Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama
«Forfatterne beveger seg med letthet mellom ulike sjangre uten å miste fotfestet. Boken er original – det er modig utført; ‘himla bra!’» | Owe Wikström Hva er det ved Johannesevangeliet som gjør det så fascinerende? Johannesevangeliet er fortellinger og drama preget av både jødisk og gresk kultur. Gjennom et intenst dramatisk forløp går fortelleren inn på de grunnleggende spørsmålene om godt og ondt, frihet og identitet, sannhet og kjærlighet, svik og krenkelser – om hva det vil si å være menneske i relasjoner til andre. Johannesevangeliet skiller seg fra de andre evangelieskriftene i Bibelen. Guds nærvær tolkes gjennom bilder og erfaringer fra menneskers dagligliv, og det er kun ett bud som gjelder: Å elske hverandre!
«Forfatterne beveger seg med letthet mellom ulike sjangre uten å miste fotfestet. Boken er original – det er modig utført; ‘himla bra!’» | Owe Wikström
Hva er det ved Johannesevangeliet som gjør det så fascinerende?
Johannesevangeliet er fortellinger og drama preget av både jødisk og gresk kultur. Gjennom et intenst dramatisk forløp går fortelleren inn på de grunnleggende spørsmålene om godt og ondt, frihet og identitet, sannhet og kjærlighet, svik og krenkelser – om hva det vil si å være menneske i relasjoner til andre.
Johannesevangeliet skiller seg fra de andre evangelieskriftene i Bibelen. Guds nærvær tolkes gjennom bilder og erfaringer fra menneskers dagligliv, og det er kun ett bud som gjelder: Å elske hverandre!
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
egynnelser
Lars J. Danbolt | Øystein Wang<br />
B·E·G·Y·N·<br />
N·E·L·S·E·R<br />
<strong>Johannesevangeliet</strong><br />
<strong>som</strong> <strong>fortelling</strong>, <strong>dial<strong>og</strong></strong> <strong>og</strong> <strong>drama</strong><br />
efrem 2020
© Efrem forlag 2020<br />
Illustrasjon forside: Kristian Leine Lerø<br />
Omslag <strong>og</strong> sats: Øyvind Lerø<br />
Trykk: ScandinavianBook<br />
Satt med Tisa Pro 10/14<br />
Papir: 100g Munken Print Cream 1,5<br />
ISBN 978-82-92922-64-4<br />
Efrem forlag, Follese<br />
post@efremforlag.no | www.efremforlag.no<br />
Forfatterne har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.<br />
Bibeltekster er hentet fra Bibel 2011 © Bibelselskapet.<br />
Gjengitt med tillatelse.<br />
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.<br />
Uten særskilt avtale med Efrem forlag as er enhver eksemplarfremstilling <strong>og</strong> tilgjengeliggjøring<br />
bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom<br />
avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.<br />
MILJØMERKET<br />
Svanemerket trykksak<br />
LaserTrykk.no
<strong>Begynnelser</strong> : <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> <strong>fortelling</strong>, <strong>dial<strong>og</strong></strong> <strong>og</strong> <strong>drama</strong> 5<br />
Forord<br />
«Den <strong>som</strong> legger ut på en reise, har noe å fortelle», sier den tyske<br />
dikteren Matthias Claudius. Vårt arbeid med denne boka har vært <strong>som</strong><br />
en reise inn i et landskap vi trodde vi kjente. Men ved å lese <strong>Johannesevangeliet</strong>s<br />
tekster om Jesu liv <strong>som</strong> <strong>drama</strong> <strong>og</strong> <strong>fortelling</strong>er, fikk de nytt<br />
liv, <strong>og</strong> nye perspektiver ble klarere. Og det er fra denne reisen vi gjerne<br />
vil fortelle.<br />
<strong>Johannesevangeliet</strong> skiller seg ut fra de andre evangelieskriftene<br />
med en egen tilnærming <strong>og</strong> måte å fortelle denne spektakulære historien<br />
på. En historie med større betydning enn noen annen i de påfølgende<br />
2000 år.<br />
For oss har <strong>Johannesevangeliet</strong> vært der hele livet, gjennom oppvekst,<br />
studietid <strong>og</strong> yrkesliv. Og vi har opplevd at tekstene har en egen måte å<br />
kommunisere på overfor mennesker i forskjellige livssituasjoner.<br />
Hva er det ved <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> gjør det så fascinerende?<br />
Dette spørsmålet førte oss ut på reise <strong>og</strong>så i konkret betydning; vi<br />
dro til Kana i Galilea <strong>og</strong> Betesda dam i Jerusalem. Vi besøkte Romas katakomber,<br />
jobbet med narrativ teol<strong>og</strong>i i nærheten av Hagia Sofia, med<br />
gresk <strong>drama</strong> i Athen, <strong>og</strong> vi hadde god nytte av biblioteket på Luther<br />
Seminary i St. Paul (USA).<br />
Våre egne erfaringer i møte med mennesker, opplevelsen av nye steder<br />
<strong>og</strong> ny Johanneslitteratur ga inspirasjon. Hele teksten i denne boka<br />
er et resultat av mange timer – dager – ukers <strong>dial<strong>og</strong></strong>er, samtaler, drøftinger<br />
<strong>og</strong> uendelige omarbeidinger. Det gjør at det ikke lenger er mulig
6 Forord<br />
å si hvem av oss <strong>som</strong> har skrevet hva, <strong>og</strong> vi står begge likeverdig bak<br />
hele teksten i denne boka.<br />
Boka er skrevet med tanke på de <strong>som</strong> jobber i kirkelige sammenhenger<br />
eller relaterte utdanninger: prester, diakoner, kateketer, trosopplærere<br />
<strong>og</strong> studenter. Vi tror samtidig at den kan være svært så<br />
aktuell for allment interesserte lesere med tanke på egen fordypning<br />
– alene eller i studiegrupper osv.<br />
Vi ønsker å takke alle <strong>som</strong> har vist interesse <strong>og</strong> engasjement underveis:<br />
familie, venner <strong>og</strong> kollegaer – alle <strong>som</strong> vi har drøftet temaer med<br />
underveis i dette prosjektet <strong>og</strong> <strong>som</strong> har kommet med nyttige tilbakemeldinger.<br />
For oss har reisen i det johanneiske landskapet vært enormt berikende<br />
<strong>og</strong> lærerikt, <strong>og</strong> vårt håp er at andre <strong>og</strong>så kan gjøre nye oppdagelser,<br />
<strong>og</strong> kanskje ha nye ting å fortelle fra sine reiser i <strong>Johannesevangeliet</strong>s<br />
verden.<br />
Elverum – Hov, <strong>som</strong>meren 2020.
<strong>Begynnelser</strong> : <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> <strong>fortelling</strong>, <strong>dial<strong>og</strong></strong> <strong>og</strong> <strong>drama</strong> 7<br />
Innhold<br />
Forord 5<br />
Kapittel 1<br />
Begynnelsen 13<br />
Hva vet vi om <strong>Johannesevangeliet</strong>? 15<br />
Fantes det et eget Johannesfellesskap? 19<br />
To markante kulturkontekster 22<br />
Bokas oppbygning 24<br />
Kapittel 2<br />
<strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> <strong>fortelling</strong> 27<br />
Historisk orientert bibelforskning 27<br />
Narrative litteraturvitenskapelige tilnærminger 29<br />
Fortelleren 32<br />
Fortelleren, Jesus <strong>og</strong> Talsmannen 34<br />
Tid <strong>og</strong> struktur 35<br />
Handlingen – plottet 39<br />
Karakterene tjener plottet 42
8 Innhold<br />
Jesus <strong>og</strong> Gud Far 43<br />
Disiplene 44<br />
Jødene 45<br />
Mindre karakterer 46<br />
Grekerne 48<br />
Kapittel 3<br />
<strong>Johannesevangeliet</strong> i lys av greske tragedier 51<br />
Tre akser i en <strong>drama</strong>tisk tekst 54<br />
Dynamisk plottmodell 56<br />
Prol<strong>og</strong>en 60<br />
Jødisk <strong>og</strong> gresk tradisjon bak prol<strong>og</strong>en 62<br />
Likhetstrekk mellom Bakkantinnene <strong>og</strong> <strong>Johannesevangeliet</strong> 63<br />
Introduksjon av konflikt 66<br />
Tid, sted, aktører <strong>og</strong> bevegelse 68<br />
Ord før handling 71<br />
Flyt <strong>og</strong> framdrift 72<br />
Dramaets virkemidler: Omsving, gjenkjennelse <strong>og</strong> pathos. 74<br />
Tale <strong>og</strong> talehandlinger 77<br />
De to avsluttende epil<strong>og</strong>ene 79<br />
Teater <strong>og</strong> rite 82<br />
Kapittel 4<br />
Begynnelses<strong>dial<strong>og</strong></strong>ene: åpnende, utforskende,<br />
relaterende 85<br />
Den åpnende innledningsreplikken: «Hva søker dere?» 89<br />
Likheter med antikkens <strong>dial<strong>og</strong></strong>er <strong>og</strong> rettsretorikk 91<br />
Søke det betydningsfulle i relasjon til det hellige 94<br />
Hellighet <strong>og</strong> meningsdannelse 95
<strong>Begynnelser</strong> : <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> <strong>fortelling</strong>, <strong>dial<strong>og</strong></strong> <strong>og</strong> <strong>drama</strong> 9<br />
Åpen holdning 96<br />
Søke, finne eller ikke finne 96<br />
Den utforskende andrereplikken om Jesus <strong>og</strong> sted 99<br />
Opptatt av steder 101<br />
Sted <strong>og</strong> meningsdannelse 102<br />
Sosial identitet <strong>og</strong> prototyper 105<br />
Hushold <strong>og</strong> landsby 107<br />
Fra Nasaret 107<br />
Stedstilhørighet <strong>og</strong> stedløshet 108<br />
Menneskenes <strong>og</strong> Guds sted 110<br />
Kropp <strong>og</strong> relasjon <strong>som</strong> sted 111<br />
Den relasjonelle tredjereplikken der Jesus gir seg til kjenne 112<br />
Han <strong>som</strong> identifiserte Jesus for første gang 113<br />
Identifiseringen av Jesus før rettsprosessen 116<br />
Gjenkjennelsen av Jesus <strong>som</strong> oppstanden 118<br />
Vitne til oppstandelsen 119<br />
Oppstandelsens hage – Edens hage 120<br />
Særskilte beretninger om gjenkjennelse hos Johannes: Tegn <strong>og</strong><br />
Jeg er 122<br />
Tegn til gjenkjennelse 122<br />
De sju tegn 124<br />
Jeg er-utsagnene – Jesu utvetydige selvpresentasjon <strong>som</strong><br />
guddommelig 125<br />
Oversettelser reduserer tolkningsmangfold 127<br />
Absolutte Jeg er-utsagn 130<br />
Metaforiske Jeg er-utsagn 133<br />
Metaforer <strong>som</strong> uttrykker mening gjennom hverdagserfaringer 134<br />
Narrativ dynamikk 138
10 Innhold<br />
Kapittel 5<br />
Beretninger om begynnelser 141<br />
2,1–14 · Begynnelsen av tegn: Vinunderet i Kana 141<br />
4,1–26 · Jesus <strong>og</strong> den samaritanske kvinnen ved Jakobs-brønnen 146<br />
Samtalen med Nikodemus <strong>som</strong> parallell 149<br />
Gjenkjennelsen av Jeg er 151<br />
Evig liv – Joh 3,16 152<br />
4,46–54 · Jesus helbreder sønnen til en romersk<br />
embetsmann 154<br />
5,1–15 · Jesus helbreder en lam mann på sabbaten 156<br />
6,1–21 · Jesus gjør et brødunder <strong>og</strong> går på vannet 158<br />
Kulturelle baktepper 161<br />
Disiplenes tegn 162<br />
6,22–58 · Jeg er livets brød 163<br />
8,12–20 · Jeg er verdens lys 166<br />
8,28–59 · Jeg er – før Abraham 168<br />
Menneskesønnen 172<br />
Blasfemisk 173<br />
9,1–38 · Helbredelse av en blind 174<br />
Kroppslighet <strong>og</strong> healing-teknikker 176<br />
Siloa – utsendt 177<br />
Lys for helse, tro <strong>og</strong> håp 178<br />
10,7–14 · Jeg er porten <strong>og</strong> den gode gjeteren 181<br />
11,6–27 · Jeg er oppstandelsen <strong>og</strong> livet 183<br />
Jesu død i <strong>Johannesevangeliet</strong> 186<br />
Ny begynnelse for Lasarus <strong>og</strong> hans venner 187<br />
Det sjuende tegnet <strong>som</strong> peker framover 192<br />
Jesus roper ut sitt budskap 194<br />
13,12–20 · Siste måltid, fotvasking <strong>og</strong> forræderi – «For at dere skal<br />
tro at Jeg er» 194
<strong>Begynnelser</strong> : <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> <strong>fortelling</strong>, <strong>dial<strong>og</strong></strong> <strong>og</strong> <strong>drama</strong> 11<br />
Agape – kjærligheten <strong>som</strong> gir sitt liv for sine venner 197<br />
Konflikten intensiveres 197<br />
Fotvaskingen 198<br />
14,1–7 <strong>og</strong> 15,1–9 · Jeg er veien, sannheten, livet <strong>og</strong> det sanne<br />
vintre 202<br />
Avskjedstaler i greske <strong>drama</strong>er 203<br />
Strukturen i Jesu avskjedstale 204<br />
Den hellige Ånd – Talsmannen 205<br />
Aletheia – det utilslørte 206<br />
Vinbonden <strong>og</strong> synag<strong>og</strong>en 210<br />
Kontinuitet <strong>og</strong> oppbrudd 211<br />
18,1–9 · «Jeg er» – Opphøyelsen av den krenkede 212<br />
Verden (Kosmos) i <strong>Johannesevangeliet</strong> 217<br />
Drept med vanære – begravet med heder 218<br />
Kapittel 6<br />
Nye begynnelser i lyset fra oppstandelsen<br />
21,1–23 · Måltidet ved et bål på stranden 221<br />
Litteratur 227<br />
Originalverk på gresk – <strong>og</strong> i norsk <strong>og</strong> engelsk oversettelse 233<br />
Navne- <strong>og</strong> stikkordregister 237
<strong>Begynnelser</strong> : <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> <strong>fortelling</strong>, <strong>dial<strong>og</strong></strong> <strong>og</strong> <strong>drama</strong> 13<br />
Kapittel 1<br />
Begynnelsen<br />
«I begynnelsen var Ordet»<br />
<strong>Johannesevangeliet</strong>s innledning er trolig litteraturhistoriens mest<br />
kjente startsetning – eventuelt i konkurranse med starten på selve<br />
Bibelen: «I begynnelsen skapte Gud himmelen <strong>og</strong> jorden».<br />
Den poetiske skapelsesberetningen fra 1. Mosebok gir ekko til den<br />
hymniske prol<strong>og</strong>en hos Johannes. «I begynnelsen…». Det bølger gjennom<br />
alle de mange <strong>fortelling</strong>ene der folk får nye begynnelser gjennom<br />
møter med Ordet <strong>som</strong> «ble menneske <strong>og</strong> tok bolig iblant oss».<br />
<strong>Johannesevangeliet</strong> er et omfattende kunstverk av et <strong>drama</strong> med en<br />
rekke scener <strong>som</strong> tar oss <strong>som</strong> lesere med til hendelser på landsbygda<br />
i nordområdene i Galilea, karrige ørkenområder i Jordandalen <strong>og</strong> til<br />
storbyen Jerusalem med templet <strong>og</strong> de store høytidene. Vi beveger oss i<br />
ikke-jødiske områder <strong>som</strong> Samaria, blir introdusert for romere <strong>og</strong> grekere,<br />
<strong>og</strong> møter folk i alle aldre <strong>og</strong> samfunnslag.<br />
<strong>Johannesevangeliet</strong> har et stort persongalleri der noen er gjennomgangspersoner,<br />
<strong>som</strong> Jesus <strong>og</strong> noen av disiplene. Men de fleste er med<br />
i handlingen kun i enkeltscener eller to-tre ganger. I Samaria møtte<br />
Jesus en kvinne ved en brønn. Samtalen mellom de to er utførlig beskrevet,<br />
men hun er kun med i denne scenen.<br />
I Jerusalem hadde Jesus en lang samtale med den skriftlærde Nikodemus.<br />
Han våget ikke å stå åpent fram <strong>som</strong> disippel fordi han kunne<br />
risikere både sin jobb <strong>og</strong> anseelse. Han er ute av det meste av handlingen,<br />
men kom inn igjen da Jesus skulle gravlegges.
14 <strong>Begynnelser</strong> : <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> <strong>fortelling</strong>, <strong>dial<strong>og</strong></strong> <strong>og</strong> <strong>drama</strong><br />
Til <strong>og</strong> med Maria Magdalena, <strong>som</strong> i kunst <strong>og</strong> litteratur opp igjennom<br />
århundrene har vært en så sentral person, er med i handlingen bare et<br />
par ganger. Første gang hun nevnes, er ved Jesu kors, <strong>som</strong> vitne til hans<br />
død. Deretter møter hun Jesus utenfor den tomme graven <strong>og</strong> blir vitne<br />
om hans oppstandelse.<br />
Vi møter Jesus flere ganger på tempelplassen der han går kraftig ut<br />
mot undertrykkende praksiser <strong>og</strong> varsler noe nytt – det han kaller et<br />
nytt tempel. Vi får høre om en ny ånd <strong>som</strong> stadig kommer, <strong>som</strong> skal<br />
bringe menneskene sannhet, <strong>og</strong> der relasjonene mellom Gud <strong>og</strong> mennesker<br />
ikke lenger forstås gjennom begrepspar <strong>som</strong> herre–tjener, men<br />
foreldre–barn <strong>og</strong> vennskap. Johannes viser oss en læremester <strong>som</strong><br />
selv vasker sine disiplers føtter, <strong>og</strong> <strong>som</strong> ber dem om å være hverandres<br />
tjenere <strong>og</strong> elske hverandre.<br />
<strong>Johannesevangeliet</strong> griper tilbake til alle tings begynnelse <strong>og</strong> beveger<br />
seg i byer <strong>og</strong> bygder der folk får nye begynnelser. Allerede i starten<br />
får vi vite at Gud har blitt menneske <strong>og</strong> tatt bolig iblant menneskene.<br />
Gud i <strong>Johannesevangeliet</strong> er knyttet til mennesker <strong>og</strong> deres grunnleggende<br />
erfaringsverden. I sluttscenen sitter Jesus <strong>og</strong> disiplene sammen<br />
ved et bål på stranda ved Galileasjøen. Fortellingen peker framover<br />
mot stadig nye begynnelser for menneskene <strong>og</strong> den verden vi lever i.<br />
Erkjennelsen <strong>og</strong> erfaringen av Gud begynner hele tiden der det alminnelige<br />
livet leves. Det vil si i familielivet, arbeidet, festene, sorgene.<br />
Altså der folk bor sammen, spiser sammen, der de arbeider, driver<br />
sauehold, dyrker vingårder, fisker eller beveger seg langs veiene.<br />
Dette er noe av det <strong>som</strong> fascinerer oss veldig med <strong>Johannesevangeliet</strong>.<br />
Begynnelsen er ikke et brudd med livet folk lever. Tvert imot, Gud<br />
har blitt menneske, <strong>og</strong> hvem Gud er, forstås gjennom metaforer fra det<br />
livet menneskene lever. Og gjennom dette er mennesker gitt en enorm<br />
status <strong>og</strong> verdi.<br />
<strong>Johannesevangeliet</strong> har vært omgitt av omfattende interesse opp<br />
gjennom århundrene. Evangeliet har vært knyttet til apostelen Johannes.<br />
Han er ikke nevnt i <strong>Johannesevangeliet</strong>, i stedet møter vi den ikke<br />
nærmere identifiserte «Disippelen Jesus hadde kjær». Om dette er den<br />
samme <strong>som</strong> de andre evangeliene kaller Johannes, er et åpent spørsmål.<br />
Men uansett er <strong>Johannesevangeliet</strong> lest <strong>som</strong> kjærlighetens evan
Kapittel 1 · Begynnelsen<br />
15<br />
gelium. Det uttrykker lite av makt eller hvordan kirken skal organiseres,<br />
<strong>og</strong> kanskje har kirken i større grad holdt seg til Peter eller Paulus på<br />
dette området <strong>og</strong> kalt opp kirker etter dem.<br />
Men <strong>og</strong>så Johannes har gitt navn til mange kirker. En av disse finner<br />
vi i Paris ved den nedre delen av det populære turiststedet Montmartre.<br />
Der ligger den store <strong>og</strong> rommelige Johanneskirken, Saint-Jean de<br />
Montmartre. Om du går inn i den, finner du malerier <strong>og</strong> skulpturer fra<br />
scener i <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> bryllupet i Kana <strong>og</strong> det siste måltidet.<br />
Som en sammenbindende dekor er det malt vinranker <strong>som</strong> viser til ordene<br />
om vintreet <strong>og</strong> grenene.<br />
Saint-Jean de Montmartre er en ganske ny kirke til å være i Paris. Den<br />
sto ferdig i 1904, <strong>og</strong> ideen var å bygge en romsligere kirke <strong>som</strong> lå nærmere<br />
boligområdet <strong>og</strong> derfor var mer tilgjengelig for folket <strong>som</strong> bodde<br />
der. Den mange århundrer gamle Peterskirken, Saint-Pierre de Montmartre<br />
ved toppen av høyden, var både for trang <strong>og</strong> for langt unna.<br />
Å knytte den nye kirken til <strong>Johannesevangeliet</strong>, var trolig et bevisst<br />
valg av Abbed Sobaux <strong>som</strong> lanserte ideen. Nærheten til folket er<br />
nettopp en hovednerve i <strong>Johannesevangeliet</strong> der <strong>fortelling</strong>ene beveger<br />
seg i landskaper der folk bor, lever sine hverdagsliv <strong>og</strong> har sine store <strong>og</strong><br />
små markeringer av sorger <strong>og</strong> gleder <strong>som</strong> følger det å være menneske.<br />
Vi leser handlingen <strong>som</strong> et eksistensielt <strong>og</strong> religiøst frigjøringsprosjekt<br />
<strong>som</strong> søker å bringe menneskene nærmere hverandre <strong>og</strong> nærmere<br />
hva det vil si å være til. Gud beskrives med begrepet Jeg er – <strong>og</strong> i møte<br />
med dette inviterer Johannes sine lesere til å utforske hvem vi er, hvem<br />
jeg er. Her anes konturene av spennende begynnelser, <strong>og</strong> det er noe av<br />
dette <strong>som</strong> tar tak i oss med denne gamle tidløse teksten.<br />
Hva vet vi om <strong>Johannesevangeliet</strong>?<br />
<strong>Johannesevangeliet</strong> antas å være det yngste av de fire evangeliene <strong>som</strong><br />
er tatt med i Det nye testamentet. 1 Trolig er det fra slutten av det første<br />
århundret. 2 Evangeliet etter Markus regnes for å være det eldste, trolig<br />
1 Det er en tradisjon for å knytte en kanonisering (godkjenning) av hva <strong>som</strong><br />
skulle være kirkelige tekster til kirkemøtet i Nikea år 325, men dokumentasjonen<br />
for denne antagelsen er svak. Se Moxnes, 2015.<br />
2 Keener, 2003, s. 140–142.
16 <strong>Begynnelser</strong> : <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> <strong>fortelling</strong>, <strong>dial<strong>og</strong></strong> <strong>og</strong> <strong>drama</strong><br />
fra omkring år 70, mens skriftene etter Matteus <strong>og</strong> Lukas, <strong>som</strong> begge<br />
delvis bygger på Markus’ tekst, antas å være skrevet i perioden 75-90. 3<br />
Forfatterspørsmålet er uløst. Evangeliet forteller selv (21,24) at forfatteren<br />
av skriftet er «Disippelen <strong>som</strong> Jesus hadde kjær». Men dette<br />
forklares av et «vi», altså en annen forfatter eller forfattergruppe enn<br />
den disippelen det vises til <strong>som</strong> forfatter. Den anonyme «Disippelen<br />
Jesus hadde kjær» omtales først i kapittel 13 ved Jesu siste måltid,<br />
han er til stede ved korsfestelsen (19,26) <strong>og</strong> ved den tomme graven<br />
(20,2) <strong>og</strong> i det avsluttende kapitlet. Hvem han er, har vært gjenstand<br />
for mye drøfting, men det bringer oss ikke nærmere en løsning på forfatterspørsmålets<br />
gåte. 4<br />
Tidligere var det vanlig å betrakte evangelieskriftene i Det nye testamente<br />
<strong>som</strong> en egen litterær sjanger. I nyere forskning er det en tendens<br />
til større vektlegging av at evangeliene synes å ha sin bakgrunn fra antikke<br />
bi<strong>og</strong>rafier, <strong>som</strong> en <strong>fortelling</strong> om et kjent menneskes liv, 5 <strong>og</strong> det er<br />
økende interesse for likheter med greske tragedier. 6<br />
Vi kan konstatere at Jesu disipler hadde lite akademisk utdannelse,<br />
<strong>og</strong> selv om møtet med Jesus må ha endret deres liv totalt, er det likevel<br />
et stort sprang fra å stå sentralt i etableringen av de første menighetene<br />
til å framtre <strong>som</strong> forfattere av antikke tekster. Ordet Evangelium er<br />
heller ikke en tittel <strong>som</strong> de opprinnelige forfatterne av skriftene selv<br />
benyttet. Det finnes ikke i de eldste håndskriftene. 7<br />
3 Se drøfting av dette i Moxnes: 2015, s. 56–87 <strong>og</strong> 2017, s. 18–19.<br />
4 Se Culpeppers drøfting i John, the son of Zebedee: the life of a legend (2004, s.<br />
56–102) – der han konkluderer med at sannsynligvis er ingen av de skrifter<br />
<strong>som</strong> er tillagt disippelen Johannes, skrevet av ham. Mer sannsynlig er det at<br />
de er blitt til <strong>og</strong> skrevet ned i et mulig menighetsfellesskap <strong>som</strong> ble dannet<br />
rundt denne disippelen.<br />
5 Keener, 2003, s. 9; Moxnes, 2017 s. 24–25.<br />
6 Brant, 2004.<br />
7 Begrepet Evangelium betyr «godt budskap» <strong>og</strong> brukes om Jesu forkynnelse<br />
i de synoptiske beretningene (Matt 4,23; Mark 1,14; Luk 4,17) <strong>og</strong> hos<br />
Paulus (Rom 1,1.16; 1 Kor 15,1-5). Fra rundt 100-tallet ble det benyttet <strong>som</strong><br />
en felles betegnelse på <strong>fortelling</strong>en om Jesu liv <strong>og</strong> gjerning – <strong>og</strong> <strong>og</strong>så om<br />
det budskapet Jesus <strong>og</strong> apostlene forkynte. Når skriftene i NT fikk titlene<br />
«Evangeliet etter Matteus, Markus…» eller egentlig kort <strong>og</strong> godt: «Etter<br />
Matteus, Markus…», uttrykker dette dessuten noe annet enn vi gjør ved å<br />
kalle evangeliene «Matteusevangeliet» eller «Markusevangeliet». Se <strong>og</strong>så
Kapittel 1 · Begynnelsen<br />
17<br />
Evangelieskriftene ble til i en kultur der en regner med at kun ti prosent<br />
av befolkningen kunne lese. 8 Det kostet mange denarer å få skrevet<br />
en «skriftrull», eller en såkalt «kodeks», <strong>og</strong> et fåtall kunne kunsten<br />
å skrive. 9 Hvordan manuskriptene ble benyttet, er <strong>og</strong>så ukjent, men vi<br />
kan tenke oss at skriftene ble lest høyt eller iscenesatt i menighetene.<br />
De tre første evangeliene i Det nye testamentet (NT) – etter Matteus,<br />
Markus <strong>og</strong> Lukas – kalles «synoptiske» <strong>som</strong> betyr «samsynte». De<br />
følger en felles «vei» i <strong>fortelling</strong>ene om Jesu liv <strong>og</strong> er bygget over en<br />
felles struktur. <strong>Johannesevangeliet</strong> skiller seg klart ut. Det har sin egen<br />
struktur <strong>og</strong> er selvstendig i oppbygning, form <strong>og</strong> innhold. Vi møter et<br />
til dels annet persongalleri enn hos de tre andre <strong>og</strong> en annen kronol<strong>og</strong>i<br />
for viktige hendelser i Jesu liv. Mange <strong>fortelling</strong>er fra de synoptiske<br />
evangeliene er heller ikke å finne i <strong>Johannesevangeliet</strong>. Det har fått<br />
mange til å spørre om forfatteren av det fjerde evangelium forutsetter<br />
at hans tilhørere eller lesere kjente til de andre evangeliene, det vil si<br />
om hans <strong>fortelling</strong> nærmest ble skrevet <strong>som</strong> en utfyllende beskrivelse<br />
eller en slags utdypende teol<strong>og</strong>isk framstilling av de samme hendelser<br />
<strong>som</strong> vi finner hos de andre. 10<br />
I dag er det en sentral teori at <strong>Johannesevangeliet</strong> er et selvstendig<br />
skrift <strong>som</strong> springer ut av et eget kristent fellesskap. 11 Det litterære<br />
slektskapet er større med Paulus sine brev enn med de synoptiske<br />
evangeliene 12 , <strong>og</strong> det er ikke utenkelig at det kan være forbindelser<br />
mellom Paulusinspirerte menigheter <strong>og</strong> johanneiske grupper, for eksempel<br />
i Lilleasia. Det forhindrer likevel ikke at dette fellesskapet kan<br />
ha kjent til de synoptiske evangeliene i en eller annen form, kanskje i<br />
en «før-synoptisk» tradisjon, muntlig eller skriftlig tilgjengelig. 13<br />
Tre andre skrifter i Bibelen knyttes til samme tradisjon <strong>som</strong><br />
Johannes evangeliet. Det er 1. <strong>og</strong> 2. Johannesbrev <strong>og</strong> Johannes Åpenba<br />
Moxnes, 2015, s. 105-107.<br />
8 Sandnes, 2009.<br />
9 Moxnes, 2015, s. 127–132.<br />
10 Bauckham, 1999.<br />
11 Mitchell, 2005<br />
12 Moxnes, 2015.<br />
13 Keener, 2003, Vol 1 s. 40-42; Neirynck, 1977.
18 <strong>Begynnelser</strong> : <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> <strong>fortelling</strong>, <strong>dial<strong>og</strong></strong> <strong>og</strong> <strong>drama</strong><br />
ring. Det er stor enighet blant forskerne om at <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>og</strong><br />
Johannes brevene hører sammen, det er samme språkføring <strong>og</strong> samme<br />
ideer <strong>som</strong> preger disse skriftene. Brevene forteller ikke Jesus-historien,<br />
men forutsetter den. Forståelsen av Gud, Jesus, Ånden <strong>og</strong> det kristne<br />
liv <strong>som</strong> vi finner i <strong>Johannesevangeliet</strong>, tas videre i brevene. 14<br />
Hvordan forholdet har vært mellom <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>og</strong> synoptikerne,<br />
har vært diskutert tidlig i den kristne kirke. Allerede kirkefaderen<br />
Clemens fra Alexandria betraktet i det 2. århundre <strong>Johannesevangeliet</strong><br />
<strong>som</strong> et «åndelig evangelium» <strong>som</strong> disippelen Johannes<br />
skrev under guddommelig inspirasjon med kunnskap om at de andre<br />
evangelistene allerede hadde skrevet ned de historiske faktaene om<br />
Jesushistorien. 15 Opp gjennom århundrene har hans syn på <strong>Johannesevangeliet</strong><br />
ført til at skriftet er blitt betraktet <strong>som</strong> et ekstra viktig skrift.<br />
Moderne historisk-kritisk forskning har av samme grunn betraktet Det<br />
fjerde evangelium <strong>som</strong> et mindre historisk troverdig dokument. Denne<br />
forståelsen er betydelig nyansert i senere forskning. Uansett har<br />
<strong>Johannesevangeliet</strong> hatt en særegen rolle både i kirkens historie <strong>og</strong> i<br />
forskningen.<br />
Det er gode grunner til å betrakte <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> et selvstendig<br />
skrift, <strong>og</strong> at noe av det særegne ved skriftet kan gå tapt om det<br />
hovedsakelig leses i lys av de tre synoptiske evangeliene. 16<br />
En side ved <strong>Johannesevangeliet</strong> er dets sammensatte virkningshistorie.<br />
Mange har funnet inspirasjon <strong>og</strong> tro i dette skriftet, men skriftet<br />
har <strong>og</strong>så gitt næring til fordommer <strong>og</strong> jødehat siden «jødene» brukes<br />
<strong>som</strong> samlebegrep på Jesu motstandere. Martin Luther hadde uten tvil<br />
et fordomsfullt syn på jødene med referanse til blant annet <strong>Johannesevangeliet</strong>,<br />
<strong>og</strong> hans krasse karakteristikker av denne folkegruppen ble<br />
utnyttet av nazistene i Tyskland. 17 Begrepet «jødene» brukes en rekke<br />
14 Moloney & Harrington 2004.<br />
15 Eusebius, 2015, kap 6:XIV,7.<br />
16 Kysar, 2007, kaller <strong>Johannesevangeliet</strong> «maverick», et begrep amerikanske<br />
kvegfarmere bruker om «umerket kveg» <strong>som</strong> ikke tilhører noen bestemt<br />
flokk. Han understreker <strong>Johannesevangeliet</strong>s frihet <strong>og</strong> selvstendighet <strong>og</strong> advarer<br />
mot det han forstår <strong>som</strong> «synoptisering» av skriftet, altså at det tolkes<br />
<strong>og</strong> forstås i lys av de tre andre evangelieskriftene i Det nye testamentet.<br />
17 Næss, 2017.
Kapittel 1 · Begynnelsen<br />
19<br />
ganger, <strong>og</strong> ofte sammen med «fariseerne» eller «de skriftlærde». Det er<br />
naturligvis ikke jødene <strong>som</strong> folkegruppe, men det religiøse <strong>og</strong> politiske<br />
lederskapet <strong>som</strong> omtales <strong>som</strong> Jesu motstandere i <strong>Johannesevangeliet</strong>.<br />
Jesus, disiplene <strong>og</strong> de aller fleste <strong>som</strong> nevnes i <strong>Johannesevangeliet</strong>, var<br />
jo <strong>og</strong>så jøder. I det hele tatt er <strong>Johannesevangeliet</strong> lite opptatt av etnisitet,<br />
de innarbeidede grensene <strong>og</strong> rangeringene mellom folkegrupper<br />
synes tvert om å bli overskredet. 18<br />
Fantes det et eget Johannesfellesskap?<br />
<strong>Johannesevangeliet</strong> kan leses <strong>som</strong> et <strong>drama</strong> på flere nivå. 19 På ett nivå<br />
forteller det om Jesu liv <strong>og</strong> virke, men på et annet beskriver det selve<br />
situasjonen det ble skrevet inn i. Og en mulig teori er at det kan ha vært<br />
en egen gruppe «Johanneskristne» <strong>som</strong> var i konflikt med trospraksisene<br />
i de lokale synag<strong>og</strong>ene. Bakgrunnen for dette har blant annet å<br />
gjøre med ordet aposynag<strong>og</strong>os, <strong>som</strong> brukes tre ganger hos Johannes <strong>og</strong><br />
<strong>som</strong> betyr «å bli kastet ut av synag<strong>og</strong>en».<br />
«De vil kaste dere ut av synag<strong>og</strong>en. Sannelig, timen skal komme<br />
da de <strong>som</strong> dreper dere vil tro at de ved å gjøre dette gir Gud ære»<br />
(Joh 16,2).<br />
Vi finner ikke en lignende advarsel i de andre evangeliene, men<br />
konflikten mellom jødene <strong>som</strong> trodde at Jesus var Messias <strong>og</strong> de<br />
<strong>som</strong> ikke trodde det, finnes i Paulus’ brev (2 Kor 11) <strong>og</strong> i Apostlenes<br />
gjerninger. Jesu lange avskjedstale (kapittel 13–17) handler ikke<br />
bare om avskjed, men <strong>og</strong>så om konflikter med synag<strong>og</strong>en, altså det<br />
etablerte religiøse fellesskapet i lokalsamfunnet. Dette kan ha vært<br />
situasjonen for et slikt Johannesfellesskap på den tida da <strong>Johannesevangeliet</strong><br />
ble skrevet.<br />
Allerede i kapittel 9 omtales muligheten for å bli ekskludert fra<br />
synag<strong>og</strong>en for første gang. Saken var at Jesus hadde helbredet en ung<br />
18 Når vi sitter i ettertid, slik <strong>som</strong> vi gjør, <strong>og</strong> kjenner jødenes historie opp gjennom<br />
århundrene, så er det nærliggende å tenke at det ville vært en god ting<br />
om <strong>Johannesevangeliet</strong> hadde brukt en terminol<strong>og</strong>i <strong>som</strong> ga mindre risiko<br />
for å bidra til å sette en hel folkegruppe i gapestokken (Jf. Brant, 2011, s. 143).<br />
19 Martyn, 1968. Her presenterer J. Louis Martyn denne problemstillingen.
20 <strong>Begynnelser</strong> : <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> <strong>fortelling</strong>, <strong>dial<strong>og</strong></strong> <strong>og</strong> <strong>drama</strong><br />
mann <strong>som</strong> var blind. Underet skjedde på en sabbat <strong>og</strong> var ikke forenlig<br />
med jødenes strenge regler for hva <strong>som</strong> kunne gjøres på en helligdag.<br />
Da foreldrene hans ble spurt om å ta stilling til dette mirakelet, var de<br />
redde for å si noe <strong>som</strong> kunne føre til at de ble utestengt fra synag<strong>og</strong>en<br />
<strong>og</strong> dermed det sentrale navet i lokalsamfunnet.<br />
Ifølge Paulusbrevene <strong>og</strong> Apostlenes gjerninger fortsatte de første<br />
kristne med å delta på tempelplassen <strong>og</strong> i de jødiske synag<strong>og</strong>ene i den<br />
første tiden etter etableringen av kristne fellesskap. 20 Men relasjonen<br />
ble stadig mer konfliktfylt ut over i det første århundret. En teori i<br />
forskningen er at <strong>Johannesevangeliet</strong>s omtale av ekskluderingen fra<br />
synag<strong>og</strong>en kan referere til forbannelsen av vranglærere <strong>som</strong> ble uttrykt<br />
i teksten «Birkath ha-Minim». 21 Gudfryktige jøder kan ha resitert<br />
dette daglig i synag<strong>og</strong>ene mot slutten av det første århundret. 22 De <strong>som</strong><br />
ikke deltok i den høylytte resiteringen ble mistenkt for å være vranglærere.<br />
Særlig rammet dette de jødene <strong>som</strong> trodde på Jesus (kalt nasareere)<br />
<strong>og</strong> derfor ble sett på <strong>som</strong> frafalne.<br />
Teksten kan ha blitt ble skrevet på et jødisk konsil i Jamnia sent i det<br />
første århundret, men historisiteten til dette er omdiskutert. 23 Det er<br />
likevel ingen tvil om at <strong>Johannesevangeliet</strong> forteller historien om Jesus<br />
fra et ståsted der splittelsen mellom de skriftlærde <strong>og</strong> de Kristustroende<br />
hadde utviklet seg til å bli irreversibel. 24<br />
20 Apostlenes gjerninger forteller innledningsvis om gode relasjoner mellom<br />
de Kristus-troende <strong>og</strong> de andre jødene i Jerusalem. De troende holdt daglig<br />
«trofast sammen på tempelplassen […], <strong>og</strong> var godt likt av hele folket.» (Apg<br />
2,46-47). Paulus oppsøkte <strong>og</strong>så vanligvis synag<strong>og</strong>ene på sine misjonsreiser<br />
(Apg 14,1; 17,1-2).<br />
21 «Og for de frafalne, la det ikke være noe håp. Og må det blasfemiske<br />
riket snarest bli rykket opp med roten. Og må nasareerne <strong>og</strong> heretikerne<br />
omkomme så snart <strong>som</strong> mulig. Og må de bli slettet fra Livets Bok. Og må<br />
de ikke bli innskrevet sammen med de rettferdige. Velsignet er du, Herre,<br />
<strong>som</strong> ydmyker de blasfemiske.» Vår oversettelse fra engelsk. https://www.<br />
jewishvirtuallibrary.org/birkat-ha-minim.<br />
22 Martyn, 1968.<br />
23 Lewis, 2002.<br />
24 Det har i ettertid vært ulike oppfatninger om holdbarheten i Martyns teori<br />
om at det kan anes to lag i det johanneiske <strong>drama</strong>, et <strong>som</strong> fortalte en tolket<br />
historie om Jesus <strong>og</strong> et <strong>som</strong> fortalte om den sosiale <strong>og</strong> religiøse situasjonen<br />
<strong>som</strong> forfatteren var en del av da skriftet ble skrevet. Se for eksempel Häger-
Kapittel 1 · Begynnelsen<br />
21<br />
Bruddet med synag<strong>og</strong>en innebar at Johannesfellesskapet ble frigjort<br />
fra en på mange måter kontrollerende tradisjon. Samtidig kan man<br />
tenke seg at fellesskapet utviklet en sterk Kristus-sentrert teol<strong>og</strong>i, <strong>som</strong><br />
med de jødiske ledernes øyne kunne bli sett på <strong>som</strong> en farlig vranglære,<br />
særlig i en misjonerende versjon.<br />
Også interne spenninger kan ha satt sitt preg på <strong>Johannesevangeliet</strong>.<br />
Ifølge Johannesbrevene tyder det på at det i det minste var to slags<br />
grupper Johanneskristne, de <strong>som</strong> var enige med brevskriveren <strong>og</strong> de<br />
<strong>som</strong> han skrev at han var uenig med <strong>og</strong> karakteriserte <strong>som</strong> utbrytere:<br />
«De kom fra oss, men de var ikke av oss. Hadde de vært det, ville de<br />
blitt hos oss. Slik skulle det bli klart at ikke alle er av oss» (1 Joh 2,19).<br />
<strong>Johannesevangeliet</strong> gir innblikk i hvordan kristen tro utvikler seg i denne<br />
gruppen <strong>som</strong> nå må finne en ny identitet, uavhengig av den jødiske<br />
religion. I en konfliktfylt kontekst med utestengelse fra synag<strong>og</strong>en <strong>og</strong><br />
interne gruppedannelser, kan man tenke seg at det var svært nødvendig<br />
at en ny <strong>og</strong> samlende <strong>fortelling</strong> om troen (teol<strong>og</strong>i) ble utformet, <strong>og</strong><br />
<strong>Johannesevangeliet</strong> kan forstås <strong>som</strong> et bidrag til dette.<br />
Man kan <strong>og</strong>så spekulere på om bruddet med synag<strong>og</strong>en <strong>og</strong> jødedommen<br />
var verre for de Johanneskristne enn for de mer «synoptiske»<br />
menighetene. Alle ble trolig kastet ut av synag<strong>og</strong>en etter hvert, men<br />
det kan tenkes at noen av de teol<strong>og</strong>iske særtrekkene ved Johannesmenighetene<br />
ble oppfattet <strong>som</strong> spesielt blasfemiske. Tanken på<br />
Jesus <strong>som</strong> Ordet, sendt «ovenfra», <strong>som</strong> en <strong>som</strong> var ett med Gud <strong>og</strong> preeksistent<br />
«før Abraham», er ikke tilsvarende utviklet i den synoptiske<br />
tradisjonen. Der er Jesus i stor grad relatert til jødisk messianitet gjennom<br />
ættetavler, Davidstradisjoner osv.<br />
Ideen om at det har eksistert et slik særegent Johannesfellesskap er<br />
<strong>og</strong>så utforsket gjennom sosiol<strong>og</strong>iske teorier om sekter <strong>og</strong> religiøse fellesskap.<br />
25 Det er ingen historiske kilder <strong>som</strong> forteller om at det har eksistert<br />
et slikt Johannesfellesskap, men det er en godt begrunnet teori.<br />
Vi tenker at <strong>Johannesevangeliet</strong> har mange lag, <strong>og</strong> at det forteller om<br />
land, 2003.<br />
25 Coloe & Thatcher, 2011; Fuglseth, 2005.
22 <strong>Begynnelser</strong> : <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> <strong>fortelling</strong>, <strong>dial<strong>og</strong></strong> <strong>og</strong> <strong>drama</strong><br />
Jesu liv <strong>og</strong> virke på slike måter at det samtidig avspeiler den situasjonen<br />
det ble skrevet inn i.<br />
To markante kulturkontekster<br />
<strong>Johannesevangeliet</strong> er sterkt forankret i både jødisk <strong>og</strong> gresk kultur. 26<br />
Historien om Jesus knyttes til tradisjonene fra Abraham <strong>og</strong> Moses, <strong>og</strong><br />
det skjer i et skrift <strong>som</strong> har litterære fellestrekk med greske tragedier.<br />
Abraham <strong>og</strong> Moses er to av de største heltene i jødedommen,<br />
Abraham <strong>som</strong> den etnisk-kulturelle stamfar, Moses <strong>som</strong> den store<br />
frigjøreren <strong>som</strong> ledet israelsfolket ut av det egyptiske fangenskapet. De<br />
to har det til felles at de har særskilte roller i jødefolkets utvelgelse <strong>og</strong><br />
kollektive identitetsdannelse. Da Jesus sa «Før Abraham var, Jeg er» 27<br />
(8,58), skrev han seg rett inn i kjernen av sin kulturs religion, krenket<br />
dens hellighetssymboler <strong>og</strong> utfordret dens tabuer.<br />
Det går en diskusjon i Johannesforskningen om forståelse av de<br />
mange Jeg er-utsagnene (Anderson 2011b). Vi mener at det er god<br />
grunn til å hevde at utsagnene har Moses’ kallsopplevelse ved den<br />
brennende tornebusken (2 Mos 3,14) <strong>som</strong> bakteppe. Der ga Gud seg<br />
til kjenne <strong>som</strong> nettopp Jeg er. På Jesu tid var det å ta gudsnavnet i sin<br />
munn blasfemisk, <strong>og</strong> enda verre var det å omtale seg selv <strong>som</strong> lik Gud.<br />
Det er en kobling mellom Jesus <strong>og</strong> Jeg er gjennom store deler av <strong>Johannesevangeliet</strong>.<br />
Når Jesus bruker denne gudspresentasjonen fra Eksodus 28 på seg<br />
selv, framstår han <strong>som</strong> ett med Gud. Dette måtte det bli konflikt av.<br />
Allerede i Prol<strong>og</strong>en lar forfatteren av <strong>Johannesevangeliet</strong> sine lesere<br />
få vite dette. L<strong>og</strong>os (oversatt med Ordet) ble menneske <strong>og</strong> kom til sine<br />
egne, men «hans egne tok ikke imot ham» (1,11). Men noen tok imot<br />
ham, <strong>og</strong> det kan tenkes at disse representerer identiteten til den nye<br />
26 Parsenios, 2010.<br />
27 Bibelseskapets oversettelse (2011) har her: «Før Abraham var, er jeg». I denne<br />
boka er vi opptatt av de mange Jeg er-utsagnene hos Johannes (se kapittel<br />
4), <strong>og</strong> oversetter derfor mer ordrett både her <strong>og</strong> andre steder (f.eks. 6,20<br />
<strong>og</strong> 18,5–6) for å få fram denne dimensjonen tydeligere. På gresk lyder 8,58:<br />
«prin Abraam genesthai, ego eimi».<br />
28 Eksodus (gresk exodus) betyr utgang <strong>og</strong> brukes om jødenes frigjøring / utgang<br />
fra Egypt. Beretningen fortelles i 2. Mosebok – <strong>og</strong>så kalt Eksodus.
Kapittel 1 · Begynnelsen<br />
23<br />
sosiale religiøse gruppen <strong>som</strong> <strong>Johannesevangeliet</strong> kan ha blitt til i.<br />
Det er ingen forbilder i jødisk religion på at Gud blir menneske. I<br />
Det gamle testamente (GT) er det eksempler på at mennesker kunne<br />
høre Guds stemme, oppleve et guddommelig nærvær, få trøst, bli<br />
hjulpet, bli utfordret <strong>og</strong> til <strong>og</strong> med drept av Gud. Men Gud er Gud <strong>og</strong><br />
menneske er menneske, slik det for eksempel kommer til uttrykk i<br />
Jobs bok (kapittel 38–42).<br />
I gresk mytol<strong>og</strong>i <strong>og</strong> heltesagn, derimot, finnes det mange eksempler<br />
på at guder kan bli mennesker, få barn med mennesker <strong>og</strong> omgås mennesker<br />
på godt <strong>og</strong> vondt. I Homers episke diktverk Odysseen 29 reiser<br />
helten Odyssevs i en mytol<strong>og</strong>isk sagnverden der han utfordrer guder<br />
<strong>som</strong> Zevs eller Poseidon, kjemper med onde monstre, lokkes av fristelser,<br />
men til sist vender han tilbake til sitt eget <strong>og</strong> blir gjenkjent av sine<br />
nærmeste. 30 Til <strong>og</strong> med helter kan risikere å bli tatt av dage, selv av sine<br />
egne, men samtidig kan de bli gjenkjent av de <strong>som</strong> ser tegnene <strong>som</strong><br />
identifiserer dem, <strong>og</strong> gjennom det få gjenopprettet sin ære. 31<br />
Heltene det refereres til i <strong>Johannesevangeliet</strong>, er hentet fra Israelstradisjonen,<br />
med Moses <strong>som</strong> den viktigste. Også de jødiske tempeltradisjonene<br />
<strong>og</strong> høytidene spiller en vesentlig rolle i handlingen.<br />
Bruken av Gudsnavnet Jeg er, på gresk Ego eimi, er basert på jødisk<br />
særstoff fra Eksodus <strong>og</strong> Deutero-Jesaja 32 <strong>og</strong> har ingen forbilder i gresk<br />
<strong>drama</strong>. Men det er <strong>og</strong>så mulig å ane gresk tradisjonsstoff i bakteppet,<br />
<strong>som</strong> eksempelvis beretningen om vinguden Dionysos <strong>som</strong> kunne gjøre<br />
vann til vin, noe vi kommer tilbake til når vi skriver om vinunderet<br />
i bryllupet i Kana.<br />
Både jødiske <strong>og</strong> greske tradisjonselementer har satt tydelige spor<br />
i dette skriftet <strong>som</strong> i stor grad er preget av gresk <strong>drama</strong> <strong>som</strong> litterær<br />
sjanger. Tradisjonsblandingen gir en «crossover-effekt» mellom gresk<br />
29 Se Østby, 1975, norsk gjendiktning.<br />
30 Larsen, 2008, s. 107.<br />
31 Se Larsen, 2008, side 55–56 der han <strong>og</strong>så omtaler Homers «Odysseen».<br />
32 Deutero-Jesaja betyr «Den andre Jesaja» <strong>og</strong> brukes i GT-forskningen <strong>som</strong><br />
betegnelse på det <strong>som</strong> antas å være en senere del av Jesaja-boka: kap. 40–55.<br />
Trolig er det skrevet <strong>som</strong> et trøsteskrift under jødenes babylonske fangenskap.<br />
Også 2. Mosebok (Eksodus) har trolig blitt nedskrevet i omtrent samme<br />
tidsperiode.
24 <strong>Begynnelser</strong> : <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> <strong>fortelling</strong>, <strong>dial<strong>og</strong></strong> <strong>og</strong> <strong>drama</strong><br />
<strong>og</strong> jødisk tenkning. Når <strong>Johannesevangeliet</strong> er på sitt mest greske, er<br />
det <strong>og</strong>så på sitt mest jødiske. 33 Det er en dynamisk innarbeiding av begge<br />
tradisjonene <strong>som</strong> bidrar til å utvide forståelseshorisontene.<br />
Sammenligning med greske tragedier setter oss på sporet av hvordan<br />
helten <strong>og</strong> heltens motstandere interagerer, hvordan det sceniske<br />
har betydning for handlingen, betydningen av vendepunktshendelser,<br />
<strong>og</strong> hvordan helter kan dø, men samtidig seire <strong>og</strong> opphøyes.<br />
Den greske <strong>drama</strong>litteraturen har et mangfold av helteberetninger,<br />
hvorav mange er skrevet med tanke på framføring ved de store teatrene<br />
<strong>som</strong> fantes i antikken eller for å vises eller leses i hjem <strong>som</strong> hadde<br />
råd til en skrevet kopi av et slikt stykke. I århundrene før Kristus var<br />
det en høykultur i antikken for heltediktning, ofte i form av tragediespill,<br />
<strong>og</strong> i mange tilfeller var teaterframføringene knyttet til store religiøse<br />
fester <strong>og</strong> feiringer <strong>som</strong> befolkningen i byen tok del i. Teateret var<br />
dermed integrert i byens festligheter <strong>og</strong> borgerne var inkludert <strong>som</strong><br />
engasjert publikum til framføringene. 34 Det er gode grunner til å lese<br />
<strong>Johannesevangeliet</strong> i lys av gresk <strong>drama</strong>tradisjon, noe vi skal utdype<br />
nærmere i kapittel 3.<br />
Drama er et gresk ord <strong>som</strong> kan oversettes med handling, avledet av<br />
verbet drao <strong>som</strong> betyr Jeg gjør. <strong>Johannesevangeliet</strong> utfolder seg gjennom<br />
de mange scenene <strong>som</strong> kommer på rekke <strong>og</strong> rad med hendelser<br />
fra hverdagsliv <strong>og</strong> høytider, <strong>og</strong> med <strong>dial<strong>og</strong></strong>er med gjenkjennelser <strong>og</strong><br />
avvisninger. Det er relatering til dagliglivets erfaringer med å spise <strong>og</strong><br />
drikke, gjete sauer <strong>og</strong> vandre langs veiene, dyrke jorda <strong>og</strong> i det hele tatt<br />
gjøre alt det <strong>som</strong> hører med i vanlige menneskers liv. Til sist gjøres <strong>og</strong>så<br />
død til liv. <strong>Johannesevangeliet</strong> er handling. Historien om Jeg er framstilles<br />
i sjangeren Jeg gjør.<br />
Bokas oppbygning<br />
Bokas struktur er bygd på tematikken fra tre <strong>dial<strong>og</strong></strong>er <strong>som</strong> vi kaller<br />
begynnelses<strong>dial<strong>og</strong></strong>er. Disse <strong>dial<strong>og</strong></strong>ene følger et felles mønster, de finner<br />
sted ved begynnelsen av tre markante deler av skriftet, <strong>og</strong> de bearbeider<br />
felles temaområder.<br />
33 Parsenios, 2010, s. 46.<br />
34 Helland & Wærp, 2011.
Kapittel 1 · Begynnelsen<br />
25<br />
For å kunne dra nytte av begynnelses<strong>dial<strong>og</strong></strong>ene <strong>som</strong> styrende struktur<br />
for boka, trengs en basisforståelse av <strong>fortelling</strong>er <strong>og</strong> <strong>drama</strong> <strong>som</strong><br />
tilnærminger til <strong>Johannesevangeliet</strong>. Vi starter derfor med to kapitler<br />
der vi først utforsker <strong>Johannesevangeliet</strong> med briller fra narrativ<br />
forskningstradisjon, deretter setter vi på oss <strong>drama</strong>briller <strong>og</strong> nærmer<br />
oss skriftet i lys av <strong>drama</strong>forståelse. Hvis noen av leserne har dette stoffet<br />
godt på plass, er det selvsagt fullt mulig å hoppe rett til kapittel 4.<br />
Der vil vi forfølge problemstillinger <strong>som</strong> baserer seg på våre egne arbeider<br />
med <strong>Johannesevangeliet</strong>.<br />
Vi har dermed følgende struktur for boka:<br />
I kapittel 2 tar vi for oss <strong>Johannesevangeliet</strong> gjennom narrative tilnærminger<br />
<strong>og</strong> legger vekt på hvordan skriftet framtrer <strong>som</strong> <strong>fortelling</strong>.<br />
Hva preger handlingen <strong>og</strong> de viktigste spenningene <strong>som</strong> driver beretningen<br />
framover? Hva kjennetegner persongalleriet <strong>og</strong> konteksten det<br />
er skrevet i?<br />
I kapittel 3 utforsker vi <strong>Johannesevangeliet</strong> i lys av gresk <strong>drama</strong><br />
<strong>og</strong> heltediktning. Kan skriftet forstås <strong>som</strong> en type <strong>drama</strong> beregnet<br />
enten på lesing eller framføring? Hva slags <strong>drama</strong>- eller teaterkonvensjoner<br />
finner vi? Og hva gjør det med lesningen av <strong>Johannesevangeliet</strong><br />
om vi tenker oss at vi <strong>som</strong> lesere er tilskuere til en rekke<br />
scener med mange ulike karakterer, <strong>dial<strong>og</strong></strong>er <strong>og</strong> hendelser? Hvordan<br />
er forholdet mellom den greske <strong>og</strong> den jødiske bakgrunnen?<br />
Og hvordan bidrar <strong>drama</strong>tilnærmingen til å få fram nye perspektiver<br />
i <strong>Johannesevangeliet</strong>?<br />
I kapittel 4 følger vi det vi ser <strong>som</strong> sentrale temaer i de tre begynnelses<strong>dial<strong>og</strong></strong>ene<br />
<strong>som</strong> vi finner i starten av viktige sekvenser hos Johannes –<br />
nærmere bestemt ved starten av Jesu offentlige virke, rettshistorien<br />
<strong>og</strong> oppstandelseshistorien. De tre temaene <strong>som</strong> vi særlig løfter fram<br />
fra begynnelses<strong>dial<strong>og</strong></strong>ene, er det å søke, sted <strong>og</strong> gjenkjennelse. Disse<br />
utforsker vi i sammenheng med de omfattende tekstavsnittene med<br />
tegn-beretninger <strong>og</strong> Jeg er-<strong>fortelling</strong>er.<br />
I kapittel 5 går vi under overskriften Beretninger om begynnelser<br />
nærmere inn i et utvalg av tekstsekvenser – de sju <strong>som</strong> omhandler<br />
tegnberetninger <strong>og</strong> de femten der Jesus bruker Gudsnavnet Jeg er om<br />
seg selv. Det meste av dette finnes bare hos Johannes <strong>og</strong> får på særskilte
26 Kapittel 1 · Begynnelsen<br />
måter fram sentrale trekk ved skriftets framstilling av både historien<br />
om Jesus <strong>og</strong> skriftets intensjon.<br />
Kapittel 6 er et kort avslutningskapittel <strong>som</strong> åpner perspektivet<br />
framover mot nye begynnelser i lys av avskjedsscenen Jesus har med<br />
disiplene sine ved et bål på en strand ved Tiberiassjøen.
<strong>Begynnelser</strong> : <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> <strong>fortelling</strong>, <strong>dial<strong>og</strong></strong> <strong>og</strong> <strong>drama</strong> 27<br />
Kapittel 2<br />
<strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> <strong>fortelling</strong><br />
Hva kjennetegner <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> litterær <strong>fortelling</strong>?<br />
Siden slutten av 1970-tallet har Johannesforskere benyttet narrative<br />
metoder fra nyere litteraturvitenskap. Før den tid var den historiskkritiske<br />
metode, <strong>som</strong> ble utviklet innenfor teol<strong>og</strong>isk forskning fra<br />
midten av 1800-tallet, nærmest enerådende i forskningen på <strong>Johannesevangeliet</strong>.<br />
Der dreide det sentrale spørsmålet seg om å komme tilbake<br />
til «den historiske Jesus» <strong>og</strong> finne ut hva <strong>som</strong> «egentlig skjedde».<br />
Svaret på dette fant man utenfor bibelteksten, i den historiske situasjonen<br />
bak beretningene.<br />
Historisk orientert bibelforskning<br />
Den historisk-kritiske forskningen stilte store spørsmålstegn ved om<br />
<strong>Johannesevangeliet</strong> kunne ansees å være en kilde til sikker historisk<br />
kunnskap. 35 Det var ikke noe nytt at <strong>Johannesevangeliet</strong> ble betraktet<br />
<strong>som</strong> mindre historisk pålitelig <strong>og</strong> på mange måter annerledes enn<br />
synoptikerne. Clemens fra Alexandria (150–216) karakteriserte, <strong>som</strong><br />
nevnt, allerede i det andre århundre <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> et spesielt<br />
«åndelig evangelium» 36 , <strong>og</strong> senere har det blitt forstått både <strong>som</strong><br />
dypt religiøst, halv-filosofisk, hellenistisk <strong>og</strong> til dels gnostisk. 37<br />
At skriftet ble sett på <strong>som</strong> «åndelig» eller «teol<strong>og</strong>isk», betydde<br />
35 Se Moloney «The Gospel of John» s. 12, der han refererer til Bauer <strong>og</strong> Bultmann.<br />
36 Eusebius, 2015, bok 6:14,7.<br />
37 Bultmann, 2014.
28 <strong>Begynnelser</strong> : <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> <strong>fortelling</strong>, <strong>dial<strong>og</strong></strong> <strong>og</strong> <strong>drama</strong><br />
ikke at det ikke ble verdsatt opp igjennom århundrene. Tvert imot<br />
har mange framhevet nettopp <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> et spesielt<br />
verdifullt evangelieskrift. Luther hevdet at <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>og</strong><br />
1. Johannesbrev, sammen med et utvalg av Paulusbrevene, var skrifter<br />
<strong>som</strong> «viser deg Kristus <strong>og</strong> lærer deg alt <strong>som</strong> er nødvendig <strong>og</strong> velsignet<br />
for deg å kunne». 38 Man trengte ikke noe mer enn det <strong>som</strong><br />
sto der, framhevet Luther, for å få vite det man trengte om Kristus.<br />
Representanter for den historisk-kritiske metode ville nok vært enig i<br />
Luthers synspunkt <strong>og</strong> betraktet <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> et læreskrift<br />
om troens Kristus. Men de fant at det var lite hos Johannes <strong>som</strong> kunne<br />
betraktes <strong>som</strong> kilde til kunnskap om Jesu liv. Skriftet ble først <strong>og</strong><br />
fremst sett på <strong>som</strong> en teol<strong>og</strong>isk fortolkning preget av et filosofisk innhold<br />
(hellenistisk eller gnostisk). <strong>Johannesevangeliet</strong> hadde dermed<br />
lite å bidra med når det gjaldt å finne fram til kunnskap om den historiske<br />
Jesus <strong>og</strong> hva <strong>som</strong> egentlig skjedde. 39<br />
I andre halvdel av 1900-tallet begynte dette klimaet å endre seg, <strong>og</strong><br />
det ble større interesse for at <strong>og</strong>så de andre evangeliene, <strong>som</strong> eksempelvis<br />
Markus, hadde egne teol<strong>og</strong>iske agendaer. <strong>Johannesevangeliet</strong><br />
var dermed likevel ikke så forskjellig fra de andre når det gjaldt å komme<br />
fram til svaret på hva Jesus egentlig sa <strong>og</strong> gjorde, <strong>og</strong> ble ikke lenger<br />
38 Fra Luthers Fortale til det nye Testamente på tysk – (September 1522) her<br />
i oversettelse av Inge Lønning: «Ut fra dette kan du dømme rett om alle<br />
bøker, se forskjell på dem <strong>og</strong> se hvilke <strong>som</strong> er de beste. Da er nemlig <strong>Johannesevangeliet</strong>,<br />
Paulusbrevene – særlig det til romerne – <strong>og</strong> Peters første<br />
brev den rette kjerne <strong>og</strong> merkestein blant alle bøker. De skal <strong>og</strong>så med<br />
rette være de første, <strong>og</strong> det ville være tilrådelig for enhver Kristen å lese<br />
dem aller først <strong>og</strong> mest, ja, gjennom daglig lesning gjøre seg like fortrolig<br />
med dem <strong>som</strong> med det daglige brød. For i disse bøker finner du ikke<br />
meget skrevet om Kristi liv <strong>og</strong> undergjerninger. Derimot finner du aldeles<br />
mesterlig utført hvorledes troen på Kristus overvinner synden, døden <strong>og</strong><br />
helvete, <strong>og</strong> gir liv, rettferdighet <strong>og</strong> salighet, hvilket – <strong>som</strong> du har hørt – er<br />
evangeliets sanne vesen»…. «kort sagt: St Johannes’ evangelium <strong>og</strong> hans<br />
første brev, St. Paulus’ brev …- <strong>og</strong> St. Peters første brever de bøker <strong>som</strong><br />
viser deg Kristus, <strong>og</strong> <strong>som</strong> lærer deg alt det <strong>som</strong> er nødvendig å vite til salighet<br />
– om du så aldri ser noen annen bok eller hører noen annen lære.»<br />
Hele dette avsnittet er imidlertid utelatt av nytestamentutgaven fra 1537, <strong>og</strong><br />
det står heller ikke i bibelutgaven fra 1534.<br />
39 Moloney, The Gospel of John s. 22. Her henviser han til kommentarene til<br />
Bauer <strong>og</strong> Bultmann, <strong>og</strong> den kritikk av deres posisjon <strong>som</strong> Painter foretar.
Kapittel 2 · <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> <strong>fortelling</strong><br />
29<br />
sett på <strong>som</strong> det eneste «teol<strong>og</strong>iske evangeliet». 40<br />
Historisiteten i <strong>Johannesevangeliet</strong> ble <strong>og</strong>så støttet gjennom nye arkeol<strong>og</strong>iske<br />
funn i forbindelse med Dødehavsrullene <strong>som</strong> ble funnet i<br />
noen huler i ørkenen ved Wadi Qumran nordvest for Dødehavet i perioden<br />
1947–1956. 41 I 1959 skrev den engelske biskopen <strong>og</strong> Johannesforskeren<br />
John Robinson artikkelen The new look on the Fourth Gospel. 42<br />
Artikkelen var et viktig bidrag til en sterkere verdsettelse av <strong>Johannesevangeliet</strong><br />
<strong>som</strong> et kristent dokument <strong>som</strong> reflekterte hendelser fra Jesu<br />
liv <strong>og</strong> erfaring fra en kristen menighet <strong>som</strong> nettopp formet sin kristendom<br />
gjennom å gjenfortelle beretningene om Jesu liv.<br />
Narrative litteraturvitenskapelige tilnærminger<br />
Siden 1980-tallet har bibelforskere i stadig større grad interessert seg<br />
for de bibelske tekstene <strong>som</strong> <strong>fortelling</strong>er, inspirert av nye litteraturvitenskapelige<br />
teorier <strong>og</strong> metoder.<br />
En av de mest sentrale forskerne er amerikaneren R. Alan Culpepper.<br />
43 Hans bok «Anatomy of the Fourth Gospel» (1983) er av mange<br />
betraktet <strong>som</strong> banebrytende for denne nye anvendelsen av litteraturkritikk.<br />
44 Culpepper tok et oppgjør med den historisk-kritiske metode,<br />
<strong>som</strong> med sin historiske, sosiol<strong>og</strong>iske eller teol<strong>og</strong>iske interesser var mer<br />
opptatt av hva <strong>som</strong> lå «bak» <strong>fortelling</strong>ene enn av selve <strong>fortelling</strong>ene.<br />
Mens den historisk-kritiske tilnærmingen lette etter spenninger <strong>og</strong><br />
motsetninger eller såkalte aporias, brudd, <strong>som</strong> kunne avsløre flere lag<br />
i <strong>fortelling</strong>en, ønsket man med narrative analyser å forstå hva <strong>fortelling</strong>ene<br />
formidlet. Spenninger <strong>og</strong> motsetninger var ikke interessante<br />
for å se bakom teksten, men snarere for å få fram konflikter, ironi <strong>og</strong><br />
viktige prosesser i det <strong>som</strong> skjedde i selve handlingen.<br />
De historisk-kritiske forskerne hadde bidratt med kunnskap om<br />
forskjellige stadier i tekstenes tilblivelse <strong>og</strong> hadde farget eksempelvis<br />
40 Moloney & Harrington, 1998.<br />
41 Fuglseth, 2005.<br />
42 Robinson, 1959.<br />
43 Vi følger i stor grad Culpeppers framstilling når det gjelder narrative tilnærminger<br />
til Johannesforskningen.<br />
44 Moloney, 2004.
30 <strong>Begynnelser</strong> : <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> <strong>fortelling</strong>, <strong>dial<strong>og</strong></strong> <strong>og</strong> <strong>drama</strong><br />
et skrift <strong>som</strong> <strong>Johannesevangeliet</strong> med nokså ulike teol<strong>og</strong>iske vektlegginger.<br />
De narrativt orienterte forskerne ønsket derimot å få fram den<br />
integrerte helheten <strong>som</strong> skriftet representerer, <strong>og</strong> <strong>som</strong> de mente historisk-kritiske<br />
forskere i vesentlig grad hadde oversett. Narrativ forskning<br />
er opptatt av <strong>fortelling</strong>en <strong>som</strong> helhet, hva <strong>som</strong> er handlingen (plottet) <strong>og</strong><br />
hvordan den fortelles, hvordan personene (karakterene) er <strong>og</strong> hva slags<br />
forhold de har til hverandre <strong>og</strong> til handlingen, tidslinjer, budskap <strong>og</strong><br />
struktur. Plottet har vanligvis både framdrift, konflikter, høydepunkt <strong>og</strong><br />
vendepunkt, folk <strong>som</strong> samarbeider <strong>og</strong> folk <strong>som</strong> motarbeider hverandre.<br />
De fleste <strong>fortelling</strong>er har <strong>og</strong>så en forteller, en stemme <strong>som</strong> i mange<br />
tilfeller ikke er nærmere identifisert, men <strong>som</strong> introduserer tekstens<br />
<strong>fortelling</strong>sverden, dens karakterer, verdier, normer, konflikter <strong>og</strong> hendelser,<br />
alt det <strong>som</strong> former <strong>fortelling</strong>ens plott. Fortelleren overfører forfatterens<br />
perspektiv til leseren. Det innebærer at det <strong>og</strong>så kan være det<br />
<strong>som</strong> kalles en implisitt leser, altså en tenkt leser <strong>som</strong> preger hvordan<br />
handlingen, replikkene <strong>og</strong> tekstens struktur er tilrettelagt for at nettopp<br />
den tenkte leseren skal få med seg budskapet <strong>og</strong> la seg berøre av<br />
det. En god tekst vil skape forventninger hos leseren <strong>og</strong> gi en opplevelse<br />
av nærhet til <strong>fortelling</strong>en <strong>som</strong> påvirker leserens følelse av identifisering<br />
<strong>og</strong> involvering. Fortellerens påstander <strong>og</strong> verdier utfordrer leseren<br />
til å tro på <strong>fortelling</strong>en <strong>og</strong> dens fortellerverden. Fortellingens sentrale<br />
karakterer (rollepersoner) <strong>og</strong> handling kan dermed få fram noe <strong>som</strong> er<br />
grunnleggende sant om «den virkelige verden» der leseren lever sitt liv.<br />
Culpepper benytter en modell for litterær analyse <strong>som</strong> han har hentet<br />
fra Seymour Chatman 45 <strong>som</strong> vi gjengir her noe forenklet. (Figur 1).<br />
Figur 1: Narrativ tekst<br />
Figuren viser den narrative dynamikken i <strong>fortelling</strong>en <strong>som</strong> beveger seg fra den virkelige forfatteren<br />
til den virkelige leseren (tilskueren).<br />
45 Chatman, 1980. Se <strong>og</strong>så Thatcher & Moore, 2008, <strong>og</strong> Brant, 2018.
Kapittel 2 · <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> <strong>fortelling</strong><br />
31<br />
Teorien <strong>som</strong> vi har forsøkt å synliggjøre i Figur 1, er at i <strong>fortelling</strong>en<br />
finnes en skjult implisitt forfatter <strong>som</strong> vi kan se sporene av når vi leser<br />
<strong>fortelling</strong>en gjennom forfatterens holdninger <strong>og</strong> anliggender. Narrativet<br />
har en forteller, men noen ganger er fortelleren <strong>og</strong> den implisitte<br />
forfatteren vanskelige å skille fra hverandre. Fortellerfunksjonen kan<br />
<strong>og</strong>så ivaretas gjennom <strong>dial<strong>og</strong></strong>er <strong>som</strong> karakterene framfører. Narrativet<br />
har gjerne karakterer <strong>som</strong> fungerer <strong>som</strong> fortellerens tilhørere, eller det<br />
vises til andre tilhørere utenfor <strong>fortelling</strong>en. Disse utenfor <strong>fortelling</strong>en<br />
kan eventuelt være de <strong>som</strong> vi aner at den implisitte forfatteren henvender<br />
seg til. Noen ganger kan det være de samme <strong>som</strong> den virkelige<br />
leseren, <strong>som</strong> eksempelvis folk i et samtidig Johannesfellesskap <strong>som</strong><br />
<strong>Johannesevangeliet</strong> kan ha blitt til i <strong>og</strong> <strong>som</strong> den virkelige forfatteren<br />
primært har skrevet med tanke på. Men den virkelige leseren kan <strong>og</strong>så<br />
være slike <strong>som</strong> oss <strong>som</strong> leser dette nærmere 2000 år senere <strong>og</strong> selvsagt<br />
er ukjente for den virkelige forfatteren.<br />
Forfatteren av <strong>Johannesevangeliet</strong> gir ofte tilhøreren en følelse av<br />
at det <strong>som</strong> uttrykkes, betyr noe mer eller noe annet enn det <strong>som</strong> sies.<br />
Vi har en følelse av at forfatteren kommuniserer på flere plan samtidig<br />
<strong>og</strong> på ulike meningsnivåer. Noen ganger tydeliggjør forfatteren dette<br />
ved at han opplyser oss om at for eksempel disiplene misforstår. Andre<br />
ganger overlates tilhøreren eller leseren til selv å oppdage eller forstå<br />
en slik dobbelt betydning. Slike motsetningsfylte meningsnivåer trer<br />
tydeligst fram når forfatteren benytter seg av ironi. 46 Vi har å gjøre med<br />
ironi når noe på det ytre plan framtrer <strong>som</strong> en sannhet, men egentlig<br />
viser seg å være det stikk motsatte. I kapittel 3 kaller Nikodemus<br />
Jesus for lærer <strong>som</strong> er sendt av Gud, men i <strong>dial<strong>og</strong></strong>en med Jesus avslører<br />
han at han ikke har forstått noe av hva læreren sier. I kapittel 9 nærmest<br />
anklages den blinde mannen av fariseerne <strong>og</strong> de skriftlærde for å<br />
ha blitt seende, mens det i virkeligheten viser seg å være motsatt, at det<br />
er de lærde <strong>som</strong> er «blinde». I kapittel 18 stiller Pilatus spørsmålet<br />
«Hva er sannhet» til Jesus, <strong>som</strong> nylig har uttrykt: «Jeg er sannheten».<br />
Ironi benyttes <strong>som</strong> et virkemiddel gjennom hele det fjerde evangelium.<br />
En innvending mot å lese <strong>Johannesevangeliet</strong> i lys av moderne litteraturkritikk,<br />
er at det kan være en måte å relativisere skriftet på. Over<br />
46 Koester, 2003, s. 31.
«Forfatterne beveger seg med letthet mellom ulike sjangre uten å<br />
miste fotfestet. Boken er original – det er modig utført; ‘himla bra!’»<br />
Owe Wikström<br />
Hva er det ved <strong>Johannesevangeliet</strong> <strong>som</strong> gjør det så fascinerende?<br />
<strong>Johannesevangeliet</strong> er <strong>fortelling</strong>er <strong>og</strong> <strong>drama</strong> preget av både jødisk<br />
<strong>og</strong> gresk kultur. Gjennom et intenst <strong>drama</strong>tisk forløp går fortelleren<br />
inn på de grunnleggende spørsmålene om godt <strong>og</strong> ondt, frihet<br />
<strong>og</strong> identitet, sannhet <strong>og</strong> kjærlighet, svik <strong>og</strong> krenkelser – om hva<br />
det vil si å være menneske i relasjoner til andre.<br />
<strong>Johannesevangeliet</strong> skiller seg fra de andre evangelieskriftene<br />
i Bibelen. Guds nærvær tolkes gjennom bilder <strong>og</strong> erfaringer fra<br />
menneskers dagligliv, <strong>og</strong> det er kun ett bud <strong>som</strong> gjelder: Å elske<br />
hverandre!<br />
I <strong>Begynnelser</strong> utforsker forfatterne et av de mest betydningsfulle<br />
antikke skriftene verden kjenner, en evangelietekst med stor betydning<br />
for kristen kultur <strong>og</strong> identitetsdannelse gjennom 2000 år.<br />
Lars J. DanboLt er professor i praktisk teol<strong>og</strong>i <strong>og</strong> religionspsykol<strong>og</strong>i<br />
ved MF vitenskapelig høyskole, Oslo, <strong>og</strong> forskningsleder ved Religionspsykol<strong>og</strong>isk<br />
senter i Sykehuset Innlandet. Han har tidligere vært prest<br />
i menighet, psykiatrisk sykehus <strong>og</strong> fengsel. Han har publisert en rekke<br />
faglige <strong>og</strong> populærfaglige bøker <strong>og</strong> artikler.<br />
Fot<strong>og</strong>raf: Bjørn Stuedal<br />
Øystein Wang er teol<strong>og</strong> med studier i filosofi <strong>og</strong> musikk, <strong>og</strong> er i dag<br />
sokneprest i Søndre Land. Han har lang fartstid <strong>som</strong> enga sjert leder<br />
i KFUK/KFUM. Som jazzpianist <strong>og</strong> komponist kan han skilte med<br />
en rekke utgivelser, <strong>og</strong> han er <strong>og</strong>så representert i den nye norske<br />
salmeboka.<br />
ISBN 978-82-92922-64-4<br />
ISBN 978-82-92922-64-4<br />
9 788292 922644<br />
www.efremforlag.no