Unikum oktober 2020

unikumnett

Studentavisen for Agder GRATIS | Oktober 2020

PSYKT

SAMMEN

Mestringsstrategier

for god mental helse

Veronica Orderud:

- Utdanningen ga ny styrke

Jeg kan ikke gråte

Netflix i høstmørket:

Brente kryddernøtter


STUDENTENES

TRENINGSSENTER

Studentpris

fra kr. 299,-


LEDER

VÅR MENTALE RYGGRAD

Markeringen av Verdensdagen

for psykisk helse med tema «spør

mer» er ekstra spesiell og viktig i

år. Studentsamfunnet vårt er preget

av pandemi og isolasjonen som

medfølger prestasjonspress, identitetskriser,

klimautfordringer og

usikkerhet for fremtiden, som for

mange skaper ekstra uro og psykiske

plager.

Vi i Unikum-redaksjonen har i

denne anledning valgt å dedikere

hele oktober-utgaven til temaet.

Jeg tør påstå at absolutt alle har

fått skrubbsår en gang i oppveksten

– som er en helt naturlig del av

det å være barn. Psykisk helse er

unektelig en del av barndommen

også, likevel er det ikke like mange

av oss som har vokst opp med

normalitet, åpenhet og ikke minst

språk for dette.

Selv manglet jeg lenge et språk for

min egen mentale helse, og akkurat

det henger igjen i dag. Selv om

jeg nå har språket til å uttrykke

hvordan jeg har det, fant jeg meg

selv i å si at jeg var «trøtt» forrige

uke, da jeg egentlig hadde en vanskelig

dag. Kanskje du opplever å

gjøre det samme selv? «Spør mer»

er derfor en svært viktig oppfordring

til oss alle.

Vi må bli flinkere til å spørre hverandre,

men også flinkere til å anerkjenne

hva vi føler på når andre

spør oss. Hver minste innsats for

normalisering av psykisk helse

er viktig for at slike samtaler skal

føles mer naturlig, og derfor har

vi som et bidrag fullspekket denne

utgaven med samtaler, intervjuer

og tekster. Den mentale helsen kan

både blomstre og visne, og jeg tror

det aller viktigste tiltaket for egen

psyke, er å være oppmerksom

på den. Ved å være bevisst egne

tanker og behandle dem med respekt,

kommer raushet. Tankesettet

er trossalt din mentale ryggrad i

møtet med hverdagen.

TRENGER DU NOEN Å

SNAKKE MED? MENTAL HEL-

SE KAN NÅS PÅ 116 123. RØDE

KORS KAN RINGES PÅ 80033

321. KIRKENS SOS: 22400040

INNHOLD

4 Til deg med kjærlighetssorg

6 Mestringsstrategier for god mental helse

8 Fasader på sosiale medier

10 Norges viktigste festival?

12 Veronica Orderud: - Utdanningen ga ny styrke

16 The Tortured Artist

18 Rett opp og ned

19 Studentenes psykiske helse

20 Kampen mot normalen

22 Sliter du eller noen du kjenner?

24 Brente kryddernøtter

25 Livet er ikke en konkurranse

26 Menn(esker): Jeg kan ikke gråte

30 I går var jeg Kanye

33 The Suicide Cronicles

37 10 på UiA om busstreiken

39 Forsideplakat

Vida Emilie Werner

redaktor@unikumnett.no

947 90 973

UTGITT AV: Studentavisen Unikum, ved Universitetet i Agder

POSTADRESSE: Serviceboks 422, 4604 Kristiansand S

BESØKSADRESSE: Universitetsveien 24, 4630 Kristiansand S

ORG.NR.: 984 544 677

TELEFON: 911 45 962

EPOST: red@unikumnett.no

NETTSIDE: unikumnett.no

TWITTER: twitter.com/unikumnett

FACEBOOK: facebook.com/studentavisenunikum

INSTAGRAM: instagram.com/unikumnett

Publisert oktober 2020

Utgave nummer 8

Unikum er studentavisen ved Universitetet i Agder og andre

institusjoner tilknyttet Studentsamskipnaden i Agder. Avisen er

politisk og religiøst uavhengig, og blir drevet på frivillig basis.

Unikum følger Vær Varsom-plakaten og redaktørplakaten. Føler

du deg urettferdig behandlet eller på noen måte uriktig fremstilt

av Unikum, ber vi deg kontakte redaksjonen.

Redaksjon:

ANSVARLIG REDAKTØR :

Vida Emilie Werner

REDAKTØRER:

Ansvarlig redaktør: Vida Emilie Werner

Nettredaktør: Vilde Svanberg

Fotoredaktør: Robin Moudnib

Kulturredaktør: Adrian McAllister

Nyhetsredaktør: Marthe Holm

GRAFISK ANSVARLIG:

Caroline Hansen

FORSIDE:

Caroline Hansen

JOURNALISTER/SKRIBENTER:

Julie Pettersen, Rebecka Sandbacka, Pål Øymoen,

Laurits Lund, Einar Opsahl, Camilla Lorentsen,

Adrian McAllister, Trym Staurheim, Sunniva

Whittaker (rektor ved UiA), Marthe Holm, Dorthe

Henriksen, Ingrid Krossbakken, Iselin Dahlen,

Vegard Møller, Tobias Klausen, Andreas Guthe

FOTOGRAFER

Robin Moudnib, Rebecka Sandbacka, Laurits Lund, Einar Opsahl,

Camilla Lorentsen, Jon Petter Thorsen, Heike Junge (NTB)

KUNST:

Edvard Munch, Van gogh, Gustave Courbet

ILLUSTRATØRER:

Emily Frøyna, Kristina Nikitina

DESKEN:

Emily Frøyna, Iselin Dahlen, Adrian McAllister, Vilde Svanberg,

Caroline Hansen, Vida Emilie Werner, Kristina Nikitina, Camilla

Lorentsen

KORREKTUR:

Iselin Dahlen, Vilde Svanberg, Vida Emilie Werner

DAGLIG LEDER:

Andreas Guthe

TRYKKING:

Bjorvand & Co

OPPLAG:

500

OKTOBER 2020 UNIKUM NR 8 3


TIL DEG MED KJÆR

KOMMENTAR

Julie Pettersen

Skribent

Det var ikke før Mia løftet ansiktet opp fra dataskjermen,

at hun la merke til Tobias som var kommet

hjem.

«Hvordan har dagen din vært?».

Han lå utstrakt på sofaen med ansiktet klistret til mobilen.

«Bra, åssen var jobb?»

«Bra …».

Så ble det stille. Som to skygger satt de på hver sin

side av rommet. Det lå en urovekkende stemning i

luften. Alt de kunne høre var viftestøy fra PC-en. Til

slutt var det Mia som brøt tausheten.

«Er du fortsatt glad i meg?»

Tobias fortsatte å trykke på mobilen. Langt om lenge

stoppet han opp. «Hæ? Hva sa du?».

En ny, trykkende stillhet. Tobias himlet med øynene,

sukket dypt og sa:

«Hva har jeg gjort galt nå, da?»

Mia holdt pusten. Det knøt seg i halsen på henne, og

øynene sved.

«Jeg orker ikke mer …».

Du er nok inne i en tid hvor verden brytes sammen,

livet føles meningsløst og selvtilliten når bunnen.

Det finnes mange faser en går igjennom når hjertet

er knust. Kanskje du er i en fase der du drar ut på

byen hver kveld, eller kanskje du ofte gråter deg selv

i søvn. – Kan hende du trodde du var på bedringens

vei, men så endte du nylig opp med å fylle-tekste eksen?

Slapp av, de fleste av oss har vært der. Jeg tror at

kjærlighetssorg er noe vi alle må igjennom, og ta lærdom

av på hvert vårt vis. Likevel vil jeg dele historien

om Mia, i håp om at den kan lette litt på hjertet ditt i

en ellers vanskelig periode.

Når kjærligheten tar slutt

Mia kunne ikke forstå at et menneske som ville gjøre

alt for henne, plutselig var så ugjenkjennelig og sta.

Hun savnet oppmerksomheten og komplimentene

han tidligere hadde gitt. «Du tar dem jo aldri til deg!»

freste han tilbake da hun først uttrykte sin misnøye.

For hver dag som gikk ble Mia mer usikker på seg

selv. Hun følte seg ikke lenger attraktiv. Danset rundt

han som et gjennomsiktig spøkelse. Tobias på den

andre siden, som tidligere hadde forgudet Mia, innså

at hun både var uselvstendig og vanskelig å forholde

seg til med sine humørsvingninger. Han var aldri

god nok for henne. Det var alltid et eller annet som

var galt. Plutselig befant de seg i et skrantende forhold.

Hverdagen bestod av dårlig kommunikasjon og

intens krangling, som ofte førte til gråting og

smelling av dører. Det var en evig kamp om

å holde sammen. I kjærlighetens navn

Først nå fikk hun hans fulle oppmerksomhet.

«La oss slå opp».

4


LIGHETSSORG

Illustrasjoner: UNIKUM // Kristina Nikitina

innbilte de seg å være hverandres støttebandasje,

men lot seg ikke konfronteres med det faktum at det

var de selv som såret hverandre.

All kranglingen gjorde Mia utslitt. Hver diskusjon

endte med at han hadde rett, og hun tok feil. Hun

orket ikke å unnskylde seg mer; så hun kunne like

gjerne holde kjeft. Hver tanke og følelse hun bar på,

begynte hun nå å holde for seg selv. Om nettene lå

hun våken mens Tobias sov. «Sover du?» kunne hun

hviske til ryggen hans. Ingen svar. Null nærkontakt.

Hun savnet de armene hun en gang hadde følt seg så

trygg i. Tårene trillet lydløst nedover kinnet. Sannheten

var at hun ikke var glad. Hun var uelsket, ulykkelig

og ensom. Samtidig klarte hun heller ikke å

løsrive seg fra Tobias. Han var jo mannen

hun elsket. Mannen hun ikke kunne

leve uten.

Bobla sprakk, og forholdet

ble slutt. Den

trygge hverdagen var

forbi. Livet føltes ukjent,

sårbart og fremmed.

De hadde trossalt

vært en stor del av hverandres

liv over lengre

tid. Det å bli alene igjen var

så fjernt og skremmende. Mia

var overbevist om at hun kom til å

dø uten Tobias ved sin side. Var hun ikke

død utenpå, så var hun i hvert fall død innvendig.

Konklusjonen var at hun aldri skulle elske noen

igjen. Smerten var for intens.

Etter å ha vært sengeliggende i flere dager, begynte

Mia å føle seg bitter. Hun ønsket å brøle ut all den

urett Tobias hadde påført henne. Skrike ut alle ordene

hun aldri fikk sagt til han. Livet ble en svart-hvit

film; hun klarte kun se bruddet fra sitt eget ståsted,

uten å ta hensyn til hva Tobias måtte føle. Det var

trossalt mye lettere å legge all skyld over på han, enn

å se sine egne feil og mangler.

Et steg av gangen

Du har kanskje opplevd noe lignende? Dager bli til

uker, og du er evig sinna. Plutselig er du en person du

ikke kjenner igjen, eller ønsker å være

I prosessen med å bygge deg selv opp, er det noen

trinn som går igjen hos de fleste; 1) Legg minnene på

hylla. Ta av deg den slitte t-skjorta hans, og gi den til

Fretex. Legg alle gaver, bilder og ting du assosierer

med han i en eske på boden. En dag vil du ha glede

av å mimre tilbake på fortiden, men i mellomtiden

burde boksen forbli låst. 2) Ny start, nye muligheter.

Når du først er i stand til å se fremover, vil du legge

bak deg det forrige kapittelet. Bruk tid på deg selv,

og sett deg mål og ambisjoner! Hvem er du egentlig?

Og enda viktigere; hvem ønsker du å være? 3)

Se flisen i ditt eget øye. Uansett hvor gal

eksen din måtte være, så finnes

det alltid flere sider av samme

sak. Hvordan kan

du forvente å vokse

som person hvis du

ikke gjenkjenner dine

egne feil? Den dagen

kjærlighetssorgen

kun er et vagt minne,

vil du klare å ripe opp

i og rasjonalisere det gamle

såret. Først da har du fullført

alle trinnene.

Til deg med kjærlighetssorg; det er en grunn til at

kabinpersonale ber deg ta på egen maske før du hjelper

andre. Det handler simpeltent om å sette seg selv

først. Behandle deg selv slik du ønsker å bli behandlet.

Lær å elske deg selv før du gir deg den oppgave

å elske noen andre. Det er ikke hensynsløst, derimot

smart. Mia forstod endelig at hun ikke kunne legge

ansvar for sin egen lykke over på andre. Det var en

svært egoistisk ting å gjøre. Hun lærte også at dersom

hun velger å holde inne usagte ord, kan hun heller

ikke forvente at de vil nå en annen person sitt hjerte.

For ingen av oss er tankelesere! Endelig kan Mia

huske tilbake på Tobias med et smil om munnen. Selv

om det ble slutt, så angrer hun ikke på tiden de var

sammen. For sannheten er jo - at de elsket hverandre

– på et eller annet tidspunkt.

OKTOBER 2020 UNIKUM NR 8 5


KOMMENTAR

MESTRINGS-

STRATEGIER

FOR GOD MENTAL HELSE

Fysisk aktivitet trenger ikke å være vanskeligere enn en 30

minutters lang tur lengs havet eller rundt nabolaget

Foto: UNIKUM

Rebecka Sandbacka

Skribent

Livet er en berg-og-dalbane, vi har alle opp- og nedturer. Tøffere perioder med mye stress, men også perioder

hvor livet føles bra. Vi kan sjeldent kontrollere alt, men det finnes allikevel noen ting vi kan gjøre for å

mestre perioder med stress litt bedre. Disse strategiene kan også hjelpe til med å forebygge psykisk uhelse.

Ifølge store medisinske leksikon defineres

psykisk helse som, «en opplevelse av å ha

det bra, med muligheter til å virkeliggjøre

sine talenter, mestre vanlige belastninger

i livet, finne glede i arbeid og aktivitet

samt delta og bidra i samfunnet». Psykisk,

eller mental helse handler altså kort sagt

om våre personlige opplevelser om hvordan

livet går, hvor bra vi føler at vi klarer

forskjellige oppgaver i hverdagen. Dette er

noe som er nært knyttet til relasjonene vi

har til andre mennesker, oss selv og samfunnet.

Psykisk helse varierer gjennom

livet og det er helt normalt å ha perioder

hvor man føler seg litt nedstemt, men det

kan allikevel være bra å ha kunnskap om

strategier som forebygger og underletter

slike perioder.

SOSIALE SAMMENKOMSTER

Selv om vi nå lever i en tid hvor man skal

unngå store folkesamlinger og holde avstand,

er det ikke slik at vi må sitte inne

alene. Mennesket er et sosialt vesen med

6

et behov for å treffe andre. Dette varierer

selvfølgelig etter behov, men ingen har

godt av å være alene over lengre perioder.

Særlig nye studenter kan føle seg litt

ekstra ensomme, da er studentorganisasjoner

en veldig god måte å bli kjent med

andre på. En oversikt over forskjellige

aktiviteter som tilbys ved UIA finner du

via følgende link: https://stastudent.no/

studentaktiviteter/ . Miljøet i slike organisasjoner

er veldig inkluderende, alle har

vært ny student og vet hvordan det er å

komme til en ny by.

For å holde kontakten med venner over

landet og verden er alle teknologiske

løsninger gull verdt. Men vi glemmer

mange ganger at vi også kan ringe, ikke

bare chatte. Ved å ringe får du en ordentlig

samtale og er mer til stede i diskusjonen

enn når du tekster. Å invitere noen

venner på middag/kaffe eller planlegge å

gå tur i nabolaget er andre forslag for en

mer sosial hverdag.

«Vi kan også ringe, ikke bare chatte»

FYSISK AKTIVITET

Vi vet at kroppen vår har godt av å bevege

på seg. Men innimellom kan det føles

krevende å få det til. Ifølge helsenorge.

no gjør fysisk aktivitet deg ikke bare piggere,

men kan også hjelpe til å redusere

stress. I tillegg har det en positiv effekt på

søvnen din. Det er også forsket på at 30

minutters daglig fysisk aktivitet fungerer

forebyggende for psykisk uhelse og kan

ha en positiv effekt på mild depresjon.

Disse 30 minuttene trenger ikke å være

en utmattende treningsøkt, men kan like

godt bety en tur rundt nabolaget eller

natur i nærområdet. Hvis du trenger litt

ekstra motivasjon, kan du starte en 30 dagers

treningsplan med noen venner - ha

en pris på slutten for ekstra motivasjon!

MAT

Psykisk helse henger også nært sammen

med kosthold, noe som kommer frem i en

rapport fra regjeringen.no. «Du er hva du

spiser», er kanskje en utslitt klisjé, men


faktum er at det er sant. Sunn mat gir ikke bare en

fysisk sunn kropp, men også en sunnere mental helse.

I en undersøkelse fra 2017 kom det frem at det

kun er én av tre ungdommer som spiser frukt og

grønnsaker hver dag. Noe som er altfor lite. Samtidig

som det i samme rapport legges vekt på at mat

skal gi glede og ikke bli et stressmoment. Måltidsglede

er altså noe vi burde tenke aktivt over, i tillegg til

hva vi faktisk spiser.

«Du er hva du spiser», er kanskje en utslitt klisjé,

men faktum er at det er sant.

VÆR OPPMERKSOM

Ta en pause fra skjermer og se hvordan verden ser

ut. Øv deg på å la telefonen ligge i sekken på vei

hjem fra skolen og i stedet se hva som skjer omkring

deg. Prøv å finne noe du synes er fint, om det er en

duft du liker eller noe du ser har ikke så mye å si.

Men det å bli bevisst på noe fint i omgivelsene gir

en følelse av å være mer til stede i livet, noe som

i sin tur kan hjelpe å redusere og forebygge stress.

Prøv en ny rute hjem fra skolen eller jobben, jogg

et annet sted enn du vanligvis pleier og oppdag nye

plasser i nærområdet ditt.

SE OVER TIMEPLANEN DIN

De aller fleste studenter føler seg litt ekstra stresset

når det nærmer seg eksamen, særlig det første året

kan føles uoverkommelig. Men for å lette på stresset

kan det være lurt å sette seg ned i starten av semesteret

og se over timeplanen. Hva skjer senere, når

skal arbeidskravene leveres, hvordan ser det ut med

eksamen. Legg opp en plan for deg selv over hvordan

du skal studere, når skal du lese hva og hvor

lenge. Vi har alle forskjellige studiestrategier og det

er viktig å finne ut av hva som fungerer for deg.

Noen liker å lage tankekart, mens andre heller tyr

til Power Points eller opptak av forelesninger. Det

blir også mer overkommelig når du ser alt svart på

hvitt, da har du noe å forholde deg til og kan enklere

strukturere livet ditt og få inn gode studievaner.

Helse er altså et begrep som omfatter både den fysiske

og psykiske helsen. Den mentale helsen vil

variere gjennom livet, men punktene som er nevnt

over er noen strategier som kan hjelpe for å forebygge

psykisk uhelse, og underlette under vanskeligere

perioder av livet.

Det er allikevel viktig å huske at det alltid finnes

hjelp å få hvis livet føles tungt, under finnes litt kontaktinformasjon

for støtte.

HTTPS://MENTALHELSE.NO/FA-HJELP

HTTPS://MENTALHELSEUNGDOM.NO/TILBUD/

Se over din timeplan og legg en

plan for din studiehverdag.

OKTOBER 2020 UNIKUM NR 8 Foto: 7 UNIKUM


AK TUELT

FASADER PÅ

INSTAGRAM

Foto: UNIKUM

Laurits Lund

Journalist

Einar Opsahl

Journalist

25% av studenter sliter med psyken. Det første vi sjekker på

morgenen er sosiale medier. Ofte føler vi oss ikke tilstrekkelige

på grunn av fasaden vi har bygd opp. Talen fra Influenser paret

er klart - tenk over hva du ser på og hva du gir en like.

Mobilteknologien har revolusjonert hverdagen i det moderne

samfunnet. Vi har tilgang til masse informasjon med

noen få trykk på en skjerm. Nyheter kommer inn på mobilen

som et ustanselig tog. Via TikTok, Snapchat, Facebook

og Instagram så er det en kontinuerlig strøm av inntrykk.

Inntrykket du får fra SoMe er som oftest “det perfekte liv”.

Mange influensere får sine følgere nettopp fordi det ser ut

som at de lever et veldig bra liv. Det gjelder derimot ikke

kun influensere. Hvis man legger ut et bilde på Instagram,

er det ofte fra en ferie- eller hyttetur som skal fange folks

interesse. De forskjellige plattformene jobber aktivt for å

gjøre deg mer avhengig som at du bruker mer tid på sosiale

medier.

DE PERFEKTE BILDENE

En studie fra UiO viser at et dårlig syn på egen kropp, og

bilder på internett, har stor sammenheng. I samme studie

forsket de også på kroppsfikserte bilder i blader, der man

ikke så en sammenheng mellom bildene og misnøye med

egen kropp.

Influenser paret Andrea Sveinsdottir og Morten Dalhaug

er kanskje mest kjent fra Love Island, men nå livnærer de

seg av sosiale medier. Naturlig nok går det mye tid på de

forskjellige plattformene. Andrea sammenligner instagram

med et familiealbum.

8


«Vi tok de fineste og mest spennende bildene inn i familiealbumet,

men det som ikke var fint eller spennende fikk

ikke være med».

SOSIALE MEDIER SOM EN FASADE

Alle bygger opp en fasade på sosiale medier. Fasaden man

bygger opp kan være avhengig av etnisitet, forventinger,

sosiale gruppe, erfaringer og ferdigheter rundt sosiale

medier. Fasaden kan bli sett på som et “skjold” rundt den

egentlige personen. Dette kan føre til stress og en dårlig

psykisk helse blant personene som ikke blir klarer å danne

en fasade som er “tilstrekkelig”.

Det finnes tjenester der folk kan kjøpe følgere for å se mer

“populær” ut på Instagram. Disse tjenestene er det veldig

lett å benytte seg av. Man betaler en viss sum for en viss

mengde følgere. Disse følgerne er derimot ikke ekte mennesker,

men robot følgere som er laget kun for å bli brukt

som følgere. Med spørsmål om hvorfor personer kjøper

følgere for å bygge opp sin fasade på Instagram, svarer paret;

«Det er vel kanskje fordi folk vil bli influensere da».

Er det et økonomisk motiv, eller et mer personlig motiv?

«Det kan være alt ut fra hvem de er. Jeg tror kanskje at folk

kjøper seg opp i starten og deretter begynner å få «ekte»

følgere. Jeg tror det kan være aktuelt for mange å prøve å

bli influenser eller mer populær.

Det finnes rykter om at folk fra «Ex on the beach»» og fra

Paradise Hotel» har kjøpt følgere. Det kan ha vært viktig

for de forskjellige «kullene» at de har mest følgere av dem

som er med. Om motivet er økonomisk eller for at personene

føler at de fortjener så mange følgere er vanskelig å

svare på, men om alt er ekte er svaret ganske klart nei».

25% AV STUDENTER SLITER

Det blir mer og mer fokus på mental helse. En undersøkelse

fra folkehelseinstituttet bekrefter at det er en økende

trend i psykiske problemer blant studenter. Hele 25% av

studentene som er med i undersøkelsen sier at de har problemer

med sin mentale helse. Mye av dette skyldes sosiale

medier. Vi er alltid logget på de sosiale mediene, som gjør

at vi alltid er tilgjengelige for å bli påvirket. Grunnen til

at vi sliter mer nå enn før er vanskelig å si. Forskjellige

studier viser til forskjellige grunner, og hvordan bruken av

sosiale medier og den mentale helsen henger sammen.

Hvorfor bruker vi så mye tid på de sosiale mediene? Det å

være redd for å gå glipp av noe, ble nevnt som en motivasjonsfaktor

for å bruke sosiale og digitale medier både blant

guttene og jentene, skrevet i en artikkel fra sykepleien.no

«Å forlate de sosiale mediene er som å forlate en fest alle er

på. Det er slik det er blitt», sier Morten

Paret ber folk om å tenke på hva de liker og ser på.

«For eksempel gjør Instagram algoritmen at du får opp

mer av det du trykker inn på og liker. Ta ansvar selv for

hva du ser på. Da får du opp mer av de samme type innleggene,

sier begge seg enig om».

Unikum prøvde å få tak i en psykolog via SiA men av

forskjellige grunner ble dette vanskelig.

OKTOBER 2020 UNIKUM NR 8 9

Foto: Freestock


AK TUELT

NORGES

VIKTIGSTE

FESTIVAL?

Hvorfor har Protestfestivalen blitt kalt Norges viktigste festival? Dype samtaler

om viktige temaer gjør dette til en festival studenter vanligvis ikke forbinder

ordet med.

Laurits Lund

Journalist

Festivalen holder til i Kristiansand. Temaene for festivalen

er forskjellige fra dag til dag hele uken. Årets

festival ble arrangert fra 4. september til 20. september

på Clarion Hotel Ernst. Det er ofte et hovedtema

eller en rød tråd gjennom hele arrangementet. Protestfestivalen

har røtter tilbake til år 2000. Hensikten

med festivalen var å være en protest mot avmakt og

likegyldighet, for engasjement og handling. Det har

blitt diskutert blant annet guder og demoner, filosofi,

økonomi, liberalisme og død. Hvert år deles det også

ut en pris, «Erik Byes minnepris», denne deles ut til

en person som over lengre tid har framvist et uredd

og brennende engasjement for å påvirke samfunnet

på en positiv måte lokalt, nasjonalt eller internasjonalt.

I 2020 gikk prisen til Petter «Uteligger» Nyquist.

Det er ikke kun diskusjon og samtale på protestfestivalen.

Det er også musikalske innslag, foredrag, konserter,

filmer og «bokbad».

VÅR VERDEN LUKTER IKKE SÆRLIG GODT

Årets hovedparol er tatt fra «doktorens sang» av Jens

Bjørneboe», som er vår verden lukter ikke særlig

godt. Hvorfor lukter ikke verden særlig godt nå? 2020

har vært preget av mange store begivenheter. Korona

viruset som tok verden med storm på starten av året

og som fortsatt preger alle land, urolighetene i USA

og black lives matter har vært med å på å skape et

år som kommer til å gå inn i historiebøkene. Protestfestivalen

har vært et godt redskap i flere år for å få

frem urettferdighet og snakke om ulikheter i Norge

og verden. Årets festival er derfor ekstra viktig med

tanke på året som er og har vært. Noen av temaene

som skal drøftes på årets festival er kapitalisme, nyliberalisme,

fattigdom, alderisme, «dommedag i vår

tid», «farvel bror alkohol» og «den suicidale kraft».

ET AV VERDENS RIKESTE LAND

Ned i kjelleren til det historierike Hotel Clarion Ernst

i Kristiansand skal fire personer med ulik bakgrunn

snakke om et tema alle fire brenner for, eller har en

tilknytning til. For hvis du har bodd på gata eller har

levd under fattigdomsgrensen noen år, ja da vet du

hva fattigdom er. Petter «uteligger» Nyquist, Ordføreren

i Kristiansand Jan Oddvar Skisland, Loveleen

Brenna og Hilde Nagell er klare for en samtale om

hvordan dette påvirker liv og hvordan man kan gjøre

noe med det. Fattigdom er en ting som også preger

mennesker i et av verdens rikeste land, selv om de

fleste av oss ikke har opplevd det ordentlig.

Petter «Uteligger» Nyquist forteller at grunnen til at

han er her er på grunn av nysgjerrigheten og menneskemøtene

han har hatt. Det velkjente ansiktet fra

«Petter Uteligger» og «Petter i fengsel» er en person

som har erfaring fra det å leve med minimalt med

ressurser. Han bodde på gata i 52 dager og fikk oppleve

ting som de fleste vanlige nordmenn «slipper»

å erfare. «Jeg har lyst til å være en som kan gi folk en

stemme. En som gidder å bry seg.» sier han, når han

introduserer seg selv.

«Følelsen av å være fattig er noe av det verste. Det er

en følelse av sorg» - Loveleen Brenna

10

Petter «uteligger» Nyquist


Loveleen Brenna & Jan Oddvar Skisland

Foto: UNIKUM

ET EFFEKTIVISERT, DIGITALT SAMFUNN = BRA?

Jan Oddvar Skisland forteller at «Det er ca. 2700 barn

som vokser opp i familier som lever under fattigdomsgrensen

i Kristiansand.» På norgesbasis er det

110 000 barn som gjør det samme. Det er veldig mange

familier med tanke på den velferdsstaten Norge er.

Loveleen Brenna som kom til Norge som asylsøker

har også levd under fattigdomsgrensen i noen år.

Hun forteller at det er noen av de tyngste årene hun

har opplevd og det var krevende å få nok mat på bordet

hver dag. Disse årene delte hun med sine to barn,

som var små på den tiden. Hun har derimot klart å

komme seg inn i samfunnet og er nå daglig leder for

Seema AS, som er et selskap som jobber med lederopplæring

og organisasjonsutvikling.

I dagens Norge er det strukturer som gjør ting vanskelig.

Er det et system som er tungvint for de fleste?

Spesielt de som sliter allerede? «Mennesket skal alltid

effektivisere» blir nevnt i samtalen.

«Vi har faktisk lagd en enda tøffere situasjon»

«Fordi vi har digitalisert systemene, er det slik at de

fleste finner informasjon på nettsidene til NAV. De

som kommer til skranken, er de som ikke finner informasjon.

Altså de som ikke kan språket, de som har

nedsatt funksjonsevne, rusmisbrukere etc. Dette er

mennesker som trenger tid og hjelp av mennesker.

Men så kommer dette effektiviseringskravet. På ganske

mange skattekontorer har de målinger på hvor

mange minutter de bruker per person. Jeg mener

med dette at denne digitaliseringen som har skjedd,

hjelper ikke de som er mest sårbare. Vi har faktisk

lagd en enda tøffere situasjon. Avmakt følelsen øker

og hvis du fyller ut et skjema feil. Da er det ikke lett

å komme ut av det systemet. Da stopper pengene og

hjelpen du får.» - Loveleen Brenna

Protestfestivalen som bidragsyter

I tillegg til å utvide toleransebegrepet er formålet til

festivalen at folk flest skal engasjere seg mer og ta

mer del i samfunnsdebatten. Utallige kjendiser har

stilt opp i årenes løp. Noen av dem har hevdet at det

er Norges viktigste festival. Andre har sagt det er en

ære å bli invitert.

Temaene som blir tatt opp på protestfestivalen er temaer

som er viktige. Det er viktig at folk snakker om

ting som er aktuelle. Å engasjere folk i hvordan samfunnet

skal styres er viktig. Spesielt i et så demokratisk

land som Norge, der vi har lov til å snakke om alt

og si hva vi vil.

OKTOBER 2020 UNIKUM NR 8 11

Foto: UNIKUM


AK TUELT

VERONICA ORDERUD: -

UTDANNINGENGA NY STYRKE

Det er lørdags formiddag og torvet bader

i høstsola idet jeg møter Veronica utenfor

et av teltene som er satt opp i forbindelse

med Protestfestivalen. Hun har nettopp

deltatt i en samtale om synden, rabulisten

og kirken.

Vi rusler sammen til Teateret hvor de har

holdt av bord til oss, og møtes der av servitøren

som ønsker oss velkommen. Det

er ingen tvil om at alle er litt nervøse, spesielt

servitøren og jeg, men det er kanskje

heller ikke så rart. Veronica Orderud

ble dømt til lovens strengeste straff for

medvirkning til trippeldrap, i det som er

en av Norgeshistoriens mest omtalte drapssaker.

Det hele førte med seg et mediesirkus

uten sidestykke, hvor Veronica ble

framstilt som selve hjernen bak det hele.

Jeg som var snaue ti år da dette pågikk,

husker det fortsatt godt.

ET BEDRE OG MER REFLEKTERT MENNESKE

- Tusen takk skal du ha, sier hun og smiler

takknemlig til servitøren.

Den milde, rolige stemmen står i en voldsom

kontrast til bildet av en kalkulert

morder. Med tanke på psykisk helse og

12

Camilla Lorentsen

Journalist

det å stå i vanskelige situasjoner, har Veronica

uten tvil en unik historie og kompetanse.

Hun har hatt en trøblete oppvekst

med en familiehistorie preget av

vold, rus og dårlige relasjoner. Hun har

blitt dømt for tre drap hun hevder å ikke

ha noe med, sonet lovens strengeste straff

og kjempet seg tilbake til samfunnet og en

relativt normal hverdag. I tillegg har hun

utdannet seg oppi det hele.

Du har mange dyrkjøpte erfaringer, men

de må likevel sies å utgjøre en unik kompetanse

som få andre har. Hvem er du i

dag på grunn av dette?

- Jeg har jo selvfølgelig blitt endret, for

vi er jo summen av alle livserfaringene

våre. Selvfølgelig skulle jeg vært alle disse

erfaringene foruten, men samtidig så er

jeg ikke i tvil om at det har gjort meg til et

bedre og mer reflektert menneske. Så har

jeg sikkert vært heldig fordi jeg føler at jeg

har hatt styrke til å komme igjennom det,

og klare å vende det til noe positivt. Det

må på en måte være målet, uansett hva

mennesker opplever.

TEOLOGISTUDIET BLE EN REDNING

Underveis i soningen begynte Veronica å

studere. Hun var nesten ferdig utdannet

veterinær da hun i slutten av 20-årene ble

dømt. På grunn av den lange dommen var

det umulig å starte praksisperioden som

veterinær. Etter noen år bestemte hun seg

derfor for å studere teologi. Hun forteller

at barnetroen hennes ble styrket gjennom

soningen, og at muligheten til å studere i

fengsel ble en redning for henne på mange

måter.

- Det var en befrielse. Den gangen var jeg

nok kanskje ikke tøff nok til å stå opp å si

«vet du hva, jeg syns dette er helt absurd,

måten dere snakker på er helt forferdelig,

nå må dere slutte». Hun refererer til

sjargongen i fengselsmiljøet, og forteller

at hun følte denne gikk på akkord med

verdiene hennes, og at hun ikke ønsket å

være en del av det.

- Men det er jo noe med at jeg i likhet med

alle andre mennesker ønsker å være en

del av et fellesskap, og jeg hadde ikke noe

annet. Da jeg fikk noe annet i form av den

utdanningen, så ga jo det en helt annen

styrke. På den måten kan du si at det også

var en slags flukt.

Med gjennomført praksis er Veronica utdannet

prest. Jeg blir nysgjerrig på hva

troen har hatt å si for henne gjennom


årene som har gjort at hun valgte nettopp

teologiutdannelsen. Jeg spør henne hva

hun tror er det viktigste med tanke på religion.

- Du får jo dine slag i ansiktet uansett,

men så har jeg troen på at det blir bra til

slutt, sier hun med sikkerhet i stemmen.

- På et eller annet vis så kommer man ut

i andre enden, og da vil man på en måte

se tilbake og tenke at alt har skjedd av

en grunn. Jeg tror det litt. Også blir man

kanskje konfrontert med at «ja, men det

er jo ikke en grunn til alt, og alt kan ikke

forklares», og selvfølgelig kan det ikke det.

Man opplever tap og sorg som det ikke er

noen forklaring på, som er helt umenneskelig

og forferdelig. Så tenker jeg at da

hjelper iallfall Gudstroen meg til å tenke

at jeg må trekke det beste ut at det og bli et

sterkere og bedre menneske av det.

TØFFE SONINGSFORHOLD

Hun forteller videre om saken, gjenopptakelsesprosessen,

bevis og indisier i norsk

rett. Hun forteller også hvorfor hun etter

soningen har engasjert seg i kvinners soningsforhold.

- Det er på grunn av mitt opphold i Skien

fengsel hvor jeg var i 7,5 år, som den gang

var et blandingsfengsel hvor man sonet

sammen med menn.

JURK publiserte i 2017 en rapport hvor det

framkom at kvinner diskrimineres i møte

med norske fengsler. Dette har blitt problematisert

med jevne mellomrom siden

Kvinnesoningsutvalgets rapport i 1989.

Likevel opereres det fortsatt med blandingsfengsler

i Norge. Veronica beskriver

det hun opplevde som et misforhold mellom

de innsatte, hvor mennene gjerne satt

på lange, tunge dommer og var i en helt

annen ressurssituasjon enn de kvinnelige

innsatte – som ofte var lokale rusmisbrukere

på korte dommer. Hun forteller om

seksuell trakassering og utnyttelse, som

gjerne bunnet i dette misforholdet hvor

mennene øverst i hierarkiet hadde en sosial

makt kvinnene ikke hadde.

- Var de prostituerte og rusmisbrukere

på utsiden, så var de det der inne

og. Sånn sett var det ikke rehabiliterende

for dem, de fikk aldri

omdefinere seg selv på et vis, det

ble så veldig meislet inn.

Illustrasjon: UNIKUM

// Emily Frøyna

Hun rister litt oppgitt på hodet for å understreke

absurditeten i det hun nettopp

har beskrevet. Hun forteller videre om da

hun ble overført til Bredtveit kvinnefengsel,

og at situasjonen der var helt annerledes.

- Jeg har sagt mange ganger at å komme

til Bredtveit var som å komme til Kardemomme

by. I Skien så var det jo disse

kriminelle mennene og disse autoritære

systemene som de var en del av som satte

dagsorden hele tiden. I tillegg forteller

hun at de rehabiliterende tiltakene i stor

grad var lagt opp på menns premisser fordi

de var flere. I Bredtveit opplevde hun

miljøet som sunnere med tanke på rehabilitering.

- Var man flink til noe ble man definert

litt ut fra det heller, dermed fikk man anledning

til å skape et helt annet bilde av

seg selv, en ny identitet. Jeg så hvor viktig

det var både for mestringsfølelse og selvverd.

Da fikk jeg opp øynene for hvor gal

den tanken om likhetsprinsippet mellom

kvinner og menn er med tanke på fengsler

og det kriminelle miljøet. Man tenker

ikke på at det nærmest ikke er noe miljø,

tror jeg da, som er mindre likestilt enn det

kriminelle miljøet.

ETTERLYSER OMTANKE FOR KVINNER I ALLE

SAMFUNNSLAG

Som kvinne møter du helt andre kjønnsroller

og forventninger

enn menn. Som du

beskriver, havner

man i et avmakts

forhold hvor

man må forholde

seg

til, og akseptere

seksuell trakassering over tid. Det

kan virke uforståelig at dette har fått, og

fortsatt får utfolde seg?

- Ja, det er det. Dette tenkte jeg mye på da

#metoo eksploderte. Da jobbet jeg i rusomsorgen,

og kom på jobb hver morgen

hvor jeg satt med disse kvinnene og hørte

historier som fikk det til å vrenge seg både

her og der, både i forhold til hvordan de

var blitt behandlet og hva de hadde stått

i. Det var så ille. Her har du kvinner i et

helt annet samfunnslag, som må finne seg

i så vanvittig mye. Hvor er omtanken og

omsorgen for dem?

Jeg blir nysgjerrig på hvordan hun ble

møtt av mannlige innsatte og fengselsmiljøet

hun beskriver med tanke på dommen

og mediesirkuset som fulgte med

henne.

- Jeg gikk fri for mye, men jeg fikk jo også

oppleve sjargongen, måten de snakket til

deg på, tafsing, alt dette som du aldri hadde

tillatt på utsiden. Men det er noe med

at når man går i denne typen miljø over

tid så senkes tersklene dine, og det er jo

det som er litt farlig, for man godtar ting

man ikke skal godta.

Hvordan kan ansatte i fengsler stå på sidelinjen

og se dette utspille seg uten å gripe

inn, når vi vet hvor alvorlige psykologiske

konsekvenser seksuelle overgrep og

trakassering kan føre med seg?

- De var jo også så vant til det at det

ble bagatellisert. Det tror jeg er én

grunn til at kriminalomsorgen

har brukt så lang tid på å gå

vekk fra dette med blandingsfengsler.

HJELPER Å TENKE I

PERSPEKTIVER

Jeg spør henne hvor hun finner

mot til å stå i egen historie

og fortsette framover slik hun

gjør.

- Jeg tror egentlig bare jeg har

bretta opp ermene og gått på. Så

har jeg forsøkt å legge vekk alle

disse negative tankene i hverdagen.

Det året jeg slet mest var

det året jeg var arbeidsledig

og søkte jobb. Særlig på slutten

av året, for da følte jeg

jo at grunnen til at jeg

OKTOBER 2020 UNIKUM NR 8 13


søkte og søkte uten å få jobb var fordi jeg var meg,

og da kom alle disse tankene med veldig styrke. Det

var tungt. Sånn sett så fikk jeg jobb i grevens tid på

et vis. Hun ser ut til å bli alvorstynget et øyeblikk før

hun fortsetter:

- For meg så hjelper det å tenke i perspektiver, men

der er vi jo så forskjellige. Jeg har selvfølgelig også

dager hvor det er fryktelig vondt og tungt, hvor jeg

virkelig må jobbe med meg selv for å orke å gå ut og

treffer mennesker og verden, men sånn er det jo for

de fleste. For meg hjelper det å tenke at det alltid er

noen som har det verre, og at jeg alltid har kommet

opp av grøfta tidligere.

Kanskje litt upassende faller spørsmålet om hun

rett og slett føler at hun har blitt litt udødelig av det

hele, ut av meg.

- Ja, jeg også må jo innrømme det – selv om det fort

kan bli litt flåsete og feiltolket. Så har jeg selvfølgelig

tenkt at det ville vært enklere for meg å bytte navn

og sånn, men det er litt det der med å tørre å stå i

egen historie, og tørre å si at man håper man kan

bruke erfaringene til noe positivt, og helst da også

til noe positivt for andre.

Hvis du avslutningsvis skulle gitt et råd til studenter

basert på dine erfaringer, hva ville det vært?

- Jeg tenker at rådet til unge generelt er at man ikke

må være så innmari opptatt av å etterleve en eller

annen konformitet i form av at man skal være sånn

eller sånn, se ut sånn eller sånn. Jeg tenker at man

må gi seg selv litt slækk. Veldig mange unge er alt

for strenge med seg selv. Det blir destruktivt, og i

noen tilfeller kan det til og med gå så langt at man

føler på nærmest forakt for seg selv fordi man ikke

klarer å passe inn. Jeg syns det er så forferdelig at

man skal bale med sånne ting. Vi er alle mennesker,

og vi er alle forskjellige og unike.

- Det er masse ulike blomster i vår herres hage og

masse ulike dyr i vår herres dyrehage, avslutter hun

med glimt i øyet og et varmt smil.

Vi slår følge ut, og tar farvel utenfor en av restaurantene lengere opp i Markens. På

tros av alt, sitter jeg igjen med følelsen av å ha møtt et helt alminnelig, og ikke minst

veldig jordnært menneske – som på mange måter kjemper en innbitt kamp for sin

plass i fellesskapet. Jeg ønsker henne lykke til og takker for at hun tok seg tiden til å

møte meg. Det siste jeg ser før jeg snur meg og går er smilet og blikket, rammet inn

av de mørke krøllene i sola.

14

Foto: NTB // Heiko Junge


Betalt deltidsjobb i vinter:

Bli studentambassadør!

Vi søker rundt 15 studenter som:

• Vil hjelpe nye søkere med sitt studievalg

• Varmt anbefaler UiA

• Har gode formidlingsevner

Se full utlysning og søknadsfrist:

uia.no/studentambassador

OKTOBER 2020 UNIKUM NR 8 15


ESSAY

THE

TORTURED

ARTIST

Adrian McAllister

Skribent

A tale as old as art itself. Ludwig Van Beethoven,

Vincent Van Gogh, Nikola Tesla, Fredrich Nietzsche,

Robert Schumann, Charlie Parker, Janis Joplin, Amy

Winehouse, Kanye West. History has countless examples

of revolutionary artists with significant demons

both inner and outer. The question then follows: Are

mental illness and creativity inexorably linked? Why

is society often bad at taking care of our most visionary

minds? And is it our fault?

Now first off, I want to make it clear that I’m not trying

to stigmatize those of us that have struggles. I am

rather trying to examine our relationship with the

idea of the tortured artist. There are many examples

of people who use their chosen artistic discipline as

an avenue for self therapy. Currently we also have

in Kanye West a prominent artist who is quite open

about how his bipolarity affects his creativity. No

matter what individual struggles you or an artist you

follow may have, I wholeheartedly believe that you

should look at them with a great deal of compassion.

God knows the world needs a little more good old-fashioned

love right now.

So are creativity and mental illness inexorably linked?

Though there are some studies showing links,

the most prominent being from a census study from

Karolinska Institute which shows an above average

percentage of people in creative employment suffering

from various mental illnesses. Still, most research

shows slight correlation at best. Still the story

of the artist courageously forging ground-breaking

art while either living in squalor or simply numbing

their nearly overpowering inner life with various

substances is one that is hard to beat.

Besides all the stories of crazy rock stars, egomaniacal

artists, depressed writers and other mythical

beings; Are any truly great artists relatively well-balanced

people? I think we often forget these examples

since the nature of celebrity makes us value personal

backstories with a little extra spice so to speak. The

people who lead remarkably “normal” lives don’t really

generate clickable headlines outside of the work

they produce.

If we go back in time, we

can find an example like

Johann Sebastian Bach,

who, besides once in his

youth taking a slightly

longer than granted sabbatical,

seems to have led

a responsible life taking

care of his many children,

running a music school,

composing new music

for church services and

otherwise performing at

churches and courts both

as a conductor and an organist.

I don’t think that

there is a single musician

who would dispute Bach’s

immense place in western

classical music. A notable

example from modern

times might be the director

Christopher Nolan

who I have never really

read a headline about that

doesn’t involve one of his

films. Maybe more perplexing

would be Tom Waits

16

Kunst: Edvard Munch


horse. I click on any article that so much as mentions

a hint of actual information on how far along George

R.R. Martin is on his newest book. I love a good Jaden

Smith twitter breakdown as much as any person. The

point is we ourselves as consumers of mainstream

art/entertainment are most likely complicit in a system

that has broken more than one soul. And it does

pain me to think of what creative wonders we might

be losing from those who can’t take the pressure.

Kunst: Gustave Courbet

whose work would paint a picture of quite a tortured

sole. He is quite a private person, so it’s hard to draw

conclusions but based on his sheer output and seemingly

stable family life I would guess that he might

have a dark mind, but a somewhat normal outer life.

What I see as the common denominator of these artists

and the more troubled examples from earlier

is mainly the intensity of the devotion to their craft.

When Charlie Parker wasn’t doing heroin, he was

most likely practicing his scales. It’s important to remember

that very few artists are able to create while

deeply depressed, psychotic or dead. Often will their

work be born in spite of their struggles rather than

because of them. Though there is no doubt that having

a mind that works atypically will likely create

art that “normal” minds might not conceive of as easily.

Another famous “tortured artist” trope is the former

child star run wild. These cases are especially disturbing

when the star in question started so young that

they never really seemed to have any say in whether

they wanted the career or not. But here I think

the cause of their tortured nature is much clearer. It

isn’t the child star themselves that are born broken,

they’re being exploited by the entertainment business

and the process, sadly is subsidised by those of

us that consume said media.

HANNAH GADSBY AND TAKING CARE

So if an artists creativity is born from or in spite of

their individual struggles the message I would like

to express is compassion and connection. We can all

benefit from well intentioned help from people who

genuinely love us no matter the level of creativity involved

in our lives. Australian? Comedian Hannah

Gadsby in her special “Nanette” shares a story about

a fan telling her that she should stop medicating, because

she’s an artist and artists need to feel. If Van

Gogh had medicated, we wouldn’t have those pretty

flowers. After actually using her art degree to drop

some knowledge on how Van Gogh most likely had an

altered colour perception caused by his medication,

she share the much more potent story:

“Do you know why we have the sunflowers? It’s not

because Vincent van Gogh suffered, it’s because Vincent

van Gogh had a brother who loved him. Through

all the pain he had a tether, a connection to the world.

And that is the focus of the story we need. Connection.”

Peace out.

The comedian Dave Chappelle famously walked away

from a 50-million-dollar TV deal in 2006. Reports at

the time were inconclusive as to his reasoning, seeing

as how his show was at the height of its success. On

his special “The Bird Revelation” Chappelle sheds

more light on his situation at the time by telling a

story of how a Pimp used some pretty horrific manipulation

to keep his most valuable worker past her

breaking point. With this he relates how he feels a lot

of entertainment companies exploit their artists not

just monetarily, but also psychically and physically.

Our cultures’ obsession with the personal lives of

our favorite artists has certainly not gone down after

the advent of social media and reality TV. But what

does this do to our beloved creatives? I honestly don’t

know, and I don’t want to preach from some high

Kunst: Van Gogh

OKTOBER 2020 UNIKUM NR 8 17


RETT

OPP

OG NED

Trym Staurheim

Forfatter

Du ser meg rett opp og ned

tar meg ut og inn rett som det ikke si det - det du skal eller vil

Bare sitter gjemt inne, innen - innendørs

bare litt til, til, til jeg du sitter, venter, tenker

holder hender, bare litt til, til du og jeg og du og jeg og du holder

ut, puster ut, velter om, tenker om, alle tingene,

vi tenkte om de tingene vi tenkte om,

du vet de tingene vi tenkte om?

Ja, akkurat, ikke jeg heller, ikke vi heller bare vi og du og jeg, og meg.

Pust inn, pustet ut,

pust inn, for å puste ut

tar pusten fra meg.

Holder igjen rett ut.

Rett som et rett opp og ned bare pust, blås meg ned. nettopp det. ikke vent.

gjør akkurat slik som det. Hold igjen, hold igjen,

vil - vil- ikke, vil bare ville villet.

vill en gang til, til vil ikke vil eller

er vill lenger, bare du og jeg og seg og meg og du og jeg rundt i ring,

til vi ikke lenger får til å se forskjell,

for vi er blitt et skjell.

ett skjell kun skjell, skjeller, skjelt, skjelt ut,

jeg klikker får ikke puste, bare pust ut.

JEG puster ut, kyss, klapp, kyss, klapp, bare glem det.

Ikke skal, ikke skal jeg synke, falle, ramle, trille eller tralle,

bare ramle, falle, faller fomle,

falt om falt ned falt rett opp og rett ned!

Hold meg fast før jeg forsvinner, husk, du, jeg og ørten hinder. hindre

meg ikke i hvem jeg er, la meg hate, elske hate elske, elskende og hatende

om hate som hatet hatet - hatet å hate.

for å hate er litt som å elske på en annen måte.

måtte det ikke bare bli sånn,

eller si sånn, bare sitt borte vekk,

ikke gå lett vekk, bare si det rett vekk,

ikke tenkt rett, bare si ett fett, ikke slitt deg bort,

bare forbli borte helt til frokost,

ikke si hei, ikke si hade, bare forbli der,

der borte til hele verden ser sorten,

i øynene til den sigøyneren du ikke skimta

for du klikker, bikker, ikke rikker,

litt bare for å ikke glemme hele regla en gang til

Jeg er psykisk syk. sånn er det bare...

Illustrasjon: UNIKUM // Emily Frøyna


REKTOR KOMMENTER

STUDENTENES

PSYKISKE HELSE

AK TUELT

Sunniva Whittaker

Rektor v/ UiA

Det er veldig viktig at vi våger å løfte frem

psykisk helse på Universitetet i Agder. Å

innrømme at man sliter psykisk sitter langt

inne hos de fleste, og det må vi gjøre noe

med. Som universitet har vi alt å tjene på å

være åpne om psykisk helse, og å skape et

fellesskap hvor vi kan både diskutere slike

utfordringer og der hvor det er mulig, finne

felles løsninger. Derfor takker vi Unikum

som tar opp dette utfordrende og viktige

temaet.

Vi ser at det er nye samfunnstrender som

kan påvirke unge menneskers psykiske helse

i negativ retning. Mange føler presset for

å fremstå som vellykket på sosiale medier,

den digitale mobbingen er utbredt, klimaog

miljøproblemer skaper usikkerhet hos

mange, og følgene av korona-epidemien begrenser

muligheten til å ha sosial omgang.

Vi erkjenner også at det å være student i

seg selv, er en tilstand som kan være psykisk

belastende. Mange flytter hjemmefra

for første gang, mange må skape seg helt

nye sosiale nettverk, og mange sliter med å

finne sin plass som student både faglig og

sosialt. Det å føle at man ikke strekker til

eller føler seg ensom, gjør dagene tunge, og

for mange kan det gå utover den psykiske

helsen.

«Vi erkjenner også at det å være student i

seg selv, er en tilstand som kan være psykisk

belastende.»

HVA GJØR VI SÅ MED DETTE PÅ UIA?

Vi vet at der er sammenheng mellom det å

ha det bra med seg selv og læring. I forbindelse

med arbeidet rundt UiAs nye strategi,

har vi tenkt mye på studentenes ve og

vel. For at vi skal kunne utføre vårt samfunnsoppdrag,

som er å utdanne dere, må

grunnmuren være på plass. Dere må klare

å følge forelesninger, delta i gruppearbeid

og fordype dere i fagstoffet på egen hånd.

For å få det til må dere ha det bra med dere

selv og i relasjon til andre. Derfor er vi opptatt

av å forebygge psykiske helseplager. Vi

ønsker at dere alle skal oppleve at dere er

en del av et felleskap.

Vi arbeider med å videreutvikle studiestartuken

slik at alle studenter føler seg velkommen

og blir kjent med sine medstudenter

fra første dag. Vi legger vekt på at dere

skal lære dere gode studievaner slik at dere

opplever mestring. Stadig flere studieprogram

innført mentorordninger, hvor nye

studenter blir fulgt opp av mer erfarne studenter

gjennom det første studieåret.

«Vi ønsker at dere alle skal oppleve at dere

er en del av et felleskap.»

UiA tilbyr mange profesjonsutdanninger

hvor kandidatene skal arbeide med sårbare

mennesker. Det gjelder barnevernsstudiet,

sosialt arbeid, sykepleie, vernepleie og lærerutdanningene

våre med flere. Det er viktig

for oss at de kandidatene vi uteksaminerer,

har tilegnet seg kunnskap om psykisk

helse som er relevant for deres yrkesvalg.

Vi satser også videre på å inkludere studenter

i forskningsprosjekt slik at dere

føler at dere er med å utvikle kunnskap innenfor

deres studiefelt. Vi arbeider med at

stadig flere skal få praksiserfaring eller annen

type samarbeid med arbeids- og samfunnslivet

under studiene, for at dere skal

se sammenhengen med det dere lærer på

universitetet og det dere kan bruke kunnskapen

og ferdighetene til i arbeidslivet. Vi

samarbeider videre tett med Studentorganisasjonen

og linjeforeningene for å skape

gode sosiale og faglige miljøer på campus.

VERDENSDAGEN FOR PSYKISK HELSE

Nå i oktober markerer Universitetet i Agder

Verdensdagen for psykisk helse. I september

markerte vi, som eneste høyere utdanningsinstitusjon

i Norge, Verdensdagen for

forebygging av selvmord.

Vårt ønske er at du som student skal ha det

bra og trives. Kjenner du selv på at alt ikke

er som det skal være, så ta kontakt med en

venn eller medstudent. Vi oppfordrer også

til å ta i bruk SiA Helse sine tjenester. Mange

har fått og får god hjelp gjennom tilbudet

deres.

TIL SIST EN UTFORDRING TIL OSS ALLE:

Ser vi noen som sliter – så ta kontakt. Et

smil og en prat er kan ikke løse alt, men det

er en god begynnelse.

OKTOBER 2020 UNIKUM NR 8 19

Foto: Jon Petter Thorsen


AK TUELT

KAMPEN MOT

NORMALEN

Marthe Holm

Journalist

Dorthe Henriksen

Journalist

Norske medier kalte han «Ordførerutpresseren».

Robin Amir Rondestvedt Moudnib

har en fortid mange kanskje ikke anser

som det stereotypiske «normale». Opplevelsene

fra fengselsopphold og innleggelse

har satt sine spor. I dag driver 26-åringen

eget firma og er ferdigutdannet. Dette er

første gang han selv forklarer hvordan han

opplevde alt – psykisk helse, fengsel og ettertiden.

Nå driver han et eget firma og er gjesteforeleser.

Tanken om at noen skal holde fortiden

mot han er tung. Det er også grunnen

til at han nå velger å vise sin side.

- Det må alltid være noe jeg skal kunne parere.

Jeg har ikke prestasjonsangst, men jeg

har angst for at noen skal rive meg ned. Jeg

må alltid sjekke salen, og se om det er noen

kjente. Men jeg har bestemt meg for at det

er mitt narrativ.

Det første som slår meg, er at han virker

både rolig og tålmodig. Da jeg kommer inn i

gangen viser han meg leiligheten. Hvitmalte

vegger, litt abstrakt kunst her og der, et

typisk koselig, norsk hjem.

- Det er ikke helt ferdig utpakket, ler Robin.

Han og samboeren har nettopp flyttet inn.

Jeg blir tilbudt te av kjæresten og vennen

hans. Rolig, men nervøs setter hans seg ned

i sofaen.

- Hvor begynner vi?

Året er 2013. Moudnib ruset seg på tunge,

narkotiske stoffer han fikk tak i på det

mørke nettet. – Tollvesenet hadde jo ikke

peiling på den tiden, sier han. – Jeg solgte

mye canabis i ungdomstida. Du går inn i en

psykose med konstant høye skuldre for alt

og alle. Plutselig banker det på døren. Jeg

ber kompisen min åpne, han blir slått i ansiktet

med en batong.

Hendelser som dette ble normalen.

Å gå på skole var ikke noe han ville tenke

på. Det at venninnen hans dro til Utøya

når han selv skulle ha dratt, tok opp tiden

i tankene hans. – Jeg tenkte «fuck skole,

hva skal jeg med det». For jeg trodde at jeg

allerede var smart. Jeg startet på UiA med

fotlenke. De andre gikk videre med livene

sine.

Robin følte at det å tenke på det gjorde det

verre.

STEMPELET

I 2012 sendte Robin et trusselbrev til

ordføreren. Det skulle han aldri ha gjort.

– Jeg hadde folk rundt meg jeg ville redde,

men visste ikke fra hva. Vi ville ta igjen på

de som hadde mobbet oss, vært rasister. Så

da tenker jeg «Ok, ordføreren. Han er rik.

Hvis jeg bare hadde hatt litt av den formuen,

så kunne jeg ta med meg gutta». Jeg

visste jo at sannsynligheten for å bli tatt var

drithøy.

- Jeg tenkte at hvis jeg nå blir tatt, så er jeg

fri fra det kriminelle miljøet. Da kan jeg bli

en ny mann.

- Alt du gjør i livet har konsekvenser. Jeg

hadde en naiv tanke om at politiet skulle

passe på meg, men jobben deres er å straffe

meg. Alle tenkte det, «Robin kommer til å

ende opp i fengsel eller dø».

En kan jo lure på hvorfor Robin valgte å bli

i Kristiansand. Hadde det ikke vært lettere

å dra?

- Kristiansand er min by. Her er jeg født og

oppvokst. Det var viktig for meg å gå rakrygget

i min egen by selv om det var en

periode hvor du ser deg over skuldra i frykt

for å bli knivstukket. Jeg visste aldri når jeg

var fri, eller om de andre hadde tilgitt meg.

Jeg aner ikke hvordan det var for de andre.

Jeg satt bare igjen med mine egne føleøser,

og de ble ikke borte.

20

Foto: UNIKUM

Perioden var preget av mye medieomtale.

Dette fikk de nærmeste kjenne på kroppen.


- Familien min ble ikke skånet en plass. De hadde ikke

sjans, de ble overkjørt.

FENGSELSTIDEN

Som konsekvens for hendelsen med ordføreren ble Robin

dømt til 2 år i fengsel. Han fikk venner der, og ble

interessert i det akademiske. Men ettervirkningene fra

fengselstiden sitter fortsatt igjen.

- I varetekt møter du demonene dine. Full isolasjon.

Brev- og besøksforbud. Ingen TV. Alt du får er en liten

time i luftegården per dag. Det var en periode jeg nesten

ikke kunne pisse uten at noen ba meg om å pisse. Jeg

hater klirring med nøkler. Jeg hater sjakk. Det minner

meg om den tiden.

- Jeg ble kastet mye rundt fra fengsel

til fengsel. Til slutt endte jeg opp i Åna

fengsel. Der fant jeg et nettverk, men

jeg ville på skolen.

- Jeg ville på universitetet.

Som innsatt tok han opp fag for å forbedre

vitnemålet. To lærere ble løsningen.

- Han ene læreren var en helt rå fyr.

Han kjempet virkelig for at jeg skulle

få gå opp til eksamen. Han har jeg fortsatt

kontakt med. Han andre var musikklærer.

Jeg spilte keyboard i bandet,

og det var han som fikk ordnet at

jeg fikk keyboard på rommet, det skal

man egentlig ikke ha.

- Det var noen som kjempet for meg.

FRA PSYKIATRI TIL FENGSEL

Han forklarer hvordan alt gikk sammen

på Vesterveien den dagen. Frykten

som trigget psykosen, gjorde han

ekstremt utsatt. Dette var kort tid før

han sonet fengselsstraff.

- Jeg ble innlagt på postpsykiatrisk post. Det var akutt.

Min mor hadde prøvd å kjøre meg opp til et akutt-team,

men de mente jeg var helt frisk.

Ting eskalerte.

Foto: UNIKUM

- Jeg endte med å hoppe på biler, fikk en fyr til å åpne

vinduet og slo han. Han slo da tilbake. Han forklarer at

han var paranoid. Politiet kom, og tok først han. Da de

innså hva som skjedde tok de meg også inn i bilen din.

Jeg husker bare at jeg var sint. Jeg hadde egentlig bare

lyst til å rive av de jævla håndjerna.

Han forteller videre om da han etter dette, ble innlagt.

Også her ble han en kasteball.

- Først var det avdeling for førstegangspsykose. Deretter

dro jeg hjem, for å så bli innlagt på lukket avdeling.

Etter å ha vært hjemme i to uker, kjørte moren han og

tingene hans til Arendal. Han skulle sone en fengselsdom.

Han tar en pause mens han ser mot kjæresten og

vennen sin. Det er tydelig at dette er vanskelig å snakke

om.

- Hvordan var det å gå fra psykiatrisk avdeling til fengsel?

- Helt jævlig. Du er så lettpåvirkelig når du har vært på

psykiatrisk. Medisinene du får gjør at

du mister all impulskontroll. Så det er

ikke det lureste å bli satt inn i fengsel

med noen som er så hardbarka.

- Av de som var vennene dine på utsiden

med, hvordan endte forholdet ditt

med dem?

- Noen ble det bra med, andre ble det

dårlig med. Jeg følte meg svikta. Jeg fikk

mye færre brev enn det jeg trodde jeg

kom til å få. Og det tror jeg nok jeg aldri

kommer til å glemme. Men jeg lærte å

tilgi. Jeg har tilgitt dem.

ETTERTIDEN

Han legger vekt på at selv om han har

det bedre i dag, er dette fortsatt noe han

jobber med. Han har også blitt innlagt i

ettertid.

- For ikke lenge siden gikk jeg på veggen.

Stress var en av faktorene. Denne

gangen følte jeg meg godt tatt imot, fordi

jeg ikke strittet imot. Likevel var det

traumatiserende. Jeg skulle blant annet

i bryllup. For å få gå måtte jeg ta medisiner. Jeg hater

medisiner, spesielt piller. Jeg fikk valget mellom pillene,

eller å få de injisert via en sprøyte. Før jeg visste ordet

av det satt jeg der gråtende med en sprøyte på meg. Men

denne gangen føltes det som de var på mitt lag, og ikke

mot meg, som sist.

Robins kamp har pågått lenge, og dette er en fortsettelse.

Man må vente og se hva fremtiden bringer, men nå vet

alle alt om den kjente “ordførerutpresseren”. Kampen

han har slitt med er han ikke alene om. Hans historie

er unik - om enn uvanlig, men fortsatt like unik som alle

andres.

Robin Moudnib er en del av Unikum som fotoredaktør.

OKTOBER 2020 UNIKUM NR 8 21


AK TUELT

SLITER DU ELLER

NOEN DU KJENNER?

SIA HELSE

SiA helse er en avdeling tilknyttet Studentsamskipnaden

i Agder. Hit kan studenter komme med alle typer

problemstillinger som omhandler psykisk helse. Ingen

problemer er for små og ingen er for store. Mange

studenter sliter med den store overgangen fra å være

elev til å bli student. SiA Helse har både et forebyggende

– og et behandlende fokus. SiA Helse holder til i

både Kristiansand og Grimstad, og tilbyr både timebestilling,

drop-in timer og chat-tjeneste.

Kristiansand: Telefon: 38 14 13 54 (11.00-11.30)

Grimstad: Telefon: 37 23 37 92 (11.00-11.30)

helse@sia.no

www.sia.no/helse

STUDENTOMBUDET

Studentombudet er en uavhengig juridisk bistandsperson

for studenter tilknyttet UiA, Noroff, Ansgar

høyskole og Fagskolen i Agder. Studentombudet er

helt uavhengig, og jobber for å sikre at studenters rettigheter

blir ivaretatt. Studentombudet kan bistå i alle

saker tilknyttet studiesituasjonen - alt fra eksamen,

undervisning, læringsmiljø m.m. Studentombudet

kan hjelpe gjennom å være en nøytral, uavhengig instans

mellom studentene og utdanningsinstitusjonen i

eventuell konflikt, samt bistå i klageprosesser. Studentombudet

har taushetsplikt, og det er helt gratis.

Telefon: 38 14 21 42

studentombud@uia.no

studentombud@noroff.no

studentombud@ansgarskolen.no

www.uia.no/student/studentombud

STØTTESENTER FOR KRIMINALITETSUTSATTE

Har du eller noen du kjenner blitt utsatt for integritetskrenkende

kriminalitet? Det kan være f.eks. vold,

mishandling, seksuelle overgrep, hatkriminalitet eller

krenkelser av personlig frihet. Støttesenter for kriminalitetsutsatte

I Agder politidistrikt kan bistå med:

-informasjon og veiledning om det å anmelde

- Støtte hele veien fra politianmeldelse til saken er avgjort

- Vitnestøtte før, under og etter en eventuell rettsak

- Hjelp til å søke voldsoffererstatning

Det er helt kostnadsfritt og det er ingen forpliktelser

knyttet til det å ta kontakt.

Telefon: 404 46 515 (ikke SMS)

stottesenter.agder@politiet.no

SMSO (SENTER MOT SEKSUELLE OVERGREP)

Mange som utsettes for seksuelle overgrep opplever

ikke senvirkningene før lenge etterpå. Det er helt

normalt å oppleve ettervirkninger både kort tid – og

lenge etter et overgrep. SMSO er et tverrfaglig, gratis

lavterskel hjelpetilbud til utsatte for seksuelle overgrep

og deres pårørende. Her jobber ulike mennesker

med bred kompetanse om seksuelle overgrep, og

man kan enkelt avtale tid for en samtale.

-Ingen skal utsettes for seksuelle overgrep. Likevel

skjer det. Derfor er vi her.

Telefon: 38 07 11 11

kontakt@smso-agder.no

www.smso-agder.no

(SMSO bytter navn til Nok., men blir fortsatt å finne I

samme lokaler med samme telefonnummer)

STUDENTPREST

Livet er sammensatt, studentlivet også. Ikke alle dager

er like enkle. Vanskelige valg, tanker eller vonde følelser

kan av og til være godt å dele med noen. Kanskje

du trenger en samtale om tro -eller tvil? Du bestemmer

selv hva du trenger presten til.

Telefon: 918 55 292

erland.grotberg@uia.no

22

ANDRE NYTTIGE RESSURSER

- Mental Helses døgnåpne hjelpetelefon: 116 123

- Kirkens SOS: 22 40 00 40

- AA Anonyme alkoholikere: 911 77 770

- DIXI ressurssenter: 22 44 40 50

- Angstringen: 22 22 35 30

- Dopingkontakten, Antidoping Norge: 800 50 200

Chat-tjenester:

www.sidetmedord.no

www.soschat.no

www.krisepsykologi.no

www.webpsykologen.no

www.hjelptilhjelp.no

www.blakorskrs.no


AVIS

TILBUDSGUIDEN

FORENING

REISE

abo@morgenbladet.no

www.morgenbladet.no

Tlf: 23 33 91 80

Tollbodgata 22, 4611 Kristiansand

Kundeservice: 38 03 83 00

Ruteopplysning: 177

SMSO: på bildet fra venstre: Vidar Bjelland, Tone Walbeck og Nina Rostrup

50 % studentrabatt på Morgenbladet

Bestill her:

www.morgenbladet.no/student

BADELAND

Studentkort 30 dager: kr 440,–

Gyldig i Kristiansand eller Grimstad

Periodebillett i Agder 30 dager:

Ungdom (16-19 år): kr 375,-

Ung Voksen (20-29 år): kr 495,-

Heltidsstudenter over 30 år: kr 495,-

Les mer på www.akt.no

KJØRESKOLE

TANNLEGE

Aquarama

Tangen 8

4608 Kristiansand

bad@aquarama.no

Tlf: 38 60 20 20

www.aquarama.no

Bade- og svømmeanlegget i Aquarama

har mye å by på. Med både badeland,

spa og et stort idrettsbasseng har

Aquarama aktiviteter og tilbud for

studenter.

Husk gyldig studentbevis!

BRILLER

Brilleland Sandens senter

Tollbodgata 14

4611 Kristiansand

Tlf: 38072430

Få 20% på Superpakken for bil hos

Wright Trafikkskole

avd. Kristiansand, Vennesla og Arendal!

Bruk kode sor20wri ved kjøp i vår

nettbutikk. Gjelder til 31.12 2020.

Info Kristiansand: Dronningens gate 46,

38 02 56 00, kristiansand@wright.no

Info Arendal: Munkegata 2, 46 44 93 74,

arendal@wright.no

Info Vennesla: Hunsfos Næringspark,

38 15 51 55, vennesla@wright.no

Dental Norge Kristiansand

Marviksveien 1

4631 Kristiansand

post@dentalnorge.no

Tlf: 38 69 99 93

www.dentalnorge.no

Undersøkelser med sjekk og rens av

tenner kr 490,- Vi har 15% studentrabatt

ved all behandling.

Mulighet for delbetaling.

Vi tilbyr akutt time på dagen.

www.brilleland.no

MUSEUM

Støttesenter for kriminalitetsutsatte: Susanne Moe

• 25% rabatt på innfatning ved kjøp av

komplett brille

• 15% rabatt på solbriller

• Fast studentpris på synsundersøkelse

og linsekontroll kr 550,-

DATA

Foto: SIA Helse

Pippin AS

Kvadraturen

Henrik Wergelandsgt. 16

4612 Kristiansand S

Sørlandssenteret

Barstølveien 29

4636 Kristiansand S

www.pippin.no

Tlf:400 27 753

privat@pippin.no

5% studentrabatt

på alle Mac!

Husk gyldig studentbevis.

Vest-Agder-museet består av elleve

spennende besøksmål:

Friluftsmuseer, museumsjernbane,

levende fabrikk, Norsk

krigsseilermuseum, herregård,

kunstnerhjem og mye mer.

Kjøp årskort på vestagdermuseet.no

for kun kr. 349,- (voksen) og få tilgang til

alle museene.

www.vestagdermuseet.no

Kjøita tannklinikk

Kjøita 17

4630 Kristiansand

post@kjoitatannklinikk.no

Tlf: 38 60 35 20

www.kjoitatannklinikk.no

50% rabatt på undersøkelse

inkl. røntgen og tannrens.

Opptil 30% på annen behandling.


MATSPALTE

1

Ingrid Krossbakken

Skribent

Brente kryddernøtter er ein enkel

og billig liten helgekos, som

står i still til haustveret ute.

SLIK GJER DU:

Ha nøtter, sukker, vatn og krydder

(utanom salt) i ein kjele eller ein

steikepanne med høg kant og kok

opp på medium varme.

INGREDIENSAR:

250 g nøtter (usalta)

150 g sukker

1 dl vann

2 ts vaniljesukker

1 ts kanel

1 ts kardemomme

1 ss smør

Flaksalt (kan sløyfast)

Rør stadig i blandinga til vatnet har

fordampa. Nøttene vil da bli tørre

og grå samtidig som sukkeret blir

kornete.

2

3

Fortsett å røre til sukkeret igjen har

smelta, prosessen tek 10-15 min.

Når sukkeret har smelta tek du steikepanna

av plata og tilsett smøret,

rør godt.

4

5

Hell nøttene over på eit bakepapir

og eventuelt strø over faksalt.

Avkjøl og nyt!

6

Foto: UNIKUM

24


ESSAY

LIVET

ER

IKKE

EN

KONKURRANSE

Foto: UNIKUM

Iselin Dahlen

Skribent

Hvor mange ganger skal man måtte

fortelle seg selv at livet ikke er en konkurranse?

Det er jo ganske åpenbart.

Egentlig. Man bør tross alt bare la livet

skje. Man kan ikke vinne i livet. Man

kan selvfølgelig ha et ønske om å forbedre

seg. Det må da være lov. Men man

skal ikke ha et så sterkt ønske om dette

at livsgnisten forsvinner. Livet skal jo

ikke bare leves, det skal oppleves også.

For å sitte igjen med en positiv opplevelse

må man holde fast i livets gnist. Dets

glede. Ens takknemlighet for nettopp

livet. Man må holde så hardt på disse

tingene at man konsumeres av gnisten.

Ikke av tanken på å forsvinne fra den.

Med en gang livet blir en konkurranse

forsvinner deler av denne gnisten. Man

blir opphengt i det urealistiske idealet

av en selv. Et ideal bygget på samfunnets

og ens egne tanker rundt det perfekte

mennesket. Man bruker altfor

mye energi på å bli dette idealiserte

mennesket. Det eneste man klarer å

tenke på er hvordan man kan være best

i mest. Hvordan man kan være best av

flest. Utmerke seg på mest unikt vis. I

en verden fylt av så mange mennesker

er det idiotisk å sette slike standarder

for en selv. Selvfølgelig kan man prøve

å utmerke seg. Gjøre en forskjell. Bidra

på et vis. Så kan man jo også spørre seg

hvor viktig dette er når det går på bekostning

av ens egen livsgnist. Svaret er

ganske åpenbart. På en annen side vil

mennesker som lever et konkurransedrevet

liv unngå å stille seg selv dette

spørsmålet. Disse menneskene ser ikke

dets relevans, rett og slett.

La oss stille det spørsmålet. Hvor viktig

er det? Hvor viktig er det å så et slikt frø i

seg selv? Tillate seg å la konkurranseinstinktet

vokse? Det har ikke noe for seg.

Kanskje det gjør deg til et bedre menneske,

kanskje blir du det stikk motsatte.

Kanskje blir man egoistisk. Kanskje

blir man så besatt av prestasjon at man

mister seg selv. Mister fotfestet, rett og

slett. Skal man virkelig risikere det?

Bare for å få en form for mestringsfølelse?

Det er jo ikke akkurat slik at den

følelsen er permanent. Dessverre. Ikke

for disse menneskene. De har så mange

idealer å nå opp til at mestringsfølelsen

forsvinner i havet av press. Presset om

å bli sitt idealiserte jeg.

Hvordan kan man - som menneske i

et konkurransedrevet samfunn - skifte

fokuset vekk fra konkurranse? Et ganske

konkret spørsmål med et litt mer

komplekst svar. Eller kanskje ikke komplekst,

men krevende å komme fram til.

For hvordan kan man endre sitt fokus

når man ikke engang klarer å stille seg

selv spørsmål som utfordrer ens holdning

til livet? Det er dessverre sånn at

vi mennesker holder ufattelig hardt på

våre holdninger og verdier. De endrer

seg ikke over natta for å si det sånn. Så

enkelt kan det jo ikke være å utvikle seg

som menneske. Svaret er så enkelt som

å fortelle seg selv det åpenbare; livet er

ikke en konkurranse.

OKTOBER 2020 UNIKUM NR 8 25


KOMMENTAR

MENN(ESKER):

JEG KAN IKKE

GRÅTE

Adrian McAllister

Skribent

NB! Denne artikkelen har jeg henvendt mot menn, men alle er selvfølgelig invitert til å lese, relatere og ellers

være enig eller uenig. Med ordet mann, så mener jeg hvem som helst som føler seg innenfor kjønnet, hva enn det

skulle representere for deg. En del elementer diskutert her blir også veldig personlige, så jeg har anonymisert

navnene.

Har jeg det egentlig bra? Det er et

spørsmål jeg ofte synes er vanskelig å

svare på. På den ene siden studerer jeg

min lidenskap, og staten betaler (låner

meg penger) for å gjøre det. Jeg har en

utrolig flott vennekrets som ofte finner

på aktiviteter og tar vare på hverandre,

jeg har et par småjobber innen feltet

mitt, som gir meg et flott utbytte både

pengemessig og faglig. Samtidig kan

det være vanskelig å stå opp med mindre

jeg har en konkret avtale. Jeg blir

tidvis lei av lidenskapen jeg studerer.

Selv om jeg alltid har vært en lesehest

siden barndommen, bruker jeg langt

mer tid på hjernedøde youtube-videoer.

Jeg er singel og usikker på hva jeg føler

om det. Jeg trener ikke så mye som jeg

egentlig vil, jeg spiser ikke så sunt som

jeg egentlig vil, og jeg drikker mer enn

jeg egentlig vil.

Likevel er det jo alltids noe viktigere å

fokusere på? Vi er jo menn, vi skal konkurrere

og være best. Det er bare tapere

som sitter og sipper over «problemene»

sine. Vinnere drar ut og jobber hardere

enn alle andre, og ender opp med stort

hus, rask bil og deilig dame. Eller det

er i hvert fall det jeg sier til meg selv

av og til. Kan godt hende du tenker annerledes.

Poenget mitt er vel egentlig at

mange av oss karer kan ha det vanskelig

med å kjenne på, analysere og ikke

minst snakke om våre følelser. Vi elsker

å snakke om våre meninger rundt poli-

tikk, feminisme, sist fyllekule, eller det

syke ligget du 100% hadde i går. Men

det er ikke alltid lett når noen spør: Har

du det bra? Da tenker jeg ofte «sånn objektivt

sett ja», selv om det kanskje ikke

oppleves sånn. Jeg er langt ifra å ha et

svar på hvordan å oppnå den ultimate

mentale helse (bare spør hvem som

helst som har snakket med meg lenge

på fylla).

Derfor har jeg spurt en del menn jeg

kjenner og respekterer, om hva de tenker.

Enjoy!

MÅL, MENING OG RUS

Først ut er Lloyd, en farsfigur i livet mitt,

som for tiden jobber som fengselsprest.

Jeg vil på ingen måte sette de som han

konsulterer i sitt arbeid i en mindre verdig

posisjon, men jeg vil mene at for de

fleste av dem så har et eller annet «gått

galt». Ifølge Lloyd var største fellesnevneren

av deres problemer hovedsakelig

relatert til amfetaminer, hasj eller alkohol.

Det var er ikke nødvendigvis stoffene

i seg selv, men heller deres forhold

til de og stoffenes rolle i deres liv. Mange

menn som sliter, har ofte en opplevd

mangel på en følelse av mening. Der jeg

tror mange såkalte «motivasjonstalere»

slår feil når de snakker til menn; er hva

de definerer som mening. Det trenger

ikke være noe stort, som å bli den beste

i sporten din eller den mest kreative

entreprenøren. Det trenger ikke å være

noe så ekstremt som å dø for landet sitt.

Man kan finne mening i de små, hverdagslige

tingene. I det å være en god

sønn, bror, venn, onkel, far eller bare

den som får folk til å smile på jobb. Ofte

kan fokuset handle om posisjoner eller

materielle ting, istedenfor de mellommenneskelige

båndene som gjør livet

verdt å leve.

“Enjoy the little things in life

because one day you’ll look back and

realize they were the big things“

- Kurt Vonnegut

GENERASJON PRESTASJON

Geir er en engasjert student som går

markedsføring og ledelse, og vi diskuterer

støtt ting som livet, filosofi, universet

og så videre. Et unikt og beundringsverdig

aspekt ved Geir er hvordan han streber

etter å ikke definere seg selv basert

på hans arbeid, men heller etter den

han er. Dette er ofte en vanskelig balansegang

for studenter, da linjene mellom

det sosiale og det faglige kan bli utydelig.

Likevel er denne balansen viktig om

en treffer perioder der det faglige ikke

går like bra. Mange har da et behov for

en annen mestringsarena, kanskje vanligst

for menn i studentalder er gaming

eller idrett. Andre kan få stor glede av

å engasjere seg i ulike studentaktiviteter

eller linjeforeninger. Å ha en annen

plattform enn sitt studierelaterte arbeid

til å utvikle seg på, er viktig for å ikke

26


oppleve stort psykisk press når en eksamen

kanskje ikke går så bra. Universitetet er fullt

av personer som må ta oppgaver og innleveringer

opp igjen, så ikke stress.

Oh yes, I went there!

Så var det sex da. Noen starter på universitetet

som jomfru, noen har flere langtidsforhold

under beltet, og noen har gjort det til

sitt livs mål å «erobre» så mange partnere

som mulig. Mange legger kanskje urealistiske

forventninger i fadderuken og graden av

«hooking» som skjer. Selv etter at #metoo har

løftet frem menns mange toksiske holdninger

til sex, internaliserer fortsatt mange (jeg vil

tro de fleste) av oss mange usunne tanker.

Knut er en student som opplever noe kognitiv

dissonans i forhold til sine egne seksuelle

impulser, sammenlignet med hans verdier.

«Jeg fanger meg selv ofte i å kle av folk med

øynene, bare mens jeg er ute og går». Han liker

heller ikke sitt eget forhold til nettporno.

Han som mange andre blir fort et offer for

eskalasjon, der vanlig «vanilje» ikke duger

lenger, og man plutselig kan ende opp på videoer

som er ekstremt fjernet fra en normal

seksuell virkelighet. Dette fører ofte til en del

internalisert skam over det man tenner på.

Knut finner også at han ofte bruker onani og

porno som en måte å rømme fra virkeligheten,

eller å utsette ansvar. «Det er jo vanskelig

å konsentrere seg når en er kåt» er jo lett å si

til seg selv, men kanskje du bare er avhengig?

Kanskje du bare vil fortsette å utsette den

store oppgaven. Også dating blir ofte ignorert

mot pornografien. Det er lettere å åpne en inkognito

fane til hundrevis av muligheter, istedenfor

å åpne seg for et menneske og risikere

å bli avslått. «Jeg har til og med unngått jenter

som virker ganske interessert i meg, fordi jeg

er redd for å åpne meg».

Fra min egen side opplever jeg at «gutta-prat»

ofte kan bevandre inn på seksuell tematikk,

men kun i en skrytende funksjon. Det er ikke

så mange som er villige til å snakke om hvordan

de føler at de er dysfunksjonelle.

KROPPSPRESS, UNIVERSITET OG MILITÆRET

Balder er en venn som gikk inn i førstegangstjenesten

etter et år på juss, og jobber

nå fast i forsvaret. Spesielt interessert er jeg

i hans opplevelse av forsvaret i kontrast til

universitetet. Begge er institusjoner som tar

inn store grupper med unge mennesker, ofte

rett fra videregående. Institusjonene tjener

likevel ganske ulike formål og behandler disse

unge menneskene ganske annerledes. Folk

passer ulikt inn på disse institusjonene også

selvfølgelig. Balder selv har fått stort utbytte

av både førstegangstjeneste og nåværende

arbeid i forsvaret. Mest overrasket ble jeg da

vi snakket om helse og kroppspress.

«Selv tror jeg ikke at jeg kunne ha fått bedre

rammer til komme i form»

Mange som ikke har vært i forsvaret selv, ser

nok for seg skrikende offiserer, hundrevis

av armhevinger og endeløs jogging.

Det er elementer av det og, men Balder

opplever at fokuset er veldig

sunt og helhetlig. «Det fokuseres

mest på generell fysisk form og

hvor mye man forbedrer seg,

istedenfor hvordan man

ser ut.» Kroppspress er

et tema som ofte blir

nevnt i kvinnesammenheng,

men

mange menn føler

også et enormt

fokus på å ha en

strandklar, instagram-vennlig

kropp eller på å

se ut som noen

av superheltene

på kino. Mange

vet kanskje ikke at

Hollywood-kroppen kan

være både uoppnåelig og i

enkelte tilfeller direkte usunt.

Det å flytte fokuset til å helt enkelt

fungere godt, å ha et sunt forhold til

hvordan man ser ut og hva man spiser,

gir et godt fundament for en

sunnere psykisk helse.

Ellers opplevde Balder at de sosiale

rammene i militæret var mye tryggere.

«En stor del av det man lærer

i førstegangstjenesten er å

samarbeide godt med andre.»

I tillegg til mye samarbeid bor

man jo også sammen. Mange

vokser som mennesker i den tiden,

noen opplever kanskje mestring

og økt selvfølelse for første

gang. Det blir et unikt fellesskap

når en gruppe unge mennesker

deler så mye av livet sitt.

Foto: Freestock

OKTOBER 2020 UNIKUM NR 8 27


Selv sammenlignet jeg det med folkehøyskole,

hvor det (etter min opplevelse)

også var en gruppe unge mennesker

som jobbet og levde sammen

med et felles mål. Man blir fort anonym

i en stor forelesningssal. Det meste av

undervisning er ikke nødvendigvis lagt

opp på en måte som oppfordrer til samarbeid

og fellesskap. De stabile og

trygge rammene Balder opplever i forsvaret,

og de mange felles opplevelsene

som gjør at han kan ha noe å snakke om

med alle som har vært igjennom førstegangstjenesten,

har gitt han et uvurderlig

utbytte.

IDENTITET OG PATRIARKI

Robin er en venn som studerer teater

og har mange interessante meninger

og observasjoner om det meste. Robin

er også transmann, en gruppe som ofte

blir glemt både i samtaler om menn og

LGBTQ+ folk. Noe av det første han tok

opp i vår samtale var presset om å leve

opp til patriarkalske stereotyper. Det er

mange forestillinger om at menn skal ha

kontroll på følelsene sine, og være høye

og sterke. «Menn sliter jo aldri med spiseforstyrrelser»

og andre lignende utsagn

er ikke uvanlige. Når en i tillegg er

trans kan slike forestillinger bli ekstra

utfordrende. «På rikshospitalet får du

beskjeden: Er du ikke maskulin nok,

får du ikke behandling.» Likeså kan det

være utfordrende for mange cis-menn

som ikke føler at de passer inn i en A4

maskulin rolle. Kanskje du liker å gå i

skjørt eller bluser? Kanskje du elsker å

strikke? Kanskje du leser Fifty Shades

Of Grey uironisk? Kanskje du bare ikke

ler av grove vitser? Om en står vesentlig

ut fra mengden er det vanskelig å unngå

spørsmål. Og det tærer på å måtte si

«Nei, jeg er ikke homo. Jeg bare liker å

sminke meg» ti ganger daglig.

«Det var ikke lett å komme ut i en liten

bygd. Man hører jo historier om hvordan

folk har reagert og en vet aldri

hvordan et så tett samfunn vil ta det. Jeg

begynte ikke å komme ut ordentlig før

folkehøyskolen.»

Overgangen til universitetslivet byr ofte

på muligheten for å redefinere seg selv.

Ingen kjenner deg og historien din. Du

trenger ikke bli definert av den du har

vært, det du har gjort eller hvem du har

assosiert med tidligere. Men hvem er du

egentlig? Sannheten er at du ikke vet før

du har prøvd det. «Det at jeg begynte å

synge i mannskor var jo veldig impulsivt,

men jeg har ikke angret et sekund.»

Det gjelder å utforske sine grenser av

opplevelse, finne nye interesser, nye

venner og impulser. Bare pass på at du

hele tiden har eierskap over prosessen

selv.

«Er det en ting jeg kan ta fra min opplevelse

som trans så er det:

Hvorfor leve et liv som noen andre enn

den jeg er?

Det livet er kort, og det er en tragedie å

kaste det bort»

Det er masse stigma rundt psykisk helse,

i tillegg må menn hanskes med stigmaet

om å bare innrømme at en har det

vanskelig. «Jeg har aldri skammet meg

over å si at jeg har gått til psykolog, at

28

Foto: Freestock


jeg har angst. Jeg orker ikke være med på den problematikken»

«Det å gi litt faen i stereotypene, i

forventningene, det har gitt meg en enorm styrke.»

«Føck stigma, vær den du er!»

SÅ?

Som vi ser er psykisk helse så mangt, mange utfordringer

er ganske universelle uavhengig av

kjønn. Universitetstiden kan være fantastisk og

utfordrende samtidig. Mange

menn dropper ut, noen blir

kriminelle, noen rusmisbrukere.

De fleste ender opp i et

eller annet yrke eller karriere.

Noen trives og andre ikke.

Uansett hvilken situasjon du

står i, er det viktig at du tar

vare på deg selv. Menn topper

selvmordsstatistikken, og det

er ikke en konkurranse vi vil

vinne. Alle har sin opplevelse,

og jeg har bare gitt noen en

plattform her for å starte en

samtale.

«Menn topper selvmordsstatistikken,

og det er ikke en

konkurranse vi vil vinne.»

JEG KAN IKKE GRÅTE

Jeg velger å avslutte på et personlig

plan: Jeg kan ikke

gråte.

Eller rettere sagt, sist jeg husker

å ha grått var på barneskolen.

Jeg flyttet over Atlanteren

to ganger før jeg ble ti

år gammel. Det kan være en

overveldende situasjon for

Illustrasjon: UNIKUM //

Kristina Nikitina

et ungt barn, foreldrene passet jo

godt på at vi hadde det bra og jeg

ble godt tatt imot begge steder. Selv

husker jeg ikke så veldig godt følelsene

mine rundt begge flytteprosessene,

men det jeg husker godt

etter at vi flyttet andre gang var at

jeg gråt av og til i ulike sosiale situasjoner.

Når er det jo ikke så uvanlig

at en tiåring gråter nødvendigvis,

men jeg ble hånet av vennene

mine om jeg gråt foran dem. Jeg

tviler på at det var ment vondt,

jeg er på god fot med alle fortsatt i

dag. Likevel har det gjort at jeg har

en liten psykisk sperre for å gråte.

Misforstå meg feil, jeg kjenner at

det knitrer i øyekroken når jeg ser

en Pixar-film. De kan komme noen

tårer i øynene når jeg kutter løk,

tråkker på en Lego, eller får latterkrampe.

Det er i øyeblikkene hvor

jeg er genuint lei meg at jeg sliter

med å få noe ut. Jeg sier dette fordi

jeg tror det er viktig at flere av

oss er åpne for å kjenne på og dele

følelsene våre. Det er ikke sikkert

det er lett å vite helt hva de er en

gang, men det blir som med mye

annet lettere jo mere en gjør det.

Prøve med en «Bro! Hvordan har du det?» en

gang iblant. Det kan hende du stopper noen

fra å bli en tragisk statistikk.

Peace Out!

OKTOBER 2020 UNIKUM NR 8 29


KOMMENTAR

REPUBLISERING:

I GÅR VAR JEG

KANYE

Vegard Møller

Skribent

Jeg våkner opp og føler meg som Kanye West. Det er muligens

en Gud over meg, men i så fall er jeg Gud over alt

annet. Tenk så jævlig hvis jeg var noen andre! Tenk så

trist det må være å ikke være ung, kjekk, morsom, karismatisk

og genial. Jeg står opp klokka seks og kikker

på dokumentet hvor jeg har notert mine kjerneverdier,

mål for livet og ting jeg må jobbe med. Du må levere hver

dag, kompis! Du kan ikke bare gå ut av døra på autopilot

uten en robust livsfilosofi. Da blir du som alle andre! Et

produkt av arv og miljø. En kopi av en kopi av en kopi.

Fakk det! Konger tar ikke fridager. Jeg mediterer i en

halvtime. Jeg trener i en time og spiser frokost. Er det

trist eller komisk at det finnes folk som ser på Netflix når

de skal øve til eksamen? Jeg sier som John Olav Nilsen:

skyt meg hvis jeg noen gang blir som de. Existence precedes

essence, bitch. Jeg er ikke Vegard, jeg skaper Vegard;

jeg er min egen Michalangelo. Så? Hva er den viktigste

tingen jeg kan gjøre i dag for å bli den jeg skal være om

ti år?

Jeg kan jobbe videre med novellen min, men jeg har vært

disiplinert nok over tid til at jeg bør planlegge neste podcast.

Stein for stein. Jeg gamer ikke og jeg har ikke Netflix,

så uansett hvilken produktiv aktivitet jeg velger er

det obvious at så lenge jeg gjør det jeg gjør hver dag er

det en kun en statistisk anomali som kan forhindre meg

å gjøre podcasten min til et globalt fenomen. Jeg takker

ja til alle tilbud og invitasjoner. Jeg har ikke tall på hvor

mange mennesker som har sagt jeg er en av de feteste de

har møtt. Jeg får minst en ny venn om dagen. Hen er ikke

så viktig for meg, men jeg smiler og nikker når hen sier

vi burde henge oftere. Jeg skriver til ti jenter på tinder.

Jeg orker ikke bruke unøvendig tid, så jeg sender de samme

fire-fem automatiske meldingene som i følge excelarkene

mine resulterer i at 31% takker ja til vinkveld hos

meg. Jeg knuller to av de på første date. Hallo, jeg virker

kanskje som en superhelt, men jeg er også bundet av fysikkens

lover. Alle tre har uansett møtt drømmemannen

i sine øyne, men jeg kan ikke gå inn i et eksklusivt forhold

når jeg har all denne valgfriheten. Jeg er elsker meg

selv alt for mye. Det finnes ikke et menneske på jorden

jeg heller ville vært.

14.04.2017

Jeg våkner opp i et annet univers. Ikke et nytt univers;

jeg har vært her alt for mange ganger til å glemme det,

men det begynner å bli en stund siden sist. Teknisk sett

er det jo her jeg alltid er, men alt er grått nå og han jeg

var de siste par ukene har pakket sakene og gått.

Hva fikk meg til å tro at jeg kunne skrive en novelle?

Hva fikk meg til å tro at noen kunne elske meg?

Jeg skal på jobb om en time, men det går jo ikke. Hvordan

skal jeg klare det? Først av alt må jeg reise meg opp

av senga og det går åpenbart ikke. Jeg er fullstendig klar

over at fysikkens lover tillater det, men det betyr ikke at

jeg klarer det. Trust me, det er vanskelig å forklare, men

jeg kan ikke reise meg. I all fall ikke nå.

Hvorfor er jeg så svak? Hvordan ble jeg så svak? Jeg er

et mislykket eksperiment. 24 år og fortsatt bare en liten

gutt. Jeg vet de skulle ønske jeg aldri ble født. De vil ikke

innrømme det, men de skjønner at jeg er en vandrende

tabbe. De hadde store forhåpninger for meg, men nå

innser de at de for alltid må overføre penger til meg månedlig

fordi jeg ikke har den mentale styrken til å leve et

vanlig liv i mer enn noen uker om gangen og bruker penger

på de dummeste tingene uten å tenke over det. Det

hadde åpenbart vært bedre for alle parter om jeg aldri

ble født, så kunne vi sluppet denne lidelsen.

Jeg kan ikke la ***** se meg som dette. Jeg er ikke den

hun ble forelsket i lenger. Ingen kan like dette.

Hvis ikke jeg går nå, rekker jeg ikke jobb. Men jeg kan jo

ikke bevege meg, så hva gjør jeg? Hvordan forklarer man

sjefen sin at man ikke kan gå? Dessuten bor jeg i syvende

etasje. Det faktum fremprovoserer jevnlig panikkanfall.

For å komme meg ut må jeg gå til heisen hvor jeg vet alt

for godt at jeg når en sikker død hvis jeg hopper utfor

gjerdet ved siden. Jeg har ikke planer om å hoppe utfor,

men tenk om jeg gjør det?

Nå rekker jeg ikke jobb uansett.

30


30.04.2017 var da jeg innrømte ovenfor meg selv jeg at

jeg var syk. Jeg hadde skippet jobb i to uker uten å melde

fra. Mobilen har jeg bare måttet slå av. Jeg sender følgende

melding til venner og familie.

07.05.2017 var dagen jeg skjønte hva som egentlig feilet

meg. Jeg tok på meg skjorta bak-frem fordi fuck it, right?

Hvem bestemmer hva som er riktig vei? Jeg kunne ikke

fatte hvorfor jeg følte meg så fantastisk med kun 3-4

timers søvn, men tenkte at det kanskje bare var lykkepillene

som endelig fungerte. Jeg begynte dagen med å

skrive et essay om Ibsen og Knausgård og hvordan begges

legendariske status var et resultat av banebrytende

autentisitet og hyper-realisme. I circa 14-16 timer rullerte

jeg mellom tre aktiviteter: (1) lese kunst- og litteraturrelaterte

wikipedia-artikler, (2) stå med vinduet mitt og

skrive idéer om hvordan jeg kunne bruke min daværende

blogg til å skape en ny sjanger og (3) se på meg selv i

speilet med store øyne for å sjekke om jeg virkelig hadde

oppdaget den hellige gral. I ettertid kan jeg forsikre deg

om at jeg ikke hadde gjort noe sånt; jeg har funnet notatene

og de var absolutt kreative, men ikke noe mer enn

det. Jeg skriver dette i symptomfri tilstand og vil helst

ikke dele hvor hyper-realistisk bloggen min skulle bli,

men la oss si at jeg skulle få Knausgård til å virke tilbakeholden,

mens jeg i virkeligheten sikkert hadde blitt sendt

på akutten. Jeg var ikke psykotisk, men trolig ikke kjempelangt

fra.

Jeg hadde søkt hjelp og fått lykkepiller for depresjon,

men denne dagen følte jeg meg så bra at det faktisk var

skremmende og ubehagelig. Plutselig dukket et bilde opp

i hodet mitt: psykologen min som lekte med idéen om

at jeg var bipolar og jeg som avvfeide det umiddelbart

og prøvde desperat å bytte tema. Hvorfor gjorde jeg det?

Fastlegen min foreslo det mange år tidligere, men jeg ble

forsikert om at “hvis du er manisk, tror du at du er Gud,

liksom”. Så da var det ikke det. Men hva om? Jeg gjorde

noe research på internett og fant ut at lykkepiller fremprovoserte

maniske episoder for de med bipolar. Jeg ringte legevakten

og ventet sikkert i fem timer før jeg fikk hjelp. Jeg

fortalte historien min og fikk henvisning til Distrikspsykiatrisk

samme dag.

Etter 10-15 møter med fire forskjellige eksperter, samt fysiske

tester og hjernescanner fikk jeg diagnosen Bipolar

type to. Jeg ble tilbudt medisiner og mottok de med glede.

På snart to år har jeg hatt to hypomaniske episoder og

null depressive. Kun to-tre uker her og der med dystimi,

en mildere depresjon hvor jeg får lav selvtillit, lite energi,

dårlig humør og isolerer meg så mye jeg kan, men på

en måte kommer jeg meg alltid gjennom dagen.

Det er to primære grunner til at jeg deler dette med dere.

Jeg vil folk skal vite at…

1. Folk med bipolar er ikke gale

2. Verden er ikke lagt opp for oss

(1) FOLK MED BIPOLAR LIDELSE ER IKKE GALE.

De har ikke to personligheter heller; de har én personlighet

som vil utrykkes sterkere jo “høyere” person er på

det tidspunktet og dette er viktig: mesteparten av tiden

er man friske, helt uten symptomer. Folk med bipolar 1

kan bli midlertidig psykotiske og varierende grad miste

kontakt med virkeligheten, men de er ikke farlige for

noen andre enn seg selv. Bipolar lidelse utrykker seg

også forskjellig fra person til person. Mange med type

to elsker de hypomaniske episodene sine. Bipolar 2 kalles

av enkelte “kreativ-depressiv” lidelse på folkemunne

fordi de hypomaniske fasene korrelerer sterkt med kreativitet

i forhold til hva som kan forventes ut fra tilfeldighet.

Døde og levende folk som hadde (eller sannsynligvis

hadde) det inkluderer Thomas Jefferson, Johan Wolfgang

Goethe, Henrik Wergeland, Winston Churchhill, Vincent

van Gogh, Kanye West, Russel Brand og

OKTOBER 2020 UNIKUM NR 8 31


Stephen Fry. Sistnevnte spurte i sin dokumentar 42

mennesker med bipolar om de ville trykket på en

knapp som fjernet alle symptomene. Kun én sa ja.

Jeg ville heller ikke trykket på knappen; jeg kommer

på alle de beste idéene mine i hypomaniske

faser. Likevel er bipolar en alvorlig lidelse som må

behandles deretter. Bipolare tar selvmord ti ganger

oftere enn den generelle befolkningen og tallene

for alkohol- og narkotikamisbruk er skremende

høye. Noen er bare heldigere enn andre og jeg er

trolig en av de du ikke burde synes synd på.

(2) VERDEN ER IKKE LAGT OPP FOR OSS.

Det kan føles som du må bli selvstendig næringsdrivende

eller naver. Kunstner eller alkoholiker.

Forfatter eller narkis. Jeg har selv mistet to jobber

og droppet ut av studiene tre ganger på grunn av en

depressiv fase.. Halvannet år på medisiner har fått

meg til å tro at jeg kan jobbe en standard arbeidsuke,

noe jeg i fire-fem år før det anså som umulig.

Men sykdommen blir ofte verre med årene og de

færreste er så heldige som meg. En depressiv fase

kan når som helst dukke opp.

Jeg klarer meg, men for andre med humørsykdommer

eller lidelser som gjør deg periodevis syk, savner

jeg et fleksibelt arbeidsmarked. Det er mange

bransjer hvor de ikke har deltidsjobber og trolig går

glipp av mange talentfulle mennesker. Jeg har ikke

løsningen på stående fot, men vi må ha dette i tankene

når vi bygger

fremtiden.

Helt til slutt vil jeg oppfordre flere til å stå frem. Det

er mange av oss som har det og det er nettopp på

grunn av stigmaen som gjør at vi holder det for oss

selv, at vi må gjøre det motsatte. Vi er ikke gale; vi

er faktisk ganske kule.

32

Illustrasjon: UNIKUM // Emily Frøyna


THE

SUICIDE

CHRONICLES

SHORTSTORY

Tobias Klausen

Forfatter

The merging of a thousand bustling stars

combust into a flourish of colors. A realm

for which dreams are waking and waking

are dreams, the ambiguous line constantly

balanced by those who dare venture far

enough but never disturb said balance. Desires,

hopes, dreams, fears, they all twist

like crooked vines, strangling whoever

should be inane enough to dabble in such

absurdities. The trees sing mute songs for

which only the blind can hear, to a melody

for which has never existed and yet prevails

throughout the history of existence.

The air tasting of compulsion, terror, ashes,

brimstone, one’s tongue dissolving and remerging

at the simplest taste of the numerous

complexities.

In this realm, this wonderous, terrifying,

strange, familiar, beautiful, hideous realm,

is my garden. My breathtaking, gorgeous,

stunning, perplexing garden filled with oddities,

commodities, novelties and curiosities.

I love my garden, and every flower within

it, whether it be pretty, ugly, good, evil, happy,

sad, fat, or thin. No matter what, I take

good care of them, and I always have, ever

since that tumbling, mumbling, fumbling

fool abandoned it. The havoc two wonderous

flowers can wreak was astonishing

and admonishing. Perhaps he didn’t see the

same wonder I wonder?

***

The air was filled with the gentle smell of

wet autumn, the leaves fluttering by in their

golden glory. Stephanie felt a surge of nostalgia

as she watched them dance around

one another in the wind, as if they were

performing a ballet right in front of her

eyes. She wished she could follow them, let

her tag along. But she never could fly away,

not when she was bound by this mortal coil,

this anchor grounding her in constant despair.

A firm belief that had always prevailed

for her, was that one day she would be

able to soar. However, the anchor weighing

her down would not allow such a maneuver.

But there was one escape, one that would

take all her courage. A leap, of faith. The

faith, that with this leap, she would break

the shackles binding her to this miserable

life. The impact of the train would be

enough, enough for her to break free. Just

a single leap, and she would soar.

Her heartrate increased as the toll of the

village bell signaled the trains unmistakable

arrival. Soon, it would be over. Courage.

Courage, she reminded herself.

“Death is not necessarily the solution. Do

you truly wish to die?”

Stephanie swirled around. There stood a

young boy, clad in black clothes embroidered

with golden symbols which Stephanie

did not recognize, neither did she the boy.

Yet, she knew who he was.

“Yes, more than anything,” she replied.

The boy gave her a curious glance, as

if her words bore no meaning to him.

“What is there to die for?” he posed.

“Release. It is as if I’ve been holding

my breath my entire life, and

with death, I can finally let it go.

I can let go of the pain, the anger,

the sadness. Give into the meaninglessness

of it all, not having to participate in this

charade,” Stephanie sobbed, her emotions

overwhelming her as she realized what her

own words meant.

“And what is there to live for?”

She looked at him surprised. Was he

deaf? Had he not heard her longing

for death?

“Nothing, there’s nothing to live for.”

“Is that true?”

What then played before Stephanie’s

eyes, cannot be retold.

But whatever it was,

it made her cry, it made her

smile, it made her angry, it

made her regret. She was

reminded of something,

someone, someplace,

some feeling.

It gave her sorrow,

it gave

her hope, it

gave her

pain,

OKTOBER 2020 UNIKUM NR 8 33


it gave her warmth, it gave her soul.

It gave her a reason to live on.

And then, Stephanie woke up, as if the forest

and the train had only been a terrible

nightmare, one she would hopefully not be

trapped in any longer. And she cried, tears

of joy, of sadness, of relish, of bitterness, of

everything making her human.

***

I hum a song of enchanting and entrancing

notes which bounces and flounces all

about and around, swirling and twirling to

ever side to which it might abide. I dance, I

sway, I prance, and I splay. I tip around my

garden, gracing my flowers with the nourishment

of life, the drops which will make

them grow and tow towards the sky. I know

the name of every one of my flowers. Henry,

Åsmund, Tigest, Phillip, Sindri, Sumalee,

Sophorn, Welma, Candace, Dante, Tommás,

Karl, Signe, Luljeta, Antonio, Sintayehu,

Lois, Magda, Cereza and the list goes on

into millions and billions of brilliantly built

boundaries of letters!

All my flourishingly fantastical flowers,

whom I love so very much. Some blossom

to become something truly unique, others

are beautiful in their own regards. Some

blossom earlier than others, causing them

to wither quicker, others wither just as quickly

as they’ve blossomed.

Some flowers are vermin, who feast on other

flowers, causing them to wither before

their time. But who am I to decide which

flowers shall blossom and which shall wither?

Who am I to tell one flower not to

bloom, out of fear it may devour another

flower before its time? Who am I to decide

which flowers pride my garden and which

shall not?

***

The apartment was devoid of all sound

apart from the dripping of a leaking pipe.

There was something maddening yet comforting

about the sound. Maybe because

it disguised the emptiness and loneliness

Alvin felt at this very moment. Each time

he heard the drop splash onto the kitchen

floor, he deluded himself that he would do

it on the next drop. Or the next one. Or the

one following right after. Definitely the next

one, and if not that one, the one after that.

One hour later, and he still deluded himself

he had the determination to go through

with this on the next drop, but with the

passing of time, he felt his left-hand tire of

holding the razor. Although the small blade

was light, it weighed heavily on his hand.

But his resolve didn’t waver. Every missed

opportunity reminded him once again of

the hole that had been gouged in his heart

for which there was no remedy. Why hadn’t

he loved Alvin back? Why did no one love

Alvin? Was…was he not worthy of love?

He felt the searing pain of the hole seep

to his every nerve. Just like last night. And

the night before that. And the night before

that. And the night before that. It never

went away. But he could empty himself of

this pain, if only he had the strength to lift

the razor, to let it drain from him, like the

poison it was.

The next drop, he was sure. He solidified

his determination, the razorblade swinging

above his wrist like a pendulum of death.

Strength. Strength, he reminded himself.

“Death is not necessarily the solution. Do

you truly wish to die?”

Alvin lifted his head, only to meet the gaze

of a woman in a black evening gown, golden

sparkles forming symbols Alvin didn’t

recognize, neither could he the woman. But

he knew who she was.

“Yes, I want this pain to end.”

The woman looked at him, as if he had uttered

the most peculiar phrase.

“What is there to die for?”

“Give in. To all the hateful things I’ve been

called. To all the notions people have of me.

To the spiteful looks I’ve been given, to the

lack of love I’m not worthy to receive. A release

from this imperfection that is my life.

A release, from this suffering,” Alvin answered,

the pain aching beneath his skin,

making his words a hulking mumbling.

“And what is there to live for?”

34


He looked at her puzzled. Was she dumb?

Had she not understood the torment which

wreaked havoc within him?

“I can’t think of anything to live on for.”

“Is that true?”

What then played before Alvin’s eyes, cannot

be described. But whatever it was, it

made him cry, it made him smile, it made

him angry, it made him regret. He was

reminded of something, someone, someplace,

some feeling. It gave him sorrow, it

gave him hope, it gave him pain, it gave him

warmth, it gave him soul.

It gave him a reason to live on.

And then Alvin woke up, his body sprawled

upon the kitchen table, as if the dripping

and razor blade had only been a horrific

nightmare, one he would hopefully not

have to endure any longer. And he cried, tears

of joy, of sadness, of relish, of bitterness,

of everything making him human.

***

Those bastardly and dastardly bugs who

are thugs eat on the succulent meat of my

dear flowers! Those sickening, vile, disgusting,

distrusting, pestering pests! Without

a stem for which to nourish their divine

petals, my flowers wither and slither from

their golden glory. But who am I to rid my

garden of these vermin? Who am I to decide

these vermin’s lives? Who am I, to play

the part of a god as that mumbling, tumbling,

sobering fool once did?

My breathtakingly beautiful blossoms are

wonderful virtues of the mortal realm.

They’re charming, and without harming,

but I do find it alarming and jarring what

they might be performing. There is one

act, which is terrible in fact, that makes my

poor intestines contract and react when a

flower makes the pact to enact a heinous

detract off their path.

To wither before their time has come.

It’s atrocious, ferocious, inane, insane, relieving

and grieving! I know all my flowers,

I know their names, I know their scents, I

know their appearance, I know their life

cycles. I cannot let a flower audaciously

wither and dither, at least, without an intervention.

***

The smell of the rabid rivers ravaging beneath

the bridge lured its way into Vanya’s

nostrils, as if the crashing water was beckoning

her to join it. She leaned over the

brick railing set on the sides of the bridge

and looked over. She stared into the black

void of the water, the ferocious currents

gripping her attention. She would never

escape its grasp if she ever submitted to it.

But that was the goal, now wasn’t it? To be

fully devoured by the blackness that had

surrounded her for the entirety of her life.

To give into the nothingness, the emptiness,

the meaninglessness. An emotion that had

eluded her for so long suddenly blossomed

within her.

She believed it was called ‘happiness’.

The water was whispering words which Vanya

had waited her entire life to hear. She

knew they were false promises, but the one

guarantee she had, was that this would ensure

her freedom. She couldn’t fly from her

problems; she couldn’t escape the pain. So

instead, she embraced it all, in one final act

of strength.

Mustering all her power, she shakily lifted

herself from the contraption rooting her to

this world. She climbed the brick railing,

steadily, not taking any risks. The smell was

so prevalent now, the smell of fresh water.

It was funny, water was the nourishment of

life, and yet, it would be the one to wash

away hers. Her courage didn’t falter, neither

did her resolve. As she stood there, looking

at the end right below her, she smiled,

genuinely, for the first time in ages.

“Death is not necessarily the solution. Do

you truly wish to die?”

She didn’t turn around, because she knew

exactly who it was. Whatever shape it took

this time, she didn’t care, its persuasion

would ensure whether she looked it in the

eyes or not.

“Yes,” she replied shortly.

Illustrasjon: UNIKUM // Emily Frøyna

OKTOBER 2020 UNIKUM NR 8 35


“What is there to die for?”

“Nothing. Absolutely nothing,” Vanya smiled

to herself, her eyes tearing at this comforting

revelation.

“And what is there to live for?”

“So much. I…I can’t even start to imagine

all the possibilities. But they were never

meant for me. I was fated for tragedy the

moment I left the womb. There is so much

to live for, for so many people, but I’m not

one of them. And I’d rather go out on my

own terms, than to wither away in that

chair.”

“Is that true?”

What then played before Vanya’s eyes was

a flashback of everything that made her

human. All her tears, all her smiles, all her

anger, all her regret. She saw the things,

the places, the people which had surrounded

her for her entire life. It brought her

grief, it brought her hope, it brought her distress,

brought her warmth, it brought her

resolve.

It brought her solace.

“Make sure Mum sees the letter, okay?” Vanya

asked.

She finally turned around to meet Death in

the eyes. It gave her a soft kiss on her forehead

and a nod before evaporating into a

thousand blue butterflies.

Vainya never woke up, but that nightmare

transformed into a dream, one she happily

embraced. An endless, bottomless dream,

for which she could soar and feel no pain.

***

A million mirroring multitudes of myself

manifest and rest in my garden. Being a

single entity and a million individuals at

the same time, all heaving for the same breath,

yet none breathing at all. I am we and

we are I. I am the caregiver of this garden.

I love my garden, and every flower within.

I know all their weird, wonderous, whimsical,

disastrous, dainty, ditzy, dizzying, different,

cute, calming, questionable names.

I know their numerous, humorous, tragic,

dramatic, fantastic, awe-inspiring, thrilling,

chilling, fulfilling, depressing, hopeful,

stories.

I love my garden, and all the wonderful

lives that grow within. On occasion, some

will wither on time or before their time,

and there’s nothing I can do, but to keep

tending them, making sure that every flower

at least has the opportunity to blossom.

36


10PÅUIA

HVORDAN PÅVIRKET BUSSTREIKEN DIN HVERDAG?

AK TUELT

Andreas Guthe

Journalist

KATRINE SIRNES (22), GRUNNSKOLELÆRERUTDANNING FOR TRINN 5-10

Jeg har syklet fra Grim til Universitetet, men det har gått fint i høstferien. Jeg har

også jobb i Vågsbygd jeg har syklet til, det har vært litt slitsomt. Det har blitt en del

timer til sammen på sykkelen som kunne vært brukt til oppgaveskriving.

ODA ANDREA OPHEIMSBAKKEN (21), GLOBALE UTVIKLINGSSTUDIER

Jeg sykler stort sett, så det påvirket meg ikke så veldig mye. Men jeg skulle

hjem på høstferie til Lillestrøm og den bussen ble innstilt, så det ble litt ekstra

penger på tog som følge. Det ble litt ekstra utgifter som er litt kjipt, men

bussjåførene fortjener streiken da.

SERGIO SUAREZ (21), ØKONOMI OG ADMINISTRASJON

Det påvirket mulighetene for å komme seg til skolen, og det har vært litt

stress for å komme seg på sørlandssenteret og sånt. Jeg hadde planer om

å reise hjem, men utsatte det på grunn av busstreiken.

KARIME MUKTHAR (20), JUSS

Jeg ble nødt til å skaffe skyss ved å spørre venner og familie, det har jeg ikke

vært avhengig av før. Jeg er veldig glad i kollektivt og friheten en har med

buss, så det var litt kjipt å følge et strengere program med dem som kan kjøre

og hente deg. Jeg vil legge til at jeg støtter streiken.

CECILIE CHAKRAM-NYBRU (23), GLOBALE UTVIKLINGSSTUDIER

Jeg har ikke blitt påvirket noe særlig. Jeg bor i nærheten av UiA, så jeg går

som regel dit jeg skal.

Foto: UNIKUM

OKTOBER 2020 UNIKUM NR 8 37


10PÅUIA

HVORDAN PÅVIRKET BUSSTREIKEN DIN HVERDAG?

BENJAMIN RØYSLAND (21), LEKTORUTDANNING FOR TRINN 8-13

I studenthverdagen min påvirket ikke busstreiken meg så mye. Det tar kun cirka 20 minutter å gå

eller cirka 10 minutter å sykle til universitet for min del. Jeg bruker derfor ikke bussen for å komme

meg fra og til universitet. Et område har busstreiken likevel påvirket meg, nemlig min reise fra

togstasjonen. Etter å ha vært hjemme en helg, ankommer jeg togstasjonen. Siden metrobussene

er satt i streik (de inngår i boreal), tar jeg derfor bussen som går mellom Tveit og Birkeland. Så

forskjellen er med andre ord at jeg tar en annen buss som jeg må vente litt lengre på. Så alt i alt

har jeg kommet greit ut av busstreiken

HELENE LANGELAND (20), BARNEHAGELÆRERUTDANNING

Jeg bor et stykke utenfor Kristiansand og der er det Setesdal bilruter som går

ned til Kristiansand. Så jeg kom meg ned til byen, men slet med å komme meg

videre fra byen og til UiA. Så det ble jo en ganske mye lengre reisevei for min

del. Men utover det så var jeg heldig som kom meg til byen i hvert fall.

EMIL SVINØ (24), PRAKTISK-PEDAGOGISK UTDANNING (MASTER I HISTORIE)

Busstreiken har ikke påvirket meg, ettersom jeg bor ved campus. Men jeg er i skolepraksis på Flekkerøy.

Å sykle fra UiA til Flekkerøy, spesielt med tanke på undervannstunnelen ved Flekkerøy, byr

på utfordringer. Derfor er jeg glad de kom fram til en løsning.

INGRID NORDVIK KROSSBAKKEN (22), BARNEHAGELÆRERUTDANNING

Jeg kom meg egentlig ingen vei under busstreiken siden jeg bor helt nord på

Hellemyr. Alternativt måtte jeg ha sykla i 35 min for å komme meg på UiA.

Men jeg var heldig og fikk sitte på med noen som har bil, til UiA.

SONDRE MAASEIDE (26), FILOSOFI

Jeg bor i Sødal. Når jeg skulle på møte på fagskolen måtte jeg gå, ikke det at det egentlig er så ille,

men det tar tross alt to timer av dagen min å gå frem og tilbake. I tillegg bruker jeg et teppe fra

Thailand som dyne om sommeren, planen var at jeg skulle kjøpe meg en dyne når det ble kaldt,

men det gikk ikke på grunn av busstreiken. Så nå ligger jeg og fryser om nettene og våkner med

sår hals. Skulle selvfølgelig ha kjøpt dyne før, men fikk ikke stipendet mitt før nå. Så situasjonen

var at jeg faktisk vurderte å bruke 1000 kroner på taxi fram og tilbake til sørlandssenteret, fordi

det var så kaldt.

38

Foto: UNIKUM


OKTOBER 2020 UNIKUM NR 8 39

Illustrasjon: UNIKUM

// Caroline Hansen


Lykke til med studiene

Vi har ekstra gode betingelser for studenter mellom 18 og 25 år.

www.sor.no | tlf.: 38 10 92 00

facebook.com/sparebankensor

OKTOBER 2020 UNIKUM NR 8 40

More magazines by this user
Similar magazines