Modernismens billedkunst

9 Asta Nørregaard, Kristus kommer, 1881.
stikkprøve på norske kvinnelige maleres aktivitet i perioden, og mye
mer kunne vært nevnt.
Denne boken er skrevet som en kunsthistorisk demonstrasjon.
Dette er ikke primært en historie om kvinnelige kunstnere – som i
Anne Wichstrøms viktige bøker – men en bok om norsk modernisme
med kun kvinnelige kunstnere. Jeg må understreke at Wichstrøms
rolle i norsk kunsthistorie ikke kan vurderes høyt nok. Siden
1970-tallet har hun samlet og organisert kunnskaper om norske
kvinnelige kunstnere, og mange av mine egne poenger er rene repetisjoner
av informasjon hun har publisert for flere tiår siden, uten
at den har festet seg i den generelle norske kunsthistorieskrivingen.
I min bok er alle de mannlige malerne blitt skrevet ut. Dette er et
bevisst grep, og ikke en gimmick. Jeg håper å vise at dette ikke oppleves
som et tap – heller tvert imot. Jeg håper historiene som presenteres
her, oppleves nye, friske og opplysende.
I tillegg til sinne opplever jeg også undring i møte med mange
norske kunsthistorikeres dobbeltmoral. Jeg observerer stadig at det
er et skille i kunsthistorikernes politiske holdninger, privat og profesjonelt.
Mange i kunstfeltet, inkludert kunsthistorikere, identifiserer
seg med venstresidens politiske idealer, men likevel er den kunsthistorien
de praktiserer konservativ og høyrevridd. Kunsthistorie
som fag har helt siden etableringen på 1800-tallet vært et konservativt
dannelsesfag, og mye av dette henger fortsatt i. Hvorfor blir
radikale privatpersoner til konservative fagmennesker? Hvorfor har
ikke feministiske kunsthistorikere kjempet hardere for en feministisk
kunsthistorie? Hvorfor har ikke radikale kunsthistorikere gjort en
større jobb for å sikre inkludering av mennesker med forskjellig bakgrunn
i de norske kunstmuseene og på pensumlistene: ikke-hvite,
transer, samer, osv.?
I stedet for, eller i tillegg til, å delta i demonstrasjoner og underskriftskampanjer
må man jobbe mer innenfra; være mer påpasselig med
temaer og perspektiver som blir forsket på, hva det undervises i, og så
videre. Inspirert av Slavoj Žižeks idé om byråkratisk kommunisme eller
sosialisme (i motsetning til revolusjonær kommunisme) vil jeg introdusere
strategien byråkratisk feminisme. Entusiasme rundt demonstrasjoner
er ikke nok, man må operasjonalisere de feministiske ideene i
institusjonene. Jeg ønsker virkelig ikke å moralisere, men å inspirere og
kanskje provosere. Jeg kan ha skrevet mange rare ting i årenes løp, og
sagt mye merkelig på forelesninger, men motivasjonen er å gjøre bedre,
ikke repetere. Vi kunsthistorikere har et stort ansvar i formidlingen av
den visuelle kulturens historie, vi må ikke la oss forlede av skjønne og
glitrende og utdaterte ideer om kunstnerisk «kvalitet».
Det er viktig å understreke at jeg ikke står for en essensiell feminisme.
Når jeg kun skriver om kvinnelige kunstnere, handler ikke
det om at disse kvinnene deler et felles «søsterskap». Kvinner hadde
likevel en annen opplevelse av verden enn menn i denne perioden,
med forskjellige forventninger og muligheter. Kvinner hadde andre
18
19