Babetta

Nina Wähä
BABETTA
oversatt av
trude marstein
pax forlag a/s, oslo 2023

originalens tittel: babetta
copyright: © nina wähä, first published by norstedts,
sweden, in 2021
published by agreement with norstedts agency.
norsk utgave: © pax forlag 2014
omslag: egil haraldsen | exil design
trykk: scandbook ab, falun
printed in sweden
isbn: 978-82-530-4364-7
4

hva er vennskap?
Er det en platonsk kjærlighetsrelasjon?
Er det en selvvalgt søskenrelasjon?
Det kan vel være alt dette, men det finnes en dimensjon av
vennskap som er mer altomfattende enn noen søsken- eller
kjærlighetsrelasjon, og innimellom føles den nesten kannibalsk.
Ingen annen enn en venn kan man vel elske så mye og så rent
at det av og til kjennes som man må fortære hverandre for å bli
tilfredsstilt?
Jeg har bare kjent den brenne på den måten i meg én gang,
denne vanvittige vennskapsflammen, og for den vennen kunne
jeg gjort hva som helst uten å stille et eneste spørsmål. Og jeg
vet, vet, at hun ville gjort det samme for meg.
Dette er en historie om det vennskapet.
5

I

hun roper, og jeg kommer. Sånn er det. Sånn har det alltid
vært. Hun ber meg, og jeg gjør som hun sier.
«Kom hit.»
Ja, jeg kommer. Å gud, jeg kommer.
Huden hennes, gullfarget. Hun ligger på ryggen ved bassenget,
den ene hånda i vannet, sakte stryker hun det, vannet, om og
om igjen. Magen innsunket, i en svart trekantbikini. Alt med
kroppen hennes er perfekt. Lange bein, hårløse, brystene passe
kledelig små. Jeg kunne betraktet henne i en evighet. Ansiktet,
kroppen, håret. Når hun retter oppmerksomheten mot deg,
kjenner du det så tydelig, som om sola plutselig titter fram fra
bak en sky, eller som om en lyskaster blir slått på. Hun har den
effekten på folk. Lou-effekten. Den som gjør at man lander en
hovedrolle i en internasjonal storfilm bare nitten år gammel.
Den som gjør at alle dører åpnes for en.
Å stå ved siden av og se det skje, det er umulig å snu blikket
bort.
9

huden hennes, den hadde en så grå tone, i vinterhalvåret.
Til hun lærte å bruke selvbruningskrem. Til hun lærte å sole
seg i solarium, men bare én gang i uka. Det var en av alle
sminkedamene som lærte henne det. Soling oftere enn det er
ikke bra, huden aldres. Ugjenkallelig. Alltid nøye med solfaktor.
Selvfølgelig. Det er en av disse sannhetene som markerer, viser,
hvem du er, hvem du er i hierarkiet, og din tilhørighet.
Hun har bygd sin persona på å være en sånn som absolutt
ikke gjør noe bare for bekreftelse. Bekreftelse bygger på et behov
hos det enkelte individet. Det er noe kroppslig. Men arbeidet,
derimot, bygger på en overbevisning om at man er ment for
noe større, noe utenomkroppslig, noe viktigere. Det viktige for
henne har alltid vært arbeidet. Alltid prosessen og arbeidet i
fokus. Så disiplinert. «Det er den eneste måten å oppnå noe
på.» Og dobbeltheten i å ville oppnå noe samtidig som man
absolutt ikke vil være en streber. For det er jo ikke viktig å
lykkes. Nå ja, det er lett å si for den som har lyktes.
Det var en storfilm. På alle måter. Det er ikke til å komme bort
fra. Det kan ingen ta fra henne. «Babetta» ble sett av millioner
av mennesker over hele verden, filmen vant Gullbjørnen på
Filmfestivalen i Berlin, og den vant også flere Oscar, blant annet
for foto og scenografi (den var nominert til beste film, men
10

vant ikke), og i Sverige ble den satt opp på alle kinoer, fikk
høyeste terningkast i alle aviser, overalt. Alle snakket om den.
Alle dører åpnet seg for henne. Det kan man ikke benekte.
Uansett hva man syns om filmen i dag, så er den legendarisk.
«Babetta» handler om en tjenestejente hos den unge greven
István Széchenyi, på familiegodset i provinsen Gyór-Moson-
Sopron på begynnelsen av 1800-tallet i keiserriket Østerrike,
den ungarske delen. Lou spilte hovedrollen. Det var hennes
første internasjonale rolle. Eller, hun hadde spilt i kortfilmer i
London under sommerkurset på filmskolen der, og vi filmet jo
togloffingen vår, men det var den første ordentlige filmrollen,
internasjonalt. Den som skulle endre alt.
Folk virket så overrasket, altså i media og sånn, folk som ikke
kjente henne. Jeg visste at det ikke kom som en overraskelse på
henne. Det var ikke noen tilfeldighet.
«Hele livet har jeg forberedt meg på dette », sa hun til meg. Vi
satt i hagen til Björn, det var sen natt, eller tidlig morgen, vi
hadde gått forbi bakeriet på Tjärhovsgatan da Kvarnen stengte,
hvordan kom vi inn på Kvarnen selv om vi bare var nitten, det
var på grunn av akkurat det samme, vår ungdom, vår alder, det
ufordervede, lyskasterlyset.
Vi satt der med den nybakte bollen, stor som en frisbee, og
sendte den fram og tilbake mellom oss. Hun plukket omhyggelig
løs små biter, som en mus, før hun sendte bollen tilbake til
meg. Jeg spiste, med god appetitt, det meste av den. Jeg klarte
ikke legge bånd på meg på den tiden. Forsto ikke at det krevdes
av meg. Hadde ingen disiplin. Ikke som henne. Hva mener du
med hele ditt liv, tenkte jeg. Det har jo ikke begynt ennå. Sånn
kjentes det for meg. Som at livet mitt ikke hadde begynt. Men
jeg hadde jo ingen disiplin, ingen perspektiv. Da trodde jeg
fremdeles det holdt å gjøre ting i riktig rekkefølge, at det ikke
11

var hastverk, at livet var uendelig langt, og at jeg hadde all
verdens tid på meg. Jeg var så dum. Ikke som Lou.
For man må være smart også. Det holder ikke å være begavet.
Hvis man vil komme noe sted, må man planlegge. Neste uke
skulle hun til London for å begynne med pre-production. Hårog
sminketester. Kostymeprøver. Stemmecoaching. Personlige
trenere. Øvinger (selv om de var ganske sekundære, regissøren
var veldig dominant og ville styre skuespillerne sine som
marionetter) og ballettrening med en lærer fra The Royal Ballet
i London. Produksjonsselskapet ringte flere ganger om dagen,
det hadde de gjort helt siden det ble klart at rollen var hennes.
Jeg satt ved siden av, eller i samme rom, på samme teppe, så
henne reise seg og gå fram og tilbake langs vannet ute på
Langholmen. Jeg så på kroppsspråket hennes at hun var
bedårende, selv i telefonen, selv på engelsk. Lou-effekten, den
var mulig å oversette, den gikk til og med gjennom
telefonledningene.
I juni hadde vi vært ferdig med videregående. Teaterlinjen på
Södra Latin. Og jeg som trodde at verden akkurat skulle til å
begynne, livet. Så feil jeg tok. Så dum jeg var.
12

II

vi er bestevenninner. Har vært det så lenge at jeg ikke
engang husker hvordan det begynte. Hvordan begynner
relasjoner? Kjærlighetsrelasjoner er lette å datere, det er et
tydelig før og etter. Etter det første kysset. Etter at det blir slutt.
Men vennskap? Det smyger seg på deg.
Vi kom i samme klasse på videregående. Jeg husker at jeg
var glad for å ha kommet inn på den beste teaterlinjen i byen,
at det var et bevis på at jeg var noe, eller kunne bli det. Var det
overhodet viktig for meg da? Jeg husker ikke. Jeg husker
ingenting fra skolestart, fra de første skjelvende dagene, ikke
skolegården, klasserommene, ingenting. Jeg husker ikke de
andre i klassen, jeg husker ikke Lou heller. Men på den måten
man blir venner når man ikke er stort mer enn barn, ble vi
kjapt venner, og fra da av var det oss to. Hele videregående. Og
inn i uendeligheten.
Vi gjorde alt sammen. Da tenkte jeg ikke på det, nå har jeg
begynt å skamme meg over det, forteller det ikke til noen, vil
helst ikke tenke på det. Men av og til kommer tankene likevel,
selv om jeg ikke vil.
Som at det er rart å dusje sammen hvis man ikke er sammen.
Det er rart å sove over hos hverandre så ofte. Å alltid sove i
samme seng. Å sove nakne i samme seng, mer eller mindre, i
bare T-skjorte, ingen truse. Det er rart å få seg kjærester som
15

også må være bestevenner for at det skal fungere. Spise fra
samme tallerken, samme gaffel, samme glass, samme brødskive.
Snakke i telefonen om kvelden før man skal sove, om morgenen
før skolen. Avslutte hverandres setninger. Vi var som én
organisme. Folk sa at vi var så like. «Dere må være søstre.» Det
gjorde meg så stolt. Nå skammer jeg meg over det. Ikke fordi jeg
skammer meg over vennskapet vårt. Eller over henne. Det er noe
så ureflektert over den nærheten, hudløsheten, å tro at vennskap
kan være alt det der. Det kan det ikke. Det kan det vel ikke?
Det har gått nesten femten år siden «Babetta». Vi har holdt
kontakten, vi er jo bestevenninner. Ikke møttes like ofte,
selvfølgelig. Hun har jobbet og reist og jobbet og reist, og jeg
har vært igjen her. Søkt teaterskolen, hvert år, hver by. Sett
Stockholm forandres, sett det så tydelig ettersom jeg har blitt
igjen. Blitt igjen som et hinder i utviklingen. I moderniseringen.
Når hadde vi sist kontakt, møttes? Det må være minst et år
siden. Og nå har hun ringt. Nå, femten år senere, bedt meg
besøke henne. I Frankrike. Hun sendte et bilde av seg selv, tatt
skrått ovenfra, solbrent og med en stråhatt på hodet, bremmen
glissen og lysrektanglene som falt over ansiktet hennes, som
fregner av gull. Hun visste at jeg ikke ville kunne motstå bildet.
«Kom hit.» Ja, jeg kommer. Hva enn du ber meg om.
Jeg booker en billett, og to dager senere, den første juli, flyr
jeg ned til henne. Telefonen min lader ut under flyreisen, og
jeg finner ikke noe sted å lade den på flyplassen. Jeg stiller meg
ved utgangen og håper at det ikke er flere. Taxier i lange rekker.
Menn med det jeg forestiller meg er nordafrikansk utseende,
som røyker og gestikulerer til hverandre, de går mellom
bilrekkene eller henger ut gjennom åpne ruter. Sola, så gnistrende
ubarmhjertig hvit. Alle konturer visket ut. Palmene som strekker
seg mot himmelen. Fly som stiger og synker. Jeg svetter. Ingen
Lou noe sted. Jeg venter. Nøler. Går en runde til. Inn til kiosken
16

som selger kaffe, sigaretter og croissanter. Våger til slutt å spørre
den kvisete tenåringsgutten, på stotrende skolefransk, om jeg
kan lade telefonen. Han trekker på skuldrene, forstår ikke hva
jeg mener. Jeg gjentar ikke spørsmålet. Setter meg på en benk
utenfor skyvedørene og venter. T-skjorta klistrer seg til ryggen,
jeg forestiller meg hvor våt den ser ut. Hun vet at jeg skal
komme. Det er ikke første gang jeg har måttet vente på henne.
Det er sånn dynamikken er, alltid har vært, vel? Det er alltid
jeg som venter på henne.
Har noen gang et sånt vennskap, febrilsk eller kannibalsk,
overlevd tidens tann? Finnes det mennesker som kan leve hele
sitt liv som birollekarakterer i en annens liv?
Det er ikke mange som vet at hun en gang i tiden het Louise
Bergström. Det var da hun fikk sin første rolle, statist i en
musikal på Stadsteatern, da vi gikk i første på videregående, at
hun skiftet navn. Til Lou Faucher. Det var jo ikke sånn at hun
skiftet identitet, alle kalte henne allerede for Lou, og Faucher
var morens slektsnavn, morfaren var jo fra Frankrike. Lou
Faucher. Det er sånn verden kjenner henne. Men jeg husker.
Jeg kunne fortalt ting, avslørt.
Taxisjåførene gestikulerer mot meg, roper på fransk, lurer på
om jeg vil ha skyss noe sted. Jeg rister på hodet. Jeg vet jo ikke
hvor jeg skal. Lou har ikke sendt meg noen adresse, og jeg har
ikke spurt. «Kom hit.» Og jeg kom. Som en hund.
Det rekker å bli sen ettermiddag før hun til slutt kommer.
Kveld om man ikke er så kontinentalt anlagt. Hun sladder inn
på parkeringen i en svart bil som ser dyr ut. Sotede ruter, lyse
skinnseter. Håret i en rufsete knute på hodet, solbriller med
skilpaddeinnfatning, kort olashorts og en stor hvit skjorte,
luftig, perfekt stiv i stoffet. Chanel-ballerinasko. Hun klemmer
meg, tar ansiktet mitt mellom hendene sine.
17

«Unnskyld!»
Hun lager trutmunn. Hun er uimotståelig. Jeg klarer knapt
å se på henne, men jeg klarer ikke snu blikket bort, som en
bilulykke, en guddommelig ulykke.
«Det var så mye kø, jeg har ikke kjørt inn til byen siden
høysesongen begynte. Fikk du sms-en min?»
Jeg kjenner ikke igjen stemmen hennes, den høres kunstig
ut, som om hun må anstrenge seg for å slippe ut ordene. Men
det er kanskje normalt. Når snakket hun svensk sist? Det er så
lenge siden vi har sett hverandre. Jeg sender sms innimellom,
uten å egentlig forvente noe svar. Hun svarer sporadisk. Favorittemojien
hennes er det røde hjertet.
«Har du spist? Skal vi stoppe og kjøpe en pan bagnat til deg?»
Jeg vet ikke hva det er, og jeg spør ikke, rister bare på hodet.
Varmen får meg til å føle meg dårlig. Jeg forteller at telefonen
min har ladet ut, og vi ruller ut fra flyplassen. Lufta i bilen er
sval, under tjue grader. Svensk sommervarme. Ryggen klistrer
seg til ryggstøet. Jeg betrakter omgivelsene, palmene som suser
forbi, det merkelige lyset, det nesten gnistrer mot øynene. Jeg
har ikke solbriller med meg, men skjønner at jeg må skaffe noen
så fort som mulig. Det føles som lyset huler meg ut.
Jeg hadde en periode da jeg drev med selvskading. Det var i
andre på videregående, tror jeg. Jeg husker ikke helt. I ettertid,
når jeg har lest om det, har jeg forstått at folk bruker selvskading
som en slags ventil, en måte å få ut smerte og angst på, men
sånn var det aldri for meg. Jeg skar meg i armen for å få
oppmerksomhet. For å prøve å framstå som en som var
interessant nok til å ha angst. Jeg skar ikke særlig dypt, det
gjorde ikke særlig vondt, men det var så deilig etterpå, da jeg
kunne vise sårene til Lou.
Første gang hun oppdaget dem, var en tilfeldighet, i skolespisesalen.
Rotfruktgrateng. Alltid rotfruktgrateng til vegetari-
18

anerne. Lange blekgule strimler som svømte i en løs sørpe. Jeg
strakte meg for å ta saltet, og genserermet gled opp. Lou så det.
Det var som om alt stanset opp. Hun tok hånda mi og la den
i sine (hun hadde alltid kalde fingre, jeg lurer på om de fremdeles
er så kalde?) og så veldig alvorlig på meg med de flerfargede
øynene sine. Av og til blå, av og til grå, av og til grønne, og av
og til alt sammen. Evnen til å veksle er det viktigste for en
suksessrik skuespiller, sa dramalæreren vår alltid. Lou så på meg
med sine skiftende øyne. Så strøk hun meg over kinnet. Jeg så
at hun syntes synd på meg. Men også at hun så meg.
Etter den første gangen ble det noen flere, men reaksjonen
hennes avtok sakte, jeg kjente det. Hun sa til meg at jeg måtte
være forsiktig så det ikke ble noen arr. «Det er vanskeligere å
få roller hvis man har masse arr eller tatoveringer», og det hadde
hun jo selvfølgelig rett i. Jeg hadde ikke tenkt på det på en så
praktisk måte før. Men naturligvis hadde hun rett. Etter det
sluttet jeg. Det kjentes som det bare gjorde henne skuffet over
meg. Det var ikke vanskelig å slutte, og det ble bare ytterligere
et bevis på at jeg ikke gjorde det «på ordentlig». Det samme
har det vært for meg med sigarettene, det setter seg liksom ikke,
selv om jeg lenge prøvde å bli en røyker, særlig da jeg studerte
filmvitenskap, da kjentes det som en del av uniformen. Men
så fort studiene var over, så sluttet jeg.
Jeg spør ikke hvor vi skal, og jeg spør ikke hvordan hun har
hatt det, radioen står på, og fra den strømmer affekterte franske
stemmer, jeg lytter med et halvt øre, men fransken min er for
dårlig til at jeg oppfatter mer enn et par ord her og der. Lous
fransk er perfekt. Eller hva vet jeg. For meg er den det. Siden
hun er av fransk avstamning, hadde hun det lett i fransktimene
på videregående. Læreren hørte den perfekte uttalen hennes,
og hun fikk beste karakter hvert semester. Hun trengte ikke
engang å være der.
19

«Bor du her nå?» spør jeg.
Hun gjør en utydelig gest, et sted mellom en skuldertrekning
og en hoderisting. Øyevippene hennes er lange og mørke, men
hun er helt usminket.
«Jeg har vært her siden påske, men jeg har jo reist fram og
tilbake i flere år», sier hun med øynene på veien, hendene på
rattet. Hver bevegelse, uansett hvor liten, perfekt.
«Det er vanskelig å ta seg tid til å skape en base, et hjem,
liksom. Og ettersom Renaud har et hjem og er en så stor del
av livet mitt nå, så har det kjentes, ja trygt, liksom, å vende
tilbake hit.»
Hun uttaler navnet hans med perfekt fransk uttale. Rulle-r.
Så smiler hun mot meg. Smilehullene ser nesten fotoshoppede
ut. Så perfekte. Jeg smiler tilbake.
«Det blir kult å få treffe ham», sier jeg, og jeg mener det.
Jeg har sett bilder av ham. I US Weekly og andre sladreblader.
Et foto fra en galla der de står ved siden av hverandre. «Filmens
fotograf og skuespiller ankom sammen.» Ingenting merkelig.
Ingen som reagerte på at han var dobbelt så gammel som henne.
Han er pen, på denne franske måten. Grå tinninger, blekede
tenner, lærhud, store hender. Du vet hva man sier om store
hender. Jeg husker at jeg tenkte at han hadde en sånn big dickselvtillit.
Men jeg spør henne ikke om det. Vet jo ikke nøyaktig
hvordan forholdet deres er.
Jeg antar at han er forelsket i henne. Det er vel alle. Det blir
vel alle. Og det er en del av hennes metode. Metode høres så
ufint ut, men det har med Lou-effekten å gjøre. Man kommer
ikke unna den. Alle mennesker bruker jo hverandre, på
forskjellige måter. Hennes handelsvare er sex. Løftet om det,
eller forhåpningen. Men det er vel ikke hele sannheten, det er
noe annet også, mer. Jeg vet det, kjenner det, besattheten inni
meg, som en vekst som har slått rot. Kanskje er det det som er
kjærlighet? For jeg elsker henne, hemningsløst så jeg skammer
20

meg, elsker jeg henne. Og det er hun som har plassert den i
meg, besattheten, kjærligheten.
Renaud Berthier. Han er en av sin tids store. Legendarisk. Han
har jobbet med alle gigantene. Bergman, Kurosawa, Forman,
Coppola, Sándor Vadász. Det var lenge siden nå at han lagde
et mesterverk, men det som har vært, kan ikke viskes ut, tenker
jeg senere når jeg stryker med hånda over de skinnende Oscarstatuettene
i bokhylla hans. Historien lyver ikke, ikke engang
filmhistorien.
Vi passerer små steder, vi passerer slott, vi passerer palmer. Hun
kjører oss ned en ås og opp en annen. Veien går umerkelig over
fra asfalt til en slags rød sand, sånn jeg forestiller meg at det ser
ut på månen, jeg sier det til henne, at man kunne spille inn et
måneeventyr her.
«Ja, eller Mars, kanskje», svarer hun uten å ta blikket fra veien.
Naturligvis.
Bak en høy port som åpnes når hun taster inn en kode, tårner
Renauds hus seg opp. Det er enormt. Det er hvitt, blendende
hvitt, og til høyre er det en garasjebygning, men Lou kjører
opp og stopper på grusplassen foran hovedinngangen. Den er
omringet av perfekt bolleklipte trær og rosebusker med blodrøde
blomster i mengder som må trenge mye vann for å holdes ved
like i denne heten. Det ser ut som et slott. Måten hun ankommer
på, også den kongelig, selvsagt. Hun bare etterlater bilen
foran entreen, med nøklene i. Senere er den borte, noen må ha
flyttet den inn i garasjen.
«Er det gammelt?» spør jeg.
Hun rister på hodet.
«Nei men bygget for å passe inn, er det ikke pent gjort?»
Uten å vente på svar tar hun veska mi og bærer den med seg
gjennom de høye dobbeltdørene. Beina hennes er brune, og jeg
21

ser musklene spille under huden. Vel inne i huset må jeg kvele en
impuls til å briste ut i gapskratt. Det er så absurd. Det kjennes
som å tre inn i palasset til en diktator, eller jeg vet ikke, men det
er den følelsen som overvelder meg. Den enkle luksusen, så selvsagt
for den som eier den, har råd, kjennskap. Lou merker det på meg,
eller kanskje forventer det av meg, hun smiler mot meg.
«Sykt, ikke sant? Første gang jeg var her, føltes det som en
spøk.»
Jeg nikker og smiler, usikker på hva spøken skulle ha bestått
i. Vi går opp trappa, og hun viser meg rommet mitt. Det ser
ut som et rom på et luksushotell. Eller hva vet jeg. Det er sånn
jeg forestiller meg det. Hvitt hvitt hvitt, med vindu og balkong
mot baksiden, bassenget, og utsikt over fjellene og langt der
nede, borte, havet, perlende, glitrende. På kommoden en enorm
bukett blomster, selv de har den auraen av luksus som ikke kan
kjøpes for penger. Anemoner, lavendel, tistel, noe jeg ikke
kjenner igjen. En oppsats jeg senere skal oppdage i de fleste
rommene i huset. Og umerkelig blir de byttet ut, regelmessig,
på mandager og torsdager. Plutselig står det bare en ny
blomsteroppsats der, på samme måte som senga plutselig er
redd og håndklærne skiftet. Som om det gjøres av en usynlig,
men stabil hånd. Badet er av carraramarmor, ikke sånn smakløst,
mer tidløst. Dusjhodet er i gull og kikker ned på meg fra høyt
der oppe. Regnskogdusj, skal jeg senere lære at det heter. På en
stang henger hvite håndklær, kritthvite, stive. Dopapiret er
brettet i holderen sin, bare en liten flik stikker ut, som en hvit
pil som peker nedover mot det dyre hvite steingulvet.
Hun har lagt veska mi på en liten bagasjehylle inntil døra. Der
ligger den og ser skitten ut. På nattbordet står en flaske Evian.
Lou har slått opp balkongdørene og står der ute, lener seg med
albuene mot rekkverket. Den rufsete knuten på toppen av hodet
er fullstendig perfekt i sin uanstrengte rufsethet. Effortless.
22

«Denne utsikten er det jeg ville savne mest, tror jeg. Jeg kan
ikke få nok av den.»
«Hvor er …» Jeg blir plutselig usikker på opplegget. «Hvor
sover du?»
Hun tar hånda mi med sin svale myke. Når holdt hun den
sist? Det må være sist vi så hverandre, på en bar i Stockholm,
mellom pressekonferanse og premiere. Det var den astronautfilmen.
«Som Hitchcock, men på et romskip», sa hun. Jeg var
selvfølgelig ikke bedt på premieren, hun spurte om hun skulle
fikse meg inn, men jeg hadde kveldsvakt på kafeen og kunne
ikke bytte på så kort varsel.
Nå fører hun meg gjennom palasset sitt, til et av gavlrommene.
Rom og rom. Det er, etter hotellmålestokk, en suite. Midt i
rommet troner en enorm himmelseng i en eller annen type
mørkt tre, med hvite gardiner rundt hele, senga er fra Zanzibar,
skal hun senere opplyse meg om en sen kveld når vi ligger i den
sammen og ser opp på det bølgende hvite stoffet over oss. På
begge sider av senga er det utganger, en på hver side, til en
balkong som går langs hele hussiden, og ved begge utgangene
åpne dobbeltdører, den ene inn til et enormt walk-in-closet,
og den andre til et like enormt bad. Lous bad har badekar.
Langs den ene veggen et speil (med perfekt belysning, til og
med min hud ser fin ut i det) og under det en benk med to
håndvasker, den også i marmor. Langs håndvaskene står
skjønnhetsproduktene hennes spredd utover, tilsynelatende
uten orden, men det er, akkurat som alt hos henne, perfekt.
Selv kaoset er perfekt med henne. I garderoben henger dyre
plagg, og på en gigantisk puff, champagnefarget, sier hun, ligger
forskjellige klesplagg slurvete drapert. Jeg trenger ikke kjenne
på dem for å vite. Kasjmir. Lin. Silke. En svak duft av parfyme.
Perfekte. Perfekt. Hun tar fram en flaske Evian fra et lite
kjøleskap under sminkebordet og rekker den mot meg. Jeg tar
den. Hun tar ut en til seg selv.
23

«Det er viktig å drikke mye. Man glemmer at man lett blir
uttørket i denne varmen.»
Hun blunker mot meg og hever flasken i en skål før hun
drikker, grådig, glupsk og fullstendig perfekt.
«Jeg er så glad du er her, Katja», sier hun så. «Du er min
beste venn.»
24