05.04.2022 Views

Verdistrek_2022

Temaet for magasinet er denne gangen, Tid for inkludering. Vi skriver om fellesskap, inkludering, skam, radikalisering, minoritetsarbeid, traumeforståelse, negativ sosial kontroll...for å nevne noe.

Temaet for magasinet er denne gangen, Tid for inkludering. Vi skriver om fellesskap, inkludering, skam, radikalisering, minoritetsarbeid, traumeforståelse, negativ sosial kontroll...for å nevne noe.

SHOW MORE
SHOW LESS

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

VerdiStrek<br />

Fagstemmer fra RVTS Sør<br />

TEMA<br />

Tid for inkludering<br />

PORTRETTET<br />

Johan Olav Koss<br />

Når vi ikke finner hjem<br />

De som utfordrer oss


241<br />

640<br />

?<br />

Det å bli tålt og sett av et annet<br />

menneske kjennes godt.<br />

Gunn Karin Anker Thomassen<br />

TEMA<br />

6 VI FINNER ET HJEM - NÅR VI IKKE FINNER HJEM<br />

Hva er det som gjør at noen av oss finner usunne,<br />

skadelige eller farlige miljøer – og ofte havner i en ond<br />

sirkel vi ikke kommer ut av? Det hele begynner med<br />

mangelen på å føle seg elsket<br />

14 LIVET ER EN LAGINNSATS - ALLE ER PÅMELDT<br />

Alle trenger vi å høre til sammen med noen. Hva skjer<br />

med et menneske som ikke har et sted å høre til, som<br />

blir holdt utenfor eller ekskludert?<br />

22 TIL TJENESTE FOR MINORITETENE<br />

Fadumo og Ali har de samme rettighetene som Kari og<br />

Ola. Vi må forstå at det ikke er noen forskjell, selv om<br />

Fadumo bærer en Hijab.<br />

32 ET GODT MOTTAK - FOR ENSLIG MINDREÅRIGE<br />

ASYLSØKERE<br />

Forestill deg at du er ny i Norge, alt er nytt, fremmed<br />

og du forstår ikke språket. Du er et barn, og har flyktet<br />

fra krigen og forlatt alle du er glad i. Du er i trygghet,<br />

men helt alene i et fremmed land.<br />

38 SKAM KAN IKKE VOKSE DER DET ER EMPATI<br />

Empati er terrorens største fiende. Empati er<br />

skammens største fiende. Skam klarer ikke å vokse i<br />

et menneske som blir møtt med nok empati. Det er i<br />

empatien utenforskap bekjempes, og der tilknytningen<br />

oppstår.<br />

SPALTER<br />

12 ISFJELLMODELLEN<br />

Hva kan være grunnen til at noen ungdommer<br />

havner i radikaliserte voldelige miljøer? Kan faktorer<br />

i samfunnet forklare dette? RVTS Sør har utviklet<br />

en modell som kan hjelpe oss å se sammenhenger<br />

mellom ulike fenomener og underliggende faktorer,<br />

både strukturelle og individuelle.<br />

16 PORTRETTET: JOHAN OLAV KOSS<br />

Jeg var ikke best, men jeg hørte til.<br />

– Da jeg var 11 år var det skøyteløp på Strømmen<br />

stadion hver onsdag. For meg handla det aldri om å<br />

være best. Det handla om bingoen og vaflene etterpå.<br />

Om å føle at jeg hørte til et sted der det var godt å<br />

være.<br />

42 FAGSTEMMEN: HALIMA EL ABASSI<br />

Streng oppdragelse eller negativ sosial kontroll?<br />

Sosial kontroll refererer til samfunnets evne til<br />

å regulere seg selv i forhold til ønskede verdier,<br />

prinsipper og regler. Men når det begrenser den<br />

enkeltes uavhengighet, bevegelsesfrihet, seksualitet,<br />

religionsfrihet eller sosiale liv, så handler det om<br />

negativ sosial kontroll hvor målet er å motvirke<br />

avvikende oppførsel.<br />

PÅFYLL<br />

24 HAR JØRGEN JENTETISS?<br />

Ordene kom fra sjuåringen. Litt høyt, kanskje litt for<br />

høyt, for like ved sto mange andre barn. Spørsmålet var<br />

helt genuint, og undrende.<br />

26 EN SANG OM ENSOMHET<br />

36 DE SOM UTFORDRER OSS<br />

Deeyah Khans råd for å få til gode møter med<br />

«fienden», som kanskje bringer oss tettere sammen<br />

som mennesker – og kan skape et samfunn som tar<br />

bedre vare på alle – også de som faller utenfor og som<br />

kan utfordre oss.<br />

44 DU OCH JAG, ALFRED<br />

Historien om Emil og gårdsgutten Alfred er en fortelling<br />

om så mye mer enn en «rakkerunge» full av hyss –<br />

kanskje like mye en fortelling om den ene voksne som<br />

tar imot, og bare er – og blir – den trygge, gode havnen.<br />

46 LATTERLIGGJØRING ER INGENTING Å LE AV<br />

Latterliggjøring er ingenting å le av. Latterliggjøring<br />

springer ofte ut av et menneskes usikkerhet og<br />

mindreverdighetsfølelse - og etterlater seg utrygghet,<br />

skam og usikkerhet.<br />

48 DEN LANGE REISEN<br />

Et eventyr, av Karen Kilane, om en liten prins som<br />

måtte flykte fra landet sitt.<br />

Ingen er like,<br />

men alle er seg selv.<br />

Siri Thorkildsen<br />

Det handler ikke om<br />

å komme først, men<br />

å bli satt først.<br />

La meg, please la meg, se et<br />

tegn på at du ville ha meg.<br />

Johan Olav Koss<br />

TIX<br />

MILJØMERKET<br />

Trykksak


Bill.mrk: Hjemlengsel<br />

Der det er hjerterom...<br />

Det er noe med gamle ordtak og klokskap. «Der det er<br />

hjerterom er det husrom,» blir det sagt. Nå kan man diskutere hvor<br />

nøye alle levde – og lever -- etter disse gylne ordene. Men tanken, den er<br />

like viktig i dag som da noen en gang ytret ordene for første gang.<br />

Der det er hjerterom er det husrom. Hva innebærer det, egentlig? Det viser til at det<br />

må være en vilje og et ønske, om å inkludere. Selv om det kan bli trangt, ubehagelig og<br />

kanskje litt ubeleilig. For er der hjerterom, så finnes det husrom.<br />

Det er vårt ansvar som samfunn å finne plass til alle. Og det er RVTS Sørs sitt samfunnsoppdrag<br />

å istandsette hjelpere til å skape inkluderende tjenester. Vi må sørge for at alle finner et trygt og<br />

godt sted å høre til. Det gjelder på skolen, på idrettsklubben, i gata og på arbeidsplassen. Dette<br />

gjelder deg, og det gjelder meg. Ingen er unntatt ansvaret. Selv om de vi skal finne hjerterom for<br />

kanskje utfordrer oss.<br />

Her har vi voksne en vei å gå. I dagens samfunn, hvor normen for hva som er «normalt» skrenkes<br />

inn, og der vi fortere velger bort det som ikke «passer oss» eller behager oss, så er veien kort fra<br />

ønsket om å være inkluderende, til en hverdag som er avvisende i ord og handling. Ingen av oss<br />

ønsker å være dårlige mennesker, men vi må tørre å se oss i speilet og spørre oss selv: «Hva har<br />

jeg gjort i dag, for å inkludere noen som utfordrer meg?»<br />

I denne utgaven av VerdiStrek vil vi sette fokus på hva det innebærer å tenke inkludering,<br />

fellesskap, og å skape rom for alle, og også se på konsekvensene av når det ikke skjer.<br />

Vi kan nemlig spare samfunnet, og enkeltskjebner, for uendelig mye smerte hvis<br />

vi klarer å ta imot – og slippe inn – alle. For der det ikke finnes hjerterom, vil<br />

det finnes andre husrom for den som blir stående ute i kulda.<br />

La det husrommet du tilbyr, være et varmt, trygt og godt et.<br />

Martin Mølsæter<br />

Senterleder RVTS Sør<br />

Vi mennesker trenger fellesskapet. Flokken. Et sted å høre til. Uten det, hvem er vi da?<br />

Fra et evolusjonsperspektiv har vi mennesker lært oss at flokken betyr trygghet, beskyttelse og liv. Uten flokken,<br />

står vi i fare for å dø. Dermed har det blitt printet inn i oss lenge før vi ble født, at vi trenger andre mennesker<br />

for å klare oss – for å ha det godt.<br />

Ensomhet er en forferdelig følelse, det kan vi alle skrive under på. Selv om vi kan være omgitt av en hel haug<br />

mennesker hver eneste dag – så kan vi likevel føle oss fryktelig alene her i livet.<br />

Det vi alle ønsker er følelsen av å høre til, bli akseptert for<br />

den man er. Å bli likt, ønsket, trengt.<br />

Det er jo ikke for mye å ønske seg, men for mange er det likevel en fjern drøm.<br />

Uten denne følelsen av å ha et hjem, da kan man kjenne seg ganske så fortapt. Kastet ut i et landskap uten kart<br />

og kompass, uten en liten rød prikk hvor det står «du står her», og i alle fall uten en veibeskrivelse som viser hvor<br />

man skal gå eller hvor man bør ende opp.<br />

Så man starter en søken – ofte en litt desperat søken – etter et sted man kan kalle hjem. Det kan føre til gode<br />

ting, noen ganger har vi flaks og treffer på den ene som hanker oss inn i et godt rom. Men det kan også lede oss<br />

til fellesskap og situasjoner som ikke er sunne, trygge, eller gode for oss. For så sterk er lengselen etter å høre<br />

til, passe inn, bli likt – elsket, at vi tar det vi får.<br />

Vi voksne har et ekstremt viktig ansvar i dette livet. For det<br />

er vi som skaper samfunn hvor det skal være godt å være<br />

menneske.<br />

Skaper vi slike samfunn, og er vi vårt ansvar bevisst, så legger vi til rette for at enda flere finner sine gode<br />

fellesskap. For det finnes noe for alle. Og det er opp til oss å hjelpe dem med å finne fram til noe godt, eller<br />

skape noe godt, som de kan være i.<br />

De som utfordrer oss, og de vi ikke forstår, de er det lett å snu ryggen til. Det kan være<br />

fristende å la dem fare, slippe å stå i ubehaget, og tenke at de finner jo et hjem, de<br />

også. Og det gjør de jo. Men det er da vi må ta et ekstra godt grep rundt dem – og<br />

holde fast. Og hjelpe dem med å finne et godt sted å høre til.<br />

For alt de vil, akkurat som deg, er å finne hjem.<br />

Siri Landstad Thorkildsen<br />

Kommunikasjonsansvarlig<br />

©RVTS Sør <strong>2022</strong> • Redaktør: Siri L. Thorkildsen • Design: Therese Skauge Klokset • Trykkeri: Kai Hansen AS<br />

RVTS Sør - Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging<br />

Sørlandet kunnskapspark, Universitetsveien 19, 4630 Kristiansand • www.rvtssor.no


TEMA: JEG - I MØTE MED DEG<br />

Hva er det som gjør at noen av oss finner usunne, skadelige eller farlige miljøer – og ofte havner i en ond sirkel vi<br />

ikke kommer ut av? Det hele begynner med mangelen på å føle seg elsket, melder fagleder ved RVTS Sør, Heine<br />

Steinkopf. Tekst: Siri L. Thorkildsen // Illustrasjoner: Qvisten Animasjon<br />

– Det handler jo om mennesker, dette her. Det er så mange<br />

ting som kan skje i en persons liv, så mange valg man kan<br />

ta med ulike resultater. Å gå inn i detaljene på alle de ulike<br />

tingene som kan skje underveis kan sette oss på villspor<br />

av hva som faktisk er viktig. Men vi kan alltid snakke om<br />

mennesket, hva det er med oss som gjør at vi finner gode –<br />

eller dårlige – miljøer, begynner han.<br />

– Hva er det vi trenger for å ha det godt, og for ta gode valg?<br />

– Vi vet en del om hva mennesker trenger, om våre<br />

grunnleggende behov. Vi trenger mat og vi trenger klær – det<br />

vet vi. Men først og fremst trenger vi å føle oss elsket. Og det<br />

er enkelt å si at vi trenger det, men hva betyr det å føle at<br />

noen faktisk bryr seg? Det er noe helt annet å føle det, enn å<br />

tenke det, sier faglederen.<br />

I tillegg trenger vi å føle at vi hører til, forteller han.<br />

– Opplevelsen av å være verdig er viktig i denne sammenhengen.<br />

At jeg, som jeg er, er verdig til å være sammen med<br />

de andre. Dette begynner i familien, allerede i det tidlige<br />

samspillet mellom spedbarn og den voksne, hvor den voksne<br />

gyldiggjør barnets ønsker og behov. Det gjør vi ved å delta<br />

i «samtalen» med barnet, og gjør barnets initiativ<br />

verdig: at det barnet kommer med er verdig vår<br />

oppmerksomhet.<br />

Potensialet er enormt<br />

Her er det et enormt<br />

potensial begge<br />

veier,<br />

forteller Steinkopf.<br />

– Det positive potensialet kan bygge barnets selvopplevelse<br />

og selvtillit. Og det er så finslepent at man ikke tenker over det.<br />

I slike tilfeller gyldiggjør vi barnets fokus, tanker og følelser,<br />

både når det er glad og når det er lei seg. Dette er så viktig!<br />

Og det er så vanskelig å få tak i det, for det skjer i øyeblikket.<br />

Når barnet blir større blir det lettere å se at barnet har et<br />

«initiativ», og det blir lettere å se om det blir gjort verdig og<br />

om det blir møtt av andre – eller om det ikke blir anerkjent og<br />

bekreftet.<br />

– For de fleste skjer dette intuitivt. Når barnet kommer inn<br />

med røde kinn og har akt i snøen, så sier vi «å, så røde kinn<br />

du har» – da blir barnet bekreftet av oss. Hvis barnet holder<br />

på med noe, for eksempel at det tegner en tegning, og den<br />

voksne ikke har tid til å se – da får barnet fortalt at det ikke er<br />

gyldig, at det ikke fortjener at det blir sett og anerkjent. Og så<br />

har vi de større tingene, som når de voksne sier «din forbanna<br />

drittunge, gå på rommet». Da er vi inne på et slags overgrep,<br />

der barnet blir påført skam og en følelse av at det er slemt.<br />

Og hvis man da skulle finne på å slå barnet har man gått enda<br />

opp et hakk. Det er en måte å påføre barnet både en smerte<br />

og en følelse av å være «feil» og ikke gyldig, forteller han.<br />

Barnets fortelling om seg selv<br />

– Det som da vil skje, hvis dette blir et mønster, så lager<br />

barnet en fortelling om seg selv at det ikke er verdig, pen<br />

nok, flink nok, hyggelig nok. Da vil det få mindre selvtillit til å<br />

nærme seg andre – de gruppene en faktisk trenger å være en<br />

del av. Barnet vil kanskje nærme seg de andre litt klossete,<br />

fordi det er usikker på om det er verdig.<br />

– Når dette skjer er det jo en sjanse for at barnet blir avvist,<br />

fordi det er usikker på sin verdighet og oppfører seg<br />

rart. Og da blir man igjen påført skam, og får<br />

denne følelsen av at man ikke er god nok.<br />

Det blir en fortelling som vokser.<br />

6 7<br />

Vi finner et hjem<br />

-når vi ikke finner hjem


8 9<br />

Det blir vanskeligere og vanskeligere å komme inn i de<br />

gode miljøene. Da blir man et lett offer for de miljøene<br />

som ikke er bra.<br />

Alle trenger å høre til<br />

Man blir så sulten på å få være med at man blir med<br />

på hva som helst. Slike usunne grupper består ofte av<br />

flere andre som har denne typen erfaringer, og som vet<br />

hva som trengs. De tar vare på hverandre. Det er ofte<br />

mye fint i disse gruppene og, men så driver de på med<br />

mye skadelig – for både seg selv og for samfunnet.<br />

– Så det behovet for å få være med, være verdig,<br />

være deltaker, det er så sterkt at det er vanskelig å<br />

sloss imot når noen tilbyr oss tilhørighet?<br />

– Mye av vår menneskelighet handler om<br />

å være sammen med andre mennesker.<br />

Kanskje nesten alt handler om det. Det<br />

er som de sier; vi skapes sammen med<br />

andre. Vi blir noe mer enn oss selv<br />

sammen med andre mennesker.<br />

– Psykisk uhelse er sterkt<br />

knyttet til ensomhet.<br />

Jo mindre man er sammen med andre mennesker, jo mer<br />

psykisk uhelse vil bygge på seg. Ensomhet er rett og slett<br />

skadelig, forteller Steinkopf.<br />

– Det å fryse ut mennesker er farlig. Det er slemt, men det er også<br />

kjempefarlig. Du påfører mennesker skam, og en vedvarende<br />

opplevelse av å ikke være verdig. Da blir sjansene større for at<br />

de trekkes mot det som er skadelig, farlig og radikalt.<br />

«Jeg er verdifull»<br />

– Forskning viser at det finnes sammenheng mellom negative<br />

barndomsopplevelser og problemer senere i livet. Jo flere slike<br />

negative opplevelser du har, jo mer utsatt er du for problemer<br />

senere – både psykisk, sosialt og fysisk.<br />

– Hva handler slike opplevelser om?<br />

– Mye går ut på at man er blitt påført smerte og ubehag, blitt gjort<br />

redd, blitt påført mye skam, eller opplevd å bli marginalisert.<br />

Det handler om det du har opplevd – og det du ikke har opplevd<br />

– og det handler om livet her og nå. Det du har blitt påført av<br />

skam og redsel, det du ikke har fått av validering og bekreftelse,<br />

og det du holder på med akkurat nå.


TEMA: JEG - I MØTE MED DEG<br />

RVTS Sør og RVTS Nord har laget animasjonsfilmen «Hjem»,<br />

i samarbeid med Qvisten Animation.<br />

Den kan du se på: www.rvtssor.no/ressurser/filmer/68/hjem.<br />

– Hva skjer da, hvis man ikke har en<br />

følelse av selvverd?<br />

– Barnets opplevelse av selvverd<br />

handler som sagt mye om å bli validert<br />

– at man blir sett, møtt og forstått. At<br />

blikket fra mamma eller pappa er godt<br />

og tilstedeværende, for eksempel. Slike<br />

ting nærer barnets opplevelse av at de er<br />

elskbare, at de har noen som bryr seg.<br />

«Han det er noe galt med»<br />

– Vi har litt lett som samfunn å tenke «hva<br />

er galt med han der?» Han som gjør noe<br />

dumt, hun som henger med en gruppe<br />

vi ikke liker. Vi påfører dem skam når<br />

vi ser på dem med dømmende blikk jeg<br />

mener vi kan ha godt av å forstå mer og<br />

dømme mindre, sier Steinkopf.<br />

– Det en kan tenke seg at det hadde vært<br />

positivt for samfunnet hvis vi hadde klart<br />

å leve med mer kompleksitet. Droppe å<br />

tenke i enkle kategorier at «han er dum,<br />

hun er grei». Hvis vi kan klare å se på<br />

mennesker med et mildt blikk, og lure<br />

på hva de egentlig holder på med. Hvis<br />

vi kan lete etter bakenforliggende motiv<br />

når de tar disse dumme valgene, så kan<br />

mye bli gjort. For ofte så handler det hele<br />

om å få dette grunnleggende behovet om<br />

å føle seg elsket og verdig, tilfredsstilt.<br />

Kanskje vi da kan hjelpe dem ut av det<br />

skadelige, vonde, farlige de holder på<br />

med?<br />

– Vi vet at tilhørighet og opplevelse av<br />

aksept er en potent faktor for om det skal<br />

gå bra eller dårlig for et menneske. Og da<br />

må vi sørge for at mennesket opplever<br />

denne tilhørigheten, denne kjærligheten.<br />

For de er verdige.<br />

11


ISFJELLMODELLEN<br />

TEMA: TID FOR INKLUDERING<br />

Hjelp til å se sammenhenger<br />

12<br />

Hva kan være grunnen til at noen ungdommer havner i radikaliserte voldelige miljøer? Kan faktorer i samfunnet forklare dette?<br />

Er det sårbarheter knyttet til enkeltpersoners livsløp? Eller tilfeldigheter? Tekst: Pernille Lavoll Baade og Torunn Fladstad, RVTS Sør //<br />

Illustrasjon: RVTS Sør<br />

Det spilte ingen rolle for meg<br />

at det var et destruktivt miljø.<br />

For første gang fikk jeg være<br />

en del av noe. Det handlet om tilhørighet<br />

og behovet for et fellesskap.<br />

Kimmie Åhlen, tidligere høyreekstremist<br />

RVTS Sør har utviklet en modell – Isfjellmodellen, som kan<br />

hjelpe oss å se sammenhenger mellom ulike fenomener og<br />

underliggende faktorer, både strukturelle og individuelle. Selv<br />

om fenomenene fremstår ulikt, er det mange fellestrekk i de<br />

underliggende faktorene vi ofte ser utspille seg i menneskers<br />

atferd.<br />

Nytt blikk og bredere forståelse<br />

Isfjellmodellen gir oss mulighet til et nytt blikk på fenomenene i<br />

fjelltoppene. Vi ønsker å ha med oss fenomenforståelsen til hvert<br />

enkelt fagområde, men bevege oss ned i det underliggende for å<br />

belyse hvorfor noen mennesker er mer utsatt en andre.<br />

Ved å sette fokus på de underliggende mekanismene og<br />

fellesfaktorene vi ser under havskorpen, kan vi bedre forstå hva<br />

som kan ligge bak fenomenene over havoverflaten.<br />

I vår analyse av de ulike fenomenene vi beskriver i Isfjellmodellen,<br />

er levekårsutfordringer, og da er spesielt utenforskap den<br />

klareste fellesnevneren. Utenforskap bruker vi som oftest for<br />

å beskrive en situasjon der enkeltmennesker eller grupper står<br />

utenfor samfunnet. Utenforskap kan i denne sammenheng<br />

forstås både som årsak til, og som konsekvensen av. Samtidig<br />

kan radikaliserte miljøer tilby en «løsning» på opplevd utenforskap<br />

og behov for tilhørighet, trygghet og identitet.<br />

«Vi vet at ungdom som sliter med å få det til på skolen, med å få<br />

jobb eller å finne gode sosiale fellesskap, har lett for å søke inn<br />

i miljøer med andre ungdommer som også sliter. Både kriminelle<br />

gjenger og politiske ekstremistgrupper av ulik farge, øker aktivt<br />

etter rekrutter i slike ungdomsmiljøer. De tilbyr ungdommene noe<br />

av det de savner: En identitet, et fellesskap, og det å være del av<br />

noe større.»<br />

Tore Bjørgo, leder for C-REX<br />

Hva betyr dette i praksis?<br />

Vi opplever at denne tenkningen, å rette blikket mot det<br />

underliggende, gir mening og oppleves relevant for fagfolk ute i<br />

tjenestene som jobber med de ulike fenomenene til daglig.<br />

I arbeid med forebygging kan det være nyttig å ha kunnskap om<br />

de underliggende faktorer, fordi det kan øke vår forståelse, bidra<br />

til mer målrettet hjelp og til tryggere fagfolk. På denne måten er<br />

det lettere å rette fokus, både mot hva som kjennetegner hver<br />

enkelt sak og hva som er felles utfordringer.<br />

Radikalisering,<br />

og voldelig<br />

ekstremisme<br />

Hatkriminalitet<br />

Tortur og<br />

overgrep<br />

Kjønnslemlestelse<br />

Vold i nære<br />

relasjoner<br />

Æresrelatert vold<br />

Negativ sosial kontroll<br />

Tvangsekteskap<br />

Menneske--<br />

handel<br />

Brutte relasjoner Utnyttelse<br />

Mangel på mestring<br />

Ikke være betydningsfull<br />

Kjærlighet<br />

Mangel på<br />

Normløshet<br />

for noen<br />

anerkjennelse<br />

Marginalisering<br />

Få valgmuligheter<br />

Å føle seg som en byrde<br />

Utenforskap<br />

Nysgjerrighet<br />

Mangel på mening<br />

Ensomhet<br />

Dårlig selvbilde Utflytende frihet Ansvarsfraskrivelse<br />

Tvang<br />

Mangel på tilhørighet Lav selvtillit<br />

i samfunnet<br />

Makt<br />

Sårbarhet<br />

Skam<br />

Kontroll<br />

Individuelle faktorer<br />

Forenkling<br />

Fattigdom<br />

Selvmord og<br />

selvskading<br />

13<br />

Denne modellen åpner også opp for en undring og positiv<br />

nysgjerrighet i møte med andre mennesker. Hvem er den unge<br />

gutten som trekkes mot et kriminelt og voldelig miljø? Hvem er<br />

jenta som uteblir fra skolen, og som blir hentet i en ukjent bil hver<br />

ettermiddag? Hvem er disse ungdommene bak atferden, hva er<br />

deres grunnleggende behov, og hva kan være fellesnevneren i<br />

deres livssituasjon?<br />

Som fagfolk ser vi kanskje ulike ting, både under og over<br />

havoverflaten. Da kan vi utveksle kunnskap og sammen skape et<br />

bedre grunnlag for treffsikker hjelp. Dette er et arbeid som krever<br />

ulike perspektiver, tverrfaglig og tverretatlig samarbeid, men ikke<br />

minst tid og tålmodighet.


TEMA: TID FOR INKLUDERING<br />

TEMA: TID FOR INKLUDERING<br />

Livet er en laginnsats<br />

– alle er påmeldt<br />

Alle trenger vi å høre til sammen med noen. Hva skjer<br />

med et menneske som ikke har et sted å høre til, som<br />

blir holdt utenfor eller ekskludert?<br />

Tekst: Anne Kristine Bergem<br />

Tidlig på 1900-tallet ble det gjennomført forsøk hvor rotter kunne<br />

velge mellom å drikke rent vann eller å drikke vann tilsatt heroin.<br />

Rottene valgte vannet med heroinen. De ble avhengige, og døde<br />

etter hvert av overdoser.<br />

70 år senere gjentok en annen forsker det samme eksperimentet,<br />

men gjorde noen endringer. Den nye forskeren introduserte<br />

«Rotteparken» for dem. Rotteparken var et sted hvor rottene<br />

kunne være sammen med andre rotter og leke med hverandre i<br />

gode omgivelser. Beholderne med det rene vannet ble plassert<br />

der. Det var fremdeles en beholder med heroin-tilsatt vann<br />

tilgjengelig. Det viste seg at ingen rotter valgte vannet med heroin<br />

når de hadde hverandre å være sammen med i rotteparken.<br />

Selv om rotter og mennesker ikke er like, er både<br />

rotter og mennesker grunnleggende sosiale<br />

vesener. Vi ønsker å høre til i et fellesskap.<br />

Å høre til<br />

Hva skjer med et menneske som ikke har<br />

et sted å høre til, som blir holdt utenfor<br />

eller ekskludert? Slike situasjoner truer<br />

grunnleggende behov hos et menneske.<br />

Betydningen av tilhørighet er stor for den psykiske helsa vår.<br />

Tilhørighet, gode relasjoner<br />

og det å bety noe for andre er<br />

de faktorene som har størst<br />

betydning for å ha en god<br />

psykisk helse, noe som betyr<br />

altså at vi er avhengig av å ha<br />

mennesker i livet vårt<br />

for å ha god psykisk<br />

helse.<br />

14 15<br />

Om vi har én god venn eller kollega, eller<br />

om vi har mange, er mindre viktig. Men alle<br />

trenger å høre til sammen med noen.<br />

Det finnes mye forskning og erfaring som understøtter<br />

betydningen av fellesskap for mennesker: Å kjenne tilhørighet<br />

på jobb er den enkeltfaktoren som har størst betydning for å bli<br />

på et arbeidssted over tid. Et annet eksempel er at mennesker<br />

som opplever belastende hendelser har mindre risiko for å utvikle<br />

posttraumatiske helseplager dersom de har familie, venner eller<br />

kolleger å snakke med etter den vonde hendelsen.<br />

Et spedbarn, som ikke tas vare på av voksne omsorgspersoner<br />

dør. Hudkontakt er nødvendig for det lille barnets overlevelse,<br />

trivsel og utvikling. Hudkontakt gir trygghet, stimulerer<br />

immunforsvaret og utløser hormoner som virker avstressende og<br />

gir velvære. Barns potensiale for kognitiv og emosjonell utvikling<br />

utløses i stor grad i kontakten med nære omsorgspersoner. Helt<br />

fra starten av livet blir vi til i møtet med andre mennesker, og<br />

gjennom hele livet påvirker – og påvirkes – vi av menneskene<br />

omkring oss.<br />

Vi tar det vi får<br />

Sagt på en annen måte trenger vi mennesker å ha det bra sammen<br />

med andre for å ha det bra med oss selv. Hvis vi ikke kan få<br />

dekket våre grunnleggende behov gjennom menneskelig kontakt,<br />

er det nærliggende å ty til andre måter å få gode opplevelser<br />

på. Gambling, rusmidler, sex og en rekke andre stimuli kan gi<br />

reaksjoner som oppleves belønnende i hjernen, eller gi oss<br />

opplevelsen av velvære – om enn svært kortvarig og forbigående.<br />

Rotteforsøket jeg nevnte i sted er et godt eksempel på at hvilke<br />

valgmuligheter man har, er avgjørende for hvilke valg som tas.<br />

Man kan tenke seg at også mennesker vil velge mennesker, hvis<br />

et godt fellesskap er et reelt alternativ.<br />

Isolering, utestengning og<br />

mobbing er alle mekanismer<br />

som truer menneskers<br />

tilhørighet i fellesskapet, og<br />

som i våre dager kan få enda<br />

større konsekvenser enn<br />

tidligere.<br />

Mennesker bor ikke lenger i storfamilier. Flere mennesker bor<br />

alene. Det øker sårbarheten for isolering dersom noen opplever å<br />

bli stengt ute fra en klasse, en vennegjeng eller en arbeidsplass.<br />

Utestengelse fra fellesskapet gjør vondt. En som blir oversett,<br />

fryst ut eller ekskludert kan oppleve både sinne og sorg. Dersom<br />

man ikke har andre miljøer eller mennesker som kan være til<br />

støtte i en slik situasjon, vil utestengning på sikt kunne føre til<br />

depressivitet. Ettersom det er ikke er mulig å tvinge noen til å<br />

være hyggelige eller inkluderende, vil det å bli utestengt være<br />

forbundet med avmaktsfølelse og en opplevelse av hjelpeløshet.<br />

Det å mangle muligheten til å påvirke sin egen situasjon er svært<br />

psykisk belastende i seg selv.<br />

Utestengning er mer usynlig enn mange andre former for<br />

mobbing, noe som bidrar til at det er vanskeligere for andre å<br />

reagere. Den som er isolert eller utestengt kan også kjenne på<br />

skam over sin situasjon, noe som igjen bidrar til mer isolasjon og<br />

tilbaketrekking. Spørsmål om egen verdi og elskbarhet kan dukke<br />

opp. I verste fall kan langvarig isolasjon medføre fremmedgjøring,<br />

resignasjon og bortfall av mening i tilværelsen.<br />

Andre ganger kan utestengning lede til motreaksjoner. Noen<br />

motreaksjoner kan være destruktive. Trangen for mennesker til å<br />

høre til er så sterk at det kan oppleves bedre å høre til nærmest<br />

hvor som helst enn å ikke høre til i det hele tatt.<br />

Sekter og ulike ekstreme grupperinger kan tilby former for<br />

tilhørighet. Mennesker som kjenner seg utenfor eller isolert fra<br />

andre miljøer, kan i sitt ønske om å høre til, bli involvert i slik<br />

ekstremvirksomhet. Dessverre er ikke slik aktivitet spesielt<br />

helsebringende, verken for dem selv eller andre.<br />

Mangel på tilhørighet er en trussel mot menneskets psykiske<br />

helse. Både for samfunnet og hvert enkelt individ må vi satse på,<br />

legge til rette for, og styrke fellesskapet.<br />

For det er vi som har ansvaret for å skape et samfunn hvor det er<br />

godt å være menneske.


PORTRETTET<br />

Jeg var ikke best,<br />

men jeg hørte til<br />

– Da jeg var 11 år var det skøyteløp på Strømmen stadion hver onsdag. For meg handlet det aldri om å være best.<br />

Det handlet om bingoen og vaflene etterpå. Om å føle at jeg hørte til et sted hvor det var godt å være.<br />

Tekst: Siri L. Thorkildsen // Foto: Tor Lindseth (https://frontpage.photoshelter.com/index)<br />

Det sier Johann Olav Koss (52). Skøytehelten som har tatt fire<br />

OL-gull, tre VM-gull, og ikke mindre enn ti verdensrekorder. Hele<br />

Norges Koss, som for alltid vil huskes for prestasjonene på<br />

Lillehammer-OL, men også for det arbeidet han har gjort etter<br />

skøytekarrieren ble lagt på hylla. I 2021 var han å se på NRKs<br />

Mesternes Mester. Der vi ble enda bedre kjent med mannen med<br />

super-lårene – om hvordan livet som verdens beste skøyteløper<br />

ble til.<br />

Og det var ikke nødvendigvis målet om å bli best som var viktigst<br />

til å begynne med, skulle han fortelle sine med-mestere ved<br />

middagsbordet. Det handlet om å høre til et sted, om fellesskap<br />

og lek – noe som fikk RVTS Sør til å ville ta en prat med Koss om<br />

akkurat dette.<br />

Så mye mer enn bare skøyter<br />

– Vaflene og bingoen på onsdagsløpene var like viktig som<br />

skøyteløpet for meg, forteller han tydelig via Teams-skjermen, fra<br />

stuen sin i Oslo.<br />

– Det minnet jeg har av at vi løp opp i andre etasje til det «store<br />

rommet» i klubblokalet, det er så tydelig! Det var ikke så stort<br />

rom, men der satt vi alle sammen rundt et bord og spilte bingo.<br />

Den gleden av å rope ut «Bingo!», det var stort.<br />

– Vi løp rundt, vi hadde det gøy sammen, og kjente på dette<br />

fellesskapet vi hadde sammen. Det handlet ingenting om å bli god<br />

på skøyter. Det var klubbløp, og resultatene betydde ingenting.<br />

Alle fikk premie, og alle fikk vafler. Alle var med, og alle var like<br />

viktige, rett og slett.<br />

Lekens og idrettens betydning i samfunnet er utrolig viktig,<br />

presiserer han.<br />

– Det ser vi spesielt nå i forbindelse med Korona. Jeg tenker at<br />

det er viktig at vi ikke bare snakker om mestringsfølelse når vi<br />

tenker på idrett og lek.<br />

Mestringsfølelse er kjempeviktig.<br />

Det er en mulighet til<br />

å bygge ferdigheter, men vel<br />

så viktig er det at man føler<br />

tilhørighet.<br />

At man føler at «her passer jeg inn», at man er en del av miljøet.<br />

Den følelsen av at «jeg passer inn slik jeg er, og jeg er ivaretatt».<br />

«Transaksjons-relasjoner»<br />

Slik vi lever i dag blir det mer og mer transaksjons-relasjoner,<br />

forteller Koss.<br />

– Det er en stygg måte å si det på, men vi lever i et samfunn der<br />

det handler om at vi kjøper kunnskap.<br />

For eksempel i idretten kjøper vi kunnskap fra en trener, så barna<br />

kan bli bedre teknisk. Det tror jeg kommer til å ødelegge den<br />

viktige betydningen idretten har i samfunnet, som en arena for<br />

inkludering og tilhørighet.<br />

– Jeg mener vi må stille oss spørsmålene: Hva er det som gjør at<br />

vi føler tilhørighet? Hvilke aktiviteter er det som kan få oss til å<br />

føle dette? Hvilke samtaler har vi, og hvilken rolle skal treneren<br />

ha? Dette gjelder jo også for foreldre som er frivillige trenere,<br />

sier han.<br />

– Jeg tror at vi, i vårt raske driv i dagliglivet, glemmer å stoppe<br />

opp og spørre barna: Hva er det som gjør at de kommer tilbake<br />

på trening? Hva er det som gjør at de trives? Vi må spørre dem!<br />

Jeg tror ikke vi bare merker frafall på grunn av koronaen, jeg tror<br />

frafallet kommer fordi vi ikke har den sosiale arenaen på samme<br />

måte som før, vi har slutta med det sosiale rundt idretten.<br />

17


PORTRETTET<br />

VÆR NÆR<br />

”Vaflene og bingoen hver<br />

onsdag var like viktig som<br />

skøyteløpet for meg, og<br />

sånne møtepunkter må vi<br />

fortsette å ha.<br />

Den store drømmen<br />

Koss vokste opp på Lørenskog, og kommer fra en ivrig skøytefamilie.<br />

Julen han fylte syv år lå det et par lengdeløpsskøyter<br />

under treet – hans store drøm. Han løp over gata, til skøytebanen,<br />

og der ble han.<br />

personlige rekorder. Jeg var sikkert langt unna de beste, men<br />

det var en tydelig glede hos dem da jeg klarte det. Jeg var utrolig<br />

heldig som hadde slike rammer rundt meg.<br />

Forebyggende fellesskap<br />

– Det er en ekstrem forebygging i et godt fellesskap. Jeg har sett<br />

tusenvis av eksempler, gjennom Right to Play, forteller Koss.<br />

Den humanitære organisasjonen startet Koss etter en tur til Eritrea<br />

i 1993, et land som hadde vært herjet av borgerkrig i 30 år da han<br />

kom dit for første gang. Da han var der, så han betydningen av lek<br />

for barna som vokste opp under ekstremt vanskelige forhold. I dag<br />

bidrar organisasjonen til at 2,3 millioner barn hvert år får lek og<br />

aktivitet inkludert i sin hverdag.<br />

18<br />

Da han var 11 år fikk han se sin store helt Eric Heiden på Bislet<br />

stadion, sammen med 30.000 andre elleville tilskuere. Han ville<br />

bli som ham. Men han turte ikke si det høyt.<br />

– Jeg hadde drømmen om å gå på skøyter, men jeg var ikke<br />

god som 11-åring. Jeg var ikke god i det hele tatt. Jeg falt mer<br />

enn jeg sto de første fem åra, og tidene mine var ganske dårlig<br />

sammenliknet med andre. Det var mange som var mye bedre enn<br />

meg.<br />

Det var et avgjørende øyeblikk som ga Koss håpet og troen<br />

på at det likevel var mulig å bli verdens beste skøyteløper. På<br />

sommeren da han var 11 år var han på gården til sin bestemor,<br />

hvor de gikk og luket. Den unge Koss var litt stille, og bestemoren<br />

spurte hvorfor han var det. Da fortalte han, at han ville bli like god<br />

på skøyter som Eric Heiden. Han ville bli verdensmester. «Klart du<br />

kan bli det, du kan bli hva du vil», svarte Bestemor.<br />

– Min bestemor tok alltid så godt vare på meg, og hun hørte på<br />

meg. Hun så på meg med de beste øynene.<br />

Det å bli møtt og sett av de<br />

som betyr noe for deg, det er<br />

så utrolig viktig.<br />

Den samtalen med bestemor var avgjørende, og jeg glemmer den<br />

aldri, forteller han.<br />

– Vi blir så veldig fort realitetsorientert i livet, og spesielt med<br />

barn. Det er bare 11 stykker som kan spille på Manchester<br />

United, og 3 millioner gutter som drømmer om det. Så det er lett<br />

for oss voksne å realitets-orientere dem. Men det er ikke noe<br />

vits! Skal vi gjøre det fordi vi tenker at de ikke har en sjans til å<br />

klare det – eller skal du la dem få lov til å drømme?<br />

– Jeg tror at den drømmen du gir lov til, den gir ambisjonen. Og<br />

fra ambisjonen kan du sette deg mål. Og hvis du kan sette deg et<br />

mål, kan du konsekvens-analysere hva du gjennomfører, og hva<br />

du kan klare. Det bestemor gjorde var at jeg fikk lov til å drømme<br />

og lov til å være den gutten jeg var. Hadde jeg ikke fått lov til<br />

det hadde jeg ikke turt å sette meg den drømmen. Jeg tålte all<br />

den motstanden jeg opplevde da jeg var liten og ikke var god på<br />

skøyter, fordi jeg fikk lov til å drømme. Jeg fikk lov til å tro at jeg<br />

kunne bli verdensmester.<br />

– Mine foreldre og trenere lot meg aldri sammenlikne meg selv<br />

med de som var bedre enn meg. Jeg skulle heller sammenlikne<br />

meg med meg selv. Så da jeg satte personlig rekord, så ble<br />

det feiring! Selv om mange andre i klubben satte enda bedre<br />

Leken er så viktig, for hjernens<br />

utvikling og for å koble seg på<br />

andre. For kreativitet, samhold,<br />

å lære seg å takle motgang,<br />

rett og slett få livsferdigheter.<br />

I tillegg kommer den mentale helsen, som sitter tett sammen med<br />

den fysiske helsen. Idretten spiller her en viktig rolle.<br />

– Det kan redde liv, sier han. Det kan høres dramatisk ut, men<br />

det er sant. Å ivareta de gode fellesskapene er så viktig. Jeg har<br />

sett det i for eksempel flyktningleirer, der man klarer å skape<br />

gode fellesskap gjennom trenere og andre trygge voksenpersoner.<br />

Å promotere fellesskap og lek forebygger ekstremisme, og gir<br />

mennesker et alternativ. Og det å gi mennesker et alternativ er<br />

viktig – også her hjemme. Der har idretten en viktig rolle å spille,<br />

mener han.<br />

– Det er ikke rart det blir frafall når barna når en viss alder i idretten,<br />

de blir dyttet ut fordi de ikke får et alternativ til å «satse», sier han.<br />

– Mestringsfokuset blir viktigere og viktigere for klubben, treneren,<br />

eller foreldrene når barna blir eldre. Det blir et felles trykk på<br />

prestasjon og mestring, og det er ikke alle det passer for.<br />

– Noen klubber klarer å ivareta alle, og det er så flott. Klubber hvor<br />

de som synes det er moro kan være med å konkurrere, de får være<br />

med på et lag, og få en følelse av fellesskap. Da får man ikke det<br />

store frafallet. Men der det ikke er nok energi, nok mennesker, til<br />

å ivareta de som blir pushet ut av prestasjonskulturen, der faller<br />

disse barna fra – for da har de jo ikke et tilbud lenger.<br />

– Dette trenger ikke å gå på kompromiss av en prestasjonskultur.<br />

Det er et tillegg. Det er viktig. Det er ikke sånn at det kun handler<br />

om å ha det fint sammen, vi kan skape mestringskultur og<br />

utviklingstrapp for alle – men med forskjellige ambisjonsnivåer.<br />

– Når man blir eldre blir det et skille mellom ferdigheter, og det er jo<br />

ikke noe moro for en som ikke er så veldig god å bli satt sammen<br />

med folk som er mye bedre. Men denne personen kan synes at<br />

det er veldig moro å drive på med idretten likevel. Det skal være en<br />

ferdighets-differensiering, men da må tilbudet være tilgjengelig for<br />

både den som er med for gøy, men som ikke er så god – og han<br />

som vil satse og er god.<br />

– Det må være noe for alle.<br />

Det handler ikke om å komme<br />

Kjell Gustumhaugen<br />

først, men om å bli satt først.


VITENSKAPELIG<br />

VITENSKAPELIG<br />

Anerkjennelse, det å bli sett, hørt og<br />

respektert er noe av det viktigste innen<br />

psykisk helse. Kilde:Karlsson og Borg (2013)<br />

Visste du at...<br />

Mellom 30 og 50 prosent av alle overgrep mot barn blir utført av barn<br />

og unge under 18 år. Flesteparten av disse er søskeovergrep.<br />

Kilde: januscentret.dk<br />

Trening har like stor eller større effekt<br />

på depresjon, sammenlignet med<br />

tradisjonelle behandlingsformer som<br />

samtaleterapi og medikamenter. Kilde: psykologisk.no<br />

Fri bevegelse gjør oss mer kreative.<br />

Selv små bevegelser hjelper oss med<br />

å tenke mer kreativt. Uansett om man<br />

sitter eller går, blir man mer kreative<br />

om man får muligheten til å gjøre frie<br />

bevegelser - uten noen begrensninger.<br />

Kilde: www.ung.forskning.no<br />

Visste du at...<br />

Å være ensom er en svært belastende<br />

opplevelse, og det kan i verste fall være<br />

dødelig. Funn fra en studie på King´s<br />

College London tyder på at ensomhet i<br />

ungdomsårene kan få flere negative følger<br />

senere i livet, selv om man kommer seg over<br />

ensomheten.<br />

Kilde: psykologisk.no<br />

På bølgelengde i lek<br />

Et forskerteam har for første gang gjennomført<br />

et studie av hvordan baby- og voksenhjerner<br />

samhandler under naturlig lek, og de fant<br />

målbare sammenhenger i deres neurale<br />

aktivitet. De fant ut at hjerneaktivitet hos<br />

begge parter ble skjerpet og synkroniserte når<br />

de delte leker og øyekontakt. Kilde: sciencedaily.com<br />

Koronaregler brukes av<br />

foreldre til sosial kontroll<br />

I rapporten Arbeid mot negativ sosial kontroll og<br />

æresrelatert vold i 2020, skriver Integrerings- og<br />

mangfoldsdirektoratet (Imdi) om en stor økning<br />

i antall saker om negativ sosial kontroll de siste<br />

årene.<br />

Negativ sosial kontroll kan skje på flere måter. Det kan<br />

være at ungdom gjennom overvåking, press, trusler eller<br />

tvang får sterke begrensninger av hvordan de kan leve<br />

livet og hvilke valg de kan ta.<br />

Dette kan utøves av familien eller gjennom<br />

normene som gjelder i gruppen de tilhører.<br />

– Det vil si kontroll på hvem du omgås, om du<br />

får ha venner, og hvilke venner du får ha, måten<br />

du kler deg på eller manglende mulighet til å<br />

ha kjæreste. Det er sterke begrensninger i den<br />

frihet andre ungdom tar som en selvfølge, sier<br />

Libe Rieber-Mohn, direktør i Imdi.<br />

20<br />

Visste du at....<br />

Vi føler lettere avsky for folk vi er<br />

politisk uenige med. Kilde: Research Digest<br />

Gode relasjoner er nøkkelen til<br />

god mental helse<br />

Har du noen gang lurt på hva som skiller de som lever livet<br />

sitt til det fulle, og de som ikke klarer å komme ut av “slitet”<br />

selv når de blir gamle?<br />

En studie gjort av Harvard gir oss mer innsikt i dette<br />

spørsmålet, og én enkel setning oppsummeres av<br />

hovedforsker George E. Vaillant: «Lykke er kjærlighet.<br />

Punktum.»<br />

Studien viser at relasjoner av god kvalitet, der man er<br />

tilstede i både kropp og sinn, er den viktigste ingrediensen<br />

for et godt liv. Gode relasjoner gir oss rett og slett bedre<br />

helse og mer lykke.<br />

Så hvis du vil leve et liv fullt av vitalitet – selv når du blir<br />

gammel – så bør du ta vare på relasjonene dine. Det kan<br />

redde livet ditt.<br />

Kilde: Psychology Today<br />

Minoritetsrådgiver Zainab Mushtaq, sier til Aftenposten<br />

at den sosiale nedstengingen har vært veldig belastende<br />

for mange unge. Det blir ekstra ille for dem som lever med<br />

sosial kontroll i hjemmet. Hjemmeskole gjør situasjonen<br />

ekstra krevende.<br />

Kilde: Aftenposten.no<br />

Visste du at...<br />

Mørk sjokolade (70% organisk kakao) er bevist godt for hjernens helse. Dette viser et studie fra<br />

2018 publisert i The Faseb journal (Federation of American Societies for Experimental Biology).<br />

Forbedring av hjernens evne til å endre og tilpasse seg ny atferd eller opplevelser, kognitiv<br />

prosessering, læring, minne, gjenkjenning og evnen til å være mindful er noen av fordelene<br />

man kan se ved å spise 70% sjokolade.<br />

Kilde: Aftenposten.no<br />

21


TEMA: TID FOR INKLUDERING<br />

VÆR NÆR<br />

Visste du at...<br />

...alle offentlig ansatte har en plikt til å handle<br />

når barn og unge står i fare for, eller er utsatt for,<br />

tvangsekteskap, kjønnslemleste og/eller æresrelatert<br />

vold?<br />

Til tjeneste for minoritetene<br />

– Fadumo og Ali har de samme rettighetene som Kari og Ola. Vi må forstå at det ikke er noen forskjell, selv<br />

om Fadumo bærer en Hijab. Mange av de ungdommene jeg har møtt har blitt forsømt av systemet, fordi<br />

hjelpeapparatet fraskriver seg ansvar og legger forklaringen på en «kulturell praksis». Men lover og regler<br />

går foran kultur. Det er utrolig viktig å huske. Tekst: Siri L. Thorkildsen // Kilde: IMDI.no // Foto: Privat<br />

Det forteller minoritetsrådgiver Marjan Farahmand. Hun<br />

er stasjonert ved Skogmo videregående skole, og er en<br />

av 49 av sitt slag i landet.<br />

På både videregående skoler og ungdomsskoler finner<br />

vi dem. Minoritetsrådgiverne har spisskompetanse<br />

på problemstillinger knyttet til negativ sosial kontroll,<br />

tvangsekteskap og æresrelatert vold. De følger opp<br />

elever og ansatte ved skolen de er utplassert på, og<br />

elever ved skolene i nærområdet ved behov. De gir råd,<br />

veiledning og oppfølging til elever som er i fare, eller<br />

er utsatt for negativ sosial kontroll, tvangsekteskap,<br />

æresrelatert vold og kjønnslemlestelse.<br />

22 23<br />

– Vi driver mye med virkelighetsorientering og å styrke<br />

ungdommen så de kan stå på egne bein, og hjelper dem<br />

til å se de mulighetene de har, forteller Farahmand.<br />

Jeg skal være den<br />

gode, trygge rådgiveren<br />

de ikke har hjemme.<br />

Minoritetsrådgiverne skal også styrke kompetansen<br />

til ansatte ved skolen, i lokale flyktning-tjenester, NAV,<br />

voksenopplæringsinstitusjoner og andre hjelpetjenester<br />

om tematikken, og skal bidra til samarbeid mellom<br />

skole og lokale hjelpetjenester i enkeltsaker.<br />

Fra 2021 fikk IMDi fagteam for forebygging av<br />

negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Det er<br />

en veiledningstjeneste rettet mot ansatte på skoler<br />

som ikke har minoritetsrådgiver, i flyktningtjenester,<br />

NAV, voksenopplæringsinstitusjoner og andre hjelpetjenester.<br />

De skal også drive kompetansoverføring<br />

mellom minoritetsrådgivere, integreringsrådgivere<br />

og Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse<br />

og negativ sosial kontroll.<br />

En ny rapport fra IMDi viser at minoritetsrådgiverne<br />

gjerne blir beskrevet som «den ene» i hjelpe apparatet.<br />

Det vil si at de har en viktig rolle å fylle for de som<br />

trenger dem. I 2020 så rådgiverne totalt en 33% økning<br />

i henvendelser – selv om tallet gikk ned da Norge<br />

stengte skolene i en periode.<br />

Minoritetsrådgiver Farahmand sier det viktigste hun<br />

gjør, er å styrke ungdommene og få dem til å tro på seg<br />

selv. Slik kan endring skje, mener hun.<br />

– Alle de ungdommene jeg møter har alt det alle<br />

ungdommer har, i seg. I tillegg har de en kultur som<br />

holder dem igjen fra å leve ut den de er. Når de kommer<br />

til meg, så sier jeg: «Sørg for at du er fanebæreren, du<br />

må våge å gå fremst i køen». «Klarer jeg det?» spør de.<br />

«Selvfølgelig», svarer jeg. Jeg vil at de skal se at de har<br />

så mye ressurser og muligheter, mange har ikke blitt<br />

fortalt dette. De er så viktige! Å styrke dem, og vise<br />

dem hva de er verdt, det er noe av det viktigste jeg gjør,<br />

forteller Farahmand.


TEMA: TID FOR INKLUDERING<br />

SIRI SNAKKER SANT OM LIVET<br />

– Har Jørgen jentetiss?<br />

Ordene kom fra sjuåringen. Litt høyt, kanskje litt for høyt, for like ved sto mange andre barn. Spørsmålet var helt genuint, og<br />

undrende. Jeg så straks at det ikke lå noen vond vilje bak. Men ved siden av ham av sto Jørgen. Og rødmet.<br />

Tekst: Siri L. Thorkildsen<br />

24<br />

Jeg måtte ta en rask tenkepause. Dette har jeg jo forberedt meg<br />

på, i alle fall litt. Likevel ble jeg brått usikker, hva sier jeg? Jeg<br />

har, siden Jørgen gikk i barnehagen, visst at han ble gitt navnet<br />

Josefine ved fødselen. Det biologiske arvestoffet er ei jentes.<br />

Likevel føler Jørgen seg som gutt, og har vært tydelig på det i<br />

ganske mange år. Etter mange runder både her og der – med<br />

psykologer og andre gode hjelpere – så fikk Josefine bli Jørgen. I<br />

navn, og i stil.<br />

En skjønn identitet<br />

Vi har allerede snakket om Jørgen hjemme, og bevisst sagt det<br />

som den største selvfølgelighet – at Jørgen føler seg som gutt,<br />

men er født jente. Sånn er det, og folk er folk, liksom.<br />

Ingen er like, men alle er seg<br />

selv.<br />

Og det er den største selvfølge at folk skal få lov til å være den<br />

de er. Selv om noen kanskje høylytt sier – eller tenker – at de er<br />

uenige med den saken, så er det slik vi i vår familie viser at vi<br />

respekterer alle typer mennesker.<br />

Barnehagen jobbet på sin side iherdig for å informere, lære, og<br />

vise at Jørgen var akkurat som de andre barna. Det var i grunn<br />

fantastisk å observere. De visste – og viste i ord og handling – at<br />

den viktigste måten å gi alle barn en god start på livet er ved å<br />

inkludere, akseptere, og møte barn akkurat der de er.<br />

– Dere kan tenke hva dere vil, men for mitt barns skyld er jeg evig<br />

takknemlig for at dere holder meningene deres for dere selv og<br />

snakker varmt og godt om Jørgen foran barna deres, ba mor med<br />

skjelvende stemme til alle foreldrene i barnehagen i et møte.<br />

Det var ikke lett, meningene om kjønnsmangfold er delte<br />

her i landet. Spesielt på Sørlandet, viser forskning fra Likestillingssenteret<br />

og Østlandsforskning. Ordene hun ytret krevde<br />

mye, men foreldrene nektet å la dette bli noe som skulle hviskes<br />

om – eller ties i hjel. Her skulle vi heie på Jørgen, og han skulle<br />

kjenne på at han var like velkommen og elsket som alle andre<br />

barn. Jeg husker at jeg var stolt av reaksjonene fra de andre<br />

foreldrene. «Selvfølgelig skal vi snakke godt om Jørgen», sa de.<br />

Og jeg husker at jeg tenkte, fy søren så heldige vi er som har<br />

Jørgen i livene våre. Som viser det skjønne mangfoldet som finnes<br />

her i verden. For Jørgen er et flott barn, uansett, som fortjener all<br />

kjærlighet mellom himmel og jord. Et sunt og friskt, aktivt og snilt<br />

barn med mange venner – både gutter og jenter. Med kort hår,<br />

røde bollekinn og, for de som bryr seg om sånt: Vagina.<br />

Selvfølgelig, men likevel litt flaut<br />

Alle barna, inkludert min egen sønn, visste dette allerede i<br />

barnehagen. Likevel, plutselig en tirsdag ettermiddag, da jeg<br />

skulle hente dem begge på fotballbanen, kom spørsmålet. Han<br />

hadde tydeligvis tenkt litt mer på saken, for han hadde sett<br />

Jørgen på do. Og der var det ingen utovertiss i sikte.<br />

– Mamma? Har Jørgen jentetiss?<br />

Så snur han seg mot Jørgen.<br />

– Har du jentetiss?<br />

Jørgen slår blikket ned. Og sier:<br />

– Det vil jeg ikke svare på.<br />

Jeg tenker raskt. Hva sier jeg til disse to som står foran meg, uten<br />

at Jørgen blir mer flau enn nødvendig? For hvem liker vel å snakke<br />

om tissen sin?<br />

Og hvordan får jeg samtalen til å bli positiv, fin og uten et<br />

unødvendig nysgjerrig publikum, som kanskje bare får med seg<br />

bruddstykker og dermed gjør Jørgen enda mer brydd? Og hvordan<br />

kan jeg hjelpe Jørgen til å klare å svare enkelt, tydelig, og kontant<br />

hvis andre stiller samme spørsmålet i fremtiden? For dette blir<br />

nok ikke siste gangen et slikt spørsmål kommer. Hvordan Jørgen<br />

blir møtt av andre når et så uskyldig, men personlig spørsmål<br />

stilles, kan avgjøre hvordan han ser på seg selv resten av livet.<br />

Det kan bygge ham opp, eller bryte ham ned.<br />

– La oss gå mot bilen, sier jeg.<br />

– Ja, det er akkurat sånn det er!<br />

– Jeg skjønner godt at du ikke har så lyst til å snakke om tissen<br />

din, begynner jeg, litt forsiktig.<br />

Jørgen nikker. Sønnen min er nå den som slår blikket ned. Han<br />

skjønner at han trådde over en personlig grense.<br />

– Men jeg kan godt fortelle dere litt om hva som skjer når vi blir<br />

født og hvordan vi blir gutter og jenter?<br />

Begge guttene ser på meg med åpne øyne. Det vil de.<br />

Jeg trekker pusten og samler tankene.<br />

Jeg vet at to slitne, sultne sjuåringer står foran meg og ikke har<br />

all verdens med verken tålmodighet eller konsentrasjon. Og jeg<br />

ønsker for all del ikke å såre noen av dem, ingen har gjort noe<br />

galt. Jeg tar sats.<br />

– Det er nemlig sånn, at når vi blir født så blir de aller fleste enten<br />

født med en innovertiss eller en utovertiss. Men noen føler at de<br />

ikke er en jente selv om de er født med innovertiss, og noen vet<br />

ikke helt hva de føler før de blir voksne. Og det er helt greit.<br />

Det er lov å bruke tid på å<br />

kjenne etter hvem man er og<br />

hvem man vil være.<br />

Guttene lytter fortsatt. Jørgen nikker litt tydeligere enn sist gang.<br />

– Så tissen vår kan fortelle at vi er ei jente. Men hvis hjernen vår<br />

sier til oss at vi føler oss som gutt likevel, ja, da må vi jo få lov<br />

til å føle det. For det er jo det vi kjenner inni oss. Akkurat som at<br />

det er hjertet vårt som bestemmer hvem vi vil bli forelsket i, sier<br />

hjernen vår hva vi føler oss som.<br />

– Ja, det er akkurat sånn det er! Sier Jørgen lettet.<br />

– Men hva sier lungene hans, da? Spør min sønn.<br />

– De sier at han trenger å puste, forteller jeg.<br />

– Å, ja. Ja, du vet mamma, folk er jo forskjellige.<br />

* RVTS Sør har oversatt og bearbeidet én plakat og én film, som<br />

kan brukes for å både forstå – og sette i gang en samtale – rundt<br />

temaet kjønn og seksuelt mangfold. I tillegg har vi laget en egen<br />

samling om temaet til livsmestringsprogrammet LINK, som du<br />

finner på www.liktillivet.no<br />

** Jørgen og Josefine er ikke barnets egentlige navn. Av hensyn<br />

til personvernet velger vi å anonymisere barnet. Historien er<br />

gjenfortalt med godkjenning av mor og far.<br />

25


MUSIKKINSPIRASJON<br />

En sang om<br />

Livet har mange brutale fasetter som kan sette oss ut av<br />

spill, merke oss for livet, skade oss – ja til og med drepe<br />

oss.<br />

26<br />

Det var den mammaen som aldri var der. Og den pappaen som<br />

faktisk var der, men altfor mye og altfor, altfor tett. Det var<br />

telefonen som aldri ringte da de mørke tankene trengte noen å<br />

gripe fatt i, noen som kunne lytte. Det var den gardina som var<br />

trukket for, så ingen nysgjerrige blikk kunne slippe inn. Det var<br />

avklippede vinger og en framtid som ikke lenger var vår. Og det<br />

var lange blikk og stikkende ord slengt etter en på gata, selv om<br />

ryggen var rett og sjelen var ren.<br />

Vi var alene. Utenfor. Ensomme.<br />

27<br />

På de følgende sidene har vi fått illustratør Cecilie Høgås til å lage<br />

noen bilder for oss som illustrerer ulike former for utenforskap. Vi<br />

har latt oss inspirere av flere norske låter, og presenterer bildene<br />

med setninger fra disse sangene – og selv om låtenes originale<br />

budskap ikke alltid tangerer med budskapet i bildene, håper vi<br />

likevel de vil sette i gang noen tanker hos deg.<br />

Søk gjerne opp låta og hør på den, når du ser<br />

på bildet. Vi har laget en egen liste på Spotify<br />

som heter VerdiStrek. Der finner du alle sangene<br />

samlet. Scan QR-koden så kommer du rett inn på<br />

lista.<br />

”La meg, please la meg,<br />

se ett tegn på at du ville<br />

Tekst: Siri L. Thorkildsen // Foto: 123rf.com // Illustrasjoner: Cecilie Høgås (www.ceciliedesign.myportfolio.com)<br />

ha meg”<br />

”Tusen tårer” - TIX


Det går<br />

mot<br />

nok en<br />

våkenatt<br />

”Mørkredd” - Vinni<br />

Elska av de<br />

andre men<br />

du elska ikke<br />

den du var<br />

”Smilet i ditt eget speil” - Chris Holsten<br />

28


Alle<br />

gardiner<br />

er der for<br />

å bli<br />

trekt<br />

for”<br />

”Styggen på ryggen”<br />

– Pål Tøien (OnklP)<br />

”Fy Faen” - Hkeem


TEMA: TID FOR INKLUDERING<br />

Tekst: Lise M. Engemyr Songe, vernepleier med videreutdanning i<br />

veiledning. Først publisert i Fontene, 19.02.2021<br />

Jeg var så heldig å få være med på å starte opp et helt nytt<br />

mottak for enslige mindreårige asylsøkere (EM) med 27 gutter<br />

fra Afghanistan. Mottaket ble en ubetinget suksess og en mal for<br />

hvordan andre EM-mottak bør være etter UDI sine egne ord. Det<br />

var en fantastisk lærerik og fin reise jeg fikk være med på. I denne<br />

artikkelen vil jeg belyse årsakene til at dette mottaket fungerte<br />

så bra uten vold, tagging og trusler.<br />

Husmøter<br />

Før mottaket åpnet hadde vi ansatte møter med ledelsen flere<br />

ganger i uka for å bli kjent, lage gode rutiner og retningslinjer<br />

og snakke om hvordan vi ønsket at mottaket skulle fungere. Vi<br />

besluttet at vi skulle tiltale hver enkelt ved navn, slik at de følte<br />

seg sett. Vi hadde bilder av dem med romnummer på kontoret og<br />

pugget alle navnene. Vi handlet inn og skrudde senger og sofaer,<br />

vi kjøpte ting og tang for å gjøre stedet til et godt sted å være. Vi<br />

snakket mye om å lage et godt og trygt hjem hvor både guttene<br />

og vi i personalgruppen kunne trives. Larsen og Andersen (2011)<br />

har kommet fram til at hvordan rommene og interiøret er innrettet<br />

kan ha en helsefremmende effekt. For å unngå at guttene gikk<br />

til byen og «hang» ønsket vi å gjøre det attraktivt å være hjemme<br />

i helgene.<br />

På møtene før guttene flyttet inn hadde vi et stort fokus på at de<br />

skulle føle seg sett, og hørt, og gi dem trygghet. Vi var alle enige<br />

om at brukermedvirkning måtte være styrende, og vi ønsket å<br />

bygge tillit som skapte gode relasjoner. Vi lagde noen få regler<br />

som måtte overholdes og avtalte å ha husmøter sammen med<br />

guttene, dette innebar brukermedvirkning. Vi hadde også faste<br />

personalmøter annenhver uke.<br />

Tilgjengelige ansatte<br />

Vi hadde et lite personalkontor i midten av bygget, like ved<br />

inngangen. Når vi satt å jobbet her skulle døra være åpen for<br />

at personalet alltid var tilgjengelig. Papirarbeid kunne vente om<br />

guttene hadde behov for å snakke eller trengte hjelp til lekser.<br />

Vi i personalet skulle oppholde oss i fellesstua sammen med<br />

guttene når vi var på jobb. Vi fikk ikke bruke Facebook eller annet<br />

på mobilen/PC i arbeidstiden, men skulle være til stede for<br />

ungdommen med hele oss.<br />

Tankekart<br />

Vi fikk tidlig inn RVTS Sør og ble kurset om traumebevisst omsorg<br />

(TBO). Dette kom godt med for å forstå guttene bedre.<br />

Samarbeidet med RVTS utviklet seg, og de ønsket å få fram<br />

ungdommens stemmer gjennom blikk på livet. Guttene ble delt<br />

i grupper med et tankekart som inneholdt spørsmålene: Hva er<br />

bra i livet ditt? Gøy? Ok? Hva er vanskelig i livet ditt? Problemer?<br />

Og hva håper du skal skje framover? Ønsker? Håp? Drømmer?<br />

Formålet med tankekartet var å få fram deltakernes felles<br />

livsvilkår, både det som fungerte bra og det som var vanskelig,<br />

samt håp og drømmer for framtida.<br />

Mange flyktningbarn er<br />

dominert av historier om<br />

flukt og krig, ensomhet og<br />

savn. I tankekartet blir vi opptatt av<br />

hele mennesket, ikke bare det vonde og<br />

vanskelige.<br />

Et godt mottak<br />

- for enslige mindreårige asylsøkere<br />

Forestill deg at du er ny i Norge, alt er nytt, fremmed og du forstår ikke språket. Du er et barn, og har flyktet fra krigen og<br />

forlatt alle du er glad i. Du er i trygghet, men helt alene i et fremmed land.<br />

Brukermedvirkning kan ofte være en utfordring å få til på<br />

individnivå selv om det er lovpålagt (Read, Skjerve og Linderoth,<br />

2014). Det er brukeren som i praksis opplever hvordan tjenestene<br />

fungerer på egen kropp. Etter ønsker fra guttene selv endret vi<br />

flere regler og oppgaver etter oppstart. Vi ansatte hadde vurdert<br />

det annerledes fordi vi ikke «visste hvor skoen trykket».<br />

Ansatte med egen erfaring<br />

Personalgruppen besto av 16 totalt, ti menn og seks damer, alle<br />

var voksne og flere var av utenlandsk opprinnelse og hadde erfart<br />

å være på flukt selv. Personlighetene våre var ulike og bar preg av<br />

stor variasjon i erfaringer.<br />

Vi ble oppmuntret til å bruke våre egne ressurser på jobb. Vi snakket<br />

mye om å støtte hverandre, å overholde reglene slik at det ble trygt<br />

for ungdommene, og for å unngå den «snille» og den «strenge». I<br />

tillegg hadde vi en del møter med guttene om det å være presis,<br />

holdninger til jenter, skikk og bruk, personlig hygiene, se hverandre<br />

og mye mer. Vi fikk tannpleiere til å komme å demonstrere i boligen,<br />

og helsesøster snakket med dem om seksualitet.<br />

Jeg tenkte da, og jeg tenker fortsatt, at erfaringskompetansen<br />

var helt avgjørende for at dette mottaket fungerte så bra. Min<br />

oppfatning er at det ga både ekstra trygghet og håp for guttene at<br />

det var noen som hadde vært gjennom det samme selv, og ikke<br />

minst kunne språket. Slik Jensen og Weber (2015) ser det, er det<br />

godt for ungdommen å møte ansatte som har vært «i samme båt».<br />

De har dermed en annen forståelse og fokus enn fagfolk generelt.<br />

Trygge relasjoner<br />

Etter en stund startet noen i personalet å gi klemmer til beboerne,<br />

og hverandre, i vaktskiftet. Dette utvikler seg etter kort tid til å<br />

bli en standard ved hvert vaktskifte, og hver gang ungdommen<br />

gikk og kom hjem. Guttene begynte også å kalle oss mamma og<br />

pappa. Aamot (1997) skriver at for å oppnå en god samhandling<br />

er det viktig at de ansatte får en god forståelse av ungdommens<br />

situasjon. Empati og respekt er nødvendig for at ungdommen<br />

skal ha tro på de ansatte for dermed å bygge opp en bærende<br />

relasjon. En relasjon begynner ikke av seg selv, den er et resultat<br />

av samhandling mellom flere personer. En god relasjon hviler på<br />

en samhandlingsprosess som skaper trygghet, tillit og en følelse<br />

av tilknytning og troverdighet.<br />

Schriever (2011) mener at tilhørighet, trygghet og nære relasjoner<br />

til forskjellige sosiale nettverk er det viktigste for enslige<br />

mindreårige i deres nye tilværelse for å oppnå god psykisk helse.<br />

Personalet som likte idrett av ulike slag brukte mye av tiden på<br />

jobb til å være sosiale, og ta guttene med på fotball, cricket,<br />

biljard med mer. De lagde turneringer, både lokalt og på tvers<br />

av fylker, for guttene og var pådrivere til å integrere guttene på<br />

mottaket. Guttene begynte etter kort tid på skolen og var med på<br />

flere ulike aktiviteter ut ifra egne interesser.<br />

Noen trakk seg unna<br />

Guttene så ut til å trives og viste en enorm glede og takknemlighet<br />

for å bo på dette mottaket. Det ligger som tidligere nevnt<br />

sentralt, så de var mye i sentrum, og tilbakemeldingen vi fikk<br />

fra lokalbefolkningen var at tenåringene på mottaket var meget<br />

33


TEMA: TID FOR INKLUDERING<br />

34<br />

høflige. De sa hei til alle de møtte, smilte og så oppriktig glade ut.<br />

Jeg føler vi virkelig skapte et godt og varmt mottak som ga guttene<br />

den tryggheten de trengte. Det var et godt sted å være, og både<br />

personalet og guttene ga mye av seg selv. Etter hvert så jeg at det<br />

var noen gutter som skilte seg litt ut. Trakk seg tilbake, unngikk å<br />

gi klem, gikk ikke på skolen, kranglet med hverandre og var sure.<br />

Spesielt en gutt opplevde jeg som lite samarbeidsvillig og<br />

innesluttet. Han hadde en negativ tone, var avvisende og skjøv<br />

meg og de andre fra seg. Han ville være alene på rommet mye av<br />

tiden, unngikk både personalet og de andre guttene. Jeg oppdaget<br />

at de andre i personalgruppen også bemerket dette. Vi diskuterte<br />

om han virkelig ønsket å være i fred eller om vi feiltolket signalene<br />

hans. Kanskje var det akkurat det å bli sett av oss voksne han<br />

trengte? Kanskje noen fikk mye oppmerksomhet på bekostning<br />

av andre? Det er så mye lettere å gi oppmerksomhet til dem som<br />

er åpne og gir mye tilbake.<br />

Moen og Larsen (2013) peker på Torpor sine intervjuer som viser<br />

at når vi liker noen godt kan det gi en entusiasme i relasjonen<br />

som gjør at vi strekker oss lenger og gir mer av oss selv. Det var<br />

vondt å se at han trakk seg mer og mer tilbake. Så jeg undret meg<br />

over hva det må gjøre med en ung gutt helt alene i en fremmed<br />

verden uten noen kjente. Kanskje han sørget og hadde opplevd<br />

mye traumatisk? Var han på vei inn i en depresjon? Mulig at tapet<br />

og smerten han hadde ble ekstra vanskelig når han ikke hadde<br />

noen å støtte seg til. Hva om nesten hele personalgruppen hadde<br />

samme tanker om ham, og oppfattet han som vanskelig, negativ<br />

og lite samarbeidsvillig. Hva gjorde dette med ham?<br />

Etter min erfaring kan slik negativ atferd få oss til å sette han i<br />

en bås. Jeg mener det var mitt, og vårt ansvar som personale å<br />

finne en måte å nå inn til gutten slik at han følte seg trygg, sett<br />

og hørt og opplevde at vi brydde oss om ham.<br />

I arbeid med mennesker må<br />

vi være til stede i øyeblikket,<br />

ha god tålmodighet og evne<br />

til å veilede framfor å belære.<br />

Kartla holdninger<br />

En kusine av meg som driver en barnehage har tidligere pratet<br />

om noe hun kalte å fargelegge barna, der personalet kartlegger<br />

sine holdninger og følelser overfor hvert barn gjennom et enkelt<br />

skjema. Det er ingen tvil om at ungdommen sto i fokus i denne<br />

personalgruppen, men jeg kom fram til at det kan være nyttig om<br />

vi kunne bli enda mer bevisst våre egne holdninger. Jeg mener vi<br />

må se på oss selv, mine/våre holdninger og hva grunnen er til at<br />

jeg reagerer som jeg gjør. Uten refleksjon er det vanskelig å bli<br />

bedre. Jeg fant noe teori om emnet i ”Fra plan til praksis” (Pape,<br />

2008) og antok at å kartlegge anonymt personalets holdninger og<br />

følelser overfor den enkelte ungdom kunne være hensiktsmessig.<br />

Dette tilpasset jeg ungdommen på mottaket og la så saken fram<br />

på personalmøtet.<br />

Personalet gjennomførte skjemaet på to ark, ett for eget bruk og<br />

ett til opptelling. Vi satt kryss i ruten med riktig fargeblyant, rød,<br />

grønn eller sort farge på hver ungdom. Jeg beskrev mer konkret<br />

hva hver farge betyr, men kort fortalt er rødt for de barna som du<br />

har god relasjon til, hjertebarna. Grønt for de du har ok kontakt<br />

med, de som blir sett og hørt på en grei måte. Sort for de du<br />

sjelden eller aldri har skikkelig kontakt med, de usynlige.<br />

Kartleggingen hjalp oss i arbeidet med å avdekke ungdom<br />

som fikk lite og mye oppmerksomhet fra personalet. Sett i lys<br />

av min tolkning var det bevisstgjørende, og en tankevekker, at<br />

det er meg og personalet som må gjøre noe med mine og våre<br />

holdninger og følelser til hver enkelt ungdom på mottaket. Jeg<br />

var meget spent på denne ene ungdommen, om han fikk mange<br />

svarte. Det viste seg at han var en av dem som fikk mest svart, av<br />

sju personer. Det var heldigvis færre enn jeg hadde fryktet. Etter<br />

vi hadde gått gjennom resultatet ba jeg alle være seg bevisste<br />

relasjonene til alle beboerne. Vi avtalte at hele personalgruppen<br />

skulle være ekstra oppmerksom på dem de sjelden eller aldri<br />

har skikkelig kontakt med (de usynlige barna). Bruke tid på å få<br />

til en god relasjon og bygge tillit og la dem bli sett som personer.<br />

Forsker Nissen-Lie (2011) har kommet fram til at terapeuter må<br />

jobbe mer med seg selv. En norsk studie hun har gjennomført<br />

tyder på at personlige egenskaper kan ha større betydning for<br />

behandlingen enn valg av ulike metoder og skolering. Den danske<br />

filosofen Løgstrup mener at «vi holder noe av den andres liv i våre<br />

hender» i menneskelige relasjoner. Vi har dermed alltid makt over<br />

hverandre (Ulland, Bøe og Sæther, 2013).<br />

Færre svarte kryss<br />

Det som så skjedde etter litt tid var at gutten jeg var mest<br />

bekymret for begynte å bli mer kontaktsøkende. Han oppholdt<br />

seg mer og lengre i fellesområdene og han ble med på ulike<br />

aktiviteter uten all verdens overtalelser. Han var mye lettere<br />

å få opp om morgenen og gikk på skolen igjen stort sett hver<br />

dag. Det beste av alt var at han fikk en annen glød i ansiktet,<br />

han så ut til å ha det godt, slik jeg oppfattet det. Han smilte<br />

mer, og kom og ga klemmer uoppfordret til personalet. Karlsson<br />

og Borg (2013) skriver at anerkjennelse, det å bli sett, hørt og<br />

respektert er noe av det viktigste innen psykisk helse og noe<br />

jeg virkelig har fått oppleve i praksis. Jeg kjenner det ennå godt<br />

i mitt «mammahjerte» at han ble mer sett og hørt av personalet.<br />

Kollegaene mine sa de var glade for å se hvilken påvirkningskraft<br />

hver enkelt av personalet har og å bli ansvarliggjort virkningen av<br />

vår egen relasjon til ungdommen.<br />

Etter circa to måneder hadde vi samme kartlegging igjen,<br />

og resultatet ble at enda flere ungdommer ble rød og grønne,<br />

og mindre svarte. Han som jeg i utgangspunktet var mest<br />

bekymret for fikk halvert sine svarte kryss. Hva sier dette om<br />

min bevisstgjøring som miljøterapeut? Jeg mener at jeg som<br />

fagperson hele tiden må tenke at ferdig utlært, det blir jeg aldri.<br />

Jeg har vist til at personalets egenskaper har stor betydning<br />

for å skape gode relasjoner i arbeidet med mennesker. Vi bør<br />

reflektere over hvordan vår kompetanse kan bli bedre. Og sist,<br />

men ikke minst, å ikke stoppe opp, men være i stadig vekst og<br />

utvikling. Dessverre la UDI ned mottaket av økonomiske årsaker,<br />

og guttene ble spredt rundt om i Norge. Jeg håper jeg var med<br />

på å lære dem gode relasjoner, en trygg havn med mye omsorg<br />

og kjærlighet og ikke minst håp. Så nå er det opp til ungdommen<br />

selv å ta sine valg framover.<br />

Artikkelene er fortkortet etter avtale med forfatter.<br />

Gå inn på www.fontene.no og les hele artikkelen.<br />

Hvor går grensene mellom<br />

POSITIV OG NEGATIV SOSIAL KONTROLL?<br />

Mennesker som blir negativt kontrollert får ikke levd ut sitt potensiale, og vi som samfunn mister viktige<br />

ressurser. «Hvem vil du være? Grensene mellom positiv og negativ sosial kontroll», er et dialogbasert verktøy<br />

for alle som ønsker å snakke om sosial kontroll. Tekst: Siri L. Thorkildsen // Illustrasjon: Sedin Zunic<br />

Formålet med «Hvem vil du være?» er å motarbeide negativ sosial<br />

kontroll ved å invitere til dialog, skape refleksjon og gi informasjon<br />

om rettigheter og muligheter. Det skal trygge deg i hva du kan<br />

gjøre dersom du er utsatt, eller møter noen som er utsatt, for<br />

negativ sosial kontroll.<br />

Vi mennesker er i evig endring, og i dialog så kan jeg endres.<br />

Det kan skje noe med meg, som jeg ikke forsto før jeg snakket<br />

med deg. Når man skaper trygge møteplasser hvor respekt,<br />

ydmykhet og anerkjennelse er i fokus, kan det føre med seg<br />

gjensidig forståelse og mer kompetanse. Dette kan videre bryte<br />

ned fordommer og frykt for det ukjente. Forhåpentligvis rykkes vi<br />

alle i en ny og positiv retning hvor vi blir mer bevisste på hvem vi<br />

ønsker å være.<br />

Sosial kontroll er hovedtemaet, men opplegget er også innom<br />

tema som trygghet, omsorg, verdier, kjærlighet, tvangsekteskap,<br />

grensesetting, krysspress, fellesskap, frihet, autoritet og relasjoner.<br />

Målgruppen er alle som ønsker å snakke om sosial kontroll,<br />

for eksempel berørte miljøer, hjelpeapparatet, fagpersoner og<br />

befolkningen for øvrig. Vi oppfordrer til at det gjennomføres på<br />

tvers av generasjoner, kjønn, religiøse og etniske fellesskap og<br />

at det benyttes i ulike sammenhenger hvor mennesker samles<br />

for å snakke om sosial kontroll. I slike samtaler møtes ofte kun<br />

mennene, damene, barna, lærerne, barnevernet. De prater gjerne<br />

med dem som deler sitt perspektiv. Da går man glipp av andre<br />

synspunkter og viktige innspill. Mange som er utsatt for negativ<br />

sosial kontroll opplever å ikke bli tatt på alvor eller få den hjelpen<br />

de trenger. Med dette verktøyet håper vi at man både skal bli<br />

tryggere og tørre å gå nærmere.<br />

Filmer og veileder<br />

Ressursen består av tre kortfilmer og en dialogbasert veileder<br />

som gir en introduksjon til sosial kontroll. Veilederen foreslår<br />

refleksjonsøvelser og gir deg ferdig formulerte spørsmål som kan<br />

trygge deltakerne slik at de tør å spørre og fortelle. Filmene er<br />

ment å ses i forkant av øvelsene som et felles utgangspunkt for<br />

dialog og samtale. Verktøyet er best egnet for voksne og ungdom.<br />

Prosjektet er et samarbeid mellom RVTS Sør, Frihetsteateret og<br />

Likestillingssenteret KUN, med finansiering fra IMDi.<br />

Last ned veilederen og se filmene på rvtssor.no/ressurser.<br />

35


De som utfordrer oss<br />

Emmy-vinner Deeyah Khan har i sine dokumentarer møtt og intervjuet nynazister og jihadister – de vi fort ser på<br />

som «fienden». I flere av tilfellene har de brutt ut av miljøet etter å ha blitt venn med Khan. Hun mener vi slettes<br />

ikke er så ulike som mennesker, som man skulle tro. Tekst: Siri L. Thorkildsen<br />

Vi er alle drevet av de samme behovene, og tilknytning til voldelig ekstremistgrupper bunner som regel i det samme<br />

uansett hvem hun møter: Behovet og ønsket om å bli sett, inkludert i en flokk og verdsatt som menneske.<br />

Her kommer Khans råd til å få til gode møter med «fienden», som kanskje bringer oss tettere sammen som mennesker – og<br />

kan skape et samfunn som tar bedre vare på alle – også de som faller utenfor og som kan utfordre oss. Og selv om Khan<br />

har tatt utgangspunkt i sine møter med nynazister og jihadister så gjelder disse rådene like mye i møte med hvem som<br />

helst som måtte utfordre oss.<br />

Møt dem med godhet<br />

– Hvis de viser aggresjon, møt dem med ro.<br />

Hvis de viser sinne, møt dem med forståelse<br />

og et uttalt ønske om at du vil dem vel. Møt dem<br />

der de er, ikke der du håper at de skal være.<br />

Ikke lag en opplevd «sannhet» for å møte egne<br />

forventninger, eller for å sørge for at du forblir i<br />

komfortsonen. Du må orke å stå i det og ikke<br />

gi opp. Det er vanskelig å vise hat hvis<br />

man blir møtt med kjærlighet.<br />

Se på potensialet<br />

– Når noen oppmuntrer oss og tror på<br />

oss, da ønsker vi å etterleve dette.<br />

Når det motsatte skjer, inviterer vi ut<br />

aggresjon, fiendtlighet og isolasjon.<br />

Med mennesker som utfordrer oss<br />

er det desto viktigere å invitere<br />

til styrkejakt.<br />

De har en historie<br />

– Mange av dem som tyr til usunne miljøer har<br />

opplevd traumer, har hatt en vanskelig barndom<br />

eller opplevd vold. Noen er redde etter å ha opplevd<br />

noe skremmende, og trenger en følelse av<br />

beskyttelse. Selv om resultatet av deres valg<br />

kan være skremmende og hjerteskjærende,<br />

er det grunnleggende menneskelige behov<br />

som har drevet dem dit, og det kan<br />

kanskje øke forståelsen av hvorfor<br />

de er som de er.<br />

Endre perspektiv<br />

– I stedet for å fokusere på hva denne<br />

personen gjør galt kan vi kanskje stille<br />

oss selv spørsmålet, hva er det vi som<br />

samfunn ikke gir dette mennesket,<br />

som får hen til å søke behovene sine<br />

tilfredsstilt i en annen gruppe?<br />

Vær ærlig<br />

– Det er viktig å si i fra at man ikke er<br />

enig med synspunktene. Men selv om<br />

dere er uenige i mye, så vis at du ikke<br />

hater dem. Du kan hate holdningene,<br />

gjerningene. Men bak dette er det<br />

et menneske, som er verdt anerkjennelse<br />

og kjærlighet.<br />

La dem snakke<br />

– La dem si alt de føler de trenger å si,<br />

så de får det ut av systemet. Spør dem<br />

om livet. Hvem de er, og hvordan de har<br />

det. Det kan ofte ta lang tid før dere<br />

kommer noen vei. Relasjon og tilhørighet<br />

ikke skapes uten at det<br />

bygges tillit. Og tillit tar tid og<br />

tålmodighet å bygge.<br />

Lytt til kroppen<br />

– Det er ikke alltid hva de sier, men<br />

hvordan de sier det, og hva de ikke sier.<br />

Små ansiktsuttrykk, kroppsspråk og håndbevegelser<br />

er viktig. Alt dette snakker<br />

også, selv om kanskje munnen sier<br />

noe annet. Prøv forsiktig å nærme<br />

deg hva de egentlig sier, uten<br />

å være for pågående eller<br />

påståelig.<br />

Prøv å forstå<br />

– Forstå hva det er som gjør dette<br />

mennesket sint. Ta problemene deres<br />

seriøst. Vær nysgjerrig, og undre<br />

deg: Hvem er du som menneske?<br />

Hva er det du har opplevd som<br />

gjør at du er den du er i<br />

dag?<br />

Relasjonen vinner<br />

– Intellektuelle argumenter er flott, men<br />

det er ikke nok. Emosjonelle relasjoner<br />

og opplevelser er det viktigste, fordi<br />

menneskers verdenssyn er ikke basert<br />

på logikk, det er basert på følelser. I<br />

tillegg er det vanskeligere å hate en<br />

person enn en gruppe.<br />

Alle trenger empati<br />

– Empati er det viktigste du kan gi disse<br />

menneskene, for er det en ting de ikke<br />

har blitt bortskjemt på, så er det<br />

empati. Og er det en ting de trenger,<br />

så er det empati. Se om du kan<br />

finne det menneskelige, og<br />

snakk til den delen.<br />

Husk at de<br />

også trenger noen<br />

– Mange som tyr til radikale miljøer har<br />

tidligere vært usynlige i samfunnet. Det<br />

at de har funnet et miljø, kan føles<br />

godt. Ikke devaluer dette behovet.<br />

Alle ønsker å høre til et sted,<br />

og å ha et mål og en<br />

mening.<br />

Det er alltid håp<br />

– Det er vanskelig å nå dem alle, og de<br />

må selv være klare for en endring i livet.<br />

Men det er håp, og det er verdt å prøve<br />

å finne deres menneskelighet. Hvis vi<br />

gir opp folk som allerede har gitt<br />

opp seg selv og andre, så gir vi<br />

opp noe ekstremt viktig og<br />

potensielt bra.


TEMA: TID FOR INKLUDERING<br />

Skam kan ikke vokse<br />

der det er<br />

EMPATI<br />

38<br />

– Empati er terrorens største fiende. Empati er<br />

skammens største fiende. Skam klarer ikke å vokse i<br />

et menneske som blir møtt med nok empati. Det er i<br />

empatien utenforskap bekjempes, og der tilknytningen<br />

oppstår. Tekst: Siri L. Thorkildsen // Illustrasjon: Cecilie Høgås<br />

Det sier doktorgradstipendiat Ragnhild Sørbotten til RVTS Sør.<br />

Hun forsker på tidligere ekstremister om veien deres inn – og<br />

veien ut – av radikaliseringen. Funnene hun har gjort hittil er langt<br />

fra så kompliserte, som man skulle tro.<br />

Fellestrekk<br />

Sørbotten har gjort dybdeintervjuer med mennesker som er<br />

tidligere ekstremister fra islamistiske grupper. Noen har vært<br />

aktive i borgerkrigen i Syria, andre har vært engasjert i andre<br />

ekstremistgrupper i Midtøsten tidligere. Noen har blitt indoktrinert<br />

i islamistisk religionsforståelse fra barnsben av, andre har vokst<br />

opp i mer liberale omgivelser. De har alle bakgrunn fra forskjellige<br />

land.<br />

– Jeg har ikke snakket med frontsoldatene i IS. De jeg har snakket<br />

med har vært aktive og dedikerte, og en del av et apparat som<br />

har drevet med terrorisme. De sier om seg selv at de har vært<br />

ekstremister. I den definisjonen ligger det at de har legitimert<br />

bruken av vold, og at de har gått bort fra de lovmessige reglene<br />

for krigføring. Disse menneskene har vært deltakende i grupper<br />

som har drevet med handlinger der vold er inkludert, forteller hun.<br />

Intervjuene ble gjort i Norge og Sverige. Ingen av dem hun snakket<br />

med har blitt straffet i Norge for handlingene de har gjort. De er<br />

derfor anonyme i avhandlingen.<br />

– Norske myndigheter vet ikke om det de har gjort tidligere. Det at<br />

de er anonyme gjorde at de turte å snakke med meg, og det var<br />

overraskende hvor mye de delte, sier hun. Hun forteller at det er<br />

et stort spenn i historiene hun er blitt fortalt, men alle historiene<br />

har en del fellestrekk.<br />

Betydningen av relasjonen<br />

– Historiene de forteller meg handler om mennesker som løfter<br />

hverandre opp, og trekker hverandre ned. Hvordan relasjonen har<br />

betydning for veier inn – og veier ut – av ekstremisme er derfor<br />

sentrale tema i avhandlingen min, forteller hun.<br />

«Skam» har blitt stående igjen som et viktig stikkord når hun ser<br />

på hva som fører til radikalisering.<br />

– Hvordan de har hatt det og følt seg, har vist seg å være viktig<br />

i hvorfor de har valgt å gå inn i disse gruppene. Det er spesielt<br />

historier om skam som har dukket opp i alle fortellingene, på<br />

forskjellige måter. De forteller blant annet mye om skammen for<br />

å ikke strekke til, forteller hun.<br />

Skam-følelsen har ført til et<br />

brudd i relasjoner, som igjen<br />

har ført til utenforskap.<br />

– De forteller om vanskelige opplevelser som har skapt en følelse<br />

av udugelighet, ikke-verd og utenforskap. Det går igjen som en<br />

rød tråd i historiene, selv om historiene er veldig ulike. Ei forteller<br />

at hun er lesbisk, og har blitt holdt utenfor på grunn av det. Én<br />

forteller at han ble mishandlet som barn, og én vokste opp i<br />

fattigdom. Dette er alle forskjellige historier, men alle følte seg<br />

utenfor. Og alle historiene har elementer av skam i seg, sier hun.<br />

– Noen sier skam er en følelse som får deg til å gå og gjemme deg.<br />

Mange blir lukket, tilbaketrukket, selvbevisste av dette. Skam er<br />

veldig relasjonelt, for det er i andres blikk at denne opplevelsen<br />

av nederlag oppdages. Skam kan derfor også aktivere andre ting<br />

enn å ville gjemme seg. Den kan også føre til et behov for å gjøre<br />

noe, og bli en destruktiv motivasjon, noe jeg ser i intervjuene<br />

mine, forteller Sørbotten.<br />

Tilfeldigheter avgjør<br />

Fellestrekkene for de Sørbotten intervjuet, er at de har kommet<br />

i kontakt med et miljø som har tilbudt mening, et fellesskap, og<br />

en idé om at de er «duganes» til noe, på et sårbart tidspunkt i<br />

livene deres.<br />

Jeg tror at det kanskje ikke<br />

hadde spilt så stor rolle hvem<br />

som møtte dem da de var på<br />

sitt mest sårbare.<br />

– Kanskje de kunne havnet på en eller annen destruktiv livsvei,<br />

mener hun.<br />

– Det kan se ut til at det er mye tilfeldigheter som avgjør. Men det<br />

som trer tydelig fram er at skammen er så sentral i historiene de<br />

forteller, og derfor er det viktig å se på følelser som en viktig del<br />

av radikaliseringsprosesser, forteller hun.<br />

– Når vi ser på det slik, kommer spørsmålet: Hvor stor rolle spiller<br />

religion og tro? I den offentlige debatten er det stort fokus på<br />

dette, men jeg synes det er vanskelig å identifisere et tydelig svar<br />

på dette. For jeg ser ikke i forskningen min at religionen i seg<br />

selv gir noen gode forklaringer. Islamistisk ideologi brukes mer<br />

som et virkemiddel i en politisk agenda. Islamismen slik som den<br />

fremkommer i den ekstreme ideologien, til for eksempel IS, kan<br />

virke veldig forførende med den utopiske verden den representerer.<br />

Den kan også fremstå med klare svar på kompliserte spørsmål og<br />

gi retning, rammer, fellesskap og mening. Sånn sett kan den være<br />

et nyttig redskap for rekruttering til gruppene. I IS legitimeres de<br />

grusomste overgrep mot andre mennesker. Religion brukes, eller<br />

misbrukes, i stor skala, og de som blir «flinke» terrorister tror<br />

veldig hardt på denne ideologien. Så det ligger et element av tro<br />

39


TEMA: TID FOR INKLUDERING<br />

TEMA: TID FOR INKLUDERING<br />

40<br />

i radikaliseringsprosessen, og dette er absolutt reelt. Vi skal ikke<br />

underkjenne det. Men det er mer som et redskap, enn en årsak,<br />

sier hun.<br />

Det avgjørende menneskemøtet<br />

Det andre hun ser på i forskningsarbeidet, er betydningen av<br />

tilknytning og relasjoner i veier ut av radikaliseringsprosessen.<br />

I veiene ut ser jeg at det<br />

er menneskemøtene som<br />

betyr noe. Det går igjen i alle<br />

historiene.<br />

Det kan være helt tilfeldige møter som får stor betydning, og<br />

det kan være ordentlige prosesser med tette relasjoner som går<br />

systematisk over tid.<br />

– Det å bli sett og anerkjent, det å føle tilknytning, det å se sitt<br />

eget verd i den andres blikk er sentralt i alle historiene. Det som er<br />

felles for veien inn og veien ut, er betydningen av anerkjennelse.<br />

Mange har ikke et liv utenfor det radikale miljøet de nå er i, og<br />

mange har jo brutt relasjonene med familie og venner. Hvordan tør<br />

de å ta skrittet ut av disse miljøene, bryte ut av denne negative<br />

sosiale kontrollen?<br />

– Alle de jeg intervjuet opplevde en kraftig nød da de brøt ut. Alle<br />

har vært avhengige av at noen utenfra kom med en hånd og «dro»<br />

dem ut. Det var et langt steg ut av bobla og inn i fellesskapet,<br />

men felles er at de har hatt et behov for håp om et fellesskap på<br />

utsiden. Det er derfor menneskemøtet er så viktig.<br />

– Hva slags mennesker har de truffet, som har hatt så avgjørende<br />

innvirkning på valget deres?<br />

– For noen har det vært kunnskapsrike autoriteter. For andre<br />

har det vært kjærlighet og omsorg. Han ene jeg intervjuet, ble<br />

endelig tatt på alvor av faren sin. Faren hadde i utgangspunktet<br />

tatt avstand fra det sønnen drev på med, men så valgte han<br />

å ta sønnen på alvor. Dette skjedde da sønnen var på vei til<br />

Afghanistan, og sto på listen over selvmordsbombere. Sønnen<br />

var klar for å reise. Han hadde kranglet masse med faren om Al<br />

Qaida-ideologien, og faren hadde tidligere avvist ham. Men så<br />

snudde faren, og valgte heller å ta ham på alvor og diskuterte<br />

med ham på en måte som gjorde at sønnen følte at han tok<br />

ham på alvor. Det gjorde noe med ham, og han ble rett og slett<br />

utfordret på synet sitt uten å bli fordømt. Det å bli tatt på alvor<br />

med ideene sine, og ikke bli forkastet som en idiot, det ble<br />

avgjørende for denne gutten.<br />

Sammensatte problemer<br />

Sørbotten presiserer at historiene hun har blitt fortalt er<br />

sammensatt. Derfor er det ingen enkel løsning på et enkelt<br />

problem hun fremstiller.<br />

– Det som er likt for de jeg intervjuet er at tilfeldighetene er<br />

avgjørende. Mye skjer «på håret» og i siste liten, og det skjer<br />

mange parallelle ting underveis som fører til endringen.<br />

Felles for alle historiene er<br />

dette mennesket som sto<br />

på sidelinja og dro i noen<br />

tråder, som holdt ut, som<br />

var der, brydde seg, engasjerte seg og<br />

representerte et miljø som tilbød noe<br />

annet.<br />

Som representerte det blikket, et blikk som ble så utfordrende at<br />

de tok en pause og tenkte seg om. Som ga dem ideen om at de<br />

kunne gjøre noe annet med livet.<br />

– En menneskelig reaksjon i slike møter er avvisning. Det du ser i<br />

din forskning, er at de trenger det totalt motsatte?<br />

– Ja. Ekstremisme har veldig gode vekstvilkår når man avviser og<br />

isolerer mennesker som har vist tilbøyeligheter til radikalisering.<br />

Disse kan bli en potensiell risiko for rikets sikkerhet. Det de trenger<br />

er et fellesskap og et samfunn som tar vare på dem. Hat kan aldri<br />

reparere eller forebygge radikalisering.<br />

– Det er flott å se at fokuset på betydningen av det relasjonelle,<br />

følelser, utenforskap og det gode menneskemøtet får mer betydning<br />

i samfunnet nå i form av diskusjoner, dokumentarer, bøker og<br />

forskning. Alle trenger en flokk, og det å bli sett av andre. Men vi<br />

må være forsiktige med å begrense et så gigantisk, sammensatt<br />

problem til forenklinger. Da reduserer vi det komplekse som et<br />

menneske er. Alle har sine historier, med varierende nyanser<br />

og detaljer, men det er fasinerende å se hva fellestrekkene er,<br />

forteller hun.<br />

– Vi skal på den andre siden ikke være naive og tro at det mørket som<br />

finnes i enkelte mennesker alltid forsvinner med enkle virkemidler.<br />

Noen må møtes med et knallhardt og klokt rettsapparat, og da<br />

tenker jeg for eksempel på de som har kommet hjem fra Syria,<br />

sier hun.<br />

Ikke så fjernt som man skulle tro<br />

– Dette lærer oss at vi mennesker ikke er så forskjellige som man<br />

skulle tro. Dette er noe vi kan sette oss inn i fordi det er noen<br />

menneskelige dynamikker som ikke er så fjerne fra våre egne liv,<br />

og som oppstår når vi er sårbare og har det tøft, sier hun.<br />

Hun mener det er lett å se på fremmedkrigere, ekstremister,<br />

islamister og folk som tar drastiske valg som «sinnssyke<br />

psykopater».<br />

– Det er lett å tenke at de er veldig annerledes enn oss selv og at<br />

vi ikke kan identifisere oss med dem. Det er lett å tenke at vi ikke<br />

trenger befatte oss med dem, fordi de operer på en annen måte<br />

enn oss. Det er ikke sant. De er mennesker, akkurat som oss, og<br />

de har opplevd vanskelige ting. De prosessene som har skjedd i<br />

deres liv, og de mulighetene de har hatt, har ført til at de har valgt<br />

det de tenkte var det beste, der og da, ut fra sin virkelighet og sin<br />

verden. Dette er noe vi kan lære av, og som vi kan implementere<br />

i forebygging. Det er kunnskap vi kan bruke i relasjonene våre,<br />

og hvordan vi kan være som medmennesker ovenfor hverandre,<br />

sier hun.<br />

– Det er en «fjern» problemstilling, men samtidig tett på og<br />

menneskenært. Hun ene jeg intervjuet hadde blitt mobbet og<br />

holdt utenfor på skolen, og hadde fått et veldig behov for å være<br />

flink. Det er noe jeg kjenner meg selv igjen i, og hun hadde blitt en<br />

ekstremutgave av ”flink pike”. Når hun forklarte den prosessen<br />

hun hadde gått gjennom, steg for steg, så var det lett å følge<br />

med på reisen og forstå utfallet det fikk. Hun hadde laget seg en<br />

snever virkelighet, hvor hun kunne få en betydning og kunne føle<br />

seg verdig. Der hun ikke lenger så på fienden som medmennesker.<br />

Der «den andre» mistet sin menneskelige verdi, forteller hun.<br />

Sørbotten kaller valgene de faller på for «feilkoblinger».<br />

Det er veldig lett for oss i trygge Norge og si at «nei, dette hadde<br />

aldri jeg gjort». Men det blir for enkelt, mener jeg.<br />

– Vi kjemper med nebb og klør for dem vi er glade i og det vi<br />

tror er viktig, men av og til så har vi disse feilkoblingene. En<br />

slik forståelse gjør ikke at de ikke skal stå til ansvar for sine<br />

handlinger, men det gjør at vi kan sette oss inn i det de har<br />

gått gjennom og ha en slags forståelse. Og også kunne si at<br />

«dette finnes det måter å komme ut av. Det finnes andre logiske<br />

slutninger å ta».<br />

Vårt ansvar som samfunn<br />

– Dette du snakker om nå, om å sørge for at folk ikke faller<br />

utenfor, er vel vårt felles ansvar som samfunn?<br />

– Ja, definitivt. Jeg tenker at den eneste effektive forebyggingen<br />

mot ekstremisme i samfunnet er inkludering og raushet. Det at vi<br />

skal være åpne for at vi kan ha et mangfold av mennesker.<br />

I et fungerende, demokratisk<br />

samfunn er det plass til folk<br />

som er religiøse og ikkereligiøse,<br />

det er plass til folk<br />

som har det greit og det er plass til folk<br />

som sliter.<br />

Det er når vi er inkluderende og rause, og tenker utenfor boksen,<br />

at vi klarer å se hverandre.<br />

– Empati er terrorens største fiende. Empati er skammens største<br />

fiende. Skam klarer ikke å vokse i et menneske som blir møtt med<br />

nok empati. Det er i empatien utenforskap bekjempes, og der<br />

tilknytningen oppstår. Vi kan godt sitte og si at vi har et bestemt<br />

levesett og et bestemt verdisyn som er norsk eller vestlig, men jeg<br />

tror at hvis det ikke inneholder raushet for annerledes-tenkende<br />

så blir det en ideologi, det også.<br />

– Det er vanskelig å inkludere folk som faller utenfor, spesielt<br />

hvis de er sinte og usympatiske. Sinte, usympatiske mennesker<br />

orker vi jo ikke ha i gruppa, for å si det enkelt og banalt. Jeg tror<br />

at mange av de som blir sårbare for propaganda opplever at de<br />

ikke blir tatt på alvor med ideene sine.<br />

– Den usympatiske, sinte personen blir lett utstøtt av en gruppe<br />

fordi folk ikke orker relatere seg til dem. Hvordan bør man forholde<br />

seg til de som provoserer oss mest?<br />

– I stedet for å alltid fortelle dem hvordan man synes ting bør<br />

være, så går det an å møte folk med å stille spørsmålet «hvorfor».<br />

Hvorfor er du sint? I stedet for å si at «nå skal du integreres på<br />

denne måten,» eller tvinge dem til å være med på ting de ikke<br />

ønsker og fortelle dem hvordan det bør være, så kan man gå inn<br />

empatisk og spørre «hvorfor».<br />

Man kan prøve å sette seg<br />

inn i hvordan folk har det. Der<br />

tror jeg nøkkelen til veldig mye<br />

ligger.<br />

Det er menneskelig å tenke at vi må holde det farlige – og det som<br />

utfordrer oss – på avstand. Men så er kanskje den avstanden mer<br />

en illusjon, forteller Sørbotten, og tenker spesielt på de norske<br />

IS-kvinnene som sitter i interneringsleire i Syria med sine barn.<br />

– De er en del av oss. Det var vi som var lærerne deres,<br />

ungdomslederne deres, samfunnet deres, før de valgte å reise<br />

til IS. Det var vi voksne som skulle passe på at de ikke havnet<br />

utenfor. Det var vi som sov på vakten vår. De er våre barn.<br />

– Det alle mennesker trenger, er å bli inkludert og sett. Det hele<br />

begynner med empati.<br />

41


FAGSTEMMEN - HALIMA EL ABASSI<br />

FAGSTEMMEN - HALIMA EL ABASSI<br />

42<br />

Streng oppdragelse<br />

eller negativ sosial kontroll?<br />

Sosial kontroll refererer til samfunnets evne til å regulere seg selv i forhold til ønskede verdier, prinsipper og regler. Vi blir alle<br />

formet av sosial kontroll. Men når det begrenser den enkeltes uavhengighet, bevegelsesfrihet, seksualitet, religionsfrihet eller<br />

sosiale liv, så handler det om negativ sosial kontroll hvor målet er å motvirke avvikende oppførsel. Tekst: Halima El Abassi<br />

Negativ sosial kontroll er<br />

handlinger som betydelig<br />

hemmer eller begrenser individets<br />

livsutvikling, valg og rettigheter<br />

– i forhold til det samfunnet rundt<br />

en finner rimelig og sosialt<br />

akseptabelt.<br />

Det kan for eksempel være kontroll eller<br />

begrensninger i forhold til livsstil, sosiale<br />

relasjoner, valg av ektefelle eller retten til å<br />

bestemme over sin egen kropp som overskrider<br />

disse grensene. Det forekommer mellom barn,<br />

mellom voksne, i – og mellom – forskjellige<br />

etniske grupper, og mellom minoritet og<br />

majoritet. Det er derfor galt å anta, som mange<br />

gjør, at negativ sosial kontroll bare er noe som<br />

foregår fra foreldre til barn eller blant ikkevestlige<br />

innvandrere og muslimer.<br />

Når vi snakker om negativ sosial kontroll, er det<br />

viktig å huske på at foreldre i utgangspunktet<br />

ikke vil skade barnet sitt. Kontrollen er derfor<br />

et uttrykk for noe annet. Vi vet fra forskning på<br />

området at flere foreldre rapporterer at de føler<br />

seg maktesløse og mangler verktøy for å påta<br />

seg foreldrerollen de selv, barna og resten av<br />

samfunnet forventer av dem.<br />

Mange andre faktorer spiller også inn. Mange av de berørte<br />

familiene er ressursfattige og bør sees i et utenforskapsperspektiv.<br />

Verktøykassen er nesten tom når de skal begynne å<br />

løse håndverksoppgaven. Hvordan lære på en måte du aldri har<br />

lært eller forstått? Det å ty til å kontrollere barnet sitt er derfor<br />

nært forestående. Studier viser også at barn og unge med lukket<br />

kristen bakgrunn er underlagt familien når det gjelder atferd og<br />

sosiale aktiviteter. Sanksjonene og konsekvensene er de<br />

samme. Når de forlater miljøene,<br />

er noen ganger ekskludering<br />

fra felleskapet og sosial<br />

ensomhet resultatet.<br />

Familiene kommer ofte til kort når det gjelder å forstå samfunnet<br />

rundt, kravene som stilles til dem og hva de kan gjøre hvis de<br />

trenger hjelp. Her hjelper det ikke å snakke om skyld, og trekke<br />

frem argumenter som at foreldre og familier «bare må integreres<br />

og gjøre ting annerledes». For hvordan skal de kunne det hvis<br />

de ikke har lært det? Når vi snakker om foreldrenes ansvar må<br />

vi også å snakke om samfunnets ansvar. Hvis vi vil at familier<br />

skal integreres og negativ sosial kontroll skal forhindres, så<br />

må vi erkjenne og akseptere utgangspunktet og gå til roten av<br />

problemet. Integrering skal gå begge veier.<br />

Negativ sosial kontroll blant minoriteter<br />

Negativ sosial kontroll – sett i forhold til etniske minoriteter – kan<br />

sikte på å opprettholde strenge normer for seksuell ærbarhet.<br />

Spørsmålet om respekt, ære og<br />

kontroll av kvinners seksualitet<br />

kan være relatert til mye<br />

av den sosiale kontrollen som mange<br />

unge kvinner, men også menn med<br />

minoritetsbakgrunn, opplever.<br />

Seksualmoral innebærer overvåking av kvinners handlinger for å<br />

sikre ærbarhet, som medfører en rekke begrensninger for kvinners<br />

handlingsrom. For eksempel av at hennes frihet blir begrenset,<br />

eller forsvinner helt. Dessuten er ærbarheten en sentral markør<br />

for minoritetskvinners status før de blir gift.<br />

Undersøkelser viser at unge mennesker med ikke-vestlig<br />

minoritetsbakgrunn – og spesielt unge kvinner – opplever å bli<br />

utsatt for kjønnsrolleforventninger og former for sosial kontroll<br />

som begrenser deres uavhengighet, seksualitet og sosiale liv<br />

betydelig. Dette påvirker deres valg av utdanning, seksualitet,<br />

partner, og deltakelse i fritids- og foreningsliv. Samtidig utgjør<br />

sosial kontroll en betydelig barriere for deres sosiale integrasjon<br />

i de skandinaviske landene. Studier viser også at personer med<br />

kristen bakgrunn, som har opplevd atferdskontroll som barn, kan<br />

i voksen alder bli preget av alvorlige psykiske helseproblemer<br />

som angst, depresjon, lav selvtillit og rusmisbruk.<br />

Den negative sosiale kontrollen<br />

i lukkede kristne samfunn er et<br />

problem som ofte flyr under<br />

radaren.<br />

Mekanismene er like bekymringsfulle og fører til like mange<br />

brudd på barns rettigheter, som negativ sosial kontroll over barn<br />

i etniske minoritetssamfunn. Det handler ikke om den ene eller<br />

andre religion, men om noen miljøer som lukker seg inne i seg<br />

selv.<br />

Det er nødvendig å utfordre forestillinger om at sosial kontroll er<br />

basert på – og fremmer – manglende likestilling mellom kjønnene,<br />

at det bare finnes i visse minoritetsgrupper, og at dette er et<br />

generelt trekk ved disse gruppene.<br />

Det er viktig å få en forståelse av at kvinners seksualitet, og<br />

andre typer begrensninger, kan variere i både form og styrke.<br />

Alle foreldre begrenser og utøver<br />

kontroll over barna sine, men de<br />

gjør det forskjellig.<br />

Blant annet avhengig av klasse, etnisk bakgrunn, religion, men<br />

også personlige forutsetninger. Når det gjelder foreldre med<br />

innvandrerbakgrunn, vil innvandrer- og minoritetsopplevelser<br />

spille sammen med andre faktorer. Eksempelvis kan det å<br />

leve som medlem av en stigmatisert minoritet forsterke ønsket<br />

om å bevare sine egne tradisjoner og beskytte barna mot<br />

majoritetssamfunnet.<br />

Negativ sosial kontroll - hva gjør vi?<br />

Når er det snakk om negativ sosial kontroll og hvor går grensen?<br />

Dette er en diskusjon vi mangler i samfunnet. Negativ sosial<br />

kontroll er et fenomen som eksisterer i alle lukkede miljøer, både<br />

blant kristne og muslimer, så vel som i nordiske familier.<br />

Det er få nordiske studier av foreldres egen oppfatning av<br />

foreldrerollen, oppvekst, sosial kontroll og familieforhold. Foreldre<br />

befinner seg ofte i en forhandlingsposisjon mellom forskjellige<br />

forståelser om det å være foreldre og hvordan dette balanseres i<br />

forhold til en rekke hensyn, verdier og normer. Ofte handler sosial<br />

kontroll også om livstrategier, som marginaliserte foreldres måte<br />

å mestre livet på, utfra av hvordan de opplever sin situasjon og<br />

sitt handlingsrom.<br />

Det er langt fra oppfatningen av<br />

at negativ sosial kontroll er bare<br />

et muslimsk og etnisk problem.<br />

Oppsummert er det viktig for meg å understreke at vi ikke<br />

skal dømme den enkelte familie, men ta stilling i hver enkelt<br />

situasjon. Vår profesjonalitet skal ikke erstattes av fordommer<br />

og forforståelse. Vi skal jobbe forebyggende, og unngå å<br />

stigmatisere, kategorisere og diskriminere. I tillegg er det viktig at<br />

vi ikke overser den sosiale kontrollen som foregår i andre lukkede<br />

miljøer, fordi vi da som samfunn vil svikte mange mennesker som<br />

trenger hjelp.<br />

43


«Du och jag, Alfred»<br />

Det fine, gode og varme vennskapet mellom Alfred og Emil<br />

illustrerer så fint hva som ligger i en god relasjon. Vi har alle noe<br />

å lære av disse to. Alfred møter Emil uten noe om og men. Han<br />

godtar ham for den han er, og får frem det beste i Emil.<br />

«Du och jag, Alfred». Emils herlige oppsummering av vennskapet<br />

dem imellom rommer så mye mer enn bare disse fire ordene. Med<br />

dette utsagnet signaliserer han at han opplever Alfreds nærvær,<br />

med kroppsspråk og måten han blir møtt på, som trygt og godt. At<br />

det er de to, mot verden, og de trenger hverandre. Deres relasjon<br />

betyr så mye mer enn bare her og nå.<br />

Er du min Alfred?<br />

Alle mennesker opplever at livet til tider byr på utfordringer. Det er<br />

en del av det å være menneske. Noen ting forsvinner like fort som<br />

de kom. Andre ganger kommer det større utfordringer, og noen<br />

ganger opplever vi ting som gjør skikkelig vondt – lenge. Ting som<br />

rokker i grunnvollene våre og får oss til å lure på om vi i det hele<br />

tatt kommer til å overleve.<br />

De menneskene som bærer tøffe hendelser og historier, finner<br />

vi overalt, både privat og i jobbsammenheng. Noen har valgt en<br />

uheldig strategi for å overleve skammen og smerten som kommer<br />

i kjølvannet av vanskelige erfaringer. I noens øyne kan det handle<br />

om «småting» som plager personen, men som likevel er tungt for<br />

den det gjelder. Det er reelt, og det er livet.<br />

Hvordan kan det hjelpe oss å ha en – eller være en – Alfred, når<br />

livet virkelig røyner på? Kan Alfred være den vi alle trenger når<br />

ting er vanskelig?<br />

Når en munn lukkes, åpnes to ører<br />

Når Alfred møter Emil etter en tur innom snekkerbua, lar han<br />

Emil alltid komme med sin historie. Alfred lytter. Det å lytte kan<br />

høres ut som en enkel sak. Men det å lytte kan være noe av det<br />

vanskeligste vi gjør. Vi har vel alle opplevd å fortelle noe til noen<br />

som har tilmålt tid, eller som har en agenda eller fasit allerede<br />

før historien kommer. For det er først når vi virkelig lytter at vi kan<br />

forstå den andre, og ta del i deres opplevelse. Og så vet vi fra<br />

historiene om Emil at det som regel ender bra til slutt, og Alfred<br />

klarer å lokke fram Emils smil.<br />

Alfred hjelper Emil å skape sammenheng i det som skjer, og hjelper<br />

ham å se at det vil gå bra. Når mennesker deler gode øyeblikk,<br />

slik Emil og Alfred gjør, skapes det psykiater og spedbarnsforsker<br />

Daniel Stern kaller for «moments of meeting», eller som Schibbye<br />

på norsk kaller det; endringsøyeblikk. Det er i endringsøyeblikk<br />

som dette, når du virkelig blir lyttet til og forstått – hvor positive<br />

følelser deles – at det ligger muligheter for å skape helhet og tillit<br />

mellom to mennesker.<br />

Bekreftelsens mester<br />

Selv om Alfred sansynligvis ikke alltid tenker at Emils løsninger på<br />

ting er de beste, så aksepterer han Emils versjon og historie. Han<br />

lytter til ham, og forsøker å forstå det fra Emils ståsted.<br />

Alfreds tilstedeværelse i Emils tanker og opplevelser gjør at Emil<br />

opplever seg møtt og tålt.<br />

Og det er vel slik for oss alle når vi står i strev. At den som tåler<br />

oss, og aksepterer oss slik vi er, det er den vi kjenner det er godt<br />

å være med. Det er da vi opplever oss anerkjent og bekreftet, noe<br />

som er grunnleggende behov hos oss alle.<br />

44<br />

«Emil tyckte om Alfred och Alfred tyckte om Emil.» Slik kjenner vi historien om de<br />

to, Emil og gårdsgutten Alfred. En historie om så mye mer enn en «rakkerunge» full<br />

av hyss – kanskje like mye en fortelling om den ene voksne som tar imot, og bare<br />

er – og blir – den trygge, gode havnen. Tekst: Gunn Karin A. Thomassen og Siri L. Thorkildsen<br />

En terapeut kan for mange være den som utgjør en forskjell, og<br />

hjelper å skape mening og sammenheng i det som har skjedd. Det<br />

kan hjelpe mye og ta bort noe av det vonde som tynger. Samtidig<br />

belyser psykologen Howard Bath viktigheten av de «andre 23<br />

timene», den helende kraften som ligger i de timene i døgnet vi<br />

ikke sitter i psykologens stol. Det er i mange tilfeller en kjæreste,<br />

venn, lærer, søsken, nabo eller kollega som er der disse timene.<br />

Som ser deg, og som virkelig kan gjøre en forskjell.<br />

Når et menneske har stått i et av de mest krevende situasjonene<br />

i livet sitt, og stormen har stilnet, så er det ikke uvanlig å tenke<br />

at det som reddet en fra å gå til grunne lå i relasjonen til et annet<br />

menneske. Det mennesket, eller de menneskene, som bare var<br />

der.<br />

Likevel er Alfred ærlig. Han kaller en spade for en spade, også når<br />

Emil har gjort noe som ikke var så lurt.<br />

Det å kunne være ærlig skaper trygghet i relasjonen, så lenge<br />

den du snakker med allerede føler seg hørt, sett, forstått og<br />

anerkjent. Da er tilliten og tryggheten der, i bunn.<br />

Bekreftelsen ligger i den måten vi lytter på, sier Schibbye.<br />

Gjennom vår væremåte signaliserer vi om vi tenker den andres<br />

følelser er viktige, og aksepterer den andres måte å se verden<br />

på – uten å dømme eller bedømme. Både det å lytte og vise<br />

forståelse, aksept og toleranse er ulike måter å vise bekreftelse<br />

på. Og av Alfred kan vi lære at av og til kan bekreftelsens kunst<br />

bare handle om et blikk, eller bare det å være der for den andre.<br />

45<br />

Alfred-mentaliteten<br />

Når vi leser om Emil og Alfred, så er det nesten så man kan<br />

kjenne hvor godt det er å være Emil i møte med trygge Alfred. Det<br />

er godt å møte noen som Alfred. Alfred anerkjenner Emil for den<br />

han er, og rommer hele ham.<br />

Det å bli tålt og sett av et annet<br />

menneske kjennes godt.<br />

Anerkjennelse er et komplekst begrep, men psykolog Anne Lise<br />

Løvlie Shibbye sier det på en enkel måte: Anerkjennelse er ikke<br />

noe du har, det er noe du er. Slik Alfred er for Emil.<br />

Hun viser til noen elementer, eller ingredienser, i anerkjennelsens<br />

kunst. Disse ingrediensene er lytting, forståelse, aksept, toleranse<br />

og bekreftelse. Hun sier videre at disse henger sammen, og er<br />

hverandres forutsetninger. Selv om Schibbye tar utgangspunkt i<br />

klient-terapeut-relasjonen kan dette like godt beskrive hva som<br />

ligger i et godt menneskemøte – ja, i alle de relasjonene som gjør<br />

noe godt med oss.<br />

Hvem vil du være?<br />

Alfred hadde nok ikke Shibbyes anerkjennende ingredienser i<br />

bakhodet da han traff på Emil etter et av hans mange hyss og<br />

påfølgende opphold i snekkerbua. For Alfred lå dette i ryggmargen,<br />

som det gjør for mange gode mennesker der ute. Han hadde<br />

ingen jukselapp i bukselomma som listet opp hvordan han skulle<br />

møte Emil, men han visste nok hvem han ville være i møte med<br />

sin gode venn. Og, kanskje aller viktigst: Han likte Emil.<br />

Alle burde hatt en Alfred i livet sitt. En som står støtt ved deg når<br />

ting ikke går som planlagt. En som ikke kommer med fasitsvar på<br />

hvordan ting burde være, men bare møter deg der du er – og er<br />

der med deg. En som bekrefter det du opplever, og som hjelper<br />

deg videre uten å moralisere eller kreve. Alfred kan være en god<br />

påminner om at du også kan bety noe, for noen.<br />

Hvem sin Alfred vil du være?


TEMA: TID FOR INKLUDERING<br />

Latterliggjøring<br />

er ingenting å le av<br />

Latterliggjøring er ingenting å le av. Latterliggjøring springer ofte ut av<br />

et menneskes usikkerhet og mindreverdighetsfølelse - og etterlater seg<br />

utrygghet, skam og usikkerhet. Tekst: Eva Dønnestad og Heine Steinkopf<br />

Den som latterliggjør andre, griper ofte fatt i noe fint eller<br />

annerledes i en person, løfter det fram til spott og spe, og ler. Ofte<br />

inviterer den som latterliggjør, inn flere til å le - i et forsøk på å<br />

ufarliggjøre og rettferdiggjøre latterliggjøringen. På sitt verste kan<br />

noen forsøke å kalle det humor. Men denne humoren er på andres<br />

bekostning og da får latteren en heller hul lyd.<br />

En god latter skaper gjensidig glede<br />

Latterliggjøring er ingenting å le av. Den etterlater seg utrygghet.<br />

Men, der gjensidig selvironi møtes og ekte glede deles, oppstår en<br />

tillit som kan få latteren fra ekte glede til å trille. Ja, da kan vi til og<br />

med le av egne og andres feil og mangler fordi vi ler sammen med<br />

hverandre – og ikke av hverandre. En god latter springer ut av noe<br />

ekte og etterlater seg glede som sveiser mennesker sammen som<br />

likeverdige. Latterliggjøringen derimot, stjeler den ekte gleden.<br />

Vi trenger å rydde opp i begrepene latter og latterliggjøring for<br />

å bygge verdighet, og gi rom for utfoldelse av den dype og ekte<br />

gleden. Vi har møtt altfor mange barn, unge og voksne, som<br />

har blitt usikre i møte med latterliggjøring. Her er vi forbilder og<br />

veivisere. Det skurrer i verdiene når vi er vitne til, eller med på<br />

latterliggjøring. Det krever langt større mot, men gir desto større<br />

glede og trygghet i å gjøre andre store. Det å finne den ekte dype<br />

gleden i å le SAMMEN.<br />

Den beste beskyttelse mot latterliggjøring er trygge mennesker,<br />

i trygge relasjoner, som vet at glede og humor skal bygge opp<br />

mennesker og relasjoner, ikke rive dem ned. Men det kan kreve<br />

stort mot å ikke la seg rive med av latterliggjøringen.<br />

Å le andre små, gjør oss ikke godt<br />

Det alvorlige er at når vi latterliggjør og har det som metode, en form<br />

for selvbeskyttelse eller forsvarsverk i møte med andre, får<br />

vi det heller ikke godt selv. Uten å vite det, spiser vi opp<br />

vår egen verdighet når vi behandler andre uverdig.<br />

Latterliggjøring får lettere plass i arbeidskulturer<br />

som ikke er gode og verdiforankrede. Det bør<br />

lyse noen lamper når latterliggjøring ufarliggjøres,<br />

gis rom til, og kamufleres som<br />

humor.<br />

Strukturell latterliggjøring i familier eller<br />

arbeidskulturer er desto mer skadelig<br />

for dem som rammes fordi den blir<br />

nærmest uangripelig bak en mur av<br />

de mange. De kan bruke setninger<br />

som: «Såpass må du da tåle, det<br />

er jo bare for gøy.» Dermed blir det<br />

nærmest umulig å stå opp i mot.<br />

Og hva gjør tilskuerne som, med<br />

litt nummen smak i munnen, ler<br />

med? Jo, ofte vinner feigheten.<br />

For mennesket vil være en<br />

del av flokken. Det krever<br />

mot å gå imot flertallets<br />

latterliggjøring. Vi etterlyser<br />

dette motet. Hvordan ville<br />

den som latterliggjør selv<br />

tålt at noen trakk fram noen<br />

verdifulle egenskaper hos<br />

vedkommende og hånte<br />

dem i alles påsyn?<br />

Latterliggjøring kan skade<br />

individet, relasjonen og fellesskapet<br />

Latter og ekte delt glede kan bygge individer, relasjoner og<br />

fellesskap. Det er derfor synd om vi ikke lærer oss forskjellen.<br />

Stå opp mot nedlatende latter<br />

Å bli gjort til latter. Formuleringen i seg selv er en objektivisering.<br />

Man blir gjort til offer og noe blir påført en. Det kan være<br />

handlinger, væremåter, klesstil eller arbeidsform som blir gjort til<br />

latter. Det kan være noe nytenkende, flott og autentisk som skaper<br />

misunnelse, eller oppleves som en trussel som blir gjort til latter.<br />

Denne latteren er ofte instrumentell, ikke spontan. Den kommer<br />

ikke fra hjertet. Det er lett å la seg rive med når nedlatenheten tar<br />

på seg humordrakten. Men her er det verdimodig å stå opp mot<br />

nedlatende latter.<br />

Fenomenet latter<br />

Latter som fenomen er ikke helt enkelt å forklare. Vi vet ikke helt<br />

hva som er latterens grunnfunksjon. Det samme gjelder gråt.<br />

Latteren er vel sjelden mer ekte enn de første trillene som kan<br />

komme fra et barn som er møtt på sine behov - da kan latteren<br />

trille når det bare er noen måneder gammelt. Og denne latteren<br />

skaper glede.<br />

Latter er ikke det samme som humor, latteren er en respons på<br />

noe vi oppfatter som humoristisk. Ekte latter involverer mange<br />

muskelgrupper i hele kroppen, 15 muskler bare i ansiktet. Den<br />

involverer pusten, er rytmisk og kan på sitt beste virke avslappende,<br />

avvæpnende og redusere stress. Vi kan le av lettelse når en fare er<br />

over. Å le hemmer også fight/flight-systemet vårt.<br />

Når andres vellykkethet blir en trussel<br />

Den latterliggjørende latteren vil oppnå noe. Enten for egen del,<br />

eller på vegne av gruppen. En måte å forme gruppen til slik en vil.<br />

Den igangsettes til egen nytte for å motarbeide egen opplevelse av<br />

utilstrekkelighet eller tilkortkommenhet. Gjøre andre mindre, for å<br />

holde på egen opplevelse av verdi. Andres storhet eller vellykkethet<br />

blir en trussel mot eget selvbilde.<br />

Å bli latterliggjort kan skape intenst ubehag og skamfølelse.<br />

Redsel for utestengelse. Det er hemmende for livsutfoldelse,<br />

skaper ufrihet, folk legger bånd på seg. Mennesker får ikke ta<br />

plass som den de er på sitt beste. Latterliggjøringen bidrar til<br />

utenforskap. Smil og ekte latter inviterer andre inn. Latterliggjøring<br />

i en arbeidskultur sier noe om utrygghet og manglende tillit,<br />

manglende samhold og vilje til å løfte hverandre. Slike kulturer<br />

blir ikke lærende, utviklende, nysgjerrige, men statiske, redde,<br />

tilbakeholdne og ensrettede.<br />

Vi ler godt når vi har tillit til andre, føler oss trygge, åpne og frie.<br />

Latter er en mekanisme som styrker connections, koblinger mellom<br />

mennesker. Den frie, spontane, overgivne latteren er sunn, skaper<br />

avslappethet, ro, opplevelse av samhørighet. Tillit.<br />

Vi vil ta gleden og latteren på alvor, derfor: Latterliggjøring er<br />

ingenting å le av.<br />

47


ET EVENTYR AV KAREN KILANE<br />

48<br />

Den lange reisen<br />

Det var en gang en prins som bodde i et lite slott langt, langt<br />

borte. Eller, for prinsen var jo det lille slottet med kongens<br />

malerier, dronningens poesi, instrumentene, dansegulvet hvor<br />

kongen og dronningen danset alene på kveldene, de grønne<br />

markene utenfor slottet hvor prinsen kunne dra ut på eventyr hver<br />

dag, alt annet enn langt borte. Hele dette riket var så nært og så<br />

kjent som det kunne få blitt.<br />

Den lille kongefamilien bodde utenfor allfarvei, men jevnt og trutt<br />

kom små sangfugler til slottet og fortalte om livet i rikene rundt<br />

dem. Nesten like ofte kom tilreisende innom for å se maleriene<br />

til kongen, lytte til dronningens poesi eller sitte under trærne for<br />

å le og for å prate. Da syntes prinsen at slottet ble så fylt opp av<br />

farger, latter og dans at det kilte deilig helt ut i tærne.<br />

En kveld den lille prinsen hadde lagt seg, var det så varmt at<br />

søvnen ikke klarte å finne veien helt fram til ham gjennom den<br />

tunge lufta. Prinsen var derfor våken da en sangfugl landet på<br />

slottsplassen. «Han sover», hvisket dronningen og lot fuglen sitte<br />

på skulderen.<br />

«Dere må reise så langt vekk som dere kan», pep fuglen.<br />

Gutten kjente gleden boble inni seg. En reise!<br />

Men dronningen så ikke boblete ut. Ikke kongen heller.<br />

«Skal dere rekke fram til grensa, må dere komme dere av gårde.<br />

I går brant de ned tre landsbyer. Kvinner og barn og alt ...,» sa<br />

fuglen.<br />

Prinsen sto i vinduet og forsto ikke hvordan fuglen kunne finne på<br />

å si sånne ting. For en fæl fugl! Prinsen hadde ofte sett kongen<br />

og dronningen gråte. De gråt rett som det var både av farger og<br />

toner og eventyr. Men den gråten han hørte i kveld hadde en ny<br />

og ustemt tone i seg.<br />

Prinsen la seg stille på senga og så opp i taket. Slottet føltes<br />

mindre. De neste ukene kom fuglene hver dag. Prinsen ble en<br />

usynlig skygge i vinduet hver kveld når foreldrene diskuterte.<br />

Dronningen ville bli værende i slottet, kongen ville reise.<br />

Prinsen ville bare at alt skulle være som før.<br />

Det som skjedde den natta, passer<br />

ikke inn i et eventyr.<br />

Dronningen løp, og prinsen løp. Ikke før de kom fram til den<br />

hemmelige grotta, så de at kongen ikke lenger løp sammen med<br />

dem.<br />

De neste dagene gikk de to på hemmelige stier i skogen. Av og til<br />

kom sangfuglene flyvende til dem. Men de sang ikke, de hvisket<br />

bare hemmeligheter til dronningen som fikk ansiktet hennes til å<br />

vrenge seg til prinsen ikke kjente henne igjen.<br />

«Jeg vil tilbake til slottet», gråt prinsen en kveld.<br />

«Det finnes ikke noe slott mer», sa dronningen og holdt rundt<br />

ham. Han sovnet, men de lydløse ordene hennes klarte å snike<br />

seg helt inn i drømmen hans: «Det var aldri noe slott, han var<br />

ingen konge».<br />

De to gikk langt, lengre og lengre enn langt, og en dag kom de til<br />

en stor plass med mer folk enn prinsen noensinne hadde sett.<br />

«Snart kommer vi fram til et nytt kongerike, Det nye landet. Der<br />

skal vi danse, få venner og være trygge. Men først må vi bare<br />

forbi de mennene der», sa dronningen og tok prinsen i hånden,<br />

selv om han var alt for stor til å bli leid.<br />

Prinsen forsto ikke<br />

hvorfor dronningen<br />

var så redd for<br />

mennene som voktet<br />

veien til det neste<br />

landet, hun var jo den<br />

som alle ville snakke og<br />

danse med.<br />

Det var hun som ledet alle festene og som skrev<br />

poesi som fikk voksne mennesker fra hele kongeriket<br />

til å gråte. Det gikk gjetord om hennes skjønnhet,<br />

visdom og evner.<br />

«Dette går jo bra,» sa prinsen og kjente at han gledet seg.<br />

Ingenting var så fint som å vise fram dronningen til nye mennesker.<br />

Da de gikk derfra, var prinsen så sint at han skalv. Men dronningen<br />

tviholdt ham i håndleddet sånn at det verket. Da de hadde gått i<br />

noen minutter, slapp hun ham og sprang bak en busk. Noe som<br />

luktet surt veltet ut av munnen hennes. Prinsen gjorde så godt<br />

han kunne, men han klarte ikke å holde håret og kjolen hennes<br />

unna det sure.<br />

Mennene hadde jo ikke visst hvem hun var. Prinsen hadde prøvd<br />

å si navnet til kongen for å forklare, men mennene lo bare. De<br />

brydde seg ikke om at både prinsen og dronningen kunne synge<br />

og danse og fortelle, alt de to var og kunne, betydde ingenting.<br />

På kne foran prinsen lå dronningen og så ut som<br />

om at hun hadde krympet. Senere skulle prinsen<br />

kunne se tilbake og tenke at det var akkurat her<br />

og nå de to sluttet å være dronning og prins.<br />

De gikk langt, langt og lengre enn langt. Reisen<br />

varte i flere år. Tiden gikk langsomt da de bodde i<br />

Ventelandet. Der var det ventete, og for hver dag<br />

de ventet, forsvant dronningen litt.<br />

Da de dro derfra til Det<br />

nye landet, hadde prinsen<br />

nesten glemt at han en<br />

gang hadde trodd at<br />

han var en prins.<br />

Men noen ganger strøk minnet forbi som et gyllent<br />

blaff: et slott med en konge som malte, skålte, lo og som løftet<br />

opp dronningen slik at lyset fra solen fikk huden hennes til å<br />

skinne som gull.<br />

Noen ganger ulmet bilder fram av et slott som var lite og grått<br />

og en slottsplass som var rødbrun og sandete. Med tiden fikk<br />

bildene mot til å ese utover som ugress som kvalte alt det<br />

fargerike, krydderlukten og melodiene. Til slutt var det bare grått<br />

igjen. Og midt på gulvet i den grå hytta hadde det dukket opp<br />

en livløs konge uten armer og tunge. Tankene lekte mer og mer<br />

gjemsel med ham og alle de som kunne ha hjulpet prinsen med<br />

å huske, var borte.<br />

49


ET EVENTYR AV KAREN KILANE<br />

NY RESSURS<br />

50<br />

I begynnelsen hadde prinsen prøvd å synge de gamle sangene<br />

for dronningen. Han nynnet stille for henne de nettene han så<br />

dronningen lå og stirret med redde øyne på døren og holdt seg så<br />

hardt fast i sengen at knokene lyste hvite.<br />

En gang, da de bodde i Ventelandet, fant han nok penger på<br />

bakken til å kjøpe en vakker notatbok til dronningen. Men hun<br />

skrev ikke. Han trommet på lårene og plystret. Men hun danset<br />

ikke. Han ville at dronningen skulle holde rundt ham og fortelle<br />

ham hvem han var. Men hun vasket hus hele dagen og lå våken<br />

og livløs hele natta.<br />

Fugler kan fly fra nord til sør og sør til nord, det hadde prinsen<br />

lært på skolen i Det nye landet. Men sangfuglene hadde sluttet<br />

å fly for å besøke ham og dronningen. Ingen husket hvem de var<br />

lenger.<br />

En dag, om ikke lenge til, skal prinsen<br />

møte en mann i Det nye landet. Prinsen<br />

skal få noen å prate med, men prinsen<br />

har ikke noe å si.<br />

Han vil bare at mamma skal holde rundt ham og si at det går bra.<br />

Han vil sitte under treet med pappa og spille de gamle sangene.<br />

Men pappa er borte, og det er egentlig mamma også.<br />

Men han kommer og sitter ned en stund, når mannen ber ham<br />

om det. Og selv om han ikke finner ordene han forstår at også<br />

mannen leter etter i ham, er likevel litt fint å sitte her.<br />

Kanskje er det en av de dagene hvor de sitter tause sammen,<br />

at mannen legger merke til at når guttens blikk hurtig glir forbi<br />

ham, så vandrer de videre mot gitaren som henger på veggen.<br />

Der finner de hvile.<br />

Kanskje kjenner mannen seg litt sliten når han reiser seg og<br />

henter instrumentet ned fra veggen og rekker det til den tause<br />

gutten.<br />

Sist gang noen rakte prinsen et instrument, var det kongen som<br />

gjorde det.<br />

Og selv om tankene lever sitt<br />

eget bedragerske liv i prinsens<br />

hode, husker kroppen hans<br />

med ett hvordan det var å ta<br />

imot instrumentet fra farens<br />

hender.<br />

Først nynner gutten. Så beveger fingrene seg over<br />

strengene. Mannen lukker øynene og lytter. Melodien snirkler<br />

seg inn i øret, den forter seg forbi hodet hans og stuper rett<br />

ned i magen hvor den forsiktig napper i et gammelt minne om<br />

blåbærsaft, et trygt fang og skorper på kneet som etterlot seg<br />

hvite små streker.<br />

Han vet det ikke, men når gutten stille begynner å synge, er det<br />

for første gang på flere år.<br />

Sangen trekker i gutten også, og vil ta ham med mot en vei som<br />

er lang, lengre og lengre enn lang. Veien går forbi Ventelandet,<br />

forbi det kalde og ensomme snødrevet, vandringen i skogen,<br />

mennene ved elva og helt tilbake til huset med den døde kongen.<br />

Gutten har gått veien før og han vet hva som venter der. Det er<br />

jo derfor han ikke vil gå tilbake. Men sangen tar ham forsiktig i<br />

handa og ber ham om å gå sammen med henne tilbake til slottet,<br />

og de to som fremdeles sitter under trærne med hver sin kopp te.<br />

Av Karen Kilane<br />

Skrevet etter inspirasjon fra møter med ungdom i leirer og<br />

bosetninger for flyktninger ulike steder i verden.<br />

En hjelp til å utforske og forstå traumer - sammen<br />

Vi har alle med oss en bagasje i livet i form av ulike belastende hendelser,<br />

men noen bærer ekstra tungt.<br />

RVTS Sør har utviklet en samtaleressurs som vi kaller «Kofferten min og meg». Med<br />

denne kan du som hjelper få tips til samtale med barn og unge som har opplevd gjentatte<br />

påkjenninger i oppveksten, der dere sammen kan forsøke å utforske og forstå – med<br />

håp om å bekrefte de vonde opplevelsene og støtte alle forsøk på og initiativ<br />

for, å mestre livet. Med denne ressursen får du også tilgang til en webside<br />

med filmer du kan vise til barn, oppgaver dere kan jobbe med og litteratur du<br />

kan lese for å bli tryggere i samtalen. «Kofferten min og meg» kan du bestille<br />

på www.rvtssor.no.


Jeg leter alltid etter de store ordene,<br />

men kanskje holder det med<br />

du<br />

jeg<br />

vi<br />

her<br />

nå<br />

Kjell Gustumhaugen

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!