Verdistrek_2022

VerdiStrek
Fagstemmer fra RVTS Sør
TEMA
Tid for inkludering
PORTRETTET
Johan Olav Koss
Når vi ikke finner hjem
De som utfordrer oss

241
640
?
Det å bli tålt og sett av et annet
menneske kjennes godt.
Gunn Karin Anker Thomassen
TEMA
6 VI FINNER ET HJEM - NÅR VI IKKE FINNER HJEM
Hva er det som gjør at noen av oss finner usunne,
skadelige eller farlige miljøer – og ofte havner i en ond
sirkel vi ikke kommer ut av? Det hele begynner med
mangelen på å føle seg elsket
14 LIVET ER EN LAGINNSATS - ALLE ER PÅMELDT
Alle trenger vi å høre til sammen med noen. Hva skjer
med et menneske som ikke har et sted å høre til, som
blir holdt utenfor eller ekskludert?
22 TIL TJENESTE FOR MINORITETENE
Fadumo og Ali har de samme rettighetene som Kari og
Ola. Vi må forstå at det ikke er noen forskjell, selv om
Fadumo bærer en Hijab.
32 ET GODT MOTTAK - FOR ENSLIG MINDREÅRIGE
ASYLSØKERE
Forestill deg at du er ny i Norge, alt er nytt, fremmed
og du forstår ikke språket. Du er et barn, og har flyktet
fra krigen og forlatt alle du er glad i. Du er i trygghet,
men helt alene i et fremmed land.
38 SKAM KAN IKKE VOKSE DER DET ER EMPATI
Empati er terrorens største fiende. Empati er
skammens største fiende. Skam klarer ikke å vokse i
et menneske som blir møtt med nok empati. Det er i
empatien utenforskap bekjempes, og der tilknytningen
oppstår.
SPALTER
12 ISFJELLMODELLEN
Hva kan være grunnen til at noen ungdommer
havner i radikaliserte voldelige miljøer? Kan faktorer
i samfunnet forklare dette? RVTS Sør har utviklet
en modell som kan hjelpe oss å se sammenhenger
mellom ulike fenomener og underliggende faktorer,
både strukturelle og individuelle.
16 PORTRETTET: JOHAN OLAV KOSS
Jeg var ikke best, men jeg hørte til.
– Da jeg var 11 år var det skøyteløp på Strømmen
stadion hver onsdag. For meg handla det aldri om å
være best. Det handla om bingoen og vaflene etterpå.
Om å føle at jeg hørte til et sted der det var godt å
være.
42 FAGSTEMMEN: HALIMA EL ABASSI
Streng oppdragelse eller negativ sosial kontroll?
Sosial kontroll refererer til samfunnets evne til
å regulere seg selv i forhold til ønskede verdier,
prinsipper og regler. Men når det begrenser den
enkeltes uavhengighet, bevegelsesfrihet, seksualitet,
religionsfrihet eller sosiale liv, så handler det om
negativ sosial kontroll hvor målet er å motvirke
avvikende oppførsel.
PÅFYLL
24 HAR JØRGEN JENTETISS?
Ordene kom fra sjuåringen. Litt høyt, kanskje litt for
høyt, for like ved sto mange andre barn. Spørsmålet var
helt genuint, og undrende.
26 EN SANG OM ENSOMHET
36 DE SOM UTFORDRER OSS
Deeyah Khans råd for å få til gode møter med
«fienden», som kanskje bringer oss tettere sammen
som mennesker – og kan skape et samfunn som tar
bedre vare på alle – også de som faller utenfor og som
kan utfordre oss.
44 DU OCH JAG, ALFRED
Historien om Emil og gårdsgutten Alfred er en fortelling
om så mye mer enn en «rakkerunge» full av hyss –
kanskje like mye en fortelling om den ene voksne som
tar imot, og bare er – og blir – den trygge, gode havnen.
46 LATTERLIGGJØRING ER INGENTING Å LE AV
Latterliggjøring er ingenting å le av. Latterliggjøring
springer ofte ut av et menneskes usikkerhet og
mindreverdighetsfølelse - og etterlater seg utrygghet,
skam og usikkerhet.
48 DEN LANGE REISEN
Et eventyr, av Karen Kilane, om en liten prins som
måtte flykte fra landet sitt.
Ingen er like,
men alle er seg selv.
Siri Thorkildsen
Det handler ikke om
å komme først, men
å bli satt først.
La meg, please la meg, se et
tegn på at du ville ha meg.
Johan Olav Koss
TIX
MILJØMERKET
Trykksak

Bill.mrk: Hjemlengsel
Der det er hjerterom...
Det er noe med gamle ordtak og klokskap. «Der det er
hjerterom er det husrom,» blir det sagt. Nå kan man diskutere hvor
nøye alle levde – og lever -- etter disse gylne ordene. Men tanken, den er
like viktig i dag som da noen en gang ytret ordene for første gang.
Der det er hjerterom er det husrom. Hva innebærer det, egentlig? Det viser til at det
må være en vilje og et ønske, om å inkludere. Selv om det kan bli trangt, ubehagelig og
kanskje litt ubeleilig. For er der hjerterom, så finnes det husrom.
Det er vårt ansvar som samfunn å finne plass til alle. Og det er RVTS Sørs sitt samfunnsoppdrag
å istandsette hjelpere til å skape inkluderende tjenester. Vi må sørge for at alle finner et trygt og
godt sted å høre til. Det gjelder på skolen, på idrettsklubben, i gata og på arbeidsplassen. Dette
gjelder deg, og det gjelder meg. Ingen er unntatt ansvaret. Selv om de vi skal finne hjerterom for
kanskje utfordrer oss.
Her har vi voksne en vei å gå. I dagens samfunn, hvor normen for hva som er «normalt» skrenkes
inn, og der vi fortere velger bort det som ikke «passer oss» eller behager oss, så er veien kort fra
ønsket om å være inkluderende, til en hverdag som er avvisende i ord og handling. Ingen av oss
ønsker å være dårlige mennesker, men vi må tørre å se oss i speilet og spørre oss selv: «Hva har
jeg gjort i dag, for å inkludere noen som utfordrer meg?»
I denne utgaven av VerdiStrek vil vi sette fokus på hva det innebærer å tenke inkludering,
fellesskap, og å skape rom for alle, og også se på konsekvensene av når det ikke skjer.
Vi kan nemlig spare samfunnet, og enkeltskjebner, for uendelig mye smerte hvis
vi klarer å ta imot – og slippe inn – alle. For der det ikke finnes hjerterom, vil
det finnes andre husrom for den som blir stående ute i kulda.
La det husrommet du tilbyr, være et varmt, trygt og godt et.
Martin Mølsæter
Senterleder RVTS Sør
Vi mennesker trenger fellesskapet. Flokken. Et sted å høre til. Uten det, hvem er vi da?
Fra et evolusjonsperspektiv har vi mennesker lært oss at flokken betyr trygghet, beskyttelse og liv. Uten flokken,
står vi i fare for å dø. Dermed har det blitt printet inn i oss lenge før vi ble født, at vi trenger andre mennesker
for å klare oss – for å ha det godt.
Ensomhet er en forferdelig følelse, det kan vi alle skrive under på. Selv om vi kan være omgitt av en hel haug
mennesker hver eneste dag – så kan vi likevel føle oss fryktelig alene her i livet.
Det vi alle ønsker er følelsen av å høre til, bli akseptert for
den man er. Å bli likt, ønsket, trengt.
Det er jo ikke for mye å ønske seg, men for mange er det likevel en fjern drøm.
Uten denne følelsen av å ha et hjem, da kan man kjenne seg ganske så fortapt. Kastet ut i et landskap uten kart
og kompass, uten en liten rød prikk hvor det står «du står her», og i alle fall uten en veibeskrivelse som viser hvor
man skal gå eller hvor man bør ende opp.
Så man starter en søken – ofte en litt desperat søken – etter et sted man kan kalle hjem. Det kan føre til gode
ting, noen ganger har vi flaks og treffer på den ene som hanker oss inn i et godt rom. Men det kan også lede oss
til fellesskap og situasjoner som ikke er sunne, trygge, eller gode for oss. For så sterk er lengselen etter å høre
til, passe inn, bli likt – elsket, at vi tar det vi får.
Vi voksne har et ekstremt viktig ansvar i dette livet. For det
er vi som skaper samfunn hvor det skal være godt å være
menneske.
Skaper vi slike samfunn, og er vi vårt ansvar bevisst, så legger vi til rette for at enda flere finner sine gode
fellesskap. For det finnes noe for alle. Og det er opp til oss å hjelpe dem med å finne fram til noe godt, eller
skape noe godt, som de kan være i.
De som utfordrer oss, og de vi ikke forstår, de er det lett å snu ryggen til. Det kan være
fristende å la dem fare, slippe å stå i ubehaget, og tenke at de finner jo et hjem, de
også. Og det gjør de jo. Men det er da vi må ta et ekstra godt grep rundt dem – og
holde fast. Og hjelpe dem med å finne et godt sted å høre til.
For alt de vil, akkurat som deg, er å finne hjem.
Siri Landstad Thorkildsen
Kommunikasjonsansvarlig
©RVTS Sør 2022 • Redaktør: Siri L. Thorkildsen • Design: Therese Skauge Klokset • Trykkeri: Kai Hansen AS
RVTS Sør - Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging
Sørlandet kunnskapspark, Universitetsveien 19, 4630 Kristiansand • www.rvtssor.no

TEMA: JEG - I MØTE MED DEG
Hva er det som gjør at noen av oss finner usunne, skadelige eller farlige miljøer – og ofte havner i en ond sirkel vi
ikke kommer ut av? Det hele begynner med mangelen på å føle seg elsket, melder fagleder ved RVTS Sør, Heine
Steinkopf. Tekst: Siri L. Thorkildsen // Illustrasjoner: Qvisten Animasjon
– Det handler jo om mennesker, dette her. Det er så mange
ting som kan skje i en persons liv, så mange valg man kan
ta med ulike resultater. Å gå inn i detaljene på alle de ulike
tingene som kan skje underveis kan sette oss på villspor
av hva som faktisk er viktig. Men vi kan alltid snakke om
mennesket, hva det er med oss som gjør at vi finner gode –
eller dårlige – miljøer, begynner han.
– Hva er det vi trenger for å ha det godt, og for ta gode valg?
– Vi vet en del om hva mennesker trenger, om våre
grunnleggende behov. Vi trenger mat og vi trenger klær – det
vet vi. Men først og fremst trenger vi å føle oss elsket. Og det
er enkelt å si at vi trenger det, men hva betyr det å føle at
noen faktisk bryr seg? Det er noe helt annet å føle det, enn å
tenke det, sier faglederen.
I tillegg trenger vi å føle at vi hører til, forteller han.
– Opplevelsen av å være verdig er viktig i denne sammenhengen.
At jeg, som jeg er, er verdig til å være sammen med
de andre. Dette begynner i familien, allerede i det tidlige
samspillet mellom spedbarn og den voksne, hvor den voksne
gyldiggjør barnets ønsker og behov. Det gjør vi ved å delta
i «samtalen» med barnet, og gjør barnets initiativ
verdig: at det barnet kommer med er verdig vår
oppmerksomhet.
Potensialet er enormt
Her er det et enormt
potensial begge
veier,
forteller Steinkopf.
– Det positive potensialet kan bygge barnets selvopplevelse
og selvtillit. Og det er så finslepent at man ikke tenker over det.
I slike tilfeller gyldiggjør vi barnets fokus, tanker og følelser,
både når det er glad og når det er lei seg. Dette er så viktig!
Og det er så vanskelig å få tak i det, for det skjer i øyeblikket.
Når barnet blir større blir det lettere å se at barnet har et
«initiativ», og det blir lettere å se om det blir gjort verdig og
om det blir møtt av andre – eller om det ikke blir anerkjent og
bekreftet.
– For de fleste skjer dette intuitivt. Når barnet kommer inn
med røde kinn og har akt i snøen, så sier vi «å, så røde kinn
du har» – da blir barnet bekreftet av oss. Hvis barnet holder
på med noe, for eksempel at det tegner en tegning, og den
voksne ikke har tid til å se – da får barnet fortalt at det ikke er
gyldig, at det ikke fortjener at det blir sett og anerkjent. Og så
har vi de større tingene, som når de voksne sier «din forbanna
drittunge, gå på rommet». Da er vi inne på et slags overgrep,
der barnet blir påført skam og en følelse av at det er slemt.
Og hvis man da skulle finne på å slå barnet har man gått enda
opp et hakk. Det er en måte å påføre barnet både en smerte
og en følelse av å være «feil» og ikke gyldig, forteller han.
Barnets fortelling om seg selv
– Det som da vil skje, hvis dette blir et mønster, så lager
barnet en fortelling om seg selv at det ikke er verdig, pen
nok, flink nok, hyggelig nok. Da vil det få mindre selvtillit til å
nærme seg andre – de gruppene en faktisk trenger å være en
del av. Barnet vil kanskje nærme seg de andre litt klossete,
fordi det er usikker på om det er verdig.
– Når dette skjer er det jo en sjanse for at barnet blir avvist,
fordi det er usikker på sin verdighet og oppfører seg
rart. Og da blir man igjen påført skam, og får
denne følelsen av at man ikke er god nok.
Det blir en fortelling som vokser.
6 7
Vi finner et hjem
-når vi ikke finner hjem

8 9
Det blir vanskeligere og vanskeligere å komme inn i de
gode miljøene. Da blir man et lett offer for de miljøene
som ikke er bra.
Alle trenger å høre til
Man blir så sulten på å få være med at man blir med
på hva som helst. Slike usunne grupper består ofte av
flere andre som har denne typen erfaringer, og som vet
hva som trengs. De tar vare på hverandre. Det er ofte
mye fint i disse gruppene og, men så driver de på med
mye skadelig – for både seg selv og for samfunnet.
– Så det behovet for å få være med, være verdig,
være deltaker, det er så sterkt at det er vanskelig å
sloss imot når noen tilbyr oss tilhørighet?
– Mye av vår menneskelighet handler om
å være sammen med andre mennesker.
Kanskje nesten alt handler om det. Det
er som de sier; vi skapes sammen med
andre. Vi blir noe mer enn oss selv
sammen med andre mennesker.
– Psykisk uhelse er sterkt
knyttet til ensomhet.
Jo mindre man er sammen med andre mennesker, jo mer
psykisk uhelse vil bygge på seg. Ensomhet er rett og slett
skadelig, forteller Steinkopf.
– Det å fryse ut mennesker er farlig. Det er slemt, men det er også
kjempefarlig. Du påfører mennesker skam, og en vedvarende
opplevelse av å ikke være verdig. Da blir sjansene større for at
de trekkes mot det som er skadelig, farlig og radikalt.
«Jeg er verdifull»
– Forskning viser at det finnes sammenheng mellom negative
barndomsopplevelser og problemer senere i livet. Jo flere slike
negative opplevelser du har, jo mer utsatt er du for problemer
senere – både psykisk, sosialt og fysisk.
– Hva handler slike opplevelser om?
– Mye går ut på at man er blitt påført smerte og ubehag, blitt gjort
redd, blitt påført mye skam, eller opplevd å bli marginalisert.
Det handler om det du har opplevd – og det du ikke har opplevd
– og det handler om livet her og nå. Det du har blitt påført av
skam og redsel, det du ikke har fått av validering og bekreftelse,
og det du holder på med akkurat nå.

TEMA: JEG - I MØTE MED DEG
RVTS Sør og RVTS Nord har laget animasjonsfilmen «Hjem»,
i samarbeid med Qvisten Animation.
Den kan du se på: www.rvtssor.no/ressurser/filmer/68/hjem.
– Hva skjer da, hvis man ikke har en
følelse av selvverd?
– Barnets opplevelse av selvverd
handler som sagt mye om å bli validert
– at man blir sett, møtt og forstått. At
blikket fra mamma eller pappa er godt
og tilstedeværende, for eksempel. Slike
ting nærer barnets opplevelse av at de er
elskbare, at de har noen som bryr seg.
«Han det er noe galt med»
– Vi har litt lett som samfunn å tenke «hva
er galt med han der?» Han som gjør noe
dumt, hun som henger med en gruppe
vi ikke liker. Vi påfører dem skam når
vi ser på dem med dømmende blikk jeg
mener vi kan ha godt av å forstå mer og
dømme mindre, sier Steinkopf.
– Det en kan tenke seg at det hadde vært
positivt for samfunnet hvis vi hadde klart
å leve med mer kompleksitet. Droppe å
tenke i enkle kategorier at «han er dum,
hun er grei». Hvis vi kan klare å se på
mennesker med et mildt blikk, og lure
på hva de egentlig holder på med. Hvis
vi kan lete etter bakenforliggende motiv
når de tar disse dumme valgene, så kan
mye bli gjort. For ofte så handler det hele
om å få dette grunnleggende behovet om
å føle seg elsket og verdig, tilfredsstilt.
Kanskje vi da kan hjelpe dem ut av det
skadelige, vonde, farlige de holder på
med?
– Vi vet at tilhørighet og opplevelse av
aksept er en potent faktor for om det skal
gå bra eller dårlig for et menneske. Og da
må vi sørge for at mennesket opplever
denne tilhørigheten, denne kjærligheten.
For de er verdige.
11

ISFJELLMODELLEN
TEMA: TID FOR INKLUDERING
Hjelp til å se sammenhenger
12
Hva kan være grunnen til at noen ungdommer havner i radikaliserte voldelige miljøer? Kan faktorer i samfunnet forklare dette?
Er det sårbarheter knyttet til enkeltpersoners livsløp? Eller tilfeldigheter? Tekst: Pernille Lavoll Baade og Torunn Fladstad, RVTS Sør //
Illustrasjon: RVTS Sør
Det spilte ingen rolle for meg
at det var et destruktivt miljø.
For første gang fikk jeg være
en del av noe. Det handlet om tilhørighet
og behovet for et fellesskap.
Kimmie Åhlen, tidligere høyreekstremist
RVTS Sør har utviklet en modell – Isfjellmodellen, som kan
hjelpe oss å se sammenhenger mellom ulike fenomener og
underliggende faktorer, både strukturelle og individuelle. Selv
om fenomenene fremstår ulikt, er det mange fellestrekk i de
underliggende faktorene vi ofte ser utspille seg i menneskers
atferd.
Nytt blikk og bredere forståelse
Isfjellmodellen gir oss mulighet til et nytt blikk på fenomenene i
fjelltoppene. Vi ønsker å ha med oss fenomenforståelsen til hvert
enkelt fagområde, men bevege oss ned i det underliggende for å
belyse hvorfor noen mennesker er mer utsatt en andre.
Ved å sette fokus på de underliggende mekanismene og
fellesfaktorene vi ser under havskorpen, kan vi bedre forstå hva
som kan ligge bak fenomenene over havoverflaten.
I vår analyse av de ulike fenomenene vi beskriver i Isfjellmodellen,
er levekårsutfordringer, og da er spesielt utenforskap den
klareste fellesnevneren. Utenforskap bruker vi som oftest for
å beskrive en situasjon der enkeltmennesker eller grupper står
utenfor samfunnet. Utenforskap kan i denne sammenheng
forstås både som årsak til, og som konsekvensen av. Samtidig
kan radikaliserte miljøer tilby en «løsning» på opplevd utenforskap
og behov for tilhørighet, trygghet og identitet.
«Vi vet at ungdom som sliter med å få det til på skolen, med å få
jobb eller å finne gode sosiale fellesskap, har lett for å søke inn
i miljøer med andre ungdommer som også sliter. Både kriminelle
gjenger og politiske ekstremistgrupper av ulik farge, øker aktivt
etter rekrutter i slike ungdomsmiljøer. De tilbyr ungdommene noe
av det de savner: En identitet, et fellesskap, og det å være del av
noe større.»
Tore Bjørgo, leder for C-REX
Hva betyr dette i praksis?
Vi opplever at denne tenkningen, å rette blikket mot det
underliggende, gir mening og oppleves relevant for fagfolk ute i
tjenestene som jobber med de ulike fenomenene til daglig.
I arbeid med forebygging kan det være nyttig å ha kunnskap om
de underliggende faktorer, fordi det kan øke vår forståelse, bidra
til mer målrettet hjelp og til tryggere fagfolk. På denne måten er
det lettere å rette fokus, både mot hva som kjennetegner hver
enkelt sak og hva som er felles utfordringer.
Radikalisering,
og voldelig
ekstremisme
Hatkriminalitet
Tortur og
overgrep
Kjønnslemlestelse
Vold i nære
relasjoner
Æresrelatert vold
Negativ sosial kontroll
Tvangsekteskap
Menneske--
handel
Brutte relasjoner Utnyttelse
Mangel på mestring
Ikke være betydningsfull
Kjærlighet
Mangel på
Normløshet
for noen
anerkjennelse
Marginalisering
Få valgmuligheter
Å føle seg som en byrde
Utenforskap
Nysgjerrighet
Mangel på mening
Ensomhet
Dårlig selvbilde Utflytende frihet Ansvarsfraskrivelse
Tvang
Mangel på tilhørighet Lav selvtillit
i samfunnet
Makt
Sårbarhet
Skam
Kontroll
Individuelle faktorer
Forenkling
Fattigdom
Selvmord og
selvskading
13
Denne modellen åpner også opp for en undring og positiv
nysgjerrighet i møte med andre mennesker. Hvem er den unge
gutten som trekkes mot et kriminelt og voldelig miljø? Hvem er
jenta som uteblir fra skolen, og som blir hentet i en ukjent bil hver
ettermiddag? Hvem er disse ungdommene bak atferden, hva er
deres grunnleggende behov, og hva kan være fellesnevneren i
deres livssituasjon?
Som fagfolk ser vi kanskje ulike ting, både under og over
havoverflaten. Da kan vi utveksle kunnskap og sammen skape et
bedre grunnlag for treffsikker hjelp. Dette er et arbeid som krever
ulike perspektiver, tverrfaglig og tverretatlig samarbeid, men ikke
minst tid og tålmodighet.

TEMA: TID FOR INKLUDERING
TEMA: TID FOR INKLUDERING
Livet er en laginnsats
– alle er påmeldt
Alle trenger vi å høre til sammen med noen. Hva skjer
med et menneske som ikke har et sted å høre til, som
blir holdt utenfor eller ekskludert?
Tekst: Anne Kristine Bergem
Tidlig på 1900-tallet ble det gjennomført forsøk hvor rotter kunne
velge mellom å drikke rent vann eller å drikke vann tilsatt heroin.
Rottene valgte vannet med heroinen. De ble avhengige, og døde
etter hvert av overdoser.
70 år senere gjentok en annen forsker det samme eksperimentet,
men gjorde noen endringer. Den nye forskeren introduserte
«Rotteparken» for dem. Rotteparken var et sted hvor rottene
kunne være sammen med andre rotter og leke med hverandre i
gode omgivelser. Beholderne med det rene vannet ble plassert
der. Det var fremdeles en beholder med heroin-tilsatt vann
tilgjengelig. Det viste seg at ingen rotter valgte vannet med heroin
når de hadde hverandre å være sammen med i rotteparken.
Selv om rotter og mennesker ikke er like, er både
rotter og mennesker grunnleggende sosiale
vesener. Vi ønsker å høre til i et fellesskap.
Å høre til
Hva skjer med et menneske som ikke har
et sted å høre til, som blir holdt utenfor
eller ekskludert? Slike situasjoner truer
grunnleggende behov hos et menneske.
Betydningen av tilhørighet er stor for den psykiske helsa vår.
Tilhørighet, gode relasjoner
og det å bety noe for andre er
de faktorene som har størst
betydning for å ha en god
psykisk helse, noe som betyr
altså at vi er avhengig av å ha
mennesker i livet vårt
for å ha god psykisk
helse.
14 15
Om vi har én god venn eller kollega, eller
om vi har mange, er mindre viktig. Men alle
trenger å høre til sammen med noen.
Det finnes mye forskning og erfaring som understøtter
betydningen av fellesskap for mennesker: Å kjenne tilhørighet
på jobb er den enkeltfaktoren som har størst betydning for å bli
på et arbeidssted over tid. Et annet eksempel er at mennesker
som opplever belastende hendelser har mindre risiko for å utvikle
posttraumatiske helseplager dersom de har familie, venner eller
kolleger å snakke med etter den vonde hendelsen.
Et spedbarn, som ikke tas vare på av voksne omsorgspersoner
dør. Hudkontakt er nødvendig for det lille barnets overlevelse,
trivsel og utvikling. Hudkontakt gir trygghet, stimulerer
immunforsvaret og utløser hormoner som virker avstressende og
gir velvære. Barns potensiale for kognitiv og emosjonell utvikling
utløses i stor grad i kontakten med nære omsorgspersoner. Helt
fra starten av livet blir vi til i møtet med andre mennesker, og
gjennom hele livet påvirker – og påvirkes – vi av menneskene
omkring oss.
Vi tar det vi får
Sagt på en annen måte trenger vi mennesker å ha det bra sammen
med andre for å ha det bra med oss selv. Hvis vi ikke kan få
dekket våre grunnleggende behov gjennom menneskelig kontakt,
er det nærliggende å ty til andre måter å få gode opplevelser
på. Gambling, rusmidler, sex og en rekke andre stimuli kan gi
reaksjoner som oppleves belønnende i hjernen, eller gi oss
opplevelsen av velvære – om enn svært kortvarig og forbigående.
Rotteforsøket jeg nevnte i sted er et godt eksempel på at hvilke
valgmuligheter man har, er avgjørende for hvilke valg som tas.
Man kan tenke seg at også mennesker vil velge mennesker, hvis
et godt fellesskap er et reelt alternativ.
Isolering, utestengning og
mobbing er alle mekanismer
som truer menneskers
tilhørighet i fellesskapet, og
som i våre dager kan få enda
større konsekvenser enn
tidligere.
Mennesker bor ikke lenger i storfamilier. Flere mennesker bor
alene. Det øker sårbarheten for isolering dersom noen opplever å
bli stengt ute fra en klasse, en vennegjeng eller en arbeidsplass.
Utestengelse fra fellesskapet gjør vondt. En som blir oversett,
fryst ut eller ekskludert kan oppleve både sinne og sorg. Dersom
man ikke har andre miljøer eller mennesker som kan være til
støtte i en slik situasjon, vil utestengning på sikt kunne føre til
depressivitet. Ettersom det er ikke er mulig å tvinge noen til å
være hyggelige eller inkluderende, vil det å bli utestengt være
forbundet med avmaktsfølelse og en opplevelse av hjelpeløshet.
Det å mangle muligheten til å påvirke sin egen situasjon er svært
psykisk belastende i seg selv.
Utestengning er mer usynlig enn mange andre former for
mobbing, noe som bidrar til at det er vanskeligere for andre å
reagere. Den som er isolert eller utestengt kan også kjenne på
skam over sin situasjon, noe som igjen bidrar til mer isolasjon og
tilbaketrekking. Spørsmål om egen verdi og elskbarhet kan dukke
opp. I verste fall kan langvarig isolasjon medføre fremmedgjøring,
resignasjon og bortfall av mening i tilværelsen.
Andre ganger kan utestengning lede til motreaksjoner. Noen
motreaksjoner kan være destruktive. Trangen for mennesker til å
høre til er så sterk at det kan oppleves bedre å høre til nærmest
hvor som helst enn å ikke høre til i det hele tatt.
Sekter og ulike ekstreme grupperinger kan tilby former for
tilhørighet. Mennesker som kjenner seg utenfor eller isolert fra
andre miljøer, kan i sitt ønske om å høre til, bli involvert i slik
ekstremvirksomhet. Dessverre er ikke slik aktivitet spesielt
helsebringende, verken for dem selv eller andre.
Mangel på tilhørighet er en trussel mot menneskets psykiske
helse. Både for samfunnet og hvert enkelt individ må vi satse på,
legge til rette for, og styrke fellesskapet.
For det er vi som har ansvaret for å skape et samfunn hvor det er
godt å være menneske.

PORTRETTET
Jeg var ikke best,
men jeg hørte til
– Da jeg var 11 år var det skøyteløp på Strømmen stadion hver onsdag. For meg handlet det aldri om å være best.
Det handlet om bingoen og vaflene etterpå. Om å føle at jeg hørte til et sted hvor det var godt å være.
Tekst: Siri L. Thorkildsen // Foto: Tor Lindseth (https://frontpage.photoshelter.com/index)
Det sier Johann Olav Koss (52). Skøytehelten som har tatt fire
OL-gull, tre VM-gull, og ikke mindre enn ti verdensrekorder. Hele
Norges Koss, som for alltid vil huskes for prestasjonene på
Lillehammer-OL, men også for det arbeidet han har gjort etter
skøytekarrieren ble lagt på hylla. I 2021 var han å se på NRKs
Mesternes Mester. Der vi ble enda bedre kjent med mannen med
super-lårene – om hvordan livet som verdens beste skøyteløper
ble til.
Og det var ikke nødvendigvis målet om å bli best som var viktigst
til å begynne med, skulle han fortelle sine med-mestere ved
middagsbordet. Det handlet om å høre til et sted, om fellesskap
og lek – noe som fikk RVTS Sør til å ville ta en prat med Koss om
akkurat dette.
Så mye mer enn bare skøyter
– Vaflene og bingoen på onsdagsløpene var like viktig som
skøyteløpet for meg, forteller han tydelig via Teams-skjermen, fra
stuen sin i Oslo.
– Det minnet jeg har av at vi løp opp i andre etasje til det «store
rommet» i klubblokalet, det er så tydelig! Det var ikke så stort
rom, men der satt vi alle sammen rundt et bord og spilte bingo.
Den gleden av å rope ut «Bingo!», det var stort.
– Vi løp rundt, vi hadde det gøy sammen, og kjente på dette
fellesskapet vi hadde sammen. Det handlet ingenting om å bli god
på skøyter. Det var klubbløp, og resultatene betydde ingenting.
Alle fikk premie, og alle fikk vafler. Alle var med, og alle var like
viktige, rett og slett.
Lekens og idrettens betydning i samfunnet er utrolig viktig,
presiserer han.
– Det ser vi spesielt nå i forbindelse med Korona. Jeg tenker at
det er viktig at vi ikke bare snakker om mestringsfølelse når vi
tenker på idrett og lek.
Mestringsfølelse er kjempeviktig.
Det er en mulighet til
å bygge ferdigheter, men vel
så viktig er det at man føler
tilhørighet.
At man føler at «her passer jeg inn», at man er en del av miljøet.
Den følelsen av at «jeg passer inn slik jeg er, og jeg er ivaretatt».
«Transaksjons-relasjoner»
Slik vi lever i dag blir det mer og mer transaksjons-relasjoner,
forteller Koss.
– Det er en stygg måte å si det på, men vi lever i et samfunn der
det handler om at vi kjøper kunnskap.
For eksempel i idretten kjøper vi kunnskap fra en trener, så barna
kan bli bedre teknisk. Det tror jeg kommer til å ødelegge den
viktige betydningen idretten har i samfunnet, som en arena for
inkludering og tilhørighet.
– Jeg mener vi må stille oss spørsmålene: Hva er det som gjør at
vi føler tilhørighet? Hvilke aktiviteter er det som kan få oss til å
føle dette? Hvilke samtaler har vi, og hvilken rolle skal treneren
ha? Dette gjelder jo også for foreldre som er frivillige trenere,
sier han.
– Jeg tror at vi, i vårt raske driv i dagliglivet, glemmer å stoppe
opp og spørre barna: Hva er det som gjør at de kommer tilbake
på trening? Hva er det som gjør at de trives? Vi må spørre dem!
Jeg tror ikke vi bare merker frafall på grunn av koronaen, jeg tror
frafallet kommer fordi vi ikke har den sosiale arenaen på samme
måte som før, vi har slutta med det sosiale rundt idretten.
17

PORTRETTET
VÆR NÆR
”Vaflene og bingoen hver
onsdag var like viktig som
skøyteløpet for meg, og
sånne møtepunkter må vi
fortsette å ha.
Den store drømmen
Koss vokste opp på Lørenskog, og kommer fra en ivrig skøytefamilie.
Julen han fylte syv år lå det et par lengdeløpsskøyter
under treet – hans store drøm. Han løp over gata, til skøytebanen,
og der ble han.
personlige rekorder. Jeg var sikkert langt unna de beste, men
det var en tydelig glede hos dem da jeg klarte det. Jeg var utrolig
heldig som hadde slike rammer rundt meg.
Forebyggende fellesskap
– Det er en ekstrem forebygging i et godt fellesskap. Jeg har sett
tusenvis av eksempler, gjennom Right to Play, forteller Koss.
Den humanitære organisasjonen startet Koss etter en tur til Eritrea
i 1993, et land som hadde vært herjet av borgerkrig i 30 år da han
kom dit for første gang. Da han var der, så han betydningen av lek
for barna som vokste opp under ekstremt vanskelige forhold. I dag
bidrar organisasjonen til at 2,3 millioner barn hvert år får lek og
aktivitet inkludert i sin hverdag.
18
Da han var 11 år fikk han se sin store helt Eric Heiden på Bislet
stadion, sammen med 30.000 andre elleville tilskuere. Han ville
bli som ham. Men han turte ikke si det høyt.
– Jeg hadde drømmen om å gå på skøyter, men jeg var ikke
god som 11-åring. Jeg var ikke god i det hele tatt. Jeg falt mer
enn jeg sto de første fem åra, og tidene mine var ganske dårlig
sammenliknet med andre. Det var mange som var mye bedre enn
meg.
Det var et avgjørende øyeblikk som ga Koss håpet og troen
på at det likevel var mulig å bli verdens beste skøyteløper. På
sommeren da han var 11 år var han på gården til sin bestemor,
hvor de gikk og luket. Den unge Koss var litt stille, og bestemoren
spurte hvorfor han var det. Da fortalte han, at han ville bli like god
på skøyter som Eric Heiden. Han ville bli verdensmester. «Klart du
kan bli det, du kan bli hva du vil», svarte Bestemor.
– Min bestemor tok alltid så godt vare på meg, og hun hørte på
meg. Hun så på meg med de beste øynene.
Det å bli møtt og sett av de
som betyr noe for deg, det er
så utrolig viktig.
Den samtalen med bestemor var avgjørende, og jeg glemmer den
aldri, forteller han.
– Vi blir så veldig fort realitetsorientert i livet, og spesielt med
barn. Det er bare 11 stykker som kan spille på Manchester
United, og 3 millioner gutter som drømmer om det. Så det er lett
for oss voksne å realitets-orientere dem. Men det er ikke noe
vits! Skal vi gjøre det fordi vi tenker at de ikke har en sjans til å
klare det – eller skal du la dem få lov til å drømme?
– Jeg tror at den drømmen du gir lov til, den gir ambisjonen. Og
fra ambisjonen kan du sette deg mål. Og hvis du kan sette deg et
mål, kan du konsekvens-analysere hva du gjennomfører, og hva
du kan klare. Det bestemor gjorde var at jeg fikk lov til å drømme
og lov til å være den gutten jeg var. Hadde jeg ikke fått lov til
det hadde jeg ikke turt å sette meg den drømmen. Jeg tålte all
den motstanden jeg opplevde da jeg var liten og ikke var god på
skøyter, fordi jeg fikk lov til å drømme. Jeg fikk lov til å tro at jeg
kunne bli verdensmester.
– Mine foreldre og trenere lot meg aldri sammenlikne meg selv
med de som var bedre enn meg. Jeg skulle heller sammenlikne
meg med meg selv. Så da jeg satte personlig rekord, så ble
det feiring! Selv om mange andre i klubben satte enda bedre
Leken er så viktig, for hjernens
utvikling og for å koble seg på
andre. For kreativitet, samhold,
å lære seg å takle motgang,
rett og slett få livsferdigheter.
I tillegg kommer den mentale helsen, som sitter tett sammen med
den fysiske helsen. Idretten spiller her en viktig rolle.
– Det kan redde liv, sier han. Det kan høres dramatisk ut, men
det er sant. Å ivareta de gode fellesskapene er så viktig. Jeg har
sett det i for eksempel flyktningleirer, der man klarer å skape
gode fellesskap gjennom trenere og andre trygge voksenpersoner.
Å promotere fellesskap og lek forebygger ekstremisme, og gir
mennesker et alternativ. Og det å gi mennesker et alternativ er
viktig – også her hjemme. Der har idretten en viktig rolle å spille,
mener han.
– Det er ikke rart det blir frafall når barna når en viss alder i idretten,
de blir dyttet ut fordi de ikke får et alternativ til å «satse», sier han.
– Mestringsfokuset blir viktigere og viktigere for klubben, treneren,
eller foreldrene når barna blir eldre. Det blir et felles trykk på
prestasjon og mestring, og det er ikke alle det passer for.
– Noen klubber klarer å ivareta alle, og det er så flott. Klubber hvor
de som synes det er moro kan være med å konkurrere, de får være
med på et lag, og få en følelse av fellesskap. Da får man ikke det
store frafallet. Men der det ikke er nok energi, nok mennesker, til
å ivareta de som blir pushet ut av prestasjonskulturen, der faller
disse barna fra – for da har de jo ikke et tilbud lenger.
– Dette trenger ikke å gå på kompromiss av en prestasjonskultur.
Det er et tillegg. Det er viktig. Det er ikke sånn at det kun handler
om å ha det fint sammen, vi kan skape mestringskultur og
utviklingstrapp for alle – men med forskjellige ambisjonsnivåer.
– Når man blir eldre blir det et skille mellom ferdigheter, og det er jo
ikke noe moro for en som ikke er så veldig god å bli satt sammen
med folk som er mye bedre. Men denne personen kan synes at
det er veldig moro å drive på med idretten likevel. Det skal være en
ferdighets-differensiering, men da må tilbudet være tilgjengelig for
både den som er med for gøy, men som ikke er så god – og han
som vil satse og er god.
– Det må være noe for alle.
Det handler ikke om å komme
Kjell Gustumhaugen
først, men om å bli satt først.

VITENSKAPELIG
VITENSKAPELIG
Anerkjennelse, det å bli sett, hørt og
respektert er noe av det viktigste innen
psykisk helse. Kilde:Karlsson og Borg (2013)
Visste du at...
Mellom 30 og 50 prosent av alle overgrep mot barn blir utført av barn
og unge under 18 år. Flesteparten av disse er søskeovergrep.
Kilde: januscentret.dk
Trening har like stor eller større effekt
på depresjon, sammenlignet med
tradisjonelle behandlingsformer som
samtaleterapi og medikamenter. Kilde: psykologisk.no
Fri bevegelse gjør oss mer kreative.
Selv små bevegelser hjelper oss med
å tenke mer kreativt. Uansett om man
sitter eller går, blir man mer kreative
om man får muligheten til å gjøre frie
bevegelser - uten noen begrensninger.
Kilde: www.ung.forskning.no
Visste du at...
Å være ensom er en svært belastende
opplevelse, og det kan i verste fall være
dødelig. Funn fra en studie på King´s
College London tyder på at ensomhet i
ungdomsårene kan få flere negative følger
senere i livet, selv om man kommer seg over
ensomheten.
Kilde: psykologisk.no
På bølgelengde i lek
Et forskerteam har for første gang gjennomført
et studie av hvordan baby- og voksenhjerner
samhandler under naturlig lek, og de fant
målbare sammenhenger i deres neurale
aktivitet. De fant ut at hjerneaktivitet hos
begge parter ble skjerpet og synkroniserte når
de delte leker og øyekontakt. Kilde: sciencedaily.com
Koronaregler brukes av
foreldre til sosial kontroll
I rapporten Arbeid mot negativ sosial kontroll og
æresrelatert vold i 2020, skriver Integrerings- og
mangfoldsdirektoratet (Imdi) om en stor økning
i antall saker om negativ sosial kontroll de siste
årene.
Negativ sosial kontroll kan skje på flere måter. Det kan
være at ungdom gjennom overvåking, press, trusler eller
tvang får sterke begrensninger av hvordan de kan leve
livet og hvilke valg de kan ta.
Dette kan utøves av familien eller gjennom
normene som gjelder i gruppen de tilhører.
– Det vil si kontroll på hvem du omgås, om du
får ha venner, og hvilke venner du får ha, måten
du kler deg på eller manglende mulighet til å
ha kjæreste. Det er sterke begrensninger i den
frihet andre ungdom tar som en selvfølge, sier
Libe Rieber-Mohn, direktør i Imdi.
20
Visste du at....
Vi føler lettere avsky for folk vi er
politisk uenige med. Kilde: Research Digest
Gode relasjoner er nøkkelen til
god mental helse
Har du noen gang lurt på hva som skiller de som lever livet
sitt til det fulle, og de som ikke klarer å komme ut av “slitet”
selv når de blir gamle?
En studie gjort av Harvard gir oss mer innsikt i dette
spørsmålet, og én enkel setning oppsummeres av
hovedforsker George E. Vaillant: «Lykke er kjærlighet.
Punktum.»
Studien viser at relasjoner av god kvalitet, der man er
tilstede i både kropp og sinn, er den viktigste ingrediensen
for et godt liv. Gode relasjoner gir oss rett og slett bedre
helse og mer lykke.
Så hvis du vil leve et liv fullt av vitalitet – selv når du blir
gammel – så bør du ta vare på relasjonene dine. Det kan
redde livet ditt.
Kilde: Psychology Today
Minoritetsrådgiver Zainab Mushtaq, sier til Aftenposten
at den sosiale nedstengingen har vært veldig belastende
for mange unge. Det blir ekstra ille for dem som lever med
sosial kontroll i hjemmet. Hjemmeskole gjør situasjonen
ekstra krevende.
Kilde: Aftenposten.no
Visste du at...
Mørk sjokolade (70% organisk kakao) er bevist godt for hjernens helse. Dette viser et studie fra
2018 publisert i The Faseb journal (Federation of American Societies for Experimental Biology).
Forbedring av hjernens evne til å endre og tilpasse seg ny atferd eller opplevelser, kognitiv
prosessering, læring, minne, gjenkjenning og evnen til å være mindful er noen av fordelene
man kan se ved å spise 70% sjokolade.
Kilde: Aftenposten.no
21

TEMA: TID FOR INKLUDERING
VÆR NÆR
Visste du at...
...alle offentlig ansatte har en plikt til å handle
når barn og unge står i fare for, eller er utsatt for,
tvangsekteskap, kjønnslemleste og/eller æresrelatert
vold?
Til tjeneste for minoritetene
– Fadumo og Ali har de samme rettighetene som Kari og Ola. Vi må forstå at det ikke er noen forskjell, selv
om Fadumo bærer en Hijab. Mange av de ungdommene jeg har møtt har blitt forsømt av systemet, fordi
hjelpeapparatet fraskriver seg ansvar og legger forklaringen på en «kulturell praksis». Men lover og regler
går foran kultur. Det er utrolig viktig å huske. Tekst: Siri L. Thorkildsen // Kilde: IMDI.no // Foto: Privat
Det forteller minoritetsrådgiver Marjan Farahmand. Hun
er stasjonert ved Skogmo videregående skole, og er en
av 49 av sitt slag i landet.
På både videregående skoler og ungdomsskoler finner
vi dem. Minoritetsrådgiverne har spisskompetanse
på problemstillinger knyttet til negativ sosial kontroll,
tvangsekteskap og æresrelatert vold. De følger opp
elever og ansatte ved skolen de er utplassert på, og
elever ved skolene i nærområdet ved behov. De gir råd,
veiledning og oppfølging til elever som er i fare, eller
er utsatt for negativ sosial kontroll, tvangsekteskap,
æresrelatert vold og kjønnslemlestelse.
22 23
– Vi driver mye med virkelighetsorientering og å styrke
ungdommen så de kan stå på egne bein, og hjelper dem
til å se de mulighetene de har, forteller Farahmand.
Jeg skal være den
gode, trygge rådgiveren
de ikke har hjemme.
Minoritetsrådgiverne skal også styrke kompetansen
til ansatte ved skolen, i lokale flyktning-tjenester, NAV,
voksenopplæringsinstitusjoner og andre hjelpetjenester
om tematikken, og skal bidra til samarbeid mellom
skole og lokale hjelpetjenester i enkeltsaker.
Fra 2021 fikk IMDi fagteam for forebygging av
negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Det er
en veiledningstjeneste rettet mot ansatte på skoler
som ikke har minoritetsrådgiver, i flyktningtjenester,
NAV, voksenopplæringsinstitusjoner og andre hjelpetjenester.
De skal også drive kompetansoverføring
mellom minoritetsrådgivere, integreringsrådgivere
og Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse
og negativ sosial kontroll.
En ny rapport fra IMDi viser at minoritetsrådgiverne
gjerne blir beskrevet som «den ene» i hjelpe apparatet.
Det vil si at de har en viktig rolle å fylle for de som
trenger dem. I 2020 så rådgiverne totalt en 33% økning
i henvendelser – selv om tallet gikk ned da Norge
stengte skolene i en periode.
Minoritetsrådgiver Farahmand sier det viktigste hun
gjør, er å styrke ungdommene og få dem til å tro på seg
selv. Slik kan endring skje, mener hun.
– Alle de ungdommene jeg møter har alt det alle
ungdommer har, i seg. I tillegg har de en kultur som
holder dem igjen fra å leve ut den de er. Når de kommer
til meg, så sier jeg: «Sørg for at du er fanebæreren, du
må våge å gå fremst i køen». «Klarer jeg det?» spør de.
«Selvfølgelig», svarer jeg. Jeg vil at de skal se at de har
så mye ressurser og muligheter, mange har ikke blitt
fortalt dette. De er så viktige! Å styrke dem, og vise
dem hva de er verdt, det er noe av det viktigste jeg gjør,
forteller Farahmand.

TEMA: TID FOR INKLUDERING
SIRI SNAKKER SANT OM LIVET
– Har Jørgen jentetiss?
Ordene kom fra sjuåringen. Litt høyt, kanskje litt for høyt, for like ved sto mange andre barn. Spørsmålet var helt genuint, og
undrende. Jeg så straks at det ikke lå noen vond vilje bak. Men ved siden av ham av sto Jørgen. Og rødmet.
Tekst: Siri L. Thorkildsen
24
Jeg måtte ta en rask tenkepause. Dette har jeg jo forberedt meg
på, i alle fall litt. Likevel ble jeg brått usikker, hva sier jeg? Jeg
har, siden Jørgen gikk i barnehagen, visst at han ble gitt navnet
Josefine ved fødselen. Det biologiske arvestoffet er ei jentes.
Likevel føler Jørgen seg som gutt, og har vært tydelig på det i
ganske mange år. Etter mange runder både her og der – med
psykologer og andre gode hjelpere – så fikk Josefine bli Jørgen. I
navn, og i stil.
En skjønn identitet
Vi har allerede snakket om Jørgen hjemme, og bevisst sagt det
som den største selvfølgelighet – at Jørgen føler seg som gutt,
men er født jente. Sånn er det, og folk er folk, liksom.
Ingen er like, men alle er seg
selv.
Og det er den største selvfølge at folk skal få lov til å være den
de er. Selv om noen kanskje høylytt sier – eller tenker – at de er
uenige med den saken, så er det slik vi i vår familie viser at vi
respekterer alle typer mennesker.
Barnehagen jobbet på sin side iherdig for å informere, lære, og
vise at Jørgen var akkurat som de andre barna. Det var i grunn
fantastisk å observere. De visste – og viste i ord og handling – at
den viktigste måten å gi alle barn en god start på livet er ved å
inkludere, akseptere, og møte barn akkurat der de er.
– Dere kan tenke hva dere vil, men for mitt barns skyld er jeg evig
takknemlig for at dere holder meningene deres for dere selv og
snakker varmt og godt om Jørgen foran barna deres, ba mor med
skjelvende stemme til alle foreldrene i barnehagen i et møte.
Det var ikke lett, meningene om kjønnsmangfold er delte
her i landet. Spesielt på Sørlandet, viser forskning fra Likestillingssenteret
og Østlandsforskning. Ordene hun ytret krevde
mye, men foreldrene nektet å la dette bli noe som skulle hviskes
om – eller ties i hjel. Her skulle vi heie på Jørgen, og han skulle
kjenne på at han var like velkommen og elsket som alle andre
barn. Jeg husker at jeg var stolt av reaksjonene fra de andre
foreldrene. «Selvfølgelig skal vi snakke godt om Jørgen», sa de.
Og jeg husker at jeg tenkte, fy søren så heldige vi er som har
Jørgen i livene våre. Som viser det skjønne mangfoldet som finnes
her i verden. For Jørgen er et flott barn, uansett, som fortjener all
kjærlighet mellom himmel og jord. Et sunt og friskt, aktivt og snilt
barn med mange venner – både gutter og jenter. Med kort hår,
røde bollekinn og, for de som bryr seg om sånt: Vagina.
Selvfølgelig, men likevel litt flaut
Alle barna, inkludert min egen sønn, visste dette allerede i
barnehagen. Likevel, plutselig en tirsdag ettermiddag, da jeg
skulle hente dem begge på fotballbanen, kom spørsmålet. Han
hadde tydeligvis tenkt litt mer på saken, for han hadde sett
Jørgen på do. Og der var det ingen utovertiss i sikte.
– Mamma? Har Jørgen jentetiss?
Så snur han seg mot Jørgen.
– Har du jentetiss?
Jørgen slår blikket ned. Og sier:
– Det vil jeg ikke svare på.
Jeg tenker raskt. Hva sier jeg til disse to som står foran meg, uten
at Jørgen blir mer flau enn nødvendig? For hvem liker vel å snakke
om tissen sin?
Og hvordan får jeg samtalen til å bli positiv, fin og uten et
unødvendig nysgjerrig publikum, som kanskje bare får med seg
bruddstykker og dermed gjør Jørgen enda mer brydd? Og hvordan
kan jeg hjelpe Jørgen til å klare å svare enkelt, tydelig, og kontant
hvis andre stiller samme spørsmålet i fremtiden? For dette blir
nok ikke siste gangen et slikt spørsmål kommer. Hvordan Jørgen
blir møtt av andre når et så uskyldig, men personlig spørsmål
stilles, kan avgjøre hvordan han ser på seg selv resten av livet.
Det kan bygge ham opp, eller bryte ham ned.
– La oss gå mot bilen, sier jeg.
– Ja, det er akkurat sånn det er!
– Jeg skjønner godt at du ikke har så lyst til å snakke om tissen
din, begynner jeg, litt forsiktig.
Jørgen nikker. Sønnen min er nå den som slår blikket ned. Han
skjønner at han trådde over en personlig grense.
– Men jeg kan godt fortelle dere litt om hva som skjer når vi blir
født og hvordan vi blir gutter og jenter?
Begge guttene ser på meg med åpne øyne. Det vil de.
Jeg trekker pusten og samler tankene.
Jeg vet at to slitne, sultne sjuåringer står foran meg og ikke har
all verdens med verken tålmodighet eller konsentrasjon. Og jeg
ønsker for all del ikke å såre noen av dem, ingen har gjort noe
galt. Jeg tar sats.
– Det er nemlig sånn, at når vi blir født så blir de aller fleste enten
født med en innovertiss eller en utovertiss. Men noen føler at de
ikke er en jente selv om de er født med innovertiss, og noen vet
ikke helt hva de føler før de blir voksne. Og det er helt greit.
Det er lov å bruke tid på å
kjenne etter hvem man er og
hvem man vil være.
Guttene lytter fortsatt. Jørgen nikker litt tydeligere enn sist gang.
– Så tissen vår kan fortelle at vi er ei jente. Men hvis hjernen vår
sier til oss at vi føler oss som gutt likevel, ja, da må vi jo få lov
til å føle det. For det er jo det vi kjenner inni oss. Akkurat som at
det er hjertet vårt som bestemmer hvem vi vil bli forelsket i, sier
hjernen vår hva vi føler oss som.
– Ja, det er akkurat sånn det er! Sier Jørgen lettet.
– Men hva sier lungene hans, da? Spør min sønn.
– De sier at han trenger å puste, forteller jeg.
– Å, ja. Ja, du vet mamma, folk er jo forskjellige.
* RVTS Sør har oversatt og bearbeidet én plakat og én film, som
kan brukes for å både forstå – og sette i gang en samtale – rundt
temaet kjønn og seksuelt mangfold. I tillegg har vi laget en egen
samling om temaet til livsmestringsprogrammet LINK, som du
finner på www.liktillivet.no
** Jørgen og Josefine er ikke barnets egentlige navn. Av hensyn
til personvernet velger vi å anonymisere barnet. Historien er
gjenfortalt med godkjenning av mor og far.
25

MUSIKKINSPIRASJON
En sang om
Livet har mange brutale fasetter som kan sette oss ut av
spill, merke oss for livet, skade oss – ja til og med drepe
oss.
26
Det var den mammaen som aldri var der. Og den pappaen som
faktisk var der, men altfor mye og altfor, altfor tett. Det var
telefonen som aldri ringte da de mørke tankene trengte noen å
gripe fatt i, noen som kunne lytte. Det var den gardina som var
trukket for, så ingen nysgjerrige blikk kunne slippe inn. Det var
avklippede vinger og en framtid som ikke lenger var vår. Og det
var lange blikk og stikkende ord slengt etter en på gata, selv om
ryggen var rett og sjelen var ren.
Vi var alene. Utenfor. Ensomme.
27
På de følgende sidene har vi fått illustratør Cecilie Høgås til å lage
noen bilder for oss som illustrerer ulike former for utenforskap. Vi
har latt oss inspirere av flere norske låter, og presenterer bildene
med setninger fra disse sangene – og selv om låtenes originale
budskap ikke alltid tangerer med budskapet i bildene, håper vi
likevel de vil sette i gang noen tanker hos deg.
Søk gjerne opp låta og hør på den, når du ser
på bildet. Vi har laget en egen liste på Spotify
som heter VerdiStrek. Der finner du alle sangene
samlet. Scan QR-koden så kommer du rett inn på
lista.
”La meg, please la meg,
se ett tegn på at du ville
Tekst: Siri L. Thorkildsen // Foto: 123rf.com // Illustrasjoner: Cecilie Høgås (www.ceciliedesign.myportfolio.com)
ha meg”
”Tusen tårer” - TIX

Det går
mot
nok en
våkenatt
”Mørkredd” - Vinni
Elska av de
andre men
du elska ikke
den du var
”Smilet i ditt eget speil” - Chris Holsten
28

Alle
gardiner
er der for
å bli
trekt
for”
”Styggen på ryggen”
– Pål Tøien (OnklP)
”Fy Faen” - Hkeem

TEMA: TID FOR INKLUDERING
Tekst: Lise M. Engemyr Songe, vernepleier med videreutdanning i
veiledning. Først publisert i Fontene, 19.02.2021
Jeg var så heldig å få være med på å starte opp et helt nytt
mottak for enslige mindreårige asylsøkere (EM) med 27 gutter
fra Afghanistan. Mottaket ble en ubetinget suksess og en mal for
hvordan andre EM-mottak bør være etter UDI sine egne ord. Det
var en fantastisk lærerik og fin reise jeg fikk være med på. I denne
artikkelen vil jeg belyse årsakene til at dette mottaket fungerte
så bra uten vold, tagging og trusler.
Husmøter
Før mottaket åpnet hadde vi ansatte møter med ledelsen flere
ganger i uka for å bli kjent, lage gode rutiner og retningslinjer
og snakke om hvordan vi ønsket at mottaket skulle fungere. Vi
besluttet at vi skulle tiltale hver enkelt ved navn, slik at de følte
seg sett. Vi hadde bilder av dem med romnummer på kontoret og
pugget alle navnene. Vi handlet inn og skrudde senger og sofaer,
vi kjøpte ting og tang for å gjøre stedet til et godt sted å være. Vi
snakket mye om å lage et godt og trygt hjem hvor både guttene
og vi i personalgruppen kunne trives. Larsen og Andersen (2011)
har kommet fram til at hvordan rommene og interiøret er innrettet
kan ha en helsefremmende effekt. For å unngå at guttene gikk
til byen og «hang» ønsket vi å gjøre det attraktivt å være hjemme
i helgene.
På møtene før guttene flyttet inn hadde vi et stort fokus på at de
skulle føle seg sett, og hørt, og gi dem trygghet. Vi var alle enige
om at brukermedvirkning måtte være styrende, og vi ønsket å
bygge tillit som skapte gode relasjoner. Vi lagde noen få regler
som måtte overholdes og avtalte å ha husmøter sammen med
guttene, dette innebar brukermedvirkning. Vi hadde også faste
personalmøter annenhver uke.
Tilgjengelige ansatte
Vi hadde et lite personalkontor i midten av bygget, like ved
inngangen. Når vi satt å jobbet her skulle døra være åpen for
at personalet alltid var tilgjengelig. Papirarbeid kunne vente om
guttene hadde behov for å snakke eller trengte hjelp til lekser.
Vi i personalet skulle oppholde oss i fellesstua sammen med
guttene når vi var på jobb. Vi fikk ikke bruke Facebook eller annet
på mobilen/PC i arbeidstiden, men skulle være til stede for
ungdommen med hele oss.
Tankekart
Vi fikk tidlig inn RVTS Sør og ble kurset om traumebevisst omsorg
(TBO). Dette kom godt med for å forstå guttene bedre.
Samarbeidet med RVTS utviklet seg, og de ønsket å få fram
ungdommens stemmer gjennom blikk på livet. Guttene ble delt
i grupper med et tankekart som inneholdt spørsmålene: Hva er
bra i livet ditt? Gøy? Ok? Hva er vanskelig i livet ditt? Problemer?
Og hva håper du skal skje framover? Ønsker? Håp? Drømmer?
Formålet med tankekartet var å få fram deltakernes felles
livsvilkår, både det som fungerte bra og det som var vanskelig,
samt håp og drømmer for framtida.
Mange flyktningbarn er
dominert av historier om
flukt og krig, ensomhet og
savn. I tankekartet blir vi opptatt av
hele mennesket, ikke bare det vonde og
vanskelige.
Et godt mottak
- for enslige mindreårige asylsøkere
Forestill deg at du er ny i Norge, alt er nytt, fremmed og du forstår ikke språket. Du er et barn, og har flyktet fra krigen og
forlatt alle du er glad i. Du er i trygghet, men helt alene i et fremmed land.
Brukermedvirkning kan ofte være en utfordring å få til på
individnivå selv om det er lovpålagt (Read, Skjerve og Linderoth,
2014). Det er brukeren som i praksis opplever hvordan tjenestene
fungerer på egen kropp. Etter ønsker fra guttene selv endret vi
flere regler og oppgaver etter oppstart. Vi ansatte hadde vurdert
det annerledes fordi vi ikke «visste hvor skoen trykket».
Ansatte med egen erfaring
Personalgruppen besto av 16 totalt, ti menn og seks damer, alle
var voksne og flere var av utenlandsk opprinnelse og hadde erfart
å være på flukt selv. Personlighetene våre var ulike og bar preg av
stor variasjon i erfaringer.
Vi ble oppmuntret til å bruke våre egne ressurser på jobb. Vi snakket
mye om å støtte hverandre, å overholde reglene slik at det ble trygt
for ungdommene, og for å unngå den «snille» og den «strenge». I
tillegg hadde vi en del møter med guttene om det å være presis,
holdninger til jenter, skikk og bruk, personlig hygiene, se hverandre
og mye mer. Vi fikk tannpleiere til å komme å demonstrere i boligen,
og helsesøster snakket med dem om seksualitet.
Jeg tenkte da, og jeg tenker fortsatt, at erfaringskompetansen
var helt avgjørende for at dette mottaket fungerte så bra. Min
oppfatning er at det ga både ekstra trygghet og håp for guttene at
det var noen som hadde vært gjennom det samme selv, og ikke
minst kunne språket. Slik Jensen og Weber (2015) ser det, er det
godt for ungdommen å møte ansatte som har vært «i samme båt».
De har dermed en annen forståelse og fokus enn fagfolk generelt.
Trygge relasjoner
Etter en stund startet noen i personalet å gi klemmer til beboerne,
og hverandre, i vaktskiftet. Dette utvikler seg etter kort tid til å
bli en standard ved hvert vaktskifte, og hver gang ungdommen
gikk og kom hjem. Guttene begynte også å kalle oss mamma og
pappa. Aamot (1997) skriver at for å oppnå en god samhandling
er det viktig at de ansatte får en god forståelse av ungdommens
situasjon. Empati og respekt er nødvendig for at ungdommen
skal ha tro på de ansatte for dermed å bygge opp en bærende
relasjon. En relasjon begynner ikke av seg selv, den er et resultat
av samhandling mellom flere personer. En god relasjon hviler på
en samhandlingsprosess som skaper trygghet, tillit og en følelse
av tilknytning og troverdighet.
Schriever (2011) mener at tilhørighet, trygghet og nære relasjoner
til forskjellige sosiale nettverk er det viktigste for enslige
mindreårige i deres nye tilværelse for å oppnå god psykisk helse.
Personalet som likte idrett av ulike slag brukte mye av tiden på
jobb til å være sosiale, og ta guttene med på fotball, cricket,
biljard med mer. De lagde turneringer, både lokalt og på tvers
av fylker, for guttene og var pådrivere til å integrere guttene på
mottaket. Guttene begynte etter kort tid på skolen og var med på
flere ulike aktiviteter ut ifra egne interesser.
Noen trakk seg unna
Guttene så ut til å trives og viste en enorm glede og takknemlighet
for å bo på dette mottaket. Det ligger som tidligere nevnt
sentralt, så de var mye i sentrum, og tilbakemeldingen vi fikk
fra lokalbefolkningen var at tenåringene på mottaket var meget
33

TEMA: TID FOR INKLUDERING
34
høflige. De sa hei til alle de møtte, smilte og så oppriktig glade ut.
Jeg føler vi virkelig skapte et godt og varmt mottak som ga guttene
den tryggheten de trengte. Det var et godt sted å være, og både
personalet og guttene ga mye av seg selv. Etter hvert så jeg at det
var noen gutter som skilte seg litt ut. Trakk seg tilbake, unngikk å
gi klem, gikk ikke på skolen, kranglet med hverandre og var sure.
Spesielt en gutt opplevde jeg som lite samarbeidsvillig og
innesluttet. Han hadde en negativ tone, var avvisende og skjøv
meg og de andre fra seg. Han ville være alene på rommet mye av
tiden, unngikk både personalet og de andre guttene. Jeg oppdaget
at de andre i personalgruppen også bemerket dette. Vi diskuterte
om han virkelig ønsket å være i fred eller om vi feiltolket signalene
hans. Kanskje var det akkurat det å bli sett av oss voksne han
trengte? Kanskje noen fikk mye oppmerksomhet på bekostning
av andre? Det er så mye lettere å gi oppmerksomhet til dem som
er åpne og gir mye tilbake.
Moen og Larsen (2013) peker på Torpor sine intervjuer som viser
at når vi liker noen godt kan det gi en entusiasme i relasjonen
som gjør at vi strekker oss lenger og gir mer av oss selv. Det var
vondt å se at han trakk seg mer og mer tilbake. Så jeg undret meg
over hva det må gjøre med en ung gutt helt alene i en fremmed
verden uten noen kjente. Kanskje han sørget og hadde opplevd
mye traumatisk? Var han på vei inn i en depresjon? Mulig at tapet
og smerten han hadde ble ekstra vanskelig når han ikke hadde
noen å støtte seg til. Hva om nesten hele personalgruppen hadde
samme tanker om ham, og oppfattet han som vanskelig, negativ
og lite samarbeidsvillig. Hva gjorde dette med ham?
Etter min erfaring kan slik negativ atferd få oss til å sette han i
en bås. Jeg mener det var mitt, og vårt ansvar som personale å
finne en måte å nå inn til gutten slik at han følte seg trygg, sett
og hørt og opplevde at vi brydde oss om ham.
I arbeid med mennesker må
vi være til stede i øyeblikket,
ha god tålmodighet og evne
til å veilede framfor å belære.
Kartla holdninger
En kusine av meg som driver en barnehage har tidligere pratet
om noe hun kalte å fargelegge barna, der personalet kartlegger
sine holdninger og følelser overfor hvert barn gjennom et enkelt
skjema. Det er ingen tvil om at ungdommen sto i fokus i denne
personalgruppen, men jeg kom fram til at det kan være nyttig om
vi kunne bli enda mer bevisst våre egne holdninger. Jeg mener vi
må se på oss selv, mine/våre holdninger og hva grunnen er til at
jeg reagerer som jeg gjør. Uten refleksjon er det vanskelig å bli
bedre. Jeg fant noe teori om emnet i ”Fra plan til praksis” (Pape,
2008) og antok at å kartlegge anonymt personalets holdninger og
følelser overfor den enkelte ungdom kunne være hensiktsmessig.
Dette tilpasset jeg ungdommen på mottaket og la så saken fram
på personalmøtet.
Personalet gjennomførte skjemaet på to ark, ett for eget bruk og
ett til opptelling. Vi satt kryss i ruten med riktig fargeblyant, rød,
grønn eller sort farge på hver ungdom. Jeg beskrev mer konkret
hva hver farge betyr, men kort fortalt er rødt for de barna som du
har god relasjon til, hjertebarna. Grønt for de du har ok kontakt
med, de som blir sett og hørt på en grei måte. Sort for de du
sjelden eller aldri har skikkelig kontakt med, de usynlige.
Kartleggingen hjalp oss i arbeidet med å avdekke ungdom
som fikk lite og mye oppmerksomhet fra personalet. Sett i lys
av min tolkning var det bevisstgjørende, og en tankevekker, at
det er meg og personalet som må gjøre noe med mine og våre
holdninger og følelser til hver enkelt ungdom på mottaket. Jeg
var meget spent på denne ene ungdommen, om han fikk mange
svarte. Det viste seg at han var en av dem som fikk mest svart, av
sju personer. Det var heldigvis færre enn jeg hadde fryktet. Etter
vi hadde gått gjennom resultatet ba jeg alle være seg bevisste
relasjonene til alle beboerne. Vi avtalte at hele personalgruppen
skulle være ekstra oppmerksom på dem de sjelden eller aldri
har skikkelig kontakt med (de usynlige barna). Bruke tid på å få
til en god relasjon og bygge tillit og la dem bli sett som personer.
Forsker Nissen-Lie (2011) har kommet fram til at terapeuter må
jobbe mer med seg selv. En norsk studie hun har gjennomført
tyder på at personlige egenskaper kan ha større betydning for
behandlingen enn valg av ulike metoder og skolering. Den danske
filosofen Løgstrup mener at «vi holder noe av den andres liv i våre
hender» i menneskelige relasjoner. Vi har dermed alltid makt over
hverandre (Ulland, Bøe og Sæther, 2013).
Færre svarte kryss
Det som så skjedde etter litt tid var at gutten jeg var mest
bekymret for begynte å bli mer kontaktsøkende. Han oppholdt
seg mer og lengre i fellesområdene og han ble med på ulike
aktiviteter uten all verdens overtalelser. Han var mye lettere
å få opp om morgenen og gikk på skolen igjen stort sett hver
dag. Det beste av alt var at han fikk en annen glød i ansiktet,
han så ut til å ha det godt, slik jeg oppfattet det. Han smilte
mer, og kom og ga klemmer uoppfordret til personalet. Karlsson
og Borg (2013) skriver at anerkjennelse, det å bli sett, hørt og
respektert er noe av det viktigste innen psykisk helse og noe
jeg virkelig har fått oppleve i praksis. Jeg kjenner det ennå godt
i mitt «mammahjerte» at han ble mer sett og hørt av personalet.
Kollegaene mine sa de var glade for å se hvilken påvirkningskraft
hver enkelt av personalet har og å bli ansvarliggjort virkningen av
vår egen relasjon til ungdommen.
Etter circa to måneder hadde vi samme kartlegging igjen,
og resultatet ble at enda flere ungdommer ble rød og grønne,
og mindre svarte. Han som jeg i utgangspunktet var mest
bekymret for fikk halvert sine svarte kryss. Hva sier dette om
min bevisstgjøring som miljøterapeut? Jeg mener at jeg som
fagperson hele tiden må tenke at ferdig utlært, det blir jeg aldri.
Jeg har vist til at personalets egenskaper har stor betydning
for å skape gode relasjoner i arbeidet med mennesker. Vi bør
reflektere over hvordan vår kompetanse kan bli bedre. Og sist,
men ikke minst, å ikke stoppe opp, men være i stadig vekst og
utvikling. Dessverre la UDI ned mottaket av økonomiske årsaker,
og guttene ble spredt rundt om i Norge. Jeg håper jeg var med
på å lære dem gode relasjoner, en trygg havn med mye omsorg
og kjærlighet og ikke minst håp. Så nå er det opp til ungdommen
selv å ta sine valg framover.
Artikkelene er fortkortet etter avtale med forfatter.
Gå inn på www.fontene.no og les hele artikkelen.
Hvor går grensene mellom
POSITIV OG NEGATIV SOSIAL KONTROLL?
Mennesker som blir negativt kontrollert får ikke levd ut sitt potensiale, og vi som samfunn mister viktige
ressurser. «Hvem vil du være? Grensene mellom positiv og negativ sosial kontroll», er et dialogbasert verktøy
for alle som ønsker å snakke om sosial kontroll. Tekst: Siri L. Thorkildsen // Illustrasjon: Sedin Zunic
Formålet med «Hvem vil du være?» er å motarbeide negativ sosial
kontroll ved å invitere til dialog, skape refleksjon og gi informasjon
om rettigheter og muligheter. Det skal trygge deg i hva du kan
gjøre dersom du er utsatt, eller møter noen som er utsatt, for
negativ sosial kontroll.
Vi mennesker er i evig endring, og i dialog så kan jeg endres.
Det kan skje noe med meg, som jeg ikke forsto før jeg snakket
med deg. Når man skaper trygge møteplasser hvor respekt,
ydmykhet og anerkjennelse er i fokus, kan det føre med seg
gjensidig forståelse og mer kompetanse. Dette kan videre bryte
ned fordommer og frykt for det ukjente. Forhåpentligvis rykkes vi
alle i en ny og positiv retning hvor vi blir mer bevisste på hvem vi
ønsker å være.
Sosial kontroll er hovedtemaet, men opplegget er også innom
tema som trygghet, omsorg, verdier, kjærlighet, tvangsekteskap,
grensesetting, krysspress, fellesskap, frihet, autoritet og relasjoner.
Målgruppen er alle som ønsker å snakke om sosial kontroll,
for eksempel berørte miljøer, hjelpeapparatet, fagpersoner og
befolkningen for øvrig. Vi oppfordrer til at det gjennomføres på
tvers av generasjoner, kjønn, religiøse og etniske fellesskap og
at det benyttes i ulike sammenhenger hvor mennesker samles
for å snakke om sosial kontroll. I slike samtaler møtes ofte kun
mennene, damene, barna, lærerne, barnevernet. De prater gjerne
med dem som deler sitt perspektiv. Da går man glipp av andre
synspunkter og viktige innspill. Mange som er utsatt for negativ
sosial kontroll opplever å ikke bli tatt på alvor eller få den hjelpen
de trenger. Med dette verktøyet håper vi at man både skal bli
tryggere og tørre å gå nærmere.
Filmer og veileder
Ressursen består av tre kortfilmer og en dialogbasert veileder
som gir en introduksjon til sosial kontroll. Veilederen foreslår
refleksjonsøvelser og gir deg ferdig formulerte spørsmål som kan
trygge deltakerne slik at de tør å spørre og fortelle. Filmene er
ment å ses i forkant av øvelsene som et felles utgangspunkt for
dialog og samtale. Verktøyet er best egnet for voksne og ungdom.
Prosjektet er et samarbeid mellom RVTS Sør, Frihetsteateret og
Likestillingssenteret KUN, med finansiering fra IMDi.
Last ned veilederen og se filmene på rvtssor.no/ressurser.
35

De som utfordrer oss
Emmy-vinner Deeyah Khan har i sine dokumentarer møtt og intervjuet nynazister og jihadister – de vi fort ser på
som «fienden». I flere av tilfellene har de brutt ut av miljøet etter å ha blitt venn med Khan. Hun mener vi slettes
ikke er så ulike som mennesker, som man skulle tro. Tekst: Siri L. Thorkildsen
Vi er alle drevet av de samme behovene, og tilknytning til voldelig ekstremistgrupper bunner som regel i det samme
uansett hvem hun møter: Behovet og ønsket om å bli sett, inkludert i en flokk og verdsatt som menneske.
Her kommer Khans råd til å få til gode møter med «fienden», som kanskje bringer oss tettere sammen som mennesker – og
kan skape et samfunn som tar bedre vare på alle – også de som faller utenfor og som kan utfordre oss. Og selv om Khan
har tatt utgangspunkt i sine møter med nynazister og jihadister så gjelder disse rådene like mye i møte med hvem som
helst som måtte utfordre oss.
Møt dem med godhet
– Hvis de viser aggresjon, møt dem med ro.
Hvis de viser sinne, møt dem med forståelse
og et uttalt ønske om at du vil dem vel. Møt dem
der de er, ikke der du håper at de skal være.
Ikke lag en opplevd «sannhet» for å møte egne
forventninger, eller for å sørge for at du forblir i
komfortsonen. Du må orke å stå i det og ikke
gi opp. Det er vanskelig å vise hat hvis
man blir møtt med kjærlighet.
Se på potensialet
– Når noen oppmuntrer oss og tror på
oss, da ønsker vi å etterleve dette.
Når det motsatte skjer, inviterer vi ut
aggresjon, fiendtlighet og isolasjon.
Med mennesker som utfordrer oss
er det desto viktigere å invitere
til styrkejakt.
De har en historie
– Mange av dem som tyr til usunne miljøer har
opplevd traumer, har hatt en vanskelig barndom
eller opplevd vold. Noen er redde etter å ha opplevd
noe skremmende, og trenger en følelse av
beskyttelse. Selv om resultatet av deres valg
kan være skremmende og hjerteskjærende,
er det grunnleggende menneskelige behov
som har drevet dem dit, og det kan
kanskje øke forståelsen av hvorfor
de er som de er.
Endre perspektiv
– I stedet for å fokusere på hva denne
personen gjør galt kan vi kanskje stille
oss selv spørsmålet, hva er det vi som
samfunn ikke gir dette mennesket,
som får hen til å søke behovene sine
tilfredsstilt i en annen gruppe?
Vær ærlig
– Det er viktig å si i fra at man ikke er
enig med synspunktene. Men selv om
dere er uenige i mye, så vis at du ikke
hater dem. Du kan hate holdningene,
gjerningene. Men bak dette er det
et menneske, som er verdt anerkjennelse
og kjærlighet.
La dem snakke
– La dem si alt de føler de trenger å si,
så de får det ut av systemet. Spør dem
om livet. Hvem de er, og hvordan de har
det. Det kan ofte ta lang tid før dere
kommer noen vei. Relasjon og tilhørighet
ikke skapes uten at det
bygges tillit. Og tillit tar tid og
tålmodighet å bygge.
Lytt til kroppen
– Det er ikke alltid hva de sier, men
hvordan de sier det, og hva de ikke sier.
Små ansiktsuttrykk, kroppsspråk og håndbevegelser
er viktig. Alt dette snakker
også, selv om kanskje munnen sier
noe annet. Prøv forsiktig å nærme
deg hva de egentlig sier, uten
å være for pågående eller
påståelig.
Prøv å forstå
– Forstå hva det er som gjør dette
mennesket sint. Ta problemene deres
seriøst. Vær nysgjerrig, og undre
deg: Hvem er du som menneske?
Hva er det du har opplevd som
gjør at du er den du er i
dag?
Relasjonen vinner
– Intellektuelle argumenter er flott, men
det er ikke nok. Emosjonelle relasjoner
og opplevelser er det viktigste, fordi
menneskers verdenssyn er ikke basert
på logikk, det er basert på følelser. I
tillegg er det vanskeligere å hate en
person enn en gruppe.
Alle trenger empati
– Empati er det viktigste du kan gi disse
menneskene, for er det en ting de ikke
har blitt bortskjemt på, så er det
empati. Og er det en ting de trenger,
så er det empati. Se om du kan
finne det menneskelige, og
snakk til den delen.
Husk at de
også trenger noen
– Mange som tyr til radikale miljøer har
tidligere vært usynlige i samfunnet. Det
at de har funnet et miljø, kan føles
godt. Ikke devaluer dette behovet.
Alle ønsker å høre til et sted,
og å ha et mål og en
mening.
Det er alltid håp
– Det er vanskelig å nå dem alle, og de
må selv være klare for en endring i livet.
Men det er håp, og det er verdt å prøve
å finne deres menneskelighet. Hvis vi
gir opp folk som allerede har gitt
opp seg selv og andre, så gir vi
opp noe ekstremt viktig og
potensielt bra.

TEMA: TID FOR INKLUDERING
Skam kan ikke vokse
der det er
EMPATI
38
– Empati er terrorens største fiende. Empati er
skammens største fiende. Skam klarer ikke å vokse i
et menneske som blir møtt med nok empati. Det er i
empatien utenforskap bekjempes, og der tilknytningen
oppstår. Tekst: Siri L. Thorkildsen // Illustrasjon: Cecilie Høgås
Det sier doktorgradstipendiat Ragnhild Sørbotten til RVTS Sør.
Hun forsker på tidligere ekstremister om veien deres inn – og
veien ut – av radikaliseringen. Funnene hun har gjort hittil er langt
fra så kompliserte, som man skulle tro.
Fellestrekk
Sørbotten har gjort dybdeintervjuer med mennesker som er
tidligere ekstremister fra islamistiske grupper. Noen har vært
aktive i borgerkrigen i Syria, andre har vært engasjert i andre
ekstremistgrupper i Midtøsten tidligere. Noen har blitt indoktrinert
i islamistisk religionsforståelse fra barnsben av, andre har vokst
opp i mer liberale omgivelser. De har alle bakgrunn fra forskjellige
land.
– Jeg har ikke snakket med frontsoldatene i IS. De jeg har snakket
med har vært aktive og dedikerte, og en del av et apparat som
har drevet med terrorisme. De sier om seg selv at de har vært
ekstremister. I den definisjonen ligger det at de har legitimert
bruken av vold, og at de har gått bort fra de lovmessige reglene
for krigføring. Disse menneskene har vært deltakende i grupper
som har drevet med handlinger der vold er inkludert, forteller hun.
Intervjuene ble gjort i Norge og Sverige. Ingen av dem hun snakket
med har blitt straffet i Norge for handlingene de har gjort. De er
derfor anonyme i avhandlingen.
– Norske myndigheter vet ikke om det de har gjort tidligere. Det at
de er anonyme gjorde at de turte å snakke med meg, og det var
overraskende hvor mye de delte, sier hun. Hun forteller at det er
et stort spenn i historiene hun er blitt fortalt, men alle historiene
har en del fellestrekk.
Betydningen av relasjonen
– Historiene de forteller meg handler om mennesker som løfter
hverandre opp, og trekker hverandre ned. Hvordan relasjonen har
betydning for veier inn – og veier ut – av ekstremisme er derfor
sentrale tema i avhandlingen min, forteller hun.
«Skam» har blitt stående igjen som et viktig stikkord når hun ser
på hva som fører til radikalisering.
– Hvordan de har hatt det og følt seg, har vist seg å være viktig
i hvorfor de har valgt å gå inn i disse gruppene. Det er spesielt
historier om skam som har dukket opp i alle fortellingene, på
forskjellige måter. De forteller blant annet mye om skammen for
å ikke strekke til, forteller hun.
Skam-følelsen har ført til et
brudd i relasjoner, som igjen
har ført til utenforskap.
– De forteller om vanskelige opplevelser som har skapt en følelse
av udugelighet, ikke-verd og utenforskap. Det går igjen som en
rød tråd i historiene, selv om historiene er veldig ulike. Ei forteller
at hun er lesbisk, og har blitt holdt utenfor på grunn av det. Én
forteller at han ble mishandlet som barn, og én vokste opp i
fattigdom. Dette er alle forskjellige historier, men alle følte seg
utenfor. Og alle historiene har elementer av skam i seg, sier hun.
– Noen sier skam er en følelse som får deg til å gå og gjemme deg.
Mange blir lukket, tilbaketrukket, selvbevisste av dette. Skam er
veldig relasjonelt, for det er i andres blikk at denne opplevelsen
av nederlag oppdages. Skam kan derfor også aktivere andre ting
enn å ville gjemme seg. Den kan også føre til et behov for å gjøre
noe, og bli en destruktiv motivasjon, noe jeg ser i intervjuene
mine, forteller Sørbotten.
Tilfeldigheter avgjør
Fellestrekkene for de Sørbotten intervjuet, er at de har kommet
i kontakt med et miljø som har tilbudt mening, et fellesskap, og
en idé om at de er «duganes» til noe, på et sårbart tidspunkt i
livene deres.
Jeg tror at det kanskje ikke
hadde spilt så stor rolle hvem
som møtte dem da de var på
sitt mest sårbare.
– Kanskje de kunne havnet på en eller annen destruktiv livsvei,
mener hun.
– Det kan se ut til at det er mye tilfeldigheter som avgjør. Men det
som trer tydelig fram er at skammen er så sentral i historiene de
forteller, og derfor er det viktig å se på følelser som en viktig del
av radikaliseringsprosesser, forteller hun.
– Når vi ser på det slik, kommer spørsmålet: Hvor stor rolle spiller
religion og tro? I den offentlige debatten er det stort fokus på
dette, men jeg synes det er vanskelig å identifisere et tydelig svar
på dette. For jeg ser ikke i forskningen min at religionen i seg
selv gir noen gode forklaringer. Islamistisk ideologi brukes mer
som et virkemiddel i en politisk agenda. Islamismen slik som den
fremkommer i den ekstreme ideologien, til for eksempel IS, kan
virke veldig forførende med den utopiske verden den representerer.
Den kan også fremstå med klare svar på kompliserte spørsmål og
gi retning, rammer, fellesskap og mening. Sånn sett kan den være
et nyttig redskap for rekruttering til gruppene. I IS legitimeres de
grusomste overgrep mot andre mennesker. Religion brukes, eller
misbrukes, i stor skala, og de som blir «flinke» terrorister tror
veldig hardt på denne ideologien. Så det ligger et element av tro
39

TEMA: TID FOR INKLUDERING
TEMA: TID FOR INKLUDERING
40
i radikaliseringsprosessen, og dette er absolutt reelt. Vi skal ikke
underkjenne det. Men det er mer som et redskap, enn en årsak,
sier hun.
Det avgjørende menneskemøtet
Det andre hun ser på i forskningsarbeidet, er betydningen av
tilknytning og relasjoner i veier ut av radikaliseringsprosessen.
I veiene ut ser jeg at det
er menneskemøtene som
betyr noe. Det går igjen i alle
historiene.
Det kan være helt tilfeldige møter som får stor betydning, og
det kan være ordentlige prosesser med tette relasjoner som går
systematisk over tid.
– Det å bli sett og anerkjent, det å føle tilknytning, det å se sitt
eget verd i den andres blikk er sentralt i alle historiene. Det som er
felles for veien inn og veien ut, er betydningen av anerkjennelse.
Mange har ikke et liv utenfor det radikale miljøet de nå er i, og
mange har jo brutt relasjonene med familie og venner. Hvordan tør
de å ta skrittet ut av disse miljøene, bryte ut av denne negative
sosiale kontrollen?
– Alle de jeg intervjuet opplevde en kraftig nød da de brøt ut. Alle
har vært avhengige av at noen utenfra kom med en hånd og «dro»
dem ut. Det var et langt steg ut av bobla og inn i fellesskapet,
men felles er at de har hatt et behov for håp om et fellesskap på
utsiden. Det er derfor menneskemøtet er så viktig.
– Hva slags mennesker har de truffet, som har hatt så avgjørende
innvirkning på valget deres?
– For noen har det vært kunnskapsrike autoriteter. For andre
har det vært kjærlighet og omsorg. Han ene jeg intervjuet, ble
endelig tatt på alvor av faren sin. Faren hadde i utgangspunktet
tatt avstand fra det sønnen drev på med, men så valgte han
å ta sønnen på alvor. Dette skjedde da sønnen var på vei til
Afghanistan, og sto på listen over selvmordsbombere. Sønnen
var klar for å reise. Han hadde kranglet masse med faren om Al
Qaida-ideologien, og faren hadde tidligere avvist ham. Men så
snudde faren, og valgte heller å ta ham på alvor og diskuterte
med ham på en måte som gjorde at sønnen følte at han tok
ham på alvor. Det gjorde noe med ham, og han ble rett og slett
utfordret på synet sitt uten å bli fordømt. Det å bli tatt på alvor
med ideene sine, og ikke bli forkastet som en idiot, det ble
avgjørende for denne gutten.
Sammensatte problemer
Sørbotten presiserer at historiene hun har blitt fortalt er
sammensatt. Derfor er det ingen enkel løsning på et enkelt
problem hun fremstiller.
– Det som er likt for de jeg intervjuet er at tilfeldighetene er
avgjørende. Mye skjer «på håret» og i siste liten, og det skjer
mange parallelle ting underveis som fører til endringen.
Felles for alle historiene er
dette mennesket som sto
på sidelinja og dro i noen
tråder, som holdt ut, som
var der, brydde seg, engasjerte seg og
representerte et miljø som tilbød noe
annet.
Som representerte det blikket, et blikk som ble så utfordrende at
de tok en pause og tenkte seg om. Som ga dem ideen om at de
kunne gjøre noe annet med livet.
– En menneskelig reaksjon i slike møter er avvisning. Det du ser i
din forskning, er at de trenger det totalt motsatte?
– Ja. Ekstremisme har veldig gode vekstvilkår når man avviser og
isolerer mennesker som har vist tilbøyeligheter til radikalisering.
Disse kan bli en potensiell risiko for rikets sikkerhet. Det de trenger
er et fellesskap og et samfunn som tar vare på dem. Hat kan aldri
reparere eller forebygge radikalisering.
– Det er flott å se at fokuset på betydningen av det relasjonelle,
følelser, utenforskap og det gode menneskemøtet får mer betydning
i samfunnet nå i form av diskusjoner, dokumentarer, bøker og
forskning. Alle trenger en flokk, og det å bli sett av andre. Men vi
må være forsiktige med å begrense et så gigantisk, sammensatt
problem til forenklinger. Da reduserer vi det komplekse som et
menneske er. Alle har sine historier, med varierende nyanser
og detaljer, men det er fasinerende å se hva fellestrekkene er,
forteller hun.
– Vi skal på den andre siden ikke være naive og tro at det mørket som
finnes i enkelte mennesker alltid forsvinner med enkle virkemidler.
Noen må møtes med et knallhardt og klokt rettsapparat, og da
tenker jeg for eksempel på de som har kommet hjem fra Syria,
sier hun.
Ikke så fjernt som man skulle tro
– Dette lærer oss at vi mennesker ikke er så forskjellige som man
skulle tro. Dette er noe vi kan sette oss inn i fordi det er noen
menneskelige dynamikker som ikke er så fjerne fra våre egne liv,
og som oppstår når vi er sårbare og har det tøft, sier hun.
Hun mener det er lett å se på fremmedkrigere, ekstremister,
islamister og folk som tar drastiske valg som «sinnssyke
psykopater».
– Det er lett å tenke at de er veldig annerledes enn oss selv og at
vi ikke kan identifisere oss med dem. Det er lett å tenke at vi ikke
trenger befatte oss med dem, fordi de operer på en annen måte
enn oss. Det er ikke sant. De er mennesker, akkurat som oss, og
de har opplevd vanskelige ting. De prosessene som har skjedd i
deres liv, og de mulighetene de har hatt, har ført til at de har valgt
det de tenkte var det beste, der og da, ut fra sin virkelighet og sin
verden. Dette er noe vi kan lære av, og som vi kan implementere
i forebygging. Det er kunnskap vi kan bruke i relasjonene våre,
og hvordan vi kan være som medmennesker ovenfor hverandre,
sier hun.
– Det er en «fjern» problemstilling, men samtidig tett på og
menneskenært. Hun ene jeg intervjuet hadde blitt mobbet og
holdt utenfor på skolen, og hadde fått et veldig behov for å være
flink. Det er noe jeg kjenner meg selv igjen i, og hun hadde blitt en
ekstremutgave av ”flink pike”. Når hun forklarte den prosessen
hun hadde gått gjennom, steg for steg, så var det lett å følge
med på reisen og forstå utfallet det fikk. Hun hadde laget seg en
snever virkelighet, hvor hun kunne få en betydning og kunne føle
seg verdig. Der hun ikke lenger så på fienden som medmennesker.
Der «den andre» mistet sin menneskelige verdi, forteller hun.
Sørbotten kaller valgene de faller på for «feilkoblinger».
Det er veldig lett for oss i trygge Norge og si at «nei, dette hadde
aldri jeg gjort». Men det blir for enkelt, mener jeg.
– Vi kjemper med nebb og klør for dem vi er glade i og det vi
tror er viktig, men av og til så har vi disse feilkoblingene. En
slik forståelse gjør ikke at de ikke skal stå til ansvar for sine
handlinger, men det gjør at vi kan sette oss inn i det de har
gått gjennom og ha en slags forståelse. Og også kunne si at
«dette finnes det måter å komme ut av. Det finnes andre logiske
slutninger å ta».
Vårt ansvar som samfunn
– Dette du snakker om nå, om å sørge for at folk ikke faller
utenfor, er vel vårt felles ansvar som samfunn?
– Ja, definitivt. Jeg tenker at den eneste effektive forebyggingen
mot ekstremisme i samfunnet er inkludering og raushet. Det at vi
skal være åpne for at vi kan ha et mangfold av mennesker.
I et fungerende, demokratisk
samfunn er det plass til folk
som er religiøse og ikkereligiøse,
det er plass til folk
som har det greit og det er plass til folk
som sliter.
Det er når vi er inkluderende og rause, og tenker utenfor boksen,
at vi klarer å se hverandre.
– Empati er terrorens største fiende. Empati er skammens største
fiende. Skam klarer ikke å vokse i et menneske som blir møtt med
nok empati. Det er i empatien utenforskap bekjempes, og der
tilknytningen oppstår. Vi kan godt sitte og si at vi har et bestemt
levesett og et bestemt verdisyn som er norsk eller vestlig, men jeg
tror at hvis det ikke inneholder raushet for annerledes-tenkende
så blir det en ideologi, det også.
– Det er vanskelig å inkludere folk som faller utenfor, spesielt
hvis de er sinte og usympatiske. Sinte, usympatiske mennesker
orker vi jo ikke ha i gruppa, for å si det enkelt og banalt. Jeg tror
at mange av de som blir sårbare for propaganda opplever at de
ikke blir tatt på alvor med ideene sine.
– Den usympatiske, sinte personen blir lett utstøtt av en gruppe
fordi folk ikke orker relatere seg til dem. Hvordan bør man forholde
seg til de som provoserer oss mest?
– I stedet for å alltid fortelle dem hvordan man synes ting bør
være, så går det an å møte folk med å stille spørsmålet «hvorfor».
Hvorfor er du sint? I stedet for å si at «nå skal du integreres på
denne måten,» eller tvinge dem til å være med på ting de ikke
ønsker og fortelle dem hvordan det bør være, så kan man gå inn
empatisk og spørre «hvorfor».
Man kan prøve å sette seg
inn i hvordan folk har det. Der
tror jeg nøkkelen til veldig mye
ligger.
Det er menneskelig å tenke at vi må holde det farlige – og det som
utfordrer oss – på avstand. Men så er kanskje den avstanden mer
en illusjon, forteller Sørbotten, og tenker spesielt på de norske
IS-kvinnene som sitter i interneringsleire i Syria med sine barn.
– De er en del av oss. Det var vi som var lærerne deres,
ungdomslederne deres, samfunnet deres, før de valgte å reise
til IS. Det var vi voksne som skulle passe på at de ikke havnet
utenfor. Det var vi som sov på vakten vår. De er våre barn.
– Det alle mennesker trenger, er å bli inkludert og sett. Det hele
begynner med empati.
41

FAGSTEMMEN - HALIMA EL ABASSI
FAGSTEMMEN - HALIMA EL ABASSI
42
Streng oppdragelse
eller negativ sosial kontroll?
Sosial kontroll refererer til samfunnets evne til å regulere seg selv i forhold til ønskede verdier, prinsipper og regler. Vi blir alle
formet av sosial kontroll. Men når det begrenser den enkeltes uavhengighet, bevegelsesfrihet, seksualitet, religionsfrihet eller
sosiale liv, så handler det om negativ sosial kontroll hvor målet er å motvirke avvikende oppførsel. Tekst: Halima El Abassi
Negativ sosial kontroll er
handlinger som betydelig
hemmer eller begrenser individets
livsutvikling, valg og rettigheter
– i forhold til det samfunnet rundt
en finner rimelig og sosialt
akseptabelt.
Det kan for eksempel være kontroll eller
begrensninger i forhold til livsstil, sosiale
relasjoner, valg av ektefelle eller retten til å
bestemme over sin egen kropp som overskrider
disse grensene. Det forekommer mellom barn,
mellom voksne, i – og mellom – forskjellige
etniske grupper, og mellom minoritet og
majoritet. Det er derfor galt å anta, som mange
gjør, at negativ sosial kontroll bare er noe som
foregår fra foreldre til barn eller blant ikkevestlige
innvandrere og muslimer.
Når vi snakker om negativ sosial kontroll, er det
viktig å huske på at foreldre i utgangspunktet
ikke vil skade barnet sitt. Kontrollen er derfor
et uttrykk for noe annet. Vi vet fra forskning på
området at flere foreldre rapporterer at de føler
seg maktesløse og mangler verktøy for å påta
seg foreldrerollen de selv, barna og resten av
samfunnet forventer av dem.
Mange andre faktorer spiller også inn. Mange av de berørte
familiene er ressursfattige og bør sees i et utenforskapsperspektiv.
Verktøykassen er nesten tom når de skal begynne å
løse håndverksoppgaven. Hvordan lære på en måte du aldri har
lært eller forstått? Det å ty til å kontrollere barnet sitt er derfor
nært forestående. Studier viser også at barn og unge med lukket
kristen bakgrunn er underlagt familien når det gjelder atferd og
sosiale aktiviteter. Sanksjonene og konsekvensene er de
samme. Når de forlater miljøene,
er noen ganger ekskludering
fra felleskapet og sosial
ensomhet resultatet.
Familiene kommer ofte til kort når det gjelder å forstå samfunnet
rundt, kravene som stilles til dem og hva de kan gjøre hvis de
trenger hjelp. Her hjelper det ikke å snakke om skyld, og trekke
frem argumenter som at foreldre og familier «bare må integreres
og gjøre ting annerledes». For hvordan skal de kunne det hvis
de ikke har lært det? Når vi snakker om foreldrenes ansvar må
vi også å snakke om samfunnets ansvar. Hvis vi vil at familier
skal integreres og negativ sosial kontroll skal forhindres, så
må vi erkjenne og akseptere utgangspunktet og gå til roten av
problemet. Integrering skal gå begge veier.
Negativ sosial kontroll blant minoriteter
Negativ sosial kontroll – sett i forhold til etniske minoriteter – kan
sikte på å opprettholde strenge normer for seksuell ærbarhet.
Spørsmålet om respekt, ære og
kontroll av kvinners seksualitet
kan være relatert til mye
av den sosiale kontrollen som mange
unge kvinner, men også menn med
minoritetsbakgrunn, opplever.
Seksualmoral innebærer overvåking av kvinners handlinger for å
sikre ærbarhet, som medfører en rekke begrensninger for kvinners
handlingsrom. For eksempel av at hennes frihet blir begrenset,
eller forsvinner helt. Dessuten er ærbarheten en sentral markør
for minoritetskvinners status før de blir gift.
Undersøkelser viser at unge mennesker med ikke-vestlig
minoritetsbakgrunn – og spesielt unge kvinner – opplever å bli
utsatt for kjønnsrolleforventninger og former for sosial kontroll
som begrenser deres uavhengighet, seksualitet og sosiale liv
betydelig. Dette påvirker deres valg av utdanning, seksualitet,
partner, og deltakelse i fritids- og foreningsliv. Samtidig utgjør
sosial kontroll en betydelig barriere for deres sosiale integrasjon
i de skandinaviske landene. Studier viser også at personer med
kristen bakgrunn, som har opplevd atferdskontroll som barn, kan
i voksen alder bli preget av alvorlige psykiske helseproblemer
som angst, depresjon, lav selvtillit og rusmisbruk.
Den negative sosiale kontrollen
i lukkede kristne samfunn er et
problem som ofte flyr under
radaren.
Mekanismene er like bekymringsfulle og fører til like mange
brudd på barns rettigheter, som negativ sosial kontroll over barn
i etniske minoritetssamfunn. Det handler ikke om den ene eller
andre religion, men om noen miljøer som lukker seg inne i seg
selv.
Det er nødvendig å utfordre forestillinger om at sosial kontroll er
basert på – og fremmer – manglende likestilling mellom kjønnene,
at det bare finnes i visse minoritetsgrupper, og at dette er et
generelt trekk ved disse gruppene.
Det er viktig å få en forståelse av at kvinners seksualitet, og
andre typer begrensninger, kan variere i både form og styrke.
Alle foreldre begrenser og utøver
kontroll over barna sine, men de
gjør det forskjellig.
Blant annet avhengig av klasse, etnisk bakgrunn, religion, men
også personlige forutsetninger. Når det gjelder foreldre med
innvandrerbakgrunn, vil innvandrer- og minoritetsopplevelser
spille sammen med andre faktorer. Eksempelvis kan det å
leve som medlem av en stigmatisert minoritet forsterke ønsket
om å bevare sine egne tradisjoner og beskytte barna mot
majoritetssamfunnet.
Negativ sosial kontroll - hva gjør vi?
Når er det snakk om negativ sosial kontroll og hvor går grensen?
Dette er en diskusjon vi mangler i samfunnet. Negativ sosial
kontroll er et fenomen som eksisterer i alle lukkede miljøer, både
blant kristne og muslimer, så vel som i nordiske familier.
Det er få nordiske studier av foreldres egen oppfatning av
foreldrerollen, oppvekst, sosial kontroll og familieforhold. Foreldre
befinner seg ofte i en forhandlingsposisjon mellom forskjellige
forståelser om det å være foreldre og hvordan dette balanseres i
forhold til en rekke hensyn, verdier og normer. Ofte handler sosial
kontroll også om livstrategier, som marginaliserte foreldres måte
å mestre livet på, utfra av hvordan de opplever sin situasjon og
sitt handlingsrom.
Det er langt fra oppfatningen av
at negativ sosial kontroll er bare
et muslimsk og etnisk problem.
Oppsummert er det viktig for meg å understreke at vi ikke
skal dømme den enkelte familie, men ta stilling i hver enkelt
situasjon. Vår profesjonalitet skal ikke erstattes av fordommer
og forforståelse. Vi skal jobbe forebyggende, og unngå å
stigmatisere, kategorisere og diskriminere. I tillegg er det viktig at
vi ikke overser den sosiale kontrollen som foregår i andre lukkede
miljøer, fordi vi da som samfunn vil svikte mange mennesker som
trenger hjelp.
43

«Du och jag, Alfred»
Det fine, gode og varme vennskapet mellom Alfred og Emil
illustrerer så fint hva som ligger i en god relasjon. Vi har alle noe
å lære av disse to. Alfred møter Emil uten noe om og men. Han
godtar ham for den han er, og får frem det beste i Emil.
«Du och jag, Alfred». Emils herlige oppsummering av vennskapet
dem imellom rommer så mye mer enn bare disse fire ordene. Med
dette utsagnet signaliserer han at han opplever Alfreds nærvær,
med kroppsspråk og måten han blir møtt på, som trygt og godt. At
det er de to, mot verden, og de trenger hverandre. Deres relasjon
betyr så mye mer enn bare her og nå.
Er du min Alfred?
Alle mennesker opplever at livet til tider byr på utfordringer. Det er
en del av det å være menneske. Noen ting forsvinner like fort som
de kom. Andre ganger kommer det større utfordringer, og noen
ganger opplever vi ting som gjør skikkelig vondt – lenge. Ting som
rokker i grunnvollene våre og får oss til å lure på om vi i det hele
tatt kommer til å overleve.
De menneskene som bærer tøffe hendelser og historier, finner
vi overalt, både privat og i jobbsammenheng. Noen har valgt en
uheldig strategi for å overleve skammen og smerten som kommer
i kjølvannet av vanskelige erfaringer. I noens øyne kan det handle
om «småting» som plager personen, men som likevel er tungt for
den det gjelder. Det er reelt, og det er livet.
Hvordan kan det hjelpe oss å ha en – eller være en – Alfred, når
livet virkelig røyner på? Kan Alfred være den vi alle trenger når
ting er vanskelig?
Når en munn lukkes, åpnes to ører
Når Alfred møter Emil etter en tur innom snekkerbua, lar han
Emil alltid komme med sin historie. Alfred lytter. Det å lytte kan
høres ut som en enkel sak. Men det å lytte kan være noe av det
vanskeligste vi gjør. Vi har vel alle opplevd å fortelle noe til noen
som har tilmålt tid, eller som har en agenda eller fasit allerede
før historien kommer. For det er først når vi virkelig lytter at vi kan
forstå den andre, og ta del i deres opplevelse. Og så vet vi fra
historiene om Emil at det som regel ender bra til slutt, og Alfred
klarer å lokke fram Emils smil.
Alfred hjelper Emil å skape sammenheng i det som skjer, og hjelper
ham å se at det vil gå bra. Når mennesker deler gode øyeblikk,
slik Emil og Alfred gjør, skapes det psykiater og spedbarnsforsker
Daniel Stern kaller for «moments of meeting», eller som Schibbye
på norsk kaller det; endringsøyeblikk. Det er i endringsøyeblikk
som dette, når du virkelig blir lyttet til og forstått – hvor positive
følelser deles – at det ligger muligheter for å skape helhet og tillit
mellom to mennesker.
Bekreftelsens mester
Selv om Alfred sansynligvis ikke alltid tenker at Emils løsninger på
ting er de beste, så aksepterer han Emils versjon og historie. Han
lytter til ham, og forsøker å forstå det fra Emils ståsted.
Alfreds tilstedeværelse i Emils tanker og opplevelser gjør at Emil
opplever seg møtt og tålt.
Og det er vel slik for oss alle når vi står i strev. At den som tåler
oss, og aksepterer oss slik vi er, det er den vi kjenner det er godt
å være med. Det er da vi opplever oss anerkjent og bekreftet, noe
som er grunnleggende behov hos oss alle.
44
«Emil tyckte om Alfred och Alfred tyckte om Emil.» Slik kjenner vi historien om de
to, Emil og gårdsgutten Alfred. En historie om så mye mer enn en «rakkerunge» full
av hyss – kanskje like mye en fortelling om den ene voksne som tar imot, og bare
er – og blir – den trygge, gode havnen. Tekst: Gunn Karin A. Thomassen og Siri L. Thorkildsen
En terapeut kan for mange være den som utgjør en forskjell, og
hjelper å skape mening og sammenheng i det som har skjedd. Det
kan hjelpe mye og ta bort noe av det vonde som tynger. Samtidig
belyser psykologen Howard Bath viktigheten av de «andre 23
timene», den helende kraften som ligger i de timene i døgnet vi
ikke sitter i psykologens stol. Det er i mange tilfeller en kjæreste,
venn, lærer, søsken, nabo eller kollega som er der disse timene.
Som ser deg, og som virkelig kan gjøre en forskjell.
Når et menneske har stått i et av de mest krevende situasjonene
i livet sitt, og stormen har stilnet, så er det ikke uvanlig å tenke
at det som reddet en fra å gå til grunne lå i relasjonen til et annet
menneske. Det mennesket, eller de menneskene, som bare var
der.
Likevel er Alfred ærlig. Han kaller en spade for en spade, også når
Emil har gjort noe som ikke var så lurt.
Det å kunne være ærlig skaper trygghet i relasjonen, så lenge
den du snakker med allerede føler seg hørt, sett, forstått og
anerkjent. Da er tilliten og tryggheten der, i bunn.
Bekreftelsen ligger i den måten vi lytter på, sier Schibbye.
Gjennom vår væremåte signaliserer vi om vi tenker den andres
følelser er viktige, og aksepterer den andres måte å se verden
på – uten å dømme eller bedømme. Både det å lytte og vise
forståelse, aksept og toleranse er ulike måter å vise bekreftelse
på. Og av Alfred kan vi lære at av og til kan bekreftelsens kunst
bare handle om et blikk, eller bare det å være der for den andre.
45
Alfred-mentaliteten
Når vi leser om Emil og Alfred, så er det nesten så man kan
kjenne hvor godt det er å være Emil i møte med trygge Alfred. Det
er godt å møte noen som Alfred. Alfred anerkjenner Emil for den
han er, og rommer hele ham.
Det å bli tålt og sett av et annet
menneske kjennes godt.
Anerkjennelse er et komplekst begrep, men psykolog Anne Lise
Løvlie Shibbye sier det på en enkel måte: Anerkjennelse er ikke
noe du har, det er noe du er. Slik Alfred er for Emil.
Hun viser til noen elementer, eller ingredienser, i anerkjennelsens
kunst. Disse ingrediensene er lytting, forståelse, aksept, toleranse
og bekreftelse. Hun sier videre at disse henger sammen, og er
hverandres forutsetninger. Selv om Schibbye tar utgangspunkt i
klient-terapeut-relasjonen kan dette like godt beskrive hva som
ligger i et godt menneskemøte – ja, i alle de relasjonene som gjør
noe godt med oss.
Hvem vil du være?
Alfred hadde nok ikke Shibbyes anerkjennende ingredienser i
bakhodet da han traff på Emil etter et av hans mange hyss og
påfølgende opphold i snekkerbua. For Alfred lå dette i ryggmargen,
som det gjør for mange gode mennesker der ute. Han hadde
ingen jukselapp i bukselomma som listet opp hvordan han skulle
møte Emil, men han visste nok hvem han ville være i møte med
sin gode venn. Og, kanskje aller viktigst: Han likte Emil.
Alle burde hatt en Alfred i livet sitt. En som står støtt ved deg når
ting ikke går som planlagt. En som ikke kommer med fasitsvar på
hvordan ting burde være, men bare møter deg der du er – og er
der med deg. En som bekrefter det du opplever, og som hjelper
deg videre uten å moralisere eller kreve. Alfred kan være en god
påminner om at du også kan bety noe, for noen.
Hvem sin Alfred vil du være?

TEMA: TID FOR INKLUDERING
Latterliggjøring
er ingenting å le av
Latterliggjøring er ingenting å le av. Latterliggjøring springer ofte ut av
et menneskes usikkerhet og mindreverdighetsfølelse - og etterlater seg
utrygghet, skam og usikkerhet. Tekst: Eva Dønnestad og Heine Steinkopf
Den som latterliggjør andre, griper ofte fatt i noe fint eller
annerledes i en person, løfter det fram til spott og spe, og ler. Ofte
inviterer den som latterliggjør, inn flere til å le - i et forsøk på å
ufarliggjøre og rettferdiggjøre latterliggjøringen. På sitt verste kan
noen forsøke å kalle det humor. Men denne humoren er på andres
bekostning og da får latteren en heller hul lyd.
En god latter skaper gjensidig glede
Latterliggjøring er ingenting å le av. Den etterlater seg utrygghet.
Men, der gjensidig selvironi møtes og ekte glede deles, oppstår en
tillit som kan få latteren fra ekte glede til å trille. Ja, da kan vi til og
med le av egne og andres feil og mangler fordi vi ler sammen med
hverandre – og ikke av hverandre. En god latter springer ut av noe
ekte og etterlater seg glede som sveiser mennesker sammen som
likeverdige. Latterliggjøringen derimot, stjeler den ekte gleden.
Vi trenger å rydde opp i begrepene latter og latterliggjøring for
å bygge verdighet, og gi rom for utfoldelse av den dype og ekte
gleden. Vi har møtt altfor mange barn, unge og voksne, som
har blitt usikre i møte med latterliggjøring. Her er vi forbilder og
veivisere. Det skurrer i verdiene når vi er vitne til, eller med på
latterliggjøring. Det krever langt større mot, men gir desto større
glede og trygghet i å gjøre andre store. Det å finne den ekte dype
gleden i å le SAMMEN.
Den beste beskyttelse mot latterliggjøring er trygge mennesker,
i trygge relasjoner, som vet at glede og humor skal bygge opp
mennesker og relasjoner, ikke rive dem ned. Men det kan kreve
stort mot å ikke la seg rive med av latterliggjøringen.
Å le andre små, gjør oss ikke godt
Det alvorlige er at når vi latterliggjør og har det som metode, en form
for selvbeskyttelse eller forsvarsverk i møte med andre, får
vi det heller ikke godt selv. Uten å vite det, spiser vi opp
vår egen verdighet når vi behandler andre uverdig.
Latterliggjøring får lettere plass i arbeidskulturer
som ikke er gode og verdiforankrede. Det bør
lyse noen lamper når latterliggjøring ufarliggjøres,
gis rom til, og kamufleres som
humor.
Strukturell latterliggjøring i familier eller
arbeidskulturer er desto mer skadelig
for dem som rammes fordi den blir
nærmest uangripelig bak en mur av
de mange. De kan bruke setninger
som: «Såpass må du da tåle, det
er jo bare for gøy.» Dermed blir det
nærmest umulig å stå opp i mot.
Og hva gjør tilskuerne som, med
litt nummen smak i munnen, ler
med? Jo, ofte vinner feigheten.
For mennesket vil være en
del av flokken. Det krever
mot å gå imot flertallets
latterliggjøring. Vi etterlyser
dette motet. Hvordan ville
den som latterliggjør selv
tålt at noen trakk fram noen
verdifulle egenskaper hos
vedkommende og hånte
dem i alles påsyn?
Latterliggjøring kan skade
individet, relasjonen og fellesskapet
Latter og ekte delt glede kan bygge individer, relasjoner og
fellesskap. Det er derfor synd om vi ikke lærer oss forskjellen.
Stå opp mot nedlatende latter
Å bli gjort til latter. Formuleringen i seg selv er en objektivisering.
Man blir gjort til offer og noe blir påført en. Det kan være
handlinger, væremåter, klesstil eller arbeidsform som blir gjort til
latter. Det kan være noe nytenkende, flott og autentisk som skaper
misunnelse, eller oppleves som en trussel som blir gjort til latter.
Denne latteren er ofte instrumentell, ikke spontan. Den kommer
ikke fra hjertet. Det er lett å la seg rive med når nedlatenheten tar
på seg humordrakten. Men her er det verdimodig å stå opp mot
nedlatende latter.
Fenomenet latter
Latter som fenomen er ikke helt enkelt å forklare. Vi vet ikke helt
hva som er latterens grunnfunksjon. Det samme gjelder gråt.
Latteren er vel sjelden mer ekte enn de første trillene som kan
komme fra et barn som er møtt på sine behov - da kan latteren
trille når det bare er noen måneder gammelt. Og denne latteren
skaper glede.
Latter er ikke det samme som humor, latteren er en respons på
noe vi oppfatter som humoristisk. Ekte latter involverer mange
muskelgrupper i hele kroppen, 15 muskler bare i ansiktet. Den
involverer pusten, er rytmisk og kan på sitt beste virke avslappende,
avvæpnende og redusere stress. Vi kan le av lettelse når en fare er
over. Å le hemmer også fight/flight-systemet vårt.
Når andres vellykkethet blir en trussel
Den latterliggjørende latteren vil oppnå noe. Enten for egen del,
eller på vegne av gruppen. En måte å forme gruppen til slik en vil.
Den igangsettes til egen nytte for å motarbeide egen opplevelse av
utilstrekkelighet eller tilkortkommenhet. Gjøre andre mindre, for å
holde på egen opplevelse av verdi. Andres storhet eller vellykkethet
blir en trussel mot eget selvbilde.
Å bli latterliggjort kan skape intenst ubehag og skamfølelse.
Redsel for utestengelse. Det er hemmende for livsutfoldelse,
skaper ufrihet, folk legger bånd på seg. Mennesker får ikke ta
plass som den de er på sitt beste. Latterliggjøringen bidrar til
utenforskap. Smil og ekte latter inviterer andre inn. Latterliggjøring
i en arbeidskultur sier noe om utrygghet og manglende tillit,
manglende samhold og vilje til å løfte hverandre. Slike kulturer
blir ikke lærende, utviklende, nysgjerrige, men statiske, redde,
tilbakeholdne og ensrettede.
Vi ler godt når vi har tillit til andre, føler oss trygge, åpne og frie.
Latter er en mekanisme som styrker connections, koblinger mellom
mennesker. Den frie, spontane, overgivne latteren er sunn, skaper
avslappethet, ro, opplevelse av samhørighet. Tillit.
Vi vil ta gleden og latteren på alvor, derfor: Latterliggjøring er
ingenting å le av.
47

ET EVENTYR AV KAREN KILANE
48
Den lange reisen
Det var en gang en prins som bodde i et lite slott langt, langt
borte. Eller, for prinsen var jo det lille slottet med kongens
malerier, dronningens poesi, instrumentene, dansegulvet hvor
kongen og dronningen danset alene på kveldene, de grønne
markene utenfor slottet hvor prinsen kunne dra ut på eventyr hver
dag, alt annet enn langt borte. Hele dette riket var så nært og så
kjent som det kunne få blitt.
Den lille kongefamilien bodde utenfor allfarvei, men jevnt og trutt
kom små sangfugler til slottet og fortalte om livet i rikene rundt
dem. Nesten like ofte kom tilreisende innom for å se maleriene
til kongen, lytte til dronningens poesi eller sitte under trærne for
å le og for å prate. Da syntes prinsen at slottet ble så fylt opp av
farger, latter og dans at det kilte deilig helt ut i tærne.
En kveld den lille prinsen hadde lagt seg, var det så varmt at
søvnen ikke klarte å finne veien helt fram til ham gjennom den
tunge lufta. Prinsen var derfor våken da en sangfugl landet på
slottsplassen. «Han sover», hvisket dronningen og lot fuglen sitte
på skulderen.
«Dere må reise så langt vekk som dere kan», pep fuglen.
Gutten kjente gleden boble inni seg. En reise!
Men dronningen så ikke boblete ut. Ikke kongen heller.
«Skal dere rekke fram til grensa, må dere komme dere av gårde.
I går brant de ned tre landsbyer. Kvinner og barn og alt ...,» sa
fuglen.
Prinsen sto i vinduet og forsto ikke hvordan fuglen kunne finne på
å si sånne ting. For en fæl fugl! Prinsen hadde ofte sett kongen
og dronningen gråte. De gråt rett som det var både av farger og
toner og eventyr. Men den gråten han hørte i kveld hadde en ny
og ustemt tone i seg.
Prinsen la seg stille på senga og så opp i taket. Slottet føltes
mindre. De neste ukene kom fuglene hver dag. Prinsen ble en
usynlig skygge i vinduet hver kveld når foreldrene diskuterte.
Dronningen ville bli værende i slottet, kongen ville reise.
Prinsen ville bare at alt skulle være som før.
Det som skjedde den natta, passer
ikke inn i et eventyr.
Dronningen løp, og prinsen løp. Ikke før de kom fram til den
hemmelige grotta, så de at kongen ikke lenger løp sammen med
dem.
De neste dagene gikk de to på hemmelige stier i skogen. Av og til
kom sangfuglene flyvende til dem. Men de sang ikke, de hvisket
bare hemmeligheter til dronningen som fikk ansiktet hennes til å
vrenge seg til prinsen ikke kjente henne igjen.
«Jeg vil tilbake til slottet», gråt prinsen en kveld.
«Det finnes ikke noe slott mer», sa dronningen og holdt rundt
ham. Han sovnet, men de lydløse ordene hennes klarte å snike
seg helt inn i drømmen hans: «Det var aldri noe slott, han var
ingen konge».
De to gikk langt, lengre og lengre enn langt, og en dag kom de til
en stor plass med mer folk enn prinsen noensinne hadde sett.
«Snart kommer vi fram til et nytt kongerike, Det nye landet. Der
skal vi danse, få venner og være trygge. Men først må vi bare
forbi de mennene der», sa dronningen og tok prinsen i hånden,
selv om han var alt for stor til å bli leid.
Prinsen forsto ikke
hvorfor dronningen
var så redd for
mennene som voktet
veien til det neste
landet, hun var jo den
som alle ville snakke og
danse med.
Det var hun som ledet alle festene og som skrev
poesi som fikk voksne mennesker fra hele kongeriket
til å gråte. Det gikk gjetord om hennes skjønnhet,
visdom og evner.
«Dette går jo bra,» sa prinsen og kjente at han gledet seg.
Ingenting var så fint som å vise fram dronningen til nye mennesker.
Da de gikk derfra, var prinsen så sint at han skalv. Men dronningen
tviholdt ham i håndleddet sånn at det verket. Da de hadde gått i
noen minutter, slapp hun ham og sprang bak en busk. Noe som
luktet surt veltet ut av munnen hennes. Prinsen gjorde så godt
han kunne, men han klarte ikke å holde håret og kjolen hennes
unna det sure.
Mennene hadde jo ikke visst hvem hun var. Prinsen hadde prøvd
å si navnet til kongen for å forklare, men mennene lo bare. De
brydde seg ikke om at både prinsen og dronningen kunne synge
og danse og fortelle, alt de to var og kunne, betydde ingenting.
På kne foran prinsen lå dronningen og så ut som
om at hun hadde krympet. Senere skulle prinsen
kunne se tilbake og tenke at det var akkurat her
og nå de to sluttet å være dronning og prins.
De gikk langt, langt og lengre enn langt. Reisen
varte i flere år. Tiden gikk langsomt da de bodde i
Ventelandet. Der var det ventete, og for hver dag
de ventet, forsvant dronningen litt.
Da de dro derfra til Det
nye landet, hadde prinsen
nesten glemt at han en
gang hadde trodd at
han var en prins.
Men noen ganger strøk minnet forbi som et gyllent
blaff: et slott med en konge som malte, skålte, lo og som løftet
opp dronningen slik at lyset fra solen fikk huden hennes til å
skinne som gull.
Noen ganger ulmet bilder fram av et slott som var lite og grått
og en slottsplass som var rødbrun og sandete. Med tiden fikk
bildene mot til å ese utover som ugress som kvalte alt det
fargerike, krydderlukten og melodiene. Til slutt var det bare grått
igjen. Og midt på gulvet i den grå hytta hadde det dukket opp
en livløs konge uten armer og tunge. Tankene lekte mer og mer
gjemsel med ham og alle de som kunne ha hjulpet prinsen med
å huske, var borte.
49

ET EVENTYR AV KAREN KILANE
NY RESSURS
50
I begynnelsen hadde prinsen prøvd å synge de gamle sangene
for dronningen. Han nynnet stille for henne de nettene han så
dronningen lå og stirret med redde øyne på døren og holdt seg så
hardt fast i sengen at knokene lyste hvite.
En gang, da de bodde i Ventelandet, fant han nok penger på
bakken til å kjøpe en vakker notatbok til dronningen. Men hun
skrev ikke. Han trommet på lårene og plystret. Men hun danset
ikke. Han ville at dronningen skulle holde rundt ham og fortelle
ham hvem han var. Men hun vasket hus hele dagen og lå våken
og livløs hele natta.
Fugler kan fly fra nord til sør og sør til nord, det hadde prinsen
lært på skolen i Det nye landet. Men sangfuglene hadde sluttet
å fly for å besøke ham og dronningen. Ingen husket hvem de var
lenger.
En dag, om ikke lenge til, skal prinsen
møte en mann i Det nye landet. Prinsen
skal få noen å prate med, men prinsen
har ikke noe å si.
Han vil bare at mamma skal holde rundt ham og si at det går bra.
Han vil sitte under treet med pappa og spille de gamle sangene.
Men pappa er borte, og det er egentlig mamma også.
Men han kommer og sitter ned en stund, når mannen ber ham
om det. Og selv om han ikke finner ordene han forstår at også
mannen leter etter i ham, er likevel litt fint å sitte her.
Kanskje er det en av de dagene hvor de sitter tause sammen,
at mannen legger merke til at når guttens blikk hurtig glir forbi
ham, så vandrer de videre mot gitaren som henger på veggen.
Der finner de hvile.
Kanskje kjenner mannen seg litt sliten når han reiser seg og
henter instrumentet ned fra veggen og rekker det til den tause
gutten.
Sist gang noen rakte prinsen et instrument, var det kongen som
gjorde det.
Og selv om tankene lever sitt
eget bedragerske liv i prinsens
hode, husker kroppen hans
med ett hvordan det var å ta
imot instrumentet fra farens
hender.
Først nynner gutten. Så beveger fingrene seg over
strengene. Mannen lukker øynene og lytter. Melodien snirkler
seg inn i øret, den forter seg forbi hodet hans og stuper rett
ned i magen hvor den forsiktig napper i et gammelt minne om
blåbærsaft, et trygt fang og skorper på kneet som etterlot seg
hvite små streker.
Han vet det ikke, men når gutten stille begynner å synge, er det
for første gang på flere år.
Sangen trekker i gutten også, og vil ta ham med mot en vei som
er lang, lengre og lengre enn lang. Veien går forbi Ventelandet,
forbi det kalde og ensomme snødrevet, vandringen i skogen,
mennene ved elva og helt tilbake til huset med den døde kongen.
Gutten har gått veien før og han vet hva som venter der. Det er
jo derfor han ikke vil gå tilbake. Men sangen tar ham forsiktig i
handa og ber ham om å gå sammen med henne tilbake til slottet,
og de to som fremdeles sitter under trærne med hver sin kopp te.
Av Karen Kilane
Skrevet etter inspirasjon fra møter med ungdom i leirer og
bosetninger for flyktninger ulike steder i verden.
En hjelp til å utforske og forstå traumer - sammen
Vi har alle med oss en bagasje i livet i form av ulike belastende hendelser,
men noen bærer ekstra tungt.
RVTS Sør har utviklet en samtaleressurs som vi kaller «Kofferten min og meg». Med
denne kan du som hjelper få tips til samtale med barn og unge som har opplevd gjentatte
påkjenninger i oppveksten, der dere sammen kan forsøke å utforske og forstå – med
håp om å bekrefte de vonde opplevelsene og støtte alle forsøk på og initiativ
for, å mestre livet. Med denne ressursen får du også tilgang til en webside
med filmer du kan vise til barn, oppgaver dere kan jobbe med og litteratur du
kan lese for å bli tryggere i samtalen. «Kofferten min og meg» kan du bestille
på www.rvtssor.no.

Jeg leter alltid etter de store ordene,
men kanskje holder det med
du
jeg
vi
her
nå
Kjell Gustumhaugen