Anna Martyrosova - En Biografi

Biografi

Anna Martyrosova
Copyright © Ventura forlag AS 2021
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Omslagsfoto: Harald Willard Fine Art
Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.
Trykk og innbinding: Scandbook, Sverige
1. opplag oktober 2021
ISBN 978-82-8365-131-7
Ventura forlag AS
2312 Ottestad
post@venturaforlag.no
www.venturaforlag.no

Innhold
Forord ......................................................................................................................... 9
Takk! ........................................................................................................................ 11
1 – Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk ............................. 13
2 – Barndom i en historisk by ................................................................. 45
3 – Skolejente og armensk tilhørighet ................................................ 85
4 – Frykten og flukten ............................................................................... 121
5 – Ukraina, en ny start ........................................................................... 149
6 – Ungdomstid .............................................................................................. 191
7 – Kjærlighet og ekteskap ..................................................................... 229
8 – Et liv i Sverige ......................................................................................... 275
9 – Norge neste epoke og gründerskap .......................................... 325
Etterord ................................................................................................................ 367
Slektstre og bilder .......................................................................................... 368
Kilder .................................................................................................................... 379

Aserbajdsjan med Nagorno Karabakh og Armenia.
6 Anna Martyrosova

Ukraina med byene som omtales.
Innhold 7

8 Anna Martyrosova

Forord
Å
skrive bok har vært et ønske og drøm i mange år, men
når man har passert seksti er det på tide. Mitt ønske er å
fortelle folks virkelige historier, ikke en fiksjon. Virkeligheten
er spennende nok! Jeg hadde og har flere ideer på blokka. Men
hvor skal man begynne og hvordan kommer man i gang?
Mitt bekjentskap med Anna hadde allerede beriket mitt
liv, og en dag gikk jeg tur sammen med min trofaste hund og
følgesvenn, Zhara som jeg ofte gjør på stier og i fjell og langs
elver og grusveier mens jeg lytter til musikk eller synger selv.
Fantaserer eller snakker med Gud. Plutselig, som lyn fra klar
himmel i det jeg er på vei ned en liten bakke ser jeg som i
en visjon en bok som hang i luften opp mot venstre. Det var
bilde av Anna i grønt, og under sto navnet hennes sammen
med mellomnavnet, som jeg fra før bare hadde sett i passet
hennes når vi skulle sjekke inn på en flyreise. Skal min første
bok være om Anna? Hun har allerede vært intervjuet i radio
og tv, blader og aviser, men historien er langt mer enn noe av
det kunne romme. Jeg inviterte både henne og mannen hennes
Lars for å fortelle om opplevelsen og spørre om jeg fikk
Forord 9

deres tillatelse til å skrive boken. Noe som alle nå skjønner
at jeg fikk.
Dette ble for meg en fantastisk reise! En oppdagelsesreise
ikke bare i hennes liv, men i en hel regions historie og hvordan
den knytter seg til vår egen.
10 Anna Martyrosova

Takk!
F
ørst og fremst takk til hovedpersonen Anna Martyrosova
Høidahl som med din eksepsjonelle hukommelse har bidratt
til en levende fortelling, detaljrik og spennende, takk for
din åpenhet og ærlige tilnærming til livet.
Takk til Elmira, Annas mor, uten deg hadde ikke boken
vært mulig! Takk til lillebroren Misha, et fargerikt og gledelig
bekjentskap.
Takk til Lars for at du trosset dine prinsipper og har gitt din
personlige bit for å kunne fylle bildet og helheten. Takk også til
hans foreldre for å dele sine inntrykk og opplevelser med meg.
Takk til min gode venninne Vibeke Emberland for din
utrettelige tålmodighet som har lyttet til tekstene, til tider i
timevis! Dine gode spørsmål, og konstruktive tilbakemeldinger
og våre samtaler om innholdet. Takk til min kjære venninne
Inger Bugge for din støtte og support.
Takk til venninne, arkitekt Eldrid Forsland for samtaler og
faglig innspill, venninne Eva Brevik for din velvillige tid, ærlige
tilbakemeldinger og bidrag med kunnskap i norsk språk i
deler av prosessen.
Takk! 11

Takk til min stolthet og kjære sønn Karl Martin, som med
dine overmåte rike samfunns- og historiekunnskaper har gitt
meg ideer og presiseringer.
Takk til dere skjønne døtrene mine Merete og Marie Benedikte
som med forventning og oppmuntring har uttrykt sin tro
på mammas skriveprosjekt og heiet på meg. I særdeleshet vil jeg
takke deg Marie som med dine evner og unike kjærlige innblikk
i mennesker var viktige under siste innspurt.
Kjære Lydia, Andreas, Maria og Christian. Dere har motivert
meg, boken er også skrevet for dere. Halvt armenske, men
bosatt i Norge. Dette er også deres slektshistorie og en arv dere
kan være stolte av.
12 Anna Martyrosova

– 1 –
Fødsel i Baku
med historiske
tilbakeblikk
Slekter går og slekter kommer, men jorden
er alltid den samme. Solen går opp og solen går ned.
Så lengter den tilbake til stedet der den går opp. Den
skinner og vandrer mot sør, så vender den og vandrer
mot nord, mens vinden snur og skifter og tar fatt på sin
rundgang igjen.
Fødsel
V
eggene var mer grå enn hvite. De bar preg av forfall. Og at
det var en stund siden de hadde skint hvite og nykalkede
i denne delen av fødestuen. Rommet var relativt stort, med tre
senger og et gedigent mørkt skrivebord borte i hjørnet. Der satt
en søster i hvit sykepleieruniform bøyd over sine papirer. Håret
hennes var klippet i en kort rett frisyre med hårspenner festet
Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk 13

på hver side, slik at det tykke håret ikke falt fram i ansiktet som
man ikke kunne se.
Rundt klokken fire om morgenen, hadde Elmira våknet av
at vannet hadde gått. Mannen hennes løp ut til nærmeste telefonkiosk
for å ringe etter ambulanse, men hadde bare fått tak i
en drosje, og snart hadde de vært på vei til fødestuen. Allerede
i bilen begynte noen kraftige veer, hun presset bena mot førersetet
foran seg, og mannen hennes spøkte senere med at han
så med skrekk for seg sjåføren og ham selv som provisoriske
fødselshjelpere.
Men de nådde fram til bygningen der man føder barn, og
som etter sovjetisk skikk ikke hadde noe navn, men kun et nummer.
Fem. Der ble hun innlosjert i 1. etasje. I sengen lengst bort.
Nummer 5 lå i utkanten av den gamle oljebyen Baku. Grå
murpuss, stedvis avskallet og tæret av tidens tann, preget det
firkantede symmetriske bygget i tre etasjer. Den samme funksjonalistiske
arkitektur som utallige andre bygg som ble reist
under sovjettiden hadde. Ingen bortkastede elementer, men
mer ren brutalisme, betong. Her skulle det fødes. Fordi stadige
sammentrekninger nesten overmannet henne, la hun bare vagt
merke til lukten av medisiner, eller det slitte sengetøyet, falmet
av desinfeksjon og vaskemidler.
Fødesengene i det store rommet var ikke avgrenset av annet
enn enkle nattbord, og plassert på rad og rekke med god
avstand imellom. Foran vinduet hang det blasse gardiner som
delvis var trukket for.
Baku
Byen som også ble kalt «The Black City» (den sorte by) og var
hovedstaden i Aserbajdsjan, lå intetanende der utenfor gardinene
med sin historie og sine hemmeligheter. Om mennesker
14 Anna Martyrosova

fra fjern og nær som var kommet og hadde satt sitt preg på
den gjennom tidene, dog uvitende om hvordan disses veier og
spor fortsatt skulle krysse hverandre på uventede steder på tvers
av historien. En av trådene man kan nøste opp kan spores til
Sverige.
På 1800 tallet vokste fire brødre opp i Stockholm mens det
fortsatt var tsar- Russland. Tsaren på den tiden het Nikolai I, og
ble senere beskrevet som en despot. Sverige som tidvis også eide
Finnland, var nær knyttet til Russland som nabo over mange tiår.
Den siste tsaren Nikolai II, var fetter av Norges kong Håkon
og dronning Maud, alle tre med utspring i det engelske kongehus
og dermed beslektet. Så verden var ikke stor den gangen heller,
i hvert fall ikke når det gjaldt tsarer og monarker. Forskjellen
mellom dem var at tsarene ofte ble myrdet, mens monarkene
stort sett døde av seg selv.
Men til felles hadde de geistlige at de likte å ha et ben innenfor
i kirken. De mente kanskje at det styrket kirkens sak siden
Gud selv tross alt var usynlig. Men helst var det nok sin egen
sak de ville sikre.
Faren til disse fire svenske brødrene, gründeren og oppfinneren
Immanuel, hvis navn betyr «Gud-med-oss» tok, etter et
par konkurser i Sverige, med seg familien og startet en fabrikk
utenfor St. Petersburg. Fabrikken produserte hovedsakelig krigsmateriell,
kanontraller og lignende som den russiske tsaren kunne
bruke i krigene sine.
Etter hvert dro Immanuel og kona tilbake til Stockholm, for
at yngstemann Emil, som sine brødre, skulle studere til ingeniør
på universitetet i Uppsala. Mens de tre eldste brødrene ble igjen,
bodde og rådde seg selv på et enkelt husvære. Samtidig tok de
seg av fabrikk og forretninger.
Mens Ludvig, som nå var 28 år gammel og nummer 2 i
rekken, og den peneste av brødrene med et renskåret ansikt og
Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk 15

godt kvinnetekke drev denne fabrikken for faren, hadde de fått
en stor bestilling på Berdanka rifler. Både eldstemann Robert
og den yngste, Alfred hjalp til, selv om de etter hvert skulle ha
egne gründerprosjekt på gang. Men nå trengte de altså et godt
treverk til skjeftet til Berdankaen, og da var det bare en tresort,
nemlig valnøtt, som fylte kravene.
Robert, den eldste av brødrene, med sitt kraftige uregjerlige
skjegg, og like uregjerlige ideer og temperament, var ikke
begeistret for bare å supplere Russlands krigsvåpen. Da sjefen
Ludvig var på bryllupsreise et års tid med sin første kone, sørget
Robert også for å produsere rifler til eget foretak på lisens
i fabrikken.
For å slå to fluer i en smekk, og lykkes med det, tok han først
en snartur til Sveits, før han la i vei til Kaukasus for å skaffe,
om mulig rimeligere, det edle treverket.
Det sies at Aleksander den store hentet nøtter fra India og
plantet her langs den gamle silkeveien. Den viktige handelsveien
fra øst til vest. Men legender og opprinnelse har flere varianter.
Robert undersøkte flere skogsområder i Aserbajdsjan, rundt
Baku, men fant at disse trærne ikke var av god nok kvalitet.
Han fikk derimot øynene opp for livet og mulighetene i metropolen
Baku.
Derfor reiste han snart tilbake dit, og på denne reisen traff
han en nederlender som faktisk var kaptein på elvebåten Robert
benyttet nedover elven Volga, via Astrakan til Kaspihavet. Kapteinen
fortalte at han eide et lite oljeraffineri i Baku, i nærheten
av de karakteristiske muddervulkanene som putret og sprutet
søyler av mudder.
Under den boblende overflaten var det spennende saker, også
lenger ute i Det kaspiske hav. Her fantes fossile råvarer til parafin
og olje som allerede begynte å bli ettertraktet i den store
industrielle utviklingen verden på denne tiden var vitne til.
16 Anna Martyrosova

Robert, som jo var av det impulsive slaget, tilbød seg å kjøpe
det vesle raffineriet og eiendommene til nederlenderen for en
liten sum mannen ble fornøyd med. Et smart trekk.
De to andre brødrene hadde fulgt med på noen av brorens
fiaskoer, men da de hørte dette gikk de helhjertet med og kjøpte
aksjer i selskapet han opprettet, de også; Branobel Ltd.
Dermed begynte et eventyr for brødrene Nobel, som førte
til deres store innflytelse og tilstedeværelse i denne delen av
verden. Det var mange om beinet, og de ble blant de største og
en viktig konkurrent. Men også samarbeid tvang seg fram, slik
at de ble tungt involvert sammen med blant annet amerikanske
Rockefeller og deres Standard Oil.
Disse sammen, fikk stor betydning for utvikling av infrastruktur,
jernbane, bygging av tunneler og veier for å lette tilgangen
til de store havnene. Og mange av de flotte gater og
bygninger som reiste seg i selve byen. Man kan si at en ny æra
fødtes i 1877 i Baku – «The Black City».
*
Men her i Baku nå 100 år senere, var en ny fødsel i gjære. Veene
kom ganske regelmessig og kjentes ut som de økte i intensitet.
Ikke at hun var uforberedt på det, men hun følte seg så alene!
Ute var det fortsatt mørkt. Fortvilet kikket hun bort på
kvinnen i hjørnet ved det store arbeidsbordet og ventet at hun
skulle bli ferdig og avse tid til henne. Krefter herjet i kroppen.
Sommeren er varm dette året. Luften utenfor er fuktig, men
frisk. En ny dag gjør seg snart klar. Morgenrøden skimtes bak
disen som tålmodig venter på at sola skal løse den opp. Her inne
gjør murveggene det svalere. Ja, nesten kjølig.
På denne halvøya, som stikker ut i Det kaspiske hav, var natt
og dag omtrent like lange året rundt. Men dagen lot visst vente
på seg i dag virker det som.
Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk 17

Dette var hennes første fødsel. Et etterlengtet barn. Så fortvilet
hun hadde vært da den første graviditeten endte i en spontanabort,
og nå nesten to år senere var hun plassert her. Lagt
til rette for fødsel.
Belysningen inne var svak, og kom fra en elektrisk pære midt
i rommet. På arbeidsbordet sto en parafinlampe, sikkert fra
forrige århundre, men antakelig for å være klar til å tas i bruk
om strømmen plutselig skulle forsvinne, slik den tidvis gjorde.
Det var olje på lampen.
Olje
Faktisk var det fra Baku den første oljetankeren med parafinolje
seilte ut, vakker og majestetisk, designet nettopp av ingeniøren
Ludvig Nobel. Til da hadde oljen blitt fraktet i tønner og til
lands, hvor oljefatene ble dratt av hester og senere skipet som
last fra havner ved Svartehavet.
Men dette skipet, som hadde fått navnet Zarathustra, hadde
en egen «etasje» der flytende olje ble fraktet til en verden som
hungret etter den.
Nobelbrødrene hentet mange av sine fagarbeidere fra Sverige,
og også ingeniører fra Norge ble engasjert i denne rivende
utviklingen av destillerier og raffinerier. De etablerte sine fabrikker
etter skandinaviske krav med hensyn til arbeidstid og
betingelser. Særlig i Sverige var fagforeninger allerede aktive og
sto på sine krav.
Men Ludvig Nobel var selv opptatt av gode arbeidsforhold
og forkortet arbeidsdagen for sine arbeidere på eget initiativ.
Han var svært så opptatt av å investere i, og legge til rette for,
slik at helsetilbud, kirkeliv og utdanning ikke skulle stå tilbake
for det de var vant med. Man sørget for at den første lutherske
kirken ble reist i Baku og flere sykehus etablert for oljepengene.
18 Anna Martyrosova

Han bygget mer enn 7000 gode boliger til arbeiderne sine og
skoler til barna.
Likeledes bygget han egne bønnerom for sine muslimske arbeidere,
slik at alle skulle bli ivaretatt. Og samarbeid og gjensidig
respekt var et mål, og ansett som viktig for en produktiv framdrift.
Bedriftens HR program var altså langt forut for sin tid.
Men i 1903 begynte etniske uroligheter og konflikter likevel
å gjøre seg gjeldende hos flere produsenter og fabrikker. I en
av Branobels fabrikker som lå i Georgia, hadde fagforeningen
en fremadstormende georger som sto på kravene for seg. Dette
påvirket også virksomhetene i Baku.
Hans navn var Iosef Vissaionovitsj Dzugasjvili, ansatt hos
svenskene, og skulle senere gjøre seg bemerket i en meget større
målestokk. Uroen toppet seg i 1905. Og snart endte de fleste arbeidere
i hele oljeindustrien opp med de samme betingelser som
man hadde i Branobel. At Iosef, som senere ble mer kjent med
etternavnet Stalin, fikk noe kredit for resultatet kan bare gjettes.
Det var Aserbajdsjanerne som var muslimer, noen iranere og
kurdere også, men flere av disse hadde Zarathustra som religion.
En populær religion til tider. De fleste muslimene hadde ingen
utdannelse og dermed de lavest betalte jobbene. Russere, jøder
og europeere hadde mer skolegang. Og armenerne var driftige
og dyktige. Og mange andre folkeslag fra kaukasusregionene
hadde kommet til Baku for å arbeide.
En smeltedigel kunne man håpe, men mennesker med ulike
verdier, overbevisninger og mål blir ofte til separatorer og styrker
motsetninger i stedet. Ludvig og brødrene klarte å få selskapet
over kneika. Og glanstiden fortsatte enda en stund om
ikke like skinnende.
Baku fikk sitt operahus og med sitt etter hvert sofistikerte
storbypreg, ble byen den gang kalt det kaukasiske paris. Det ble
bygget parker og anlegg, og den dag i dag kan man fornemme
Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk 19

denne storhetstiden. En levende by med sin egen aldrende
skjønnhet gjennom skiftende tider, når den ligger og bader i
kveldssolen ved Det kaspiske hav.
*
Aksenten til kvinnen i fødesengen ved siden av var ikke til å ta
feil av, og avslørte den etniske tilhørigheten. En vennlig aseri
kvinne. Elmira enset ikke om det lå noen andre der også, på
dette rommet hun var lagt inn på for å føde.
Vannet var jo gått og hun visste at hun måtte bli liggende
for at ikke navlesnoren skulle falle fram og forårsake kvelning.
Så å reise seg opp eller gå ut av sengen var ikke tema.
Det var denne aseriske kvinnen som om en stund skulle
klare å få oppmerksomhet fra den hvitkledde kortklipte ved å
rope til henne. Men tiden var ennå ikke kommet.
Svenske spor
Svenskene har satt avtrykk i Baku som godt kan spores den dag
i dag, på tross av at Sovjetunionen la hendene på rattet etter
at den russiske revolusjon brøt ut i 1917. Da ble selskapet etter
hvert vingeklippet og virksomheten underlagt sosialiststaten.
Investorer trakk seg, og den tidligere så store virksomheten
skrumpet inn og tjente ikke lenger penger. De fleste skandinaver
og europeerne dro hjem. Tilbake står arven, historien om
initiativ, mot, evner og en utrettelig gründer-ånd.
Den mest kjente av Nobelbrødrene, Alfred, tjente riktignok
det meste av sin formue på sine eksperimenter med nitroglyserin,
og oppfinnelse av dynamitten og nobelkruttet. Han
bodde mest i Paris og hadde sine fabrikker i Europa. Dette gav
opphavet til Nobels fredspris, men det deles også ut priser for
litteratur og fysikk.
20 Anna Martyrosova

Dynamittfabrikker var det forresten flere av i Norge også,
de fleste har gått i luften. Men fortsatt kan man spore bedrifter
tilbake til denne oppfinneren i dag, som for eksempel bedriften
«Chemring Nobel» i Asker kommune. Der kunne man nå
på 70- tallet se store svarte tankere losse flytende brensel ved
Gulfstasjonen. Den dag i dag heter bussholdeplassen rett der i
nærheten «Baku». Verden henger sammen.
Ganske stor inngripen i naturlandskap skjedde parallelt med
vekst i olje og gass produksjonen i dette ressursrike området
av verden. Påbegynt av eventyrere og investorer fra vesten, senere
videreført og overtatt av sovjetstaten. Hensikten var å være
selvforsynt og bruke muligheter og samhandle og styre i alle
republikkene de forente i sin union.
MOR Elmira
Elmira Martyrosova ville få permisjon med lønn i to måneder
og senere gratis barnehageplass, slik det var vanlig i Sovjetunionen
som Aserbajdsjan nå var en del av. Slik det hadde vært
siden 1920 da de ble underlagt Sovjet. Først var de en del av den
transkaukasiske republikk sammen med Armenia og Georgia,
men fra 1936 en egen sovjetrepublikk og medlem av Sovjetunionen
på egen hånd.
Den sosialistiske sovjetrepublikken Aserbajdsjan var ledet
av Heydar Aliyev, medlem av Partiet og godt likt i Kreml der
han hadde en karriere i KGB bak seg. Han var dessuten etnisk
aserbajdsjan-tyrker, dermed var tilliten fra de fleste av befolkningen
ivaretatt, om ikke strengt tatt nødvendig. Mens den
overordnede sovjetleder for tiden het Leonid Bresjnev.
Noen skal i en senere tid etterlyse en Nobelpris i geofysikk,
og det kan saktens etterspørres når man vet konsekvensene av
hvordan man i deler av Kaukasus, for eksempel laget kunstige
Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk 21

vanningsanlegg, og dyrket bomull i tidligere ørken. Vannkilder
tørker ut, flora og fauna lider.
Fabrikken som vår fødende kvinne Elmira var ansatt i som
teknisk tegner, men som etter fire år i opplæring ville gi henne
tittel som ingeniør, hadde direkte oppdrag for denne «omdirigerte»
bomullsproduksjonen.
Hun tok sin masterutdanning ved å gå på skole om kvelden
og praktisere i arbeid på dagtid. Mannen hennes jobbet i
produksjonen, og konstruerte og bygde nettopp maskiner som
skulle bearbeide bomull, rense, vaske og tørke den. Hennes jobb
besto i å forberede og forbedre de teknologiske beskrivelsene før
innretningene ble levert til sluttbrukeren. Bomullsproduksjon
foregikk nå blant annet i området som i dag er Usbekistan og
Kasakhstan som også var Sovjet- republikker innredet og oppdelt
av Sovjetkamerater og deres idefeller.
Navnet sitt «Elmira» fikk hun av embedsmannen i landsbyen
Kosalar, som foreldrene bodde i da hun ble født. De var stasjonert
som henholdsvis feltlege og jordmor tilknyttet Hæren.
Hennes egen far var «jordfar», siden jordmoren i landsbyen,
Zhenja, denne gang var hun som fødte, og som landsbylege her
hadde han god erfaring. Foreldrene hadde bestemt at hun skulle
hete Eleonora. Hun ble født den 30. mai i 1951.
De meldte fra til sivil registrering, men da embedsmannen
to dager senere dro inn til nærmeste storby, hovedstaden
Stepanakert, for å melde fra og registrere nye verdensborgere,
husket han ikke navnet så nøyaktig da han skulle melde inn
barnet til Zhenja Khachijan og Shagen Davidyan. Så da han
var tilbake og gav foreldrene fødselsattesten var navnet blitt
Elmira. Fødselsdatoen var blitt 1. juni, og slik står det fortsatt
i passet hennes.
I Kosalar, landsbyen i Nagorno-Karabakh som hun var født
i, bodde det to folkegrupper sammen som gode naboer. Moren
22 Anna Martyrosova

hennes hadde fortalt om en gang hun selv som to-åring hadde
vært veldig syk, de trodde de skulle miste henne. Moren Zhenja
hadde prøvd alt. Da hadde en kollega, en aserisk kvinne bedt
henne gå til et bestemt sted for å finne noen spesielle bjørnebær
hun skulle plukke. Hun måtte ikke vaske dem sa kvinnen, men
gi barnet saften av dem. Som siste utvei hadde moren gjort det
og funnet en stein med to kors. Der fant hun bærene den aseriske
kvinnen hadde beskrevet og plukket dem, presset saften
og gav vesle Elmira. Av dette var hun omtrent straks blitt frisk
og feberfri. Rart hun kom på det nå.
Navnet Elmira er ikke armensk, men opprinnelig spanskarabisk.
Mens det ifølge noen betyr «prinsesse» eller «verdenshersker»,
mener andre at den arabiske opprinnelsen referer til
«mat» og «fred». Navn er ikke uvesentlig, og det sies at typiske
egenskaper hos de som bærer dette velklingende navnet er «ønsket
om stabilitet, med stor vekt på rette handlinger og disiplin».
Hun «tar på seg vanskelig arbeid, er dyktig som student, er intelligent
og ambisiøs. Stormfulle lidenskaper, erfaringer og eventyr
er fremmede for kvinner med dette navnet.» «Stille og sjenert,
skoleflink, enmannskvinne og med musikalske talenter og god
sangstemme» er andre karaktertrekk og egenskaper som er nevnt.
De som kjenner Elmira vil si at dette stemmer forbløffende. I
tillegg er kjærlighet til mat og ønske om fred også fremtredende.
Det var altså ikke lenger så mye i oljebyen Baku som minnet
om det yrende Paris-livet 70 år tidligere, bortsett fra de brede
boulevardene, de majestetiske trærne, noen praktfulle byggverk,
mer eller mindre vedlikeholdt. Men de fortalte sin egen historie
der både europeisk barokk og victoriansk pompøsitet soler seg
ved siden av de mer orientalsk inspirerte byggverk, og stalinistisk
høyreisthet. Og selvsagt Operaen. Parkene var falmende.
Nizam park ligger fortsatt i et av forstedene, tidligere het den
Petroleumsparken, anlagt av den omtalte Nobel.
Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk 23

Boretårn og industri dannet på en måte en vakker silhuett
mot havet. Joda, byen hadde fortsatt mye av skjønnheten intakt.
Sovjettiden har satt sitt preg på byen, spesielt i utkantene,
med sin nøkterne effektivisering og byggestil. Bresjnev-tiden
sitt avtrykk var noen få pompøse boligblokker. Han mente folk
måtte bo bra, men det ble for kostbart og funksjonaliteten fikk
råderett.
I kultur og dagligliv sto arven etter otomanere og den tyrkiske
innflytelsen sterkt, og selv om religion var blitt redusert
til et ikke-tema, lot tradisjoner, mat og skikker seg ikke skjule,
det var kanskje tvert imot viktig å holde dem i hevd.
Aseriene er for et tyrkisk folk å regne, selv om også kilder
påpeker at iransk tilknytning og påvirkning er tydelig. Det kan
man forstå av at de fleste er shia- og ikke sunnimuslimer slik de
fleste tyrkere er blant annet. Det tyrkiske er tydelig ikke minst
gjennom det aserbajdsjanske språket, som er et tyrkisk språk,
selv om de bruker en del andre bokstaver i skriftspråket sitt.
En del jøder og europeere, iranere og andre etniske grupper
var også blitt værende, slik at byen nå fortsatt hadde noe av
sitt internasjonale preg. Men strengt tatt var jo alle nå formelt
sovjetborgere og snakket og skrev russisk i det offentlige rom.
I USA var demokraten Jimmy Carter blitt president, en uttalt
«gjenfødt kristen», og var opptatt av menneskerettigheter og
fredsløsning på konflikter. I Sverige regjerte Centerpartiet med
statsminister Thorbjørn Fälldin i spissen og i Norge satt Oddvar
Nordli ved spakene. De to sistnevnte knapt lagt merke til i denne
del av verden, forståelig nok. Flyten av folk og kunnskap mellom
øst og vest var satt på pause for en hel generasjon omtrent.
Og rettigheter hva var det? Her handlet det om å klare seg.
Ha mat på bordet og tak over hodet. Større var kravene ikke,
og man anstrengte seg for å følge og kunne de spilleregler som
gjaldt, og gripe de mulighetene som bød seg
24 Anna Martyrosova

Elmira hadde jo en sikker stilling som betalte det som var
vanlig for kvinner, 160-180 rubler i måneden. Ferien var dessverre
både kort og ubetalt.
Riktignok var det ikke egentlig ingeniør hun ville bli. Hun
ville undervise i matematikk, bli lærer. Men for å komme inn
på det studiet, der det var større rift om plassene, trengte hun
tilstrekkelig midler til nødvendige bestikkelser Det hadde hun
ikke tilgang på. Og hadde man først fått avslag på et opptak
måtte man vente to nye år før man kunne søke på nytt, uansett
hvilket fag man hadde søkt. Den sjansen torde hun ikke ta.
Hennes nærmeste overordnede avdelingsledere var menn,
ofte jøder eller russere, mens direktørene på fabrikken nesten
alltid var aserbajdsjanere. Og selv om de også kunne uttrykke
tilfredshet med arbeidet hun gjorde, hendte det at hun følte
på at de så annerledes på henne som armener. Noe som skulle
komme sterkere til uttrykk på et senere tidspunkt. Men det
visste hun heldigvis ikke noe om nå.
En av godene i Sovjetunionen var nettopp utdanning for alle,
ingen forskjell på kvinner eller menn. Alle var ønsket og behøvd
i samfunnet. Her sto alle på for felles mål og unionens framgang.
Men man kunne ikke velge helt fritt, men bare innenfor hva
dette idealsamfunnet til enhver tid kunne ha nytte av.
Kollektivbrukene som hadde blitt opprettet av Sovjet med
marxismen som ideal tok ingen hensyn til stedstilhørighet, nomadeliv
eller dyrking, om man drev med kyr eller sau, jakt eller
fiske. Her ble fjellbonden deportert til å sanke bomull, store
fiskevann omdirigert til å vanne ørken, grenser trukket tilfeldig
på tvers av århundrers tradisjoner, folkeslag og språk.
At folk kunne kommunisere med hverandre på russisk, som
var det offisielle språket nå, og det språk all utdanning ble gitt
på, hadde sine fordeler. Alle andre språk er kun bevart som
daglig tale innenfor de ulike folkegruppene.
Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk 25

Elmira husket at de hjemme snakket armensk da hun var
liten, men at de etter hvert like gjerne brukte russisk også hun og
broren. Men ble hun tiltalt på armensk svarte hun på armensk.
Snakket de russisk til henne ble dialogen på russisk.
Siden hennes far hadde vært militærlege, hadde hun tilbragt
noen av oppvekstårene både i Georgia og i Armenia,
ettersom han var blitt beordret, men lengst hadde hun bodd
her i Baku i Aserbajdsjan. Allikevel var oppveksten hennes og
hjertet hennes aller mest knyttet til landsbyen Drakhtik der
bestemoren og alle slektningene bodde i nærheten av byen
Asuch.
Den lå i området Nagorno-Karabakh eller Arsakh som det
heter på armensk, hvor armenere i uminnelige tider hadde holdt
til og utgjorde majoriteten av befolkningen.
I 1769 beskrev for eksempel den Georgiske kongen Erekle
II til en russisk general, at «befolkningen i regionen er totalt
armensk». Men historien om tilhørighet og bosetting går enda
mye lengre tilbake enn det, til før Kristi fødsel endret tidsregningen,
det visste hun.
*
Akkurat nå ble hun et øyeblikk overmannet av skrekk og fortvilelse,
og over hvilke smerter som rev og slet i henne!
Fortsatt ikke tegn til bevegelse der over ved skrivebordet,
eller noe annet sted.
Hun synes hun hadde vært her lenge, men et raskt blikk på
den store klokka med visere som hang på motsatt vegg var det
bare gått en liten time.
En ny ri, kraftigere og som varte lengre enn de forrige. Så
stilnet det liksom litt. Skulle ingen hjelpe henne? Panikken kom
sigende, i bølger den også. Som høye fjell.
Selv om fjell er det som gir Elmira trøst.
26 Anna Martyrosova

«Jeg løfter mine øyne opp til fjellene,
hvor skal min hjelp komme fra.»
Elmira så for seg landsbyen «sin». Drakhtik. Lukten luften,
vinden. Som hun elsket det hun kalte hjemplassen sin selv om
hun ikke hadde bodd der lenge selv. Det var der hun hadde sine
røtter. De høye fjellene omkring, spennende stier og passasjer.
Et utall av gamle kirker og klostre å utforske.
Der feiret de brylluper, hadde sammenkomster og mye nær
og varm kontakt med besteforeldre, slektninger og naboer.
Bevisstheten om sin armenske tilhørighet var sterk, og gjorde
henne varm om hjertet! Helst ville hun at de som familie hadde
flyttet dit, der hun hadde sine nære relasjoner og familie. Men,
fordi jobben var i Baku forble dette ønsket en utopi. I byen var
det vekst og muligheter. Ikke minst arbeid. Men hun gav seg
selv lov til å drømme noen sekunder nå, en aldri så liten timeout
før virkeligheten krevde henne tilbake.
FAR Khacatur
Mannen hennes Khachatur, som betyr «han som bærer korset»,
jobbet i den samme fabrikken der hun selv var ansatt. Hans
jobb som fagarbeider i produksjonen var tung og krevende, men
han fikk også bedre betalt enn hun gjorde på kontoret. Rett over
200 rubler per måned. Han hadde tatt sin bachelor med godt
resultat som teknisk ingeniør, men foretrakk det fysiske arbeidet
i fabrikken, som også var langt bedre betalt.
Selve den kommunistiske ideen om at alle var like viktige i
den felles innsatsen, kunne likevel ikke ta bort alle ulikheter.
Praktisk arbeid ble høyere belønnet enn tenkearbeid.
Og de som betegner seg «gutta på gølvet» i den vestlige del
av verden hadde nok jublet og vært enige i denne logikken.
Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk 27

Khachatur Martyrosov var altså etnisk armener som hun
selv, men siden han og hans familie lenge hadde hatt tilhold i
Baku med både sitt internasjonale preg og Sovjet-tanken om at
alle var kamerater, var han mye mer assimilert i tankegangen,
og tenkte sjelden over at det var noen forskjell på ham selv og
sine naboer, skolekamerater og kolleger.
Før hans familie flyttet til Baku bodde de i Shamakhi, en
vakker liten by som lå en drøy times kjøring fra Baku. Ved
inngangen til landets storslåtte natur, høye fjell og vakre daler.
Armensk i Sovjet
Martyrosov som er et typisk armensk etternavn, bortsett fra
endelsen som er gjort russisk, -ov (maskulin og -ova feminin).
Mens det normale for en armener ville vært endelsen «-yan» eller
«jan» eller Ian» som alle betyr «fra/ut av». Navnet Martyros`
betydning er «martyr». Altså skulle det vært Martyrosyan.
Hvorfor og når den russiske endelsen har kommet til, er foreløpig
et ubesvart spørsmål. Men det er nærliggende å tenke at
det ganske sikkert var for å viske ut det særskilte, og ikke stikke
seg ut som armenere i landsbyen hans der de fleste beboere var
etniske aserbajdsjanere, og samtidig kunne indikere at de var
dedikerte sovjetborgere.
Videre visste man i familien at Khachaturs mormor, Satenik,
var blitt foreldreløs fordi hennes mor og far var myrdet i et av
de mange folkedrapene som foregikk mer eller mindre parallelt
med det mer omdiskuterte store folkemordet i 1915 i det
tidligere vest-Armenia, det som nå er øst-tyrkisk jord.
Den vesle foreldreløse jenta Satenik hadde blitt adoptert av
fetterfamilien til faren, og de hadde også lagt russisk endelse
til etternavnet allerede da, endret fra Manvelyan til Manvelov.
Så kanskje det var Sateniks datter Anna, Khachaturs mor, som
28 Anna Martyrosova

hadde påvirket sin mann til å endre familienavnet. Ellers kan
det ha vært vanlig i denne landsbyen, der armenere var i mindretall.
Da Satenik var blitt gammel og uklar, husker Elmira
at hun stadig sa og gjentok «p´akhchust p´akhch´» på armensk
som betyr «Flykt! Flykte!». Så minner om en flukt lå tydeligvis
i underbevisstheten.
Mange naboer og venner, de som var etniske aserbajdsjanere
eller aserier som de ble kalt, har spesielle tradisjoner rundt sine
høytider. De markerte i større eller mindre grad Navruz, «nyttår»
som er knyttet til den enda eldre før-islamske religionen Zarathustra,
«ildtilbederne». Og man mener den fantes også i førkristen
tid. Så kanskje deres forfedre hadde vært en del av det også.
Og det skulle ikke forundre Khachatur om det nettopp
var inspirert av den evige ilden som brant her ved Baku, og
som gjorde at jorda boblet og plutselig sprutet ut en vannsøyle,
der bølgene kunne kaste seg innover land når vinden tok tak.
Zarathustra-tradisjonen markerer nyttår, og har ulike ritualer
i form av mat og symboler som skal berike det nye året. Forberedelsene
ble satt i gang fire uker før feiringen, der de hver
tirsdag feirer en av elementene, vann, ild, jord og vind. Med
forskjellige matretter.
Roten, den armenske identiteten knyttet til kristen kirke
og tro, var kanskje ansett som en trussel, fordi den holdt folk
sammen. Men innholdet var med hell visket bort, uten at
Khachatur bekymret seg nevneverdig over det; symbolikk og
enkelte tradisjoner var fortsatt å spore i hans kultur. I sovjettiden
hørte man heller ikke noe om ramadan, faste eller annet
knyttet til Islam. Det var høyst uønskelig med religiøs aktivitet.
Det fantes visst nok av skrekkhistorier, uten at han dvelte mye
ved dem eller fikk tak i hele sammenhengen.
Så hva annet styrket bevisstheten om deres armenske
identitet.
Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk 29

De kjente begge to, både Elmira og Khachatur, sitt folks
historie såpass, at de visste de var et kristent folkeslag. Men hva
det innebar i et praktisk dagligliv hadde de ingen erfaring eller
kunnskap om.
De selv, som armenere i Sovjetunionen, feiret for eksempel
ikke jul etter ortodoks tradisjon 6. januar. De gikk ikke i noen
kirke og praktiserte ingen religiøse handlinger på den måten
armenere ellers har holdt religionspraksisen sin i hevd, i varierende
grad, der de er spredt rundt i verden.
Her i Baku markerte de påske på sitt eget vis, men det var
selvsagt ingen fridager knyttet til den markeringen lenger. Kvinnene
i husene kokte egg med en urtekvast og løkblader, slik at
eggene fikk en rødlig farge som symboliserte blodet. Selv om
ingen sa det, visste de at det var på grunn av Jesu oppstandelse.
Men hvorfor han døde eller sto opp, eller hva som skulle ha
skjedd før eller etter visste de ingenting om.
De bakte påskekaker; Kiata. Enten på Jerevansk vis som
store runde kaker bygget lag på lag eller som tradisjonen var i
Nagorno-Karabakh og blant armenere i Aserbajdsjan, varianten
som minner mer om en rullekake; «Ghatta».
De kunne ikke samles eller markere noe på en søndag. Det
kunne straffe seg. Men fordi 1. mai var en viktig høytidsdag i
Sovjetunionen, var det fri dagen etter. Så rent praktisk ble påskemarkeringen
«flyttet» til 2. mai når de hadde fri, og de møttes da
på gravplassen til kjære og kjente avdøde slektninger, spiste og nøt
å være sammen. På kirkegården var kirken fraværende, men dette
var en praksis og noe som alle armenere gjorde, som blant flere
andre ting styrket den armenske identiteten likevel. Det så utenfra
ut som en feiring av arbeidernes frihet mens de hedret de døde.
Alle armenere vokste også opp med historiene om lynsjing og
folkemord. For å få bukt med dette var det en aserisk politiker
som visstnok fikk igjennom en lov i 1922, som sa at den eller
30 Anna Martyrosova

de som gjorde slikt, altså lynsjet folk, skulle kunne avrettes på
stedet uten videre rettergang.
Folkegruppene som bodde side om side og hadde forskjellige
tradisjoner, for eksempel ved høytider som bryllup og begravelser,
respekterte hverandres tradisjoner og deltok også hos
hverandre dersom det var naturlig. Typiske ting var også kaker
og søtsaker de serverte hverandre med hver sitt særegne preg.
Så var det språket. Foreldrene til Khachatur snakket armensk
seg imellom og til sine tre barn, men det endte med at
han og broren Slavik og søsteren Sonja, snakket mye russisk
sammen. Som de også gjorde med yngre slektninger og venner.
Men han forsto likevel sitt morsmål godt, selv om han av og til
famlet etter ord når han skulle snakke noen ganger.
Ellers likte han å bruke tid sammen med kamerater og å
spille Sjakk.
Sjakk
Sjakken er viktig for en armener. Det er en historie for seg selv
og en yndet aktivitet som de får lov å dyrke og som ikke provoserer
noen. Tvert imot, den var verdsatt. På skolen i Armenia
er det et eget skolefag.
Verdensmesteren, armeneren Tigran Petrosian beholdt den
sovjetiske verdensmestertittelen i sjakk fra 1963 til 1969. Dette
utløste en fornyet sjakkfeber blant armenere, men allerede i
1927 ble det stiftet en egen armensk sjakkforening. Relasjonen
mellom Armenia og Russland var ganske uproblematisk, og
flere armenere har gjort Sovjetstaten stolt.
Litt lenger inn i framtiden skal de få en berømt verdensmester,
da som det selvstendige Armenias uslåelige ener i sjakk,
Levon Aronian, som fram i 2004 skulle bli utfordret av en
13-åring ved navn Magnus Carlsen.
Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk 31

Khachatur elsket å spille sjakk, og han var god!
Hva likheter og forskjeller angikk ellers, var uansett ikke
religion noe tema. Ja det var i praksis forbudt i Sovjetunionen,
selv om det aldri ble laget noen lov som forbød det, men heller
slik at religion ble trakassert og latterliggjort og erstattet
med «vitenskapelig ateisme», en bevisst indoktrinering som
var pålagt undervist i skolen fra tidlig alder.
Dermed kom ulikhetene sjelden til syne i det daglige liv.
Hva man gjorde, sa eller spiste i hjemmets lune vrå, blandet
få seg inn i. Khachatur var fornøyd med livet, og gledet seg
også over barnet de ventet.
Han og hans pene ingeniørhustru. Armenske kvinner
hadde allerede da et rykte på seg for å være av de vakreste i
verden, og det var han ikke uenig i.
Hvordan de møttes
Som seg hør og bør i armensk tradisjon fikk de hjelp av
slektninger da han ymtet at han gjerne ville finne en kvinne
i livet sitt og gifte seg. Det er gjerne guttens mor og familie
som leter etter en passende jente og ikke omvendt. Tvang
eller arrangerte ekteskap kunne skjedd flere generasjoner
tidligere, men ikke nå lenger. Så arrangementet gjaldt bare
for å kunne bli presentert for hverandre. Khachatur hadde
passert 25 og syntes det var på tide. Og det måtte være en
armensk jente.
Tante Emma ville han skulle treffe datteren til sine naboer
som bodde i etasjen over dem. Og som også var bestevenninne
med deres datter Susanna, hans kusine altså. Så hun
inviterte dem begge til en gebursdag. Elmira dukket opp med
sin trygge beskjedenhet, vel uvitende om at hun skulle introduseres
for en mulig ektemann.
32 Anna Martyrosova

Hun hadde hatt på seg en enkel kort svart kjole, med et
rødt mønstrete silkeskjerf i halsen. Pumpsene sto igjen oppe,
inne brukte man uansett tøfler eller slippers. Det mørkebrune
håret var klippet i ny kort gradert frisyre, denne moten kledde
henne, og rammet inn hennes markerte ansiktstrekk og de
forsiktig sminkede brune øynene.
Den ukjente mannen, bare et par år eldre enn henne, med
brede skuldre og blid stemme, så slett ikke verst ut han heller.
Men de møttes der, hos naboen i etasjen under der hun
bodde med sine foreldre.
Og de fant etter hvert tonen. De avtalte å møtes igjen bare
de to, og merket at de likte hverandre. Det oppsto søt musikk
og felles framtidsplaner.
Bryllupet fant sted i juli 1974. Uten pomp og prakt. Det
tillot verken midler eller tiden.
Han likte å erte henne litt, men hun var ikke like enkel å få
med på notene, men hadde sansen for hans smittende humør.
Han spøkte og brakte frisk bris til hennes egne pliktoppfyllende,
og til tider bekymringsfulle øyeblikk. Elmira forventet
bare det beste av seg selv, perfeksjonist som hun var. Han fikk
henne til å senke skuldrene litt.
Grip dagen,
stol så lite som mulig på den neste.
Han gjorde også selv sin plikt og gjorde hva som krevdes og
var forventet, men ellers hadde han en ganske så ubekymret
tilnærming til livet og framtiden, som i hvert fall preget hans
ytre.
Latteren satt løst, han var nesten alltid i godt humør. Elmira
trodde han ville bli en god far for barnet. Ja de hadde
allerede snakket om at de ønsket seg to.
Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk 33

Samtid
Det var stadig oppfordring og oppmuntring til å tilføre dette
idealistiske trygge samfunnet flere borgere. Men den var blitt
vanskeligere å følge. Tiåret fra 1970 til 1979 økte befolkningsveksten
med cirka 17%, mens det i tiåret i forveien hadde økt
dobbelt så mye. Urbaniseringen skjøt fart, sammen med satsingen
på industriell produksjon.
Men dette førte i sin tur også til mye trangboddhet og skilsmisser,
viser statistikk for Sovjetunionen fra denne tiden.
Bresjnev forsøkte som tidligere nevnt å gjøre noe med den
saken. Men økonomien var sliten. Store ord, mye prat, men lite
mat. Og det begrenser selvsagt produktiviteten når det gjelder
å få barn.
Her hadde han antakelig som armener et fortrinn. I Khachaturs
familie som i armenske familier generelt, har de tradisjon
for å holde sammen og leve livet tett og nært og hjelpe hverandre.
Selv om de delte hus med hans foreldre og to søsken, hadde
de et eget rom, og fikk kanskje mulighet til å bygge på et til
etter hvert.
Han var nok ikke blind for at det var krevende for hans
unge hustru å leve under samme tak som hans foreldre, især
hans mor. Til sin mor følte han seg nemlig forpliktet til å gi
mesteparten av hva han tjente.
Han følte seg utilpass når hans unge kone spurte om penger
til noe og moren hans overhørte det, og lagde drama, henvendt
til Elmira:
«Er det noe du mangler? – er det noe du savner?» «Du bør
takke oss!»
Så da tok Khachatur seg en tur ut. Igjen.
Khachatur så på seg selv som en god borger i unionen.
Her var ikke jøde eller greker, kvinne eller mann, armener
34 Anna Martyrosova

eller aseri. Alle var sovjetborgere med de samme plikter, språk
og rettigheter. En framtid side om side i fred og fordragelighet.
Men dette var jo ikke helt sant. Alle vet jo hvem man er.
Mange ønsket nok å bidra til å glemme og tåkelegge, og presentere
historien, omskrevet med frykt og fagre løfter. Tidligere
generasjoner tvunget til taushet og flukt.
Nei, dette ville han ikke tenke mye på. Nå venter det gode
liv, han skal bli far!
*
«Søster! søster, De MÅ være så vennlig å komme!» Hun hører
nabokvinnens rop som i en drøm. Og den umiskjennelige aseriske
aksenten til hun som hadde, fra der hun lå, lagt merke
til at det kom mengder med blod, og blitt bekymret for den
armenske kvinnen ved siden av seg. Det var midt i vaktskifte,
nattevakten skulle avgi rapport, slik at dagvaktene var klare til
å starte klokka åtte, og Elmira husker bare noen sa press. Bare
press. Så var de borte igjen.
Ikke en klar tanke fikk nå plass, den ene rien avløst av den
andre og en tiltakende trang til å presse. Presse. Puste. Presse.
Dette var vondt, kroppen blir slitt i stykker. Hjelp!
I Østen steg solen, og dens første stråler brøt seg fram over
horisonten og forsøkte i samme øyeblikk å trenge seg gjennom
bleke gardiner inn til det store rommet for å være til stede.
Da med ett var det over, hun kjente den varme bylten mellom
bena og løftet det omtåkete hodet for å se. Der var hun.
Barnet! Et pikebarn!
I det samme hun ville røre ved det glatte varme nurket ble
hun plutselig var jordmor som sto der.
De hentet håndklær og vasket den nyfødte og tok barnet
med seg til barnestuen.
Langsomt ble det dag.
Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk 35

Dette er historien til en kvinne,
lynende intelligent, språkmektig,
talefør og full av følelser.
Som etnisk armener måtte Anna 11 år flykte fra sovjetisk
Aserbajdsjan under dramatiske omstendigheter – til en
ungdomstid i post-Sovjet under trange kår, der jernteppet
faller, og vennskap gror.
Det handler om sterke slektsbånd og møter mellom kulturer.
Men også om å være ensom og fremmed. Om dialoger
med Gud og hvordan motsetninger kan utfylle hverandre.
Boken er krydret med historiske sideblikk gjennom generasjonene
i en for mange ukjent og lukket del av verden.
Møt foretakskvinnen med svensk pass, norsk adresse og
et varmt, ydmykt hjerte som brenner for å gi utsatte kvinner
arbeid og verdighet.
Dette er en gripende livsfortelling om hvordan det umulige
kan bli mulig.
WWW.VENTURAFORLAG.NO