Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

innvendig, er det forståelig at den gjenstående bygningskroppen ble feiloppfattet som et rent
murhus. Det kan ellers leses ut av branntaksten at huset må ha hatt et symmetrisk tak med
mønet i den gamle bygningskroppens akse, og at svalgangen fikk et separat, lavere tak. Når
det opplyses om fem fag innvendige vinduer, må dette helst forstås slik at eldre vinduer mot
bakgården ble beholdt innenfor den nye svalgangen – men det er ikke lett å se at det ble plass
til så mange som fem. De 11 fag vinduer som nevnes, må ha fordelt seg med åtte eller ni mot
gaten og resten mot bakgården. Taksten nevner også 4 fag utvendige lemmer, antagelig
skodder for vinduene i første etasje. Fire dobbelte dører (to-fløyete) synes å antyde en sosial
oppgradering i forhold til det enkle preget som tidligere kildeskrifter vitner om. Slike dører
må ha vært et av datidens statussymboler, og de bør kunne tas som tegn på at skreddermester
Omberg har definert seg selv på et høyere sosialt nivå enn forgjengerne i huset. 211
Fortetting
Ovenfor er det omtalt hvordan Omberg ikke bare bygget på og moderniserte forhuset, men
også bygget til et nytt uthus med trapperom på sydsiden av gården og ominnredet de øvrige
fløyene. Sidefløyen fikk kjøkken i begge etasjer, åpenbart fordi nærmeste del ble brukt i
tilslutning til hovedhuset, der hver etasje utgjorde en separat leilighet. Tverrbygningen bak i
gården ble innredet til beboelse gjennom tre etasjer, med kjøkken i de to nederste. Disse
endringene kan sees som utslag av et økende press på den gamle bykjernen i en periode da
veksten i folketall og økonomi for alvor skjøt fart.
Til tross for at vi har tolket Ombergs eierperiode som et sosialt løft for gården, kan vi
også se hans inngrep som utslag av en mer langsiktig tendens mot fortetting og overutnyttelse.
Utover gjennom 1800-tallet ser det ut til å ha skjedd en proletarisering av befolkningen i det
gamle håndverkerstrøket. Selv om strøket helt fra begynnelsen hadde vært ment å huse
mindre velstående borgere, var det gjennom de første 200 år alltid et visst innslag av
rangspersoner og formuende. Disse ble færre fremover mot år 1900. Noen av de mest
velstående beholdt i det lengste sine bypaléer i sentrum, men bare i strøk som alltid hadde hatt
godt omdømme.
Det gamle patriarkalske mønsteret med gårdeiere som kombinerte bolig og næring var
stadig dominerende ved inngangen til 1800-tallet. Akersgaten 15 er i så måte representativ,
med hjulmakere som drev verksted i egen gård og hadde sine ansatte mer eller mindre
integrert i egen husholdning. Enda mer typisk var nr. 17, hvor en gullsmedmester bodde
alene med sin familie, dreng og svenner, uten andre leieboere. Flere gårder vitner om samme
mønster, selv om det i de fleste er et innslag av leieboere, og noen hadde utleie til losjerende
som levebrød.
Mot slutten av 1800-tallet tiltok utleievirksomheten i omtrent alle gårder, og særlig i
de mindre ansette. Et nytt innslag var utleie til småbedrifter – butikker, agenturforretninger,
lager og mindre verksteder som ble drevet løsrevet fra bolig. Denne anvendelsen av sentrale
bygårder ble særlig utbredt omring forrige århundreskifte og inn på 1900-tallet, etterhvert til
fortrengsel for boligene. Gjennom folketellinger og adressebøker kan disse endringene
kartlegges. De som bodde i bygårdene ble stadig flere, inntil folketettheten ser ut til å ha
kulminert idet utleie til bedrifter ble mer innbringende enn fortetting med flere og mindre
boenheter.
For husrekken i Akersgaten 1-17 gir folketellingene i 1801, 1865, 1875 og 1900
dramatiske bilder av de demografiske endringene i perioden. Mens nr. 17 hadde 9 beboere i
1801, var antallet i 1865 blitt 17. Utgangspunktet var høyere i Akersgaten 15; men også der
ble folketallet henimot fordoblet, fra 21 til 40. Det mest oppsiktsvekkende tilfellet i
211 Mens Akersgaten 15 fikk fire dobbelte dører som resultat av Ombergs store ombygging, sto nabohuset på
nr. 17 stadig i sin alderdommelige skikkelse med bare gamle dagers enkelte (enfløyete) dører – hele 18 stykker.
183