11.05.2022 Views

Prinsen som forsvant - en roman

En moderne vri på den fantastiske historien om Josef i Bibelen. Prins Josef er elsket av mange, men brødrene hater ham. Mens de er ute på en hemmelig reise, drar Josef for å lete etter dem. Denne reisen skal fullstendig forandre livet hans. Han blir forrådt, mister alt, men finner også kjærligheten. Han synker dypt, men blir også satt høyt. I opp- og nedturene mister Josef aldri troen på Gud, og han får erfare hvordan Gud er med ham og velsigner ham – gang på gang. Men vil han noen gang kunne forsone seg med brødrene sine? Om forfatteren Knut Størkersen, f. 1957, er bosatt i Øvre Eiker. Han er utdannet skipsmaskinist og fotterapeut. Mye av boken er bygget på egne erfaringer, blant annet fra et opphold i Zambia i 2008. Han er gift med Irene, og har en sønn og fire stebarn. Kjøp den her: https://venturaforlag.no/boktema/boktema/boktema/bibel-33/prinsen-som-forsvant-en-roman.html

En moderne vri på den fantastiske historien om Josef i Bibelen.

Prins Josef er elsket av mange, men brødrene hater ham. Mens de er ute på en hemmelig reise, drar Josef for å lete etter dem. Denne reisen skal fullstendig forandre livet hans. Han blir forrådt, mister alt, men finner også kjærligheten. Han synker dypt, men blir også satt høyt. I opp- og nedturene mister Josef aldri troen på Gud, og han får erfare hvordan Gud er med ham og velsigner ham – gang på gang. Men vil han noen gang kunne forsone seg med brødrene sine?



Om forfatteren

Knut Størkersen, f. 1957, er bosatt i Øvre Eiker. Han er utdannet skipsmaskinist og fotterapeut. Mye av boken er bygget på egne erfaringer, blant annet fra et opphold i Zambia i 2008. Han er gift med Irene, og har en sønn og fire stebarn.
Kjøp den her: https://venturaforlag.no/boktema/boktema/boktema/bibel-33/prinsen-som-forsvant-en-roman.html

SHOW MORE
SHOW LESS
  • No tags were found...

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

Knut helge Størkersen

roman


Prinsen som forsvant

Copyright © Ventura forlag AS 2022

Omslagsillustrasjoner: Ida S. Skjelbakken

Sats: Kristian Kapelrud

Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.

Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia

1. opplag mai 2022

ISBN 978-82-8365-141-6

Ventura forlag AS

2312 Ottestad

post@venturaforlag.no

www.venturaforlag.no


Knut helge Størkersen


– 1 –

Drømmeren

«Det er sant. Hvorfor tror dere meg ikke?» Josef så fortvilet

på dem. Hvis brødrenes blikk kunne drepe, hadde det ikke gått

bra for ham.

Det var påske og høytidssabbat i landet Damor. Utenfor lå

snøen som et tykt teppe, mens gradestokken i solveggen så vidt

klarte å krype over frysepunktet.

Kong Johan hadde samlet barneflokken i tronsalen etter den

tradisjonelle påskegudstjenesten. Tre store veggmalerier dominerte

den imponerende salen. Over det ovale bordet hang en

særdeles original lysekrone. Rundt bordet, på hver sin navngitte

stol, satt kongens ni barn etter alder. Øverst satt han selv. Stolen

ved hans venstre side var tom. På den sto det inngravert: «Dronningen

av Damor».

Hans første kone, dronning Mia, var mor til Josefs syv halvsøsken.

Hennes førstefødte var kronprins Allan, som nå var trettiseks

år gammel. De neste var prins Arlo, prins Lucas, prinsesse

Louise og prins Alex. Men så døde hun brått etter fødselen av

tvillingene prins William og prins Toby.

– 5 –


Josef satt som nummer to fra dronningstolen. Han var atten,

nest yngst i søskenflokken. Da moren hans, dronning Cecilie,

fødte lillebroren Leon, som var seks år yngre, døde hun like etterpå.

Hennes død gjorde at Josef isolerte sine følelser i flere år.

Moren var alt for ham. Det eneste som var igjen etter henne var

lillebroren. Derfor elsket han broren over alt i denne verden, og

var redd for at også han skulle dø.

Med sin gyllenbrune hud og ravnsvarte krøllete hår, lignet

Josef mer på sin afroeuropeiske mor enn det Leon gjorde, som

var en tro kopi av kong Johan. Kanskje var det derfor Josef var

Johans favorittsønn. Og kanskje var det også en av grunnene til

at hans eldre brødre mislikte ham. Innerst inne var de redde for

at faren ville sette Josef foran dem i arverekkefølgen. Kongen

gjorde ingenting for å avvæpne disse ideene, når han noen ganger

ga Josef finere presanger enn de andre.

Kanskje var det også derfor de reagerte slik de gjorde når

han nå hadde fortalt dem hva han hadde drømt. De eneste som

ikke reagerte med sinne var prins Leon og prinsesse Louise. Selv

om de også undret seg over drømmen, ble de overrasket over

reaksjonene fra de andre.

«Påstår du virkelig at jeg som er din far og konge, brødrene

dine og søsteren din, skal bøye oss for deg?» Stemmen til kong

Johan var opprørt, men hadde samtidig et snev av undring.

«Hvem tror du egentlig du er, din bortskjemte snørrunge?»

Allan var rød i ansiktet.

«Ja, det er det du er», fortsatte Arlo og freste mot ham. «En

bortskjemt dritt og smisker, som vil gjøre alt for makt.»

«Hvorfor er dere så sinte på meg bare fordi jeg fortalte om

drømmen? Jeg forstår den like lite som dere. Den har kanskje

ingen mening.» Selv trodde ikke Josef det, men våget ikke si

det høyt.

«Det er nok!» Kong Johan hevet den kraftige stemmen sin.

Alle tidde og så forskrekket på ham. «Dere drar det for langt.

– 6 –


Legg vekk disse tankene deres. Jeg tillater ikke en slik stemning

å ødelegge påskens velsignelser.»

Han trakk pusten dypt og senket stemmen, som om han

angret. «La oss gå bort til de andre i familiestua.»

De hadde stor respekt for faren. Han var en autoritet som de

lyttet til. Til tider oppfattet de ham som urimelig streng, men

de visste likevel at han brydde seg om dem.

Kongen reiste seg fra det ovale bordet og gikk ut i vestibylen,

opp den store marmortrappa og videre innover den lange

blåmalte korridoren. Helt ved enden lå familiens stue. På rad

og rekke fulgte de andre etter, Josef og Leon sist. Ekkoet etter

ti par sko og en stokk ga gjenklang i veggene.

Leon grep hånden til Josef. «Kan du fortelle drømmen en

gang til, Jos?» hvisket han, slik at de andre ikke skulle høre.

Josef så inn i de oppglødde øynene til broren. «Ja», hvisket

han tilbake og blunket. «På rommet ditt i kveld. Men ikke si

noe om det.» Han la pekefingeren over leppene sine.

Leon gjorde et hopp av begeistring. «Men tror du det blir mye

bråk om jeg en dag bruker enhjulingen i korridoren

Josef smilte. «Ikke prøv det. Jeg gjorde det en gang med sparkesykkelen.

Det var en gang for mye. Da måtte jeg bli med

vaktmesteren å male på veggen etterpå.»

Sjelden fikk andre enn familien adgang til familiestua. Den

var deres private område, «helligdommen» som pressen omtalte

den. Etter at de fleste av barna hadde forlatt slottet, ble stua

mindre brukt. Louise, Josef og Leon trivdes mye bedre i lillestua,

som lå i etasjen over, ved soverommene.

Av flokken på ni, var det bare de tre som fremdeles bodde

inne på selve slottet, sammen med faren. Tvillingene bodde

sammen i et nokså stort anneks som var tilknyttet slottet.

Etter at dronning Cecilie døde, hadde kong Johan ansatt en

nanny for de minste. Frøken Rosa kalte de henne, og hun var

en myndig dame. Egentlig het hun Rosita, hadde aldri vært

– 7 –


gift eller hatt egne barn. Mange undret seg over om navnet

hadde påvirket henne, fordi hun alltid gikk kledd i minst ett

rosa plagg.

Det tok tid for henne å vinne Josefs tillit. Han følte at ingen

kunne erstatte moren. Men ettersom tiden gikk, knyttet han seg

mer til frøken Rosa og aksepterte hennes rolle.

Allan, Arlo, Lucas og Alex var gift og hadde bygd hvert sitt

hus på den over fem tusen mål store slottseiendommen. Bare Allan

hadde gitt kongen barnebarn, lille Miriam som nå var 3 år.

Det var stor stas da hun kom, spesielt for tante Louise. Kongen

hadde sørget over at Louise var eneste jenta i flokken, men

syntes det å være glemt.

De fire eldste prinsene ledet hvert sitt område av kongeriket,

under overoppsyn av kongen. Om to år skulle William og Toby

få tildelt sine områder.

Josef hadde ikke tenkt så nøye over sin rolle som prins. Han

var mest opptatt av skolen og fritidssyslene. Målet hans var å

fullføre jusstudiet, som startet til høsten. Hans førstevalg var å

bli lege, men kongen hadde påvirket ham til å endre retning.

Josefs sans for rettferdighet hadde mer enn en gang satt ham i

vanskeligheter. Han kunne gi kraftige uttrykk for sine meninger,

spesielt overfor brødrene. Når de var ute på sine sprell og Josef

fikk høre om det, fortalte han det til sin far. Derfor holdt de

ham ofte utenfor.

Selv om Louise var ferdig med både den formelle og adelige

utdannelsen, valgte hun å forbli på slottet for å hjelpe faren

med noen av hans kongelige oppgaver. Folket så på henne som

landets dronning.

For to år siden, under et besøk på en fjellgård, ble hun overfalt

og voldtatt under en løpetur i skogen. Noen av brødre fant

ut hvem som hadde begått udåden og tok loven i egne hender.

De fikk tak i mannen, slo ham nesten til døde og satte fyr

på flere av bygningene på eiendommen. Til alt hell gikk ingen

– 8 –


menneskeliv tapt. Myndighetene fikk dysset ned saken og henla

den som uoppklart.

Likevel verserte det rykter om at noen av prinsene sto bak.

Josef fikk høre det folket snakket om, og gikk til faren med det.

Det ble et stort oppstyr på slottet. Brødrene tilsto å ha banket

opp voldtektsmannen, men tilsto aldri brannpåsettelsen.

Nå skulle hele familien samles i familiestua. Frøken Rosa var

som alltid til stede. Sammen med hovmesteren var det hun som

sto for tilstelningen.

«Onkel Jos!» ropte lille Miriam idet de kom inn. Hun kom

stormende mot ham og hoppet opp i armene hans. «Kan jeg få

sitte sammen med deg og spise?»

«Under middagen må du nok sitte sammen med mamma

og pappa.» Skuffet snudde hun hodet og så på sin mor. «Men»,

skyndte han seg å legge til, «når vi skal spise kakene og åpne

påskegavene, kan du kanskje sitte sammen med meg. Men du

må spørre mamma og pappa først.»

Hun sprellet seg ned og løp bort til moren. Sekunder etter

kom hun gledesstrålende tilbake. «Mamma sa det var greit.»

Sollyset skled sakte over fjelltoppene i nord og la kongedalen

i skumring. Slottet, som var formet som et rektangel, hadde

utstikkende runde tårn i alle fire hjørnene. Det var i ett av disse

tårnene familiestua lå. Elyon, som slottet het, betydde «Den

Høyeste». Den var beskjeden i sin størrelse, men hadde en imponerende

arkitektur. Slottsparkensom en majestetisk kappe

rundt slottet, pyntet med alt det vakre en hage kan ha. Ennå

lå snøen utover som et tykt dekke. De eviggrønne trærne sto

snøtunge, og lignet hvite pyramider. Langs stiene sto prydbuskene

som store snøhauger. Midt på det avskjermede området,

helt inntil slottet, sto en snømann i all sitt kongelige skrud,

med guleroten godt plassert midt mellom de sorte øynene og

smilet. Den hadde til og med knapper på magen, som Rosa

hadde donert.

– 9 –


Om morgenen ble det ofte observert ferske dyrespor helt

inntil slottet. Det til tross for foringskassene som var satt opp

i utkanten av parken. Folk kunne fritt besøke slottsparken. På

somrene var det et yrende liv, spesielt i helgene. Nå som det

var vinter, gikk folk bare langs de ferdigbrøytede stiene. Selv

på denne påskeaften, kunne de fra vinduene se mennesker som

gikk der ute.

Det var blitt kveld. Ute sto snømannen i flomlys. De som

gikk der ute kunne se lysene fra familiestua. Var de nær nok,

kunne de fra to halvåpne vinduer høre lyden fra et piano og en

barnestemme. Lille Miriam satt på fanget til Josef og sang av

full hals, mens han spilte. På et langbord sto restene etter et

fyldig kakebord.

«Miriam, lille venn», kom det fra mamma Sara. «Nå er det

på tide å dra hjem.»

«Men mamma da», protesterte hun høylytt. «Jeg er ikke

trøtt.»

«Vet du hva?» brøt Josef inn, og kikket inn i de to trassige

øynene. «Jeg kan dra deg hjem på den nye kjelken din.»

«Ja!» Miriam lyste opp og hoppet ned fra fanget hans.

«Orker du det da, Jos?» Sara så spørrende på ham.

«Selvfølgelig. Jeg har godt av å røre på meg etter all denne

spisingen

«Du er ikke akkurat den som er minst trent her.» Sara smilte

og kikket bort mot Allan, som tydeligvis ikke hadde fått med

seg samtalen.

«Allan», gjentok hun. «Jeg tar Miriam hjem nå. Jos vil dra

henne over på kjelken

«Helt greit», kom det som en replikk fra Allan. Han var i ivrig

diskusjon med Arlo og Lucas. «Jeg kommer etter om en liten

stund. Du får en av vaktene til å kjøre deg hjem.»

I sør hang månen som et glødende ansikt, og lyste opp parken

og kongedalen. Josef måtte stoppe et øyeblikk i beundring.

– 10 –


«Hva ser du på, onkel Jos?» kom det fra lille Miriam. «Hvorfor

stopper du?» Bare øynene hennes var synlig der hun satt

innpakket på sin nye kjelke.

«Ser du månen der oppe?» sa Josef og pekte. «Er den ikke

flott?»

Hun så opp uten å si et ord. For henne var månen bare en

lysende kule på himmelen.

«Månen har Gud satt der», fortsatte han. «Den skal lyse for

oss om natten, slik at det ikke blir helt mørkt.»

Han satte kjelken i bevegelse og begynte å løpe, mens Miriam

klamret seg fast. Latteren hennes var som musikk i ørene hans.

Hun var tydelig fascinert over de høye hvite brøytekantene, lyktestolpene

og onkelens skygge, som hele tiden flyttet på seg og

endret størrelse.

Fremme ved den opplyste villaen løftet Josef lille Miriam av

kjelken.

«Mamma, mamma!» ropte hun og stormet inn. «Onkel Jos

dro meg fort hele veien. Kan onkel lese for meg på sengen

«Selvfølgelig kan han det, hvis han har tid.» Hun så spørrende

bort på Josef.

«Ja, det kan jeg godt.»

Fra sengekanten leste Josef historien om guttebarnet Moses

og søsteren, som jo også het Miriam, og som gjemte ham i sivet.

Trett som Miriam var, sovnet hun før historien var ferdig. Josef

bredte dyna godt rundt henne og gikk ut i stua til Sara.

«Jeg får løpe tilbake igjen. Har lovet Leon å fortelle ham en

historie i kveld.»

Sara fulgte ham til døra. «Du kan ta firehjulingen tilbake.»

«Takk, men det går bra. Jeg løper heller.»

Tilbake i familiestua, satt Leon for seg selv og gjespet med en

bok på fanget. Kong Johan satt og pratet med Rosa.

«Kan du hjelpe meg å bære alle tingene mine opp på rommet,

Jos?» spurte Leon.

– 11 –


«Selvfølgelig. Trenger bare å drikke noe først.»

«Å ja», kom det fra Allan, som plutselig oppdaget at Josef var

tilbake. «Tusen takk, Jos. Du var sannelig rask.»

Josef klukklo. «Ja, tiden går fort i godt selskap. Jeg var faktisk

borte nesten en time.»

Allan så unnskyldende på klokka, før han snudde seg mot

de andre igjen.

Kong Johan fulgte Josef og Leon opp til rommet.

«Kan du fortelle drømmen en gang til, Jos?» ba Leon, idet

de kom inn.

«Ikke før du er ferdig på badet og vi har bedt kveldsbønnen

med deg», kom det bestemt fra faren.

Leon forsvant inn på badet. Johan så strengt på Josef. «Ikke

lag et nummer ut av drømmen din.» Bak advarselen skinte det

gjennom en usikker undring.

«Nei, far. Ikke vær engstelig. Det er bare en historie.»

Etter kveldsbønnen gikk Johan. Josef satte seg opp i senga

ved siden av Leon.

«Ok, lillebror. Nå skal jeg fortelle drømmen igjen.» All tretthet

var blåst bort fra ansiktet til Leon. Nå satt han som et lys

og lyttet.

«Jeg var ute på en kornåker sammen med far og alle dere

andre. Vi plukket kornaks, knyttet dem sammen som julenek

og satte dem på marka, slik at de sto oppreist. Sola skinte, og det

var veldig varmt. Så skjedde det noe merkelig. Nekene begynte

å bevege seg og stilte seg i ring rundt mitt. De bøyde seg, som

om de tilba neket mitt. Da våknet jeg. Var det ikke en merkelig

drøm, Leon?»

«Jo, det var det,» innrømmet Leon. «Men hva betyr

drømmen

«Jeg vet ikke, selv om jeg har mine tanker. Den var så annerledes

og så levende. Da jeg våknet trodde jeg med det samme

at det virkelig hadde skjedd.»

– 12 –


Han tok en tankefull pause før han fortsatte: «Du vet, noen

ganger kan Gud gi oss drømmer. Da er det noe han ønsker å

fortelle oss.»

«Hva da?» Leons øyne var vidåpne av spenning.

«Jeg vet ikke, Leon. En dag vil vi kanskje forstå det, om det

i det hele tatt skulle bety noe.»

«Tror du Gud vil at du skal bli konge, Jos?» Øynene deres

møttes i et taust øyeblikk.

Josef tenkte på det faren hadde sagt, om ikke å gjøre et nummer

ut av drømmen. «Ikke tenk på det, Leon», sa han og ga

broren et godnattkyss på kinnet.

Like før sommerferien hadde Josef en ny drøm med samme

innhold. Men denne gangen var nekene byttet ut med sol, måne

og stjerner. Som om han hadde glemt reaksjonen etter den første

drømmen, fortalte han den til sin far og sine søsken. Denne

gangen klarte ikke kongen å stagge sønnenes raseri mot Josef.

Hatet som nå vokste frem, ble sterkere enn noensinne. Josef fant

trøst og håp hos sin far, Leon, Louise og Rosa. Ingen utenfor

slottet var blitt innvidd i drømmene hans eller i den konflikten

som hadde vokst frem.

I denne perioden brukte Josef mye tid i bønn. Han søkte å

finne svar på det han ikke forsto, men Gud virket å være taus.

Likevel takket han Gud.

– 13 –


– 14 –


– 2 –

Hvor er

mine brødre?

Moren til prins Josef, dronning Cecilie, hadde vært en særdeles

vakker kvinne, opprinnelig fra Mayavi. Faren hennes, Toby,

en norsk forretningsmann, kjøpte et lite gruveanlegg og slo seg

ned i hovedstaden Sanzberg. Han giftet seg med den 19 år yngre

skjønnheten, Aureke, og de ble boende på en staselig eiendom

i Eilos, et stykke fra hovedstaden. Sammen fikk de fem barn,

deriblant Cecilie. Josef, som lignet mer på moren, var mørkere i

huden enn Leon. Men begge guttene hadde arvet hennes vakre

utseende.

Josef ønsket å bli lege. Han leste det meste han kom over om

kroppens anatomi og fysiologi. Han elsket å gå i dybden på sine

studier og hang seg ofte opp i detaljer. Derfor ble han av mange

oppfattet som ensporet og nerd. Han likte heller ikke lange og

unyttige diskusjoner, spesielt dersom temaet ikke hadde relevans

med hans interesseområde. Samtidig var han godt likt, mest

– 15 –


fordi han ikke overså noen. Han ville gjerne bli venn med alle,

uansett samfunnsklasse.

Faren hans hadde altså derimot andre planer og ønsker for

ham. «Kongehuset trenger en god jurist, og det har du evner for

å bli», hadde han sagt. Josef prøvde å argumentere, men måtte

gi etter for det han oppfattet som et krav fra faren.

De tre årene på videregående var over. I løpet av sommeren

planla han sammen med to av sine studievenner, en fottur i

Emmental-Alpene. Med base i Luzern skulle de vandre en uke

i det enorme fjellområdet.

Da Leon fikk høre om brorens planer, bønnfalte han om å

få bli med.

«Skulle så gjerne ha tatt deg med, Leon.» Det var vanskelig

for Josef å avvise ham. «Du skjønner, det blir en tøff tur. Jeg har

et bedre forslag for oss to. Hva med om vi tar vår egen fjelltur i

sommer, bare du og jeg?»

Mer fikk han ikke sagt før mobilen ringte.

«Jos, kan du komme inn på kontoret mitt? Det er noe jeg

trenger å snakke med deg om.»

«Ja, far. Kommer med en gang. Er på banen og spiller tennis

med Leon.»

«Kom alene, er du snill.» Josef merket en uro i farens stemme.

Kontoret som lå på hjørnet i tredje etasje, hadde utsikt over

slottsparken. Kongen sto taus og kikket ut av et av vinduene.

Josef gikk bort og stilte seg ved siden av ham. Den eneste han

kunne se utenfor var gartneren som trimmet hekken foran slottet.

Hagen og den store parken var en fryd for øyet. Mellom

de majestetiske trærne og prydbuskene, var oaser av fargerike

blomster spredt utover det grønne, bølgeformede teppet.

«Har brødrene dine fortalt deg hvor de skulle?» begynte han,

uten å flytte blikket fra hagen.

«Nei, jeg visste ikke at de var ute på reise sammen. Når dro

de?»

– 16 –


«For fire dager siden. Bare guttene alene. De skulle reise

rundt, uten noen offisiell agenda. Inviterte de ikke deg med?

«Nei, det gjorde de ikke.» Josef kjente et stikk i seg. Det var

ikke første gang de hadde holdt ham utenfor.

«Hm.» Faren snudde på hodet og så tankefullt på Josef.

«Jeg gav dem min velsignelse, for jeg mente det var godt for

dem å bruke tid sammen. Men nå …» Han pustet dypt. «Nå

har jeg en sterk følelse av at noe er galt. Men jeg vet ikke hva.

Det er et eller annet de prøver å skjule for meg.» Han ga fra

seg et sukk. «Men jeg har tillit til deg. Derfor vil jeg du skal

dra og finne dem. Jeg vet de dro til Lockbygården vår, og at

de skulle dra på det de kalte en loffetur på søndag. I dag tidlig

fikk jeg en ny e-post om at alt sto bra til, men ikke et ord om

hva de drev med eller hvor de var. Det forundrer meg at de er

så hemmelighetsfulle.»

«Har du noen grunn til å tro at noe er galt, far?»

«Det er tausheten deres og min intuisjon. Jeg kan tvinge dem,

men det kommer det sjelden noe godt ut av. Dessuten vil de nok

uansett komme til å holde noe skjult for meg.»

Han gikk bort til skrivebordet og satte seg. «Jeg vil at du skal

dra og finne dem og finne ut av hva de driver med.»

«Hvordan tenker du at jeg skal gjøre det, far.»

Kong Johan lente seg fremover og så inn i øynene på sønnen,

som fremdeles sto ved vinduet. «Er det noe du er flink til, så er

det å finne ut av ting. I første omgang, finn ut hvor de er og helst

hva de driver med. De er prinser, og da er de i offentlighetens

søkelys til enhver tid. Derfor er det min plikt å vite hva som skjer.

Jeg har måtte slukke mer enn en brann etter dem.»

«Jeg forstår, far. Jeg skal dra til Lockbygården vår?»

«De er ikke der.» Johans stemme hardnet. «Det har jeg allerede

undersøkt. Men det er der du må begynne.» Han dro

pusten to ganger før han fortsatte. «Gud har vært god mot oss,

og det er ikke vår fortjeneste. Men sønnene som Mia har gitt

– 17 –


meg, har vært til hodebry mer enn en gang. Dersom de er ute

på et eller annet som ikke tåler offentlighetens lys, trenger jeg å

vite det. Men gå stille frem.»

«Ja far, det skal jeg. Jeg reiser til gården i morgen

«Nei Jos, ikke i morgen. Du må reise i dag!»

Desperasjonen i stemmen hans fikk Josef til å grøsse. «Ja, greit

far! Jeg gjør meg klar.»

Josefs myke stemme fikk kongen til å heve øyenbrynene, som

om han våknet av en drøm.

«Jos, min kjære sønn. Beklager at jeg lot følelsene ta overhånd.

La meg be for deg.»

Han reiste seg, la en arm over Josefs skuldre og ledet ham

bort til alteret. Der knelte de på den myke puten.

Johan løftet hendene. «Allmektige Gud. Du som er i himmelen.

Se i nåde til din tjener og til mine sønner som du har

gitt meg. Gå med Jos og veiled ham. Hold din hånd over

ham, og vern ham fra ulykker. La det lykkes for ham å finne

Allan, Arlo, Lucas, Alex, William og Toby. Bevar dem i din

nåde. Dersom de er ute på noe de ikke burde, så tilgi dem og

leg deres sinn.»

Josef kjente roen og kraften i farens bønn. Han snakket med

Gud som om han var hans beste venn. Hans klippefaste tro til

Guds godhet, smittet over på Josef og gjorde ham trygg.

«Når du ber, far, ser du Gud foran deg?» hadde Josef en

gang spurt.

«Ja, min sønn. Det vil du også. Men du må lære å kjenne

ham slik han er, og hele tiden forstå at du er avhengig av hans

godhet og kraft.»

Josef ønsket å ha den samme troen og tilliten som sin far. Nå

kjente han på denne mangelen. «Jeg skulle ønske jeg hadde en

tro som deg far», sukket Josef da de hadde reist seg.

«Du har tro, det vet jeg. Men du mangler den erfaringen med

Gud som jeg har. Den vil komme med årene. De vanskelighetene

– 18 –


du vil komme til å oppleve, vil styrke troen din. Bare vær trofast

og hold fast på det du vet er riktig, så vil du utvikle en tro ingen

omstendigheter vil ta fra deg.»

«Hvordan kan vanskeligheter styrke troen?» spurte Josef

undrende.

«Når du går gjennom vanskeligheter, komme du til å be mer,

fordi du vil kjenne på din avhengighet av Gud. Jeg ønsker deg

ikke vanskeligheter i livet, men jeg vet at de kommer. Da er det

ikke lett å se klart, men troens bønn vil holde deg oppe. Det

er først etter at tåken er borte at du ser hvordan Gud har båret

deg. Uansett hva som skjer i livet ditt, min sønn, så vit at Gud

vet om deg og vil gi deg fremtid og håp. Djevelen må du ikke

høre på. Han er opphavet til mismot.»

Kongen så bekymret inn i øynene på sønnen, som om han

leste noe han ikke likte. «En dag vil du komme opp i situasjoner

som du ikke vet hvordan du skal komme ut av. Bare husk at Gud

er uendelig mye større enn dine vanskeligheter. Der du ikke ser

noen utveier, har Gud tusener.»

De reiste seg og omfavnet hverandre. Selv om Josef ikke forsto

dybden av det faren sa, festet det seg.

«Husk å ha på deg minipeileren, Jos. Jeg ringer ned til sentralen

og sier fra at du kommer.»

I sentralen ble peileren testet og tredd inn i det spesialbygde

buksebeltet. Han fikk vite at senderen var programmert til å utløses

etter seks timer. «Kongens befaling», sa sjefsvakten. «Glemmer

du å nullstille den, vil du få en påminnelse av gjentatte pipelyder

i 30 sekunder. Etter dette vil alarmen gå her i sentralen.

Ikke ert oss, er De snill, slik De gjorde sist gang.»

«Jeg lover», svarte Josef med sitt spøkefulle uttrykk.

Fingeravtrykket hans var det eneste som kunne nullstille

peileren, og sentralen på slottet var det eneste stedet hvor den

kunne deaktiveres helt.

To timer senere var Josef på vei i sin sorte Prius. Med mindre

– 19 –


noen kjente bilnummeret, ville ingen gjenkjenne ham som prins

Josef. De sotete rutene gjorde det vanskelig å få innsyn.

Han elsket å kjøre, spesielt på de små landsbyveiene. Denne

gang måtte han ta den raske motorveien. Lysten til å kjøre ulovlig

fort kriblet i ham, men han holdt tilbake. Han hadde lovet faren

å ikke skape noen form for oppmerksomhet på denne turen.

Etter fire timer non-stop, kjørte han inn foran hovedinngangen

på Lockbygården. Bortsett fra Giskas årvåkne bjeffing, var

det tydeligvis ingen som la merke til ham.

Han tok med bagen og ringte på hoveddøren. Joris, en ung

tjener, bare et par år eldre enn Josef, åpnet døren.

«Hei, Joris!»

Joris så forskrekket på prinsen.

«Deres Høyhet Prins Josef!» stammet han frem. «Jeg hadde

ikke fått beskjed om at De skulle komme.»

«Jeg vet. Det ble ikke meldt», sa Josef og smilte.

«Kom inn!» Joris åpnet døren helt. «Jeg trodde Giska hadde

fått øye på et dyr i hagen. De dukker opp rett som det er.»

Josef gikk inn i entréen og satte bagen fra seg. «Har du brødrene

mine her, eller er du alene, Joris?»

«Nei, det er ingen i huset bortsett fra meg», sa han kjapt. Josef

kunne høre at det var noe som plaget ham.

«Kunne du sørge for at bilen blir satt inn i garasjen?» Josef

rakk ham nøkkelen. «Jeg reiser igjen i morgen tidlig.»

«Ja, selvfølgelig. La meg først hente nøkkelen til rommet Deres.»

Han småløp inn på kontoret og kom like fort tilbake.

«Takk, Joris. Jeg kommer ned igjen om en liten stund. Da

kan vi snakke litt sammen

Joris fikk et engstelig drag over ansiktet. «Greit, prins Josef.»

Han fortet seg ut døra.

Rommet lå i annen etasje, med utsikt over baksiden av den

velstelte hagen. Josef undret seg over den nervøse oppførselen til

Joris, han som alltid pleide å være så glad over å se ham. Han

– 20 –


spente av seg skoene og la seg på senga. Det uroet Josef at Joris

kanskje visste mer enn han ville fortelle. Hvordan skulle han klare

å få ham til å snakke, dersom de hadde satt munnkurv på ham?

Lyden av ytterdøren som gikk igjen, fikk ham til å sperre

opp øynene. Han merket at hjertet hadde begynt å slå fortere.

Motvillig reiste han seg, gikk stille ut av rommet og ned trappa.

Joris skvatt da han så Josef på vei ned, som om han trodde han

var alene.

«Unnskyld, prins Josef. Jeg verken så eller hørte Dem.» Stemmen

virket oppskaket og han pustet tungt.

«Jeg går inn i dagligstua», sa Josef. «Ta med en flaske kald

drikke til meg, er du snill. Og noe til deg selv også. Vi setter oss

og prater, som vi pleier.»

Joris nikket og forsvant inn på kjøkkenet, mens Josef gikk inn

i dagligstua. Han kunne ikke huske at fargene på veggene noensinne

var endret. De hadde alltid vært blå, to forskjellige blåfarger.

Maleriene og bildene hadde også hengt der, på samme sted.

Joris kom inn og satte seg. «Jeg tok en cola selv», kommenterte

han kort.

«Hvordan går det med deg, Joris? Mener å huske at du hadde

fått deg kjæreste.» Josefs ertende smil fikk Joris skuldre til å senke

seg et hakk.

«Ja, du husker riktig. Hun heter Eva.»

«Hun er nok heldig som får deg, sterk og rettskaffen som du

er. Har du et bilde av henne?»

Joris tok frem telefonen og viste bildet av en vakker og lyshåret

ung dame.

«Wow, det må jeg si», sa Josef forundret. «Du har virkelig

funnet skjønnheten selv. Men så blond. Hvor kommer hun fra?»

«Hun er født og oppvokst i Norge, med norske foreldre.»

Josef hevet øyenbrynene. «Vet du hva, Joris? Min morfar var

også norsk. Han flyttet til Mayavi og giftet seg med mormor,

som var 19 år yngre. Han døde for tre år siden, akkurat fylt 93.»

– 21 –


«Ja, jeg har hørt mye flott om familien Deres i Mayavi.»

«Det er nok de nordiske genene hans som er skyld i det»,

fortsatte Josef. «Jeg har mange flotte minner om ham. Han fortalte

ofte morsomme historier fra Norge. Kanskje litt underlig

at jeg aldri har vært i hans hjemland. Til gjengjeld har jeg sett

bilder og dokumentarer fra det flotte eventyrlandet, med tusser

og troll. Men jeg tror ikke på dem.», Han lo høyt.

«Forresten Joris, bare kall meg Josef. Mellom oss, hopp over

det formelle.»

«Ja vel, prins Josef. Jeg mener Josef.» De så på hverandre og

lo. Men latteren ble kortvarig.

«Kan jeg få spørre deg, vet du hvor brødrene mine er?»

Igjen hevet Joris skuldrene og øyene smalnet.

«De var her, men har reist igjen. Jeg kan ikke med sikkerhet

si hvor de er.»

«Når dro de?»

«For to dager siden,» svarte han kort.

«Og du vet ikke hvor de dro?» Han prøvde å få øyekontakt,

men Joris slo blikket ned, som om han ikke ville bli avslørt.

«De fortalte meg ikke hvor de skulle.» Han vred seg på stolen,

som om han prøvde å si noe mer.

«Det er greit. Ikke noe stress, vi tar det senere.» Det siste han

ønsket var å måtte tvinge Joris mot hans vilje. Han hadde selv

blitt tvunget av sine brødre, og visste at det ikke var greit.

Josef reiste seg. «Jeg må ta en telefon.» Han slo nummeret til

faren mens han gikk ut i antreen.

«Josef, hvordan går det? Vet du noe mer?»

«Nei, far. Som du sa, så er de ikke her, men jeg vet ikke hvor.

Ifølge Joris dro de for to dager siden. Jeg tror han vet noe mer,

men jeg har ikke lyst å tvinge ham til å tyste. Kanskje han vil

åpne seg om du hadde snakket med ham. Hans lojalitet til deg

er større enn noe annet, tror jeg.»

«Hm?» Kongen hørtes betenkt ut. «Vi må virkelig trå forsiktig.

– 22 –


Det var klokt av deg å ikke presse ham. Blir han tvunget, mister

vi ham. Lojalitet bygger på tillit og hengivenhet. Du husker

historien fra Bibelen, om krigen mellom Satan og Kristus, den

som utspant seg i himmelen. Striden var et spørsmål om lojalitet.

I dag handler det meste om det samme, hvor vår lojalitet ligger.

Dersom Joris føler seg tvungen, har vi ikke lenger hans frie troskap.

Han må selv ønske å fortelle det, ikke fordi noen tvinger

ham, men fordi han velger det selv ut fra sin overbevisning. Joris

er ansatt av oss, og vi må vise ham vår fulle tillit og respekt.»

Han tok en kort pause, før han fortsatte. «Greit, la meg snakke

med Joris. Har du ham i nærheten

Josef gikk inn til Joris, som satt foroverlent med hodet i hendene.

«Far vil snakke med deg.»

Joris spratt opp fra stolen. Hendene hans skalv svakt da han

tok telefonen.

«Dette er Joris, Deres Majestet», begynte han. Han sto i

stram gi akt, som om kongen befant seg rett foran ham.

Josef gikk bort til den store bokhylla og begynte å lese på

titlene. Bøkene var i alle størrelser og sortert etter sjangere. «På

ski gjennom Alpene», leste han bak på en av de store bøkene.

Han trakk den ut og begynte å bla i den.

Så ble han oppmerksom på Joris’ stemme igjen. «Takk Deres

Majestet. De skal få prins Josef igjen.» Joris kom bort og ga ham

telefonen.

«Ja, far. Nå er jeg her igjen.» Han beveget seg ut mot entreen

mens kongen snakket.

«Jeg gjorde det klart for Joris at din stemme er min stemme.

Det han ønsker å fortelle meg, kan han fortelle deg. Jeg har

tillit til deg, Jos, at du vil behandle Joris med respekt og ikke

krenke hans integritet. Han er ung og skal lære. Alle kan vi trå

feil i situasjoner som er uklare. La oss håpe og be om at han vil

håndtere dette riktig.»

«Takk for tilliten, far.»

– 23 –


Josef la på og gikk tilbake til Joris, som igjen satt og stirret

mot gulvet.

«Er du glad i å synge, Joris?»

Han kikket opp, som om han undret seg over hvorfor Josef

ikke visste det. «Ja, jeg liker å synge.»

«Kom, så går vi bort til flygelet.»

Joris reiste seg, og fulgte med bort til det blåmalte Neo-

Bechstein flygelet fra 1931. Selv om det var gammelt, var det

godt vedlikeholdt.

«Spiller du?» spurte Josef muntert.

«Skulle ønske jeg kunne, men dessverre.»

«Det er greit. Da spiller jeg.» Han bladde i et sanghefte som

lå på flygelet. «Kan du sangen; «I have fixed my mind on another

time?»

«Ja, den kjenner jeg godt. Sean Nabblett spiller og synger

den helt nydelig.»

Josef begynte å spille. Etter to vers slapp Joris stemmen løs.

Den klokkeklare stemmen hans forbauset Josef.

«Du har en flott stemme som du behersker godt, Joris. Skal

vi prøve tostemt?»

I nesten en time holdt de det gående, inntil Joris’ telefon brøt

idyllen. Han så spørrende på Josef som nikket.

«Bare ta den

Joris forsvant ut i entreen med telefonen mot øret. Ett minutt

senere var han tilbake.

«Det var Eva, forloveden min,» opplyste han. «Hun ville

gjerne komme over en tur, men jeg sa det ikke passet i kveld.»

«For all del, la henne komme. Jeg skal snart legge meg, for

jeg må av sted i morgen etter frokost.»

Joris kremtet og så ned på Josef, som fremdeles satt på pianokrakken.

Så kom det nølende:

«Søndag morgen tok prinsene en drosje til flyplassen. Jeg

overhørte prins Allan, som sa: Når vi kommer til Eilos, vil de

– 24 –


En moderne vri

på den fantastiske historien

om Josef i Bibelen.

Prins Josef er elsket av mange, men brødrene

hater ham. Mens de er ute på en hemmelig

reise, drar Josef for å lete etter dem. Denne reisen

skal fullstendig forandre livet hans. Han blir forrådt,

mister alt, men finner også kjærligheten. Han synker

dypt, men blir også satt høyt.

I opp- og nedturene mister Josef aldri troen

Gud, og han får erfare hvordan Gud er med ham og

velsigner ham – gang på gang.

Men vil han noen gang kunne forsone seg med brødrene

sine?

Knut Størkersen, f. 1957, er bosatt i Øvre

Eiker. Han er utdannet skipsmaskinist

og fotterapeut. Mye av boken er bygget

på egne erfaringer, blant annet fra et opphold

i Zambia i 2008. Han er gift med

Irene, og har en sønn og fire stebarn.

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!