Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama

efremforlag

«Forfatterne beveger seg med letthet mellom ulike sjangre uten å miste fotfestet. Boken er original – det er modig utført; ‘himla bra!’» | Owe Wikström
Hva er det ved Johannesevangeliet som gjør det så fascinerende?

Johannesevangeliet er fortellinger og drama preget av både jødisk og gresk kultur. Gjennom et intenst dramatisk forløp går fortelleren inn på de grunnleggende spørsmålene om godt og ondt, frihet og identitet, sannhet og kjærlighet, svik og krenkelser – om hva det vil si å være menneske i relasjoner til andre.

Johannesevangeliet skiller seg fra de andre evangelieskriftene i Bibelen. Guds nærvær tolkes gjennom bilder og erfaringer fra menneskers dagligliv, og det er kun ett bud som gjelder: Å elske hverandre!

egynnelser


Lars J. Danbolt | Øystein Wang

B·E·G·Y·N·

N·E·L·S·E·R

Johannesevangeliet

som fortelling, dialog og drama

efrem 2020


© Efrem forlag 2020

Illustrasjon forside: Kristian Leine Lerø

Omslag og sats: Øyvind Lerø

Trykk: ScandinavianBook

Satt med Tisa Pro 10/14

Papir: 100g Munken Print Cream 1,5

ISBN 978-82-92922-64-4

Efrem forlag, Follese

post@efremforlag.no | www.efremforlag.no

Forfatterne har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Bibeltekster er hentet fra Bibel 2011 © Bibelselskapet.

Gjengitt med tillatelse.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Efrem forlag as er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring

bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom

avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

MILJØMERKET

Svanemerket trykksak

LaserTrykk.no


Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama 5

Forord

«Den som legger ut på en reise, har noe å fortelle», sier den tyske

dikteren Matthias Claudius. Vårt arbeid med denne boka har vært som

en reise inn i et landskap vi trodde vi kjente. Men ved å lese Johannesevangeliets

tekster om Jesu liv som drama og fortellinger, fikk de nytt

liv, og nye perspektiver ble klarere. Og det er fra denne reisen vi gjerne

vil fortelle.

Johannesevangeliet skiller seg ut fra de andre evangelieskriftene

med en egen tilnærming og måte å fortelle denne spektakulære historien

på. En historie med større betydning enn noen annen i de påfølgende

2000 år.

For oss har Johannesevangeliet vært der hele livet, gjennom oppvekst,

studietid og yrkesliv. Og vi har opplevd at tekstene har en egen måte å

kommunisere på overfor mennesker i forskjellige livssituasjoner.

Hva er det ved Johannesevangeliet som gjør det så fascinerende?

Dette spørsmålet førte oss ut på reise også i konkret betydning; vi

dro til Kana i Galilea og Betesda dam i Jerusalem. Vi besøkte Romas katakomber,

jobbet med narrativ teologi i nærheten av Hagia Sofia, med

gresk drama i Athen, og vi hadde god nytte av biblioteket på Luther

Seminary i St. Paul (USA).

Våre egne erfaringer i møte med mennesker, opplevelsen av nye steder

og ny Johanneslitteratur ga inspirasjon. Hele teksten i denne boka

er et resultat av mange timer – dager – ukers dialoger, samtaler, drøftinger

og uendelige omarbeidinger. Det gjør at det ikke lenger er mulig


6 Forord

å si hvem av oss som har skrevet hva, og vi står begge likeverdig bak

hele teksten i denne boka.

Boka er skrevet med tanke på de som jobber i kirkelige sammenhenger

eller relaterte utdanninger: prester, diakoner, kateketer, trosopplærere

og studenter. Vi tror samtidig at den kan være svært så

aktuell for allment interesserte lesere med tanke på egen fordypning

– alene eller i studiegrupper osv.

Vi ønsker å takke alle som har vist interesse og engasjement underveis:

familie, venner og kollegaer – alle som vi har drøftet temaer med

underveis i dette prosjektet og som har kommet med nyttige tilbakemeldinger.

For oss har reisen i det johanneiske landskapet vært enormt berikende

og lærerikt, og vårt håp er at andre også kan gjøre nye oppdagelser,

og kanskje ha nye ting å fortelle fra sine reiser i Johannesevangeliets

verden.

Elverum – Hov, sommeren 2020.


Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama 7

Innhold

Forord 5

Kapittel 1

Begynnelsen 13

Hva vet vi om Johannesevangeliet? 15

Fantes det et eget Johannesfellesskap? 19

To markante kulturkontekster 22

Bokas oppbygning 24

Kapittel 2

Johannesevangeliet som fortelling 27

Historisk orientert bibelforskning 27

Narrative litteraturvitenskapelige tilnærminger 29

Fortelleren 32

Fortelleren, Jesus og Talsmannen 34

Tid og struktur 35

Handlingen – plottet 39

Karakterene tjener plottet 42


8 Innhold

Jesus og Gud Far 43

Disiplene 44

Jødene 45

Mindre karakterer 46

Grekerne 48

Kapittel 3

Johannesevangeliet i lys av greske tragedier 51

Tre akser i en dramatisk tekst 54

Dynamisk plottmodell 56

Prologen 60

Jødisk og gresk tradisjon bak prologen 62

Likhetstrekk mellom Bakkantinnene og Johannesevangeliet 63

Introduksjon av konflikt 66

Tid, sted, aktører og bevegelse 68

Ord før handling 71

Flyt og framdrift 72

Dramaets virkemidler: Omsving, gjenkjennelse og pathos. 74

Tale og talehandlinger 77

De to avsluttende epilogene 79

Teater og rite 82

Kapittel 4

Begynnelsesdialogene: åpnende, utforskende,

relaterende 85

Den åpnende innledningsreplikken: «Hva søker dere?» 89

Likheter med antikkens dialoger og rettsretorikk 91

Søke det betydningsfulle i relasjon til det hellige 94

Hellighet og meningsdannelse 95


Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama 9

Åpen holdning 96

Søke, finne eller ikke finne 96

Den utforskende andrereplikken om Jesus og sted 99

Opptatt av steder 101

Sted og meningsdannelse 102

Sosial identitet og prototyper 105

Hushold og landsby 107

Fra Nasaret 107

Stedstilhørighet og stedløshet 108

Menneskenes og Guds sted 110

Kropp og relasjon som sted 111

Den relasjonelle tredjereplikken der Jesus gir seg til kjenne 112

Han som identifiserte Jesus for første gang 113

Identifiseringen av Jesus før rettsprosessen 116

Gjenkjennelsen av Jesus som oppstanden 118

Vitne til oppstandelsen 119

Oppstandelsens hage – Edens hage 120

Særskilte beretninger om gjenkjennelse hos Johannes: Tegn og

Jeg er 122

Tegn til gjenkjennelse 122

De sju tegn 124

Jeg er-utsagnene – Jesu utvetydige selvpresentasjon som

guddommelig 125

Oversettelser reduserer tolkningsmangfold 127

Absolutte Jeg er-utsagn 130

Metaforiske Jeg er-utsagn 133

Metaforer som uttrykker mening gjennom hverdagserfaringer 134

Narrativ dynamikk 138


10 Innhold

Kapittel 5

Beretninger om begynnelser 141

2,1–14 · Begynnelsen av tegn: Vinunderet i Kana 141

4,1–26 · Jesus og den samaritanske kvinnen ved Jakobs-brønnen 146

Samtalen med Nikodemus som parallell 149

Gjenkjennelsen av Jeg er 151

Evig liv – Joh 3,16 152

4,46–54 · Jesus helbreder sønnen til en romersk

embetsmann 154

5,1–15 · Jesus helbreder en lam mann på sabbaten 156

6,1–21 · Jesus gjør et brødunder og går på vannet 158

Kulturelle baktepper 161

Disiplenes tegn 162

6,22–58 · Jeg er livets brød 163

8,12–20 · Jeg er verdens lys 166

8,28–59 · Jeg er – før Abraham 168

Menneskesønnen 172

Blasfemisk 173

9,1–38 · Helbredelse av en blind 174

Kroppslighet og healing-teknikker 176

Siloa – utsendt 177

Lys for helse, tro og håp 178

10,7–14 · Jeg er porten og den gode gjeteren 181

11,6–27 · Jeg er oppstandelsen og livet 183

Jesu død i Johannesevangeliet 186

Ny begynnelse for Lasarus og hans venner 187

Det sjuende tegnet som peker framover 192

Jesus roper ut sitt budskap 194

13,12–20 · Siste måltid, fotvasking og forræderi – «For at dere skal

tro at Jeg er» 194


Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama 11

Agape – kjærligheten som gir sitt liv for sine venner 197

Konflikten intensiveres 197

Fotvaskingen 198

14,1–7 og 15,1–9 · Jeg er veien, sannheten, livet og det sanne

vintre 202

Avskjedstaler i greske dramaer 203

Strukturen i Jesu avskjedstale 204

Den hellige Ånd – Talsmannen 205

Aletheia – det utilslørte 206

Vinbonden og synagogen 210

Kontinuitet og oppbrudd 211

18,1–9 · «Jeg er» – Opphøyelsen av den krenkede 212

Verden (Kosmos) i Johannesevangeliet 217

Drept med vanære – begravet med heder 218

Kapittel 6

Nye begynnelser i lyset fra oppstandelsen

21,1–23 · Måltidet ved et bål på stranden 221

Litteratur 227

Originalverk på gresk – og i norsk og engelsk oversettelse 233

Navne- og stikkordregister 237


Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama 13

Kapittel 1

Begynnelsen

«I begynnelsen var Ordet»

Johannesevangeliets innledning er trolig litteraturhistoriens mest

kjente startsetning – eventuelt i konkurranse med starten på selve

Bibelen: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden».

Den poetiske skapelsesberetningen fra 1. Mosebok gir ekko til den

hymniske prologen hos Johannes. «I begynnelsen…». Det bølger gjennom

alle de mange fortellingene der folk får nye begynnelser gjennom

møter med Ordet som «ble menneske og tok bolig iblant oss».

Johannesevangeliet er et omfattende kunstverk av et drama med en

rekke scener som tar oss som lesere med til hendelser på landsbygda

i nordområdene i Galilea, karrige ørkenområder i Jordandalen og til

storbyen Jerusalem med templet og de store høytidene. Vi beveger oss i

ikke-jødiske områder som Samaria, blir introdusert for romere og grekere,

og møter folk i alle aldre og samfunnslag.

Johannesevangeliet har et stort persongalleri der noen er gjennomgangspersoner,

som Jesus og noen av disiplene. Men de fleste er med

i handlingen kun i enkeltscener eller to-tre ganger. I Samaria møtte

Jesus en kvinne ved en brønn. Samtalen mellom de to er utførlig beskrevet,

men hun er kun med i denne scenen.

I Jerusalem hadde Jesus en lang samtale med den skriftlærde Nikodemus.

Han våget ikke å stå åpent fram som disippel fordi han kunne

risikere både sin jobb og anseelse. Han er ute av det meste av handlingen,

men kom inn igjen da Jesus skulle gravlegges.


14 Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama

Til og med Maria Magdalena, som i kunst og litteratur opp igjennom

århundrene har vært en så sentral person, er med i handlingen bare et

par ganger. Første gang hun nevnes, er ved Jesu kors, som vitne til hans

død. Deretter møter hun Jesus utenfor den tomme graven og blir vitne

om hans oppstandelse.

Vi møter Jesus flere ganger på tempelplassen der han går kraftig ut

mot undertrykkende praksiser og varsler noe nytt – det han kaller et

nytt tempel. Vi får høre om en ny ånd som stadig kommer, som skal

bringe menneskene sannhet, og der relasjonene mellom Gud og mennesker

ikke lenger forstås gjennom begrepspar som herre–tjener, men

foreldre–barn og vennskap. Johannes viser oss en læremester som

selv vasker sine disiplers føtter, og som ber dem om å være hverandres

tjenere og elske hverandre.

Johannesevangeliet griper tilbake til alle tings begynnelse og beveger

seg i byer og bygder der folk får nye begynnelser. Allerede i starten

får vi vite at Gud har blitt menneske og tatt bolig iblant menneskene.

Gud i Johannesevangeliet er knyttet til mennesker og deres grunnleggende

erfaringsverden. I sluttscenen sitter Jesus og disiplene sammen

ved et bål på stranda ved Galileasjøen. Fortellingen peker framover

mot stadig nye begynnelser for menneskene og den verden vi lever i.

Erkjennelsen og erfaringen av Gud begynner hele tiden der det alminnelige

livet leves. Det vil si i familielivet, arbeidet, festene, sorgene.

Altså der folk bor sammen, spiser sammen, der de arbeider, driver

sauehold, dyrker vingårder, fisker eller beveger seg langs veiene.

Dette er noe av det som fascinerer oss veldig med Johannesevangeliet.

Begynnelsen er ikke et brudd med livet folk lever. Tvert imot, Gud

har blitt menneske, og hvem Gud er, forstås gjennom metaforer fra det

livet menneskene lever. Og gjennom dette er mennesker gitt en enorm

status og verdi.

Johannesevangeliet har vært omgitt av omfattende interesse opp

gjennom århundrene. Evangeliet har vært knyttet til apostelen Johannes.

Han er ikke nevnt i Johannesevangeliet, i stedet møter vi den ikke

nærmere identifiserte «Disippelen Jesus hadde kjær». Om dette er den

samme som de andre evangeliene kaller Johannes, er et åpent spørsmål.

Men uansett er Johannesevangeliet lest som kjærlighetens evan­


Kapittel 1 · Begynnelsen

15

gelium. Det uttrykker lite av makt eller hvordan kirken skal organiseres,

og kanskje har kirken i større grad holdt seg til Peter eller Paulus på

dette området og kalt opp kirker etter dem.

Men også Johannes har gitt navn til mange kirker. En av disse finner

vi i Paris ved den nedre delen av det populære turiststedet Montmartre.

Der ligger den store og rommelige Johanneskirken, Saint-Jean de

Montmartre. Om du går inn i den, finner du malerier og skulpturer fra

scener i Johannesevangeliet som bryllupet i Kana og det siste måltidet.

Som en sammenbindende dekor er det malt vinranker som viser til ordene

om vintreet og grenene.

Saint-Jean de Montmartre er en ganske ny kirke til å være i Paris. Den

sto ferdig i 1904, og ideen var å bygge en romsligere kirke som lå nærmere

boligområdet og derfor var mer tilgjengelig for folket som bodde

der. Den mange århundrer gamle Peterskirken, Saint-Pierre de Montmartre

ved toppen av høyden, var både for trang og for langt unna.

Å knytte den nye kirken til Johannesevangeliet, var trolig et bevisst

valg av Abbed Sobaux som lanserte ideen. Nærheten til folket er

nettopp en hovednerve i Johannesevangeliet der fortellingene beveger

seg i landskaper der folk bor, lever sine hverdagsliv og har sine store og

små markeringer av sorger og gleder som følger det å være menneske.

Vi leser handlingen som et eksistensielt og religiøst frigjøringsprosjekt

som søker å bringe menneskene nærmere hverandre og nærmere

hva det vil si å være til. Gud beskrives med begrepet Jeg er – og i møte

med dette inviterer Johannes sine lesere til å utforske hvem vi er, hvem

jeg er. Her anes konturene av spennende begynnelser, og det er noe av

dette som tar tak i oss med denne gamle tidløse teksten.

Hva vet vi om Johannesevangeliet?

Johannesevangeliet antas å være det yngste av de fire evangeliene som

er tatt med i Det nye testamentet. 1 Trolig er det fra slutten av det første

århundret. 2 Evangeliet etter Markus regnes for å være det eldste, trolig

1 Det er en tradisjon for å knytte en kanonisering (godkjenning) av hva som

skulle være kirkelige tekster til kirkemøtet i Nikea år 325, men dokumentasjonen

for denne antagelsen er svak. Se Moxnes, 2015.

2 Keener, 2003, s. 140–142.


16 Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama

fra omkring år 70, mens skriftene etter Matteus og Lukas, som begge

delvis bygger på Markus’ tekst, antas å være skrevet i perioden 75-90. 3

Forfatterspørsmålet er uløst. Evangeliet forteller selv (21,24) at forfatteren

av skriftet er «Disippelen som Jesus hadde kjær». Men dette

forklares av et «vi», altså en annen forfatter eller forfattergruppe enn

den disippelen det vises til som forfatter. Den anonyme «Disippelen

Jesus hadde kjær» omtales først i kapittel 13 ved Jesu siste måltid,

han er til stede ved korsfestelsen (19,26) og ved den tomme graven

(20,2) og i det avsluttende kapitlet. Hvem han er, har vært gjenstand

for mye drøfting, men det bringer oss ikke nærmere en løsning på forfatterspørsmålets

gåte. 4

Tidligere var det vanlig å betrakte evangelieskriftene i Det nye testamente

som en egen litterær sjanger. I nyere forskning er det en tendens

til større vektlegging av at evangeliene synes å ha sin bakgrunn fra antikke

biografier, som en fortelling om et kjent menneskes liv, 5 og det er

økende interesse for likheter med greske tragedier. 6

Vi kan konstatere at Jesu disipler hadde lite akademisk utdannelse,

og selv om møtet med Jesus må ha endret deres liv totalt, er det likevel

et stort sprang fra å stå sentralt i etableringen av de første menighetene

til å framtre som forfattere av antikke tekster. Ordet Evangelium er

heller ikke en tittel som de opprinnelige forfatterne av skriftene selv

benyttet. Det finnes ikke i de eldste håndskriftene. 7

3 Se drøfting av dette i Moxnes: 2015, s. 56–87 og 2017, s. 18–19.

4 Se Culpeppers drøfting i John, the son of Zebedee: the life of a legend (2004, s.

56–102) – der han konkluderer med at sannsynligvis er ingen av de skrifter

som er tillagt disippelen Johannes, skrevet av ham. Mer sannsynlig er det at

de er blitt til og skrevet ned i et mulig menighetsfellesskap som ble dannet

rundt denne disippelen.

5 Keener, 2003, s. 9; Moxnes, 2017 s. 24–25.

6 Brant, 2004.

7 Begrepet Evangelium betyr «godt budskap» og brukes om Jesu forkynnelse

i de synoptiske beretningene (Matt 4,23; Mark 1,14; Luk 4,17) og hos

Paulus (Rom 1,1.16; 1 Kor 15,1-5). Fra rundt 100-tallet ble det benyttet som

en felles betegnelse på fortellingen om Jesu liv og gjerning – og også om

det budskapet Jesus og apostlene forkynte. Når skriftene i NT fikk titlene

«Evangeliet etter Matteus, Markus…» eller egentlig kort og godt: «Etter

Matteus, Markus…», uttrykker dette dessuten noe annet enn vi gjør ved å

kalle evangeliene «Matteusevangeliet» eller «Markusevangeliet». Se og


Kapittel 1 · Begynnelsen

17

Evangelieskriftene ble til i en kultur der en regner med at kun ti prosent

av befolkningen kunne lese. 8 Det kostet mange denarer å få skrevet

en «skriftrull», eller en såkalt «kodeks», og et fåtall kunne kunsten

å skrive. 9 Hvordan manuskriptene ble benyttet, er også ukjent, men vi

kan tenke oss at skriftene ble lest høyt eller iscenesatt i menighetene.

De tre første evangeliene i Det nye testamentet (NT) – etter Matteus,

Markus og Lukas – kalles «synoptiske» som betyr «samsynte». De

følger en felles «vei» i fortellingene om Jesu liv og er bygget over en

felles struktur. Johannesevangeliet skiller seg klart ut. Det har sin egen

struktur og er selvstendig i oppbygning, form og innhold. Vi møter et

til dels annet persongalleri enn hos de tre andre og en annen kronologi

for viktige hendelser i Jesu liv. Mange fortellinger fra de synoptiske

evangeliene er heller ikke å finne i Johannesevangeliet. Det har fått

mange til å spørre om forfatteren av det fjerde evangelium forutsetter

at hans tilhørere eller lesere kjente til de andre evangeliene, det vil si

om hans fortelling nærmest ble skrevet som en utfyllende beskrivelse

eller en slags utdypende teologisk framstilling av de samme hendelser

som vi finner hos de andre. 10

I dag er det en sentral teori at Johannesevangeliet er et selvstendig

skrift som springer ut av et eget kristent fellesskap. 11 Det litterære

slektskapet er større med Paulus sine brev enn med de synoptiske

evangeliene 12 , og det er ikke utenkelig at det kan være forbindelser

mellom Paulusinspirerte menigheter og johanneiske grupper, for eksempel

i Lilleasia. Det forhindrer likevel ikke at dette fellesskapet kan

ha kjent til de synoptiske evangeliene i en eller annen form, kanskje i

en «før-synoptisk» tradisjon, muntlig eller skriftlig tilgjengelig. 13

Tre andre skrifter i Bibelen knyttes til samme tradisjon som

Johannes evangeliet. Det er 1. og 2. Johannesbrev og Johannes Åpenba­

Moxnes, 2015, s. 105-107.

8 Sandnes, 2009.

9 Moxnes, 2015, s. 127–132.

10 Bauckham, 1999.

11 Mitchell, 2005

12 Moxnes, 2015.

13 Keener, 2003, Vol 1 s. 40-42; Neirynck, 1977.


18 Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama

ring. Det er stor enighet blant forskerne om at Johannesevangeliet og

Johannes brevene hører sammen, det er samme språkføring og samme

ideer som preger disse skriftene. Brevene forteller ikke Jesus-historien,

men forutsetter den. Forståelsen av Gud, Jesus, Ånden og det kristne

liv som vi finner i Johannesevangeliet, tas videre i brevene. 14

Hvordan forholdet har vært mellom Johannesevangeliet og synoptikerne,

har vært diskutert tidlig i den kristne kirke. Allerede kirkefaderen

Clemens fra Alexandria betraktet i det 2. århundre Johannesevangeliet

som et «åndelig evangelium» som disippelen Johannes

skrev under guddommelig inspirasjon med kunnskap om at de andre

evangelistene allerede hadde skrevet ned de historiske faktaene om

Jesushistorien. 15 Opp gjennom århundrene har hans syn på Johannesevangeliet

ført til at skriftet er blitt betraktet som et ekstra viktig skrift.

Moderne historisk-kritisk forskning har av samme grunn betraktet Det

fjerde evangelium som et mindre historisk troverdig dokument. Denne

forståelsen er betydelig nyansert i senere forskning. Uansett har

Johannesevangeliet hatt en særegen rolle både i kirkens historie og i

forskningen.

Det er gode grunner til å betrakte Johannesevangeliet som et selvstendig

skrift, og at noe av det særegne ved skriftet kan gå tapt om det

hovedsakelig leses i lys av de tre synoptiske evangeliene. 16

En side ved Johannesevangeliet er dets sammensatte virkningshistorie.

Mange har funnet inspirasjon og tro i dette skriftet, men skriftet

har også gitt næring til fordommer og jødehat siden «jødene» brukes

som samlebegrep på Jesu motstandere. Martin Luther hadde uten tvil

et fordomsfullt syn på jødene med referanse til blant annet Johannesevangeliet,

og hans krasse karakteristikker av denne folkegruppen ble

utnyttet av nazistene i Tyskland. 17 Begrepet «jødene» brukes en rekke

14 Moloney & Harrington 2004.

15 Eusebius, 2015, kap 6:XIV,7.

16 Kysar, 2007, kaller Johannesevangeliet «maverick», et begrep amerikanske

kvegfarmere bruker om «umerket kveg» som ikke tilhører noen bestemt

flokk. Han understreker Johannesevangeliets frihet og selvstendighet og advarer

mot det han forstår som «synoptisering» av skriftet, altså at det tolkes

og forstås i lys av de tre andre evangelieskriftene i Det nye testamentet.

17 Næss, 2017.


Kapittel 1 · Begynnelsen

19

ganger, og ofte sammen med «fariseerne» eller «de skriftlærde». Det er

naturligvis ikke jødene som folkegruppe, men det religiøse og politiske

lederskapet som omtales som Jesu motstandere i Johannesevangeliet.

Jesus, disiplene og de aller fleste som nevnes i Johannesevangeliet, var

jo også jøder. I det hele tatt er Johannesevangeliet lite opptatt av etnisitet,

de innarbeidede grensene og rangeringene mellom folkegrupper

synes tvert om å bli overskredet. 18

Fantes det et eget Johannesfellesskap?

Johannesevangeliet kan leses som et drama på flere nivå. 19 På ett nivå

forteller det om Jesu liv og virke, men på et annet beskriver det selve

situasjonen det ble skrevet inn i. Og en mulig teori er at det kan ha vært

en egen gruppe «Johanneskristne» som var i konflikt med trospraksisene

i de lokale synagogene. Bakgrunnen for dette har blant annet å

gjøre med ordet aposynagogos, som brukes tre ganger hos Johannes og

som betyr «å bli kastet ut av synagogen».

«De vil kaste dere ut av synagogen. Sannelig, timen skal komme

da de som dreper dere vil tro at de ved å gjøre dette gir Gud ære»

(Joh 16,2).

Vi finner ikke en lignende advarsel i de andre evangeliene, men

konflikten mellom jødene som trodde at Jesus var Messias og de

som ikke trodde det, finnes i Paulus’ brev (2 Kor 11) og i Apostlenes

gjerninger. Jesu lange avskjedstale (kapittel 13–17) handler ikke

bare om avskjed, men også om konflikter med synagogen, altså det

etablerte religiøse fellesskapet i lokalsamfunnet. Dette kan ha vært

situasjonen for et slikt Johannesfellesskap på den tida da Johannesevangeliet

ble skrevet.

Allerede i kapittel 9 omtales muligheten for å bli ekskludert fra

synagogen for første gang. Saken var at Jesus hadde helbredet en ung

18 Når vi sitter i ettertid, slik som vi gjør, og kjenner jødenes historie opp gjennom

århundrene, så er det nærliggende å tenke at det ville vært en god ting

om Johannesevangeliet hadde brukt en terminologi som ga mindre risiko

for å bidra til å sette en hel folkegruppe i gapestokken (Jf. Brant, 2011, s. 143).

19 Martyn, 1968. Her presenterer J. Louis Martyn denne problemstillingen.


20 Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama

mann som var blind. Underet skjedde på en sabbat og var ikke forenlig

med jødenes strenge regler for hva som kunne gjøres på en helligdag.

Da foreldrene hans ble spurt om å ta stilling til dette mirakelet, var de

redde for å si noe som kunne føre til at de ble utestengt fra synagogen

og dermed det sentrale navet i lokalsamfunnet.

Ifølge Paulusbrevene og Apostlenes gjerninger fortsatte de første

kristne med å delta på tempelplassen og i de jødiske synagogene i den

første tiden etter etableringen av kristne fellesskap. 20 Men relasjonen

ble stadig mer konfliktfylt ut over i det første århundret. En teori i

forskningen er at Johannesevangeliets omtale av ekskluderingen fra

synagogen kan referere til forbannelsen av vranglærere som ble uttrykt

i teksten «Birkath ha-Minim». 21 Gudfryktige jøder kan ha resitert

dette daglig i synagogene mot slutten av det første århundret. 22 De som

ikke deltok i den høylytte resiteringen ble mistenkt for å være vranglærere.

Særlig rammet dette de jødene som trodde på Jesus (kalt nasareere)

og derfor ble sett på som frafalne.

Teksten kan ha blitt ble skrevet på et jødisk konsil i Jamnia sent i det

første århundret, men historisiteten til dette er omdiskutert. 23 Det er

likevel ingen tvil om at Johannesevangeliet forteller historien om Jesus

fra et ståsted der splittelsen mellom de skriftlærde og de Kristustroende

hadde utviklet seg til å bli irreversibel. 24

20 Apostlenes gjerninger forteller innledningsvis om gode relasjoner mellom

de Kristus-troende og de andre jødene i Jerusalem. De troende holdt daglig

«trofast sammen på tempelplassen […], og var godt likt av hele folket.» (Apg

2,46-47). Paulus oppsøkte også vanligvis synagogene på sine misjonsreiser

(Apg 14,1; 17,1-2).

21 «Og for de frafalne, la det ikke være noe håp. Og må det blasfemiske

riket snarest bli rykket opp med roten. Og må nasareerne og heretikerne

omkomme så snart som mulig. Og må de bli slettet fra Livets Bok. Og må

de ikke bli innskrevet sammen med de rettferdige. Velsignet er du, Herre,

som ydmyker de blasfemiske.» Vår oversettelse fra engelsk. https://www.

jewishvirtuallibrary.org/birkat-ha-minim.

22 Martyn, 1968.

23 Lewis, 2002.

24 Det har i ettertid vært ulike oppfatninger om holdbarheten i Martyns teori

om at det kan anes to lag i det johanneiske drama, et som fortalte en tolket

historie om Jesus og et som fortalte om den sosiale og religiøse situasjonen

som forfatteren var en del av da skriftet ble skrevet. Se for eksempel Häger-


Kapittel 1 · Begynnelsen

21

Bruddet med synagogen innebar at Johannesfellesskapet ble frigjort

fra en på mange måter kontrollerende tradisjon. Samtidig kan man

tenke seg at fellesskapet utviklet en sterk Kristus-sentrert teologi, som

med de jødiske ledernes øyne kunne bli sett på som en farlig vranglære,

særlig i en misjonerende versjon.

Også interne spenninger kan ha satt sitt preg på Johannesevangeliet.

Ifølge Johannesbrevene tyder det på at det i det minste var to slags

grupper Johanneskristne, de som var enige med brevskriveren og de

som han skrev at han var uenig med og karakteriserte som utbrytere:

«De kom fra oss, men de var ikke av oss. Hadde de vært det, ville de

blitt hos oss. Slik skulle det bli klart at ikke alle er av oss» (1 Joh 2,19).

Johannesevangeliet gir innblikk i hvordan kristen tro utvikler seg i denne

gruppen som nå må finne en ny identitet, uavhengig av den jødiske

religion. I en konfliktfylt kontekst med utestengelse fra synagogen og

interne gruppedannelser, kan man tenke seg at det var svært nødvendig

at en ny og samlende fortelling om troen (teologi) ble utformet, og

Johannesevangeliet kan forstås som et bidrag til dette.

Man kan også spekulere på om bruddet med synagogen og jødedommen

var verre for de Johanneskristne enn for de mer «synoptiske»

menighetene. Alle ble trolig kastet ut av synagogen etter hvert, men

det kan tenkes at noen av de teologiske særtrekkene ved Johannesmenighetene

ble oppfattet som spesielt blasfemiske. Tanken på

Jesus som Ordet, sendt «ovenfra», som en som var ett med Gud og preeksistent

«før Abraham», er ikke tilsvarende utviklet i den synoptiske

tradisjonen. Der er Jesus i stor grad relatert til jødisk messianitet gjennom

ættetavler, Davidstradisjoner osv.

Ideen om at det har eksistert et slik særegent Johannesfellesskap er

også utforsket gjennom sosiologiske teorier om sekter og religiøse fellesskap.

25 Det er ingen historiske kilder som forteller om at det har eksistert

et slikt Johannesfellesskap, men det er en godt begrunnet teori.

Vi tenker at Johannesevangeliet har mange lag, og at det forteller om

land, 2003.

25 Coloe & Thatcher, 2011; Fuglseth, 2005.


22 Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama

Jesu liv og virke på slike måter at det samtidig avspeiler den situasjonen

det ble skrevet inn i.

To markante kulturkontekster

Johannesevangeliet er sterkt forankret i både jødisk og gresk kultur. 26

Historien om Jesus knyttes til tradisjonene fra Abraham og Moses, og

det skjer i et skrift som har litterære fellestrekk med greske tragedier.

Abraham og Moses er to av de største heltene i jødedommen,

Abraham som den etnisk-kulturelle stamfar, Moses som den store

frigjøreren som ledet israelsfolket ut av det egyptiske fangenskapet. De

to har det til felles at de har særskilte roller i jødefolkets utvelgelse og

kollektive identitetsdannelse. Da Jesus sa «Før Abraham var, Jeg er» 27

(8,58), skrev han seg rett inn i kjernen av sin kulturs religion, krenket

dens hellighetssymboler og utfordret dens tabuer.

Det går en diskusjon i Johannesforskningen om forståelse av de

mange Jeg er-utsagnene (Anderson 2011b). Vi mener at det er god

grunn til å hevde at utsagnene har Moses’ kallsopplevelse ved den

brennende tornebusken (2 Mos 3,14) som bakteppe. Der ga Gud seg

til kjenne som nettopp Jeg er. På Jesu tid var det å ta gudsnavnet i sin

munn blasfemisk, og enda verre var det å omtale seg selv som lik Gud.

Det er en kobling mellom Jesus og Jeg er gjennom store deler av Johannesevangeliet.

Når Jesus bruker denne gudspresentasjonen fra Eksodus 28 på seg

selv, framstår han som ett med Gud. Dette måtte det bli konflikt av.

Allerede i Prologen lar forfatteren av Johannesevangeliet sine lesere

få vite dette. Logos (oversatt med Ordet) ble menneske og kom til sine

egne, men «hans egne tok ikke imot ham» (1,11). Men noen tok imot

ham, og det kan tenkes at disse representerer identiteten til den nye

26 Parsenios, 2010.

27 Bibelseskapets oversettelse (2011) har her: «Før Abraham var, er jeg». I denne

boka er vi opptatt av de mange Jeg er-utsagnene hos Johannes (se kapittel

4), og oversetter derfor mer ordrett både her og andre steder (f.eks. 6,20

og 18,5–6) for å få fram denne dimensjonen tydeligere. På gresk lyder 8,58:

«prin Abraam genesthai, ego eimi».

28 Eksodus (gresk exodus) betyr utgang og brukes om jødenes frigjøring / utgang

fra Egypt. Beretningen fortelles i 2. Mosebok – også kalt Eksodus.


Kapittel 1 · Begynnelsen

23

sosiale religiøse gruppen som Johannesevangeliet kan ha blitt til i.

Det er ingen forbilder i jødisk religion på at Gud blir menneske. I

Det gamle testamente (GT) er det eksempler på at mennesker kunne

høre Guds stemme, oppleve et guddommelig nærvær, få trøst, bli

hjulpet, bli utfordret og til og med drept av Gud. Men Gud er Gud og

menneske er menneske, slik det for eksempel kommer til uttrykk i

Jobs bok (kapittel 38–42).

I gresk mytologi og heltesagn, derimot, finnes det mange eksempler

på at guder kan bli mennesker, få barn med mennesker og omgås mennesker

på godt og vondt. I Homers episke diktverk Odysseen 29 reiser

helten Odyssevs i en mytologisk sagnverden der han utfordrer guder

som Zevs eller Poseidon, kjemper med onde monstre, lokkes av fristelser,

men til sist vender han tilbake til sitt eget og blir gjenkjent av sine

nærmeste. 30 Til og med helter kan risikere å bli tatt av dage, selv av sine

egne, men samtidig kan de bli gjenkjent av de som ser tegnene som

identifiserer dem, og gjennom det få gjenopprettet sin ære. 31

Heltene det refereres til i Johannesevangeliet, er hentet fra Israelstradisjonen,

med Moses som den viktigste. Også de jødiske tempeltradisjonene

og høytidene spiller en vesentlig rolle i handlingen.

Bruken av Gudsnavnet Jeg er, på gresk Ego eimi, er basert på jødisk

særstoff fra Eksodus og Deutero-Jesaja 32 og har ingen forbilder i gresk

drama. Men det er også mulig å ane gresk tradisjonsstoff i bakteppet,

som eksempelvis beretningen om vinguden Dionysos som kunne gjøre

vann til vin, noe vi kommer tilbake til når vi skriver om vinunderet

i bryllupet i Kana.

Både jødiske og greske tradisjonselementer har satt tydelige spor

i dette skriftet som i stor grad er preget av gresk drama som litterær

sjanger. Tradisjonsblandingen gir en «crossover-effekt» mellom gresk

29 Se Østby, 1975, norsk gjendiktning.

30 Larsen, 2008, s. 107.

31 Se Larsen, 2008, side 55–56 der han også omtaler Homers «Odysseen».

32 Deutero-Jesaja betyr «Den andre Jesaja» og brukes i GT-forskningen som

betegnelse på det som antas å være en senere del av Jesaja-boka: kap. 40–55.

Trolig er det skrevet som et trøsteskrift under jødenes babylonske fangenskap.

Også 2. Mosebok (Eksodus) har trolig blitt nedskrevet i omtrent samme

tidsperiode.


24 Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama

og jødisk tenkning. Når Johannesevangeliet er på sitt mest greske, er

det også på sitt mest jødiske. 33 Det er en dynamisk innarbeiding av begge

tradisjonene som bidrar til å utvide forståelseshorisontene.

Sammenligning med greske tragedier setter oss på sporet av hvordan

helten og heltens motstandere interagerer, hvordan det sceniske

har betydning for handlingen, betydningen av vendepunktshendelser,

og hvordan helter kan dø, men samtidig seire og opphøyes.

Den greske dramalitteraturen har et mangfold av helteberetninger,

hvorav mange er skrevet med tanke på framføring ved de store teatrene

som fantes i antikken eller for å vises eller leses i hjem som hadde

råd til en skrevet kopi av et slikt stykke. I århundrene før Kristus var

det en høykultur i antikken for heltediktning, ofte i form av tragediespill,

og i mange tilfeller var teaterframføringene knyttet til store religiøse

fester og feiringer som befolkningen i byen tok del i. Teateret var

dermed integrert i byens festligheter og borgerne var inkludert som

engasjert publikum til framføringene. 34 Det er gode grunner til å lese

Johannesevangeliet i lys av gresk dramatradisjon, noe vi skal utdype

nærmere i kapittel 3.

Drama er et gresk ord som kan oversettes med handling, avledet av

verbet drao som betyr Jeg gjør. Johannesevangeliet utfolder seg gjennom

de mange scenene som kommer på rekke og rad med hendelser

fra hverdagsliv og høytider, og med dialoger med gjenkjennelser og

avvisninger. Det er relatering til dagliglivets erfaringer med å spise og

drikke, gjete sauer og vandre langs veiene, dyrke jorda og i det hele tatt

gjøre alt det som hører med i vanlige menneskers liv. Til sist gjøres og

død til liv. Johannesevangeliet er handling. Historien om Jeg er framstilles

i sjangeren Jeg gjør.

Bokas oppbygning

Bokas struktur er bygd på tematikken fra tre dialoger som vi kaller

begynnelsesdialoger. Disse dialogene følger et felles mønster, de finner

sted ved begynnelsen av tre markante deler av skriftet, og de bearbeider

felles temaområder.

33 Parsenios, 2010, s. 46.

34 Helland & Wærp, 2011.


Kapittel 1 · Begynnelsen

25

For å kunne dra nytte av begynnelsesdialogene som styrende struktur

for boka, trengs en basisforståelse av fortellinger og drama som

tilnærminger til Johannesevangeliet. Vi starter derfor med to kapitler

der vi først utforsker Johannesevangeliet med briller fra narrativ

forskningstradisjon, deretter setter vi på oss dramabriller og nærmer

oss skriftet i lys av dramaforståelse. Hvis noen av leserne har dette stoffet

godt på plass, er det selvsagt fullt mulig å hoppe rett til kapittel 4.

Der vil vi forfølge problemstillinger som baserer seg på våre egne arbeider

med Johannesevangeliet.

Vi har dermed følgende struktur for boka:

I kapittel 2 tar vi for oss Johannesevangeliet gjennom narrative tilnærminger

og legger vekt på hvordan skriftet framtrer som fortelling.

Hva preger handlingen og de viktigste spenningene som driver beretningen

framover? Hva kjennetegner persongalleriet og konteksten det

er skrevet i?

I kapittel 3 utforsker vi Johannesevangeliet i lys av gresk drama

og heltediktning. Kan skriftet forstås som en type drama beregnet

enten på lesing eller framføring? Hva slags drama- eller teaterkonvensjoner

finner vi? Og hva gjør det med lesningen av Johannesevangeliet

om vi tenker oss at vi som lesere er tilskuere til en rekke

scener med mange ulike karakterer, dialoger og hendelser? Hvordan

er forholdet mellom den greske og den jødiske bakgrunnen?

Og hvordan bidrar dramatilnærmingen til å få fram nye perspektiver

i Johannesevangeliet?

I kapittel 4 følger vi det vi ser som sentrale temaer i de tre begynnelsesdialogene

som vi finner i starten av viktige sekvenser hos Johannes –

nærmere bestemt ved starten av Jesu offentlige virke, rettshistorien

og oppstandelseshistorien. De tre temaene som vi særlig løfter fram

fra begynnelsesdialogene, er det å søke, sted og gjenkjennelse. Disse

utforsker vi i sammenheng med de omfattende tekstavsnittene med

tegn-beretninger og Jeg er-fortellinger.

I kapittel 5 går vi under overskriften Beretninger om begynnelser

nærmere inn i et utvalg av tekstsekvenser – de sju som omhandler

tegnberetninger og de femten der Jesus bruker Gudsnavnet Jeg er om

seg selv. Det meste av dette finnes bare hos Johannes og får på særskilte


26 Kapittel 1 · Begynnelsen

måter fram sentrale trekk ved skriftets framstilling av både historien

om Jesus og skriftets intensjon.

Kapittel 6 er et kort avslutningskapittel som åpner perspektivet

framover mot nye begynnelser i lys av avskjedsscenen Jesus har med

disiplene sine ved et bål på en strand ved Tiberiassjøen.


Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama 27

Kapittel 2

Johannesevangeliet som fortelling

Hva kjennetegner Johannesevangeliet som litterær fortelling?

Siden slutten av 1970-tallet har Johannesforskere benyttet narrative

metoder fra nyere litteraturvitenskap. Før den tid var den historiskkritiske

metode, som ble utviklet innenfor teologisk forskning fra

midten av 1800-tallet, nærmest enerådende i forskningen på Johannesevangeliet.

Der dreide det sentrale spørsmålet seg om å komme tilbake

til «den historiske Jesus» og finne ut hva som «egentlig skjedde».

Svaret på dette fant man utenfor bibelteksten, i den historiske situasjonen

bak beretningene.

Historisk orientert bibelforskning

Den historisk-kritiske forskningen stilte store spørsmålstegn ved om

Johannesevangeliet kunne ansees å være en kilde til sikker historisk

kunnskap. 35 Det var ikke noe nytt at Johannesevangeliet ble betraktet

som mindre historisk pålitelig og på mange måter annerledes enn

synoptikerne. Clemens fra Alexandria (150–216) karakteriserte, som

nevnt, allerede i det andre århundre Johannesevangeliet som et spesielt

«åndelig evangelium» 36 , og senere har det blitt forstått både som

dypt religiøst, halv-filosofisk, hellenistisk og til dels gnostisk. 37

At skriftet ble sett på som «åndelig» eller «teologisk», betydde

35 Se Moloney «The Gospel of John» s. 12, der han refererer til Bauer og Bultmann.

36 Eusebius, 2015, bok 6:14,7.

37 Bultmann, 2014.


28 Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama

ikke at det ikke ble verdsatt opp igjennom århundrene. Tvert imot

har mange framhevet nettopp Johannesevangeliet som et spesielt

verdifullt evangelieskrift. Luther hevdet at Johannesevangeliet og

1. Johannesbrev, sammen med et utvalg av Paulusbrevene, var skrifter

som «viser deg Kristus og lærer deg alt som er nødvendig og velsignet

for deg å kunne». 38 Man trengte ikke noe mer enn det som

sto der, framhevet Luther, for å få vite det man trengte om Kristus.

Representanter for den historisk-kritiske metode ville nok vært enig i

Luthers synspunkt og betraktet Johannesevangeliet som et læreskrift

om troens Kristus. Men de fant at det var lite hos Johannes som kunne

betraktes som kilde til kunnskap om Jesu liv. Skriftet ble først og

fremst sett på som en teologisk fortolkning preget av et filosofisk innhold

(hellenistisk eller gnostisk). Johannesevangeliet hadde dermed

lite å bidra med når det gjaldt å finne fram til kunnskap om den historiske

Jesus og hva som egentlig skjedde. 39

I andre halvdel av 1900-tallet begynte dette klimaet å endre seg, og

det ble større interesse for at også de andre evangeliene, som eksempelvis

Markus, hadde egne teologiske agendaer. Johannesevangeliet

var dermed likevel ikke så forskjellig fra de andre når det gjaldt å komme

fram til svaret på hva Jesus egentlig sa og gjorde, og ble ikke lenger

38 Fra Luthers Fortale til det nye Testamente på tysk – (September 1522) her

i oversettelse av Inge Lønning: «Ut fra dette kan du dømme rett om alle

bøker, se forskjell på dem og se hvilke som er de beste. Da er nemlig Johannesevangeliet,

Paulusbrevene – særlig det til romerne – og Peters første

brev den rette kjerne og merkestein blant alle bøker. De skal også med

rette være de første, og det ville være tilrådelig for enhver Kristen å lese

dem aller først og mest, ja, gjennom daglig lesning gjøre seg like fortrolig

med dem som med det daglige brød. For i disse bøker finner du ikke

meget skrevet om Kristi liv og undergjerninger. Derimot finner du aldeles

mesterlig utført hvorledes troen på Kristus overvinner synden, døden og

helvete, og gir liv, rettferdighet og salighet, hvilket – som du har hørt – er

evangeliets sanne vesen»…. «kort sagt: St Johannes’ evangelium og hans

første brev, St. Paulus’ brev …- og St. Peters første brever de bøker som

viser deg Kristus, og som lærer deg alt det som er nødvendig å vite til salighet

– om du så aldri ser noen annen bok eller hører noen annen lære.»

Hele dette avsnittet er imidlertid utelatt av nytestamentutgaven fra 1537, og

det står heller ikke i bibelutgaven fra 1534.

39 Moloney, The Gospel of John s. 22. Her henviser han til kommentarene til

Bauer og Bultmann, og den kritikk av deres posisjon som Painter foretar.


Kapittel 2 · Johannesevangeliet som fortelling

29

sett på som det eneste «teologiske evangeliet». 40

Historisiteten i Johannesevangeliet ble også støttet gjennom nye arkeologiske

funn i forbindelse med Dødehavsrullene som ble funnet i

noen huler i ørkenen ved Wadi Qumran nordvest for Dødehavet i perioden

1947–1956. 41 I 1959 skrev den engelske biskopen og Johannesforskeren

John Robinson artikkelen The new look on the Fourth Gospel. 42

Artikkelen var et viktig bidrag til en sterkere verdsettelse av Johannesevangeliet

som et kristent dokument som reflekterte hendelser fra Jesu

liv og erfaring fra en kristen menighet som nettopp formet sin kristendom

gjennom å gjenfortelle beretningene om Jesu liv.

Narrative litteraturvitenskapelige tilnærminger

Siden 1980-tallet har bibelforskere i stadig større grad interessert seg

for de bibelske tekstene som fortellinger, inspirert av nye litteraturvitenskapelige

teorier og metoder.

En av de mest sentrale forskerne er amerikaneren R. Alan Culpepper.

43 Hans bok «Anatomy of the Fourth Gospel» (1983) er av mange

betraktet som banebrytende for denne nye anvendelsen av litteraturkritikk.

44 Culpepper tok et oppgjør med den historisk-kritiske metode,

som med sin historiske, sosiologiske eller teologiske interesser var mer

opptatt av hva som lå «bak» fortellingene enn av selve fortellingene.

Mens den historisk-kritiske tilnærmingen lette etter spenninger og

motsetninger eller såkalte aporias, brudd, som kunne avsløre flere lag

i fortellingen, ønsket man med narrative analyser å forstå hva fortellingene

formidlet. Spenninger og motsetninger var ikke interessante

for å se bakom teksten, men snarere for å få fram konflikter, ironi og

viktige prosesser i det som skjedde i selve handlingen.

De historisk-kritiske forskerne hadde bidratt med kunnskap om

forskjellige stadier i tekstenes tilblivelse og hadde farget eksempelvis

40 Moloney & Harrington, 1998.

41 Fuglseth, 2005.

42 Robinson, 1959.

43 Vi følger i stor grad Culpeppers framstilling når det gjelder narrative tilnærminger

til Johannesforskningen.

44 Moloney, 2004.


30 Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama

et skrift som Johannesevangeliet med nokså ulike teologiske vektlegginger.

De narrativt orienterte forskerne ønsket derimot å få fram den

integrerte helheten som skriftet representerer, og som de mente historisk-kritiske

forskere i vesentlig grad hadde oversett. Narrativ forskning

er opptatt av fortellingen som helhet, hva som er handlingen (plottet) og

hvordan den fortelles, hvordan personene (karakterene) er og hva slags

forhold de har til hverandre og til handlingen, tidslinjer, budskap og

struktur. Plottet har vanligvis både framdrift, konflikter, høydepunkt og

vendepunkt, folk som samarbeider og folk som motarbeider hverandre.

De fleste fortellinger har også en forteller, en stemme som i mange

tilfeller ikke er nærmere identifisert, men som introduserer tekstens

fortellingsverden, dens karakterer, verdier, normer, konflikter og hendelser,

alt det som former fortellingens plott. Fortelleren overfører forfatterens

perspektiv til leseren. Det innebærer at det også kan være det

som kalles en implisitt leser, altså en tenkt leser som preger hvordan

handlingen, replikkene og tekstens struktur er tilrettelagt for at nettopp

den tenkte leseren skal få med seg budskapet og la seg berøre av

det. En god tekst vil skape forventninger hos leseren og gi en opplevelse

av nærhet til fortellingen som påvirker leserens følelse av identifisering

og involvering. Fortellerens påstander og verdier utfordrer leseren

til å tro på fortellingen og dens fortellerverden. Fortellingens sentrale

karakterer (rollepersoner) og handling kan dermed få fram noe som er

grunnleggende sant om «den virkelige verden» der leseren lever sitt liv.

Culpepper benytter en modell for litterær analyse som han har hentet

fra Seymour Chatman 45 som vi gjengir her noe forenklet. (Figur 1).

Figur 1: Narrativ tekst

Figuren viser den narrative dynamikken i fortellingen som beveger seg fra den virkelige forfatteren

til den virkelige leseren (tilskueren).

45 Chatman, 1980. Se også Thatcher & Moore, 2008, og Brant, 2018.


Kapittel 2 · Johannesevangeliet som fortelling

31

Teorien som vi har forsøkt å synliggjøre i Figur 1, er at i fortellingen

finnes en skjult implisitt forfatter som vi kan se sporene av når vi leser

fortellingen gjennom forfatterens holdninger og anliggender. Narrativet

har en forteller, men noen ganger er fortelleren og den implisitte

forfatteren vanskelige å skille fra hverandre. Fortellerfunksjonen kan

også ivaretas gjennom dialoger som karakterene framfører. Narrativet

har gjerne karakterer som fungerer som fortellerens tilhørere, eller det

vises til andre tilhørere utenfor fortellingen. Disse utenfor fortellingen

kan eventuelt være de som vi aner at den implisitte forfatteren henvender

seg til. Noen ganger kan det være de samme som den virkelige

leseren, som eksempelvis folk i et samtidig Johannesfellesskap som

Johannesevangeliet kan ha blitt til i og som den virkelige forfatteren

primært har skrevet med tanke på. Men den virkelige leseren kan og

være slike som oss som leser dette nærmere 2000 år senere og selvsagt

er ukjente for den virkelige forfatteren.

Forfatteren av Johannesevangeliet gir ofte tilhøreren en følelse av

at det som uttrykkes, betyr noe mer eller noe annet enn det som sies.

Vi har en følelse av at forfatteren kommuniserer på flere plan samtidig

og på ulike meningsnivåer. Noen ganger tydeliggjør forfatteren dette

ved at han opplyser oss om at for eksempel disiplene misforstår. Andre

ganger overlates tilhøreren eller leseren til selv å oppdage eller forstå

en slik dobbelt betydning. Slike motsetningsfylte meningsnivåer trer

tydeligst fram når forfatteren benytter seg av ironi. 46 Vi har å gjøre med

ironi når noe på det ytre plan framtrer som en sannhet, men egentlig

viser seg å være det stikk motsatte. I kapittel 3 kaller Nikodemus

Jesus for lærer som er sendt av Gud, men i dialogen med Jesus avslører

han at han ikke har forstått noe av hva læreren sier. I kapittel 9 nærmest

anklages den blinde mannen av fariseerne og de skriftlærde for å

ha blitt seende, mens det i virkeligheten viser seg å være motsatt, at det

er de lærde som er «blinde». I kapittel 18 stiller Pilatus spørsmålet

«Hva er sannhet» til Jesus, som nylig har uttrykt: «Jeg er sannheten».

Ironi benyttes som et virkemiddel gjennom hele det fjerde evangelium.

En innvending mot å lese Johannesevangeliet i lys av moderne litteraturkritikk,

er at det kan være en måte å relativisere skriftet på. Over­

46 Koester, 2003, s. 31.


«Forfatterne beveger seg med letthet mellom ulike sjangre uten å

miste fotfestet. Boken er original – det er modig utført; ‘himla bra!’»

Owe Wikström

Hva er det ved Johannesevangeliet som gjør det så fascinerende?

Johannesevangeliet er fortellinger og drama preget av både jødisk

og gresk kultur. Gjennom et intenst dramatisk forløp går fortelleren

inn på de grunnleggende spørsmålene om godt og ondt, frihet

og identitet, sannhet og kjærlighet, svik og krenkelser – om hva

det vil si å være menneske i relasjoner til andre.

Johannesevangeliet skiller seg fra de andre evangelieskriftene

i Bibelen. Guds nærvær tolkes gjennom bilder og erfaringer fra

menneskers dagligliv, og det er kun ett bud som gjelder: Å elske

hverandre!

I Begynnelser utforsker forfatterne et av de mest betydningsfulle

antikke skriftene verden kjenner, en evangelietekst med stor betydning

for kristen kultur og identitetsdannelse gjennom 2000 år.

Lars J. DanboLt er professor i praktisk teologi og religionspsykologi

ved MF vitenskapelig høyskole, Oslo, og forskningsleder ved Religionspsykologisk

senter i Sykehuset Innlandet. Han har tidligere vært prest

i menighet, psykiatrisk sykehus og fengsel. Han har publisert en rekke

faglige og populærfaglige bøker og artikler.

Fotograf: Bjørn Stuedal

Øystein Wang er teolog med studier i filosofi og musikk, og er i dag

sokneprest i Søndre Land. Han har lang fartstid som enga sjert leder

i KFUK/KFUM. Som jazzpianist og komponist kan han skilte med

en rekke utgivelser, og han er også representert i den nye norske

salmeboka.

ISBN 978-82-92922-64-4

ISBN 978-82-92922-64-4

9 788292 922644

www.efremforlag.no

More magazines by this user