Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

tilsynelatende solid mur kan ha villedet både takstfolk og eiere helt til riving avslørte
blendverket. Etter 1788 ble en del av Kongens gate 18 oppført i samme teknikk. 59
En bygning som ikke så lett lar seg klassifisere, er Collett-gården, Kirkegaten 15.
Eldste del fra 1600-årene var tilsynelatende av solid ”grundmur”, men viste seg da den ble
revet å ha et avstivende ”bindingsverk” inne i murmassen. I underkant av vinduene i 1. etasje
lå en kraftig bjelke innmurt, og på denne sto stolper som gikk helt opp til taket. Den tynnere
muren i 2. etasje gjorde at stolpene her sto i indre murliv. Gulvbjelkene for 2. etasje var
tappet inn i stolpene, og de var innbyrdes forbundet med losholter omtrent i bjelkenivå (Berg
1938). Det er mulig at konstruksjonen bør tolkes ikke først og fremst som en avstivende
”armering” av muren, men snarere som et eksempel på at byggefolk forsto nytten av å få et
takbærende skjelett raskt på plass, slik at muringen kunne foregå uten nedbør og tidspress.
Forblending av trekonstruksjoner ble en vanligere fremgangsmåte mot slutten av
1700-årene. Dels ble det gjort i forbindelse med selve reisningen, slik som på Bogstad ved
Peder Ankers utvidelse av anlegget omkring 1790. Der ble tilbyggene til det eldre hovedhuset
”opført af Bindingsværk, med en heel Muursteen uden paa”. Samme byggemåte ble brukt for
sidefløyene og de to hjørnepaviljongene. 60 Vanligere var det at man i ettertid forblendet en
vegg, i alminnelighet med halvsteins mur. I denne teknikken, som på dansk kalles ”skalmur”,
er det ikke forband mellom utmuringen og forblendingen, men ofte jernbindere i murfugene,
for eksempel av grov spiker. I Christiania ble slik forblending meget utbredt både på laft og
bindingsverk, og skikken skulle i løpet av noen tiår komme til å forandre gatebildet vesentlig,
fra variert og fargerikt til ensartet og behersket. Det var utvilsomt murverkets høyere
prestisje, sammen med impulser fra Københavnsk klassisisme, som var opphav til skikken.
Et alternativ til forblending var rapping eller puss, i eldre tid oftest kalt ”donniking”. Denne
overflatebehandlingen egner seg egentlig bare på murverk, men man fant også utvei til å
anvende den på trekonstruksjoner. Vegger av tømmer kunne enten skavhogges slik at
mørtelen fikk feste, eller man kunne spikre tett med bandstaker diagonalt på underlaget.
Fig. 4.25
Bandstaking på veggen i portrommet til Fred. Olsens gate 13, oppsatt under et kurs for museumshåndverkere på
Folkemuseet i 1998. Tett med bandstaker ( = tønnebånd) av kløvet hassel er spikret diagonalt rett på tømmeret
som armering for pussen som følger. På tømmeret ser man ”skyggen” av 200 år eldre bandstaking. Til høyre
oppkveilede bandstaker klar til bruk på friluftsmuseet i Kiel. Foto LR.
”Bandstaker” er råmaterialet til tønnebånd; kløvede kjepper av hassel, pil eller annet egnet
materiale. Det var en attåtnæring for bønder i omegnen å fremstille bandstaker, og mye av
produksjonen må ha gått til det sekundære formålet å armere rapping på treunderlag. På
59 OB. Arno Bergs rapport etter bygningsundersøkelser i 1923.
60 SAiO. Branntakster Akershus amt 1785-1803. Pakke 58. Branntakst 31.05.1791.
232