Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Kreoliseringshypotesen står styrket tilbake etter at mulig import av midt-tysk ferdigvare er
avvist. Men det gjenstår å kartlegge mekanikken i prosessen og å identifisere de strata som
bidro. Substratum er det ingen tvil om. Hva med superstratum, hvor kom idéen fra?
Bindingsverket som idé oppsto selvsagt ikke spontant i Christiania. At idéen kom
utenfra, har vi Christian IVs egen attest for. Sannsynligheten er størst for at de fleste mulige
forbilder var å finne i de kystnære delene av Nord-Europa. Av innlysende grunner faller
Danmark, Schleswig-Holstein og Nederland først i tankene – områder med utpreget
systematisk, additivt og bundet bindingsverk, og områder som byen hadde tette forbindelser
til. Byens tømrere kopierte det de så av forbildene, enten disse var prototyper reist av
innvandrere, eller bindingsverkshus erfart på reiser i utlandet. Det som i begge tilfeller møtte
øyet, var ”ein Wandgefüge” av svill og rem med vertikale stolper imellom. Slik ville en
laftekyndig nordmann ”lese” en fasade i bindingsverk, og han ville neppe feste seg ved den
tredimensjonale konteksten, men ta for gitt at bjelkelaget forholdt seg til veggen på samme
måte som i et laftehus. Men det man da tilegnet seg, var idéen om bindingsverk som en
veggkonstruksjon, ikke som et system.
Hvis vi importerte idéen om bindingsverk fra de nærmeste kontinentale
byggemiljøene, men uten at det bundne systemet fulgte med, er det umulig å forklare
hendelsesforløpet uten å ty til kreoliseringsmodellen. Den forklarer best de anarkistiske
sidene ved Christiania-bindingsverket – et språk med laftehusets grammatikk og
bindingsverkets leksikon. Slik fikk vi ”laftevegger i bindingsverk”.
Med tiden stabiliserte den lokale byggemåten seg til en forholdsvis fast norm. I
ettertid kan vi oppfatte den som en rasjonell byggemåte, egnet for de fleste byggeoppgaver og
tuftet på ”sunn fornuft”. Regelverket – syntaks og grammatikk – var lett å mestre og passet
derfor godt for et åpent byggemiljø uten den formaliserte opplæring og de strenge
opptaksvilkår som gjaldt der laugene hadde kontroll. Christiania-bindingsverkets ”egalitære”
karakter og store tilpasningsevne kontrasterer sterkt mot de bundne systemene som nesten kan
minne om mentale tvangstrøyer.
Det er min tro at det frie systemet opptrådte i Christiania allerede i 1600-årene, for så å
stabilisere seg som norm tidlig i 1700-årene. I så fall foregrep det tendenser som senere
skulle gjøre seg gjeldende i Tyskland og etterhvert også, men mindre tydelig, i Danmark.
Etter 1750 konvergerte tysk bindingsverk mot en ”moderne” og rasjonell norm, frigjort fra de
regionale tradisjonene. Både i Tyskland og Norge ble sluttproduktet 1800-årenes
”Reissbrettfachwerk”, slik vi møter det i Theodor Brochs ingeniørmessige uttegning.
Fig. 5.15
Til venstre Christiania-bindingsverk slik det nedfelte seg som lokal byggeskikk etter 1700. Uthus i Dronningens
gate 15, mnr. 40, antagelig oppført for general Arnold omkring 1750. Etter oppmåling fra ca. 1800, NF arkiv.
Til høyre Theodor Brochs (1848) læreboknormal for bindingsverk.
364