Forbudt dagbok
- No tags were found...
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
alba de céspedes<br />
<strong>Forbudt</strong> <strong>dagbok</strong><br />
Oversatt av<br />
Inger Hagerup<br />
Etterord av Kristin Sørsdal<br />
pax forlag, oslo 2023<br />
3
Originalens tittel: Quaderno Proibito<br />
Copyright: © 2022 Mondadori Libri S.p.A., Milano<br />
Utgitt av Mondadori i 1952<br />
Første gang utgitt på norsk av Stabenfeldt forlag i 1955<br />
under tittelen Forbuden <strong>dagbok</strong>.<br />
Denne utgave: © Pax Forlag – en del av Forente Forlag AS, 2023<br />
Omslag: Tank Design / Ina Brantenberg<br />
Trykk: Scandbook AB, Falun<br />
Printed in Sweden<br />
isbn 978-82-530-4406-4<br />
Språket i denne utgaven er noe modernisert.
26. november 1950<br />
Det var galt av meg å kjøpe den skriveboken, svært galt. Men nå<br />
er det for sent å angre. Gjort er gjort. Jeg vet ikke engang hvorfor<br />
jeg kjøpte den, det var bare et innfall. Jeg har aldri tenkt på<br />
å føre <strong>dagbok</strong>, blant annet fordi en <strong>dagbok</strong> må være hemmelig,<br />
og da ville jeg være nødt til å gjemme den vekk for Michele og<br />
barna. Jeg liker ikke å gjemme vekk noe, og forresten er det så<br />
trangt hjemme hos oss at det ville være en fysisk umulighet. Det<br />
foregikk på denne måten: En søndag for fjorten dager siden gikk<br />
jeg ut tidlig om morgenen for å kjøpe sigaretter til Michele. Jeg<br />
ville at de skulle ligge på nattbordet når han våknet. Han sover<br />
alltid lenge på søndager. Det var en usedvanlig fin dag, enda<br />
det var langt utpå høsten. Jeg hadde en slags barnslig glede av<br />
å rusle bortover gatene på solsiden og titte på trærne som fremdeles<br />
var grønne, og på menneskene som alltid ser så blide ut<br />
på hellig dagene. Jeg bestemte meg for å gå til en tobakksforretning<br />
som ligger ved piazzaen. Det var mange som stanset<br />
opp foran blomsterkonen, og jeg gjorde det samme. Jeg kjøpte<br />
en bukett ringblomster. «Det må være litt blomster på bordet<br />
på søndager», sa blomsterkonen. «Mannfolkene liker det.»<br />
Jeg nikket og smilte. Men i virkeligheten tenkte jeg hverken<br />
5
på Michele eller på Riccardo, enda de er så glade i blomster.<br />
Jeg kjøpte dem til meg selv, for å holde dem i hånden mens jeg<br />
gikk. Det var mange folk i tobakksbutikken. Mens jeg ventet<br />
på min tur med pengene i hånden, fikk jeg se en stabel skrivebøker<br />
under glassdisken. Det var sånne svarte, blanke, tykke<br />
notis bøker som jeg brukte på skolen, og der jeg alltid stolt skrev<br />
mitt eget navn, Valeria, på første side før jeg begynte å bruke<br />
dem. «Få en skrivebok også», sa jeg og lette etter mer penger i<br />
portemoneen. Men da jeg så opp igjen, oppdaget jeg at tobakkshandleren<br />
hadde fått et strengt uttrykk i ansiktet. «Det går ikke,<br />
det er forbudt», sa han. Jeg var blitt alene med ham i butikken.<br />
Så fortalte han at politiet står vakt utenfor døren hver eneste<br />
søndag og passer på at han ikke selger annet enn tobakksvarer.<br />
«Jeg har bruk for den», sa jeg, «jeg har veldig bruk for den.»<br />
Jeg snakket lavt og inntrengende. Jeg var pluts elig umåtelig oppsatt<br />
på å få kjøpe den. Han så seg rundt et øyeblikk. Så fisket<br />
han fort opp en skrivebok, stakk den til meg over disken og sa:<br />
«Gjem den under kåpen».<br />
Jeg bar skriveboken under kåpen helt til jeg kom hjem. Jeg<br />
var redd jeg skulle miste den da vaktmesterkonen stanset meg<br />
for å snakke om noe med gassmåleren. Jeg var rød og oppkavet<br />
da jeg låste meg inn i leiligheten. Jeg ville gå rett inn på<br />
soveværelset, men så kom jeg på at Michele fremdeles lå og<br />
sov. I samme øyeblikk ropte Mirella på meg. «Mamma!» Og<br />
Riccardo spurte: «Har du kjøpt avisen, mamma?» Jeg var stresset<br />
og oppsatt på å få være alene mens jeg tok av meg kåpen. Jeg<br />
legger den i klesskapet, tenkte jeg. Nei, det går ikke. Mirella går<br />
ofte i skapet for å låne noen av mine ting, et par hansker eller en<br />
bluse. Skatollet åpner Michele støtt og stadig, og skrive bordet<br />
har Riccardo okkupert. Jeg oppdaget at jeg ikke har en krok eller<br />
en skuff for meg selv i hele huset, og jeg bestemte meg for at fra<br />
nå av skulle jeg gjøre krav på mine rettigheter. I lintøyskapet,<br />
tenkte jeg videre. Men så kom jeg på at Mirella pleier å ta fram<br />
6
en ren duk hver søndag. Til slutt stakk jeg skriveboken ned i<br />
filleposen på kjøkkenet. Jeg hadde så vidt fått knyttet båndet, da<br />
Mirella kom inn. «Hva er det i veien, mamma?» sa hun. «Du<br />
er helt rød i ansiktet.» «Det er nok på grunn av kåpen», sa jeg<br />
og tok den av meg. «Det er så varmt ute i dag.» Jeg var redd<br />
hun skulle si: «Det er ikke sant, det er fordi du har gjemt noe<br />
i filleposen.» Jeg prøvde forgjeves å si til meg selv at jeg ikke<br />
hadde gjort noe galt. Hele tiden hørte jeg den strenge stemmen<br />
til tobakkshandleren si: «Det er forbudt.»<br />
10. desember<br />
I over to uker har jeg gjemt på denne skriveboken og ikke fått<br />
skrevet i den. Det har vært et slit å flytte på den og hele tiden<br />
finne nye gjemmesteder. Hvis de andre fant den, ville enten<br />
Riccardo ta den og bruke den til notatene sine på universitetet,<br />
eller så ville Mirella bruke den til sine <strong>dagbok</strong>sopptegnelser som<br />
hun har låst ned i skuffen sin. Jeg kunne nok protestere og si<br />
at den var min, men da ble jeg også nødt til å forklare hva jeg<br />
bruker den til. Før i tiden ble jeg alltid litt nedtrykt når barna<br />
gikk ut, men nå håper jeg bare de skal gjøre det, så jeg får være<br />
alene og skrive. Jeg har i grunnen aldri før tenkt på hvor sjelden<br />
jeg får være for meg selv her hjemme, både fordi leiligheten er<br />
så trang og fordi jeg er så lenge på kontoret. Jeg måtte benytte<br />
et lite knep for å få begynne å skrive i <strong>dagbok</strong>en. Jeg kjøpte tre<br />
billetter til en fotballkamp og sa jeg hadde fått dem av en kollega<br />
på kontoret. Rett etter lunsj hjalp jeg Michele og barna med<br />
klærne. Mirella fikk låne den varme kåpen min, så sa jeg ha det til<br />
dem, og da jeg lukket døren, var jeg så glad at det grøsset i meg.<br />
Så angret jeg meg og sprang bort til vinduet. Jeg holdt nesten på<br />
å rope etter dem. De pratet og lo, og da jeg hørte det, fikk jeg<br />
dårlig samvittighet. Da jeg gikk bort fra vinduet, begynte jeg å<br />
skrive med en gang, enda jeg ikke hadde ryddet på kjøkkenet.<br />
7
Mirella hadde ikke fått tid å hjelpe meg, slik hun ellers pleier<br />
å gjøre på søndager, og til og med Michele, som er et skikkelig<br />
ordensmenneske, hadde latt klesskapet stå åpent. Noen slips<br />
lå og fløt omkring, og sånn er det i dag også, f orresten. Jeg har<br />
kjøpt billetter til en fotballkamp igjen, så nå kan jeg unne meg<br />
et øyeblikks fred og ro. Men det rareste er, at når jeg endelig kan<br />
ta fram <strong>dagbok</strong>en fra gjemmestedet og sette meg til å skrive, så<br />
kan jeg ikke finne på noe annet å skrive om enn hvordan jeg<br />
strever med å holde den skjult hver eneste dag. Nå gjemmer<br />
jeg den i en gammel koffert der vi oppbevarer vinterklærne<br />
om sommeren. Men for to dager siden ville Mirella ha tak i<br />
noen tykke skibukser hun pleier å ha på seg innendørs etter at<br />
vi sluttet med oppvarmingen i huset. Dagboken lå der, og hun<br />
ville fått øye på den med det samme hun åpnet kofferten. Derfor<br />
skyndte jeg meg å si til henne: «Det kan du gjøre siden.»<br />
«Jeg fryser», protesterte hun. Jeg holdt så sterkt på mitt at til<br />
og med Michele la merke til det. Da vi ble alene, sa han at han<br />
kunne ikke begripe hvorfor jeg hadde satt meg imot det. «Jeg<br />
vet hva jeg gjør», svarte jeg. Han så forundret på meg, fordi<br />
jeg var så opprørt. «Jeg liker ikke at du blander deg opp i mine<br />
diskusjoner med barna», fortsatte jeg. «Du ødelegger min<br />
autoritet.» Han innvendte at jeg ellers pleier å beskylde ham<br />
for at han ikke tar seg nok av dem. Så gikk han bort til meg og<br />
sa spøkefullt: «Hva er det i veien i dag da, mamma?» Og da<br />
tenkte jeg at jeg kanskje begynner å bli irritabel og oppfarende<br />
slik man påstår at kvinner blir når de er over førti. Og da jeg<br />
fikk en mistanke om at Michele mente det samme, følte jeg<br />
meg svært forulempet.<br />
11. desember<br />
Når jeg nå leser gjennom det jeg skrev i går, kan jeg ikke la være<br />
å spørre meg selv om det ikke skjedde en forandring med meg<br />
8
den dagen min mann for første gang kalte meg «mamma» for<br />
spøk. I begynnelsen likte jeg det, for jeg fikk en slags følelse av<br />
at jeg var den eneste voksne personen i huset, den eneste med<br />
virkelig livserfaring. Det styrker den ansvarsfølelsen som jeg<br />
alltid har hatt, helt fra jeg var barn. Jeg likte det også, fordi det<br />
kunne rettferdiggjøre de moderlige følelsene Michele alltid<br />
vekker hos meg. Han er så åpenhjertig og troskyldig, enda han<br />
nærmer seg femti år. Når han kaller meg «mamma», svarer<br />
jeg i den samme bestemte og ømme tonen som jeg brukte da<br />
Riccardo var liten. Men nå skjønner jeg at det har vært dumt av<br />
meg. Michele er den eneste som har tenkt på meg som Valeria.<br />
Mine foreldre kalte meg Bebe fra jeg var ganske liten, og de<br />
synes sikkert jeg er den samme nå, som den gangen de ga meg<br />
dette kjælenavnet. Begge to krever alt det av meg som kreves av<br />
et voksent menneske, men likevel vil de liksom ikke ta innover<br />
seg at jeg er voksen. Nei, Michele er den eneste som tenker på<br />
meg som Valeria. Noen av venninnene mine synes fremdeles at<br />
jeg er signorina Pisano, barndomsvenninnen, andre ser på meg<br />
som Micheles hustru og Mirellas og Riccardos mor.<br />
15. desember<br />
Hver gang jeg åpner denne <strong>dagbok</strong>en, stirrer jeg på navnet mitt<br />
som står skrevet på første side. Jeg er fornøyd med den leselige<br />
håndskriften min. Den er ikke særlig stor, og den ligger litt på<br />
skrå, og den viser tydelig min årgang. Jeg er treogførti år gammel,<br />
men når jeg tenker på det, kan jeg nesten ikke tro det selv.<br />
Folk blir alltid overrasket når de ser meg sammen med barna<br />
mine, og kommer ofte med komplimenter som får Riccardo og<br />
Mirella til å smile litt brydd. Men jeg er nå i hvert fall førtitre,<br />
og jeg synes det er nedverdigende at jeg må bruke barnslige<br />
knep for å skrive <strong>dagbok</strong>. Det er helt nødvendig at jeg forteller<br />
Michele og barna om <strong>dagbok</strong>en og hevder at jeg har full<br />
9
ett til å stenge meg inne i et rom og skrive når jeg har lyst. Jeg<br />
har oppført meg toskete fra første stund, og hvis jeg fortsetter<br />
på samme måte, får jeg en sterkere og sterkere følelse av at jeg<br />
gjør noe galt når jeg skriver disse uskyldige linjene. Det er helt<br />
meningsløst. Hvis sjefen for eksempel holder meg igjen etter<br />
arbeidstid, er jeg redd for at Michele skal komme hjem før meg<br />
og av en eller annen utrolig grunn begynne å rote gjennom de<br />
gamle papirene der jeg gjemmer <strong>dagbok</strong>en. Derfor finner jeg<br />
alltid på en eller annen unnskyldning, så jeg slipper å bli igjen, og<br />
går glipp av ekstra betaling. Jeg er urolig når jeg kommer hjem,<br />
og hvis jeg ser Micheles frakk i entreen, får jeg hjertet i halsen.<br />
Da er jeg livredd for at Michele skal sitte inne i spisestuen med<br />
den blanke, svarte boken i hånden. Hvis han sitter og prater<br />
med barna når jeg kommer hjem, tror jeg han kanskje har funnet<br />
den likevel og bare venter på at vi skal bli alene, så han kan<br />
snakke om det. Om kveldene synes jeg ofte at han lukker døren<br />
til soveværelset ekstra omhyggelig og kontrollerer at det knepper<br />
i låsen. «Nå snur han seg og sier det til meg», tenker jeg. Men<br />
han sier ingen ting. Jeg har oppdaget at han alltid lukker døren<br />
på den måten. Det er en litt pirkete vane han har.<br />
For to dager siden ringte Michele til meg på kontoret. Jeg ble<br />
livredd for at han var kommet hjem av en eller annen grunn og<br />
hadde funnet <strong>dagbok</strong>en. Jeg var lammet av skrekk da jeg svarte.<br />
«Hør her, det er noe jeg må si deg», begynte han. I noen sekunder<br />
tenkte jeg vettskremt på om jeg skulle insistere på retten<br />
til å ha så mange skrivebøker jeg vil, og skrive det jeg lyster i dem,<br />
eller om jeg i stedet skulle si: «Prøv å forstå meg, Michele – det<br />
var galt av meg.» Men han ville bare høre om Riccardo hadde<br />
husket å betale semesteravgiften på universitetet fordi det var<br />
siste innbetalingsdag.<br />
10
«Det var galt av meg å kjøpe den skriveboken, svært galt. Men<br />
nå er det for sent å angre. Gjort er gjort.»<br />
En søndag formiddag gir Valeria Cossatti etter for en plutselig innskytelse,<br />
hun kjøper en svart skrivebok mens hun er ute i et ærend<br />
for å kjøpe sigaretter til mannen. I all hemmelighet begynner Valeria<br />
å føre <strong>dagbok</strong>, i frykt for at resten av familien skal oppdage hennes<br />
nye besettelse. For hver <strong>dagbok</strong>innføring borer hun dypere i sitt<br />
indre, og avdekker en sterk misnøye og trang til å gjøre opprør.<br />
Alba de Céspedes’ <strong>Forbudt</strong> <strong>dagbok</strong> blir hyllet som en fengslende<br />
feministisk klassiker – en varm, gripende historie om familieliv i<br />
etterkrigstidens Roma og en kvinnes oppvåkning.<br />
Med etterord av Kristin Sørsdal, den prisvinnende oversetteren av<br />
Elena Ferrantes bøker.<br />
«Motstandskjemper, romanforfatter – og<br />
Sartres favorittspaltist. Med drahjelp fra Elena Ferrante<br />
utgis nå Alba de Céspedes’ nyrealistiske klassiker<br />
på nytt 70 år etter at den først ble utgitt.<br />
Boken er fremdeles aktuell for kvinner i dag.»<br />
The Guardian<br />
«Briljant»<br />
The Wall Street Journal<br />
ISBN: 978-82-530-4406-4