Kap. 3 Ord og reglar

3 Ord og reglar
Ordstruktur
§ 19 Ordet. Eit ord er avgrensa mot andre ord ved at det kan ha særskilt trykk, og
ved at det kan skiljast ut med pause i talestraumen. Ordet kan dertil flyttast relativt
fritt omkring, i somme tilfelle med stor meiningsendring (han søv vs søv
han?), i andre tilfelle med lita eller inga meiningsforskyving (no søv han vs han søv
no). I skrift kjem ordskilje til uttrykk ved mellomrom.
I gamle greske og latinske handskrifter vart orda skrivne utan mellomrom,
scriptio continua, og det gjeld også mange runeinnskrifter, både eldre og yngre.
Norrøne handskrifter med latinske bokstavar er derimot skrivne med gjennomført
ordmellomrom. Det er likevel ein tendens til samanskriving av preposisjon +
substantiv, t.d. ilandinu ‘i landet’ eller ahofði ‘på hovudet’, og til særskriving av
samansetjingar, t.d. hofuð engill ‘hovudengel’. I normaliserte tekster er dette retta
opp i samsvar med nyare ortografi: í landinu, á hǫfði, hǫfuðengill.
§ 19.1 Rot. Alle ord har ei rot. Rota er den delen av ordet som er minst utsett for
endring under ordbøying og ordlaging. I usamansette ord er det også slik at rota
ber hovudinnhaldet i ordet. I orda vinir ‘vener’ og vinsemd ‘venskap’ er rota vin
‘ven’. Fordi rota er mindre utsett for endringar enn andre delar av ordet, er det
lettast å sjå samanhengar mellom ulike språk og språksteg når ein samanliknar
røtene i orda.
§ 19.2 Stamme. Mange ord er avleidde eller samansette. Avleiingar inneber at det
blir føydd eit affiks til rota, som t.d. -semd i ordet vinsemd, eller ú- og -lig i ordet
úvinligr ‘uvenleg’. Samanføying av rot og affiks fører fram til ei større eining som
vi kallar stamme. Dømet úvinligr viser at affiksa kan plassere seg både føre rota,
som prefiks, og etter rota, som suffiks. Ved samansetjing blir to eller fleire stammer
samanføydde, som t.d. vin og gjǫf i ordet vingjǫf ‘venegåve’. Dei fleste norrøne ord
er likevel usamansette og inneheld heller ikkje noko avleiingsaffiks. I desse orda
fell rot og stamme saman, t.d. vin i ordet vinr og hest i ordet hestr. Den avsluttande
lyden i ei stamme kallar vi stammeutlyd, t.d. -n i vinr og -g i úvinligr.

32 Kap. 3
§ 19.3 Bøyingsending. Til stammene kan det leggjast ei bøyingsending, t.d. vin + r
→ vinr, úvinlig + r → úvinligr eller vingjǫf + in → vingjǫfin ‘venegåva’. Sluttproduktet
er ei ordform. Med utgangspunkt i den fulle ordforma kan vi såleis
“skrelle” av bøyingsendingane for å finne stamma, og deretter eventuelle avleiingsaffiks
for å finne rota av ordet. Fig. 3:1 og 3:2 viser bygnaden av dei to ordformene
úvinligr og vingjǫfin.
Fig. 3:1 Ordstrukturen i úvinligr Fig. 3:2 Ordstrukturen i vingjǫfin
§ 20 Paradigme. Ordet hestr m. ‘hest’ blir bøygd i to tal (eintal, sg., og fleirtal, pl.)
og i fire kasus (nominativ, akkusativ, dativ og genitiv). Dette kan vi stille opp i eit
paradigme, dvs. eit mønster for korleis dette og liknande ord skal bøyast (fig. 3:3):
Fig. 3:3 Paradigme for substantivet hestr

Ord og reglar 33
I ordet hestr er rota og stamma samanfallande, hest-, Bøyingsendingane i ordet
hestr kan då stillast opp som følgjer:
Sg. N. r Pl. N. ar
G. s G. a
D. i D um
A. – A. a
Legg merke til at i enkelte former er det inga ending, markert med ein strek, –.
Ordformene får vi ved å føye bøyingsendingane til stamma av ordet, i samsvar
med følgjande “reknestykke”:
Sg. N. hest + r = hestr
G. hest + s = hests
D. hest + i = hesti
A. hest + – = hest
Pl. N. hest + ar = hestar
G. hest + a = hesta
D. hest + um = hestum
A. hest + a = hesta
Substantivet aptann blir til vanleg sett i same bøyingsklasse som hestr (jf. § 26.1).
Men i bøyinga av dette ordet skjer det endringar både av stamme og endingar – i
alle fall å sjå til. Bøyinga kan analyserast på to vidt forskjellige måtar. Etter den
eine analysen må vi seie at ordet har tre ulike stammer, aptan, aptn og ǫptn, og at
det har ei avvikande bøyingsending i nominativ eintal, -n:
Sg. N. aptan + n = aptann
G. aptan + s = aptans
D. aptn + i = aptni
A. aptan + – = aptan
Pl. N. aptn + ar = aptnar
G. aptn + a = aptna
D. ǫptn + um = ǫptnum
A. aptn + a = aptna
Etter den andre analysen skal vi rekne med den same stamma i alle formene,
aptan, og vi skal setje opp dei same bøyingsendingane som for hestr. Modifikasjonane
av stamma og bøyingsendingane forklarar vi med tre ulike fonologiske

34 Kap. 3
reglar: u-omlyd aptnum → ǫptnum, vokalbortfall aptan- → aptn-, og assimilasjon
-nr → -nn. Dermed kan bøyinga av aptann stillast opp etter same slags paradigme
som bøyinga av hestr, der reglane er nummererte i samsvar med oversynet i
§ 21–23 nedanfor:
Sg. N. aptan + r (2) assimilasjon = aptann
G. aptan + s = aptans
D. aptan + i (14) vokalbortfall = aptni
A. aptan + – = aptan
Pl. N. aptan + ar (14) vokalbortfall = aptnar
G. aptan + a (14) vokalbortfall = aptna
D. aptan + um (14) vokalb. & (1) u-omlyd = ǫptnum
A. aptan + a (14) vokalbortfall = aptna
Dersom norrønt berre hadde hatt dei to substantiva hestr og aptann, ville den
første analysen av aptann gjerne ha vore den beste. Men fordi dei same lydovergangane
førekjem i ei rekkje andre ord, ligg det ein vinst i å følgje den siste
analysen. Framstillinga av bøyingslæra blir meir økonomisk på det viset.
Fig. 3:4 Modell for bøying av norrøne ord
Fig. 3:4 viser korleis dei fonologiske reglane plasserer seg i bøyinga av ordforma
aptann. Av modellen går det fram at nokre ordformer ikkje er modifiserte av
fonologiske reglar, vin og gestr, og andre heller ikkje av bøyingsendingar, vin.
Reglar i bøyinga
§ 21 Regeltypar. Vi skil mellom to hovudtypar av reglar i bøyinga, avhengig av
verkeområdet deira: fonologiske og morfologiske reglar.

Ord og reglar 35
(a) Fonologiske reglar er lydreglar som er verksame når dei lydlege omgjevnadene
ligg til rette for det. Når substantivet land n. ‘land’ får u-omlyd i dativ fleirtal,
lǫndum, kan vi forklare dette på grunnlag ein regel som seier at a blir runda når
det står ein u i bøyingsendinga. Regelen set vi opp slik:
a → ǫ landum → lǫndum av land n.
Ettersom denne regelen alltid er verksam, omtalar vi den som ein allmenn regel.
Enkelte fonologiske reglar er berre verksame i bestemte samanhengar, t.d. i
enkelte ordklasser eller bøyingsformer. Utlydsherding er døme på ein slik regel.
Den inneber at d blir herda til t i utlyd i imperativ og preteritum av sterke verb:
d → t gald → galt av gjalda st.vb.
Regelen verkar ikkje i andre samanhengar, og derfor heiter det land og ikkje
*lant. Slike reglar kallar vi morfo-fonologiske reglar. I oppstillinga nedanfor gjer
vi ikkje noko skilje mellom dei to regeltypane.
(b) Morfologiske reglar er reglar som verkar i enkelte ord eller bøyingsklasser, som
oftast utan at det kan påvisast nokon felles struktur i desse orda. Når substantivet
land får fleirtalsforma lǫnd, kan vi ikkje forklare dette som ein fonologisk regel,
for det er ingen synleg u i ordet. Den omlydsskapande u fall under synkopen frå
urnordisk til norrønt, slik at bøyinga land ~ lǫnd framtrer som ei rein vokalveksling
på det norrøne språksteget:
a → ǫ land → lǫnd av land n.
Det er vanleg å skilje mellom eldre og yngre u-omlyd, der land → lǫnd er døme på
den eldre omlyden og landum → lǫndum på den yngre omlyden. Dette skiljet
svarar til det vi her trekkjer mellom fonologiske og morfologiske reglar, slik at
den eldre u-omlyden kan omtalast som morfologisk u-omlyd og den yngre som
fonologisk u-omlyd.
Fonologiske reglar
§ 22 Inndeling. Dei fonologiske reglane i norrønt er dels allmenne, (1)–(10), og
delvis avgrensa, (11)–(16). I begge tilfelle er årsaka til lydendringa synleg i den
norrøne språkforma.
§ 22.1 Allmenne fonologiske reglar. Dei allmenne fonologiske reglane gjeld i alle
samanhengar der vilkåra for regelen er oppfylte. I nokre tilfelle kan dei likevel

36 Kap. 3
vere oppheva på grunn av analogi, eller dei er ikkje gjennomførte i heile språkområdet.
Såleis er regel (1) fonologisk u-omlyd ikkje fullstendig gjennomført i
mange austnorske handskrifter, slik at ein finn både lǫndum og landum av land n.,
og regel (6) kontraksjon kan vere oppheva ved analogi, slik at ein finn både
móm og móum av mór m.
(1) Fonologisk u-omlyd. Bøyingsendingar som inneheld vokalen u, fører til
runding av a i føregåande staving(ar). Det er altså tale om ein regressiv vokalassimilasjon.
I trykksterk stilling går a til ǫ, og i trykklett stilling til u:
a → ǫ el. u *sag + ur → sǫgur av saga f.
*kall + að + u → kǫlluðu av kalla sv.vb.
*spak + ast + um → spǫkustum av spakr adj.
*gefand + um → gefǫndum av gefandi m.
Når ǫ blir redusert til u i trykklett stilling, er det fordi u er den næraste av dei tre
trykklette vokalane a, i og u. Det gjev *kall + að + u → *kǫll + ǫð + u → kǫlluðu. Avleiingssuffikset
-and har derimot trykk, så utfallet blir gefǫndum, ikkje *gefundum.
Fonologisk u-omlyd er ikkje verksam i samband med den etterhengde artikkelen
i substantivet, t.d. hjarta + inu → hjartanu (ikkje *hjǫrtunu) og skála + inum
→ skálanum (ikkje *skálunum), og heller ikkje ved det etterhengde pronomenet þú,
t.d. far þú → farðu (ikkje *fǫrðu), miskunna þú → miskunnaðu (ikkje *miskunnuðu).
(2) Progressiv konsonantassimilasjon. Bøyingsendinga -r blir ofte totalt assimilert
med s, l og n i stammeutlyd, t.d. *stól + r → stóll. Dersom assimilasjonen fører
til at det oppstår ein geminat (dobbelkonsonant) etter ein annan konsonant, blir
resultatet forkorta etter regel (4:1), t.d. *nagl + r → *nagll → nagl:
sr → ss *frýs + r → frýss av frjósa st.vb.
*laks + r → *lakss (→ laks = lax) av lax m. jf. (4:1)
lr → ll *stól + r → stóll av stóll m.
*nagl + r → *nagll (→ nagl) av nagl m. jf. (4:1)
nr → nn *grǿn + r → grǿnn av grǿnn adj.
*vagn + r → *vagnn (→ vagn) av vagn m. jf. (4:1)
Dersom stammeutlyden er ein geminat, blir r assimilert etter ss, t.d. *hvass + r →
hvass adj. Men etter ll og nn oppstår det vanlegvis ikkje assimilasjon, jf. vǫllr m.,
fullr adj., brunnr m., sannr adj. Unntak er m.a. *menn + r → menn av maðr m.
Etter l og n i kort, trykktung staving oppstår det vanlegvis ikkje assimilasjon,
jf. dalr m., dynr m., kylr m. og svanr m. Eit unntak er verbet vilja, som får assimilasjon
i presens, *vilr → vill.

Ord og reglar 37
(3) Regressiv konsonantassimilasjon. Konsonantane d og ð i stammeutlyd blir
totalt assimilerte med den etterfølgjande bøyingsendinga t.
dt → tt (*fǿdd + t →) *fǿdt → fǿtt av fǿða sv.vb. jf. (4:3)
*blind + t → *blintt (→ blint) av blinda sv.vb. jf. (4:1)
ðt → tt *blíð + t → blítt av blíðr adj.
*bauð + t → bautt av bjóða st.vb.
*kallað + t → *kallatt (→ kallat) av kalla sv.vb. jf. (4:2)
I trykklett stilling blir nasalen n totalt assimilert med bøyingsendinga t.
nt → tt *opin + t → *opitt (→ opit) av opinn adj. jf. (4:2)
*numin + t → *numitt (→ numit) av nema st.vb. jf. (4:2)
Denne regelen gjeld ikkje når n i trykktung stilling støyter saman med bøyingsendinga
t. Derfor heiter det blint (ikkje *blitt) av blindr adj.
(4) Konsonantforkorting. Når geminatar oppstår under bøying, blir dei alltid
forkorta dersom det står ein annan konsonant føre, t.d. *send + di → sendi av senda
sv.vb. Like eins blir geminaten tt alltid forkorta etter vokal i trykklett stilling,
*opin + t → *opitt → opit av opinn adj. Derimot er forkortinga ikkje alltid gjennomført
når geminatar støyter saman med ny konsonant.
(4:1) Geminatar som oppstår etter annan konsonant, blir alltid forkorta.
dd → d *send + di → sendi av senda sv.vb.
ðð → ð *gyrð + ði → gyrði av gyrða sv.vb.
tt → t *skipt + ti → skipti av skipta sv.vb.
(*blind + t →) *blintt → blint av blindr adj. jf. (3)
ll → l (*nagl + r →) *nagll → nagl av nagl m. jf. (2:1)
nn → n (*vagn + r →) *vagnn → vagn av vagn m. jf. (2:1)
ss → s (*laks + r →) *lakss → laks = lax av lax m. jf. (2:1)
rr → r *fagr + r → fagr av fagr adj.
(4:2) Geminaten tt blir alltid forkorta etter trykklett vokal.
tt → t (*opin + t →) *opitt → opit av opinn adj. jf. (3)
(*kallað + t →) *kallatt → kallat av kalla sv.vb. jf. (3)
(4:3) Geminatar blir stundom forkorta føre obstruentar.
pp → p kipp + ti → kipti av kippa sv.vb.
kk → k þekk + ti → þekti av þekkja sv.vb.

38 Kap. 3
dd → d *fǿdd + t → *fǿdt (→ fǿtt) av fǿða sv.vb. jf. (3)
gg → g bygg + ði → bygði av byggja sv.vb.
ss → s hvess + ti → hvesti av hvessa sv.vb.
mm → m skamm + t → skamt av skammr adj.
nn → n kenn + di → kendi av kenna sv.vb.
ll → l fell + di → feldi av fella sv.vb.
Det skjer inga forkorting føre halvvokalane j og v, og vanlegvis heller ikkje føre r
og s, jf. þykkja sv.vb., liggja st.vb., nǫkkvi m., søkkva st.vb., kǫttr m., styggr adj., alls
adv., manns av maðr m.
Regel (4:3) er ein ortografisk regel snarare enn ein fonologisk regel. Ettersom
forkorting føre ny konsonant kan gje ugjennomsiktige former, er denne regelen
ikkje følgd her (§ 11.2). Jf. også moderne norsk fult av ful adj., men fullt av full adj.
(5) Konsonantforlenging. Etter lang vokal i stammeutlyd blir konsonanten forlengd
i bøyingsendingar som byrjar med r eller t.
*trú + rar → trúrrar av trúr adj. *ný + ra → nýrra av nýr adj.
*sá + t → sátt av sjá st.vb. *blá + t → blátt av blár adj.
(6) Kontraksjon. Når ein trykktung vokal i stammeutlyd støyter saman med ein
trykklett vokal i bøyingsending, fell den trykklette dersom dei to vokalane har
same eller tilnærma same kvalitet. Når begge vokalane er trykklette, fell den eine
av dei dersom dei har same kvalitet, eller den minst sonore (klangføre) dersom dei
har ulik kvalitet. Generelt kan ein seie at trykksterk vokal vinn over trykklett, og
meir sonor vokal vinn over mindre sonor. Av dei tre trykklette vokalane a, u og i
er a mest sonor og i minst sonor.
(6:1) Trykktung vokal støyter saman med trykklett vokal.
Etter trykktung é fell trykklett i.
*tré + i → tré av tré n. *fé + i → fé av fé n.
Etter trykktung á fell trykklett a.
*á + ar → ár av á f. *brá + a → brá av brá f.
Etter trykktung ú, ó og á fell trykklett u.
*trú + um → trúm av trúr adj. *blá + um → blám av blár adj.
*mó + um → móm av mór m. *sá + u → sá av sjá st.vb.

Ord og reglar 39
Ved analogi kjem det seinare inn former utan kontraksjon, som gráan, móum,
trúum o.l. Slike former førekjem også i normaliserte tekstutgåver.
(6:2) Trykklett vokal støyter saman med ny trykklett vokal.
Etter lang rotstaving fell trykklett i i samanstøyt med i, a og u.
*hirði + i → hirði av hirðir m.
*hersi + ar → hersar av hersir m.
*kvǽði + um → kvǽðum av kvǽði n.
(7) Bortfall av halvvokalen j. På grunn av i-omlyd kan j bli ståande føre fremre
rotvokal, ja → je, jó → jǿ og jú → jý, jf. regel (13) og (17). I denne posisjonen vil j
heve rotvokalen og deretter falle bort. Resultatet blir i alle tre tilfelle høge
rotvokalar je → i, jǿ → ý og jy → y (den siste vokalen er høg frå før av).
je → i (*fjarði →) *fjerði → firði av fjǫrðr m. jf. (13)
jǿ → ý (*brjótr →) *brjǿtr → brýtr av brjóta st.vb. jf. (17)
jy → y (*krjúpr →) *krjýpr → krýpr av krjúpa st.vb. jf. (17)
(8) Bortfall av halvvokalen v. Som følgje av avlyds- eller omlydsveksling kan v bli
ståande føre ein runda vokal. I slike tilfelle fell v bort.
vu → u *vurðu → urðu av verða st.vb.
vy → y *vyrði → yrði av verða st.vb.
vǿ → ǿ *svǿri → sǿri av sverja st.vb.
vó → ó *þvó → þó av þvá st.vb.
Føre dei runda, låge vokalane ǫ og á blir derimot v ståande, jf. vǫlva f. og vár n.
Han fell heller ikkje i intervokalisk stilling, t.d. frǽvum av frǽr adj.
(9) Bortfall av konsonant. Når ei stamme som endar på to eller fleire konsonantar,
støyter saman med ei bøyingsending på konsonant, kan ein eller fleire
konsonantar i stammeutlyd falle bort.
rg + t → rt *margt → mart av margr adj.
sl + t → st *sýslti → sýsti av sýsla sv.vb.
tn + s → ts *vatns → vats = vaz av vatn n.
tst + sk → tsk *brautstsk → brautsk = brauzk av brjóta st.vb.
Tradisjonelt er dette bortfallet kalla trekonsonantregelen, fordi det som oftast er
den mellomste av tre konsonantar som går tapt.

40 Kap. 3
(10) Trykkforskyving ved hiatus (vokalsamanstøyt). Når den trykktunge rotvokalen
é støyter saman med ein trykklett a eller u i ei bøyingsending, blir den
siste vokalen dregen inn i rotstavinga. Rotvokalen é blir skuva ut i stavingsframlyden
og realisert med halvvokalen j. Stavingskjernen blir overteken av a,
som blir forlengd til á, eller av u, som blir forlengd til ó eller á.
éa → já *sé + a → sjá av sjá st.vb.
éu → jó eller já *tré + um → trjóm eller trjám av tré n.
Regelen gjeld ikkje når stavinga er innleidd av v, t.d. véum (ikkje *vjóm) av vé n.
§ 22.2 Avgrensa fonologiske reglar. I tillegg til dei allmenne fonologiske reglane
er det eit sett av reglar som berre er verksame i bestemte samanhengar, t.d. i
særskilde ord- eller bøyingsklasser.
(11) Utlydsherding av d og ng. I preteritum og imperativ av sterke verb blir
stemte plosivar ustemte (desonoriserte) i utlyd.
d → t *gald → galt av gjalda st.vb.
*band → *bant (→ batt) av binda st.vb. jf. (12)
ng → nk *sprang → *sprank (→ sprakk) av springa st.vb. jf. (12)
*geng → *genk (→ gekk) av ganga st.vb. jf. (12)
Regelen gjeld ikkje i andre ordklasser enn sterke verb og heller ikkje i andre
former av verbet enn imperativ og preteritum, såleis heiter det geld, bind, spring og
geng i 1. person eintal presens indikativ av gjalda, binda, springa og ganga. Vidare
heiter det land n. og kveld n., ikkje *lant og *kvelt. Utlydsherding opptrer ofte i
lag med regressiv konsonantassimilasjon, regel (12).
(12) Regressiv konsonantassimilasjon. Konsonanten n blir totalt assimilert med
utlydande t og k i imperativ og preteritum av sterke verb.
nt → tt (*band →) *bant → batt av binda st.vb. jf. (11)
nk → kk (*geng →) *genk → gekk av ganga st.vb. jf. (11)
(*sprang →) *sprank → sprakk av springa st.vb. jf. (11)
I trykktung stilling gjeld ikkje denne regelen i andre bøyingsklasser. Såleis heiter
det blint av blindr adj., rǽnt av rǽna sv.vb. osv. Derimot er overgangen nt → tt ein
allmenn regel i trykklett stilling, t.d. *kristin + t → *kristitt (→ kristit) av kristinn adj.
eller *komin + t → *komitt (→ komit) av koma st.vb. Jf. regel (3) ovanfor.

Ord og reglar 41
(13) Morfo-fonologisk i-omlyd. Morfo-fonologisk i-omlyd inneber at trykklett i
fremjar trykksterke bakre vokalar, t.d. u → y, o → ø og a → e; jf. oversynet i regel
(17) nedanfor. Regelen omfattar sterke maskuline substantiv i u-klassa, t.d. háttr
m., og (med nokre unntak) substantiv som har avleiingssuffikset -il, t.d. ketill m.
Dessutan gjeld regelen perfektum partisipp av sterke verb i 6. og 7. klasse med
stammeutlyd på velar konsonant, dvs. g eller k, t.d. tekit av taka st.vb.
*lukill → lykill av lykill m.
*vallir → vellir av vǫllr m.
*balki → belki av bǫlkr m.
*fjarði → *fjerði (→ firði) av fjǫrðr m. jf. (7)
*dragit → dregit av draga st.vb.
*katill → ketill av ketill m.
*hátti → hǽtti av háttr m.
Unntak frå denne regelen er drasill m. og hangit av hanga st.vb. I-omlyden “stoppar
opp” ved trykklette stavingar i stamma, derfor fagnaðir m. av fagnaðr m.
(14) Bortfall av trykklett vokal i avleiingssuffiks. I substantiviske og adjektiviske
bøyingsklasser skjer det bortfall av trykklette vokalar i enkelte avleiingssuffiks når
bøyingsendinga byrjar på vokal.
*sjaldan + astr → sjaldnastr av sjaldan adv.
*fegin + ari → fegnari av feginn adj.
*dróttin + ar → dróttnar av dróttinn m.
*gamal + ir → gamlir av gamall adj.
*heiðin + ir → heiðnir av heiðinn adj.
*kropin + ir → kropnir av krjúpa st.vb.
*jafngǫfug + ir → jafngǫfgir av jafngǫfugr adj.
Regelen omfattar adjektiv, sterke verbpartisipp og sterke substantiv som har
avleiingssuffiksa -an/-in/-un, -al/-il/-ul, -ar/-ur, -að/-uð eller -ig/-ug, t.d. aptann
m., heiðinn adj., vaxinn av vaxa st.vb., jǫtunn m., gamall adj., þistill m., gjǫfull adj.,
hamarr m., sumar n., jǫfurr m., herað n., hǫfuð n., auðigr adj., jafngǫfugr adj.
(15) Bortfall av i i bestemt form av substantivet. Den etterhengde, bestemte artikkelen
-inn mistar i visse tilfelle sin i.
(15:1) Artikkelen mistar sin i etter endingsvokalane i, a og u.
arma + ina → armana av armr m.

42 Kap. 3
hesti + inum → hestinum av hestr m.
sǫgu + ina → sǫguna av saga f.
Også etter stammeutlyd på lang vokal plar i å falle, men ikkje dersom ordet då
berre får ei staving, t.d. á + ina → ána, men á + in → áin; tré + inu → trénu, men tré
+ it → tréit.
(15:2) Artikkelen mistar sin i etter endinga -r i fleirtal.
gestir + inir → gestirnir av gestr m.
sakar + inar → sakarnar av sǫk f.
hendr + inar → hendrnar av hǫnd f.
(15:3) Artikkelen mistar sin i og substantivet sin utlydande m i dativ fleirtal.
ǫrmum + inum → ǫrmunum av armr m.
bǿnum + inum → bǿnunum av bǿn f.
(16) Segmentering av tt til tst. I sterke og preterito-presentiske verb blir tt segmentert
til tst i verb med stammeutlyd på t.
*skaut + t → skautst = skauzt av skjóta st.vb.
*veit + t → veitst = veizt av vita pp.vb.
Denne regelen gjeld berre i 2. person eintal preteritum indikativ av sterke verb og
i 2. person eintal presens indikativ av preterito-presentiske verb (som dannar
presens av preteritumssteget). Elles førekjem geminaten tt ofte i norrønt, t.d. blátt
av blár adj.
Morfologiske reglar
§ 23 Inndeling. Dei morfologiske reglane i norrønt kan ikkje forklarast på same
måten som dei fonologiske reglane. Historisk kan dei rett nok forklarast på fonologisk
grunnlag, som t.d. i-omlydsvekslinga i nátt ~ nǽtr eller u-omlydsvekslinga i
barn ~ bǫrn. Men på grunn av språkutviklinga er dei fonologiske vilkåra ikkje
lenger til stades på det norrøne språksteget.
(17) Morfologisk i-omlyd. I mange ord er det ei systematisk veksling mellom
bakre og fremre rotvokalar, t.d. rót ~ rǿtr f., langr ~ lengr adj., súpa ~ sýpr st.vb.
Den historiske forklaringa på dette vokalskiftet er i-omlyd (§ 17.2), som i sein
urnordisk tid var å rekne som ein fonologisk regel. Men på grunn av synkopen på
slutten av urnordisk tid har den omlydsskapande i eller j falle i nesten alle orda. På

Ord og reglar 43
det norrøne språksteget er det ikkje lenger tale om ein fonologisk regel, men ein
morfologisk regel. Den morfologiske i-omlyden kjem då til uttrykk som eit systematisk
vokalskifte i ei rekkje ord:
u ~ y brutu ~ bryti av brjóta st.vb.
ú ~ ý mús ~ mýss av mús f.
krjúpa ~ *krjýpr av krjúpa st.vb.
o ~ ø koma ~ kømr av koma st.vb.
ó ~ ǿ bóndi ~ bǿndr av bóndi m.
brjóta ~ *brjǿtr av brjóta st.vb.
ǫ ~ ø þrǫngr ~ þrøngri av þrǫngr adj.
a ~ e fagr ~ fegri av fagr adj.
fjarðar ~ *fjerði av fjǫrðr m.
á ~ ǽ láta ~ lǽtr av láta st.vb.
au ~ ey auka ~ eykr av auka st.vb.
Enkelte av desse formene er markerte med stjerne, og utviklar seg vidare i samsvar
med fonologiske reglar:
jý → ý *krjýpr → krýpr av krjúpa st.vb. jf. (7)
jǿ → ý *brjǿtr → brýtr av brjóta st.vb. jf. (7)
je → i *fjerði → firði av fjǫrðr m. jf. (7)
Opphavleg gjekk a til æ ved i-omlyd, men då æ fall saman med e i yngre norrønt,
oppstod vekslinga mellom a og e, som. t.d. i fagr ~ fegri. Vekslinga ǫ ~ ø kjem av
at det ikkje er nokon låg, runda, fremre vokal i norrønt. Den nærmaste kandidaten
er den ikkje-høge, runda, fremre vokalen ø (jf. fig. 2:1 s. 16).
I-omlyd blir utnytta som morfologisk regel i ei rekkje samanhengar:
• Fleirtal av enkelte maskuline substantiv: fǿtr av fótr m.
• Fleirtal av enkelte feminine substantiv: bǿkr av bók f.
• Komparativ i enkelte adjektiv og adverb: lengri av langr adj.
• Superlativ i enkelte adjektiv og adverb: fǽstr av fár adj.
• Presens indikativ av sterke verb: lýkr av lúka st.vb.
• Preteritum konjunktiv av sterke verb: bryti (frå brutu) av brjóta st.vb.
• Preteritum konjunktiv av enkelte svake verb: dygði av duga sv.vb.
(18) Morfologisk u-omlyd. I mange ord er det ei systematisk veksling mellom
runda og urunda låg vokal, dvs. mellom a og ǫ. Historisk går dette tilbake på uomlyd,
og som vi ser av regel (1) ovanfor, er u-omlyd ein fonologisk regel i nor-

44 Kap. 3
rønt. Når u-omlyd også må førast opp som ein morfologisk regel, er det fordi den
omlydsskapande u har falle i så mange ord. På fonologisk grunnlag kan vi forklare
at det heiter mǫnnum, men vi kan ikkje forklare kvifor det heiter lǫnd.
a ~ ǫ vatn ~ vǫtn av vatn n. gamall ~ gǫmul av gamall adj.
I trykksterk stilling er overgangen a > ǫ, i trykklett stilling a > u; jf. regel (1).
Som morfologisk regel førekjem u-omlyd berre i den substantiviske og den sterke
adjektiviske bøyinga:
• Enkelte maskuline substantiv: vǫll (vsa. vallar) av vǫllr m.
• Enkelte feminine substantiv: sǫk (vsa. sakar) av sǫk f.
• Enkelte nøytrale substantiv: fjǫll av fjall n.
• Enkelte adjektiv: spǫk av spakr adj.
(19) J-innskot. Enkelte substantiv, adjektiv og verb får innskot av halvvokalen j
føre bøyingsendingar på a og u, elles ikkje. Felles for desse orda er at dei har
fremre rotvokal. Dessutan er dei anten kortstava, som t.d. flet n. ‘golv’, eller dei er
langstava med stammeutlyd på vokal, t.d. ey f. ‘øy’, eller velar konsonant, dvs. g og
k, t.d. drengr m. ‘mann’ eller bekkr m. ‘benk’. Det er j-innskot i ei rekkje ord:
• Enkelte maskuline substantiv: vili (nom. sg.) ~ vilja (gen. pl.)
• Enkelte feminine substantiv: ey (nom. sg.) ~ eyja (gen. pl.)
• Enkelte nøytrale substantiv: stef (nom. sg.) ~ stefja (gen. pl.)
• Enkelte adjektiv: miðr (nom. sg.) ~ miðja (gen. pl.)
• Enkelte verb på presenssteget: biðja (inf.) ~ biðr (pres.)
I substantivet stef n. fell innskotet slik ut:
sg. n. stef stef + –
g. stefs stef + s
d. stefi stef + i
a. stef stef + –
pl. n. stef stef + –
g. stefja stef + j + a innskot føre a
d. stefjum stef + j + um innskot føre u
a. stef stef + –

Ord og reglar 45
Ettersom j-innskotet er ein morfologisk regel, er det ikkje noko i sjølve ordet som
kan fortelje oss sikkert kva for ord som får j-innskot, og kva for ord som ikkje får
det; t.d. har stig n. ‘steg’ ikkje j-innskot, sjølv om det er kortstava og har fremre
rotvokal. I Norrøn ordbok er det formparentesen som fortel oss om eit ord har jinnskot.
Såleis er stef n. oppført med parentesen “(gen.pl. stefja)”, og den siterte
forma med j er uttrykk for at ordet får j-innskot.
(20) V-innskot. Enkelte substantiv, adjektiv og verb får innskot av halvvokalen v
føre a og i; elles ikkje. Desse orda har som regel runda rotvokal, ofte ǫ, t.d. sǫngr
m. ‘song’, smjǫr n. ‘smør’ og ǫl n. ‘øl’, men også ó med sideformer på ǽ, t.d. sjór m.
eller sǽr m. ‘sjø’, og y, t.d. lyng n. Det er v-innskot i mange ord:
• Enkelte maskuline substantiv: sǫngr (nom. sg.) ~ sǫngvar (nom. pl.)
• Enkelte feminine substantiv: vǫlva (nom. sg.) ~ vǫlu (gen. sg.)
• Enkelte nøytrale substantiv: hǫgg (nom. sg.) ~ hǫggvi (dat. sg.)
• Enkelte adjektiv: frǽr (nom. sg.) ~ frǽva (gen. pl.)
• Enkelte verb på presenssteget: søkkva (inf.) ~ søkkr (pres.)
Merk at v også blir skoten inn føre u når stamma i ordet endar på vokal. Derfor
heiter det t.d. frǽvu av frǽr adj. ‘grøderik’ (stamme fræ-) og sǽvum av sǽr m. ‘sjø’
(stamme sæ-). I desse formene blir v ståande intervokalisk (mellom to vokalar).
I substantivet hǫgg n. fell innskotet slik ut:
sg. n. hǫgg hǫgg + –
g. hǫggs hǫgg + s
d. hǫggvi hǫgg + v + i innskot føre i
a. hǫgg hǫgg + –
sg. n. hǫgg hǫgg + –
g. hǫggva hǫgg + v + a innskot føre a
d. hǫggum hǫgg + um
a. hǫgg hǫgg + –
Til liks med j-innskotet er v-innskotet ein morfologisk regel, så det er ikkje noko
i sjølve ordet som kan fortelje oss sikkert kva for ord som får v-innskot. I Norrøn
ordbok er det atter formparentesen som viser at eit ord har v-innskot. Såleis er
hǫgg n. oppført med parentesen “(dat. hǫggvi)”, og den siterte forma med v er uttrykk
for at ordet får v-innskot.

46 Kap. 3
Fonologiske reglar
(1) Fonologisk u-omlyd (“yngre u-omlyd”)
*sag + ur → sǫgur, *kall + að + u → kǫlluðu
(2) Progressiv konsonantassimilasjon
*frýs + r → frýss, *stól + r → stóll, *grǿn + r → grǿnn
(3) Regressiv konsonantassimilasjon
*blíð + t → blítt, (*fǿdd + t →) *fǿdt → fǿtt
(4) Konsonantforkorting
*send + di → sendi, *skipt + ti → skipti, *fagr + r → fagr
(5) Konsonantforlenging
*trú + rar → trúrrar, *blá + t → blátt
(6) Kontraksjon
*tré + i → tré, *á + ar → ár, *mó + um → móm
*hirði + i → hirði, *hersi + ar → hersar, *kvǽði + um → kvǽðum
(7) Bortfall av halvvokalen j
(*fjarði →) *fjerði → firði, (*krjúpr →) *krjýpr → krýpr
(8) Bortfall av halvvokalen v
*vurðu → urðu, *vyrði → yrði, *svǿri → sǿri, *þvó → þó
(9) Bortfall av konsonant
margt → mart, sýslti → sýsti, vatns → vats = vaz
(10) Trykkforskyving ved hiatus (vokalsamanstøyt)
*fé + ar → fjár, tré + um → trjóm eller trjám
(11) Utlydsherding av d og ng
*gald → galt, *sprang → *sprank (→ sprakk)
(12) Regressiv konsonantassimilasjon
(*band →) *bant → batt, (*geng →) *genk → gekk
(13) Morfo-fonologisk i-omlyd
*lukill → lykill, *vallir → vellir, *fjarði → *fjerði (→ firði)
(14) Bortfall av trykklett vokal i avleiingssuffiks
*gamal + ir → gamlir, *aptan + i → aptni, *heiðin + ar → heiðnar
(15) Bortfall av i i bestemt form av substantivet
sǫgu + ina → sǫguna, gestir + inir → gestirnir, vinum + inum → vinunum
(16) Segmentering av tt til tst
*skaut + t → skautst = skauzt, *veit + t → veitst = veizt
Morfologiske reglar
(17) Morfologisk i-omlyd
mús ~ mýss, koma ~ kømr, fagr ~ fegri, láta ~ lǽtr, auka ~ eykr
(18) Morfologisk u-omlyd (“eldre u-omlyd”)
vatn ~ vǫtn, fjall ~ fjǫll
(19) J-innskot
stef + j + a → stefja, stef + j + um → stefjum
(20) V-innskot
hǫgg + v + a → hǫggva, hǫgg + v + i → hǫggvi
Fig. 3:5 Oversyn over fonologiske og morfologiske reglar i norrønt