15.10.2020 Views

Bibelen uten filter : Bibelforstålse, kirke og kjønn

AlfsvågefremDet er et grunnleggende trekk ved Bibelen at Gud fram-stilles som giver og mennesket som mottager. Guds ords forsvar for alle menneskers likeverd faller derfor ikke uten videre sammen med vår tids likestillingsideologi. Å hengi seg til en bibelinspirert virkelighetsforståelse betyr derfor at en nærmer seg spørsmålet om alle menneskers likeverd fra en synsvinkel som ikke automatisk gir fortrinnsrett til moderne, liberal protestantisme. Denne boken er et forsøk på å tenke gjennom hva en slik tilnær-ming innebærer. Knut Alfsvåg er professor i systematisk teologi ved VID Misjonshøyskolen i Stavanger. Gud, modernitet og post-modernitet er noen av hans tema som forfatter og fore-dragsholder

AlfsvågefremDet er et grunnleggende trekk ved Bibelen at Gud fram-stilles som giver og mennesket som mottager. Guds ords forsvar for alle menneskers likeverd faller derfor ikke uten videre sammen med vår tids likestillingsideologi. Å hengi seg til en bibelinspirert virkelighetsforståelse betyr derfor at en nærmer seg spørsmålet om alle menneskers likeverd fra en synsvinkel som ikke automatisk gir fortrinnsrett til moderne, liberal protestantisme. Denne boken er et forsøk på å tenke gjennom hva en slik tilnær-ming innebærer.

Knut Alfsvåg er professor i systematisk teologi ved VID Misjonshøyskolen i Stavanger. Gud, modernitet og post-modernitet er noen av hans tema som forfatter og fore-dragsholder

SHOW MORE
SHOW LESS

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

Knut<br />

Alfsvåg<br />

<strong>Bibelen</strong> <strong>uten</strong> <strong>filter</strong><br />

BiBelforståelse, <strong>kirke</strong> <strong>og</strong> <strong>kjønn</strong><br />

efrem


<strong>Bibelen</strong> <strong>uten</strong> <strong>filter</strong>


Knut<br />

Alfsvåg<br />

<strong>Bibelen</strong> <strong>uten</strong> <strong>filter</strong><br />

Bibelforståelse, <strong>kirke</strong> <strong>og</strong> <strong>kjønn</strong><br />

Efrem forlag 2020


© Efrem forlag 2020<br />

Illustrasjon forside: Pixabay<br />

Foto forfatter: Bo Johannes Hermansen<br />

Omslag <strong>og</strong> sats: Øyvind Lerø<br />

Trykk: ScandinavianBook.no<br />

Satt med Minion 11/14<br />

Papir: 100g Munken Print Cream 1,5<br />

ISBN 978-82-92922-69-9<br />

Efrem forlag, Follese<br />

post@efremforlag.no | www.efremforlag.no<br />

Boken er utgitt med støtte fra FBB (For Bibel <strong>og</strong> Bekjennelse).<br />

Bibeltekster er hentet fra Bibel 2011 © Bibelselskapet.<br />

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.<br />

Uten særskilt avtale med Efrem forlag as er enhver eksemplarfremstilling<br />

<strong>og</strong> tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det<br />

er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan<br />

for rettighetshavere til åndsverk.


Innhold<br />

Forord 7<br />

1. Den vanskelige samtalen 9<br />

2. Hva slags bok er <strong>Bibelen</strong>? 18<br />

Det gamle testamente som teol<strong>og</strong>isk <strong>og</strong> litterær tekst 18<br />

Betydningen av Det nye testamente 29<br />

Vår omgang med Bibel-tekstene 37<br />

3. Hovedtrekk ved <strong>Bibelen</strong>s<br />

virkelighetsforståelse 45<br />

Gud 45<br />

Verden 53<br />

Mennesket <strong>og</strong> dets frafall 60<br />

Inkarnasjonen 68<br />

Åpenhetens utfordring <strong>og</strong> medmenneskelighetens<br />

radikalitet 77


4. <strong>Bibelen</strong>s forståelse av <strong>kjønn</strong> <strong>og</strong> samliv 85<br />

Kjønn <strong>og</strong> ekteskap 85<br />

Polygami <strong>og</strong> enslighet 97<br />

Homofili 103<br />

Kan ekteskapsbudet etterleves? 111<br />

5. Å forene det uforenlige – om<br />

kvinner <strong>og</strong> menn i <strong>kirke</strong>n 115<br />

Likeverdige, men ulike 115<br />

Kvinners særpreg <strong>og</strong> oppgaver 120<br />

Aposteltjenesten <strong>og</strong> dens videreføring 124<br />

De alternative argumentasjonsstrategiene <strong>og</strong> en mulig<br />

vei videre 133<br />

6. Å leve med splittelse 140<br />

Litteratur til videre studium 145


Forord<br />

I 2019 var jeg med å gi ut en artikkelsamling om ordinasjon<br />

av kvinner til prestetjeneste. I debatten som fulgte, ble det<br />

pekt på at det manglet nyere bidrag fra skandinaviske forfattere.<br />

Det er en mangel vi som utgivere var vel klar over.<br />

Debatten har i stor grad stått stille siden 1970-tallet i den<br />

forstand at både tilhengere <strong>og</strong> motstandere av ordinasjon<br />

av kvinner stort sett har nøyd seg med å resirkulere gamle<br />

argumenter. Det gjelder etter min oppfatning <strong>og</strong>så den debatten<br />

vi har hatt i høst.<br />

Denne boken er et forsøk på å komme bort fra denne<br />

skyttergravskrigen ved å sette diskusjonen inn i en større<br />

sammenheng. Jeg var selv som teol<strong>og</strong>istudent <strong>og</strong> i flere år<br />

etterpå en overbevist tilhenger av ordningen med ordinasjon<br />

av kvinner, men endret oppfatning. Grunnen var at<br />

jeg fant at nyordningen henger sammen med en oppfatning<br />

av gudsforholdets innhold <strong>og</strong> forutsetninger som ikke<br />

7


er holdbar. Samlivsetikkdebatten fra 1990-tallet av har bestyrket<br />

den oppfatningen. Det er denne helhetsforståelsen<br />

jeg prøver å gjøre rede for i denne boken.<br />

Jeg er vel klar over at mange av synspunktene jeg argumenterer<br />

for i denne boken er kontroversielle, ikke minst<br />

i det <strong>kirke</strong>samfunn jeg selv tilhører, Den norske <strong>kirke</strong>. Reaksjoner<br />

på boken som nøyer seg med å gjøre oppmerksom<br />

på det, oppfatter jeg derfor som lite interessante. Mer<br />

interessant vil det være å få vite hvor de som forsvarer de<br />

nyordninger jeg kritiserer i denne boken, finner svakhetene<br />

i mitt resonnement. På den måten kan vi forhåpentligvis<br />

føre debatten litt videre. Den oppmerksomme leser vil <strong>og</strong>så<br />

se at selv om mine konklusjoner både når det gjelder kvinneprestdebatten<br />

<strong>og</strong> samlivsetikkdiskusjonen ligger nær det<br />

som hevdes av Den romersk-katolske <strong>kirke</strong>, er jeg på andre<br />

punkter kritisk <strong>og</strong>så til deler av den teol<strong>og</strong>i dette <strong>kirke</strong>samfunnet<br />

står for. Forhåpentligvis kan boken på denne måten<br />

<strong>og</strong>så tjene den økumeniske dial<strong>og</strong>.<br />

Takk til dem som har lest gjennom manus <strong>og</strong> kommet med<br />

forslag til forbedringer <strong>og</strong> presiseringer. De første lesere var de<br />

øvrige medlemmene av redaksjonskomiteen for 2019-boken,<br />

som ikke har noe ansvar for denne utover akkurat det. Videre<br />

gjelder det min kone Marit <strong>og</strong> vår datter Ingeborg Marie, som<br />

er flinke til å holde en filosoferende ektemann <strong>og</strong> far fast i det<br />

hverdagslige. Takk <strong>og</strong>så til vår svigersønn Torkel for stimulans<br />

til å få boken skrevet. Forlagets konsulent Dag Øivind Østereng<br />

har <strong>og</strong>så bidratt med verdifulle synspunkter.<br />

30. september 2020<br />

Knut Alfsvåg<br />

8


1. Den vanskelige samtalen<br />

I løpet av de siste seksti årene er det knapt noen spørsmål<br />

som i norsk offentlig debatt har skapt like stort engasjement<br />

som spørsmål knyttet til den teol<strong>og</strong>iske betydningen<br />

av <strong>kjønn</strong>. Først hadde vi debatten om kvinnelige prester<br />

som engasjerte bredt, <strong>og</strong> som <strong>og</strong>så Stortinget deltok i ved<br />

flere anledninger. Denne debatten resulterte i at Den norske<br />

<strong>kirke</strong> brøt med en til da entydig <strong>kirke</strong>lig tradisjon <strong>og</strong><br />

begynte å ordinere kvinner til prestetjeneste. I flere tiår<br />

etter den første ordinasjonen, som skjedde i 1962, var dette<br />

kontroversielt. Noen, men ikke alle fri<strong>kirke</strong>r har fulgt<br />

folke<strong>kirke</strong>ns eksempel. En tilsvarende utvikling har funnet<br />

sted i andre nordeuropeiske folke<strong>kirke</strong>r <strong>og</strong> mange andre<br />

protestantiske <strong>kirke</strong>r. Vi har imidlertid ingen parallell utvikling<br />

innen Den romersk-katolske <strong>og</strong> de ortodokse <strong>kirke</strong>r,<br />

selv om det <strong>og</strong>så der er røster som tar til orde for ordinasjon<br />

av kvinner.<br />

Selv om debatten om dette spørsmålet i noen grad har<br />

stilnet innen folke<strong>kirke</strong>ne, er ikke dermed alle spørsmål<br />

besvart. Hvordan skal vi egentlig forstå dette som har<br />

skjedd? Er det en seier for likestilling <strong>og</strong> likeverd at kvinner<br />

9


endelig har inntatt samme plass som menn i <strong>kirke</strong>n? Hva<br />

betyr det i så fall for vår holdning til den lange periode i<br />

<strong>kirke</strong>ns historie hvor en tenkte helt annerledes om disse<br />

tingene? Tok de grunnleggende feil på dette punkt? Betyr<br />

det at de kanskje <strong>og</strong>så tok grunnleggende feil i andre spørsmål?<br />

Og hvordan skal vi tenke om vårt forhold til de <strong>kirke</strong>r<br />

som ikke ordinerer kvinner, enten det er store <strong>kirke</strong>r, hvor<br />

flertallet av verdens kristne befinner seg, eller små protestantiske<br />

fri<strong>kirke</strong>r? Ikke alle er så små heller, forresten, det<br />

fins protestantiske <strong>kirke</strong>r med millioner av medlemmer<br />

som er klart avvisende til tanken om ordinasjon av kvinner.<br />

Betyr det at de som befinner seg i <strong>kirke</strong>r som ordinerer<br />

kvinner, har skjønt noe de andre ikke har skjønt? Skal de<br />

andre i så fall betraktes med vennlig overbærenhet inntil<br />

sannhetens lys går opp <strong>og</strong>så for dem? Eller er det de som<br />

har forstått noe likestillingens <strong>og</strong> kvinneprest-reformens<br />

tilhengere ikke har forstått? Hvordan skal idealet om <strong>kirke</strong>lig<br />

samhold <strong>og</strong> fellesskap praktiseres i en tid hvor <strong>kirke</strong>r<br />

går ulike veier i et spørsmål hvor de stod sammen inntil for<br />

få tiår siden?<br />

Problemstillingen skjerpes når vi trekker inn spørsmålet<br />

om <strong>kjønn</strong> <strong>og</strong> ekteskap. Inntil ganske nylig var det allmenn<br />

enighet om at ekteskap var en relasjon mellom én mann<br />

<strong>og</strong> én kvinne. Polygami var en kjent problemstilling som<br />

kunne by på store praktiske utfordringer hvor <strong>kirke</strong>n skulle<br />

vinne fotfeste i en kultur hvor polygami var akseptert, men<br />

ble – <strong>og</strong> blir – i sammenhenger som er preget av kristen<br />

ekteskapstenkning, vurdert som uforenlig med tanken om<br />

menns <strong>og</strong> kvinners likeverd. Uforpliktende seksuelle relasjoner<br />

har alltid vært et kjent fenomen, men det er langt<br />

10


mellom dem som har ment at de skulle gis sosial <strong>og</strong> <strong>kirke</strong>lig<br />

anerkjennelse på linje med ekteskap. Seksuelle relasjoner<br />

mellom mennesker av samme <strong>kjønn</strong> er <strong>og</strong>så noe det<br />

ser ut til at vi har hatt i alle kulturer med varierende grad<br />

av sosial anerkjennelse. De siste 20-30 årene har vi imidlertid<br />

en økende grad av sosial <strong>og</strong> <strong>kirke</strong>lig aksept for at slike<br />

relasjoner burde gis anerkjennelse på linje med ekteskapet<br />

mellom mann <strong>og</strong> kvinne. Det førte til at det i Norge fra<br />

2009 ble mulig å inngå ekteskap mellom to mennesker av<br />

samme <strong>kjønn</strong>, <strong>og</strong> i 2017 ble det etter vedtak i Kirkemøtet<br />

åpnet <strong>og</strong>så for <strong>kirke</strong>lig vigsel av like<strong>kjønn</strong>ede. Også her har<br />

vi hatt en tilsvarende utvikling i flere andre land i Vesten.<br />

Også dette er noe nytt i den forstand at det knapt fins presedens<br />

for aksept for like<strong>kjønn</strong>ede forhold på linje med ekteskap<br />

mellom kvinne <strong>og</strong> mann i noen kulturer.<br />

Det er særlig to argumenter som har blitt anført til forsvar<br />

for ekteskap mellom like<strong>kjønn</strong>ede. Seksualiteten er en<br />

viktig del av vår identitet. Manglende anerkjennelse av homofiles<br />

(<strong>og</strong> etter hvert <strong>og</strong>så bifiles <strong>og</strong> transpersoners) seksualitet<br />

oppleves derfor diskriminerende. Dess<strong>uten</strong> er det<br />

blitt anført at på samme måte som når det gjelder forholdet<br />

mellom mann <strong>og</strong> kvinne, så kan ekteskapet gi stabile<br />

rammer <strong>og</strong>så for den like<strong>kjønn</strong>ede seksualiteten. På den<br />

måten kan en unngå det problematiske med de ustabile <strong>og</strong><br />

uforpliktende relasjonene. Dette argumentet lar seg imidlertid<br />

ikke anvende på samme måte når det gjelder bifile <strong>og</strong><br />

transpersoner.<br />

Det fins imidlertid <strong>og</strong>så viktige motargumenter. Vi har<br />

her å gjøre med et fenomen som ikke bare mangler <strong>kirke</strong>lig,<br />

men <strong>og</strong>så kulturell presedens. Dess<strong>uten</strong> innebærer det<br />

11


– i den grad man aksepterer at homofile ekteskap <strong>og</strong>så har<br />

rett til å få barn – at man gir voksne en prinsipiell rett til å<br />

skille barn fra deres biol<strong>og</strong>iske opphav. Bruddet med tradisjonen<br />

er derfor enda mer markert når det gjelder like<strong>kjønn</strong>ede<br />

ekteskap, enn når det gjelder kvinnelige prester.<br />

Det er derfor ikke slik at avvisning av det like<strong>kjønn</strong>ede<br />

ekteskap automatisk medfører avvisning av ordinasjon av<br />

kvinner til prestetjeneste.<br />

De to debattene har imidlertid <strong>og</strong>så en del parallelle<br />

trekk. Også like<strong>kjønn</strong>et ekteskap er en nyordning <strong>uten</strong><br />

forankring i <strong>kirke</strong>ns historie, <strong>og</strong> den virker splittende både<br />

internt i de <strong>kirke</strong>r som innfører den nye ordningen, <strong>og</strong> <strong>kirke</strong>ne<br />

imellom. I Den norske <strong>kirke</strong> har vi nå to ordninger<br />

for ekteskapsinngåelse. Mange prester reserverer seg mot<br />

å ta den nye i bruk, samtidig som det er noen som ønsker<br />

å bruke den nye ordningen ved alle vielser. Begge ordninger<br />

har imidlertid full <strong>kirke</strong>lig legitimitet. Det betyr at det<br />

i Den norske <strong>kirke</strong> i dag er mulig å hevde, med støtte fra<br />

Bispemøtet <strong>og</strong> Kirkemøtet, både at ekteskapet er en ordning<br />

bare for mann <strong>og</strong> kvinne, <strong>og</strong> at det <strong>og</strong>så er en ordning<br />

for mennesker av samme <strong>kjønn</strong>. Begge oppfatninger<br />

har samme rett til å komme til uttrykk i sjelesorg, prekener<br />

<strong>og</strong> <strong>kirke</strong>lig undervisning. Det er ikke lett å praktisere<br />

dette på en måte som både gir rom for alle <strong>og</strong> fremmer<br />

<strong>kirke</strong>lig fellesskap. Samtidig har mange påpekt at den nye<br />

ekteskapsforståelsen er minst like økumenisk splittende<br />

store kvinneprestreformen. Burde vi ikke i en tid hvor det<br />

faktisk har skjedd en reell tilnærming <strong>kirke</strong>ne imellom,<br />

heller være opptatt av det som samler enn å innføre nye<br />

splittende praksiser?<br />

12


Læremessig uenighet er ikke noe nytt i den kristne <strong>kirke</strong>.<br />

Det har den levd med siden aposteltiden. Men noen<br />

slike debatter er mer krevende enn andre. Hva diskusjonen<br />

om <strong>kjønn</strong> <strong>og</strong> teol<strong>og</strong>i angår, er det minst to trekk ved<br />

den som gjør den vanskelig. For det første er dette en debatt<br />

som mer enn mange andre <strong>kirke</strong>lige debatter berører<br />

enkeltmennesker personlig. Kvinner opplever seg kalt til<br />

prestetjeneste, <strong>og</strong> tjenesten gir dem meningsfylte oppgaver<br />

der de får brukt seg selv på en god måte. I en slik situasjon<br />

er det lett å oppfatte argumenter mot denne ordningen<br />

som utfordrende <strong>og</strong> sårende, selv om de ikke er ment slik.<br />

Homofile har i mange sammenhenger opplevd baktalelse<br />

<strong>og</strong> mobbing. Argumenter mot ordningen med like<strong>kjønn</strong>ede<br />

ekteskap kan da oppleves som et ønske om å tvinge<br />

dem tilbake til slike diskriminerende situasjoner. Samtidig<br />

opplever mange som problematiserer nyordningene at<br />

<strong>og</strong>så deres motiver blir trukket i tvil. De finner ikke gode<br />

argumenter for de nye ordningene, men har ikke noe ønske<br />

om å krenke eller diskriminere hverken kvinner eller<br />

homofile.<br />

For det andre er dette i svært liten grad en debatt om<br />

forståelsen av sentrale bibeltekster. Dette er spesielt for<br />

denne diskusjonen i forhold til mange andre debatter.<br />

Vanligvis står forståelsen av de mest relevante bibeltekstene<br />

i sentrum når det gjelder læredebatter i <strong>kirke</strong>n. Slik var<br />

det i old<strong>kirke</strong>n, hvor uenigheten i stor grad dreide seg om<br />

forståelsen av Jesu person, <strong>og</strong> på reformasjonstiden, hvor<br />

blant annet frelsesoppfatningen <strong>og</strong> sakramentlæren var<br />

sentrale problemstillinger. Dette gjelder imidlertid i liten<br />

grad debattene knyttet til spørsmål om <strong>kjønn</strong> <strong>og</strong> teol<strong>og</strong>i.<br />

13


Her er de fleste enige om at tekstene i seg selv er nokså entydige.<br />

Jesus hadde en indre kjerne av disipler eller apostler<br />

som bestod av bare menn, <strong>og</strong> det var i nærvær av disse han<br />

innstiftet <strong>kirke</strong>ns (viktigste) sakramenter, dåp <strong>og</strong> nattverd.<br />

Det er ingen tvil om at det er slik dette er framstilt i de<br />

aktuelle tekstene. Dette ble av apostlene oppfattet som et<br />

forpliktende mønster i den forstand at de innsatte menn til<br />

forsamlingsledere, <strong>og</strong> Paulus argumenterer prinsipielt for<br />

at det er slik det skal være. Riktignok gis kvinner viktige<br />

oppdrag i Det nye testamente (NT) inkludert det oppdrag<br />

å være de første vitner om Jesu oppstandelse. NT er slik sett<br />

ikke generelt kvinneundertrykkende. Det er likevel ingen<br />

tvil om hva Jesus gjorde <strong>og</strong> apostlene praktiserte. Det er<br />

heller ingen tvil om at det er Jesu forbilde som lå til grunn<br />

for den praksis med ulike tjenester for kvinner <strong>og</strong> menn<br />

som ble etablert i de første kristne menigheter, <strong>og</strong> som med<br />

få unntak ble oppfattet som normativ inntil for få år siden.<br />

Bildet er om mulig enda mer entydig når det gjelder sex<br />

mellom mennesker av samme <strong>kjønn</strong>, som avvises i <strong>Bibelen</strong><br />

overalt hvor dette fenomenet omtales. De gammeltestamentlige<br />

tekster som berører temaet direkte, er ikke de<br />

viktigste. Det er et sentralt poeng i NT at en i den kristne<br />

<strong>kirke</strong> ikke skal anvende gammeltestamentlige tekster som<br />

normative uavhengig av hvordan Jesus <strong>og</strong> apostlene bruker<br />

dem. Like<strong>kjønn</strong>et sex er imidlertid omtalt tre ganger <strong>og</strong>så i<br />

NT, <strong>og</strong> hver gang med en entydig avvisning (Rom 1,26-27;<br />

1 Kor 6,9 <strong>og</strong> 1 Tim 1,10). Evangelienes Jesus omtaler aldri<br />

like<strong>kjønn</strong>ede forhold direkte. Men han tar i sin undervisning<br />

om ekteskapet helt klart utgangspunkt i en forståelse<br />

av ekteskapet som en ordning som gjelder mann <strong>og</strong> kvinne,<br />

14


<strong>og</strong> betrakter manglende evne til å gjennomføre samleie<br />

med en av motsatt <strong>kjønn</strong> som diskvalifiserende for ekteskap<br />

(Matt 19,12). Det Jesus <strong>og</strong> Paulus primært er opptatt<br />

av i sin ekteskapsundervisning, er å verne om ekteskapets<br />

integritet ved å avvise alle former for seksuell aktivitet som<br />

finner sted <strong>uten</strong>for ekteskapets ramme. Ingen av dem er<br />

her spesielt opptatt av sex mellom mennesker av samme<br />

<strong>kjønn</strong>. Det er likevel helt klart noe de ser som uakseptabelt.<br />

Alternativet til ekteskap mellom mann <strong>og</strong> kvinne er<br />

for dem begge seksuell avholdenhet, et alternativ de <strong>og</strong>så<br />

gjerne anbefaler.<br />

Denne bibelske entydigheten gjør at diskusjonen om<br />

forholdet mellom <strong>kjønn</strong> <strong>og</strong> teol<strong>og</strong>i fort blir en diskusjon<br />

som er mer opptatt av <strong>Bibelen</strong>s betydning enn av <strong>Bibelen</strong>s<br />

innhold. Vi vet hva <strong>Bibelen</strong> sier om menighetsledelse <strong>og</strong><br />

like<strong>kjønn</strong>ede forhold. Men hva betyr det? Svaret på det<br />

spørsmålet henger sammen med omfattende <strong>og</strong> grunnleggende<br />

spørsmål om hva vi skal tenke om <strong>Bibelen</strong>, hvilken<br />

autoritet den har, <strong>og</strong> hvordan vi som bibellesere på en ansvarlig<br />

måte kan omgås med dens innhold. Dette er spørsmål<br />

av sentral betydning både for alle som oppfatter seg<br />

selv som kristne, <strong>og</strong> for alle som befinner seg i en kulturell<br />

kontekst preget av påvirkning fra de bibelske tekstene (<strong>og</strong><br />

det gjør i dag alle mennesker som kan lese <strong>og</strong> skrive). For<br />

mange er svaret på slike spørsmål <strong>og</strong>så svært vesentlige for<br />

egen identitet <strong>og</strong> selvforståelse, <strong>og</strong> det gjelder uavhengig av<br />

om en for sin egen del er positiv eller avvisende til nyordningene.<br />

Selv om diskusjonen om <strong>kjønn</strong> <strong>og</strong> teol<strong>og</strong>i er mest<br />

eksistensielt relevant for kvinnelige prester <strong>og</strong> homofile,<br />

blir den på denne måten ganske raskt til en debatt med<br />

15


stor personlig betydning for mange flere.<br />

Dette er en viktig grunn til at debatten om <strong>kjønn</strong> <strong>og</strong><br />

teol<strong>og</strong>i fort blir så krevende å forholde seg til. For svært<br />

mange mennesker dreier den seg om ting de oppfatter som<br />

helt sentrale for forståelsen av hvem de er, enten det gjelder<br />

identitet knyttet til <strong>kirke</strong>lig tjeneste, seksuell orientering eller<br />

trosbekjennelse. Derfor hjelper det ikke å si at debatten<br />

gjelder mye mer perifere spørsmål enn diskusjoner om<br />

dåpssyn <strong>og</strong> frelsesforståelse. Påpekningen er fra en side sett<br />

helt på sin plass. Homofile er en relativt liten minoritet i<br />

befolkningen, <strong>og</strong> kvinnelige prester en enda mindre. Men<br />

de spørsmål deres eksistens utfordrer oss til å ta stilling til,<br />

berører grunnleggende spørsmål for alle mennesker: Finnes<br />

Gud? Har Gud åpenbart seg? Finner vi den åpenbaringen<br />

i <strong>Bibelen</strong>? Hva betyr i så fall det for den måten jeg<br />

lever mitt liv?<br />

Bibeltekstene reflekterer på mange måter den kontekst<br />

de er blitt til i – det gjør alle språklige ytringer – samtidig<br />

som de hevder å bringe tidløs innsikt av stor verdi for alle<br />

mennesker. Dette er alle kristne <strong>og</strong> svært mange andre i<br />

prinsippet enige i. Det er få som vil hevde at Bergprekenen<br />

<strong>og</strong> det dobbelte kjærlighetsbud ikke er viktige tekster<br />

i etikkens historie. Men hva betyr det for oss når det vi<br />

finner i de bibelske tekstene kommer på kant med viktige<br />

verdier i samtidskulturen?<br />

Skal vi komme videre i debatten om <strong>kjønn</strong> <strong>og</strong> teol<strong>og</strong>i,<br />

må vi derfor gi rom for diskusjonen om bibeltolkning <strong>og</strong><br />

bibelautoritet. Det ønsker jeg å gjøre i denne boken. De<br />

første kapitlene handler derfor i liten grad om spørsmål<br />

knyttet til <strong>kjønn</strong>. I stedet drøfter jeg spørsmål knyttet til<br />

16


ibelforståelse <strong>og</strong> bibelbruk. Hva slags bok er <strong>Bibelen</strong>? Den<br />

har åpenbart en lang tilblivelseshistorie, men for oss foreligger<br />

den som en ferdig, forholdsvis klart avgrenset enhet.<br />

Hvordan presenterer den seg for oss, <strong>og</strong> hva er det den prøver<br />

å si? Hva har den å si om oss? Betyr det den har å si om<br />

oss noe for den måten vi leser <strong>Bibelen</strong> på?<br />

Enhver bok har en identitet som gjenspeiles i denne<br />

bokens særpregede kombinasjon av form <strong>og</strong> innhold. Leser<br />

vi en bok som en roman, oppfatter vi dens budskap<br />

på en annen måten enn om vi leser den som en rapport,<br />

<strong>og</strong> forholder oss til den deretter. Noen litterære ytringer<br />

er viktige fordi de forteller oss om hva som skjedde, mens<br />

andre er viktige fordi de forteller oss hvordan verden er.<br />

Noen framfører sitt budskap direkte, mens andre har en<br />

mer indirekte <strong>og</strong> tvetydig form, fordi det er denne formen<br />

som best svarer til det de ønsker å si. Hvordan plasserer<br />

<strong>Bibelen</strong> seg selv innen dette mangfoldet, <strong>og</strong> hvordan bør vi<br />

forholde oss til den slik at egenarten i dens budskap kommer<br />

best mulig til uttrykk? Slike spørsmål er det de første<br />

kapitlene i denne boken vil prøve å avklare. Bevæpnet med<br />

den innsikten vil jeg i de siste kapitlene komme tilbake til<br />

forståelsen av <strong>kjønn</strong> i mer avgrenset mening. Kanskje det<br />

da vil være mulig å komme videre i denne tilsynelatende så<br />

fastlåste diskusjonen?<br />

17


2. Hva slags bok er <strong>Bibelen</strong>?<br />

Det gamle testamente som teol<strong>og</strong>isk <strong>og</strong><br />

litterær tekst.<br />

<strong>Bibelen</strong> foreligger for oss som en samling av ulike bøker av<br />

varierende lengde <strong>og</strong> innhold. Den er tydelig delt i to, Det<br />

gamle testamente (GT), som svarer til den Bibel som er hellig<br />

skrift i jødedommen, <strong>og</strong> Det nye testamente. Det er en<br />

viss uenighet om GTs omfang – det GT som brukes av romersk-katolske<br />

<strong>og</strong> ortodokse kristne, har flere skrifter enn<br />

det som brukes av jøder <strong>og</strong> protestanter. Uenigheten om<br />

GTs omfang spiller vanligvis liten rolle i diskusjonen om<br />

lærespørsmål, <strong>og</strong> jeg kommer derfor ikke til å gå nærmere<br />

inn på den her. Hva NT angår, har det <strong>og</strong>så her vært en viss<br />

debatt om nøyaktig hvilke skrifter som hører med, men her<br />

opererer alle i praksis med den samme skriftsamlingen.<br />

Todelingen i GT <strong>og</strong> NT har imidlertid direkte relevans<br />

18


for vår jakt på bibelske utsagn som kan si noe om <strong>Bibelen</strong>s<br />

betydning. Forfatterne av de skrifter som inngår i NT, kjente<br />

bare det vi nå kaller GT. De kan derfor vanskelig uttale<br />

seg om den skriftsamlingen vi kjenner, for den kjente ikke<br />

de. Når de skal si noe prinsipielt om <strong>Bibelen</strong>, uttaler de seg<br />

derfor bare om GT. Det er altså bare det vi i dag kaller GT<br />

som forelå som hellig skrift for de første kristne, <strong>og</strong> som<br />

derfor er det som i NT omtales som Skriften. I dag betraktes<br />

gjerne NT som det viktigste autoritative dokument for<br />

kristne, mens GTs stilling iblant er omstridt. Opprinnelig<br />

var det omvendt. GT var den selvfølgelige autoritet, mens<br />

det var status <strong>og</strong> posisjon for de skrifter som hører til det vi<br />

i dag kaller NT, som måtte forsvares.<br />

Om GT har imidlertid NTs hovedpersoner viktige <strong>og</strong> interessante<br />

ting å si. Den viktigste person i NT er utvilsomt<br />

Jesus. Ifølge evangelienes framstilling, <strong>og</strong> det er den som er<br />

interessant for oss, uttalte han seg flere ganger om GTs innhold<br />

<strong>og</strong> betydning. Johannesevangeliet forteller i kapittel<br />

fem om en samtale i Jerusalem mellom Jesus <strong>og</strong> noen andre<br />

jøder. Samtalens utgangspunkt er at Jesus har helbredet<br />

på sabbaten. Han har altså ifølge dem han her samtaler<br />

med, handlet i strid med det gammeltestament lige forbudet<br />

mot arbeid på sabbaten. Jesus er uenig i denne tolkningen.<br />

Det skyldes ikke at han bestrider GTs autoritet, men<br />

at han forstår denne annerledes enn sine samtalepartnere.<br />

«Dere gransker skriftene (altså det vi kaller GT), for dere<br />

mener at dere har evig liv i dem – men det er de som vitner<br />

om meg,» sier han (Joh 5,39).<br />

Jesus bestrider altså ikke at GT er en kilde til evig liv,<br />

men han mener at en ikke finner denne kilden ved å lese<br />

19


GT først <strong>og</strong> fremst som en samling lovbud. GTs viktigste<br />

funksjon er tvert imot å framstille <strong>og</strong> begrunne en forståelse<br />

av Jesu egen person <strong>og</strong> hans autoritet. Leser man GT<br />

rett, mener altså Jesus, bekrefter det hans rett til å gi en autoritativ<br />

fortolkning av GT i strid med tradisjonen. «Hadde<br />

dere trodd Moses (som er den sentrale person i GT), hadde<br />

dere <strong>og</strong>så trodd meg», sier han. «For det er meg han har<br />

skrevet om» (v. 46). GT er altså slik Jesus ser det, et hellig<br />

skrift med stor betydning, men det brukes bare etter sin<br />

hensikt om det leses på en bestemt måte: Det bekrefter <strong>og</strong><br />

bevitner Jesu autoritet <strong>og</strong> betydning.<br />

Dermed antyder Jesus at han ser på seg selv som den<br />

Frelser eller Messias de gammeltestamentlige profetier vitner<br />

om. I andre sammenhenger sier han det nokså direkte.<br />

En av de mest interessante fortellingene om dette har vi i<br />

Matteusevangeliet i kapittel elleve. Der hører vi om døperen<br />

Johannes, som sitter i fengsel fordi han har kritisert<br />

herskerens lettvinte omgang med det sjette bud. Han sender<br />

sine disipler til Jesus med følgende spørsmål: «Er du<br />

den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» (Matt<br />

11,3). Jesus svarer ved å be disiplene gå tilbake til Johannes<br />

<strong>og</strong> fortelle om hva det er de hører <strong>og</strong> ser Jesus gjøre. Og så<br />

beskriver han det selv ved å sette sammen tre av Messiasprofetiene<br />

fra Jesaja-boken: «Blinde ser, <strong>og</strong> lamme går,<br />

spedalske renses, <strong>og</strong> døve hører, døde står opp, <strong>og</strong> evangeliet<br />

forkynnes for fattige» (v. 5). Jesus setter altså med stor<br />

frimodighet sammen GTs Messias-profetier <strong>og</strong> sin egen<br />

virksomhet, <strong>og</strong> mener med krav på troverdighet <strong>og</strong> i øyenvitners<br />

nærvær å kunne påstå at det profetiene beskriver,<br />

er akkurat det han gjør.<br />

20


Jesus mener altså om seg selv både at han oppfyller de<br />

gammeltestamentlige profetier, <strong>og</strong> at dette gir ham autoritet<br />

til å tolke GT på en måte som avviker fra den som<br />

var allment akseptert blant jøder i hans samtid. Denne nye<br />

GT-tolkning dreier seg ikke bare om kritikk av det Jesus<br />

mente var en vilkårlig <strong>og</strong> kontekstløs tolkning av moralbud.<br />

Den dreier seg <strong>og</strong>så om en ny måte å forstå Messias-profetiene<br />

på. Dette blir tydelig i den sammenfatning av<br />

Jesu bibellesning vi får i Lukas 24, i fortellingen om disiplene<br />

på vei til Emmaus påskedag. Slik evangeliet framstiller<br />

det, kommer den oppstandne Jesus <strong>og</strong> slår følge med dem.<br />

Underveis får de en fortolkning av GT de tilsynelatende<br />

ikke hadde tenkt på før. Jesus viser dem nemlig hvordan<br />

GT, lest slik han utlegger det, handler om hans egen lidelse,<br />

død <strong>og</strong> oppstandelse: «‘Så uforstandige dere er, <strong>og</strong> så trege<br />

til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide<br />

dette <strong>og</strong> så gå inn til sin herlighet?’ Og han begynte å utlegge<br />

for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra<br />

Moses av <strong>og</strong> hos alle profetene» (Luk 24,25–27).<br />

Jesus mener altså at det ikke bare er hans gjerning som<br />

undergjører <strong>og</strong> predikant som er foreskrevet i GT; det<br />

samme gjelder <strong>og</strong>så hans lidelse, død <strong>og</strong> oppstandelse.<br />

Dette finner han i alle de gammeltestamentlige skriftene,<br />

både hos Moses <strong>og</strong> profetene. Jødene delte (<strong>og</strong> deler) sin<br />

Bibel i tre deler: Moses (eller Loven, det vil si de fem Mosebøkene),<br />

profetene (som i tillegg til det vi oppfatter som<br />

profetskrifter <strong>og</strong>så omfatter de historiske framstillingene<br />

fra Josvas bok til Andre Kongebok) <strong>og</strong> skriftene (de poetiske<br />

skriftene, Krønikebøkene <strong>og</strong> bøkene om Rut, Ester,<br />

Esra, Nehemja, Daniel <strong>og</strong> Job). Hver enkelt av disse delene<br />

21


formidler altså etter Jesu oppfatning en forståelse av at<br />

Messias måtte lide, dø <strong>og</strong> oppstå til nytt liv. Påskeukens<br />

begivenheter er allerede beskrevet i GT. Det er ikke så vanskelig<br />

for oss å forstå hva Jesus her tenkte på. At veien går<br />

gjennom lidelse til herlighet, er et svært sentralt motiv i<br />

GT (jf. f.eks. Sal 22, som Jesus siterte fra da han hang på<br />

korset), <strong>og</strong> muligheten for en framtid bortenfor døden antydes<br />

både i Salmene (16,10) <strong>og</strong> i Jobs bok (19,25–26). Jesaja<br />

53 ble en kjernetekst for denne forståelsen av GT.<br />

Dette kom på flere måter til å bli bestemmende for den<br />

holdning til GT vi finner hos de andre sentrale personer <strong>og</strong><br />

forfattere i NT. For det første delte de Jesu oppfatning av<br />

GT som hellig skrift. For jødekristne, som bevarte mye av<br />

sin jødiske identitet <strong>og</strong>så som kristne, var det en selvfølge,<br />

men det ser ut til at det var like selvfølgelig for ikke- jødiske<br />

kristne. I første halvdel av det 2. århundre møter vi riktignok<br />

en kristen, Markion (ca. 85–ca. 160), som avviste<br />

GT som hellig skrift, men resultatet av den debatten dette<br />

forårsaket, var at GTs stilling som hellig skrift <strong>og</strong>så for<br />

ikke-jødiske kristne ble befestet <strong>og</strong> bedre begrunnet.<br />

For det andre delte de Jesu oppfatning av at GT var en<br />

bok som bevitnet <strong>og</strong> bekreftet Jesu stilling som den lovede<br />

Messias. Å formidle en slik forståelse av GT var derfor<br />

svært sentralt i den tidlige kristne forkynnelse for jøder.<br />

Det ser vi både i de prekener vi finner i Apostelgjerningene,<br />

f.eks. Peters tale på pinsedag gjengitt i Apg 2,14–36, <strong>og</strong><br />

i brevene i NT – tenk bare på Hebreerbrevet. For det tredje<br />

styrte dette forventningen om hva de ville finne i GT som<br />

formidling av guddommelig åpenbaring. Poenget var ikke<br />

primært å finne forskrifter for hva som skulle gjøres <strong>og</strong><br />

22


ikke gjøres, men å gi en Jesus-sentrert bibelutleggelse som<br />

kunne nære lære <strong>og</strong> liv i de kristne menighetene.<br />

Dette siste poenget er reflektert både i den bruk av GT<br />

vi finner hos apostlene, <strong>og</strong> i de prinsipielle utsagn om GT<br />

vi der har, <strong>og</strong> som er tydeligst i Paulus-skriftene. «Alt som<br />

før er skrevet», sier Paulus i Romerbrevet 15, <strong>og</strong> her tenker<br />

han på GT, «er skrevet for at vi skal lære av det.» I denne<br />

påstanden er det ikke noe oppsiktsvekkende; det ville – <strong>og</strong><br />

vil – enhver lovkyndig jøde være enig i. Men fortsettelsen<br />

er særpreget: «Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet <strong>og</strong><br />

trøst som skriftene gir» (v. 4). GT-skriftene gir altså ikke<br />

primært hverken innsikt eller moralbud. De gir tålmodighet<br />

(utholdenhet, hypomoné) <strong>og</strong> trøst (oppmuntring,<br />

paráklesis). De endrer altså menneskers holdninger på en<br />

slik måte at det skapes håp, noe Paulus åpenbart forstår<br />

som en konsekvens av den Jesus-sentrerte lesningen av<br />

tekstene. De handler jo om en Frelser som seiret gjennom<br />

motgang. På tilsvarende måte står det i Første Korinterbrev<br />

10 om utferden fra Egypt: «Disse hendelsene er advarende<br />

eksempler for oss» (v. 6). Det ordet som er oversatt<br />

med «advarende eksempel», er týpos, som betyr mønster<br />

eller forbilde. Poenget er altså at kristne lesere skal finne<br />

seg selv igjen i den gammeltestamentlige teksten, som slik<br />

leses som trøst eller advarsel alt etter tekstens innhold <strong>og</strong><br />

leserens situasjon.<br />

Sammenfattende heter det om dette i Andre Timoteusbrev<br />

3: «Hver bok i Skriften (eller «hele Skriften», pâsa<br />

graphḕ) er innblåst av Gud <strong>og</strong> nyttig til opplæring, tilrettevisning,<br />

veiledning <strong>og</strong> oppdragelse i rettferd» (v. 16). Den<br />

beånding som mennesket mottok da det ble skapt (1 Mos<br />

23


2,7), tillegges her skriftene i GT. Derved settes de i stand til<br />

å formidle gudskontakt på en måte som oppfattes som direkte<br />

relevant for lesernes livsførsel. I dette inngår elementer<br />

av innsikt («opplæring», didaskalía), men den aktuelle<br />

betydning er påfallende sterkt understreket. Tekstene har<br />

først <strong>og</strong> fremst med menneskers gudsrelasjon <strong>og</strong> livsførsel<br />

å gjøre. Jesus-sentrert GT-lesning forstår tekstene som<br />

formidling av holdninger med stor betydning for lesernes<br />

handlinger.<br />

Kristnes holdning til GT er på denne måten etter Jesu<br />

forbilde tydelig profilert i forhold til enkelte alternative<br />

oppfatninger. For det første oppfattes GT i NT ikke primært<br />

som en lovbok. Jesus <strong>og</strong> apostlene er selvsagt klar<br />

over at det er lover <strong>og</strong> moralbud i GT, <strong>og</strong> de gjør i mange<br />

sammenhenger direkte bruk av det i sin undervisning. Her<br />

kan vi tenke på Jesu bruk av GT i Bergprekenen inkludert<br />

hans påstand om at han ikke kom for å oppheve, men for å<br />

oppfylle Loven (Matt 5,17). Det samme gjelder det dobbelte<br />

kjærlighetsbud, som er satt sammen av ordrette GT- sitater<br />

(Matt 22,37–39), <strong>og</strong> den aktualiserende utleggelsen av de<br />

ti bud for kristne vi finner i Første Timoteusbrev (1,9–10).<br />

Men de er mye mer opptatt av de trekk i GT-tekstene som<br />

kan utlegges som profetier om Messias <strong>og</strong> hans vei gjennom<br />

lidelse <strong>og</strong> død til oppstandelse <strong>og</strong> seier, <strong>og</strong> av de fortellinger<br />

som kan utlegges som forbilder eller advarsler for<br />

kristne. Det er to testamenter, men én Gud. Gudserfaringer<br />

<strong>og</strong> gudsåpenbaringer i den gamle pakt er derfor av stor<br />

betydning i den nye, <strong>og</strong> utforskes systematisk av den nye<br />

pakts forfattere med henblikk på denne betydningen. Det<br />

er på denne måten de leser GT.<br />

24


Dette innebærer for det andre at den nytestamentlige<br />

GT-lesningen heller ikke oppfatter GT primært som en<br />

historiebok. Mange tekster i GT forteller om ting som har<br />

skjedd, <strong>og</strong> både Jesus <strong>og</strong> apostlene refererer ved ulike anledninger<br />

til bestemte begivenheter GT-tekstene forteller<br />

om. Men vekten ligger alltid på disse fortellingenes aktuelle<br />

betydning. Når Jesus referer til fortellingen om Adam <strong>og</strong><br />

Eva, gjør han det for å si noe om ekteskapets betydning i en<br />

samtidskontekst (Matt 19,4–6). Når han referer til fortellingen<br />

om David som spiste skuebrødene, gjør han det for<br />

å lære sine tilhørere om det rette forhold til Loven (Matt<br />

12,3–4), <strong>og</strong> når han refererer til fortellingen om tornebusken,<br />

gjør han det for lære dem at Gud er Herre over døden<br />

(Matt 22,32). Paulus’ tilsvarende bruk av fortellingen om<br />

utgangen fra Egypt (1 Kor 10,6) har jeg alt vært inne på.<br />

Formidling av faktakunnskap om fortidige begivenheter<br />

har i NT aldri egenverdi. De er bare interessante i den grad<br />

de kan lære tilhørere eller lesere noe de trenger for sitt liv<br />

med Gud <strong>og</strong> med hverandre. De er med andre ord nyttige<br />

til «tilrettevisning, veiledning <strong>og</strong> oppdragelse i rettferd».<br />

NT oppfatter altså ikke GT primært som lovtekst eller<br />

historisk kilde, selv om GT inneholder elementer av begge<br />

deler. Vi kommer derfor nærmere en kristen forståelse<br />

av GT om vi sier at NT primært ser på GT som en litterær<br />

tekst. På samme måte som annen litteratur refererer<br />

GTs tekster til ikke-språklig virkelighet. Dikt <strong>og</strong> romaner<br />

vil normalt lære oss noe om vår situasjon i verden <strong>og</strong> om<br />

hvordan vi forholder oss til hverandre. Den ikke-språklige<br />

virkelighet GT refererer til <strong>og</strong> sier noe om, har primært å<br />

gjøre med to ulike, men beslektede forhold. GT-tekstene<br />

25


vil, slik Jesus <strong>og</strong> apostlene utlegger dem, fortelle oss om<br />

Messias-skikkelsens status <strong>og</strong> virke, <strong>og</strong> de vil fortelle oss om<br />

vår gudsrelasjon <strong>og</strong> vårt forhold til hverandre <strong>og</strong> til verden.<br />

Både poetiske tekster, lovtekster <strong>og</strong> historiske fortellinger<br />

brukes som litterære virkemidler. Men mens de poetiske<br />

<strong>og</strong> profetiske tekstene formidler sin teol<strong>og</strong>isk interessante<br />

referanse nokså direkte, gjør lovtekstene <strong>og</strong> fortellingene<br />

det mer indirekte. Som utlagt i NT vil derfor GT ikke primært<br />

informere oss om hvilke lovbud som gjaldt i Israel i<br />

gammel tid, eller hvordan de politiske <strong>og</strong> sosiale forhold i<br />

Israel utviklet seg over tid. De vil primært lære oss hvordan<br />

Gud forholder seg til oss, først <strong>og</strong> fremst ved å sende sin<br />

Sønn (Messias), <strong>og</strong> hvordan vi som en konsekvens av dette<br />

skal forholde oss til Gud, hverandre <strong>og</strong> verden.<br />

For å gjøre dette, er NT først <strong>og</strong> fremst interessert <strong>og</strong>så<br />

i de historiske tekstene som litteratur. Deres teol<strong>og</strong>iske betydning<br />

hentes ikke fram via tekstenes eventuelle historiske<br />

referanse, men via den måten begivenhetene er omtalt på.<br />

Første Moseboks kapittel to definerer ikke ekteskapet fordi<br />

teksten presist gjengir det som skjedde i Edens hage, men<br />

fordi den gjengir Guds definerende ord om ekteskapet.<br />

Andre Moseboks kapittel tre utlegger ikke Guds makt fordi<br />

det skildrer en tornebusk som brant <strong>uten</strong> å brenne opp,<br />

men fordi Gud der er omtalt som Abrahams, Isaks <strong>og</strong> Jakobs<br />

Gud. Fortellingen om utt<strong>og</strong>et fra Egypt er ikke viktig<br />

for oss først <strong>og</strong> fremst fordi de gir et eksakt referat, men<br />

fordi fortellingene på forbilledlig vis skildrer hvordan Gud<br />

forholder seg til mennesker som enten adlyder ham eller<br />

gjør opprør mot ham.<br />

Dette betyr ikke at GT er uinteressant som historisk<br />

26


kildetekst. GT er tvert imot svært viktig som kilde til en<br />

viktig epoke i Midtøstens religiøse, politiske, sosiale <strong>og</strong> litterære<br />

historie. Men Jesu <strong>og</strong> apostlenes lesning av GT er<br />

uttrykk for en annen interesse, nemlig interessen for hva<br />

disse tekstene kan lære oss om hvordan Gud forholder seg<br />

til oss, <strong>og</strong> det som følger av dette. Dersom vi som kristne<br />

bibellesere følger i Jesu <strong>og</strong> apostlenes fotspor <strong>og</strong> leser GT ut<br />

fra en tilsvarende, primært teol<strong>og</strong>isk interesse, betyr ikke<br />

det at lesningen av GT som historisk kilde er uinteressant<br />

<strong>og</strong> irrelevant. Tvert imot kan økt forståelse for tekstenes<br />

språklige <strong>og</strong> historiske innhold <strong>og</strong> kontekst berike forståelsen<br />

av deres teol<strong>og</strong>iske innhold. Men de to ulike lesemåtene<br />

er aldri direkte avhengige av hverandre. Vår NT-inspirerte<br />

forståelse av GTs teol<strong>og</strong>iske betydning er derfor ikke<br />

avhengig av hva bruken av GT som historisk kilde kommer<br />

fram til når det gjelder forståelsen av disse tekstenes forhold<br />

til den faktiske historie. Tekstene reflekterer åpenbart<br />

på en eller annen måte noe som har skjedd. Men det er<br />

måten dette omtales på som primært er av interesse i et<br />

teol<strong>og</strong>isk perspektiv, ikke graden av tekstenes nøyaktighet<br />

når de brukes som historisk kildemateriale. Den kan veksle<br />

nokså mye fra tekst til tekst eller fra bok til bok <strong>uten</strong> at det<br />

berører tekstenes verdi i et teol<strong>og</strong>isk perspektiv.<br />

Det betyr at det vi med en nokså upresis terminol<strong>og</strong>i<br />

iblant omtaler som biblisistisk eller fundamentalistisk<br />

lesning av GT, er vanskelig å forene med den bruk av<br />

GT vi finner i NT. Med biblisistisk lesning av GT mener<br />

jeg GT-tolkning som gjør GTs lovbud (i praksis først <strong>og</strong><br />

fremst sabbatsbudet) direkte gjeldende for kristne i det<br />

nye pakt. Med fundamentalistisk lesning av GT mener jeg<br />

27


GT- tolkning som knytter GTs teol<strong>og</strong>iske betydning til presisjonen<br />

i de historiske opplysningene, f.eks. når det gjelder<br />

datering av skapelsestidspunktet eller nøyaktigheten i<br />

ættetavlene. Samtidig er NTs holdning til GT en holdning<br />

som <strong>og</strong>så avviker fra det som gjerne omtales som historiskkritisk<br />

bibelforskning. Der knyttes den teol<strong>og</strong>iske autoritet<br />

– i den grad man her i det hele tatt opererer med en teol<strong>og</strong>isk<br />

autoritet – til den historiske virkelighet man mener<br />

å avdekke forut for det som er reflektert i tekstene. Representanter<br />

for den historiske bibelforskning har <strong>og</strong>så ofte<br />

hevdet at det bare er allmenne <strong>og</strong> repeterbare fenomener<br />

som kan være virkelige, <strong>og</strong> brukt dette som kriterium for<br />

hva i tekstene som kan anses som faktisk virkelighet. Men<br />

dersom det er realiteter bak tanken om Gud som verdens<br />

Skaper – <strong>og</strong> det er noe de bibelske forfattere aldri er i tvil<br />

om – er det vanskelig å feste lit til en slik virkelighetsforståelse<br />

<strong>og</strong> bruke den som kriterium i bibelutleggelsen. Da<br />

må <strong>og</strong>så begivenheter som bryter med våre forventninger<br />

kunne være reelle.<br />

En NT-inspirert bibellesning vil på denne måten nødvendigvis<br />

måtte forholde seg relativt fritt til mange tendenser<br />

i vår tids bibelutleggelse <strong>og</strong> bibelforskning. Den er<br />

primært interessert i den bibelske teksten <strong>og</strong> dens litterære<br />

virkemidler som kilder til en teol<strong>og</strong>isk forankret <strong>og</strong> derfor<br />

aktuell virkelighetsforståelse. Det som er fortalt om det<br />

som skjedde, er fortalt fordi vi skal lære av det. Dette er slik<br />

den kristne <strong>kirke</strong> etter Jesu <strong>og</strong> apostlenes forbilde tradisjonelt<br />

har forholdt seg til Det gamle testamente.<br />

28


Betydningen av Det nye testamente<br />

Det er altså GT som i avgrenset mening er den kristne <strong>kirke</strong>s<br />

hellige Skrift. Men den fungerer bare slik om den utlegges<br />

i samsvar med de prinsipper for bibelutleggelse som<br />

ble etablert av Jesus <strong>og</strong> apostlene, altså en Jesus-sentrert<br />

bibelutleggelse som først <strong>og</strong> fremst er opptatt av tekstenes<br />

aktuelle betydning. Kilden for denne utleggelsestradisjon<br />

var i utgangspunktet apostlenes muntlige forkynnelse.<br />

Denne ble imidlertid tidlig skrevet ned. Dermed hadde<br />

en tilgang til apostlenes bibelutleggelse <strong>og</strong> deres Jesusforståelse<br />

<strong>og</strong>så når de ikke selv var til stede. Denne bruken<br />

av apostlenes skriftlige sammenfatning av sin undervisning<br />

er svært tydelig i de eldste apostelskriftene, som<br />

er Paulus- brevene. De ble lest høyt i menighetene, som så<br />

byttet brev <strong>og</strong> leste dem på nytt (Kol 4,16). På den måten<br />

oppstod det en samling av apostelskrifter som sammenfattet<br />

bibelutleggelsen <strong>og</strong> trosforståelsen hos de første <strong>og</strong><br />

opprinnelige Jesus-vitner.<br />

Viktigst blant disse var de opprinnelige tolv disiplene.<br />

De var utvalgt av Jesus selv <strong>og</strong> hadde vært sammen med<br />

ham fra han begynte sin gjerning som offentlig forkynner<br />

<strong>og</strong> undergjører, <strong>og</strong> fram til hans død <strong>og</strong> oppstandelse.<br />

Deres betydning er tydelig uttrykt flere steder i NT. Etter<br />

oppstandelsen gav Jesus disse fullmakt til å utbre budskapet<br />

om det fullbrakte frelsesverket til alle folkeslag. Dette<br />

er det referert til i alle de fire evangeliene (Luk 24,45–48;<br />

Matt 28,18–20; Mark 16,15–16; Joh 20,21–23), <strong>og</strong> det fungerer<br />

derfor som en begrunnelse for evangelieskriftenes autoritet:<br />

Her har vi et budskap som er gitt oss av dem Jesus<br />

ba om å gjøre nettopp det. Betydningen av de opprinnelige<br />

29


Det er et grunnleggende trekk ved <strong>Bibelen</strong> at Gud framstilles<br />

som giver <strong>og</strong> mennesket som mottager. Guds ords<br />

forsvar for alle menneskers likeverd faller derfor ikke<br />

<strong>uten</strong> videre sammen med vår tids likestillingsideol<strong>og</strong>i. Å<br />

hengi seg til en bibelinspirert virkelighetsforståelse betyr<br />

derfor at en nærmer seg spørsmålet om alle menneskers<br />

likeverd fra en synsvinkel som ikke automatisk gir<br />

fortrinnsrett til moderne, liberal protestantisme. Denne<br />

boken er et forsøk på å tenke gjennom hva en slik tilnærming<br />

innebærer.<br />

Knut Alfsvåg er professor i systematisk teol<strong>og</strong>i ved VID<br />

Misjonshøyskolen i Stavanger. Gud, modernitet <strong>og</strong> postmodernitet<br />

er noen av hans tema som forfatter <strong>og</strong> foredragsholder.<br />

ISBN 978-82-92922-69-9<br />

ISBN 978-82-92922-69-9<br />

9 788292 922699<br />

www.efremforlag.no

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!