You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
LEKSJONER I GRESK
Han Kang<br />
LEKSJONER I<br />
GRESK<br />
oversatt fra koreansk av<br />
jarne byhre<br />
pax forlag a/s, oslo 2023
originalens tittel: 희랍어 시간<br />
copyright: © han kang, 2011<br />
norsk utgave: © pax forlag 2023<br />
omslag: egil haraldsen<br />
trykk: scandbook ab, falun<br />
printed in sweden<br />
isbn 978-82-530-4366-1<br />
oversetteren er medlem av norsk oversetterforening<br />
innkjøpt av kulturrådet
1<br />
Han tar sverdet Gram og legger stålet mellom dem.* I sitt<br />
testamente ba Borges den unge, vakre, halvt japanske sekretæren,<br />
Maria Kodama, om å få skrevet inn disse ordene på gravsteinen<br />
sin. Hun giftet seg med den 87 år gamle Borges, og de tilbrakte<br />
hans siste tre måneder sammen. Han døde i Genève, der han<br />
hadde tilbrakt barneårene og nå ønsket å bli gravlagt.<br />
En forsker skrev i en av bøkene sine at den korte inskripsjonen<br />
symboliserte det skarpe, som er nøkkelen til selve kjernen<br />
i Borges’ litteratur – kniven mellom førtidslitteraturens realitet<br />
og Borges’ skrivemåte – men i motsetning til hva han trodde,<br />
så jeg på det som en ekstremt lavmælt og personlig tilståelse.<br />
Denne setningen er hentet fra et nordeuropeisk dikt fra<br />
middel alderen. En mann og en kvinne tilbrakte sin første og<br />
siste natt sammen i en seng. Fram til det ble morgen, lå det et<br />
sverd mellom de to. Hvis ikke det ‘skarpe’ knivbladet som lå<br />
mellom Borges’ senere år og verden, var hans tap av syn, hva<br />
var det da?<br />
Jeg har vært i Sveits, men var ikke innom Genève. Jeg hadde<br />
ikke lyst til å se graven hans med egne øyne. I stedet var jeg<br />
* Hann tekr sverðit Gram ok leggr i meðal Þeira bert, Volusungesaga 27.<br />
5
innom biblioteket i St. Gallen, noe han ville ha funnet endeløst<br />
sjarmerende om han hadde sett det (jeg husker følelsen av de<br />
grove ulltøflene de besøkende må ta på seg for å bevare gulvet<br />
i det tusen år gamle biblioteket), tok en båt fra bryggen i<br />
Lucerne og gled mellom de snøkledde dalene i skumringen.<br />
Jeg tok ingen bilder. Jeg bevarte inntrykkene av utsikten<br />
direkte på netthinnen. Jeg kunne uansett ikke fange lydene,<br />
duftene og inntrykkene som ble fanget opp av ørene, nesa,<br />
ansiktet og hendene, én etter én. Det var ennå ingen kniv mellom<br />
verden og meg, så på den tiden var det tilstrekkelig.<br />
6
2<br />
Stillhet<br />
Kvinnen samler hendene sine foran brystet. Hun rynker panna<br />
og kikker opp på tavla.<br />
«Ok, les dette!» sier mannen med de tykke brilleglassene med<br />
et smil.<br />
Leppene hennes beveger seg. Hun fukter underleppa med<br />
tunge spissen. Med raske bevegelser beveger hun hendene stille,<br />
hun holder dem foran brystet. Hun åpner munnen og lukker<br />
den igjen. Hun slutter å puste, så trekker hun pusten dypt.<br />
Mannen tar et skritt mot tavla, som for å vise at han kan vente<br />
tålmodig og sier:<br />
«Les!»<br />
Øyelokkene hennes skjelver. De ser ut som et insekt som<br />
gnir vingene sine kraftig mot hverandre. Hun klemmer øynene<br />
hardt igjen og åpner dem. Akkurat som om hun håper hun vil<br />
være et annet sted når hun åpner dem.<br />
Mannen retter på brillene med fingrene som er dekket av<br />
hvitt kritt.<br />
«Kom igjen, prøv å si det.»<br />
Hun har på seg en svart genser som går hele veien opp til<br />
halsen, og svarte bukser. Jakka, som henger på stolen, er også<br />
7
svart, og den store, svarte veska med skjerfet hennes er strikket<br />
av svart garn. Hun ser ut som hun nettopp har kommet<br />
fra en begravelse, og over klærne er det grove ansiktet tynt,<br />
som om det er ment å likne en keramikkbyste som er strukket<br />
ut.<br />
Hun er verken ung eller spesielt pen. Hun har et intelligent<br />
uttrykk i øynene, men hun blunker hele tiden, så det er vanskelig<br />
å oppfatte. Skuldrene og ryggen er bøyd, det er akkurat<br />
som om hun vil gjemme seg fra verden under de svarte klærne.<br />
Neglene er klippet forferdelig kort. Rundt det venstre håndleddet<br />
har hun en svartlilla fløyelshårstrikk, den er det eneste hun har<br />
på seg med farge i.<br />
«Vi leser sammen!»<br />
Mannen klarer ikke vente lenger på at hun skal svare og<br />
kikker vekselsvis på studenten med babyansiktet, som sitter på<br />
samme rekke som henne, mannen i begynnelsen av førtiårene,<br />
som sitter halvveis gjemt bak stolpen, og den kraftige, unge<br />
mannen som sitter framoverbøyd ved vinduet.<br />
Emos, hemeteros. Min, vår.<br />
De tre studentene gjentar lavmælt og forsiktig.<br />
Sos, humeteros. Din, deres.<br />
Mannen som står oppe ved tavla, ser ut som han er i midten<br />
eller slutten av trettiårene. Han har ganske liten kropp, tydelige<br />
øyenbryn og markert grop mellom leppene og nesa. Et svakt<br />
smil som skjuler følelsene hans, dukker opp i munnviken. Han<br />
har på seg en jakke i mørk kordfløyel, med lapper av lyst skinn<br />
på albuene. Litt av skjorteermene stikker ut ved håndleddene.<br />
Hun kikker opp på arret, som tegner en smal, blek stripe fra<br />
kanten av øyet og ned til munnviken. Da hun så dette den<br />
8
første timen, tenkte hun at det liknet et gammelt kart som viste<br />
hvor tårene hadde rent for lenge siden.<br />
Bak de mørkegrønne brillene betrakter øynene hans den<br />
sammenpressete munnen hennes. Smilet i munnviken<br />
forsvinner. Han snur det stive ansiktet, skriver raskt en kort<br />
setning på <strong>gresk</strong>. Før han får skrevet på aksentene, brekker<br />
krittet og faller på gulvet.<br />
∑<br />
Sent på våren i fjor sto kvinnen selv foran en tavle med fingrene<br />
dekket av hvitt kritt. Mens elevene begynte å mumle, sto hun<br />
og skulle skrive det neste ordet, men klarte ikke skrive det og<br />
ble stående slik i ett minutt. Tiden gikk. Hun sto med vidåpne<br />
øyne og stirret ut i lufta uten å ense elevene, taket eller utsiden<br />
av vinduet.<br />
Går det bra, lærer? spurte en kvinnelig student med krøllete<br />
hår og vennlige øyne som satt på første rad. Hun prøvde å smile<br />
vennlig, men det rykket bare i øyelokkene. De sammenknepne<br />
leppene begynte å skjelve, og fra et sted lenger ned enn tunga<br />
og halsen, kom det en mumling.<br />
Det har kommet tilbake.<br />
Litt over førti elever stirret på hverandre. Hva? Hvorfor sier<br />
hun det? Spørsmål som ble hvisket fra pult til pult bredte seg<br />
gjennom rommet. Det var bare én ting å gjøre. Det eneste hun<br />
kunne, var å gå rolig ut derfra. Hun gjorde sitt beste og gikk.<br />
Idet hun kom ut i gangen, var det som den hemmelige hviskingen<br />
plutselig ble høyere, det var akkurat som den kom ut av høyttalere<br />
og slukte lyden fra skoene hennes mot steingulvet i<br />
gangen.<br />
9
Etter at hun gikk ut fra universitetet, hadde hun jobbet i<br />
omtrent seks år på et trykkeri og et agentbyrå. Etter det hadde<br />
hun jobbet i nesten syv år med å undervise i litteratur på to<br />
universitet og på kunstlinja på videregående skoler i hovedstaden.<br />
Med tre til fire års mellomrom, hadde hun gitt ut tre<br />
samlinger med seriøse dikt. I flere år hadde hun bidratt med<br />
bokanmeldelser i et magasin annenhver uke. Den siste tiden<br />
hadde redaksjonen i et nytt kulturmagasin hatt planleggingsmøte<br />
onsdag ettermiddag hver uke for å bestemme tittelen<br />
på det første magasinet.<br />
Nå som det hadde kommet tilbake, hadde hun sluttet å jobbe<br />
inntil videre.<br />
Det var ingen årsak eller tegn til hvorfor.<br />
Hun hadde selvsagt mistet moren sin et halvt år tidligere,<br />
og noen år før det hadde hun skilt seg. Etter tre runder med<br />
rettssaker mistet hun foreldreretten til sin åtte år gamle sønn,<br />
og han hadde flyttet inn hos eksmannen hennes for fem måneder<br />
siden. Etter å ha sendt sønnen bort, hadde hun slitt med søvnløshet,<br />
og psykoterapeuten, som hun hadde gått til en gang i<br />
uka, kunne ikke forstå hvorfor hun fornektet årsaken, som var<br />
så innlysende.<br />
Nei<br />
Hun skrev på det hvite arket som lå på bordet.<br />
Det er ikke så enkelt.<br />
Det var den siste samtalen. Behandling gjennom skriftlige<br />
svar tok for lang tid, og det ble for mange misforståelser. Han<br />
sa han kunne finne en annen psykolog som kunne løse den<br />
språklige utfordringen, men hun avslo. Hun hadde ikke økonomi<br />
til å betale den dyre behandlingen lenger.<br />
10
∑<br />
Det ble sagt at hun var ganske smart som liten. Noe moren<br />
minnet henne på hver gang hun hadde mulighet det siste året<br />
hun fikk kreftbehandling. Det var akkurat som hun måtte forsikre<br />
seg om at det ble gjort før hun døde.<br />
Det kunne nok være sant når det gjaldt språk. Da hun var tre,<br />
skjønte hun hangeul. Selv om hun ikke visste noe om konsonanter<br />
og vokaler, lærte hun seg alle bokstavene utenat. Storebroren,<br />
som hadde begynt på skolen, hermet etter læreren og<br />
forklarte hangeul for henne det året hun fylte fem. Med en gang<br />
hun fikk forklaringen, føltes alt vagt, men hver ettermiddag den<br />
våren satt hun på huk på gårdsplassen og kunne ikke la være å<br />
tenke på konsonanter og vokaler. Da oppdaget hun at n i ‘na’ og<br />
‘ni’ hadde en nesten uhørlig ulik uttale. Deretter oppdaget hun<br />
at s hadde ulik uttale i ‘sa’ og ‘shi’. Hun lagde alle diftongene ved<br />
å sette sammen vokalene i hodet og opp daget at det ikke fantes<br />
noen sammensetning av i og eu i den rekkefølgen på koreansk,<br />
så det var heller ingen måte å skrive det på.<br />
De små oppdagelsene gjorde henne veldig opprømt og ga<br />
henne en god følelse. Da psykologen spurte henne om det<br />
sterkeste minnet hennes omtrent tjue år senere, var det første<br />
hun tenkte på lyset som skinte ned på gårdsplassen. Varmen<br />
fra solstrålene mot ryggen og nakken. Bokstavene hun hadde<br />
risset inn i bakken med en pinne. De fantastiske løftene til<br />
fonemenes farlige kombinasjoner som lå der.<br />
Senere, da hun begynte på barneskolen, begynte hun å skrive<br />
ord på baksiden av dagboken. Ord uten mål eller mening, men<br />
ord som gjorde dype inntrykk. Det mest dyrbare av dem var ‘숲’.<br />
Formen på dette enstavelsesordet liknet en gammel pagode.<br />
ㅍ var grunnmuren, ㅜ var bygningen og ㅅ var taket. Når hun<br />
11
uttalte ordet ㅅ-ㅜ-ㅍ, så begynte det med en smale lepper, før<br />
hun sakte blåste luft ut mellom dem. Hun likte følelsen av å<br />
slippe lufta forsiktig ut. Til slutt stengte leppene seg, og det ble<br />
stille. Både uttalen, betydningen og formen gjorde at ordet ble<br />
omsluttet av stillhet. Hun ble dratt mot ordet og skrev: 숲. 숲<br />
(skog).<br />
Men i motsetning til morens erindring om at hun var ‘virkelig<br />
smart’, så var det ingen som la merke til henne gjennom hele<br />
barne- og ungdomsskolen. Hun skapte heller ingen oppstandelse,<br />
og karakterene hennes var selvfølgelig ikke førsteklasses. Hun<br />
hadde noen venner, men ingen hun lekte sammen med etter<br />
skolen. Bortsett fra når hun vasket ansiktet, så hun seg aldri i<br />
speilet, og hun var en rolig elev. Hun følte heller ikke noe behov<br />
for å ha en kjæreste. I stedet dro hun til bybiblioteket når timene<br />
var ferdig for dagen, det lå rett ved skolen, og satt der og leste<br />
bøker. Hun lånte bøker som hun lå og leste under dyna til hun<br />
sovnet. At livet hennes var i ferd med å bli delt, var det bare<br />
hun selv som visste. Ordene hun skrev bak på dagboken beveget<br />
seg selv og lagde fremmede setninger. Nå og da stakk de spisse<br />
ordene, og trengte seg inn i henne mens hun sov. Flere ganger<br />
slo hun skremt opp øynene midt på natta. Etter hvert som hun<br />
fikk mangel på søvn, ble nervene farlig skarpe, og en smerte<br />
som føltes som glohett stål, trykket i mellomgulvet.<br />
Det mest smertefulle var at hvert eneste ord som kom ut av<br />
den åpne munnen hennes, lød forferdelig uten tydelig uttale.<br />
Selv de mest verdiløse setningene, ferdige og uferdige, sannhet<br />
og løgn, skjønnhet og motbydelighet, var tydelige som is. Fra<br />
tunga og hånda hennes kom det skammelige setninger som<br />
minnet om hvitt spindelvev. Hun hadde lyst til å kaste opp.<br />
Hun hadde lyst til å skrike.<br />
12
Den vinteren hun fylte seksten år skjedde det til slutt.<br />
Språket, som hadde holdt henne innesperret, lik klær dekket<br />
med tusenvis av nåler, forsvant plutselig. Hun hørte språket<br />
helt tydelig med begge ørene, men en stillhet, som et lag med<br />
varm og tung luft, la seg og tettet sneglehuset og et sted mellom<br />
de to hjernehalvdelene. Minnene om tunga og leppene hun<br />
hadde brukt for å forme uttalen, om hånda som holdt blyanten<br />
fast, ble dekket av den overveldende stillheten, og kunne ikke<br />
bli rørt ved igjen. Hun tenkte ikke lenger i språk. Hun beveget<br />
seg uten språk og forsto uten språk. Stillheten var akkurat som<br />
stillheten før hun lærte å snakke, nei, som før hun ble født, den<br />
var som tett bomull som sugde til seg tiden der den omsluttet<br />
hele hennes indre og ytre.<br />
Hun gikk sammen med den forskrekkede moren til psykoterapeuten,<br />
som ga henne noen tabletter som hun gjemte under<br />
tunga og begravde i blomsterbedet. Hun tilbrakte to årstider i<br />
utkanten av gårdsplassen, der hun for lenge siden hadde sittet<br />
på huk og oppdaget konsonanter og vokaler under solstrålene.<br />
Før det ble sommer hadde nakken fått så mye sol at den nesten<br />
var blitt svart, og siden av nesa, der det hele tiden lå svette, var<br />
blitt rød. Da salvien, som hadde vokst over tablettene hun<br />
hadde gravd ned, begynte å blomstre mørkerøde, hadde moren<br />
og psykoterapeuten en samtale der de ble enige om å sende<br />
henne tilbake til skolen. Det var tydelig at det ikke hjalp å sitte<br />
hjemme, og uansett så måtte hun fortsette på skolen.<br />
Bygningen, som huset den offentlige videregående skolen<br />
hun så for første gang etter å ha mottatt inntaksbrevet i februar,<br />
var trist. Skolen og progresjonshastigheten var en god del raskere<br />
enn hun håndterte. Lærerne var autoritære uten hensyn til alder.<br />
Ingen av klassekameratene viste heller noen interesse for henne<br />
13
som ikke sa et ord hele dagen. Når hun ble bedt om å lese fra<br />
boken eller fikk beskjed om å telle høyt i kroppsøvingstimene,<br />
sto hun bare og kikket på skrå på læreren. Uten unntak ble hun<br />
sendt bakerst i klasserommet eller fikk en ørefik.<br />
Til forskjell fra hva psykoterapeuten og moren håpet, hadde<br />
ikke sosial påvirkning løst problemet med tausheten hennes.<br />
Det var snarere motsatt, en klarere og tettere stillhet fylte<br />
kroppen, som nå minnet mest om en mørk krukke. På den<br />
overfylte veien hjem beveget hun seg omtrent like vektløst som<br />
i en stor såpeboble. I en bevegelig stillhet, som om hun lå under<br />
overflaten og kikket opp. Brummingen fra bilene der de kjørte,<br />
og de spisse albuene til fotgjengerne som dyttet henne i skuldrene<br />
forsvant.<br />
Etter lang tid undret hun.<br />
Hva om det helt vanlige franske ordet, fra den helt vanlige<br />
undervisningen på vinteren året før ferien, ikke hadde rørt noe<br />
ved henne? Hva om hun ufrivillig ikke lenger husket språk, på<br />
samme måte som et innskrumpet organ?<br />
Kanskje var det fordi det var et fremmed språk de måtte<br />
begynne å lære på videregående, og ikke kinesiske tegn eller<br />
engelsk, men fransk. Som alltid festet hun stille blikket et sted<br />
på tavla. Den lave fransklæreren, som holdt på å miste håret,<br />
pekte på ordet mens han uttalte det. De ukonsentrerte leppene<br />
begynte å skjelve som hos et barn. Bibliotheque. Det kom en<br />
lyd fra langt nede i halsen, lenger nede enn tunga.<br />
Hun visste ikke at det var et veldig viktig øyeblikk.<br />
Frykten var fortsatt svakt til stede. Smerten fra stillhetens<br />
mage nølte før den brennende sirkulasjonen steg opp. Stedet<br />
der stavingen og fonemene møttes til løse betydninger sammen<br />
med glede og forbrytelse, brant sakte som lunten til en bombe.<br />
14
∑<br />
Hun legger hendene på pulten. Hun sitter stiv, med hodet bøyd,<br />
som et barn som venter på at neglene skal bli inspisert. Hun<br />
hører stemmen hans bre seg ut i klasserommet.<br />
I forrige time forklarte jeg hvordan det <strong>gresk</strong>e språket i<br />
antikken ikke bare har passive setninger og aktive setninger,<br />
men også en tredje form, ikke sant?<br />
Den mannlige studenten, som sitter på samme rekke som<br />
henne, nikker kraftig. Han har fyldige kinn, og panna er full av<br />
kviser. Han går andre året på filosofi, og ser ut som en smart luring.<br />
Hun snur hodet og kikker ut vinduet. Hun kan se profilen<br />
til avgangsstudenten, som så vidt hadde bestått forkurset til<br />
medisinstudiet, men sluttet fordi det ikke lå for ham å ta ansvar<br />
for andre og i stedet for studerer medisinhistorie. Ved første<br />
øyekast ser det ut som han har en rolig personlighet, den kraftige<br />
figuren sitter der med svarte, runde briller og det fyldige ansiktet<br />
bretter seg over haken. I pausene forteller han og studenten<br />
med kvisene hverandre vitser med høye stemmer. Men med en<br />
gang forelesningen starter, endrer han holdning. Han er redd<br />
for å gjøre feil, og er tydelig nervøs hele tiden.<br />
Denne formen, som vi kaller medium, uttrykker en handling<br />
som peker tilbake på subjektet.<br />
De enkle villaene utenfor vinduet blir opplyst av spredte<br />
oransje lyspærer. De unge løvtrærne står fortsatt bladløse og<br />
svarte, mens mørket skjuler omrisset av de spinkle kvistene.<br />
Hun betraktet den triste utsikten, omrisset av studentens<br />
mørke, massive ansikt og det bleke håndleddet til <strong>gresk</strong>læreren.<br />
Stillheten, som var kommet tilbake etter tjue år, var verken<br />
varm, tett eller lys som før. Om stillheten før hadde vært som<br />
15
før hun ble født, var stillheten nå som etter at hun var død.<br />
Om stillheten før hadde vært som å se opp på verden fra under<br />
havoverflaten, var hun nå blitt en skygge på den kalde, harde<br />
overflaten til murer og bar mark, en som kikket utenfra og inn<br />
på et liv fanget i en enorm cisterne. Hun kan høre og lese alle<br />
ordene, men når hun åpner munnen, får hun ikke fram en lyd.<br />
Det er en tynn stillhet som det mørke området mellom meteorer,<br />
som en skygge som har mistet kroppen, som et dødt tre<br />
uten noe innvendig. For tjue år siden kunne hun ikke forestilt<br />
seg at det var et annet språk enn koreansk som skulle bryte<br />
stillheten. Nå lærer hun gammel <strong>gresk</strong> på en privatskole fordi<br />
hun vil gjenfinne språket. At de andre studentene på forelesningen<br />
ønsker å lese Platon, Homer og Herodot på originalspråket<br />
i stedet for på moderne <strong>gresk</strong> er så godt som uinteressant<br />
for henne. Dersom det hadde blitt holdt forelesninger på språk<br />
med enda mer ukjente tegn, som burmesisk eller sanskrit, hadde<br />
hun valgt det.<br />
… Hvis vi for eksempel bruker verbet med betydning ‘kjøpe’<br />
i medium så betyr det at jeg kjøper noe og beholder det. Dersom<br />
vi bruker verbet ‘elske’ i medium, så betyr det at jeg elsker noe<br />
så sterkt at det gjør meg gal. På engelsk kan man for eksempel<br />
si ‘kill himself’, ikke sant? På <strong>gresk</strong> kan man uttrykke dette i<br />
ett ord ved hjelp av medium uten å bruke ordet himself. Mannen<br />
forklarer mens han skriver på tavla.<br />
διεφθάρθαι.<br />
Hun kikker nøye på tegnene som står på tavla og griper<br />
hardt rundt blyanten. Hun skriver ordet ned i skriveboken.<br />
Hun har aldri vært borti et språk med så merkelige regler.<br />
Verbene forandrer form etter subjektets kasus, kjønn og antall,<br />
og avhengig av de ulike verbtidene og om de står i aktiv,<br />
16
medium eller passiv. Overraskende nok er det på grunn av<br />
disse kompliserte og detaljerte reglene at setningene blir enkle<br />
og oversiktlige. Det er ikke nødvendig med noe substantiv.<br />
Det er heller ikke nødvendig med ordstilling. Subjektet er<br />
tredje person hankjønn og indikerer at det er en handling som<br />
har skjedd og er avsluttet. Betydningen er beroende av medium,<br />
og dette ordet er en forkortelse som betyr «han har forsøkt å<br />
ta livet sitt en gang.»<br />
På den tiden da barnet hun fødte for åtte år siden, og som hun<br />
nå ikke får ta vare på lenger, lærte å snakke, drømte hun om et ord<br />
som inneholdt alle språk i verden. Det var et mareritt så levende<br />
at ryggen ble våt av svette. Ett eneste storslått ord bundet fast av<br />
tetthet og gravitasjon. Et språk som ville eksplodere og spre seg<br />
utover, akkurat som materien manifesterte seg ved tidenes begynnelse,<br />
dersom noen uttalte dette ordet. Hver gang hun la den<br />
urolige ungen og sovnet selv, drømte hun om den storslåtte, tunge<br />
krystallen av språk som la seg midt i det varme hjertet hennes som<br />
en iskald bombe, omsluttet av de pulserende hjerteklaffene.<br />
Hun biter i seg minnet av den kalde følelsen og skriver.<br />
διεφθάρθαι.<br />
Språket er fast og kaldt som en påle av is.<br />
Et ekstremt selvstendig språk der ordene ikke venter på å bli<br />
kombinert med andre ord.<br />
Et språk som først kan forlate leppene etter å ha bestemt<br />
endelig betydning og form.<br />
∑<br />
Natta er ikke stille.<br />
Duren fra motorveien en halv blokk lenger borte skjærer i<br />
trommehinnene hennes som tusenvis av skøyteblad.<br />
17
Kronbladene på magnoliaen, fulle av arr, faller i alle retninger<br />
i det blinkende lyset fra gatelyktene. Etter hvert som greinene bøyer<br />
seg, blomstrer blomstenes sensualitet. Hun vandrer i duftene som<br />
er sammenpresset til én, der den skjærer gjennom lufta i vårnatta.<br />
Selv om hun vet at det ikke er noe som renner nedover kinnet<br />
hennes, tørker hun fra tid til annen ansiktet med begge hender.<br />
Hun passerer postkassen, som er overfylt med reklame og<br />
skattepapirer, og setter nøkkelen i den tunge døra i første etasje<br />
ved siden av heisen.<br />
I forventning om at en ny barnefordelingssak vil gi henne<br />
sønnen tilbake, har hun latt sporene etter sønnen ligge igjen<br />
der inne. I en lav bokhylle ved siden av stoffsofaen står bildebøkene<br />
han leste da han var to år, og pappesken som er pyntet<br />
med dyreklistremerker, er fylt av store og små legoklosser.<br />
Flere år tidligere hadde de kjøpt leilighet i første etasje slik<br />
at gutten kunne leke så mye han ville, men han likte ikke å<br />
trampe eller løpe rundt. Da hun sa han kunne hoppe tau i<br />
stua, spurte han: Bråker det ikke for meitemarkene og sneglene<br />
da?<br />
Han var liten og sped for alderen. Hvis han leste noe skummelt<br />
i en bok, fikk han nesten 38 grader i feber, og ble han<br />
nervøs, begynte han å kaste opp eller fikk diaré. Siden han var<br />
det eneste barnebarnet på farssiden, og ikke lenger var et lite<br />
barn, og siden eksmannen var redd for at hennes skjøre psyke<br />
skulle ha dårlig påvirkning på ungen – ble rapporten fra den<br />
psykiatriske behandlingen hennes fra tenårene lagt fram som<br />
bevis. I fjor ble eksmannen hennes forfremmet til en sentral<br />
stilling på hovedkontoret i banken, og hun tjente derfor mye<br />
mindre enn ham, så hun tapte den siste rettssaken. Nå hadde<br />
hun mistet all inntekten sin, og på nåværende tidspunkt kunne<br />
18
hun ikke gå gjennom en ny rettssak.<br />
∑<br />
Uten å ta av seg skoene, setter hun seg på dørstokken. Hun<br />
legger fra seg veska med den ganske tykke læreboken i <strong>gresk</strong>,<br />
ordboken, notatboken og det flate pennalet. Hun lukker øynene<br />
og venter på at sensoren skal slutte å blinke gult. Først når det<br />
blir mørkt, åpner hun øynene. Hun ser på møblene, gardinene<br />
og verandaen, alt er svart på grunn av mørket. Hun åpner<br />
munnen sakte før hun biter tennene sammen.<br />
Gnisten, som beveget seg mot den ladde, kalde bomben i<br />
hjertet, er borte. Innsiden av leppene er som blodårer der det<br />
ikke lenger renner blod, Som en sjakt der heisen er ute av drift.<br />
Hun tørker fortsatt de tørre kinnene med håndbaken.<br />
Om hun bare hadde tegnet et kart der tårene hadde rent.<br />
Om hun bare hadde laget prikker med nål eller det bare<br />
hadde vært igjen blodspor på veien der ordene hadde strømmet<br />
ut.<br />
Men veien var for grusom.<br />
Gurglet hun fra et sted dypere enn tunga og halsen.<br />
19