altså ikke et av disse

punktene. Samtidig vil jeg også anerkjenne at

noen av poengene til Rice og Garcia kommer fra

en god tanke, men det blir veldig feil for min del.

Det er tre aspekter jeg vil trekke frem her.

Det ene er det man på godt norsk kaller «sjanselikhet

kontra resultatlikhet». Alle som har

vært borti Jordan Peterson (nå skal jeg absolutt

ikke gi ham positiv reklame her, ta alt han

sier med en klype salt) kjenner til dette paradokset.

Paradokset er likevel fult til stede. Dersom

målet er et likestilt arbeidsliv, betyr det

da at vi griper inn i et likestilt mulighetsrom?

Med kjønnspoeng ser det absolutt slik ut.

Det andre er at uansett hvordan man vrir og

vender på det så er dette et åpenbart brudd på

menneskerettighetsloven om like muligheter

uavhengig av kjønn. Man kan gjøre som Rice og

si at det er en mild forskjellsbehandling. Man kan

kalle den ekstremt mild også om man vil. Den er

likefullt til stede. Når det er sagt vil jeg poengtere

at forskjellen absolutt ikke er mild. Jeg kjenner

selv flere som har måtte utsette studiestart mer

enn ett år for å få høyt nok snitt til å komme inn.

Er kjønnspoeng i den balansen, vil potensielle

studenter faktisk måtte vente et år til fordi noen

slo dem på målstreken med poengene. Akkurat

det er en urettferdighet ingen av oss kan stå for.

Det tredje er analogien med innvandrerbakgrunn.

Denne sier seg litt selv, men er så klart en

helt annen debatt. Jeg har selv innvandrerbakgrunn,

og det offentlige er jo flinke på å skulle

inkludere, så de har alltid denne «boksen» man

kan sjekke av i når man søker jobb. Denne har

jeg aldri trykket på, av prinsipp. Jeg er vokst opp

med mine medborgere i Norge og skal ikke ha

noen forskjellsbehandling. Ingen skal velge meg

for min hudfarge, men fordi jeg er best egnet i så

fall. Jeg vil her også understreke at jeg vet godt

viktigheten av denne inkluderingen, jeg prøver

ikke å undergrave den her, det er en analogi.

Jeg har aldri vært for kjønnspoeng. Jeg husker godt

Norsk Studentorganisasjon sitt landsmøte i 2018

hvor det var en svært opphetet debatt om dette. Det

er så klart mange følelser i spill. Men av prinsipp

er jeg enig med utvalgsleder Aune i at vi kan ikke

drive symptombehandling på et stort underliggende

problem. Vi må ha flere rollemodeller, vi

må ha mer åpenhet for å velge hva man vil. Og

uansett hvor mye vi vil likestille arbeidslivet så kan

vi jo ikke tvinge noen inn i en vei de ikke vil inn

i. Dermed er resultatet å få dem til å ville det. Og

det begynner som Aune sier; på langt lavere nivå.

Når Rice kommenterer på at vi ikke har tid til å

vente en generasjon til så blir jeg faktisk irritert.

Den kommentaren undergraver alt det arbeidet

som gjøres. Jeg har vært med på å arrangere Girl

Tech Fest i Kristiansand flere ganger (som logistikk

og ryddehjelp, kvinnene skal være i fokus),

og det å se jentenes store øyne når de ser kvinner

innen teknologi er fantastisk. De blir inspirerte,

og jeg vet med så mye sikkerhet jeg kan understreke

her at noen av dem nå går rundt hjemme

og drømmer om å bli som forbildet de møtte på

Girl Tech Fest. Det samme ser jeg på Lær Kidsa

Koding; der er det også fullt av jenter. Ting skjer,

men de skjer i grasrota. Ikke i styremøtene.

Jeg kan dra samme analogi mot alle de flotte

barnehagelærerstudentene jeg har blitt kjent

med, flesteparten av dem menn. For dem så

handler det om at samfunnet virker mye mer

åpent for at man kan gjøre hva man vil. Og det

gir dem trygghet i valget sitt og at de aldri vil bli

dømt for det. De er trygge på seg selv og hva de

vil, og nettopp det må vi hjelpe flere med å bli.

Jeg har sagt dette før og jeg kommer alltid til å si

det: Mine to småsøstre skal vokse opp og vite at

de kan bli hva de vil. Ikke hva de vil selv om de

er kvinner. Ikke hva de vil fordi de er kvinner.

Heller ikke hva de vil på tross av sin innvandrerbakgrunn.

Nei. De kan bli hva de vil. Punktum

12


Snart ferdig med utdanningen?

Ikke mist kontakten med

studievenner, forelesere og UiA!

Registrerer deg i vårt alumni-nettverk

mens du fremdeles er student.

UiA Alumni er et nettverk

for tidligere og nåværende

gradsgivende studenter. Vi er en

møteplass for kunnskapsdeling og

erfaringsutveksling mellom UiA og

samfunns- og arbeidsliv.

Les mer og registrer deg på

uia.no/alumni

Kontakt oss på alumni@uia.no

Hvorfor bli en del av

alumninettverket?

• Invitasjon til sosiale

og faglige møteplasser

• Få tilbud om aktuelle seminarer

og konferanser innenfor faget ditt

• Få aktuelle nyheter fra

Universitetet i Agder

• Karriereveiledning

• Samarbeide med studenter

• Sammenkomster

for ditt studentkull

APRIL 2020 UNIKUM NR 4 13


the second-class existence

of international students

14

Justin Freund

Journalist

«The University of Agder is an international university

committed to international cooperation

all over the world.” These were some of the first

words that struck me when applying for degrees

and exploring UiA. Here was a University, in the

oddest little city in the world, that was extending

itself internationally, teaching degrees in English,

and inviting the whole world to collaborate.

I was accepted into the development studies

bachelor, the first bachelor program run entirely

in English. I was excited and anxious to

see how a university in Norway - with a pretty

strong global reputation of being a welcoming,

socially inclusive country - was going to structure

itself to include international, English speaking

students! I was in for a surprise, though:

they just didn’t. Outside of my degree’s classes

and interactions with professors, there has been

slim to no effort made to even acknowledge

the existence of foreign students on campus.

In saying that, I realize should make a distinction

between foreign degree students and exchange

students. ESN has streamlined the exchange

semester down to an art - from arrivals, integration,

socialization, and support through bureaucracies

exchange students have support through

it all. UiA has even collaborated with multiple

city offices to make the process as natural and

inviting as possible for exchange students (which,

if nothing else, shows what the university is

capable of accomplishing when they prioritize

something.) In stark contrast, none of these

supports exist for foreign degree students.

To start, just take a look around the university,

and imagine navigating it without a fluent understanding

of Norwegian. I have ordered food at

the cafeteria that I’m allergic to, because I can’t

understand the menu. I’ve walked into private offices

thinking they’re classrooms, because in most

buildings I can’t read the directories. Just printing

my first document in the library was a thirty minute

task. With all these struggles, and the added

stress of immigrating, I decided to reach out to SiA

health for counseling. You might not be surprised

to hear their online form is in Norwegian, and I

needed a friend to help me apply for an appointment.

We learnt, though, that SiA appointments

require a Norwegian birth number to be booked.

I thought that perhaps becoming the student

representative for my program would be helpful

in giving foreigners a voice at UiA. Before the first

meeting, my co-representative reached out to make

sure they’d be doing the presentation in Norwegian

and English. They simply said no, because doing a

meeting in two languages was not worth the effort

for the few foreign student reps. Despite my constant

objection, to this day I’m told that representative

activities will not be adjusted for foreigners.

This is the point at which I learnt perhaps the

single underlying issue: it was decided by UiA

administrators that the official language of the

university is to be Norwegian, and only Norwegian.

I thought to myself, how does a university

herald itself as internationally oriented, when it

is not even willing to communicate in a language

accessible to the foreigners who come to it?

You see, the exclusion of foreign students from

university life goes deeper than practicalities.

To be an immigrant anywhere is difficult, often

lonely, and usually scary. Many of us have learnt

quickly, also, that Kristiansand is not necessarily

the friendliest to foreigners. We are often met

with insecurities of speaking English, sometimes

explicit racism, and I’ve even been sent out of

municipal offices after being told “no one here will

help you in English.” I have already broken down

crying in the bank and in the town hall - now I

just have to cry in the tax office to make it a hat

trick. When this is the daily world us foreigners

face off campus you can maybe understand how

every experience on campus where we’re excluded

over the language barrier feels like a gut punch.

Shouldn’t the university be the one place where

we don’t face discrimination and exclusion?

Considering all this, I recently reached out to

STA about starting an advocacy group or organization

for foreign students. I figured since

their overall goal is “to work for the professional,

social, economic and welfare interests of

the students at UiA” that they would be the one

organization capable of helping start change. I

was told, however, that STA has spent too many


OPINION

resources already attempting to initiate something

similar, and if I want to begin an advocacy

group I’d best get the emails of international

students and start something on my

own. It was a disheartening realization: there

isn’t currently a single organization in UiA I

can find willing to stand up for foreigners.

I could fill an entire edition of Unikum with disheartening

experiences of exclusion that myself

and my international friends have faced at the

university, but I’ll spare you. There are two points

I’d rather spend the rest of my wordcount making.

First, is that every small act of reaching out to us

foreigners is major. Every time the cafeteria staff

remember me and speak to me in English, every

university facebook event that includes an English

description, every student organization that publishes

material in both languages - it means the

world to us. So thank you, to every individual and

organization that makes an effort for inclusivity!

such a minority on campus, it is just too easy to

ignore how difficult it is for us to be a part of UiA.

Currently in the world, internationalization seems

inevitable; we are all becoming more mobile and

connected. UiA is ensuring its competitiveness in

the coming globalized era by diversifying it’s student

population. It is my sincere hope that one day

Kristiansand is such a hub of international collaboration

that the issues of including foreigners at UiA

will be hastily addressed and exist as nothing but

an embarrassing, if not slightly ethnocentric, blotch

in the university’s history book. But until that day

comes, the foreign students at UiA will be the ones

paying the price for its efforts to compete internationally.

My challenge to the board, the student

democracy, and all influencers at UiA is this:

how long will you stand by, watching foreign

students suffer from exclusive policy and

action, until you decide we are a priority?

But also, the “second class” existence of foreigners

at the university is perpetuated by deep, systematic

issues that it seems no one is overly concerned

with confronting. It is as if, because we are still

APRIL 2020 UNIKUM NR 4 15


We Are All Ableist, and

We Were Made That Way

In case you are not familiar with the term

“ableism”, it is like racism except towards the

“less abled” (a.k.a. “handicapped”), which includes

both the physically and mentally “disabled”.

The reason I’m overusing quotation marks here is

that the terminology and the concepts it is meant

to portray are very confused, misused and misunderstood

by most people, and a lot of these terms

(and others) are starting to be viewed as slurs or

at least slightly insulting and incorrect words.

The Social Model of Disability

Why is someone handicapped? Their “damage”,

right? Well, yes, but no. First-of-all, calling a person

“damaged” is both rude and for-the-most-part

incorrect. I guess I could understand someone

losing leg functionality through an traffic accident

would feel “damaged” (I mean, they literally

were in this case), but if that same person had

been born without the ability to walk in the first

place, “damaged” would not be the correct word.

Now, you might name me pedantic and a member

of the PC police – both of which I am, but

that is beside the point – for trying to make such

minute corrections, but I am trying to make a

point here! Because what is the standard for

being “able”? Well, by what the legs’ functionality

is supposed to be, right? Or by comparison

to what most other people are capable of, yes?

But herein lies the problem, because we are

both very selective in applying this standard,

and very thoughtless in the way we

have built our society and our attitudes towards

what it means to be “able”.

Because, as weird as it sounds, there is nothing

inherently handicapping with what

we refer to as “disabilities”. It is all circumstantial

and context based.

Whether someone can walk or not would not

mean jack-shit if we all used hover-chairs such

as the ones in Pixar’s “Wall-E” to get around.

If we all literally floated through life, people

that cannot walk would be able to do most of

everything that the people who walk can.

“But aha!” you might say. “You wrote

‘most of everything’, not ‘everything’.

That person is still disabled.”

Well, no. If walking is a little used skill that is

only relevant in certain contexts, then not being

able to walk is not a handicap. Am I handicapped

for being short just because I cannot reach

the top of the fridge? No. Are you handicapped

just because you cannot play the flute? No!

You might think I am cheating with that last

example but imagine a society that communicated

through music. You might believe that not

being able to play an instrument would be a

handicap then (and throw in the hover-chairs,

and a legless person who can play an instrument

would suddenly be less handicapped than a

legfull person who cannot),although you probably

also think that this example is ridiculous.

But we DO live in that society. Just swap out

music with “reading and writing” and you can

see why dyslexia is considered a “handicap”. I

find it particularly funny and illustrative that

dyslexia is called a “learning disability”, because

we so heavily depend on reading and writing

for our education (and communication) that not

being able to read and write (or being slow or

bad at it) is considered a significant handicap.

But no one was handicapped with dyslexia before

reading and writing was invented, even though

potential dyslexics presumably existed back then,

too. Dyslexia is a learning disability only because

we allow it to be. Dyslexia IS NOT a learning

disability. Or rather, it is, but only because the

artificial structure of society so heavily relies

upon reading and writing. There are other ways

to learn. Learning by doing, learning by being

taught verbally, learning by observing, “reading”

through audiobooks, “writing” through dictation or

speech-to-text programs, etc., etc., none of which

is impacted by dyslexia. But because we do not

make the proper accommodations, dyslexics are

made to feel stupid even though they are no more

or less intelligent than the general population.

To quote mentalhealth.org.uk, “the social model

of disability proposes that what makes someone

disabled is not their mental [or physical] condition,

but the attitudes and structures of society.”

Dyslexia (and being legless too) is a handicap because

we think of it that way and because we allow

it to be that way. We have structured our society

16


OPINION

around being able to read and write (and walk), we

have insufficient resources to help dyslexics adjust

to the social expectations, and we have BY FAR not

enough education and resources to help and educate

non-dyslexics about how to adjust to dyslexics.

Society Creates Disabled People

The headline above has two meanings. The

first one should be obvious if you didn’t somehow

skip the first part of this article. The

second one is the point of this next part.

Now, I believe I could talk about almost anything

that is considered a handicap here – both physical

and mental, both “extreme” and less so – and show

how it would not be a disability if we structured

our society differently. Almost everything has tools

that either already are developed and distributed

or could be or would be if we put more resources

and thought into it. Deaf? Closed captions help a

lot for video. Blind? Guide dogs, audiobooks and

white canes come to mind. ADHD? Do not create

an entire educational system requiring them to

sit still and focus on one thing for hours on end.

Even mental conditions that most people would

consider more “extreme”, such as schizophrenia,

can be context dependent. How early such things

are discovered, how the people around them

treat them and how everyone is educated about

it are part of determining how well people with

the condition can take part in society. Severity

can even be influenced by the local culture, as the

“voices” some people hear are generally malevolent

in the United States but more benign and playful

in Africa and India, according to Stanford.edu.

But I will talk about what I am the most familiar

with. Autism, or more specifically high

functioning autism, to argue that it is the

structure of our society that (at least to a large

degree) creates disabled people by how

we define them and how we treat them.

Autism is a spectrum, a spectrum meant

to say how “functional” you are, and

this can vary heavily between people.

As I have already argued, what “functionality”

is defined as is largely dependent on how

our society is made to work and what is required

to live in it, but even in the case of “high

functioning” autism, society often create problems

where there are none, problems that go

beyond how we have defined this disability.

There is a concept used by autist advocacy groups

APRIL 2020 UNIKUM NR 4 17


called “autistic burnout”, which, according to

spectrumnews.org, is a state of intense physical,

mental and emotional exhaustion that is often

accompanied with loss of skills and an uptick in

autistic traits and symptoms. The cause of the

burnout is attributed to the fact that autists must

navigate a world that is designed for neurotypicals

(i.e. “normal” people), a world that does not

cater to autists or even care about them, really.

Because social interaction can be exhausting for

autists (and neurodivergent people in general).

Autists have to monitor their behaviour, avoiding

“stimming” (repeated movements such as rocking

or flapping hands) and making sure to keep and

maintain eye contact (even though that does not

come naturally and can even be very uncomfortable)

so that they do not get labelled as “weird” or

“awkward” or “annoying”. They have to actively

work hard to learn the rules of body-language

and inferred or metaphorical speech. Meanwhile,

non-autists are allowed to be oblivious to autistic

people’s needs. It is the autists who are expected

to almost unilaterally adjust their behaviour to

accommodate neurotypicals, even though it is

usually easier for NTs to adjust to autists, even

though it is the NTs who are considered “healthy”.

Imagine someone with a limp being expected

to keep up with someone without one, and it is

probably easier to see why this is ludicrous.

Because of all of this, a lot of autists who are

labelled “high functioning” prefer to call it “high

masking”, because what is expected of a high

functioning autist is to blend in – to actively work

to erase or hide autistic traits. And this takes a

considerable amount of mental energy and effort.

Autistic burnout happens when this toll has

reached its breaking point and results in a collapse

that can last everywhere from a couple of days to

years. This burnout happens for the sole reason

that autists are taught to expend an often-tremendous

amount of energy on hiding who and what

they are; to work against their neurodivergence

rather than with or around it. For the soul reason

that autists are often forced or pressured or always

at least expected to try to be or imitate what they

are not, rather than teaching non-autists to be

understanding and accepting, rather than helping

both autists and non-autists how to make adjustments

or accommodations towards each other.

Thus, more problems and disabilities are created

where there should be none. And the

ways in which autists are potentially MORE

ABLE than abled people – of which there

are many – are not given room flourish.

And autists are not the only ones expected to mask

and adjust unilaterally. We are taught little about

how to interact with neurodivergencies in general

(or physical disabilities, for that matter), such as

ADHD, OCD, dyslexia, Tourette syndrome, epilepsy,

schizophrenia, etc. The adjustments made (if at all)

are local and not universal. Neurodivergent people

are given “special education”, which is usually

insufficient and commonly not early enough, and

often even helps to alienate neurodivergent people

further (just remember what you yourself probably

thought of people given “special” education).

Neurodivergents might be given medication, yes,

and even sometimes money and assistance to help

adjust to and live in our societies, but that they

are living in a well -developed and well-funded

welfare state AND assuming it is even noticed in

the first place, as most parents, teachers or people

who would be in a position to discover neurodivergency

early in a child’s life do not know what the

signs are and often enough do not even know to

look for them in the first place. Society at large is

oblivious at best and actively malignant at worst.

In these Covid19 times, some parts of our society

are actively and openly dipping into eugenics, with

some US states “[making] it clear that people with

cognitive issues are a lower priority for lifesaving

treatment”, according to propublica.org.

It is perhaps not hard to see why depression,

anxiety and exhaustion is very common in neurodivergent

people of all kinds. These often feel like

features of neurodivergence, not bugs, and they

are MADE features by how trash-shit anyone who

diverges from the expected standard is treated.

What we SHOULD be doing, is teaching neurotypicals

and neurodivergents alike to be respectful

and knowledgeable about each other. How to

recognise the signs and how to make the PRO-

PER adjustments to EACH OTHER. This should

be taught in school to everyone. A neurotypical

should be taught to respect and accept an autist’s

aversion to eye-contact while talking. An autist

should be taught how to assist an epileptic having

a seizure. An epileptic should be taught not to

be afraid of someone hearing voices that other

people cannot hear. We should all be taught how

to interact with each other respectfully and with

some amount of base-line knowledge of what

challenges different people face, whether they

are of a physical or of a mental nature. We should

be taught that disabilities exist because of how

we have allowed our societies to be designed.

We are all ableist because we were made that

way and kept that way by how we neglect and

mistreat people who do not fit the socially constructed

definition of what it means to be “able”.

The good news is that social constructions can be

socially constructed differently. By restructuring

how we educate and integrate and accommodate

where needed, we can make ableism disappear.

The bad news is that we just do not care.

18


UNIKUM PRØVER

å leve ut sin seksualitet som frigjort kvinne i kristiansand

Åsne Ingersdatter

Kulturredaktør

Du er singel og fri, og du vil leve livet, men du bor i Kristiansand.

Hovedstaden i Bibelbeltet, som alle later som ikke

er like stor del av Bibelbeltet som resten av Agder, men

som er det. Det kommer jo helt an på hvilket miljø eller

gjeng du henger i, men de konservative og kristne holdningene

på Sørlandet stikker kanskje dypere enn folk har

lyst til å innrømme. Kristiansand er lite. Norge er i seg

selv lite, men i Kristiansand kjenner man hvor liten en

by kan føles. Om du flytter hit som student og begynner

å bli kjent med folk, merker man hvor fort det er å føle

at du plutselig kjenner til, eller vet om, nesten alle. Man

blir lett kjent med folk, men det betyr at folk kjenner eller

kjenner til nesten alle på samme alder i byen. Og dette

kan jo være en positiv ting. Man blir venner med venners

venner og man har bekjente nesten overalt hvor man går.

Men om man vil leve ut sin seksualitet som en frigjort

kvinne eller mann er dette en av ulempene med denne

byen. Ligger du med én møter du fort bestevennen en annen

kveld, og så fetteren neste uke. Kort sagt: vil du leve

livet som en såkalt slut, er Kristiansand problematisk.

Det første jeg merket da jeg ble kjent med de lokale og

utelivet i byen, var hvor fort gjort det var å bli stemplet

som en slut, eller hore. Om man har ligget med flere enn

fem folk var man visst klassifisert som hore i Kristiansandernes

bok. Uansett om man tok betalt eller ikke.

For hore eller slut er jo ordet som blir brukt på kåte

kvinnfolk. Damer som vil ligge. Og ikke bare ligge med

deg, men ligge rundt. Ligge med dem de har lyst til når

de har lyst til det. Men hva med de kvinnene som ikke

gidder å bry seg med det «store skumle» horestempelet,

som skal gjøre oss flaue over seksualiteten vår? De som

kanskje kaller seg selv for slut eller hore, og som ikke er

redd for at folk skal bruke det mot dem. Det er ytterst få,

om de i det hele tatt finnes i Kristiansand. Og med tanke

på hvor liten denne byen er kan man fort frykte at et sånt

stempel vil føre til sosial isolasjon. Men om holdninger

skal endres så er det vel akkurat sånne mennesker som

trengs, er det ikke? Vi trenger at kvinner driter i å bli kalt

hore. At man gjerne følger med på body counten sin og

andres, men at den ikke avgjør eller beskriver hva slags

person du er. Vi må få den gode delen av guttastemninga

blant alle folk, og ikke bare forbeholdt gutta. Vi skal ikke

se på hverandre som objekter, som vi high fiver hverandre

når vi har «brukt opp». Men vi kan begynne å high

five I stedet for å dømme. Vi er alle mennesker. Og de

fleste av oss er seksuelle mennesker, som gjerne vil ligge

med dem de vil, når de vil. La oss heie på hverandres

body counts og ikke ta det så tungt om fyren du lå med

på torsdag ligger med roomien din på lørdag. La oss

være frie seksuelle vesener. La oss stå sammen. Hoes in

arms. Ingenting kan stoppe oss, vi gjør hva faen vi vil.

APRIL 2020 UNIKUM NR 4 19


abo

ww

Tlf:

Be

ww

A

50

KORREKSJON

BA

Forrige utgave postet vi en artikkel som må korrigeres. I saken «SiA kapret linjeforeninger» fra forrige utgave

laget vi en sak som malte et feilaktig bilde av virkeligheten. Saken dreier seg om to linjeforeninger

som opplevde at en person i SiA «kapret» deres arrangementeter. Vi gjorde en slurvete jobb med å anonymiserte

vedkommende, vi kom med påstander vi ikke hadde bevisgrunnlag for å hevde og strakk oss dessuten

ikke langt nok for å gi SiA mulighet til å forsvare seg. Vi adresserer disse feilene i denne saken.

Aq

Tan

460

bad

Tlf:

ww

Vi stiller oss fortsatt bak våre vitners troverdighet,

men mange av våre egne påstander

ønsker vi å trekke tilbake. I tillegg ønsker vi å

la SiA svare på påstandene fra vitnene våre.

1. Overskriften presenterer det som et faktum at

SiA har «kapret» Yggdrasil og Linguisticas arrangementer,

når det i virkeligheten er våre vitners

subjektive oppfatninger at en bestemt person i

SiA har gjort dette. Senere i teksten blir dette igjen

presentert som et fakta heller enn en påstand, noe

vi ikke har tilstrekkelig bevisgrunnlag for å hevde.

2. Vi presenterte det som et fakta at «SiA har

vurdert å trekke penger fra stillingen [hens]» og at

vedkommende er sykemeldt. Dette er basert på en

vitnepåstand som ikke faktasjekket og derfor aldri

burde blitt presentert som fakta. Vi har ingen bevisgrunnlag

for å hevde at vedkommendes stilling har

blitt vurdert. Samtidig kunne kunne det tolkes slik

at det var en sammenheng mellom disse påstandene

og vedkommendes angivelige «kapring av arrangementer».

Vi trekker tilbake nevnte påstander.

3. Å si at det de siste månedene har oppstått

en splid mellom de nevnte linjeforeningene

og SiA var en misvisende formulering. I virkeligheten

var linjeforeningene misfornøyde

med en bestemt persons handlinger, men

alt tyder på at SiA har vært imøtekommende

og løst situasjonen med linjeforeningene.

4. Vi gav ikke SiA tilstrekkelig mulighet til å forsvare

påstandene i saken før den gikk på trykk.

SiA tilbakeviser følgende påstander fra vitner.

«-Det begynte med at de arrangerte mange

spillkvelder akkurat da vi gjorde det».

SiA: Så vidt oss bekjent har vi ikke arrangert

noen spillkvelder uten at det har vært

i samarbeid med linjeforeninger, så denne

påstanden tilbakeviser vi som uriktig

«-Nå står vi plutselig i konkurranse med SIA..» .

SiA: Samme feilaktighet her - vi har ikke vært i konkurranse

med linjeforeninger vi samarbeider med,

så denne påstanden tilbakeviser vi som uriktig.

«-Vi må enten underlegge oss SIA eller

miste kvelden alltogether.»

SiA: Dette er en uriktig påstand, i avtalen vi har

inngått med Linguistica er det helt klart at SiA

skal jobbe som støttespiller og kun bidra der

det var behov. Påstanden er feil, og legger til

grunn et premiss som farger hele saken. Premisset

som legges til grunn, trusselen om å miste

kvelden, tilbakeviser vi på det sterkeste.

Bad

har

spa

Aq

stu

Hu

BR

Bri

Tol

461

Tlf:

ww

• 2

kom

• 1

• F

og

D

20


AVIS

TILBUDSGUIDEN

FORENING

REISE

abo@morgenbladet.no

www.morgenbladet.no

Tlf: 23 33 91 80

Tollbodgata 22, 4611 Kristiansand

Kundeservice: 38 03 83 00

Ruteopplysning: 177

50 % studentrabatt på Morgenbladet

Bestill her:

www.morgenbladet.no/student

BADELAND

Studentkort 30 dager: kr 440,–

Gyldig i Kristiansand eller Grimstad

Periodebillett i Agder 30 dager:

Ungdom (16-19 år): kr 375,-

Ung Voksen (20-29 år): kr 495,-

Heltidsstudenter over 30 år: kr 495,-

Les mer på www.akt.no

KJØRESKOLE

TANNLEGE

Aquarama

Tangen 8

4608 Kristiansand

bad@aquarama.no

Tlf: 38 60 20 20

www.aquarama.no

Bade- og svømmeanlegget i Aquarama

har mye å by på. Med både badeland,

spa og et stort idrettsbasseng har

Aquarama aktiviteter og tilbud for

studenter.

Husk gyldig studentbevis!

Få 20% på Superpakken for bil hos

Wright Trafikkskole

avd. Kristiansand, Vennesla og Arendal!

Bruk kode sor20wri ved kjøp i vår

nettbutikk. Gjelder til 31.12 2020.

Dental Norge Kristiansand

Marviksveien 1

4631 Kristiansand

post@dentalnorge.no

Tlf: 38 69 99 93

www.dentalnorge.no

BRILLER

Info Kristiansand: Dronningens gate 46,

38 02 56 00, kristiansand@wright.no

Undersøkelser med sjekk og rens av

tenner kr 490,- Vi har 15% studentrabatt

ved all behandling.

Brilleland Sandens senter

Tollbodgata 14

4611 Kristiansand

Info Arendal: Munkegata 2, 46 44 93 74,

arendal@wright.no

Info Vennesla: Hunsfos Næringspark,

38 15 51 55, vennesla@wright.no

Mulighet for delbetaling.

Vi tilbyr akutt time på dagen.

Tlf: 38072430

www.brilleland.no

MUSEUM

• 25% rabatt på innfatning ved kjøp av

komplett brille

• 15% rabatt på solbriller

• Fast studentpris på synsundersøkelse

og linsekontroll kr 550,-

DATA

Pippin AS

Kvadraturen

Henrik Wergelandsgt. 16

4612 Kristiansand S

Sørlandssenteret

Barstølveien 29

4636 Kristiansand S

www.pippin.no

Tlf:400 27 753

privat@pippin.no

5% studentrabatt

på alle Mac!

Vest-Agder-museet består av elleve

spennende besøksmål:

Friluftsmuseer, museumsjernbane,

levende fabrikk, Norsk

krigsseilermuseum, herregård,

kunstnerhjem og mye mer.

Kjøp årskort på vestagdermuseet.no

for kun kr. 349,- (voksen) og få tilgang til

alle museene.

www.vestagdermuseet.no

Kjøita tannklinikk

Kjøita 17

4630 Kristiansand

post@kjoitatannklinikk.no

Tlf: 38 60 35 20

www.kjoitatannklinikk.no

50% rabatt på undersøkelse

inkl. røntgen og tannrens.

Opptil 30% på annen behandling.

APRIL 2020 UNIKUM NR 4 21

Husk gyldig studentbevis.


22


APRIL 2020 UNIKUM NR 4 23


SHORT STORY

24

Bier

Kristian Nygård

Forfatter

En sønn trampet på tulipanene i hagen. Du vil

kanskje innvende at selvsagt var tulipanene i

hagen, hvor ellers? Men der tar du feil. Kjøkkenet,

badet, soverommene, stuen, gangene, sågar

bøttekottet i dette huset var fullt av tulipaner,

men det var spesifikt dem i hagen sønnen trampet

på i sine digre militærstøvler som hadde støvet

ned innerst i en krok på roteloftet – bak en rad

tulipaner. Han dimitterte for mange år siden, og

selv om han beholdt uniformen som et memento,

hadde han lovet seg selv å aldri ta på noen del

av den igjen. Men i dag fikk han nok av tulipanene

i hagen, de hadde plaget ham i ukevis.

Sønnen greide å se forbi det den første uken de

spiret, akkurat som han greide seg fint den første

uken som sersjant, men dag etter dag så han de

blå, grønne, røde, gule, lilla, oransje og rosa tulipanene

bli fyldigere og sterkere i fargen. Sønnen

kunne se hvor mye de hadde vokst fra han gikk

på jobb til han kom hjem. Om det var fordi tulipanene

virkelig ble merkbart større på bare én

arbeidsdag, eller om sønnen hadde et usedvanlig

skarpt øye for blomster som vokser, eller om det

hele var en innbilning – var ikke godt å si. Men

innbilt eller ei, sønnen hatet at tulipanene vokste.

De er så kvalmende levende, tenkte han.

Han måtte se dem minst to ganger om dagen, på

vei til og fra jobb, i morgen- og ettermiddagslyset,

og han hatet begge deler. Det minnet om hvordan

rekruttene hans forandret seg i løpet av dagen;

om morgenen foraktet de sønnen for å vekke

dem og sparke dem ut i nok en bortkastet dag

med beinhard disiplin og meningsløse oppgaver,

mens mot slutten av dagen snudde rekruttenes

holdning. De foraktet fortsatt sønnen, men nå var

hånet mot deres overordnede mer åpenlyst og

lattermildt, og de tok tur i å herme etter trampingen

og den dueaktige måten sønnen nikket hodet

sitt på mens han marsjerte fram og tilbake foran

rekruttene i sitt forsøk på å gi dem en pep-talk.

Se som jævlene strekker seg mot solen, tenkte

sønnen mens han så på tulipanene. Helgene var

verst. Han trakk for gardinene for å ikke få øye på

dem, men om han duppet av kunne du banne på

at gardinene var trukket fra igjen når han våknet.

Måtte være mamma. Han glemte fort at hun var

der, for de oppholdt seg som oftest i hvert sitt rom

og lot hverandre være i fred; det hadde de blitt

enige om i det stille. De spiste av og til middag

sammen og utvekslet noen ord; sønnen latet som

han var interessert i det hun sa, og moren latet som

hun greide å høre sønnens svar over sprakingen fra

høreapparatet sitt. En grei ordning, syntes sønnen.

Men hun måtte absolutt ha gardinene til side! Det

første sønnen måtte se når han våknet, var disse

helvetes tulipanene. Så hardt han enn prøvde å

glemme at de var der, så hardt han enn strittet

imot, uansett hvor mange ganger han trakk

for gardinene, endte han til slutt med å stirre

på tulipanene hele dagen. Etter morens vårrengjøring

var vinduene ekstra klare, og han satt

desto mer motvillig konsentrert og så på dem.

Han fulgte skyggene deres strekke seg gjennom

dagen, rundt plenen som visere på et ur.

De er så vakre at det er stygt, sa han uten å være

klar over det. Moren, som stadig måtte stille på

høreapparatet sitt, skulle til å be sønnen gjenta

det, for hun lette etter unnskyldninger til å si noe,

hva som helst. Men hun slo det fra seg og leste

videre i den tjukke, lærinnbundne boken som, så

vidt sønnen visste, var det den eneste boken hun

hadde lest. Til gjengjeld leste hun mye i den, og

stadig oftere de siste årene. Hun forklarte aldri

hva slags bok det var, og sønnen spurte aldri

heller. Den svarte skriften på de gulnede siden

var helt uforståelig for sønnen. Jaja, hun fikk

bare lese. Bøker er uansett teite og bortkastet tid,

tenkte sønnen og stirret videre på tulipanene,

som sto som en folkemengde på plenen. Helgen

gjennom så han på dem med et uforklarlig hat.

Tulipanene innendørs hadde han ingen

problemer med – de var av plast.

Men hagetulipanene ga ham aldri fred. At mamma

måtte plante dem! Han kunne ikke si noe til henne,

for de sa aldri noe, men han håpte at om han bare

stirret lenge nok på dem med en foraktsom mine

ville hun skjønne tegningen. Tvert imot tok moren

det som et tegn på at tulipanene hjalp sønnen i hans

vonde stunder, siden han alltid så på dem mens

han var sur. Hun bestemte seg derfor for å plante

enda flere til neste år. Det skulle bare mangle, et

lite stykke morskjærlighet. Når de ikke skulle snakke

lenger, kunne hun i det minste gjøre det for gullgutten

… som hun savnet stemmen til så inderlig.

--De er så jævla levende! sa sønnen.

Morens høreapparat spraket, og hun fiklet febrilsk


med det for å høre mer av sønnen, men han løp

opp trappen, og veltet nesten alle plasttulipanene

på roteloftet for å komme seg til uniformen han

hadde sverget på å aldri gå med igjen. Han sto og

beundret den, for han var en sentimental mann,

og hadde tross alt noen få gode minner fra militærtjenesten

og sin svært korte karriere som sersjant.

De gode minnene sto som enslige smørblomster

i et hav av tulipaner, men de var der åkkesom.

Sønnen smilte, felte en tåre og skulle ønske han

ikke hadde lagt på seg så mye, for han skulle gjerne

gått med uniformen igjen. Han måtte nøye seg

med støvlene – de var uansett alt han trengte.

Moren skrudde fortsatt på høreapparatet da

sønnen kom ned trappen med de gamle militærstøvlene

i hånden. Han gikk ut på plenen

i sokkelesten og spente på støvlene; han

strammet lissene så hardt at det gjorde vondt

i både føtter og fingre. Han marsjerte mot tulipantroppen

mens han nikket dueaktig.

En så høytidelig stund burde ha en tale, tenkte sønnen,

men alt sønnen kom på å si etter å ha vurdert

saken og stirret foraktende på tulipanene, var

--Dø!

Han løftet foten som en slegge og trampet i vei.

Han trampet og trampet, kronbladene fløy i luften

som fjær fra en ihjelbanket pute. Det føltes godt.

Det føltes så utrolig godt. Han pustet tungt.

Men så hørte sønnen en underlig lyd, en lavt rum-

lende og brummende during, som fra en motor.

Bakken dirret, sønnen kjente det gjennom kroppen.

Alle de brukne, flate og flådde tulipanene begynte

å riste og vri på seg, som slappe hageslanger som

fylles med vann, mens små klumper smøg seg gjennom

og oppover stilkene. Tulipanene spyttet disse

klumpene som et maskingevær, og den motoraktige

duringen ble brått skarpere. Bier. En horde av dem.

De fløy over tulipanene som for å sørge over de falne,

før de hissig vendte seg mot sønnen. Han prøvde

å flykte, men biene svermet kjapt rundt ham og

landet overalt de kunne – det føltes som han hadde

pels, så dekket var han av de gulsvarte dottene.

De kom under klærne og inni støvlene, og stakk

armene, beina, nakken, halsen, brystet. Sønnen kastet

seg ned på plenen og rullet rundt for å klemme

flat noen av biene. Han ble klam under klærne av

biegugge, men strømmen av bier var ustanselig.

I dødsangst og panikk greide han endelig å

presse ut noen ord, de samme som han sa i

en lignende situasjon for mange år siden:

--Slutt, hulket han, DET ER EN ORDRE!

Uten at hun var klar over det, greide moren

endelig å stille høreapparatet riktig, men hun

tok den evinnelige bieduringen for å være

mer spraking, og skrudde derfor videre.

APRIL 2020 UNIKUM NR 4 25


SHORT STORY

Living in a Fairytale World

Chapter 2

Tobias Klausen

Forfatter

“The boy had always thought the world was small,

just like himself. But when he escaped the wretched

lair that was his home, his world expanded. It became

bigger than he could ever imagine! And so, the

small boy embarked on an adventure into this big,

new world, with a desire to discover what Fate had

kept locked away from him for so many years.”

***

Steady. Steady… NOW!

Like a tiger pouncing on its victim, Nathan threw himself

over the possum. The possum’s eyes widened in fear as it

realized Nathan’s malicious intent. The stake glittered in

the sun before it was driven right through its heart. The

last thing that went through the possum’s mind before

experiencing the ecstasy of death, was the delicious

meal it was now robbed of, safely stored in its burrow.

And it also cursed itself for being gluttonous enough

to search for food in broad daylight. Nathan neither

cursed nor regretted anything, as he was quite pleased

with the meal he had procured for Nana and himself.

Nana sprung up from behind the rock where she’d

hidden. That’d been the only way to subdue her vibrating

from excitement, and Nathan was afraid she would

drill herself her own, little burrow if kept going. And

he didn’t want her to scare off the poor, fat possum.

“You got it! You got it!” she squealed.

She twirled and skipped around the possum’s dead body.

Nathan swore, that if someone had seen this five years

ago, it would look like the sickest, edgiest ritual ever.

“Keep it down, or you’re going to resurrect

it,” he chuckled.

But this just sparked her passion, and she continued

on vigorously. Nana truly was something special.

***

Chapter 3

“The boy traveled far and wide in this big, new world.

However, it was not at all how he imagined it. There was

no one. No one wanted to talk to him, no one wanted

to see him, no one wanted to love him. But one day,

the boy came across a castle, with terrible monsters

guarding the highest of its towers. The boy snuck past

the monsters, to find the most beautiful princess he’d

ever seen. He saved her from the monsters and vowed

to be her knight. But trust was a privilege the princess

didn’t grant whomever. He would have to prove himself

by taking her on a journey to find her real parents.”

***

Nana pouted, as the grilled possum hadn’t lived up

to her expectations. Nathan figured it was the Skittles

from last night that had spoiled her too much.

She shouldn’t get too accustomed to luxury like

that. Not with the life they were living right now.

“It’s too chewy,” she sulked.

“Good, then your jaw is getting some

exercise,” Nathan retorted.

Nana shot him a killer glare as she slowly took another

bite. It would however have been more intimidating

if she didn’t chew for a full minute before

swallowing. She had this weird delusion that she

could be frightening whenever she wanted. But

this tall girl couldn’t have scared even a fly.

The possum had proved to be quite a substantial meal. If

gluttony had ever been incarnated as a possum, it would

have been this one. Nathan rubbed his belly satisfied and

pulled out a map. Nana popped up right next to him.

“Are we there yet,” she groaned.

“Nah, but we’re getting there. Step by step, mile

by mile and groan by groan,” he smiled to her.

Nana was not amused.

***

Chapter 4

“The boy and the princess came upon the cabin of a

wizard, hidden deep within the forest. He was concocting

many different types of potions, all of them

bubbling all around his sanctum. He said he was selling

them to nobles, that they were quite an exquisite

item. The boy recognized some from his own castle.

The wizard was a peculiar man, but so many wizards

are, he spoke to unseen phantoms and was frightened

26


by ghosts only seen by the naked eye. But he scared

the ghosts off with his magic wand. He offered the boy

and the princess a map that would lead them to her

parents, who was living in a land far, far away. And

so, the boy and the princess thanked the wizard and

embarked on the journey to the land far, far off.”

***

“WE’RE NOT GOING THERE. WE’RE GON-

NA FIND MY PARENTS!”

***

Days turned into weeks, and yet, no progress seemed

to be made. With each step, Nathan realized

that the lines on the map didn’t shrink, but rather

expanded. And the lack of food the last couple of days

was angrily expressed by his growling stomach.

“Oh, I think I hear a monster harboring

within you!” Nana giggled.

Nana cried, and screamed, sobbed and squealed.

She was having another fit. Again. She tried running

from the clearing and into the unknown, but a

tiny rock would prove to be the demise of her plans.

Her body made impact with the ground, and all her

emotions came out in a single, powerful burst.

“WHY DO WE HAVE TO GO THERE? I

WANT TO SEE MY PARENTS!”

Nathan squatted down beside her and helped her

get back on to her feet. Her eyes were puffy and red

from the tears. But Nathan couldn’t restrain the little

smile that escaped his lips. There was something

about this girl that gave him hope. Perhaps it was

her childlike sense of wonder. Or something else.

“If we don’t want to starve, we’re going to have

to loot a shop. There aren’t more dumb possums

around, and who knows, maybe we’ll

find some more Skittles?” he comforted.

At the prospect of the delicious marvel that

was candy, her mood took a huge swing.

“It won’t take long?” she sniffled.

“It won’t take long. Just don’t get eye contact with

anybody, and I’ll handle the rest,” Nathan smiled.

Just as quickly as the emotions had come, they

evaporated, and Nana continued to skip towards

the city they were on the outskirt of.

One day. One day, he would have the courage

to tell her. But not today.

***

Chapter 1

“Once upon a time, there was a very small boy in a

very big world. The boy was lonely, the boy was sad,

the boy was all alone. His mother, the queen, had

been whisked away by an evil sorcerer, never to be

seen again. The boy was to be king someday, the heir

to the throne. But his conduct was of no prince the

kingdom had ever seen before. The king tried desperately

to raise the manners he so desired, but the prince

refused. All the prince ever wanted, was someone

who understood. Someone by his side. A friend.”

Nathan sent her a skewered smile.

“A new plot for your fairytale?” he asked.

“Haha! No silly, I can’t add a new story ‘till

the previous one is done,” she winked.

No, of course she couldn’t. Nathan had always found a

way to keep his hope sparked, but the last couple of days,

the depressing reality was slowly starting to extinguish

that flame. Some nights…he regretted not putting up

with it. Some nights…he regretted not enduring it. Some

nights…he regretted having run away from home.

And some nights, he’d woken up to see Nana

scribbling away, as if she didn’t have a care in

the world, and his hope was reborn again.

***

Chapter 5

“One very lonely night, as the boy and the princess

had set up camp underneath the setting night sky, the

boy had drifted away to a nearby forest. The princess

had followed; her curiosity piqued. Deep within, looking

across a pond, glistening in the moon’s marvel,

her knight stood, tears trickling down his handsome

face. He’d removed his shirt, and all his battle wounds

were revealed to the princess. He’d fought so many

battles, and although they had all seemed for naught,

the boy still stood here, proving that they hadn’t

been lost. His spirit wasn’t defeated. And that night,

was when the princess truly trusted her knight.”

***

Nana was performing a soliloquy she’d composed herself

in front of the crackling campfire. It wasn’t complicated,

it wasn’t extravagant, but it was thoroughly enjoyable

and fun to watch. Just as he’d come to expect of her.

Depth and complexity were concepts he could never

anticipate from Nana, despite her age. But just this

evening, he couldn’t quite focus on the squashing, hot

mess she was making of herself in desperate attempts to

liven up the same monologue she’d performed before.

No, Nathan’s mind was preoccupied with

the same question that lingered at the back

of his head every morning he rose.

“Should I tell her? And when?”

APRIL 2020 UNIKUM NR 4 27


A conundrum without any solution. Despite only being

a teenager, he found himself making harder decisions

than any adult he’d ever met. But he wasn’t just necessarily

afraid of confronting Nana, but also her fantasy

that had kept this horrific reality from burying him

alive. It had almost destroyed him once, and he wished

no such fate upon anyone. Except maybe…his father.

“The end. Wasn’t that great!?” Nana declared

triumphantly with a bow.

“Yes, yes it was. Just like last time,” Nathan

smiled melanchollicaly.

“What!? What do you mean last time? This wasn’t

the same, how dare you?” she accused.

But her accusation missed, as once again, Nathan found

himself pondering the dilemma that had no correct

answer. He would just have to find out for himself.

***

Chapter 6

“Some nights, the princess found herself not being

able to sleep. She somehow missed the comfort of her

tall tower, the familiarity of it. Now, everywhere they

traveled was the great unknown, a darkness from which

she couldn’t see the light. But then the princess remembered

the monsters guarding her. The things they had

spewed, a dictionary of grotesqueries. And the many

knights she’d thought had come to save her. But they

were nothing but as monstrous as the monsters keeping

her locked up. For every new knight, a petal of her rose

fell, never to sprout again. And just as it was about to

wilt away, a true knight in shining, white armor came.

And so, the princess endured this new life, because

unlike her flower, she had a chance to sprout anew.”

***

Nathan checked the map one more time. Nope. Just as

the previous attempts had proven, there was nothing

out of the ordinary. Meaning that they had arrived at

their destination. But however Nathan looked at it, it

was impossible for this to be the end of their journey.

“Of course it is! I remember it! I studied it so many times

in my room, what, do you think I’m wrong?” she smirked.

This lodged a ball of lead in Nathan’s stomach,

and he found it difficult to breathe properly. If she

was right…then that meant she was wrong.

“Nana, this is a theme park…,” he gently started.

“Yeah, duh! It even has a fairytale theming! I love

fairytales, don’t you? Although, I feel like I’ve

seen some of these things before,” she said, skipping

towards a nearby plastic forest with gnomes

and other magical creatures made of stone.

It…it had come to this.

“Nana, what did it say on the map you found

in ‘the castle’?” Nathan hesitantly asked.

Nana emerged once again; a unicorn teddy stuffed

in her arms. It was missing an eye and a leg, symbolic

of the same upkeep the park was lacking.

“I told you before, it said ‘The last place when

we were happy’! Sooo, that means my parents

got to be here! Come, maybe they’re by…,”

She put down the unicorn to read the faded map.

“…by the Enchanted Forest maybe! Come,

Sir Nathan, let’s find them!”

It had always been so nice to live in this fairytale,

but Nathan couldn’t fuel this disillusion

any further. It was time, time to wake up.

“Nana, your parents aren’t here…” he began.

She stopped dead in her tracks and turned around, but

her smile showed that she only believed this to be a jest.

“Of course they are! They have to be! And if

not here, well, then we have a whole new adventure

in front of us!” she cheered.

“Oh, it’s so pretty here!” Nana shouted

from a rusted monkey bar.

“They’re not here. No one would ever live in a theme

park, Nana, let alone during these times.”

“Nana, are you sure about this spot?” Nathan

posed as he stared intently on the map, hoping

there might have been some mistake.

With a horribly coordinated swing, she swung herself

off, barely landing on her feet, yet still lifted herself

like she’d won the Olympics for her performance.

His voice carried a severity that even Nana

could pick up on. And this was a battle, that

wouldn’t just leave another bruise, but a deep

wound that Nathan hoped could be healed.

“Then…then we’ll search somewhere else. But

I’m sure they could be here! This is the last place

when they were happy, they would surely come

28


here during all of this! C’mon, let’s go to the forest,

I want to search there first,” she nervously

said while trying to drag Nathan by his arm.

But Nathan stood his ground, for the first time in

forever. Yet, he couldn’t bring himself to directly

face her. Not when he was about to do this.

up the entire lily pad, so he had to settle for the ground.

“W-why…why did they do this to me?” she cried.

“I…I don’t know. They probably have a million excuses

and none of them are good. We deserve better

Nana, both of us,” Nathan replied honestly.

“I know where they are Nana…and so

do you,” Nathan continued.

Now, Nana’s smile was gone, replaced by

worry and a frustrated sadness.

“If…if I knew, we would have traveled there

already. They’re here, they got to be!”

“THEY’RE NOT!” Nathan suddenly burst out.

He’d never yelled at Nana before, but Nana’s childlike

ignorance mixed with his exasperation of his

negligence to confront her for so long, made a

concoction that now exploded forth in anger.

And then, the tears came, from both Nana and him.

“How…how do you know? YOU DON’T

KNOW,” she sobbed back.

“Your parents, just like my dad, are home. Home were

we came from. Home where we ran away from. They

aren’t monster Nana, they’re just shitty parents. Like

my dad,” Nathan whispered between gritted teeth.

She dried her tears as well.

“Will you ever do that to me, Nathan?”

Her eyes sparkled in the sun’s gleam.

“Never.”

She tried going for a hug, but Nathan had to

rise to be able to embrace her. They squeezed

together tightly, as Nana rose as well.

“We can be each other’s family from now,” he smiled.

Nana looked at him with such a newfound excitement,

that he’d almost forgotten what they’d just been

through. How many months he’d worry about this

very moment, only for it to have turned out okay.

“Yes! I can be the little sister, and you can

be my big brother!” she gleamed.

“Haha! Don’t you think that’s a bit weird?

You’re older than me, remember? 12 years

older in fact!” Nathan rebutted.

“NO! THEY WERE NOT MY PARENTS. MY PARENTS

WOULDN’T DO THAT TO ME! THEY WOULDN’T LET

THOSE MEN DO…DO WHAT THEY DID TO ME AND

WATCH! PARENTS ARE SUPPOSED TO PROTECT ME,

KEEP ME SAFE! THEY’RE NOT MY REAL PARENTS!”

“No one are sane anymore! We do things we don’t

want to…to survive. Your parents were probably the

same. Nobody could have known this would happ-”

“NO, I DON’T WANT TO HEAR EXCUSES. THEY’RE

NOT MY PARENTS! THEY’RE NOT MY FAMILY!”

She suddenly sprang away from Nathan, her tears leaving

a trail into the Enchanted Forest. Nathan could hear her

sulking, and each sulk felt like a dagger stabbed into his

heart. He couldn’t bring himself to follow her immediately,

as he was crying himself. But he dried them eventually,

because someone needed to act like an adult.

Nana ignored him and skipped back into the forest again.

Nathan couldn’t contain a smile of his own. Even during

these post-apocalyptic times, he had been able to find

a happy ending. Nana truly was something special.

***

Final Chapter

“And so, the knight’s and the princess’ journey came to an

end. Yet, what they discovered was that this simply was

the beginning. Even when the world had come to an end,

and madness ravaged the Earth, they had been able to

carve a new beginning for themselves, free of the monsters

that haunted their past. And so, they ventured into

this estranged, new world, with hopes in their hearts and

dreams on the horizon. And they lived happily ever after.

The End.

He followed the trail, arriving in a lake depleted of its

water, with a lonely lily pad in the center, resting gently

atop the muddy soil. There sat the lonely princess Nana,

still crying. He quietly sat next to her, although Nana took

APRIL 2020 UNIKUM NR 4 29


Studentnytt

STA KRITISK TIL KRISEPAKKE

-Studentorganisasjonen i Agder (STA) stiller

seg kritiske til regjeringens økonomiske

krisepakke for studentene. Mer gjeld er

ikke den riktige veien å gå for landets studenter,

sier STS-leder Benedicte Nordlie i

en pressemelding.

Regjeringens krisepakke legger til rette for

at studenter får utbetalt lån og stipend for

mai og juni, sammen med utbetalingen for

april. I tillegg kan studenter få et ekstra

lån fra lånekassen på 26.000 kroner. STA

mener det er positivt at man endelig ser

konkrete resultat rettet mot studentene, da

dette har vært en glemt gruppe i tidligere

krisepakker. Likevel er STA kritisk til den

løsningen som legges frem.

STA-VALG

22-29 april er årets det valg for neste års Studentparlament

og fakultetstyrer. 65 studenter kjemper

om 50 faste plasser og like mange varaposisjoner.

Alle faste plasser i Studenpralamentet blir fylt,

mens alle utenom en fast plass i fakultet for helseog

idrettsvitenskap fylles.

Det kommer mer informasjon på unikumnett.no

etterhvert som den blir tilgjengelig.

«Det inntektsbortfallet studenter opplever

som følge av permittering skal man ikke

måtte dekke gjennom lån og gjeld, det er

helt uhørt at dette er løsningen som gis for

våre studenter. Ikke bare kan dette føre til

forskjellsbehandling av studentgruppen,

men man gir også mer gjeld til en allerede

sårbar gruppe i samfunnet» sier Nordlie.

STA mener at denne forskjellsbehandlingen

av studenter som arbeidstakere og øvrige

arbeidstakere må korrigeres. «Dette

forslaget må korrigeres slik at også studenter

som arbeidstakere får dekket inntektsbortfallet

gjennom økonomiske støtteordning

og ikke mer lån og gjeld – det er det

eneste riktige» avslutter Nordlie.

NESTEN ALLE EKSAMENER

BLIR FLYTTET PÅ UIA OG

DET FORTSETTER Å VÆRE

STENGT- HER ER UNNTAKENE

«Fra 27. april åpner vi også for at studenter som er

helt i slutten av sine gradsstudier, og som er helt

avhengig av utstyr på lærestedet, kan komme tilbake

til universiteter, høyskoler og fagskoler. Det

samme gjelder ansatte i rekrutteringsstillinger

som er i sluttfasen av sine prosjekter.» sa Erna Solberg

7. april.

Det gjelder følgende fagområder:

- utøvende musikk- og kunstfag

- media- og designfag

- matematisk-naturvitenskapelige og teknologiske

fag

- helsefag

Det kommer mer informasjon på unikumnett.no

etterhvert som den blir tilgjengelig.

30


Satirikum

Unikums redaktør

vil ikke seksuelt trakassere

meg; Er det

fordi jeg er stygg?

Jeg vet hva du tenker: «Hva faen? Kan virkelig

Unikum synke så lavt?» For det første, ja,

Unikum kan synke så lavt, har du noensinne

snakka med Vegard? For det andre, for å skjønne

tittelen må du kanskje ha litt backstory.

Så jeg er invitert til bursdagsfest på Stiften. Jeg tar

på meg det jeg mener er en kjekk skjorte, vokser

håret litt, og børster tennene for første gang på

evigheter. Jeg føler meg oppriktig litt sexy i det jeg

går ut døra (mangelen på dårlig kroppslukt hjelper

betraktelig). For å være helt ærlig her, jeg er

singel som bare fy, eller for å sitere Tinderen min:

«P.S. er desperat». Så jeg håper jo kanskje på at det

kan bli «noe» på meg her, selv om sjansene er lave

som homofil i Bibelbeltet. Men jeg har håpet!

Jeg ankommer festen, får drukket litt, sunget litt, og

gratulert bursdagsbarnet (jeg er en god venn tross

alt)! Inne i et svett lokale med tykk luft som oser av

øl og desperasjon, sitter Unikums redaktør Vegard

inngrodd i sofaen, som om dette var hans hi for

vinteren. Rundt låret hans har en jente kveilet beinet

sitt, og Vegard stryker på det. Opp og ned, opp og ned,

som om han er et barneskole barn som nettopp har

lært seg hvordan man staver bokstaven «I». Jeg slår

meg ned ved siden av og prøver å delta i samtalen,

men det er ikke akkurat så mye «battle of wits» som

blir utveksla her, mere en «battle of horniness».

Her må jeg helt ærlig innrømme, jeg er sjalu. Jeg

innser at det blir ikke noe på meg i kveld, mest på

grunn av mangelen av homofili, som egentlig er

utrolig rart med tanke på at jeg kan høre mannskoret

Quantum i naborommet. En masse menn

som synger (meget bra om jeg kan tilføye det), og

tilsynelatende ingen homofile. Vegard forsetter å

stryke låret hennes som om det er en skrukkete

skjorte. Hun sier hun har kjæreste og at Vegard

burde la være. Kødden forsetter selvfølgelig. Så,

lille, desperate meg slenger inn en kommentar

«Du får i hvert fall ikke ta på meg.»

Det som så møter meg er øynene til det som best

kan beskrives som en dum, forvirret valp.

«… Hvorfor skulle jeg gjort det?»

… Unnskyld meg? UNNSKYLD MEG!? Hvorfor

skulle du IKKE ha lyst til å ta på meg? Jeg sitter

her, som den sexy godbiten av en fyr som Vegard

bare kunne drømt om å få. Og fortsatt vil

han ikke ha en liten smakebit engang. Hvordan

våger han!? Og nei, det er definitivt ikke fordi

Vegard er «straight like the gays ain’t». Det

må ligge noe bak det. Det bare må! Eller …

Er jeg egentlig bare stygg?

Jeg hadde ikke fått noen andre på festen. Jeg har

faktisk vært desperat singel i et år nå. Kanskje

… kanskje det ikke er alle andres feil, kanskje

jeg bare er helt oppriktig stygg. Hvordan kunne

denne halvfulle, åndsforlatte redaktøren vekke

disse tankene hos meg? Og nei, det er ikke fordi

jeg virkelig ønsker og bli seksuelt trakassert av

Vegard. Hele poenget er, at jeg vil at Vegard vil

skulle ha lyst til å trakassere meg. Kan han ikke

bare for en gangs skyld gjøre noe riktig i livet

sitt, og bare gi meg et lite tæpp på ræva eller

stryke låret mitt som den skitne skjorta den er.

Vegard, dette er til deg, hver så snill, neste gang vi

drikker sammen, i det minste prøv! Det er alt jeg vil.

Ellers er eneste konklusjon jeg kan logisk trekke:

Vegard vil ikke seksuelt trakassere

meg, fordi jeg er stygg

Tekst: Tobias Klausen

APRIL 2020 UNIKUM NR 4 31


BSU

Boligsparing for ungdom

Få tilbake

Staten gir deg

200 kroner for hver

1000-lapp du sparer

(skattefradrag).

Knallrente

Bankens beste rente!

Du får mer igjen enn

du setter inn.

Boliglån

Når du beviser at

du kan spare, sier vi

lettere ja til boliglån.

sor.no/bsu

32

More magazines by this user
Similar magazines