28.08.2023 Views

Internatet

  • No tags were found...

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

INTERNATET


Serhij Zjadan<br />

INTERNATET<br />

oversatt fra ukrainsk av<br />

dagfinn foldøy<br />

pax forlag, oslo 2023


originalens tittel: Iнteрнаt<br />

copyright: © serhij zjadan 2017<br />

copyright: © suhrkamp verlag berlin 2018<br />

all rights reserved by and controlled through<br />

suhrkamp verlag berlin<br />

norsk utgave: © pax forlag – en del av forente forlag as, 2023<br />

omslag: egil haraldsen & ellen lindeberg | exil design<br />

trykk: scandbook ab, falun<br />

printed in sweden<br />

isbn 978-82-530-4368-5<br />

oversetteren er medlem av norsk oversetterforening<br />

innkjøpt av norsk kulturråd


– Du må dra og hente ham, skriker faren.<br />

– Men det er hennes sønn, skriker Pasja tilbake, – hun<br />

får hente ham selv.<br />

– Han er nevøen din, minner faren ham på.<br />

– Hva så?<br />

– Og mitt barnebarn.<br />

Alt sammen uten engang å slå av TV-en. TV-en slår han<br />

ikke av selv om natten. Den er som en slags evig ild hos<br />

dem: Den brenner ikke så mye til glede for de levende som<br />

til minne om de døde. Faren sitter og ser på værmeldingen<br />

som om han venter at de skal nevne navnet hans der. Når<br />

den er slutt, blir han sittende en stund, som om han ikke<br />

tror sine egne ører. Pasja pleier ikke se på TV, særlig ikke<br />

det siste året, da nyhetene bare har vært til å bli vettskremt<br />

av. Han sitter på rommet sitt ved et bord stablet fullt av<br />

skolebøker, men så holder han ikke ut lenger, reiser seg fra<br />

sofaen og går ut. Faren snur seg etter lyden, for sofaen<br />

knitrer som kvistene i et speiderbål. Møblene i huset er<br />

gamle, men seiglivede; de vil ganske sikkert overleve sine<br />

eiere. Søstera foreslo nylig at de i det minste kunne trekke<br />

om stolene, men Pasja bare viftet det vekk. Hva var vitsen<br />

med det, sa han, det var jo som å ta ansiktsløftning når du<br />

5


var sytti; man kunne jo saktens gjøre det, men det var<br />

enklere å ta smertestillende. I det siste har søstera nesten<br />

ikke dukket opp, så det er ikke blitt mer prat om å trekke<br />

om.<br />

Pasja liker godt dette huset, han har bodd her hele<br />

livet, og det har han tenkt å fortsette med. Det ble bygget<br />

av tyske krigsfanger like etter krigen. Det er en ganske<br />

romslig tomannsbolig som ligger to gater unna<br />

jernbanestasjonen, i et tett bebygd område der det for<br />

det meste bor jernbane arbeidere. Hele landsbyen deres<br />

er bygget rundt den jernbanestasjonen; den gir arbeid,<br />

den gir håp, den er som et hjerte, svart av lokomotivrøyk,<br />

som pumper blod ut til de omkringliggende dalsøkkene<br />

og skogholtene. Selv nå, når lokstallene er tomme som<br />

et tørrlagt svømme basseng og det ikke er andre i verkstedhallene<br />

enn svaler og ute liggere, dreier livet seg like<br />

fullt rundt denne jernbane sta sjonen. Bare at nå er det<br />

ikke arbeid å få lenger. Av en eller annen grunn er det<br />

nettopp i de såkalte arbeiderlandsbyene at arbeidsløsheten<br />

slår inn først. Verkstedene blir stengt, alle går hjem hver<br />

til sitt og gjemmer seg i trange bakgårder med brønner<br />

som er tørket ut i sommerheten, eller i jordkjellere der<br />

matreservene er brukt opp alt før jul.<br />

Pasja selv har strengt tatt ikke noe å klage over, han står<br />

på statens lønningsliste. Jo da, tenker Pasja idet han går ut<br />

og stenger døra som er polstret med syke huspledd, en slags<br />

jobb har jeg, og en slags lønn får jeg jo. Snøen i bakgården<br />

er blårosa med dype, mørke porer, den speiler kveldshimmelen<br />

og sola som er i ferd med å gå ned. Snøen er skarp<br />

å ta på og smaker av smeltevann i mars, men den dekker<br />

ennå den klebrige, svarte jorda og gjør enhver værmelding<br />

overflødig – for vinteren kommer til å vare lenge ennå, og<br />

6


alle skal få tid nok til å tilpasse seg, til å bli lei av den og bli<br />

vant med den. Og når de så er blitt vant med den, begynner<br />

noe annet. Men ennå minner verden om en snøball som<br />

smelter i de varme hendene dine: Den tiner og vannet<br />

drypper, men jo lenger det lir, desto kaldere blir hendene,<br />

desto mindre varme og bevegelige og mer iskalde og stive<br />

blir de. Vann, selv smeltevann, viser seg å være dødelig, sola<br />

drukner i et innfløkt system av vannspeil og reflekser uten<br />

at noen helt rekker å bli varm av den: Rett etter lunsj, etter<br />

noen fuktige signaler fra dampfløyta, henger den rett over<br />

stasjonen, skumringen setter inn, og den illusoriske følelsen<br />

av varme og tøvær forsvinner.<br />

Pasja runder huset og går inn på den oppbløtte stien<br />

mellom trærne. Huset delte de opprinnelig med en jernbanearbeider.<br />

Den ene halvparten tilhørte ham, den andre<br />

halvparten Pasja og hans nærmeste familie: mamma, pappa,<br />

Pasja selv og søstera hans. For femten års tid siden, da<br />

familien ennå levde sammen, satte jernbanearbeideren fyr<br />

på sin halvdel. De rakk å slukke. Men arbeideren gadd ikke<br />

bygge det opp igjen – han gikk til stasjonen, satte seg på et<br />

tog i østlig retning og forsvant ut av livet deres for alltid.<br />

De rev ganske enkelt ned den avsvidde delen av huset, malte<br />

veggen hvit og levde som før. Fra utsiden minnet huset om<br />

et halvt brød på en butikkhylle. Faren hans pleide alltid å<br />

kjøpe sånne halve brød for ikke å betale for mye, og for at<br />

ikke noe skulle gå til spille. Det hadde livet på stasjonen<br />

lært ham.<br />

Svarte trær i snøen, skarpe greiner mot rød himmel – på<br />

den andre siden av gjerdet ligger gata deres, med hvite, små<br />

nabohus, hist og her lyser de elektriske gatelysenes gule<br />

appelsiner, hager, gjerder, piper som det kommer røyk opp<br />

fra, som om de var slitne menn som står og prater sammen<br />

7


i frosten og slipper varm januarpust ut av lungene. Gatene<br />

er tomme, det er ingen noensteds, bare fra stasjonen høres<br />

fra tid til annen vogner som kobles sammen, metall mot<br />

metall, som om noen driver og flytter rundt på jernmøbler.<br />

Og fra sør, fra der byen ligger, høres tunge, sporadiske<br />

eksplosjoner hele dagen, helt fra morgenen av – snart<br />

hyppige og intensive, snart mer spredte. Ekkoene fra nedslagene<br />

sprer seg høyt til værs og blir forvrengt av vinterakustikken,<br />

slik at det blir vanskelig å si hvor de egentlig<br />

kom fra og hvor nedslaget var. Frisk luft, lukten av våte<br />

trær, anspent stillhet. Så stille blir det bare når alle tier og<br />

begynner å lytte. Pasja teller til hundre og går tilbake. Ti. I<br />

går kveld var det seks. På like lang tid. Undres på hva de<br />

sier på nyhetene?<br />

Han treffer faren på kjøkkenet. Han står bøyd over<br />

bordet og pakker den gamle treningsbagen sin.<br />

– Har du tenkt deg langt? spør Pasja.<br />

Men hva er det egentlig å spørre om? Han driver åpenbart<br />

og gjør seg klar til å dra og hente guttungen. Han<br />

slenger demonstrativt en avis oppi bagen (hvordan kan han<br />

lese om igjen en allerede lest avis? Det er jo akkurat som å<br />

lese et ferdig løst kryssord), briller (Pasja har alltid hakket<br />

på ham for de brillene – tykt glass som fordreier bildet, du<br />

kan like godt gå med solbriller, sier han til faren, for du ser<br />

jo uansett ingen ting), honnørkortet (med litt flaks kan han<br />

få reise gratis), mobilen, slitt som en stein i sjøen, og rent<br />

lommetørkle. Faren pleier å vaske og stryke lommetørklene<br />

selv, han overlater det ikke til datteren, det vil han ikke. En<br />

gang i måneden stiller han seg ved strykebrettet og glatter<br />

omhyggelig noen lommetørkler som er grå av elde, det er<br />

som om han tørker devaluerte pengesedler. Pasja pleier alltid<br />

å kjøpe papirlommetørkler til ham, men faren fortsetter<br />

8


ufortrødent å bruke sine egne, det er en gammel vane fra<br />

da han jobbet på stasjonskontoret, en tid da papirlommetørkler<br />

ganske enkelt ikke fantes, det fantes så vidt papir.<br />

Mobilen kan faren knapt nok bruke, men han drasser den<br />

stadig med seg – dekslet har merker etter slag, den grønne<br />

knappen er nedslitt. Det er Pasja som fyller på abonnementet<br />

hans, han har ikke lært det selv. Og nå pakker han<br />

og roter rundt nede i bagen, snurt og taus. Det blir stadig<br />

vanskeligere å snakke om noe som helst med ham, han er<br />

fornærmet som en unge. Pasja går bort til komfyren og<br />

drikker rett fra tekjelen. Brønnene har tørket i løpet av<br />

sommeren og de er redde for å drikke vann fra springen.<br />

Hvem vet hva som kan svømme rundt der nede i rørene.<br />

Så folk koker vannet og unngår vann fra elver og innsjøer.<br />

Faren nekter å svare og famler etter noe i lommene.<br />

– Greit, sier Pasja, – jeg skal dra og hente ham.<br />

Men faren gir seg ikke så lett. Han tar opp avisen, åpner<br />

den, lukker den igjen, bretter den i fire og legger den tilbake<br />

i bagen. Gule, tørre fingre brekker avispapiret, han ikke så<br />

mye som ser på Pasja, men står krumbøyd over bordet som<br />

om han vil bevise noe, i krig med hele verden.<br />

– Hører du, sier Pasja. – Jeg drar og henter ham.<br />

– Trengs ikke, svarer faren hans.<br />

– Jeg sa at jeg henter ham, gjentar Pasja litt nervøst.<br />

Faren tar demonstrativt opp avisen sin og går. Med et<br />

rykk åpner han døra inn til stua – en myk lysstripe fra TV-en<br />

stryker inn i gangen. Så lukker han døra hardt etter seg,<br />

som om han lukker seg inne i et tomt kjøle skap.<br />

9


Første dag<br />

En januarmorgen lang og ubevegelig som køen på et sykehus.<br />

Det er morgenkaldt på kjøkkenet og blygrå demring<br />

utenfor vinduet. Pasja går bort til komfyren, nesen hans<br />

fanger snart opp den søtaktige lukten av gass. For Pasja har<br />

den lukten alltid vært assosiert med livlig oppvåkning om<br />

morgenen. Hver morgen når han skal på jobb, kaster han<br />

først elevenes kladdebøker og noen lærebøker ned i dokumentmappa,<br />

deretter går han ut på kjøkkenet, puster inn<br />

søt gasslukt, drikker sterk te og spiser et stykke mørkt brød<br />

til, så prøver han å overbevise seg selv om at livet er bra, og<br />

når han føler seg ferdig overbevist, løper han av sted til<br />

jobben. Den lukten har fulgt ham hele livet, han har ingen<br />

appetitt når han våkner på et fremmed sted der det hjemlige<br />

kjøkkenets morgenkomfyr mangler, med sin lukt av svartsvidde<br />

brennere. Pasja stirrer ut av vinduet, men skjelner<br />

bare svart snø og svart himmel, så setter han seg på stolen<br />

og rister på hodet for å bli våken. Klokken er seks om<br />

morgenen, det er januar, det er mandag og enda en dag<br />

uten arbeid.<br />

Han tar noen kladdebøker fra vinduskarmen, blar litt i<br />

dem, men legger dem tilbake med en gang, reiser seg, går<br />

10


ut i gangen og kikker inn i stua. Faren hans sover i stolen<br />

sin, en blodig mann prøver å skrike til ham fra skjermen,<br />

men forgjeves: Faren skrudde av lyden allerede kvelden før,<br />

nå kan du ikke nå fram til ham uansett hvor høyt du skriker.<br />

Pasja ser på alt blodet og står et øyeblikk som lammet. Han<br />

som skriker flytter blikket over på Pasja og skriker rett mot<br />

ham: Ikke slå av, hør etter, dette er viktig, det angår deg<br />

også. Men Pasja plukker kjapt opp fjernkontrollen, trykker<br />

på den store røde knappen som om han presser tannkrem<br />

ut av en tube, legger fjernkontrollen tilbake på bordet, glir<br />

ut og lukker døra forsiktig etter seg for ikke å vekke faren.<br />

Men døra knirker likevel engstelig i morgenmørket, faren<br />

våkner med en gang, finner fjernkontrollen og slår på TV-en<br />

igjen. Den viser noe forferdelig, noe som angår alle. Men<br />

Pasja løper allerede bortover mot stasjonen.<br />

*<br />

Noe er galt, tenker han, noe er definitivt galt her. Ikke en<br />

levende sjel, ikke en stemme. Ikke engang lyden av lokomotiver.<br />

Det siver vann fra den mørkeblå snøen, temperaturen<br />

er så vidt over null, men det er skyet, fuktigheten<br />

henger i lufta, av og til går den over til yr, lenger borte<br />

ligger det tåke over skinnegangen, og i den tåken er det<br />

hverken stemmer eller skritt å høre. Det er tidlig ennå,<br />

tenker Pasja anspent, det er ganske enkelt tidlig. I sør, der<br />

hvor byen begynner, hersker det en mistenkelig stillhet,<br />

ingen eksplosjoner, ingenting som flerrer opp lufta. En buss<br />

kommer kjørende rundt hjørnet. Pasja puster lettet ut:<br />

Bussene går i alle fall, alt er som det skal. Det er tidlig, det<br />

er bare det.<br />

Han hilser på sjåføren, som engstelig trekker hodet lenger<br />

ned i kragen på skinnjakka. Han går inn i den tomme<br />

11


ussen og setter seg ved et vindu på venstre side. Så kan<br />

han ikke dy seg, men flytter seg over til høyre. Sjåføren<br />

følger vaktsomt med på alt dette i speilet, som om han er<br />

redd for å gå glipp av noe viktig. Da Pasja fanger blikket<br />

hans, snur sjåføren seg bort, starter motoren og beveger<br />

girspaken. Det knirker fornærmet i jern, bussen setter seg<br />

i bevegelse, den tar en æresrunde i den tomme tåken og<br />

legger stasjonen bak seg. I sånne busser frakter man døde,<br />

tenker Pasja av en eller annen grunn. I akkurat sånne busser,<br />

bare med en svart stripe langs sidene. Undres på om det er<br />

sitteplasser til passasjerer der? Eller må enken sitte på kistelokket?<br />

Og hvor fører denne katafalken meg?<br />

Bussen kjører forbi én tom gate, så enda en. Markedet<br />

burde være der framme et sted, der pensjonerte damer daglig<br />

pleier å selge et eller annet innen frossenmat. Bussen svinger,<br />

men der er det ingen gamle damer, ingen fotgjengere heller.<br />

Det demrer for Pasja at noe er galt, at noe har hendt, men<br />

samtidig later han som om alt er i orden. Her gjelder det å<br />

ikke få panikk. Sjåføren anstrenger seg for å unngå blikket<br />

hans, samtidig som han jager katafalken videre gjennom<br />

vann og tåke. Jeg skulle nok ha sett de nyhetene, tenker<br />

Pasja nervøst. Det mest påfallende er stillheten, særlig etter<br />

alle disse dagene der himmelen i sør, over byen, mest minnet<br />

om en rødglødende jernstang rett fra flammene. Det er stille<br />

og tomt, som om alle har satt seg på nattoget og reist sin<br />

vei. De eneste som er igjen, er Pasja og sjåføren, men nå<br />

drar de også, de passerer to høyblokker bygget i sanden,<br />

kjører forbi et bilverksted og ut av bebyggelsen. En lang<br />

poppelallé fører opp til motorveien, poplene strekker seg<br />

ut av tåken som barn bak skuldrene til foreldrene. Langt<br />

oppe etsteds rører sola på seg, og selv om den ikke er synlig<br />

ennå, vil den sikkert komme fram, men du kan uansett føle<br />

12


den. Men utover det føler han ingenting. Pasja speider vaktsomt<br />

inn i all denne fuktigheten omkring seg, han prøver<br />

å skjønne hva det er han ikke har fått med seg, hva han der<br />

blodige fyren på TV ville forklare ham. Sjåføren unngår<br />

forsiktig noen kalde groper i veien, så kjører han opp til<br />

motorveien og tar til høyre. Bussen nærmer seg et stoppested,<br />

der pleier den vanligvis å stanse, der er det alltid noen som<br />

skal på. Men ikke i dag, ser det ut til. Nærmest av vane lar<br />

sjåføren bussen bli stående en liten stund med åpne dører,<br />

kikker bort på Pasja som om han ber om tillatelse til å lukke<br />

dem, så kjører de videre, kommer opp i marsjfart, men da<br />

dukker det opp en kontrollpost rett foran dem.<br />

– Faen òg, glipper det ut av sjåføren.<br />

Det er fullt av soldater ved kontrollpunktet; de står bak<br />

betongblokker under noen fillete nasjonalflagg og stirrer<br />

taust i retning av byen. Hvor mange ganger har han ikke<br />

passert dette stedet, helt siden statsmakten vendte tilbake<br />

etter noen korte, men harde kamper? Enten du skal til byen<br />

eller hjem til stasjonen igjen, må du vente her hver gang<br />

for å sjekke ID, med andre ord – vente på ubehageligheter.<br />

Selv om Pasja som regel bare blir vinket igjennom uten et<br />

ord, uten spørsmål av noe slag; han er en av de lokale med<br />

alle papirer i orden, myndighetene har ingen som helst høne<br />

å plukke med ham. Pasja er vant med de apatiske blikkene<br />

og de avmålte, mekaniske bevegelsene til soldatene, til de<br />

svarte neglene, til å måtte gi fra seg pass og oppholdstillatelse<br />

og deretter vente til ditt land for n-te gang er blitt overbevist<br />

om din lovlydighet. Soldatene gir pass og papirer tilbake og<br />

Pasja putter dem i lommen, alt mens han anstrenger seg for<br />

ikke å møte blikket til noen av dem. Nasjonalflagget er<br />

utvasket av regn, fargene er bleknet, oppløst i fuktig høstluft<br />

som snø i varmt vann.<br />

13

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!