Vi er kalt til å ære hverandre

status eller posisjon. Det motsatte av ære er skam eller
vanære. I den vestlige kulturkretsen var ære knyttet
til frihet og til sannhet. Begrepet ærlig er etymologisk
knyttet til æresbegrepet på blant annet norsk, fransk,
tysk og engelsk. I det gamle ættesamfunnet var svik å
regne som æreløst.
I følge gamle norske lover var ære noe en hadde, men
kunne bli fradømt ved dom. Det innebar blant annet
at en ikke kunne vitne i retten, være fadder eller ha et
statlig embete. En person fradømt sin juridiske ære ble
omtalt som «en mindre mann.» Betydningen av «ære»
var størst under ættesamfunnet i middelalderen, og ble
over tid redusert med overgangen til den moderne staten.
«Juridisk ære» ble i navnet tatt ut av lovverket med
straffeloven fra 1842.
I dagens samfunn vil æresbegrepet fremdeles aktiviseres,
først og fremst i tilknytning til identitet. Å
bli fratatt sine papirer, eller sertifikatet, kan kjennes
krenkende.
Det er sagt at det er tre ting som kan få mennesker
til å drepe: Materiell fortjeneste, hat eller sinne og ære
– eller heller, frykten for å miste ære.
Når vi googler ordet ærekultur får vi treff på mange artikler
der ærekultur er synonymt med negativ sosial kontroll.
Dessverre har mange opplevd negativ sosial kontroll også i
kristne miljøer. Det verste utslag av negativ sosial kontroll
er æresdrap som vi finner i visse muslimske miljøer. Som
Wikipedia viser, har alle samfunn en eller annen form for
ærekultur. I Norge har vi en sterk sekulær ærekultur som
blant annet viser seg når politikere vil ta statsstøtten fra de
som ikke har politisk korrekte meninger. I de fleste sekulære
Innledning 21