Kirken på Jar 3-2020-3

Nr. 3 2020 / HØST
Vi møtes på Bekkestua
HVOR ER KIRKEN?
Ny sokneprest:
Britt Aanes
Ekhougen

Menighetens ansatte
2
Britt Aanes Ekhougen
Sokneprest
ba968@kirken.no
Telefon kontor: 67 50 05 00
Mobil: 469 38 242
Olaf Kind
Kapellan
ok497@kirken.no
Telefon kontor: 67 50 05 00
Mobil: 900 27 931
Hanne Vibeke Winter-Hjelm
Kirkeforvalter
hw488@kirken.no
Telefon kontor: 67 50 05 00
Mobil: 982 67 808
Gunnel Johansson Rø
Diakon
gr733@kirken.no
Telefon kontor: 67 50 05 00
Mobil: 982 67 840
Simon Molvær Grimstad
Kateket (vikar)
sg576@kirken.no
Telefon kontor: 67 50 05 50
Mobil: 976 70 897
Maya Winther Solheim
Menighetspedagog
ms994@kirken.no
Telefon kontor: 67 50 05 00
Mobil: 483 92 607
Maria Honningsvåg
Ungdomsleder
Epost: mh825@kirken.no
Telefon kontor: 67 50 05 00
Mobil: 454 72 778
Maria Hansli
Kantor
mh686@kirken.no
Telefon kontor: 67 50 05 00
Mobil: 482 67 817
Marte Brenne
Sekretær
mb677@kirken.no
Telefon kontor: 67 50 05 00
Årstidene
Jeg er glad i årstidenes
variasjoner, og tenker
at det er noe av det
beste med å bo på våre
breddegrader.
Alle årstider har sin
sjarm. Ikke minst
høsten med sin overdådige
fargeprakt som
snart skinner mot oss,
vakkert og ømt. Så
mørk-ner det - mot
vinter. Snøen dekker
landet vårt her nord, og
mange vekster fryser.
Men de kommer igjen
ved en ny vår og sommer.
Som jordens vekster har
også menneskelivet sine
årstider under reisen i
dette livet – på godt og
vondt.
I denne utgaven av
«Kirken på Jar» er flere
av årstidene representert.
Med nyansettelse
av både sokneprest og
ungdomsarbeider spirer
det av «ny vår» i staben
på Jar. Med vel blåst
urpremiere på lokal
konfirmasjonsleir og
skreddersydde konfirmasjonsgudstjenester
har vi opplevd sommerglede
og fest.
Det vinterlige kan representere
avskjed og død,
en tematikk som også
belyses i denne utgaven,
med fagstoff og intervjuer.
Og høsten: Den
omslutter sannsynligvis
oss alle mens vi leser
dette bladet.
Takk til alle bidragsytere,
både synlige og usynlige,
for at vi sammen
kan utforske livets årstider
– både konkret og i
overført betydning. Og
takk til Livets Gud som
har gitt oss det hele, og
inviterer oss til å smake,
se, prøve, tenke og føle.
Og mere til.
God lesning, og god
høst, kjære Jar-folk!
Olaf Kind
Kapellan
www.jar-menighet.no - post@jar-menighet.no - Wedel Jarlsbergsvei 20, 1358 JAR
Menighetens kontonummer: 8380 08 72440
MENIGHETSBLAD FOR JAR MENIGHET Nr. 3 / 2020
Redaksjon: Knut Christiansen, Arnhild Mindrebø,
Øystein Sørbye, Jens Kr. Tingvold,
Kristen Ulstein (layout)
Trykkeri: Andvord grafiske a/s. Opplag: 4650 eks.
Fulldistribueres til alle husstander i Jar menighet.
Redaksjonen avsluttet 10. september 2020.
Deadline neste nummer 6. november 2020.

Den nye soknepresten
Tekst: Arnhild Mindrebø
Foto: Knut Christiansen og privat
Det er tirsdag og midt på dagen, og
ganske mange biler, da jeg svinger inn på
parkeringsplassen ved kirken. Her må det
tydelig foregå noe, og da jeg spør en som
driver og laster ting inn i en stor varebil,
får jeg vite at det har vært streamet
semesterstartgudstjeneste for de ansatte i
prostiet.
Inne i kirken treffer jeg Britt, og hun
spør meg om vi skal gjøre intervjuet der,
«for det er så rotete på kontoret mitt.»
«Det gjør ingen ting,» svarer jeg, «det er
rotete hjemme hos meg også.»
På kontoret kan jeg velge mellom tre
ledige lenestoler, og mens Britt går på
jakt etter kaffe, har jeg litt tid til å se meg
om. Det jeg ser, er ikke rot, men et kontor
under innflytting. Koffert, bager og
pappesker, nye bilder på veggene og en
temmelig full bokhylle. Et mangfold av
bøker, både religiøse og annet, på mange
ulike språk.
Det mest iøynefallende er et tibinds
verk på nederlandsk om oppdagelses-
Møt Britt Aanes Ekhougen
Livet har vært preget av så mange slags reiser.
I Narvik hadde hun læstadiansk barnepike.
Så svingte hun innom Ålesund, Rygge og Oslo.
Hun har bodd på Nordstrand mens hun var
sokneprest i Troms. Vinterlandbruksskole
og oppstart av Helios-butikk ble kombinert
med teologistudier. Hun har undervist på
Steinerskolen og vært sjømannsprest
i Rotterdam, Brussel og Miami, og vært
medfølgende og student i Hong Kong.
Og nå – Jar!
3

eiser! «Ja, jeg var litt i tvil om det skulle
være med hit,» sier Britt idet hun kommer
med kaffen.
Røtter mange steder
«Vi fikk jo vite litt om deg i forrige nummer
av menighetsbladet. Nå kommer
du fra Troms, men i mesteparten av din
prestetid har du vært i Sjømannskirken,
og egentlig bor dere på Nordstrand?»
«Ja, alle de stedene er en del av min
bakgrunn. Jeg er født i Narvik, rett før jul
i 1968, midt i mørketida. Vi bodde der
4
fordi min far jobbet i Biltilsynet, og jeg
hadde en læstadiansk barnepike. Men
etter et par år flyttet vi til Ålesund, der
min mor kommer fra, Aanes-navnet er
derfra.»
«Å, jeg trodde du var født Aanes og
gift Ekhougen – «
«Nei, Aanes er fra morsslekta og Ekhougen
fra farsslekta. Mannen min heter
Yngvar Larsen. Jeg begynte på skolen i
Ålesund, men så flyttet vi til Sandvika,
og der måtte jeg begynne på nytt i første
klasse på Evje skole. Det var vel noe med
at de trodde at en ikke var moden nok
når en var født så sent på året. Og så
flyttet vi ganske snart igjen, til Rygge, så
det ble den tredje førsteklassen jeg var
innom. Men der ble vi boende i over ti år,
så der er jeg konfirmert, og jeg var aktiv
i kirken ellers også, med i barnekor og
pikekor.
Hagebruk, dyrehold og
økologiske grønnsaker
Jeg studerte teologi på Universitetet i
Oslo, men samtidig tok jeg fag på Vinterlandbruksskolen.
Hagebruk har vært - og
er - en viktig interesse, å være selvforsynt
med grønnsaker har alltid vært et mål, og
da vi bodde i Belgia, hadde vi barnegrupper
i prestegården der hagebruk og dyrehold
var en viktig del av trosopplæringen.
Jeg har brukt en del av mitt yrkesliv på å
selge økologiske grønnsaker og var med
på å starte opp Helios Colosseum.
Steinerskolen
Jeg har også undervist på Steinerskolen,
og de to yngste barna våre går der nå.
Jeg har ikke så mye kjennskap til Rudolf
Steiner, men det jeg setter pris på med
antroposofene, er den livskunnskapen de
formidler innenfor landbruk, pedagogikk
og medisin, og siden mannen min er
billedkunstner, er det også viktig for meg
at det kunstneriske kan ha terapeutisk
verdi også for dem som ikke er profesjonelle.
Antroposofene har lært meg
mye om å tenke helhetlig om mennesket,
men de kan også bli for fundamentalistiske.
Jeg ble ordinert av biskop Gunnar
Stålsett i Ljan kirke på såmannssøndagen
2004, og min første prestestilling var som
vikarprest i Nordberg og Maridalen. Der
var jeg i 1 ½ år.

14 år som sjømannsprest
2005 – 2011 arbeidet jeg i sjømannskirken
i Rotterdam – Europas største havn.
Men før det hadde Yngvar og jeg bodd
noe over et halvt år i Hong Kong, da vi
var nygifte i 1994 -95. Yngvar jobbet for
Areopagos (nordisk kristen buddhistmisjon)
og jeg studerte ett semester på presteseminaret.
Vi reiste rundt i Hong Kong
og Kina – det var en stor opplevelse!
Jeg var den første kvinnelige sjømannspresten
i Rotterdam, og det var
nok uvant for menigheten, som for
det meste besto av konservative gamle
sjømenn, uteseilere mange av dem, og
dessuten trailersjåfører.
I 2011 flyttet jeg til Miami, der jeg var
sjømannsprest og daglig leder i kronprinsesse
Mette-Marits kirke, som ble
innviet mens jeg var der. Da ble vi slått
stort opp i avisene – ikke minst i Se og
Hør! Her besto menigheten av pensjonerte
sjøfolk, cruiseturister og norske
vinterturister. Men det var ikke helt
enkelt å få visum til å bo og arbeide i
USA, så det første året pendlet jeg fra
Nederland! I tillegg hadde jeg gamle
og syke foreldre hjemme i Norge, så da
var måneden delt inn slik: Jobb (USA)
to uker, foreldre (Norge) en uke, egen
familie (Nederland) en uke. Mannen
min var hjemme i Rotterdam med barna
og jobbet deltid i Sjømannskirken. Vi
hadde familietid på Skype når jeg ikke
var hjemme, noe som var særlig viktig for
ettåringen.
De to eldste barna fikk visum noen
måneder før meg, så de flyttet til USA,
bodde hos den svenske prestefamilien og
gikk på high school der.
Så måtte vi ut av huset i Rotterdam
fordi den nye presten skulle bo der, og
det ble noen måneder på Nordstrand.
Da døde min mor, og min
far var syk, så selv om vi på
en måte var flyktninger fra
Rotterdam, syntes jeg også
det var en velsignelse. Dette
skjedde samtidig med at
de to eldste barna flyttet til
USA.
Fikk Trump i vrangstrupen
I 2016 fikk jeg USA i vrangstrupen
på grunn av Trump.
Jeg søkte flere prestestillinger,
også i Oslo, men det
ble fortsatt Sjømannskirken
– nå i Belgia og Luxembourg, med sete i
Brussel. Der var det mange norske, både
diplomater og andre, og de to yngste
barna begynte på norsk skole der. De
to eldste hadde begynt å studere etter
et opphold på internatskole i Norge, på
Drottningborg.
Det siste året har jeg vært sokneprest i
Ullsfjord og Lyngsalpene i Troms, og jeg
tjenestegjorde også i Ishavskatedralen i
Tromsø. Der er det også læstadianere og
mange med samisk bakgrunn, så der kom
jeg på en måte tilbake til røttene. Men det
var langt fra Nordstrand.
Solan og Ludvig sitter i veggene
Leiligheten der kjøpte vi i 2001, og Kari
og Kjell Aukrust var blant naboene våre.
Kjell var opptatt av barna våre og var også
inne og tegnet med dem. Nå er begge
borte, men jeg har en følelse av at Solan
og Ludvig fremdeles sitter i veggene, og
ikke minst i skogen rundt huset.»
«Så ble det altså Jar, og nærmest ingen
reisevei i forhold til det du har vært vant
til tidligere. Hva er det som venter nå?»
Jeg har mottatt sterke
inntrykk både fra antroposofi
og læstadianisme,
og jeg kan vel si at jeg
prøver å omfavne
begge uten å akseptere
dem totalt. Det
er lettere å omfavne
Læstadius’ lære enn
tradisjonen etter han,
med Steiner er det
omvendt.
«Stabilitet, håper jeg, det å lande i
noe kjent. Jeg har jo bodd i Bærum en
kort periode, og jeg tror også at mine
erfaringer fra Sjømannskirken vil bli
godt mottatt her. Dessuten har jeg, som
tidligere nevnt, mottatt sterke inntrykk
både fra antroposofi og læstadianisme,
og jeg kan vel si at jeg prøver å omfavne
begge uten å akseptere dem totalt. Det
er lettere å omfavne Læstadius’ lære enn
tradisjonen etter han, med Steiner er det
omvendt. De to yngste barna våre går på
Steinerskoler, og vi var med på å starte
den på Nordstrand.
Fra tiden i Sjømannskirken er jeg vant
til å ha allsidige oppgaver, derfor har jeg
stor respekt for de ulike profesjonene i
menigheten, og jeg gleder meg til samarbeidet
med alle i Jar.»
«Vi gleder oss også til å samarbeide
med deg, Britt! Velkommen, og Guds
velsignelse over arbeidet ditt i Jar!»
5

Bekkestua skal være
Ingebrigt Steen Jensen var lenge norsk
reklamebransjes mest kjente fjes, etter
å ha stått sentralt i oppbygging av
flere profilerte byråer. Sist på 80-tallet
bestemte han seg for å bidra til å gjøre
Stabæk til en stormakt i norsk fotball.
Han hadde vært spiller da klubben
spilte i 4.divisjon, og var styreleder i en
periode, men først og fremst har han
pisket opp begeistring rundt laget, noe
som har gitt ham tilnavnet Mr Stabæk.
- Stedsutvikling handler ikke først og fremst om arkitektenes ideer,
asfalt og betong. Vi som bruker Bekkestua, og bor her, bestemmer
hvordan vi vil ha det. Det er viktig at vi sammen skaper et godt
nærmiljø. Det er Ingebrigt Steen Jensen og Stein Stugu enige om.
Tekst: Kristen Ulstein
Foto: Knut Christiansen
Jeg møter de to herrene på Villa Bekk
over en kopp jålekaffe. Tanken er at
jeg skal prøve å lede en samtale om
nærmiljøet de begge har et nært forhold
til og uteske noen synspunkter på utviklingen
på Bekkestua. Det er strengt
tatt ikke nødvendig, for praten går helt av
seg selv.
Begge bor i Skogveien. Stein har bodd
der siden han ble født, og har bygd hus
i hagen til barndomshjemmet. Ingebrigt
flyttet til Stabekk første gang i 1970.
– Men jeg blir ikke godkjent som ekte
Stabekk-gutt, bemerker han, for jeg har
ikke vokst opp med utsikt til flomlysene
på Stabekkbanen.
Han mener å huske et Bekkestua som var
som liten sørlandsby, med små hvitmalte
hus. – Eller romantiserer jeg nå, Stein?
– Du romantiserer nok litt. Det var en
del flere trehus, som Vestheim Kafe, men
Bekkestua var nok mer slik på 60-tallet,
mener Stein. – På 70-tallet ble det reist en
del moderne forretningsbygg.
Stein Stugu er en artstypisk Homo
Politicus – et politisk menneske. Han
jobbet tredve år i bryggeribransjen
og ble tillitsvalgt på Frydenlund og
Ringnes. Han sto i mange stormer som
konserntillitsvalgt og styremedlem i
Orkla. Han var første representant for
Rød Valgallianse i Bærum kommunestyre
i 1983, har blitt gjenvalgt flere
ganger og sitter nå igjen kommunestyret
og formannskapet.
6
Bekkestua ca 1960
Foto: LokalhistorieWiki
5

e Norges hyggeligste “strøk”
Begge har barndomsminner å dele. De
snakker om fru Foss på Stabekk, der
Ingebrigt kjøpte Donald. Stein husker det
gamle bakeriet på Bekkestua, der han
slang innom i storefri på Nadderud for å
kjøpe en Jacobs og Cola.
Verdens høyeste
bakeritetthet
Jeg prøver igjen: - Wikipedia omtaler
Bekkestua som et “strøk” i Bærum kommune.
Hva er Bekkestua egentlig?
- For meg og min familie er det et
naturlig handelssenter. Jeg velger mindre
handelssteder, framfor Storsenteret, hvis
jeg kan. På Bekkestua er det et rikt og
variert tilbud, mener Ingebrigt. – Bare se
bort på torget her. Vi må vel ha verdens
høyest bakeritetthet?
- Så Bekkestua er ikke et aldershjem for
velstående eldre?
- Prisnivået gjør at det er mange velstående
i alle “strøk” rundt her, men jeg
opplever ikke at det er det som preger
Bekkestua. Det er alle de som bruker
Bekkestua som skaper nærmiljøet. Dette
er et svært hyggelig sted, der folk fra hele
området møtes. Et sted der foreldre liker
å ta med barna sine.
Bygg flere billige boliger
Stein er enig i at det er stor aldersspredning
blant dem som bruker Bekkestua.
– Jeg tenker at den ensidige sosiale
sammensetningen av befolkningen er et
problem. Det er ikke en kritikk av enkeltpersoner,
men vi som bor her, treffer bare
folk som ligner på oss selv. Det har bare
blitt verre og verre i hele min levetid. Og
så er det ikke akkurat melaninrikt her
heller.
Han mener at Bekkestua skulle hatt et
sterkere innslag av billigere boliger. Det
kunne ha vært regulert av lovverket, slik
det for eksempel er i Danmark. Der har
de krav om en andel “allmenboliger” når
områder bygges ut.
- Vi har mistet klassespredningen i
nærmiljøet og i stedet fått det store
klasseskillet mellom øst og vest i kommunen.
Det mener jeg er svært uheldig.
Det var viktig i min oppvekst som middelklassegutt
å gå på skole med barn som
var helt annerledes enn meg.
Stein blar i historieboka til Bjørn Magne
Mathisen. – Det har ikke alltid vært slik.
Mor fortalte at mormor med litt glimt i
øyet sa at hun kunne gifte seg med hvem
som helst, så lenge vedkommende ikke
kom fra Bekkestua. Dette var et arbeiderstrøk.
Egne Hjem var etablert som en
arbeiderforstad. De bodde da på Strand.
Jeg prøver å skyte inn at alderspyramiden
for hele kommunen viser at det
bor langt færre 20-40-åringer i Bærum
enn gjennomsnittet for regionen og
landet. – Det er derfor jeg er så opptatt
av at det må bygges flere billigere boliger,
som småbarnsfamilier kan ha råd til, sier
Stein. – Men de eldre som flytter hit, flytter
jo fra et sted, og de boligene overtas
av yngre mennesker, mener Ingebrigt.
Han stopper et par som kommer forbi
og spør. – Det har blitt bedre her de siste
årene. Det er et bra sted for eldre og et
fint sted å komme til for barnefamilier,
men det er ikke så mye for ungdommen
her, mener de.
- Bekkestua fikk mer småbypreg etter en
bølge med utbygging på 1990-tallet. Nå
Svært mange boenheter er under
planlegging eller utbygging. Her er en
planmodell over Kleivveien Nord.
står vi midt opp i en omfattende boligbygging,
med over 600 nye planlagte
boenheter i og rundt sentrum. Hva vil det
gjøre med nærmiljøet?
Stein er opptatt av at det blir samtidig
utbygging av boliger, møteplasser og
servicetilbud. – For at folk skal trives i
sentrum, må det være møteplasser på
gateplan, der sola slipper til. Vi må sikre
7

at det fortsatt er mange gode grunner til å
legge turen innom Bekkestua for alle som
bor i denne delen av kommunen.
Vi snakker litt om alt som har gått galt i
Sandvika og blir enige om at arkitektur
kanskje også spiller en viss rolle. Råurbanisering
og brutalistisk arkitektur
er imidlertid ikke det som truer mest
på Bekkestua. – Vi har et helt annet
gatemiljø og stor variasjon i spisesteder.
Dette er et levende nærmiljø, mener
Ingebrigt.
Frivilligheten skaper tilhørighet
- Stor boligutbygging betyr mye tilflytting,
og svært mange av oss beboere
har svak tilhørighet. Hvordan bygger vi
identitet og samholdsfølelse?
- Jeg tror det i stor grad er knyttet til frivilligheten,
sier Ingebrigt. – Har du barn
eller barnebarn i blomstertoget, i korpset
eller idretten, er det lett å komme inn i
lokalmiljøet. Det er veldig få selvhøytidelige
mennesker her. Det er lett å
komme i kontakt med andre mennesker.
Det er mange muligheter til å engasjere
seg, for eksempel i idrettsparken. Stabæk
er et sted for fellesskap og lidenskap.
En del av sjarmen er at noe av den gamle
8
bebyggelsen er bevart og blir brukt.
Begge er enige om at det er viktig at ikke
alt blir betong og asfalt.
Vi sitter og ser over mot det gamle huset
på husmannsplassen Bekken, som ga
opphav til navnet på det nye stoppestedet
på Bærumsbanen i 1924. Nå skal Bærum
kommune finne ny anvendelse for hovedbølet
Presterud gård, gårdstunet mellom
Nadderud og det store prosjektet som nå
bygges der Meglergården lå.
Stein mener at Presterud bør utvikles
til et frivillighetssenter. – Det er veldig
viktig at det blir et levende miljø på Bekkestua
nord. Nye Nadderud stadion må
innlemmes i sentrum, og brannstasjonstomta
må brukes til noe som skaper
sammenheng og ikke blir en barriere. Det
er også et stort potensial i å utvikle tilbudet
på biblioteket. La oss få uteservering
foran biblioteket. Skolene kan også
brukes mer til nærmiljøaktiviteter.
Stor menighet på Nadderud
- Bekkestua ligger på grensa mellom
tre av Bærum prostis ti menigheter:
Høvik, Haslum og Jar. Det er ikke kirke
på Bekkestua, og ingen andre religiøse
samlingssteder heller. Hva tenker dere
om det?
- Å joda. Det er en stor menighet på
Nadderud, skyter Ingebrigt inn. – Det er
ingen steder så mange ber så intenst til
Gud samtidig, som i minuttene før fulltid
på Nadderud stadion. Det er like mye
ritualer i fotballen som i kirken, og hvor
ellers er det at folk synger sammen?
- I arbeiderbevegelsen, sier Stein. Han
meldte seg ut av kirken etter konfirmasjonen.
– Det er slike som deg vi trenger
i kirken, sa de. Det var ikke så viktig om
jeg trodde på Gud.
- Det er mye felles. Vi er et fellesskap. Vi
deler noen verdier eller en drøm. Det
er ingen tvil om at kirken er en viktig
nærmiljøinstitusjon, sier Ingebrigt. Han
er medlem og har konfirmanter i Jar i år.
Jeg prøver å minne om spørsmålet. – Har
dere en utfordring til kirken?
Kirken må legge aktiviteter
der folk møtes
- Bekkestua er et møtested. Svært mange
av de som bor innenfor disse menighetene,
er innom her i løpet av uka og ikke
minst i helgene. Da er det viktig at kirken
er til stede og tilbyr aktiviteter der folk
bor og oppholder seg, mener Ingebrigt.
Stein sier seg enig. - Det er mye flott

aktivitet som foregår på små tuer rundt i
Bærum øst. Kirken og frivilligheten må
også bidra til at Bekkestua fortsetter å
være et levende nærmiljø. Det er lurt at
noe av aktiviteten også foregår i sentrum,
og det må kommunen også legge til rette
for.
Han mener at det kanskje ikke var så lurt
å legge eldresenteret til Ringhøyden.
- Hva skal vi legge vekt på når vi skal
snakke opp Bekkestua? Er det et boligområde
med småbypreg, et viktig trafikknutepunkt,
et sted for variert shopping
eller sentrum i Bærum Øst?
Norges hyggeligste “strøk”
Reklameguruen har pitchen klar:
- Bekkestua skal være Norges hyggeligste
“strøk”. Mulig dette også er Norges eneste
“strøk”, for alt jeg vet.
- Det sosiale livet vi vil ha, kan vi skape
helt selv, mener han, helt uten arkitekter
og innenfor rammen av betong. Her
hilser vi på folk vi ikke kjenner – akkurat
som vi gjør i marka. Hilser du, hilser folk
tilbake.
- Det skal så lite til og det er ikke vanskelig
å finne noe å prate om. Jeg pleier å
skryte av handlekurven til folk i butikken.
Å så fin handlekurv, sier jeg, og så er
vi i gang.
Jeg sender slagordutfordringen videre:
- Bekkestua er Bærums naturlige
møtested, sier Stein.
Når vi skal ta bilder ved smågardistene,
mener Ingebrigt at det må bli ved den
mest himmelvendte – trombonisten.
9

Konfirmasjon litt utenom det vanlige
«Hjemmeleir» for årets konfirman
Det ble tre hjemmedager – men med høy
«leirfaktor» for de 125 Jar-konfirmantene i
sommer. Smittevernsbestemmelser gjorde
at den tradisjonsrike leiren på Stavern måtte
flyttes hjem - til Jar kirke.
Sammen med konfirmantmedarbeiderne (KOMA) satte
lederne seg tidlig ned for å komprimere programmet
og lage en Hjemmeleir som fortsatt skulle levere de
morsomste og mest minnerikee aktivitetene. Den skulle
ligne mest mulig på den vanlige leiren.
På programmet sto undervisning, åpningsshow, singspiration,
bibeldramatisering, handelsspill, hinderløype,
volleyball, skumrings- og nattevandring.
Konfirmantene, voksne og KOMA-ledere var delt opp
i tre kohorter med ca 40 personer i hver. Alle dagene
ble startet og avsluttet i fellesskap, med faste plasser i
kirken. Resten av dagene rullerte kohortene på de forskjellige
aktivitetene, slik at alle skulle få vært med på
alt. Etter kveldsavslutning var det tilbud om å kjøpe seg
en pølse og ha det litt sosialt utover kvelden.
Staben i Jar menighet takker alle konfirmanter, foresatte
og KOMA-ledere for et strålende samarbeid i gjennomføring
av leiren.
- Dere har virkelig vært en skikkelig tilpasningsdyktig
gjeng som har vist stor forståelse for at denne leiren
måtte bli så annerledes. Alle har vært gode på å følge
reglene, og vi har ikke fått meldinger om sykdom eller
smitte etter gjennomføring av konfirmantleir med ca
140 medvirkende!
10

Konfirmasjon litt utenom det vanlige
anter på Jar
Programmet ble komponert
slik at “hjemmeleiren” skulle
ligne mest mulig på en
vanlig leir.
Foto: Simon Molvær Grimstad
Konfirmasjonsgudstjenester
med plass til (nesten) alle
Vårt mål var at smittevernstiltakene ikke skulle påvirke
konfirmasjonsgudstjenestene så mye.
Som tidligere ble konfirmasjonen gjennomført
over to helger – men antall
gudstjenester ble økt fra sju til elleve
for å sikre at konfirmantene kunne ha
med så mange familiemedlemmer og
gjester i i kriken som de ønsket. Mange
valgte gudstjeneste med færre konfirmanter
slik at det var plass til flere gjester.
Antall gjester per konfirmant varierte fra
12 til 31.
11

Konfirmasjon litt utenom det vanlige
Konfirmasjonsfeiringene har også blitt
sterkt påvirket av smittevernregler. Det
å skulle begrense seg til 20 personer i
private selskap kan ha vært vanskelig for
mange. Noen var heldige og fikk låne
et lokale som ikke la så sterke begrensninger
på antall gjester.
Allikevel er det mange av konfirmantene
som ikke har fått så mange klemmer de
ønsket seg og/eller besøk av familie i innog
utland.
Til tross for at ting ble annerledes
enn det som var tenkt og planlagt,
så er hele staben i Jar takknemlig for
alle de unge som har tatt imot kirkens
invitasjon til felleskap, forbønn
og velsignelse, deltakelse i undervisning
og samtaler om de store og
viktige spørsmål i livet.
Vi håper å se mange av dem som
konfirmantledere for neste års kull,
som deltakere på gudstjenester og
aktive i ungdomsarbeidet vårt, Jatsi.
Gratulerer så mye med konfirmasjonen,
til alle de 125 konfirmantene!
12

Konfirmasjon litt utenom det vanlige
Kongelig
Konfirmasjonsgudstjenesten på
lørdag ettermiddag 29. august ble
litt utenom det vanlige. Sorte biler
kjørte opp ved inngangen, og vår nye
sokneprest Britt kunne ønske kong
Harald og dronning Sonja velkommen
til Jar kirke.
De kongelige kom som gjester til en
viktig familiebegivenhet. Barnebarnet
Leah Isadora Behn har fulgt
konfirmasjonsforberedelser i Jar
sammen med gode venner fra
Steinerskolen og nå var dagen der.
Kongefamilien var naturlig nok sterkt
representert, men hadde understreket
på forhånd at det ikke skulle
påvirke gjennomføringen av gudstjenesten.
Som andre fremmøtte var de
i kirken vår som stolt familie, faddere
og venner av konfirmanten Leah
Isadora.
Men stas ble det – og en stor
overraskelse for de fleste
andre.
13

Sammen mot
plast i havet
Tekst: Jens Kristian Tingvold
og Estrid Hessellund
Grønt utvalg
Den årlige TV-aksjonens
tematikk mobiliserer på
tvers av trosretninger og
livssyn. Når ulike trossamfunn
engasjerer seg
i TV-aksjonen, er det en
mulighet til å nå ut til
mange som kanskje ikke er
kjent med det temaet som
løftes fram.
Tros- og livssynssamfunnene
har i stor grad deltatt
gjennom å skape blest og
synlighet rundt TV-aksjonens
tematikk, men også
gjennom innsamling og
økonomiske bidrag.
«Liv under vann» er nr. 14
av FNs 17 bærekraftsmål
som verdens ledere har
blitt enige om. I praksis
blir havet brukt som en
gedigen søppelplass hvor
åtte millioner tonn plast
havner i havet hvert år.
Plasten har blitt en stor
trussel mot fisk, fugl og
andre dyr som lever i
havet og på korallrev.
Søndag 18.oktober går
TV-aksjonen (NRKs store,
årlige innsamlingsaksjon)
til Verdens naturfond
(WWF) og kampen mot
plast i havet. WWF er en
global miljøorganisasjon
som arbeider for en fremtid
der mennesker lever i
harmoni med naturen, og
hvor ingen dyr eller andre
arter skal dø ut på grunn
av menneskers handlinger.
Årets Havet binder oss
mennesker sammen, og
skal vi redde havet, må vi
gjøre det i fellesskap.
Utfordring
til deg:
• Bli digital bøssebærer
og gi ditt bidrag
til TV-aksjonen 18.oktober
(se dagspressen)
• Les/syng Petter Dasssalmen
«Herre Gud,
ditt dyre navn og ære»,
Norsk salmebok 2013
nr 278 – alle vers!
• Les om bærekraftmål
nr 14 (Liv under
vann) i «Bærekraftsboka
- FNs bærekraftmål
i lys av kristen tro».
Boken fås på Jar kirkes
menighetskontor og er
å finne på nett:
www.baerekraftsboka.no
14

Borg bispedømme har tatt initiativ til å bygge Håpets katedral.
I samarbeid med plastbransjen
brukes resirkulert plast fra plastkasser og kanner som er ryddet
langs kysten som takelementer i det 300 m2 store
taket i byggverket.
I det maritime miljøet på Isegran i Fredrikstad bygges en flytende
katedral. En 120 kvadratmeter stor pram som skal bære bygget, er for
lengst sjøsatt. Katedralen blir en krysning mellom moderne kunst og
verdensarv. Reisverket er inspirert av stavkirkene, mens taket blir et
storslagent plastmaleri.
«Håpets katedral» er et flerreligiøst og bærekraftig kunstprosjekt.
Den norske kirke og andre religiøse samfunn samarbeider omå rette
fokus mot plastforurensning i havet og praktisk innsats for å holde
oppe «håp for havet».
Tanken er å forvandle vondt til godt ved å bruke plast som mennesker
har kastet i havet. Havet er livgivende og vår felles arv.
Denne arven er nå truet. Skal vi redde havet, må vi gjøre det i
felleskap.
Borg bispedømme er initiativtaker til «Håpets katedral»,
men den skal ikke vigsles som kirke. Prosjektet er åpent for alle
religioner. Det skal være et møtested mellom mennesker på
tvers av alder, nasjonalitet og tro. Havet binder oss mennesker
sammen. Det skal katedralen også gjøre.
Prosjektet mobiliserer frivillige til et mangfold av arbeidsoppgaver:
snekring, treskjæring, plastbearbeiding, kunstarbeid,
sortering, rydding og matlaging. Dugnad arrangeres hver
onsdag kl. 9-14. Og det går an å melde seg som frivillig,
også fra Jar menighet!
Hver siste søndag i måneden kl 17.00 arrangeres
en liten gudstjeneste, «Bønn for håpet og havet».
Se mer på www.håpetskatedral.no
Kulturrådgiver i Borg, og kunstnerisk
leder for prosjektet,
Solveig Egeland viser fram en
plate av resirkulert plast som
skal bli en del av taket på Håpets
katedral (Foto:Mari Tefre)
I Jar kirke blir det
ofring til TV-aksjonen
på aksjonsdagen 18. oktober
15

Under denne overskriften presenterer Estrid Hessellund og Sindre Eide
salmetekster som angår livene våre og tiden vi lever i.
Salme som berører
Herre Gud, ditt dyre navn og ære
Denne salmen av Petter Dass (før 1698)
har berørt mennesker i generasjoner.
Den finnes i to versjoner i Norsk salmebok
2013. Først med de tre mest kjente
og kjære vers på nr. 1, som salmebokens
prolog. På nr. 278 finner vi den med hele
8 av de 16 versene fra originalversjonen,
i gammel språkdrakt. Salmen er en såkalt
«Katekismesalme» med utgangspunkt
i Fadervår-bønnen «Helliget vorde ditt
navn/La navnet ditt helliges».
Herrens navn prises fra alle kanter:
Naturen, de grønne lunder, steinene
(vers 2 og 3), og fiskene – grummen
(glupsk) hval, tanteien (delfin eller tunfisk/makrellstørje),
stenbit, seien, torsk,
skreien og nise (vers 4). Lemmene på
kroppen vår og alt hva vi gjør, skal prise
Gud: «Alle sjele og alle træle og hver
geselle de skal fortelle din ære» (vers 1).
Alt og alle må være med, fordi Gud er
livgiveren overalt i skaperverket! Livet
handler om mer enn menneskene, livet
vårt er vevd inn i en sammenheng som
er større enn det vi selv er. Dette var helt
klart for Petter Dass tilbake på 1600-tallet.
Og den visdommen berører oss i
dag også. «Hvert bjerg og tinde skal slett
forsvinne, men Herres minne til tusind
sinne skal stige» (vers 8).
Salmen har spesiell aktualitet i tilknytning
til årets TV-aksjon og Verdensmål
nr. 14, «Livet under vann!»
1 Herre Gud, ditt dyre navn og ære
over verden høyt i savn må være,
og alle sjele og alle træle
og hver geselle de skal fortelle
din ære.
2 Det er smukt og kosteligt at høre
at man Gud sin lebers plikt mon gjøre:
De dyp’ avgrunder, de grønne lunder
skal Herrens vunder hver tid og stunder
utføre.
3 Om seg folk anstille vil så slemme
Guds navn slet at tie still og glemme,
så skal dog stene og tørre bene
ei være sene hans navn det rene
at fremme.
4 Ja, før Gud sin ære skal forlise,
før skal hav og grummen hval ham prise,
samt og tanteien som løper leien,
stenbit og seien og torsk og skreien
og nise.
5 Gud er Gud, om alle land lå øde,
Gud er Gud, om alle mann var døde.
Om folk forsvimler, i Herrens himler
utallig vrimler som slår på cimler
hin søde.
6 Skulle Herren fattes bram og svenne?
Se, ti tusind står for ham og tjene,
ja tusind gange ti tusind mange
hvis smukke sange med klang kan prange
der henne.
7 Ti for Gud skal alle kne seg bøye,
de som bor i himlene hin høye,
og de på jorden i sør og norden,
samt djevlers orden som dømt er vorden
til møye.
8 Høyen hall og dypen dal skal vike,
jord og himmel falle skal tillike.
Hvert bjerg og tinde skal slett forsvinne,
men Herrens minne til tusind sinne
skal stige.
T Petter Dass før 1698
N13, nr. 278 (gjengitt her) og nr. 1
16

Døden er en viktig del av livet
God omsorg
for døende –
og pårørendesbidrag
og
behov
Det eneste som er sikkert, er at vi alle
skal dø, heter det. Likevel er døden dypt
personlig og individuell når den møter
oss, enten vi er nære pårørende eller
den som selv er døende - om døden er
naturlig, ved høy alder, uventet og brå -
eller ‘alt for tidlig’.
I denne utgaven av Kirken på Jar
forsøker vi å sette ord på dette vanskelige
temaet - spesielt med tanke på
hvordan vi møter døden som pårørende.
17

Døden er en viktig del av livet
Hvorfor er det så vanskelig å
samtale med sine nærmeste om
døden? Hvordan kan vi være
bedre forberedt og ta godt vare
på hverandre ved livets slutt?
Av Liv Wergeland Sørbye
Professor emerita ved Fakultet for helsefag
ved VID vitenskapelige høgskole
Foto: Knut Christiansen
Det er søndag, og i Jar kirke er det det
fire barn som bæres til dåpen. Familiene
er pyntet til fest. Gudstjenesten
avsluttes med et flott postludium, og en
flokk ungdommer går fram til podiet for
å få presten til å skrive under på at de
har deltatt. Om noen år vil disse ungdommene
kanskje også gifte seg i Jar eller
en annen norsk kirke. Dåp, konfirmasjon
og vielse er kirkelige handlinger, men
også overgangsriter i livet. De gir høytid,
og en anledning til refleksjon, feiring og
18
samling av slekten. De fjerde av kirkens
riter – gravferd, skaper også høytid, men
er for de fleste fylt av vemod og sorg.
Når vi skal feire de tre første ritualen,
planlegger vi i god tid, sender ut invitasjoner,
planlegger med god mat, hvilken
musikk og hvilke sanger vi skal ha. Når
det gjelder døden, blir ofte de fleste
samtaler gjennomført i ettertid.
En eldre dame bodde alene, hennes
nærmeste pårørende var en niese. En
morgen fant mannen i naboleiligheten
henne sittende død i en kurvstol utenfor
inngangsdøren hennes. Niesen ble kontaktet,
og begravelsen ble gjennomført.
Da niesen skulle rydde ut av leiligheten
fant hun en konvolutt i skatollet. Det var
et brev med sirlig håndskrift. Her hadde
den gamle kommet med sine siste ønsker.
Hun ville begraves, ikke kremeres slik
slektningene hadde gjort. Salmene hun
ønsket seg, var annerledes enn de som ble
valgt. Niesen bebreidet seg selv over at
hun ikke hadde snakket mer med tanten
før hun døde.
Hvorfor er det så vanskelig å
samtale med sine nærmeste om
døden?
For en del år siden satt jeg og solgte
bøker på Jar skolekorps sin julemesse.
Boken het «Sorgen og livet». De fleste så
bare rart på meg. «Sorg, nei huff – nå er
det snart jul –nå vil vi være glade, og ikke
tenke på det som er trist og leit.»
Uventede dødsfall skyldes oftest trafikkulykker
eller andre skader påført på
arbeid eller i fritid. I den norske kirkens
litani heter det «Fra en ond og brå død fri
oss, kjære Herre Gud». Det fortelles om
to unge menn som omkom i en trafikkulykke,
den ene var fra byen, den andre
var fra landet. Da moren til bygutten
fikk beskjed om ulykken, utbrøt hun.
«Jeg håper han døde raskt, slik at han
ikke kjente noe. Da moren til den andre
gutten fikk beskjed, svarte hun spontant:
«Jeg håper han fikk tid til å områ seg.»
Barna og døden
I Norge er barnedødeligheten i løpet av
de fem første leveår tre pr 1000 fødte.
Uansett alder er det alltid vondt å være
foreldre til et barn som møter alvorlig
sykdom og død. Det føles naturstridig
at et barn skal dø først. «Mamma, det er
urettferdig», utbrøt en kreftsyk femåring
da moren fortalte at de var invitert til
kusinen som skulle feire sjuårsdagen sin.
Datteren var klar over at hun ikke ville
leve så lenge.
Diakonhjemmet arrangerte for noen år
siden en utstilling som het «Døden på
norsk». Her hadde vi blant annet med
en liten barnekiste. Vi hadde laget et
studieopplegg for grunnskoleelever, og
det var denne barnekisten som gjorde
mest inntrykk på elevene. Vi hadde også
en avisside med dødsannonser. En jente
i elleve-tolvårsalderen tok hånda mi og
pekte på en av annonsene - «Dette er
min bestefar». Vi fikk en god samtale om
hvordan det var at en som en hadde vært
så glad i, var død. Det er fint å kunne ta
utgangspunkt i almene hendelser for så å
samtale om personlige erfaringer.

Døden er en viktig del av livet
Kjenner vi våre nærmeste sine
tanker om døden?
Jeg hadde fulgt en kvinne i 50-årsalderen
som ønsket å dø hjemme. Dagen etter
hun var død, hadde jeg en samtale med
mannen og datteren. De skulle møte en
representant fra begravelsesbyrået litt
senere. Jeg spurte om de hadde tenkt
på hvilke salmer de ville bruke. Nei, det
hadde de ikke. Moren sang ikke så mye
hjemme, men hun hun hadde jo vært
speiderleder, fortalte datteren. Hun fant
speidersangboka, og datteren åpnet et
par av sidene som var mest slitt: «Alltid
freidig når du går», ja, den sangen visste
de at mor likte.
Det er relativt sjelden at et dødsfall kommer
helt uventet, men det snakkes lite om
det som alle vet er i ferd med å skje. Det
er ofte lettere å snakke om fortiden enn
fremtiden. Å se sammen på brev og foto i
et familiealbum kan bidra til å gjenskape
den eldres historie. Selv om en gammel
har problemer med å finne ord, kommer
de fram gjennom sanger og salmer som
vi vet vedkommende kjenner. Besteforeldregenera-sjonen
lærte ofte salmer og
norske sanger utenat, en kulturskatt som
kan bringes videre til nye generasjoner.
I dag er det relativt få som bor i en generasjonsbolig.
I Bærum bygges det stadig
flere lettstelte boliger med livsløpsstand-
ard. Disse boligene kan være fysisk godt
tilrettelagt men gir nødvendigvis ikke
psykisk velvære.
Dagene kan bli lange når den eldre ikke
selv våger seg ut ved egen hjelp. De
nærmeste pårørende er bekymret, det
er ofte de og ikke den gamle selv som er
urolig.
Over halvparten av Norges befolkning
dør på et sykehjem, her er gjennomsnitt
botid 2,2 år. Mange pårørende er flinke til
å besøke de gamle, men ofte kan reiseavstand
eller andre viktige oppgaver hindre
besøk. I vårsemesteret har faren for koronasmitte
hindret besøk i sykehjem.
Vi ska alla dö en dag.
Men alla andra dagar
ska vi leva.
(Per O. Enquist)
19

Døden er en viktig del av livet
Aktiv eller lindrende behandling?
I dag er det ofte at barn eller andre
slektninger til den alvorlig syke bor langt
fra hverandre, kanskje i utlandet. For de
nærmeste er det viktig å besøke den syke
og ta avskjed. Det hender at de som er
mer fjerne og ikke har fulgt sykdomsforløpet
på nært hold, blir de mest aktiv
når det gjelder optimal behandling. De
vil ikke godta at nå er det ikke mer aktive
behandling som kan reddes deres kjære.
Enkelte tviler på at sykehjemmene innehar
like god ekspertise som sykehusansatte.
Til tross for at den gamle opplever
det trygt å være i kjente omgivelser, kan
pårørende kreve innleggelse i sykehus.
For mange skaper en slik overflytting uro
for den døende, men for de pårørende er
20
det en forsikring om at alt var prøvd.
I de siste årene har det vært en økt
bevissthet om optimal lindrende behandling.
Når ansvarlig lege vurderer pasientens
situasjon til å være døende, blir aktiv
behandling redusert. Dette gjelder faste
medisiner og kunstig ernæring (sonde,
intravenøst). Sykepleierne får adgang
til å administrere symptomlindrende
behandling som morfin, slimhemmende,
beroligende og om aktuelt kvalmestillende.
Den medisinske behandlingen
er rettet mot fysiske plager, det er ikke
oppført noen resept mot sjelenød.
Hva er så viktig med selve
dødsøyeblikket?
Svaret vil variere. De fleste opplever den
siste avskjed som et hellig øyeblikk. Slik
har jeg selv opplevd det. Jeg rakk frem
like før min bror døde. Da jeg kom,
pustet han rolig, men svakt. Jeg syns han
såvidt åpnet øynene og smilte, da jeg tok
ham i hånden. Noen minutter senere var
alt stille.
Avskjen kan være slitsom. Den døende
kan ha kjempet med å puste de siste
timene eller vist tegn på motorisk uro.
De siste åndedrag etterlater seg en total
stillhet. Livet er slutt. «Sjelen» forlater
legemet. Døden er noe absolutt. For
mange er det godt å oppleve roen etterpå.
Dødsannonsene
En nylig utgave av Aftenposten inneholdt
21 dødsannonser. Tolv av disse hadde et
kors øverst, tre et enkelt hjerte, ellers var
det en liten blomst eller due – en benyttet
logoen for tro, håp og kjærlighet og en
humanistsymbolet. Når det gjaldt undertekst,
benyttet ni «sovnet stille inn», tre
«døde fredfullt»
Kroppens gradvise forfall, tungpustethet
og smerter – sorgen over å måtte avslutte
livet, gjenspeiles sjelden i dødsannonsene.
Enkelte dødsannonser pmtaler
tapet annerledes og skaper mer ettertanke
enn andre «døde brått fra oss i dag» eller
«valgte å forlate oss». Dødsannonsene
er en orientering til familie, venner og
bekjente, slik at de kan vurdere om de
de vil sende en hilsen, eller delta i selve
begravelsen.
Sorg er prisen vi betaler
for å ha elsket et menneske
Tiden etter et dødsfall kan oppleves vanskelig.
De siste ukene kan ha vært hektiske,
en blanding av håp og fortvilelse,
nå kan det være tomheten som brer
seg. Mange har «tatt seg sammen» for å
kunne støtte den syke, nå er det ingen en
skal kjempe for. Da er det viktig å ikke
stenge seg inne, men gjenoppta kontakten
med personer som betyr noe for en.
Enken eller enkemannen må orientere
seg på nytt i en verden der ektefellen ikke
er mer. Da har familie, venner og nære
naboer en oppgave.
Kirken kan være et møtested hvor en
kan oppleve trygghet og felleskap, også
gjennom ord, salmer og musikk. Det er
også en opppgave for menighetens faste
kirkegjengere å ta kontakt og vise omsorg
– uten å virke påtrengende. Sorg tar tid.
En skal ikke glemme den avdøde, men ta
være på de gode minnene.

Døden er en viktig del av livet
Vi møter dem oftest når vi er sårbare og
sørgende. Vi trenger dem til å veilede oss i
ukjent terreng der det handler om
«død og begravelse».
Men hvem er de – gravferdskonsulentene
– og hva tenker de
om sin egen rolle og oppgave?
Gravferdskonsulenten:
Vi jobber stort sett
med de levende
Tekst og foto: Knut Christiansen
Kristian Holth har drevet begravelsesbyrå
i 15 år fra Bekkestua og fra Stabekk.
Tidligere i år tok han over Akasien
begravelsesbyrå med base på Gjønnes.
- Jeg tenker at vi først og fremst er der
for de pårørende og etterlatte, innleder
Kristian. - Det er disse som skal få tid,
veiledning og praktisk hjelp til å komme
gjennom de første dagene etter et dødsfall,
med mange små og store beslutninger
som skal tas – fram til dagen for
gravferd.
Hva møter meg som nær pårørende – når
noen dør?
- Det er avhengig av omstendighetene.
Døden er individuell og oppleves
forskjellig. Den kan komme brått og
overraskende – eller som rolig slutt etter
langt sykeleie. Det kan skje hjemme –
eller på reise. Det skjer ikke så sjelden
at eldre også fra vårt område dør under
langtidsopphold i utlandet. Da oppstår
helt spesielle utfordringer. Gyldig reiseforsikring
er svært viktig! De fleste her i
Bærum dør på institusjon – sykehus eller
sykehjem, fortsetter Kristian. - Da møtes
pårørende først av kompetent helsepersonell
som skaper ro og gir tid med den
døde. På sykehus er det egnede rom og
fasiliteter til dette, men ikke på alle sykehjem.
Der kan det bli knappere med tid.
- Helsepersonell hjelper også
pårørende med opplysninger om hva
de må gjøre, og gir dem en liste over
tilgjengelig begravelsesbyråer. De
pårørende kontakter byrået de ønsker.
Vanligvis må dette skje innenfor det
første døgnet.
Når dødsfallet skjer på et sykehjem,
er gjerne den første beslutningen som
21

Døden er en viktig del av livet
må tas i møte med gravferdskonsulenten
valg av kiste. Den benyttes når den døde
transporteres til et egnet sted, gjerne
krematoriet her i Bærum. Noe annet er
det ikke som haster - det første døgnet.
Gravferdsloven sier at gravferd normalt
skal skje innenfor 10 virkedager.
Hvordan møter du de pårørende som kommer
til deg?
- Hvert dødsfall er unikt – ikke minst for
de pårørende. Ofte er det sterke følelser
– sorg og takknemlighet, slitenhet og
forvirring. Noe føler en lettelse som ikke
er lett å vedstå seg, noen kan faktisk være
opprørt over følelser som ikke er der. Jeg
opplever at familierelasjoner er mer sammensatt
enn før. Skilsmisser, gjengifte og
flerkullsbarn kan komplisere en avskjed.
Ubearbeidede konflikter kan komme til
overflaten.
- Jeg må lytte meg inn i situasjonen og
lete meg fram til det som kan være verdig
22
og god hjelp for de som tar avskjed. Min
samtale med etterlatte kan ta både to og
tre timer. Jeg har mine punkter som skal
avklares og avtales – og frister som må
overholdes. Men jeg må unngå å vise
travelhet - selv om dødsannonsen har
leveringsfrist om 20 minutter.
- Jeg gjør jo dette hver dag. Men det
viktigste jeg har lært etter mer enn
femten år i denne virksomheten, er at det
ikke må bli rutine.
Er det slik at døden alltid kommer
«uventet»? Hvordan kan jeg som
pårørende forberede meg?
- Det snakkes ikke mye om døden. Den
er «pakket bort», selv om den er del av
alles liv. Selv når døden er ventet, ved
høy alder eller etter langt sykeleie, kommer
den overraskende
- Slik var det faktisk også for meg da
min far døde, forteller Kristian. - Jeg som
lever og jobber med dette til daglig, ble
overrasket over min egen opplevelse av å
være på etterskudd. Det var både ugreit
og lærerikt.
- Pårørende som har snakket med
hverandre, og gjerne med den som er
døende, om avskjed og adskillelse, er
bedre rustet til å finne sammen i små og
store beslutninger som skal tas.
Hvordan har gravferdene endret seg siden
du startet?
- Det er veldig mye. Pårørende er kommet
sterkere i fokus. Fleksibilitet rundt
seremoniene er langt større enn før. Noen
benytter humanistisk eller borgerlig
begravelse uten religiøse innslag.
- Kirkelig begravelse er fortsatt dominerende
(Ca 85% i 2019). Kirkens
holdninger og praksis har likevel endret
seg mye – til det bedre, synes jeg.
Mulighetene til å sette personlig preg
på seremonien er mange, både med
tekster og musikk. Presten er ansvarlig
for gjennomføringen og er derfor en
viktig veileder til en seremoni som både
pårørende og etterlatte kan kjenne seg
igjen i. Presten er dessuten sjelesørger
og tilbyr en støtte som annerledes enn
min. For de som ønsker å bearbeide sorg
sammen med andre i liknende situasjon,
finnes det spesielle sorggrupper i de fleste
Bærumsmenigheter – også i Jar.
Økonomi og kostnader er et følsomt tema.
Fra tid til annet kommer det oppslag i
media om store utgifter som kommer overraskende
på de pårørende.
- Ja det har vært en del søkelys på dette
– og det har vært bra. Det har bidratt
til at detaljerte prislister og alternative
pakkeløsninger nå vises tydelig på nett-

sider og formidles tidlig til de pårørende
i møter. Selv om dette er vår næringsvirksomhet,
er det viktig at vi ikke fremstår
som selgere. En verdig markering kan
gjøres enkel. Man må ikke leie inn ekstra
musikalske krefter, blomster og pynt kan
begrenses. Et minnesamvær i leide lokaler
med betjening og servering kan bli en
stor utgiftspost. Noen familier velger å
gjøre mye selv.
Hvem betaler – og hvilke støtteordninger
finnes?
Det er lovfestet at boet etter avdøde skal
dekke kostnader til gravferd – foran
andre fordringer som måtte foreligge.
Dessuten finnes det en behovsprøvet
støtteordning når det er lite eller ingen
likvide midler i boet. Den har en øvre
grense på 24.734 kroner. En transportstøtte
uten behovsprøving gis fra NAV
når avstand mellom dødssted og nærmeste
naturlige gravsted er lengre enn 20
kilometer
Til slutt, litt om deg Kristian, Hva er det
som motiverer deg fra dag til dag i denne
virksomheten?
Motivasjonen ligger i min interesse for
mennesker – mulighetene og utfordringene
i å møte pårørende med mange
forskjellige slags bakgrunn, geografisk,
kulturelt og religiøst. Selv om flertallet
ønsker kirkelig gravferd, så møter vi alle
de store verdensreligioner og en rekke
religiøse minoriteter. Det gjør at jeg hele
tiden må lære nye ting, avslutter Kristian.
I neste nummer følger vi opp dette
temaet med en samtale med Olaf Kind
om hvordan kirken møter de pårørende
ved dødsfall og gravferd.
Tangofest i kirken - 13.oktober kl. 18:00
Velkommen til argentinsk tangofest og sprudlende spilleglede! Fiolinisten Atle
Sponberg (bildet) og Sinfonietta Innlandet inviterer til konsert i Jar kirke Atle
Sponberg har blitt godt kjent for Bærums musikkpublikum gjennom de årvisse
og utsolgte tangokonsertene i Kalkmølla. Mange kjenner ham også fra TV som
mangeårig konsertmester i KORK. Denne gangen har han med seg Sinfonietta
Innlandet, et profesjonelt ensemble med base på Gjøvik som han har ledet siden
2002. De skal spille inn en CD med argentinsk tango i Jar kirke. Det vil bli gjort
opptak av konserten. Billetter: 250 kr. pluss billettavgift.
Kulturskoleelever og barn opp til 12 år: Gratis adgang. Antall plasser blir begrenset
slik at smittevernbestemmelser overholdes.
“If you can’t be famous,
be infamous” - 25. oktober
Det blir musikk fra musikalen
Chicago, med utgangspunkt i temaet
fra denne musikalen, og mange
andre amerikanske musikaler som er
gjenskapt på film. Mye flott musikk
som sikkert mange kjenner og i arrangementer
som gir nytt liv når de
spilles av korps.
Konserten er et samarbeid med filmklubben
på Stabekk. De bidrar med
spennende innledninger og historier
om bakgrunnen for musikken.
Eikeblaas er et av Bærums største
voksenkorps med ca. 45 medlemmer.
De har et variert repertoar: Populærmusikk,
klassisk, filmmusikk, opera, jazz,
swing, konsertmarsjer m.v. Besetning er
“Symphonic band”, eller janitsjar, men
innimellom spiller de også i ensembler.
Eikeblaas overholder alle anbefalte
smitteverntiltak fra Norges Musikkorps
Forbund.
https://www.eikeblaas.no
23

GUDSTJENESTER I JAR KIRKE
SØNDAG 20. SEPT. KL. 11.00
16. søndag i treenighetstiden
Gudstjeneste. Dåp. Nattverd.
Britt Aanes Ekhougen. Haakon
Omejer Sørlie. Offer: Jar menighets
arbeid. Søndagsskole.
SØNDAG 20. SEPT. KL. 13.00
16. søndag i treenighetstiden
Dåpsgudstjeneste. Britt Aanes
Ekhougen. Haakon Omejer Sørlie.
Offer: Jar menighets arbeid.
SØNDAG 27. SEPT.KL. 11.00
17. søndag i treenighetstiden
Gudstjeneste i Haslum menighet.
Ingen gudstjeneste i Jar kirke
denne dagen.
SØNDAG 4.OKTOBER KL. 11.00
18. søndag i treenighetstiden
Gudstjeneste. Dåp. Margaret
Birkedal Kløw. Haakon Omejer
Sørlie. Offer: Jar menighets
arbeid.
SØNDAG 11. OKTOBER KL. 11.00
19. søndag i treenighetstiden
Gudstjeneste. Dåp. Nattverd.
Utdeling av 4-årsbok. Britt Aanes
Ekhougen. Maya Winter Solheim.
Maria Hansli. Offer: KFUK/KFUM
Oslo og Akershus.
SØNDAG 18. OKTOBER KL. 11.00
20. søndag i treenighetstiden
Gudstjeneste. Nattverd. Britt
Aanes Ekhougen. Gunnel Johansson
Rø. Maria Hansli. Offer: TVaksjonen
2020. Søndagsskole.
SØNDAG 25. OKTOBER KL. 11.00
Bots- og bønnedag
Gudstjeneste. Nattverd. Margaret
Birkedal Kløw. Maria Hansli.
Offer: Jar menighets arbeid.
SØNDAG 1. NOV. KL. 11.00
Allehelgen
Gudstjeneste. Nattverd. Britt
Aanes Ekhougen. Offer: Kirkens
SOS i Norge.
SØNDAG 1. NOV. KL. 19.00
Allehelgen
Minnegudstjeneste. Britt Aanes
Ekhougen. Gunnel Johansson Rø.
Åpen kirke 1 time før og etter
gudstjenesten.
SØNDAG 8. NOV. KL. 11.00
23. søndag i treenighetstiden
Familiegudstjeneste. Krøllegudstjeneste
med krøllefest. Vikarprest.
Maya Winter Solheim.
Offer: IKO.
SØNDAG 15. NOV. KL. 11.00
24. søndag i treenighetstiden
Gudstjeneste. Dåp. Nattverd.
Britt Aanes Ekhougen. Maya Winter
Solheim. Offer: Menighetens
arbeid. Søndagsskole.
SØNDAG 22. NOV. KL. 11.00
Kristi Kongedag
Gudstjeneste.. Dåp. Nattverd.
Margaret Birkedal Kløw. Gunnel
Johansson Rø. Offer: Jar menighets
arbeid.
Kirkeskyss:
Ring 06710
Trosopplæringsaktiviteter for barn fra 0-12 år – nå starter vi opp igjen
Babysang
startet vi opp straks etter
sommeren. Her treffes vi
med de minste hver torsdag
kl. 11:00. (Ikke i skoleferier)
Ingen påmelding og ingen
avgift. Her er det god plass
for alle.
Førsteklasses
- et tilbud for skolestartere
med utdeling av seksårsboka,
ble gjennomført 10.
september. Med oss hadde vi
skuespiller og forteller Marianne
Malmåsen som belyste
temaet vennskap.
«Kirkeboken min»
deles ut til 4 åringene 11. oktober.
Den er skrevet av Sindre
Skeie.
Krølletreff
er for 3 åringer, som også får
sin egen bok: «Lille Sau går
seg vill». Det skjer i november.
Det blir Krøllegudstjeneste på
morgenen den 8. november. Vi
håper at bøkene vi gir barna, kan
stimulere til hyggelige stunder og
fin trosopplæring hjemme.
Etter skoletid
- et trosopplæringstilbud hver
onsdag for barn på 5.- 7. trinn, er
godt i gang. Barna kommer etter
skoleslutt og får et godt måltid
og tilbud om ulike aktiviteter.
Søndagsskole
blir det i tilknytning til gudstjenestene
20. september, 18.
november, 15. november og 13.
desember. På Facebooksiden til
Jar kirke deler vi også fine ting
fra søndagsskoleforbundet. Følg
gjerne med.
Lys våken
for 11 åringer, er en feiring av
kirkens nyttår natten til første
søndag i advent 28.- 29. november.
Før jul ønsker vi også velkommen
til adventstreff med et festlig
skuespill fra Teateragentene.
Følg oss på Facebook og
hjemmesiden vår
www.jar-menighet.no
24

DET SKJER I JAR
Aktivitet vil bli
gjenopptatt i takt med
nye retningslinjer
fra myndighetene.
Følg med på
www.jar-menighet.no
KIRKEBANDET
Kirkebandet deltar på mange av
våre gudstjenester.
FORMIDDAGSTREFF
Siste tirsdag i måneden er det
formiddagstreff i menighetshuset.
God lunsj og spennende tema.
GUDSTJENESTELIV
Menigheten har et variert
gudstjenesteliv og er en aktiv
flergenerasjonsmenighet.
KIRKEKOR
Koret er med på utvalgte gudstjenester.
DÅPSSAMLING
Alle som ønsker dåp inviteres til
en dåpssamling.
JATSI
Ungdomsklubben møtes hver
torsdag kveld til klubbaktiviteter.
KOMA - LEDERKURS
KOMA er lederkurs for alle dem
som vil være ungdomsledere i
vårt barne- og konfirmantarbeid.
KIRKEFORUM
Temamøte på Jar og Stabekk
seniorsenter.
SORGGRUPPE
Menigheten tilbyr sorggruppe
for dem som har sorg etter tap
og død.
JULEMESSE
Julemesse til inntekt for det
diakonale arbeidet.
SAMLIVSBRUDD
Kirken i Bærum inviterer til samtalegrupper
for separerte og skilte
som strever med vansker knyttet
til samlivsbrudd.
BESØKSTJENESTE
Menigheten har egen besøkstjeneste
som avlegger hjemmebesøk
til dem som har behov.
MUSIKKANDAKT
Sokneprest og diakon betjener
bo- og behandlingssenteret med
andakter og samtaler.
FOREDRAG
Menigheten inviterer regelmessig
til spennende foredrag og møter.
ONSDAGSMØTER
Det arrangeres onsdagsmøter en
gang i måneden, der forkynnelsen
står i sentrum.
Loppemarked i Jar 2020
Kanskje ikke så overraskende, men «Bærums hyggeligste loppemarked» i Jar
kirke blir ikke gjennomført i år, grunnet utfordringer med smittevern.
Loppekomiteen ønsker å
takke alle som har bidratt
med lopper, praktisk hjelp,
kjøp og salg de siste årene.
Vi er lei oss for at det ikke
blir noe arrangement i år.
Loppemarkedet vårt er viktig
både økonomisk, sosialt og
for miljøet i menigheten vår.
I komiteen gleder vi oss til
å ta fatt på neste års loppemarked.
Vi planlegger for
oktober 2021 med full styrke,
med eller uten behov for
smitteverntiltak. Og til dere
som sitter på «gull-lopper»
nå, ta godt vare på dem!
VI tar veldig gjerne imot
neste år.
Loppekomiteen
KONSERTER
Det arrangeres regelmessig
mange konserter i kirken.
TÅRNFRID-MØTER
For travle kvinner i menigheten.
Et nettverk der det holdes spennende
og aktuelle foredrag.
BIBELGRUPPER
Menigheten har mange aktive
bibelgrupper.
LOPPEMARKED
Hver høst arrangerer menigheten
loppemarked til inntekt for barneog
ungdomsarbeidet.
MENIGHETSBLADET
Menighetsbladet “Kirken på Jar”
kommer med fire nummer i året.
FRIVILLGHETSARBEID
Det er et omfattende frivillig
arbeid i Jar menighet. Årlig arrangeres
det fest for alle frivillige.
VENNSKAP
Menighetens internasjonale utvalg
leder vennskapssamarbeidet
med menigheten i Saku i Estland.
25

DØPTE
Livets gang
Athena Leganger-Bohmann
Gustav Langaard
Ludvik Gjerdingen Brenne
Sebastian Søraa
Filip Kriik Negaard
Benjamin Bergan Heiberg
Camilla Belino Thaulow
Jens Totland Wulfsberg
Olivia Molund Lysén
Maria Døscher
Tobias Nalum-Rusdal
Alma Stokkebokjær
Olivia Stokkebokjær
Nora Wood Hofgaard
Ingrid Smedsrud
Filip Isaksen
Alexander Kjørsvik Vanberg
Jakob Hindhammer Diesen
Helle Winsnes Rørvik
Astrid Victoria Wright
VIEDE
Karoline Ingeborg Berg og Mikael
Jørgensen Horni
Elisabeth Arhei Knudsen og
Morten Løvbugt
DØDE
Ingunn Leistad Moe
Vailet Victoria Corneliussen
Jan Hauge
Rolf Harry Nilsen
Ingrid Margrethe Thaulow
Tore Kjølgaard Fjeld
Anne Margrethe Bergsaker
VIL DU ANNONSERE HER?
Kirken på Jar deles ut til over
4600 husstander i nærmiljøet.
Kontakt oss for en god avtale.
post.jar@kirken.no
Haslumseter Kapell i Bærumsmarka
DÅP I JAR KIRKE?
TA KONTAKT MED KIRKETORGET TLF. 67 500 500 DER DU
KAN SETTES VIDERE TIL MENIGHETENS PRESTER.
ELLER KONTAKT OSS DIREKTE.
Du kan også lese mer på www.jar-menighet.no.
Kombiner en søndagstur i marka
med gudstjeneste kl 12.00
Kapellet eies og drives på frivillig basis av
menigheter i Bærum og Oslo vest.
Ungdomsgrupper fra eiermenighetene
hjelper til ved gudstjenestene og servering
i peisestuen.
Følg med på https://www.haslumseter.no
26

Mette Østby –
menighetens
husmor og
renholder
Hun kom til Jar menighet på
arbeidstrening i januar 2019, med
oppgaver som omfattet innkjøp,
matlaging/baking og dekking/
rydding/oppvask knyttet til ulike
samlinger i menigheten.
Tekst og foto: Jens Kr. Tingvold
Mette har tatt tak og vist initiativ. Hun er
positiv og pålitelig, ordner opp og bidrar
med solid innhold og god kvalitet på
det som blir servert. Innsatsen hennes
har også frigjort ressurser hos ansatte og
blant de frivillige. Hun har også bidratt
på områder utover det som var forventet,
levert salgsartikler til julemarked og marsipankake
til vår medarbeiderfest.
Mette hadde sin første vaskejobb som
16-åring og har arbeidet med renhold i
institusjon. I april i år ble hun fast ansatt
av Kirkelig Fellesråd i Bærum, som renholder
i 25 prosent stilling både i Jar og
Bryn menighet.
I tillegg lønner Jar en 14 prosent stilling,
som husmor. I disse koronatider med
fokus på smittevern er renhold spesielt
viktig. Toalettene vaskes tre ganger i uka,
kontorene og kirkene en gang ukentlig.
Konfirmantenes «hjemmeleir» i kirken
i år medførte mye arbeid for Mette med
vask og opprydding.
Mette er 52 år, har to døtre og bor på
Rykkinn, dyrker grønnsaker og utnytter
bær, sopp m.m. En interesse er å lage
vin av spesielt råstoff, som av syrin og
løvetann.
Hun bruker Facebook for å løfte fram
svake grupper i samfunnet, stå opp mot
urettferdighet og støtte motstanden mot
vindkraftutbygging.
Mette er imponert over menighetens tilbud
til ulike aldergrupper og trives svært
godt i Jar.
Permisjon og vikar
Kapellan Olaf Kind skal ha permisjon
denne høsten – fra 15. september
til 1. desember.
Han vil tilbring det meste av tiden
i Østerdalens skoger – på hytte uten
strøm og vann. - En unik mulighet,
sier Olaf - til å lese og tenke - hogge
ved og la hår og skjegg gro.
Vikar ved tre av høstens gudstjenester
blir Margaret Birkedal Kløw.
Her kan du
betale med
10696
JAR MENIGHET
Vipps-nummer
27

Dialog med jorden
I hele min prestegjerning har
bærekraft og ansvaret for
skaperverket vært viktig for
meg. Når jeg nå sitter og blar i
prekenarkivet mitt, finner jeg
denne setningen i en preken
jeg holdt i Maridalen kapell
i 2004: «Jeg tror ikke at den
økokrisen jorden, er i kan løses
med vitenskap og teknologi
- jeg tror at det er en ny dialog
med jorden som skal til. Vi må
samtale med jorden - ikke herske
over den, men lytte, undre
og gjenkjenne Guds fotavtrykk
og ansikt i skaperverket».
Nå når jeg har kommet til Jar, gleder
jeg meg over at det samme engasjementet
er levende i menigheten.
Jeg hadde et gudstjenesteverksted i
forkant av min innsettelsesgudstjeneste.
Da var grønt utvalg, diakoniutvalg
og internasjonalt utvalg samlet
for å planlegge høsttakkefest. Her
tenker jeg vi ser noen veldig nyttige
sammenkoblinger. Vi må være tjenende
og ydmyke i vår forvalteransvar.
Samtidig må vi lytte til det som skjer
rundt oss av engasjement, også utover
våre menighets og landegrenser.
Greta Thunberg og pave Frans er viktige
stemmer i dag. De maner begge til en
omvendelse.
En dyp indre omvendelse, som både
rommer en ubehagelig erkjennelse av
at det haster, en dyp anger over at vi
utarmer jorda, en inderlig vilje til handling
og lengsel til forandring.
Jeg tror fortsatt på det jeg sa i 2004, om
at vi må samtale med jorden og ikke
herske over den. Og så har jeg et håp
om at Guds barmhjertighet og nåde
også omfatter jordens økosystemer – at
Gud Skaperen bekrefter at det aldri er
for sent.
Britt Aanes Ekhougen
Sokneprest
Bakgrunnsbilde: Plantekasser på kirkebakken ved Jar kirke.