Ingen ba for dem

KHALED
KHALIFA
pax.no

Khaled Khalifa
Ingen ba for dem
oversatt fra arabisk av
oda myran winsnes, mno
pax forlag a/s, oslo 2021

originalens tittel: lam yusalli ‘alayhim ahad
copyright: © khaled khalifa, 2019. lam yusalli ‘alayhim ahad was first
published in arabic by naufal hachette antoine, beirut, lebanon.
published by arrangement with maydo kooy literary agency
and raya the agancy for arabic literature
norsk utgave: © pax forlag 2021
omslagsfoto: fr. gabriel bretoq
omslag: erlend askhov/fr. gabriel bretoq/fares badawi
trykk: scandbook ab, falun
printed in sweden
isbn 978-82-530-4243-5
innkjøpt av norsk kulturråd

første del
Flommen

Hosh Hanna og Aleppo, januar 1907
Det var helt stille i Hosh Hanna da stormen traff, og vannet
begynte å stige. På noen få timer var alle husene i den vesle
landsbyen borte, og innbyggerne druknet i fillene de sto og
gikk i. De eneste som overlevde, var Mariana Nassar og Shaha
Shaykh Mousa, kona til Zakaria al-Bayazidi. De klamret seg
fast til en grein fra et valnøttre som hadde kilt seg fast mellom
stakene på lysbøyene som skulle styre båtene ut dit elven var
dypest. Da vinden løyet neste morgen, kom det noen fiskere
og tok dem med til et hus i en landsby i nærheten.
Før Mariana Nassar besvimte, så hun liket av moren, faren
og de fire brødrene sine flyte forbi sammen med mange andre
hun kjente. Hun så også naboen og de seks barna hennes og
resten av de fattige konene i nabolaget. Hun så liket av forloveden
til Yvonne, som var inne i Aleppo for å ta mål til brudekjolen,
og som ikke brydde seg det grann om ryktene som verserte om
at han hadde tatt jomfrudommen hennes inne i mølla til faren.
Presten i landsbykirken hadde et smil om munnen slik han alltid
hadde, og ved siden av ham fløt sønnen til Hanna, som ikke
engang hadde fylt fire, sammen med moren sin, Josefine
al-Liham. Hun holdt ham tett inntil seg. Likene duppet opp og
ned i takt med bølgene, det så ut som de danset der de fløt forbi.
Mariana kjente nesten alle som hadde druknet. Det var
elevene hennes, naboer, venner av familien som bodde i nabo-
9

landsbyene, og alle venninnene hennes. Likene fløt forbi rett
foran henne. Et helt liv var nå gravlagt i elven. Hun var ikke
sikker på om hun selv var i live heller. Resignert lukket hun
øynene og ba til Jesus mens hun tviholdt om valnøttgreinen.
Så fikk hun se at Shaha lå og klamret seg til liket av gutten sin.
Hun knuget ham inntil brystet, men etter mye om og men
greide fiskerne å lirke ham ut av armene hennes.
Mariana så gryter og kjeler, tepper, sengetøy og knuste vannmugger
ligge strødd blant takfliser, speil, brudekister og alt
mulig annet hun ikke greide å se hva var, komme flytende forbi.
Synet av Shaha som klamret seg til sønnen mens han dunket
inn i henne i den voldsomme strømmen, hadde brent seg fast.
Det samme hadde smilet til presten. I den siste prekenen han
holdt, hadde han forsvart Yvonne og forloveden hennes, de
evige elskerne, som bøndene i Hosh Hanna kalte dem.
Zakaria al-Bayazidi og kameraten hans, Hanna Gregoris, kom
dit samme ettermiddag etter at de hadde fått høre om katastrofen.
De ble skrekkslagne da den raserte landsbyen kom til syne i det
fjerne. Zakaria kunne ikke skjønne hvordan Shaha, som var
bevisstløs, fortsatt pustet. Liket av sønnen deres lå fremdeles
sammenkrøket i fanget hennes, tett inntil henne. Hanna var
fullstendig lamslått. Et øyeblikk trodde han nesten at han hadde
blitt stum. En av fiskerne fulgte ham gjennom en smal gate full
av skrot og rester etter hus bort til liket av kona hans, Josefine.
Hun virket blekere nå enn hun egentlig var. Munnen var lukket,
slik den er på døde folk. Ved siden av henne lå sønnen, stiv som
en stokk, og magen var oppblåst som et skinn.
Med tunge ben trasket Hanna nedover mot elven igjen. Han
kunne veien godt. Han skrittet over døde kyr, sauer og lik. Han
gikk opp den lange trappen til rommet sitt. Fra det store vinduet
så han utover landsbyen, som var blitt en eneste pøl av gjørme.
Bare restene var igjen. Ingenting blokkerte utsikten mot
horisonten. Elven, som han kjente inn og ut, rant slik den alltid
10

hadde gjort, stille og rolig, som om den ikke hadde gjort noen
ting. Sollyset glitret som gullmynter over vannflaten.
Han ble stående og tenke på at nå var han helt alene og uten
familie. Begjæret hadde reddet livet hans og kameraten Zakaria.
Hadde de ikke møtt vennene sine på lystslottet den kvelden,
hadde de også vært lik med oppblåste mager og den umiskjennelige
råtne stanken han ikke helt greide å beskrive. Han husket
svaret Mariana ga da han hadde spurt etter Josefine. Hun fortalte
at Josefine hadde vært livredd da sjelen hennes steg opp
til himmelen. Hun hadde strakt den ene hånden i været og
knyttet neven over seg. Med den andre hånden tviholdt hun
på sønnen. Hun dukket under og kom opp til overflaten flere
ganger før hun til slutt druknet, og kroppen hennes ble et lik.
Hun smilte mildt, akkurat slik hun hadde gjort den dagen hun
kom til Hosh Hanna for første gang. Alle bøndene sto og så på
da hun steg ut av vognen. Da Hanna fortsatte å mase om deres
siste øyeblikk, sa Mariana bare at når folk drukner, viskes
ansikts trekkene ut og forsvinner. De ser ikke ut som andre slags
omkomne.
Hanna følte det som om han hang inne i en mørk tunnel.
Han hørte lyden av knokler som knakte under føttene. Zakaria
maktet ikke å se kameraten sin så redd og bestemte seg for å
handle raskt. Han fikk hjelp fra innbyggerne i de andre landsbyene
i nærheten til å anlegge en ny gravlund. Etter hvert som
likene ble skylt opp langs bredden, gravla de dem, én etter én.
Selv om ansiktene var helt fordreide, visste han hvem de var, alle
sammen. Han kjente dem på arr og øyefarge, og han begravde
en skjør liten del av sitt eget liv sammen med hver og en av dem.
Gravlunden var et smertefullt skue for Zakaria og Hanna
der de sto og så ut av vinduet. De kristnes graver lå møysommelig
dandert på én rekke og muslimene på en annen. En tredje
rad var forbeholdt lik som strømmen hadde revet med seg fra
landsbyer lenger oppe langs elven. Tre dager i strekk hadde
11

øndene gravd graver, slik Zakaria hadde bedt dem om. Han
hadde ikke tenkt på annet enn å få de omkomne i jorden og
maste stadig om at likene snart kom til å forårsake både pest
og annen sykdom hvis de ikke ble lagt i jorda. Selv gravla han
mer enn femti lik. Følelsen av å håndtere de kalde kroppene
og kjenne på stanken kom til å følge ham livet ut. Han hadde
aldri trodd at likstanken skulle sette seg i klærne på denne
måten, og det var akkurat så tungt arbeid som han hadde sett
for seg da han prøvde å få bøndene til å gjøre det. Han sendte
bud på en sjeik og en prest så de kunne forrette selve begravelsene.
Sjeiken og presten kom, men begge nektet å be for de ukjente
eller de med ugjenkjennelige ansiktstrekk. Sjeiken sa det ikke
var lov innen islam å gravlegge noen på muslimsk vis og be for
dem hvis de kunne vise seg å være kristne. Presten sa seg enig
og understreket at det var særs viktig å finne ut hvilken tro hvert
enkelt lik ville ha seg bekjent. Men Zakaria fortsatte bare å
begrave dem og brydde seg slett ikke om at ingen ba for dem.
Han mente de omkomne nå uansett hadde mistet sin religiøse
tilhørighet og var blitt til den slags vesener som glatt ga blaffen
i himmelske anliggender.
Ti dager senere fikk Zakaria gravlagt de siste likene. Han
satt på trappen utenfor det lille rommet og hørte at Hanna
hulket og bar seg. Han følte seg sliten, utmattet. Han begynte
å tenke på hvordan livet nå skulle arte seg, på hvordan hans
egen og Hannas fremtid kom til å fortone seg. Han ble ikke
lettere til sinns av å se de seksti hestene sine som han nå hadde
mistet stamtavlen på fordi papirene hadde forsvunnet i flommen.
De hadde riktignok kommet tilbake og stimlet sammen
der stallen hadde stått, men det sto bare splinter etter treverket
og et og annet vanntrau i stein igjen.
Zakaria spente to av hestene for en kjerre og satte av gårde
mot Aleppo med Mariana Nassar og kona Shaha, men ikke før
han hadde fått Hanna til å love å komme etter i løpet av noen
12

dager. Han så seg ikke tilbake da kjerra kjørte av sted fra det
som hadde vært landsbyen Hosh Hanna. Han ville glemme
dette stedet, som nå bare var en eneste stor gravlund. Bak kjerra
fulgte resten av hestene med bøyde hoder, sørgmodige tok de
avskjed med elvebredden og stallen som var borte.
Zakaria kunne ikke begripe at han hadde mistet sitt eneste
barn. Hele veien satt han mutt og taus og svarte ikke da Shaha
sa at hver minste lyd gjorde vondt nå. Før flommen pleide hun
å be ham trekke for gardinene når morgenlyset kom smygende
inn gjennom soveromsvinduet, for lyset, det var slik hun
fo rklarte det, gjorde så vondt mot den nakne kroppen hennes
der hun lå ved siden av ham. Før flommen hadde de levd med
en slags overbevisning om at alt kom til å ordne seg på en eller
annen måte. Barna de skulle få, kom sikkert til å arve lidenskapen
for hester og en tendens til å få vondt av ellers umerkelige
ting som lys, luft og lyd. Men nå, etter flommen, trådte de inn
i huset til Zakarias familie i den mest moderne bydelen av
Aleppo som to foreldreløse barn. De greide ikke å forklare hva
som hadde skjedd, verken for faren hans, Ahmad al-Bayazidi,
eller søsteren Suad, som visste at flommen ikke bare hadde tatt
sønnen deres, men også rasert det siste som måtte være igjen
av kjærlighet og lidenskap i forholdet dem imellom.
«Vi får bare venne oss til at de ter seg som spøkelser, usynlige
skikkelser», forklarte Suad for faren.
Ahmad skjønte ikke et ord av det datteren prøvde å fortelle
ham. Han prøvde å få henne til å overbevise broren om at det
ikke var snakk om annet enn at de skulle holde minnesamvær
så de fikk tatt imot kondolanser fra folk. Og de måtte tilbake
til Hosh Hanna for å hente Hanna. Hvis han skulle sitte igjen
der alene med de døde, kom han til å visne hen som en blomst
som til slutt gir slipp på alle kronbladene sine.
Zakaria overlot alt stellet av hestene til stallgutten Yaaqoub,
som hadde vært ansvarlig for den andre stallen hans i landsbyen
13

Anabia. Det var ingen vits i å forhøre seg om det kunne la seg
gjøre å berge papirene på hestene. Han ville ikke høre på Yaaqoub,
som maste om at hestene ikke var verdt et rødt øre uten papirer
som kunne dokumentere hva slags stamtavle de hadde. Da
Zakaria kom tilbake til familiens hus den kvelden, lå Shaha og
sov. Han satte seg på sofaen ved siden av sengen og gransket
henne. Hun hadde forandret seg. Det skulle ikke gå an at møtet
med døden kunne forandre et menneske så fullstendig, og det
bare i løpet av noen timer. De lattermilde øynene hennes hadde
sunket inn og blitt til to dype hull. Brystkassen steg og sank i
takt med den tunge pusten. Hun knep sammen leppene, som
om hun var redd for at elvevannet skulle flomme inn. De store
mørke brystvortene hadde krympet, og den vårlige dalen mellom
brystene var blitt et bunnløst dyp. Han satt og så på henne. Han
hadde aldri sett på henne mens hun sov før.
Hun hadde sluttet å kjefte og smelle når han og Hanna la
ut på svir på jakt etter forlystelser, damer og kortspill. Hun lo
ikke lenger kokett når han forklarte at skikkelige avlshester helst
ville være omgitt av nettopp damer, kortspill og moro.
«Du finner ikke ordentlige fullblodshester blant sveklinger,
gjerrigknarker og pengeutlånere», påsto han.
Hun pleide å være med på leken og spørre hva slags damer
hestene likte å flørte med. Hva utlånerne hadde med saken å
gjøre, skjønte hun lite av tidlig i ekteskapet, men forlystelser
hadde Zakaria ingen problemer med å forklare for henne. Men
nå var hun fanget i dødens vold.
Første gang Zakaria fikk øye på henne hjemme hos broren
hennes, Arif, ble han umiddelbart bergtatt av den slanke figuren
og de store øynene. Zakaria falt pladask for henne, og de delte
noen langtrukne blikk. Han visket til en brisen Hanna at han
ville fri samme kveld. Arif måtte le da Hanna, i fullt alvor, kom
og spurte ham om Shahas hånd på vegne av Zakaria. Arif tok
søsteren til side.
14

«Vil du gifte deg med denne slubberten Zakaria?»
«Ja», svarte hun med et skjelmsk smil.
«Du vet at fyren ikke eier skam? Han kommer ikke til å ha
det grann respekt for ekteskapet», fortsatte broren. «Han kommer
til å gå bak ryggen på deg med den første og beste kvinnen
han får øye på langs Afrin-gaten».
Hun gjentok bare svaret hun allerede hadde gitt.
«Ja, jeg vil gifte meg med ham.»
Arif visste ikke helt hva det var meningen at han skulle foreta
seg i en slik situasjon. Han gikk bort til skapet, hentet frem
geværet og fyrte av noen skudd i luften. Så sendte han noen for
å hente mulla Mannan så han kunne utferdige ekteskapskontrakten.
Det var ingen som mukket på detaljene.
Hanna bestemte seg plutselig for at en så høytidelig begivenhet
nærmest krevde at han stavret seg opp på et bord midt i
lokalet, snydens full som han var, og kastet noen gullmynter
han hadde i beltet som en bryllupsgave til Shaha. Alt var fest
og moro, helt strålende, det var slik Shaha beskrev det. Arif
brydde seg ikke om innvendingene fra familien. De hadde sett
for seg en kurdisk brudgom til datteren av Shaykh Mousa. Men
Arif sparte ikke på noe og arrangerte en storslått bryllupsfeiring
for søsteren. Han danset og smisket seg innpå Ahmad al-
Bayazidi og ikke minst Suad, som han beskrev som nokså overlegen
når ingen andre var i nærheten. Suad var ikke
overbegeistret for brorens hastige ekteskap. Hun var heller ikke
særlig begeistret for at han giftet seg med ei jente fra landet,
om hun aldri så mye var datter av en agha. Men når brude paret
åpenbart var så lykkelige, lot hun foreløpig være å gi uttrykk
for sin misnøye. Innerst inne visste hun godt at giftermålet var
begynnelsen på det som skulle bli en evig kløft mellom Zakaria
og familien hans. Han kom aldri til å bry seg om hva de andre
slektningene sa om ham, den oppgaven overlot han til faren,
som på sin side var nokså fornøyd. Shaha var fra en stor og
15

viktig familie, og da Zakaria giftet seg med henne, kunne
Ahmad al-Bayazidi omsider gi slipp på den gnagende frykten
for at sønnen ikke kom til å se noen annen utvei enn å gifte seg
med en av horene som vanket på lystslottet. Det gikk mange
rykter og en og annen skrøne om hvor aldeles skamløse de
kunne være.
Etter bryllupsfesten, som varte tre dager til ende, forlot
Zakaria og Shaha hennes hjem i Sharran. Med på lasset hadde
de alle gavene de hadde fått, blant annet seks store vogner, vevde
matter i fin ull, broderte pledd og puter, kurdiske tepper som
var vevd spesielt til Shahas bryllup, samt svære koppergryter og
krukker med geitost, olivenolje, tørket kjøtt og andre ting
Zakaria aldri hadde sett maken til, som for eksempel ankelringene
til Shaha og et stort smykke i rent gull. Brudeparet satt
i sin egen vogn trukket av seks svarte fullblodshester, som Arif
hadde gitt kameraten og svogeren sin.
På vei til Hosh Hanna innrømte Shaha at hun hadde vært
forelsket i Zakaria helt siden første gang hun så ham tre år
tidligere. Hun hadde vært på utkikk etter en sånn som ham
blant alle gjestene broren hadde på besøk. Hun fortalte alle
slags historier om ham, som da hun hadde lagt en kald klut på
pannen hans da han hadde feber en kveld for to år siden da
agha Arif hadde bedt inn en skokk med venner til lystig lag for
å feire at olivenhøsten var over. Arif hadde faktisk hatt flere ting
å feire det året, ikke minst at han hadde fått tilbakeført farens
boksamling til sin rettmessige eier og at han dermed omsider
kunne forsones med onkelen sin. Onkelen hadde fiket til Arif
med en sko, og det i påsyn av den etiopiske tjeneren hans,
Mabrouk, og han hadde kalt ham en idiot da han fikk nyss om
at Arif hadde solgt hele biblioteket til en eller annen omstreifende
engelskmann som vanket i området mellom Kilis og Symeonkirken
sammen med en oversetter. Han hadde fattet stor interesse
i amfiteatret i Cyrrhus og ruinene etter templene og kirkene
16

i Barad og landsbyene rundt Symeonfjellet. Etter en del om og
men fikk Arif tilbake biblioteket. Han reiste til Aleppo der
engelskmannen disponerte et av husene til det britiske konsulatet.
Med hjelp fra noen beduinsjeiker og kurdiske agha er
inngikk de en avtale, og Arif betalte engelskmannen mer enn
det han opprinnelig hadde måttet ut med for bøkene, som
allerede var pakket i esker og skulle sendes til London. De eneste
bøkene som manglet, var tre gamle kurdiske manuskripter. Det
viktigste av dem var en kopi av Mem og Zin. Det var sufidikteren
Ahmad Khanis egen læresvenn, Abdul Latif Bihzad, som hadde
skrevet av verket.
Da biblioteket fant veien hjem, ble det også behørig feiret.
De fremmøtte sang Ahmad Khani og Malaye Jaziris sanger i
tre dager i strekk. Onkelen og mulla Mannan gikk nøye gjennom
alle bøkene, og tjeneren Mabrouk satte hvert bind tilbake
på plass der de alltid hadde stått. De var skuffet over at tre
sjeldne manuskripter var borte, men var sjeleglade for at samlingen
endelig var tilbake der den hørte hjemme i huset på
bakketoppen. Huset lå litt for seg selv og besto av to store rom.
De hadde utsikt mot Arifs olivenlunder, og det ble kalt bestefarhuset.
Zakaria drakk seg sørpe full på arak under festen, og mot
slutten av kvelden greide han nesten ikke å stå på beina. Han
hadde skikkelig mageknip, svettet voldsomt og skalv over hele
kroppen. Arif ringte etter legen i Izaz, som ikke brukte lang tid
på å stille en diagnose. Han forklarte at pasienten hadde helt i
seg arak som et tørst esel, og at det var derfor han nå hadde
feber. Zakaria måtte hvile, få kald klut på pannen og drikke
urteavkok. Arif ordnet i stand det største rommet i bestefar huset
til Zakaria og satte Shaha til å ordne med klutene. Hun frydet
seg over oppgaven og satte seg så tett inntil Zakaria at pusten
deres smeltet sammen. Hun øynet muligheten da tjeneren
Mabrouk gikk ut etter mer ved til peisen. Hun gransket Zakaria,
17

snuste på ham, tok hånden hans og trykket den i sin og strøk
ham over pannen. Da han åpnet øynene, så hun ut som en
engel der hun sto bøyd over ham. Mabrouk kom inn igjen og
la ny ved på peisen. Shaha reiste seg forfjamset opp. Hun stoppet
opp i døren, kikket bort på Zakaria og smilte.
Shaha fortalte historier hele veien til huset i Hosh Hanna
hvor de skulle bo, og hun var både oppfinnsom og sjarmerende.
Da det var en halvtimes tid igjen, snudde hun seg mot ham og
sa at han luktet så godt, det var derfor hun likte ham. Han bet
henne forsiktig i brystvorten.
«Hva mer enn lukten liker du?» spurte han med et slibrig
smil som ikke var til å ta feil av.
Hun lo og strakk seg etter lemmet hans.
«Vet du ikke at vond lukt kan gjøre skade på hjertet mitt?»
Det var første gang hun fortalte om alle de umerkelige
tingene hun kunne ta skade av.
Ett år inn i ekteskapet var de grenseløst lykkelige. De satt
og fortalte hverandre historier og dagdrømte sammen. Zakaria
forgudet henne, hun var så fantasifull og snill, og kom alltid
på noe morsomt å si. Hun lyttet henrykt til alle historiene han
opprømt fortalte om hester og kvinner og reisene han hadde
vært på med Hanna og broren hennes, agha Arif, og alle vennene
deres og de livlige festene de holdt inne på lystslottet. Arif var
livsglad og sprudlende og tapte alltid med vilje når de spilte
om penger.
«Gamblere er født til å tape», pleide han å si. «Den som
vinner penger, er en feiging og burde skamme seg!» fortsatte
han og skoggerlo.
I årene før flommen levde Zakaria og Shaha et lykkelig liv.
Når han var ute på reise med Hanna, savnet han henne. Hun
hadde nærmest forhekset ham. Han dro fortsatt til lystslottet,
og hun maste ikke om at han skulle holde seg hjemme, men
nå som de var gift, loffet han ikke omkring like mye som før.
18

I Ingen ba for dem forteller Khaled Khalifa Aleppos rike historie
fra osmansk storby på 1880-tallet til de første årene etter Syrias
uavhengighet på 1950-tallet.
Kompisene Zakaria og Hanna mister sine nærmeste i storflommen
i 1907. Selv kommer de fra det med livet i behold fordi
de ikke var hjemme, men nøt livet med vin og vakre kvinner
i lystslottet sitt. Mens vi følger deres forsøk på å få livet til å
gå videre, ser vi også bakover til massakren 20 år tidligere, da
osmanske offiserer gjorde Hanna foreldreløs, og fremover til
den tilbaketrukne munketilværelsen han skal leve resten av
livet, mens Zakaria gir seg i kast med hesteavl og eiendomsspekulasjon.
Flom, jordskjelv, hungersnød og politisk uro
balanseres mot heftige kjærlighetsaffærer, ofte på tvers av
religiøs bakgrunn og med håpløse konsekvenser.
Det rike mangfoldet i Aleppo, med kristne, jøder, armenere,
sunnier og forskjellige sjia-grupperinger, spiller en viktig rolle,
men etter hvert som vi nærmer oss etterkrigstiden, skjønner
vi at dette mangfoldet er i ferd med å forsvinne. Khalifa bruker
en finmasket vev av skjebner til å mane frem de store omveltningene
i et samfunn og en by som i det osmanske riket bare
var overgått av Istanbul og Kairo. Metropolen blir vår portal til
å forstå hvor dype røtter som ble rykket opp da Aleppo ble lagt
i grus i 2016.
ISBN 978-82-530-4243-5
ISBN 978-82-530-4243-5
9 788253 042435