Kvinnelige forbilder. Portretter fra den unge kirken

efremforlag

Dagfinn Stærk portretterer en rekke betydningsfulle kvinner i sin nye bok. Kvinner som satte preg på den unge kirken. Forfatteren trekker linjer opp til vår egen samtid; kirken trenger slike forbilder nettopp i dag!

Kvinnelige forbilder


Dagfinn Stærk

Kvinnelige forbilder

portretter fra den unge kirken

Efrem forlag 2021


© Efrem forlag 2021

www.efremforlag.no

Omslagsbilder: Pixabay / Wikimedia Commons

Omslag og sats: Lerø design

Trykkeri: Scandbook

Skrift: Reqiuem 11/14

Papir: 80 gr 1,5 Munken Premium Cream

ISBN 978-82-92922-77-4

Boka er trykt på miljøvennlig papir


Tilegnet

min mor Reidun og mormor Sara,

min svigermor Gunhild og hennes mor Randi,

min kone Randi,

mine døtre Gunhild og Elisabeth

– alle sammen kvinner som var og er gode kristne forbilder.


Innhold

innledning

Forbilder og kvinners roller 9

1

Fra kvinne til kvinne 19

2

Romas kvinnelige overklasse 35

3

Den fattige rike 61

4

Ørkenens mødre 83

5

Kvinnelige martyrer 97

6

På reisefot 117

7

Moren som aldri ga opp 131

8

Ikke helt sant, men oppbyggelig 143

9

I en tid som vår 159

Litteraturliste 173

Navne- og stikkordregister 177


Kvinnelige forbilder

Innledning

Forbilder og kvinners roller

Skal du virkelig skrive bok om kvinnelige forbilder i oldkirken? Men finner du nok

stoff til at det kan bli en hel bok ut av det?

s l i k kom m e n t e r t e n o e n kvinner mitt bokprosjekt da jeg fortalte

dem hva jeg holdt på å skrive om. Jeg forstår godt spørsmålet

og deres tvil. Riktignok hører vi om noen viktige kvinner i Det nye

testamentet. Jomfru Maria, Jesu mor. Maria Magdalena som møtte

Jesus utenfor graven. Priskilla som sammen med sin mann Akvilas

underviste Barnabas og andre. Purpurhandlersken Lydia som tok

imot Paulus og hans følge i Filippi. Så hører vi om Føbe og noen

andre kvinner som nevnes ved navn i Det nye testamentet.

Det kan virke som om de få – og gode – kvinnehistoriene vi leser

om i Det nye testamentet, ikke følges opp senere. Kirkefedrene kaller

vi gjerne de som betydde mest i kirkens første århundrer. Men fantes

det ikke noen «mødre» også i kirkenden tiden? Jo visst, de

fantes absolutt, og det er dem jeg ønsker å skrive om. Utvilsomt var

det flest menn som påvirket den nye kristne kirken, men det betyr

ikke at kvinnene var fraværende. Når vi i kirkehistorien snakker om

«kirkefedrene», er det egentlig ment som et samlebegrep om både

ledende menn og kvinner fra den perioden da kirken ennå var ung.

Samtidig er det rett å si at kvinnene ikke alltid har fått den

9


Kvinnelige forbilder

nødvendige plass og oppmerksomhet i historien om kirkens første

århundrer. I sin bok om tidlige, kristne kvinner, med særlig vekt

på de som levde en slags klostertilværelse i ørkenområder, skriver

Laura Swan:

Kvinners historie har ofte blitt satt i skyggen: til stede, men ikke sett.

Mange av våre kirke-fedre ble fremtredende nettopp på grunn av kvinner.

Mange av disse fedrene ble opplært og støttet av sterke kvinner,

og noen har også fått æren for å grunnlegge bevegelser som faktisk

ble begynt av kvinnene i deres liv. 1

Når jeg de senere årene har fordypet meg i kirkens første århundrer,

har jeg blitt overrasket over hvor mange historier jeg har funnet om

kvinner som spilte en stor rolle i denne tiden. Disse kvinnene var

verken biskop eller prest, men flere av dem hadde like fullt en stor

påvirkning på kirkens liv og utvikling. Historiene om dem ble gjenfortalt

fra generasjon til generasjon. En del av disse historiene ble

dessuten skrevet ned.

Livene til disse kirkens mødre er absolutt ikke ukjent stoff. Det

vil si at de er ikke ukjent for fagfolk, og de gir seg til kjenne for slike

hobbyhistorikere som meg. Dessuten regnes mange av dem som

helgener blant de ortodokse og i Den katolske kirke og har fått sine

(i nokså stor grad glemte) minnedager. Likevel, for kirkegjengere

flest – inkludert også katolikker og ortodokse – er det på høy tid at

disse kvinnenes historier nå blir bedre kjent.

I denne boken ønsker jeg å få disse kvinnene fram i lyset. Deres

historier fortjener å bli husket og fortalt videre. Mange av dem har

med årene kommet til å bety mye for meg selv. Slik de var forbilder

i kirken i tidligere tider, har de også blitt mine egne forbilder. Helter.

Personer jeg beundrer og ser opp til. Forbilder jeg selv strekker

meg mot.

Når en blir usikker på om det er så mye stoff å hente om disse

1 Laura Swan. The Forgotten Desert Mothers – saying, lives, and stories of early Christian

women. Mahwah, New Jersey: Paulist Press, 2001, s. 3.

10


Forbilder og kvinners roller

kvinnene, skyldes det nok også hvilket bilde vi er blitt gitt av datidens

kvinner. For den gang var det vel en mannsdominert tid? Et

patriarkalsk samfunn? En tid da kvinnene hadde lite å si? Jo, det er

nok mye rett i det. Men kvinnenes stilling varierte en del etter hvilke

deler av Romerriket vi snakker om, hvilke tidsperioder vi tenker på,

hvilke områder av livet vi er opptatt av, og det varierer etter hvilke

samfunnsgrupper det er snakk om.

I Romerriket, som vi holder oss innenfor grensene til, var det

forskjell på kvinners stilling i år 70 og år 270. Det var forskjell på

storbyen Roma og den greske landsbygda. Rike kvinners frihet var

annerledes enn de fattiges. Og ikke minst var det forskjell på ugifte

kvinner og på enker. Så hvordan datidens kvinner hadde det, er ikke

sagt med noen få setninger.

Selv om jeg av og til gir noen generelle kommentarer om kvinners

kår i datidens samfunn, er jeg ikke så opptatt av å sette merkelapper

den tiden og kvinnene som levde da. Jeg redd for at jeg, og du

som leser, da vil stå i fare for å miste blikket for hvordan deres liv

faktisk var.

Først og fremst er jeg opptatt av kvinnene selv. Beskrive deres

egen historie. Løfte dem fram. La de stå der som de selvstendige personene

de var. Vise dem som forbilder for kirken den gang, og slik de

har blitt forbilder for meg. Og jeg håper de blir det også for deg.

Vi vil møte ulike kvinner under ulike livsvilkår, fra ulike steder og

tidsepoker. Til sammen utgjør de en fantastisk gruppe kvinner som

fremdeles bør inspirere og være et forbilde for dagens kirke. For her

møter vi:

- Rike kvinner som ga bort alt de eide til de fattige.

- Lærde kvinner som deltok i datidens teologiske debatter.

- Fromme kvinner som innviet seg til bibellesning og bønn.

- Kloke kvinner som veiledet høy og lav av begge kjønn.

- Forstandige kvinner som ble kjent for sine visdomsord.

- Fattige kvinner som kirken aldri glemmer.

- Radikale kvinner som ofret livet for sin tro.

11


Kvinnelige forbilder

Men mange av disse kvinnene er ikke bare forbilder. De utfordrer

også. Til dels sjokkerer. Og jeg skal innrømme at jeg ikke alltid helt

forstår alt de gjør. Flere levde etter en radikal kristendom som kan

virke ekstrem for oss i dag. Men jeg beundrer dem for at de var opptatt

av å ta Jesus på alvor. Leve etter hans ord bokstavelig. Så var da

også tiden de levde i, annerledes. En tid som i større grad krevde offer

og lydighet enn det vi har vent oss til, en tid da kristen tro og liv

kunne sette en i livsfare. Så selv om jeg mange ganger setter kraftige

utropstegn for meg selv i margen, blir det også noen spørsmålstegn.

Men hadde de kunnet se fram til vår tid – og mitt liv – ville nok disse

kvinnene også satt et og annet spørsmålstegn ved oss og våre liv.

Den som vil plukke roser, risikerer å stikke seg på tornene. For

nettopp slik er det når vi leser om kirkens mødre og fedre. Vi finner

enkeltutsagn vi trykker til vårt hjerte, men også synspunkter vi

tar avstand fra. Det er da heller ikke alt som disse kvinnene – og

mennene – har sagt og gjort, som kirken fullt ut fulgte. Kvinnene

ble forbilder for mange. Ikke for å bli kopiert i ett og alt, men for å

inspirere. Slik bør det også være med oss som moderne lesere.

Kvinnene vi møter her i denne boken, var selvsagt barn av sin tid.

Men om de var det, er ikke vi det mindre. Vi kan ganske lett se en

del av deres feil, men vi er samtidig forblindet på mange av våre egne

feil. Vi føler kanskje trang til å rope noen formanende ord til dem,

og også noen oppmuntringer. Men det er for sent. Nå er det imidlertid

de som roper sine formaninger – og oppmuntringer – til oss.

Er så vi i stand til å lytte til dem? Uansett trenger dagens kirke disse

forbildene, både de som lokker oss til etterfølgelse og tro, og de som

utfordrer oss i vårt komfortable kristenliv.

Kvinnelige forbilder… Ja, vi skal heller ikke glemme disse, alle vi

kjenner fra våre nære omgivelser. En mor og bestemor, en tante eller

nabo. Kvinner som villig tok på seg store oppgaver, og kvinner som

levde et mer stille liv. Handlekraftige kvinner, offentlige kvinner,

hjemmets kvinner, bønnekvinner. Mange slags typer kan nevnes. Men

felles for dem alle er at de ble forbilder for de som kjente dem, og kan-

12


Forbilder og kvinners roller

skje har historien om dem gått videre fra generasjon til generasjon.

For min egen del er det en spesiell hendelse som har brent seg

fast i hukommelsen. På slutten av 1970-tallet var det en storsamling

i Frikirken, med mange predikanter samlet. Et av temaene hadde

kvinner som hovedfokus. Da sto en eldre predikant nordfra fram og

sa at utenom hans egen kone var det særlig to kvinner han virkelig

hadde sett opp til og beundret. Kvinnene var forskjellige. Den ene

var en myndig dame som ofte tok ordet og sa sin mening rett ut. Den

andre var en mer stillfaren, hjemmets kvinne. Under krigen hadde

hun lidd mye, med mann og eldste sønn i tysk fangenskap, mens en

yngre sønn uten varsel hadde rømt til Sverige. Predikanten hadde

bodd i begge kvinnenes hjem – og han beundret dem begge to.

Når dette ble en så spesiell opplevelse for meg, skyldes det at den

ene kvinnen var min kones mormor, og den andre var min egen mormor!

Begge var døde, og jeg har ikke møtt noen av dem. Men minnene

om dem levde videre som den gamle predikantens forbilder.

Vi skal heller ikke lete lenge i kirkehistorien før vi møter kvinner

som lyser mot oss som eksempler og forbilder for svært mange.

- Mor Teresa av Calcutta, som fikk fredsprisen for sitt arbeid

for fattige og døende i India.

- Marie Monsen og Annie Skau Berntsen, legendariske

misjonærer i Kina og Hong Kong.

- Sigrid Undset, uredd debattant og en av Norges fremste forfattere.

- Katinka Guldberg, første norske diakonisse og Diakonissehusets

grunnlegger.

- Catherine Booth, grunnlegger av Frelsesarmeen sammen med

sin mann.

- Teresa av Avila, fornyer av Karmelittordenen og åndelig veileder

om bønn.

- Birgitta av Vadstena, grunnlegger av Birgitta-ordenen.

- Hildegard av Bingen, forfatter og åndelig veileder.

13


Kvinnelige forbilder

Slik kan våre øyne vandre videre bakover i kirkehistorien. I denne

boken skal vi hovedsakelig holde oss til perioden fra det første til det

femte århundre. All historie, også kirkehistorien, stanser som regel

mest opp ved de store og kjente. Slik er det også med kvinnene.

Naturlig nok, for det er tross alt dem vi vet mest om og har mulighet

for å skrive om. Navngjeten er et treffende ord, med norrøne

røtter. Men historien, og igjen også kirkehistorien, kjenner tross

alt bare de færreste ved navn. De fleste tilhører mengden/allmuen,

det vi gjerne kaller «den jevne mann og kvinne».

Samtidig skal det sies at vi kjenner navnet til langt flere kvinner

fra oldkirken enn de som er nevnt i denne boken. Så jeg har foretatt

et utvalg og lagt størst vekt på dem vi kjenner mest til historisk.

Mange kvinner fra denne tiden har vi bare begrensede opplysninger

om, og grensen mellom faktisk historie og senere legender kan være

flytende.

Kirkens sterke vekst i århundrene etter Jesus skyldtes ikke først

og fremst de store og kjente personlighetene, enten de var kvinner

eller menn. Nei, kirken vokste først og fremst ved hjelp av de utallige

«vanlige» kvinner og menn. Så selv om denne boken først og

fremst handler om kvinner vi har en del kunnskap om, føles det naturlig

å begynne med kvinner vi ikke kjenner navnet på.

I 1 Kor 9,5 skriver Paulus om retten til å ha med seg «en troende

søster som ektefelle» på sine reiser for evangeliet, på linje med de

andre apostlene. Til dette knytter Klemens av Alexandria i ca. år

200 noen kommentarer:

For å kunne vie seg til forkynnelsen uten å bli distrahert, slik det sømmer

seg deres tjeneste, tok disse apostlene sine koner med seg, ikke

som gifte kvinner, men som søstre, for å være deres medarbeidere til

kvinner i hjemmene. Gjennom disse kvinnene nådde Herrens forkynnelse

også inn i kvinnenes områder, uten å vekke anstøt. 2

2 Klemens av Alexandria. «Stromata», 3:6.53. The School of Alexandria, Book One,

Before Origen, v/ Fr. Tadros Y. Malaty. Pope Shenouda III _Coptic Theologi-

14


Forbilder og kvinners roller

Hva het så disse apostelkonene? Det vet vi ikke. Men om vi ikke

kjenner til deres navn, gjorde de like fullt en viktig oppgave med å

spre evangeliet. Klemens skriver at apostlenes koner først og fremst

vitnet for andre kvinner, og nok også for deres barn. Det samme

var tilfelle med den videre opplæringen. I Hyrden av Hermas, ca. år

140, hører vi om en navngitt kvinne, men ukjent for oss. I et syn får

Hermas en liten bok av en engel. Boken er full av åpenbaringer og

fortolkninger som Hermas skal skrive av. Den ene kopien skal han

så sende til Grapte, som antagelig var enke. «Grapte skal rettlede

enkene og de foreldreløse.» 3 Slik ble Grapte en åndelig mor for dem

hun underviste. Hun var ikke alene med en slik oppgave. Det samme

gjorde også utallige kvinner som særlig underviste andre kvinner og

mindreårige.

Johannes Krysostomos (347–407) var en av kirkens store predikanter,

først som prest i Antiokia, deretter som biskop i Konstantinopel.

I boken Om tom ære og oppdragelse av barn tar han opp hjemmets

betydning i kristendomsopplæringen. Selv om han gir faren hovedansvaret

for både barnas generelle oppdragelse og deres opplæring

i den kristne tro, trekkes moren også inn som medansvarlig for den

kristne formidlingen. Johannes Krysostomos peker på hvordan far

og mor skal samarbeide om å bringe videre de bibelske fortellingene.

Man skal starte med fortellingen om Kain og Abel, som faren skal

fortelle ved middagsbordet om kvelden. Senere skal moren fortelle

den samme historien, og deretter oppfordre barna til selv å gjenfortelle

den slik at historien fester seg i minnet. 4

cal College, Sydney, Australia, 1995, s. 434.

3 Hermas. «Hyrden», 8,3. Ernst Baasland og Reidar Hvalvik (red.). De apostoliske

fedre. Luther Forlag, 1984.

4 Magne Bakke: «La ingen ting være så viktig som å ha omsorg for barna –

kristen oppdragelse hos Johannes Krysostomos.» Karl Olav Sandnes, Oskar

Skarsaune og Reidar Aasgaard (red.), Når jeg så skal ut i verden. Barn og tro i tidlig

kristendom. Tapir Akademisk Forlag, 2009, s. 229.

15


Kvinnelige forbilder

Moren skal altså repetere fortellingen og stå for den videre opplæringen.

Senere i boken hører vi om flere mødre – og bestemødre

– som påvirket sine barn og barnebarn i sterk grad. Mange av disse

ble også tidlig enker, og det var da naturlig at hele ansvaret for den

kristne oppdragelsen falt på dem.

Det kan være grunn til å reflektere litt over hvordan kristentroen

spredte seg i disse første århundrene, og slik det i stor grad også

har vært senere. Når nye familier sluttet seg til den kristne troen,

begynte det ofte med kvinnene. Svenske Syster Sofie Hamring tilhører

dominikanerordenen. Hun har skrevet en engasjert bok om

kvinners historie i kirken. Når det gjelder evangeliets utbredelse,

skriver hun bl.a.:

Från England på 600-talet omtaler historieskrivaren Beda Venerabilis

att det i flera fall var kvinnorna som omvändes först och sedan

påverkade sina män. Från samma tid kan man hämta liknande

uppgifter om langobarderna hos Paulus Diaconus och om frankerna

hos Gregorius av Tours. 5

Det samme mønsteret mener hun gjentok seg i både Russland

og Norden. Først ble kvinner kristne, så var disse middelet til at

mannen og barna fulgte etter. Slike foregangskvinner ble da også

naturlige forbilder for senere generasjoner kvinner. De gikk foran.

Ja, ved sin tro og sitt forbilde kunne kvinner påvirke hele samfunnet.

Et godt eksempel på en slik påvirkning kan vi hente fra

Frankrike.

Klotilde (ca. 474–545) ble gift med den frankiske kongen Klodvig

I. 6 Han var hedning og kjempet hardt for å utvide sitt rike. I slike

5 Syster Sofie Hamring O.P. Ock där var många andra kvinnor... – En bortglömd frihetsrörelse.

Skellefteå: Artos & Norma Bokförlag, 2020, s. 52.

6 Michael P. McHugh. «Clotilda.» Harry Rosenberg. «Clovis.» Everett Ferguson

(red.), Encyclopedia of Early Christianity. New York/London: Routledge,

1997/1999, s. 266 + 266–267. – The New Encyclopædia Britannica, volume

3: «Clotilda.» + «Clovis.» Chicago: Encyclopædia Britannica Inc., 2010, s.

396 + 401–402.

16


Forbilder og kvinners roller

kamper unnslo han seg ikke for å brenne ned kristne kirker. Men

etter at de ble gift, var den kristne Klotilde utrettelig i sin iver etter

å få sin Klodvig til å vende seg fra avgudene og erkjenne den sanne

Gud. Deres første barn ble døpt, men døde rett etterpå. Dette førte

til en kraftig diskusjon mellom den hedenske kongen og den kristne

dronningen om hvilken gud som egentlig hadde størst makt. Først

da han var i ferd med å tape et slag mot en germansk stamme, begynte

han å anrope sin kones gud om hjelp, og nederlag ble vendt til

seier. Da Klodvig kom hjem, fortalte han Klotilde at seieren skyldtes

at han hadde påkalt Kristi navn.

Etter ytterligere et par års påvirkning fra Klotilde og biskopen,

ble så Klodvig døpt i Reims. Kongens omvendelse fikk også ringvirkninger

for hans folk. Kongens dåp juledag 496 ble etterfulgt

av «tre tusen i hæren hans … samtidig». Biografien om Klodvig ble

skrevet av biskop Gregor av Tours. Han forteller at den hedenske

kongens omvendelse til kristendommen gjorde at kirken så på ham

som «en ny Konstantin». Men det var altså dronningen, Klotilde,

som var redskapet til kongens omvendelse. Etter mannens død

trakk Klotilde seg tilbake til et liv i bønn i et kloster.

t i l n å h a r vi mer sporadisk vært innom noen av oldkirkens kvinner.

Selv om vi vet litt om en rekke kristne kvinner fra denne tiden,

har vi som nevnt bare bruddstykker av deres historie. Men det er

også en del kvinner vi kjenner mer eller mindre inngående. Så la

oss da gå inn i oldkirkens verden og bli nærmere kjent med noen av

disse kvinnene. Romerriket, som disse kvinnene levde i, slutter visst

aldri å fascinere oss. Keisere, gladiatorer, kriger og byggverk blir stadig

omtalt i TV-dramaer og bøker. Samtidig er nok kunnskapen om

enkeltpersoner mer begrenset. Blant kirkens folk har vel de fleste

hørt om Augustin, men ikke så mange andre. Teologer og kirkehistorikere

kan selvsagt nevne noen navn til.

Går vi derimot 150 år tilbake i tid, er det tydelig at mange må ha

hatt en mye større interesse for enda flere personer i Romerriket. I

17


Forbilder og kvinners roller

det minste brukte vår store dikter Henrik Ibsen også kristne problemstillinger

knyttet til denne tiden som bakgrunn for å ta opp

spørsmål med relevans for sin egen samtid. I 1873 utga han et av

sine viktigste skuespill der handlingen var lagt nettopp til Romerriket.

Ibsen gir her en av datidens kvinnelige forbilder god plass i sitt

drama. Neste kapittel starter akkurat her.

18

More magazines by this user