Begynnelser : Johannesevangeliet som fortelling, dialog og drama

Kapittel 1 · Begynnelsen
17
Evangelieskriftene ble til i en kultur der en regner med at kun ti prosent
av befolkningen kunne lese. 8 Det kostet mange denarer å få skrevet
en «skriftrull», eller en såkalt «kodeks», og et fåtall kunne kunsten
å skrive. 9 Hvordan manuskriptene ble benyttet, er også ukjent, men vi
kan tenke oss at skriftene ble lest høyt eller iscenesatt i menighetene.
De tre første evangeliene i Det nye testamentet (NT) – etter Matteus,
Markus og Lukas – kalles «synoptiske» som betyr «samsynte». De
følger en felles «vei» i fortellingene om Jesu liv og er bygget over en
felles struktur. Johannesevangeliet skiller seg klart ut. Det har sin egen
struktur og er selvstendig i oppbygning, form og innhold. Vi møter et
til dels annet persongalleri enn hos de tre andre og en annen kronologi
for viktige hendelser i Jesu liv. Mange fortellinger fra de synoptiske
evangeliene er heller ikke å finne i Johannesevangeliet. Det har fått
mange til å spørre om forfatteren av det fjerde evangelium forutsetter
at hans tilhørere eller lesere kjente til de andre evangeliene, det vil si
om hans fortelling nærmest ble skrevet som en utfyllende beskrivelse
eller en slags utdypende teologisk framstilling av de samme hendelser
som vi finner hos de andre. 10
I dag er det en sentral teori at Johannesevangeliet er et selvstendig
skrift som springer ut av et eget kristent fellesskap. 11 Det litterære
slektskapet er større med Paulus sine brev enn med de synoptiske
evangeliene 12 , og det er ikke utenkelig at det kan være forbindelser
mellom Paulusinspirerte menigheter og johanneiske grupper, for eksempel
i Lilleasia. Det forhindrer likevel ikke at dette fellesskapet kan
ha kjent til de synoptiske evangeliene i en eller annen form, kanskje i
en «før-synoptisk» tradisjon, muntlig eller skriftlig tilgjengelig. 13
Tre andre skrifter i Bibelen knyttes til samme tradisjon som
Johannes evangeliet. Det er 1. og 2. Johannesbrev og Johannes Åpenba­
Moxnes, 2015, s. 105-107.
8 Sandnes, 2009.
9 Moxnes, 2015, s. 127–132.
10 Bauckham, 1999.
11 Mitchell, 2005
12 Moxnes, 2015.
13 Keener, 2003, Vol 1 s. 40-42; Neirynck, 1977.