Hvor ble du av, mitt barn?
Om kirkens behandling av dødfødte. Forfatter: Bent-Inge Misje Hvor ble det av mitt barn? Mange foreldre til dødfødte har stilt seg spørsmålet. En mor stilte det til en kirkeverge tidlig på 2000-tallet. Men det var ikke tillatt dengang å påvise hvor hennes dødfødte barn var gravlagt. I boken kommer en rekke foreldre til orde med sin historie – om opplevelsen før, under og etter fødselen av et dødfødt barn. Behandlingen av dødfødte, helt fra da de første kristne kirkegårder ble etablert i landet og til nyere tid med ansvaret lagt til helseforetakene, er en historie med rystende trekk. – Hvordan skal kirken forholde seg til at det nå tilbys gravferd også etter provosert abort?
Om kirkens behandling av dødfødte. Forfatter: Bent-Inge Misje
Hvor ble det av mitt barn?
Mange foreldre til dødfødte har stilt seg spørsmålet. En mor stilte det til en kirkeverge tidlig på 2000-tallet. Men det var ikke tillatt dengang å påvise hvor hennes dødfødte barn var gravlagt.
I boken kommer en rekke foreldre til orde med sin historie – om opplevelsen før, under og etter fødselen av et dødfødt barn.
Behandlingen av dødfødte, helt fra da de første kristne kirkegårder ble etablert i landet og til nyere tid med ansvaret lagt til helseforetakene, er en historie med rystende trekk.
– Hvordan skal kirken forholde seg til at det nå tilbys gravferd også etter provosert abort?
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
18 <strong>Hvor</strong> <strong>ble</strong> <strong>du</strong> <strong>av</strong>, <strong>mitt</strong> <strong>barn</strong>?<br />
var delt opp i mindre områder der en person <strong>ble</strong> utnevnt som prestens<br />
medhjelper. Medhjelperen hadde som oppg<strong>av</strong>e å hjelpe presten med<br />
messeklærne under gudstjenesten, men var også prestens rådgiver<br />
i spørsmål om kirketukt. Dette var en person som hadde alminnelig<br />
anseelse i samfunnet og var den nærmeste kirkelige autoritetsperson<br />
man kunne henvende seg til når presten ikke var til stede.<br />
Kirkebøkene bevitner at mange <strong>barn</strong> <strong>ble</strong> døpt før de døde. Prester<br />
og nonner på sykehusene forrettet selvfølgelig dåp, men også andre.<br />
Det var vanlig at <strong>barn</strong>ets far eller en annen representant for familien<br />
døpte. Gikk man ut over den nærmeste familie, valgte man gjerne den<br />
i bygda som «var mest kristelig», eller personer med offisiell status i<br />
kraft <strong>av</strong> sitt embete. Disse personene representerer trolig arven etter<br />
den gamle ordningen med prestens medhjelper, slik vi også ser det i<br />
Karis fortelling.<br />
Denne ordningen var faktisk så utbredt at Helsedirektoratet så sent<br />
som i 1989 presiserte i sin veiledningsbrosjyre til helsepersonell at «enhver<br />
kan forrette nøddåp for levende fødte i henhold til kirkens ordning.» 8<br />
MØDRES KIRKEGANG<br />
Kari tilhørte Herdla prestegjeld. På Herdla holdt de lenge liv i<br />
den gamle tradisjonen med mødres kirkegang.<br />
Mødres kirkegang har fått et eget <strong>av</strong>snitt i Alterboken <strong>av</strong> 1920 som<br />
var i bruk i Den norske kirke helt fram til 1977:<br />
«Ektehustru som ønsker at blive indledet møter med sit følge i kirkens<br />
vaabenhus eller i sakristi før gudstjenesten. Der kommer presten til hende.<br />
I en kort tale minder han hende først om at takke Gud, som nådig har<br />
hjulpet hende i hendes trængsel og givet hende glæde over at et menneske<br />
er født til verden.”» Etter talen trykket presten mødrenes hånd og<br />
sa: «Gaa ind i Guds menighet med fred, og tak Herren din Gud, som har<br />
gjort vel imot dig. Han styrke dig fremdeles til sjæl og legeme, og lade<br />
din indgang og din utgang nu og alltid være velsignet for hans aasyn.» 9<br />
Landstads reviderte salmebok hadde et eget <strong>av</strong>snitt med overskriften:
Change language