Oppdraget - Gud, er du til, så svar meg?

Oppdraget
Copyright © Ole Bjørn Urne 2020
Utgitt av Partner forlag som er et imprint i Ventura forlag AS.
Illustrasjoner: Svein Thorkildsen og Jorunn Honey
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.
Trykk og innbinding: Booksfactory, Poland
1. opplag september 2020
ISBN 978-82-8402-006-8
Der ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet
fra Bibel 2011 © Bibelselskapet.
Partner forlag AS
2312 Ottestad
post@venturaforlag.no
www.venturaforlag.no

Anbefalinger
«Oppdraget – Gud, er du til, så svar meg, som er tittelen på
denne boka, forteller om en mann som har vært lydig mot
sitt kall og bragt evangeliet til mange nasjoner. Han har holdt
seg selv i åndelig form siden han har praktisert evangeliet – i
gode dager og i dager med utfordringer.
Første gang jeg møtte Ole Bjørn er for over 50 år siden.
Han gikk pionerkullet på Troens bevis sin bibelskole i Sarons
dal. Jeg var pastor på Karmøy, og rektor Oddvar Tegnander
hadde med seg tre studenter over på øya. Ole Bjørn var en
av disse. Kjennetegnet var at det brant kraftig i den åndelige
peisen hans.
I 1970 startet Ten Center i Oslo et arbeid blant narkomane.
Vi bodde i Oslo etter et kall fra Filadelfiamenigheten.
Ten Center fikk hjelpe mange narkomane til å komme til tro,
og de fikk et forvandlet liv. Gjennom Ole Bjørns ledelse og
virksomhet på skoler og besøk i menigheter fikk 10000vis av
unge mennesker en berøring av evangeliet. Han ble en sentral
person i Jesusvekkelsen i Norge. Vi fikk stor velsignelse av
dette i Filadelfia, Oslo. Disse brennende ungdommene fikk
sin tilhørighet i menigheten.
Anbefalinger 5

Boken gir også et kraftig vitnesbyrd om Guds ledelse til
mange nasjoner. Ole Bjørn var med på min første tur til India.
Han fortsatte å virke der etter dette. På grunn av lydighet og
mot har han vært med å plante hundrevis av menigheter i
India. Det er enormt mange barn som er blitt hjulpet ut av
fattigdom og elendighet.
Ole Bjørn har fostret og undervist ledere i mange nasjoner.
Det er fordi brannen i hjertet ikke har sluknet.
Boka anbefales på det varmeste og den vil gi deg innsyn i
hvordan Den hellige ånd kan lede et menneske som er overgitt
til Gud. Avslutningen av boka handler om utfordringer
og vanskeligheter og er skrevet med ærlighet og oppriktighet.
Her gir han en sterk erklæring om kjærlighet og tilgivelse
ovenfor de mennesker han har samarbeidet med og møtt i
livet.
Jeg takker Gud for Ole Bjørn og Anne Beth og ønsker
Guds rike velsignelse over dere videre. Takk for godt vennskap
i over 50 år.»
Kjell Haltorp
Misjonsleder Reach the Nations
«Det var spennende å være kristen på 1970 og 1980-tallet. Jesusvekkelsen
feiet over den vestlige verden og Norge var blant
de mange land som ble berørt. I Oslo sto Ole Bjørn og Anne
Beth Urne midt i begivenhetenes sentrum sammen med alle
de andre medarbeiderne i Ten Center – pinsevennenes arbeid
bland narkomane. Flere av dem som i årene som fulgte kom
til å stå sentralt for å vinne ungdom for Kristus, ble selv reddet
ut av narkotikahelvetet gjennom dette arbeidet.
Som en av dem som fikk være med i dette arbeidet fra
menighets-siden, var det med stor interesse jeg begynte å lese
6 Oppdraget

historien fortalt av han som fikk visjonen og sto i spissen for
dette pionerarbeidet. Og jeg ble ikke skuffet.
Men historien om Ole Bjørn og Anne Beth er så mye mer
enn det som skjedde i og rundt Ten Center og senere rehabiliteringssenteret
i Asker. Det er menighetsplanting, menighetsbygging
og bibelskole. Det er bibelsmugling i Russland
og Kina. Det er misjonsarbeid i India, Nepal og andre land.
Det er teamturer til Israel. Og det er kamper og motgang,
masse kamper og motgang. Og viktigst av alt: hvordan man
kommer igjennom kampene uten å få krigsskader, men heller
blir formet og dannet for tjenesten i Guds Rike.
I denne boken er det mye gull. Det er spennende historie
godt fortalt fra en tid som var preget av vekkelse. Fortalt av
én som levde historien og selv var en del av den.»
Leif S. Jacobsen
Pastor Dr. Min.
Anbefalinger 7

8 Oppdraget

Innhold
Anbefalinger ....................................................................................................... 5
Forord .................................................................................................................. 11
Introduksjon .................................................................................................. 15
1 Gud, er du til, så svar meg? ........................................................... 17
2 Bibelskolen i Sarons dal ................................................................... 35
3 Kallet ........................................................................................................... 45
4 Nytt oppdrag .......................................................................................... 53
5 Litt om livet på Ten Center .......................................................... 63
6 Hvor går veien videre? ...................................................................... 87
7 Misjonsoppdraget ................................................................................ 99
8 India kaller ............................................................................................ 125
9 En misjonstur i India ..................................................................... 141
10 Midtøsten ............................................................................................... 157
11 Videre til Sørøst-Asia ...................................................................... 177
12 Styrkeprøven ........................................................................................ 197
13 Med Gud er alt mulig .................................................................... 203
14 Nye utfordringer ............................................................................... 213
Innhold 9

10 Oppdraget

Forord
Ole Bjørn Urne har skrevet en spennende og innholdsrik
bok om sitt liv, kall og tjeneste. Det er derfor en glede
og ære for meg å skrive dette forordet til denne boken.
PERSONLIG.
På mange måter har jeg fått følge denne historien som
boken beskriver, i visse perioder har jeg vært tett på og fått
oppleve dette fra innsiden. Det er derfor med respekt og kjærlighet
jeg har sagt ja til å skrive dette forordet.
Moderne norsk kirkehistorie
Det er nemlig et viktig avsnitt av moderne kirkehistorie Ole
Bjørn Urne har bidratt med ved å skrive så åpent og personlig.
Han deler sine opplevelser av det kallet som han fikk som
en ung gutt, et kall som har berørt mange mennesker både i
Norge og andre deler av verden.
Med et så radikalt budskap og med et kall blant mennesker
med en broket fortid, har det selvsagt ikke bare vært en dans
på roser å bygge det som Senteret har utrettet.
Forord 11

Guds Ord sier tydelig at «alle som vil leve et gudfryktig liv
i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» (2. Tim 3:12)
Det er derfor et godt tegn at man møter motstand, slik
Ole Bjørn og Senteret har fått merke litt av i ulike faser av
virksomheten.
Boken gir oss på mange måter Ole Bjørn og Anne Beths
personlige vitnesbyrd, en livsreise som har vært mangfoldig
og rik, og som fortsetter nå mens de fullfører løpet.
Vi blir berørt når vi leser kapitlene om veien til tro, Bibelskolen
i Sarons Dal, Kallet, Ten Center, Trosbevegelsen,
Pinsebevegelsen, Misjonsoppdraget, India, Midtøsten, Sørøst-
Asia, og grunnlaget for menigheten Senteret i Asker.
Alt dette beskrives i denne leseverdige boken, en bok du
kan lese og lære av.
På slutten av boken har Urne noen kapitler som sier at
«Livet er ikke rettferdig, men Gud er god!» Det er hans
konklusjon på et liv i storm og motvind, men et liv med troen
i behold og et løp som enda ikke er ferdig.
Ferdiglagte gjerninger
Guds Ord sier at av nåde er vi frelst, og «vi er hans verk, skapt
i Kristus Jesus til gode gjerninger som Gud på forhånd har
lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.» (Efeserbrevet 2:10)
Det er dette løpet vi er kalt til å løpe, og Guds ledelse blir
et viktig budskap for oss alle. Det står om Abraham at «i tro
var Abraham lydig da han ble kalt, og han dro av sted uten å
vite hvor han skulle komme.» (Hebreerbrevet 11:8)
Det ser ut for meg som at Ole Bjørn Urne har vært ledet
av Gud i sin mangfoldige livsreise, og hans bok er et åpenhjertig
vitnesbyrd om at Gud er god, selv om livet ikke alltid
er rettferdig.
12 Oppdraget

Dette er konklusjonen fra en mann som fortsatt står på i
det kallet han fikk.
Så er det viktig for oss alle at vi ikke dømmer noe før tiden,
før Herren kommer. Det er nemlig Han som skal gi oss
seiersprisen og belønningen for et liv i Hans tjeneste.
Men det jeg har sett og lest fra Ole Bjørns egen hånd, gir
en god smak. Han gir oss innblikk i sitt liv i denne boken, og
har også levert stafetten til andre som kan bygge videre på det
han har fått nåde til å legge en god grunnvoll for.
Ole Bjørn gir Gud ære for sitt liv og med sitt vitnesbyrd.
Det er derfor jeg anbefaler å lese denne boken, med åpent
hjerte og et positivt sinn.
God lesning!
Aage Martin Åleskjær,
grunnlegger av Oslo Kristne Senter.
Forord 13

14 Oppdraget

Introduksjon
R
eisen gjennom livet har vært fascinerende og opplevelsesrik.
Det jeg deler med deg i denne boken, er hva jeg selv
har erfart, fortalt så nøkternt og sant jeg kan. Noe uventet
hendte i min ungdom. Det ga livet en helt ny retning, og det
som siden skjedde, har sin grunn i det. Hva livet ville blitt
uten det, tør jeg ikke spekulere i.
Grunnen til at jeg våger å dele fra livet mitt med deg, er
ikke at jeg ser på meg selv som mer unik enn du som leser
dette. Jeg skriver for å ta deg med på den spennende erfaringen
det er når Gud får være en virkelighet og inspirator på
livsreisen. Det er mange andre grunner til at jeg skriver denne
boken også. Men det er en hendelse i livet mitt som overskygger
alt annet som har hendt. Det er også denne hendelsen som
er grunnlaget for at min reise gjennom livet har blitt som den
har blitt. Summen av min reise gjennom mer enn et halvt
hundre år er forårsaket av denne spesielle hendelsen.
Det er utrolig mange hendelser en kan se tilbake på når en
har levd mer enn et halvt hundre år. På tross av et langt liv er
denne hendelsen alfa og omega for min reise gjennom livet.
Introduksjon 15

Hadde jeg ikke fått denne opplevelsen, ville reisen min sett
helt annerledes ut. Jeg tør nesten ikke tenke på hva som kunne
ha blitt resultatet om ikke akkurat det hadde hendt meg. Med
hånden på hjertet kan jeg si at uten det ville livet mitt ha vært
totalt annerledes. Jeg har skrevet boken for at du som nå leser
denne introduksjonen, skal ta deg tid til å være med meg på
min reise gjennom livet og ta del i noen av mine opplevelser.
16 Oppdraget

– 1 –
Gud, er du til,
så svar meg?
Utfordringen
D
en dagen traff vi Tor og Roar fra Bergen, og vi ble litt
forundret, for vi hadde hørt at de hadde blitt sendt hjem
bare noen dager tidligere, men så var de her igjen. De hadde
vært blindpassasjerer på nattoget fra Bergen til Oslo.
Dessverre var det ikke bare Tor og Roar som kom til Tigerstaden.
Det kom ungdommer fra alle kanter av landet, og
dessverre var mange av dem «hekta på narkotika», på samme
måte som Tor og Roar. Vi møtte dem ofte når vi var på Karl
Johan og Jernbanetorget og i Slottsparken, men også på de
mest kummerlige overnattingsstedene, som i kondemnerte
bygårder som skulle rives. Er en avhengig av narkotika, er
alt som betyr noe, å få tilfredsstilt den trangen som styrer
absolutt alt i ens liv. Noen av dem vi møtte på gaten, kom fra
trygge og stabile hjem, men når det er sagt, hadde de fleste,
uten tvil, hatt en traumatisk oppvekst som preget dem. På
tross av forskjellige oppvekstsvilkår hadde livet de levde som
avhengige av narkotika, ruinert dem.
Gud, er du til, så svar meg? 17

Tommy var også en vi traff ofte ved en av undergrunnsstasjonene
på Karl Johan. Han var en ensom og rotløs gutt
som vanskelig fikk kontakt med andre. Han hadde ikke noe
sted å bo, selv om han var fra Oslo. Han hadde hatt mange
problemer helt fra barndommen av, og større og større hadde
de blitt etter at han hadde blitt avhengig av narkotika. Nå var
han «hektet» på stoff, og livet hans var en tragedie.
En kveld traff jeg ham og to av de tidligere rusvennene
hans. Disse jentene hadde nettopp blitt fri narkotikamisbruket,
og nå prøvde de med alle sine overtalelsesevner å motivere
Tommy til å slutte. De tryglet og ba, men det virket som om
ikke noe nådde inn til ham. Begge hadde tårer i øynene, mens
de bønnfalt ham om å stoppe før det ble for sent, men ikke
noe så ut til å hjelpe. Han svarte dem bare: «Jeg har funnet
min lykke. Det er LSD.» På tross av at det virket som om ikke
noe av det jentene sa, gjorde noe inntrykk på ham, kom han
ofte til «kaffehuset» vårt. Det var et sted hvor vi inviterte folk
som ikke til vanlig gikk i noen kirke eller på kristne møter andre
steder, til å prate sammen, og vi serverte alltid boller, kaffe
eller te. «Kaffehus» var noe som var vanlig under Jesusvekkelsen,
som berørte hippie-kulturen på 60-70-tallet, spesielt i
Amerika og Europa. Vi tenkte at grunnen til at Tommy kom,
var at han var en av de mange som kom for å varme seg og
få noe å spise. Men vi var glade for alle vi fikk kontakt med,
uansett motiv. Da kunne vi fortelle dem om en som hadde
makt og kraft til å sette dem fri fra narkotikaens jerngrep.
En kveld Tommy kom til oss, var han annerledes enn ellers.
Da lyttet han til sangene som ble sunget og mye av det vi
sa. Han som hadde vært blant de mest overfladiske, uten vilje
til å lytte, hørte virkelig etter denne kvelden. Utpå kvelden
utbrøt han: «Er det sant det dere sier, ønsker jeg å motta den
kraften og kjærligheten som kan sette meg fri.» Visst var det
18 Oppdraget

sant! Mange hadde tidligere opplevd det, og før kvelden var
omme, hadde Tommy fått erfare noe som kom inn i ham og
ga ham en følelse av fred og frihet. Dette var i begynnelsen
til vårt arbeid i Ten Senter.
Vi hadde svært liten erfaring med rehabilitering av narkomane
og etterarbeid på den tiden. Vi var bare i den spede
begynnelse. Tommy var tydelig forandret, men nå trengte han
mye omsorg, oppmuntring og ikke minst undervisning om
det nye livet han hadde fått en liten smak på. Den veien han
nå hadde valgt, var totalt ukjent for ham. Han hadde hørt
oss fortelle om livet, men alt var så forskjellig fra livet på gata,
der jungelloven rådet. Som nyfrelst kunne han sammenlignes
med et nyfødt barn, som var hjelpeløst og avhengig av andre,
og vi trengte virkelig et rehabiliteringssenter på den tiden,
men det hadde vi ikke.
Dessverre gikk det nedover med Tommy, selv om vi stadig
var sammen med ham og gjorde alt vi kunne for å hjelpe
ham. Han ble rastløs, og de tidligere vennene hans oppsøkte
ham, og en dag han kom til «kaffehuset», var han igjen den
samme Tommy som vi hadde møtt en tid tidligere. Ansiktsuttrykket
hans var forandret. Tomheten i øynene, og de sløve,
likegyldige trekkene var kommet tilbake. Det var vanskelig
for oss å nå inn til ham med fornuftige tanker, for han virket
oppgitt og likegyldig.
Den siste natten jeg var sammen med ham, hadde jeg fått
noen kroner som strakk til å betale for en overnatting for
ham på Haraldsheimen vandrerhjem. Det var siste gangen
jeg snakket med ham.
Tiden gikk så altfor fort. Da vi endelig var kommet i gang
med et rehabiliteringssenter, hadde mange ting skjedd. Tommy
var død. Det ble meg fortalt at han hadde hoppet ut fra
en bro, og noen mente at han hadde trodd han kunne fly.
Gud, er du til, så svar meg? 19

Han var blitt bedradd av det han selv mente var hans lykke
i livet. Jeg var i begravelsen hans, og den var dyster og usigelig
trist. Mange av vennene hans fra narkomiljøet var der,
og de fleste av dem var «ruset». Det var ikke første gangen
noen de kjente hadde dødd på grunn av narkotika, og vi
hadde bestemt oss: Vi ville gjøre alt vi kunne for å prøve å
hjelpe de gjenlevende vi møtte kveld etter kveld på gata, de
som hvileløst ble jaget rundt i byen etter narkotika, som bare
fører dem i én retning – mot død og fordervelse. Ikke lang
tid etter begravelsen fikk vi etablere et hjem for rehabilitering
av narkomane.
Hva skal det bli av deg, da?
Jeg var ikke gamle gutten da jeg en mørk ettermiddag satt på
trappen utenfor huset i Løbergsveien i Bergen, hvor jeg ble
født. På den tiden var det ikke uvanlig at en jordmor kom
hjem til den fødende. Mor siterte siden ofte hva jordmoren
spørrende sa da hun så meg vel framme i denne verden: «Hva
skal det bli av deg, da?» Verken hun eller noen annen kunne
svare på det, for som Kierkegaard sier: «Livet kan bare forstås
baklengs, men det må leves forlengs.»
Det har gått noen år siden den dagen nå, med gode foreldre
som alltid var der for meg. Med sin gudstro og væremåte
ga de meg en trygg og omsorgsfull barndom. Selv om jeg ikke
var gamle gutten da jeg satt på trappen hjemme i Bergen, så
husker jeg det som om det var i går. Jeg satt og stirret på den
klare, blå himmelen, med måne og stjerner som skinte ned
på meg.
Det minnet meg om flanellografen med stjernehimmel fra
søndagsskolen, når historiene fra Bibelen ble illustrert for oss.
Tankene tumlet i meg: Trodde de som fortalte oss om Gud,
20 Oppdraget

«Hva skal det bli av deg, da?»
virkelig på han? Finnes det noen Gud? Jeg ser ikke noe til
Gud der oppe. Litt nølende sa jeg for meg selv: «Er du der?»
Enda jeg knapt hadde begynt på folkeskolen, så var det
som om jeg tok stilling til de eksistensielle spørsmålene der og
da. Mens jeg stirret mot himmelen som mørknet, konkluderte
jeg utfra en følelsesmessig intuisjon: Det finnes ingen Gud! Jeg
husker det så tydelig, fordi i samme stund som jeg fornektet
Guds eksistens, var det som om noe fint i mitt indre forlot
meg og ble erstattet av en kald og guffen følelse. Og fra den
dagen var alt som hadde med Gud å gjøre, ute av mine tanker.
Livet gikk videre. Jeg bygget opp min egen forståelse av
hva som var rett og galt og følte meg trygg på egne meninger.
Ut fra egne konklusjoner mente jeg å leve et rettskaffent og
greit ungdomsliv. Jeg drømte om å bli flyver og så tillitsfullt
fremtiden i møte, men noen Gud var det ikke plass til i den.
Gud, er du til, så svar meg? 21

Ungdomstid
I ungdomstiden var det med meg som med andre. Jeg kjempet
med mange spørsmål og lurte på om livet var uten mål og mening.
I perioder kjente jeg på hva jeg kan kalle «en vanvittig
tomhet». Det ble som en mørk, kvelende depresjon uten noe
svar. Selv om jeg alt i barndommen sa farvel til søndagsskolens
Gud, kunne jeg ikke helt fri meg fra tanken om at han
kunne finnes. Til og med en desperat bønn steg opp i meg:
«Gud, om du finnes, så hjelp meg. Jeg vil tro på deg og bli en
etterfølger av deg, hvis du hjelper meg nå! Amen.» Men viljen
min var bundet, så jeg klarte ikke å oppfylle løftene jeg hadde
gitt i desperasjon. Det var som om livet mitt var overgitt til
noe som hadde styringen over meg.
Jeg har møtt mange som har vært eller er i den samme situasjonen
som jeg var i da. Mange tror at det er ytre ting som
alkohol og narkotika som binder mennesker, men egentlig er
det skjulte valg og beslutninger som styrer viljeslivet vårt. Og
hvordan kunne jeg tro på noen gud som jeg verken kjente eller
forstod? Det føltes umulig! Hvordan kunne verden ha så mye
urett og ondskap om det fantes en Gud som hadde all makt i
himmelen og på jorden? Og så tenkte jeg at om det fantes en
Gud, så var han sikkert fornøyd med livet mitt.
Er det du, Jesus?
Jeg kunne ikke «tenke vekk» lengselen etter noe annet enn
den tomhetsfølelsen som lå som en kald skygge over livet mitt.
Jeg kunne ikke erkjenne eller forstå at det var en lengsel etter
Gud. Hjertet mitt var hardt, og jeg så nærmest ned på de som
kalte seg kristne. Ingen skulle komme og fortelle meg at jeg
behøvde noen «omvendelse». Men jeg hadde en bestemor som
22 Oppdraget

ukte mye av tiden sin i bønn. Hun bodde i bygda Luster
innerst i Sognefjorden. Hun var fra en gård som lå høyt oppe
i en ås med utsyn over den grønne, vakre fjorden. Der oppe
tilbrakte hun livet sitt, og spesielt på sine eldre dager var bønn
som åndedrettet hennes. Der ba hun for bygdas folk, sine
venner og slektninger. Hun ba ofte for meg, men jeg skulle
bli rundt tjue år før bønnene hennes fikk et dramatisk svar.
Jeg hadde nettopp flyttet med foreldrene mine til Oslo. Da
jeg var rundt tjue år, fikk jeg en opplevelse som uten noen ytre
påvirkning eller menneskelig manipulasjon gjorde at Gud ble
en overveldende virkelighet. Vi feiret julaften, og far hadde
satt på noen julesanger på platespilleren vår, og mens jeg satt
og lyttet, kom det noe over meg som ikke kan forklares i ord.
Jeg ble så overveldet av en følelse så sterk at gråten presset på.
Jeg forstod det ikke, og hvorfor ville jeg plutselig gråte? «Jeg
må bare komme meg ut, så ingen ser meg i denne pinlige
situasjon,» tenkte jeg. Jeg gikk mot døren, grep tak i dørhandtaket,
men maktet ikke å trykke det ned. Som om en person
hadde stått ved siden av meg, hørte jeg en stemme si klart og
tydelig: «Dette er din siste anledning!» I samme stund var
det en kraft som kom over meg så bena sviktet og jeg falt
ned på gulvet. Der på gulvet, midt på julaften, lå jeg fremfor
mine foreldre og søster, men jeg tenkte ikke lenger på hva de
tenkte. Der på gulvet foregikk noe jeg bare kan forklare som
en indre «brytekamp»!
Hvor lenge den voldsomme kampen pågikk, vet jeg ikke,
men midt i denne dramatikken var det som om jeg kunne
overgi meg til den gode kraften jeg opplevde kjempet om
livet mitt. Da skjedde det noe som endret hele situasjonen:
fra kamp, gråt og fortvilelse fyltes jeg med en dyp, følbar
FRED. Det gikk tusen tanker gjennom hodet mitt. «Hva
har skjedd?» Jeg var helt utslått, men samtidig hadde jeg en
Gud, er du til, så svar meg? 23

fred dypt i mitt indre, noe jeg aldri hadde opplevd før. Jeg
husker jeg sa undrende: «Er du Jesus?» Overveldet av denne
freden tenkte jeg: «Er det du, Jesus, så vil jeg følge deg resten
av livet mitt.»
Dette var en eksplosiv opplevelse. Litt i ørske reiste jeg meg
opp fra gulvet, og gjennom et tåkelagt blikk, på grunn av alle
tårene jeg hadde grått, så jeg at foreldrene mine og søsteren
min også hadde grått. Søsteren min, som den gangen ikke
var en personlig troende, var synlig berørt av hendelsen, men
overgav seg ikke til Gud den kvelden.
Denne julaftenen ble selvfølgelig annerledes enn de tidligere
julaftener vi hadde feiret sammen. Vi spiste som vanlig
pinnekjøtt, noe som var en tradisjon vi hadde med oss fra
Vestlandet. Jeg og min far pleide å røke en Havanna-sigar på
julaften. Den spesielle sigarlukten var en «innrøkt» tradisjon.
Også denne julaften ble sigarene tent, og denne gangen ble
de tent med en triumf om at den bortkomne sønn var kommet
tilbake. Det som ble forskjellen, var samtalen vår om hva
som hadde skjedd med meg der jeg lå på gulvet. De så hva
som skjedde med meg, men de verken hørte eller erfarte noe
av det jeg opplevde fra jeg satt i sofaen til jeg lå på gulvet og
vred meg.
En aha-opplevelse
Det var noe jeg hadde hørt på søndagsskolen som var helt
uforståelig for meg: «Jesus bodde i hjertene våre.» Hvordan
kunne en person med en kropp komme inn i hjertet? Jesus sa
før han døde at det var best for disiplene at han «gikk bort».
Med det mente han at det var best for dem at han døde for
deres synd, for ellers kunne han ikke sende oss en annen
person i hans sted, en som var lik ham, altså Gud. Han kalte
24 Oppdraget

ham for talsmann, trøster, veileder, sannhetens ånd og for
ikke å glemme Den hellige ånd. Han skulle ta bolig i oss og
lære og minne oss om alt hva Jesus hadde lært og gjort. Han
skulle vitne om Jesus, og overbevise de som ikke tror, om
deres synd. Han skulle veilede de som ville bli lært opp i hele
sannheten. Han skulle løfte Jesu navn opp og forkynne om
ting som skulle komme.
På pinsedag, ti dager etter at Jesus hadde forlatt jorden
og funnet sin plass der han kom fra, i Himmelen, sendte
han Den hellige ånd til jorden. Det skjedde i Jerusalem på
pinsedag for snart 2000 år siden. Nå er det Den hellige ånd
som gjør Guds gjerninger på jorden. Jesus minnet disiplene
om at de skulle få Den hellige ånd, og at han skulle ta bolig i
hjertene deres. Denne oppdagelsen ga meg en aha-opplevelse.
Nå forstod jeg noe av hva som hadde hendt med meg. Den
hellige ånd, som er usynlig, men tilstedeværende på jorden,
det var Han som hadde kommet over meg og skapt den indre
trangen til å gråte og hadde gitt meg den fantastiske freden
som fulgte med etter kampen.
Det hellige ånd virker ikke på egen hånd, men arbeider på
vegne av Jesus og Faderen og løfter frem gudommelige sannheter.
Han forklarer og hjelper oss til å forstå Bibelen når vi
leser den. Han utøver kraft og autoritet på vegne av det Jesus
gjorde for hele menneskeheten på korset.
Jeg hadde funnet Gud, eller som jeg opplevde det, Han
hadde funnet meg! Nå var det opp til meg om jeg ville følge
ham eller la min vilje igjen bli bundet av syndens makt. Jeg
forstod at jeg hadde fått min anledning i livet. Gud tvinger
ingen, men gir oss en mulighet til selv å velge. Jeg kunne velge
et liv med Gud i frihet, eller et liv hvor syndens makt kontrollerte
meg. Jesus sa det så treffende: «Den sønnen (Jesus) får
frigjort, den blir virkelig fri.» Jeg var blitt fri!
Gud, er du til, så svar meg? 25

Grønnskolling
Dagene etter denne opplevelse følte jeg det som om jeg «svevde»,
men samtidig så jeg for meg en stor utfordring: Hvordan
skulle jeg kunne fortelle vennene mine at jeg var blitt en
kristen? Jeg hadde en avtale om å møte noen av dem på en
restaurant i byen en av de neste kveldene. Hvordan ville de
reagere? Jeg var så usikker og feig at jeg ikke gikk til avtalt
møtested før jeg regnet med at de hadde gått, og det hadde
de gjort. Dagen etter ringte en av dem og spurte hvorfor jeg
ikke hadde kommet. Vi snakket litt frem og tilbake, og så sa
jeg de vanskelige ordene: «Jeg har blitt en kristen.» Det var
som om tusen kilo falt av meg.
Men vennen min sa forskrekket: «Ikke tull, Ole Bjørn,
det tror jeg ikke!» Da kom jeg på offensiven. Den samme
kraften som jeg hadde erfart noen dager før, kom nå over meg
igjen, nå som en indre styrke og kraft. Jeg fortalte ivrig hva
jeg hadde erfart på julaften, og han ble målløs. Da vi hadde
pratet ferdig, var det som om dette første vitnesbyrdet om min
opplevelse med Gud utløste en voldsom glede. Tenk at det var
så godt å kunne fortelle det jeg hadde grudd meg slik for! Jeg
forstod at det var Den hellige ånd som hadde hjulpet meg.
Etter dette var det bare godt å fortelle venner og kjente at
jeg var blitt en kristen. Det var en helt ny følelse av mening og
glede å kunne fortelle at nå visste jeg at Gud var en virkelighet
i livet mitt. Hadde jeg ikke venner å snakke med, så var
trangen til å fortelle om min opplevelse så sterkt at jeg dro
ut på gaten og snakket til tilfeldige forbipasserende. Det var
mange forskjellige reaksjoner og kommentarer, men uansett
hvordan det jeg sa, ble mottatt, så var det en ubeskrivelig
herlig følelse som kom over meg når jeg hadde delt hva jeg
hadde opplevd.
26 Oppdraget

Jeg husker hvordan jeg ville overbevise noen av søskenbarna
mine om at livet med Gud var for alle. De kjente meg
jo godt og ba meg «roe meg ned litt». «Det vil ikke gå lenge
før vi ser at den gamle Ole Bjørn er tilbake,» mente de. Men
den styrken og kraften jeg kjente på innsiden, ga meg stor
frimodighet, så jeg var så på offensiven at etter en tid så visste
de ikke annen råd enn å slukke lysene og late som om ingen
var hjemme når jeg kom, og åpnet ikke døren. De hadde fått
nok av mitt «Jesus-prat». Men jeg var overbevist at det jeg
hadde sådd inn i hjertene deres, ville bære frukt, selv om mine
anstrengelser ikke nådde frem da. Tiden har siden vist at flere
av dem har åpnet seg for evangeliet.
Det var som om alt gikk på skinner. Jeg levde i en tilstand
av lykke og fred. Ikke noe kunne deprimere meg; problemer
og tanker jeg hadde kjempet med før, føltes nå som «peanøtter».
Hvor skulle dette ende? Denne perioden av livet mitt var
et liv i Guds nærvær. Hele mitt indre åndsliv var berørt og
påvirket av en atmosfære som ga meg tro, mot, glede og en
tilfredshet som var helt unik, som en smakebit på hvordan
himmelen må være. Men etter en tid avtok dette utrolige
nærværet av fred og glede. Jeg begynte å ane at Den hellige
ånd ville noe mer. Jeg var en «grønnskolling» når det gjaldt å
forstå Gud og hva hans plan med våre liv er. Min opplevelse
med Gud var så overbevisende at jeg var som i en «lykkerus».
Men å komme inn i Guds vilje med livet mitt hadde jeg ikke
noen forståelse av.
Hva er Guds vilje?
Men etter som tiden gikk begynte Den hellige ånd å vise meg
ting som var utfordrende og spennende, men også litt skremmende.
Ville Gud noe spesielt med meg? Hva da?
Gud, er du til, så svar meg? 27

En spennende historie godt fortalt fra en tid
som var preget av vekkelse. Fortalt av én som
levde historien og selv var en del av den.
Ole Bjørn Urne har skrevet en innholdsrik
bok om sitt liv, kall og tjeneste. Det er
et viktig avsnitt av moderne kirkehistorie
hvor han har bidratt med å skrive åpent
og personlig. Han deler sine opplevelser av
det kallet som han fikk som en ung gutt, et
kall som har berørt mange mennesker både
i Norge og andre deler av verden.
Med et så radikalt budskap og med et kall blant mennesker
med en broket fortid, har det selvsagt ikke bare vært en dans
på roser å bygge det som Senteret har utrettet.
Det har vært kamper og motgang. Og viktigst av alt: hvordan
man kommer igjennom kampene uten å få krigsskader,
men heller blir formet og dannet for tjenesten i Guds rike.
I denne boken er det mye gull.
«Det jeg har sett og lest fra Ole Bjørns egen hånd, gir en god
smak. Han gir oss innblikk i sitt liv i denne boken, og har
også levert stafetten til andre som kan bygge videre på det
han har fått nåde til å legge en god grunnvoll for.»
Aage Martin Åleskjær, grunnlegger av Oslo Kristne Senter
WWW.PARTNERFORLAG.NO