Utdrag fra Oslos nære villmark

Skrimfjella er det nordlige endepunktet av et
massivt og kupert skogsområde som strekker seg
milevis sørover mot Skien og Porsgrunn. Her fra
stien mot det 750 meter høye Stølefjell.
Til stede
Jeg ser den for første gang fra en høyde over et vann
som reflekterer den mørkerøde solnedgangen. Skyene
driver som en delfinstim over himmelen, regnet
er endelig borte. En åpen dal leder blikket vestover
mot blåne etter blåne. Og der, bak dem alle, står den
i noen minutter før et tåketeppe velter over den, og
det er som om den aldri har vært der.
Gaustatoppen. Målet. Så vidt synlig og langt borte.
Etter de siste døgnenes vær ville det kanskje vært
naturlig å lengte etter å komme dit. Få det overstått.
Men jeg er bare dypt takknemlig for alt som gjenstår.
Det er veien dit som er viktig. Å vite at det mellom
den og meg ligger nye uker. For hvorfor skulle
jeg haste? Det er det å gå, fiske, slå leir, gå litt til, se
og være som gir denne meningsløse reisen et snev
av mening. Det er tilstedeværelsen i alle disse små
tingene som gir grobunn til historiene jeg vil fortelle
til potensielle barnebarn i et ennå ubestemt
punkt på livslinja. Historiene om alt bestefar opplevde
på den lange turen. Ikke om da han stod på
toppen av noe til slutt.
Tanken om tilstedeværelse er en banal, enkel og
overomtalt filosofi, men her ute blir den liksom så
tydelig. For tenk om jeg kunne tenke sånn for alle
mål jeg strakk meg mot. På veien mot alle punktum
i livet, enten det er å komme hjem fra en sykkeltur,
å spise ferdig en middag eller å levere en artikkel
innen deadline. At det er det å være underveis, på
sykkelen, i smaksopplevelsen eller konsentrasjonen,
som er viktig. For livet er fullt av mål. De hoper seg
opp, kommer og passeres. Helt til vi når det aller
siste punktumet. Og dit er det i hvert fall ingen hast
å komme.
Et vak dirrer speilbildet av himmelen. Jeg smyger
ned til vannkanten, sikter og lar sluken sveve ut i
sommernatta.
Skrim
Sør for Kongsberg ligger en fjellrekke som på avstand
virker merkelig malplassert. Som en gruppe
fjerdeklassinger blant førskoleelever, keitete og høyere
enn alt rundt seg. Butte og uflidde, men likevel
med den sta stoltheten som kjennetegner dem som
er vant til å stå i motvind.
Skrim er kalt «Norges minste fjellområde». En
velfortjent tittel som det lever opp til med sin bare
én mil lange, smale rad av topper, der høyeste punkt
ikke er høyere enn 872 meter over havet. Grunnen til
at de i det hele tatt ligner fjell er det fattige jordsmonnet.
Her ligger tregrensa på rundt 700 høydemeter.
At området er lite og lavt, betyr likevel ingenting
for Skrims fjellfølelse. Langs stien over det østlige
Stølefjell en klar sommerdag er man virkelig på
fjellet. Faktisk minner terrenget om den kystnære
naturen man ofte finner vest og nord i landet, med
blankskurte berg, små viddepartier og kløfter der
skogholtene biter seg fast.
Og Skrim er langt mer enn bare fjell. Rundt toppene
og vestover ligger gamle gran- og furuskoger
i kronglete bekkekløfter og daler, mange av dem
vernet som landskapsvernområde eller innenfor
224

det nasjonalt verdifulle Skrim-Sauheradfjella naturreservat,
som freder en solid kakebit av et naturområde
med markant urørtpreg. Her finner vi skog
som har unngått hogst og større inngrep i nyere tid.
Deilig kupert og vilt, og med attraksjoner som noen
av sørøstlandets beste fiskevann. Det perfekte sted å
rusle fra holme til holme, juv til juv, med sekken på
ryggen og med all verdens tid.
Ansiktene i fjellet
Tåka henger tett da jeg lunter langs Øvre Urdtjern.
Seint, selvfølgelig. Natta er på sitt mørkeste. Dagen
har vært fin. Har våknet på toppen av Evjuseterfjell,
ligget i teltåpningen med fugleperspektiv til omgivelsene,
så pakket og gått ned gjennom dype revner
i terrenget, fulgt dem til Store Stølevann og fisket
meg videre. Bittet var godt, men dabbet av etter som
tåketeppet la seg. Nå har temperaturen falt drastisk
og sikten blitt redusert til noen titalls meter. Skogen
er dørgende stille.
Ved utløpet av tjernet følger jeg elva ned gjennom
en slak dal. I dalsiden gaper et mørkt hull, som jeg
av gammel vane klyver opp til. Hullet har ståhøyde og
visne grankvister samlet i to etablerte sengeplasser.
– Et lite hotellrom. Skal vi ta inn? sier jeg til en
kamerat som ikke er der.
225

Kanskje er det feil å omtale tidligere generasjoners
overnaturlige opplevelser i naturen som
«overtro». Erfaringstro er muligens et bedre
begrep, da mye av det de trodde på bygde på
erfaringer. For dem var egne tolkninger av det
de så like gode bevis som det vi forklarer
gjennom forskning og undersøkelser. Og
fremdeles kommer historier fra skogen som
ikke kan forklares vitenskapelig.
– Men? Okay. Vi holder oss til planen.
Fortsetter mot dagens mål, slår inn på blåstien
og følger den over myrdrag og fururabber. Da sekken
dumper i gresset ved bredden av Skrimsvannet,
er det allerede lysere. Tåka er fremdeles like tett.
Men mens jeg sitter der, på sekken med vannflaska
i hendene, kommer et vindkast feiende. Med ett
åpner dampen seg i en portal, der vannet, skogen
og berget på motsatt side er synlig, før den igjen
klapper sammen og alt er borte. Glimtet varte bare
i noen sekunder. Men jeg så det. Ansiktet i fjellet.
Om det ikke var trolsk nok fra før: I Skrim ligner
fjellene troll også. Både Skrimtoppen over
Skrimsvannet og Styggemannen, områdets høyeste
topp, ser fra ulike vinkler ut som enorme steinansikter.
Med øyne, nese, munn og det hele. De ligner
menn med blikket mot skyene. Sagnet (for det blir
selvfølgelig sagn av sånt) sier at Styggemannen var
et troll som mislikte folk så sterkt, at han lå oppe i
fjellet og passet på at ingen kom nær ham. Om noen
gjorde det, kastet han stein etter dem. Trollet holdt
den asosiale aktiviteten gående, inntil han en dag
(selvfølgelig) ble overrasket av sola og forsteinet til
evig tid. Kjempeblokkene han kastet ligger fremdeles
strødd i Skrimfjella.
Sagn og overtro. Men i natt får synet nakkehårene
til å reise seg hos en urban realist som aldri har
trodd på troll.
226

227

*
skrims grotteverden
Nord for Skrim, langs elva Sandåa, ligger et område der
vann fra breer og elver har gravet ut en verden av ganger
og rom i kalkstein dannet for millioner av år siden.
Resultatet er et av de mest unike grottesystemene i
Sør-Norge.
Her er Øvre Sandågrotta mulig å besøke i perioder
med lite nedbør. Den følger elva inn i fjellet i en lang
grotte, hvorav cirka 140 meter er mulig å gå til fots. Inngangen
er trang og våt, men grotta har ståhøyde noen
meter inn og god plass til å studere fjellstrukturene og
følge glattslipte vegger innover. Fotturen stanses av en
vannlås, der man må ha dykkerutstyr for å komme videre.
Lenger inn i fjellet finnes huler der det lever en bestand
av krepsdyret marflo, som sannsynligvis har vært
isolert her siden siste istid.
Isolasjon er generelt et viktig stikkord for grotter. De
er blant de mest isolerte landformene som finnes. Mens
verden utenfor er i konstant utvikling, bevarer grottene
det meste i seg. Dette gjør dem til potensielle depoter
av sedimenter, dyre- og planterester. Langs Sandåa ligger
en låst grotte med et beverskjelett som forskere har anslått
til rundt 2000 år gammelt. Husk derfor at grottene
er sårbare og ikke må utsettes for unødig slitasje.
Den som ikke vil vandre i mørket, kan sniktitte inn
i grotteverdenen ved å besøke Sandågjelet, en passasje
der grottesystemet ligger åpent i dagen. Her er det
mange jettegryter og fosser og stryk gjennom en flott
canyon.
grottereglene
Ta ingenting – bare bilder.
Etterlat ingenting – bare fotavtrykk (og knapt nok det).
Drep ingenting – bare tid.
228

Klar til å bevege deg inn i mørket?
Damas dom
Skrimsdalen en tidlig fredag.
Gjennom den vestlige inngangen til Skrim renner
elva i dovne svinger, mellom tørre graner og
beverdemninger. Klukkingen i vann og fuglekvitter
er alt som høres. Men så, som et lyst sus, blander en
stemme seg inn i lydbildet.
– Ble litt stressa i bilen i stad. Pænikka på om
jeg kjørte riktig. Men plutselig var det ikke akkurat
vanskelig å se hvor jeg skulle, sier Ingrid og peker
mot de nakne bergsidene som tårner over oss.
– For bare «pang», så stod fjella der. Det er jo ingenting
annet i nærheten som ser sånn ut.
Og så fortsetter hun. Å gå. Og å prate. Om hva
som skjer hjemme, i familien og nyhetsbildet, hva
som skjer på jobb og hvem som har sagt og gjort
hva de siste ukene, om hvilke nye venninner som
endelig har fortalt at de er gravide, og som resten
av gjengen uansett har avslørt for måneder siden.
For et par år siden hadde vi ingen venner med barn.
Nå skal alle ha samtidig. Det er i det hele tatt nok
å prate om, slik det gjerne er de første timene vi
møtes sånn ute. Og ellers også, forresten.
– Jøss! Fint! sier hun da vi skritter inn på det delvis
gjengrodde tunet på en for lengst nedlagt seter.
Under oss skråner gressletta mot Skrimsvannet som
blinker i sola mellom avrundede koller. Så dukker
vi inn mellom grove trestammer, og fortsetter mot
leirplassen som er holdt av på motsatt side. På det
mest romantiske stedet jeg fant.
Det blir en kjærestehelg med sol, både i fysisk og
Det er garantert en overdrivelse, men på en god
dag kan ansiktet i Skrimtoppen (som oftest bare
kalles Skrim) minne om en statue fra Påskeøya.
Dette er en god dag.
229

Å gå fra naturperle til naturperle må være livets mening, om målet er å ha det sånn helt ålreit. Her utsikt like under toppunktet på Styggemannen.
mental forstand. Tilværelsen er skyfri.
Dagen etter går vi over brattheng og myrer til
Styggemannen. Her oppe ligger det en gammel
brannvaktbu i stein, som i dag er ubetjent hytte
for medlemmer av Turistforeningen. Bua har
senge plass for to–tre personer og ser ut som en gal
professors stjerneobservatorium. Utsikten er fenomenal.
Sørover hviler sjumilsskoger mot Skien og
Porsgrunn, skoger som kun faller ut av denne boka
fordi jeg rett og slett ikke har tid til å utforske dem.
Bak dem og østover ligger Oslofjorden og åpen sikt
så langt som til Østfold. I nord ser vi Blefjell, Holtefjell
og utallige åser, mens Gaustatoppen står mellom
vidder og tinder i hele vestflanken.
Ingrid dytter en Kvikk Lunsj-stripe i munnen og
mumler gumlende:
– Vet du hva? Dette er kanskje det flotteste stedet
du har dratt meg til noen gang.
Fra Skrimsvannet. Mange spør om hvordan det er
mulig å være så mye på tur og samtidig være i et
seriøst parforhold. Det er en hemmelighet jeg vil
dele i min kommende internasjonale bestselger
om samliv og villmarksliv. Den utgis om 50–60 år.
Må bare komme på en god tittel først.
230

231