Se jeg er med dere alle dager - Biografi

Se, jeg er med dere
alle dager!

Se, jeg er med dere alle dager!
Copyright © Ventura forlag AS 2023
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Alle foto: Privat, der ikke annet er angitt.
Forsidefoto: Thormod Iversen, privat og Freepik.com
Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.
Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia
1. opplag juli 2023
ISBN 978-82-8365-163-8
Der ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet
fra Bibel 2011 © Bibelselskapet.
Ventura forlag AS
2312 Ottestad
post@venturaforlag.no
www.venturaforlag.no

Innhold
Forfatterens forord ............................................... 7
En historie å fortelle ............................................ 9
Den bedende fjellbonden .............................. 11
Med livets lys ........................................................ 17
Tidlig tro ................................................................ 23
Kallet kommer ..................................................... 27
Møttes på seminaret ......................................... 35
Innviet til tjeneste .............................................. 41
Den første utreisen ............................................ 43
Tjeneste i Bondo ............................................... 51
Flytting til Monga ............................................. 65
Opprørerne kommer ........................................ 69
Tapet av en kjær venn ..................................... 79
Flukten fra Kongo ............................................. 83
I Fransk Kongo .................................................... 87

Hjem til Norge .................................................... 93
Mellomspill i Ålesund ..................................... 95
Forberedelser til en ny periode .................. 99
Tilbake til Kongo ............................................ 101
Roald blir syk ...................................................... 115
Den lange reisen hjem ................................. 117
Roalds slitsomme reise ................................. 123
På sykehus i Norge ......................................... 125
Refleksjoner rundt Kongo-tiden ........... 129
Ny tjeneste i Norge ........................................ 133
Pastor i Trøndelag ........................................... 135
Tjeneste på Eidsvoll ....................................... 145
Fin tid i Tistedal .............................................. 149
Hverdagen som pastor ................................. 153
Solveigs tre jobber ........................................... 155
Til OL– byen Lillehammer ...................... 159
En skiglad mann ............................................. 167
Fortsettelse i Gjøvik ...................................... 171
Gjensyn med Kongo ..................................... 175
Erfaringer med Den Hellige Ånd ........ 179
Kraften i evangeliet ....................................... 183
Engasjement for Israel .................................. 187
Utadrettet tjeneste .......................................... 191
Livet i dag ............................................................. 193
6 Se, jeg er med dere alle dager!

Forfatterens
forord
B
oken du nå holder i hånden har en helt spesiell historie
å fortelle.
Jeg har kjent til ekteparet Solveig og Roald Juliussen i
mange år, og via bekjentskap med noen av deres barn, og også
min kones baptistfamilie, har jeg hørt bruddstykker av deres
unike livshistorie, først og fremst som misjonærer i Kongo,
men også i sin livslange tjeneste for baptistsamfunnet i Norge.
Som oppvokst i pinsemenigheten Salen, Halden, hadde
jeg en viss kontakt med Baptistmenigheten Elim i Tistedal i
den tiden Roald Juliussen var pastor der, og jeg minnes godt
den fine kontakten som var mellom de to menighetene, og
ikke minst den friske og tente ungdomsgjengen de hadde i
Tistedal på den tiden. De var alltid til stor inspirasjon når vi
fikk besøk av dem på Salen.
Som sagt hadde jeg hørt bruddstykker av Solveig og Roalds
livshistorie tidligere, men det var først når dette bokprosjektet
ble aktuelt på høsten i 2021 at jeg for alvor fikk innsyn i deres
historie, og det eventyret deres liv har vært.
Forfatterens forord 7

Ikke minst har det vært fascinerende å sitte å høre dem selv
fortelle, ikke minst fra sin tid i Kongo, men også fra sin lange
karriere i baptistsamfunnet i årene etterpå.
Og det er flere ting som har gjort inntrykk på meg her.
For det første deres enorme fortellerglede og formidlingsevne.
Man blir revet med, og ser levende for seg det som beskrives
og fortelles om, og til tider opplever man seg som om man
skulle være midt i begivenhetene selv.
Men det som kanskje har fascinert meg mest i denne prosessen,
er den kolossale hukommelsen de legger for dagen, når
de begge kan sitte og beskrive detaljerte hendelser minutt for
minutt, og det gjelder altså ting som hendte for over seksti
år siden. Og ikke minst med tanke på at de snart begge har
passert 90 år, blir det ikke mindre imponerende at de kan
fremstille en historie så detaljert og levende som de gjør.
Jeg må også nevne en siste ting: Den hengivenheten de
hele livet har lagt for dagen, og fortsatt legger for dagen, til
det budskapet de tidlig kom til tro på, og til den Herre som
kalte mens de var helt unge mennesker. De viser fortsatt en
nyfrelsts glød, og de har fortsatt en smittende entusiasme når
det gjelder troen på Jesus.
Det er noe av dette vi håper på å kunne formidle til deg
som leser denne boken.
God lesning!
Skien, april 2023
Thormod Iversen
8 Se, jeg er med dere alle dager!

En historie
å fortelle
D
e er i dag for lengst pensjonister, og bor i en blokkleilighet
i Lillehammer. Men de er likevel ikke et helt vanlig
pensjonistektepar. Livet de har levd, har gitt dem en ganske
unik historie å fortelle.
Vi snakker om ekteparet Solveig og Roald Juliussen.
Spesielt Roald er glad i å fortelle, og han engasjerer alltid
tilhørerne med historier fra et langt, rikt og spennende liv.
Først og fremst som Kongo-misjonær, men også fra en mangeårig
pastortjeneste hjemme i Norge.
Ikke minst har nok den nærmeste familien mang en gang
fått et innblikk i besteforeldrenes unike opplevelser.
– Barnebarna har vært på meg og sagt: «Bestefar, du må
jo bare skrive en bok!», humrer Roald.
– Og mange andre har kommet til meg og sagt det samme.
Jeg har jo tenkt tanken selv også, men det har bare ikke blitt
noe.
Nå er Roald i sitt 90. år, og Solveig nærmer seg 92, så de
innså at skulle det skje, så måtte det bli nå.
En historie å fortelle 9

– Det er nok ikke så mange i Norge som har opplevd alt
det vi har opplevd, sier Roald.
Slektens velsignelse
I utgangspunktet hadde de begge en ganske ordinær oppvekst,
Roald i Tune i Østfold, og Solveig i Lom i Gudbrandsdalen.
Men de hadde det til felles at de var oppvokst i kristne familier.
Mens Roald vokste opp som barn av baptister, tilhørte
Solveigs familie det som da het statskirken, i dag Den Norske
Kirke.
Før vi starter på deres egen historie, har jeg som forfatter
lyst til å dvele litt ved den betydningen vår familiebakgrunn,
slekt og tradisjoner kan ha for oss mennesker, på godt og
vondt. I dette tilfelle vil jeg gjerne fremheve den positive betydningen
av dette.
Som jeg allerede har nevnt, kom både Solveig og Roald
fra kristne familier.
Roald vokste opp som andre generasjons baptist, med en
gudfryktig familiebakgrunn.
For Solveigs del, ble også oppveksten på en helt spesiell
måte preget av den kristne troen. Hennes far, Fredrik Botten,
fikk nemlig som ung familiefar et personlig møte med
evangeliets budskap, som skulle få stor betydning ikke bare
for hans eget liv og familie, men også for veldig mange andre
mennesker. Han kom nemlig inn i en forbønnstjeneste som
skulle sette varige spor etter seg. Vi skal bruke litt plass på
dette her i starten av boken.
10 Se, jeg er med dere alle dager!

Den bedende
fjellbonden
F
redrik Botten og kona Ragnhild tok som et ungt ektepar
over hennes foreldres boplass Sandom i Gudbrandsdalen,
ikke så langt unna der Fredrik selv var oppvokst. De hadde
mye slit og strev med å bygge opp en liten fjellgård, hvor etter
hvert seks barn kom til verden, fire jenter og to gutter. Solveig
var den eldste av døtrene. De vokste opp i ganske trange kår.
I denne tiden kom både Ragnhild og Fredrik til en personlig
tro på Jesus Kristus. Ikke så lenge etter dette fikk deres
eldste sønn noe som trolig var en sterk lungebetennelse. Men
doktoren visste ikke hva han skulle gjøre med dette, og foreldrene
følte seg fortvilte og hjelpeløse. Så kom Fredrik på at
han hadde lest i Bibelen om å be for og salve syke med olje
i Herrens navn. Dette gjorde han, og til sin forundring fikk
foreldrene se at gutten etter en stund reiste seg opp av senga og
ba om klærne sine. Dette skapte en tro på forbønn hos dem,
som blant annet førte til at de senere fikk oppleve at samtlige
av barna ble helbredet fra sykdom ved bønn og salving med
Den bedende fjellbonden 11

olje. Og ikke bare det, dette førte Fredrik etter hvert inn i en
tjeneste fylt med helbredelser, tegn og under som skulle berøre
veldig mange mennesker.
Den tinte vannkilden
Solveig Juliussen husker noen av disse hendelsene fra sin barndom
og oppvekst. En av dem handler om noe så dagligdags
som vann som frøs.
– Vi hadde en vannkilde oppe ved gården som var veldig
pålitelig og sikker, men om vinteren frøs den til. Da var vi
ganske fortvilt, for det var langt til naboer, og vi hadde ingen
til å hjelpe oss. Men så sa pappa: «Nå må vi be om at det tiner
i kilden, eller så må jeg sele på hesten og dra bort på sjøen og
hogge hull i isen for å få tak i vann.»
Så vi ba om at Herren måtte ordne opp. Etter bønnestunden
løp hele familien ned til kilden for å se om noe hadde skjedd.
Men der var alt som før, fullt av is og ikke en vanndråpe.
Så pappa gjorde seg klar for å dra ned på isen. Men før
han reiste, så stakk jeg av gårde for å se en gang til, og der fløt
vannet. Og jeg sprang tilbake til huset og ropte at «Nå er det
vann der!» Den opplevelsen glemmer jeg aldri. Da var det stor
glede, forteller Solveig.
Men som tidligere nevnt, kom de også til å få se utallige
under når det gjaldt helbredelse fra sykdom.
– Vi var jo nesten aldri hos lege, for hvis vi ble syke, så ba
pappa for oss, og friske ble vi.
Men så ble han selv helt tunghørt på det ene øret. Kunne
ikke høre noen ting.
Så var det å gå på kne igjen og be. Og mens vi ba, begynte
det å suse i øret hans. Og etterpå kunne han høre selv tikkingen
fra et lite armbåndsur, han fikk altså full hørsel igjen.
12 Se, jeg er med dere alle dager!

Småbarnsmoren som fikk leve
Boka om Fredrik Botten,
som kom ut i 1991.
Men Fredrik begynte
også å be for andre
rundt omkring som var
syke mens han fremdeles
bodde på Sandom,
før han flyttet tilbake
til hjemplassen Botten.
En dag reiste han for å
be for en småbarnsmor
som var døden nær,
forteller Solveig.
– Pappa ble så sterkt
minnet om å reise til ei
dame på gården Åbakka
i Vågå som han hørte
hadde fire barn. Hun
hadde bukhinnebetennelse
og brysthinnebetennelse
og en ting til,
som jeg ikke husker nå.
Men legen kunne ikke
hjelpe henne noe mer. Så pappa reiste dit og spurte om han
kunne få be for henne. Det fikk han. Så han gjorde det, og
dro derfra igjen uten å få vite noe mer om hvordan det gikk
med henne.
Men 20 år etter var pappa på et stevne et annet sted, og da
kom det en dame og hilste på ham og spurte om han kjente
henne igjen. Nei, han gjorde nå ikke det. Da forteller hun
at det var henne han hadde vært og bedt for. Hun var blitt
helbredet, og fikk leve og være hos barna sine.
Den bedende fjellbonden 13

Mange bønnesvar
Underet i Åbakka ble på en måte en døråpner for Fredriks
videre helbredelsestjeneste.
Nyheten om det som hadde skjedd spredte seg raskt over
dalen, og forespørslene om forbønn økte etter hvert på. Og
Fredrik var lydig og ba for alle som ba om forbønn. Og etter
ble det en betydelig rekke av undere som folk fikk oppleve
gjennom Fredriks forbønn.
Fredriks helbredelsestjeneste tok av for alvor etter at han
og Ragnhild hadde flyttet tilbake til hans hjemplass Botten,
og barna etter hvert hadde flyttet ut.
Det ble i 1991 gitt ut en bok om Fredrik Botten, «Den
bedende fjellbonde», hvor man får en nærmere kjennskap
til denne mannen og hans etter hvert omfattende
helbredelsestjeneste.
Hvis man kom på besøk til den lille stua hans i Gudbrandsdalen,
kunne man se store pappesker fulle med brev,
både inderlige bønner om hjelp fra utallige mennesker i nød,
men ikke minst mange, mange takkebrev fra folk som var
blitt bønnhørt og helbredet fra ulike slags sykdommer. Vi
tillater oss å ta med noen få eksempler fra disse takkebrevene.
En kvinne skriver:
«Det var jeg som skrev til deg for min mann. Han hadde
eksem over hele kroppen. Tenk, han er nå helt fri for
eksemen. Det er Guds under. Vi priser Herren for det.»
En annen kvinne skriver:
«Kjære bror i Herren!
Hjertelig takk for brev og to salveduker. De dukene
og dine bønner har i sannhet vært meg til hjelp.
14 Se, jeg er med dere alle dager!

Hjertefeilen er borte, og blodtrykket er blitt normalt.
Og det har det ikke vært de siste 19 år!»
Og nok en person skriver:
«Har skrevet til deg ved et tidligere tilfelle. Senest i
vinter skrev jeg om forbønn for svigerdattera, som har
hatt årebetennelse i en fot. Og ho ble god igjen for ei tid
sia. Nå går ho i fullt arbeid og beveger seg som ho vil.
Må få takke deg – nest Gud, som gjør under.»
Vi så her noen få utvalgte eksempler av mange, mange som
opplevde radikale endringer i sine liv etter forbønn fra denne
gudsmannen, Fredrik Botten.
Og naturlig nok skulle det sette sitt preg på den unge datteren
Solveig. Vi skal senere få se hva det fikk å si for hennes
livsvalg.
Men først skal vi gå til Roald, og se på hans oppvekst og
start på voksenlivet.
Den bedende fjellbonden 15

16 Se, jeg er med dere alle dager!

Med livets lys
F
or Roald Juliussens del, vokste han altså opp med foreldre
som var baptister og aktive menighetsfolk. Faren
var menighetstjener i baptistmenigheten i Sarpsborg i mange
år. Ellers var han en praktisk mann, og blant annet var han i
mange år leder for alt snekkerarbeid i Tune kommune.
Som ung tenåring delte ikke Roald foreldrenes personlige
tro. Hans fokus var ikke på kristentro eller menighetsliv i det
hele tatt.
– Det var nok idrett for alle pengene i den tida. Det var
fotball sommerstid, og bandy vinterstid. Laget vårt, Hafslund,
var ellers Østfoldmestere i bandy, sier Roald litt stolt.
Han var også med i guttemusikken i fler år av sin barndom.
Dessuten var Roald definitivt en ledertype fra start. Han
førte gjerne an blant kameratene, både på bandylaget og ellers.
– Fra jeg var rundt 12 år, sparket gjerne vi guttene fotball
på ei løkke i nærheten av der vi bodde. Og det var gjerne jeg
som fikk samlet dem, det kunne gjerne være 12-14 gutter.
Jeg var nok noe av en ledertype, det er ikke noe å gjøre ved
det, sier Roald litt spøkefullt.
Med livets lys 17

Roald som guttemusikant (t.h.) sammen
med brødrene Jan og Oddvar.
– Jeg var nok en som lett tok initiativ og ledet an, og var
ikke så redd for å stå fram og ta ordet heller. Dette skulle
komme til nytte også senere, da jeg ble en kristen.
Farens interesse for praktisk arbeid hadde tydeligvis hatt
innvirkning på sønnen: Roald valgte nemlig også en praktisk
yrkesvei; han ville bli elektriker.
Dermed begynte han i lære etter endt folkeskole. Læretiden
18 Se, jeg er med dere alle dager!

var fire og et halvt år, og ved siden av gikk han på aftenskole,
som ble avsluttet med både muntlig og praktisk fagprøve.
Guds beskyttelse
Her ønsker Roald å stoppe opp og reflektere litt over hvordan
Guds beskyttelse alltid har vært over ham, selv i den tiden da
han selv ikke hadde noe fokus på Gud og den kristne troen. Vi
vil utover i boken se mange eksempler på hvordan Guds beskyttelse
har vært over både han selv og Solveig gjennom hele livet.
Men her vil Roald gjerne fortelle om det første konkrete
eksempelet på hvordan Gud har beskyttet ham fra barndommen
av. Dette hendte da Roald var bare seks år gammel.
– Jeg gikk og måkte snø utenfor huset hjemme. Det jeg
ikke tenkte over, var at det var en brønn der, med et lokk
over, som lå litt løst. Plutselig tippet lokket, og jeg falt ned
i brønnen. Der ble jeg liggende og flyte i vannet i overallen
som jeg hadde på meg.
Heldigvis var det en bror av meg som så det som skjedde,
og han løp umiddelbart og fikk tak i to eldre brødre av oss,
som tilfeldigvis var hjemme. De kom løpende, og fikk på en
eller annen måte dratt meg opp.
Hadde ikke broren min vært der da, og sett meg, hadde
jeg trolig druknet, og livet mitt ville ha fått en tidlig slutt. Så
allerede her ser vi jo at Guds beskyttelse var over livet mitt,
sier Roald.
Det første kallet
Så hopper vi fram igjen til ungdomstiden, og livet som elektrikerlærling.
Det var i denne tiden Roald fikk den første smaken
av det som skulle vise seg å være et misjonskall.
Med livets lys 19

– Jeg sto på en låvevegg i Tune og festet en lampe høyt
oppunder taket. Jeg kunne vel være seksten og et halvt år
gammel, og ingen personlig kristen. Da kommer det en
dame over gårdsplassen på den store gården, og hun stopper
ved stigen og sier til meg: «Kom ned, for jeg skal prate med
deg.»
Når jeg kommer ned, sier hun til meg, helt alvorlig: «Du
som driver med lys, du skal reise ut til hedningene med livets
lys.» Så snur hun seg og går.
Jeg prøvde å fortelle henne at jeg ikke var noen kristen,
men hun ville ikke høre på det, hun bare gikk.
Flere år senere, da kallet kom for alvor, kom jeg til å tenke
på hva denne damen hadde sagt til meg faktisk lenge før jeg
ble en kristen.
Den lange praten
Selv om Roald var oppvokst i et baptisthjem, gikk det likevel
ennå noen år før han kom til å ta et eget standpunkt til troen.
Det var flere ulike hendelser som førte til at han 19 år gammel
kom til en personlig tro på Jesus.
Den første hendelsen fant sted en sen kveld på Hafslundsøy
utenfor Sarpsborg.
– Jeg kom en dag i prat med Kåre Lauveng, pastor i Sarpsborg
baptistmenighet, som gjorde et veldig inntrykk på meg.
Blant annet fortalte han meg og kameraten min hvordan man
blir en kristen. Dette var om sommeren.
Denne mannen brukte av og til å spise middag hjemme
hos oss. Han var annerledes enn andre predikanter. Når vi
guttene satt ute på kjøkkenet, brukte han å komme ut til oss
og prate om idrett og slike ting.
I oktober måned skulle den samme Lauveng tale i et møte
20 Se, jeg er med dere alle dager!

i Folkets Hus på Hafslundsøy, så jeg fortalte kameraten min
at dit skulle jeg, for ham ville jeg høre igjen.
Jeg kom fram dit, og der inne var det veldig mye folk. Jeg
våget ikke å gå inn, så jeg ble stående utenfor og se på. Men
jeg kjente jo en lengsel etter å gå inn og høre, så det endte med
at jeg gikk rundt hele Folkets Hus, opp en trapp på baksiden,
og sto ved gelenderet og så inn i lokalet.
Så hører jeg taleren der inne si høyt: «Vet dere, jeg er nødt
til å forandre på prekenteksten min. Jeg må tale om Sakkeus,
som var oppe i et morbærtre og ønsket å få se Jesus.»
Der sto jeg utenfor, og følte at hele denne prekenen var
til meg. Jeg gråt, og taleren der inne gråt. Det var en veldig
spesiell opplevelse, og selv om det ikke skjedde så mye mer der
og da, så ledet denne opplevelsen fram mot noe viktig som
skulle skje senere.
Etter denne opplevelsen opplevde Roald at han var veldig
kalt av Gud. Så havnet han på et møte i Baptistkirken i Sarpsborg,
der det var to omreisende evangelistsøstre fra Ørebro på
besøk. Dette var en tirsdags kveld, minnes Roald.
– Denne kvelden var det et forferdelig uvær, og derfor lite
folk på møtet, bare 14 stykker. I møtet spurte pastor Lauveng
om det var noen som ønsket å bli en kristen. Han visste hvem
jeg var, da vi hadde møttes tidligere, og kom ned for å prate
med meg.
«Jeg kan prate med deg senere», sa jeg.
«Nei, vi må ta det nå», sa pastoren.
Og så pratet vi sammen en hel time. Så da forstår man jo
hvor vanskelig det kan være å bli en kristen, bemerker Roald.
På slutten av samtalen bøyde Roald seg. Og så leste pastoren
et skriftsted: «Alle som tok imot ham, ga han rett til å bli
Guds barn, de som tror på Hans navn.» (Joh 1,12)
Så spurte pastoren: «Hva er du nå?»
Med livets lys 21

«Jeg er Roald Juliussen.»
«Da må du lese om igjen», sa pastoren.
«Da er jeg et Guds barn, da», svarte Roald endelig.
Slik tok han imot Jesus. Og tre uker etterpå ble han døpt.
Det ble en helt naturlig ting for ham, som var oppvokst i
baptistsamfunnet.
Reiste seg på toget
Vi har tidligere vært inne på Roalds naturlige lederegenskaper
og frimodighet.
Dette skulle komme til syne ved en spesiell hendelse kort
tid etter hans omvendelse, som helt nyfrelst.
– Jeg skulle ta toget fra Sarpsborg til Oslo, jeg reiste med
noe som vi kalte Lyntoget, som kom fra Danmark. På dette
toget var det mange flotte, rike og pelskledde folk. Her reiste
jeg meg opp i den fulle togkupeen og begynte å vitne for alle
disse menneskene om Jesus. Det var en der som var litt irritert
over dette, og ba meg sette meg ned. Men jeg kjente meg minnet
om å reise meg, og opplevde at Gud velsignet meg for det.
Det kostet en del, men jeg måtte bare gjøre det.
22 Se, jeg er med dere alle dager!

Tidlig tro
F
or Solveig kom troen inn som en naturlig del veldig tidlig
i livet. Vi har tidligere hørt om hennes far og hennes
kristne familiebakgrunn.
Allerede 7 år gammel ble hun satt på valget om å følge
Jesus.
– Jeg satt på fanget til pappa, og han spurte meg om jeg
ville gi livet mitt til Jesus. Det var jeg veldig enig i. Så denne
dagen regner jeg som min frelsesdag, sier Solveig.
Men da hun begynte på skolen, var hun ganske alene om
å være en kristen. Ingen andre i hennes klasse kom fra et
kristent hjem.
Likevel gjorde denne kristne jenta seg ganske snart bemerket
blant de andre. Etter hvert forsto de andre hvem de skulle
gå til hvis for eksempel noen hjemme var syk.
– Jeg fant ut at toalettet på skolen var et sted der jeg kunne
være for meg selv, og der hadde jeg bønnemøte. Så hvis noen
på skolen hadde en mor eller far som var syk, så ba jeg for
dem der.
Tidlig tro 23

Solveig 16 år gammel.
Dåpsvekkelse i familien
For Solveigs del ble spørsmålet om troende dåp et vendepunkt.
Hun kom nemlig fra et statskirkehjem, og der trodde man
som kjent på barnedåp. Og faktum var at hun kjente faktisk
ingen som var troende døpt, eller voksendøpt, som noen sier.
Den unge jenta begynte tidlig å fundere på dette med dåp.
Dette skjedde etter hvert som hun gjorde seg kjent i Bibelen
og leste mye i den. Det gjorde hun blant annet ved å bruke
såkalte mannakorn. Små lapper med bibelvers på, som man
gjerne trakk fra en skål.
24 Se, jeg er med dere alle dager!

– En gang jeg trakk mannakorn, leste jeg om Jesus som ble
døpt. Og så husker jeg at jeg sa til faren min: «Men det må jo
være det som er riktig, å bli døpt på den måten, og ikke ved
barnedåp!»
«Ja, det er klart det», svarte pappa. Klokker i kirken som
han var.
Som 19-åring ble dette med dåp for alvor aktuelt for Solveig.
– Jeg var på et møte på Lillehammer, der forstanderen
prekte om Jonas, som var ulydig.
Etterpå snakket jeg med denne forstanderen, som sa at de
snart skulle ha et stevne på Otta, og da ville det passe godt for
meg å bli døpt. Da passet det også for familien min å komme,
så de kunne være med på dåpen..
Jeg jobbet den sommeren på et pensjonat på Fåberg. Så
skrev jeg hjem og fortalte at jeg skulle bli døpt da og da på
Otta. Men jeg hørte ingenting tilbake. Det gjorde jo at jeg ble
veldig spent på hva de hjemme tenkte om dette.
Jeg måtte be Gud om å få et bibelord for å være helt sikker
på at dette var rett å gjøre, og jeg gikk og tenkte på dette dag
og natt. Det var et kristent pensjonat jeg jobbet på, og alle som
var der, hadde Bibelen liggende på nattbordet.
Så når jeg ordnet på et av rommene, gikk jeg samtidig og
snikleste i bibelen som lå der, og så leste jeg:
«Men Ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte,
så du kan gjøre etter det.
Se jeg har i dag lagt fram for deg livet og det gode, og døden
og det onde. Jeg byder deg i dag å elske Herren din Gud og
vandre på Hans veier, og ta vare på Hans bud og Hans lover
og Hans forskrifter, så du kan leve og bli tallrik ...» (5 Mos
30,14–16)
Så tok jeg en annen bibel, og slo opp akkurat på det samme
bibelstedet.
Tidlig tro 25

200 Se, jeg er med dere alle dager!

Mange er de som har fått stifte bekjentskap
med Solveig og Roald Juliussen
og deres iver og engasjement
i de ulike menighetene de har betjent.
N
orge har historisk sett hatt en stor kristen misjonsvirksomhet,
og har vært et av de landene som, i forhold
til folketallet, har sendt ut flest misjonærer.
Solveig og Roald Juliussen er to av disse. De ble begge
omvendt til troen på Jesus i tidlige ungdomsår, og fikk også
begge ganske tidlig et kall til misjon. Og det var Kongo på
det afrikanske kontinentet som ble deres destinasjon.
Her fikk de snart befatning med alle sider av en misjonærs
hverdag. Hun som sykepleier og jordmor, han hovedsakelig
som forkynner og pastor. I boken får vi også innblikk
i hvordan det var å befinne seg midt i dramatikken under
opprøret i Kongo i første halvdel av 1960-tallet.
I flere tiår etter tiden i Kongo har Roald tjenestegjort
som pastor i ulike norske baptistmenigheter, med Solveig
trofast ved sin side. Også etter oppnådd pensjonsalder fortsatte
Roald sin tjeneste i ennå mange år. Selv i dag, i en
alder av 90 år, er han fortsatt på farten og deltar i ulike
sammenhenger sammen med sin Solveig.
Boken forteller om de ulike sidene av deres liv og tjeneste:
Misjons- og pastortjenesten, det praktiske livet, familien,
vitnetjenesten, engasjementet for andre og mye mer.
WWW.VENTURAFORLAG.NO