Morgenbladet

erik rudeng
MORGENBLADET
En historie for seg
pax forlag a/s, oslo 2021

INNHOLD
Forord 9
Morgenbladet i norsk historie 11
I
DEN FØRSTE DAGSAVISEN I NORGE
1 En mediegründer uten like: avispresten Niels Wulfsberg 17
2 «En avis af alle slags indhold» 39
3 Familien Hviid og ut viklingen av Morgenbladet 67
II
AVISEN SOM NASJONSBYGGER
4 Stabell i anonymitetens høyborg 99
5 Århundrets kulturdebatt 113
6 De byliberale møter bondeopposisjonen – og Arbeiderforeningene 131
7 Morgenbladet går mot høyre 167
8 Fra åpne fronter til politiske skyttergraver 191
9 Den norske industrialismens avis 213
10 Bro over klassene? – «Stændernes Samvirken» 245
III
«HOVEDSTADENS AVIS»
11 Ideologisk oppladning i alderdommelig blad 263
12 Et regime foran undergangen 293
13 Konservative motoffensiver 309

IV
ORGAN FOR «DET NATIONALE HØIRE»
14 1905: Unions oppløsningens avis 335
15 Carl Joachim Hambros epoke i Morgenbladet 367
16 Redaktør Olaf Gjerløw og hans journalister 403
17 «Andre og høiere verdier» 415
18 Et avismiljø i krigstid 457
V
KONTRAPUNKT I ETTERKRIGSTIDENS
OFFENTLIGHET
19 Gjenreisningen av landet 497
20 Avisens indre front 1947–1959 535
21 Blått blad – grønn kulturredaksjon? 549
22 Anti-Marx 595
23 Fugl Føniks 611
VI
FRA NYLIBERALISMENS TALERØR
TIL INTELLEKTUELL UKEAVIS
24 Morgenbladet i eksil 645
25 En avisfilosofisk ambisjon 665
Epilog 2003–2021 702
Noter 715
Kilder og litteratur 793
Takk 817
Register 820

MORGENBLADET
I NORSK HISTORIE
Avisen er i dag en intellektuell, kosmopolitisk orientert ukeavis. Gjennom
mesteparten av 1800-tallet var den uten sammenligning landets
største og mest innflytelsesrike politiske organ.
Morgenbladet oppsto i 1819 som noe unikt – Norges første dagsavis. Så
krevende var dette å få realisert at det skulle ta hele 17 år før en konkurrende
dagsavis kom på banen. Den vesle avisen hadde markedet for seg selv og
kunne jevnt og rolig styrke sin stilling. Så begynte alternative prosjekter å
melde seg, men inntil Aftenposten og Dagbladet dukket opp i 1860-årene,
ble samtlige konkurrerende meningsaviser i hovedstaden – til høyre og til
venstre – i tur og orden blåst av banen. Morgenbladet var det ikke lett å få
bukt med, verken politisk eller økonomisk. Eller som Aasmund Olavsson
Vinje resignert sa det i 1858: «... det digre, trillande, ronde og blomstrande
Morgenblad, som vist liver længer en nokon af os.» 1 Det skulle ta lang tid før
de to nykommerne, særlig Dagbladet, kom på nivå med den gamle avisen.
Det er derfor nærliggende i denne boken å brette ut et større lerret: Hva
var den dypere historiske bakgrunnen for avisens eksepsjonelle fremvekst?
Og hvilke spesielle forutsetninger hadde Niels Wulfsberg (1775–1852), den
idérike gründeren som ga bladet et gjennomtenkt preg allerede fra begynnelsen
av? Hvordan kunne det ha seg at den nye eierfamilien, etter Wulfsbergs
korte startperiode, fra tiår til tiår greide å videreutvikle soliditeten? Og
hvorfor tapte Morgenbladet opplagskonkurransen med Aftenposten i løpet
av 1890-årene – og hvorfor kunne Morgenbladet aldri bli et stort aviskonsern
som Schibsted?
Generasjoner av ledende akademikere forundret seg over Morgenbladets
klippefaste posisjon som et sammenhengende arkiv over 1800-tallets Norge.
I mellomkrigstiden konstaterte overbibliotekar Wilhelm Munthe at det på
Universitetsbibliotekets lesesal ble benyttet «flere bind av Morgenbladet
alene enn av de øvrige hovedstadsaviser til sammen». Lignende uttalelser
11

morgenbladet i norsk historie
fantes det mange av. Riksarkivar Kristian Koren la vekt på avisens sentrale
stilling som hovedkilde på «de mest forskjellige omraader». Professor Francis
Bull kunne knapt forestille seg norsk litteraturhistorie uten Morgenbladets
rolle, «den uundværligste av vore aviser naar det gjælder at studere vor
literaturs historie i det 19. aarhundrede». 2 Et annet talende eksempel: Helt
inntil 1940 var Morgenbladet ifølge redaktør Olaf Gjerløw fortsatt «den
eneste norske avis som Stortinget bandt inn for at den kunne brukes som
kildeskrift.» 3
Ved avisens 150-årsjubileum i 1969 var den for lengst blitt et nasjonalt
klenodium. Særstillingen ble uttrykt ved at NRK fjernsynet på selve
jubileums dagen, og i beste sendetid, viste et langt dokumentarprogram om
bladets historie, og i tillegg et lengre, dagsaktuelt radioprogram med intervjuer
med redaktørene. Verken før eller siden har NRK gjort noe lignende
med noen norsk avis. Midt i en radikaliserende kritisk offentlighet hadde den
gamle avisen – med sine kontrastfylte standpunkter for USAs Vietnamkrig
og for vidtgående naturvern – fortsatt en besynderlig nimbus.
Alle aviser speiler noe av sin tid, enkelte bidrar i høy grad også til å forme
den, ved sine holdningsskapende artikler, offentlige initiativer og pressekampanjer.
Morgenbladet bygde seg opp fra 1820-årene som et forholdsvis
åpent forum for ulike meningsytringer, med et daglig og detaljert fokus på
møtene i Stortinget når dette var samlet. Denne konsekvente prioriteringen
skapte etter hvert en markant arena som tiltrakk seg talentfulle og viljesterke
aktører i og omkring bladet. Det intenst politiske miljøet ga grunnlag for
personlige motsetninger og for maktkamper om hva som burde bli avisens
politiske linje og agenda. Ingen større norsk avis gikk fra å være radikalismens
absolutte hovedorgan til å bli konservatismens høyborg, slik Morgenbladet
gjorde i løpet av 1850-årene.
Men både før og etter dette skillet tiltrakk bladet seg en rekke av landets
skjønnlitterære forfattere, forskere og fagfolk som skribenter, og fremsto
samtidig i disse tiårene også som den norske industrialismens avis. Fra
midten av 1820-årene til 1878 ble den norske handelsflåten femtendoblet og
dermed verdens tredje største. 4 Morgenbladet var sjøfartens entusiastiske
hovedorgan, som regelmessig viste norske skipsposisjoner over hele verden.
Bladet talte gjennomgående næringens sak, kystbyenes store kraftsamling.
Avisen fulgte embetsmannsregimet til graven i 1884, men var deretter
raskt ute med å bidra til opprettelsen av partiet Høyre, diskreditering av
reaksjonære demagoger og full støtte til moderat-konservativ, regulær partipolitikk
på Stortinget. Både redaktør Christian Friele i Morgenbladet og
Høyres grunnlegger og første leder, statsminister Emil Stang, satte dermed
det konservative partiet på en fast parlamentarisk kurs som bidro til å styrke
12

morgenbladet i norsk historie
Stortingets legitimitet – snarere enn å svekke det gjennom antidemokratiske
organisasjoner og protestbevegelser, som det kontinentale Europa langt mer
ble preget av. 5
Overgangen fra å være en fast støtte for den svensk-norske unionen til å bli
en norsknasjonal spydspiss i 1902–1905 var karakteristisk for spenningsfylden
i avisens politikk. Både i 1905, i mellomkrigstiden og under den tyske okkupasjonen
fremtrådte Morgenbladet med standpunkter som vakte oppsikt og
virket holdningsskapende i norske borgerlige kretser, som i 1930-årene bare i
begrenset grad skjente ut i europeisk fascisme. Selve inkarnasjonen av bladets
hovedlinje fra 1913 og fremover var på mange måter stortings president Carl
Joachim Hambro: Både som journalist, redaktør, hovedaksjonær, intensiv
bokanmelder og nøkkelperson i styrende organer like til 9. april 1940, forble
han avisens fremherskende personlighet.
I etterkrigstiden virket opposisjonsavisen som et vedvarende kontrapunkt
i forhold til dominerende politiske oppfatninger og kulturelle posisjoner.
Samtidig var den selv regelmessig preget av indre-ideologiske spenninger
og voldsomme rivninger mellom journalistgruppen og ledelsen.
Synkende opplag, skrøpelig økonomi og en invasjon av stadig nye
grupper av yngre journalister og skribenter forvandlet den gamle avisen til
et mindre tradisjonelt og mer uberegnelig organ, som en og annen gang
kunne feire politiske triumfer – i kampen mot marxismen i samfunnslivet
eller mot kulturradikalismen i litteraturen. Fra slutten av 1980-tallet fremsto
Morgenbladet som nyliberalismens dagsavis her i landet, inntil den i 1993
atter gjennomgikk en forvandling – og da for første gang som ukeavis. Slik
den mer eller mindre er kjent som i dag.
Denne boken søker å vise mønstre og linjer i det komplekse forløpet – i
samspill med, og ikke minst i motspill mot, utviklingen i samfunnet. Avisen
inngikk i politikkhistoriske og idéhistoriske tanketradisjoner som aktualiserte
kritiske blikk på det etablerte, sosialdemokratiske Velferds-Norge.
Historisk sett rommet Morgenbladet en eiendommelig helhet av norsk
politikk: kampen for Grunnloven, folkesuvereniteten og 17. mai-feiringen,
både Henrik Wergeland og etter hvert Johan Sebastian Welhaven, bondeopposisjonens
tidlige år og embetsmannsstatens siste, primærnæringene
og industrien, skipsfarten og finansinstitusjonene; kampen mot parlamentarismen
og den hurtige tilpasningen til moderne partipolitikk, knallhard
underminering av den svensk-norske unionen og sikring av det nasjonale
kongedømmet i 1905 – kontra «venstrerepublikanernes» plan om republikk.
I det sterkt historiefokuserende Morgenblad-miljøet på begynnelsen
av 1900-tallet forvaltet man som samfunnsaktør hele denne kontrastfylte
og konfliktpregede fortiden med stolthet og interesse. Avisen hadde «vært
13

morgenbladet i norsk historie
med» så å si hele tiden. Den var, som eneste presseorgan senere, så å si
rotfestet i «slekten fra 1814» og den nye norske nasjonalstatens fremvekst.
Man identifiserte seg med den sammensatte fortiden. Dette kom rikelig
frem ved bladets 100-årsjubileum i 1919, med den svære historieutgaven på
langt over hundre avissider, som denne avistradisjonens testamente, redigert
av Carl Joachim Hambro selv.
Et annet eksempel: Den programmatiske sansen for dikteren Henrik
Wergeland som redaksjonen fortsatt holdt gående i 1840- og -50-årene,
lunknet senere – men ble aldri fortrengt, noe avisens spesialnummer 12. juli
1945, i anledning av Wergelands død hundre år tidligere, rikelig vitnet om.
Det samme gjentok seg ved avisens 150-årsjubileum i 1969. Radikalismens
tidlige historie i 1830- og -40-årene var på en merkelig måte gjennom avisen
og dens mange fargerike bidragsytere blitt gjennomvevd i den 17. maibunads
kledde, norske nasjonal-borgerlighetens egen fortid.
Men Morgenbladet hadde ikke vært Morgenbladet om det ikke hadde
krøpet ut – også av sin nasjonal-konservative, senere nyliberalistiske politiske
kokong, og fra 1993 funnet nye former og funksjoner som intellektuell
ukeavis. Også ukeavisen har i uvanlig grad fastholdt beskjeftigelsen med det
gamle bladets skiftende roller som kontrær størrelse i politikk og åndsliv, før
og nå. Å forstå disse Morgenbladets vendinger i lys av norsk samfunns- og
kulturhistorie er målet for de følgende kapitlene.
14

I
DEN FØRSTE
DAGSAVISEN I NORGE
15

16

1
EN MEDIEGRÜNDER
UTEN LIKE: AVISPRESTEN
NIELS WULFSBERG
Det første nummeret av Morgenbladet utkom 1. januar 1819. Sjelden
har en avis her i landet blitt lansert med et så rikholdig og vel formet
prospekt som abonnementsinnbydelsen. Den ble distribuert i
oktober – november 1818: «En daglig Avis av alle slags Indhold». 1 Brosjyren
Prospectus, bar preg av opphavsmannens mangfoldige avis- og tidsskrifterfaringer
og et sterkt ønske om å vekke interesse for det nye prosjektet.
Utgiveren kjente medievirkeligheten godt. Han hadde oversikt over
samtlige av tidens 11 aviser og periodiske blader i Norge, i tillegg også noen
nedlagte publikasjoner, som Sivert Aarflots Landbobladet fra Volda. Ideen
røpet opphavsmannens profesjonelle opptatthet av «mediebransjen» som
helhet. Hans navn var Niels Wulfsberg, og hans store ambisjon var å starte
landets første dagsavis. I likhet med engelske blad ville han legge opp til et
«aldeles generelt Indhold», også med utdrag fra andre norske blad, kanskje
også svenske og danske, endog tyske og engelske journaler.
Niels Wulfsberg så den planlagte avisen i lys av den nylig etablerte trykkefriheten
fra 1814. Paragraf 100 i landets grunnlov skulle, med opprettelsen av
Morgenbladet, understøttes med et daglig debatt- og informasjonsforum.
Han betraktet trykkefrihet som en forutsetning for det nye samfunnslivet
som skulle vokse frem.
Wulfsberg visste hva han snakket om. Da han grunnla Norges første
dagsavis, hadde han vært en pioner i landets revolusjonerende politiske og
mediepolitiske utvikling i tider med Napoleonskriger, løsrivelse fra Danmark,
krig med Sverige og fred og union med Sverige. Han hadde befunnet seg
midt i disse begivenhetsrike tidenes sentrum – og der hadde han laget aviser.
Presten Niels Wulfsberg (1775–1852) var en mediepolitisk aktivist. Han
var uten sammenligning periodens mest aktive og idérike sosiale gründer-
«Den rædsomste Nat
i Kiøbenhavn imellem
den 4de og 5te Sptr.
1807.» Malt av C.A.
Lorentzen. Det britiske
bombardementet av
København og byens
sivilbefolkning var det
tragiske uttrykket for
at Danmark-Norge var
kommet i krig med
Storbritannia. Den
påfølgende britiske blokaden
av forbindelsene
mellom «tvillingrikene»
innledet kjeden av be -
given heter som førte til
økende selvstendighetstiltak
i Norge, inkludert
nasjonale avisprosjekter.
(Statens museum for
kunst, Wikimedia
Commons.)
17

1. den første dagsavisen i norge
skikkelse i Christiania. 2 Så gjennomsyret ble Morgenbladet av sin grunnlegger
at det er nærliggende å behandle Wulfsbergs bakgrunn og motsetningsfylte
personlighet som et inntak til å forstå den nye avisens særtrekk og tidlige
historie. Han tilførte avisen erfaring og engasjement, men også en aura av
politisk opportunisme og tvetydighet som hadde skaffet ham kritikere.
embetsmannen som publisist
På det ytre plan var Niels Wulfsberg en karakteristisk eksponent for den
embetsstand som hadde dominert grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i
1814, og som i flere tiår fremover fortsatte som en nasjonal styringselite etter
oppbruddet fra Danmark. Wulfsbergs slekt var kommet til Norge på midten
av 1600-tallet; de mannlige medlemmene var gjennomgående prester, kjøpmenn
og juridiske embetsmenn. De tilhørte en av de mange klanene som
gjennom århundrer nærmest utelukkende giftet seg inn i tilsvarende slektsmiljøer,
mer eller mindre dansk-tyske familier, med fremmed klingende
etternavn som Schultz, Achton, Bøckmann, Bull, Seeberg, Neumann,
Wiinholdt, Munthe, Diriks og så videre.
Flere av slektsmedlemmene fremsto som rasjonalistiske opplysningsprester
(«potetprester») og praktiske reformatorer. Et tidlig eksempel var
kapellan Andreas Thuesen Wulfsberg (1683–1742). Ifølge den lærde Hans
Strøm ble han i Drammen-området kjent som en viktig pioner i «Agerdyrkningens
Forbedring», ved å introdusere grøfting og drenering. 3
Livsskjebner og formuesforhold i disse klanene varierte naturlig nok,
men slektskap, felles språktradisjoner og dannelsesgrunnlag virket identitetsskapende
og sammenbindende gjennom generasjoner. Også denne slektskretsen
skulle merke konsekvensene av embetsmannsregimets nedgang mot
slutten av 1800-tallet, og da nettopp med hensyn til deres rolle som aviseiere
som innledes med Niels Wulfsbergs avisprosjekter på begynnelsen av
år hundret.
Niels Wulfsbergs yngre bror, byfogd og senere amtmann Gregers
Winther Wulfsberg, representerte Moss i riksforsamlingen på Eidsvoll. I
riksforsamlingen sto han mellom frontene som moderat, men han var den
som – riktig nok uten tilslutning – i grunnlovsdebatten foreslo nærmest
et parlamentarisk system med stortingsgodkjente statsråder. 4 Det var den
saken som senere i århundret skulle spille en så stor rolle i kampen om
embetsmannsregimet.
Brødrenes far, Jacob Wulfsberg (1751–1826) hadde, som flere i familien,
slått seg på kjøpmannskap, men fulgte sine intellektuelle interesser og valgte
i godt moden alder å studere jus i København. Deretter ble han utnevnt til
18

1. en mediegründer uten like: avispresten niels wulfsberg
Byfogd Jacob
Wulfsberg (1751–1826),
Morgenblad-grunnleggerens
sterkt avis- og
opplysnings orienterte
far, selve typen på en
aktivistisk embetsmann
som satte spor etter seg
både i Tønsberg, Christiania
og i Drammenområdet.
(Maleri i
familieeie.)
byfogd i hjembyen Tønsberg. Ingen ringere enn den engelske kvinnepioner
og forfatter Mary Wollstonecraft skrev rosende om hans språkferdigheter og
kunnskapsrikdom da hun på sin Norges-reise besøkte Tønsberg. Hun merket
seg at hans medborgere var «ytterst vel tilfredse med hans embetsførsel». 5
Wollstonecraft beklaget bare at hun ikke fikk snakket enda mer med dette
interessante mennesket.
Wulfsberg senior fortsatte deretter som byfogd i Drammen og i Christiania,
der han snart også ble en landskjent politimester og avansert etterforsker.
Ved systematisk innhenting av informasjon, metodisk forhørsteknikk og
maskert opptreden som «undercover» i ulike miljøer ledet han oppklaringen
av noen av tidens mest omtalte kriminalsaker, inkludert det uhyggelige
«Saksebøl-mordet». 6 Det fortaltes at selv hans egen hushjelp var ute av stand
til å gjenkjenne den behendig forkledte husherren.
Mer slående i vår sammenheng var det at Jacob Wulfsberg fra 1790- tallet
hadde preget det ledende presseorganet – Norske Intelligentz-Seddeler, 7
«som ingen annen embedsmann» – med talløse kunngjøringer, annonser,
etterlysninger og artikkeltekster. 8 Han førte et sjeldent direkte, «uanstrengt
personlig» språk og sørget for at hans innlegg fikk en for sin tid slagkraftig
og konsekvent typografisk form. Han holdt foredrag og fikk i 1793 trykket
et entusiastisk, opposisjonelt innlegg med krav om eget universitet i Norge,
og om Tønsbergs fortreffeligheter som en mulig universitetsby. 9
Jacob Wulfsberg skrev også uvanlig tidlig om behovet for å modernisere
skriftspråket i Norge, og han tok initiativ til et lærerseminar i hjembyen.
Niels Wulfsbergs far var simpelthen en sjeldent pasjonert avismann, som
hadde skaffet seg samtlige numre av Intelligenssedlene helt fra avisens grunn-
T.h. den britiske
forfatteren og kvinnepolitiske
pioneren
Mary Wollstonecraft
(1759–1797), malt av
John Opie. (Wikimedia
Commons.) Hun ble
berømt for sin bok A
Vindication of the Rights
of Woman (1792). Godt
kjent i samtiden ble
også hennes reiseberetning
fra Sverige,
Norge og Danmark i
1795, norsk utgave Min
nordiske reise, 1997.
Langt fra alle norske
som Wollstonecraft
møtte, fant nåde for
hennes blikk. Men hun
merket seg byfogden i
Tønsberg, Wulfsberg,
kunnskapsrik og interessant,
en mann hun
gjerne ville ha samtalt
mer med.
19

1. den første dagsavisen i norge
leggelse i 1763. Det vil si – han manglet ett nummer, som han følgelig
etterlyste i bladet i 1804. 10
Både som mangeårig bidragsyter og profesjonell bruker av avismediet
var Wulfsberg senior ned andre ord en tidlig «avisoman». I de dramatiske
årene 1807–1814 var det den eldste sønnen Niels som ble initiativtager til,
og eier og redaktør av, flere av tidens nye bladprosjekter i Christiania. Etter
noen års opphold i Stockholm var det også sønnen Niels som senhøstes 1818
sto som hovedmannen bak det planlagte Morgenbladet. Niels Wulfsbergs
eier- og redaktørtid skulle vise seg å bli kort, men rommelig nok til at
han fikk satt et ettertrykkelig stempel på bladet for lange tider fremover.
Wulfsbergs fundamentale pionerrolle berodde på en særegen livshistorie og
avisambisjon.
fra østerdalen til københavn
Niels Wulfsbergs mor hadde dårlig helse, og da faren videreutdannet seg i
København, ble gutten sendt på landet til en onkel og tante som selv var
barnløse. Prestegården i Åmot i Østerdalen ble således hans hovedsakelige
livsbakgrunn, en bygdenorsk oppvekst. Sogneprest og senere prost over
Østerdalen, Andreas Dorotheus Wulfsberg (1747–1828), spilte i flere tiår
en fremskutt rolle i regionen, både som nyskapende reformskikkelse i opplysningens
stil og som ytterst ærgjerrig kirkebygger. Den praktfulle, åttekantede
«Østerdalskatedralen» står fortsatt igjen som et tankevekkende
monument over den handlekraftige prelaten. 11
Sammen med den legendariske bonden og lensmannen Ole Evenstad
fra annekssognet Stor-Elvdal stiftet sogneprest Wulfsberg Det Aamodtske
patriot iske Selskab til å forbedre skoleordning og lærerlønninger, styrke postvesenet
og opprette bygdemagasiner. 12 Andreas Wulfsberg var korresponderende
medlem av Det kongelige landhusholdningsselskapet i København og
medlem av Vitenskapsselskapet i Trondheim. Som forstander for tekstilskolen
og industribedriften Enigheden sendte han elever til opplæring ved fabrikker
i København og forsøkte å holde pionertiltaket i gang. 13 I 1814 fikk prosten
besøk av prins Christian Frederik, som lot seg overraske av det politiske
opplysningsnivået blant bøndene i Wulfsbergs og Evenstads patriotiske selskap.
«En ret eiendommelig ting», noterte prinsen i sin dagbok: Bøndene
diskuterer europeisk politikk – «kort sagt de ophører at være bønder.» 14
På selve prestegården bodde det ifølge 1801-folketellingen 16 mennesker,
og i nærheten, ytterligere 30 som hadde sin tilhørighet til eiendommen. I
det yrende livet omkring onkelen og tantens mangfoldige sosiale aktiviteter
vokste den fremtidige gründerpresten Niels Wulfsberg opp. Oppveksten i
20

Morgenbladet var Norges første dagsavis. Mellom 1819 og 1836 var
avisen også landets eneste. Gjennom skiftende politiske og kulturelle
strømninger har Morgenbladet beholdt en særegen posisjon i det norske
medielands kapet, også i vår egen tid.
Fra å være radikalismens absolutte hovedorgan i 1840-årene utviklet
avisen seg i løpet av det neste tiåret som klart konservativ. Lenge fortsatte
Morgenbladet å være landets største politiske dagsavis. Gjennom flere
kriser og dramatiske vendinger ble Morgenbladet en tidvis marginal,
men markant motpol til venstresiden, helt frem til 1993, da den gikk
over til å bli en intellektuell ukeavis.
Med en egen kombinasjon av levende fortelling og lange kulturpolitiske
linjer gir boken overraskende perspektiver på Morgenbladet
– og «verden sett fra Morgenbladet». Boken belyser norsk, tradisjonell
borgerlighet, kultur historie og post-konservatisme. Vi blir godt kjent
med viljesterke enkeltpersoner – eiere, redaksjonsmiljøer, generasjoner
av pressefolk, skribenter og offentlige personer i denne første sammenhengende
fremstillingen av Morgenbladets begivenhetsrike historie, fra
1819 til begynnelsen av 2000-tallet.
9 7 8 8 2 5 3 0 4 2 1 5 2