10.11.2021 Views

Reisen hjem av Liv Toril Rinding Skjeggestad

En tid for å sørge, en tid for å danse I denne boken trekker Toril sløret til side, og med sine fortellerevner slipper hun leserne inn i sitt livs indre rom. Du blir med på en reise – der håp og fortvilelse, tro og tvil flettes sammen til et trossterkt bånd, som holder henne fast gjennom alt som skjer. Denne reisen er som å lytte til en wienersymfoni i fire satser, der melodier blir fremført i styrkegrad fra pianissimo til fortissimo. Mens jeg skriver disse ordene, lyder Beethovens Skjebnesymfoni i bakgrunnen. Musikkens tonespråk gir assossiasjoner til livet, men skjebnen, nei, den tror ikke vi kristne på. Vi tror heller på Guds ledelse og hjelp, selv når livet er vanskelig.

En tid for å sørge, en tid for å danse
I denne boken trekker Toril sløret til side, og med sine fortellerevner slipper hun leserne inn i sitt livs indre rom. Du blir med på en reise – der håp og fortvilelse, tro og tvil flettes sammen til et trossterkt bånd, som holder henne fast gjennom alt som skjer.
Denne reisen er som å lytte til en wienersymfoni i fire satser, der melodier blir fremført i styrkegrad fra pianissimo til fortissimo. Mens jeg skriver disse ordene, lyder Beethovens Skjebnesymfoni i bakgrunnen. Musikkens tonespråk gir assossiasjoner til livet, men skjebnen, nei, den tror ikke vi kristne på. Vi tror heller på Guds ledelse og hjelp, selv når livet er vanskelig.

SHOW MORE
SHOW LESS

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

LIV TORIL RINDING SKJEGGESTAD

Reisen hjem

-en tid for å sørge -en tid for å danse


Til Heidi, Tobias og Hennie Maria


LIV TORIL RINDING SKJEGGESTAD

Reisen hjem

– en tid for å sørge – en tid for å danse


Uganda

Tanzania

4 Reisen hjem


Kenya

Somalia

5


Reisen hjem

– en tid for å sørge – en tid for å danse

Copyright © 2020 Proklamedia

Sats: Alex Dragoman og Morten Ravnbö

Omslag: Heidi Armann Syversen

Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.

Trykk og innbinding: Scandbook

1. opplag 2020

ISBN 978-82-7199-625-3

Der ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet

fra Bibelen 2011, Det norske bibelselskap.

Proklamedia

Grimerudvn. 77, 2312 Ottestad

Tlf: 62 57 43 43

E-post: post@proklamedia.no

www.proklamedia.no


INNHOLD

Forord .................................................................................................................. 11

1 Nairobi Hospital ................................................................................. 15

2 Tilbakeblikk ........................................................................................ 21

3 Dødssyk på Nangina Hospital ................................................. 35

4 Dramatisk farvel med Nyambare Hill ................................ 41

5 Barndomsminner .............................................................................. 51

6 Minner fra oppveksten i Trysil ................................................ 59

7 Møtet som endret livet mitt ....................................................... 67

8 Møtet med Arne og bryllup i Trysil ..................................... 73

9 Framme på Nairobi Hospital .................................................... 81

10 Hos venner på Karen ...................................................................... 85

11 Tunge dager i Nairobi .................................................................... 93

12 Stille før stormen ............................................................................. 101

13 Sykdommen forverres .................................................................. 107

14 Kjærkomment besøk på sykehuset ....................................... 115

15 Israelsvennen Arne og bymisjonæren Arthur .............. 125

16 En annerledes 17. mai ................................................................. 133


17 Karen bibelskole .............................................................................. 137

18 Sykdommen tilspisser seg ......................................................... 143

19 Hjemreisen forberedes ................................................................. 151

20 Ned fra takterrassen og tilbake på avdelingen ............. 157

21 Hjem til Norge ................................................................................. 163

22 På Ullevål sykehus .......................................................................... 171

23 Arne får besøk av faren sin ...................................................... 177

24 Tåredalen ........................................................................................... 187

25 Arne dør ................................................................................................ 199

26 Begravelse fra Grefsen kirke .................................................... 207

27 «Herligste navn som er uttalt på jord» .............................. 215

28 Bruk den dyrebare tiden godt! .............................................. 223

8 Reisen hjem


ANBEFALINGER

“Reisen hjem” er en av de sterkeste og mest medrivende misjonsfortellingene

du kommer til å lese. Som nygifte reiser Toril

og Arne Rinding til Kenya og drømmer om en lang og begivenhetsrik

tjeneste for misjonens Herre. Slik skulle det ikke

gå. Etter kort tid blir Arne alvorlig syk. Alt snus på hode. En

25 år gammel jente og nybakt mamma fra Trysil befinner

seg plutselig midt i sitt livs drama. Boka preges av en tro som

nekter å gi opp, av spørsmål som ikke finner svar og av bønner

som ikke blir besvart. En kvinne står ribbet tilbake og et barn

mistet sin far. I over 40 år har Toril båret på denne historien

uten å nedtegne den. Takk, Toril, for at du skrev!

– Terje Hegertun,

professor ved MF Vitenskapelig Høyskole

«En prøvet tro er mer kostbar enn det forgjengelige gull», sier

Bibelen. Det får vi klart bevis for i misjonær Liv Toril Rinding

Skjeggestads gripende bok.

Jeg har kjent Toril fra unge år, da vi fikk be frelsesbønnen

sammen, og har fulgt henne når hun og Arne som et ungt

Anbefalinger 9


misjonærpar midt i et framgansgrikt arbeid, møter døden og

alt synes meningsløst. Det er i en slik situasjon en spør; hva

mente Gud med dette? Men Toril overlot svarene til Misjonens

Herre.

Hun lot troen på livet seire og møtte utfordringene uten

bitterhet, og med nytt mot møtte fremtiden. Denne historien

må bli kjent, den har noe å lære oss alle. Forfatteren skriver

godt og rørende personlig med stor innlevelse. Hun setter ord

på de innerste følelser av tvil og tro, og våger å være sårbar,

men tillitsfull når det stormet som verst. En slik historie blir

troverdig og sann. Det nye kapitlet i Torils liv ble ekteskapet

med Guttorm Skjeggestad. De har sammen gjort en stor

innsats for Guds rike, og fremdeles får mange glede av at

misjonskallet lever.

Jeg anbefaler denne sterke og lærerike boken om en prøvet

tro som beseirer døden.

Den fortjener en stor lesekrets.

– David Østby,

Pastor i Pinsebevegelsen

10 Reisen hjem


FORORD

Denne boken kommer til å berøre deg. Den handler

om livet – slik Liv Toril Rinding Skjeggestad har

opplevd det.

Toril og jeg møttes første gang i Trysil for snart femti år

siden. Vi har til felles at vi er født i samme år og opplevde

som tenåringer kall til å tjene Gud, jeg som forkynner her

hjemme, mens Toril opplevde sterk dragning mot misjon.

Et predikantbesøk i nevnte menighet, våren 1972, betydde

mye for oss begge med tanke på kallet og forkynneroppgaven.

Det var den eldre pinsepredikanten Sigvard Magnusson,

som talte over ordet i 2 Sam 14,14: «For alle må vi dø

og bli som vann som er utøst på jorden og ikke kan samles opp

igjen. Gud tar ikke livet, men tenker ut hva som kan gjøres

for at en som er støtt bort, ikke skal være bortstøtt fra ham».

Aldri vil jeg glemme gleden og takknemligheten den lille

pinsemenigheten i Trysil viste, da hun bekjentgjorde sitt kall

i et menighetsmøte og senere ble antatt som menighetens

misjonær. Ikke lenge etter møtte hun forkynneren Arne Rinding,

som også bar på misjonskall. De ble gift og reiste ut til

Forord 11


misjonstjeneste i Kenya. Sammen fikk de datteren Heidi, før

livet skulle bli en vandring i motbakke.

I denne boken trekker Toril sløret til side, og med sine

fortellerevner slipper hun leserne inn i sitt livs indre rom .

Du blir med på en reise – der håp og fortvilelse, tro og tvil

flettes sammen til et trossterkt bånd, som holder henne fast

gjennom alt som skjer. Under dramatiske omstendigheter

mister hun Arne. Toril og Heidi står alene tilbake, hun som

25 år gammel enke.

Denne reisen er som å lytte til en wienersymfoni i fire

satser, der melodier blir fremført i styrkegrad fra pianissimo

til fortissimo. Mens jeg skriver disse ordene, lyder Beethovens

Skjebnesymfoni i bakgrunnen. Musikkens tonespråk gir assossiasjoner

til livet, men skjebnen, nei, den tror ikke vi kristne

på. Vi tror heller på Guds ledelse og hjelp, selv når livet er

vanskelig. Paulus uttrykker det slik: «Vi vet at alt tjener til gode

for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje»,

Rom 8,28. Det betyr ikke at alt som skjer er Guds vilje, men

at han kan vende alt til sine barns beste.

Gjennom alt møter vi en tilsynelatende sterk kvinne, sterk i

troen, sterk i Gud! Liten og ydmyk i seg selv, har Toril opplevd

sannheten i en gammel, slitesterk salmestrofe: «du, hjelpeløses

hjelper – bli hos meg.»

Apostelen Paulus sier: «Men ved Guds nåde er jeg det jeg er,

og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet», 1 Kor 15,10.

Dersom denne boken leses med et åpent sinn, kan ekkoet av

disse ordene merkes gjennom hele Torils livshistorie.

Hun er beskjeden på egne vegne, men jeg vil gjerne gi et

lite omriss av denne dyktige misjonskvinnen:

Etter eksamen artium i 1969, ble hun uteksaminert fra

lærerskolen i 1971 og praktiserte det neste året som lærer ved

barneskolen og framhaldsskolen i Trysil. I 1973-1975 var

12 Reisen hjem


hun misjonær i Kenya. I 1977 tok hun kristendom grunnfag

ved Menighetsfakultetet i Oslo. 1980-1982 var hun tilbake i

Kenya som misjonær. Deretter var hun i fullt arbeid ved ungdomsskolen

hjemme i Trysil samtidig som hun tok engelsk

grunnfag ved Universitetet i Oslo. Fra 1985 til 1986 arbeidet

hun ved Pinsemisjonens kontor i redusert stilling, slik at hun

også fikk tatt kristendom mellomfag og forprøve i gresk for

kristendom hovedfag.

I den tredje perioden i Kenya, fra 1986 til 1988, var hun

plassert ved bibelskolen i Nairobi og betjente i tillegg menigheter

i Nairobis utkant som forkynner. Når hun taler og

underviser fra Guds ord, er hun i sitt ess. Fra 1988 til 1990

arbeidet hun ved Filadelfia bibelskole i Oslo. I 1999, mens

hun var lærer ved Varteig skole, tok hun opp igjen sine studier

ved Menighetsfakultetet. I 2004 var alle eksamener avlagt

og hovedfagsoppgaven innlevert. Oppgaven omhandlet kontekstualisering

av kristen etikk i Luo-stammen. Oppgavens

fokus gjaldt hvordan stammens tradisjoner vedrørende enkene,

kom i konflikt med Bibelens budskap.

Toril arbeidet som lektor ved Varteig ungdomsskole i

Sarpsborg kommune fram til 2012.

I 1992 giftet hun seg med Guttorm Skjeggestad, som

sammen med sin kone Mary-Ann hadde vært misjonær i DR

Kongo i mange år. Guttorm og Toril opplevde begge den store

sorg å miste sine første ektefeller i alvorlig sykdom. Deres engasjement

for Afrika var fortsatt stort, så stort at de sammen

reiste ut til Kenya i 1994 for en periode på tre år. Dette ble

Torils fjerde og siste ordinære periode som misjonær i Kenya.

Etter dette har Toril hele tiden hatt et sterkt engasjement for

Pinsemisjonens arbeid i Afrika. Hun var Pinsemisjonens regionssekretær

for Afrika fra 2008 til 2016, og foretok årlige reiser ut

til de forskjellige misjonslandene på det afrikanske kontinentet.

Forord 13


Nå er oppmerksomheten rettet mot «Enkeprosjektet på

Nyambare Hill», der Toril og Guttorm bidrar i vesentlig grad

til å «hjelpe enker å komme ut av nedverdigende forhold». De

bruker også mye tid på et misjonsprosjekt blant Ogiekstammen

i Kenya. Den kongolesiske misjonæren Miriam Kibanja

er daglig leder for dette. Den økonomiske driften av skole

for 350 barn i Lessos er et viktig ansvarsområde for Toril og

Guttorm.

Da Toril ble født i 1949, sa legen på Aker sykehus i Oslo

til hennes foreldre at barnet «ikke kunne leve opp med et slikt

hjerte». Hun ble imidlertid helbredet, noe hun forteller om

i boken, og kunne feire 70-årsdagen sin i fjor i god form og

med fokus på misjonen.

Joda, i Torils liv har det vært mye «sterk kuling fra nord

med storm i kastene», men også «varm fønvind» fra motsatt

retning, som skriften sier: «Våkn opp, nordavind! Kom,

sønnavind! Blås gjennom min hage, så urteduften fritt får

strømme!» Høys 4,12

Det viktigste for Toril er likevel selve tjenesten i Guds

rike – kallet, Guds kjærlighet og nåde. I dag er hun leder i

pinsemenigheten Filadelfia, Varteig og bidrar som forkynner

også i andre menigheter og på konferanser.

Selv bruker hun disse ordene: «Det viktigste er hva Gud

ønsker å være for oss og hva han ved sin nåde vil bruke oss til».

– Terje Berg,

Pastor i Pinsebevegelsen

14 Reisen hjem


•1•

NAIROBI HOSPITAL

Hvor er vennene dine? Du trenger dem nå, mannen din

dør. Doktor Bradshaws faste blikk naglet meg fast til

gulvet der jeg sto. Jeg skrek ikke, gråt ikke, rørte meg ikke,

kjente bare på nummenheten som fikk kroppen til å føles

fremmed og rar. Sekunder eller timer, det kunne like gjerne

være det ene som det andre. Tiden hadde opphørt, jeg var

som paralysert av sjokk og smerte. En underlig kulde bredte

seg i den forsteinede kroppen min. Sakte kom jeg til meg selv.

Jeg frøs. Øynene mine var fiksert på legen, denne dyktige og

sterke britiske, kvinnelige spesialisten, som gjennom tre uker

her på Nairobi Hospital hadde spilt en så enormt viktig rolle

i mitt liv. Hun var nådeløst ærlig nå, slik hun hadde vært hele

veien. Ga ingen falske forhåpninger. Uten omsvøp presenterte

hun meg for dødens realitet – ikke fordi hun ikke led med

meg, men fordi i hennes etiske bevissthet var sannheten best,

selv når den torturerte, rev i stykker håp og skapte kaos i alt

som måtte finnes av følelser.

Jeg husker ikke hva hun sa før hun snudde seg og gikk

ned trappen og tilbake til kontoret sitt. Den hvite legefrakken

Nairobi Hospital 15


hang løst rundt henne der hun forsvant. Tilbake sto jeg i

tredje etasje utenfor intensivavdelingen på Nairobi Hospital.

Alene, så ubeskrivelig alene. Jeg kjente at kroppen min klarte

å bevege seg. Jeg snudde meg rundt og lot blikket gli over

vindusrutene som utgjorde skilleveggen inn til avdelingen der

Arne, min dødssyke mann, lå og kjempet for livet. Gardinene

var trukket for, døren var lukket, jeg fikk ikke komme inn.

Det var hektisk aktivitet der inne. Leger og sykepleiere fra

forskjellige deler av verden gjorde jobben sin etter beste evne.

Fortvilet og redd var jeg både deltaker og tilskuer i mitt livs

verste mareritt. Arne, min beste venn og støtte, Heidis pappa,

han som jeg beundret og elsket så høyt, måtte ikke dø! – Gud,

grip inn! Ropet og bønnene mine steg til et lydløst crescendo,

mens en inntrengende stemme i mitt indre ustanselig hvisket:

– Toril, du må være sterk. Du må ikke bryte sammen nå! Jeg

stirret på de blasse gardinene som var trukket for, slik at ingen

kunne se noe av det som skjedde i den hektiske aktiviteten

rundt Arnes sykeseng. De lydtette veggene røpet heller ikke

noe. Døra var lukket, og jeg var overlatt til meg selv med bare

angsten og pinen som selskap.

I går hadde situasjonen vært helt annerledes. Som vanlig

kom jeg til sykehuset tidlig på morgenen for å være hos Arne.

Omgående ble jeg høytidelig kalt inn på doktor Bradshaws

kontor. Hun forklarte at de hadde gått tomme for dialysevæske,

og at de ikke kunne legge Arne i dialysemaskinen ved

Kenyatta Hospital, det store offentlige sykehuset i Nairobi.

Det ville medføre altfor stor risiko for livsfarlig smitte. – Din

mann må behandles på sykehus i Europa, og vi har besluttet

at det beste er at behandlingen fortsetter i Norge. Du må kontakte

den norske ambassaden og få den nødvendige assistanse

slik at flytransport kan ordnes, og dere alle tre kan komme

hjem til Oslo. Det var som om legen leste spørsmålene jeg

16 Reisen hjem


hadde i tankene, for hun fortsatte: – Vi tror at han skal kunne

klare flyturen. Vi vil foreta dialyse rett før avreise, og han vil

måtte ledsages av to erfarne sykepleiere. Den ene av disse vil

være hun som har fulgt ham tettest opp de tre ukene han har

vært pasient her, den andre sykepleieren kan du selv velge.

Jeg kjente hvordan hjertet mitt banket raskere enn før.

Spenning, håp og forventning ga meg ny energi og tankekraft.

I raskt tempo planla jeg hvordan jeg skulle komme meg til

ambassaden og sette i gang prosessen slik at vi så raskt som

overhodet mulig kunne komme oss hjem – hjem til Oslo og

norske leger og norsk medisinsk ekspertise. En spennende

tanke slo ned i meg: Kanskje min gode venninne Brit, som

var sykepleier og nå i tjeneste for Fredskorpset her i Kenya,

kunne være sykepleier nummer to og den jeg valgte selv? Doktor

Bradshaw stilte seg positiv til forslaget. Det var tydelig at

hun hadde omsorg også for meg og Heidi, og så verdien av at

en jeg kjente godt fulgte med oss på denne reisen, som ville

bli usedvanlig krevende og utfordrende.

Det grusomme alvoret i situasjonen innhentet meg igjen.

Ville et vanlig flyselskap kunne ta med seg en så syk pasient?

Ville SAS kunne utstede billett til en pasient som var mer

eller mindre bevisstløs og med en hudfarge gul som sennep?

Jeg delte mine bekymringer med legen. Dette hadde hun

for lengst tenkt på og meddelte at hun hadde skrevet en erklæring

om at Arne ikke var smittefarlig. Doktor Bradshaw

hadde et reflekterende uttrykk i ansiktet da hun sa at selv om

hun ikke kunne garantere at Arne ikke hadde en smittsom

sykdom, så trodde hun i hvert fall ikke det. Hun var temmelig

sikker i sin sak. Han var nok angrepet av noe annet, ikke

noe smittsomt, men hva slags sykdom dette var, det måtte

hun bare gjette seg til. Så var samtalen med legen over. Nå

sto jeg i en situasjon som krevde alt av meg. Vi skulle hjem til

Nairobi Hospital 17


Norge, og jeg var ansvarlig for å regissere dette oppdraget og

sørge for at alle detaljer kom på plass slik at ikke ett minutt

av dyrebar tid gikk til spille.

Med enorm energi tok jeg fatt på oppgaven med å forberede

hjemturen. En energi du får når du kjemper for livet for

å redde din lille familie hvor en liten pike på ett og et halvt

år spiller en hovedrolle. Det gjaldt hele vår framtid. Da jeg

åpnet den tunge sykehusdøra, og den søtlige, varme Nairobiluften

møtte meg, slo det meg hvor vakkert det var ute. Jeg la

merke til blomsterhandlerens nydelige buketter som ble budt

frem til salgs for de som skulle på sykebesøk. Plutselig så jeg

detaljer jeg ikke før hadde notert meg, detaljer som nå inspirerte

meg og styrket min tro på at livet ville seire. Jeg hadde

vært som forsteinet, fylt av dødsfrykt og spenninger. Dag ut

og dag inn hadde jeg sittet ved Arnes seng og intenst studert

hvert uttrykk og hver bevegelse fra min syke mann, hver lyd

han ytret. Jeg hadde sunget og småpratet til ham, forsøkt å få

kontakt selv om legen hadde konstatert at han var i en dypt

bevisstløs tilstand. Den siste tiden hadde han vekslet mellom

å være tilsynelatende bevisst, for så å synke ned i bevisstløshet

igjen. Iblant syntes jeg han klemte hånda mi svakt, når jeg ba

ham gjøre det som et tegn på at han hørte meg. Det skulle

veldig små tegn til for å gi meg håp.

Dette var i går. Det var i går jeg gikk fra kontor til kontor

og ordnet med alt det praktiske. De ansatte på den norske ambassaden

var så hjelpsomme og forståelsesfulle. De forsikret

meg om at de ville ordne med flytransport gjennom SAS og

kontakte Ullevål sykehus i Oslo. De var innforstått med hva

en slik situasjon krevde. Jeg hadde fått ordnet med nødvendig

vaksinasjonsattest for Heidi, og fått kjøpt en koffert. Vi var

klare for hjemreise, hjem til nytt håp med dyktige leger og

førsteklasses sykehus.

18 Reisen hjem


Tilbake i den kjølige sykehuskorridoren. Dette var et mareritt

som hadde satt meg i helspenn, jeg kjente meg både fjern og nær

på samme tid. Arne var døende, men jeg fikk ikke være inne

hos ham. Vi kunne likevel ikke reise hjem til Norge i kveld slik

planen hadde vært for noen minutter siden. Under all fortvilelse

og hjelpeløshet dukket det opp noen konstruktive tanker: – Ring

til Elly og Arthur og be dem komme og være sammen med deg i

bønn. Elly og Arthur Nyborg Pettersen var et eldre misjonærpar

som bodde i Nairobi. De var varme og medfølende med en sterk,

levende gudstro. Jeg fant fram til en telefon, og snart hørte jeg

Arthurs stemme. Han ble sjokkert da han hørte hva jeg fortalte.

– Vi kommer med en gang, lød det før han hastig la på.

Jeg måtte takke Gud for at jeg tross alt hadde snille mennesker

rundt meg. Ute på bibelskoletomta på Karen utenfor

Nairobi, ble Heidi tatt hånd om av Gudrun Gjervoldstad.

Hun var en riktig bestemortype som storkoste seg med Heidi,

når jeg måtte tilbringe så mye tid som mulig på sykehuset.

Min elskede, skjønne Heidimor var bare 17 måneder, snaut

halvannet år. Vår lyse, herlige gledesspreder var altfor lita til

å skjønne noe av alt det tragiske som skjedde rundt henne.

Om nettene sov hun i armkroken min. Den varme pusten

hennes virket beroligende på meg og hjalp meg til å få noen

timer sårt tiltrengt søvn. Heidi måtte ikke miste sin pappa,

han måtte bli frisk og leve. – Kjære Jesus, gjør Arne frisk, du

må ikke la ham dø!

Det var en ubeskrivelig lettelse da jeg så Arthur og Elly

komme opp trappa. De omfavnet meg, vi gråt, snakket litt,

sukket i fortvilelse og undring over vendingen situasjonen

hadde tatt. – Hvordan kan Gud tillate dette? Spørsmålene

hang i luften, nytteløse spørsmål som ingen har noe svar på.

Arthur foreslo at vi kunne gå opp på sykehusets takterrasse.

Der fikk vi ro til å be. Det var ennå ganske tidlig på

Nairobi Hospital 19


«Reisen hjem» er en av de sterkeste

og mest medrivende misjonsfortellingene

du kommer til å lese. Boka

preges av en tro som nekter å gi opp,

av spørsmål som ikke finner svar og av

bønner som ikke blir besvart.

Terje Hegertun,

professor ved MF Vitenskapelig Høyskole

Denne historien må bli kjent, den

har noe å lære oss alle. Jeg anbefaler

denne sterke og lærerike boken om en

prøvet tro som beseirer døden.

David Østby,

pastor i Pinsebevegelsen

9 788271 996253

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!