20.09.2020 Views

Oppdraget - Gud, er du til, så svar meg?

Oppdraget - Gud, er du til, så svar meg? En selvbiografi skrevet av Ole Bjørn Urne En spennende historie godt fortalt fra en tid som var preget av vekkelse. Fortalt av én som levde historien og selv var en del av den. Ole Bjørn Urne har skrevet en innholdsrik bok om sitt liv, kall og tjeneste. Det er et viktig avsnitt av moderne kirkehistorie hvor han har bidratt med å skrive åpent og personlig. Han deler sine opplevelser av det kallet som han fikk som en ung gutt, et kall som har berørt mange mennesker både i Norge og andre deler av verden. Med et så radikalt budskap og med et kall blant mennesker med en broket fortid, har det selvsagt ikke bare vært en dans på roser å bygge det som Senteret har utrettet. Det har lært kamper og motgang. Og viktigst av alt: hvordan man kommer igjennom kampene uten å få krigsskader, men heller blir formet og dannet for tjenesten i Guds rike. I denne boken er det mye gull. Anbefaling «Det jeg har sett og lest fra Ole Bjørns egen hånd, gir en god smak. Han gir oss innblikk i sitt liv i denne boken, og har også levert stafetten til andre som kan bygge videre på det han har fått nåde til å legge en god grunnvoll for.» Aage Martin Åleskjær, grunnlegger av Oslo Kristne Senter

Oppdraget - Gud, er du til, så svar meg?

En selvbiografi skrevet av Ole Bjørn Urne

En spennende historie godt fortalt fra en tid som var preget av vekkelse. Fortalt av én som levde historien og selv var en del av den. Ole Bjørn Urne har skrevet en innholdsrik bok om sitt liv, kall og tjeneste. Det er et viktig avsnitt av moderne kirkehistorie hvor han har bidratt med å skrive åpent og personlig. Han deler sine opplevelser av det kallet som han fikk som en ung gutt, et kall som har berørt mange mennesker både i Norge og andre deler av verden.
Med et så radikalt budskap og med et kall blant mennesker med en broket fortid, har det selvsagt ikke bare vært en dans på roser å bygge det som Senteret har utrettet. Det har lært kamper og motgang. Og viktigst av alt: hvordan man kommer igjennom kampene uten å få krigsskader, men heller blir formet og dannet for tjenesten i Guds rike. I denne boken er det mye gull.

Anbefaling

«Det jeg har sett og lest fra Ole Bjørns egen hånd, gir en god smak. Han gir oss innblikk i sitt liv i denne boken, og har også levert stafetten til andre som kan bygge videre på det han har fått nåde til å legge en god grunnvoll for.»
Aage Martin Åleskjær, grunnlegger av Oslo Kristne Senter

SHOW MORE
SHOW LESS
  • No tags were found...

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

Oppdraget

Copyright © Ole Bjørn Urne 2020

Utgitt av Partner forlag som er et imprint i Ventura forlag AS.

Illustrasjoner: Svein Thorkildsen og Jorunn Honey

Sats og omslag: Kristian Kapelrud

Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.

Trykk og innbinding: Booksfactory, Poland

1. opplag september 2020

ISBN 978-82-8402-006-8

Der ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet

fra Bibel 2011 © Bibelselskapet.

Partner forlag AS

2312 Ottestad

post@venturaforlag.no

www.venturaforlag.no


Anbefalinger

«OppdragetGud, er du til, svar meg, som er tittelen på

denne boka, forteller om en mann som har vært lydig mot

sitt kall og bragt evangeliet til mange nasjoner. Han har holdt

seg selv i åndelig form siden han har praktisert evangeliet – i

gode dager og i dager med utfordringer.

Første gang jeg møtte Ole Bjørn er for over 50 år siden.

Han gikk pionerkullet på Troens bevis sin bibelskole i Sarons

dal. Jeg var pastor på Karmøy, og rektor Oddvar Tegnander

hadde med seg tre studenter over på øya. Ole Bjørn var en

av disse. Kjennetegnet var at det brant kraftig i den åndelige

peisen hans.

I 1970 startet Ten Center i Oslo et arbeid blant narkomane.

Vi bodde i Oslo etter et kall fra Filadelfiamenigheten.

Ten Center fikk hjelpe mange narkomane til å komme til tro,

og de fikk et forvandlet liv. Gjennom Ole Bjørns ledelse og

virksomhet på skoler og besøk i menigheter fikk 10000vis av

unge mennesker en berøring av evangeliet. Han ble en sentral

person i Jesusvekkelsen i Norge. Vi fikk stor velsignelse av

dette i Filadelfia, Oslo. Disse brennende ungdommene fikk

sin tilhørighet i menigheten.

Anbefalinger 5


Boken gir og et kraftig vitnesbyrd om Guds ledelse til

mange nasjoner. Ole Bjørn var med på min første tur til India.

Han fortsatte å virke der etter dette. På grunn av lydighet og

mot har han vært med å plante hundrevis av menigheter i

India. Det er enormt mange barn som er blitt hjulpet ut av

fattigdom og elendighet.

Ole Bjørn har fostret og undervist ledere i mange nasjoner.

Det er fordi brannen i hjertet ikke har sluknet.

Boka anbefales på det varmeste og den vil gi deg innsyn i

hvordan Den hellige ånd kan lede et menneske som er overgitt

til Gud. Avslutningen av boka handler om utfordringer

og vanskeligheter og er skrevet med ærlighet og oppriktighet.

Her gir han en sterk erklæring om kjærlighet og tilgivelse

ovenfor de mennesker han har samarbeidet med og møtt i

livet.

Jeg takker Gud for Ole Bjørn og Anne Beth og ønsker

Guds rike velsignelse over dere videre. Takk for godt vennskap

i over 50 år.»

Kjell Haltorp

Misjonsleder Reach the Nations

«Det var spennende å være kristen på 1970 og 1980-tallet. Jesusvekkelsen

feiet over den vestlige verden og Norge var blant

de mange land som ble berørt. I Oslo sto Ole Bjørn og Anne

Beth Urne midt i begivenhetenes sentrum sammen med alle

de andre medarbeiderne i Ten Center – pinsevennenes arbeid

bland narkomane. Flere av dem som i årene som fulgte kom

til å stå sentralt for å vinne ungdom for Kristus, ble selv reddet

ut av narkotikahelvetet gjennom dette arbeidet.

Som en av dem som fikk være med i dette arbeidet fra

menighets-siden, var det med stor interesse jeg begynte å lese

6 Oppdraget


historien fortalt av han som fikk visjonen og sto i spissen for

dette pionerarbeidet. Og jeg ble ikke skuffet.

Men historien om Ole Bjørn og Anne Beth er mye mer

enn det som skjedde i og rundt Ten Center og senere rehabiliteringssenteret

i Asker. Det er menighetsplanting, menighetsbygging

og bibelskole. Det er bibelsmugling i Russland

og Kina. Det er misjonsarbeid i India, Nepal og andre land.

Det er teamturer til Israel. Og det er kamper og motgang,

masse kamper og motgang. Og viktigst av alt: hvordan man

kommer igjennom kampene uten å få krigsskader, men heller

blir formet og dannet for tjenesten i Guds Rike.

I denne boken er det mye gull. Det er spennende historie

godt fortalt fra en tid som var preget av vekkelse. Fortalt av

én som levde historien og selv var en del av den.»

Leif S. Jacobsen

Pastor Dr. Min.

Anbefalinger 7


8 Oppdraget


Innhold

Anbefalinger ....................................................................................................... 5

Forord .................................................................................................................. 11

Introduksjon .................................................................................................. 15

1 Gud, er du til, svar meg? ........................................................... 17

2 Bibelskolen i Sarons dal ................................................................... 35

3 Kallet ........................................................................................................... 45

4 Nytt oppdrag .......................................................................................... 53

5 Litt om livet på Ten Center .......................................................... 63

6 Hvor går veien videre? ...................................................................... 87

7 Misjonsoppdraget ................................................................................ 99

8 India kaller ............................................................................................ 125

9 En misjonstur i India ..................................................................... 141

10 Midtøsten ............................................................................................... 157

11 Videre til Sørøst-Asia ...................................................................... 177

12 Styrkeprøven ........................................................................................ 197

13 Med Gud er alt mulig .................................................................... 203

14 Nye utfordringer ............................................................................... 213

Innhold 9


10 Oppdraget


Forord

Ole Bjørn Urne har skrevet en spennende og innholdsrik

bok om sitt liv, kall og tjeneste. Det er derfor en glede

og ære for meg å skrive dette forordet til denne boken.

PERSONLIG.

På mange måter har jeg fått følge denne historien som

boken beskriver, i visse perioder har jeg vært tett på og fått

oppleve dette fra innsiden. Det er derfor med respekt og kjærlighet

jeg har sagt ja til å skrive dette forordet.

Moderne norsk kirkehistorie

Det er nemlig et viktig avsnitt av moderne kirkehistorie Ole

Bjørn Urne har bidratt med ved å skrive åpent og personlig.

Han deler sine opplevelser av det kallet som han fikk som

en ung gutt, et kall som har berørt mange mennesker både i

Norge og andre deler av verden.

Med et radikalt budskap og med et kall blant mennesker

med en broket fortid, har det selvsagt ikke bare vært en dans

på roser å bygge det som Senteret har utrettet.

Forord 11


Guds Ord sier tydelig at «alle som vil leve et gudfryktig liv

i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» (2. Tim 3:12)

Det er derfor et godt tegn at man møter motstand, slik

Ole Bjørn og Senteret har fått merke litt av i ulike faser av

virksomheten.

Boken gir oss på mange måter Ole Bjørn og Anne Beths

personlige vitnesbyrd, en livsreise som har vært mangfoldig

og rik, og som fortsetter nå mens de fullfører løpet.

Vi blir berørt når vi leser kapitlene om veien til tro, Bibelskolen

i Sarons Dal, Kallet, Ten Center, Trosbevegelsen,

Pinsebevegelsen, Misjonsoppdraget, India, Midtøsten, Sørøst-

Asia, og grunnlaget for menigheten Senteret i Asker.

Alt dette beskrives i denne leseverdige boken, en bok du

kan lese og lære av.

På slutten av boken har Urne noen kapitler som sier at

«Livet er ikke rettferdig, men Gud er god!» Det er hans

konklusjon på et liv i storm og motvind, men et liv med troen

i behold og et løp som enda ikke er ferdig.

Ferdiglagte gjerninger

Guds Ord sier at av nåde er vi frelst, og «vi er hans verk, skapt

i Kristus Jesus til gode gjerninger som Gud på forhånd har

lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.» (Efeserbrevet 2:10)

Det er dette løpet vi er kalt til å løpe, og Guds ledelse blir

et viktig budskap for oss alle. Det står om Abraham at «i tro

var Abraham lydig da han ble kalt, og han dro av sted uten å

vite hvor han skulle komme.» (Hebreerbrevet 11:8)

Det ser ut for meg som at Ole Bjørn Urne har vært ledet

av Gud i sin mangfoldige livsreise, og hans bok er et åpenhjertig

vitnesbyrd om at Gud er god, selv om livet ikke alltid

er rettferdig.

12 Oppdraget


Dette er konklusjonen fra en mann som fortsatt står på i

det kallet han fikk.

er det viktig for oss alle at vi ikke dømmer noe før tiden,

før Herren kommer. Det er nemlig Han som skal gi oss

seiersprisen og belønningen for et liv i Hans tjeneste.

Men det jeg har sett og lest fra Ole Bjørns egen hånd, gir

en god smak. Han gir oss innblikk i sitt liv i denne boken, og

har og levert stafetten til andre som kan bygge videre på det

han har fått nåde til å legge en god grunnvoll for.

Ole Bjørn gir Gud ære for sitt liv og med sitt vitnesbyrd.

Det er derfor jeg anbefaler å lese denne boken, med åpent

hjerte og et positivt sinn.

God lesning!

Aage Martin Åleskjær,

grunnlegger av Oslo Kristne Senter.

Forord 13


14 Oppdraget


Introduksjon

R

eisen gjennom livet har vært fascinerende og opplevelsesrik.

Det jeg deler med deg i denne boken, er hva jeg selv

har erfart, fortalt nøkternt og sant jeg kan. Noe uventet

hendte i min ungdom. Det ga livet en helt ny retning, og det

som siden skjedde, har sin grunn i det. Hva livet ville blitt

uten det, tør jeg ikke spekulere i.

Grunnen til at jeg våger å dele fra livet mitt med deg, er

ikke at jeg sermeg selv som mer unik enn du som leser

dette. Jeg skriver for å ta deg med på den spennende erfaringen

det er når Gud får være en virkelighet og inspirator på

livsreisen. Det er mange andre grunner til at jeg skriver denne

boken og. Men det er en hendelse i livet mitt som overskygger

alt annet som har hendt. Det er og denne hendelsen som

er grunnlaget for at min reise gjennom livet har blitt som den

har blitt. Summen av min reise gjennom mer enn et halvt

hundre år er forårsaket av denne spesielle hendelsen.

Det er utrolig mange hendelser en kan se tilbake på når en

har levd mer enn et halvt hundre år. På tross av et langt liv er

denne hendelsen alfa og omega for min reise gjennom livet.

Introduksjon 15


Hadde jeg ikke fått denne opplevelsen, ville reisen min sett

helt annerledes ut. Jeg tør nesten ikke tenke på hva som kunne

ha blitt resultatet om ikke akkurat det hadde hendt meg. Med

hånden på hjertet kan jeg si at uten det ville livet mitt ha vært

totalt annerledes. Jeg har skrevet boken for at du som nå leser

denne introduksjonen, skal ta deg tid til å være med meg

min reise gjennom livet og ta del i noen av mine opplevelser.

16 Oppdraget


– 1 –

Gud, er du til,

svar meg?

Utfordringen

D

en dagen traff vi Tor og Roar fra Bergen, og vi ble litt

forundret, for vi hadde hørt at de hadde blitt sendt hjem

bare noen dager tidligere, men var de her igjen. De hadde

vært blindpassasjerer på nattoget fra Bergen til Oslo.

Dessverre var det ikke bare Tor og Roar som kom til Tigerstaden.

Det kom ungdommer fra alle kanter av landet, og

dessverre var mange av dem «hekta på narkotika», på samme

måte som Tor og Roar. Vi møtte dem ofte når vi var på Karl

Johan og Jernbanetorget og i Slottsparken, men og på de

mest kummerlige overnattingsstedene, som i kondemnerte

bygårder som skulle rives. Er en avhengig av narkotika, er

alt som betyr noe, å få tilfredsstilt den trangen som styrer

absolutt alt i ens liv. Noen av dem vi møtte på gaten, kom fra

trygge og stabile hjem, men når det er sagt, hadde de fleste,

uten tvil, hatt en traumatisk oppvekst som preget dem. På

tross av forskjellige oppvekstsvilkår hadde livet de levde som

avhengige av narkotika, ruinert dem.

Gud, er du til, svar meg? 17


Tommy var og en vi traff ofte ved en av undergrunnsstasjonene

på Karl Johan. Han var en ensom og rotløs gutt

som vanskelig fikk kontakt med andre. Han hadde ikke noe

sted å bo, selv om han var fra Oslo. Han hadde hatt mange

problemer helt fra barndommen av, og større og større hadde

de blitt etter at han hadde blitt avhengig av narkotika. Nå var

han «hektet» på stoff, og livet hans var en tragedie.

En kveld traff jeg ham og to av de tidligere rusvennene

hans. Disse jentene hadde nettopp blitt fri narkotikamisbruket,

og nå prøvde de med alle sine overtalelsesevner å motivere

Tommy til å slutte. De tryglet og ba, men det virket som om

ikke noe nådde inn til ham. Begge hadde tårer i øynene, mens

de bønnfalt ham om å stoppe før det ble for sent, men ikke

noe ut til å hjelpe. Han svarte dem bare: «Jeg har funnet

min lykke. Det er LSD.» På tross av at det virket som om ikke

noe av det jentene sa, gjorde noe inntrykk på ham, kom han

ofte til «kaffehuset» vårt. Det var et sted hvor vi inviterte folk

som ikke til vanlig gikk i noen kirke eller på kristne møter andre

steder, til å prate sammen, og vi serverte alltid boller, kaffe

eller te. «Kaffehus» var noe som var vanlig under Jesusvekkelsen,

som berørte hippie-kulturen på 60-70-tallet, spesielt i

Amerika og Europa. Vi tenkte at grunnen til at Tommy kom,

var at han var en av de mange som kom for å varme seg og

få noe å spise. Men vi var glade for alle vi fikk kontakt med,

uansett motiv. Da kunne vi fortelle dem om en som hadde

makt og kraft til å sette dem fri fra narkotikaens jerngrep.

En kveld Tommy kom til oss, var han annerledes enn ellers.

Da lyttet han til sangene som ble sunget og mye av det vi

sa. Han som hadde vært blant de mest overfladiske, uten vilje

til å lytte, hørte virkelig etter denne kvelden. Utpå kvelden

utbrøt han: «Er det sant det dere sier, ønsker jeg å motta den

kraften og kjærligheten som kan sette meg fri.» Visst var det

18 Oppdraget


sant! Mange hadde tidligere opplevd det, og før kvelden var

omme, hadde Tommy fått erfare noe som kom inn i ham og

ga ham en følelse av fred og frihet. Dette var i begynnelsen

til vårt arbeid i Ten Senter.

Vi hadde svært liten erfaring med rehabilitering av narkomane

og etterarbeid på den tiden. Vi var bare i den spede

begynnelse. Tommy var tydelig forandret, men nå trengte han

mye omsorg, oppmuntring og ikke minst undervisning om

det nye livet han hadde fått en liten smak på. Den veien han

nå hadde valgt, var totalt ukjent for ham. Han hadde hørt

oss fortelle om livet, men alt var forskjellig fra livet på gata,

der jungelloven rådet. Som nyfrelst kunne han sammenlignes

med et nyfødt barn, som var hjelpeløst og avhengig av andre,

og vi trengte virkelig et rehabiliteringssenter på den tiden,

men det hadde vi ikke.

Dessverre gikk det nedover med Tommy, selv om vi stadig

var sammen med ham og gjorde alt vi kunne for å hjelpe

ham. Han ble rastløs, og de tidligere vennene hans oppsøkte

ham, og en dag han kom til «kaffehuset», var han igjen den

samme Tommy som vi hadde møtt en tid tidligere. Ansiktsuttrykket

hans var forandret. Tomheten i øynene, og de sløve,

likegyldige trekkene var kommet tilbake. Det var vanskelig

for oss å nå inn til ham med fornuftige tanker, for han virket

oppgitt og likegyldig.

Den siste natten jeg var sammen med ham, hadde jeg fått

noen kroner som strakk til å betale for en overnatting for

ham på Haraldsheimen vandrerhjem. Det var siste gangen

jeg snakket med ham.

Tiden gikk altfor fort. Da vi endelig var kommet i gang

med et rehabiliteringssenter, hadde mange ting skjedd. Tommy

var død. Det ble meg fortalt at han hadde hoppet ut fra

en bro, og noen mente at han hadde trodd han kunne fly.

Gud, er du til, svar meg? 19


Han var blitt bedradd av det han selv mente var hans lykke

i livet. Jeg var i begravelsen hans, og den var dyster og usigelig

trist. Mange av vennene hans fra narkomiljøet var der,

og de fleste av dem var «ruset». Det var ikke første gangen

noen de kjente hadde dødd på grunn av narkotika, og vi

hadde bestemt oss: Vi ville gjøre alt vi kunne for å prøve å

hjelpe de gjenlevende vi møtte kveld etter kveld på gata, de

som hvileløst ble jaget rundt i byen etter narkotika, som bare

fører dem i én retning – mot død og fordervelse. Ikke lang

tid etter begravelsen fikk vi etablere et hjem for rehabilitering

av narkomane.

Hva skal det bli av deg, da?

Jeg var ikke gamle gutten da jeg en mørk ettermiddag satt på

trappen utenfor huset i Løbergsveien i Bergen, hvor jeg ble

født. På den tiden var det ikke uvanlig at en jordmor kom

hjem til den fødende. Mor siterte siden ofte hva jordmoren

spørrende sa da hun meg vel framme i denne verden: «Hva

skal det bli av deg, da?» Verken hun eller noen annen kunne

svare på det, for som Kierkegaard sier: «Livet kan bare forstås

baklengs, men det må leves forlengs.»

Det har gått noen år siden den dagen nå, med gode foreldre

som alltid var der for meg. Med sin gudstro og væremåte

ga de meg en trygg og omsorgsfull barndom. Selv om jeg ikke

var gamle gutten da jeg satt på trappen hjemme i Bergen,

husker jeg det som om det var i går. Jeg satt og stirret på den

klare, blå himmelen, med måne og stjerner som skinte ned

meg.

Det minnet meg om flanellografen med stjernehimmel fra

søndagsskolen, når historiene fra Bibelen ble illustrert for oss.

Tankene tumlet i meg: Trodde de som fortalte oss om Gud,

20 Oppdraget


«Hva skal det bli av deg, da?»

virkelig på han? Finnes det noen Gud? Jeg ser ikke noe til

Gud der oppe. Litt nølende sa jeg for meg selv: «Er du der

Enda jeg knapt hadde begynt på folkeskolen, var det

som om jeg tok stilling til de eksistensielle spørsmålene der og

da. Mens jeg stirret mot himmelen som mørknet, konkluderte

jeg utfra en følelsesmessig intuisjon: Det finnes ingen Gud! Jeg

husker det tydelig, fordi i samme stund som jeg fornektet

Guds eksistens, var det som om noe fint i mitt indre forlot

meg og ble erstattet av en kald og guffen følelse. Og fra den

dagen var alt som hadde med Gud å gjøre, ute av mine tanker.

Livet gikk videre. Jeg bygget opp min egen forståelse av

hva som var rett og galt og følte meg trygg på egne meninger.

Ut fra egne konklusjoner mente jeg å leve et rettskaffent og

greit ungdomsliv. Jeg drømte om å bli flyver og tillitsfullt

fremtiden i møte, men noen Gud var det ikke plass til i den.

Gud, er du til, svar meg? 21


Ungdomstid

I ungdomstiden var det med meg som med andre. Jeg kjempet

med mange spørsmål og lurte på om livet var uten mål og mening.

I perioder kjente jeg på hva jeg kan kalle «en vanvittig

tomhet». Det ble som en mørk, kvelende depresjon uten noe

svar. Selv om jeg alt i barndommen sa farvel til søndagsskolens

Gud, kunne jeg ikke helt fri meg fra tanken om at han

kunne finnes. Til og med en desperat bønn steg opp i meg:

«Gud, om du finnes, hjelp meg. Jeg vil tro på deg og bli en

etterfølger av deg, hvis du hjelper meg nå! Amen.» Men viljen

min var bundet, jeg klarte ikke å oppfylle løftene jeg hadde

gitt i desperasjon. Det var som om livet mitt var overgitt til

noe som hadde styringen over meg.

Jeg har møtt mange som har vært eller er i den samme situasjonen

som jeg var i da. Mange tror at det er ytre ting som

alkohol og narkotika som binder mennesker, men egentlig er

det skjulte valg og beslutninger som styrer viljeslivet vårt. Og

hvordan kunne jeg tro på noen gud som jeg verken kjente eller

forstod? Det føltes umulig! Hvordan kunne verden ha mye

urett og ondskap om det fantes en Gud som hadde all makt i

himmelen og på jorden? Og tenkte jeg at om det fantes en

Gud, var han sikkert fornøyd med livet mitt.

Er det du, Jesus?

Jeg kunne ikke «tenke vekk» lengselen etter noe annet enn

den tomhetsfølelsen som lå som en kald skygge over livet mitt.

Jeg kunne ikke erkjenne eller forstå at det var en lengsel etter

Gud. Hjertet mitt var hardt, og jeg nærmest ned på de som

kalte seg kristne. Ingen skulle komme og fortelle meg at jeg

behøvde noen «omvendelse». Men jeg hadde en bestemor som

22 Oppdraget


ukte mye av tiden sin i bønn. Hun bodde i bygda Luster

innerst i Sognefjorden. Hun var fra en gård som lå høyt oppe

i en ås med utsyn over den grønne, vakre fjorden. Der oppe

tilbrakte hun livet sitt, og spesielt på sine eldre dager var bønn

som åndedrettet hennes. Der ba hun for bygdas folk, sine

venner og slektninger. Hun ba ofte for meg, men jeg skulle

bli rundt tjue år før bønnene hennes fikk et dramatisk svar.

Jeg hadde nettopp flyttet med foreldrene mine til Oslo. Da

jeg var rundt tjue år, fikk jeg en opplevelse som uten noen ytre

påvirkning eller menneskelig manipulasjon gjorde at Gud ble

en overveldende virkelighet. Vi feiret julaften, og far hadde

satt på noen julesanger på platespilleren vår, og mens jeg satt

og lyttet, kom det noe over meg som ikke kan forklares i ord.

Jeg ble overveldet av en følelse sterk at gråten presset på.

Jeg forstod det ikke, og hvorfor ville jeg plutselig gråte? «Jeg

må bare komme meg ut, ingen ser meg i denne pinlige

situasjon,» tenkte jeg. Jeg gikk mot døren, grep tak i dørhandtaket,

men maktet ikke å trykke det ned. Som om en person

hadde stått ved siden av meg, hørte jeg en stemme si klart og

tydelig: «Dette er din siste anledning!» I samme stund var

det en kraft som kom over meg bena sviktet og jeg falt

ned på gulvet. Der på gulvet, midt på julaften, lå jeg fremfor

mine foreldre og søster, men jeg tenkte ikke lenger på hva de

tenkte. Der på gulvet foregikk noe jeg bare kan forklare som

en indre «brytekamp»!

Hvor lenge den voldsomme kampen pågikk, vet jeg ikke,

men midt i denne dramatikken var det som om jeg kunne

overgi meg til den gode kraften jeg opplevde kjempet om

livet mitt. Da skjedde det noe som endret hele situasjonen:

fra kamp, gråt og fortvilelse fyltes jeg med en dyp, følbar

FRED. Det gikk tusen tanker gjennom hodet mitt. «Hva

har skjedd?» Jeg var helt utslått, men samtidig hadde jeg en

Gud, er du til, svar meg? 23


fred dypt i mitt indre, noe jeg aldri hadde opplevd før. Jeg

husker jeg sa undrende: «Er du Jesus?» Overveldet av denne

freden tenkte jeg: «Er det du, Jesus, vil jeg følge deg resten

av livet mitt.»

Dette var en eksplosiv opplevelse. Litt i ørske reiste jeg meg

opp fra gulvet, og gjennom et tåkelagt blikk, på grunn av alle

tårene jeg hadde grått, jeg at foreldrene mine og søsteren

min og hadde grått. Søsteren min, som den gangen ikke

var en personlig troende, var synlig berørt av hendelsen, men

overgav seg ikke til Gud den kvelden.

Denne julaftenen ble selvfølgelig annerledes enn de tidligere

julaftener vi hadde feiret sammen. Vi spiste som vanlig

pinnekjøtt, noe som var en tradisjon vi hadde med oss fra

Vestlandet. Jeg og min far pleide å røke en Havanna-sigar på

julaften. Den spesielle sigarlukten var en «innrøkt» tradisjon.

Og denne julaften ble sigarene tent, og denne gangen ble

de tent med en triumf om at den bortkomne sønn var kommet

tilbake. Det som ble forskjellen, var samtalen vår om hva

som hadde skjedd med meg der jeg lå på gulvet. De hva

som skjedde med meg, men de verken hørte eller erfarte noe

av det jeg opplevde fra jeg satt i sofaen til jeg lå på gulvet og

vred meg.

En aha-opplevelse

Det var noe jeg hadde hørt på søndagsskolen som var helt

uforståelig for meg: «Jesus bodde i hjertene våre.» Hvordan

kunne en person med en kropp komme inn i hjertet? Jesus sa

før han døde at det var best for disiplene at han «gikk bort».

Med det mente han at det var best for dem at han døde for

deres synd, for ellers kunne han ikke sende oss en annen

person i hans sted, en som var lik ham, alt Gud. Han kalte

24 Oppdraget


ham for talsmann, trøster, veileder, sannhetens ånd og for

ikke å glemme Den hellige ånd. Han skulle ta bolig i oss og

lære og minne oss om alt hva Jesus hadde lært og gjort. Han

skulle vitne om Jesus, og overbevise de som ikke tror, om

deres synd. Han skulle veilede de som ville bli lært opp i hele

sannheten. Han skulle løfte Jesu navn opp og forkynne om

ting som skulle komme.

På pinsedag, ti dager etter at Jesus hadde forlatt jorden

og funnet sin plass der han kom fra, i Himmelen, sendte

han Den hellige ånd til jorden. Det skjedde i Jerusalem på

pinsedag for snart 2000 år siden. Nå er det Den hellige ånd

som gjør Guds gjerninger på jorden. Jesus minnet disiplene

om at de skulle få Den hellige ånd, og at han skulle ta bolig i

hjertene deres. Denne oppdagelsen ga meg en aha-opplevelse.

Nå forstod jeg noe av hva som hadde hendt med meg. Den

hellige ånd, som er usynlig, men tilstedeværende på jorden,

det var Han som hadde kommet over meg og skapt den indre

trangen til å gråte og hadde gitt meg den fantastiske freden

som fulgte med etter kampen.

Det hellige ånd virker ikke på egen hånd, men arbeider

vegne av Jesus og Faderen og løfter frem gudommelige sannheter.

Han forklarer og hjelper oss til å forstå Bibelen når vi

leser den. Han utøver kraft og autoritet på vegne av det Jesus

gjorde for hele menneskeheten på korset.

Jeg hadde funnet Gud, eller som jeg opplevde det, Han

hadde funnet meg! Nå var det opp til meg om jeg ville følge

ham eller la min vilje igjen bli bundet av syndens makt. Jeg

forstod at jeg hadde fått min anledning i livet. Gud tvinger

ingen, men gir oss en mulighet til selv å velge. Jeg kunne velge

et liv med Gud i frihet, eller et liv hvor syndens makt kontrollerte

meg. Jesus sa det treffende: «Den sønnen (Jesus) får

frigjort, den blir virkelig fri.» Jeg var blitt fri!

Gud, er du til, svar meg? 25


Grønnskolling

Dagene etter denne opplevelse følte jeg det som om jeg «svevde»,

men samtidig jeg for meg en stor utfordring: Hvordan

skulle jeg kunne fortelle vennene mine at jeg var blitt en

kristen? Jeg hadde en avtale om å møte noen av dem på en

restaurant i byen en av de neste kveldene. Hvordan ville de

reagere? Jeg var usikker og feig at jeg ikke gikk til avtalt

møtested før jeg regnet med at de hadde gått, og det hadde

de gjort. Dagen etter ringte en av dem og spurte hvorfor jeg

ikke hadde kommet. Vi snakket litt frem og tilbake, og sa

jeg de vanskelige ordene: «Jeg har blitt en kristen.» Det var

som om tusen kilo falt av meg.

Men vennen min sa forskrekket: «Ikke tull, Ole Bjørn,

det tror jeg ikke!» Da kom jeg på offensiven. Den samme

kraften som jeg hadde erfart noen dager før, kom nå over meg

igjen, nå som en indre styrke og kraft. Jeg fortalte ivrig hva

jeg hadde erfart på julaften, og han ble målløs. Da vi hadde

pratet ferdig, var det som om dette første vitnesbyrdet om min

opplevelse med Gud utløste en voldsom glede. Tenk at det var

godt å kunne fortelle det jeg hadde grudd meg slik for! Jeg

forstod at det var Den hellige ånd som hadde hjulpet meg.

Etter dette var det bare godt å fortelle venner og kjente at

jeg var blitt en kristen. Det var en helt ny følelse av mening og

glede å kunne fortelle at nå visste jeg at Gud var en virkelighet

i livet mitt. Hadde jeg ikke venner å snakke med, var

trangen til å fortelle om min opplevelse sterkt at jeg dro

ut på gaten og snakket til tilfeldige forbipasserende. Det var

mange forskjellige reaksjoner og kommentarer, men uansett

hvordan det jeg sa, ble mottatt, var det en ubeskrivelig

herlig følelse som kom over meg når jeg hadde delt hva jeg

hadde opplevd.

26 Oppdraget


Jeg husker hvordan jeg ville overbevise noen av søskenbarna

mine om at livet med Gud var for alle. De kjente meg

jo godt og ba meg «roe meg ned litt». «Det vil ikke gå lenge

før vi ser at den gamle Ole Bjørn er tilbake,» mente de. Men

den styrken og kraften jeg kjente på innsiden, ga meg stor

frimodighet, jeg var på offensiven at etter en tid visste

de ikke annen råd enn å slukke lysene og late som om ingen

var hjemme når jeg kom, og åpnet ikke døren. De hadde fått

nok av mitt «Jesus-prat». Men jeg var overbevist at det jeg

hadde dd inn i hjertene deres, ville bære frukt, selv om mine

anstrengelser ikke nådde frem da. Tiden har siden vist at flere

av dem har åpnet seg for evangeliet.

Det var som om alt gikk på skinner. Jeg levde i en tilstand

av lykke og fred. Ikke noe kunne deprimere meg; problemer

og tanker jeg hadde kjempet med før, føltes nå som «peanøtter».

Hvor skulle dette ende? Denne perioden av livet mitt var

et liv i Guds nærvær. Hele mitt indre åndsliv var berørt og

påvirket av en atmosfære som ga meg tro, mot, glede og en

tilfredshet som var helt unik, som en smakebit på hvordan

himmelen må være. Men etter en tid avtok dette utrolige

nærværet av fred og glede. Jeg begynte å ane at Den hellige

ånd ville noe mer. Jeg var en «grønnskolling» når det gjaldt å

forstå Gud og hva hans plan med våre liv er. Min opplevelse

med Gud var overbevisende at jeg var som i en «lykkerus».

Men å komme inn i Guds vilje med livet mitt hadde jeg ikke

noen forståelse av.

Hva er Guds vilje?

Men etter som tiden gikk begynte Den hellige ånd å vise meg

ting som var utfordrende og spennende, men og litt skremmende.

Ville Gud noe spesielt med meg? Hva da?

Gud, er du til, svar meg? 27


En spennende historie godt fortalt fra en tid

som var preget av vekkelse. Fortalt av én som

levde historien og selv var en del av den.

Ole Bjørn Urne har skrevet en innholdsrik

bok om sitt liv, kall og tjeneste. Det er

et viktig avsnitt av moderne kirkehistorie

hvor han har bidratt med å skrive åpent

og personlig. Han deler sine opplevelser av

det kallet som han fikk som en ung gutt, et

kall som har berørt mange mennesker både

i Norge og andre deler av verden.

Med et radikalt budskap og med et kall blant mennesker

med en broket fortid, har det selvsagt ikke bare vært en dans

på roser å bygge det som Senteret har utrettet.

Det har vært kamper og motgang. Og viktigst av alt: hvordan

man kommer igjennom kampene uten å få krigsskader,

men heller blir formet og dannet for tjenesten i Guds rike.

I denne boken er det mye gull.

«Det jeg har sett og lest fra Ole Bjørns egen hånd, gir en god

smak. Han gir oss innblikk i sitt liv i denne boken, og har

og levert stafetten til andre som kan bygge videre på det

han har fått nåde til å legge en god grunnvoll for.»

Aage Martin Åleskjær, grunnlegger av Oslo Kristne Senter

WWW.PARTNERFORLAG.NO

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!