A side 1-5 (Atrium nr. 4- 2004

atrium.b.uib.no

A side 1-5 (Atrium nr. 4- 2004

studentmagasinet for HF-fakultetet

UiB nr. 4 2004 12.årgang


Ansvarleg redaktør:

Even Onsager

Even.Onsager@student.uib.no

Journalistansvarleg:

Jack van der Hagen

Nørgaard

Jack.Norgaard@student.uib.no

Redaksjonssekretær:

Helene Lindqvist

Helene.Lindqvist@student.uib.no

INNHOLD

VERDENSBANKEN VIL OSS VEL s. 4

FREM FRA GJEMSELET s. 8

INTELLEKTUELLE PROFETER OG GRØNNE PELSLUER s. 10

FRA GULE UNGER TIL JØDISKE MUS s. 12

ONKEL SKRUE ER BEST! s. 16

PHOTON s. 18

GEORGS MAGISKE MEDISIN s. 20

DEN AKADEMISKE PLIKTANGSTEN s. 22

DET GJEMTE LANDET s. 23

PHOTON s. 28

Kvelder i Tussleville er ikke

helt som andre kvelder. s. 36

Økonomiansvarleg:

Erlend Reigstad

erlend.reigstad@nhh.no

Fotoansvarleg:

Henriette Framnes Time

Henriette.Time@student.uib.no

Layoutansvarleg:

Lillian Sharma

lilliaan_83@yahoo.no

Journalistar:

Julia Grønnevet

Dorte Dahl Grønnevet

Anders Kjellevold

Erik Skjævestad

Anders Kulseng

Halvor Ripegutu

Frank Lande

Eli Lund

Jürgyr

Fotografar:

Nina Knag

Eli Lund

Ellen Suhrke

Eksterne bidragsytarar:

Wim (foto)

Layout/Illustrasjon:

Audhild Harkestad

Bernt Hagen

Elizabeth Pettersen

Framsidebilete:

Jack van der Hagen

Nørgaard

Bakside:

Bernt Hagen

publiserer bildemateriale i Atrium,

og står ansvarlege for utforminga av

Photonsidene.

Atrium kjem ut to gangar i semesteret.

Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det

historisk-fi losofi ske fakultet og Kulturstyret.

Desse står utan redaksjonelt ansvar.

Atrium held til på rom nr. 404, Sydneshaugen

skule

Redaksjonsmøte torsdagar 1800.

trykk: Bodoni Hus AS

Kan Verdensbanken

forandre seg? s. 4

A NIGHT AT THE OPERA s. 30

STYGT OM NOE GODT s. 32

ANOTHER DEAD HERO… s. 34

EN KVELD I TUSSLEVILLE s. 36

SLITTE SKO s. 38

GRAMMATISK SKJELETT TIL SPRÅKLIG KJØTT s. 39

FORTIDENS BLIKK OG VÅRT EGET s. 40

PHOTON s. 42

BEIRUT VENTAR s. 44

TEGNESERIE: Metronom s. 47

Bidragsytarar dette nr:

Joachim Solum

Henriette Framnes Time

Andreas Thorsen

Cicilie Romundstad

Bjarne Oppedal

Nina Knag

Adresse:

Atrium

HF-fakultetet, Sydnesplass 9,

5007 Bergen

Tlf: 55 58 20 79

e-post: atriumkontakt@uib.no

web: http://atrium.hf.uib.no


LEDER:

mørkredd?

I reiseskildringen Playing the Moldovans at

Tennis reiser komiker og forfatter Tony

Hawks til Moldova for å slå det moldovske

fotballandslaget i tennis, et resultat av et

dustete veddemål med en venn. I hovedstaden

Chisinau blir han plutselig overrasket av

å fi nne ut at byen er totalt mørklagt om

kvelden, det er ikke ett eneste operativt

gatelys. Han spør om det er strømbrudd, og

får dette svaret:

«No, it has been like this for four years now

(...) the government is trying to save power

by having no lighting in the streets.»

«Wow.»

«Yes, I suppose that you are surprised. We

are used to it now.»

Kvinnen fortsetter med å fortelle Hawks

at det verste er at kumlokkene blir stjålet av

mafi aen for å smelte om det lett omsettelige

og, etter moldovsk standard, verdifulle

metallet. Dette etterlater store hull i gatene,

som jo er bekmørke om kvelden. «We have

many injuries,» legger hun lakonisk til.

Bakgrunnen for dette er at kraftverkene i

Moldova ligger i en provins, Transnistria, som

har erklært seg selvstendig og derfor ikke vil

selge kraft til Moderlandet. Transnistria er

ikke anerkjent av verdenssamfunnet og er en

kommunistisk bandittstat hvor det er farlig

å oppholde seg. Grensekontrollene drives

som om landet skulle vært en anerkjent

stat. Som en moldover sier til Hawks: «In

Transnistria the phonecalls are free, but no

one has anything good to say to each other.»

Myndighetene i Chisinau har derfor en god

unnskyldning for å ikke lyse opp gatene, i

tillegg til at Moldova uoffi sielt er kåret til

Europas fattigste land.

Det samme kan man ikke si om Bergen.

I det siste har de merkeligste innsparinger

på kommunebudsjettet oppstått.

Redusert gateopplysning, delprivatisering

(og forverring) av helsetjenester i

hjemmesykepleien, sammenslåing av

ungdomshus med kultursentre, listen kan

gjøres lengre.

For eksempel kan man inkludere det at

krisesenteret i Bergen høyst sannsynlig må

stenges ved årets utgang. Det er relativt billig

i drift, grunnet de frivillige som ofrer tid på å

hjelpe kvinner og barn i håpløse situasjoner.

Men tydeligvis ikke billig nok.

Dette hadde vært grusomt i et nesten

hvilket som helst land. I et land som Norge,

som ikke engang er plaget av dårlige tider

økonomisk, representerer det et bunnivå i

politisk tafatthet. Cathrine Holsts rettferdige

harme over nettopp krisesenterets...eh,

krise i Morgenbladet 24.09 oppsummerer

det utillatelige og umenneskelige godt:

«Vi snakker ikke om en svømmehall eller

en kolonihage. (...) Vi snakker om et

anstendighetens minimum. Om en siste

skanse. I siviliserte samfunn holder vi oss

med skjul for de forfulgte og forslåtte.»

De mørke gatene medfører forhåpentligvis

at det er lettere for ofrene å gjemme seg for

sine voldelige ektemenn og samboere.

Etter nyttår må de jo ut i kulden allikevel.

Men det er tvilsomt at dette var tanken bak

innsparingen. Mørket og redselen i sinnet

til senterets kvinner og barn vil ikke bli

mindre av dette. Kanskje de heller skulle

dra til Moldova? Forskjellen er, bortsett fra

kumlokkene, forsvinnende liten, bortsett

fra at de der antagelig blir møtt av en større

medmenneskelighet.

Man skal selvsagt ikke gjøre narr av

fattigere lands dårlige råd. Men det er viktig

å huske på at Moldova ikke har mørklagte

gater fordi innbyggerne liker det. Bergens

liksominnsparinger gjør ikke bare byen til et

dårligere sted å leve, de er også en hån mot

virkelig fattigdom.


Verdensbanken

vil oss vel

4

tekst og foto: Julia Grønnevet

Julia.Gronnevet@student.uib.no

Tusen ting du lurte på om Verdensbanken,

men ikke fi kk spurt dem selv.


Verdensbankens målsetning, som er noe av

det første besøkende til banken ser, er satt

inn i betongveggen med store bokstaver.

«OUR DREAM IS A WORLD FREE OF

POVERTY». Jeg blir så overrasket at jeg spør

en av sikkerhetsvaktene om det er lov å ta

et bilde. «Sure thing, go ahead» svarer han.

Jeg vet at mine radikale venner aldri ville

tro meg på at det sto noe slikt på veggen i

Verdensbanken om jeg ikke kunne bevise

det.

Jeg – en fi ende

Jeg er på besøk i Washington DC, spent på

hvordan landet har forandret seg siden sist jeg

var her, sommeren 2001, før 11. september. I

stedet for å stemple passet mitt med et smil

stiller immigrasjonsmyndighet-mannen

strenge spørsmål, og jeg begynner å stamme

selv om jeg ikke lyger. Det kjennes nesten

som om jeg har sneket meg inn i landet med

dårlige hensikter, jeg må tenke meg om – «er

jeg en fi ende av Amerika?»

På vei inn i Verdensbankens hovedkontor

må jeg gjennom en metalldetektor og vise

passet mitt to ganger, og et Visitor’s Pass

med bilde og navn og kontrollnummer festes

i jakken min. «Keep this visible at all times»,

sier damen idet hun gir det til meg. Vakter

sjekker så besøkspasset mitt en gang til før

de slipper meg inn. Utenfor bygningen står

hundepatruljer fra politiet og kjeder seg

mens de drikker Starbucks, og store betongklosser

sperrer av gaten direkte foran bankbygningen.

Det er visst planer om å installere

noen nye med blomsterkasser på toppen

fordi det ser så fælt ut med store, grå klosser

foran kontoret.

Enormt upopulær

Selv om Det internasjonale pengefondet

(IMF) og Verdensbanken ofte blir sett som

to hoder på samme troll, er de to separate

institusjoner som ikke deler verken lokaler

eller ansatte. I likhet med Verdensbanken

ble IMF opprettet ved Bretton Woodskonferansen

i 1944. IMF arbeider i dag med

det internasjonale pengesystemet. Offi sielt

sett skal innsettelsen av lederen for begge

disse organisasjonene være et internasjonalt

anliggende, men i praksis har det blitt til at

lederen for Verdensbanken utpekes av USA,

som har størst eierandel i banken, mens

lederen for IMF innsettes gjennom europeisk

konsensus. Dagens leder for Verdensbanken

er James D. Wolfensohn, som ble innsatt

av Bill Clinton. Til Wolfensohns fordel sies

det at han er enormt upopulær hos dagens

amerikanske regjering, og at dette er gjensidig.

Mye av Verdensbankens fokus avhenger av

Verdensbankens lokaler i Washington D.C.

5

hvem som er president for organisasjonen.

Ettersom George Bush uheldigvis ble valgt

som president i USA er det ikke godt å si hva

som blir Verdensbankens fremtid, ettersom

Wolfensohns andre femårsperiode som leder

for banken går ut til neste år.

Bretton Woods

Bretton Woods-konferansen i 1944,

da Verdensbanken ble opprettet, var

utslagsgivende for hvordan Bankens arbeid

ville kunne få resultater. George Monbiot,

en britisk skribent, skriver i artikkelen

«There is no debt» om John Maynard Keynes,

økonomen som var leder for den britiske

delegasjonen, sine reservasjoner mot det

som til slutt ble besluttet:

«John Maynard Keynes, som ledet den

britiske delegasjonen, forutså at om ikke

internasjonal handel gjennomgikk en

grunnleggende endring, ville gjelden aldri

bli nedbetalt. Han foreslo en ”international

clearing union”, og en ny pengeenhet,

bancoren, som ville bli enheten som ble

brukt ved internasjonal handel. Land ville

bli straffet for både minus og pluss i bancorkontoen,

noe som ville oppmuntre kreditorer

til å bruke overfl ødige bancorer i debit-land,

og dermed fjerne deres underskudd.

USA, derimot, var verdens største

kreditor, og ville fortsette å ha det slik. Den

amerikanske delegasjonen foreslo at land

kunne låne fra en internasjonal bank som

ville straffe debitor-land, men ikke kreditorer.

De insisterte på at gull, gitt i dollar, skulle

bli brukt til å sette vekslingskurser, noe som

forsikret at dollaren ble den internasjonale

standardenheten i bank-verdenen. Ved å

true med å holde tilbake det forestående

krigslånet til Storbritannia, vant USA. De

etablerte, gjennom Verdensbanken og IMF,

et globalt handelssystem som forsikret både

varig amerikansk økonomisk hegemoni og

fattige lands uforanderlige gjeldsslaveri».

(Monbiot, «There is no debt», 20 juli 2000

(egen oversettelse))

De fattige og de middels fattige

The World Bank Group er en av verdens

største aktører innen utviklingshjelp, og

er en del av FN-systemet. Banken fi kk sin

begynnelse i 1944, da den ble opprettet for å

hjelpe til med gjenoppbygningen av Europa,

som lå i tusen knas etter andre verdenskrig.

Selve The World Bank Group består i dag

av fem separate institusjoner, men bare The

International Bank for Reconstruction and

Development (IBRD) og The International

Development Association (IDA) utgjør selve

Verdensbanken. IBRD er den største av disse

institusjonene på de fl este måter, med de

fl este ansatte, størst antall medlemsland og

videste målsetninger.


Såpebokser med oppfordring om å stemme fi nnes ikke i Norge.

Verdensbankens to hovedinstitusjoner

låner penger til fattige og middels fattige

land. De aller fattigste landene i verden – som

Angola, Kambodsja og Kirgisistan – mottar

såkalte credits fra IDA, det vil si rentefrie lån

på bedre vilkår enn det private lånemarkedet

tilbyr.

Det er stort spenn mellom IDAlånerlandenes

gjennomsnittlige årsinntekt

per innbygger, fra 2040$ per år i Maldivene

til 100$ i året i Etiopia. I tillegg fi nnes det land

som Somalia og Myanmar (Burma) på listen,

der det ikke fi nnes noen sikker økonomisk

informasjon om landet og i noen tilfeller ikke

engang noen regjering. Land som er svært

fattige og/eller har dårlig kreditthistorie er

kvalifi serte til å låne penger som credits fra

IDA. Verdensbankens uttalte mål med disse

lånene er å skaffe grunnleggende utdanning,

helsevesen og rent vann til befolkningen i

mottakerlandene. Lånene har også mål om

å skape økonomisk vekst i lånerlandene.

Markedsøkonomi

IDAs midler kommer stort sett som bidrag

fra rikere, industrialiserte land som USA,

Japan, Saudi Arabia og Norge. På listen

over giverland fi nnes imidlertid også land

som Brasil og Sør-Afrika, som har sine egne

fattigdomsproblemer.

Verdensbankens største institusjon er

The International Bank for Reconstruction

and Development, eller IBRD. IBRD låner

penger til en lang liste land over hele verden,

der gjennomsnittlig årsinntekt varierer sterkt

mellom 9780$ (Slovenia) og 710$ (Ukraina).

I tillegg til pengene bidrar Verdensbanken

med analytiske og rådgivende tiltak. En

kunne gjerne sammenligne IBRDs lån med

Lånekassen, i og med at begge tilbyr lån og

stipend til middels fattige lånemottakere som

andre banker ikke er interessert i, eller ikke

ser poenget med å engasjere seg i. Mange

land låner penger både fra IDA og IBRD, og

er dermed såkalte «blend»-land. Land med

store fattigdomsproblemer, men som likevel

er kredittverdige – eksempelvis India – kan

låne penger fra begge institusjonene.

Flere land har de siste 20 årene gått over

fra å være IDA-lånerland til å bli IBRDlånerland.

Dette betyr at disse landene

– eksempelvis Tyrkia, Marokko og Thailand

– har økt deltakelsen i markedsøkonomien,

noe som refl ekteres i høyere årlig inntekt per

innbygger. Verdensbanken ser dette som en

del av en positiv utvikling.

FNs tusenårsmål

På Johannesburg-konferansen i 2000 signerte

de fl este av FNs medlemsland en erklæring

om åtte målsetninger de var enige om å

arbeide for. «FNs tusenårsmål», som de blir

kalt, er mål som de vil arbeide med å nå

innen år 2015:

1. Å gjøre slutt på ekstrem fattigdom og sult.

2. Å skaffe grunnleggende utdanning til alle

barn.

3. Å fremme kvinnesak og gi kvinner makt til

hjelp til selvhjelp.

4. Å redusere barnedødeligheten.

6

5. Å bedre gravide kvinners og mødres helse.

6. Å arbeide med HIV/AIDS problematikk så

vel som andre sykdommer som malaria.

7. Å arbeide for bærekraftig utvikling, å

beskytte miljøet og naturressurser.

8. Å skape et globalt partnerskap for

utvikling.

Verdensbanken har tatt disse målene til

seg, og nevner nå FNs tusenårsmål som sitt

veikart for utvikling. I bankens lobby henger

tusenårsmålene på store skilt, liksom for

å minne de ansatte om hva som bør være

prioritetene deres, hver dag.

Selv om tusenårsmålene er prisverdige,

har de med rette blitt gjenstand for kritikk

fra både dem som mener det ikke blir gjort

nok, fort nok, og andre er uenige med

selve målsetningene. Alle unntatt de mest

optimistiske vil mene at det er umulig å nå

disse målene innen knappe ti år fra nå – og

ihvertfall ikke med dagens hastighet. Mange

av FNs medlemsland er i tillegg svært kritiske

til noen av tusenårsmålenes problemstillinger,

f.eks. er dagens amerikanske myndigheter

sterkt imot seksualopplysning, noe som

aktivt hindrer arbeid mot HIV/AIDS. Mange

andre såkalte ’tradisjonelle’ land er også

imot utdanning for jenter og kvinnesak

generelt. I forhold til disse landene er

Verdensbankens posisjon, om å arbeide for å

nå tusenårsmålene, av de mer progressive.

Høyre eller venstre?

Mange av Verdensbankens målsetninger

faller innenfor det som til vanlig kan kalles

venstreorientert politikk. Vektleggingen

på utdanning for alle, også jenter, er

fremdeles en radikal idé i altfor mange land.

Verdensbanken har i de siste årene også

involvert seg sterkere i kampen mot HIV/

AIDS, på grunnlag av at sykdommen er i

ferd med å snu opp ned på fl ere tiårs positive

utvikling i mange land, spesielt i Afrika. Selve

sykdommens eksistens, for ikke å snakke om

preventive midler, er kontroversiell i mange

land, både I-land og U-land.

Men i tillegg til disse målene har

Verdensbanken også et kapitalistisk

verdenssyn som gjør at oppmuntring til

økonomisk vekst og privat næringsutvikling

blir sett på som viktige på samme måte som

rent vann er viktig. I boken An introduction

to the World Bank (utgitt av The World Bank

Group) fi nner jeg denne listen over saker som

Verdensbanken legger vekt på behovet for:

- Å investere i mennesker, spesielt gjennom

grunnleggende helse og utdanning.

- Å fokusere på samfunnsutvikling, deltakelse,

god samfunnsstyring («governance»), og

styrking av institusjoner som nøkkel til å

redusere fattigdom.


- Å styrke regjeringens mulighet til å tilby

tjenester av god kvalitet på en effektiv og

åpen måte.

- Å være miljøvennlig.

- Å oppmuntre til og støtte privat

næringsutvikling.

- Å fremheve reformer som skaper et stabilt

makroøkonomisk miljø som oppmuntrer

til investering og langtidsplanlegging. (egen

oversettelse)

En jungelopplevelse

Verdensbanken legger vekt på frihandel

som en av løsningene på verdens

fattigdomsproblemer. Dette fører til at

Verdensbankens rådgivere anbefaler å

fjerne subsidier og tollbarrierer i landene

de er engasjert i. De fl este land i verden

har tollbarrierer for å beskytte sine egne

industrier mot konkurranse utenfra. USA og

Europa er ikke unntatt, og har mange sterkt

subsidierte industrier, som for eksempel

sukker og andre jordbruksprodukter i EU,

eller bomulls- og risproduksjon i USA. Disse

produserer så mye at varene eksporteres

til utviklingsland, og kan konkurrere med

lokale produkter på pris og tilgjengelighet.

Ideologisk sett er Verdensbanken mot

alle tollbarrierer, også eierlandenes høye

tollmurer. Men i og med at Verdensbanken

kun er engasjert i verdens fattigste land, og

ikke bankens eierland, har de bare mulighet

til å påvirke policy direkte i klientlandene.

Før 1999 ble dette gjort med de utskjelte

strukturtilpasningsprogrammene. Dette

førte til at Verdensbankens klientland måtte

fjerne støtte til sine industrier og jordbrukere

for å motta nødvendige midler og støtte

fra Verdensbanken. Rike og uavhengige

land, blant dem Verdensbankens eierland,

kunne fritt opprettholde sine tollbarrierer

og subsidierte industrier uten å frykte

represalier fra noe hold, annet enn WTOs

tannløse rettssaker.

For å illustrere handelssituasjonen som

oppstår på grunn av denne politikken, ble

det under toppmøtet i Gøteborg arrangert

forballkamp mellom I-landene og U-landene.

U-landene spilte uten keeper og i motbakke.

For min egen del fi kk jeg en ny forståelse av

dette problemet da jeg var i Filippinene i en

uke i fjor. Jeg var to dager utenfor Manila, og

hadde tatt ferge, åpen buss og ørten bisarre

transportmidler for å komme meg ut av

byen. På busstaket satt en gruppe indianere

kledd kun i lendekleder, og jungelen vi

kjørte gjennom var tjukk og grønn, som i en

vietnam-fi lm. Veien var bare en sti, og av og

til kjørte sjåføren rett ut i den grunne elven

mens passasjerene holdt opp bagasjen sin (og

beina) til vi kom over på den andre siden. Jeg

var langt utenfor allfarvei. Da vi kom fram

til en liten by stakk jeg innom en butikk for

å kjøpe såpe. Alle tørrmelkproduktene var

Nestlé-merket, og så langt jeg kunne se var

det ingen fi lippinsk-produserte produkter

til salgs, annet enn de som ble produsert

lokalt på utenlandsk lisens. Den kondenserte

melken kom fra Nederland, og skinken på

boks likeså.

Fremtiden

I likhet med folk kan jo organisasjoner

forandre seg. Verdensbankens endrede fokus,

fra åttitallets strukturtilpasning til dagens

globale partnerskap, kan føre til positive

endringer i Verdensbankens arbeid.

I et intervju med the Australian Financial

Review (Wolfensohn er opprinnelig fra

Australia) sier Verdensbankens president

Wolfensohn seg enig i at banken slett ikke

er perfekt, men fremhever likevel at den er

«... one of the most positive forces in the

world for fi ghting poverty». Dette er også

bildet som Verdensbanken arbeider hardt

for å skape med utgivelser som «10 Things

You Never Knew about the World Bank». I

det lille heftet fremheves Verdensbankens

progressive sosiale profi l; som arbeidet med

kjønnsproblematikk, såkalt «communitydriven

development» og urbefolkningers

rettigheter og rolle i utviklingsspørsmål.

Opprinnelig var det å gå i dialog med NGOer

(Non-Government Organisations, som Oxfam

og Leger uten grenser) og andre aktivister

7

svært kontroversielt innen Verdensbanken,

men vi må anta at de progressive kreftene

vant frem, ettersom halvparten av

Verdensbankens prosjekter i dag involverer,

til noen grad, NGOer. Verdensbanken har

også åpnet forum ved navn YouThink! på

internettsiden sin, der aktivister og ungdom

oppfordres til å komme med ideer og

innspill til Verdensbankens arbeid. Hvorvidt

forandringene er reelle, eller bare et forsøk

på å skaffe seg et bedre rykte, er opp til den

enkelte å bestemme.

Mens jeg går rundt i bankens bokhandel

i krysset mellom 18. gate og Pennsylvania,

blir jeg stående og lure på om jeg skal ta et

bilde av bestselger-listene deres. På den ene

siden av bordet ligger en bok som heter Why

Capitalism Works, mens på den andre siden

ligger faktisk Naomi Kleins No Logo.

Kilder:

www.worldbank.org

Mange av Verdensbankens publikasjoner er gratis, og du

betaler bare porto for å få dem. Lister over publikasjoner

fi nnes på www.worldbank.org/publications

www.fn-sambandet.no/2015

www.guardian.co.uk

www.globalexchange.org

George Monbiot har mange gode artikler på www.monbiot.com.

Disse trykkes i The Guardian, The Guardian Weekly, The

Observer og av og til i Klassekampen.

A guide to the World Bank, og

World Bank Group, working for a world free of poverty, utgitt av

The World Bank, Washington DC


MUSIKK:

frem fra gjemselet

Tindersticks smyger seg ut av Sherwoodskogen med ny samleplate og

DVD i år. Vil det kanskje gi den engelske gruppen oppmerksomheten

mange mener de fortjener?

tekst: Anders kjellevold

Anders.Kjellevold@student.uib.no

Tindersticks er blant bandene man kan

karakterisere som mellomstore. Et band uten

de helt store salgstallene, men som likevel

befi nner seg i mange platesamlinger rundt

omkring. I sine tolv år som gruppe har de

høstet stabilt gode kritikker, ettertrykkelig

etablert seg et navn og oppnådd en egenartet

stil som gjør dem til nyttige referansepunkter

for anmelderne i riksavisene. 2004 kan på

mange måter sees på som deres jubileumsår:

Nyutgivelser av hele katalogen og årene 1992-

1999 oppsummert på samleplaten Working for

the man vil kanskje vekke litt oppmerksomhet

for en av Englands mest stabile grupper de

siste 10 år.

From the deep forest of Nottingham

Gruppen ble dannet i Nottingham i 1992.

Stuart Staples (vokal), Dinkon Hinchcliff

(fi olin, gitar) og David Boulter (tangenter)

fra nedlagte Asphalt Ribbons kom sammen

med Neil Fraser (gitar), Alasdair Macaulay

(trommer) og Mark Colwill (bass) og dannet

Tindersticks. I en tid da britpop og indie

dominerte, skapte Tindersticks sitt eget

uttrykk med melankolske melodier, litterære

fortellende tekster og vakre, orkestrale

arrangementer. Tekstene omhandler forhold

og kjærligheten og hvordan disse ofte går galt.

Videre optimistisk er det sjelden, men Staples

er en dyktig låtskriver og historieforteller.

Sammen med hans særegne mørke – og til

tider mumlende – vokal, kommer tekstene

til sin rett.

Nick Cave og andre

påvirkningskilder

Staples spesielle stemme og Hinchcliffs

fi olinarrangementer er ofte det man først

legger merke til når man hører Tindersticks.

Spesielt på Curtains (1997) er sistnevnte

fremtredende. En åpenbar parallell kan

trekkes til Nick Caves No more shall we part

(2001). Forbindelsen til Cave strekker seg

videre enn bare musikken: I 1993 turnerte

Cave med Tindersticks som oppvarmere.

Tindersticks står, sitt særegne uttrykk

til tross, på kjempers skuldre. Inspirasjon

fra gamle travere som Lee Hazlewood,

Serge Gainsbourg, Scott Walker og allerede

nevnte Nick Cave er tydelig i musikken. På

Waiting for the moon har man sågar lånt tekst

fra dramatikeren Sarah Kane. Slitt mellom

gamle storheter og lavmælt moderne pop/

rock er det vanskelig å plassere Tindersticks

i en bestemt sjanger.

Fra Bada-Bing til Logen

Man har kanskje hørt Tindersticks uten

selv å være klar over det. «Tiny tears» fra

det selvtitulerte andrealbumet har vært

brukt i tv-serien Sopranos mens den mindre

kjente BBC serien The Sins bruker gruppens

cover av Four Tops’ «What is a man» som

kjenningsmelodi. En annen mulighet er at

man selv har sett bandet live. Under Ole

Blues 2003 spilte Tindersticks i Logen, en

konsertopplevelse som av BTs Eriks Fossen

ble beskrevet som «Stille, ensomt, vakkert».

En ytterligere forbindelse til Bergen fi nner

man i Poor rich ones’ cover av låten «Shes

gone». Uten at de kan kalles norgesvenner

av den grunn.

Mørk Soul?

Det er av enkelte kritikere blitt hevdet at

Tindersticks ikke fornyer seg. Når sant skal

sies er ikke Stuart Staples og co et veldig

8

eksperimentelt band. På den annen side

er det kanskje nettopp dette som har gitt

gruppen den egenart som den har i dag.

Innen musikk ser man ofte at ambisiøse

forsøk på fornyelse ender i fi asko. Den fellen

har Tindersticks klart å unngå. Tolv år med

sakte modning har derimot skapt hva Erik

Fossen kaller «stillferdig, vakker musikk» som

kanskje fortjener ytterligere oppmerksomhet

enn de får på nåværende tidspunkt. At

bandmedlemmene har vært de samme

hele veien har nok også hindret for store

omveltninger i bandets stil. Men man kan

se tendensene: På senere plater fi nnes spor

etter Curtis Mayfi eld, om enn fjernt i mine

ører. Forfatteren Frode Grytten har bandet

som en av sine favoritter og karakteriserer

stilen deres som «Mørk soul». På deres siste

plate, fjorårets Waiting for the moon virker

bandet å ha åpnet seg litt mer opp og vokalist

Staples virker sågar å synge mer tydelig og

direkte enn før. Men fortsatt kjennetegnes

Tindersticks av melankoli og tekster om

mørk romantikk. Og man antar at det er slik

fansen vil ha det.


Diskografi

Tindersticks (1993 This way up)

Tindersticks 2 (1995 This way up)

Bloomsbury theatre, Live (1995 this way up)

Nenette Et Boni, [fi lmmusikk] (1996 This way up)

Curtains (1997 Island)

Donkeys 92-97: Singler, B-sider, rariteter (Island

1998)

Simple pleasure (1999 Island)

Can our love (2001 Beggars Banquet)

Trouble every day, [fi lmmusikk] (2001 Beggars

banquet)

Waiting for the moon (2003 Beggars banquet)

Working for the man, the island years 1992-1999 (2004

Island)

Kilder:

www.beggars.com

www.tinder.org

www.tindersticks.co.uk

www.vg.no

www.dagbladet.no

www.allmusic.com

9


SAMFUNN:

intellektuelle profeter og

Jack.Norgaard@student.uib.no

grønne pelsluer

Det tredje Europeiske Sosiale Forum (ESF) gikk bare tilsynelatende knirkefritt.

Det er fredag 15. oktober og vi har nettopp

ankommet et av busstoppene utenfor

Victoria Station, London. Plutselig høres

hamring på trommer og bæljing på beruset

cockney-engelsk. Et demonstrasjonstog

omringer bussen!

Pampeforum

Demonstrasjonen, som egentlig bare er et

tog med et hundretalls fulle og dansende

mennesker, sneiler seg sakte nedover en

av Londons mer trafi kkerte gater. En fyr

med grønn pelslue forteller at de er fra det

alternative forumet. Han mener at ESF er for

dyrt, og at bare de store NGOene og politiske

partiene har fått talerett. I tillegg mener han

at forberedelsesprosessen har vært svært

lukket og ekskluderende for mindre og

uavhengige grupper.

Politistyrkene, som i begynnelsen var totre

politimenn, har neste gang jeg snur meg

tidoblet seg. I et kryss blir vi omringet fra

alle kamper. Alt i alt er det

ca. 20 politibiler og minst

50 politifolk. Det blir tilløp

til slåssing når noen prøver å

komme seg forbi sperringene,

og et par aktivister går i

bakken. Men det hele er over

i løpet av få minutter og ingen

er tilsynelatende skadet. Politiet

laget en tett manngard omkring

toget, og tier effektivt både

trommer og roping. Dette har de øvd på.

Denne episoden var heller ikke tilfeldig.

Skribenter har i etterkant av forumet fortalt

at mens politiet var totalt fraværende på det

offi sielle sosiale forumet, overvåket de alle

som deltok i de alternative arrangementene,

opptrådte som bøller, dyttet til folk, tok

bilder og så videre. Dette stemmer overens

med våre umiddelbare oppfatninger under

episoden utenfor Victoria Station.

Etter fl ere forsikringer ovenfor politiet

om at vi bare er norske turister og ikke har

noe med dette spetakkelet å gjøre, slipper vi

avgårde.

Fra verden til Bergen

Det Europeiske Sosiale Forum er en regional

videreføring av Verdens Sosiale Forum

(VSF) som har funnet sted hvert år siden

åpningsmøtet i Porto Alegre, Brasil, i 2001.

VSF var på mange måter en videreføring

og et resultat av de mange samlingene

og demonstrasjonene mot multilaterale

institusjoner som Verdensbanken, Verdens

Handelsorganisasjon (WTO) og det

Internasjonale Pengefondet (IMF), og

ble initiert av ATTAC-stifteren Bernhard

Cassen og kretsen rundt avisen Le Monde

Diplomatique.

Disse forumene er enorme samlinger av

sosiale bevegelser, og har på mange måter

satt den aktivistiske dagsorden siden starten

i 2001 for den alternative globaliseringsbeveg

elsen. Selve forum-fenomenet har kulminert

i blant annet Asias Sosiale Forum (2003),

Latin-Amerikas sosiale forum (2004) og

utallige mindre forum – som Bergen Sosiale

Forum – i tillegg til Europas Sosiale Forum i

Firenze (2002), Paris (2003) og, altså, London

(2004).

Tunge prioriteringer

Fortsettelsen i London

er ikke like dramatisk.

Lørdag morgen dro vi

til hovedområdet for

forumet, Alexandra

Palace. Etter intens

debatt i forkant av årets

forum kom arrangørene

fram til følgende seks generelle

tema: (1) krig og fred; (2) demokrati

og fundamentale rettigheter; (3) sosial

rettferdighet og solidaritet: Mot privatisering,

for arbeideres, sosiale og kvinners rettigheter;

(4) globalisering og global rettferdighet; (5)

mot rasisme, diskriminering og det ekstreme

høyre, og for likhet og diversitet; og tilslutt

(6) miljøkriser og bærekraftig samfunn.

Over 500 seminarer, debatter og workshops

foregikk over tre dager, noe som kan få

enhver journalist fra et studentmagasin til å

gå rundt seg sjøl. Tidvis tunge prioriteringer

måtte dermed foregå, sånn som å forbli på

hovedområdet hvor det kun foregikk panel-

og store plenumsdebatter.

På lørdagen fi kk jeg blant annet med meg

Susan George, leder i det franske ATTAC,

fortelle om en kampanje om GATS-frie soner

i Frankrike. GATS er WTOs avtale om handel

med tjenester, og i Frankrike har kampanjen

10

tekst og foto: Jack van der Hagen Nørgaard

så langt ført til at lokale myndigheter på over

560 steder har erklært seg som slike GATSfrie

soner. Prosjektet har så langt vært en

massiv suksess – det opprinnelige målet var

å få med seg 100 kommuner – og sentrale

krav er at områder som helse, utdanning,

miljøtjenester, kultur og offentlige tjenester

tas ut av avtalen.

Demokrati og sånn

Noe som slo meg mest, hvis vi ser bort fra

anklagene fra det alternative forumet, er

vektleggingen av demokrati. I tillegg til at

alle steder var tilrettelagt for rullestolbrukere

– og at, uttalt vel og merke, talerne

på forumet var likt kjønns-, klasse- og

opprinnelseslandskvotert – fantes det et

gedigent korps av internasjonle oversettere.

De fl este av debattantene på forumet var

ikke-engelsk-språklige. Dette ble løst med

et imponerende teleslynge-system hvor

alle de ca. 20.000 deltakerne fi kk sine egne

hodetelefoner, og på den måten til enhver

tid kunne følge den som snakket på enten

engelsk, tysk, fransk, italiensk og spansk.

Alle oversetterne var frivillige fra Babels

internasjonale nettverk av tolker og oversettere,

og kvaliteten varierte naturligvis, allikevel slo

det meg som en god ting, og hvor vanskelig

kravet om demokrati ofte kan være.

Lørdag kveld, før siste plenumsmøte mot

rasisme og fascisme i Europa, hvor blant

annet Londons radikale borgermester Ken

Livingstone skulle delta, fi kk jeg mitt andre

gjensyn med det alternative forumet. I ca. en

time ble scenen «kuppet» og Livingstone og

hans parti, samt det engelske Social Workers

Party, ble blant annet anklaget for forsøk på

å kontrollere organiseringsprosessen og å

bruke ESF til egen vinning. Kritikken om

ekskludering av aktivister, organisasjoner,

nettverk, grupper og til og med land, er

berettiget nok, og viser bare at det er mye

som kan forbedres før neste europeiske

forum i Athen neste år.

Hva nå?

Søndagen ble avsluttet med et

demonstrasjonstog gjennom Londons gater.

Å spasere med 100.000 folk mot verdens

urettferdighet og imperialisme i hjertet

av verdens tidligere største kolonimakt,


føltes unektelig litt rart. Demonstrasjonen

ble avsluttet med appeller og konserter på

Trafalgar Square.

Har så ESF noen påvirkning for verdens

gang? Forfatteren av boka The World Social

Forum: challenging empires, Jai Sen, sa til

Klassekampen 21.oktober at forumene

kanskje har vokst for store og administrative

– at de store plenumsdebattene forblir

enveiskommunikasjon, og er for lite

handlingsorienterte. Mange av de store

plenumsmøtene med intellektuelle profeter

og scenevante fagforeningsledere lignet også

ofte mer på religiøse vekkelsesmøter, og ga

meg slik sett mer følelsen av å være tilbake på

Sørlandet enn i en konstruktiv debatt.

For mye snakk om håp og for lite

handling relatert til virkeligheten har lenge

vært kjennetegn ved slike bevegelser. Mye

av grunnen til dette, som Sen nevner i

intervjuet, har vært vanskeligheten med å

mobilisere både seg selv og mannen i gata

i problemer som ofte ikke direkte angår en

selv. Problemer som har store konsekvenser

for vanskeligstilte og usynlige grupper i

samfunnet, og oftest i fjerne land på den

sørlige halvkule.

På den andre siden har de store sosiale

forumene og oppblomstringen av motstanden

mot verdensutviklingen gjort opposisjon

og kritikk mer legitimt. I mindre og mindre

grad får man usaklige beskyldninger om

kommunisme og med henvisninger til Stalin

eller å være del av et «omfattende kognitivt

forfall» slengt mot seg, hvis man ymter

seg frempå med de negative følgene av

privatisering og markedsliberalisme.

I tillegg har det selvfølgelig kommet

massevis av konkrete løsninger utav

forumene, om enn ikke så synlige for alle

og enhver. LO-ungdommen som bodde på

ungdomsherberget vårt knyttet kontakter

til fagforeninger i Columbia og Venezuela,

og det europeiske utdanningsforumet som

skal arrangeres i Bergen til våren er resultater

av slike samlinger. Dessuten er det ikke til å

komme bort i fra at ESF og forum som dette

fungerer som massive opplysningsprosjekter.

Det føltes ihvertfall meningsfullt.

11


TEGNESERIER:

fra gule unger til

jødiske mus

12

Donald og guttene på eventyr i en Donald Duck-historie

av Carl Barks.

Historien om tegneserien, verdens mest populære og misforståtte kunstform.

tekst: Halvor Ripegutu

Halvor_ripegutu@hotmail.com

Hva er en tegneserie? «Beskrivende

bilderekker», «illustrerte fortellinger» eller

«bilder med påfølgende tekst» er korte

defi nisjoner. Som medium er egentlig ikke

tegneserien noen ny form, og uttrykk som

passer til defi nisjonene gitt overfor har

forekommet i uminnelige tider. Noen mener

hulemalerier er mediets første uttrykk. Andre

peker på avistegninger og karikaturtegninger

som først ut. Det som derimot regnes som

den første tegneserien dukket opp 5. januar

1896 i avisen New York World, og het Yellow

Kid.

Katzenjammer!

Serien var ment som et middel i en bitter

aviskrig mellom New York World, eid av

Joseph Pulitzer, og New York Journal, eid av

William Randolph Hearst. Selv om serien

var svært enkel og primitiv ble den en

umiddelbar suksess fordi den hadde stor

appell til barn, analfabeter og ikke minst

immigranter med liten engelskkunnskap. Til

å begynne med besto serien, som var skrevet

og tegnet av Richard Fenton Outcault, av

kun ett eneste bilde, men utviklet seg snart

til en serie. Snakkeboblene var dessuten

med fra starten. Yellow Kid regnes som den

første tegneserien først og fremst fordi den

Absurd tegneserie: Krazy Kat av George Herriman.

viste de kommersielle mulighetene som lå

i mediet. I løpet av kort tid doblet World

omsetningen sin, og de første 40 år eksisterte

tegneserien først og fremst som et middel for

å øke avisenes salgstall. Det var hovedsakelig

i aviser det fantes tegneserier, og de fl este

tidlige tegneserieskaperne så på seg selv som

avisfolk.

Serien om den gule ungen ble avsluttet

etter bare fem år, men da hadde allerede

andre forfattere og tegnere tatt opp tråden.

I 1897 så The Katzenjammer Kids av Rudolph

Dirks dagens lys. Her til lands er serien kjent

som Knoll og Tott, og har kommet ut som

julehefte i Norge siden 1902.

Bisarre trekantdramaer

Alle de tidlige tegneseriene var humorserier

som gikk i aviser .Tegneseriehistorikere og

kritikerne trekker ofte frem Little Nemo in

Slumberland (1905) av Winsor McCay og

Krazy Kat (1913) av George Herriman som

de beste fra denne perioden. Spesielt Krazy

Kat har en høy status. Serien er ganske bisarr,

og er bygd rundt et merkelig trekantdrama,

bestående av en mus, en androgyn katt og en

hund. Den har en helt spesiell, underfundig

humor, og skaperen av Tommy og Tigern, Bill

Watterson, er blant de mange som mener

verden aldri har sett en bedre tegneserie.

Heltene i trærne

I 1929 skjedde noe viktig. Tarzan av

Hal Foster, etter Edgar Rice Burroughs

roman, kom på trykk som den første store

«spenningsserie». Spenningsseriene skiller

seg fra humorseriene ved at de består av

lengre, sammenhengende historier med

mindre fokus på humor. De fl este av dem er

dessuten betydelig mer realistisk tegnet.

I kjølvannet av Tarzan dukket mange

klassiske serier opp. Helst fra fjerne

himmelstrøk som Afrika og Asia, men den

amerikanske storbyen var også godkjent.

I Norge er det vel først og fremst Fantomet

(1936, The Phantom), av Lee Falk og Ray

Moore, mest kjent, men 30-tallet fostret

også andre serier som for eksempel Terry

and the Pirates (1934), Lyn Gordon (1934, Flash

Gordon), Mandrake (1934) og Prins Valiant

(1937, Prince Valiant).

De to store navnene innen de nye

spenningseriene var nevnte Hal Foster og Alex

Raymond. Hal Fosters serier, Tarzan og den

fantastiske Prins Valiant, er tegneseriekunst

på sitt aller beste. Foster er dessuten kjent

for å bruke mye tid på tegneseriene sine.

Den ene siden han lagde hver uke, brukte

han 52 timer på. Foster brukte dessuten aldri

tegneseriebobler i seriene sine fordi han synes

det var visuelt forstyrrende, og skrev derfor


Dramatisk i ørkenen. Fra Tintin av Hergé

all teksten nederst i bildet.

Alex Raymond er også viktig. Hans serier

– i tillegg til Lyn Gordon – Jungle Jim (1934),

Agent X9 (1934) skrevet av Dashiell Hammett,

og Rip Kirby (1946) er alle legendariske og

hans tegninger skulle danne skole for senere

tegnere.

En serie som også må nevnes er The Spirit

(1940) av Will Eisner. Eisner var en meget

dyktig forfatter og tegner som brukte de

sju sidene han var tildelt i amerikanske

søndagsbilag til å lage avanserte noveller, som

kvalitetsmessig var høyt hevet over det meste

som ble laget av tegneserier på den tiden. The

Spirit skulle få en enorm innfl ytelse på senere

tegneserieskapere.

Hefte-heltene

På denne tiden fi kk dessuten serieheftene stor

utbredelse. Som navnet indikerer, var dette

tegneserier trykket i hefter eller blad, ikke i

aviser. De to mest kjente heltene som dukket

opp på denne tiden er Superman (1938) og

Batman (1939). Begge er trikot-kledde og

maskerte, men personlighetene deres er

ganske forskjellige. Der Supermann er lys og

fargerik, er Batman mørk og dyster. Denne

motsetningen skulle Frank Miller på 80tallet

utnytte til fulle i sin grensesprengende

Batman, nattens ridder.

Det kunstneriske nivået på manus og

tegninger var kanskje ikke like høyt i

hefteseriene som i avisseriene, og det at

hefteseriene også hadde et relativt voldelig

innhold, innledet en heksejakt på tegneserier

på første halvdel av femtitallet. Dette

resulterte i sensur på alle tegneseriehefter,

den såkalte Comics Code på slutten av

femtitallet, noe som førte til nedgang og

uår for tegneserien i USA, og snart også i

Europa.

Politiske eventyr i Frankrike

For tegneserien tok snart turen over

dammen. Europeiske tegnerserier hadde

riktignok en noe sped start, men med Tintin

(1929) av Hergé det ble fart på sakene.

Tintin representerer begynnelsen på

den europeiske album-tradisjonen, der

tegneseriene ble trykket i mer forseggjorte

album som ikke kom ut med faste

mellomrom. Tintin er en av tidenes beste

tegneserier. Den er en briljant og intelligent

eventyrserie, samtidig som mange historier er

dyktige politiske satirer. Mange av eventyrene

bør dessuten leses som moralske fabler.

Tintin er ung og idealistisk og representerer

det edle, moralske mennesket. Slik danner

han en kontrast til driftsmennesket Kaptein

Haddock, som er fordrukken og gammel.

Forholdet dem imellom kommer spesielt

godt frem i Hergés mest personlige (og beste)

Tintin-album Tintin i Tibet (1960, Tintin au

Tibet).

Det skulle gå tretti år før Tintin fi kk en

skikkelig konkurrent på det europeiske

tegneseriemarkedet. Forfatter René Goscinny

og tegner Albert Uderzo erobret både

Romerriket og resten av tegneserieverdenen

med Asterix (1959). Den franske serien er lagt

til år 50 f.Kr. og handler om en liten gjeng

gallere, det vil si franskmenn, som kjemper

mot de romerske okkupantene ved hjelp av

en mystisk styrkedrikk. Serien er sjarmerende

nasjonalromantisk og har uten tvil en brodd

mot imperialistiske stater i samtiden,

hovedsakelig USA og Storbritannia.

Ender og pelstryner

Å skrive en artikkel om tegneserier er ganske

umulig uten å nevne Carl Barks. Dette er

mannen som skapte tegneserien om Donald

13

Duck & Co, som oppfant Andeby og fi gurer

som Onkel Skrue, fetter Anton, B-gjengen

med fl ere. Få, om noen, tegneserieskapere

har gledet så mange som Carl Barks og hans

plass blant gigantene i tegneserieverdenen

er udiskutabel. Merkelig nok var Carl Barks

gjennom hele sin karriere, fra 1942 til 1966,

en såkalt ghostwriter, altså anonym. Likevel

var han ekstremt populær, og kjent blant

annet i Norge som «den gode tegneren».

I 1950 debuterte en annen serie som

skulle nå ut til mange. Det var Knøttene, eller

Peanuts, av Charles M. Schultz. Serien om

Baltus, Sniff (Snoopy) og resten av gjengen

er trykt i over 2000 aviser verden rundt, og er

kanskje tidenes mest leste tegneserie. Schulz

er forresten en av de få som har maktet å bli

styrtrike på tegneserier. Lisensprodusering av

fi gurene hans, spesielt Snoopy, gjorde ham til

en av USAs rikeste menn.

I kjølvannet av Knøttene dukket det opp

mange andre tegnserier som var inspirert

av Schultz. De første var B.C. (1958) av John

Hart, men den mest kjente (og beste) er

Tommy og Tigern (1985, Calvin and Hobbes)

av Bill Watterson. Watterson utmerker seg

forresten ved sin enorme integritet. Han

ønsker ingen lisensprodusering av fi gurene

sine tross de kjempesummene som ligger i

det.

1960-årene skulle i USA domineres av

forlaget Marvel Comics og deres superhelter.

Dette er handlekraftige overmennesker à la

Supermann som i det siste har funnet veien

til kinolerretet i hopetall. Prominent blant

dem er Spiderman, Hulken og Fantastiske

Fire. Listen kan gjøres lang. I 60-årene fi kk

også undergrunnsserier av folk som Robert

Crumb en stor utbredelse, av de mest kjente

er Crumbs Fritz the Cat.

Den første tegneserien, Yellow Kid av Richard Fenton

Outcault


Musenes holocaust

I 1985-86 kom tre tegneserieromaner, eller

grafi ske romaner, som alle ble priset for sin

høye kvalitet. Mange begynte å snakke om

at tegneserien endelig kunne fremstå som

en høyaktet og seriøs kunstform. De tre

seriene som ledet an i denne «revolusjonen»

var Batman, Nattens ridder (1985, Batman,

the Dark Knight) av Frank Miller, Vekterne

(1986, Watchmen) av Alan Moore (manus)

og Dave Gibbons (tegninger), og maus (1986)

av art spiegelman. Nattens ridder skildrer en

aldrende Bruce Wayne som i en alder av

seksti bestemmer seg for å ta opp tråden

fra sin ungdom ved igjen å bli Batman i en

fremmedgjort, råtnende verden. Nattens

ridder er kraftig samfunnskritisk, og glir

nesten over i politisk satire. Samtidig utnytter

han Batmans mørke personlighet på en ny

måte og stiller han dessuten opp mot det

idealistiske overmennesket Supermann.

Vekterne dissekerer i likhet med Nattens

ridder superheltmyten og fi nner mye rart.

Serien stiller spørsmålet om hvordan verden

ville sett ut hvis det eksisterte superhelter.

Den viser oss det absurde med ideen om

overmennesket, samtidig stiller den spørsmål

ved muligheten for absolutt kunnskap.

Ganske tungt stoff med andre ord. Vekterne

er dessuten fortalt på en spesiell måte.

Historien utfolder seg gjennom journaler,

pirattegneserier, dagbøker og selvbiografi er

med mer.

maus av art spiegelman (ja, han skriver

navnet sitt uten store bokstaver) skiller seg

ganske klart fra de to andre. Serien tar opp Tre striper fra metaserien Sams serie av Jerry Dumas.

scene fra maus av art spiegelman

14


intet annet enn holocaust, og spiegelman

forteller historien om sin far og hvordan han

overlevde de tyske konsentrasjonsleirene.

Samtidig skildrer spiegelman seriens

tilblivelse og forholdet mellom far og sønn.

Interessant nok velger spiegelman å la serien

være en dyreserie. Han tegner jødene som

mus, tyskerne som katter og polakkene

som griser. Slik skaper han den nødvendige

distansen til denne nådeløst personlige og

rystende fortellingen. spiegelman mottok

den prestisjetunge Pulitzerprisen for seriens

andre del i 1992.

Tegneserien og fremtiden

I ettertid er det vanskelig å si at denne

tegneserierevolusjonen egentlig var vellykket.

Den store fl ommen av ambisiøse tegneserier

uteble, det samme har leserne. maus, kanskje

mer enn noen annen serie, må sies å være

«høykulturell», har symptomatisk nok helst

blitt sett på som et sjeldent unntak i de fl este

litteraturkretser. spielgelman sa selv at han

opplevde å bli sett på som en som «greide å

lage en stradivarius av tannpirkere». Vekterne

og Nattens ridder ble dessuten ofte avskrevet

at den enkle grunn at de var superheltserier.

Kritikere hevdet meget kategorisk at

«superheltserier er likevel ufattelig tåpelige».

På den annen side nådde de også ut til mange,

og forandret deres syn på tegneserier. På

nittitallet har dessuten suksesser som eposene

Sandman (av Neil Gaiman, 1988) og Bone (av

Jeff Smith, 1991) fortsatt utviklingen av den

moderne tegnerserien. Likevel er det i stor grad

avisserier, og da spesielt humorserier som

fortsatt råder grunnen.

Uansett spiller det neppe noen stor rolle.

Tegneserien har vist seg levedyktig i over

hundre år, og vist en stor evne til forandring

og forbedring. Om tegneserien er lettvint

barnelitteratur, eller den åttende kunstform

er en diskusjon man godt kan la ligge for

en stund. Som alle andre utrykksformer

har tegneserien kvaliteter som er unike

for nettopp dem, og en god tegneserie

bør derfor ikke trenge godkjennelse av

litteraturprofessorer. Tegneserien har

allerede en enorm tilhengerskare, noe man

for eksempel ser på Raptus-festivalen og

å tilfredstille dem bør vel være første bud.

Inntil videre i alle fall.

En kommentar til kunstnere som Andy Warhol og Roy Lichtenstein? Fra Tommy og

Tigern av Bill Watterson.

15

Kilder:

Harper, Morten: Tegneseriens triangel, Norsk

tegneserieverksted (1997)

Hegerfors, Sture og Åberg, Lasse: Tegneserien 100

år, Egmont (1996)

Søland, Svein Erik og Erickson, Byron: Carl Barks

beste, Egmont (2001)

Tegn nr. 44

Watterson, Bill: Ti år med Tommy & Tigern,

Bladkompaniet (1995)


Onkel Skrue er best!

16

Don Rosa i tegneprosessen…


TEGNESERIER:

Flere gode og en tragikomisk

opplevelse fra årets Raptusfestival.

tekst: Halvor Ripegutu

Halvor_ripegutu@hotmail.com

foto: Ellen Suhrke

En følelse av bekymret desperasjon sprer seg

over det midlertidige lokalet til donaldistforeningen.

«Det er ikke sånn vi vanligvis

har møter», sier donaldist-formannen.

«Vanligvis pleier vi å snakke om mang en

ting fra Andeby. Ordet er fritt». Stillhet. Pinlig

stillhet. Donaldist-formannen har nettopp

gått gjennom siste utgave av det danske

donaldist-bladet. En annen hadde fortalt

om sin artikkel om Andebys historie, del 3.

Nevnte verk har visst 117 fotnoter. «Viktig

med dokumentasjon», sier han. Publikumet

hans er ti-tolv barn, noen foreldre og andre,

pluss meg. Nå er ordet fritt. Etter femten

minutter. «Har noen en favoritt-Donaldhistorie?».

En liten gutt blir konfrontert. «Eh,

har vel ingen, jeg», sier han. Dette møtet var

tydeligvis noe helt annet enn det han hadde

forestilt seg, og han skjønner lite av denne

humorvitenskapelige Donald-tilnærmelsen

til disse donaldistene. Jeg prøver meg: «’Jul

i Pengelens’, den synes jeg er bra». «Ja,

den er bra». Det nikkes fra andre side av

overheaden. «Den har jo en fi n kontrast

mellom rike Onkel Skrue og alle de fattige

barna i Pengelens», fortsetter jeg. Alle er

enige i at det er en fi n kontrast, men mer er

det tydeligvis ikke å si om den saken. Dette

var dumt, tenker jeg, og går.

Sympatiske serieskapere

Jeg får litt dårlig samvittighet av å starte

min artikkel om Raptus-festivalen ’04 med

det noe uheldige møtet med donaldistforeningen.

Resten av festivalen var jo slett

ikke sånn. Raptus ’04 var en fi n opplevelse og

både informativ og underholdene. Kanskje

ekstra underholdene for meg, som er

gammel serieentusiast, men bør kunne være

det for de aller fl este. Visse ting på festivalen

kunne vært forbedret. Konferansierer og

«program»-ledere fremsto som ganske

rotete. Lenore-tegner Roman Dirge, for

eksempel, ble kuttet av tjue minutter for

tidlig av en uviss grunn. Sånt er ganske dårlig

planlagt, men dette ødela heldigvis ikke

den gode atmosfæren på festivalen. Det var

mange hyggelige folk og selvfølgelig mange

greie tegneserieskapere. Få kunstnere er så

sympatiske og befriende normale som dem.

Kanskje det har noe å gjøre med at de som

lager tegneserier ikke er «kjendiser» men

kun får sin (fortjente) oppmerksomhet på

festivaler som denne?

Halv tolv var det for eksempel stappfullt i

storsalen i Bergen kongressenter, midlertidig

omdøpt til «Pondus». Alle ville få med

seg Lise Myhre, skaperen av Nemi, som

skulle åpne programmet denne dagen. Lise

beklaget at hun var litt sen og forklarte

at hun hadde vært ute kvelden før. Det

lille foredraget begynnte med at redaktør

Sigbjørn Stabursvik fortalte om Nemis første

år. Etter dette fi kk Nemi-fansen mulighet

til å stille Lise spørsmål, samtidig som hun

delte ut orginaltegninger av Nemi. Lise var

blid, hyggelig og lite selvhøytidelig. Dette

var kvaliteter hun delte med festivalens

hovedattraksjon, Donald-tegner Don Rosa.

Den store andetegneren

Don Rosa er utdannet ingeniør og begynte

tilfeldigvis å tegne Donald-historier i 1987.

Den første fortellingen, Solens sønn, var en

stor suksess, og Don Rosa ble fort utropt

til den nye store andetegneren. I dag er han

enormt populær. Likevel mener han at han

er en dårlig tegner og kritiserte hele tiden

sin egen strek, samtidig som han uttrykte

sin beundring for andre Donald-skapere som

Carl Barks og Marco Rota. I det halvannen

time lange foredraget hans fortalte han om

sitt liv som forteller av Donald og Onkel

17

Skrue. Han forklarte at han selv er Donaldfan,

og at hans store forbilde er Carl Barks.

Han vokste opp med Disney-seriene gjennom

samlingen til sin søster. Don Rosa regner

Onkel Skrue og ikke Donald Duck som

hovedpersonen i fortellingene fra Andeby.

«Det var alltid han som var hovedpersonen i

de beste fortellingene til Carl Barks», fortalte

Don Rosa. Dette forklarer også hvorfor han

skrev føljetongen om Skrues liv, som forteller

om hvordan Skrue bygde opp formuen sin.

Denne tolv-delte historien er kanskje Don

Rosas aller beste.

De siste årene har ikke Don Rosa vært så

produktiv som tidligere. Dette er han fortvilt

over. «Jeg prøver, men så mye tid går til

research og ting som det. Dessuten har jeg

jo et liv ved siden av.» Han berømmer også

produktiviteten til Carl Barks, som kunne

produsere nesten ti sider med tegneserier i

uka. Don Rosa er en ekte fan av gjengen i

Andeby. Han er så begeistret for muligheten

til å selv kunne fortelle historier fra Andeby,

at han ikke vil lage historier med andre

fi gurer. «Andre har spurt om jeg kan lage en

historie for dem, blant annet for Simpsons,

men jeg sier alltid nei. Selv om de betaler mer

enn hva jeg vanligvis får, vil det jo bety at jeg

får laget en Onkel Skrue-historie mindre, og

det ønsker jeg ikke».

... og Don Rosa med ferdig tegning!


TEMA: VANN

18

foto: Bjarne Oppedal


foto: Cicilie Romundstad


KJÆRLIGHET:

Georgs magiske

medisin

tekst: Dorte Dahl Grønnevet

Dorte.Gronnevet@student.uib.no

ill: Bernt Hagen

Det er for lite kjærleik i verda. Ein mann i Berlin har sett seg sjølv på saken.

Eg kunne ha kalla han Per. Eller Georg, slik

at namnet hadde vore meir tysk. Eg kunne

ha gjort det, men eg gjer det ikkje. Per, eller

Georg, har nemleg sitt eige namn. Han heiter

Aaaaa Aaaaaaa.

Sechs!

Dette kunne godt ha vore ei nachspielhistorie,

ei heller tvilsam historie som var veldig

fascinerande der og då, medan ho er gløymd

dagen etter. Det kunne ha vore slik, men det

er det ikkje. Noko nachspiel var det strengt

tatt ikkje. Vi hadde vore ute på livet, som det

heiter. Det var snart morgon, vi hadde fri og

skulle ingen stader. Vi tusla omkring i Berlin

utan mål, men med meining.

Legg du merke til noko spesielt? sa

venninna mi frå Berlin og dulta borti meg.

Eh…Vel..

Eg såg meg om og forstod ikkje heilt kva

ho sikta til. Vi var i den akk, så hippe bydelen

Mitte, der leigeprisane er høge, uteliv og

design tingen og folka unge og lovande. Det

var stille. Barane var stengde, og butikkane

hadde endå ikkje opna. Eg tenkte og kom

ikkje på noko. Eg var trøytt.

Ser du ikkje tala, sa ho og peika på ein

plakat, Sechs!

Og der såg eg dei. Det var 6-tal her, der

og overalt. På bossbøttene, på plakatane, på

slitne garasjeportar, på rustne stolpar. Berre

6-tal, utallige 6-tal. Eg gjekk rundt meg sjølv

og såg ut som eit spørsmålsteikn. Venninna

mi gliste og smålo.

Georg under A

Eg trur eg kallar han Georg likevel. Det vert

så mange a-ar å halde styr på. Til dagleg står

Georg sjølvsagt først under A i den tyske

telefonkatalogen. Namnet med alle a-ane

valte han sjølv. Då veit vi kor vi har han, og

han veit at vi veit. Ordnung muss sein. Georg

er grei slik. Han har eit stort hjarte, eit varmt

hjarte. Men som mange andre her i verda er

Georg bekymra, og ein skal vite at det å gå

rundt med ei uroleg kjensle dag ut og dag inn

gjer noko med deg, og det har allereie gjort

noko med vår mann i Berlin. Han tenkjer

visst ikkje på anna, han har ikkje tenkt på

noko anna på over ti år. Seier dei. Seier den

tyske venninna mi.

Ein stor bagatell

Georg uroar seg ikkje for bagatellar. Vel, det

kan jo hende at han gjer det òg, men berre

bagatellar er det i alle fall ikkje. I så fall må det

20

største i verda vere ein bagatell. Eg snakkar

om kjærleiken. Den o’ store Kjærleiken.

Det er nemleg for lite kjærleik i verda,

meinar Georg. I Berlin også. Kjærleiken ligg

tydelegvis ikkje heilt i lufta. Akkurat det vil

nok andre, meg sjølv inkludert, vere usamde

i. Men kjærleik er ein høgtsvevande ting, og

dei fl este av oss går med blikket retta mot

ting og tang på bakken. Det har Georg skjønt.

Og utnytta.

Oppskrifta

Med kjærleik i tankane og målarkost i handa

er han klar for å gje Berlin ein dose heimelaga

medisin. Oppskrifta er enkel og klar. Georg

målar talet 6 der han kan. Ikkje på bilar og

andre sin eigedom, sjølvsagt. Å gjere hærverk

er ikkje noko han vil ha på seg. Nei, Georg

målar berre på såkalla lovlege overfl ater, der

det ikkje gjer noko særleg skade. Difor kan

ein sjå påfallande mange 6-tal rundt omkring,

og spesielt i ungdommelege Mitte. For Georg

er rett nok bekymra for dei rundt seg, men

han har ikkje gjeve dei opp. Det er framleis

håp for at ein kan redde ei stressa sjel, eller

som Georg håpar på, at den stressa sjela skal

redde seg sjølv.


Det eine fører til det andre

Lat oss no seie, reint hypotetisk sjølvsagt, at

du går rundt i Berlin. Kanskje har du eit viktig

møte du må rekke. Truleg går du heller ikkje,

du strenar i veg, gjerne over gata før det er

vorte grøn mann og allting. I hovudet ditt

terpar du på presentasjonen din, som sikkert

er noko du har arbeidd med over lang tid. Du

tenkjer med andre ord ikkje på kjærleik, og

har sannsynlegvis ikkje gjort det på lenge.

Men då, plutseleg, rett framfor auga dine står

der eit 6-tal.

Hmmm. Seks, tenkjer du, og fortar deg

vidare.

Då er det gjort. Georgs magiske medisin

har byrja å virke på deg. I hjernen din surrar

6-talet. Du tenkjer «seks», medan tyskaren

tenkjer «sechs». Det går for det same om

ein er tyskar eller nordmann når det kjem

til Georgs magiske medisin. Som dei

kompliserte dyra vi er, vert det eine fort til

det andre. «Seks» eller «sechs» vert fort til

«sex».

Hmmm. Sex, tenkjer du og kjem på at

jammen var ikkje dét også noko å hugse

på.

Sjølv om Georg vil at vi skal sette

kjærleik på hugselista, treng ein ikkje å

sette det på handlelista. Nokre av dei som

har fått litt medisin av Georg, har kanskje

tolka det litt for bokstaveleg, og oppsøkt

Oranienburgerstrasse i same bydel. Det får

vere ei anna sak, og ein annan diskusjon.

21

Tanken som tel

Lat oss no konsentrere oss om kjærleiken.

Om vi ikkje akkurat gjer så veldig mye,

så kan vi i det minste tenkje på han. Sånn

innimellom. Så hugsar vi vonleg på han når

det gjeld. Det er det Georg vil. Det er tanken

som tel. Ein, zwei, drei, vier, fünf, sex.

Vi gjekk for å ta trikken heim. Eg såg 6-tal

og tenkte mitt. Dei tyske venene mine sa

ikkje noko meir om Herr Aaaaa, eller Georg.

Dei veit ikkje meir, og det er vel eigentleg

ikkje så mykje meir å vite. Eg veit nok. Då

vi skulle reise, spurde eg ein ven av meg om

han kom til å sakne noko frå Berlin. Eg smilte

og la hovudet på skakke. Han svara nei, og

eg tenkte at sånn går det når du er engelsk og

ikkje kan telle på tysk.


KOMMENTAR:

den akademiske

pliktangsten

Hva er likheten mellom

pasta og kvalitetsreformen?

«Pastaen gjør italienerene stygge, tunge, skeptiske,

ironiske, sentimentale, langsomme, pessimistiske,

fantasiløse og fredelige»

- Filippo T. Marinetti, Futuristisk kokebok

(1932)

Strukturell fascisme

«Kvalitetsreformen kan komme til å kneble

kreativiteten og anledningen til selvstendig

fordypning hos den enkelte student. Dette

er en del av systemets iboende faenskap [...]

Det er nesten en form for det den svenske

poeten Göran Sonnevi kaller «strukturell

fascisme» – en udemokratisk overstyring

ovenfra, gjennomsyret av instrumentalitet»,

fortalte professor Arild Linneberg til Studvest

i perioden før selve implementeringen av

reformen fant sted. Linneberg hadde rett.

Når du leser dette sitter du enten i kramper

utenfor en lesesal, sitrende i kulda utenfor et

fakultet med en røyk, eller i innvendig ekstase

etter levert oppgave/mappeevaluering/

studentportefølje/hjemmeeksamen/

muntlig eller skriftlig eksamen. Selv skriver

jeg dette i en tilstand av, beskrevet av en venn

som akademisk pliktangst. En følge av at jeg

ikke skriver på en av de to semesteroppgavene

jeg har dette semesteret, men i stedet bruker

tida på frivillig arbeid i et studentmagasin.

«Heltidsstudenten»

Debatten om heltidsstudenten har enda ikke

lagt seg. Heldigvis. «Heltidsstudenten» ble

konstruert av tidligere utdanningsminister

Trond Giske, og var – når alt kommer til

alt – en legitimering av alle de utallige

obligatoriske innleveringene, eksamener etc.

som skulle innføres. Hvis heltidsstudenten

skal være realistisk å gjennomføre må det

overføres mer penger, slik at studenter

uten foreldrestøtte slipper å «tvinges» ut i

jobbmarkedet ved siden av studiene.

Dette er allikevel ikke mitt poeng: Den

store ambivalensen i kvalitetsreformen

ligger i det at den utdanner mer arbeidskraft

(vi uteksamineres på rullebånd), men det

fi ns ikke nok jobber. Dette, sammen med

studiefi nansieringen og lite studielån,

«tvinger» den ambisiøse studenten ut i

arbeidsliv og organisasjonsvirksomhet på jakt

tekst: Jack van der Hagen Nørgaard

Jack.Norgaard@student.uib.no

etter arbeidserfaring eller penger, eller begge

deler.

Det er liten sannsynlighet for at frivillig

arbeid i organisasjonsvirksomhet vil

forsvinne. De viktigste argumentet for slik

deltakelse vil alltid være det sosiale. Det

som derimot kan tenkes å skje, og som man

kan allerede ser konturene av, er i stedet

høyere grad av reservasjon – et sviktende

engasjement. I første rekke vil det bli

vanskelig å fylle tillitsverv. Noe som blant

annet ga seg utslag i forslaget om innføring

av studiepoeng for frivillighet. Enda verre

blir det visst dette utvikler seg til en form for

samfunnssykdom: At vi blir en generasjon

av usjølstendige puggere uten engasjement

i samfunnet rundt oss.

Allikevel, vil jeg hevde, er en annen og mer

dyptgående konsekvens av ambivalensen

i kvalitetsreformen en økende følelse

av utilstrekkelighet som en følge av at

mellomrommene våre blir spist opp.

Effektivitetsretorikk

Den akademiske pliktangsten undergraver

nemlig våre forutsetninger som deltakere

i livet ellers. Dette innebærer betalt og

frivillig arbeid. Mer enn noen gang er

kunnskapspolitikken preget av tidspress,

krav om effektivitet, kortsiktighet og

konkurranse. Kvalitetsreformen er preget

av pasifi sering gjennom formaliserte

bånd mellom studenter og institusjon,

effektivitetspress gjennom økt intensitet og

økt vektlegging av gjennomstrømming, og

sosial kontroll gjennom et prestasjonsstyrt

studiefi nansieringssystem. Lånekassen gir

ikke stipend til latskap, og studentene er

snyltere til det motsatte er bevist.

Retorikken i kvalitetsreformen er en

effektivitetsretorikk, og målene er å sikre

studieprogresjon og gjennomstrømming.

En strømlinjeformet utdanning premieres.

Alt i tråd med Høyres partipolitikk på

andre områder: En nedbygging av

velferdssystemene kombinert med mindre

tiltro til medmennesker. Høyres, og Kristin

Clemets frihet til å velge består i friheten til

å velge mellom teori eller praksis. Ikke begge

deler.

Gjenoppliv bløtkakebrigaden!

Kvalitetsreformen legger ikke til rette for

modning og helhetsforståelse, snarere bidrar

den til at mellomrommene våre blir spist opp,

og skaper ufullstendighet og en rastløshet av

ikke å få tiden til å strekke til. Det kan synes

som om dette er uintenderte konsekvenser

av utelatelse, og manglende tilretteleggelse

av eksternalitetene ved studentlivet – livet

utenfor lesesaler, pc-saler og midlertidige

eksamenshaller.

Som leser tenker du kanskje at

dette innlegget kommer lovlig seint?

Kvalitetsreformen er jo allerede gjennomført

ved de fl este fakulteter og institusjoner. Og, ja,

du har kanskje rett. Allikevel fi ns det håp. På

samme måte som Hotell- og restaurantarbei

derforbundet nå åpner opp for dispensasjoner

i røykeloven til selvbetjente røykerom, kan

dispensasjoner for obligatoriske oppmøter

og oppgaveinnleveringer innføres. Flere av

listene til årets studentvalg innholdt også slikt

valgfl esk. Kanskje er dette en sak som kan

gjenopplive tiltroen til studentdemokratiet?

Alternativet vil være å kake* Kristin Clemet.

Fortsettelse følger.

*kake (v.) -a -et (å kaste bløt- på noen. Fenomenet

kaking er i Norge mest kjent gjennom Bergen

Bløtkakebrigades kaking av Sylvia Brustad. Sjekk

forøvrig ut paikaster-nettverket Biotic Baking

Brigades nettside www.bioticbakingbrigade.org.)


MUSIKK:

det gjemte

landet

Nye Beach Boys-album kom vanligvis tett som hagl på 1960-tallet. Little Deuce Coupe tok

én måned å gjøre ferdig. SMiLE tok 38 år. Det var verdt ventetiden.

tekst: Even Onsager

Even.Onsager@student.uib.no

En radiopromo fra høsten 1966 lover oss

at SMiLE skal komme ut i januar 1967:

«With the happy album cover, the really

happy sounds inside, and a happy indoor

display piece, you can’t miss! We’re sure

to sell a million copies! In January!» Med

en stemme som er faretruende lik den

som brukes i alle amerikanske fi lmtrailere,

ble denne beskjeden et symbol på SMiLEs

fravær i mange år. Inkludert på bootlegutgivelser

har promoen vært en nesten for

god oppsummering av forventningen og

spenningen som knyttet seg til dette albumet.

Som det het i en pressemelding i mai 1967:

«In truth, every beautifully designed, fi nelywrought

inspirationally-welded piece of

music made these last few months by Brian

and his Beach Boy craftsmen has been

SCRAPPED. Not destroyed, but scrapped».

Sannheten var at en rekke gode sanger ble

kastet i søpla.

Sgt. Pepper i søpla

Her er det viktig å spørre: Er egentlig et

gammelt uferdig album av The Beach Boys

noe å gidde å bry seg med? Irriterende glade

pappagutter som bare var interesserte i å

spise is, cruise med bil og surfe, alt dette

mens USA kriget i fjerne land. Ufi kst kledde

streitinger, musikalske utgaver av Doris Day

og Rock Hudson. Et uferdig album av The

Beach Boys er sikkert for noen like viktig som

om Julio Iglesias skulle ha sluppet to utgaver

av albumet El Amor i 1975.

De av dere som ville mene noe slikt er

enten sykelig opptatt av Julio Iglesias, eller

dere tar, med respekt å melde, feil. Noe

musikk er viktigere enn annen. Ville verden

glemt det hvis The Beatles kastet en rekke

nesten ferdiginnspilte sanger som skulle

danne et album som het Sgt. Pepper’s Lonely

Hearts Club Band i søpla? Noen vil kanskje

huske Atriums artikkel om SMiLE fra høsten

2003. Den var bare toppen av isfjellet av

tekster skrevet om dette albumet. Så hvordan

skjedde det at et band på høyden av sin

karriere skulle droppe et album? Vi begynner

med begynnelsen.

Rivende utvikling

Da de slo igjennom i 1962, var brødrene,

Carl, Dennis og Brian Wilson 15, 17 og 19

år gamle. Ved utgangen av 1965 hadde The

Beach Boys spilt inn plater i tre år. Hvis man

ser bort fra samlinger hadde de til da gitt ut

elleve – 11! – ordinære album, alle med nesten

bare selvskrevet materiale. Brian hadde også

være fødselshjelper for artister som Sharon

Marie, Jan & Dean og Glen Campbell ved å

gi dem sanger. Man har gjerne trukket frem

The Beatles’ enorme mengder innspillinger

på få år. Sammenlignet med The Beach Boys

så de likevel ut som sinker og latsabber.

Brian Wilson, som skrev og produserte

alle sangene, var nødt til å bli sliten, og etter

et sammenbrudd i 1964 sluttet han å være

med resten av bandet på turné. Han ville

heller bli hjemme og skrive sanger. Fra 1965

hadde han gjerne hele album ferdig skrevet

og innspilt til resten av bandet kom hjem

fra turné. Det sto bare igjen for dem å legge

på stemmer der Brian ville de skulle være.

Til å være en 22-åring uten musikkfaglig

bakgrunn, var han oppsiktsvekkende

ambisiøs og perfeksjonistisk. Han var usikker

og skjør til vanlig, men i studioet styrte han

hele innspillingsprosessen med en sikker og

myndig hånd.

60-tallets tro på personlig og musikalsk

utvikling hadde sterk betydning for Brian.

Med både de andre i bandet og skrikende

horder av ungdommer på betryggende

avstand, var det lettere for ham å forfølge

sine egne ambisiøse planer. Sangene på The

Beach Boys Today! fra 1965 illustrerer dette.

Sanger som «She knows me too well,» «In the

back of my mind,» og «Kiss me baby» viser

at The Beach Boys tenker på annet enn bare

sommer og sol.

Brians nye lekekamerater

Neste steg i utviklingen het Pet Sounds. The

Beatles’ Rubber Soul hadde vekket Brians

konkurranseinstinkter. Brian mente Rubber

Soul «hang sammen» på en måte han aldri

hadde hørt tidligere. Pet Sounds var svaret på

utfordringen, og er en imponerende samling

sanger om oppvekst, kjærlighet og tapt

uskyld, og dette albumet står fremdeles idag

som et av tidenes beste album, uavhengig av

artist. «Caroline, no» fra albumet er også den

første sangen Brian spilte inn uten hjelp fra

de andre i gruppen. Betegnende nok ble den

også utgitt som solo-singel, selv om den sto

som en Beach Boys-sang på albumet.

Men alt var ikke fryd og gammen. Ikke

bare satte Brian de andre i skyggen ved å

starte en solokarriere, men Pet Sounds solgte

dårligere enn tidligere album. Likevel var

strandguttene stadig svært populære, og

fabelaktige kritikker i England ga dem blant

annet New Musical Express’ pris for årets


gruppe i 1966 og de slo dermed The Beatles

og deres Revolver. Det interessante var at

med Pet Sounds hadde The Beach Boys fått

seg et nytt publikum: De musikkinteresserte

hipsterne som før hadde hørt på Bob Dylan

og til nød The Beatles.

Plutselig inne i popmusikkens avantgarde

bestemte Brian seg for å omgi seg med folk

som kunne virkeliggjøre hans musikalske

ambisjoner. For ham var det helt opplagt

at det å skaffe seg full kontroll over alle

aspektene ved musikken måtte til. Allerede

i 1963 var Brian lei av middelmådige

produsenter, og bestemte seg, såvidt 21 år

gammel, for at han kunne gjøre en bedre

jobb selv. Nå var det på tide å gjøre det

samme på business-siden. Brother records ble

en realitet, og Brother skulle bli en forløper

og inspirator for The Beatles’ Apple records.

Brian skaffet seg også ny samarbeidspartner

på låtskriver-siden. Tony Asher, som hadde

gjort en glimrende jobb med Pet Sounds, ble

byttet ut med Van Dyke Parks. Parks, en

merkelig skrue fra tjukkeste Sørstatene, var

en profesjonell musiker og låtskriver med

talegaver som ikke lignet noen ting (les et

intervju med ham og du vil skjønne hva

jeg mener). Brian Wilson hadde fått seg nye

venner å leke med. Det skulle gå veldig galt.

«Bummer, man»

I begynnelsen var dette en himmelsk

match. De første innspillingene til SMiLE,

som det nye albumet skulle hete, hadde en

mer påtagelig lekenhet, og en dybde som

overgikk selv Pet Sounds. Tekstene var også

mer samfunnsorienterte enn tidligere og

hadde til tider en nesten surrealistisk brodd.

Det første og mest kommersielle eksemplet

var «Good vibrations», men enda bedre var

«Wonderful» og «Surf ’s up».

Et voldsomt eksempel på Brians

24

Brian Wilson møter et dyr. Brian til høyre.

eksperimenteringsiver kom med «Mrs.

O’Leary’s cow (Fire)», en instrumental som

visstnok skulle være musikalsk portrett av

den store bybrannen i Chicago. Skrikende

fi oliner og nifse fl øyter skapte en stemning av

sirener og knitrende fl ammer. Innspillingen

er fremdeles skremmende, og fantastisk god.

Og det mest skremmende er at det var bare

ett år siden «California girls» og «Help me,

Rhonda»!

Så hva var problemet? Det manglende

kommersielle potensialet var én ting. Mike

Love, forsangeren på Beach Boys-konsertene

og tekstforfatter av blant annet «Fun, fun,

fun,» hadde også store problemer med

tekstene. Det ble etterhvert veldig tydelig

at det var relativt få mennesker som egentlig

ville at The Beach Boys skulle utvikle seg.

Og fra et økonomisk standpunkt er det

helt forståelig, de var allerede et av verdens

mestselgende band. Brian Wilson sørget i


Booklet-coveret til Brian Wilson presents Smile.

realiteten for at hundrevis av mennesker

hadde arbeid, samtidig hevdet de at han ikke

kunne gjøre som han ville. Om årsaken til

SMiLEs fall var presset fra resten av gruppen

eller om Brian rett og slett mistet interessen,

er fremdeles uklart. En annen hyppig nevnt

årsak er at The Beatles slapp sitt Sgt. Pepper’s

Lonely Hearts Club Band 1. juni 1967, og at

Brian likte dette albumet så mye at han følte

han hadde «tapt kampen» om å gi ut det neste

store pop-mesterverket. Selv om dette er en fi n

og dramatisk forklaring som egner seg i litt

pompøse artikler som denne, virker dette

imidlertid svært lite sannsynlig i og med

at han hadde droppet albumet allerede i

begynnelsen av mai.

Så mye for dramatikk, altså. Hvordan

kommersielle føringer kan gå på tvers av

god musikk, den ærede konfl ikten som alle

ambisiøse personligheter i kulturindustrien

før eller siden havner i, er den virkelige

historien, og den er dramatisk nok.

Mike Love har alltid unnskyldt seg med

at han ikke likte hverken musikken eller

tekstene på SMiLE. Det har vært veldig

enkelt for ham å uttale seg om hvor dårlig

SMiLE angivelig skal være, av den enkle

grunn at nesten ingen faktisk har hørt

albumet. Det er det blitt en råd med. På

begynnelsen av 1990-tallet kom de første

bootleg-utgivelsene av det uferdige albumet.

I 1993 kom noen utvalgte sangeksempler på

Good Vibrations-boksen som oppsummerte

guttenes 32 første år. Og i månedsskiftet

september/oktober i år kom Brian Wilsons

nyinnspilling av SMiLE-sangene ut, nå under

tittelen Brian Wilson presents Smile. Hva kan

man så si om musikken?

Musikken

Pet Sounds er et innadvendt album. Følelser

rundt det å vokse opp og rundt det å elske

25

Slik så coveret til den uutgitte platen SMiLE ut. Coveret er fra 1966.

noen er det viktige. SMiLE er et utadvendt

album, den unge jeg-personen fra Pet Sounds

vender seg mot samfunnet, historien, de

trivielle omgivelsene, familie og Gud, for å

nevne noe. SMiLE er en oppdagelsesferd, en

reise der selv om man ser noe kjent ser man

det med nye øyne.

Fortelleren på albumet – det er stort sett

en jeg-person – vandrer gjennom landskap,

noen konkrete og noen mytiske. I sangen

«Heroes and villains» befi nner fortelleren

seg plutselig i et litt dustete westerneventyr.

Det er nesten som å være i en

Lucky Luke-historie, bortsett fra at sangen

er en tragisk kjærlighetshistorie inspirert av

Marty Robbins’ udødelige country-epos «El

Paso». Der dør hovedpersonen i en duell. I

«Heroes and villains» dør ikke fortelleren,

men kjæresten hans, Margarita. Tegneserieuniverset

ligger som en røyksky over mange

av SMiLE-sangene, noe som er perfekt


oppsummert av Frank Holmes’ originale

cover-tegninger. «Heroes and villains»

baserer seg på et mytisk Vill Vest-scenario, en

konstruksjon som er omtrent like historisk

korrekt som John Waynes nedplaffi ng av

slemme indianere.

Men det er ikke det eneste mytiske

scenarioet i Brian Wilsons vakre verden.

Flere av landskapene er etablert som en

bestanddel av vår kollektive bevissthet. I

hans mytiske Sør-California er det alltid fi nt

vær, det er alltid perfekte surfebølger, vakre

jenter lurer bak hvert gatehjørne og det er

alltid sommerferie fra skolen – og man går

merkelig nok alltid på skolen til langt ute i

20-årene. Det er mange skapere av denne

mytologien, men den viktigste er nok

nettopp Brian Wilson. «If everybody had an

ocean, across the U.S.A., then everybody’d

be surfi n’ like Californ-I-A», synger han på

«Surfi n’ U.S.A.» Det er med andre ord ingen

som ikke vil surfe, det er bare mulighetene

det skorter på. Av mer moderne myteskapere

har vi Albert Hammonds «It never rains in

Southern California» og, for den saks skyld,

tv-serier som Baywatch og Pacifi c Blue. Av

norske eksempler har man Motorpsychos

fl otte «Go to California»: «Get up, go to

California. Go to where the skies are blue!»

synger de, tilsynelatende ubekymret. Men

sangen fortsetter: «Some dreams turn into

nightmares» Det marerittaktige har også en

sentral plass i myten om Los Angeles. Et tiår

senere kunne man høre det i The Eagles’

«Hotel California». Man kan fra tid til annen

høre hippie-marerittet hos The Beach Boys.

Dennis Wilson i bandet bodde en stund

sammen med Charles Manson, og The Beach

Boys spilte inn Mansons sang «Cease to

exist» på albumet 20/20 fra 1969. Sangen ble

riktignok omdøpt «Never learn not to love»,

men er også i Beach Boys-versjon en ganske

nifs affære, med blant annet tekstlinjen

«submission is a gift», og det er ikke religion

det dreier seg om. Mansons historie er

velkjent, hans latterlige og skremmende

Beatles-tolkninger likeså. Mansons gjeng

viste hvor langt man kan trekke begrepet

underkastelse, og kort fortalt drepte gjengen

med tilhengere – kalt «the family» – minst

syv mennesker på bestialsk vis fordi han fi kk

hemmelige beskjeder fra The Beatles’ sang

«Helter skelter».

Myter og trivialiteter

Men på SMiLE spiller Brian Wilson på fl ere

strenger, ikke bare myten om Los Angeles.

Mye av dette skyldes medlåtskriver Van

Dyke Parks. Parks har også vært en ivrig

myteskaper selv om hans realitetsorientering

er noe tydeligere enn Wilsons. I et The

Guardian-intervju fra 1999 tar han med

journalisten på et gammelt «farmer’s

market» i Los Angeles, et sted der det sitter

gamle menn og røyker sigaretter og spiller

kort. «Can you dig it?» spør han journalisten,

før han forklarer at han elsker denne glemte

siden ved Los Angeles. Dette var også noe av

hovedmotivet bak sangene på Parks’ Orange

Crate Art-album fra 1995.

Noe av Parks’ brokete fortid (egentlig

fra Sørstatene; fl yttet til Los Angeles;

barneskuespiller i Hollywood på 50-tallet;

som korgutt akkompagnert av Albert

Einstein på fi olin, ni år gammel; visesanger;

fan av eksperimentell samtidsmusikk;

og connaisseur av boleros, meksikanske

folkesanger) kom defi nitivt til nytte med

SMiLE. Evnen til å mytologisere et landskap,

en følelse, eller annet var akkuart det Brian

trengte.

Ferden som er SMiLE går (som nevnt om

«Heroes and villains») fra et tenkt Amerika,

via en syklus om livet selv til en sangsyklus

om omgivelsene våre. Noe har en nesten

progrock-aktig seriøsitet og noe er så

usannsynlig trivielt at det virker utrolig at

noen skulle gidde å skrive en sang om det,

som «Barnyard» og «I’m in great shape»

(titlene sier det meste). Disse peker også frem

mot Brians syke sang «Johnny Carson» (om

talkshow-verten) fra 1977.

Amerikansk musikk

Flere sanger på SMiLE går inn i en større

tradisjon innen amerikansk musikk. «Cabin

Essence» begynner med disse linjene:

«Light the light and fi re mellow cabin

essence; timely hello welcomes the time for

a change. Lost and found, you still remain

there you fi nd a meadow fi lled with grain

there. I’ll give you a home on the range».

I tillegg til den merkelige formen på disse

linjene, inneholder de også et underliggende

paradoks. Nybyggerne fant seg land og

bygget der, hvem er da «I» som gir oss et

hjem on the range? Gud, kanskje? Det er jo

God’s own country vi snakker om, og Brian er

også svært religiøs.

Selve musikken fremkaller følelser av

å vandre på en slette, og den merkelige

koringen (som går «doyn, doyn, doyn...») og

en banjo passer perfekt for den gammeldagse

atmosfæren, og markerer også en av få

26

ganger The Beach Boys har brukt dette

instrumentet. Men viktigere er det at en av de

mest kjente amerikanske folkesangene heter

«Home on the Range». Teksten til denne

fl otte sangen går slik:

«Oh, give me a home where the buffalo

roam

Where the deer and the antelope play

Where seldom is heard a discouraging word

And the skies are not cloudy all day

Home, home on the range!» etc.

Dette motivet i amerikansk musikk går

igjen og igjen, blant annet i Cole Porters

fl otte «Don’t fence me in»; «Let me ride

through the wide open country that I love».

Jernhesten

Men idyllen varer ikke lenge. Etter andre

vers starter et voldsomt insisterende mantra:

«Who ran the iron horse? Who ran the

iron horse?». Jernhesten – eller jernbanen

– har gjort sin entré! Brian Wilson var, som

så mange andre, både positivt og negativt

innstilt til forandring og teknologiske

fremskritt. Da han og Parks prøvde å sette

seg inn i nybyggernes situasjon med hjem

on the range, kommer jernbanen som en

blandet velsignelse. Med den kommer det

nye samfunnet, men den tar også uskylden

fra det åpne landskapet. Selvom Parks og

Wilsons syn på jernbanen ikke akkurat er

samtidig med utviklingen av jernbanen, er

det nok sannsynlig at deres syn hadde en viss

likhet med synet på det sene 1800-tall. Alle

hadde en mening om «jernhesten»: I Norge

har vi blant annet det som nesten må ha

vært Europas største jernbane-fan, Aasmund

Olavsson Vinje:

Det Sleipner vist maa væra

som gjeng’ i Gov og Kav,

og fram saa fort kan færa

paa Landi som paa Hav.

Med staalkledt Hov han karar,

saa Elden fl yger fram,

og Berg og Bakkar svarar,

og skjælver under ham. (…)

Hurra Vi alle prise,

som rope kan Hurra!

Vinje skal også ha hatt et utbrudd av

spontan applaus etter sitt første møte med

toget, akkurat «som paa theatret», som Vinje

selv sa. Interessant er det også at Vinje også

bruker begrepet jernhesten: «Med staalkledt

Hov». Vinje betoner farten og mulighetene i

det nye, mens Parks og Wilson er mer opptatt

av forandringen. Det vakkert harmoniske

home on the range-verset går over i et oppjaget


insisterende vers med who ran the iron horse?,

og musikken favoriserer nok tilstanden før.

En voldsom avslutning

Annetsteds på platen fi nnes også sangen

«Surf ’s up», en av Parks og Wilsons utvilsomt

vakreste sanger. Teksten, fullspekket med

ordspill og språklige fi nurligheter, går blant

annet slik:

«The music hall – A costly bow

The music all is lost for now

to a muted trumpeter swan

Columnated ruins domino!»

Plutselig er fortelleren vår i Europa. Vi

får vite av et annet vers at han er i operaen,

derav «the music hall». Legg forøvrig merke

til det sublime ordspillet «hall – a costly...»

(«holocaust»?). «Columnated ruins domino!»

markerer sivilisasjonens undergang, intet

mindre. Brians stemme stiger mot skyene

på begynnelsen av ordet «domino», før den

synker ned igjen. Ferden fortsetter. Man

kommer til et annet landskap. Man er i

en gammel by med «dove-nested towers»,

hvor «the laughs come hard in ’Auld Lang

Syne’». Auld Lang Syne, en sang om gamle

vennskap, er tydeligvis blitt uten latter.

Teksten fortsetter etterhvert også «a choke

of grief, heart-hardened eye, beyond belief,

a broken man too tough too cry». Det er

hverken latter eller tårer. Det er bare sorg

igjen.

Her kunne det sluttet, men heldigvis

kommer det mer. Sivilisasjonen går under

uten at det gjør så mye, men fortelleren

ser plutselig håp: «Surf ’s up! Aboard a tidal

wave. Come about hard and join the young

and often spring you gave. I heard the word.

Wonderful thing! A children’s song». Brians

gamle demoversjon sluttet her, alene med

piano, med et langt synkende «aaah» etterfulgt

av en stigende piano-linje; synkende stemme

etterfulgt av stigende pianolinje, bølge etter

bølge, til den fadet ut. Det at det er surfebølger

(«surf ’s up») plasserer sangen på

stranden, der fortelleren møter et barn som

synger. Dette gir fortelleren tilbake troen på

verden. Andre innspillinger av sangen har et

jubelkor av Beach Boys-stemmer som synger

«child is father of the man», navnet på en

annen SMiLE-sang.

«Surf ’s up» er føling i fjæra par excellance.

Det er en jublende slutt på en vakker og trist

historie.

Konklusjon

Hva er SMiLE egentlig? Har vi noe egentlig

noe svar? At det er 60-tallets hellige

musikalske gral er grei skuring, men er

gralen egentlig så fryktelig spennende? Jeg

mener den er det. SMiLE er en feiring av

helter og skurker, hus på prærien og gulrøtter,

og absolutt alene i sitt slag i musikkhistorien.

For nesten hver ambisiøse sang er det en sang

à la tullesangene «Vega-Tables» eller «I’m in

great shape». Denne sammenblandingen

skaper nesten foruroligende lytting. I tillegg

er sangene myteskapere av dimensjoner. Så

godt som alt gjøres mystisk og vakkert. Brian

Wilsons reise fra Los Angeles til Europa

og midtvesten, gir også assosiasjoner til

eksempelvis Bob Dylan og hans reise fra

demonstrasjonstog i 1963 til side-show med

sterke menn og skjeggete kvinner i 1967.

Tom Waits reiste også fra slesk bar i Los

Angeles til havnekvarteret i en eller annen

udefi nerbar europeisk by på få år.

Hva er best, Brian Wilson presents Smile fra

2004 eller innspillingene fra 1966-67? Det er

mer et spørsmål om personlig preferanse

enn faktisk musikalsk kvalitet. I og med at

Brian Wilson presents Smile er en svært korrekt

gjenskapning av de gamle innspillingene, i

tillegg til at enkelte tekster først nå er blitt

skrevet og innspilt, er Brian Wilson presents

Smile det mest «korrekte» og «komplette»

valget. Platen føles som en enhet, og sangene

former nå tre sammenhengende satser,

noe Brian Wilson har uttalt var meningen

hele tiden. Dette siste er nok noe tvilsomt,

men uansett plan fl yter det svært godt.

Den nøyaktige gjenskapningen av de gamle

innspillingene er gjort mulig ved hjelp av

Brians backingband, The Wondermins, som

ikke bare trakterer en imponerende rekke

instrumenter, men også synger fl ott.

På de gamle innspillingene hører man ofte

kun Brian fordi han spilte inn fl ere stemmer

alene i studio. Brian Wilsons fremste

instrument, stemmen, går over et til tider

utrolig register, og får frem nesten enhver

følelse i prosessen. De gamle innspillingene

er enklest tilgjengelige på cd-boksen Good

Vibrations: 30 years of the Beach Boys, men må

suppleres med en del sanger som mangler på

denne. Disse gamle innspillingene har noe

ved seg som de nyere innspillingene ikke

har, en ubestemmelig følelse av varme og 60tallet.

I tillegg er ikke hver tone en kamp for

Brians stemme, slik det iblant kan høres ut på

den nye platen. Noen sanger tjener likevel

på at Brians stemme er blitt redusert med

alderen. Teksten til «Heroes and villains»

handler faktisk om en gammel mann som ser

tilbake på livet sitt. Nå er Brian nettopp det

og gjør nettopp det. Det høres.

«I can sing anything. I can do anything with

my voice, really» sa Brian til The Guardian i

1999. Da var det ikke lenger sant. Han må ha

blandet med 60-tallet.

Tekstkilder:

Hodgkinson, Will: «The Unknown Surfer», i

The Guardian, 10.12.1999

Lane, John: «The History of Smile», på

www.thesmileshop.net

Leaf, David: «Smiley Smile/Wild Honey», i

The Beach Boys: Smiley Smile/Wild Honey,

cd-booklet 1990

Nossen, Jon P.: «Columnated Ruins Domino»,

på www.thesmileshop.net

Siegel, Jules: «Goodbye Surfi ng, Hello God!», i

Cheetah, oktober 1967

Tomasulo, Florence: «A Road Less Travelled.

Refl ections on the career of Van Dyke Parks»,

på www.cabinessence.com/agladwin/parks

Vesaas, Olav: A. O. Vinje: Ein tankens

hærmann, Oslo: Cappelen

Williams, Paul: Brian Wilson & The Beach

Boys: How deep is the ocean?, Omnibus press,

London, 1997

Musikkilder:

The Beach Boys: Surfi n’ U.S.A, Capitol, 1963

The Beach Boys: Today!, Capitol, 1965

The Beach Boys: Summer days (and summer

nights!!), Capitol, 1965

The Beach Boys: Pet Sounds, Capitol, 1966

The Beach Boys: SMiLE, (uferdige bootlegs),

1966-67

Motorpsycho: «Go to California», fra

Phanerothyme, Columbia, 2001

Robbins, Marty: «El Paso», fra Gunfi ghter

ballads and trail songs, Columbia, 1959

Trad.: «Home on the range», f.eks. med Roy

Rogers på albumet Home on the range

Wilson, Brian: Presents Smile, Nonesuch, 2004


egge foto: Nina Knag


TEMA: VANN

foto: Andreas Thorsen

29


OPERA:

A Night at the Opera

Er egentlig opera noe særlig?

tekst: Halvor Ripegutu

halvor_ripegutu@hotmail.com

Operaen regnes som den mest

«betydningsfulle og komplekse» form for

musikalsk drama. Alle eller størsteparten av

replikkene synges, og musikken er klassisk.

Forskjellen mellom operaen og musikalen

ligger hovedsakelig derfor i at musikalen

i større grad tillater talte replikker og at

musikken i musikaler ikke er klassisk, men

har utgangspunkt i vaudeville, music hall

og populærmusikk (jazz, blues, rock, pop

med mer). At operaen har hatt mange slike

avleggere, som musikalen og operetten, har

nok vært deltakende til at operaen selv ofte

har blitt betraktet som tung og høykulturell.

Men spørsmålet er om ikke dette er et noe

ufortjent stempel.

Prøvelser i godt selskap

Hvorom allting er, jeg tok turen til

Grieghallen 12. oktober for å se – og ikke

minst høre på – Tryllefl øyten av Mozart.

Stykket var en av de siste operaene den

gamle mesteren laget; komponert og oppsatt

samme året som han døde, 1891. Librettoen

er ved Emanuel Schikaneder (som spilles

av Simon Callow i Amadeus, for de som har

sett den). Oppsetningen var et samarbeid

mellom Fana Unge Musikkteater, Collegium

Musicum og Steinerskolen i Bergen og er

et ledd i sistnevntes 75-årsjubileumsfeiring.

Mens andre skoler kanskje ville feiret jubiléet

sitt med et foreldremøte og medbrakte kaker

og kaffe, satte denne skolen altså opp en

opera. Vel, det er lov til å skille seg ut, og jeg

er for så vidt glad de gjorde det.

I alle fall, handlingen er slik: Den unge

prins Tamino blir forelsket i prinsessen

Pamina. Hun er dessverre fanget av en kar

som heter Sarostro, men Tamino drar for

å redde henne. Til hjelp har han kompisen

Papageno (en fuglefanger) og en tryllefl øyte,

derav tittelen. Fløyten får han av Paminas

mor, Nattens dronning. Nå viser det seg

at Sarostro, som hadde kidnappet Pamina,

egentlig er snill, mens Nattens dronning er

slem (det vil si, hun er snill i første akt, men

blir slem i andre.)

Historien forandrer seg i det hele tatt

30

en del i andre akt. Dette er tydeligvis et

kontrastenes stykke. For å få visdom (og

kjærlighet) må Tamino gå gjennom en del

prøvelser, stadig i selskap av Papageno. Etter

litt om og men greier han dem. Til slutt får

Tamino sin Pamina, Papageno sin Papagena

(selvfølgelig) og alle har blitt smartere og

lykkelige. Alle de snille i alle fall.

Glem ei programmet!

Temaet i stykke er kontrasten mellom det


Atrium fi kk ikke lov til å ta bilder på Tryllefl øyten. Derfor bringer vi to bilder av en tysk LP-utgivelse av Die Zauberfl öte.

(Legg merke til programmet fra Den norske opera fra 1974).

onde og det gode, og menneskets streben

etter en høyere tilværelse, altså noe à

la Goethes Faust. Det var derfor ingen

overraskelse da jeg senere leste at Goethe

hadde hentet inspirasjon fra Tryllefl øyten da

han skrev Faust del II.

Som oppsetning var Tryllefl øyten meget

god. Den var solid regissert (av hele tre

regissører!) og alle hovedrolleinnehaverne

var dyktige. Mange av birollene var spilt

av barn fra Steinerskolen, men også dette

virket positivt, da det ga en spesiell sjarme

til hele stykket. Også det musikalske er bra,

selv om jeg føler meg litt for uerfaren som

opera-anmelder til å uttale meg for sikkert

på akkurat dette området. Kostymene var

dessuten lekre. Et problem var det riktignok

at det var litt vanskelig å henge med i

handlingen, siden det var nesten umulig å

høre hva skuespillerne sang, selv om de sang

på norsk. Så vidt jeg vet er dette et allment

«problem» i operaen; sangeren blir ofte

overdøvet av orkesteret. Heldigvis var det et

hendig lite resymé inne i programmet (husk

alltid å kjøpe program).

Men mye viktigere enn alt det andre var

at Tryllefl øyten var meget underholdende.

Operaen har den fordelen at den kan spille på

både det visuelle, dramatiske og musikalske

samtidig, og når det lykkes, som jeg mener

31

det gjorde med Tryllefl øyten, blir resultatet

både stor kunst og god underholding.

Da jeg gikk ut av Peer Gynt-salen, slo

det meg hvor morsom og lettfattelig

forestillingen hadde vært. Selvfølgelig

varierer slikt fra operastykke til operastykke

og fra oppsetning til oppsetning, men de

fl este stykker passer slettes ikke inn i bildet

mange har av operaen som en aktivitet kun

reservert kultureliten. Den er langt mer

tilgjengelig enn som så.

Kilde:

Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon


SAMFUNN:

stygt om noe godt

Simen Sætre har skrevet bok om sjokoladeindustrien.

Tekst: Helene Lindqvist

Helene.Lindqvist@student.uib.no

32


Bokomtale

Simen Sætre:

Den lille stygge sjokoladeboka

- det var noen hemmeligheter Willy Wonka aldri

fortalte

Spartacus Forlag, 2004

184 s.

Lys, mørk, varm, kald, fl ytende, fast eller

med appelsinsmak: Sjokolade. Nå er det

kommet enda en bok om den. Men denne

gangen er det ingen hyllest. Denne boka skal

gi deg nye stygge kunnskaper om din brune

venn. Spørsmålet er: Kan en liten gul bok

virkelig ødelegge et livslangt vennskap?

Simen Sætre begynte å skrive om

sjokoladeindustrien våren 2003. I

utgangspunktet skrev han en masteroppgave

i European Journalism Studies. Senere

fortsatte han å samle stoff, og det ble til

slutt en bok ut av det. Boka den lille stygge

sjokoladeboka følger sjokoladen hele veien fra

kakaobønne til konsument og dumper innom

temaer som barnearbeid, råvareøkonomi,

maktkonsentrasjon i storselskapene og

fedmeepidemi.

Willy Wonkas hemmeligheter

Boka åpner med å fortelle om hverdagen

til nåtidens kakaoplantasjearbeidere. Det

var også rykter om deres forferdelige vilkår

som fi kk Sætre til å begynne å interessere

seg for sjokoladeindustrien. Sætre forteller

om møter med barn og ungdommer som

har reist fra land som Mali og Burkina

Faso til Elfenbenskysten for å jobbe på

kakaoplantasjer. De har trodd de skulle få

gode penger og et bedre liv. Alle deler de

den samme drømmen: Å komme tilbake til

sitt hjemland som storkar. Ofte arbeider de

på ettårskontrakter, hvor de ikke får lønn før

året er omme. Hvis det er dårlige tider får de

kanskje ikke lønn i det hele tatt.

Men har sjokoladeindustrien noe ansvar

her? David Zimmer, generalsekretær

i CAOBISCO, den europeiske

sjokoladeindustriens interesseforening sier

dette: «en industri alene kan ikke løse alle de

grunnleggende årsakene til fattigdommen i

Afrika».

De norske sjokoladeprodusentene

er verken verre eller bedre enn andre

sjokoladeprodusenter. De kan fortsatt ikke

garantere at barneslaver eller barnearbeidere

ikke har jobbet med kakaoen til Freia

melkesjokolade, til Stratos eller andre

norskproduserte sjokolader.

Kakaoprisene har vært mer ustabile enn

de fl este andre råvarer de siste fi re årtiene.

Bøndene har sjelden ressurser til å beskytte

seg mot prissvingningene. Slik skaper det

også problemer for landene, som trenger

stabilitet for å utvikle seg. I større grad enn i

mange andre sektorer sitter kolonimønsteret

igjen i kakaosektoren. Nesten all verdens

kakao dyrkes i tidligere kolonier:

Elfenbenskysten, Ghana, Nigeria, Kamerun,

Brasil, Ecuador, Indonesia, Malaysia. Nesten

all sjokolade derimot, lages og spises i

tidligere kolonimakter. EU-borgere spiser

i gjennomsnitt 5,6 kg sjokolade i året,

amerikanerne 5,3 kg. Andre land står for en

ubetydelig andel.

Sjokoladebyer

På slutten av 1800-tallet var en av Englands

ledende sjokoladefabrikanter den sterkt

religiøse kvekerfamilien Cadbury.

Som kvekere hadde de en spesiell etisk

tilnærming til forretningslivet, sosialt

arbeid og nestekjærlighet var en plikt for

dem. «Effektivitet og arbeidernes velferd

er to sider av det samme problemet»,

skrev Edward Cadbury. Brødrene Cadbury

mente at fabrikkarbeidere ikke burde

være nødt til å bo i slum og elendighet.

Løsningen ble boligprosjektet Bournville.

Cadbury-brødrene lot i 1895 bygge et

boligstrøk i landlige omgivelser litt utenfor

byen. Med gode sanitærforhold, bad med

varmt og kaldt vann, hager og parker

og felles svømmebasseng. Her fl yttet

sjokoladearbeiderne inn. Fabrikken ga i

tillegg gode lønnsbetingelser, oppmuntret

arbeiderne til å ta del i sosiale aktiviteter,

voksenopplæring og fagforeningsarbeid.

Bedriftsleger ble også ansatt.

I Frankrike og USA bygde henholdsvis

Menier og Hershey opp lignende

«sjokoladebyer». I 1910 bestemte også

Freia seg for å bygge arbeiderboliger.

Like ved sjokoladefabrikken bygget Freia

arbeiderboliger i engelsk hagebystil, med

frisk luft og lyse omgivelser. Strøket fi kk

navnet Hasleby.

Et lite stykke Norge

Freia melkesjokolade blir stadig utnevnt

til Norges sterkeste merkevare. Rundt 35

millioner sjokoladeplater selges hvert år,

omtrent 11 prosent av totalsalget. Det er ingen

tvil om hvilken sjokolade de fl este nordmenn

vil se på som den typisk norske. Freia

melkesjokolade spiller i sin markedsføring på

den norske bonden, innlandet og setervollen:

Det som i nasjonalromantikken ble defi nert

som det «typisk norske».

Sætre tar oss med på et møte med en

Freia-arbeider, som kan fortelle at for tredve

år siden, da han begynte, var Freia for en av

Norges sikreste arbeidsplasser å regne. Slik er

det ikke i dag. Freia eies nå av Kraft Foods, som

33

igjen eies av Altria (tidligere Philip Morris).

Arbeiderne i Oslo blir stadig minnet på at

de har de høyeste produksjonskostnadene

i Europa. På Kraft Foods fabrikker i Øst-

Europa ligger lønningene på under en

femtedel. Den tidligere så lyse stemningen i

Oslo er borte. Lojaliteten til arbeidsplassen er

heller ikke den samme som tidligere.

Fins det håp?

Den lille stygge sjokoladeboka er lett skrevet på

et muntlig og uakademisk språk. Forfatteren

deler inn boka i mange små kapitler, så

man rekker aldri å bli lei av et emne. Til

tross for sine ambisjoner er boka heller

ingen helt ensidig sutrete pekefi ngerbok. I

kapittelet om de tidligere «sjokoladebyene»

gir den jo faktisk et sympatisk blikk på

sjokoladeindustrien. Eksemplene fra i dag

er dog mer negative, slik som råvarehande

lspekulasjonen, den barnevennlige profi len

og den såkalte generiske markedsføringen:

Sjokoladeprodusentene går sammen om

å bestille forskningsresultater som viser at

sjokolade er sunt for så å spre nyheten til

mediene. På mange områder er boka tydelig

inspirert av bøker som Naomi Kleins No

Logo, dette skriver Sætre også selv. Å lese den

lille stygge sjokoladeboka er (med unntak av

kapittelet om arbeiderboliger) faktisk nesten

som å lese en miniversjon av Kleins bok. Den

lille stygge sjokoladeboka føyer seg pent inn i

samme rekke «gledesdrepende» bøker med

budskapet: «Alt som er gøy er det noe galt

med». Tidligere ofre har vært Mc Donalds,

Disney og Coca Cola. Og nå altså også den

kjære sjokoladen? Må den etiske forbruker

altså feire sin bursdag uten sjokoladekake?

Kose seg inne i høstmørket uten kakao?

Nei. Faktisk ikke. Rettferdig kakao har lenge

vært å få kjøpt i Norge, og nylig har butikker

som Safari og Lerøy begynt å selge en Max

Havelaar-merket sjokolade. Likevel er ikke

dette nok. Gledesdrepende eller ei, vi trenger

påminnelser som Simen Sætres bok. Det er

klart at noe må gjøres med alle overtrampene

også i resten av sjokoladeindustrien.


KULTUR:

another dead

hero…

tekst: Erik Skjævestad

metusela@hotmail.com

26. februar 1994, døde den amerikanske komikeren,

standup-fi losofen og poeten Bill Hicks av kreft. Atrium

kommer her i siste liten med en hyllest i anledning tiårsjubileet.

34

«I don’t mean to sound cold, cruel or vicious, but I

am so that’s the way it comes out».

- Bill Hicks.

William Melvin (Bill) Hicks ble født 16.

desember 1961 i Valdosta, Georgia. I

1974 holdt han sitt første standup-show i

anledningen et talentshow arrangert av en

lokal «church camp». Allerede da fi kk man

en liten indikasjon på hvor lite Bill skulle

bekymre seg for om han sjokkerte eller støtet

publikummet sitt. Bill var sterkt infl uert av

Woody Allen i de dager og den tretten år

gamle gutten adopterte blant annet hans

vits om å bli ammet av en kvinne med falske

pupper foran menigheten. Som han senere

sa: «People laughed, then looked at me like I

was the antichrist».

Sensur

Nitten år – og et ufattelig stort antall

opptredener – senere ble Bill sensurert på

CBS etter en opptreden på David Lettermans

Late show. Forklaringen Bill fi kk var at

sponsorene av showet reagerte på en del av

materialet han hadde opptrådd med («almost

all of it. If I had to edit everything they object

to, there’d be nothing left of the set». - Robert

Morden, producer av Letterman). I løpet av

opptredenen hadde Bill blant annet angrepet

den såkalte pro-life bevegelsen («if you’re so

pro-life, do me a favour: Don’t lock arms and

block medical clinics. If you’re so pro life,

lock arms and block cemeteries»). Da det så

viste seg at det i reklamepausen ble sendt en

pro-life kampanje ble det tydelig for Bill at

han hadde blitt et offer for kreftene han hadde

kjempet mot i løpet av sin karriere, kreftene

som vel best betegnes av hans eget begrep:

USA – The United States of Advertising.

Kultstatus

Bill ble forbannet og svarte med å sende et 34

sider langt brev til styret i CBS og fl yttet mer

eller mindre all sin aktivitet som komiker til

England. Der kunne han drive virksomheten

sin mer fritt de siste månedene av livet sitt.

Fem måneder senere døde han.

Siden den gang har Bills renommé

vokst til en voldsomt kultstatus. Mer og

mer av materialet hans blir gitt ut på CD

og DVD, på nettet fl orerer det av fansider

og millionselgende band som f.eks. Tool,

Radiohead og Rage Against The Machine har

vist sin hyllest til ham på forskjellige vis.

Hva var det egentlig med Bill Hicks som

på den ene siden støtet så mange og på den

andre siden gledet så mange andre?


Rusmidler

Bills karriere som profesjonell komiker kan

gjerne deles inn i to deler: Før og etter han

sluttet med alkohol og narkotika. Selv om

han var morsom gjennom hele livet fremsto

han i perioden som rusmisbruker ofte som

sint på scenen. Han kjeftet ut og kranglet

med sine publikummere. Perioden etter at

han sluttet blir gjerne regnet for å være hans

mest produktive og kreative. Her fremstår

han som karismatisk og med et mer positivt

syn på livet. Allikevel er ikke Bills liv enda en

gladhistorie om tørrlegging. Bill husket alltid

opplevelsene han hadde hatt på rusmidler, og

brukte dem fl ittig i forestillingene sine («They

say marijuana makes you unmotivated – Lie!

«Have you ever noticed

how people who

believe in creationism

look really unevolved?»

- Bill Hicks

When I was high I could do everything I

normally did just as well. I just realized it

wasn’t worth the fucking effort») og til tross

for problemene rusmidlene hadde gitt ham,

nektet han å fokusere bare på det negative

(«I don’t do drugs and I don’t drink anymore.

But I’ll tell you something about drugs. I

know it’s not a popular idea. You don’t hear

it very often any more but it’s the truth: I had

a great time doing drugs. I never murdered

anyone, never robbed anyone, never raped

anyone, never lost a job, a house, a wife or

a kid – laughed my ass off. Sorry.”). Istedet

latterliggjorde han «the war on drugs»

(«The president says we are losing the war

on drugs. Do you know what that implies?

There’s a war going on, and people on drugs

are winning it! What does that tell you about

drugs? Some smart creative motherfuckers

on that side. They’re winning a war and

they’re fucked up! A lot of you don’t even

know you’re fi ghting, do you?») og hvordan

samfunnet ellers utelukkende fi ltrerte

ut de negative aspektene til rusmidler i

rusformidlingen («Wouldn’t it be nice to see

a positive LSD story on the news? Wouldn’t

that be newsworthy? I think it would: Today

a young man on acid realised that all matter

is merely energy condensed by a slower

vibration, that we’re all one consciousness

experiencing itself subjectively. There’s no

such thing as death, life is only a dream and

we’re the imagination of ourself. Here’s Tom

with the weather.»)

Sigarettrøyking

Ellers er Bill gjerne kjent for sine kommentarer

om røyking: Bill selv var storrøyker («A pack

and a half ? Why don’t you just put on a dress

and swish around… I go through two lighters

a day»), prøvde fl ere ganger å slutte («Every

cigarette looks like it was made by God,

rolled by Jesus and moistended shut with

Claudia Schiffers pussy right now»), men

hevdet selv, i en humoristisk tone riktignok,

at grunnen til at han ikke klarte det var på

grunn av hans innbitte hat for ikke-røykere

(«bunch of whining little maggots aren’t

they? Obnoxious self-righteous slugs. I’d quit

smoking if I didn’t think I’d become one of

them) og døde jo allerede som 32-åring som

følge av kreft (ingen vits her dessverre).

Samfunnskritikk

Ellers står mye av det mer fi losofi ske og rent

samfunnskritiske materialet hans frem som

det kanskje viktigste i dag. Bill var en mester

i å fi nne hykleri og korrupsjon overalt og han

unngikk ikke på noen måte å bruke humoren

som våpen i korstoget han førte mot denne

«ondskapen». Målskiver var blant andre

Ronald Reagan («How come we always kill

all the good guys and let the bad guys run

«the next revolution is

gonna be a revolution

of ideas. And if that

means telling penis

jokes, so be it» - Bill Hicks

amuck? John Lennon – murdered. Kennedy –

murdered. Marthin Luther King – murdered.

Gandhi – murdered. Jesus – murdered.

Reagan – Shot, wounded, cancer eight times

– that fucker still walks»), Amerikas rolle i

den første gulfkrigen («intelligence reports

would come in and say: Iraq: Incredible

weapons. How do you know that? Well…

we looked at the receipt»), reklame («here’s

the deal folks: You do commercial you are off

the artistic roll call for ever. You’re another

corporate fucking shill. You’re another

whore at the capitalist gang-bang (…) and

every word that comes out of your mouth

is now like a turd falling into my drink», «the

supreme court says pornography is any act

that has no artistic value and causes sexual

thoughts… sounds like every commercial on

television to me. (…) to me pornography is

spending all your money and not educating

the people of America and spending it

35

instead on weapons. That’s pornography to

me. That’s totally fi lthy») og religion («I’m

sorry if any of you here are catholics. I’m

not sorry if you’ll be offended by what I’m

about to say or anything, I’m just sorry you

ARE catholics», «have you ever noticed how

people who believe in creationism look really

unevolved?»)

En bedre verden

På den andre siden hadde Bill håp om – og

kjempet for – en verden med idealer som

individuell frihet («what business is it to you

what I do, buy, read, see, say, think, who I

fuck or what I take into my body, as long

as I don’t harm another human being on

this planet?»), lykkelige mennesker («the

American way is no way at all. Are people

happier? You judge a culture by how happy

the people are, not by how much money

they have»), bevissthetsutvidelse («the next

revolution is gonna be a revolution of ideas.

A bloodless revolution. And if I can take part

of it by transforming my own consciousness,

then someone else’s, I’m happy to do it. And

if that means telling penis jokes, so be it») og

ikke minst – kvalitetsmusikk («if you don’t

believe drugs have done good things for us

do me a favour – go home tonight an take all

your albums, all your tapes and all your CD’s

and burn them. Cause you know what? The

musicians who’ve made all that great music

that’s enhanced your lives throughout the

years: Real fucking high on drugs.(…) And

those other musicians today who don’t do

drugs, boy do they suck! (…) ball-less, soulless

suckers of satans cock each and every

one of them».)

«The real thing»

Selv om det er fristende å fortsette å putte

fl ere Bill Hicks-sitater inn i en slags kontekst

og ned på papiret, er egentlig ikke dette rette

medium å oppleve ham gjennom. Bill var

fantastisk på scenen, og bør oppleves sådan,

enten han fremstod som den karismatiske,

litt fjollete og nesten uimotståelige fyren

han var i showene han gjorde mot slutten av

livet, eller som den regelrett forbannede unge

mannen han var tidligere. Ikke minst er han

verdt å få med seg for lydeffektenes skyld som

tidvis grenser til vokalkunst.

For interesserte er det som tidligere nevnt

mye materiale å få tak i på CD, men for

å få med seg det nærmeste man kommer

«the real thing» i dag, videopptak, og ikke

har råd til den splitter nye DVD’en, kan

man fi nne en del klipp og lignende bl.a. på

www.sacredcow.com.


MUSIKK:

en kveld i

Tussleville

tekst: Jürgyr

foto: Wim

En ekte mann drikker whisky, behersker banjo og skriver sentimentalt om smertens

sødme, nederlag, drap og kjærlighet. Kun countryen tar dette på alvor, så hvem bedre å

konsultere i Norge i dag enn skattekisterockens fremste ryttere, The International Tussler

Society.

Det var lenge en godt bevoktet hemmelighet

at Motorpsycho hadde countryband på si.

Ingen hører på country, og norsk country

enda mindre. Så en dag var plutselig country

helt greit, og ingen kunne stille opp mot

sideprosjektet til fl inkisene i Motorpsyhco.

Dobbelsideoppslag i Dagbladet med beste

skussmål for den nye plata gjorde oss sinte.

Så utrolig allment er det jo heller ikke – selv

om plata faktisk er knallbra. Så da var det

kjørt da, for våre egne banjogutter som nå

var blitt allemannseie. Er det blitt sånn nå

da at vi «good ol’ guys» ikke lenger kan ta i

Tussler? Må vi selge førsteplata deres i vinyl

for å kvitte oss med bevisene, den som var så

vanskelig å få tak i da den kom i femognitti.

Må vi altså se oss om etter andre ting som

skal bli mainstream om ti år. Eller?

Tussleriansk territorium

Ta meg faen. Vi gjør hva vi vil og hører på hva

vi vil. Som Blues Brothers så treffende fi kk det

forklart da de spurte en arrangør hva slags

musikk han vanligvis presenterte på scenen

der de skulle opptre: «Down here we play all

kind of music, both country and western!».

Slik er det blitt med trønderrockerne også.

Men de slutter ikke der: Legg til bluegrass,

folk, psykedelia og rock, så nærmer vi oss

Tussleriansk territorium, et landområde

befolket av sju mann med ulike bindinger til

den europeisk viden beryktede La Famiglia

Motorpsycho. En familie med forgreininger

i de fl este himmelretninger kjent for den

hvite mann, men i dette tilfellet stammer

så nær som alle i kjernen fra det samme

området, nemlig Trøndelag, Midt-Norge.

En region så bepestet med voldselskende

bygdepsykopater, hestetyver, troløse

bondetøser, slaskete bondetamper og stram

heimbrent at ethvert besøk der setter dype

merker selv i den mest herdede kjeltringsjel.

36

Ikke å undre at det faller dem naturlig å gå til

countryen for nye kick.

Der hjertet holder hus

Charlie Bob Bent spiller bass, synger og er

en mann for sin hatt. Faktisk bruker han

ikke lenger hatt. Det har både en praktisk

årsak: Den pleide å dette ned foran øynene,

i tillegg er de nå så mange på scenen at den

brede bremmen blir et plassproblem; og en

mer ideologisk begrunnelse: Countryen er

ikke en imagepakke som kan kjøpes per mail

fra USA, den kommer fra området mellom

ballene og skallen, der hjertet holder hus.

Følgelig behøves hverken hatt eller frynsete

skjorte. Charlie Bob forteller at med Harvest

av Neil Young, og Flying Burritos Brothers’

første skive, så tentes det et lys. Likningen

gikk opp, linken mellom rock og country var

oppdaget.

- Bill Haley starta med country. Det


var countryrockere som oppfant rocken.

Det vi gjør er ikke nytt, det er en logisk

sammenheng mellom rock og country.

Charlie Bob fortsetter:

- Country er den hvite manns soul,

knekken i stemmen til George Jones, akkurat

som Marvin Gaye. Han har det. Hvor

kommer det her fra? Country gjort rett er

stor kunst. Og som med all stor kunst blir

man inspirert.

Imbesille krek med munndiaré

Til for eksempel å skrive en kjærlighetssang

som kan lure fram noen dråper i øyekroken,

før det sakte går opp at sangen handler om

en hund. Magien kommer for en dag når

to akkorder kan brukes til en hel sang, bare

melodi og tekst er bra nok. Det er alltid

en historie som skal fortelles, sjangeren er

nådeløs mot lettsindig omgang med en god

fortelling.

- Skriv en sang om det å bli full. Om å bli

dumpa av dama. Eller om verden. I country

er det påkrevet med sentimentalitet. Folk

som Steve Earle og Neil Young har et genuint

forhold til verden rundt seg. For vår del har

du en sang som «the West (ain’t what it used

to be)» som er full av håp. Det er ikke noe

galt med landet, men med politikerene som

styrer det. Den eneste stormakten påvirker

våre liv. Det er klart man må mene noe,

mener Charlie Bob.

Og det er klart man må høre på. Verden

er stappet til randen av imbesille krek med

munndiaré og gitar, så når noen med litt

fornuft på hjertet tar bladet fra munnen

kan det ofte føles som en befrielse. Og folk

lyttet, tidvis var det utrolig nok helt stille

blant de 400 som hadde møtt fram for å høre

Tussler denne kalde og naturligvis regntunge

septemberkvelden her i periferiens ytterste

utpost, Bergen by.

Ren og skjær groove-ekstase

Hvorfor er en kveld i Tussleville så annerledes?

Hvorfor trivdes vi så godt der? Kanskje fordi

smil, svette, steelgitar og oder til snille

hunder rett og slett er særdeles smittsomt?

Kanskje fordi orkesteret er så samspilt at

det kan få selv den mest pleietrengende

progfanatiker til å pisse lykkelig i buksa, i

ren og skjær groove-ekstase? Kanskje er det

fordi vi elsket Motorpsycho, og fi kk nyvasket

håpet om at de engang vil fi nne tilbake til

sitt gamle ubarberte jeg? Samma det, alle

gode grunner gir gode svar, og vi avsluttet

lykkelige kvelden på bar. Fulle og lykkelige

i Tussleville.


PROSA:

av Frank Lande

Jeg har sittet hjemme

nesten hele dagen så jeg får lyst til å gå ut en

tur. Skoene mine, som jeg har brukt hver eneste dag

i fl ere år, vil ikke mer. De er gamle, slitne og vil dø

i fred. Jeg blir paff, setter meg ned inntil veggen i

gangen og fortviler. Der er ingen andre sko, og

jeg vil heller ikke ha noen andre enn nettopp

disse. Jeg er fornøyd med de jeg har, men de vil

ikke mer. Nå er det nok, sier de. Kan jeg ikke

bare ta dem på meg og tvinge dem til å gå

ut sammen med meg? Kanskje. Jeg prøver.

Det går bra helt til jeg er ute av

døren og ned trappen. Så begynner

de å hyle. De lager slike lyder som

spedbarn lager når de mistrives. Folk

som går forbi ser på meg, og med

medlidenhet på skoene. Dette går

ikke. Jeg må ta dem av, begrave dem

i jorden bak huset og kjøpe meg

noen nye. Siden jeg ikke har andre

sko, må jeg gå barføtt til nærmeste

skobutikk. De som jobber i

butikken ser faktisk ikke rart på

meg. Antakeligvis kommer det

folk barføtt inn i butikken og

trenger nye sko hele tiden.

Ei jente som jobber der

hjelper meg. Hun viser meg fl ere

forskjellige par, men jeg kjenner

dem ikke og rekker heller ikke å bli

kjent med dem før jeg må bestemme

meg for hvilke jeg vil ha. Egentlig vil

jeg utsette det hele, men mennesker

trenger sko og jeg har ingen. Jeg tar et

par og håper på det beste. Allerede før

jeg har rukket å komme meg hjem viser

det seg at vi ikke kommer til å komme

overens i det hele tatt. De nekter å

danse.

38


grammatisk skjelett

til språklig kjøtt

Arabisk er i dag det mest utbredte og viktigste av de semittiske språkene, og snakkes av om

lag 200 millioner mennesker. Stadig fl ere studenter ønsker å benytte seg av universitetets

undervisningstilbud.

tekst: Anders B. Kulseng

Anders.Kulseng@student.uib.no

Faget hører til innunder Seksjon for

Midtøstens språk og kultur. For bare noen

få år siden var studiet truet med nedleggelse,

men høsten 2003 opplevde faget en markant

opptur, med seksti nye studenter. Faktisk

gikk ryktene ellers på HF om at det ikke var

plass til alle studentene på forelesningene,

og at folk måtte sitte i midtgangene. Sett i

lys av den «globaliserte» tiden vi lever i, har

fl ere og fl ere søkt seg til russisk, japansk og

arabisk, og da selvfølgelig spesielt etter 11.

september.

Intensiv start og mye undervisning

Arabisk er et av fordypningsprogrammene

i Midtøstenkunnskap, men det er også

fl ere studenter som tar faget uavhengig av

noe program. Studiet er opptaksregulert

i den grad at det bare er førti studenter

som kommer inn på programmet, men

andre kan også melde seg på modulene. På

masterstudiet er det for tiden ingen grenser

for hvor mange studenter de kan ta inn.

- Faget er i begynnelsen et veldig intensivt

heltidssemester, sier seksjonsstyrer og

professor Joseph Bell. - Faktisk er antall

undervisningstimer eksepsjonelt høyt, på alle

nivå. Vi forsøker å tilby et såpass helhetlig

studium, primært innefor gramatikk og

det arabiske skriftspråk, slik at studentene

allerede etter ett semester kan begynne

å lese og snakke litt arabisk, uten at de

nødvendigvis trenger å studere mer. Vi tror

at en student som har fulgt oss over dette

viktige førstesemesteret allerede da kan lese

litt på egen hånd, eller reise til arabisktalende

land.

Og det er nettopp det fl ere velger å gjøre

etter å ha tatt arabisk på lavere nivå. Akkurat

nå er det fl ere antall studenter i utlandet.

- Det er absolutt mulig for en norsk

student som ikke kan arabisk fra før av å lære

seg språket fl ytende.

Utenlandsstudier

Arabisk starter opp hver vår, og har

anslagsvis seksti oppmeldte studenter,

hvorav førti følger bachelorprogrammet.

Dette medfører dessverre at det muntlige

tilbudet blir litt oppstykket og må vike for

det skriftlige. Til gjengjeld har man allerede

ved tredje semester mulighet til å dra til

utlandet. Akkurat nå har UiB avtaler med the

American University in Cairo (AUC) og ved

universitetet i Yemen. Avtalene innebærer

at man får støtte fra fakultetet, samt avslag

i prisene hos universitetene. I følge Bell er

alternativet i Kairo litt dyrere enn i Yemen,

men undervisningstilbudet er også bedre.

Særlig på høyere nivå er tilbudet i Kairo

veldig bra, i tillegg til at Kairo-dialekten

er den dialekten som fl est mennesker i

den arabisktalende verden kan forstå og

respondere på.

- De studentene vi sender til Kairo drar

avgårde med det vi vil karakterisere som

et veldig godt fundament, nemlig det

grammatiske skjelettet de kan henge det

39

arabiske kjøttet på. Det er mulig de kan færre

gloser enn sine medstudenter på samme nivå

fra andre land, men til gjengjeld har de et

skjelett som er mye sterkere. Resultatet er

at de norske studentene tar de utenlandske

veldig fort igjen, og kommer hjem med et

veldig stødig ordforråd. Selv om skriftspråket

for oss kan virke vanskelig, er det faktisk

enklere enn fl ere av de språkene vi kjenner.

Grammatikken er lettere enn i de latinske

språkene, alle verbene er regelrette, og

språket generelt er veldig regelmessig. Men,

som professor Bell understreker, det tar tid.

- Problemet er ikke at det er vanskelig,

men at alt er forskjellig.

Sikret jobb

Bell opplever at mange av studentene

ved arabisk er veldig fl inke, og oppriktig

interesserte i Midtøstens kultur og historie.

- Dermed vet de også hvor viktig det er

å kunne språket for å kunne sette seg inn i

kulturen. Men vi har også studenter som tar

faget av andre årsaker, enten de er interesserte

i språket i seg selv, i historie, kunsthistorie

eller litteratur, og som dermed ikke følger

studieprogrammet. Uansett merker vi at

studentene våre er veldig dedikerte, og

bruker mye tid på å sette seg inn i studiet.

Men dersom man tenker jobbmessig vil man

uansett nærmest være sikret arbeid etter endt

utdanning, enten i Midtøsten eller i Norge.


fortidens blikk og

vårt eget

Denne bokilluminasjonen fra begynnelsen av 1300-tallet viser tre nivåer i en guddommelige visjon (de tre siste billedfeltene). Det vi skal legge merke til

er at alle «bildene» nonnen ser, fra Marias himmelkroning, Smertensmannen og til slutt Treenigheten, er standard billedtyper i middelalderens

billedkunst. Illuminasjonen gir en god beskrivelse av hvordan den religiøse kontekst er det primære betydningsbærende element for opplevelsen av bilder.

40


FORSKERSTAFETT:

tekst: Henning Laugerud, stipendiat ved Seksjon for

kunsthistorie

Det er mange måter å betrakte et bilde,

akkurat som vi vet at det er mange måter å

lese en bok, se en fi lm eller forstå en persons

tale for den saks skyld. Dette handler om

at vi alltid fortolker verden rundt oss. Det

er sannsynligvis riktig å hevde at knapt

noe av det som når vår bevissthet ikke har

vært gjenstand for en eller annen form for

fortolkning eller «utsiling» fra mangfoldet av

sensoriske impulser.

Når man som kunst-historiker skal

analysere og tolke i den hensikt å forstå et

bilde, må man se dette bildet som noe. Før

historikeren kan gjøre seg nytte av en visuell

kilde, uansett hvor «enkel» den måtte være,

må hun vite hva hun ser på. Det må på en

eller annen måte defi neres som gjenstand

for vår erkjennelse; det må klassifi seres. I

dette spiller også selve synsakten med, selve

det å se forutsetter en erkjennelsesmessig

klassifi sering. «[...] seeing can itself be

learned only by complex stages», som den

engelske kunsthistorikeren Francis Haskell

har påpekt. I en protestantisk kultur som

vår, er det «skriften alene» som formidler

innsikter og sannheter, med den konsekvens

at det er en ikke ubetydelig grad av «visuell

analfabetisme». Visuelle uttrykk blir ofte

sett som noe slags overfl adisk fjas. Derfor

har man så lett for å tro at blikket, måten

å se på, faktisk er naturlig, og altså overse

det forhold at man faktisk må lære å se

før man kan lære å lese. I 1882 fremhevet

egypteren Ali Mubarak, at et av de mest

karakteristiske trekk ved europeerne var

deres hang til å organisere blikket. Alt skulle

sees på bestemte måter, i perspektiv og i

bestemte sammenhenger. Det fantes alltid

et «riktig» sted å se ting fra. Samtidig fi nner

vi beskrivelser fra europeiske fotografer i

Kairo, som hadde problemer med å få tatt

gode bilder. De kunne rett og slett ikke fi nne

skikkelige oppstillingssteder for kameraet.

De mest storslagne ting kunne plutselig

åpenbare seg rundt et hjørne, men aldri slik

at man fi kk et «skikkelig» overblikk. For en

fransk fotograf ble løsningen å dra ut av byen

og gå opp i et militært observasjonstårn ved

bymuren for å få et perspektiv og et overblikk

slik at han kunne ta bilder. Dette understreker

hvor kulturelt betinget blikket er.

Hvis nå blikket er kulturelt, hva betyr

det? La meg ta et eksempel: Når jeg

bruker betegnelsen bilde, har jeg allerede

gjort en defi nisjon av en fysisk gjenstand

som noe, nemlig et bilde. Jeg kan gå videre

og se dette bildet som kunst. Allerede

her, ved en grunnleggende defi nisjon og

klassifi sering, har et av de grunnleggende

fortolkingsmessige problemer kommet til

syne. For det å se noe som kunst er ikke noen

selvfølgelighet, men en historisk bestemt

betraktningsmåte, eller rettere, summen

av en rekke historisk bestemte tenkemåter

og defi nitoriske strategier, som angir en

synsvinkel, eller et perspektiv hvor man

ser bilder som noe, nemlig som kunst. I et

postkolonialt perspektiv fremstår imidlertid

ikke en betraktningsmåte med utgangspunkt

i en romantisk-modernistisk estetisk

tenkning, med sin basis i europeisk fi losofi

fra sent 1700-tall og tidlig 1800-tall, lenger

som «naturlig». Denne tenkningens historiskkulturelle

situering får også konsekvenser

for en historisk betraktning. 1800-tallets

betraktningsmåte, det kunst-estetiske blikk,

har vært et «imperialistisk blikk» – både i

tid og rom. Det 19. århundret har beveget

seg mot uendelig i begge retninger. Derfor

kan det være nødvendig med et slags «postkolonialt»

perspektiv også på fortiden.

Det moderne kunstbegrepet blir

problematisk når vi skal tolke bilder fra en

fortidig kultur som middelalderen. En tid

hvor bilder ikke ble betraktet som kunst

eller kunstverk med et estetisk utgangspunkt.

De ble omtalt som pictura eller imago.

Begrepet «kunst» , eller ars, hadde også en

annen betydning. Det kunne bety to ting:

Kunst kunne betegne praktisk ferdighet og

kunnen, men også viten(skap), som vi fi nner

det i artes liberales – «de frie kunster». Her

dekket kunstbegrepet de ikke-teologiske

vitenskaper, eller kanskje rettere, teologiens

hjelpevitenskaper; grammatikk, retorikk,

logikk (eller dialektikk), aritmetikk, musikk,

geometri og astronomi. Ars, kunst, betød

altså ferdigheter, kunnen og kunnskap.

Thomas av Aquino defi nerer det for

eksempel slik: «Kunst er tingenes rette

fornuftsgrunn til å bli laget.» Kunst var å

vite hvordan og hvorfor man skulle lage

eller utføre noe, kjenne reglene, og samtidig

kunne utføre det. Dette kunstbegrepet rettet

seg ikke mot en forståelse av kunst som noe

et subjekt skulle uttrykke sitt eget indre

gjennom, men noe som skulle konstrueres.

Vi ser av dette at forståelsen av begrepene

var annerledes enn et moderne kunstbegrep.

Dette tydeliggjøres ytterligere ved at Thomas

av Aquino diskuterer kunst i forbindelse med

sin behandling av dydene i Summa theologica.

Det estetiske var ikke et tema i seg selv.

Estetikk brukes for øvrig heller ikke i en

fi lsofi sk-erkjennelsesmessig sammenheng før

omkring midten av 1700-tallet av den tyske

fi losofen Alexander Baumgarten.

41

Skal man forstå fortidens visuelle kultur

er det nødvendig å «historisere blikket», eller

anlegge et historisk perspektiv og forsøke å

nærme seg «the period eye», som Michael

Baxandall snakker om. Da vil vi for eksempel

se at middelalderens betraktningsmåter

var langt mer mangefasetterte enn det

som er vanlig i vår egen visuelle kultur.

Middelalderens visuelle kultur hadde et

polysemisk, eller fl ertydig perspektiv.

Meningsnivåene var heller ikke atskilte fra

hverandre, men hang sammen. Erkjennelse

er en prosess som vokser i subtilitet og

omfang, ikke atskilte nivåer, men ulike

intensiteter eller utvidede kontekster av en

kontinuerlig forståelse som folder seg ut

liksom en plante fra et frø, som Northrop

Frye uttrykker det. Dette er vel i bunn og

grunn en ganske allmenn betraktnings- eller

lesererfaring. Bildene eller tekstene sier alltid

noe annerledes hver gang vi går til dem.

Det betyr ikke at noe nytt har kommet til

eller at vi har oversett noe tidligere, men

vår forståelse utvikler og utvider seg. Det «å

tenke historisk» betyr derfor også å refl ektere

over seg selv og er et grunnleggende uttrykk

for menneskets timelige tilstand. Vår

eksistens i verden er en eksistens i tiden.

Et slikt historiserende perspektiv er derfor

ikke bare nødvendig for å forstå fortiden,

det er også en vesentlig forutsetning for

selvrefl eksjon og kritisk tenkning i dag. Et

historiserende perspektiv viser betydningen

av teoretisk refl eksjon. Å anlegge et snevert

estetisk og ahistorisk perspektiv, og dermed

avvise andre perspektiver som irrelevante,

vil si å begrense sine egne opplevelser og

erfaringer. Her kan middelaldertenkningens

polysemiske perspektiv faktisk ha en konkret

aktualitet.

Atrium ønsker å presentere noe

av det faglige arbeidet som blir

gjort rundt om på HF-instituttene.

I denne utgaven har Henning

Laugerud stafettpinnen, han

er stipendiat ved Seksjon for

kunsthistorie. I neste utgave går

pinnen videre til universitetslektor

Amund Børdahl ved Seksjon for

gresk, latin og egyptologi.


TEMA: VANN

begge foto: Henriette Framnes Time


foto: Joachim Solum

foto: Henriette Framnes Time


HOVUDFAGSSTUDENTEN:

Beirut ventar

Kva har Øyvind Gjerstad (24), stavangergut og bergensstudent, til felles

med jesuittpresten fader Sélim Abou?

Kva er tema for masteroppgåva di?

- Eg skal skriva master i Fransk, om fransk

språk som faktor i reproduksjon av identitet i

Libanon. Libanon har ei variert samansetning

av innbyggjarar. Eg skal hovudsakleg sjå på

Beirut. Hovudstaden er mest interessant i

og med at det fi ns større konsentrasjon av

etniske grupper. Her fi nn du eit tverrsnitt av

befolkninga på eit lite område.

Mykje av studiet kjem til å dreie seg om sjå

på dei ulike gruppene, hovudsakleg kristne,

fordi dei har hatt mest å gjere med fransk

kultur og derfor brukar det franske språket i

størst grad. Men eg er også veldig interessert i

å sjå på korleis libanesarar generelt ser på seg

sjølv som nasjon og ønsket om å skilje seg frå

den øvre arabiske verda, og då spesielt Syria,

kulturelt.

Kvifor valde du dette emnet?

- Det var ei slags krysning mellom to

fagfelt som gjorde at eg enda på Libanon.

Eg har aldri vore der og kjenner ingen

derifrå. Eg har heller ikkje hatt noko med

det landet å gjere før, men min faglege

bakgrunn er fransk og Midtausten til ein

viss grad. Heilt sidan eg kom tilbake frå eit

studieopphald i Frankrike har eg hatt lyst til

å pense inn på midtaustenhistorie, -kultur

og -språk. På romansk institutt spurte eg

professor Sanaker om det var mogeleg å

skrive ei kulturoppgåve, la oss kalle det ei

slags antropologisk oppgåve. Det er veldig

mykje antropologi i oppgåva mi. Sanaker sa

det var greitt, og var veldig interessert. Slik

fekk eg på ein måte fortsetje med Midtausten

innanfor konteksten til franskfaget. Eg gjekk

til møtet med Sanaker med den ideen at eg

kunne skrive om Libanon og Syria eller begge

deler fordi eg visste at Frankrike var involvert

der. Vi kom i fellesskap fram til at Libanon

var det mest aktuelle sidan Syria har ei

fransk forhistorie gjennom mandatperioden,

men ikkje har oppretthalde kontakten med

Frankrike. Libanon har både ei forhistorie

og har oppretthalde kontakten med fransk

kultur og språk etterpå.

- Oppgåva dreier seg om notid, men eg må

setje det innanfor ei historisk ramme. Eg må

derfor skrive ein ganske omfattande historisk

del på kanskje 10-15 sider. Kunnskapen

om Libanon er generelt veldig avgrensa, til

tross for at den er ganske viktig for å forstå

Midtaustenhistorie.

44

tekst og foto: Eli Lund

lundeli@hotmail.com

Skal du ut i felten?

- Ja, min plan er fyrst og fremst å intervjua

den kristne delen av befolkninga i Beirut. Eg

vil snakka med skuleelevar, studentar, folk

som jobbar i skule og administrasjon, og

kanskje lærarar og professorar. Meir konkret

vil eg snakka med ein professor på St. Joseph

Universitet i Beirut, Fader Sélim Abou. Han

er jesuittprest og antropolog og har faktisk

det som eg skal studere som spesialfelt. Eg

planlegg å vere der i tre til fi re månader. Det

spørst kor effektiv eg kan vere, og kor godt eg

førebur meg, sjølvsagt.

Kor utbredd er fransk språk i Libanon?

- Rundt 40 % av innbyggjarane i Beirut

snakkar fransk. Førsteamanuensis Anh Nga

Longva på Institutt for sosialantropologi

fortalde meg at fransk fyrst og fremst blir sett

på som eit statusspråk i Libanon. Noko som

er viktig i forhold til at ungane skal få høgare

utdanning. Den beste utdanninga blir gitt på

fransk, i alle fall tradisjonelt sett. No har jo

engelsk begynt å ta igjen kraftig, då. Foreldre

har faktisk som vane å prata til ungane sine

på fransk. Sjølv om dei har fransk som eit

dårleg andre eller tredje språk så snakkar dei


Det franske språket har vore viktig for identiteten til mange libanesarar. Hovudfagsstudent Øyvind Gjerstad skal til Libanon for å lære seg meir om dette.

det med ungane for at dei skal ha fordeler på

skulen. Elles så vil eg poengtere at når det

gjeld bruken av fransk så varierer den veldig

i forhold til religiøse og etniske grupper.

Dei kristne er dei som i hovudsak snakkar

fransk. Muslimane, særleg dei fattigaste og

dei lågare laga av befolkninga snakkar ikkje

så mykje fransk. Men overklassemuslimar

er svært opptekne av at ungane skal snakke

fransk, og slik blir fransk oppretthalde som

eit statusspråk.

Kva jobbmoglegheiter ser du for deg etter

master?

- Utfordrande spørsmål... Det blir nok

kanskje til at eg baserer meg på vidare

studium fordi eg har, dersom eg blir ferdig

på normert tid, eit par år igjen som eg kan

studere og få lån. Det kan eg kanskje nytte til

å studere arabisk, dersom det blir realistisk.

Eventuelt kan eg satsa på å få ein jobb i ein

internasjonal organisasjon og då kombinere

det med å lære språk der nede. Trur ikkje

eg kan basere meg på å få altfor høg lønn

45

den fyrste tida, må nok prøve å skaffe meg

erfaring og prioritere å oppleve ting, dersom

eg vil ha interessante jobbmogelegheiter

seinare. Det vil vere ein veldig stor fordel å

lære seg arabisk.

Det vert ikkje doktorgrad med det fyrste?

- He... vi får sjå, det er jo så stor

konkurranse på det feltet, men kan ikkje

utelukke noko, det hadde vore sinnssjukt

bra.


pensumfritt

Som hf-studenter er det hyggelig å høre at fremtidens ledere også tar seg tid til å lese bøker

som ikke er pensum. I dette nummerets pensumfritt har vi snakket med økonomistudenter

fra det ganske land. Vi har fått en fi n spredning, både geografi sk og i forhold til hvorvidt de

anbefalte bøkene eksisterer eller ei.

Daniel Horn, Handelshøyskolen i Bodø

- Boken jeg vil anbefale er hele

trilogien Bestialitetens Historie

av Jens Bjørneboe. Litt av

grunnen til at jeg synes det er

en boksamling som er verd å

lese er ikke bare gjennom de

grusomme detaljene du får

innblikk i, men også det aktuelle

perspektivet sånne bøker har i

dag i forhold til den verden vi

lever i. Utviklingen som hele

tiden går er et hjul. Jeg synes

det er en viktig bok og som

sagt: På den litt banale siden så

er det noen grusomme detaljer

der som jeg tror jeg lar være å gå

inn på her.

Rikke Kyllenstjerna,

Siviløkonomstudiet, BI Sandvika

- Jeg vil anbefale Da Vinci-koden,

skrevet av Dan Brown. Det

er en av de mest fascinerende

bøker jeg har lest, skikkelig

konspirasjonsteori. Hvis du har

sansen for det, så er det boka

for deg. Det er også veldig

interessant symbolbruk og boka

handler om hemmelige ordener

som faktisk eksisterer den dag

i dag. Det er derfor en viss

form for sannhet bak ihverfall

teoriene, selv om plottet er

fi ksjon. Det er jo spekulasjoner,

det her. Om det er virkelig, altså.

46

Kristian Røraas, Industriell økonomi og

teknologiledelse, NTNU

- Min bok den leste jeg i 10 klasse,

veldig lenge siden. Forfatteren

er Eivind Mørk, boken heter

Skyggen fra dødsmørket. Boka

er veldig humoristisk, en

humoristisk-pessimistisk roman

kan man si. Og med et snev av

en alvorlig historisk undertone,

med historiske fakta. (Det har

ikke lyktes Atriums redaksjon å

spore opp denne boken. Ingen

har hørt om den, og det har nok

ikke du heller.)

Erling Aune, Økonomi og

Ressursforvaltning - Norges

Landbrukshøyskole

- Boka jeg vil anbefale er Godfoten

av Nils Arne Eggen. Ikke bare

fordi jeg er trønder, men fordi

det har relevans i det aller meste

du driver med, hvertfall vi som

skal bli ledere. Boka går ut på å

utvikle det beste i hver person,

at du fokuserer på å utvikle de

beste talentene dine og gjør

det i en gruppe der alle har

forskjellige talenter. Presterer

du veldig godt på det du er god

på, så vil gruppa bli veldig sterk

utad.

tekst: Erlend Reigstad

Erlend.Reigstad@nhh.no

foto: Nina Knag


TEIKNESERIE:

metronom

av Jakob Aglen

47

Brenn du etter å uttrykkje deg? Atrium vil i kvar

utgåve framover ha originale teikneserier på trykk.

I denne utgåva presenterer vi Metronom av Jakob

Aglen. Neste gong kan det vere din tur. Ta kontakt på

atriumkontakt@uib.no


Har du høyrt

nyhendet?

Kva då?

Atrium søkjer

medarbeidarar!

Likar du å skrive, ta bilete eller vere formgivar?

Kom på redaksjonsmøte til Atrium!

Møte kvar torsdag kl 18:00

Sydneshaugen skole, rom 404

tlf: 55582079

mob: 40843081

e-post: atriumkontakt@uib.no

More magazines by this user
Similar magazines