Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

korresponderte med første etasje. Bredden var 8 alen, 233 og den sto symmetrisk i forhold til
bygningens midtakse, men arkvinduene sto ikke i samme akser som vinduene nede.
Fotografiet (fig. 3.55) og en snitt-tegning fra 1906 (fig. 3.57) synes å vise at arkens front var
utkraget 15-20 cm utenfor vegglivet i fasaden. Utkragningen styrker en tidlig datering av
arken, ettersom den vel må oppfattes som en utløper av den gamle tradisjonen som ble forlatt
tidlig på 1700-tallet. Rent teknisk må man gå ut fra at tømrerne som bygget arken konstruerte
etasjeskillet på samme måte som det ellers ble gjort ved påbygging fra én til to etasjer, slik
som på utvalgsgården Tollbodgaten 14. (Se kap. 3.2.3, fig. 3.19). De gamle loftsbjelkene
hadde vært forlenget utenfor vegglivet, der de dannet feste for gesimskassen og vederlag for
taksperrene. Bjelkene ble liggende etter at sperrene var fjernet, og direkte på de utstikkende
bjelkehodene la man så svillen (”overgangsfoten”) for arkens bindingsverk. Det kan spørres
hvorfor man ikke med det samme oppførte et fremskytende karnapp med samme slags gavl
over, slik som så mange andre gjorde på denne tiden – for eksempel på Akersgaten 17. Men
her på nr. 11 hadde man ikke som begrunnelse et like trangt gårdsrom å vise til.
Fig. 3.57
Snitt av Akersgaten 11, tegning av arkitekt Henry Bucher for eieren Gottfred Pleym, 1906. Snittet er lagt
gjennom mønet på midtarken. Stiplet linje markerer tak og fasade på den tilbaketrukne loftsetasjen som ble
påbygget mellom 1827 og 1846. Oslo Byarkiv, bygningskontrollens saker.
Avbildningene av huset viser situasjonen etter at fasaden ble overpusset for å skjule det
umoderne bindingsverket. Likevel er det mulig å påvise en del av leddene i bindingsverket på
fotografiet (fig. 3.55). I første etasje kan man ved hjelp av vage skygger eller sprekker i
pussen plassere flere av stolpene og losholtene. Mønsteret som avtegner seg svarer til
Christiania-tradisjonen, med stolpene plassert ikke så de danner jevnbrede fag, men tilpasset
vinduene og rominndelingen. Vinduene er satt inn slik at de står symmetrisk i forhold til de
respektive rom, to i hvert av dem. Dernest er stolpene oppstilt så de flankerer vinduene, og i
tillegg står det stolper – ”bundstendere” – der tverrveggene møter fasaden. I hvert fag er det
bare én losholt på midten. Frontispisens fasade fremtrer mer homogen, og dens bindingsverk
– nevnt i branntaksten fra 1846 – kan ikke skjelnes gjennom et kanskje tykkere pusslag. Det
er ellers verdt å notere at vinduene oppe, av tidlig 1800-talls format, sto direkte i veggen uten
gerikter omkring, mens vinduene nede må ha vært av nyere dato og hadde gerikter. 234
233 Mål finnes både i protokollen for Ildstedsskatten i 1812 og i branntaksten fra 1846. Begge kilder oppgir 8
alens lengde, (langs gaten), og det er vanskelig å tenke seg at bredden noen gang ble forandret.
234 Det er i ettertid umulig å avgjøre om forskjellen skyldes ulik datering av bygningsdelene eller av de to typene
vinduer. Det var vanlig i Christiania – i hvert fall i den tiden vi har avbildninger fra – at vinduene ble forsynt
med gerikter, i motsetning til skikken i Danmark. (S. 262).
189