Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

1982:156) (Stoklund 1996). Noe lignende finnes i hus av ”skiftesverk” i Skånelandene og på
Gotland og Öland, der veggenes ”bålar” ofte spenner mellom hjørnene i veggenes fulle
lengde, og sperrene hviler på ”väggbandet” (Clemmensen 1937). Enkle norske stavhus fra
middelalderen kan være nære slektninger av ”bulhusene”, hvis vi tar utgangspunkt i et viktig
fellestrekk: rammen av svill, to stolper og rem eller stavlegje, med en utfylling av planker.
Om de utfyllende plankene ligger eller står, er i denne sammenheng uvesentlig. Felles for alle
de her nevnte konstruksjonene er rammene i veggens plan, og alle er ubundne systemer med
fri plassering av sperrer og eventuelle tverrbjelker.
Grindbyggene på Vestlandet skiller seg sterkt fra rammekonstruksjonene ved at
stavene står fritt på bakken og mangler ”binding” nede. Men de har også likhetstrekk som
relativt stor avstand mellom hvert stavpar (grind) og det at sperrene er anbrakt uavhengig av
staver og tverrbjelker (beter). De inntar derfor en mellomstilling mellom bundet og ubundet
system. Mange andre eldre former for norske stavhus er i samme kategori. De mer moderne
byggemåtene som Godal og Moldal kaller ”fotingsrøst” og ”sveitserrøst” har derimot preg av
å være ubundne systemer, siden sperrene vanligvis ikke følger veggstavene. Det er kanskje
ikke så underlig, siden de har hatt hovedutbredelse i deler av Norge hvor massivkonstruksjonen
lafting var den dominerende byggemåten (Godal 1994:90-93,98-105).
Fig. 5.3
Til venstre vestnorsk grindbygg, prinsippskisse etter Schjelderup (1997). Til høyre strukturen i et engelsk
”timber-frame” hus, etter Harris (1995). Huset består av ”bays” som er begrenset av ”frames”. Strukturen er
hierarkisk med primære bærende ledd og utfyllende sekundære ledd. Sammenstillingen av store kubiske
enheter har likhetstrekk med syd-tyske systemer, se fig. 5.4. I begge gjelder at ”Jede Säule in der Wand ist
”Bundsäule” (Bedal 1980:115).
Engelsk bindingsverk har også rammen som strukturell enhet, og i den sammenheng er det
ikke uvesentlig at byggeteknikken kalles ”timber-framing”. Karakteristisk for engelsk
bindingsverk er en hierarkisk oppbygging i primær og sekundær struktur. Den primære ”box
frame” utgjør et forholdsvis rigid system i stor skala, der hver tredimensjonal ”bay” begrenses
av rammer i alle plan, men en tverr-ramme (cross frame) kan være åpen i én eller begge
etasjer, slik at rom kan bestå av flere ”bays”. Hovedstolpene går tradisjonelt gjennom begge
etasjer, som i tysk ”Geschossbau”. Bindingsverket har altså en inndeling i ”bays”, ikke ulik
danske ”fag” og nordtyske ”Gefache”, men i større skala og mer varierende bredde. Mens
fagene i danske og nordtyske hus er både eneste og minste strukturelle enhet, er den primære
”bay”-strukturen med sine ”posts and beams” underdelt videre med sekundære ”studs”
(mellomstolper) og ”rails” (rigler) i veggen, og med ”joists” i etasjeskillet. En tilsvarende
hierarkisk oppbygging viser takene med ”principal rafters” i korrespondanse med hver ”cross
frame” og mellomliggende ”common rafters” (Harris 1995). Hovedstrukturen med sin
inndeling i ”bays” utgjør et bundet system, mens den sekundære strukturen med ”studs” og
”common rafters” har karakter av ubundet system og kan oppvise større regionale og
individuelle forskjeller i utførelsen.
339