Reisen hjem av Liv Toril Rinding Skjeggestad

LIV TORIL RINDING SKJEGGESTAD
Reisen hjem
-en tid for å sørge -en tid for å danse

Til Heidi, Tobias og Hennie Maria

LIV TORIL RINDING SKJEGGESTAD
Reisen hjem
– en tid for å sørge – en tid for å danse

Uganda
Tanzania
4 Reisen hjem

Kenya
Somalia
5

Reisen hjem
– en tid for å sørge – en tid for å danse
Copyright © 2020 Proklamedia
Sats: Alex Dragoman og Morten Ravnbö
Omslag: Heidi Armann Syversen
Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.
Trykk og innbinding: Scandbook
1. opplag 2020
ISBN 978-82-7199-625-3
Der ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet
fra Bibelen 2011, Det norske bibelselskap.
Proklamedia
Grimerudvn. 77, 2312 Ottestad
Tlf: 62 57 43 43
E-post: post@proklamedia.no
www.proklamedia.no

INNHOLD
Forord .................................................................................................................. 11
1 Nairobi Hospital ................................................................................. 15
2 Tilbakeblikk ........................................................................................ 21
3 Dødssyk på Nangina Hospital ................................................. 35
4 Dramatisk farvel med Nyambare Hill ................................ 41
5 Barndomsminner .............................................................................. 51
6 Minner fra oppveksten i Trysil ................................................ 59
7 Møtet som endret livet mitt ....................................................... 67
8 Møtet med Arne og bryllup i Trysil ..................................... 73
9 Framme på Nairobi Hospital .................................................... 81
10 Hos venner på Karen ...................................................................... 85
11 Tunge dager i Nairobi .................................................................... 93
12 Stille før stormen ............................................................................. 101
13 Sykdommen forverres .................................................................. 107
14 Kjærkomment besøk på sykehuset ....................................... 115
15 Israelsvennen Arne og bymisjonæren Arthur .............. 125
16 En annerledes 17. mai ................................................................. 133

17 Karen bibelskole .............................................................................. 137
18 Sykdommen tilspisser seg ......................................................... 143
19 Hjemreisen forberedes ................................................................. 151
20 Ned fra takterrassen og tilbake på avdelingen ............. 157
21 Hjem til Norge ................................................................................. 163
22 På Ullevål sykehus .......................................................................... 171
23 Arne får besøk av faren sin ...................................................... 177
24 Tåredalen ........................................................................................... 187
25 Arne dør ................................................................................................ 199
26 Begravelse fra Grefsen kirke .................................................... 207
27 «Herligste navn som er uttalt på jord» .............................. 215
28 Bruk den dyrebare tiden godt! .............................................. 223
8 Reisen hjem

ANBEFALINGER
“Reisen hjem” er en av de sterkeste og mest medrivende misjonsfortellingene
du kommer til å lese. Som nygifte reiser Toril
og Arne Rinding til Kenya og drømmer om en lang og begivenhetsrik
tjeneste for misjonens Herre. Slik skulle det ikke
gå. Etter kort tid blir Arne alvorlig syk. Alt snus på hode. En
25 år gammel jente og nybakt mamma fra Trysil befinner
seg plutselig midt i sitt livs drama. Boka preges av en tro som
nekter å gi opp, av spørsmål som ikke finner svar og av bønner
som ikke blir besvart. En kvinne står ribbet tilbake og et barn
mistet sin far. I over 40 år har Toril båret på denne historien
uten å nedtegne den. Takk, Toril, for at du skrev!
– Terje Hegertun,
professor ved MF Vitenskapelig Høyskole
«En prøvet tro er mer kostbar enn det forgjengelige gull», sier
Bibelen. Det får vi klart bevis for i misjonær Liv Toril Rinding
Skjeggestads gripende bok.
Jeg har kjent Toril fra unge år, da vi fikk be frelsesbønnen
sammen, og har fulgt henne når hun og Arne som et ungt
Anbefalinger 9

misjonærpar midt i et framgansgrikt arbeid, møter døden og
alt synes meningsløst. Det er i en slik situasjon en spør; hva
mente Gud med dette? Men Toril overlot svarene til Misjonens
Herre.
Hun lot troen på livet seire og møtte utfordringene uten
bitterhet, og med nytt mot møtte fremtiden. Denne historien
må bli kjent, den har noe å lære oss alle. Forfatteren skriver
godt og rørende personlig med stor innlevelse. Hun setter ord
på de innerste følelser av tvil og tro, og våger å være sårbar,
men tillitsfull når det stormet som verst. En slik historie blir
troverdig og sann. Det nye kapitlet i Torils liv ble ekteskapet
med Guttorm Skjeggestad. De har sammen gjort en stor
innsats for Guds rike, og fremdeles får mange glede av at
misjonskallet lever.
Jeg anbefaler denne sterke og lærerike boken om en prøvet
tro som beseirer døden.
Den fortjener en stor lesekrets.
– David Østby,
Pastor i Pinsebevegelsen
10 Reisen hjem

FORORD
Denne boken kommer til å berøre deg. Den handler
om livet – slik Liv Toril Rinding Skjeggestad har
opplevd det.
Toril og jeg møttes første gang i Trysil for snart femti år
siden. Vi har til felles at vi er født i samme år og opplevde
som tenåringer kall til å tjene Gud, jeg som forkynner her
hjemme, mens Toril opplevde sterk dragning mot misjon.
Et predikantbesøk i nevnte menighet, våren 1972, betydde
mye for oss begge med tanke på kallet og forkynneroppgaven.
Det var den eldre pinsepredikanten Sigvard Magnusson,
som talte over ordet i 2 Sam 14,14: «For alle må vi dø
og bli som vann som er utøst på jorden og ikke kan samles opp
igjen. Gud tar ikke livet, men tenker ut hva som kan gjøres
for at en som er støtt bort, ikke skal være bortstøtt fra ham».
Aldri vil jeg glemme gleden og takknemligheten den lille
pinsemenigheten i Trysil viste, da hun bekjentgjorde sitt kall
i et menighetsmøte og senere ble antatt som menighetens
misjonær. Ikke lenge etter møtte hun forkynneren Arne Rinding,
som også bar på misjonskall. De ble gift og reiste ut til
Forord 11

misjonstjeneste i Kenya. Sammen fikk de datteren Heidi, før
livet skulle bli en vandring i motbakke.
I denne boken trekker Toril sløret til side, og med sine
fortellerevner slipper hun leserne inn i sitt livs indre rom .
Du blir med på en reise – der håp og fortvilelse, tro og tvil
flettes sammen til et trossterkt bånd, som holder henne fast
gjennom alt som skjer. Under dramatiske omstendigheter
mister hun Arne. Toril og Heidi står alene tilbake, hun som
25 år gammel enke.
Denne reisen er som å lytte til en wienersymfoni i fire
satser, der melodier blir fremført i styrkegrad fra pianissimo
til fortissimo. Mens jeg skriver disse ordene, lyder Beethovens
Skjebnesymfoni i bakgrunnen. Musikkens tonespråk gir assossiasjoner
til livet, men skjebnen, nei, den tror ikke vi kristne
på. Vi tror heller på Guds ledelse og hjelp, selv når livet er
vanskelig. Paulus uttrykker det slik: «Vi vet at alt tjener til gode
for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje»,
Rom 8,28. Det betyr ikke at alt som skjer er Guds vilje, men
at han kan vende alt til sine barns beste.
Gjennom alt møter vi en tilsynelatende sterk kvinne, sterk i
troen, sterk i Gud! Liten og ydmyk i seg selv, har Toril opplevd
sannheten i en gammel, slitesterk salmestrofe: «du, hjelpeløses
hjelper – bli hos meg.»
Apostelen Paulus sier: «Men ved Guds nåde er jeg det jeg er,
og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet», 1 Kor 15,10.
Dersom denne boken leses med et åpent sinn, kan ekkoet av
disse ordene merkes gjennom hele Torils livshistorie.
Hun er beskjeden på egne vegne, men jeg vil gjerne gi et
lite omriss av denne dyktige misjonskvinnen:
Etter eksamen artium i 1969, ble hun uteksaminert fra
lærerskolen i 1971 og praktiserte det neste året som lærer ved
barneskolen og framhaldsskolen i Trysil. I 1973-1975 var
12 Reisen hjem

hun misjonær i Kenya. I 1977 tok hun kristendom grunnfag
ved Menighetsfakultetet i Oslo. 1980-1982 var hun tilbake i
Kenya som misjonær. Deretter var hun i fullt arbeid ved ungdomsskolen
hjemme i Trysil samtidig som hun tok engelsk
grunnfag ved Universitetet i Oslo. Fra 1985 til 1986 arbeidet
hun ved Pinsemisjonens kontor i redusert stilling, slik at hun
også fikk tatt kristendom mellomfag og forprøve i gresk for
kristendom hovedfag.
I den tredje perioden i Kenya, fra 1986 til 1988, var hun
plassert ved bibelskolen i Nairobi og betjente i tillegg menigheter
i Nairobis utkant som forkynner. Når hun taler og
underviser fra Guds ord, er hun i sitt ess. Fra 1988 til 1990
arbeidet hun ved Filadelfia bibelskole i Oslo. I 1999, mens
hun var lærer ved Varteig skole, tok hun opp igjen sine studier
ved Menighetsfakultetet. I 2004 var alle eksamener avlagt
og hovedfagsoppgaven innlevert. Oppgaven omhandlet kontekstualisering
av kristen etikk i Luo-stammen. Oppgavens
fokus gjaldt hvordan stammens tradisjoner vedrørende enkene,
kom i konflikt med Bibelens budskap.
Toril arbeidet som lektor ved Varteig ungdomsskole i
Sarpsborg kommune fram til 2012.
I 1992 giftet hun seg med Guttorm Skjeggestad, som
sammen med sin kone Mary-Ann hadde vært misjonær i DR
Kongo i mange år. Guttorm og Toril opplevde begge den store
sorg å miste sine første ektefeller i alvorlig sykdom. Deres engasjement
for Afrika var fortsatt stort, så stort at de sammen
reiste ut til Kenya i 1994 for en periode på tre år. Dette ble
Torils fjerde og siste ordinære periode som misjonær i Kenya.
Etter dette har Toril hele tiden hatt et sterkt engasjement for
Pinsemisjonens arbeid i Afrika. Hun var Pinsemisjonens regionssekretær
for Afrika fra 2008 til 2016, og foretok årlige reiser ut
til de forskjellige misjonslandene på det afrikanske kontinentet.
Forord 13

Nå er oppmerksomheten rettet mot «Enkeprosjektet på
Nyambare Hill», der Toril og Guttorm bidrar i vesentlig grad
til å «hjelpe enker å komme ut av nedverdigende forhold». De
bruker også mye tid på et misjonsprosjekt blant Ogiekstammen
i Kenya. Den kongolesiske misjonæren Miriam Kibanja
er daglig leder for dette. Den økonomiske driften av skole
for 350 barn i Lessos er et viktig ansvarsområde for Toril og
Guttorm.
Da Toril ble født i 1949, sa legen på Aker sykehus i Oslo
til hennes foreldre at barnet «ikke kunne leve opp med et slikt
hjerte». Hun ble imidlertid helbredet, noe hun forteller om
i boken, og kunne feire 70-årsdagen sin i fjor i god form og
med fokus på misjonen.
Joda, i Torils liv har det vært mye «sterk kuling fra nord
med storm i kastene», men også «varm fønvind» fra motsatt
retning, som skriften sier: «Våkn opp, nordavind! Kom,
sønnavind! Blås gjennom min hage, så urteduften fritt får
strømme!» Høys 4,12
Det viktigste for Toril er likevel selve tjenesten i Guds
rike – kallet, Guds kjærlighet og nåde. I dag er hun leder i
pinsemenigheten Filadelfia, Varteig og bidrar som forkynner
også i andre menigheter og på konferanser.
Selv bruker hun disse ordene: «Det viktigste er hva Gud
ønsker å være for oss og hva han ved sin nåde vil bruke oss til».
– Terje Berg,
Pastor i Pinsebevegelsen
14 Reisen hjem

•1•
NAIROBI HOSPITAL
Hvor er vennene dine? Du trenger dem nå, mannen din
–
dør. Doktor Bradshaws faste blikk naglet meg fast til
gulvet der jeg sto. Jeg skrek ikke, gråt ikke, rørte meg ikke,
kjente bare på nummenheten som fikk kroppen til å føles
fremmed og rar. Sekunder eller timer, det kunne like gjerne
være det ene som det andre. Tiden hadde opphørt, jeg var
som paralysert av sjokk og smerte. En underlig kulde bredte
seg i den forsteinede kroppen min. Sakte kom jeg til meg selv.
Jeg frøs. Øynene mine var fiksert på legen, denne dyktige og
sterke britiske, kvinnelige spesialisten, som gjennom tre uker
her på Nairobi Hospital hadde spilt en så enormt viktig rolle
i mitt liv. Hun var nådeløst ærlig nå, slik hun hadde vært hele
veien. Ga ingen falske forhåpninger. Uten omsvøp presenterte
hun meg for dødens realitet – ikke fordi hun ikke led med
meg, men fordi i hennes etiske bevissthet var sannheten best,
selv når den torturerte, rev i stykker håp og skapte kaos i alt
som måtte finnes av følelser.
Jeg husker ikke hva hun sa før hun snudde seg og gikk
ned trappen og tilbake til kontoret sitt. Den hvite legefrakken
Nairobi Hospital 15

hang løst rundt henne der hun forsvant. Tilbake sto jeg i
tredje etasje utenfor intensivavdelingen på Nairobi Hospital.
Alene, så ubeskrivelig alene. Jeg kjente at kroppen min klarte
å bevege seg. Jeg snudde meg rundt og lot blikket gli over
vindusrutene som utgjorde skilleveggen inn til avdelingen der
Arne, min dødssyke mann, lå og kjempet for livet. Gardinene
var trukket for, døren var lukket, jeg fikk ikke komme inn.
Det var hektisk aktivitet der inne. Leger og sykepleiere fra
forskjellige deler av verden gjorde jobben sin etter beste evne.
Fortvilet og redd var jeg både deltaker og tilskuer i mitt livs
verste mareritt. Arne, min beste venn og støtte, Heidis pappa,
han som jeg beundret og elsket så høyt, måtte ikke dø! – Gud,
grip inn! Ropet og bønnene mine steg til et lydløst crescendo,
mens en inntrengende stemme i mitt indre ustanselig hvisket:
– Toril, du må være sterk. Du må ikke bryte sammen nå! Jeg
stirret på de blasse gardinene som var trukket for, slik at ingen
kunne se noe av det som skjedde i den hektiske aktiviteten
rundt Arnes sykeseng. De lydtette veggene røpet heller ikke
noe. Døra var lukket, og jeg var overlatt til meg selv med bare
angsten og pinen som selskap.
I går hadde situasjonen vært helt annerledes. Som vanlig
kom jeg til sykehuset tidlig på morgenen for å være hos Arne.
Omgående ble jeg høytidelig kalt inn på doktor Bradshaws
kontor. Hun forklarte at de hadde gått tomme for dialysevæske,
og at de ikke kunne legge Arne i dialysemaskinen ved
Kenyatta Hospital, det store offentlige sykehuset i Nairobi.
Det ville medføre altfor stor risiko for livsfarlig smitte. – Din
mann må behandles på sykehus i Europa, og vi har besluttet
at det beste er at behandlingen fortsetter i Norge. Du må kontakte
den norske ambassaden og få den nødvendige assistanse
slik at flytransport kan ordnes, og dere alle tre kan komme
hjem til Oslo. Det var som om legen leste spørsmålene jeg
16 Reisen hjem

hadde i tankene, for hun fortsatte: – Vi tror at han skal kunne
klare flyturen. Vi vil foreta dialyse rett før avreise, og han vil
måtte ledsages av to erfarne sykepleiere. Den ene av disse vil
være hun som har fulgt ham tettest opp de tre ukene han har
vært pasient her, den andre sykepleieren kan du selv velge.
Jeg kjente hvordan hjertet mitt banket raskere enn før.
Spenning, håp og forventning ga meg ny energi og tankekraft.
I raskt tempo planla jeg hvordan jeg skulle komme meg til
ambassaden og sette i gang prosessen slik at vi så raskt som
overhodet mulig kunne komme oss hjem – hjem til Oslo og
norske leger og norsk medisinsk ekspertise. En spennende
tanke slo ned i meg: Kanskje min gode venninne Brit, som
var sykepleier og nå i tjeneste for Fredskorpset her i Kenya,
kunne være sykepleier nummer to og den jeg valgte selv? Doktor
Bradshaw stilte seg positiv til forslaget. Det var tydelig at
hun hadde omsorg også for meg og Heidi, og så verdien av at
en jeg kjente godt fulgte med oss på denne reisen, som ville
bli usedvanlig krevende og utfordrende.
Det grusomme alvoret i situasjonen innhentet meg igjen.
Ville et vanlig flyselskap kunne ta med seg en så syk pasient?
Ville SAS kunne utstede billett til en pasient som var mer
eller mindre bevisstløs og med en hudfarge gul som sennep?
Jeg delte mine bekymringer med legen. Dette hadde hun
for lengst tenkt på og meddelte at hun hadde skrevet en erklæring
om at Arne ikke var smittefarlig. Doktor Bradshaw
hadde et reflekterende uttrykk i ansiktet da hun sa at selv om
hun ikke kunne garantere at Arne ikke hadde en smittsom
sykdom, så trodde hun i hvert fall ikke det. Hun var temmelig
sikker i sin sak. Han var nok angrepet av noe annet, ikke
noe smittsomt, men hva slags sykdom dette var, det måtte
hun bare gjette seg til. Så var samtalen med legen over. Nå
sto jeg i en situasjon som krevde alt av meg. Vi skulle hjem til
Nairobi Hospital 17

Norge, og jeg var ansvarlig for å regissere dette oppdraget og
sørge for at alle detaljer kom på plass slik at ikke ett minutt
av dyrebar tid gikk til spille.
Med enorm energi tok jeg fatt på oppgaven med å forberede
hjemturen. En energi du får når du kjemper for livet for
å redde din lille familie hvor en liten pike på ett og et halvt
år spiller en hovedrolle. Det gjaldt hele vår framtid. Da jeg
åpnet den tunge sykehusdøra, og den søtlige, varme Nairobiluften
møtte meg, slo det meg hvor vakkert det var ute. Jeg la
merke til blomsterhandlerens nydelige buketter som ble budt
frem til salgs for de som skulle på sykebesøk. Plutselig så jeg
detaljer jeg ikke før hadde notert meg, detaljer som nå inspirerte
meg og styrket min tro på at livet ville seire. Jeg hadde
vært som forsteinet, fylt av dødsfrykt og spenninger. Dag ut
og dag inn hadde jeg sittet ved Arnes seng og intenst studert
hvert uttrykk og hver bevegelse fra min syke mann, hver lyd
han ytret. Jeg hadde sunget og småpratet til ham, forsøkt å få
kontakt selv om legen hadde konstatert at han var i en dypt
bevisstløs tilstand. Den siste tiden hadde han vekslet mellom
å være tilsynelatende bevisst, for så å synke ned i bevisstløshet
igjen. Iblant syntes jeg han klemte hånda mi svakt, når jeg ba
ham gjøre det som et tegn på at han hørte meg. Det skulle
veldig små tegn til for å gi meg håp.
Dette var i går. Det var i går jeg gikk fra kontor til kontor
og ordnet med alt det praktiske. De ansatte på den norske ambassaden
var så hjelpsomme og forståelsesfulle. De forsikret
meg om at de ville ordne med flytransport gjennom SAS og
kontakte Ullevål sykehus i Oslo. De var innforstått med hva
en slik situasjon krevde. Jeg hadde fått ordnet med nødvendig
vaksinasjonsattest for Heidi, og fått kjøpt en koffert. Vi var
klare for hjemreise, hjem til nytt håp med dyktige leger og
førsteklasses sykehus.
18 Reisen hjem

Tilbake i den kjølige sykehuskorridoren. Dette var et mareritt
som hadde satt meg i helspenn, jeg kjente meg både fjern og nær
på samme tid. Arne var døende, men jeg fikk ikke være inne
hos ham. Vi kunne likevel ikke reise hjem til Norge i kveld slik
planen hadde vært for noen minutter siden. Under all fortvilelse
og hjelpeløshet dukket det opp noen konstruktive tanker: – Ring
til Elly og Arthur og be dem komme og være sammen med deg i
bønn. Elly og Arthur Nyborg Pettersen var et eldre misjonærpar
som bodde i Nairobi. De var varme og medfølende med en sterk,
levende gudstro. Jeg fant fram til en telefon, og snart hørte jeg
Arthurs stemme. Han ble sjokkert da han hørte hva jeg fortalte.
– Vi kommer med en gang, lød det før han hastig la på.
Jeg måtte takke Gud for at jeg tross alt hadde snille mennesker
rundt meg. Ute på bibelskoletomta på Karen utenfor
Nairobi, ble Heidi tatt hånd om av Gudrun Gjervoldstad.
Hun var en riktig bestemortype som storkoste seg med Heidi,
når jeg måtte tilbringe så mye tid som mulig på sykehuset.
Min elskede, skjønne Heidimor var bare 17 måneder, snaut
halvannet år. Vår lyse, herlige gledesspreder var altfor lita til
å skjønne noe av alt det tragiske som skjedde rundt henne.
Om nettene sov hun i armkroken min. Den varme pusten
hennes virket beroligende på meg og hjalp meg til å få noen
timer sårt tiltrengt søvn. Heidi måtte ikke miste sin pappa,
han måtte bli frisk og leve. – Kjære Jesus, gjør Arne frisk, du
må ikke la ham dø!
Det var en ubeskrivelig lettelse da jeg så Arthur og Elly
komme opp trappa. De omfavnet meg, vi gråt, snakket litt,
sukket i fortvilelse og undring over vendingen situasjonen
hadde tatt. – Hvordan kan Gud tillate dette? Spørsmålene
hang i luften, nytteløse spørsmål som ingen har noe svar på.
Arthur foreslo at vi kunne gå opp på sykehusets takterrasse.
Der fikk vi ro til å be. Det var ennå ganske tidlig på
Nairobi Hospital 19

«Reisen hjem» er en av de sterkeste
og mest medrivende misjonsfortellingene
du kommer til å lese. Boka
preges av en tro som nekter å gi opp,
av spørsmål som ikke finner svar og av
bønner som ikke blir besvart.
Terje Hegertun,
professor ved MF Vitenskapelig Høyskole
Denne historien må bli kjent, den
har noe å lære oss alle. Jeg anbefaler
denne sterke og lærerike boken om en
prøvet tro som beseirer døden.
David Østby,
pastor i Pinsebevegelsen
9 788271 996253