24.09.2021 Views

Anna Martyrosova - En Biografi

Anna Martyrosova - En utrolig livsreise - fra sigd til søm Dette er historien til en kvinne, lynende intelligent, språkmektig, talefør og full av følelser. Som etnisk armener måtte Anna 11 år flykte fra sovjetisk Aserbajdsjan under dramatiske omstendigheter – til en ungdomstid i post-Sovjet under trange kår, der jernteppet faller, og vennskap gror. Det handler om sterke slektsbånd og møter mellom kulturer. Men også om å være ensom og fremmed. Om dialoger med Gud og hvordan motsetninger kan utfylle hverandre. Boken er krydret med historiske sideblikk gjennom generasjonene i en for mange ukjent og lukket del av verden. Møt foretakskvinnen med svensk pass, norsk adresse og et varmt, ydmykt hjerte som brenner for å gi utsatte kvinner arbeid og verdighet. Dette er en gripende livsfortelling om hvordan det umulige kan bli mulig. https://venturaforlag.no/boker/inspirasjon/anna-martyrosova-en-biografi.html

Anna Martyrosova - En utrolig livsreise - fra sigd til søm

Dette er historien til en kvinne, lynende intelligent, språkmektig, talefør og full av følelser.

Som etnisk armener måtte Anna 11 år flykte fra sovjetisk Aserbajdsjan under dramatiske omstendigheter – til en ungdomstid i post-Sovjet under trange kår, der jernteppet faller, og vennskap gror. Det handler om sterke slektsbånd og møter mellom kulturer. Men også om å være ensom og fremmed. Om dialoger med Gud og hvordan motsetninger kan utfylle hverandre. Boken er krydret med historiske sideblikk gjennom generasjonene i en for mange ukjent og lukket del av verden. Møt foretakskvinnen med svensk pass, norsk adresse og et varmt, ydmykt hjerte som brenner for å gi utsatte kvinner arbeid og verdighet.
Dette er en gripende livsfortelling om hvordan det umulige kan bli mulig.
https://venturaforlag.no/boker/inspirasjon/anna-martyrosova-en-biografi.html

SHOW MORE
SHOW LESS

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

Biografi


Anna Martyrosova

Copyright © Ventura forlag AS 2021

Sats og omslag: Kristian Kapelrud

Omslagsfoto: Harald Willard Fine Art

Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.

Trykk og innbinding: Scandbook, Sverige

1. opplag oktober 2021

ISBN 978-82-8365-131-7

Ventura forlag AS

2312 Ottestad

post@venturaforlag.no

www.venturaforlag.no


Innhold

Forord ......................................................................................................................... 9

Takk! ........................................................................................................................ 11

1 – Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk ............................. 13

2 – Barndom i en historisk by ................................................................. 45

3 – Skolejente og armensk tilhørighet ................................................ 85

4 – Frykten og flukten ............................................................................... 121

5 – Ukraina, en ny start ........................................................................... 149

6 – Ungdomstid .............................................................................................. 191

7 – Kjærlighet og ekteskap ..................................................................... 229

8 – Et liv i Sverige ......................................................................................... 275

9 – Norge neste epoke og gründerskap .......................................... 325

Etterord ................................................................................................................ 367

Slektstre og bilder .......................................................................................... 368

Kilder .................................................................................................................... 379


Aserbajdsjan med Nagorno Karabakh og Armenia.

6 Anna Martyrosova


Ukraina med byene som omtales.

Innhold 7


8 Anna Martyrosova


Forord

Å

skrive bok har vært et ønske og drøm i mange år, men

når man har passert seksti er det på tide. Mitt ønske er å

fortelle folks virkelige historier, ikke en fiksjon. Virkeligheten

er spennende nok! Jeg hadde og har flere ideer på blokka. Men

hvor skal man begynne og hvordan kommer man i gang?

Mitt bekjentskap med Anna hadde allerede beriket mitt

liv, og en dag gikk jeg tur sammen med min trofaste hund og

følgesvenn, Zhara som jeg ofte gjør på stier og i fjell og langs

elver og grusveier mens jeg lytter til musikk eller synger selv.

Fantaserer eller snakker med Gud. Plutselig, som lyn fra klar

himmel i det jeg er på vei ned en liten bakke ser jeg som i

en visjon en bok som hang i luften opp mot venstre. Det var

bilde av Anna i grønt, og under sto navnet hennes sammen

med mellomnavnet, som jeg fra før bare hadde sett i passet

hennes når vi skulle sjekke inn på en flyreise. Skal min første

bok være om Anna? Hun har allerede vært intervjuet i radio

og tv, blader og aviser, men historien er langt mer enn noe av

det kunne romme. Jeg inviterte både henne og mannen hennes

Lars for å fortelle om opplevelsen og spørre om jeg fikk

Forord 9


deres tillatelse til å skrive boken. Noe som alle nå skjønner

at jeg fikk.

Dette ble for meg en fantastisk reise! En oppdagelsesreise

ikke bare i hennes liv, men i en hel regions historie og hvordan

den knytter seg til vår egen.

10 Anna Martyrosova


Takk!

F

ørst og fremst takk til hovedpersonen Anna Martyrosova

Høidahl som med din eksepsjonelle hukommelse har bidratt

til en levende fortelling, detaljrik og spennende, takk for

din åpenhet og ærlige tilnærming til livet.

Takk til Elmira, Annas mor, uten deg hadde ikke boken

vært mulig! Takk til lillebroren Misha, et fargerikt og gledelig

bekjentskap.

Takk til Lars for at du trosset dine prinsipper og har gitt din

personlige bit for å kunne fylle bildet og helheten. Takk også til

hans foreldre for å dele sine inntrykk og opplevelser med meg.

Takk til min gode venninne Vibeke Emberland for din

utrettelige tålmodighet som har lyttet til tekstene, til tider i

timevis! Dine gode spørsmål, og konstruktive tilbakemeldinger

og våre samtaler om innholdet. Takk til min kjære venninne

Inger Bugge for din støtte og support.

Takk til venninne, arkitekt Eldrid Forsland for samtaler og

faglig innspill, venninne Eva Brevik for din velvillige tid, ærlige

tilbakemeldinger og bidrag med kunnskap i norsk språk i

deler av prosessen.

Takk! 11


Takk til min stolthet og kjære sønn Karl Martin, som med

dine overmåte rike samfunns- og historiekunnskaper har gitt

meg ideer og presiseringer.

Takk til dere skjønne døtrene mine Merete og Marie Benedikte

som med forventning og oppmuntring har uttrykt sin tro

på mammas skriveprosjekt og heiet på meg. I særdeleshet vil jeg

takke deg Marie som med dine evner og unike kjærlige innblikk

i mennesker var viktige under siste innspurt.

Kjære Lydia, Andreas, Maria og Christian. Dere har motivert

meg, boken er også skrevet for dere. Halvt armenske, men

bosatt i Norge. Dette er også deres slektshistorie og en arv dere

kan være stolte av.

12 Anna Martyrosova


– 1 –

Fødsel i Baku

med historiske

tilbakeblikk

Slekter går og slekter kommer, men jorden

er alltid den samme. Solen går opp og solen går ned.

Så lengter den tilbake til stedet der den går opp. Den

skinner og vandrer mot sør, så vender den og vandrer

mot nord, mens vinden snur og skifter og tar fatt på sin

rundgang igjen.

Fødsel

V

eggene var mer grå enn hvite. De bar preg av forfall. Og at

det var en stund siden de hadde skint hvite og nykalkede

i denne delen av fødestuen. Rommet var relativt stort, med tre

senger og et gedigent mørkt skrivebord borte i hjørnet. Der satt

en søster i hvit sykepleieruniform bøyd over sine papirer. Håret

hennes var klippet i en kort rett frisyre med hårspenner festet

Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk 13


på hver side, slik at det tykke håret ikke falt fram i ansiktet som

man ikke kunne se.

Rundt klokken fire om morgenen, hadde Elmira våknet av

at vannet hadde gått. Mannen hennes løp ut til nærmeste telefonkiosk

for å ringe etter ambulanse, men hadde bare fått tak i

en drosje, og snart hadde de vært på vei til fødestuen. Allerede

i bilen begynte noen kraftige veer, hun presset bena mot førersetet

foran seg, og mannen hennes spøkte senere med at han

så med skrekk for seg sjåføren og ham selv som provisoriske

fødselshjelpere.

Men de nådde fram til bygningen der man føder barn, og

som etter sovjetisk skikk ikke hadde noe navn, men kun et nummer.

Fem. Der ble hun innlosjert i 1. etasje. I sengen lengst bort.

Nummer 5 lå i utkanten av den gamle oljebyen Baku. Grå

murpuss, stedvis avskallet og tæret av tidens tann, preget det

firkantede symmetriske bygget i tre etasjer. Den samme funksjonalistiske

arkitektur som utallige andre bygg som ble reist

under sovjettiden hadde. Ingen bortkastede elementer, men

mer ren brutalisme, betong. Her skulle det fødes. Fordi stadige

sammentrekninger nesten overmannet henne, la hun bare vagt

merke til lukten av medisiner, eller det slitte sengetøyet, falmet

av desinfeksjon og vaskemidler.

Fødesengene i det store rommet var ikke avgrenset av annet

enn enkle nattbord, og plassert på rad og rekke med god

avstand imellom. Foran vinduet hang det blasse gardiner som

delvis var trukket for.

Baku

Byen som også ble kalt «The Black City» (den sorte by) og var

hovedstaden i Aserbajdsjan, lå intetanende der utenfor gardinene

med sin historie og sine hemmeligheter. Om mennesker

14 Anna Martyrosova


fra fjern og nær som var kommet og hadde satt sitt preg på

den gjennom tidene, dog uvitende om hvordan disses veier og

spor fortsatt skulle krysse hverandre på uventede steder på tvers

av historien. En av trådene man kan nøste opp kan spores til

Sverige.

På 1800 tallet vokste fire brødre opp i Stockholm mens det

fortsatt var tsar- Russland. Tsaren på den tiden het Nikolai I, og

ble senere beskrevet som en despot. Sverige som tidvis også eide

Finnland, var nær knyttet til Russland som nabo over mange tiår.

Den siste tsaren Nikolai II, var fetter av Norges kong Håkon

og dronning Maud, alle tre med utspring i det engelske kongehus

og dermed beslektet. Så verden var ikke stor den gangen heller,

i hvert fall ikke når det gjaldt tsarer og monarker. Forskjellen

mellom dem var at tsarene ofte ble myrdet, mens monarkene

stort sett døde av seg selv.

Men til felles hadde de geistlige at de likte å ha et ben innenfor

i kirken. De mente kanskje at det styrket kirkens sak siden

Gud selv tross alt var usynlig. Men helst var det nok sin egen

sak de ville sikre.

Faren til disse fire svenske brødrene, gründeren og oppfinneren

Immanuel, hvis navn betyr «Gud-med-oss» tok, etter et

par konkurser i Sverige, med seg familien og startet en fabrikk

utenfor St. Petersburg. Fabrikken produserte hovedsakelig krigsmateriell,

kanontraller og lignende som den russiske tsaren kunne

bruke i krigene sine.

Etter hvert dro Immanuel og kona tilbake til Stockholm, for

at yngstemann Emil, som sine brødre, skulle studere til ingeniør

på universitetet i Uppsala. Mens de tre eldste brødrene ble igjen,

bodde og rådde seg selv på et enkelt husvære. Samtidig tok de

seg av fabrikk og forretninger.

Mens Ludvig, som nå var 28 år gammel og nummer 2 i

rekken, og den peneste av brødrene med et renskåret ansikt og

Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk 15


godt kvinnetekke drev denne fabrikken for faren, hadde de fått

en stor bestilling på Berdanka rifler. Både eldstemann Robert

og den yngste, Alfred hjalp til, selv om de etter hvert skulle ha

egne gründerprosjekt på gang. Men nå trengte de altså et godt

treverk til skjeftet til Berdankaen, og da var det bare en tresort,

nemlig valnøtt, som fylte kravene.

Robert, den eldste av brødrene, med sitt kraftige uregjerlige

skjegg, og like uregjerlige ideer og temperament, var ikke

begeistret for bare å supplere Russlands krigsvåpen. Da sjefen

Ludvig var på bryllupsreise et års tid med sin første kone, sørget

Robert også for å produsere rifler til eget foretak på lisens

i fabrikken.

For å slå to fluer i en smekk, og lykkes med det, tok han først

en snartur til Sveits, før han la i vei til Kaukasus for å skaffe,

om mulig rimeligere, det edle treverket.

Det sies at Aleksander den store hentet nøtter fra India og

plantet her langs den gamle silkeveien. Den viktige handelsveien

fra øst til vest. Men legender og opprinnelse har flere varianter.

Robert undersøkte flere skogsområder i Aserbajdsjan, rundt

Baku, men fant at disse trærne ikke var av god nok kvalitet.

Han fikk derimot øynene opp for livet og mulighetene i metropolen

Baku.

Derfor reiste han snart tilbake dit, og på denne reisen traff

han en nederlender som faktisk var kaptein på elvebåten Robert

benyttet nedover elven Volga, via Astrakan til Kaspihavet. Kapteinen

fortalte at han eide et lite oljeraffineri i Baku, i nærheten

av de karakteristiske muddervulkanene som putret og sprutet

søyler av mudder.

Under den boblende overflaten var det spennende saker, også

lenger ute i Det kaspiske hav. Her fantes fossile råvarer til parafin

og olje som allerede begynte å bli ettertraktet i den store

industrielle utviklingen verden på denne tiden var vitne til.

16 Anna Martyrosova


Robert, som jo var av det impulsive slaget, tilbød seg å kjøpe

det vesle raffineriet og eiendommene til nederlenderen for en

liten sum mannen ble fornøyd med. Et smart trekk.

De to andre brødrene hadde fulgt med på noen av brorens

fiaskoer, men da de hørte dette gikk de helhjertet med og kjøpte

aksjer i selskapet han opprettet, de også; Branobel Ltd.

Dermed begynte et eventyr for brødrene Nobel, som førte

til deres store innflytelse og tilstedeværelse i denne delen av

verden. Det var mange om beinet, og de ble blant de største og

en viktig konkurrent. Men også samarbeid tvang seg fram, slik

at de ble tungt involvert sammen med blant annet amerikanske

Rockefeller og deres Standard Oil.

Disse sammen, fikk stor betydning for utvikling av infrastruktur,

jernbane, bygging av tunneler og veier for å lette tilgangen

til de store havnene. Og mange av de flotte gater og

bygninger som reiste seg i selve byen. Man kan si at en ny æra

fødtes i 1877 i Baku – «The Black City».

*

Men her i Baku nå 100 år senere, var en ny fødsel i gjære. Veene

kom ganske regelmessig og kjentes ut som de økte i intensitet.

Ikke at hun var uforberedt på det, men hun følte seg så alene!

Ute var det fortsatt mørkt. Fortvilet kikket hun bort på

kvinnen i hjørnet ved det store arbeidsbordet og ventet at hun

skulle bli ferdig og avse tid til henne. Krefter herjet i kroppen.

Sommeren er varm dette året. Luften utenfor er fuktig, men

frisk. En ny dag gjør seg snart klar. Morgenrøden skimtes bak

disen som tålmodig venter på at sola skal løse den opp. Her inne

gjør murveggene det svalere. Ja, nesten kjølig.

På denne halvøya, som stikker ut i Det kaspiske hav, var natt

og dag omtrent like lange året rundt. Men dagen lot visst vente

på seg i dag virker det som.

Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk 17


Dette var hennes første fødsel. Et etterlengtet barn. Så fortvilet

hun hadde vært da den første graviditeten endte i en spontanabort,

og nå nesten to år senere var hun plassert her. Lagt

til rette for fødsel.

Belysningen inne var svak, og kom fra en elektrisk pære midt

i rommet. På arbeidsbordet sto en parafinlampe, sikkert fra

forrige århundre, men antakelig for å være klar til å tas i bruk

om strømmen plutselig skulle forsvinne, slik den tidvis gjorde.

Det var olje på lampen.

Olje

Faktisk var det fra Baku den første oljetankeren med parafinolje

seilte ut, vakker og majestetisk, designet nettopp av ingeniøren

Ludvig Nobel. Til da hadde oljen blitt fraktet i tønner og til

lands, hvor oljefatene ble dratt av hester og senere skipet som

last fra havner ved Svartehavet.

Men dette skipet, som hadde fått navnet Zarathustra, hadde

en egen «etasje» der flytende olje ble fraktet til en verden som

hungret etter den.

Nobelbrødrene hentet mange av sine fagarbeidere fra Sverige,

og også ingeniører fra Norge ble engasjert i denne rivende

utviklingen av destillerier og raffinerier. De etablerte sine fabrikker

etter skandinaviske krav med hensyn til arbeidstid og

betingelser. Særlig i Sverige var fagforeninger allerede aktive og

sto på sine krav.

Men Ludvig Nobel var selv opptatt av gode arbeidsforhold

og forkortet arbeidsdagen for sine arbeidere på eget initiativ.

Han var svært så opptatt av å investere i, og legge til rette for,

slik at helsetilbud, kirkeliv og utdanning ikke skulle stå tilbake

for det de var vant med. Man sørget for at den første lutherske

kirken ble reist i Baku og flere sykehus etablert for oljepengene.

18 Anna Martyrosova


Han bygget mer enn 7000 gode boliger til arbeiderne sine og

skoler til barna.

Likeledes bygget han egne bønnerom for sine muslimske arbeidere,

slik at alle skulle bli ivaretatt. Og samarbeid og gjensidig

respekt var et mål, og ansett som viktig for en produktiv framdrift.

Bedriftens HR program var altså langt forut for sin tid.

Men i 1903 begynte etniske uroligheter og konflikter likevel

å gjøre seg gjeldende hos flere produsenter og fabrikker. I en

av Branobels fabrikker som lå i Georgia, hadde fagforeningen

en fremadstormende georger som sto på kravene for seg. Dette

påvirket også virksomhetene i Baku.

Hans navn var Iosef Vissaionovitsj Dzugasjvili, ansatt hos

svenskene, og skulle senere gjøre seg bemerket i en meget større

målestokk. Uroen toppet seg i 1905. Og snart endte de fleste arbeidere

i hele oljeindustrien opp med de samme betingelser som

man hadde i Branobel. At Iosef, som senere ble mer kjent med

etternavnet Stalin, fikk noe kredit for resultatet kan bare gjettes.

Det var Aserbajdsjanerne som var muslimer, noen iranere og

kurdere også, men flere av disse hadde Zarathustra som religion.

En populær religion til tider. De fleste muslimene hadde ingen

utdannelse og dermed de lavest betalte jobbene. Russere, jøder

og europeere hadde mer skolegang. Og armenerne var driftige

og dyktige. Og mange andre folkeslag fra kaukasusregionene

hadde kommet til Baku for å arbeide.

En smeltedigel kunne man håpe, men mennesker med ulike

verdier, overbevisninger og mål blir ofte til separatorer og styrker

motsetninger i stedet. Ludvig og brødrene klarte å få selskapet

over kneika. Og glanstiden fortsatte enda en stund om

ikke like skinnende.

Baku fikk sitt operahus og med sitt etter hvert sofistikerte

storbypreg, ble byen den gang kalt det kaukasiske paris. Det ble

bygget parker og anlegg, og den dag i dag kan man fornemme

Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk 19


denne storhetstiden. En levende by med sin egen aldrende

skjønnhet gjennom skiftende tider, når den ligger og bader i

kveldssolen ved Det kaspiske hav.

*

Aksenten til kvinnen i fødesengen ved siden av var ikke til å ta

feil av, og avslørte den etniske tilhørigheten. En vennlig aseri

kvinne. Elmira enset ikke om det lå noen andre der også, på

dette rommet hun var lagt inn på for å føde.

Vannet var jo gått og hun visste at hun måtte bli liggende

for at ikke navlesnoren skulle falle fram og forårsake kvelning.

Så å reise seg opp eller gå ut av sengen var ikke tema.

Det var denne aseriske kvinnen som om en stund skulle

klare å få oppmerksomhet fra den hvitkledde kortklipte ved å

rope til henne. Men tiden var ennå ikke kommet.

Svenske spor

Svenskene har satt avtrykk i Baku som godt kan spores den dag

i dag, på tross av at Sovjetunionen la hendene på rattet etter

at den russiske revolusjon brøt ut i 1917. Da ble selskapet etter

hvert vingeklippet og virksomheten underlagt sosialiststaten.

Investorer trakk seg, og den tidligere så store virksomheten

skrumpet inn og tjente ikke lenger penger. De fleste skandinaver

og europeerne dro hjem. Tilbake står arven, historien om

initiativ, mot, evner og en utrettelig gründer-ånd.

Den mest kjente av Nobelbrødrene, Alfred, tjente riktignok

det meste av sin formue på sine eksperimenter med nitroglyserin,

og oppfinnelse av dynamitten og nobelkruttet. Han

bodde mest i Paris og hadde sine fabrikker i Europa. Dette gav

opphavet til Nobels fredspris, men det deles også ut priser for

litteratur og fysikk.

20 Anna Martyrosova


Dynamittfabrikker var det forresten flere av i Norge også,

de fleste har gått i luften. Men fortsatt kan man spore bedrifter

tilbake til denne oppfinneren i dag, som for eksempel bedriften

«Chemring Nobel» i Asker kommune. Der kunne man nå

på 70- tallet se store svarte tankere losse flytende brensel ved

Gulfstasjonen. Den dag i dag heter bussholdeplassen rett der i

nærheten «Baku». Verden henger sammen.

Ganske stor inngripen i naturlandskap skjedde parallelt med

vekst i olje og gass produksjonen i dette ressursrike området

av verden. Påbegynt av eventyrere og investorer fra vesten, senere

videreført og overtatt av sovjetstaten. Hensikten var å være

selvforsynt og bruke muligheter og samhandle og styre i alle

republikkene de forente i sin union.

MOR Elmira

Elmira Martyrosova ville få permisjon med lønn i to måneder

og senere gratis barnehageplass, slik det var vanlig i Sovjetunionen

som Aserbajdsjan nå var en del av. Slik det hadde vært

siden 1920 da de ble underlagt Sovjet. Først var de en del av den

transkaukasiske republikk sammen med Armenia og Georgia,

men fra 1936 en egen sovjetrepublikk og medlem av Sovjetunionen

på egen hånd.

Den sosialistiske sovjetrepublikken Aserbajdsjan var ledet

av Heydar Aliyev, medlem av Partiet og godt likt i Kreml der

han hadde en karriere i KGB bak seg. Han var dessuten etnisk

aserbajdsjan-tyrker, dermed var tilliten fra de fleste av befolkningen

ivaretatt, om ikke strengt tatt nødvendig. Mens den

overordnede sovjetleder for tiden het Leonid Bresjnev.

Noen skal i en senere tid etterlyse en Nobelpris i geofysikk,

og det kan saktens etterspørres når man vet konsekvensene av

hvordan man i deler av Kaukasus, for eksempel laget kunstige

Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk 21


vanningsanlegg, og dyrket bomull i tidligere ørken. Vannkilder

tørker ut, flora og fauna lider.

Fabrikken som vår fødende kvinne Elmira var ansatt i som

teknisk tegner, men som etter fire år i opplæring ville gi henne

tittel som ingeniør, hadde direkte oppdrag for denne «omdirigerte»

bomullsproduksjonen.

Hun tok sin masterutdanning ved å gå på skole om kvelden

og praktisere i arbeid på dagtid. Mannen hennes jobbet i

produksjonen, og konstruerte og bygde nettopp maskiner som

skulle bearbeide bomull, rense, vaske og tørke den. Hennes jobb

besto i å forberede og forbedre de teknologiske beskrivelsene før

innretningene ble levert til sluttbrukeren. Bomullsproduksjon

foregikk nå blant annet i området som i dag er Usbekistan og

Kasakhstan som også var Sovjet- republikker innredet og oppdelt

av Sovjetkamerater og deres idefeller.

Navnet sitt «Elmira» fikk hun av embedsmannen i landsbyen

Kosalar, som foreldrene bodde i da hun ble født. De var stasjonert

som henholdsvis feltlege og jordmor tilknyttet Hæren.

Hennes egen far var «jordfar», siden jordmoren i landsbyen,

Zhenja, denne gang var hun som fødte, og som landsbylege her

hadde han god erfaring. Foreldrene hadde bestemt at hun skulle

hete Eleonora. Hun ble født den 30. mai i 1951.

De meldte fra til sivil registrering, men da embedsmannen

to dager senere dro inn til nærmeste storby, hovedstaden

Stepanakert, for å melde fra og registrere nye verdensborgere,

husket han ikke navnet så nøyaktig da han skulle melde inn

barnet til Zhenja Khachijan og Shagen Davidyan. Så da han

var tilbake og gav foreldrene fødselsattesten var navnet blitt

Elmira. Fødselsdatoen var blitt 1. juni, og slik står det fortsatt

i passet hennes.

I Kosalar, landsbyen i Nagorno-Karabakh som hun var født

i, bodde det to folkegrupper sammen som gode naboer. Moren

22 Anna Martyrosova


hennes hadde fortalt om en gang hun selv som to-åring hadde

vært veldig syk, de trodde de skulle miste henne. Moren Zhenja

hadde prøvd alt. Da hadde en kollega, en aserisk kvinne bedt

henne gå til et bestemt sted for å finne noen spesielle bjørnebær

hun skulle plukke. Hun måtte ikke vaske dem sa kvinnen, men

gi barnet saften av dem. Som siste utvei hadde moren gjort det

og funnet en stein med to kors. Der fant hun bærene den aseriske

kvinnen hadde beskrevet og plukket dem, presset saften

og gav vesle Elmira. Av dette var hun omtrent straks blitt frisk

og feberfri. Rart hun kom på det nå.

Navnet Elmira er ikke armensk, men opprinnelig spanskarabisk.

Mens det ifølge noen betyr «prinsesse» eller «verdenshersker»,

mener andre at den arabiske opprinnelsen referer til

«mat» og «fred». Navn er ikke uvesentlig, og det sies at typiske

egenskaper hos de som bærer dette velklingende navnet er «ønsket

om stabilitet, med stor vekt på rette handlinger og disiplin».

Hun «tar på seg vanskelig arbeid, er dyktig som student, er intelligent

og ambisiøs. Stormfulle lidenskaper, erfaringer og eventyr

er fremmede for kvinner med dette navnet.» «Stille og sjenert,

skoleflink, enmannskvinne og med musikalske talenter og god

sangstemme» er andre karaktertrekk og egenskaper som er nevnt.

De som kjenner Elmira vil si at dette stemmer forbløffende. I

tillegg er kjærlighet til mat og ønske om fred også fremtredende.

Det var altså ikke lenger så mye i oljebyen Baku som minnet

om det yrende Paris-livet 70 år tidligere, bortsett fra de brede

boulevardene, de majestetiske trærne, noen praktfulle byggverk,

mer eller mindre vedlikeholdt. Men de fortalte sin egen historie

der både europeisk barokk og victoriansk pompøsitet soler seg

ved siden av de mer orientalsk inspirerte byggverk, og stalinistisk

høyreisthet. Og selvsagt Operaen. Parkene var falmende.

Nizam park ligger fortsatt i et av forstedene, tidligere het den

Petroleumsparken, anlagt av den omtalte Nobel.

Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk 23


Boretårn og industri dannet på en måte en vakker silhuett

mot havet. Joda, byen hadde fortsatt mye av skjønnheten intakt.

Sovjettiden har satt sitt preg på byen, spesielt i utkantene,

med sin nøkterne effektivisering og byggestil. Bresjnev-tiden

sitt avtrykk var noen få pompøse boligblokker. Han mente folk

måtte bo bra, men det ble for kostbart og funksjonaliteten fikk

råderett.

I kultur og dagligliv sto arven etter otomanere og den tyrkiske

innflytelsen sterkt, og selv om religion var blitt redusert

til et ikke-tema, lot tradisjoner, mat og skikker seg ikke skjule,

det var kanskje tvert imot viktig å holde dem i hevd.

Aseriene er for et tyrkisk folk å regne, selv om også kilder

påpeker at iransk tilknytning og påvirkning er tydelig. Det kan

man forstå av at de fleste er shia- og ikke sunnimuslimer slik de

fleste tyrkere er blant annet. Det tyrkiske er tydelig ikke minst

gjennom det aserbajdsjanske språket, som er et tyrkisk språk,

selv om de bruker en del andre bokstaver i skriftspråket sitt.

En del jøder og europeere, iranere og andre etniske grupper

var også blitt værende, slik at byen nå fortsatt hadde noe av

sitt internasjonale preg. Men strengt tatt var jo alle nå formelt

sovjetborgere og snakket og skrev russisk i det offentlige rom.

I USA var demokraten Jimmy Carter blitt president, en uttalt

«gjenfødt kristen», og var opptatt av menneskerettigheter og

fredsløsning på konflikter. I Sverige regjerte Centerpartiet med

statsminister Thorbjørn Fälldin i spissen og i Norge satt Oddvar

Nordli ved spakene. De to sistnevnte knapt lagt merke til i denne

del av verden, forståelig nok. Flyten av folk og kunnskap mellom

øst og vest var satt på pause for en hel generasjon omtrent.

Og rettigheter hva var det? Her handlet det om å klare seg.

Ha mat på bordet og tak over hodet. Større var kravene ikke,

og man anstrengte seg for å følge og kunne de spilleregler som

gjaldt, og gripe de mulighetene som bød seg

24 Anna Martyrosova


Elmira hadde jo en sikker stilling som betalte det som var

vanlig for kvinner, 160-180 rubler i måneden. Ferien var dessverre

både kort og ubetalt.

Riktignok var det ikke egentlig ingeniør hun ville bli. Hun

ville undervise i matematikk, bli lærer. Men for å komme inn

på det studiet, der det var større rift om plassene, trengte hun

tilstrekkelig midler til nødvendige bestikkelser Det hadde hun

ikke tilgang på. Og hadde man først fått avslag på et opptak

måtte man vente to nye år før man kunne søke på nytt, uansett

hvilket fag man hadde søkt. Den sjansen torde hun ikke ta.

Hennes nærmeste overordnede avdelingsledere var menn,

ofte jøder eller russere, mens direktørene på fabrikken nesten

alltid var aserbajdsjanere. Og selv om de også kunne uttrykke

tilfredshet med arbeidet hun gjorde, hendte det at hun følte

på at de så annerledes på henne som armener. Noe som skulle

komme sterkere til uttrykk på et senere tidspunkt. Men det

visste hun heldigvis ikke noe om nå.

En av godene i Sovjetunionen var nettopp utdanning for alle,

ingen forskjell på kvinner eller menn. Alle var ønsket og behøvd

i samfunnet. Her sto alle på for felles mål og unionens framgang.

Men man kunne ikke velge helt fritt, men bare innenfor hva

dette idealsamfunnet til enhver tid kunne ha nytte av.

Kollektivbrukene som hadde blitt opprettet av Sovjet med

marxismen som ideal tok ingen hensyn til stedstilhørighet, nomadeliv

eller dyrking, om man drev med kyr eller sau, jakt eller

fiske. Her ble fjellbonden deportert til å sanke bomull, store

fiskevann omdirigert til å vanne ørken, grenser trukket tilfeldig

på tvers av århundrers tradisjoner, folkeslag og språk.

At folk kunne kommunisere med hverandre på russisk, som

var det offisielle språket nå, og det språk all utdanning ble gitt

på, hadde sine fordeler. Alle andre språk er kun bevart som

daglig tale innenfor de ulike folkegruppene.

Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk 25


Elmira husket at de hjemme snakket armensk da hun var

liten, men at de etter hvert like gjerne brukte russisk også hun og

broren. Men ble hun tiltalt på armensk svarte hun på armensk.

Snakket de russisk til henne ble dialogen på russisk.

Siden hennes far hadde vært militærlege, hadde hun tilbragt

noen av oppvekstårene både i Georgia og i Armenia,

ettersom han var blitt beordret, men lengst hadde hun bodd

her i Baku i Aserbajdsjan. Allikevel var oppveksten hennes og

hjertet hennes aller mest knyttet til landsbyen Drakhtik der

bestemoren og alle slektningene bodde i nærheten av byen

Asuch.

Den lå i området Nagorno-Karabakh eller Arsakh som det

heter på armensk, hvor armenere i uminnelige tider hadde holdt

til og utgjorde majoriteten av befolkningen.

I 1769 beskrev for eksempel den Georgiske kongen Erekle

II til en russisk general, at «befolkningen i regionen er totalt

armensk». Men historien om tilhørighet og bosetting går enda

mye lengre tilbake enn det, til før Kristi fødsel endret tidsregningen,

det visste hun.

*

Akkurat nå ble hun et øyeblikk overmannet av skrekk og fortvilelse,

og over hvilke smerter som rev og slet i henne!

Fortsatt ikke tegn til bevegelse der over ved skrivebordet,

eller noe annet sted.

Hun synes hun hadde vært her lenge, men et raskt blikk på

den store klokka med visere som hang på motsatt vegg var det

bare gått en liten time.

En ny ri, kraftigere og som varte lengre enn de forrige. Så

stilnet det liksom litt. Skulle ingen hjelpe henne? Panikken kom

sigende, i bølger den også. Som høye fjell.

Selv om fjell er det som gir Elmira trøst.

26 Anna Martyrosova


«Jeg løfter mine øyne opp til fjellene,

hvor skal min hjelp komme fra.»

Elmira så for seg landsbyen «sin». Drakhtik. Lukten luften,

vinden. Som hun elsket det hun kalte hjemplassen sin selv om

hun ikke hadde bodd der lenge selv. Det var der hun hadde sine

røtter. De høye fjellene omkring, spennende stier og passasjer.

Et utall av gamle kirker og klostre å utforske.

Der feiret de brylluper, hadde sammenkomster og mye nær

og varm kontakt med besteforeldre, slektninger og naboer.

Bevisstheten om sin armenske tilhørighet var sterk, og gjorde

henne varm om hjertet! Helst ville hun at de som familie hadde

flyttet dit, der hun hadde sine nære relasjoner og familie. Men,

fordi jobben var i Baku forble dette ønsket en utopi. I byen var

det vekst og muligheter. Ikke minst arbeid. Men hun gav seg

selv lov til å drømme noen sekunder nå, en aldri så liten timeout

før virkeligheten krevde henne tilbake.

FAR Khacatur

Mannen hennes Khachatur, som betyr «han som bærer korset»,

jobbet i den samme fabrikken der hun selv var ansatt. Hans

jobb som fagarbeider i produksjonen var tung og krevende, men

han fikk også bedre betalt enn hun gjorde på kontoret. Rett over

200 rubler per måned. Han hadde tatt sin bachelor med godt

resultat som teknisk ingeniør, men foretrakk det fysiske arbeidet

i fabrikken, som også var langt bedre betalt.

Selve den kommunistiske ideen om at alle var like viktige i

den felles innsatsen, kunne likevel ikke ta bort alle ulikheter.

Praktisk arbeid ble høyere belønnet enn tenkearbeid.

Og de som betegner seg «gutta på gølvet» i den vestlige del

av verden hadde nok jublet og vært enige i denne logikken.

Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk 27


Khachatur Martyrosov var altså etnisk armener som hun

selv, men siden han og hans familie lenge hadde hatt tilhold i

Baku med både sitt internasjonale preg og Sovjet-tanken om at

alle var kamerater, var han mye mer assimilert i tankegangen,

og tenkte sjelden over at det var noen forskjell på ham selv og

sine naboer, skolekamerater og kolleger.

Før hans familie flyttet til Baku bodde de i Shamakhi, en

vakker liten by som lå en drøy times kjøring fra Baku. Ved

inngangen til landets storslåtte natur, høye fjell og vakre daler.

Armensk i Sovjet

Martyrosov som er et typisk armensk etternavn, bortsett fra

endelsen som er gjort russisk, -ov (maskulin og -ova feminin).

Mens det normale for en armener ville vært endelsen «-yan» eller

«jan» eller Ian» som alle betyr «fra/ut av». Navnet Martyros`

betydning er «martyr». Altså skulle det vært Martyrosyan.

Hvorfor og når den russiske endelsen har kommet til, er foreløpig

et ubesvart spørsmål. Men det er nærliggende å tenke at

det ganske sikkert var for å viske ut det særskilte, og ikke stikke

seg ut som armenere i landsbyen hans der de fleste beboere var

etniske aserbajdsjanere, og samtidig kunne indikere at de var

dedikerte sovjetborgere.

Videre visste man i familien at Khachaturs mormor, Satenik,

var blitt foreldreløs fordi hennes mor og far var myrdet i et av

de mange folkedrapene som foregikk mer eller mindre parallelt

med det mer omdiskuterte store folkemordet i 1915 i det

tidligere vest-Armenia, det som nå er øst-tyrkisk jord.

Den vesle foreldreløse jenta Satenik hadde blitt adoptert av

fetterfamilien til faren, og de hadde også lagt russisk endelse

til etternavnet allerede da, endret fra Manvelyan til Manvelov.

Så kanskje det var Sateniks datter Anna, Khachaturs mor, som

28 Anna Martyrosova


hadde påvirket sin mann til å endre familienavnet. Ellers kan

det ha vært vanlig i denne landsbyen, der armenere var i mindretall.

Da Satenik var blitt gammel og uklar, husker Elmira

at hun stadig sa og gjentok «p´akhchust p´akhch´» på armensk

som betyr «Flykt! Flykte!». Så minner om en flukt lå tydeligvis

i underbevisstheten.

Mange naboer og venner, de som var etniske aserbajdsjanere

eller aserier som de ble kalt, har spesielle tradisjoner rundt sine

høytider. De markerte i større eller mindre grad Navruz, «nyttår»

som er knyttet til den enda eldre før-islamske religionen Zarathustra,

«ildtilbederne». Og man mener den fantes også i førkristen

tid. Så kanskje deres forfedre hadde vært en del av det også.

Og det skulle ikke forundre Khachatur om det nettopp

var inspirert av den evige ilden som brant her ved Baku, og

som gjorde at jorda boblet og plutselig sprutet ut en vannsøyle,

der bølgene kunne kaste seg innover land når vinden tok tak.

Zarathustra-tradisjonen markerer nyttår, og har ulike ritualer

i form av mat og symboler som skal berike det nye året. Forberedelsene

ble satt i gang fire uker før feiringen, der de hver

tirsdag feirer en av elementene, vann, ild, jord og vind. Med

forskjellige matretter.

Roten, den armenske identiteten knyttet til kristen kirke

og tro, var kanskje ansett som en trussel, fordi den holdt folk

sammen. Men innholdet var med hell visket bort, uten at

Khachatur bekymret seg nevneverdig over det; symbolikk og

enkelte tradisjoner var fortsatt å spore i hans kultur. I sovjettiden

hørte man heller ikke noe om ramadan, faste eller annet

knyttet til Islam. Det var høyst uønskelig med religiøs aktivitet.

Det fantes visst nok av skrekkhistorier, uten at han dvelte mye

ved dem eller fikk tak i hele sammenhengen.

Så hva annet styrket bevisstheten om deres armenske

identitet.

Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk 29


De kjente begge to, både Elmira og Khachatur, sitt folks

historie såpass, at de visste de var et kristent folkeslag. Men hva

det innebar i et praktisk dagligliv hadde de ingen erfaring eller

kunnskap om.

De selv, som armenere i Sovjetunionen, feiret for eksempel

ikke jul etter ortodoks tradisjon 6. januar. De gikk ikke i noen

kirke og praktiserte ingen religiøse handlinger på den måten

armenere ellers har holdt religionspraksisen sin i hevd, i varierende

grad, der de er spredt rundt i verden.

Her i Baku markerte de påske på sitt eget vis, men det var

selvsagt ingen fridager knyttet til den markeringen lenger. Kvinnene

i husene kokte egg med en urtekvast og løkblader, slik at

eggene fikk en rødlig farge som symboliserte blodet. Selv om

ingen sa det, visste de at det var på grunn av Jesu oppstandelse.

Men hvorfor han døde eller sto opp, eller hva som skulle ha

skjedd før eller etter visste de ingenting om.

De bakte påskekaker; Kiata. Enten på Jerevansk vis som

store runde kaker bygget lag på lag eller som tradisjonen var i

Nagorno-Karabakh og blant armenere i Aserbajdsjan, varianten

som minner mer om en rullekake; «Ghatta».

De kunne ikke samles eller markere noe på en søndag. Det

kunne straffe seg. Men fordi 1. mai var en viktig høytidsdag i

Sovjetunionen, var det fri dagen etter. Så rent praktisk ble påskemarkeringen

«flyttet» til 2. mai når de hadde fri, og de møttes da

på gravplassen til kjære og kjente avdøde slektninger, spiste og nøt

å være sammen. På kirkegården var kirken fraværende, men dette

var en praksis og noe som alle armenere gjorde, som blant flere

andre ting styrket den armenske identiteten likevel. Det så utenfra

ut som en feiring av arbeidernes frihet mens de hedret de døde.

Alle armenere vokste også opp med historiene om lynsjing og

folkemord. For å få bukt med dette var det en aserisk politiker

som visstnok fikk igjennom en lov i 1922, som sa at den eller

30 Anna Martyrosova


de som gjorde slikt, altså lynsjet folk, skulle kunne avrettes på

stedet uten videre rettergang.

Folkegruppene som bodde side om side og hadde forskjellige

tradisjoner, for eksempel ved høytider som bryllup og begravelser,

respekterte hverandres tradisjoner og deltok også hos

hverandre dersom det var naturlig. Typiske ting var også kaker

og søtsaker de serverte hverandre med hver sitt særegne preg.

Så var det språket. Foreldrene til Khachatur snakket armensk

seg imellom og til sine tre barn, men det endte med at

han og broren Slavik og søsteren Sonja, snakket mye russisk

sammen. Som de også gjorde med yngre slektninger og venner.

Men han forsto likevel sitt morsmål godt, selv om han av og til

famlet etter ord når han skulle snakke noen ganger.

Ellers likte han å bruke tid sammen med kamerater og å

spille Sjakk.

Sjakk

Sjakken er viktig for en armener. Det er en historie for seg selv

og en yndet aktivitet som de får lov å dyrke og som ikke provoserer

noen. Tvert imot, den var verdsatt. På skolen i Armenia

er det et eget skolefag.

Verdensmesteren, armeneren Tigran Petrosian beholdt den

sovjetiske verdensmestertittelen i sjakk fra 1963 til 1969. Dette

utløste en fornyet sjakkfeber blant armenere, men allerede i

1927 ble det stiftet en egen armensk sjakkforening. Relasjonen

mellom Armenia og Russland var ganske uproblematisk, og

flere armenere har gjort Sovjetstaten stolt.

Litt lenger inn i framtiden skal de få en berømt verdensmester,

da som det selvstendige Armenias uslåelige ener i sjakk,

Levon Aronian, som fram i 2004 skulle bli utfordret av en

13-åring ved navn Magnus Carlsen.

Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk 31


Khachatur elsket å spille sjakk, og han var god!

Hva likheter og forskjeller angikk ellers, var uansett ikke

religion noe tema. Ja det var i praksis forbudt i Sovjetunionen,

selv om det aldri ble laget noen lov som forbød det, men heller

slik at religion ble trakassert og latterliggjort og erstattet

med «vitenskapelig ateisme», en bevisst indoktrinering som

var pålagt undervist i skolen fra tidlig alder.

Dermed kom ulikhetene sjelden til syne i det daglige liv.

Hva man gjorde, sa eller spiste i hjemmets lune vrå, blandet

få seg inn i. Khachatur var fornøyd med livet, og gledet seg

også over barnet de ventet.

Han og hans pene ingeniørhustru. Armenske kvinner

hadde allerede da et rykte på seg for å være av de vakreste i

verden, og det var han ikke uenig i.

Hvordan de møttes

Som seg hør og bør i armensk tradisjon fikk de hjelp av

slektninger da han ymtet at han gjerne ville finne en kvinne

i livet sitt og gifte seg. Det er gjerne guttens mor og familie

som leter etter en passende jente og ikke omvendt. Tvang

eller arrangerte ekteskap kunne skjedd flere generasjoner

tidligere, men ikke nå lenger. Så arrangementet gjaldt bare

for å kunne bli presentert for hverandre. Khachatur hadde

passert 25 og syntes det var på tide. Og det måtte være en

armensk jente.

Tante Emma ville han skulle treffe datteren til sine naboer

som bodde i etasjen over dem. Og som også var bestevenninne

med deres datter Susanna, hans kusine altså. Så hun

inviterte dem begge til en gebursdag. Elmira dukket opp med

sin trygge beskjedenhet, vel uvitende om at hun skulle introduseres

for en mulig ektemann.

32 Anna Martyrosova


Hun hadde hatt på seg en enkel kort svart kjole, med et

rødt mønstrete silkeskjerf i halsen. Pumpsene sto igjen oppe,

inne brukte man uansett tøfler eller slippers. Det mørkebrune

håret var klippet i ny kort gradert frisyre, denne moten kledde

henne, og rammet inn hennes markerte ansiktstrekk og de

forsiktig sminkede brune øynene.

Den ukjente mannen, bare et par år eldre enn henne, med

brede skuldre og blid stemme, så slett ikke verst ut han heller.

Men de møttes der, hos naboen i etasjen under der hun

bodde med sine foreldre.

Og de fant etter hvert tonen. De avtalte å møtes igjen bare

de to, og merket at de likte hverandre. Det oppsto søt musikk

og felles framtidsplaner.

Bryllupet fant sted i juli 1974. Uten pomp og prakt. Det

tillot verken midler eller tiden.

Han likte å erte henne litt, men hun var ikke like enkel å få

med på notene, men hadde sansen for hans smittende humør.

Han spøkte og brakte frisk bris til hennes egne pliktoppfyllende,

og til tider bekymringsfulle øyeblikk. Elmira forventet

bare det beste av seg selv, perfeksjonist som hun var. Han fikk

henne til å senke skuldrene litt.

Grip dagen,

stol så lite som mulig på den neste.

Han gjorde også selv sin plikt og gjorde hva som krevdes og

var forventet, men ellers hadde han en ganske så ubekymret

tilnærming til livet og framtiden, som i hvert fall preget hans

ytre.

Latteren satt løst, han var nesten alltid i godt humør. Elmira

trodde han ville bli en god far for barnet. Ja de hadde

allerede snakket om at de ønsket seg to.

Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk 33


Samtid

Det var stadig oppfordring og oppmuntring til å tilføre dette

idealistiske trygge samfunnet flere borgere. Men den var blitt

vanskeligere å følge. Tiåret fra 1970 til 1979 økte befolkningsveksten

med cirka 17%, mens det i tiåret i forveien hadde økt

dobbelt så mye. Urbaniseringen skjøt fart, sammen med satsingen

på industriell produksjon.

Men dette førte i sin tur også til mye trangboddhet og skilsmisser,

viser statistikk for Sovjetunionen fra denne tiden.

Bresjnev forsøkte som tidligere nevnt å gjøre noe med den

saken. Men økonomien var sliten. Store ord, mye prat, men lite

mat. Og det begrenser selvsagt produktiviteten når det gjelder

å få barn.

Her hadde han antakelig som armener et fortrinn. I Khachaturs

familie som i armenske familier generelt, har de tradisjon

for å holde sammen og leve livet tett og nært og hjelpe hverandre.

Selv om de delte hus med hans foreldre og to søsken, hadde

de et eget rom, og fikk kanskje mulighet til å bygge på et til

etter hvert.

Han var nok ikke blind for at det var krevende for hans

unge hustru å leve under samme tak som hans foreldre, især

hans mor. Til sin mor følte han seg nemlig forpliktet til å gi

mesteparten av hva han tjente.

Han følte seg utilpass når hans unge kone spurte om penger

til noe og moren hans overhørte det, og lagde drama, henvendt

til Elmira:

«Er det noe du mangler? – er det noe du savner?» «Du bør

takke oss!»

Så da tok Khachatur seg en tur ut. Igjen.

Khachatur så på seg selv som en god borger i unionen.

Her var ikke jøde eller greker, kvinne eller mann, armener

34 Anna Martyrosova


eller aseri. Alle var sovjetborgere med de samme plikter, språk

og rettigheter. En framtid side om side i fred og fordragelighet.

Men dette var jo ikke helt sant. Alle vet jo hvem man er.

Mange ønsket nok å bidra til å glemme og tåkelegge, og presentere

historien, omskrevet med frykt og fagre løfter. Tidligere

generasjoner tvunget til taushet og flukt.

Nei, dette ville han ikke tenke mye på. Nå venter det gode

liv, han skal bli far!

*

«Søster! søster, De MÅ være så vennlig å komme!» Hun hører

nabokvinnens rop som i en drøm. Og den umiskjennelige aseriske

aksenten til hun som hadde, fra der hun lå, lagt merke

til at det kom mengder med blod, og blitt bekymret for den

armenske kvinnen ved siden av seg. Det var midt i vaktskifte,

nattevakten skulle avgi rapport, slik at dagvaktene var klare til

å starte klokka åtte, og Elmira husker bare noen sa press. Bare

press. Så var de borte igjen.

Ikke en klar tanke fikk nå plass, den ene rien avløst av den

andre og en tiltakende trang til å presse. Presse. Puste. Presse.

Dette var vondt, kroppen blir slitt i stykker. Hjelp!

I Østen steg solen, og dens første stråler brøt seg fram over

horisonten og forsøkte i samme øyeblikk å trenge seg gjennom

bleke gardiner inn til det store rommet for å være til stede.

Da med ett var det over, hun kjente den varme bylten mellom

bena og løftet det omtåkete hodet for å se. Der var hun.

Barnet! Et pikebarn!

I det samme hun ville røre ved det glatte varme nurket ble

hun plutselig var jordmor som sto der.

De hentet håndklær og vasket den nyfødte og tok barnet

med seg til barnestuen.

Langsomt ble det dag.

Fødsel i Baku med historiske tilbakeblikk 35


Dette er historien til en kvinne,

lynende intelligent, språkmektig,

talefør og full av følelser.

Som etnisk armener måtte Anna 11 år flykte fra sovjetisk

Aserbajdsjan under dramatiske omstendigheter – til en

ungdomstid i post-Sovjet under trange kår, der jernteppet

faller, og vennskap gror.

Det handler om sterke slektsbånd og møter mellom kulturer.

Men også om å være ensom og fremmed. Om dialoger

med Gud og hvordan motsetninger kan utfylle hverandre.

Boken er krydret med historiske sideblikk gjennom generasjonene

i en for mange ukjent og lukket del av verden.

Møt foretakskvinnen med svensk pass, norsk adresse og

et varmt, ydmykt hjerte som brenner for å gi utsatte kvinner

arbeid og verdighet.

Dette er en gripende livsfortelling om hvordan det umulige

kan bli mulig.

WWW.VENTURAFORLAG.NO

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!