Barnemisjonen nr 1-2021

Nr 1 2021 - årgang 33
WITH THE LORD FOR THE CHILDREN
Lykke og glede over matpakker og julegaver! s. 3
Bo Wallenberg forteller glimt fra sine 30 år i
Barnemisjonen s. 4
F I L I P P I N E N E
Matlaging og dyrking hjelper underernærte barn s. 8

l e D e r
Kjære
faddere og livreddere!
Vi i Barnemisjonen i Norge vil takke
Bo Wallenberg for inspirerende og
trofast ledelse av Barnemisjonen i
30 år. Dine levende rapporter fra
besøk ute i feltet rører våre hjerter,
og vi takker Gud for deg. Vi håper at
du fortsetter i Barnemisjonen i
mange år til.
I dag mens jeg skriver denne lederen, er det nøyaktig 30 år siden jeg startet i arbeidet i Barne -
misjonen. Det føles helt uvirkelig hvor fort årene har gått. Jeg husker det fortsatt som om det var i går.
Jeg var 25 år gammel. Seks måneder tidligere hadde jeg blitt spurt av min far, Sigvard, «Bosse, du er
den sønnen min som kan overta som leder av Barnemisjonen i fremtiden. Jeg lurer på om du kan
tenke deg å ta over og fortsette å drive Barnemisjonen når jeg ikke orker det lenger. Men det krever
en ting, sønnen min, du må slutte å telle penger og i stedet telle menneskeliv?»
Jeg jobbet da som selger i selskapet
NÅ engström i Mölndal, og det gikk
veldig bra. Jeg hadde nettopp fått en
helt ny Saab 900 I som firmabil, og
ingen av vennene mine hadde en så
fin bil. Jeg tjente godt for min alder.
Min kone og jeg hadde nettopp fått
vårt andre barn og tanken om å bli en
fattig misjo nær var overhodet ikke
tiltalende.
Jeg hadde et kall som barn, og
det bekreftet seg ved flere
anledninger i min ungdom. Jeg skulle
tjene Herren og vinne hundretusener
av mennesker for hans rike. Jeg
trodde faktisk en dag at jeg skulle bli
en stor evangelist. Men da far stilte
spørsmålet, reiste håret seg i nakken
og på armene mine, og jeg kjente
igjen stemmen, ikke fars stemme,
men Herrens.
Det var med smerte at jeg gikk og bar
dette i noen måneder. Jeg visste ikke
hvordan jeg skulle forklare det for
kona mi. Men til slutt ble kallet
så sterk at jeg ikke kunne
motstå det. Jeg måtte følge
kallet jeg hadde fått.
en annen vanskelig del i
avgjørelsen var at min
daværende sjef Nils Åke engström
også var formann for Barnemisjonen.
Han var veldig glad for å ha meg i
firmaet sitt, og ville neppe gi slipp på
meg med glede for deretter å ansette
meg i Barnemisjonen.
Jeg husker fortsatt i dag da jeg satt
utenfor styrerommet på Barnemisjonen
før jeg skulle presenteres for
styret. De diskuterte om jeg bare
skulle bli pappas assistent. Jeg skulle
ikke tro at jeg en dag kunne bli sjef for
Barne misjonen bare fordi jeg var en
Wallenberg. etter en lang diskusjon
fikk jeg komme inn
og møte de eldre
herrene. I dag er
det nøyaktig 30
år siden, og
mye har hendt i
løpet av disse
årene.
Fem år senere ble jeg Barne misjonens
misjonsleder. Du kan lese mer om
reisen min gjennom Barnemisjonens
livreddende arbeid i bladet.
Når jeg ser i bakspeilet i dag, kan jeg
bare si: «Takk Jesus, for at du holdt
løftet ditt og aldri forlot meg. Du hjalp
meg når jeg ikke strakk til.»
en stor takk til alle dere givere som
viser Barnemisjonen og meg slik tillit.
Takk til mitt fantastiske personale her i
Sverige, i Norden og i alle våre misjonsland.
Takk til styret som ikke
sparket meg etter et halvt år, men har
trodd på meg og støttet meg i alle
disse årene. Sammen utgjør vi Barnemisjonen
og er inspirert av visjonen
om en verden der alle kan leve i
verdighet. Det vi har i tankene er alltid
«Med Herren for barna!»
Bo Wallenberg,
GENERALSEKRETÆR
POSTADRESSE:
Skandinavisk Barnemisjon
Boks 245, 4576 LYNGDAL
BESØKSADRESSE:
Stasjonsgt. 34, 4580 Lyngdal
Org.nr. 989 309 404
KONTAKT INFO:
Telefon: 990 93 360
E-post: post@barnemisjonen.no
ANSVARLIG REDAKTØR
Harry Haraldsen
E-post: harry@barnemisjonen.no
Telefon 907 31 345
LAYOUT/TRYKK
Snartrykk AS, Farsund
www.snartrykk.no
STØTTE OSS:
Vipps nr. 54239
Konto: 5082 06 05842

R O M A N I A
Hjelp og julegaver
til utsatte
I romania har Barnemisjonen, gjennom
partnerorganisasjonen Prison Fellowship
romania, delt ut julegaver til utsatte familier.
Mange lever i elendighet og behovene er
store. Men gleden var stor da vi besøkte
familiene og barna fikk julegaver som lyste
opp livet.
U K R A I N A
Lykke og glede når julehjelp nådde fram!
Julesatsingen i Ukraina ble annerledes da pandemien gjorde det umulig å møtes i større samlinger. I stedet
ble det 3 – 5 mindre samlinger hver dag. Det ble delt ut matpakker, godteposer og julegaver.
Barnemisjonens leder i Ukraina, lyudmila lonyuk forteller
noen av sine minner fra julesatsinga.
På en skole på landsbygda åpnet en seks år gammel gutt
julegaven. Så begynte han plutselig å gråte. Jeg spurte om
han ikke likte innholdet, men gutten klemte julegaven sin
og svarte at han aldri hadde fått så mange ting i hele sitt
liv. Han var så glad at han gråt av glede, sier lyudmila.
På et dagsenter møtte Barnemisjonen en funksjonshemmet
gutt som også fikk julegave. Pakken inneholdt
fotball, skjerf, lue, hansker, sjampo og flere andre ting.
Gutten viste stolt alt til
sin mor, og så spurte
han meg: «er jeg rik
nå?» Jeg lo og spurte
hvorfor han trodde det.
Han svarte ganske
seriøst: «Se på så
mange skatter jeg har
fått. Jeg er ikke bare rik.
Jeg er også den
lykkeligste i verden!»
På barnesykehuset i
lutsk møtte lyudmila
en jente og hennes
mor. Jenta åpnet
julegaven og sa til
moren: «Se, hva jeg har
fått.» Dagen min har blitt så lys. Det var mørkt og regn i
morges, men nå føles det som solen skinner i hjertet mitt.
Kan det være Jesus? Du har sagt at han er lyset!»
På et barnehjem åpnet en liten jente godteriposen sin.
Hun telte nøye alle godteribitene, smakte på en
sjokoladebit og begynte å hoppe og danse av glede. «Se,
det er skikkelig godteri, og alt er for meg. Jesus har bursdag
og jeg får godteri. Han må elske meg!»
Tusen takk til alle giverne som bidro til at Barnemisjonen
kunne hjelpe så mange denne julen!
barnemisjonen.no 3

O
30 AR I BARNEMISJONENS TJENESTE
Å følge Guds kall
Bo Wallenberg forteller om sine 30 år i Barnemisjonens tjeneste
For 30 år siden begynte Bo Wallenberg som ansatt i Barnemisjonen. I 25 år har
han vært leder for Barnemisjonen. Dette er historien om arbeidet som har blitt
hans livs kall.
Bo Wallenberg vokste opp i en
folkeparkfamilie, som var alt annet
enn fredelig. I 1977 møtte familien
Gud og et helt nytt liv begynte.
Familiens bønn var at Gud skulle
sende dem dit ingen andre ønsket å
dra, og når de kom dit, ville de gi hjelp
til ånd, sjel og kropp.
16 foreldreløse gutter
Da Sigvard Wallenberg kom til
Filippinene tidlig på 80-tallet ble
bønnen oppfylt. Han møtte behovet,
og bestemte seg for å ta ansvar for 16
foreldreløse gutter. Uansett hvor han
var, fortalte han om guttene og samlet
inn penger til dem.
Dette var starten på Barnemisjonens
arbeid. I 1983 ble Stiftelsen Skandinaviska
Barnmissionen etablert i
Sverige, og hele familien var involvert.
Ruslan var ett av de første barnet som
kunde reddes igjennom operasjon.
Allerede som ung mann hadde Bo
Wallenberg hørt profetier fra for -
skjellige hold om at han skulle vinne
hundretusener av mennesker for
Guds rike. Selv trodde han at han
skulle bli evangelist, og ante ikke at
det skulle dreie seg om Barne -
misjonen.
Årene gikk, arbeidet vokste, og
Sigvard tenkte mer og mer på
fremtiden. Hvem ville ta over når han
ikke orket lenger?
en dag kom far til meg og sa at jeg var
sønnen som kunne overta Barne -
misjonen. Men så måtte jeg slutte å
telle penger og heller telle menneske -
liv. Jeg kjente igjen Guds røst i det
som pappa sa og håret reiste seg i
nakken og på armene. Jeg følte at jeg
ville gjøre det, men jeg forsto ikke
hvordan det skulle gå, fordi far og jeg
hadde vanskelig for å samarbeide.
Mester, hjelp meg!
I januar 1991 startet Bo arbeidet i
Barnemisjonen, ikke som leder, men
som assistent. Sigvard sendte ham til
søppelfyllingen på Filippinene for å se
arbeidet. Der kom en ung kvinne med
et døende barn som hun la i armene
hans.
Bo forteller videre at barnets øyne var
lukket og huden var gjennomsiktig.
Kvinnen sa: «Mester, hjelp meg!»
Plutselig handlet det om nød og død.
Jeg sprang med barnet og kjørte til
sykehuset. Jeg trodde at barnet skulle
bli friskt og gjenforent med moren.
Men barnet ble sykere, og den tredje
dagen døde den lille gutten.
Det var første gang jeg ble sint på
Gud. Hvorfor skulle jeg bli revet opp
fra jobben min og havne i dette hvis
barna døde uansett? Denne jobben
var ikke for meg.
Da jeg skulle sove, kunne jeg bare se
babyen og moren foran meg. Jeg
hørte ordene, «Mester, hjelp meg.»
Da tok jeg et valg. Jeg bestemte meg
for at jeg ville gjøre det jeg kunne
resten av livet for å redde så mange
som mulig.
Barn hjelper barn
Da Bo kom hjem, samlet han inn sin
første million til Barnemisjonen. Han
besøkte skoler, engasjerte studenter
og lærere, og hver elev jobbet og
samlet inn 100 SeK til barna på
Filippinene gjennom Operasjon Dagsverk.
Pengene ble brukt til å bygge
barnebyen Scandinavian Children’s
Mission.
Kampanjen skapte ringer i vannet.
Barnemisjonens søsterorganisasjoner
i andre land samlet inn penger til egne
barnebyer. Dessuten samlet bladet
Året rundt, som har vært med Bo til
Filippinene, penger til prosjektet.
Samtidig startet Barnemisjonens økonomiske
problemer. Den svenske
regjeringen lot kronekursen flyte. Den
sank som en stein. Siden Barnemisjonen
hadde budsjettet i dollar, førte
svekkelsen av krona til at misjonen
mistet halvparten av kjøpekraften. Det
ble en kamp for å overleve.
4
barnemisjonen.no

Ruslan var i fare for å miste både syn
og liv, pga. en alvorlige svulst.
Lastebil etter lastebil med humanitær hjelp ble sendt til Ukraina for å hjelpe de trengende.
Hjerte for Tsjernobyl-barn
Telefonen ringte og en kvinne, Mirja
Adolfi, spurte: «Har du et hjerte for
Tsjernobyl-barn?» Jeg trodde jeg ville
svare at jeg har et hjerte for barn i alle
slags land, men jeg har ingen penger.
Før jeg rakk å svare, sa hun: «For Gud
har sagt at du skal hjelpe meg.» Så
skjedde det igjen. Håret reiste seg på
armene og i nakken, og jeg kjente
igjen Guds røst.
Mirja ønsket å møte Bo i Kiev, men
Sigvard sa nei. Barnemisjonen hadde
økonomiske problemer, og et nytt
arbeide ville ødelegge økonomien
helt. Til slutt godkjente han turen, hvis
Bo ikke lovet penger til noen.
På flyet var jeg bekymret. Hadde jeg
bare innbilt meg at dette var Guds
vilje? Jeg tok ut Bibelen min og ba om
at Gud skulle vise meg et ord. Så slo
jeg opp Bibelen og havnet i Forkynneren
11: 1 der det står “Kast ditt
brød på vannet, for med tiden vil du
finne det igjen.” Akkurat da fløy vi
over Østersjøen, og jeg forsto at jeg
var på rett vei.
I Ukraina så jeg nøden blant folket. Jeg
møtte pastorer som hadde bedt i 27
år for at noen skulle komme og hjelpe
dem. en mann hadde vært fengslet i
Sibir for sin tro. Han hadde gitt bort
det eneste han eide, en potetåker, slik
at menigheten kunne bygge en enkel
kirke.
Mannen sa: “Før høstet jeg en gang i
året på potetåkeren min. Nå høster
jeg hver dag for Guds rike.” Da jeg så
disse menneskene og deres offer, tok
jeg en ny livsforvandlende beslutning
om at jeg ville gjøre det jeg kunne for
å hjelpe dem.
Lastebiler med hjelp
reisen var starten på Barnemisjonens
arbeid i Ukraina. Bo fikk lov av Sigvard
til å fortsette å hjelpe hvis han ordnet
nye givere som finansierte arbeidet.
I et nærradioprogram appellerte Bo
for humanitær hjelp. responsen var
enorm, og i løpet av få uker kom hele
30 tonn humanitær hjelp og penger
nok til å sende den første lastebiltransporten.
Så fikk Barnemisjonen
Sida-midler til flere transporter. Bo tok
mot til seg og kontaktet Swebus og
Malmö lokaltrafik og fikk to busser og
en lastebil som de lakkerte om til
transportene. Samtidig tok sjåførene
kontakt og tilbød seg å hjelpe til med
å kjøre. Og Bo Wallenberg var med på
hver tur.
Jeg har alltid vært villig til å gå dit Gud
sender meg. Men noen ganger
skammer jeg meg over at jeg har vært
så mye borte fra familien og barna. I
Hjertesyke Eva Kononovas første besøk i
Sverige.
barnemisjonen.no 5

Enda en liten jente fra Dødens venetrom som fikk operasjon i Sverige.
6
dag har jeg lært å delegere og å lære
opp andre slik at jeg ikke alltid trenger
å være med.
Dødens venterom
I Ukraina delte Barnemisjonen ut
humanitær hjelp. De møtte også et
stort antall syke barn, og foreldrene så
på Barnemisjonen som en siste sjanse
til å få hjelp.
en dag ringte Aftonbladet og ville
være med Barnemisjonen til Ukraina.
Bo sa nei, men de ga seg ikke. Til slutt
fikk en journalist og en fotograf bli
med som hjelpearbeidere.
Vi kom til et barnehjem der jeg visste
at det skulle være 70 barn, men vi så
bare 50. Da jeg spurte etter de andre
barna, ble jeg fortalt at de var på
dødens venterom. De var så syke at
Bo med ett av de 20 døende barna i
Dødens venterom.
det ikke var noe å gjøre. Jeg dro dit og
så et forferdelig syn. en gutt som
foreldrene prøvde å drepe ham med
en hammer, ei jente med en blære
utenfor kroppen og mange flere syke
og døende barn. På samme tur møtte
vi også ruslan som hadde en svulst
som presset ut øyet og Ira med
jordbærmerker som dekket hele
kroppen hennes.
Jeg følte meg så maktesløs. Jeg kastet
meg på kne og ba: «Jesus, jeg vil
hjelpe disse barna, men jeg har ingen
penger.»
På vei hjem ble jeg spurt om Barne -
misjonen kunne ta imot hjelp fra
Aftonbladet for å redde barna. Da
sjefsredaktøren i Aftonbladet fikk se
bildene fra Ukraina, ga han klarsignal
til en innsamling i mega-format. «Kjør
stort,» oppfordret sjefredaktøren - og
det gjorde de virkelig.
I lang tid samlet Aftonbladet inn
penger til syke barns operasjoner og
behandling. Barna ble reddet, og hele
barnehjemmet ble pusset opp. Totalt
samlet de inn mer enn fem millioner
kroner. Da de syke barna kom til
Sverige til behandling, ble alle medier
i Skåne med og samlet inn penger.
Leir for ukrainske barn
I mange år arrangerte Barnemisjonen
rehabiliteringsopphold for
Tsjernobylbarn i hele Skandinavia.
Barn som ble hardt rammet av
Tsjernobylkatastrofen og som spiste
radioaktiv mat, fikk i løpet av noen
ukers opphold ikke bare et forbedret
immunforsvar, men også uforglemmelige
minner for livet.
Gjennom årene har Barnemisjonen
hatt 2000 Tsjernobylbarn på
rehabilitering i Norden. Barna stjal
virkelig hjertene våre, og mange av de
som hjalp til på leirene er fremdeles
aktive og hjelper oss som frivillige.
Det mangeårige arbeidet for Ukraina
førte til at Bo Wallenberg ble utnevnt
til honorær konsul for Ukraina og
møtte både det svenske kongeparet
og flere ukrainske presidenter. Men
fremfor alt hjelper arbeidet
hundretusener av mennesker i
Ukraina hvert år.
I stedet for å senke Barnemisjonen
økonomisk, ble arbeidet i Ukraina
redningen. Det vakte stor oppmerk -
somhet og ga mange nye givere.
Ridderne i nød
På begynnelsen av 2000-tallet kom
motgangene etter hverandre. Sigvard
Wallenberg fikk kreft og fikk flytte
hjem. Hjertesyke eva Kononovas
operasjon mislyktes, og hennes inten -
siv behandling kostet langt større
ressurser enn Barnemisjonen hadde
samlet inn. Deretter brant Barne -
misjonslageret i Oxie etter sveisearbeid
i en nabobedrift.
Da fikk vi uventet hjelp fra Skånska
riddarselskapet. De organiserte et
stort ridderspill. Publikum kom gratis
inn i bytte for en pose med klær.
Avisene ga oss mye omtale og vårt nye
lager på Strömgatan ble fylt opp og
folk hørte om Barnemisjonen. Mange
valgte å bli givere.
Geiter til Zambia
I mange år hadde Barnemisjonen
fokus på Filippinene og Ukraina, men
nå spredte arbeidet seg til et nytt
kontinent - Afrika.
Malmö pinsekirke tok en jobb i
Zambia for å informere befolkningen
om HIV. Så ringte en kvinne og spurte
om Gud hadde snakket med meg om
Zambia. Han hadde ikke det, og
kvinnen svarte at hun ville ringe
tilbake når Gud hadde gjort det.
etter dette begynte Zambia å dukke
opp i tankene mine. Samtidig kom
informasjonsprosjektet i trøbbel. Folk
manglet mat og klær og klarte ikke ta
imot informasjonen om HIV. Sidabarnemisjonen.no

G A V E B E V I S
Barnemisjonen
Barnemisjonen har mottatt en gave
til innkjøp av en geit til selvhjelpsprogrammet
i Afrika.
Giverens ønske er at geita skal hete:
I mange land er befolkningen hardt rammet av
sykdommer som HIV / Aids og mange barn er
blitt foreldreløse. Geita blir gitt til en familie som
tar hånd om foreldreløse barn. Den er med på å gi
livsgrunnlag for familien. I dag deler Barnemisjonen
ut geiter i Afrika, Bangladesh og Filippinene.
Bo Wa lenberg
Misjonssjef, Barnemisjonen
www.barnemisjonen.no
prosjektet kunne bare hjelpe til med
informasjonen, og vi ble spurt om vi
kunne hjelpe humanitært.
Bo reiste dit, og ideen om å gi bort
geiter til fattige familier ble født.
Geitene gir melk og føder killinger
som kan selges, slik at familiene får
penger til mat og skolepenger.
På en gospelkonsert i Malmö
pinsekirke fortalte Bo om satsingen på
geiter i Zambia. lokalet ble overfylt,
og folk sto langs veggene. Vi trengte
100 geiter, men solgte 300.
Dette var nesten for mye av det gode.
Barnemisjonens kontaktperson klarte
ikke å kjøpe og distribuere så mange
geiter. I stedet ble det født en ny idé
om å gi hjelp via Zambias
pinsemenigheter. Hver menighet fikk
ansvar for å kjøpe og distribuere
geiter til trengende i nærområdet. Det
fungerte bra, og på den måten jobber
vi fremdeles. Vi bruker kristne
nettverk som hjelper oss med
distribusjon. Gjennom årene har vi
distribuert 50.000 geiter i en rekke
forskjellige land.
Tydelig med vår tro
Barnemisjonen har vokst med arbeid i
en rekke nye land både i Afrika, Asia
og europa.
Jeg ser på Barnemisjonen som et
sennepsfrø - et lite frø som vokser
opp og blir og blir et tre der fugler
bygger reder. Barnemisjonen startet
med en enslig pioner, men har vokst
til å bli en mellomstor organisasjon i
stadig vekst. Flere organisasjoner har
kommet til oss for å søke samarbeid
eller be oss overta arbeidet deres. Vi
ser på dette som en ære.
Barnemisjonen har alltid vært tydelig
med sin kristne profil. Det gjør oss
unike. Dette betyr ikke at de som
mottar vår hjelp trenger å være
kristne. Vi gir hjelp uavhengig av
kjønn, etnisitet, religion eller politisk
tilhørighet. Men vi vet hvem som har
sendt oss, og det er vi tydelige på. Når
vi sier at vi er en misjonsorganisasjon,
så har vi et stort ansvar for hvordan vi
lever og oppfører oss.
Jeg pleier å snakke om Aftonbladettesten.
Hvis vi blir gransket, bør vi ikke
ha noe å skjule. Vi forvalter andres
penger, og da må vi også kunne vise
hva vi bruker pengene til.
De første årene i Ukraina hadde Bo
alltid en tolk utnevnt av
myndighetene. etter flere år
innrømmet han at han var en KGBagent
som hadde til oppgave å
beskytte ham.
Han sa at han så at jeg var god, men
at jeg var veldig naiv som stolte på alt
og alle. Han lærte meg tillit og
kontroll. Vi må stole på mennesker,
men vi må også sjekke at alt går riktig
for seg. Jeg prøver å leve etter det.
Tror på fortsatt vekst
De økonomiske problemene er historie.
Bo Wallenberg er en forsiktig
generalsekretær som ikke vil sette
Barnemisjonens penger og tillit i fare,
men jeg er overbevist om at det Gud
befaler, betaler han.
Bo Wallenberg tror at Barnemisjonen
vil fortsette å vokse.
Vi har dyktige medarbeidere både her
hjemme og ute, og viktig arbeid som
tiltrekker seg givere og andre organi -
sasjoner.
Tre fokusområder for fremtiden vil
være arbeidet mot korrupsjon, vårt
forebyggende motstandsdyktighetsarbeid
og arbeidet med utvikling og
entreprenørskap. Det er tre veldig
viktige områder for å bekjempe
fattigdom og urettferdighet.
Barnemisjonen vil også i større grad
støtte kirker og menigheter i sårbare
områder.
Vi lever i en veldig mørk verden, men
Bibelen sier: «Dere er verdens lys», og
vi trenger virkelig å belyse verden
gjennom vårt vitale arbeid.
Ett av mange møtene Bo Wallenberg hadde på skolene
der han fortalte om barnemisjonen og om Gud.
barnemisjonen.no 7

F I L I P P I N E N E
Matlaging og dyrking
hjelper underernærte barn
Til tross for pandemi og tyfoner
pågår Barnemisjons ernærings -
program for å hjelpe underernærte
barn i slumområdene i Manila.
https://barnmissionen.se/shop/no/
Vi har internettbutikk,
her kan du kjøpe gaver:
barnmissionen.se/shop/no/
Sitio Pintor er en søppelplass der familier
bor og prøver forsørge seg ved å samle
søppel. I dette området er det mange
barn som er underernært og sene i
utvikling. For øyeblikket hjelper Barne -
misjonen 50 barn i alderen 1–6 år.
ernæringsprogrammet handler ikke bare
om å gi barn næringsrik mat, det handler
også om å oppmuntre og hjelpe foreldre
med informasjon og opplæring.
Foreldrene lærer å lage billig næringsrik mat til familiene sine. Sammen med
lokale kirker og frivillige driver Barnemisjonen Faith-prosjektet (Food Always In
The Home – Alltid mat hjemme). Det handler om å lære familier å dyrke grønnsaker
og frukt. en av mødrene i Faith-prosjektet heter rona recanna. Sønnen
hennes er undervektig og får hjelp i ernæringsprogrammet, og moren har nå
også begynt å dyrke. Hun har plantet banan, aubergine, sitrongress, frukt og
grønnsaker. Dette blir ekstra mat til henne og familien, og har bidradd til at
gutten er blitt bedre. Han har lagt på seg en kilo i løpet av de tre månedene han
har vært i ernæringsprogrammet, og har også forbedret språkutviklingen og
sosiale ferdigheter.
Samtidig hjelper du
mennesker i en vanskelig
livssituasjon. Pengene går
til det formålet du velger.
Kjøper du ei ku, så får en
fattig familie ei ku.
Klikk på bilde og les mer om
det enkelte produkt.
Ingen blir fattige av å gi!
Å gi handler om å betale tilbake for de velsignelsene vi har mottatt fra Gud. På Filippinene har Barne -
misjonens skole sammen med en lokal menighet laget en innsamlingsaksjon for å hjelpe elever og
menighetsmedlemmer som var rammet av tyfonen Ulysses. Mange av elevene og familiene deres har
samlet inn penger til mat for å hjelpe andre. Selv om de selv var i en vanskelig situasjon, føltes det
viktig og riktig å hjelpe de som var hardere rammet.
I midten av november pakket skolens lærere og ansatte fra kirken matpakker som de delte ut til 30
familier som var hardt rammet av tyfonen i Quezon City og Kasiglahan.