Kap. 8 Verbal bøying

8 Verbal bøying 

Omfang og typologi 

§ 71 Ordklasser og kategoriar. Den verbale bøyinga i norrønt omfattar berre 

ordklassa verb. Denne ordklassa har fem bøyingskategoriar, tempus (presens, preteritum), 

modus (indikativ, konjunktiv, imperativ), diatese (aktiv, medio-passiv), 

person (1. person, 2. person, 3. person) og numerus (singularis, pluralis). 

§ 72 Finitte og infinitte former. Berre finitte former av verbet kan danne kjernen 

i eit verbal, som er det obligatoriske leddet i ei norrøn setninga (§ 97). Dei finitte 

formene er også aleine om å bere kategorien modus. Skiljet mellom finitte og 

infinitte former er det same i norrønt som i moderne norsk: 

▪ Presens (indikativ, konjunktiv og imperativ) og preteritum (indikativ og konjunktiv) 

er finitte former. 

▪ Infinitiv, presens partisipp og perfektum partisipp er infinitte former. 

Det syntaktiske skiljet mellom finitte og infinitte former svarar til eit reint morfologisk 

skilje i norrønt: 

▪ Dei finitte formene blir bøygde i samsvar med den verbale bøyinga, som er 

emnet for dette kapitlet. 

▪ Presens partisipp følgjer den svake adjektiviske bøyinga (§ 64) og perfektum 

partisipp den sterke adjektiviske bøyinga (§ 53–54). Med unntak av dei tre 

verba munu, skulu og vilja er infinitiven ubøygd. 

I tillegg til den finitte forma inneheld mange verbal ei eller fleire infinitte former, 

t.d. hefir keypt ‘har kjøpt’, mun sofnat hafa ‘må ha sovna’. 

§ 73 Presens- og preteritumssteg. Frå ein morfologisk synsvinkel kan verbformene 

delast i to steg, presens- og preteritumssteget, som vist i fig. 8:1. Verba 

har ulike stammer på dei to stega.

84 Kap. 8 

Fig. 8:1 Presens- og preteritumssteget 

Presensstamma svarar til infinitivsforma med frådrag av endinga -a, eventuelt -ja 

ved j-innskot eller -va ved v-innskot. Nokre verb har berre ei stamme i preteritum, 

andre har fleire stammer med vokalskifte, som vist i fig. 8:2. 

Fig. 8:2 Stammer på presens- og preteritumssteget 

Dei verba som berre har éi stamme på preteritumssteget, har alle saman fått 

tilskot av ein opphavleg dental lyd. Dette suffikset er realisert som ð, d eller t, 

avhengig av dei lydlege omgjevnadene. Dei to siste lydane er alveolare, men på 

historisk grunnlag er det vanleg å omtale alle tre som dentalsuffiks. 

§ 74 Svak og sterk bøying. Somme verb dannar preteritum med dentalsuffiks, og 

dei har berre ei stamme på preteritumssteget, jf. kasta, telja og leysa. Andre verb 

har ikkje dentalsuffiks, men til gjengjeld har dei alltid vokalskifte på preteritumssteget, 

jf. krjúpa, sleppa og søkkva. Vi kallar den første typen for svake verb 

og den andre for sterke. Eit verb har anten svak eller sterk bøying.

Verbal bøying 85 

§ 74.1 Svak bøying. Dei svake verba har alltid fleirstava former i preteritum indikativ 

eintal, t.d. kallaði (av kalla), krafði (av krefja) og leysti (av leysa). Dentalsuffikset 

kjem til uttrykk som ð etter vokalar og stemte konsonantar (unnateke l, 

m og n), som d etter l, m og n, og som t etter ustemte konsonantar: 

kasta – kastaði selja – seldi knýta – knýtti 

kemba – kembði dǿma – dǿmdi merkja – merkti 

fylgja – fylgði sýna – sýndi leysa – leysti 

§ 74.2 Sterk bøying. Dei sterke verba har alltid einstava former i preteritum 

indikativ eintal, t.d. beit (av bíta), kraup (av krjúpa) og brann (av brenna). Vokalskiftet 

kjem av avlyd (§ 15) og gjeld både presens- og preteritumssteget. Somme 

svake verb har også vokalskifte mellom dei to stega, t.d. telja inf. – taldi pret. (av 

telja sv.vb.), men dette skiftet kjem av omlyd, ikkje avlyd. Den omlydsskapande j i 

desse verba står framleis på presenssteget, *taljan > telja (§ 17.2). I dei sterke 

verba er det i tillegg eit vokalskifte innanfor preteritumssteget, t.d. slapp-/slupp- 

/slopp- av sleppa st.vb. 

§ 74.3 Blanda bøying. Nokre verb har trekk frå både den svake og den sterke 

bøyinga. Dette gjeld dei såkalla preterito-presentiske verba, som dannar presens 

etter mønster av preteritum i dei sterke verba, og preteritum som dei svake verba. 

Fleire av dei preterito-presentiske verba er modale hjelpeverb, nemleg munu 

‘monne, vilje’, skulu ‘skulle’, mega ‘måtte’ og kunna ‘kunne’. Elles omfattar klassa 

verba vita ‘vite’, eiga ‘eige’, unna ‘elske’, þurfa ‘trenge’ og muna ‘minnast, hugse’. 

§ 75 Grunnformer. I § 73 såg vi at norrøne verb har ei presensstamme og ei eller 

fleire preteritumsstammer. Det er vanleg å referere til stammene med bestemte 

bøyingsformer av verbet, som vi her skal omtale som grunnformer. Oppstilling av 

grunnformer svarar til den tradisjonelle bøyinga a verbo. 

§ 75.1 Grunnformer av sterke verb. I dei sterke verba skal vi la infinitiv representere 

presensstamma, medan preteritumsstammene blir representerte av preteritum 

indikativ eintal (3. person), preteritum indikativ fleirtal (3. person) og 

supinum. Dette er dei same grunnformene vi sette opp under gjennomgangen av 

avlyden i § 15. For eit verb som krjúpa ‘krype’ vil grunnformene sjå slik ut: 

krjúpa – kraup – krupu – kropit 

I sterke verb blir presens indikativ eintal danna ved morfologisk i-omlyd av 

presensstamma, og preteritum konjunktiv ved morfologisk i-omlyd av stamma i


preteritum indikativ fleirtal. Dermed kjem det til to nye vokalskifte, men denne 

gongen som følgje av omlyd, ikkje avlyd. Vi skal føye til dei to omlydde formene i 

parentes og setje opp i alt seks grunnformer for dei sterke verba: 

krjúpa – (krýpr) – kraup – krupu – (krypi) – kropit 

Supinum svarar til nominativ & akkusativ eintal nøytrum av perfektum partisipp. 

Denne forma blir brukt etter verb som hafa, t.d. hann hefir kropit ‘han har krope’. 

§ 75.2 Grunnformer av svake verb. I dei svake verba er det med få unntak berre 

to stammer, ei på presenssteget og ei på preteritumssteget. Til liks med dei sterke 

verba blir presenssteget representert med infinitiv, medan preteritumssteget 

gjerne blir representert med preteritum indikativ eintal (3. person). Det er altså 

tilstrekkeleg å setje opp to grunnformer for eit verb som telja ‘telje’: 

telja – taldi 

No er det vanleg å ta med supinum også, både fordi nokre verb kan ha ei utvida 

stamme i perfektum partisipp (preteritum dugði, men supinum dugat av duga 

‘duge’) og fordi supinum tener til å illustrere fleire fonologiske reglar, t.d. *kallaðt 

→ kallat, *taldt → talt og *dǿmdt → dǿmt. Preteritum konjunktiv blir i mange høve 

danna ved morfologisk i-omlyd av stamma i preteritum indikativ og bør førast 

opp særskilt. Dermed skal vi setje opp fem grunnformer også for dei svake verba: 

telja – (telr) – taldi – (teldi) – talt 

Preteritum konjunktiv med i-omlyd førekjem i telja- og dǿma-klassa, men ikkje i 

kasta-klassa. 

Svak bøying 

§ 76 Inndeling. Alle svake verb har dentalsuffiks, men dei kan delast i tre klasser 

på bakgrunn av bindevokal og vokalskifte mellom presens- og preteritumssteget: 

1. Presensstamma blir utvida med bindevokalen a + dentalsuffiks, og rotvokalen 

er uendra, t.d. pres. kast-, pret. kastað- av kasta. 

2. Presensstamma blir utvida med dentalsuffiks utan bindevokal, men rotvokalen 

skiftar, t.d. pres. tel-, pret. tald- av telja. 

3. Presensstamma blir utvida med dentalsuffiks utan bindevokal, og rotvokalen 

er uendra, t.d. pres. dǿm-, pret. dǿmd- av dǿma.


I det følgjande skal vi bruke desse kjenneteikna til å dele dei svake verba i tre 

hovudklasser, og vi brukar verba kasta, telja og dǿma som representantar for kvar 

si gruppe. Som ei fjerde klasse fører vi opp ein del uregelrette verb. 

Kasta-klassa 

§ 77 Kasta-klassa (urn. ō-konjugasjon). Dette er den største av dei svake verbklassene. 

Då preteritumsstamma er utvida med bindevokalen a i denne klassa, blir 

dentalsuffikset alltid realisert som ð. 

§ 77.1 Hovudtype. Dei fleste verba i denne klassa blir bøygde som kasta ‘kaste’. 

infin. pres.ind. pret.ind. pret.konj. perf.part. 

kasta (kastar) kastaði (kastaði) kastat 

Hit høyrer ei rekkje verb, m.a. banna ‘forby’, elska ‘elske’, freista ‘freiste, prøve’, 

kalla ‘kalle’, leita ‘leite’, líka ‘like’, skipa ‘ordne’ og þakka ‘takke’. 

§ 77.2 Verb med j- eller v-innskot. Ein del verb har j-innskot etter regel (19), t.d. 

belja ‘belje, raute’, byrja ‘byrje’, eggja ‘eggje’, gneggja ‘knegge’, herja ‘herje’ og synja 

‘nekte’. Nokre få verb har også v-innskot etter regel (20), t.d. bǫlva ‘forbanne’ og 

stǫðva ‘stoppe, stille’. Desse innskota gjeld både presens- og preteritumssteget: 


eggja (eggjar) eggjaði (eggjaði) eggjat 

bǫlva (bǫlvar) bǫlvaði (bǫlvaði) bǫlvat 

§ 77.3 Verb med stammeutlyd på vokal. Nokre få verb har stammer som endar 

på lang, trykktung vokal, og blir dermed utsette for kontraksjon etter regel (6) s. 

38. Dette gjeld m.a. fá ‘måle, fargeleggje’, skrá ‘skrive opp’ og spá ‘spå’: 


fá (fár) fáði (fáði) fátt 

■ Reglar: (6) *fá + a → fá, *fá + aði → fáði, (6) + (3) *fáað + t → *fáðt → fátt.


Telja-klassa 

§ 78 Telja-klassa (urn. ja-konjugasjon). Dette er den minste av dei svake verbklassene. 

Dei aller fleste verba er kortstava med fremre rotvokal, og på presenssteget 

har dei j-innskot etter regel (19) s. 44. Dette inneber at dei har omlydd rotvokal 

på presenssteget, men ikkje på preteritumssteget, t.d. telja – taldi, flytja – 

flutti. I samsvar med reglane i § 74.1 blir dentalsuffikset realisert som ð, d eller t 

avhengig av føregåande lyd. 

§ 78.1 Hovudtype. Dei fleste verba i denne klassa blir bøygde som telja eller 

flytja, dvs. med vokalskiftet e ~ a eller y ~ u. 


telja (telr) taldi (teldi) talt 

flytja (flytr) flutti (flytti) flutt 

Vekslinga e ~ a førekjem m.a. i berja ‘slå’, fremja ‘fremje’, gleðja ‘glede’, krefja 

‘krevje’, leggja ‘leggje’, skepja ‘skape’, telja ‘telje’, velja ‘velje’, venja ‘venne’ og verja 

‘verje’. Vekslinga y ~ u førekjem m.a. i dynja ‘dundre’, flytja ‘flytte’, smyrja ‘smøre’ 

og spyrja ‘spørje’. Særskilt må merkast to verb som vekslar mellom ey og á, heyja – 

háði ‘setje i gang’ og þreyja – þráði ‘lengte’. 

Opphavleg hadde verba i telja-klassa bindevokalen i i perfektum partisipp, og 

denne kan framleis stå i mange verb, t.d. berja (barit), fremja (framit), telja (talit). 

Dette gjeld likevel ikkje verb med rotutlyd på ð eller t, t.d. seðja (satt), flytja (flutt). 

§ 78.2 Verb utan vokalskifte. Nokre verb har same rotvokal både på presenssteget 

og preteritumssteget. Hit høyrer skilja – skildi ‘skilje’, vilja – vildi ‘vilje’, 

selja – seldi ‘selje’, setja – setti ‘setje’, flýja – flýði ‘flykte’ og knýja – knýði ‘klemme’. 

§ 78.3 Verb med bindevokalen a. To verb har bindevokalen a i perfektum partisipp, 

vilja (viljat) ‘vilje’ og hyggja (hugt el. hugat) ‘tenkje’. Det siste verbet har 

geminert konsonant på presenssteget. Også leggja ‘leggje’ har geminert konsonant 

på presenssteget, men ikkje bindevokal, leggja – (leggr) – lagði – (legði) – lagt. 

Dǿma-klassa 

§ 79 Dǿma-klassa (urn. ija- og ē-konjugasjon). Dette er den nest største av dei 

svake verbklassene. Her har preteritum ikkje bindevokal, og rotvokalen er den


same på presens- og preteritumssteget. Dentalsuffikset kjem til uttrykk som ð, d 

eller t avhengig av føregåande lyd. 

§ 80 Verb med i-omlydd rotvokal (urn. ija-konjugasjon). Ein stor flokk har gjennomført 

i-omlyd av rotvokalen, t.d. dǿma ‘dømme’, fylgja ‘følgje’ og støkkva 

‘breste, springe, støkke’. 

§ 80.1 Hovudtype. Dei fleste av verba med i-omlydd rotvokal går som dǿma. 


dǿma (dǿmir) dǿmdi (dǿmdi) dǿmt 

Hit høyrer m.a. brenna ‘brenne’, erfa ‘arve’, fella ‘felle’, festa ‘feste’, fylla ‘fylle’, fǿra 

‘føre’, gleypa ‘sluke’, hefna ‘hemne’, heyra ‘høyre’, hitta ‘treffe’, hvessa ‘kvesse’, 

kenna ‘kjenne, lære’, leysa ‘løyse’, minna ‘minne’, mǽla ‘tale, seie’, nefna ‘nemne’, 

senda ‘sende’, sigla ‘sigle’, skíra ‘reinse, døype’, sýna ‘vise’ og virða ‘verdsetje’. 

§ 80.2 Verb med j- og v-innskot. Ikkje så reint få verb har j-innskot etter regel 

(19) s. 44, t.d. bergja ‘smake’, byggja ‘bu, byggje’, dengja ‘dengje’, fylgja ‘fylgje’, 

hengja ‘hengje’, merkja ‘merkje’, stengja ‘stengje’, svelgja ‘svelgje’, syrgja ‘sørge’ og 

telgja ‘telgje’. Andre verb har v-innskot etter regel (20) s. 45, t.d. sløngva ‘slengje’ 

og støkkva ‘skvette, jage’. Endeleg er det nokre verb som kan ha både j- og vinnskot, 

t.d. byggja/byggva ‘bu, byggje’, hryggja/hryggva ‘gjere sorgfull’, myrkja/ 

myrkva ‘gjere mørk’, søkkja/søkkva ‘søkkje’ og styggja/styggva ‘skremme’. Felles for 

alle verba i denne paragrafen er at dei har stammeutlyd på -g el. -k. 


fylgja (fylgir) fylgði (fylgði) fylgt 

støkkva (støkkvir) støkkti (støkkti) støkkt 

§ 81 Verb utan i-omlydd rotvokal (urn. ē-konjugasjon). Ein mindre flokk har 

ikkje i-omlydd rotvokal, og får dermed vokalskifte i preteritum konjunktiv. Dei 

fleste er kortstava, og for ein stor del er dei intransitive. Dei kan få endinga -i i 

imperativ eintal, men har elles same endingar som dei andre verba i dǿma-klassa 

(jf. skjemaet i fig. 8:3, s. 101).


§ 81.1 Hovudtype. Dei fleste verb utan i-omlydd rotvokal går som duga ‘duge’. 


duga (dugir) dugði (dygði) dugat 

Hit høyrer m.a. gá ‘leggje merke til’, gapa ‘gape’, horfa ‘vende om’, ná ‘nå, få’, 

skorta ‘mangle’, spara ‘spare’, trúa ‘tru’, þola ‘tåle’, þora ‘våge’ og vaka ‘vake’. Ein 

del av desse verba har også bindevokalen a i perfektum partisipp, duga (dugat), 

spara (sparat). 

Uregelrette verb 

§ 82 Uregelrette svake verb. Til slutt er det nokre verb som typologisk og historisk 

må reknast til dǿma-klassa, men som har uregelrett bøying, anten på grunn av 

stammeskifte (sǿkja – sótti) eller vokalskifte (kaupa – keypti). Hit høyrer fleire frekvente 

verb: 

infin. pres.ind. pret.ind. perf.part. 

sǿkja (sǿkir) sótti sótt ‘søkje’ 

þykkja (þykkir) þótti þótt ‘tykkje, synast’ 

yrkja (yrkir) orti ort ‘verke, dikte’ 

hafa (hefir) hafði haft ‘ha’ 

segja (segir) sagði sagt ‘seie’ 

þegja (þegir) þagði þagt ‘teie’ 

kaupa (kaupir) keypti keypt ‘kjøpe’ 

Merknader || 1. Verbet hafa har morfologisk i-omlyd i presens indikativ eintal, altså etter mønster 

av dei sterke verba: hefi – hefir – hefir. Bøyingsendingane er derimot i samsvar med svake 

verb (jf. oversynet i § 94). || 2. Verbet gera ‘gjere’ har sideformene gøra og gørva, og ved sida av 

det regelrette partisippet gert har det gørt og gǫrt (begge med v-innskot, t.d. gørvan og gǫrvan). 

Sterk bøying 

§ 83 Inndeling. Det er vanleg å dele dei sterke verba i seks hovudklasser, i samsvar 

med avlydsrekkjene (§ 15). I tillegg reknar vi med ei sjuande klasse av opphavlege 

reduplikasjonsverb.

1. klasse 


§ 84 Vokalskifte. Verba i 1. klasse har vokalskiftet í – ei – i – i. 

§ 84.1 Hovudtype. Dei fleste verba i 1. klasse går som bíta ‘bite’. 

infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. pret.kj. perf.part. 

bíta (bítr) beit bitu (biti) bitit 

Slik går m.a. drífa ‘drive’, grípa ‘gripe’, hníga ‘bøye seg’, líða ‘gå, li’, líta ‘sjå’, míga 

‘pisse’, ríða ‘ri’, rísa ‘reise seg’, síga ‘sige’, skína ‘skine’, slíta ‘slite’, sníða ‘skjere’ og 

stíga ‘stige’. 

§ 84.2 Verb med stammeutlyd på -g. Verb med stammeutlyd på -g kan alternativt 

ende på vokal i preteritum eintal. Dette gjeld hníga (hné eller hneig), míga (mé 

el. meig), síga (sé el. seig) og stíga (sté el. steig). 

§ 84.3 Verb med j-og v-innskot. Tre verb har j-innskot på presenssteget, blíkja 

‘blinke’, svíkja ‘svike’ og víkja ‘vike’. Dei to siste verba kan også ha v-innskot etter 

regel (20) s. 45, svíkva og víkva. 

2. klasse 

§ 85 Vokalskifte. Verba i 2. klasse har vokalskiftet jú el. jó el. ú – au – u – o. På 

presenssteget står jú føre f, p, g og k og jó elles (jf. § 15). 

§ 85.1 Hovudtypar. Dei fleste verba i 1. klasse går som krjúpa ‘krype’, brjóta 

‘bryte’ eller lúka ‘stengje, betale’. 


krjúpa (krýpr) kraup krupu (krypi) kropit 

brjóta (brýtr) braut brutu (bryti) brotit 

lúka (lýkr) lauk luku (lyki) lokit 

▪ Som krjúpa går m.a. drjúpa ‘dryppe’, fljúga ‘flyge’, ljúga ‘lyge’, rjúfa ‘bryte’, rjúka 

‘ryke’, smjúga ‘smyge’ og strjúka ‘stryke’.


▪ Som brjóta går m.a. bjóða ‘by’, fljóta ‘flyte’, frjósa ‘fryse’, gjósa ‘sprute’, gjóta 

‘gyte’, hljóta ‘få’, hrjóta ‘snorke’, kjósa ‘velje’, ljósta ‘slå’, njóta ‘nyte’, sjóða ‘syde, 

koke’, skjóta ‘skyte’ og þjóta ‘dure’. 

▪ Som lúka går berre lúta ‘bøye seg’, súga ‘suge’ og súpa ‘supe’. 

§ 85.2 Verb med stammeutlyd på -g. Verb med stammeutlyd på -g kan alternativt 

ende på vokal i preteritum eintal. Dette gjeld m.a. fljúga (fló el. flaug), ljúga (ló el. 

laug), smjúga (smó el. smaug) og súga (só el. saug). 

§ 85.3 Frjósa og kjósa. Verba frjósa ‘fryse’ og kjósa ‘velje’ blir bøygde etter mønster 

av brjóta, men i gammalislandsk kan dei ha sterkt avvikande former i preteritum 

og perfektum partisipp. I desse preteritumsformene følgjer personbøyinga 

mønsteret for svake verb (§ 94). Grunnformene er desse: 


frjósa (frýss) frøri frøru (frøri) frørit 

kjósa (kýss) køri køru (køri) kørit 

§ 85.4 Flýja og spýja. To verb, flýja ‘flykte’ og spýja ‘spy’, har j-innskot på presenssteget. 

Formene i perfektum partisipp er ikkje kjende: 


flýja (flýr) flaug el. fló flugu (flygi) — 

spýja (spýr) spjó spjó (spý) — 

3. klasse 

§ 86 Vokalskifte. Verba i 3. klasse har opphavleg hatt vokalskiftet e – a – u – u. 

På grunn av fleire lydovergangar førekjem også ja, i, y og ø på presenssteget. I 

preteritum har rotvokalen a gått til ǫ i verb med v-innskot, og i perfektum partisipp 

står den opphavlege rotvokalen u framleis føre nasal (like eins i partisippa 

brugðit og drukkit), men er elles senka til o. 

§ 86.1 Hovudtypar. Dei fleste verba i 3. klasse går som bresta ‘breste’, bjarga 

‘berge, hjelpe’, spinna ‘spinne’, slyngva ‘slyngje’ eller søkkva ‘søkke’.



bresta (brestr) brast brustu (brysti) brostit 

bjarga (bergr) barg burgu (byrgi) borgit 

spinna (spinnr) spann spunnu (spynni) spunnit 

slyngva (slyngr) slǫng slungu (slyngi) slungit 

søkkva (søkkr) sǫkk sukku (sykki) sokkit 

▪ Som bresta går m.a. brenna ‘brenne’, detta ‘dette’, gnella ‘gnelle’, hverfa ‘vende 

seg’, renna ‘renne’, sleppa ‘sleppe’, svelga ‘svelgje’, svella ‘svelle’, svelta ‘svelte’, þverra 

‘minke’, vella ‘koke’, velta ‘velte’, verða ‘verte, bli’ og verpa ‘kaste’. Verbet bregða 

går som bresta, men har forma brá i preteritum eintal indikativ. 

▪ Som bjarga går m.a. gjalda ‘betale’, gjalla ‘gjalle’, hjalpa ‘hjelpe’, skjalfa ‘skjelve’ 

og skjalla ‘smelle, skjelle’. I desse verba har ja oppstått ved bryting av e (§ 16). 

▪ Som spinna går m.a. binda ‘binde’, hrinda ‘støyte’, springa ‘sprekke’, stinga 

‘stikke’, svimma ‘symje’ og vinna ‘gjere, arbeide’. Verbet finna ‘finne’ blir bøygd 

som spinna, men på preteritumssteget kan det veksle mellom nn og nd, finna – 

(finnr) – fann – fundu – (fyndi) – fundit. Merk at binda, hrinda, springa og stinga 

får utlydsherding og assimilasjon etter regel (11) + (12) s. 40, t.d. *band → *bant → 

batt. Verba svimma og vinna får bortfall av v føre runda rotvokal etter regel (8) s. 

39. Alle desse verba har fått vokalheving føre nasal, e > i på presenssteget, og på 

grunn av nasalen har dei halde fast på opphavleg u i perfektum partisipp. 

▪ Som slyngva går syngva ‘syngje’, tyggva ‘tyggje’ og þryngva ‘trenge’. Alle verba kan 

alternativt ha j-innskot, slyngja, syngja, tyggja og þryngja. På presenssteget har dei 

fått vokalheving føre nasal, e > i, og dernest u-omlyd som følgje av v-innskot, i > 

y (§ 17.3). Også i preteritum eintal indikativ har u-omlyden gjort seg gjeldande, a 

> ǫ. I perfektum partisipp har desse verba halde fast på opphavleg u. 

▪ Som søkkva går hrøkkva ‘vike’, kløkkva ‘klynke’ og støkkva ‘springe, støkke’. På 

presenssteget har desse verba fått u-omlyd som følgje av v-innskot, e > ø (jf. 

§ 17.3) U-omlyden gjer seg også gjeldande i preteritum eintal indikativ, a > ǫ. 

§ 86.2 Verb med bortfall av v føre runda vokal. I verb som har v føre rotvokalen, 

fell denne bort føre runda vokalar etter regel (8) s. 39. Dette gjev nokså 

ugjennomsiktige former på preteritumssteget:



hverfa (hverfr) hvarf hurfu (hyrfi) horfit 

svelga (svelgr) svalg sulgu (sylgi) solgit 

svella (svellr) svall sullu (sylli) sollit 

svelta (sveltr) svalt sultu (sylti) soltit 

þverra (þverr) þvarr þurru (þyrri) þorrit 

vella (vellr) vall ullu (ylli) ollit 

velta (veltr) valt ultu (ylti) oltit 

verða (verðr) varð urðu (yrði) orðit 

verpa (verpr) varp urpu (yrpi) orpit 

svimma (svimmr) svamm summu (symmi) summit 

vinna (vinnr) vann unnu (ynni) unnit 

4. klasse 

§ 87 Vokalskifte. Verba i 4. klasse har opphavleg hatt vokalskiftet e – a – á – u. 

På presenssteget har nokre verb fått rotvokalen o og eitt jamvel i. I perfektum 

partisipp står den opphavlege rotvokalen u framleis føre nasal (numit av nema), 

men er elles senka til o. 

§ 87.1 Hovudtype. Dei fire regelrette verba i 4. klasse går som bera ‘bere’. 


bera (berr) bar báru (bǽri) borit 

Som bera går skera ‘skjere’ og stela ‘stele’. Slik går også nema ‘ta, lære’, bortsett frå 

at det på grunn av nasalen har halde fast på den opphavlege rotvokalen u i 

perfektum partisipp, numit. 

§ 87.2 Avvikande bøying. Nokre verb har avvikande vokalisme eller konsonantisme 

på presens- eller preteritumssteget. Hit høyrer koma ‘kome’, sofa ‘sove’, 

troða ‘trø’, fela ‘gøyme’, vefa ‘veve’ og svima ‘symje’. Rotvokalismen i koma og sofa 

kjem truleg av dei eldre formene *kweman og *swefan, der w har runda e til o og 

deretter falle bort i samsvar med regel (8). Preteritum har alternative former med 

v i desse verba, t.d. kvámu og sváfu.



koma (kemr/kømr) kom kvámu (kvǽmi) komit 

kómu (kǿmi) 

sofa (sefr/søfr) svaf sváfu (svǽfi) sofit 

sófu (sǿfi) 

troða (treðr/trøðr) trað tráðu (trǽði) troðit 

fela (felr) fal fálu (fǽli) folgit 

vefa (vefr) vaf váfu (vǽfi) ofit 

óf ófu (ǿfi) 

svima (svimr) svam svámu (svǽmi) sumit 

5. klasse 

§ 88 Vokalskifte. Verba i 5. klasse har vokalskiftet e – a – á – e. På presenssteget 

har nokre verb fått j-innskot og rotvokalen i. 

§ 88.1 Hovudtypar. Dei fleste verba i 5. klasse går som gefa ‘gje’ eller biðja ‘be’. 


gefa (gefr) gaf gáfu (gǽfi) gefit 

biðja (biðr) bað báðu (bǽði) beðit 

▪ Som gefa går m.a. drepa ‘slå, drepe’, eta ‘ete’, geta ‘få’, kveða ‘kvede, seie’, lesa 

‘lese’, meta ‘verdsetje’, reka ‘drive’ og vega ‘løfte, vege, felle’. I preteritum eintal har 

eta forlenga rotvokal, át, medan vega har stammeutlyd på vokal, vá. 

▪ Som biðja går sitja ‘sitje’. 

§ 88.2 Liggja og þiggja. Verba liggja ‘liggje’ og þiggja ‘ta imot’ har stammeutlyd på 

vokal i preteritum eintal, lá og þá. 


liggja (liggr) lá lágu (lǽgi) legit 

þiggja (þiggr) þá þágu (þǽgi) þegit


§ 88.3 Fregna. Verbet fregna ‘spørje’ har innskot av -n- på presenssteget og har 

stammeutlyd på vokal i preteritum eintal, frá. Dette verbet har presensforma fregr 

ved sida av *fregn + r → *fregnn → fregn, etter regel (2 + 4) s. 36–37: 


fregna (fregn) frá frágu (frǽgi) fregit 

§ 88.4 Vera og sjá. Verbet vera ‘vere’ har avvikande former i heile presens, og sjá 

‘sjå’ i preteritum, forutan at dette verbet blir utsett for både kontraksjon, regel (6) 

s. 38, og trykkforskyving, regel (10) s. 40: 


vera (er) var váru (vǽri) verit 

sjá (sér) sá sá (sǽi) sét 

Vi set opp den fulle bøyinga av desse to verba på s. 105 nedanfor. I eldre norrønt 

kunne vera ha former på -s, m.a. infinitiv (vesa), presens (es) og preteritum eintal 

(vas). I preteritum fleirtal (váru) og i perfektum partisipp (verit) hadde det derimot 

former med -r. 

6. klasse 

§ 89 Vokalskifte. Verba i 6. klasse har som hovudregel vokalskiftet a – ó – ó – a. 

På presenssteget har nokre verb j-innskot og rotvokalen e, medan andre får forlenging 

til á eller ǽ. Fleire verb har også ending på vokal i preteritum eintal, og dei 

som har stammeutlyd på -g eller -k, får rotvokalen e i perfektum partisipp. 

§ 89.1 Hovudtypar. Dei fleste verba i 6. klasse går som fara ‘fare, reise’. 


fara (ferr) fór fóru (fǿri) farit 

Slik går m.a. ala ‘ale, føde opp’, gala ‘syngje’, grafa ‘grave’, hlaða ‘lesse’, kala 

‘fryse’, skafa ‘skave’, vaða ‘vade’ og vaxa ‘vekse’. Dei to siste verba får bortfall av v 

i preteritum, *vóð > óð og *vóx > óx, i samsvar med regel (8) s. 39.


§ 89.2 Standa. Verbet standa ‘stå’ har innskot av -n- på presenssteget: 


standa (stendr) stóð stóðu (stǿði) staðit 

§ 89.3 Verb med stammeutlyd på -g eller -k. Verb som har stammeutlyd på -g 

eller -k, får rotvokalen e i perfektum partisipp i samsvar med regel (13) s. 41, t.d. 

*akit > ekit. Forutan aka ‘ake’ gjeld det skaka ‘skake’ og taka ‘ta’: 


taka (tekr) tók tóku (tǿki) tekit 

§ 89.4 Verb med rotvokalen e og j-innskot. Nokre verb får j-innskot på presenssteget 

med tilhøyrande rotvokal e. Slik går hefja ‘heve’, kefja ‘kue, kjøve’, skepja 

‘skape’ og sverja ‘sverje’. Dei to verba deyja ‘døy’ og geyja ‘gøy’ får ending på vokal, 

dó og gó, i preteritum eintal. Verbet sverja får bortfall av v i preteritum, *svór > 

sór, i samsvar med regel (8) s. 39. 


hefja (hefr) hóf hófu (hǿfi) hafit 

deyja (deyr) dó dó (dǿi) dáit 

§ 89.5 Verb med ending på vokal i preteritum eintal. Fire verb har forlenging 

av a til á på presenssteget og stammeutlyd på vokal i preteritum. Det er flá ‘flå’, 

klá ‘klø’, slá ‘slå’ og þvá ‘tvette, vaske’. Hit reknar vi også draga ‘dra’ og hlǽja ‘le’. 

Verbet þvá får ofte bortfall av v i preteritum, *þvó → þó og *þvógu → þógu, i samsvar 

med regel (8) s. 39. Ved analogi kjem det inn former som þvó og þvógu. 


flá (flǽr) fló flógu (flǿgi) flegit 

þvá (þvǽr) þó þógu (þǿgi) þvegit 

draga (dregr) dró drógu (drǿgi) dregit 

hlǽja (hlǽr) hló hlógu (hlǿgi) hlegit


7. klasse 

§ 90 Reduplikasjon og vokalskifte. I urnordisk reknar vi med at verba i denne 

klassa danna preteritum ved oppattaking (reduplikasjon) av rotstavinga, slik tilfellet 

var med enkelte verb i gotisk (ei utdøydd grein av germansk språk), t.d. 

haita – haíhait ‘heite’ og tēkan – taítōk ‘røre’ og også enkelte verb i latin, t.d. 

tango – tetigi ‘røre’ og caedo – cecidi ‘felle’. På det norrøne språksteget var denne 

reduplikasjonsstavinga fallen bort, og dermed er det ikkje lenger grunnlag for å 

kalle verba redupliserande. Verba i denne klassa har same type av vokalskifte som 

i 6. klasse, nemleg éin vokal på presenssteget og i perfektum partisipp og ein 

annan vokal i preteritum. På grunnlag av vokalskiftet deler vi dei i fire klasser, 

oppkalla etter eit sentralt verb i kvar klasse. 

§ 90.1 A. heita-klassa. Denne klassa har vokalskiftet ei – é – ei. 

infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. perf.part. 

heita (heitir) hét hétu heitit ‘heite, love’ 

leika (leikr) lék léku leikit ‘leike’ 

sveipa (sveipr) sveip svipu sveipit ‘svøpe’ 

I tydinga ‘heite’ blir heita bøygd etter mønster av dǿma-klassa i presens eintal 

indikativ, heiti – heitir – heitir. I tydinga ‘love’ blir det bøygd som eit sterkt verb, 

heit – heitr – heitr (jf. § 94 s. 101). Merk elles dei avvikande formene sveip og svipu. 

§ 90.2 B. auka-klassa. Denne klassa har vokalskiftet au – jó el. jo – au. Verba 

hǫggva og búa har avvikande vokalisme på presenssteget og i perfektum partisipp. 

infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. perf.part. 

auka (eykr) jók jóku aukit ‘auke’ 

ausa (eyss) jós jósu ausit ‘ause’ 

hlaupa (hleypr) hljóp hljópu hlaupit ‘springe’ 

hǫggva (høggr) hjó hjoggu hǫggvit ‘hogge’ 

búa (býr) bjó bjoggu búit ‘bu, byggje’ 

I preteritum fleirtal kan desse verba få ju el. u i staden for jo el. jó, juku, jusu, 

hlupu, hjuggu og bjuggu. Dette fører til at preteritum konjunktiv kan dannast både 

med rotvokalen ý og y i desse verba.


§ 90.3 C. blanda-klassa. Denne klassa har vokalskiftet a – e – a. 

infin. pres. sg. pret. sg. pret. pl. perf. part. 

blanda (blendr) blett blendu blandit ‘blande’ 

fá (fǽr) fekk fengu fengit ‘få, gje’ 

falda (feldr) felt feldu faldit ‘ta skaut på’ 

falla (fellr) fell fellu fallit ‘falle’ 

ganga (gengr) gekk gengu gengit ‘gå’ 

halda (heldr) helt heldu haldit ‘halde’ 

hanga (hangir) hekk hengu hangit ‘hange’ 

I preteritum fleirtal og perfektum partisipp kan fá og ganga også ha rotvokalen i, 

fingu – fingit og gingu – gingit. Verbet hanga blir bøygd etter mønster av dǿmaklassa 

i presens eintal indikativ, hangi – hangir – hangir. Merk utslaga i preteritum 

eintal av regel (11) og (12) s. 40, t.d. *blend → *blent → blett, *feng → *fenk → fekk. 

§ 90.4 D. blása-klassa. Denne klassa har vokalskiftet á – é – á (utanom i blóta). 


blása (blǽss) blés blésu blásit ‘blåse’ 

gráta (grǽtr) grét grétu grátit ‘gråte’ 

láta (lǽtr) lét létu látit ‘late’ 

ráða (rǽðr) réð réðu ráðit ‘råde, styre’ 

blóta (blǿtr) blét blétu blótit ‘blote, ofre’ 

Blanda bøying 

§ 91 Inndeling. Verb med blanda bøying har innslag både frå den sterke og den 

svake bøyinga. Den viktigaste gruppa er dei preterito-presentiske verba. 

Preterito-presentiske verb 

§ 92 Kjenneteikn. I denne verbklassa blir presens danna som preteritum av dei 

sterke verba, medan preteritum blir danna med dentalsuffiks, etter mønster av dei 

svake verba. Dette har gjeve grunnlag for nemninga preterito-presentisk. Klassa 

omfattar berre ti verb, dei fleste modale hjelpeverb.


I presens får desse verba endingar som preteritum av sterke verb, i preteritum 

som preteritum av svake verb. Merk elles infinitivsendinga -u i munu og skulu. 

Verbet munu kan alternativt ha rotvokalen y i presens konjunktiv og preteritum 

indikativ. 

infin. pres. sg. pres. pl. pret. sg. perf. part. 

vita veit vitu vissi vitat ‘vite, vende’ 

eiga á eigu átti átt ‘eige’ 

unna ann unnu unni unt/unnat ‘elske’ 

kunna kann kunnu kunni kunnat ‘kunne’ 

þurfa þarf þurfu þurfti þurft ‘trenge’ 

muna man munu mundi munat ‘minnast’ 

munu mun munu mundi – ‘vilje’ 

skulu skal skulu skyldi – ‘skulle’ 

mega má megu mátti megat/mátt ‘måtte’ 

– kná knegu knátti – ‘kunne’ 

Róa-klassa 

§ 93 Kjenneteikn. Til róa-klassa høyrer fem verb: sá, róa, gróa, snúa og gnúa. 

Desse verba dannar presens etter mønster av sterke verb, men preteritum blir 

danna med fleirstavingsform (opphavleg ei reduplikasjonsform). Her får dei også 

endingar som svake verb. 


sá (sǽr) seri seru sáit ‘så’ 

róa (rǿr) reri reru róit ‘ro’ 

gróa (grǿr) greri greru gróit ‘gro’ 

snúa (snýr) sneri sneru snúit ‘snu’ 

gnúa (gnýr) gneri gneru gnúit ‘gni’ 

Alle verba kan alternativt ha rotvokalen ø i preteritum, søri – søru osv. 

Merknad || 1. For seg sjølv står verbet valda ‘valde’. Det har vokalskifte som i 6. klasse, men i 

preteritum har det stamma oll og endingar som i svake verb: valda – (veldr) – olli – ollu – (ylli) – 

valdit.

Bøyingsendingar 


§ 94 Grunnformer og bøyingsendingar. Så langt har dette kapitlet gått gjennom 

grunnformene i den svake, sterke og blanda verbbøyinga. I tillegg kjem bøyingsendingane, 

som kan samlast i to relativt enkle skjema, der fig. 8:3 viser endingane i 

imperativ, fig. 8:4 i indikativ og konjunktiv. Til saman får vi då den fulle verbbøyinga 

som uttrykkjer kategoriane tempus, modus, numerus og person. 

Fig. 8:3 Bøyingsendingane i imperativ. 

Fig. 8:4 Bøyingsendingane i indikativ og konjunktiv.


§ 94.1 Stammer og bøyingsendingar. I samsvar med tradisjonen har vi hittil ført 

opp grunnformene med bøyingsendingar, t.d. kastaði, ikkje kastað-, bitu, ikkje bit- 

osv. For å bruke skjema 8:3 og 8:4 må vi først finne fram til stammene i kvart 

enkelt verb. Stort sett kan vi følgje den regelen at stamma endar på konsonant, og 

at bøyingsendingane skal leggjast rett til denne. Unntak er dei verba som har 

stammeutlyd på vokal, t.d. trúa, der stamma er trú-, eller spá, der stamma er spá-. 

Vi dreg også frå j og v i dei verba som har j- eller v-innskot, t.d. telja og kløkkva. 

Svak bøying presens preteritum 

1. kasta-klassa kast- kastað- av kasta sv.vb. 

2. telja-klassa tel- tald- av telja sv.vb. 

3. dǿma-klassa dǿm- dǿmd- av dǿma sv.vb. 

Sterk bøying presens preteritum 

1. klasse bít- beit- bit- av bíta st.vb. 

2. klasse brjót braut- brut- av brjóta st.vb. 

3. klasse kløkk- klǫkk- klukk- av kløkkva st.vb. 

4. klasse ber- bar- bár- av bera st.vb. 

5. klasse bið- bað- báð- av biðja st.vb. 

6. klasse far- fór- fór- av fara st.vb. 

På dette grunnlaget kan vi no samle trådane og setje opp samla paradigme for 

verbbøyinga. I fig. 8:5 s. 104 tek vi som døme eitt svakt verb av dǿma-klassa, vaka 

‘vake’, og eitt sterkt verb av 2. klasse, brjóta ‘bryte’. Til høgre for kvar form er det 

to kolonnar, der den første viser rotvokalen og den andre bøyingsendinga. Desse 

to verba illustrerer grunnmønsteret for verbbøyinga i norrønt. 

§ 94.2 Verb med avvikande bøying. Nokre verb har avvikande bøying. I fig. 8:6 

s. 105 set vi opp eit paradigme for to frekvente verb, som lett kan forvekslast i 

presens konjunktiv, nemleg vera og sjá, begge sterke verb av 5. klasse. Verbet vera 

har også uregelrette former i presens indikativ. 

Ein del verb har j- eller v-innskot i samsvar med reglane (19) og (20). I fig. 8:7 

s. 106 set vi opp bøyingsformene for telja sv.vb. (telja-klassa), biðja st.vb. (5. kl.), 

og kløkkva st.vb. (3. kl.) for å vise korleis dette slår ut i praksis. 

I presens får dei preterito-presentiske verba endingar som sterke verb i preteritum, 

og i preteritum som svake verb i preteritum. Fig. 8:8 s. 107 viser korleis 

dette gjer seg gjeldande i verba vita, eiga, skulu og munu. 

§ 95 Særdrag i endingane. For enkelte endingar gjeld det unntak eller fonologiske 

reglar som ein bør vere merksam på.


§ 95.1 1. person eintal. Presens: I gammalnorsk kom utlydande -r frå 2. og 3. 

person inn i 1. person, t.d. ek kasta > ek kastar, ek geri > ek gerir, ek verð > ek verðr, 

ek em > ek er. Dette skjedde på 1300-talet, unntaksvis på slutten av 1200-talet. 

Preteritum: I yngre norrønt kan 1. person i svake verb overta endinga -i frå 3. 

person, t.d. ek kallaða > ek kallaði, ek fǿrða > ek fǿrði. 

§ 95.2 2. person eintal. Preteritum: Føre pronoment þú kan sterke verb misse 

endinga, t.d. gekkt þú > gekk þú. Dette gjeld også presens i preterito-presentiske 

verb, som dannar presensformene etter mønster av sterkt preteritum, t.d. skalt þú 

> skal þú, munt þú > mun þú. Elles er mange fonologiske reglar verksame: 

1. Sterke verb med stammeutlyd på vokal får forlenging etter regel (5) s. 38, *sá + t 

→ sátt av sjá, *bjó + t → bjótt av búa. 

2. Sterke verb med stammeutlyd på -ð får assimilasjon i samsvar med regel (3) s. 

37, *bauð + t → bautt av bjóða, eventuelt med segmentering etter regel (16) s. 42, 

*bað + t → batt → batst = bazt av biðja. 

3. Sterke og preterito-presentiske verb med stammeutlyd på -t får som oftast segmentering 

etter regel (16) s. 42, *skaut + t → skautst = skauzt av skjóta, veit + t → 

veitst = veizt av vita, men dei kan også få regelrett form, lét + t → létt av láta, eller 

same form som i 1. og 3. person, t.d. batt av binda, laust av ljósta. 

§ 95.3 2. og 3. person eintal. Presens: Verb som har stammeutlyd på -s, -l og -n, 

får assimilasjon etter regel (2) s. 36, t.d. *frýs + r → frýss av frjósa st.vb., *skín + r → 

skínn av skína st.vb., eventuelt med forkorting etter regel (4) s. 37, *veks + r → 

*vekss → veks = vex av vaxa st.vb. Merk at denne regelen ikkje er systematisk 

gjennomført etter kort rotstaving, såleis finst både gelr og gell av gala st.vb. 

I verbet þykkja fell utlydande -r i 3. person ofte bort føre pronomenet mér, þykkir 

mér > þykki mér. 

§ 95.4 1. person fleirtal. Presens og preteritum: Utlydande -m kan falle bort føre 

pronomena vit og vér, t.d. bindum vit > bindu vit, bundum vér > bundu vér. 

§ 95.5 2. person fleirtal. Presens og preteritum: Utlydande -ð kan falle bort føre 

pronomena it og ér, som til gjengjeld blir utvida til þit og þér, t.d. verðið it > verði 

þit, munuð it > munu þit, eruð ér > eru þér. Det same gjeld dei likelydande imperativformene, 

t.d. gangið it > gangi þit, farið it > fari þit. Det er også mange døme på 

overgangen ð > t i 2. person fleirtal, verðið > verðit, gangið > gangit, munuð > 

munut.


[1] [2] [1] [2] 

Infinitiv vaka a a brjóta jó a 

Imperativ Sg. 2. vak(i) a (i) brjót jó - 

Pl. 1. vǫkum a um brjótum jó um 

2. vakið a ið brjótið jó ið 

Pres. ind. Sg. 1. vaki a i brýt ý - 

2. vakir a ir brýtr ý r 

3. vakir a ir brýtr ý r 

Pl. 1. vǫkum a um brjótum jó um 


3. vaka a a brjóta jó a 

Pres. konj. Sg. 1. vaka a a brjóta jó a 

2. vakir a ir brjótir jó ir 

3. vaki a i brjóti jó i 

Pl. 1. vakim a im brjótim jó im 


3. vaki a i brjóti jó i 

Pres. part. vakandi a brjótandi jó 

Pret. ind. Sg. 1. vakta a a braut au - 

2. vaktir a ir brauzt au t 

3. vakti a i braut au - 

Pl. 1. vǫktum a um brutum u um 

2. vǫktuð a uð brutuð u uð 

3. vǫktu a u brutu u u 

Pret. konj. Sg. 1. vekta e a bryta y a 

2. vektir e ir brytir y ir 

3. vekti e i bryti y i 

Pl. 1. vektim e im brytim y im 

2. vektið e ið brytið y ið 

3. vekti e i bryti y i 

Perf. part. vakt a brotit o 

Fig. 8:5 Bøyinga av det svake verbet vaka og det sterke brjóta.


vera sjá 

Infinitiv vera sjá 

Imperativ Sg. 2. ver sé 

Pl. 1. verum sjám/sjóm 

2. verið séð 

Pres. ind. Sg. 1. em sé 

2. ert sér 

3. er sér 

Pl. 1. erum sjám/sjóm 

2. eruð séð 

3. eru sjá 

Pres. konj. Sg. 1. sjá sjá 

2. sér sér 

3. sé sé 

Pl. 1. sém sém 

2. séð séð 

3. sé sé 

Pres. part. verandi sjá(a)ndi 

Pret. ind. Sg. 1. var sá 

2. vart sátt 

3. var sá 

Pl. 1. várum sám 

2. váruð sáð 

3. váru sá 

Pret. konj. Sg. 1. vǽra sǽa 

2. vǽrir sǽir 

3. vǽri sǽi 

Pl. 1. vǽrim sǽim 

2. vǽrið sǽið 

3. vǽri sǽi 

Perf. part. verit sét 

Fig. 8:6 Bøyinga av dei sterke verba vera og sjá.


j-innskot j-innskot v-innskot 

Infinitiv telja biðja kløkkva 

Imperativ Sg. 2. tel bið kløkk 

Pl. 1. teljum biðjum kløkkum 

2. telið biðið kløkkvið 

Pres. ind. Sg. 1. tel bið kløkk 

2. telr biðr kløkkr 

3. telr biðr kløkkr 

Pl. 1. teljum biðjum kløkkum 


3. telja biðja kløkkva 

Pres. konj. Sg. 1. telja biðja kløkkva 

2. telir biðir kløkkvir 

3. teli biði kløkkvi 

Pl. 1. telim biðim kløkkvim 


3. teli biði kløkkvi 

Pres. part. teljandi biðjandi kløkkvandi 

Pret. ind. Sg. 1. talda bað klǫkk 

2. taldir batt klǫkkt 

3. taldi bað klǫkk 

Pl. 1. tǫldum báðum klukkum 

2. tǫlduð báðuð klukkuð 

3. tǫldu báðu klukku 

Pret. konj. Sg. 1. telda bǽða klykka 

2. teldir bǽðir klykkir 

3. teldi bǽði klykki 

Pl. 1. teldim bǽðim klykkim 

2. teldið bǽðið klykkið 

3. teldi bǽði klykki 

Perf. part. talt/talit beðit klokkit 

Fig. 8:7 Bøyinga av verb med j- og v-innskot.


vita eiga mega munu 

Infinitiv vita eiga mega munu 

Imperativ Sg. 2. vit eig – mun 

Pl. 1. vitum eigum – – 

2. vitið eigið – – 

Pres. ind. Sg. 1. veit á má mun 

2. veizt átt mátt munt 

3. veit á má mun 

Pl. 1. vitum eigum megum munum 

2. vituð eiguð meguð munuð 

3. vitu eigu megu munu 

Pres. konj. Sg. 1. vita eiga mega muna 

2. vitir eigir megir munir 

3. viti eigi megi muni 

Pl. 1. vitim eigim megim munim 

2. vitið eigið megið munið 

3. viti eigi megi muni 

Pres. part. vitandi eigandi megandi munandi 

Pret. ind. Sg. 1. vissa átta mátta munda 

2. vissir áttir máttir mundir 

3. vissi átti mátti mundi 

Pl. 1. vissum áttum máttum mundum 

2. vissuð áttuð máttuð munduð 

3. vissu áttu máttu mundu 

Pret. konj. Sg. 1. vissa ǽtta mǽtta mynda 

2. vissir ǽttir mǽttir myndir 

3. vissi ǽtti mǽtti myndi 

Pl. 1. vissim ǽttim mǽttim myndim 

2. vissið ǽttið mǽttið myndið 

3. vissi ǽtti mǽtti myndi 

Perf. part. vitat átt mátt/megat – 

Fig. 8:8 Bøying av preterito-presentiske verb.


Refleksivbøyinga 

Infinitiv telja + sk = teljask brjóta + sk = brjótask 

Imperativ tel + sk = telsk brjót + sk = brjózk 

teljum + sk = teljumsk brjótum + sk = brjótumsk 

telið + sk = telizk brjótið + sk = brjótizk 

Pres. ind. teljum + k = teljumk brjótum + k = brjótumk 

telr + sk = telsk brýtr + sk = brýzk 

telr + sk = telsk brýtr + sk = brýzk 

teljum + sk = teljumsk brjótum + sk = brjótumsk 


telja + sk = teljask brjóta + sk = brjótask 

Pres. konj. teljum + k = teljumk brjótum + k = brjótumk 

telir + sk = telisk brjótir + sk = brjótisk 

teli + sk = telisk brjóti + sk = brjótisk 

telim + sk = telimsk brjótim + sk = brjótimsk 


teli + sk = telisk brjóti + sk = brjótisk 

Pret. ind. tǫldum + k = tǫldumk brutum + k = brutumk 

taldir + sk = taldisk brauzt + sk = brauzk 

taldi + sk = taldisk braut + sk = brauzk 

tǫldum + sk = tǫldumsk brutum + sk = brutumsk 

tǫlduð + sk = tǫlduzk brutuð + sk = brutuzk 

tǫldu + sk = tǫldusk brutu + sk = brutusk 

Pret. konj. teldum + k = teldumk brytum + k = brytumk 

teldir + sk = teldisk brytir + sk = brytisk 

teldi + sk = teldisk bryti + sk = brytisk 

teldim + sk = teldimsk brytim + sk = brytimsk 

teldið + sk = teldizk brytið + sk = brytizk 

teldi + sk = teldisk bryti + sk = brytisk 

Perf. part. talt + sk = talzk brotit + sk = brotizk 

Fig. 8:9 Refleksivbøyinga.


§ 96 Refleksiv. Refleksivforma av verbet er eit særkjenne for dei nordiske 

språka. Ho er oppstått ved ein samanvokster av verbet og pronomenformene mik 

og sik, som blir reduserte til (m)k og sk. 

I 1. person eintal blir -k føydd til ei stamme som er identisk med 1. person 

fleirtal, t.d. kǫstum + k → kǫstumk. I alle dei andre formene blir -sk føydd til eksisterande 

former, t.d. kasta + sk → kastask, bortsett frå at utlydande -r fell føre -sk, 

t.d. kastar + sk → kastask. Som vanleg blir dental el. alveolar + s attgjeven med 

teiknet z, t.d. kastið + sk → kastiðsk = kastizk. 

Fig. 8:9 viser refleksivformene av telja og brjóta. Med unntak av 1. person 

eintal er det dei ordinære bøyingsformene som ligg til grunn. Refleksivbøyinga 

minner såleis strukturelt om bøyinga av substantiva i bestemt form. 

Merknad || 1. Refleksivforma i 1. person fleirtal kan også ende på -mk, slik at det oppstår samanfall 

med 1. person eintal: ek finnumk – vér finnumk, av finna st.vb.

Kap. 8 Verbal bøying

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?