Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
INTERNATET
Serhij Zjadan<br />
INTERNATET<br />
oversatt fra ukrainsk av<br />
dagfinn foldøy<br />
pax forlag, oslo 2023
originalens tittel: Iнteрнаt<br />
copyright: © serhij zjadan 2017<br />
copyright: © suhrkamp verlag berlin 2018<br />
all rights reserved by and controlled through<br />
suhrkamp verlag berlin<br />
norsk utgave: © pax forlag – en del av forente forlag as, 2023<br />
omslag: egil haraldsen & ellen lindeberg | exil design<br />
trykk: scandbook ab, falun<br />
printed in sweden<br />
isbn 978-82-530-4368-5<br />
oversetteren er medlem av norsk oversetterforening<br />
innkjøpt av norsk kulturråd
– Du må dra og hente ham, skriker faren.<br />
– Men det er hennes sønn, skriker Pasja tilbake, – hun<br />
får hente ham selv.<br />
– Han er nevøen din, minner faren ham på.<br />
– Hva så?<br />
– Og mitt barnebarn.<br />
Alt sammen uten engang å slå av TV-en. TV-en slår han<br />
ikke av selv om natten. Den er som en slags evig ild hos<br />
dem: Den brenner ikke så mye til glede for de levende som<br />
til minne om de døde. Faren sitter og ser på værmeldingen<br />
som om han venter at de skal nevne navnet hans der. Når<br />
den er slutt, blir han sittende en stund, som om han ikke<br />
tror sine egne ører. Pasja pleier ikke se på TV, særlig ikke<br />
det siste året, da nyhetene bare har vært til å bli vettskremt<br />
av. Han sitter på rommet sitt ved et bord stablet fullt av<br />
skolebøker, men så holder han ikke ut lenger, reiser seg fra<br />
sofaen og går ut. Faren snur seg etter lyden, for sofaen<br />
knitrer som kvistene i et speiderbål. Møblene i huset er<br />
gamle, men seiglivede; de vil ganske sikkert overleve sine<br />
eiere. Søstera foreslo nylig at de i det minste kunne trekke<br />
om stolene, men Pasja bare viftet det vekk. Hva var vitsen<br />
med det, sa han, det var jo som å ta ansiktsløftning når du<br />
5
var sytti; man kunne jo saktens gjøre det, men det var<br />
enklere å ta smertestillende. I det siste har søstera nesten<br />
ikke dukket opp, så det er ikke blitt mer prat om å trekke<br />
om.<br />
Pasja liker godt dette huset, han har bodd her hele<br />
livet, og det har han tenkt å fortsette med. Det ble bygget<br />
av tyske krigsfanger like etter krigen. Det er en ganske<br />
romslig tomannsbolig som ligger to gater unna<br />
jernbanestasjonen, i et tett bebygd område der det for<br />
det meste bor jernbane arbeidere. Hele landsbyen deres<br />
er bygget rundt den jernbanestasjonen; den gir arbeid,<br />
den gir håp, den er som et hjerte, svart av lokomotivrøyk,<br />
som pumper blod ut til de omkringliggende dalsøkkene<br />
og skogholtene. Selv nå, når lokstallene er tomme som<br />
et tørrlagt svømme basseng og det ikke er andre i verkstedhallene<br />
enn svaler og ute liggere, dreier livet seg like<br />
fullt rundt denne jernbane sta sjonen. Bare at nå er det<br />
ikke arbeid å få lenger. Av en eller annen grunn er det<br />
nettopp i de såkalte arbeiderlandsbyene at arbeidsløsheten<br />
slår inn først. Verkstedene blir stengt, alle går hjem hver<br />
til sitt og gjemmer seg i trange bakgårder med brønner<br />
som er tørket ut i sommerheten, eller i jordkjellere der<br />
matreservene er brukt opp alt før jul.<br />
Pasja selv har strengt tatt ikke noe å klage over, han står<br />
på statens lønningsliste. Jo da, tenker Pasja idet han går ut<br />
og stenger døra som er polstret med syke huspledd, en slags<br />
jobb har jeg, og en slags lønn får jeg jo. Snøen i bakgården<br />
er blårosa med dype, mørke porer, den speiler kveldshimmelen<br />
og sola som er i ferd med å gå ned. Snøen er skarp<br />
å ta på og smaker av smeltevann i mars, men den dekker<br />
ennå den klebrige, svarte jorda og gjør enhver værmelding<br />
overflødig – for vinteren kommer til å vare lenge ennå, og<br />
6
alle skal få tid nok til å tilpasse seg, til å bli lei av den og bli<br />
vant med den. Og når de så er blitt vant med den, begynner<br />
noe annet. Men ennå minner verden om en snøball som<br />
smelter i de varme hendene dine: Den tiner og vannet<br />
drypper, men jo lenger det lir, desto kaldere blir hendene,<br />
desto mindre varme og bevegelige og mer iskalde og stive<br />
blir de. Vann, selv smeltevann, viser seg å være dødelig, sola<br />
drukner i et innfløkt system av vannspeil og reflekser uten<br />
at noen helt rekker å bli varm av den: Rett etter lunsj, etter<br />
noen fuktige signaler fra dampfløyta, henger den rett over<br />
stasjonen, skumringen setter inn, og den illusoriske følelsen<br />
av varme og tøvær forsvinner.<br />
Pasja runder huset og går inn på den oppbløtte stien<br />
mellom trærne. Huset delte de opprinnelig med en jernbanearbeider.<br />
Den ene halvparten tilhørte ham, den andre<br />
halvparten Pasja og hans nærmeste familie: mamma, pappa,<br />
Pasja selv og søstera hans. For femten års tid siden, da<br />
familien ennå levde sammen, satte jernbanearbeideren fyr<br />
på sin halvdel. De rakk å slukke. Men arbeideren gadd ikke<br />
bygge det opp igjen – han gikk til stasjonen, satte seg på et<br />
tog i østlig retning og forsvant ut av livet deres for alltid.<br />
De rev ganske enkelt ned den avsvidde delen av huset, malte<br />
veggen hvit og levde som før. Fra utsiden minnet huset om<br />
et halvt brød på en butikkhylle. Faren hans pleide alltid å<br />
kjøpe sånne halve brød for ikke å betale for mye, og for at<br />
ikke noe skulle gå til spille. Det hadde livet på stasjonen<br />
lært ham.<br />
Svarte trær i snøen, skarpe greiner mot rød himmel – på<br />
den andre siden av gjerdet ligger gata deres, med hvite, små<br />
nabohus, hist og her lyser de elektriske gatelysenes gule<br />
appelsiner, hager, gjerder, piper som det kommer røyk opp<br />
fra, som om de var slitne menn som står og prater sammen<br />
7
i frosten og slipper varm januarpust ut av lungene. Gatene<br />
er tomme, det er ingen noensteds, bare fra stasjonen høres<br />
fra tid til annen vogner som kobles sammen, metall mot<br />
metall, som om noen driver og flytter rundt på jernmøbler.<br />
Og fra sør, fra der byen ligger, høres tunge, sporadiske<br />
eksplosjoner hele dagen, helt fra morgenen av – snart<br />
hyppige og intensive, snart mer spredte. Ekkoene fra nedslagene<br />
sprer seg høyt til værs og blir forvrengt av vinterakustikken,<br />
slik at det blir vanskelig å si hvor de egentlig<br />
kom fra og hvor nedslaget var. Frisk luft, lukten av våte<br />
trær, anspent stillhet. Så stille blir det bare når alle tier og<br />
begynner å lytte. Pasja teller til hundre og går tilbake. Ti. I<br />
går kveld var det seks. På like lang tid. Undres på hva de<br />
sier på nyhetene?<br />
Han treffer faren på kjøkkenet. Han står bøyd over<br />
bordet og pakker den gamle treningsbagen sin.<br />
– Har du tenkt deg langt? spør Pasja.<br />
Men hva er det egentlig å spørre om? Han driver åpenbart<br />
og gjør seg klar til å dra og hente guttungen. Han<br />
slenger demonstrativt en avis oppi bagen (hvordan kan han<br />
lese om igjen en allerede lest avis? Det er jo akkurat som å<br />
lese et ferdig løst kryssord), briller (Pasja har alltid hakket<br />
på ham for de brillene – tykt glass som fordreier bildet, du<br />
kan like godt gå med solbriller, sier han til faren, for du ser<br />
jo uansett ingen ting), honnørkortet (med litt flaks kan han<br />
få reise gratis), mobilen, slitt som en stein i sjøen, og rent<br />
lommetørkle. Faren pleier å vaske og stryke lommetørklene<br />
selv, han overlater det ikke til datteren, det vil han ikke. En<br />
gang i måneden stiller han seg ved strykebrettet og glatter<br />
omhyggelig noen lommetørkler som er grå av elde, det er<br />
som om han tørker devaluerte pengesedler. Pasja pleier alltid<br />
å kjøpe papirlommetørkler til ham, men faren fortsetter<br />
8
ufortrødent å bruke sine egne, det er en gammel vane fra<br />
da han jobbet på stasjonskontoret, en tid da papirlommetørkler<br />
ganske enkelt ikke fantes, det fantes så vidt papir.<br />
Mobilen kan faren knapt nok bruke, men han drasser den<br />
stadig med seg – dekslet har merker etter slag, den grønne<br />
knappen er nedslitt. Det er Pasja som fyller på abonnementet<br />
hans, han har ikke lært det selv. Og nå pakker han<br />
og roter rundt nede i bagen, snurt og taus. Det blir stadig<br />
vanskeligere å snakke om noe som helst med ham, han er<br />
fornærmet som en unge. Pasja går bort til komfyren og<br />
drikker rett fra tekjelen. Brønnene har tørket i løpet av<br />
sommeren og de er redde for å drikke vann fra springen.<br />
Hvem vet hva som kan svømme rundt der nede i rørene.<br />
Så folk koker vannet og unngår vann fra elver og innsjøer.<br />
Faren nekter å svare og famler etter noe i lommene.<br />
– Greit, sier Pasja, – jeg skal dra og hente ham.<br />
Men faren gir seg ikke så lett. Han tar opp avisen, åpner<br />
den, lukker den igjen, bretter den i fire og legger den tilbake<br />
i bagen. Gule, tørre fingre brekker avispapiret, han ikke så<br />
mye som ser på Pasja, men står krumbøyd over bordet som<br />
om han vil bevise noe, i krig med hele verden.<br />
– Hører du, sier Pasja. – Jeg drar og henter ham.<br />
– Trengs ikke, svarer faren hans.<br />
– Jeg sa at jeg henter ham, gjentar Pasja litt nervøst.<br />
Faren tar demonstrativt opp avisen sin og går. Med et<br />
rykk åpner han døra inn til stua – en myk lysstripe fra TV-en<br />
stryker inn i gangen. Så lukker han døra hardt etter seg,<br />
som om han lukker seg inne i et tomt kjøle skap.<br />
9
Første dag<br />
En januarmorgen lang og ubevegelig som køen på et sykehus.<br />
Det er morgenkaldt på kjøkkenet og blygrå demring<br />
utenfor vinduet. Pasja går bort til komfyren, nesen hans<br />
fanger snart opp den søtaktige lukten av gass. For Pasja har<br />
den lukten alltid vært assosiert med livlig oppvåkning om<br />
morgenen. Hver morgen når han skal på jobb, kaster han<br />
først elevenes kladdebøker og noen lærebøker ned i dokumentmappa,<br />
deretter går han ut på kjøkkenet, puster inn<br />
søt gasslukt, drikker sterk te og spiser et stykke mørkt brød<br />
til, så prøver han å overbevise seg selv om at livet er bra, og<br />
når han føler seg ferdig overbevist, løper han av sted til<br />
jobben. Den lukten har fulgt ham hele livet, han har ingen<br />
appetitt når han våkner på et fremmed sted der det hjemlige<br />
kjøkkenets morgenkomfyr mangler, med sin lukt av svartsvidde<br />
brennere. Pasja stirrer ut av vinduet, men skjelner<br />
bare svart snø og svart himmel, så setter han seg på stolen<br />
og rister på hodet for å bli våken. Klokken er seks om<br />
morgenen, det er januar, det er mandag og enda en dag<br />
uten arbeid.<br />
Han tar noen kladdebøker fra vinduskarmen, blar litt i<br />
dem, men legger dem tilbake med en gang, reiser seg, går<br />
10
ut i gangen og kikker inn i stua. Faren hans sover i stolen<br />
sin, en blodig mann prøver å skrike til ham fra skjermen,<br />
men forgjeves: Faren skrudde av lyden allerede kvelden før,<br />
nå kan du ikke nå fram til ham uansett hvor høyt du skriker.<br />
Pasja ser på alt blodet og står et øyeblikk som lammet. Han<br />
som skriker flytter blikket over på Pasja og skriker rett mot<br />
ham: Ikke slå av, hør etter, dette er viktig, det angår deg<br />
også. Men Pasja plukker kjapt opp fjernkontrollen, trykker<br />
på den store røde knappen som om han presser tannkrem<br />
ut av en tube, legger fjernkontrollen tilbake på bordet, glir<br />
ut og lukker døra forsiktig etter seg for ikke å vekke faren.<br />
Men døra knirker likevel engstelig i morgenmørket, faren<br />
våkner med en gang, finner fjernkontrollen og slår på TV-en<br />
igjen. Den viser noe forferdelig, noe som angår alle. Men<br />
Pasja løper allerede bortover mot stasjonen.<br />
*<br />
Noe er galt, tenker han, noe er definitivt galt her. Ikke en<br />
levende sjel, ikke en stemme. Ikke engang lyden av lokomotiver.<br />
Det siver vann fra den mørkeblå snøen, temperaturen<br />
er så vidt over null, men det er skyet, fuktigheten<br />
henger i lufta, av og til går den over til yr, lenger borte<br />
ligger det tåke over skinnegangen, og i den tåken er det<br />
hverken stemmer eller skritt å høre. Det er tidlig ennå,<br />
tenker Pasja anspent, det er ganske enkelt tidlig. I sør, der<br />
hvor byen begynner, hersker det en mistenkelig stillhet,<br />
ingen eksplosjoner, ingenting som flerrer opp lufta. En buss<br />
kommer kjørende rundt hjørnet. Pasja puster lettet ut:<br />
Bussene går i alle fall, alt er som det skal. Det er tidlig, det<br />
er bare det.<br />
Han hilser på sjåføren, som engstelig trekker hodet lenger<br />
ned i kragen på skinnjakka. Han går inn i den tomme<br />
11
ussen og setter seg ved et vindu på venstre side. Så kan<br />
han ikke dy seg, men flytter seg over til høyre. Sjåføren<br />
følger vaktsomt med på alt dette i speilet, som om han er<br />
redd for å gå glipp av noe viktig. Da Pasja fanger blikket<br />
hans, snur sjåføren seg bort, starter motoren og beveger<br />
girspaken. Det knirker fornærmet i jern, bussen setter seg<br />
i bevegelse, den tar en æresrunde i den tomme tåken og<br />
legger stasjonen bak seg. I sånne busser frakter man døde,<br />
tenker Pasja av en eller annen grunn. I akkurat sånne busser,<br />
bare med en svart stripe langs sidene. Undres på om det er<br />
sitteplasser til passasjerer der? Eller må enken sitte på kistelokket?<br />
Og hvor fører denne katafalken meg?<br />
Bussen kjører forbi én tom gate, så enda en. Markedet<br />
burde være der framme et sted, der pensjonerte damer daglig<br />
pleier å selge et eller annet innen frossenmat. Bussen svinger,<br />
men der er det ingen gamle damer, ingen fotgjengere heller.<br />
Det demrer for Pasja at noe er galt, at noe har hendt, men<br />
samtidig later han som om alt er i orden. Her gjelder det å<br />
ikke få panikk. Sjåføren anstrenger seg for å unngå blikket<br />
hans, samtidig som han jager katafalken videre gjennom<br />
vann og tåke. Jeg skulle nok ha sett de nyhetene, tenker<br />
Pasja nervøst. Det mest påfallende er stillheten, særlig etter<br />
alle disse dagene der himmelen i sør, over byen, mest minnet<br />
om en rødglødende jernstang rett fra flammene. Det er stille<br />
og tomt, som om alle har satt seg på nattoget og reist sin<br />
vei. De eneste som er igjen, er Pasja og sjåføren, men nå<br />
drar de også, de passerer to høyblokker bygget i sanden,<br />
kjører forbi et bilverksted og ut av bebyggelsen. En lang<br />
poppelallé fører opp til motorveien, poplene strekker seg<br />
ut av tåken som barn bak skuldrene til foreldrene. Langt<br />
oppe etsteds rører sola på seg, og selv om den ikke er synlig<br />
ennå, vil den sikkert komme fram, men du kan uansett føle<br />
12
den. Men utover det føler han ingenting. Pasja speider vaktsomt<br />
inn i all denne fuktigheten omkring seg, han prøver<br />
å skjønne hva det er han ikke har fått med seg, hva han der<br />
blodige fyren på TV ville forklare ham. Sjåføren unngår<br />
forsiktig noen kalde groper i veien, så kjører han opp til<br />
motorveien og tar til høyre. Bussen nærmer seg et stoppested,<br />
der pleier den vanligvis å stanse, der er det alltid noen som<br />
skal på. Men ikke i dag, ser det ut til. Nærmest av vane lar<br />
sjåføren bussen bli stående en liten stund med åpne dører,<br />
kikker bort på Pasja som om han ber om tillatelse til å lukke<br />
dem, så kjører de videre, kommer opp i marsjfart, men da<br />
dukker det opp en kontrollpost rett foran dem.<br />
– Faen òg, glipper det ut av sjåføren.<br />
Det er fullt av soldater ved kontrollpunktet; de står bak<br />
betongblokker under noen fillete nasjonalflagg og stirrer<br />
taust i retning av byen. Hvor mange ganger har han ikke<br />
passert dette stedet, helt siden statsmakten vendte tilbake<br />
etter noen korte, men harde kamper? Enten du skal til byen<br />
eller hjem til stasjonen igjen, må du vente her hver gang<br />
for å sjekke ID, med andre ord – vente på ubehageligheter.<br />
Selv om Pasja som regel bare blir vinket igjennom uten et<br />
ord, uten spørsmål av noe slag; han er en av de lokale med<br />
alle papirer i orden, myndighetene har ingen som helst høne<br />
å plukke med ham. Pasja er vant med de apatiske blikkene<br />
og de avmålte, mekaniske bevegelsene til soldatene, til de<br />
svarte neglene, til å måtte gi fra seg pass og oppholdstillatelse<br />
og deretter vente til ditt land for n-te gang er blitt overbevist<br />
om din lovlydighet. Soldatene gir pass og papirer tilbake og<br />
Pasja putter dem i lommen, alt mens han anstrenger seg for<br />
ikke å møte blikket til noen av dem. Nasjonalflagget er<br />
utvasket av regn, fargene er bleknet, oppløst i fuktig høstluft<br />
som snø i varmt vann.<br />
13