26.08.2021 Views

Kvinnelige forbilder. Portretter fra den unge kirken

Dagfinn Stærk portretterer en rekke betydningsfulle kvinner i sin nye bok. Kvinner som satte preg på den unge kirken. Forfatteren trekker linjer opp til vår egen samtid; kirken trenger slike forbilder nettopp i dag!

Dagfinn Stærk portretterer en rekke betydningsfulle kvinner i sin nye bok. Kvinner som satte preg på den unge kirken. Forfatteren trekker linjer opp til vår egen samtid; kirken trenger slike forbilder nettopp i dag!

SHOW MORE
SHOW LESS

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

<strong>Kvinnelige</strong> <strong>forbilder</strong>


Dagfinn Stærk<br />

<strong>Kvinnelige</strong> <strong>forbilder</strong><br />

portretter <strong>fra</strong> <strong>den</strong> <strong>unge</strong> <strong>kirken</strong><br />

Efrem forlag 2021


© Efrem forlag 2021<br />

www.efremforlag.no<br />

Omslagsbilder: Pixabay / Wikimedia Commons<br />

Omslag og sats: Lerø design<br />

Trykkeri: Scandbook<br />

Skrift: Reqiuem 11/14<br />

Papir: 80 gr 1,5 Munken Premium Cream<br />

ISBN 978-82-92922-77-4<br />

Boka er trykt på miljøvennlig papir


Tilegnet<br />

min mor Reidun og mormor Sara,<br />

min svigermor Gunhild og hennes mor Randi,<br />

min kone Randi,<br />

mine døtre Gunhild og Elisabeth<br />

– alle sammen kvinner som var og er gode kristne <strong>forbilder</strong>.


Innhold<br />

innledning<br />

Forbilder og kvinners roller 9<br />

1<br />

Fra kvinne til kvinne 19<br />

2<br />

Romas kvinnelige overklasse 35<br />

3<br />

Den fattige rike 61<br />

4<br />

Ørkenens mødre 83<br />

5<br />

<strong>Kvinnelige</strong> martyrer 97<br />

6<br />

På reisefot 117<br />

7<br />

Moren som aldri ga opp 131<br />

8<br />

Ikke helt sant, men oppbyggelig 143<br />

9<br />

I en tid som vår 159<br />

Litteraturliste 173<br />

Navne- og stikkordregister 177


<strong>Kvinnelige</strong> <strong>forbilder</strong><br />

Innledning<br />

Forbilder og kvinners roller<br />

Skal du virkelig skrive bok om kvinnelige <strong>forbilder</strong> i old<strong>kirken</strong>? Men finner du nok<br />

stoff til at det kan bli en hel bok ut av det?<br />

s l i k kom m e n t e r t e n o e n kvinner mitt bokprosjekt da jeg fortalte<br />

dem hva jeg holdt på å skrive om. Jeg forstår godt spørsmålet<br />

og deres tvil. Riktignok hører vi om noen viktige kvinner i Det nye<br />

testamentet. Jomfru Maria, Jesu mor. Maria Magdalena som møtte<br />

Jesus utenfor graven. Priskilla som sammen med sin mann Akvilas<br />

underviste Barnabas og andre. Purpurhandlersken Lydia som tok<br />

imot Paulus og hans følge i Filippi. Så hører vi om Føbe og noen<br />

andre kvinner som nevnes ved navn i Det nye testamentet.<br />

Det kan virke som om de få – og gode – kvinnehistoriene vi leser<br />

om i Det nye testamentet, ikke følges opp senere. Kirkefedrene kaller<br />

vi gjerne de som betydde mest i <strong>kirken</strong>s første århundrer. Men fantes<br />

det ikke noen «mødre» også i <strong>kirken</strong> på <strong>den</strong> ti<strong>den</strong>? Jo visst, de<br />

fantes absolutt, og det er dem jeg ønsker å skrive om. Utvilsomt var<br />

det flest menn som påvirket <strong>den</strong> nye kristne <strong>kirken</strong>, men det betyr<br />

ikke at kvinnene var <strong>fra</strong>værende. Når vi i kirkehistorien snakker om<br />

«kirkefedrene», er det egentlig ment som et samlebegrep om både<br />

le<strong>den</strong>de menn og kvinner <strong>fra</strong> <strong>den</strong> perio<strong>den</strong> da <strong>kirken</strong> ennå var ung.<br />

Samtidig er det rett å si at kvinnene ikke alltid har fått <strong>den</strong><br />

9


<strong>Kvinnelige</strong> <strong>forbilder</strong><br />

nødvendige plass og oppmerksomhet i historien om <strong>kirken</strong>s første<br />

århundrer. I sin bok om tidlige, kristne kvinner, med særlig vekt<br />

på de som levde en slags klostertilværelse i ørkenområder, skriver<br />

Laura Swan:<br />

Kvinners historie har ofte blitt satt i skyggen: til stede, men ikke sett.<br />

Mange av våre kirke-fedre ble fremtre<strong>den</strong>de nettopp på grunn av kvinner.<br />

Mange av disse fedrene ble opplært og støttet av sterke kvinner,<br />

og noen har også fått æren for å grunnlegge bevegelser som faktisk<br />

ble begynt av kvinnene i deres liv. 1<br />

Når jeg de senere årene har fordypet meg i <strong>kirken</strong>s første århundrer,<br />

har jeg blitt overrasket over hvor mange historier jeg har funnet om<br />

kvinner som spilte en stor rolle i <strong>den</strong>ne ti<strong>den</strong>. Disse kvinnene var<br />

verken biskop eller prest, men flere av dem hadde like fullt en stor<br />

påvirkning på <strong>kirken</strong>s liv og utvikling. Historiene om dem ble gjenfortalt<br />

<strong>fra</strong> generasjon til generasjon. En del av disse historiene ble<br />

dessuten skrevet ned.<br />

Livene til disse <strong>kirken</strong>s mødre er absolutt ikke ukjent stoff. Det<br />

vil si at de er ikke ukjent for fagfolk, og de gir seg til kjenne for slike<br />

hobbyhistorikere som meg. Dessuten regnes mange av dem som<br />

helgener blant de ortodokse og i Den katolske kirke og har fått sine<br />

(i nokså stor grad glemte) minnedager. Likevel, for kirkegjengere<br />

flest – inkludert også katolikker og ortodokse – er det på høy tid at<br />

disse kvinnenes historier nå blir bedre kjent.<br />

I <strong>den</strong>ne boken ønsker jeg å få disse kvinnene <strong>fra</strong>m i lyset. Deres<br />

historier fortjener å bli husket og fortalt videre. Mange av dem har<br />

med årene kommet til å bety mye for meg selv. Slik de var <strong>forbilder</strong><br />

i <strong>kirken</strong> i tidligere tider, har de også blitt mine egne <strong>forbilder</strong>. Helter.<br />

Personer jeg beundrer og ser opp til. Forbilder jeg selv strekker<br />

meg mot.<br />

Når en blir usikker på om det er så mye stoff å hente om disse<br />

1 Laura Swan. The Forgotten Desert Mothers – saying, lives, and stories of early Christian<br />

women. Mahwah, New Jersey: Paulist Press, 2001, s. 3.<br />

10


Forbilder og kvinners roller<br />

kvinnene, skyldes det nok også hvilket bilde vi er blitt gitt av dati<strong>den</strong>s<br />

kvinner. For <strong>den</strong> gang var det vel en mannsdominert tid? Et<br />

patriarkalsk samfunn? En tid da kvinnene hadde lite å si? Jo, det er<br />

nok mye rett i det. Men kvinnenes stilling varierte en del etter hvilke<br />

deler av Romerriket vi snakker om, hvilke tidsperioder vi tenker på,<br />

hvilke områder av livet vi er opptatt av, og det varierer etter hvilke<br />

samfunnsgrupper det er snakk om.<br />

I Romerriket, som vi holder oss innenfor grensene til, var det<br />

forskjell på kvinners stilling i år 70 og år 270. Det var forskjell på<br />

storbyen Roma og <strong>den</strong> greske landsbygda. Rike kvinners frihet var<br />

annerledes enn de fattiges. Og ikke minst var det forskjell på ugifte<br />

kvinner og på enker. Så hvordan dati<strong>den</strong>s kvinner hadde det, er ikke<br />

sagt med noen få setninger.<br />

Selv om jeg av og til gir noen generelle kommentarer om kvinners<br />

kår i dati<strong>den</strong>s samfunn, er jeg ikke så opptatt av å sette merkelapper<br />

på <strong>den</strong> ti<strong>den</strong> og kvinnene som levde da. Jeg redd for at jeg, og du<br />

som leser, da vil stå i fare for å miste blikket for hvordan deres liv<br />

faktisk var.<br />

Først og fremst er jeg opptatt av kvinnene selv. Beskrive deres<br />

egen historie. Løfte dem <strong>fra</strong>m. La de stå der som de selvstendige personene<br />

de var. Vise dem som <strong>forbilder</strong> for <strong>kirken</strong> <strong>den</strong> gang, og slik de<br />

har blitt <strong>forbilder</strong> for meg. Og jeg håper de blir det også for deg.<br />

Vi vil møte ulike kvinner under ulike livsvilkår, <strong>fra</strong> ulike steder og<br />

tidsepoker. Til sammen utgjør de en fantastisk gruppe kvinner som<br />

fremdeles bør inspirere og være et forbilde for dagens kirke. For her<br />

møter vi:<br />

- Rike kvinner som ga bort alt de eide til de fattige.<br />

- Lærde kvinner som deltok i dati<strong>den</strong>s teologiske debatter.<br />

- Fromme kvinner som innviet seg til bibellesning og bønn.<br />

- Kloke kvinner som veiledet høy og lav av begge kjønn.<br />

- Forstandige kvinner som ble kjent for sine visdomsord.<br />

- Fattige kvinner som <strong>kirken</strong> aldri glemmer.<br />

- Radikale kvinner som ofret livet for sin tro.<br />

11


<strong>Kvinnelige</strong> <strong>forbilder</strong><br />

Men mange av disse kvinnene er ikke bare <strong>forbilder</strong>. De utfordrer<br />

også. Til dels sjokkerer. Og jeg skal innrømme at jeg ikke alltid helt<br />

forstår alt de gjør. Flere levde etter en radikal kristendom som kan<br />

virke ekstrem for oss i dag. Men jeg beundrer dem for at de var opptatt<br />

av å ta Jesus på alvor. Leve etter hans ord bokstavelig. Så var da<br />

også ti<strong>den</strong> de levde i, annerledes. En tid som i større grad krevde offer<br />

og lydighet enn det vi har vent oss til, en tid da kristen tro og liv<br />

kunne sette en i livsfare. Så selv om jeg mange ganger setter kraftige<br />

utropstegn for meg selv i margen, blir det også noen spørsmålstegn.<br />

Men hadde de kunnet se <strong>fra</strong>m til vår tid – og mitt liv – ville nok disse<br />

kvinnene også satt et og annet spørsmålstegn ved oss og våre liv.<br />

Den som vil plukke roser, risikerer å stikke seg på tornene. For<br />

nettopp slik er det når vi leser om <strong>kirken</strong>s mødre og fedre. Vi finner<br />

enkeltutsagn vi trykker til vårt hjerte, men også synspunkter vi<br />

tar avstand <strong>fra</strong>. Det er da heller ikke alt som disse kvinnene – og<br />

mennene – har sagt og gjort, som <strong>kirken</strong> fullt ut fulgte. Kvinnene<br />

ble <strong>forbilder</strong> for mange. Ikke for å bli kopiert i ett og alt, men for å<br />

inspirere. Slik bør det også være med oss som moderne lesere.<br />

Kvinnene vi møter her i <strong>den</strong>ne boken, var selvsagt barn av sin tid.<br />

Men om de var det, er ikke vi det mindre. Vi kan ganske lett se en<br />

del av deres feil, men vi er samtidig forblindet på mange av våre egne<br />

feil. Vi føler kanskje trang til å rope noen formanende ord til dem,<br />

og også noen oppmuntringer. Men det er for sent. Nå er det imidlertid<br />

de som roper sine formaninger – og oppmuntringer – til oss.<br />

Er så vi i stand til å lytte til dem? Uansett trenger dagens kirke disse<br />

forbil<strong>den</strong>e, både de som lokker oss til etterfølgelse og tro, og de som<br />

utfordrer oss i vårt komfortable kristenliv.<br />

<strong>Kvinnelige</strong> <strong>forbilder</strong>… Ja, vi skal heller ikke glemme disse, alle vi<br />

kjenner <strong>fra</strong> våre nære omgivelser. En mor og bestemor, en tante eller<br />

nabo. Kvinner som villig tok på seg store oppgaver, og kvinner som<br />

levde et mer stille liv. Handlekraftige kvinner, offentlige kvinner,<br />

hjemmets kvinner, bønnekvinner. Mange slags typer kan nevnes. Men<br />

felles for dem alle er at de ble <strong>forbilder</strong> for de som kjente dem, og kan-<br />

12


Forbilder og kvinners roller<br />

skje har historien om dem gått videre <strong>fra</strong> generasjon til generasjon.<br />

For min egen del er det en spesiell hendelse som har brent seg<br />

fast i hukommelsen. På slutten av 1970-tallet var det en storsamling<br />

i Fri<strong>kirken</strong>, med mange predikanter samlet. Et av temaene hadde<br />

kvinner som hovedfokus. Da sto en eldre predikant nord<strong>fra</strong> <strong>fra</strong>m og<br />

sa at utenom hans egen kone var det særlig to kvinner han virkelig<br />

hadde sett opp til og beundret. Kvinnene var forskjellige. Den ene<br />

var en myndig dame som ofte tok ordet og sa sin mening rett ut. Den<br />

andre var en mer stillfaren, hjemmets kvinne. Under krigen hadde<br />

hun lidd mye, med mann og eldste sønn i tysk fangenskap, mens en<br />

yngre sønn uten varsel hadde rømt til Sverige. Predikanten hadde<br />

bodd i begge kvinnenes hjem – og han beundret dem begge to.<br />

Når dette ble en så spesiell opplevelse for meg, skyldes det at <strong>den</strong><br />

ene kvinnen var min kones mormor, og <strong>den</strong> andre var min egen mormor!<br />

Begge var døde, og jeg har ikke møtt noen av dem. Men minnene<br />

om dem levde videre som <strong>den</strong> gamle predikantens <strong>forbilder</strong>.<br />

Vi skal heller ikke lete lenge i kirkehistorien før vi møter kvinner<br />

som lyser mot oss som eksempler og <strong>forbilder</strong> for svært mange.<br />

- Mor Teresa av Calcutta, som fikk fredsprisen for sitt arbeid<br />

for fattige og døende i India.<br />

- Marie Monsen og Annie Skau Berntsen, legendariske<br />

misjonærer i Kina og Hong Kong.<br />

- Sigrid Undset, uredd debattant og en av Norges fremste forfattere.<br />

- Katinka Guldberg, første norske diakonisse og Diakonissehusets<br />

grunnlegger.<br />

- Catherine Booth, grunnlegger av Frelsesarmeen sammen med<br />

sin mann.<br />

- Teresa av Avila, fornyer av Karmelittor<strong>den</strong>en og åndelig veileder<br />

om bønn.<br />

- Birgitta av Vadstena, grunnlegger av Birgitta-or<strong>den</strong>en.<br />

- Hildegard av Bingen, forfatter og åndelig veileder.<br />

13


<strong>Kvinnelige</strong> <strong>forbilder</strong><br />

Slik kan våre øyne vandre videre bakover i kirkehistorien. I <strong>den</strong>ne<br />

boken skal vi hovedsakelig holde oss til perio<strong>den</strong> <strong>fra</strong> det første til det<br />

femte århundre. All historie, også kirkehistorien, stanser som regel<br />

mest opp ved de store og kjente. Slik er det også med kvinnene.<br />

Naturlig nok, for det er tross alt dem vi vet mest om og har mulighet<br />

for å skrive om. Navngjeten er et treffende ord, med norrøne<br />

røtter. Men historien, og igjen også kirkehistorien, kjenner tross<br />

alt bare de færreste ved navn. De fleste tilhører meng<strong>den</strong>/allmuen,<br />

det vi gjerne kaller «<strong>den</strong> jevne mann og kvinne».<br />

Samtidig skal det sies at vi kjenner navnet til langt flere kvinner<br />

<strong>fra</strong> old<strong>kirken</strong> enn de som er nevnt i <strong>den</strong>ne boken. Så jeg har foretatt<br />

et utvalg og lagt størst vekt på dem vi kjenner mest til historisk.<br />

Mange kvinner <strong>fra</strong> <strong>den</strong>ne ti<strong>den</strong> har vi bare begrensede opplysninger<br />

om, og grensen mellom faktisk historie og senere legender kan være<br />

flytende.<br />

Kirkens sterke vekst i århundrene etter Jesus skyldtes ikke først<br />

og fremst de store og kjente personlighetene, enten de var kvinner<br />

eller menn. Nei, <strong>kirken</strong> vokste først og fremst ved hjelp av de utallige<br />

«vanlige» kvinner og menn. Så selv om <strong>den</strong>ne boken først og<br />

fremst handler om kvinner vi har en del kunnskap om, føles det naturlig<br />

å begynne med kvinner vi ikke kjenner navnet på.<br />

I 1 Kor 9,5 skriver Paulus om retten til å ha med seg «en troende<br />

søster som ektefelle» på sine reiser for evangeliet, på linje med de<br />

andre apostlene. Til dette knytter Klemens av Alexandria i ca. år<br />

200 noen kommentarer:<br />

For å kunne vie seg til forkynnelsen uten å bli distrahert, slik det sømmer<br />

seg deres tjeneste, tok disse apostlene sine koner med seg, ikke<br />

som gifte kvinner, men som søstre, for å være deres medarbeidere til<br />

kvinner i hjemmene. Gjennom disse kvinnene nådde Herrens forkynnelse<br />

også inn i kvinnenes områder, uten å vekke anstøt. 2<br />

2 Klemens av Alexandria. «Stromata», 3:6.53. The School of Alexandria, Book One,<br />

Before Origen, v/ Fr. Tadros Y. Malaty. Pope Shenouda III _Coptic Theologi-<br />

14


Forbilder og kvinners roller<br />

Hva het så disse apostelkonene? Det vet vi ikke. Men om vi ikke<br />

kjenner til deres navn, gjorde de like fullt en viktig oppgave med å<br />

spre evangeliet. Klemens skriver at apostlenes koner først og fremst<br />

vitnet for andre kvinner, og nok også for deres barn. Det samme<br />

var tilfelle med <strong>den</strong> videre opplæringen. I Hyr<strong>den</strong> av Hermas, ca. år<br />

140, hører vi om en navngitt kvinne, men ukjent for oss. I et syn får<br />

Hermas en liten bok av en engel. Boken er full av åpenbaringer og<br />

fortolkninger som Hermas skal skrive av. Den ene kopien skal han<br />

så sende til Grapte, som antagelig var enke. «Grapte skal rettlede<br />

enkene og de foreldreløse.» 3 Slik ble Grapte en åndelig mor for dem<br />

hun underviste. Hun var ikke alene med en slik oppgave. Det samme<br />

gjorde også utallige kvinner som særlig underviste andre kvinner og<br />

mindreårige.<br />

Johannes Krysostomos (347–407) var en av <strong>kirken</strong>s store predikanter,<br />

først som prest i Antiokia, deretter som biskop i Konstantinopel.<br />

I boken Om tom ære og oppdragelse av barn tar han opp hjemmets<br />

betydning i kristendomsopplæringen. Selv om han gir faren hovedansvaret<br />

for både barnas generelle oppdragelse og deres opplæring<br />

i <strong>den</strong> kristne tro, trekkes moren også inn som medansvarlig for <strong>den</strong><br />

kristne formidlingen. Johannes Krysostomos peker på hvordan far<br />

og mor skal samarbeide om å bringe videre de bibelske fortellingene.<br />

Man skal starte med fortellingen om Kain og Abel, som faren skal<br />

fortelle ved middagsbordet om kvel<strong>den</strong>. Senere skal moren fortelle<br />

<strong>den</strong> samme historien, og deretter oppfordre barna til selv å gjenfortelle<br />

<strong>den</strong> slik at historien fester seg i minnet. 4<br />

cal College, Sydney, Australia, 1995, s. 434.<br />

3 Hermas. «Hyr<strong>den</strong>», 8,3. Ernst Baasland og Reidar Hvalvik (red.). De apostoliske<br />

fedre. Luther Forlag, 1984.<br />

4 Magne Bakke: «La ingen ting være så viktig som å ha omsorg for barna –<br />

kristen oppdragelse hos Johannes Krysostomos.» Karl Olav Sandnes, Oskar<br />

Skarsaune og Reidar Aasgaard (red.), Når jeg så skal ut i ver<strong>den</strong>. Barn og tro i tidlig<br />

kristendom. Tapir Akademisk Forlag, 2009, s. 229.<br />

15


<strong>Kvinnelige</strong> <strong>forbilder</strong><br />

Moren skal altså repetere fortellingen og stå for <strong>den</strong> videre opplæringen.<br />

Senere i boken hører vi om flere mødre – og bestemødre<br />

– som påvirket sine barn og barnebarn i sterk grad. Mange av disse<br />

ble også tidlig enker, og det var da naturlig at hele ansvaret for <strong>den</strong><br />

kristne oppdragelsen falt på dem.<br />

Det kan være grunn til å reflektere litt over hvordan kristentroen<br />

spredte seg i disse første århundrene, og slik det i stor grad også<br />

har vært senere. Når nye familier sluttet seg til <strong>den</strong> kristne troen,<br />

begynte det ofte med kvinnene. Svenske Syster Sofie Hamring tilhører<br />

dominikaneror<strong>den</strong>en. Hun har skrevet en engasjert bok om<br />

kvinners historie i <strong>kirken</strong>. Når det gjelder evangeliets utbredelse,<br />

skriver hun bl.a.:<br />

Från England på 600-talet omtaler historieskrivaren Beda Venerabilis<br />

att det i flera fall var kvinnorna som omvändes först och sedan<br />

påverkade sina män. Från samma tid kan man hämta liknande<br />

uppgifter om langobarderna hos Paulus Diaconus och om <strong>fra</strong>nkerna<br />

hos Gregorius av Tours. 5<br />

Det samme mønsteret mener hun gjentok seg i både Russland<br />

og Nor<strong>den</strong>. Først ble kvinner kristne, så var disse middelet til at<br />

mannen og barna fulgte etter. Slike foregangskvinner ble da også<br />

naturlige <strong>forbilder</strong> for senere generasjoner kvinner. De gikk foran.<br />

Ja, ved sin tro og sitt forbilde kunne kvinner påvirke hele samfunnet.<br />

Et godt eksempel på en slik påvirkning kan vi hente <strong>fra</strong><br />

Frankrike.<br />

Klotilde (ca. 474–545) ble gift med <strong>den</strong> <strong>fra</strong>nkiske kongen Klodvig<br />

I. 6 Han var hedning og kjempet hardt for å utvide sitt rike. I slike<br />

5 Syster Sofie Hamring O.P. Ock där var många andra kvinnor... – En bortglömd frihetsrörelse.<br />

Skellefteå: Artos & Norma Bokförlag, 2020, s. 52.<br />

6 Michael P. McHugh. «Clotilda.» Harry Rosenberg. «Clovis.» Everett Ferguson<br />

(red.), Encyclopedia of Early Christianity. New York/London: Routledge,<br />

1997/1999, s. 266 + 266–267. – The New Encyclopædia Britannica, volume<br />

3: «Clotilda.» + «Clovis.» Chicago: Encyclopædia Britannica Inc., 2010, s.<br />

396 + 401–402.<br />

16


Forbilder og kvinners roller<br />

kamper unnslo han seg ikke for å brenne ned kristne kirker. Men<br />

etter at de ble gift, var <strong>den</strong> kristne Klotilde utrettelig i sin iver etter<br />

å få sin Klodvig til å vende seg <strong>fra</strong> avgu<strong>den</strong>e og erkjenne <strong>den</strong> sanne<br />

Gud. Deres første barn ble døpt, men døde rett etterpå. Dette førte<br />

til en kraftig diskusjon mellom <strong>den</strong> he<strong>den</strong>ske kongen og <strong>den</strong> kristne<br />

dronningen om hvilken gud som egentlig hadde størst makt. Først<br />

da han var i ferd med å tape et slag mot en germansk stamme, begynte<br />

han å anrope sin kones gud om hjelp, og nederlag ble vendt til<br />

seier. Da Klodvig kom hjem, fortalte han Klotilde at seieren skyldtes<br />

at han hadde påkalt Kristi navn.<br />

Etter ytterligere et par års påvirkning <strong>fra</strong> Klotilde og biskopen,<br />

ble så Klodvig døpt i Reims. Kongens omvendelse fikk også ringvirkninger<br />

for hans folk. Kongens dåp juledag 496 ble etterfulgt<br />

av «tre tusen i hæren hans … samtidig». Biografien om Klodvig ble<br />

skrevet av biskop Gregor av Tours. Han forteller at <strong>den</strong> he<strong>den</strong>ske<br />

kongens omvendelse til kristendommen gjorde at <strong>kirken</strong> så på ham<br />

som «en ny Konstantin». Men det var altså dronningen, Klotilde,<br />

som var redskapet til kongens omvendelse. Etter mannens død<br />

trakk Klotilde seg tilbake til et liv i bønn i et kloster.<br />

t i l n å h a r vi mer sporadisk vært innom noen av old<strong>kirken</strong>s kvinner.<br />

Selv om vi vet litt om en rekke kristne kvinner <strong>fra</strong> <strong>den</strong>ne ti<strong>den</strong>,<br />

har vi som nevnt bare bruddstykker av deres historie. Men det er<br />

også en del kvinner vi kjenner mer eller mindre inngående. Så la<br />

oss da gå inn i old<strong>kirken</strong>s ver<strong>den</strong> og bli nærmere kjent med noen av<br />

disse kvinnene. Romerriket, som disse kvinnene levde i, slutter visst<br />

aldri å fascinere oss. Keisere, gladiatorer, kriger og byggverk blir stadig<br />

omtalt i TV-dramaer og bøker. Samtidig er nok kunnskapen om<br />

enkeltpersoner mer begrenset. Blant <strong>kirken</strong>s folk har vel de fleste<br />

hørt om Augustin, men ikke så mange andre. Teologer og kirkehistorikere<br />

kan selvsagt nevne noen navn til.<br />

Går vi derimot 150 år tilbake i tid, er det tydelig at mange må ha<br />

hatt en mye større interesse for enda flere personer i Romerriket. I<br />

17


Forbilder og kvinners roller<br />

det minste brukte vår store dikter Henrik Ibsen også kristne problemstillinger<br />

knyttet til <strong>den</strong>ne ti<strong>den</strong> som bakgrunn for å ta opp<br />

spørsmål med relevans for sin egen samtid. I 1873 utga han et av<br />

sine viktigste skuespill der handlingen var lagt nettopp til Romerriket.<br />

Ibsen gir her en av dati<strong>den</strong>s kvinnelige <strong>forbilder</strong> god plass i sitt<br />

drama. Neste kapittel starter akkurat her.<br />

18

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!