Hymner til natten 20.. - gfsnt

gfsnt.no

Hymner til natten 20.. - gfsnt

© Morten Øen Produksjoner 2008

Foto, tekst, lyd & bokdesign:

© Morten Øen 2008

Font Gill Sans 12 pkt.

2


forord

Georg Philipp Friedrich von Hardenberg, bedre kjent under dikterpseudonymet

Novalis, ble født 2. mai 1772 på familiegodset i

Oberwiderstedt. Faren Heinrich og moren Auguste fikk i alt ti barn

sammen. De overlevde ni av dem. Døden tok rikelig for seg, også blant

adelige på denne tiden.

Novalis opplevde i sin korte levetid å miste to av sine søsken. Erasmus

døde av tuberkulose, en sykdom som også skulle komme til å ramme

ham selv, og Bernhard døde for egen hånd.

Men Novalis største sorg skulle bli tapet av Sophie.

Sophie von Kühn og Novalis møtes første gang i 1794 på slottet

Grüningen; Novalis 22 år gammel, Sophie bare 12. Han kommer til

Grüningen så ofte han kan etter dette, under dekke av forretninger,

men den egentlige grunnen er for å treffe Sophie i hemmelighet. Og

hun gjengjelder hans kjærlighet til henne. De forlover seg uoffisielt

året etter, 15. mars 1795.

De får en vår og en sommer sammen, så begynner Sophie å sykne

hen i november, og de kan ikke treffes så ofte som før. Sommeren

1796 blir hun syk igjen, og 19. april 1797 dør hun av tuberkulose, en

3


skjebne hun deler med Novalis bror Erasmus, som hadde sovnet inn

bare fem dager tidligere.

Tynget ned av en sorg som nesten er umulig å bære, gjør Novalis sin

første dagbokskisse til det som senere skal bli "Hymner til Natten",

der han vender ryggen til dagen og lyset, og der han gjennom forsoning

med natten og døden maner sin elskede Sophie til live igjen.

Novalis orker ikke fullføre "Hymner til Natten" før i januar 1800, på

et tidspunkt hvor han selv er syk av tuberkulose og vet han snart

kommer til å dø.

I august 1800 publiseres verket for første gang i siste nummer av

tidsskriftet Athenäum, under tittelen "Hymnen an der Nacht".

Novalis dør 25. mars 1801, bare 28 år gammel.

- - -

I tiden etter Sophies død, mens han gjør skissen til "Hymner Til Natten",

fordyper Novalis seg i filosofiske og litterære verk om kjærlighet,

lengsel og sorg, for på en eller annen måte gjennom tanker og ord å

kunne gripe tak i det som har hendt, mane til live et fragment av alt

det vakre som tilsynelatende er borte for alltid. Foruten å skrive og

filosofere leser han på denne tiden blant annet i Göthes "Wilhelm

Meister", Shakespeares "Romeo og Julie", og sist, men viktigst; Edward

Youngs poetiske verk "The Complaint, or Night-thoughts on Life,

Death, and Immortality".

4


Selv om Novalis i 1798 forlover seg med Julie Carpentier, og det er

hun, sammen med broren Karl von Hardenberg, som pleier ham på

det siste sykeleiet, kommer han aldri over tapet av Sophie. Graven

hennes er noe han stadig vender tilbake til i sitt korte virke som voksen

forfatter, både stedlig, poetisk og filosofisk.

"Hymner til natten" er et dypt personlig, men likevel allmengyldig,

stykke litteratur som omhandler kjærlighet, lengsel og død, og har lite

med den analyserende, samfunnsegasjerte og kritiske Novalis å gjøre,

men det bør i dette forordet likevel nevnes at han tok universitetseksamen

i jus, at han var ivrig opptatt av språkvitenskap, filosofi og naturvitenskap,

og dessuten gruvedrift, siden familien eide og drev en

saltgruve.

Det underjordiske et viktig tema i hans forfatterskap, bl.a. i "Hymner

til Natten" og i den like kjente, ufullendte romanen "Heinrich von

Ofterdingen", der begrepet "Den Blå Blomst", som symbol for lengsel

og kjærlighet, etableres.

"Hymner til Natten" ble som nevnt første gang publisert i sjette og

siste utgave av tidsskriftet "Athenäum", i august 1800. Redaktøren var

ingen ringere enn filosofen, forfatteren og språkforskeren Friedrich

Schlegel, som Novalis hadde kommet svært godt overens med siden

de første gang møttes i 1792, og som han siden brevvekslet med og

stadig besøkte.

5


Sammen med Schlegel-brødrene, Ludwig Tieck, og filosofene Schelling

og Fichte utgjorde Novalis spydspissen blant den filosofiske/poetiske

bevegelsen som senere har blitt kalt Jena-romantikerne. Og "Hymner

til Natten" regnes fremdeles av mange som et av de mest sentrale

poetiske verkene publisert i dette tidsrommet (1795-1807). Uansett

er den en gnistrende perle i det som med et samlebegrep kan kalles

den Sentraleuropeiske Romantikken, og ble i sin samtid hyllet som

den romantiske diktningens høydepunkt.

"Hymner til natten" var det eneste skjønnlitterære verket Novalis

rakk å fullføre

Rettighetene til denne oversettelsen, både lyd, tekst og omslag, tilhører

undertegnede, og det er derfor ikke tillatt å publisere hele, eller

deler av den, eller på annen måte videredistribuere den uten undertegnedes

samtykke. Dette i henhold til åndsverksloven.

Oversettelsen ble første gang lagt ut på Forlaget Oktober sine

hjemmesider november 1999.

Morten Øen, Oslo 28.07.2008

6


hymner til natten

av Novalis

7

gjendiktet av morten øen


1.

Hvilke levende og tenkende skapninger elsker ikke høyest av alt dette

vidunderlige som finnes i det vidstrakte verdensrommet; det gledesfylte

lyset- med sine farger, stråler og bølger, lysets milde nærvær, lyset

som gryende dag.

Som livets innerste sjel innåndes lyset av rastløse stjernebilders

kolossverden, de som dansende svømmer i sin blå flod- og av den

glitrende, evighvilende granitten åndes lyset inn- av de ettertenksomme,

sugende plantene og de ville, ildfulle, mangeartede dyrene- og

fremfor alt, av den prektige fremmede med sine tankefulle øyne, feiende

gange og klangfulle, ømt lukkede lepper.

Som jordnaturens konge maner det hver eneste kraft til utallige

forvandlinger, sammenkopler og løser opp uendelige forbindelsesrekker

og svøper sitt himmelske legeme om hvert eneste jordisk

vesen. Bare lysets nærvær alene åpenbarer det vidunderlige i verdens

riker.

Jeg vender meg bort fra lyset, og mot den hellige, ubeskrivelige,

hemmelighetsfulle natten. Jorderiket har forsvunnet i det fjerne, nedfalt

i dyp avgrunn. Forlatt og øde er dette stedet.

8


Brystets strenger klinger i dyp vemod. Jeg vil svinne hen i duggdråper

og blande meg med asken.

Borte er minnene, ungdomstidens ønsker og mål, barndommens

drømmer. Hele det lange livets kortvarige gleder og fåfengte forhåpninger

svøpes i grå slør, som aftentåke etter solefall. Over andre himmelrom

slår lyset opp sine lattermilde telt. Skal aldri lyset komme tilbake

til sine barn, som venter i barnlig uskyld?

Hva er det som med ett velter så tydelig frem fra hjertetdypet,

som oppsluker vemodets ubehagelige ånde? Har også du dine gleder,

mørke natt? Hva skjuler du under frakken din- det som usynlig og

mektig griper inn i sjelen min?

Kostbar balsam drypper fra hånden din, fra valmueknippet. Du

løfter sinnets tunge vinger. Vi føler oss hemmelighetsfullt og ubeskrivelig

rørt. I gledelsesfylt forskrekkelse ser jeg et alvorlig ansikt bøye seg

mildt og andektig over meg, og under evigbølgende lokker kommer

ungdommens elskede morsbilde tilsyne.

Så fattig og barnslig lyset nå oppfører seg- hvor velsignet og fylt

av glede er ikke dagens avskjed. Det var altså bare for at natten skulle

få oss, dine tjenere, til å svikte deg, at du i verdensrommet sådde de

lysende klodene, som et tegn på din allmakt, din gjenkomst, i fjernere

tider.

9


Himmelske, som disse gnistrende stjernene, fortoner de seg,

disse evigrekkende øynene som natten åpner i oss. De ser lengre enn

de mest avsidesliggende av disse utallige lysskarene- uten å behøve lys

ser de inn i dypet av et kjærlighetsfullt sinn- det som fyller høyere

sfærer med uutsigelig fryd.

Lovet være verdensdronningen, de hellige rikers forkynner- den

salige kjærlighetens vokter- hun sender meg deg- ømme elskede-

kjæreste sol i natten.

Nå våkner jeg, for jeg er din, er min- du har forkynt natten og

gitt meg liv- gjort meg til menneske. Fortær kroppen min med

glødende ånd slik at jeg blir luft og kan være nærmere deg! og la så

bryllupsnatten på denne måten vare evig.

2.

Må alltid morgenen vende tilbake? Ender aldri det jordiske åket? Den

usalige beskjeftighet som fortærer nattens himmelske ankomst. Kommer

kjærlighetens hemmelige offerflamme aldri til å brenne evig?

Lyset ble tildelt sine timer, men nattens herredømme kjenner hverken

tid eller rom.

10


Søvnen varer evig. Salige søvn! Du lykkeliggjør ikke sjelden de

som er viet til natten under dette jordiske dagsverket. Bare tåpene

fornekter deg og vil ikke ha noe med søvn å gjøre, vil ikke forstå skyggen

som du i sannferdig skumring medlidende brer over oss.

De legger ikke merke til deg i druenes gylne flod, i mandeltreet

vidunderlige olje og valmuens brune saft.

De vet ikke at det er du som svever rundt en sart pikes bryster

og gjør hennes skjød til et himmelrike- aner ikke, at det er du som fra

de gamle fortellingene, himmelåpnende kommer mot oss og bærer på

nøkkelen til de saliges husvære, du, de evige hemmeligheters tause

budbringer.

3.

Engang gråt jeg bitre tårer, og håpet mitt- oppløst i smerte- rant bort

og jeg stod ensom ved den tørre kollen som i sitt trange og mørke

indre skjulte skikkelsen i mitt liv- ensom, og ingen har noen gang vært

mer ensom, drevet av unevnelig angst- kraftløs, bare med tanker om

elendighet i behold.

Mens jeg så meg omkring etter hjelp, og hverken kom frem eller

tilbake, holdt jeg med uendelig lengsel fast på det forsvinnende, slukkede

livet.

11


Da, fra det fjerne blå, fra min gamle salighets høyde, kom et

skumringsregn, og fødselsbåndet brast- lysets lenke.

Bort fløy den jordiske herligheten, og sammen med den, sorgen

min. Vemodet samlet seg til en bred strøm og flommet inn i en ny og

uutgrunnelig verden- du, natthenrykning, himmelske søvn, falt over

meg- hele landskapet løftet seg, og over dette landskapet svevde min

ubundne, nyfødte sjel.

Kollen ble forvandlet til en støvsky, og i skyen så jeg min elskedes

tydeliggjorte ansiktstrekk. I øynene hennes hvilte evigheten-

jeg grep hendene hennes, og tårene ble til et funklende, uslitelig bånd.

Årtusener forsvant i det fjerne som uværsskyer. Med armene om

halsen hennes gråt jeg gledestårer for det nye livet.

Det var den første og eneste drømmen, og etter dette ble jeg

evig og uforanderlig tro mot nattehimmelen og dens lys, det elskede.

4.

Nå vet jeg når den siste morgenen gryr; når lyset ikke lengre fordriver

natten og kjærligheten, når søvnen varer evig, og blir en eneste

uuttømmelig drøm.

12


Jeg merker en himmelsk tretthet i meg.

Langvarig og utmattende ble valfarten til den hellige graven for

meg, korsets tyngde, den krystallbølge, som velter frem uten at vanlige

sinn kan fornemme den, fra dypet i kollens mørke skjød, ved hvis fot

den verdslige flodbølgen bryter. Den som har merket krystallbølgen

og står høyt oppe ved verdens grensefjell og ser inn i det nye landet,

nattens tilholdssted- sannelig, han vender ikke tilbake til verdens sysler

og til landet der lysets evige uro hersker.

Der oppe bygger han seg husly, husly av fred, lengter og elsker,

ser over dit, helt til timen mest søkt etter kommer og trekker ham

mot kildens dype brønner. Det jordiske flyter opp igjen og føres tilbake

av stormvindene, men den som gjennom kjærlighetens berøring

har blitt hellig, renner oppløst gjennom hemmelige ganger til landet på

andre siden, der han som blomsterduft blander seg med sine hensovnede

kjære.

Fremdeles, lattermilde lys, vekker du den trøtte til arbeid, fyller

meg med livsglede, men du lokker meg ikke bort fra minnet om den

mosebevokste varden.

Jeg vil gjerne bruke mine flittige hender, se meg omkring over alt

hvor du kanskje kan trenge meg, hylle den fulle prakten ved din glans,

ufortrødent forfølge sammenhengen i ditt kunstferdige verk, gjerne

13


etrakte ditt mektige lysende urverks sinnrike gang, grunngi kreftenes

likevekt og hele underverkets regler, de utallige rommene og tidsforløpet

i dem. Men mitt hemmelighetsfulle hjerte forblir tro mot natten

og dens datter, den skapende kjærligheten.

Kan du vise meg et hjerte som er evig tro? Har solen din vennlige

øyne som kjenner meg igjen? Forstår din stjerne min bedende

hånd? Gjengjelder den det myke trykket, det kjærtegnende ordet?

Har du pyntet henne med farger og myke kurver? Eller var det hun

som ga en mer høyverdig, kjærligere forklaring på din utsmykning?

Hvilken glede, hvilken nytelse tilbyr du med livet ditt, som kan oppveie

dødens lykksalighet? Bærer ikke alt som begeistrer oss nattens farge?

Hun bærer deg som en mor, det er henne du har å takke for alt det

vakre som er ditt. Du ville gått deg bort i deg selv, gått under i uendelig

tomrom om hun ikke holdt deg, bandt deg, slik at du varm og

flammende, levende, ga nytt liv til verden.

I sannhet ble jeg til før du ble til- moren sender meg sammen

med mine søsken for å ta bolig i din verden, helliggjøre den med kjærlighet,

slik at den kan bli et evig betraktet minnesmerke, og for å

plante blomster som aldri visner i den.

Ennå har ikke de guddommelige tankene modnet, ennå er

sporene av vårt nærvær her sparsomme. Men én gang kommer ur-

14


verket ditt til å vise tidens slutt; når du skal bli en av oss, og fylt av

lengsel og inderlighet, slukne og dø.

I meg kjenner jeg slutten på alt ditt virke- himmelske frihet, salige

gjenkomst. I ville smerter merker jeg ditt fravær fra hjemlandet vårt,

din motstand mot den gamle, praktfulle himmelen. Ditt raseri og din

larm er forgjeves. Evigflammende står korset der; vår slekts seiersfane.

Jeg flommer over

og hver eneste smerte

blir alle stikk

av glede i mitt hjerte.

Om bare en liten

stund er jeg der,

beruset av kjærlighet

i ditt ømme nærvær.

Det uendelige livet

vokser mektig i meg.

Jeg skuer fra oven,

ser ned på deg.

15


På denne kollen

forgår din glans

En skygge kommer,

en kjølig krans.

Åh! Elskede, kjære!

sug deg fast i meg,

slik at jeg sovner

og evig kan elske deg!

Jeg merker dødens

foryngende flod,

til balsam og eter

forvandles mitt blod.

Om dagen lever jeg

fylt av mot og tro

og hver natt dør jeg

i hellig glo.

16


5.

Helt siden urtiden har en skjebne hard som jern hersket over menneskehetens

vidt forgrenede stamme. En mørk og tung lenke omkranset

redde sjeler. Jorden var uendelig; guders tilholdssted, menneskers

hjemland. Siden evigheten har dens hemmelighetsfulle byggverk reist

seg.

Over morgenens røde fjell, i havets hellige skjød holdt solen til,

det alltopptennende, levende lyset. En gammel kjempe bar den salige

verden. Fastbundne under fjellene lå Moder Jords førstefødte barn.

Avmektige i sitt bestyrtende raseri mot den nye og prektige gudeslekten

og alle som hørte denne til, de lykkelige menneskene.

Det dype grønne havet var et gudinneskjød. I krystallgrottene

holdt et vakkert folk fest. Elver, trær, blomster og dyr hadde menneskelig

sinnelag. Vinen smakte søtere, skjenket i med ungdommelig

overflod- en gud i druene! En kjærlig, moderlig gudinne spiret sammen

med gylne, bugnende kornaks, og kjærlighetens hellige beruselse var

en sødmefylt tilbedelse av den vakreste gudinnen av dem alle.

Livet bruste som en overdådig fest blant himmelens barn og

jordens beboere, som en vår, flommende gjennom århundrer. Alle

slekter tilba i barnlig uskyld den ømme, tusenfoldige flammen som det

høyeste i verden. Bare én tanke, ett urovekkende drømmesyn fantes;

17


En skremmende skygge seg over festbordet strakte,

og sinnene ble svøpet i gryende skrekk.

Mot dette kunne ikke gudene noe makte,

de som fyllte hjerter med lindring, drev frykten vekk.

Skult for alle kom dette spøkelset, sakte,

og ingen bønn eller gave stanset dette fryktelige lett.

Det var Døden som med angst, smerte og tårer,

endte den lykkelige festen. Alt var over.

Og nå for evig adskilt fra alt dette,

som rører hjerter med sødmefylt glede.

Skilt fra de kjære, som av lengsel er trette,

av langvarig sorg og lede,

av den avmektige byrden kun for ham lagt tilrette;

den dødes minne tildelt dem her nede.

Brutt ble lykksalighetens bølge,

mot den uendelige fortredelsens følge.

Med dristig mot og glødende sinn,

forherliget mennesket denne fryktelige ånd.

En vennlig yngling slukket selv livslyset i sine kinn.

En fredelig slutt, som harpers klanglige bånd,

slik blir sangen sunget, den stiller sorgens vind.

Og minnene de svinner i kjølig skyggeflom.

18


En uløst gåte er likevel nattens sjakt;

det dystre tegnet på den fjerne makt

Mot slutten vendte den gamle verden seg bort, den unge slektens

lystige hage visnet hen. Opp i høyere, friere, øde rom vokste de

selvstendige, spirende menneskene. Gudene forsvant med sitt følge.

Ensom og livløs var naturen. Med jernkjetting bandt hun seg til tørre

tall og strenge mål. Som i støv, i vind, forsvant livets umettelige blomstring

i tilslørt tale. Bortfløyet var den besvergende troens visshet, og

fantasien; den altforvandlende, altforbrødrende himmelsøsteren.

Den ugjestmilde vinden fra nord blåste over karrig mark, og det

utdødde, vidunderlige hjemland fløy opp til høyere sfærer. Det fjerne

himmelrommet fyltes med lysende verdener. Med hemmelige krefter

lette verdenssjelen seg frem til dypet av helligdommen, til dennes innerste

rom, for å råde der til den nye verden opprant. Lyset var ikke

lengre guders tilholdssted, deres himmelske tegn. De hyllet seg inn i

nattens slør.

Natten ble åpenbaringenes mektige skjød, og inn i dette forsvant

gudene- sovnet inn, for atter å vende tilbake til den forgjorte

verden, i nye, vidunderlige skikkelser.

Den nye verden viste sitt aldri før sette ansikt- for et folk som

modnet for tidlig, og som var fylt av forakt og uforstand i møtet med

19


ungdommens salige uskyld- i en dikterboligs fattigdom- en sønn av

den første jomfru og Moder- den hemmelighetsfulle omfavnelsens

uendelige frukt. Det var Østen, Morgenlandets aningsfulle, blomstrende

visdom som først oppdaget den nye tids begynnelse- en

stjerne viste dem veien til kongens enkle vugge. I kommende tiders

navn hyllet de ham- naturens største underverk- med glans og dufter.

I ensomhet foldet det himmelske hjertet seg ut til en blomsterkalk

av allmektig kjærlighet. Faderens høye åsyn var vendt mot, og

hvilte på den alvorlige, kjærlighetsfylte Moderens bryst.

Med guddommelig inderlighet skuet det blomstrende barnets

megetsigende øyne mot kommende dager, etter sine elskede, etter

sine guderøtters grener, uten tanke på sin tilmålte tid og jordiske

skjebne.

Snart samlet de barnslige av sinn seg om ham, vidunderlig

grepne av inderlig kjærlighet. Nytt og fremmed liv vokste som blomster

i hans nærhet. En endeløs ordflom, et lykkelig budskap falt som

en guddommelig ånds gnistregn fra hans vennlige lepper. Fra fjerne

kyster, født under Hellas blide himmel, kom en sanger til Palestina og

ga sitt hjerte til dette vidunderlige barnet;

20


Du er ynglingen, som i eviglang tid,

har stått ved våre graver i alvorsfylte tanker.

Et trøstende tegn i mørke og strid,

som menneskeheten lykkelig sanker.

Det trekker oss med lengsel bort fra dette liv,

det som ble oss gitt med sødmefylt sorg og sanger,

I døden hører vi det evige livet hviske:

Du er vår død, som til slutt gjør oss friske.

Sangeren dro til Hindustan- med hjertet fylt av berusende kjærlighet,

og sang ildfulle sanger under denne ømme himmelen, helt til

tusen hjerter lyttet til ham og det glade budskap vokste tusenfoldig.

Ikke lenge etter sangerens avskjed, ble dette kostbare liv offer

for menneskehetens dypeste fall. Han døde i sine unge år, revet bort

fra den elskelige verden, fra den gråtende Moder og sine motløse

venner. Med ubeskrivelig lidelse drakk denne lattermilde munn av den

bittre kalk. I lammende angst nærmet fødselstunden seg for den nye

verden. Han kjempet mot den kommende dødens redsler. Tung lå den

gamle verdens byrde på hans skuldre. Ennå en gang så han vennlig på

sin Moder- så kom den evige kjærlighetens forløsende hånd- og han

sovnet hen.

I bare noen få dager hang et ugjennomtrengelig slør over det

stormende havet, over det bevende landet- utallige tårer gråt hans

21


kjære. Hemmeligheten ble brutt åpen- himmelske ånder veltet den

urgamle stenen fra den mørke graven. Engelen våket over den sovende-

ømt formet av hans drømmer. Oppvåknet i ny, guddommelig

prakt besteg han den nye verdens tinde, begravde med egne hender

det gamle liket i den forlatte grotten, og la med allmektig hånd den

stein på plass, som ingen makt i verden kan rokke.

Ennå gråter dine kjære tårer av glede, tårer av uendelig

takknemlighet og sinnsbevegelse ved din grav- og gledesjublende ser

de deg gjenoppstått- og seg selv sammen med deg; ser deg gråte med

øm inderlighet mot Moderens salige bryst, og i dype tanker vandre

sammen med venner, fremsi ord, som frukter fra livets tre, ser deg fylt

av lengsel løpe mot Faderens favn med den unge menneskeslektens-

og den gylne fremtidens beger.

Moderen fulgte deg snart i himmelsk triumf. Hun var den første

kom til det nye hjemlandet etter deg.

Lang tid har gått siden den gang, og i stadig større glans har din

nye skapelse reist seg, og tusener har forlatt smerter og lidelse. Fylt av

mot og lengsel, tro mot deg, kom de, og hersker sammen med deg og

den himmelske jomfruen i kjærlighetens rike- virker i den himmelske

dødens tempel og er dine i all evighet.

Stenen er borte.

22


Båndene brustne, forgjorte.

Menneskeheten gjenoppstanden.

Alle er vi din, tatt ved hånden.

Etter aftensmåltidets forhåpninger,

når jordelivet krones med krans,

får sorgene våre vinger,

i ditt gylne begers glans.

Til høytid maner dødenen

fest der lamper brenner klart.

Der jomfruer er som morgenrøden,

og ingen har på oljen spart.

Ditt fjerne rom det klinger,

suger oss vakkert inn.

Stjernene gir oss vinger,

med sine menneskelige stemmer og sinn.

Til deg, Maria, søker

tusener av hjerter seg.

I dette skyggelivets bøker,

forlanger de kun deg.

De venter på legedom, ikke lede,

med forventningsfullt håp, glede.

Og du, trofaste, hellige skapningers kyst,

trykker dem ømt og kjærlig mot ditt bryst.

23


Alle som i bittre kvaler

glødende er fortært,

har fløyet inn i dine saler,

og blitt din kjærlighet forært.

Nåden skinner mot meg

gjennom nød og smerte.

Jeg kommer snart til deg,

for å hvile i ditt hjerte.

De gråter ikke over graven i sorg,

de som kjærlig tror.

Ingen i den evige kjærlighetens borg

kan miste en elsket bror.

For lengselen sin å lindre,

av himmelbarnas nåde, den indre,

lar de seg av natten beseire,

passes på, feire.

Etter trøst roper livet.

Etter den evige væren;

av indre glød utvidet,

åpnes våre sinn for læren.

Stjernenes verden flyter sammen

til den gylne livseliksirens lanterner,

24


Vi skal nyte dem, kaste hammen,

og bli til lysende stjerner

En gave gitt oss er kjærligheteningen

avskjed mer.

Den bruser gjennom livet, herligheten,

som det uendelige havet den seg ter.

Én natt i lykke-

Ett evig dikt-

Og vår alles sol henrykkes

Blir Guds, vår faders ansikt.

6.

LENGSEL TIL DØDEN

Dypt her nede i jordens skjød,

langt fra lysets rike, fra verden-

Råder smertens klage, naken nød,

et tegn på avskjedsferden.

Over elven Styx i båt vi vender,

og skylles opp på himmelens strender.

Lovet være evig natt!

25


Etter evig søvn vi lengter!

Dagen gjør oss varm og matt,

og langsomt oss i sorgen senker.

Tross alle bønner de fremmede ba;

Hjem til Faderens hus vi ville dra.

Hva skal vi vel i solens land

med kjærlighet og trodet

gamle blir til ørkensand,

det nye faller aldri til ro

Åh! bedrøvet og ensom blir den,

som prøver å leve livet om igjen.

I forgangne tider, sinnene lyste

og brant med ivrig glød-

Da menneskene tilba Guds hånd eller byste

for å hvile i åndens skjød

Men tåpelig er den som enfoldig, som kilde,

bare tilber hans urgamle bilde.

I forgangne tider, stemmer klang,

som urgamle, blomstrende sangers sang-

Da barn, etter at de livet hadde levet,

fra lidelse og sorg mot himmelen svevet-

Og da andre av lyst og liv talte i hast,

26


selv om mangt et hjerte av kjærlighet brast.

I forgangne tider, i ungdommelig glød,

ga Gud seg tilkjenne iblant oss.

Og tidlig om våren, da han sitt liv selv forbød,

skjenket han oss dette, kastet loss.

Ingen angst og smerte kunne skremme Ham,

derfor dyrebar han ble, dette offerlam.

I angstfylt lengsel ser vi dem

som hyllet inn i natten er.

I denne timen når vi ikke fremtørsten

stilles aldri her.

Til hjemlandet går vi, uten strid,

for å oppleve denne hellige tid

Hva hindrer vinden fra å blåsede

kjære har lenge vært døde-

Deres grav kan vårt livsløp låse.

Og nå er vi redde, vi ser verden øde.

Det er ikke mer å søke, vi har sluttet å lete.

Hjertet er matt- jorden forbrent av hete

Hemmelighetsfullt, uendelig,

strømmer regnet ned fra skytung himmel.

27


Et ekko av sorgen, men ikke fremmedlig,

strømmer mot meg fra dypets vrimmel.

De kjæres søkende lenker,

oss dypt ned i lengselen senker.

Og ned til den ømme, vakre brudtil

de elskede, til Frelserentil

den bedrøvede, til elskeren-

kom aftenskummringens trøstende skrud.

En drøm brøt alle tunge bånd

Løftet oss opp, til Faderens ånd.

28

More magazines by this user
Similar magazines