Unikum mai 2020

unikumnett


SJEKK UT

Visste du at Spicheren har laget

flere filmer og treningsprogrammer som

er tilpasset for trening hjemme?

SJEKK UT

Visste du at SiA har laget en

samleside med ting og tang du kan

gjøre hjemme i disse koronatider?


(SISTE) LEDER

Før jeg sier noe annet: vi er for øyeblikket på utkikk

etter ny ansvarlig redaktør, da jeg har søkt meg inn

på master i Oslo. Vi har en annonse på s. 28. Jeg tror

de ser etter en mindre gal redaktør denne gangen,

noe jeg selv har foreslått. Vil anbefale deg å søke

kjapt, siden vi har begynt å intervjue. Men tilbake til

meg et par sekunder. Ikke lat som du er overrasket.

Det er med blandede følelser jeg forlater stillingen.

Timingen er riktig, men det forandrer ikke det faktum

at et av de beste årene i mitt liv er ved veis ende.

Jeg vil nå benytte siste lederspalte til å reflektere over

året som har gått. Jeg vil begynne med å takke alle for

et heidundrende år. Først og fremst redaktører, journalister

og skribenter som frivillig har lagt inn sin tid

og energi i dette prosjektet, mens jeg har tatt æren og

pengene. Jeg vil også takke alle studentpolitikere jeg

har fått gleden av å møte som en konsekvens av mitt

arbeid med å dokumentere jobben dere gjør. Vi har

tidvis vært nokså krasse, men tvil aldri på hvor stolte

vi er av innsatsen dere legger inn. Det er lett å være

kritiker, mye vanskeligere å oppnå resultater. Jeg

risikerer absolutt ingenting her jeg sitter og klager.

Til slutt vil jeg takke våre lojale lesere. Håper

dere har kost dere like mye som vi har gjort.

Vi (les: jeg) har gjort mange feil, men tilsynelatende

også noe riktig. Mens de fleste aviser sliter med å

nå frem til unge lesere, har vi økt opplag i 2020. Jeg

gikk inn i jobben med lite journalistisk erfaring,

men det forhindrer meg ikke i å avslutte med noen

meninger om bransjen og hva som er galt med den.

I organisasjonsteori definerer man ofte organisasjonskultur

som «hvordan vi gjør det her», en

slags post-hoc rasjonalisering av normer medlemmer

har internalisert i så sterk grad at de har

sluttet å legge merke til dem. Slike normer fører

etter hvert organisasjoner tilnærmet umulig å

endre. Det ser for meg ut som aviser og mediehøyskoler

er gjennomsyret av mange destruktive

normer og dogmer de ikke er klare over.

For eksempel har det irritert meg at journalistiske

tekster er så forjævlig kjedelige å lese. Enhver

lederspalte føles som den er skrevet av en AI med

autisme. Hvem innførte et forbud mot å legge sjel og

personlighet i en journalistisk tekst? Det jeg elsker

med Tupac er hvordan han liksom sprenger ut av

høyttalerne og oppi trynet ditt så at det føles som han

snakker direkte til deg. Hvis jeg vil at en rapper eller

forfatter skal gi meg den følelsen, hvorfor er det galt

å ønske det samme fra en journalist? Jeg liker å føle

at et faktisk menneske har skrevet det jeg leser. Og

når du leser en tekst hvor forfatter er følelsesfattig

og distansert ovenfor problemstillingen, gjør det ikke

akkurat at man føler det man leser er viktig heller.

Det er forskjell på å være seriøs og konservativ!

Nummer to. Objektivitet handler IKKE om å la være

å ta stilling til hva som er virkelig. Hvis jeg skal

skrive om Holocoust, trenger jeg ikke å bruke halve

teksten på å gi deg grunnene til å tro at det hele var

en hoax. Mitt oppdrag som journalist er å beskrive

virkeligheten så godt jeg kan. Dét er å etterstrebe

objektivitet. Så klart er nyanse viktig, og du må la

flere stemmer slippe til, men det finnes grenser.

Det er forskjell på objektivitet og nøytralitet.

Det er en myte at ved å unngå å ta stilling, kan du

skrive en objektiv tekst. Objektivitet er som perfeksjon;

det er uoppnåelig, men vi bør forsøke å komme så

nærme vi kan. Den objektive virkeligheten finnes, men

vi kan aldri beskue den som noe annet enn subjekter.

Men til tross for at historikere, sosiologer og fysikere

kan innrømme at all deres forskning er forsøk på å

beskrive det objektive via subjektive erfaringer, finnes

det journalister og redaktører som tenker at det finnes

objektiv journalistikk med to streker under svaret.

Dem vil jeg anbefale å tenke litt hardere. Historikere

og journalister har veldig like jobber hvis du tenker

over det. Mens de bruker kilder til å gjengi et narrativ

om hva som sannsynligvis skjedde for hundrevis eller

tusenvis av år siden, bruker vi kilder til å gjengi hva

som sannsynligvis skjedde for noen timer eller dager

siden. Alt vi egentlig gjør er å forsøke å dokumentere

virkeligheten for våre lesere, og dette kan aldri gjøres

uten subjektive oppfatninger om hva som er det objektive.

Ofte var ingen av oss der, men vi bruker fornuften

vår så godt vi kan til å dokumentere hva som trolig

faktisk skjedde. Selv i «objektiv journalistikk» gjør

man subjektive vurderinger av hvordan virkeligheten

er. Merk: jeg sier ikke at vi skal gi opp å etterstrebe

objektivitet, eller at objektiv/subjektiv-distinksjonen er

unyttig, men at all journalistikk er forskjellige grader

av subjektiv journalistikk hvor påstandene teksten er

bygget opp kan rangeres etter nivå av kontrovers, slik

at distinksjonen mellom subjektiv og objektiv journalistikk

ligner med på et spekter med uklare grenser.

Vi bør innrømme at vi alle har bias og innse at

det er helt greit å være ærlige om dem. Det er

bygget inn i vitenskapen at alle har bias, men at

summen av subjektive forsøk på å beskrive virkeligheten

objektivt i lengden resulterer i sannhet

fordi våre bias nulles ut av hverandres. Jeg vil se

journalister prøve en liknende tilnærming.

INNHOLD

4 The Truth About The International Voice At UiA

6 Rektor besvarer deres spørsmål

8 Koronakrisen og svarte svaner

10 5 Studenters hverdag under Korona

13 Ny STA-leder skal velges

14 Hva lærer korona- krisen oss om bruk

av teknologi innen undervisning?

18 Et studentpolitisk eventyr går mot slutten

20 Krisedårlig kriseberedskap

23 Studentnytt

24 The Backpack

26 Isolerte ekstroverter

32 Valgene

34 Isolation

Mens Natt&Dag er et godt eksempel på aviser som

har humor og personlighet, er Klassekampen et

eksempel på aviser som kan gjøre seriøs journalistikk

med et normativt utgangspunkt. At de fleste andre

medier stort sett er upersonlige, feige og nøytrale har

trolig mest å gjøre med frykten for å miste sponsorer og

kravet om overskudd, men jeg har ikke spalteplass til å

prate om kapitalismen nå, da jeg snart er tom for ord.

Okei, jeg er tom.

Så da er det bare å takke for meg.

Vegard ut.

Vegard Møller

redaktor@unikumnett.no

902 35 908

UTGITT AV: Studentavisen Unikum, ved Universitetet i Agder

POSTADRESSE: Serviceboks 422, 4604 Kristiansand S

BESØKSADRESSE: Universitetsveien 24, 4630 Kristiansand S

ORG.NR.: 984 544 677

TELEFON: 902 35 908

EPOST: red@unikumnett.no

NETTSIDE: unikumnett.no

FACEBOOK: facebook.com/studentavisenunikum

INSTAGRAM: instagram.com/unikumnett

Publisert februar 2020

Utgave nummer 5

Unikum er studentavisen ved Universitetet i Agder og andre

institusjoner tilknyttet Studentsamskipnaden i Agder. Avisen er

politisk og religiøst uavhengig, og blir drevet på frivillig basis.

Redaksjon:

ANSVARLIG REDAKTØR :

Vegard Møller

REDAKTØRER:

Vegard Møller, Åsne Ingersdatter, Vilde Hagen

Svanberg

GRAFISK ANSVARLIG:

Lisa Halvorsen

FORSIDE:

Vegard Møller

JOURNALISTER/SKRIBENTER:

Vegard Møller, Emil Olai, Tobias Klausen, Kristian

Tyse Nygård, Helene Alsaker, Kristoffer Liland,

Robin Amir Rondestvedt Moudnib, Olea Norset,

Benedicte Nordlie, Sunniva whittaker.

DESKEN:

Vegard Møller, Lisa Halvorsen

KORREKTUR:

Vegard Møller

DAGLIG LEDER:

Andreas Guthe

TRYKKING:

Bjorvand & Co

OPPLAG:

1000

Unikum følger Vær Varsom-plakaten og redaktørplakaten. Føler

du deg urettferdig behandlet eller på noen måte uriktig fremstilt

av Unikum, ber vi deg kontakte redaksjonen.

ILLUSTRATØRER:

Lisa Halvorsen, Helene Alsaker, Vegard Møller.

MAI 2020 UNIKUM NR 5 3


Last issue we printed an opinion piece titled «The second-class existence of international students». Now Deputy head of the S

The truth about the inte

In the last edition of Unikum we could read about

an international student being a class representative

and experiencing not being heard or

met as a student voice at the university. I am

sorry to hear this. I cheer for your voice, I want

you to be heard, and I hope that, together, we

can make some changes here at UiA. However,

we need to get some facts straight here.

I think there has been some misunderstandings

during our three-email short correspondence.

You got our overall goal right. It

is working for the professional, social, economic

and welfare interests of students at UiA

– and we do, every day. I can assure you.

But, to address your last point first. “There isn’t currently

a single organization in UiA I can find that is

willing to stand up for foreigners.”. You found us,

STA. We work for every student at UiA in different

ways. Today’s situation for international students

is not an optimal one. We want UiA to be better,

and that is what we are working for wherever

and whenever we get the opportunity. The work

started way before my time in STA, and many times

we only see baby steps. Therefore multiple voices

working towards a common goal is important.

We have made a suggestion for the university’s

action plan regarding diversity and equality;

that they inspect how they facilitate in

a way so that diverse groups of students can

take part in, and actually influence, the formal

decision-making groups at UiA. Language

will become an obvious factor in this work.

Secondly, you found ESN, they also work for the

international students. Often in the social aspect

and the biggest group is, as you mention, the

exchange students. Both, STA, and ESN, have

contact with the international office at UiA, and

we raise questions, issues, and suggestions for

4


OPINION

d of the Student Organization (STA), Olea Norset, replies. You can read the original piece on unikumnett.no.

ernational voice at UiA

improvement to the office. There we also have

the engaged, helpful, and hardworking interns at

Global lounge. They are doing a great job being

a link between students and the international

office concerning small and bigger questions.

I can see that you refer to our email conversation

about that STA has been using many resources to

make an international advocacy group, and that

we have stopped that job. That is correct. That does

not mean that we have stopped working for the

international students. Instead of being one organization

starting up and running another organization,

we have decided to continue our work within

the already existing structure at the university. By

doing this we can achieve bigger and better breakthroughs

for the international students at UiA.

We do not want the important international voice

to become a top-down initiative that flops after a

year because all the student board members are

replaced. A new student group should grow and

build itself stronger by the student engagement,

ensuring the sustainability of the group for years.

With that in mind; STA always supports students

at UiA that wants to start a student initiative. The

amount of student activities grows every year.

Sometimes it can be a challenge to establish

and organize an activity, but that is why

STA offers support in this process. In addition,

we also help when the activity is up and

going, when there are bumps in the road

or any questions that need answering.

To circle back to the notion of to the multiple

student voices. Take my word for it and

come grab that virtual coffee I invited you to.

Come join in on the dialogue, embrace the issues

and find new solutions alongside your

fellow students. That would be great!

WRITTEN BY OLEA NORSET, STA

MAI 2020 UNIKUM NR 5 5


rektor besvarer deres spørsmål

1: In its effort to secure a reputation at the international

level, UiA has implemented ways to

host more and more foreign students going as far

this year as running an entirely English language

bachelor’s degree. UiA, though, has made few or

no changes to policy on inclusive language use in

the university which has created uneven access

to student activities, student politics, student

representation, social events, mental health

resources, academic resources, and even basic

university functions such as using the library

and understanding which doors are emergency

exits. My question is: how long will UiA continue

to invite foreigners to study as a second class of

students before policy and practice on campus

actually treat them equal to national students?

UiA will be revising its language policy later this

year. Some of the issues you address will be dealt

with in that process. When it comes to student activities,

these are organized by the Student association

STA. I know that they are also looking into ways

of including international students. This being

said, we do have a lot of information in English

already. There is an English version of our website

and a Facebook page in English. We have global

lounges on both campuses where international

students can solicit help. I am not saying that we

cannot improve the services offered to international

students, but we do actually have quite a lot in

place already. Another service we offer is Norwegian

language classes. One of the great advantages

of studying abroad is to be totally immersed in a

different culture. Mastering foreign language is a

great asset and may come in handy when you enter

the labour market. In many parts of the world,

multilingualism is widespread and the ability to

juggle several languages is a great cognitive skill.

I strongly recommend all international students

to seize this opportunity to learn Norwegian.

2: Har dere gjort noen konkrete endringer i lys av

STAs resolusjon om ikke-livssynsnøytrale bygg?

Begrepet livssynsnøytrale bygg er vanskelig, synes

jeg. Snakker man om bygget i seg selv, symbolikk

i bygget, livssynet nedfelt i utleieselskapets statutter

eller eiernes livssyn? Og om det er eierne det

er snakk om, hvor langt bakover i eierstrukturen

skulle man gått for å se om det fantes spor av

livssyn? Dessuten har alle et livssyn, også ateister

og agnostikere. UiA er et statsforvaltningsorgan,

og vi kan ikke og vil ikke diskriminere

6


utleieselskap på bakgrunn av eiernes livssyn.

Det springende punktet ser for meg ut å være

hvorvidt noen av våre studenter ikke føler seg

velkommen i bygg på grunn av eiernes holdning

til homofili. Det er flott at studentene engasjerer

seg i denne typen spørsmål, og ingen skal

være i tvil om at alle uansett både legning og

livssyn er velkomne som studenter ved UiA.

Akkurat nå er vi i den situasjonen at store samlinger

av mennesker ikke kommer til å være aktuelt

på en stund. Dette spørsmålet kommer vi sikkert

tilbake til når det en gang blir mulig igjen.

3: Er alle garantert tilbud om hjemmeeksamen?

Alle eksamener resten av dette semesteret

som kan gjennomføres digitalt, blir gjennomført

digitalt. Digital hjemmeksamen blir

gjennomført på samme tidspunkt som tidligere

planlagt dersom dette er mulig.

4: Du gikk til valg på mer makt til studentene.

Hva har du gjort og hva gjøres annerledes

for å støtte valgene til fakultetstyrene

og Studentparlamentet i år?

Jeg gikk ikke til valg på mer makt for studentene,

men på at studentene skulle bruke den makten de

faktisk har! Valgdeltakelsen til studentparlamentet

og til fakultetsstyrene er svært lav på UiA og

på de andre universitetene i Norge. Den var også

lav under rektorvalget. Dette ønsker jeg å bidra

til å snu. Det vi har gjort i år, er å invitere leder

av STA inn på ledermøter for å diskutere hvordan

vi kan hjelpe studentorganisasjonen i valgprosessen.

Det var stort engasjement fra alle fakultetene

til å være med på dette, og det er blitt arrangert

møter med linjeforeninger ol. for å øke interessen

på fakultetene. Sammen med STA-ledelsen har vi

tatt initiativ til å få laget videosnutter med kjente

personer som kommer med appell til studentene

om å bruke stemmeretten sin. Jeg så videoen med

Martin og Mikkelsen i går, og den var kjempebra!

Vi hadde planlagt å organisere en demokratiforelesning

med ekstern foredragsholder for å sette

studentvalget inn i en større demokrati- og medborgerskapssammenheng.

Dette gikk i vasken på

grunn av korona-krisen. Til neste år har vi planer

om å få til en demokratiuke i forbindelse med valgperioden.

Samtidig er det viktig å huske at dette

er studentenes valg. Vi kan tilrettelegge, «nudge»

og heie på dere, men avgjørelsen om å stemme

eller la være, ligger hos den enkelte student!

MAI 2020 UNIKUM NR 5 7


Koronakrisen og svarte svaner

I 2007 skrev Nassim Nicholas Taleb boken The

Black Swan. Temaet i boken var uforutsigbare hendelser

som får store konsekvenser for samfunnet.

Uttrykket svart svane stammer fra den romerske

poeten Juvenal som levde i det andre århundret.

På den tiden var man i Europa overbevist om at

svarte svaner ikke eksisterte. Uttrykket er blitt mye

brukt den senere tid for å beskrive den krisen vi

er midt opp i nå. Men er nå koronakrisen egentlig

en svart svane? Riktignok er det mange som ble

tatt på sengen, men både Verdens helseorganisasjon

og anerkjente epidemiologer har lenge varslet

at en pandemi uunngåelig ville inntreffe, men at

det var umulig å forutsi nøyaktig når. Hva konsekvensene

ville bli for samfunnet, var også relativt

forutsigbart. Oppfordringer om å forberede seg

på en pandemi har ikke manglet, men i rekken av

mulige trusler har ikke denne nådd opp i konkurransen

om oppmerksomhet. Heldigvis har vi på

UiA arbeidet mye med beredskap den siste tiden,

og vi hadde faktisk allerede en pandemiplan fra

2007 som vi kunne ta frem og arbeide etter. For

å være ærlig, jeg synes vi har håndtert situasjonen

ganske bra. I tillegg til å få på plass et digitalt

undervisnings- og eksamenstilbud, har vi vært med

på å produsere utstyr til helsevesenet, lånt ut sykesenger,

og både studenter og ansatte har stilt seg

til disposisjon for å avlaste sykepleiere i regionen.

Selv om koronakrisen ikke fortjener betegnelsen

svart svane, er Talebs hovedbudskap verd å ta med

seg. Han mener nemlig at vi må opparbeide resiliens,

eller motstandskraft, for å kunne håndtere de

negative konsekvensene av uventede hendelser.

Slik sett kan vi se på denne krisen som en øvelse

for fremtidige uventede hendelser, for de vil nok

komme. Faren for at konsekvensene av disse blir

enda mer alvorlige enn konsekvensene av korona-krisen

er absolutt til stede. Som organisasjon

må vi fortsette å arbeide med beredskap også når

denne krisen er over. Vi må trekke lærdom av det

vi har gjort, og øve oss på mange forskjellige scenarier

slik at vi vet nøyaktig hvem som skal gjøre hva

i ulike typer situasjoner. Som studenter kan dere

også trekke lærdom av denne situasjonen. Deres

tilpasningsdyktighet er blitt satt på prøve. Jeg håper

og tror at dere har oppdaget nye sider av dere selv,

og at dere har funnet gode løsninger for å gjøre det

beste ut av situasjonen. Øvelse i å håndtere uventede

hendelser står nok ikke oppført i læringsutbyttebeskrivelsene

til noen av våre studieprogram,

men dette er en kompetanse som dere trygt kan si

dere har tilegnet dere i løpet av de siste ukene.

TEKST: SUNNIVA WHITTAKER, REKTOR, UIA

8


Snart ferdig med utdanningen?

Ikke mist kontakten med

studievenner, forelesere og UiA!

Registrerer deg i vårt alumni-nettverk

mens du fremdeles er student.

UiA Alumni er et nettverk

for tidligere og nåværende

gradsgivende studenter. Vi er en

møteplass for kunnskapsdeling og

erfaringsutveksling mellom UiA og

samfunns- og arbeidsliv.

Les mer og registrer deg på

uia.no/alumni

Kontakt oss på alumni@uia.no

Hvorfor bli en del av

alumninettverket?

• Invitasjon til sosiale

og faglige møteplasser

• Få tilbud om aktuelle seminarer

og konferanser innenfor faget ditt

• Få aktuelle nyheter fra

Universitetet i Agder

• Karriereveiledning

• Samarbeide med studenter

• Sammenkomster

for ditt studentkull

MAI 2020 UNIKUM NR 5 9


AKTUELT

5 studenters hverdag

under korona

Helene Alsaker

Journalist

Navn: Helene Ecklo Brevik

Studium: Medieproduksjon

Hvor befinner du deg?

Jeg befinner meg fremdeles i Kristiansand.

Hva bruker du dagene til?

Dagene går til å se alle de dårlige action-filmene

jeg kan og til å sove masse. Jeg har

vært syk de siste ukene, så skole er satt litt

på vent. Heldigvis har jeg en samboer å

tilbringe tid med, og litt forskjellige prosjekter

som jeg kan jobbe med hjemmefra!

Har situasjonen påvirket eksamen?

Eksamenene mine blir ikke altfor annerledes.

En har blitt avlyst, men som medieproduksjons-student

har vi for det meste

praktiske eksamener som vi kan gjennomføre

hvor og når som helst. Vi hadde for

så vidt brukt månedsvis på å planlegge en

dokumentar vi skulle lage, hvor vi skulle

på et seminar på sykehuset og intervjue en

ekspert som skulle komme hit fra Trondheim.

Alt måtte vrakes, måneder med jobb.

Men vi har tilpasset oss så alt ordner seg

til slutt, til tross for at det er frustrerende

10


Navn: Kristiane Aas

Studium: Sykepleie

Hvor befinner du deg?

Jeg reiste hjem til Larvik etter endt

praksis i slutten av mars

Hva bruker du dagene til?

Jeg er hjemme og leser til eksamen. Ellers har

jeg gått noen turer, ryddet og vasket hjemme,

vært med kjæresten og sett noen få venninner.

Har situasjonen påvirket eksamen?

Det er en eksamen som ble endret fra 5 timers

skoleeksamen til 5 timer hjemmeeksamen.

Utenom det har jeg en hjemmeeksamen i mai

som går som normalt. Jeg rakk heldigvis å

bli ferdig med praksis før jeg reiste hjem.

Navn: Marthe Viktoria Holm

Studium: Journalistikk

Hvor befinner du deg?

Jeg har reist hjem til Trondheim.

Hva bruker du dagene til?

Det varierer veldig. Jeg prøver å ha en

rutine så jeg ikke ender opp med å ligge

i senga hele dagen, selv om det er fristende

hehe. Jeg trener, går tur med hundene

og har online undervisning. Jeg

jobber også over nett to ganger i uka.

Har situasjonen påvirket eksamen?

Vi hadde siste skriftlige eksamen for noen

dager siden. Egentlig skal vi ha praksis nå for

å lære om radio, nettavis og sending – noe som

forståelig nok blir litt vanskelig. Skolen mener

vi skal kunne gjennomføre dette fint, men vi

får se hvordan det går og håpe på det beste.

MAI 2020 UNIKUM NR 5 11


AKTUELT

Navn: Thomas B. Melhus

Studium: Pedagogikk

Hvor befinner du deg?

Jeg har dratt hjem til Åfoss i Skien. Her

har jeg vært siden lockdown 12. Mars.

Hva bruker du dagene til?

Jeg går turer, binger Studio Ghibli

og drikker alkohol.

Har situasjonen påvirket eksamen?

Jeg skulle hatt en presentasjon og skriftlig

eksamen på skolen, men begge er omgjort

til hjemmeeksamener med cirka fem

dagers mellomrom (alt rundt 17. mai).

Navn: Oda Breivik Skjæveland

Studium: Lektor med samfunnsfag

og master i nordisk

Hvor befinner du deg?

Jeg har dratt hjem til Tau som er et

lite tettsted med 3000 innbyggere.

Hva bruker du dagene til?

Det er utrolig fin natur her med mange

fjelltopper, så jeg går mye tur. Jeg bor med

mamma som også har hjemmekontor, så

vi møtes alltid til lunsj hver dag klokken

12. Utenom det tilbringer jeg mye tid med

familien, bestevenninna mi og prøver å

jobbe med skole. Jeg har også gitt mormor

en innføring i Vipps og lært henne å kjøre

gjennom drive-through på McDonalds (hvis

noen trenger tips til hva de kan finne på).

Har situasjonen påvirket eksamen?

Jeg skulle egentlig hatt to skriftlige 4-timers

eksamener på skolen. Disse er nå

4 og 8 timer med hjemmeeksamen. Jeg

skulle også ha en muntlig, som har blitt

todagers hjemmeeksamen. Jeg savner

venner i Kristiansand, spesielt med tanke

på kollokviegrupper i eksamenstiden.

12


Leder av Studentorganisasjonen i Agder, Benedicte Nordlie, går av .

ny sta-leder skal velges

Vegard Møller

Ansvarlig redaktør

Første runde av studentvalgene er over og

det er klart for runde to. Nå skal verv i STA

og UiA, mange av dem betalte, fylles. Blant

annet er fulltidsstillingen som STA-leder nå

ledig, i tillegg til en rekke deltidsstillinger.

De mest prestisjetunge vervene ansees for å

være de i STA-styret og Universitetsstyret. I

STA-styret er det to heltidstillinger og tre deltidsstillinger.

Universitetsstyret er UiAs øverste

beslutningsorgan og honoreres per møte.

Mens forrige runde var urnevalg, er det nå

STAs valgkomité som bestemmer utfallet.

De siste intervjuene gjøres 14. mai, men

du kan melde deg på helt til 17. mai. Hvis

ikke du rekker å bli intervjuet, kan du likevel

presentere deg på valgdagen, 20. mai.

I Universitetsstyret, UiAs høyeste beslutningsorgan,

er to av ti plasser reservert studenter.

I STA-styret kan man stille til følgende verv:

Leder: Leder er valgt inn i et lønnet verv.

Vervet godtgjøres som en 100 % stilling

Nestleder: Nestleder er valgt inn i et lønnet

verv. Vervet godtgjøres som en 100 % stilling

Læringsmiljøpolitsk ansvarlig: Lærings

miljøpolitsk ansvarlig er valgt inn i et lønnet

verv. Vervet godtgjøres som en 50 % stilling

Fagpolitisk ansvarlig: Fagpolitisk ansvarlig

er valgt inn i et lønnet verv. Vervet

godtgjøres som en 50 % stilling.

Kommunikasjonsansvarlig: Kommunikasjonsansvarlig

er valgt inn i et lønnet verv.

Vervet godtgjøres som en 40 % stilling

Mens en handfull kandidater kan finne på å stille

til de mest ettertrakede vervene, kan man som

regel få ett av de andre vervene uten motkandidat

Les mer om de ledige vervene og still til valg på

STAs nettsider: https://stastudent.no/valg-verv/.

MAI 2020 UNIKUM NR 5 13


Robin Moudnib

Studentpolitisk kommentator

Verden forandret seg brått. Samfunnet gikk fra

å bekymre seg for bompenger, dobbeltlønnede

statsansatte og Nav-skandaler til å måtte

fokusere på liv, helse og unngåelse av konkurs.

Studenter gikk fra å bekymringsfritt kunne

sitte i fullsatte saler på dagen og danse løs på

byen og konserter til hjemmeundervisning på

hybelen og konserter strømmet over nett.

Det kommer til å være mange som mener mye

om digitalisering av undervisning både under

og etter denne krisen. En del er allerede i gang.

En kjapp sjekk på Khrono.no den 05. mai viste

at 3 av 4 hovedsaker på toppen av siden var

relatert til digitaliseringen og hvordan den oppfattes.

Den siste gjaldt russen som håper fadderukene

vil bøte på mangelen på russetid.

Jeg vil ta min del av diskusjonen ved å fokusere

på følgende tre spørsmål:

• Hvilke teknologiske utfordringer

og muligheter ser vi generelt av korona-situasjonen

som vil påvirke ettertiden?

• Hva slags digital undervisning

er det egentlig vi ønsker fremover?

• Hvorfor måtte det en krise

til for å få til alt vi har fått til?

Det er mange tekniske utfordringer om dagen, det

trenger vi ikke legge skjul på. Alt fra overbelastning

av båndbredde (som har ført til at flere store aktører

som Netflix og YouTube har satt ned kvaliteten

på tjenestene sine for å passe på at flest mulig kan

få tilgang) og hakkete tjenester til inkompetente

14


Hva lærer koronakrisen

oss om bruk

av teknologi innen

undervisning?

brukere av teknologien som for eksempel glemmer

å sikre Zoom-møtene sine så plutselig uvedkommende

sniker seg inn i møtene og gjør det ubehagelig

for resten. Min oppfatning er at mangel på

kompetanse innen bruk av digitale verktøy, kanskje

da spesielt innen undervisning, er den største

utfordringen her. Her stopper negativiteten min på

dette punktet, derimot, da den største utfordringen

også er den største muligheten vi har. Hvordan

ellers blir vi bedre på ting enn å kaste oss ut i det

og prøve? Alle forelesere som tidligere har hatt

veldig mange gode unnsky-, ehm, jeg mener argumenter,

for at akkurat deres fag ikke passer digital

undervisning har nå blitt tvunget til i det minste å

prøve det ut. Det er ikke så lett for en arbeidsgiver

å tvinge en ansatt til ting den er ukomfortabel med,

men en pandemi klarer det helt fint.

En ting jeg vil bemerke er at digital undervisning

som kriseløsning ikke er det samme som

den digitale undervisningen oss forkjempere har

sett for oss. Det er veldig lett å forstå at dagens

situasjon ikke er optimal, da den egentlig bare er

et hederlig forsøk på å etterlikne klasseromsundervisningen.

Den samme PowerPoint ’en (gjerne

bugnende av kulepunkter og fult av tekst) tas i

bruk, bare over nett. For å kalle en spade en spade,

blir ikke den uengasjerende foreleseren mindre

kjedelig å høre på av at det skjer over nett. Det

øker faktisk bare sannsynligheten for at du ikke

gidder å følge med. Hadde det i det minste vært

på skolen hadde du i hvert fall hatt kaffepausene.

Praten med klassekameratene i pausene. De lange

blikkene mot den ekstra søte personen i klassen.

Lunsjen med gjengen. Den felles pausen i sola.

Det som er med teknologi, er at mange anser det

som enten-eller. Enten så anses man som heldigital

og nesten avhengig av teknologi og snakker om den

tapte generasjonen med ansiktet limt i telefonen

på Instagram og TikTok, eller så er man dinosaurer.

Enten så er all undervisning på nett, eller så

går du på skolen. Enten så er du for, eller så er du

imot. Det viktigste å huske på her er at teknologi og

FORTSETTER PÅ NESTE SIDE...

MAI 2020 UNIKUM NR 5 15


digitalisering ikke er mål i seg selv. De er verktøy

for å hjelpe oss mot målene våre. For å løse problemene

våre, effektivisere arbeidet vårt og forenkle

livene våre. Og i undervisningssituasjonen er målet

en best mulig utdannelse for studentene, da både

med høy kvalitet og gjerne også effektivitet, da vi

vet godt at studenter ofte er presset på tid og gjerne

har deltidsjobber og et sosialt liv å vedlikeholde i

tillegg.

Vi bruker ikke «overhead» lenger (Google «overhead»,

og trykk på bilder. Nå følte jeg meg gammel

av å måtte påpeke dette) fordi PowerPoint er mer

effektivt og kvaliteten er høyere. Vi tar ikke frem

et leksikon ved en uenighet, fordi Google er mer

effektivt og gir mange svar så vi kan se alle sidene

av et spørsmål.

Så, hvordan finner vi denne gylne

mellomveien med digital undervisning

så begge parter er fornøyde?

Det er egentlig enkelt, man setter seg inn i behovene

til alle parter, og tar det derfra. La oss

begynne med studentene. De har behov for variert

undervisning, tilretteleggelse ved eventuelt

fravær (det bør faktisk gå an å kunne være studentpolitiker

eller frivillig engasjert og dermed

måtte være borte fra undervisningen), ulike

måter å innta kunnskapen på og et sosialt liv.

Forelesere har behov for kontakt med studentene

sine, og å oppleve at de klarer å utgjøre en forskjell.

Vi må ikke glemme at for en underviser er

det ekstremt meningsfullt og givende å se lysene

gå opp i studentene sine, og nettopp mening

i arbeidet er ikke noe noen bør ta fra dem. De

har også behov for å bli anerkjent og tatt seriøst.

Det å stå i forelesningen med to-tre oppmøtte og

at resten «ser på hjemme» (jeg skriver i hermetegn

for å være ironisk, mange av oss er dessverre

fort flinke til å ha på Paradise Hotel eller

noe annet i bakgrunnen når vi ser forelesning

hjemmefra) er ingen ønsket situasjon etter alt

arbeidet som er lagt ned i undervisningen.

Universitetet har behov for at de to øvrige aktørene

her får behovene sine møtt, i tillegg til alle administrative

og øvrige ansatte på universitetet. Det

har behov for å produsere kandidater som har hatt

en god opplevelse, både faglig og sosialt, og som

føler seg rustet for fremtiden etter endt studie.

Så, med alt dette i mente foreslår jeg følgende:

hva om vi nå lærer av tilretteleggelsene som har

blitt gjort av fasiliteter, og digitaliserer videre

etter beste evne nettopp det som gjør seg godt som

digitalt, ved å utnytte alle muligheter vi har?

Med dette mener jeg at den kjedelige PowerPoint

‘en som blir strømmet som digital forelesning,

den kan faktisk heller spilles inn som video, og

slippes på nett den dagen forelesningen skulle

vært. Da lærer foreleseren seg å lage video, og

kvaliteten blir nok noe høyere da man gjerne

presterer litt for videoformatet. Så kan man da ha

litt færre «tavleforelesninger» og litt flere interaktive.

Samlinger hvor man løser caser i grupper,

presenterer løsninger, får innspill av hverandre.

Flipped classroom, presentasjonsøving, etc. Her vil

ikke streaming ha særlig for seg, men kanskje man

skulle slått på videokameraet under presentasjonene?

Bare at i motsetning til resten av videoene så er

disse presentasjonsvideoene litt mer privat, så de

tilgjengeliggjøres kun for de som presenterte. Ved

å ha din egen presentasjon digitalt, vil du kunne se

gjennom og analysere deg selv og forhåpentligvis

bli litt bedre.

Lydopptak

I tillegg, husk på alle mulighetene vi har. Streaming

og videoopptak er ikke de eneste. YouTube er et

fantastisk verktøy, så neste gang du som foreleser

tenker å spille inn en video som dekker et gitt tema,

kunne du tatt deg en halvtime på YouTube og sett

om du fant en bedre formulering enn din egen?

Vi har også lyd-muligheten. Lydopptak er helt

fantastisk, kanskje spesielt av gruppediskusjoner.

Ikke alle har klisterhjerne og kan huske hvert

eneste ord alle kom med i en diskusjon. Ei heller

går det alltid an å notere ned alt som blir sagt, for

da klarer man kanskje ikke følge med samtidig.

Ikke bare diskusjoner og forelesninger bør spilles

inn og slippes i mp3 format (det er veldig enkelt

teknisk å gjøre en video med lyd om til bare lyd

som et supplement så man kan velge), men også

små snutter som går gjennom temaer. Kunne ikke

hjelpelærere hjulpet til med dette, i stedet for å

bruke tid og universitetets penger på å repetere

de samme tingene for studentene hele tiden?

Tenk deg, en egen spilleliste på mobilen din, med

2-3 minutters deler som forklarer de vanskelige

begrepene for deg. Da kan du brått gå ut i sola

og ta en tur mens du lærer. Og du kan høre det

igjen og igjen, uten å sovne, i motsetning til hvordan

det blir på biblioteket med nesa i boka.

Spill og apper har man også. Jeg håper at alle

språkstudenter på UiA har hørt om DuoLingo,

men jeg mistenker at ikke alle har det. Tro meg,

det er en mye gøyere måte å lære språk på enn

å pugge gloser. Av spill har man historiebaserte

spill som faktisk er overraskende historisk

korrekte (hilsen en som kan alle gudene og

en god del av historien rundt Gresk mytologi

takket være God of War serien) og av serier

og filmer kan man også lære mye rart.

For min del har jeg både vært heldig og taktisk

nok i mine studier til å få til det meste av det

ovennevnte. Jeg har selv tatt med båndopptaker

(kjøp på nett, mobilen er ikke lurt) til foreleser og

spurt om lov til å spille inn for å høre på i ettertid.

Spoiler alert: Det finnes faktisk flere på UiA som

sier nei til dette, noe som gjør vondt i UiA-hjertet

mitt. Jeg har også spilt inn puggenotatene mine

ved lyd. Jeg er ikke så glad i egen stemme, så enten

får jeg en venn til å gjøre det eller så tar jeg «Text

to speech» gjennom Google. Et oppsummeringsnotat

nytes best for min del på øret mens jeg går en

tur, ikke på rommet hjemme foran skjermen.

YouTube har fungert mye bedre for meg enn

16


mange forelesninger, og diskusjoner bedre enn

tavleundervisning. Vi er jo alle forskjellige,

så etter min mening er det beste UiA kan gjøre

å tilrettelegge for at du skal få lært akkurat

slik du lærer best. Nettopp fordi man ikke kan

vite hvordan du lærer best må la deg prøve

mye forskjellig, og la deg ha muligheten til å

finne ut av hva som fungerer best for deg.

Hvorfor måtte det en krise til for

å få til alt vi har fått til?

Til slutt vil jeg gå kort innom det siste spørsmålet.

Jeg har vært en forkjemper av opptak og

streaming helt siden jeg selv følte på kroppen

hvor demotiverende det var da jeg tok et ekstra

fag mitt 2. semester som var samtidig som et

av de andre fagene og fikk et nei da jeg spurte

foreleser om jeg kunne ta opp forelesningen så

jeg kunne få med meg begge fagene. Det gjorde

læringen min vanskeligere, mindre givende

og det føltes veldig svakt av et universitet.

Universitetsstyret. All min innsats for dette i fem

år har gjort relativt lite, nettopp fordi det har vært

mange med fult av gode unnsk-, beklager igjen,

argumenter for hvordan det aldri ville fungert (i

stedet for å faktisk prøve). Noen har streaming,

noen har ikke. Noen har opptak, noen har ikke.

Likevel, den 11. mars gikk UiA ut og stengte skolen

og informerte om at 50 undervisningsrom skulle

tilrettelegges for streaming. Det var ikke så vanskelig

allikevel, ei heller så dyrt. Jeg er i hvert fall

personlig veldig glad vi nå har utstyret og tilrettelagte

rom, da det senker terskelen fremover også

etter krisen for å bedrive digital undervisning.

Derfor, om det er en ting jeg skulle takket korona

for, så er det at det tvinger oss til å prøve nye ting.

Gjerne alle de nye tingene vi har vært redde for

før. Og om det er en ting vi skal ta med oss videre

fra dette, så er det at fremover bør vi kunne tørre

å prøve nye ting før en krise tvinger oss til det.

Siden da har jeg kjempet for det, både som tillitsvalgt

på IT-studiet, som leder av linjeforeningen for

IT studentene, som studentpolitiker nasjonalt og

til slutt som representant ved UiA’s høyeste organ:

MAI 2020 UNIKUM NR 5 17


Et studentpolitisk eventyr

går mot slutten

I tre år har jeg vært så heldig å få jobbet i styret

til Studentorganisasjonen i Agder (STA),

ett år som fagpolitisk ansvarlig og to år som

øverste leder. Dette har vært tre år fylt med

motvind og medvind, hvor samarbeid har stått

høyt på agendaen og hvor læringskurven har

vært bratt. Min tid i STA er snart over; 30.juni

2020 takker jeg for meg, og gir da stafettpinnen

videre til en ny leder og et nytt styre.

I 2017 stilte jeg for første gang til valg i STA. Det

er spennende å kaste seg ut- og overbevise Studentparlamentet

(SP) om at akkurat du er den

rette kandidaten for et verv i STA. Det å gjennomføre

intervju, lobbe for seg selv og holde valgtale

kan gi gode nerver. Heldigvis er SP en gjeng med

herlige medstudenter, så nervene forsvant fort

når jeg holdt valgtalen min. I de to neste valgtalene

til ledervervet var det ikke mindre spennende,

men jeg var heldigvis litt varmere i trøya.

Jeg er ydmyk over å ha fått tatt del i en organisasjon

som jobber så hardt for studenters rettigheter.

Felles for mine år har vært den store forventningen

til STA-styret, at man skal få gjennomslag. For å

få til dette har tiden vært preget av at noen alltid

stiller krav til en, og at man alltid er til stede når

debattene gjøres og beslutningene tas. Denne arbeidsformen

krever høy arbeidskapasitet og harde

prioriteringer, men jeg mener også det er slik de

store gjennomslagene nås – de man virkelig kan

høste fruktene av. Jeg prøver ikke å skremme bort

engasjerte til STA, for jobben er så absolutt verdt

det. Jeg ønsker heller å vise at STA er en organisasjon

som tas seriøst, som studenter, UiA og andre

samarbeidspartnere forventer skal levere og få jobben

gjort. Det var den organisasjonen jeg gikk inn i,

og det er den organisasjonen jeg håper jeg forlater.

Jeg ser tilbake på tre år hvor jeg har fått gått

utenfor egen komfortsone; jeg har debattert mot

politikere, næringslivet og professorer. Jeg har

stått i stormen i medier og radio. Jeg har fått

opplevd gjennomslag både ved UiA, vertsbyene

og i Norges land. Ikke minst har jeg utvidet

nettverket og hatt det utrolig gøy. Årene har

bydd på reiser i innland og utland, og latt meg

bli kjent med utrolig mange flotte mennesker.

Jeg ønsker derfor å takke alle jeg har fått gleden

av å samarbeide med og blitt kjent med, både

i STA, på UiA, i vertsbyene og i resten av Norge.

Det er tre år jeg vil se tilbake på med stor

glede og som har gitt meg masse erfaring.

Mitt studentpolitiske kapittel lukkes og nye eventyr

venter - men STA sitt kapittel fortsetter med ny

leder og nytt styre. Jeg ønsker dere lykke til videre

og håper alle fortsetter å engasjere seg i STA.

Takk for oss, styret 2019/2020 og takk for meg!

TEKST: BENEDICTE NORDLIE, LEDER AV STA.

18


MAI 2020 UNIKUM NR 5 19


Krisedårleg Kriseberedskap

Kristoffer Liland

Skribent

På starten av 90-talet var Noreg ein velverna

nasjon mot kriser som krig, hungersnød og

pandemiar. Dette er ikkje lenger tilfelle.

Det er spesielt tri felt Noreg virkeleg har mista

all si vernebuing mot kriser. Etter at den kalde

krigen var over valte dei fleste nordiske land å

byggja ned si vernebuing mot kriser då dei ikkje

såg for seg storkrig eller forsyningsmangel. Spesielt

etter at Noreg vart med i EØS, den Europeiske

Økonomiske Sona, i 1994, so vart viktige deler

av sjølvforsyninga til den norske staten lagt ned.

Finland er eit av dei få landa som ikkje bygde ned

sin beredskap og sine sjølvforsyningssystem på

90-talet, tverdt i mot bygde dei ut alle desse systema

og har lagring av mat, medisin og utstyr i

opptil eit år. Faktisk har Finland so mykje på lager

at dei leiger lager i utlandet for å få lagra alt.

Me skal av desse grunnene sjå litt nærare på

Noregs nedbygging av kriseberedskap og totalforsvar,

då dette har hatt ein tydeleg effekt i vår

beredskap og handtering av dei mange effektene

som har kome av coronaviruset COVID-19.

MEDISINER OG MEDISINSK UTSTYR

Dette gjaldt spesielt medisin og utstyrsvernet vårt.

Der hadde me gjennom det statlege selskapet,

Norsk Medisinaldepot (NMD), vernebuingslager

og grossist med medisin og utstyr til helsevesenet

som kunne forsyna det norske helsevesenet i eit

halvt år utan nye forsyninger utanfrå. NMD blei

oppretta i 1953 og hadde einerett til import, eksport

og engrossalg av legemedel i Noreg. NMD blei

som følge av EØS gradvis privatisert fram til det

blei solgt til eit tysk selskap i 2001 gjennom apotekreformen.

NMD eiger no dei over 200 vitus-apotekene

rundt om i landet, som før var statlege

apoteker, og kjøper kun inn det som dei trur kjem

til å selga i korte perioder framover. Det er totalt

tri private grossister som forsyner den norske

marknaden med medisiner. Forutan mangelen på

kontroll over innkjøpsvaner og forhandlinger so

var Noreg difor fullstendig uforberedt medisinsk

og utstyrsmessig når COVID-19 byrja å bre seg om i

landet i tidleg mars. Mange norske helsepersonell

har opplevd å mangla tilgong til grunnleggjande

personleg verneutstyr. Med pandemien som

no brer seg om over heile verda so har dette satt

Noreg i ein vanskeleg situasjon der det er ekstremt

vanskeleg å få tak i medisiner og medisinsk utstyr,

då det står i fare for å bli beslaglagt under

reisen av andre land (dette skjedde blant anna

i Polen av varer bestilt til norsk helsevesen).

Både store fagforeninger, deriblant Fagforbundet

med sine 365 000 medlem, og fleire politiske

partier går no inn igjen for å gjenetablera eit statleg

medisinaldepot for å sikra oss mot framtidige

pandemier. Dette nye systemet må både produsera

medisinsk utstyr i Noreg og importera til Noreg,

då står me på tryggare grunn. Det er skremmande

at norsk helsepersonell må finna seg i å mangla

utstyr når dei risikerer livet sitt for å redda våre

liv. Det framstår også merkeleg for meg at det er

greit at me har statleg monopol på salg av vin og

brennevin, men av ein eller annen grunn so får

me ikkje lov til å gjere dette med medisiner av

EØS, det er totalt håplaust. Her skinner det gjennom

kor elendig New Public Management modellen

er for å handtera effektivt statens behov.

KORN, SJØLVFORSYNING OG MATLAGRE

På slutten av 60-talet hadde Noreg 300 000 tonn

med korn i lagre. Noreg hadde fortsatt på starten

av 90-talet store kornlager og matlager rundt om i

landet, der me hadde ei vernebuing i alle fall med

eit halvt års matforsyning for det norske folk dersom

forsyning av mat skulle falla bort. Staten eigde

eit kornlager i Stavanger fram til 2014, men dette

var ikkje i bruk og blei solgt til Felleskjøpet Agri.

Sist gong dette var oppe til ny diskusjon var under

dagens regjering i 2017. KrF og Venstre var for å

få dette inn i statsbudsjettet, men Høgre og FRP

ynskja ikkje dette, og gav denne forklaringa:

– Behovet for en egen kornberedskap

blir mindre etter hvert som verden blir stadig

mer integrert, sa datidens næringspolitiske

talsperson i Høyre, Gunnar Gundersen.

Då COVID-19 slo til viste det seg fort at den uttalelsen

kunne bli problematisk. Fleire Europeiske

land stengte sine grenser for eksport av

medisiner og matvarer i tilfelle krisa skulle bli

langvarig. Finland er blant eit av desse landa

som stoppa all eksport av mat. Finland har vore

20


eit foregongsland i førebuing mot kriser. Dei har

so mykje mat lagra i sine korn og matlagre at dei

leiger lagerplass i utlandet for å få lagra alt.

Noreg har satsa for lite på sjølvforsyning, det

står i dag 33252 tomme småbruk og landbrukseiendommer

rundt om i landet. 12338 av desse er

uoppgjorte dødsbo. Ei litt meir hastande krise

som har oppstått under nedstenginga av samfunnet

er at norske bønder no manglar 30000

sesongarbeidarar då dei har blitt avhengige av

billig arbeidskraft frå andre land i Europa.

Dei siste ti åra har Noreg hatt fleire haustesesongar

der me har hatt for mykje regn eller for

mykje sol, slik som tørkesesongen i 2018 med

store mengder skogbrann og små avlinger. Det

burde vere tydeleg i lys av dei internasjonale

forbindingene under denne krisa at å forventa

at andre land skal forsyna oss berre fordi

me har god kredittscore og eit enormt oljefond,

det er toppen av arroganse og sjølvgodheit.

Feltsjukehus og forsvarets rolle i kriser

Og sist, det norske forsvaret hadde 37 lette feltsjukehus

i tillegg til medisinsk utstyr lagra i

fjellhallar rundt om i landet. Dette har alt forsvunnet

etter omlegginga av forsvaret etter år

2000. Å erstatta dette aleine i dag ville kosta minst

5 milliarder kroner etter forsvarets eigne anslag.

Før år 2000 hadde forsvaret 6 forhåndsrekvirerte

cruiseskip som skulle brukast til skipshospital,

denne ordninga blei også avvikla. I dag har me

kun tri sett med feltsjukehus basert i containere,

desse har kun kapasitet på 50 pasienter kver.

Det utstyret og dei feltsjukehusa som forsvant

ville ikkje kunne takla akkurat det same som

fullt utrusta sjukehus, men dei kunne virka avlastande

på sjukehusa, slik at mindre kritiske

pasienter og sjukdommar kunne bli behandla

i feltsjukehusa, mens krisebehandlinga kunne

foregå i større grad i helsevesenet for øvrig.

I sanitetsdepoter rundt om i landet hadde forsvaret

også nok respiratorer på lager til å utstyre alle

37 feltsjukehusene ved behov. Det kan tenkjast at

desse ville vore veldig nyttige å fortsatt ha på lager.

Noreg har i dag kun 550 intensivrespiratorer.

POTENSIELL FRAMTIDIG KRISE

Når det gjelder matsikkerhet, medisinsikkerhet

og medisinsk beredskap eiger ikkje Noreg lengre

førebuing mot katastrofer skulle det bli kaskade-

FORTSETTER PÅ NESTE SIDE...

MAI 2020 UNIKUM NR 5 21


langvarig. Finland er blant eit av desse landa

som stoppa all eksport av mat. Finland har vore

eit foregongsland i førebuing mot kriser. Dei har

so mykje mat lagra i sine korn og matlagre at dei

leiger lagerplass i utlandet for å få lagra alt.

Noreg har satsa for lite på sjølvforsyning, det

står i dag 33252 tomme småbruk og landbrukseiendommer

rundt om i landet. 12338 av desse er

uoppgjorte dødsbo. Ei litt meir hastande krise

som har oppstått under nedstenginga av samfunnet

er at norske bønder no manglar 30000

sesongarbeidarar då dei har blitt avhengige av

billig arbeidskraft frå andre land i Europa.

Dei siste ti åra har Noreg hatt fleire haustesesongar

der me har hatt for mykje regn eller for

mykje sol, slik som tørkesesongen i 2018 med

store mengder skogbrann og små avlinger. Det

burde vere tydeleg i lys av dei internasjonale

forbindingene under denne krisa at å forventa

at andre land skal forsyna oss berre fordi

me har god kredittscore og eit enormt oljefond,

det er toppen av arroganse og sjølvgodheit.

Feltsjukehus og forsvarets rolle i kriser

Og sist, det norske forsvaret hadde 37 lette feltsjukehus

i tillegg til medisinsk utstyr lagra i fjellhallar

rundt om i landet. Dette har alt forsvunnet

etter omlegginga av forsvaret etter år 2000.

Å erstatta dette aleine i dag ville kosta minst 5

milliarder kroner etter forsvarets eigne anslag.

Før år 2000 hadde forsvaret 6 forhåndsrekvirerte

cruiseskip som skulle brukast til skipshospital,

denne ordninga blei også avvikla. I dag har me

kun tri sett med feltsjukehus basert i containere,

desse har kun kapasitet på 50 pasienter kver.

seg innendørs, der helsevesenet vert overbelasta,

eller akkutt klimakrise der me ikkje får produsert

avling eit år står me utan sikkerheit for at andre

land skal kunne levera til oss. Det framstår som

svikt i alle ledd når me har klart over 25 år å byggja

ned alle system for beredskap og det ikkje har blitt

ropt høgt nok varsko om dette. I undersøkelsen av

desse fenomenene har eg lest artikler og djupgraving

på kvert enkelt punkt, men har ikkje funnet

noko som virkeleg dekker omfanget av nedbygginga

som har funnet stad. Dette er hårreisande.

COVID-19 var ei uventa krise, og ramma hardt og

kjapt verda rundt. Klimakrisa derimot er ei varsla

krise som får større og større konsekvenser for

kvert tiår, både her i Noreg og verda rundt. Kor

lenge kan me stola på at våre allierte og våre handelspartnarar

kan forsyna oss, når dei også står

overfor dei same krisene me sjølv går gjennom?

Noreg har ein stor pengesekk, men kanskje ein dag

må også me finna ut at me ikkje kan eta penger.

Heldigvis so innførte regjeringa og lokale myndigheiter

strenge og effektive tiltak fort som

hjalp å redusera smitteeffekten av COVID-19,

og regjeringa har uttalt at dei skal sjå på beredskapen

framover. Kan me stola på dette?

Det får visa seg.

Det utstyret og dei feltsjukehusa som forsvant

ville ikkje kunne takla akkurat det same som

fullt utrusta sjukehus, men dei kunne virka avlastande

på sjukehusa, slik at mindre kritiske

pasienter og sjukdommar kunne bli behandla

i feltsjukehusa, mens krisebehandlinga kunne

foregå i større grad i helsevesenet for øvrig.

I sanitetsdepoter rundt om i landet hadde forsvaret

også nok respiratorer på lager til å utstyre alle

37 feltsjukehusene ved behov. Det kan tenkjast at

desse ville vore veldig nyttige å fortsatt ha på lager.

Noreg har i dag kun 550 intensivrespiratorer.

POTENSIELL FRAMTIDIG KRISE

Når det gjelder matsikkerhet, medisinsikkerhet

og medisinsk beredskap eiger ikkje Noreg lengre

førebuing mot katastrofer skulle det bli kaskadekollaps

i forsyningslinjer verda rundt, og spesielt

i EU der me deltek i fellesmarknaden. Skulle det

komma ei krise som ikkje lar seg løysa med å halda

22


AVIS

TILBUDSGUIDEN

FORENING

REISE

Studentnytt

abo@morgenbladet.no

www.morgenbladet.no

Tlf: 23 33 91 80

50 % studentrabatt på Morgenbladet

Bestill her:

www.morgenbladet.no/student

BADELAND

Tollbodgata 22, 4611 Kristiansand

Kundeservice: 38 03 83 00

Ruteopplysning: 177

Studentkort 30 dager: kr 440,–

Gyldig i Kristiansand eller Grimstad

Periodebillett i Agder 30 dager:

Ungdom (16-19 år): kr 375,-

Ung Voksen (20-29 år): kr 495,-

Heltidsstudenter over 30 år: kr 495,-

Les mer på www.akt.no

KJØRESKOLE

TANNLEGE

Aquarama

Tangen 8

4608 Kristiansand

bad@aquarama.no

Tlf: 38 60 20 20

www.aquarama.no

ANNA SYNNØVE RØYS-

LAND ER NY VT-LEDER

6. mai ble Anna Synnøva Røysland valgt som

ny leder for Velferdstingets arbeidsutvalg.

Thomas Johnsen fortsetter i ny rolle som politisk

nestleder, mens Michelle Brynhildsen er

ble valgt som organisatorisk nestleder.

FØRSTE RUNDE AV STUD-

ENTVALGENE OVERSTÅTT

Valg av Studentparlamentet og fakultetstyrene

er gjennomført. I Studentparlamentet

ble 23 av 25 faste plasser fylt, da ikke nok

kandidater stilte fra Helse- og idrettsfakultetet.

Tall for hele valget er ikke offentliggjort,

men på fakultet for kunstfag stemte 17%.

Bade- og svømmeanlegget i Aquarama

har mye å by på. Med både badeland,

spa og et stort idrettsbasseng har

Aquarama aktiviteter og tilbud for

studenter.

Husk gyldig studentbevis!

BRILLER

Brilleland Sandens senter

Tollbodgata 14

4611 Kristiansand

Tlf: 38072430

www.brilleland.no

• 25% rabatt på innfatning ved kjøp av

komplett brille

• 15% rabatt på solbriller

• Fast studentpris på synsundersøkelse

og linsekontroll kr 550,-

DATA

Pippin AS

Kvadraturen

Henrik Wergelandsgt. 16

4612 Kristiansand S

Sørlandssenteret

Barstølveien 29

4636 Kristiansand S

www.pippin.no

Tlf:400 27 753

privat@pippin.no

5% studentrabatt

på alle Mac!

Husk gyldig studentbevis.

Få 20% på Superpakken for bil hos

Wright Trafikkskole

avd. Kristiansand, Vennesla og Arendal!

Bruk kode sor20wri ved kjøp i vår

nettbutikk. Gjelder til 31.12 2020.

Info Kristiansand: Dronningens gate 46,

38 02 56 00, kristiansand@wright.no

Info Arendal: Munkegata 2, 46 44 93 74,

arendal@wright.no

Info Vennesla: Hunsfos Næringspark,

38 15 51 55, vennesla@wright.no

MUSEUM

Vest-Agder-museet består av elleve

spennende besøksmål:

Friluftsmuseer, museumsjernbane,

levende fabrikk, Norsk

krigsseilermuseum, herregård,

kunstnerhjem og mye mer.

Kjøp årskort på vestagdermuseet.no

for kun kr. 349,- (voksen) og få tilgang til

alle museene.

www.vestagdermuseet.no

Dental Norge Kristiansand

Marviksveien 1

4631 Kristiansand

post@dentalnorge.no

Tlf: 38 69 99 93

www.dentalnorge.no

Undersøkelser med sjekk og rens av

tenner kr 490,- Vi har 15% studentrabatt

ved all behandling.

Mulighet for delbetaling.

Vi tilbyr akutt time på dagen.

Kjøita tannklinikk

Kjøita 17

4630 Kristiansand

post@kjoitatannklinikk.no

Tlf: 38 60 35 20

www.kjoitatannklinikk.no

50% rabatt på undersøkelse

inkl. røntgen og tannrens.

MAI 2020 UNIKUM NR 5 23

Opptil 30% på annen behandling.


the backpack

and down this time. You might have felt your legs

aching a bit. Maybe you even got a little bit winded.

This article is about something, but I cannot

reveal what it is just yet. Please bear with me.

Let us imagine I had you do this practical demonstration

(or heck, do it if you can be bothered):

What you need:

- An empty backpack

- A 5 kg dumbbell or something

- Books

- A staircase

Put on the empty backpack. Pick up the 5kg thing.

Carry that thing up and down the staircase.

Easy, right? No trouble at all.

Now, fill that backpack to the brim with heavy

books and put it on again. Pick up the

5kg something again. Carry that 5kg something

up and down the staircase again.

Probably not as easy to carry that something up

Now, let us extrapolate. Imagine that your backpack

was so heavy that you could just barely

walk. Could you carry that 5 kg whatnot up

and down the stairs now? Even if you could,

could you do much of anything afterwards?

The correct answers are “probably not” and “no”.

Now, let us use our imagination just a little bit

more. Your backpack is invisible and intangible.

No one can see it, no one can touch it, and no one

can really know it is there unless they believe you

when you tell them about it. Someone asks you to

carry that 5 kg stupidity up and down the staircase.

You tell them that you cannot do that. They

tell you that “Sure you can! It is easy, just

watch me.” And then they run up and down

the stairs with the thing. “Now, you do it”.

But, of course, you cannot do that, and you

explain that it is because of your backpack. But

they cannot see or feel that backpack, so they

do not believe you. At best they are confused; at

worst they call you a liar. They might force you

to try, and when you inevitably fail or are way

24


OPINION

too slow and incapable of doing anything else

afterwards, they get angry with you. They yell at

you for not being able to do such a simple thing.

“Just fucking run up and down

with it. It is not that hard!”

“I just showed you how easy it is! You just

have to do it; it is as simple as that!”

“You are just fucking lazy. You

just don’t want to do it.”

This whole thing is a practical demonstration

of depression, anxiety, chronic illness

and every invisible ailment one can have.

THE THING THIS ARTICLE IS ABOUT

A major source of stress and anguish for me in

my own severe depression was the people around

me. I have been lucky to have had great support

in my depression from a good many people, but I

am not talking about them. I am talking about the

people who had greatly supported me prior to my

depression – but who stopped doing so during it.

I am talking about the people who should have

been there, who wanted to be there, who tried to

be there, but who just could not be there through

no fault of my own and neither really of their own.

The people who just could not see the backpack

and thus did not really believe it was there

or did not really believe it was that heavy.

And I get it, I really do. A 5 kg dumbbell might not

be nothing, but when you do not have that backpack,

it is rather easy to run up and down with it.

It is easy to pay all your bills. It is easy to get up in

the morning. It is easy to keep your promises. It

is easy to do all those normal, responsible things

an adult should be able to do and needs to do.

But if you have a backpack filled to the breaking

point of what you can carry, maybe

even past it, carrying those otherwise easy 5

kg of responsibilities up and down the stairs

might take more out of you than you have.

And if someone cannot even see or feel or

understand the backpack, I can see why

they would be confused and annoyed and

even angry with the person with it.

These are the people who will yell at you for

failing. These are the people who will blame you

for what you cannot do. These are the people who

will get angry with you when their attempts at

helping you do not work. Who will accuse you of

laziness or unwillingness to do these things when

the backpack is just too heavy for you to function.

They will call you a liar. They will call you

a manipulator. They will call you a parasite.

Trust me, I know, for I have been

called all of these things and more.

Because these are the people who really

tried and really, really wanted to help,

but who only really made it all worse.

And all because they did not really believe

that the backpack was even there.

MAI 2020 UNIKUM NR 5 25


isolerte ekstroverter

Vegard Møller

Ansvarlig redaktør

For første gang er jeg misunnelig på introverter.

Ekstroversjon er et personlighetstrekk som måler

grad av sosiabilitet. Det betyr i hvor stor grad

en trives i og får energi fra sosiale sammenhenger.

Introversjon er mangelen på introversjon. I

vitenskapelige termer gir det lite mening å prate

om introverter og ekstroverter som en av to

bokser alle passer inn i; vi befinner oss alle på

et spekter av introversjon/ekstroversjon, og de

fleste av oss rundt midten. Men for enkelthetens

skyld vil jeg bruke de to ekstreme arketypene

for å illustrere poenget mitt. Mens introverter

trives godt alene og blir tappet for energi av

sosiale sammenhenger, trives ekstroverter best

rundt andre, og henter energien sin derfra.

Jeg skårer så høyt på ekstroversjon at jeg likevek

vil kalle meg selv en ekstrovert fra nå av, mens

min ett år yngre bror skårer så lavt at jeg må kalle

ham en introvert. Å se hvordan jeg og han har

håndtert denne Koronakrisen er iøynefallende.

Mine erfaringer fra isolasjon har lært meg mye nytt

om om meg selv og ekstroversjon som fenomen.

Jeg har alltid tenkt at ekstroversjon er en fordel.

Jeg har alltid syntes det har vært noe poetisk over

introvertene, og at de fremstår mer intelligente

og uavhengige enn oss ekstroverter, men til tross

for dette har jeg aldri gitt slipp på inntrykket av

at det er bedre å være ekstrovert for en ekstrovert

enn det er å være introvert for en introvert.

Jeg liker introverter veldig godt, men ville aldri

vært en. Vi ekstroverter blir oftere ledere og

kjendiser, vi får lettere venner, tjener mer og har

flere sexpartnere. Vi lever i en verden designet

for folk som gjør det godt på fremføringer, elsker

oppmerksomhet og gjerne tar plass i det sosiale

rommet. Alt dette til tross for at ingenting tyder på

at ekstroverter er bedre ledere enn introverter.

Men de siste tre ukene har vi blitt tvunget til

å ta innover oss alle bakdelene med å være

ekstrovert. Mens våre introverte venners liv

såvidt har forandret seg, har mange av oss ekstroverte

falt inn i genuine eksistensielle kriser.

Jeg brukte flere uker på å skjønne hvorfor jeg

plutselig hadde blitt så nevrotisk og demotivert,

før det til slutt gikk opp for meg at jeg hadde

gått fra å sosialisere 3-5 ganger i uken til 0, som

om jeg sluttet med heroin uten å trappe ned.

Jeg tenkte at noen timers prating med de rette

folkene kunne var verdt et forsøk, noe det til min

store overraskelse var. Nå blir det så klart reduktivt

å antyde at ett variabel kan forklare de komplekse

og individuelle forholdene som gjør denne situasjonen

så vanskelig å håndtere, men de umiddelbare

lindrende effektene jeg opplevde har fått meg til

å se på meg selv og ekstroversjon i et nytt lys.

Ekstroversjon kjennetegnes blant annet av tendensen

til å trenge andre menneskers selskap for å lade

energi, og på samme måte som introversjon gjør at

vi i varierende grad er avhengige av alenetid for

vår mentale helse, er for mye alenetid tilsvarende

destruktivt. En feil vi kan begå er da for eksempel å

unngå å sosialisere fordi vi har uferdig arbeid, uten

å tenke over at arbeidet kan bli mye lettere etter å

ha sosialisert. Og hvis du sliter med å komme deg

opp av senga og svare på meldinger, kan det være

du bare trenger å ta en prat med din beste venn.

Det føles merkelig å ha lært noe så åpenbart i en

alder av 26, og jeg mistenker at det er flere menn

som trenger å lære dette, men vi er mer avhengige

av andre enn vi tror og vår selvtillit kommer

ikke utelukkende innenfra. Ja, hvem er vi egentlig

utenfor den sosiale sfæren? I hvilken grad eksisterer

vi som mennesker utenfor andre sansende

veseners åsyn? Det er litt som treet som faller i

skogen og hvorvidt det lager lyd hvis ingen hører

det. Hvis ingen ler av vitsene dine, flørter med

deg eller på andre måter anerkjenner din identitet

ovenfor deg selv på flere uker - og humøret

ditt likevel er på topp - må du være anti-sosial,

i benektelse eller min introverte lillebror.

26


MAI 2020 UNIKUM NR 5 27


28


MAI 2020 UNIKUM NR 5 29


SHORT STORY

VALGENE

Kristian Tyse Nygård

Forfatter

Joar sto foran sjokoladehyllen på butikken og skulle

til å bestemme seg mellom Snickers og Twix, da

han brått begynte å reflektere over valgets fenomenologi,

valgets rolle i livet, han undret seg over

hvordan valgene en tar bestemmer livets forløp,

hvordan hvert eneste valg eliminerer andre valg

og andre retninger i livet, hvordan hvert valg

tilintetgjør en mulig fremtid, hvordan valgene

former en som menneske, hvordan en alltid og

uten unntak kunne valgt annerledes og endret

kursen i livet ‒ om det så bare var en smule, eller

snarere en sommerfugl med sin tilhørende effekt

‒ og hvordan valgene definerer deg som menneske,

og du er selv ansvarlig for valgene dine, og

hvordan det ikke går an å leve uten å velge, og

hvordan å velge er å leve, og å leve er å velge.

Joar ble plutselig bevisst alle de små handlingene

han vanligvis ignorerte, som å bevege hodet, skifte

blikket, puste inn, puste ut, rynke på øyenbrynene,

gni hendene gjennom håret og på hodet, kjenne

svetten på fingertuppene, klø seg på haken, kjenne

temperaturen i rommet, se lyset fra taklampene

og hvordan det faller og skaper skygger som så

skaper dybde. Joar ble hyperbevisst alt mulig, og

han erkjente at han valgte å være hyperbevisst,

selv om han nå skulle ønske han kunne velge å

ikke velge. Selv å tenke ordene «Hva», «faen»,

«er», «det», «som», «skjer» og intonasjonen angitt

av «?» føltes tyngre i hodet av å aktivt velge det.

Valgene åpenbarte seg for Joar med en skremmende

klarhet. I dette øyeblikket så Joar alle mulige

alternativer på én gang: han så seg selv velge

Snickers, han så seg selv velge Twix, han så seg

selv velge Kvikk-Lunsj, og han så seg selv velge alle

tre, og dessuten alle de andre sjokoladene i hyllen,

selv den lakrissjokoladen han ikke likte. Han så seg

selv velge både Snickers og Twix, han så seg selv

velge både Kvikk-Lunsj og Twix ‒ og han så seg selv

velge alle tre, og han så seg selv velge ingenting.

Han så seg selv klatre i sjokoladehyllen, han så seg

selv velte hyllen overende, han så seg selv åpne

sjokoladepapiret og slikke på en Toppris (og alle

andre sjokolader), han så seg selv ta av alle klærne

og rulle rundt på gulvet blant sjokoladene. Joar så

alt dette samtidig, overlappet som en multieksponert

film, men hvert lag likevel krystallklart. Han

tok inn øyeblikkets bestemthet i all sin overdådige

tyngde. Han ble konfrontert med sin grenseløse frihet,

med de enorme kreftene beherskelsen hans til

enhver tid demmer opp for ‒ han ble stilt ansikt til

ansikt med den konstante faren for å drukne i valg.

«Sjokoladedagen i dag?» sa noen bak ham.

Joar kvapp, og så plutselig bare sjokoladehyllen.

«Oida, mente ikke å skremme

deg,» sa Nadia med et smil.

Joar mumlet lavt, som om han måtte finne

ordene, teste dem ut for seg selv før

han forpliktet seg til dem. «Nei, altså, det

der, det, jo … jo, det går fint, det.»

Nadia la armene i kryss og så på sjokoladehyllen.

«Vanskelig å bestemme seg, ikke sant?»

«Litt,» sa Joar forsiktig.

«Det er jo så mye godt,» sa Nadia og begynte å vippe

på hælene og tærne, litt som om hun brukte føttene

som en gyngestol. Joar lurte på om det var bevisst

fra hennes side. «Kunne tenke meg noe søtt selv,» sa

hun og peilet blikket over hyllene. Så bøyde hun seg

ned og la endelig hånden over en Twix. Joar nikket,

Twix ville smakt godt ‒ han hadde bestemt seg.

«På den annen side,» sa Nadia, «hadde en Snickers

også vært godt.» Jo, det hadde hun rett i,

tenkte Joar, og fikk et nervøst gufs langs ryggen.

«Nei,» sa Naida og reiste seg opp igjen, la armene

i kryss og gynget på føttene. «Hva tenker

du? Om du skulle valgt for meg?»

Joar ville ikke tenke på det, visste ikke hva han

skulle tenke. «For meg sto det mellom Twix og Snickers

også,» sa han etter litt kremting og hmmm-ing.

30


«Jeg har det! Du kjøper Snickers og jeg kjøper Twix,

så deler vi halvparten hver.» Det var Joar enig i,

det var en god løsning. Hun tok en Twix og gikk til

kassen. Joar tok en Snickers, og la merke til at den

var tre kroner dyrere enn Twix’en.

Som foreslått delte de sjokoladene mellom seg, og

de gikk ut av butikken.

«Jeg pleier ikke å spise sjokolade,» sa Nadia,

«det legger seg sånn på lårene, men i dag bare

bestemte jeg meg for å unne meg noe.» Hun bet

i Twix’en, kjeksen knaste, og karamellen hang

i en tråd fra tennene til sjokoladen før den rev

av og klistret seg til haken hennes. Hun tørket

vekk karamelltråden med håndbaken.

Joar så på vommen sin, og tenkte at han ikke

hadde valgt den. Han trodde heller ikke at han

hadde valgt å spise sjokolade hver eneste fredag

etter å være ferdig på jobb. Han trodde det bare

var noe han gjorde. Han hadde aldri trengt å

tenke over slikt ‒ han pleide bare å ta en sjokolade,

lytte til magefølelsen. Og nå viste han ikke

hvilken sjokolade han skulle spise først. Hva

hadde han mest umiddelbart lyst på: Snickers’ens

peanøtter og nougat, Twix’ens kjeks og karamell?

Hvilken smaksopplevelse ville vært mest

fullkommen først, hvilken ville vært riktigst for

dette eksakte øyeblikket? Han måtte bestemme

seg, solen holdt på å smelte begge sjokoladene.

Joar knep øynene igjen og bet i begge sjokoladene

samtidig, en solid munnfull. Han fikk problemer

med å tygge. Nadia latet som hun ikke så opptrinnet

hans, fant sykkelen sin og sa ha det og

ønsket god helg. Joar måtte vinke, for han hadde

så mye sjokolade i munnen. Da hun hadde syklet

vekk, ergret han seg over seg selv for å ha spist av

begge sjokoladene samtidig. Han må jo ha fremstått

som en unge! Han tygget fremdeles, og han

likte hvordan peanøttene, kjeksen, karamellen

og nougaten fra de to sjokoladene blandet seg

sammen i munnen. Det var noe nytt, men samtidig

virket det som om alle smakene utvannet hverandre,

at mer ikke nødvendigvis betydde bedre.

Likevel var Joar overbevist om at han hadde gjort

det rette, han hadde unnlatt å bestemme seg, han

hadde unngått å favorisere en sjokolade over en

annen, han hadde unngått å forplikte seg.

«Men det var også et valg,» tenkte

Joar etter å ha svelget.

MAI 2020 UNIKUM NR 5 31


SHORT STORY

isolation

32

Tobias Klausen

Forfatter

Jake has relied on his sister his entire life. When he

got bullied, Cahira was there, when he felt sad, Cahira

was there, and when the apocalyptic Tragedy struck,

Cahira was there for him. But after a series of unfortunate

events, Jake is separated from his sister, and is

forced to stand on his own in this new world he has yet

to accustom himself to. Excerpt from the first book:

Chapter 3 – Isolation

The symptoms often found in hungover people are:

nausea, exhaustion, lack of energy and a mindshattering

headache (also found in several victims; regret).

Jake had never really been hungover before, but at the

moment he experienced every single symptom, only it

was a hundred times worse. And unlike most hangovers,

this one did not seem to have a happy ending. His mind

was scrambled, every single exposed bit of skin had

been severely damaged and lastly, he was all alone.

All alone.

He slowly tried raising himself, but to no avail. His body

was aching terribly all over. He scouted his surroundings.

The room he had fallen into was gigantic and

circular-shaped, bearing an uncanny resemblance to a

subway station. Both floor and walls were covered in tiny,

gray, stone tiles, with the occasional tile missing. Along

the walls were lamps lighting up random parts of the

room. The lights were fairly dim. Was there a generator

somewhere that was still miraculously powering the lights?

It had been so long since Jake had seen the wonders of

electricity.

Jake eventually managed to slowly lift himself into

a sitting position. It was all his defeated body could

handle. A thousand bells kept ringing in his head,

and he had to forcefully keep the bile in his stomach.

He went through the events his brain could

remember. Where the heck had the earthquake come

from? Was it even an earthquake?

“Sis?” he whispered, his word echoing in

the subway.

“C-Cahira?”

Silence.

The noise occupying the normal world had died out

along with most of its population, so silence had become

second nature to him. But not without his sister. Because

she was not there with him. A thousand thoughts blasted

through his head; had she died, been stuck beneath

rubble or just left him behind? No, he remembered now.

Before he fell, he could see her position, and she was far

away from where he had fallen. He looked up towards

the ceiling and realized how lucky he had been. The

biggest pieces of rubble had collided into each other,

sealing off the ground above. Jake had presumably

fallen through right before the collision. Some electric

cables dangled in between the rubble, probably due to

them crushing an electric application on their course.

However, he did not feel lucky. It took mere moments

for pure horror to engulf his mind. He was alone. His

sister was not with him. Every breath became a struggle

and was escalating quickly. Sweat started gathering

on his palms and temples. His head jerked to the right

as he was sure he had heard clatter coming from that

direction. A tunnel, through which trains had once traveled

at high speed, was submerged in darkness.

“The gun,” he thought.

The light flickered, creating tiny shadows which danced

across the room, and Jake felt like lying down and cry.

Some part of him knew his mind was playing tricks on

him, but that rational part of him was slowly fading away,

replaced by a menacing madness. He had to find the

gun. If there was an Infected lurking nearby he had to

protect himself. With this many open wounds he was a

beacon for Infected in the vicinity. Another clatter echoed.

His eyes swept through the entire room, but he found

no gun. His long strains of black hair became moist as

more sweat gathered on his forehead.

But then he saw it.

The gun laid next to a broken trashcan, looking perfectly

intact. The adrenaline reemerged and coursed through

his veins, causing his pain to vanish. He needed that gun.

He groaned as he raised his aching body into a standing

position. One step, two steps, thr-.

He stumbled slightly, as the weight of

his body toiled his leg.

“Three more steps,” he calculated.

His heart was stuck in his throat and he could feel every

single heartbeat. However, he could not let it distract him

from the goal. Another step was carefully taken without

any issues. The second one caused a bit more trouble

than the first, but it was still manageable. The gun was

almost within arm’s reach now, but Jake was still not close

enough. Then he heard it. A disturbed breathing echoed.

An Infected.


MAI 2020 UNIKUM NR 5 33


34

His legs began shaking to the extent where they gave out.

Jake crumbled to the ground like a house of cards and

felt just as useless. Luckily, he had tilted towards the gun.

He stretched and was precisely able to grab it. However,

he realized the gun would not help at all. Because the

moment his fingers felt the cold metal, they instantly

went wobbly. Every curse word imaginable flew through

his mind. The situation did not fix his prior issues with

handling guns, it only amplified them. A light started

flickering in the tunnel from where the breathing and

clattering had emerged. To Jake’s surprise, nothing was

there except more tunnel. A relieved sigh escaped his

mouth, and his nerves slightly calmed. He supported his

back towards the wall.

“I’m going completely mental here. I’m hearing

things,” he thought to himself, feeling rather

foolish.

Just as he thought the danger had passed, he realized

his mistake. The design of the subway made an easy

travel for all sound, making the clatter and breathing

of an Infected sound like they came from a dark tunnel,

when in fact, it came from seven steps in front Jake.

The anorexic silhouette of an Infected stood completely

slumped towards a pillar supporting the ceiling. Its

left leg was completely bent, causing every step to be a

struggle and depleting it of energy. Even Infected could

get tired and need rest sometimes, at least the ones Jake

and Cahira had encountered. But for a beacon such as

Jake, even the most depleted Infected would be consumed

by a vile bloodlust. It seemed to have been on the move

for a long time to make it to its next meal. The bent leg

was probably what had kept it from arriving earlier. But

it had managed. Slowly, but sternly it walked towards

him. It walked towards him. It walked towards him. Jake

was frozen solid. His hands had stopped shaking, but

in return, everything else had seized functioning. With

every step it took, Jake felt his heartbeat become more

and more distant. He felt the room swirl around him.

His vision became a disorganized mess.

“Am I having a f-fucking blackout?” he

thought to himself.

He was baffled. The natural survivor’s instinct was

nowhere to be found within him. Did his unconsciousness

find no will to live? No matter how hard he tried focusing

his vison, it still stayed a blurry mess. Approximately

three steps away. Its deranged body staggered, and its

rotten teeth clattered in hunger. His reduced vision

amplified his sense of hearing. How he wished it did not.

The sound of the Infected only served as nightmare fuel.

One more step. If its leg decided to give out, it would slam

straight into its juicy meal. What little energy Jake had left

was depleting and his mind was near unconsciousness.

So close to being consumed by the vast darkness.

“Jake, pull yourself together,” a voice

echoed in his mind.

Jake was profoundly confused. Suddenly,

his strength seemed to be regained.

“Jake, we won’t die here,” it echoed

again.

Time seemed to slow down, seemingly caused

by the adrenaline reemerging.

“Jake, I need you to hold the gun steadily.”

No, he could not. He could not. He

coul-

And then it raised itself. It was still wobbly and

uncertain, but there was improvement.

“Aim for its head Jake, before it’s too

late.”

The pistol’s barrel was pointed directly at the limping

Infected’s head. One final step, and death would

be unavoidable. He needed to pull the trigger.

“Now, pull the trigger Jake.”

Jake tried, but something kept holding him back. It

was his prior fear. It had lingered, making sure it

would cause the havoc it sought.

“Pull the trigger Jake!”

The fear spread throughout his body, locking his limbs in

tangible fear. It was only a few centimeters away from

munching him. And if it did not finish its meal it would

still turn Jake into one of those sick beings. It entered

its final step. Jake could smell the sickening breath

emitting from its mouth. Rotten flesh and teeth.

“PULL THE TRIGGER!”

With a roar of his own, Jake firmly pulled the trigger.

The sound of a bullet being fired echoed in the subway

and lingered for a few seconds. The Infected almost

fell dead atop Jake, but he luckily caught the body and

threw it towards the side before any of its DNA could

come in contact with his blood. It was dead. Dead. Jake

did not care for the rotting carcass that laid beside

him. He had killed it. He stood victorious. A laughter

of victory emerged from him. Even a few tears trickled

down his cheeks. What would look like a psychotic

breakdown to any bypassers, was a victorious ruse for

Jake. He laid there in utter silence for several minutes.

His body had largely begun cooperating again. Which

then made the obvious question pop into Jake’s head.

“What just happened?”

The natural conclusion to draw was that this had been

his survival instinct kicking in to the fullest. But that was

not the correct answer either. There was a voice, which

was not his own inner voice. Had he began walking

the path towards insanity? The idea was shook away

before it could take roots. Maybe, it had been a form of

auditory hallucination? That he “heard” other voices?

“Who are you,” Jake thought to himself.

“You can call me Clach.”

And for the first time in Jake’s life, he fainted.

Jake›s Survival is an unique experience, where you as the

reader decide which path Jake will walk. At the end of this

book, you will be faced with a choice, that will signifcally

alter where the story goes and what type of person Jake

will turn into. Consider also this; not every path will

have all the answers to the mysteries surrounding Jake›s

peculiar circumstances. Choose wisely, because sometimes

the most obvious choice, might not be the best.

Information on where you can purchase the book

can be found at facebook.com/JakesSurvivalBook


MAI 2020 UNIKUM NR 5 35


BSU

Boligsparing for ungdom

Få tilbake

Staten gir deg

200 kroner for hver

1000-lapp du sparer

(skattefradrag).

Knallrente

Bankens beste rente!

Du får mer igjen enn

du setter inn.

Boliglån

Når du beviser at

du kan spare, sier vi

lettere ja til boliglån.

sor.no/bsu

36

More magazines by this user
Similar magazines