Språkhjernen

språkhjernen

Marit Lobben
SPRÅKHJERNEN
om menneskers og dyrs språkevner
Illustrasjoner ved forfatteren
pax forlag, oslo 2023

© Pax Forlag – en del av Forente Forlag AS, 2023
Omslag: Akademisk publisering
Trykk: Scandbook AB
Printed in Sweden
isbn 978-82-530-4374-6
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og fra Institusjonen Fritt Ord
Utgitt med støtte fra Institusjonen Fritt Ord
Illustrasjoner: Marit Lobben

innhold
Forord 9
Kapittel 1. Språkevne – hva er det, og hvem har det? 11
Kapittel 2. Språkhjernens anatomi – en
grunnleggende innføring 19
En grovinndeling av hjernen 19 Hjernens buklete overflate – hva tjener den til? 24
En innholdsfortegnelse for hjernen 26 Å henge ved grinda: Kontakten mellom
nervecellene foregår i synapsen 28 Noen roper «heia», andre sier «vent nå litt».
Signalstoffene er hjernens postbud 30 Hjernens motorveier: Hvit substans 31
Hva gjør hjernen din elektrisk? 33
Kapittel 3. Ord ved ord, celle ved celle. Språkets minste
byggesteiner – og hjernens. Hvordan forenes de? 39
Fra lyd til fonem, språkets minste betydningsskillende enhet 40
Tonem – betydningsskillende tonelag 41 Ord er navn på ting i verden som er
viktige for oss 42 Deler som er mindre enn ordet: rot, stamme og ordendrende
byggesteiner 45 Deler som er større enn ordet: Fraser, delsetninger og
helsetninger 47 Setninger er tankemodeller over den virkelige verden 50
Rangordning – en helt nødvendig tenkemåte for å bygge setninger 51 Slake og
krappe hjernebølger: arbeidsdeling mellom elektriske frekvensbånd 54 Deler som er
større enn setningen: Å peke internt i teksten og til omverdenen rundt 57
Vi bryter ned ordenes betydning. «Ting i verden» bor nederst i hjernen og
hvordan vi håndterer dem på toppen 59 Vi bygger opp ordenes betydning.
Integreringsområder forbinder sansespesifikk kunnskap og gjør
verden hel 60 Ordene blir til. Hjernen binder lyd til betydning gjennom
sammenføyende læring 61 Hjernebølger forklarer ikke alt 63

Kapittel 4. Dyrespråk – ikke så forskjellig fra
våre som vi tror 64
Kongeveien til forståelsen av språkets opprinnelse er å sammenlikne menneskers
og dyrs kognitive evner 64 Ordforråd i dyras naturlige omgivelser 67 På fornavn
med fugler, delfiner og sjimpanser 69 Fugler og småaper kan både bygge nye ord og
bøye dem i fastlagte mønstre 70 Komposisjon, hierarki og rekursivitet hos dyr 72
Kommunikasjon i en annerledes sanseverden 76 Forskyvning: mentale tidsreiser,
tenkte verdener, løgn og bedrag 85 Hvilke kunster må en språkhjerne
egentlig mestre? 92
Kapittel 5. Fra oppdagelsesreisende språknevrologer til moderne
høyteknologi. Metoder for å utforske gåten om språk i hjernen 94
Brocas og Wernickes tidlige oppdagelser av språkspesifikke områder 95 Et
språkspesifikt nettverk: Geschwind oppdager Den buede nervebunten 100
Høyteknologi i språkforskningens tjeneste 101
Kapittel 6. En gaidet rundtur i språkhjernen 110
En ny start 110 Språkområder 111 Sentrale områder for begrepsforståelse 125
Områder under hjernebarken 137 Nettverkene 158 Signalstoffer i grammatikken 162
En språkmodell for språk i hjernen som favner (nesten) alt 164
Kapittel 7. Den formbare hjernen: Læring er hjernens
gartner og beskjærer nevrontrærne 166
Hjernen din endrer seg når du lærer – rent fysisk 166 Nervesystemet forventer
læring i kritiske perioder 173 Babyhjernen, tenåringshjernen og voksenhjernen 177
Språkinnlæring trekker veksler på samsvar i hjernebølger og lydfrekvenser 182
Språkhjernens utrolige evne til omstilling 191 Frynsegoder ved å kunne mange språk:
flerspråklighet og flerbruk av nevrale nettverk 204
Kapittel 8. En følelse for det abstrakte, et grep om det konkrete.
To ordsystem eller ett? 209
Konkrete ord bruker hjernens sanse- og motorikkområder 210 Abstrakte ord
bruker hjernens følelsessentra 213 Finnes det et felles nettverk i hjernen
for alle typer ord? 222

Kapittel 9. Å vite hva man vet – eller ikke.
Ord, setninger og hukommelse 224
Om vaneminnet og implisitt læring 224 Den litt kjedelige, men perfekte
grammatikken. Som å lære å sykle − vi vet at vi kan det, men ikke hvordan vi
lærte det 226 Om deklarativt minne og eksplisitt læring 228 Litt tuskhandel:
låner litt og gir bort litt 230 Ordbanken. Vi vet hva vi har på kontoen 231
Den deklarative hukommelsen kan lagre bøyde former (hvis de blir gjentatt
ofte nok) 236 Å abstrahere mønster betinger variasjon 238 Er vaneminnet
begrenset til sekvenslæring? 240
Kapittel 10. Overlappende ferdigheter: Sangfugler og syngende
dialekter – språk, rytme og tone i hjernen 245
Av gammelt blir det nytt. Nevral gjenbruk gjennom livet og evolusjonen 246
Gange, leppesmell og tygging. Hva tok vi med oss inn i språket av kroppens
bevegelser? 248 Er toner i språk det samme som toner i musikk? 254 «Kan du
synge, så kan du danse.» Den evolusjonære forbindelsen mellom lydmimikk
og kroppsrytme 261 Vi vokser til. Rytmenes vei inn i språket og musikken 266
Rytmearkitektur. En murstein kan bli til mange slags hus 267
Kapittel 11. Den sosiale hjernen – mer enn bare hygge 270
Jeg er én. Bevisstheten om selvet, hvor sitter det? 271 Å kunne tenke om oss selv
bante veien for setningsoppbygning 272 Du er som jeg. Å forstå andres tanker er
grunnlaget for samtalen 273 Noen er mindre levende enn meg. Vår holdning til dyr,
barn og kvinner og hvordan det påvirker grammatikken 276 Hvordan vi deler inn
verden er kodet i hjernens struktur. Om betydningskategorier ved hjerneskade
og i grammatikk 280 Å forstå at noe som er fraværende kan finnes, er begrepenes
grunnvoll 281 Vi er handlende jordboere i verden: En nevrologisk modell for
transitivitet 282 Sosiale roller i system 285
Kapittel 12. Genet som bidro til å gjøre oss taleføre 287
Geners oppbygning og potensial for endring – en kort ABC 289 Historien om
FOXP2 – «språkgenet» 295 FoxP2 – vår følgesvenn siden tidenes morgen 297
Menneskets aner ble tidlig genetisk disponert for språk – men hvor tidlig? 301 Språk
overlapper med motorikk – var det FOXP2 som ga oss grammatikken? 306 FoxP2-
forsterkere i dyr som er dyktige til å imitere lyd 307 Hvordan kan vi forklare like
egenskaper i arter fjernt fra hverandre? 309 Mot en ny horisont? Molekylærbiologi i
språkforskningens tjeneste 311

Kapittel 13. Et sideblikk, et tilbakeblikk og en fremtidsprofeti 312
Et sideblikk på våre samtidige arter: Hva skiller deres hjerner og kognisjon
fra vår? 312 Forskjeller i hjernen hos mennesker og andre primater 315 Intelligens,
språk og spesialisering av hjernen – hvordan henger det sammen? 318 Sangfuglenes
hjerner skiller seg ut, og papegøyehjernen enda mer 320 Språket gjør maurens
hjerne smart 322 Firfislenes kommunikasjon setter avtrykk i hjernene deres 325
Spesialisering av hjernehalvdelene er språkets avtrykk i menneskenes hjerne, men
vi deler den med de fleste virveldyr 326 Hvordan ble det slik? Hvorfor fikk noen
språk og andre ikke? 332 Et tilbakeblikk de siste fem tusen år. Hvor fort kan hjernen
endres? 342 En fremtidsprofeti: Hvor går språkhjernen? 345
Noter 347
Register 372
figurer:
1. Hjernens hovedbestanddeler
storhjernen, lillehjernen og hjernestammen
20
2. Inndeling i pannelapp, isselapp,
tinninglapp og nakkelapp 21
3. Brodmanns områder 27
4. Aksoner og dendritter samt mottakercelle,
givercelle og synapse 29
5. Grå og hvit substans i hjernen 32
6. Den visuelle hva-strømmen og hvor-og
hvordan strømmen 60
7. Grammatikker med hhv flat og rekursiv
oppbygning 73
8. Brocas og Wernickes områder 95
9. Noen av teknologiene som brukes i
hjerneforskning i dag 109
10. Språkområder i hjernen, slik vi kjenner
dem i dag 112
11. Brocas region, inndelt i områder med
forskjellige funksjoner 114
12. En modell for et abstraksjonssenter for
ords betydning 128
13. Kammerkjernen 138
14. Basalgangliene som evighets maskin! 143
15. Basalgangliene med halekjerne og nøtteskallkjerne
som danner striatum 144
16. Basalganglienes enkeltdeler 149
17. Lillehjernen 152
18. Signalbaner mellom viktige språkområder
og deres funksjoner 161
19. En modell for språkfunksjoner i den
bakre venstre hjernehalvdelen 164
20. En sammenlikning av fiberbanene hos
voksne og nyfødte 179
21. Her sitter kanskje ditt språktalent: I
venstre nedre isselapp 200
22. Ord er organisert i nettverk ut fra sin
betydning 234
23. Hjernens nettverk for rytmer 253
24. Tverrsnitt av hjernen fra toppen,
forfra og ytterste «skalk» av venstre
hjernehalvdel 258
25. Kakaduen Snowball 262
26. I cellekjernen ligger kromosomene 291
27. Migrasjoner av tidlige mennesketyper ut
av Afrika til Europa, Asia og Australia 306
28. Tinninglappflatene i høyre og
venstre hjernehalvdel hos bavian
og menneske 328
29. Tidsperspektivet fra lemurer til
mennesker 331

Forord
D
enne boken har det vært gøy å skrive – og tegne til. For første
gang har jeg på ett og samme sted fått stille alle spørsmål jeg
kan tenke meg å stille, og lete etter svar. Samtidig har jeg fått sjansen
til å fortelle alle der ute om alt jeg vet om språk, all kunnskap jeg
har samlet meg opp gjennom årene. Kunnskap skal man ikke brenne
inne med, den må videreformidles. Det jeg også har oppdaget i denne
prosessen, er at mennesker verden over stiller spørsmål og finner svar
på de utroligste ting. Men selv om det finnes en overflod av kunnskap
å forsyne seg av, er mye av den utilgjengelig for den vanlige
mann og kvinne. Hver forskningstradisjon har sitt eget fagspråk, og
krav til metode, og etterrettelighet i vitenskapen kan gjøre stoffet til
en pine å lese for menigmann. Derfor har det vært et mål for meg å
gjøre i alle fall en liten del av dette tilgjengelig, formidlet i en folkelig
språkdrakt og forhåpentlig i en lett, humoristisk tone. Likevel
har jeg, med min forskerbakgrunn, tatt faktakunnskap, saklighet og
etterrettelighet på alvor. Teksten gjennomgående utstyrt med sluttnoter
som viser referanser til de fagartiklene som boka bygger på.
Det gir den som vil lese mer om temaer han eller hun finner spesielt
interessant, et sted å begynne i originallitteraturen. Av samme grunn
har jeg lagt inn fotnoter om hva noen nøkkelbegreper som jeg har
oversatt til norsk, heter på engelsk. Da er det bare å søke videre i
Google scholar eller andre forskningsdatabaser. Betegnelser på steder
i hjernen kommer i en form for anglifisert latin i faglitteraturen. Slik
er det også i de leksikon som omtaler hjernen på norsk. Dette synes
9

jeg er fremmedgjørende og en stopper for leseflyten. Derfor har jeg
i så stor grad som mulig oversatt latinske termer til norsk. Dette er
nybrottsarbeid, og mange hjerneforskere vil kanskje finne dette rart,
og dra litt på smilebåndet. Samtidig er dette en anledning til å starte
en ny tradisjon for å snakke om hjernen på norsk.
Tegningene er ment både som humortillegg og til saklig opplysning.
Det er min erfaring at det som det er kronglete og vanskelig å
forklare, ofte kan sies på et øyeblikk med en tegning. Det bryter også
opp teksten og motiverer til å lese videre.
Så må det takkes. Først og fremst vil jeg takke Pax Forlag, der min
redaktør har fulgt arbeidet siden det begynte og trofast lest alle kapitler
og kommet med kommentarer og spørsmål til oppklaring. Hennes
erfaring har kommet boka til gode på alle mulige måter. Hun er raus,
årvåken og dessuten streng på de riktige stedene. Men viktigst av alt
er forlagets engasjement – følelsen jeg hadde av å bli møtt med iver.
Dernest vil jeg takke mine to fagkonsulenter. Professor Janne von Koss
Torkildsen er en uvanlig dyktig fagperson både når det gjelder språk
og hjerne, og hennes kommentarer i margen fikk meg flere ganger til
å dra på smilet. Ikke minst gledet det meg at hun sier at hun har kost
seg med å lese manuset, og at hun lærte nye ting. Min tidligere kollega,
professor og nevropsykolog Thomas Espeseth har lest kapitlene om
hjernens plastisitet og læring, forskningsmetoder og genetikk. Det var
betryggende å ha en slik dyktig faglighet i ryggen. Og sist, men ikke
minst har jeg og min søster hygget oss underveis med å undres over
biologiens mange mirakler. Kari Lobben er en entusiastisk biolog og
har kommentert kapitlet om genetikk og kommet med mange nyttige
endringsforslag. Hun har fylt igjen hullene der lingvistens kunnskap
ikke nådde helt frem. Dessuten, takk til alle venner og familie som
stadig har minnet meg på at de gleder seg til å lese boka. Vel, her er
den! Tusen takk, alle sammen!
Oslo, april 2023
Marit Lobben
10

Kapittel 1
Språkevne – hva er det, og hvem har det?
T
ittelen på denne boken er ikke tilfeldig valgt. Det finnes nemlig
mange slags hjerner, men ikke alle er språkhjerner. Mye tyder
på at den menneskelige hjernen er genetisk utstyrt for å utvikle og
bruke språk, mens det samme ikke er tilfelle for noen annen art på
jorda i samme grad. Én grunn til at språkforskere antar at vi er genetisk
utstyrt for språk, er at barn med et minimum av stimuli lærer meget
komplekse språk utrolig fort. Dette er kjent som «sparsommeligmed-innputt-syndromet»,
det at mengden stimuli barnet møter i den
første språklærende fasen av livet, ikke står i forhold til hvor hurtig og
detaljert det lærer. Et viktig poeng er at barn ikke lærer gjennom å bli
rettet på, men heller ved å herme etter voksentale og samtidig lage seg
«underveisregler». Du har sikkert hørt at barn sier «gådde» og «jidde»
istedenfor gikk og ga. Slike former viser nettopp hvor smarte barna er.
De har, i en alder av to til tre år, ubevisst registrert at enstavelsesverb
som ender på en lang vokal, ofte legger til -de i fortid (skrevet -dde
for å vise at den lange vokalen har blitt kort), etter mønster av ha –
hadde, et verb som ofte brukes i hverdagen deres.
Hvordan kan barna kjenne mønstrene når de fortsatt har lært så få
ord? Det imponerende er at hjernen deres ser ut til å ha en slags «tellemaskin»
som registrerer hvor ofte de hører et bøyningsmønster, og
hvor mange verb som bruker akkurat dette mønsteret. (Denne tellemaskinen,
eller vaneminnet som vi kaller den, skal vi komme tilbake
til senere.) Sett under ett ender nemlig flest verb i norsk på -de eller
-te: Dem vi kjenner som svake verb. Til og med ut fra et lite utvalg
11

Kapittel 1. Språkevne – hva er det, og hvem har det?
av verb legger barnas hjerner merke til hvilke mønstre som brukes
mest. Barna er, i tillegg til å være flinke til å kopiere, rett og slett sine
egne språkingeniører! Og det uansett hvor komplekst morsmålet er.
Dette fenomenet har trigget ideen om at menneskebarn er født med
en egen evne til å lære språk, og endatil med en tilgang til en felles
kunnskap om hvordan språk generelt kan være bygget opp, ideen om
at det finnes en medfødt universell grammatikk. Men hvordan denne
universelle grammatikken ser ut, er det fortsatt uenighet om.
At vi mennesker ser ut til å være disponert for å lære språk, betyr
ikke at dyra ikke kommuniserer, eller at de ikke kan ha ferdigheter
som vi også finner igjen hos oss. Faktisk kan det være ganske lærerikt å
sammenlikne dyrs og menneskers hjerner og ferdigheter med henblikk
på å finne ut hvordan den menneskelige hjernen lærer og bruker språk.
Det har skjedd en holdningsendring i løpet av de siste femti årene
rundt hvorvidt dyr kan tenke og kommunisere. Inntil nylig var det
tabu i det hele tatt å snakke om dyrekognisjon − dyrs evne til tenkning,
læring og problemløsning. Men er det språk, det som dyra gjør når
de kommuniserer med hverandre? For å finne ut av dette må vi både
definere hva som må til for at vi kan kalle noe et språk, og hvordan
hjernestrukturene hos mennesker og dyr håndterer det. Krever det å
ha et språk også å ha bevissthet? Er da kjemisk kommunikasjon mellom
maur ved hjelp av luktsignaler − feromoner − eller koordinerte
lyssignaler som sendes mellom ildfluer, eller biers informasjonsdanser,
også språk, men i et annet medium enn det lydlige?
I vår uvitenhet og arroganse har vi tenkt at dyrekognisjon bare
reflekterer instinkter, at det ligger på et så grunnleggende nivå at vi
nesten må anta at de ikke selv vet hva de holder på med. Men hør på
dette: Noen typer maur kommuniserer korteste vei til matkilden ved
å legge ut et luktspor av feromoner langs veien de går, og styrken på
luktsporet styrer hvilken rute de andre maurene velger. Det er alltid
den korteste veien til matkilden som har det sterkeste sporet, fordi
maurene som gikk her, vil ha rukket å gå frem og tilbake flere ganger
enn de som gikk den lengre veien. Dette kan vi kanskje avskrive som
en ren funksjon, som tilfeldig flaks. Med faraomaur er det mer enn som
så. I tillegg til et tiltrekkende feromon har de ett til som er frastøtende.
12

Kapittel 1. Språkevne – hva er det, og hvem har det?
Dette utskiller de ved fare, eller når matkilden langs denne ruta er
tom, som et ja og et nei. Det er uvanlig, selv blant maur. Men ikke
nok med det. De har hele to tiltrekkende feromoner, ett som varer
i dagevis, og ett som blir borte etter noen minutter. Hvorfor har de
det? Det langvarige bruker de når matkilden er varig, det andre når
det er oppstått en ny matkilde og det er behov for raske endringer
i rutenettet, omtrent som en korttids- og en langtidshukommelse.
Selv om «Ja», «Nei» og «Skynd deg» bare er et treordsspråk, er det
likevel nokså avansert for en maur, og dette språket har gitt dem en
evolusjonær fordel i den grad at de har invadert alle kontinenter og
har blitt en pest og en plage overlatt til skadedyrkontrollen! Dette
minner oss om en annen art som også har invadert alle områder så
nær som Antarktis, nemlig oss selv. Og som hos faraomauren er korttids-
og langtidshukommelse helt avgjørende for språkferdigheten hos
mennesket; hvordan kommer vi tilbake til.
Biers dans er også mer avansert enn vi har trodd: De bruker metaforer.
Når en bisverm skal etablere et nytt bol, drar speiderbier ut for å
sjekke lendet. Vel tilbake i svermen tilkjennegir de ikke bare hvor den
potensielle boplassen befinner seg, men også hva de mener om dens
kvalitet gjennom en vrikkedans med fastlagt mønster. Å danse lenge
betyr «bra» og å danse kort betyr «sånn passe». En lang dans inspirerer
andre bier til å sjekke ut stedet, og de vender tilbake og tar langdansen
hvis de er enig. Metaforen er altså at lengde står for noe annet enn det
selv er, men med en viss betydningslikhet til selve uttrykket. Vi kunne
jo innvende at biene blir så ivrige når de har funnet noe godt, derfor
danser de lenge, som en rent kroppslig reaksjon. Da skulle vel dette
være en mekanisme som var altfor enkel for menneskespråk? Men til
sammenlikning kan mennesker holde lenge på en lyd for å få frem
en intensiv betydning: Arabiske verb består av tre grunnkonsonanter.
Ved å forlenge den midterste av konsonantene får verbet en intensiv
betydning, som i kasar − «å knuse», mot kassar − «å smadre».
I 1980 revolusjonerte de amerikanske lingvistene George Lakoff
og Mark Johnson vår forståelse av måten menneskers språk er bygget
opp på med boka Metaphors We Live By. 1 Vi språkforskere ble overrasket.
Det mest fremtredende trekket ved språkevnen vår var ikke
13

Kapittel 1. Språkevne – hva er det, og hvem har det?
at vi tenkte så abstrakt; det var i hvilken grad vi abstraherer fra det
konkrete. Ikke bare gjelder dette enkeltord, som å snakke om «å være
firkanta» når man er litt usmidig, eller om å «stå ved en korsvei» når
vi må treffe et valg, men metaforiske tenkemåter gjennomsyrer hele
vår måte å danne begreper på. For eksempel tenker vi på en diskusjon
som et konkret objekt med en overflate. Se på disse eksemplene: Vi
har dekket det punktet/La oss gå over dette på nytt/ Du har beveget
deg bort fra temaet//Der er du inne på noe. Språklige uttrykk, derimot,
er konteinere, vi går ut fra at de rommer noe: Ordene hans
virket hule/Betydningen ligger i ordene/Fang ideen med den rette
formuleringen. Til og med i grammatikken går vi fra det konkrete
til det abstrakte. Preposisjoner i språk verden over er for eksempel
oftest avledet av navn på kroppsdeler: fra baken har vi avledet «bak»;
i engelsk er det likedan for kroppsdelen rygg: back. I norsk lager vi
også verb av kroppsdelene, som i å fronte, albue seg frem, håndtere,
rygge, knesette. Disse verbene brukes ofte om abstrakte situasjoner
hvor kroppsdelene ikke er del av handlingen. Dessuten er evnen til å
abstrahere knyttet til å forstå at noe som ikke er til stede, likevel kan
eksistere. Hva tenker biene som foretar dansen sin – langt fra stedet
de «snakker» om? Og hva med tilskuerne, som ikke engang har vært
der?
Hvordan skal vi så avgrense hva språk er? Ofte har vi hørt at avansert
stemmebruk og finjusterte taleorganer er det som skiller oss fra andre
primater, som jo ikke naturlig har språk, sier man. Det var det at
strupehodet senket seg etter at vi begynte å gå på to bein som satte
oss i stand til å snakke. 2 Men her er det viktig å merke seg at tale ikke
er det samme som språk. Det at vi bruker stemmebånd og munnhule
til å frembringe språklyder er én ting, mens det tankemessige som
ligger i det å ha et språk, er en helt annen: ord og begreper, hvordan
ord settes sammen og utbroderes, mulige og faktiske hendelser, når
det skjedde, og så videre, det tilhører språkets kognitive side. Når
det gjelder på hvilken måte språklige ytringer bringes frem til mottakerne,
det språklige mediet, er det klart at dette kan gjøres på veldig
mange måter; vi er ikke avhengige av taleorganene for å ha et fullverdig
språk. Hørselshemmede mennesker bruker det visuelle mediet til å
14

Kapittel 1. Språkevne – hva er det, og hvem har det?
kommunisere med tegnspråk, og tegnspråk har grammatikk på samme
måte som talt språk. Ved hjerneavbildning vises det at de også bruker
samme hjerneområder som hørende når de kommuniserer, bortsett
fra at områdene for syn har overtatt noe av områdene som ellers er
viet hørselen. Selvfølgelig! Med hjernen er det alltid et Use it or lose it.
Mange språklige særegenheter som vi før trodde var unike for mennesket,
finner vi igjen hos ulike dyre- og fuglearter. Et godt eksempel
er rekursivitet, 3 det at noe finnes inni noe som finnes inni noe som
finnes inni noe, og så videre. Rekursiv betyr «å løpe igjen» og opptrer
når noe defineres som en del av seg selv på den måten at den overordnede
formen er lik formen til delene, som igjen er lik formen til
enda mindre deler og så videre. Tenk på russiske babusjka-dokker,
romanesco-brokkoli, bregneblader eller et speilbilde som speiler noe
inni et speil som reflekterer tilbake i det uendelige, slik jeg opplevde da
jeg gikk gjennom inngangspartiet i Deutsche Kinemathek, museum
for fjernsyn og film i Berlin, hvor mer enn 140 speil i tak, vegger og
gulv sørger for en vanvittig rekursiv effekt.
Rekursiv produktivitet er et fenomen som er nødvendig for at vi
kan bygge setninger på en kreativ måte som passer til det vi ønsker å
si. Det gjør at vi kan utbrodere i det evinnelige, i hvert fall i prinsippet.
Relativsetninger er typiske slike eksempler: «Den koppen som jeg
drakk av, som hadde mistet hanken, som var nydelig dekorert med
et blått stråmønster, som ble skapt første gang av Meissen-fabrikken,
som ble grunnlagt i Tyskland tidlig på syttenhundretallet …», og så
videre, helt til korttidshukommelsen eller tiden setter begrensninger.
Rekursivitet ble sett på som et unikt trekk ved menneskelige språk,
men faktisk er det sånn at også visse fugler har slike trekk i strofene
sine. Forskere fra Universitetet i Chicago og Universitetet i California
San Diego oppdaget i 2006 den samme evnen til å kjenne igjen
slike mønstre hos vanlig stær, Sturnus vulgaris. Disse fuglene er de
reneste virtuoser når det gjelder å synge. De er også eksperter på å
etterlikne hverandre, akkurat som oss mennesker. Det er typisk fugler
som lever i flokk og samtidig er sosiale vesener som har dette trekket
ved fuglesangen. Sangen må dessuten læres bort fra foreldrefuglen
til fugleungene. En viss struktur i hjernen deres, som vi kjenner som
15

Kapittel 1. Språkevne – hva er det, og hvem har det?
basalgangliene, er nødvendig for at de skal kunne lære foreldresangen.
Blir den satt ut av spill, vil ikke fugleungen lære sangen, uansett om
foreldrefuglen synger seg hes i dens nærvær. Er det tilfeldig at akkurat
de mest sosialt anlagte fuglene har rekursivitet? Kanskje gjør det
faktum at de er sosialt anlagte at nettopp de har utviklet en hjerne
som er i stand til å lage rekursive strukturer i fuglesangen?
En annen forklaring er at rekursivitet egentlig er fraktaler, en gjentakelsesmekanisme
som er iboende overalt i naturen. Vi finner dem i
snøfnugg, skyer, i alt som forgrener seg: trær, elver og lyn. De finnes
i skjell, kystlinjer, fjelltakker og stormsystemer. De opptrer i det uendelig
små og i det uendelig store: Fraktaler hindrer de lange DNAstrengene
fra å floke seg til, og vi ser mønsteret i galaksene. Det er
kanskje ikke så rart, for prosessen kan pågå i det uendelige uten å øke
arealet den utspiller seg på. Den gjentar seg på nytt og på nytt, som
at en gren vokser ut av en gren, og denne grenen igjen blir utvekstpunkt
for enda en gren. Det kan fortsette i det uendelige. Resultatet
blir dynamiske systemer som er drevet av et enkelt prinsipp. Dette
prinsippet kan også beskrives matematisk i for eksempel en Kochsnøkrystall:
3 x 4∞. Kanskje er menneskelig kognisjon simpelthen
drevet av de samme prinsipper som i naturen ellers? Fraktalprinsippet
er anvendt i arkitektur og kultur: Det har vist seg at afrikanske
landsbyer av runde hytter er bygget som fraktaler. Dessuten finnes
de i afrikanske hårfrisyrer, masker, mønstre i tekstiler, tallsystemer og
spill, til og med i sosiale strukturer. Altså er fraktaler ikke bare del av
vår fysiske verden, men også en del av menneskets tankeverden.
På den annen side er det overraskende at forskning på våre nærmeste
slektninger, primatene, har gitt så magre resultater. Hvis det
er slik at mennesket er genetisk utrustet til å lære språk, er veien ikke
lang til ideen om at genetisk slektskap med mennesket vil gi gode
forutsetninger for å utvikle språk. Mange språkforskere har brukt år av
sine liv på å lete etter en språkevne lik den vi finner hos mennesker hos
vår nærmeste slektning, sjimpansen, men uten særlig hell til tross for
en imponerende innsats. Den lengste setning en sjimpanse har klart
å produsere, er syv tegn, og dette ble sett på som en seier! Vanligvis
kombinerer sjimpansene tegn ved å peke på bilder, to til tre tegn, altså
16

Kapittel 1. Språkevne – hva er det, og hvem har det?
på nivå med en toåring av menneskeslekten. Heller ikke forskning på
andre apearter som bonobo, gorilla og orangutang har gitt lovende
resultater når vi setter menneskespråk som standard. Denne gåten
er genetikere på god vei til å løse, men du må vente på svaret helt til
kapittel 12, og forskjeller i hjernen mellom oss og andre primater når
det gjelder setningsbygning finner du ikke før i siste kapittel.
Det essensielle når vi ønsker å finne ut av hvilke språkevner og
kognitive evner de enkelte arter har, er å ta høyde for at disse evnene
kan ha oppstått uavhengig av hverandre i de forskjellige slektstrærne.
Vi så i eksemplet med stæren at noen fugler har innebygget rekursivitet
i sangen sin. Faktisk er det et annet trekk ved sangfugler som gjør dem
lik mennesker når det gjelder å kommunisere med lyd: Det at de både
kan lære ved å lytte til andre individers stemmebruk og språkbruk
og i tillegg reprodusere disse lydene i sitt eget stemmeorgan, enten
dette er en fugls syrinx, en dobbeltløpet sylinder ved foten av fuglens
luftrør, eller de menneskelige artikulasjonsorganene: stemmebånd
og munnhule. De artene vi kjenner til i dag som kan dette, er blant
annet flaggermus, elefanter, sangfugler, papegøyer, seler, delfiner og
hvaler. I det siste har man også oppdaget at hann-mus tilpasser sin
ultrasoniske friersang alt etter om andre hann-individer i gruppa er
til stede eller ikke.
Dette er kanskje allikevel unntakene. Langt flere arter kan lære å
skille mellom lyder uten å kunne produsere dem selv. På engelsk får
man frem dette ved å skille mellom det man kaller vocal learners (VL)
fra vocal production learners (VPL): Hunden din kan lære å kjenne
igjen forskjellige ord, men den kan aldri ytre disse ordene tilbake til
deg. Dette har ikke bare med taleorganene å gjøre, men med visse
koplinger i hjernen.
En alternativ forklaring på at mennesker, men ikke andre primater,
og bare enkelte fuglearter, kan etterape språklyder, kunne være at en
gren langt bak i fuglers og menneskers felles slektskapstre har hatt
evnen, men at den gjennom evolusjonen har gått tapt hos de artene
som ikke har den i dag. I tilfellet med primater kunne man anta at en
felles forfar/formor hadde evnen til å kopiere lyder, men at den gikk
tapt i fire eller flere ledd frem til homo (mennesket), siden verken
17

Kapittel 1. Språkevne – hva er det, og hvem har det?
sjimpanser, bonobo-aper, gorillaer eller orangutanger har evnen i
dag. Dette er en mer komplisert hypotese enn å anta at denne evnen
oppsto uavhengig bare hos mennesket innen primatslektstreet og
uavhengig også innen fugleslektene, hvor to av artene som mestrer
dette − papegøyer og sangfugler − riktignok er nær beslektet, men
kolibriene, som også behersker kunsten, hører til en rekke grener
bakover i evolusjonær tid. Det er derfor mer nærliggende å tenke at
arter utvikler disse evnene som et resultat av evolusjonære tilpasninger
til miljø og overlevelse. De finner opp hjulet på nytt, for å si det
sånn. En støtte for denne hypotesen er at det som har vært regnet
som selveste språkgenet, FOXP2, tilhører en familie av gener som
også finnes i andre dyr, og til og med i sopp! Hva gjør at dette genet
i mennesket har en så sentral funksjon når det ikke har det i andre
organismer? Her er det nok flere samvirkende faktorer som må tas
med i betraktningen. 4
Når vi nå skal prøve å forstå hva det er i den menneskelige hjerne
som gjør oss i stand til å lære språk, og gjør det med slik suveren letthet,
er det derfor mer interessant å se på nettverkene i hjernen enn å kikke
oss over skulderen til våre nærmeste slektninger, de andre primatene.
For å si det enkelt: Språk ga mennesker en særlig konkurranse messig
fordel i evolusjonen. Den er en tilpasning i overlevelse. Med det i
minne skal vi nå gå over til å se på også hvordan språkhjernen er
organisert.
18