Unikum desember 2020

NOVELLE
PÅ
Illustrasjon: Dzmitry Sukhavarau
TOGET
Trym Staurheim
Skribent
Hun ser rett på meg i andre enden av togvognen. Akkurat
som om hun vet noe om meg. Øynene er helt sorte, selv
om de ikke er det. Hun ser rett igjennom meg og håret
hennes husker jeg ikke, grått eller noe. Men dette blikket
gjennom ufattelige store briller som hekselærereren i
«Harry Potter» som kan lese fremtiden din gjennom en te
kopp. Jeg undrer meg over det apatiske urovekkende ved
posituren og energien. Alle andre i rommet bare krymper
i hennes svære og jeg er den eneste som merker det.
Jeg har lyst til å rope, jeg har lyst til å skrike ut. Ikke se på
meg djevel kvinne, ikke døm meg, jeg er bare en mann!
ikke ta for deg tankene dine om meg, ikke tolk meg med
dem, det er ikke meg du ser det er deg selv.
Med ett er blikket vekk hun er ikke lenger til stede og jeg
føler trykket lette, lette som støv i vinden, eller lufteanlegget
på toget. Vi er bare støvkorn, i det store og hele. Jeg
alene, du alene, alle alene, med rom mellom oss, seterygger
og svettelukt - Alt sammen støv, oppkast, innsidene
vrengt ut. Levre, nyrer, lunger og bukspyttkjertler vrengt
ut.
Vi er alle nakne, uvitende om retning eller mening. Men
hun har sluttet. Det har stoppet, presset. Nå vil jeg bare
kaste opp på min indre stemme, som klamrer seg fast til
spiserøret som avsky. Som om jeg skal kaste opp ett foster
eller at hjertet og lungene hele systemet skal komme ut
av meg å bli liggende på tog-bordet rett foran meg og solo
brusen, mobilen, business mannen ved siden av skal bli
like oppskaket like omveltet som jeg.
Å kaste opp sitt indre utover slik at damene ovenfor gjør
det samme og hele vognen bare fylles opp av oppkast og
lunger. At konduktøren bare er ett vandrende hjerte - på
vei ingen steder fra togvogn til togvogn. Blikket hennes
er tilbake. Det døde tomme blikket. Helt apatisk er det.
Akkurat som om hun vet hva som skal skje. Akkurat som
hun er en heks de forlengs skulle brent på bålet og jeg
er prosten som har fått i oppgave å avdekke hele konspirasjonen.
Heksejegeren. Kvinnehateren. Mannen oppfostret
på østrogen og Prince mild. Rødvinsdans på roser og
mangel på testosteron helt til håret under armene kom. I
fjerde klasse kom kjønnshåret. Jeg var 9 ikke 10 eller 14
men 9 og pungen min, og kroppen min skulle bli hårete.
Dette ser hun, jeg er guds engel som skal ta fra henne all
hennes kraft og bli rett som det guddommelig.
Jeg er ikke kvalm lenger, solen titter inn gjennom ørsmå
sprekker i vinduet som er besudlet av oppkast. Jeg er
tom. Hun er borte. Vognen fylles opp av lyd, og jeg hører
hjulene mot skinnene, og neste stopp kommer over intercomen
og jeg tviler. Tviler på alt, bokstavene jeg trykker
inn i mobilen, soloen jeg drikker, trangen til å konfrontere
kvinnen. Det ekle udyret i enden av vognen smiler og
jeg får igjen lyst til å kaste opp. Mitt indre barn er døende
og jeg er ironien. Jeg er guds albue, den du lener deg på.
Jeg er guds navle, den du livnæres gjennom.
Jeg er alteret og du er offergaven. Jeg er kniven og togvognen
reisen. Jeg er, du er, vi er alle støv i vinden.
Jeg har ikke usyngelige arr, jeg har ikke en preget barndom
eller sår. Jeg har ikke stått i misbruk og tålt det. Jeg
har ikke vært brukt. Jeg har vært passiviteten til luften.
Bare blitt åndet ut og inn. Det er passivt aktivt hele tiden.
Brukes, men blir aldri brukt opp, lengtende
men aldri borte. Jeg innkapslet av kuppelen som utgjør
atmosfæren, jeg er hennes verste fiende, vi speiler ikke
hverandre, men vi sitter speilvendt ovenfor hverandre,
og hun vet at vi skal aldri møtes igjen, alt er opp til meg
om jeg skal brenne heksa, eller la hennes utyskheter leve
videre.
Siste stopp. Vi er fremme, jeg skal av. Støvet skal bli tatt
av vinden, og jeg skal fly. Vi skal alle fly. Hun skal fly på
kosten sin, og jeg skal ta korset til brystet å rope djevel.
Men ikke enda.
32