VOL nr 3-2024

NR. 3 2024
vern
om livet
10 Seks konsekvenser
av ny abortlov
14 Ante ikke hva det
innebar å ta abort
18 Dødshjelp gis
uten angremulighet
– Vondt å bli spurt om
vi virkelig ville ha Noel
Jorunn og Stefan Heggelund opplevde abortpress
da de ventet barn med Downs syndrom

VERN OM LIVET
Medlemsblad utgitt av Menneskeverd
Nr. 3 2024
Abortloven skal beskytte
moren og barnet
Innhold
Generalsekretær og ansvarlig redaktør:
Morten Dahle Stærk
morten@menneskeverd.no
Redaktør:
Susanne Ward Ådlandsvik
susanne@menneskeverd.no
Adresse:
Storgaten 10 b, 0155 Oslo
22 34 09 00
post@menneskeverd.no
www.menneskeverd.no
Layout: Miriam Sæter
Forsidefoto: Mirjam Dorthea Hansen
Gaver til Menneskeverd:
3000.15.51228
Menneskeverds styre:
Jens Espeland (styreleder)
Francesca L. Bleken
Kim Boel Pedersen
Frida Andersen Halleraker
Richard Tybring Aune
Håkon Sigland
Sølvi Kristin Lewin
Ester Lorentzen (1. vara)
Thomas Neteland (2. vara)
Ingrid Vassli Flateby (3. vara)
«Hadde jeg visst at hjertet slår etter 21 dager,
hadde jeg ikke tatt abort.» Dette budskapet
fra Julie, som forteller sin historie i denne
utgaven av Vern om livet, oppsummerer hva
som står på spill nå som Arbeiderpartiet har lagt frem forslag
til ny abortlov.
Julie gir ansikt til en erfaring som vi sjelden hører om, men som hun helt sikkert ikke
er alene om. Hun forteller om manglende informasjon om det hun skal gjennom, og
om en abort som oppleves dramatisk. Fra nødsentralen får hun ingen hjelp, ingen
omsorg. Hun har selv tatt valget, og må selv bære konsekvensene av det. Staten tar
verken ansvar for moren eller for barnet.
«We love them both» sto det på magen til en høygravid kvinne i en amerikansk
livsvern-kampanje for flere år siden. Ofte blir synspunktene til Menneskeverd
presentert som kvinnefiendtlige, men livsvernbevegelsen har fra starten av hatt
en overvekt av kvinner representert. Kanskje er det fordi det er kvinnen – moren
– som kan kjenne livet i magen, som vet at dette er mer enn en celleklump eller en
blindtarm. Barnet i magen er et liv, et menneske i den mest sårbare utviklingen av
livet – med krav på respekt.
4 Et barn verdt å feire
10 Seks konsekvenser av ny abortlov
14 Ante ikke hva det innebar å ta abort
18 Dødshjelp gis uten angremulighet
20 Trangere økonomi i Menneskeverd
22 Aktuelt
Rådgivende utvalg:
Faglig etisk utvalg og markedsutvalg
Opplag: 9.000
Trykkeri: Østfold Trykkeri
Medlem av
Innsamlingskontrollen
Menneskeverd er en livsvernorganisasjon
og jobber for å fremme livsrett,
likeverd og livshjelp. Vi vil synliggjøre
verdien av ethvert menneskeliv: Fra før
vi er født, ved nedsatt funksjonsevne og
ved livets avslutning.
Menneskeverd har tre hovedroller: Vi
vil gjennom aktiv formidling bygge
kunnskap og holdninger, og motivere til
innsats for menneskeverdet. Vi vil være
et kompetansesenter for dem som søker
informasjon om våre temaer. Vi vil være
en aktør som skaper politiske resultater.
Menneskeverd bygger sitt arbeid både
på det kristne menneskesynet og på
Lejeune-erklæringen, som begge sier at
alle menneskeliv er like mye verdt.
Synspunkt som kommer til uttrykk i Vern
om livets artikler og reportasjer, står
for forfatterens/intervjuobjektets egen
regning. Menneskeverds meninger
kommer til uttrykk gjennom lederen
og kommentarer skrevet av personer i
Menneske verds stab.
Hva skal til for å avslutte et menneskelig liv? Historien har vist oss at den grensen
bør være høy. Hvis vi først åpner for å degradere menneskelig liv, får det store
konsekvenser. Hvis vi fjerner kriteriene i abortloven frem til uke 18, sier vi indirekte
at menneskelivet ikke er verdt å beskytte før etter denne ukegrensen. Dette innebærer
at å ta livet av et barn med Downs syndrom, eller et barn med leppe-gane-spalte
eller av en jente fordi det er en jente, aksepteres av samfunnet som etisk fullverdige
grunner. Er ikke menneskelivet mer verdt?
Anne Eskild og Camilla Haavaldsen, som begge er spesialister i fødselshjelp og
kvinnesykdommer, skriver følgende i høringsuttalelsen om ny abortlov: «Man må
stille seg spørsmålet om politikere som fremmet forslaget har sett en nyfødt som er
abortert i svangerskapsuke 18». På dette tidspunktet er barnet fullt utviklet, og
det er ikke sjeldent at barnet viser livstegn når det kommer ut. Helsepersonell
Menneskeverd har vært i kontakt med, forteller at moren anbefales å ikke se på
barnet når det kommer ut, fordi det kan være en for stor belastning.
Det er mange viktige argumenter mot en utvidelse av loven, men i bunn og grunn
koker det ned til at en slik utvidelse verken er et gode for den gravide eller for
barnet. Moren blir sittende igjen med hele byrden av en ofte blytung avgjørelse alene.
Barnet mister alt rettsvern frem til nærmere halvgått svangerskap. Denne virkeligheten
må norske politikere forholde seg til når de skal vedta fremtidens lovverk på
dette området.
Menneskeverds stab
Morten Dahle
Stærk
Generalsekretær
Maria E. Selbekk
Ass. generalsekretær/
pressekontakt
Susanne Ward
Ådlandsvik
Informasjonskonsulent
Mirjam Dorthea
Hansen
Innholdsprodusent
Susanne Schiager
Ferreira
Markedsansvarlig
Vern om livet arbeider etter Vær Varsomplakatens
regler for god presseskikk.
ISSN: 0333-158X
Morten Dahle Stærk
Generalsekretær
Sara Marie Grimstad
Undervisningsansvarlig
Johanna Louise Hügle
Undervisningskonsulent

Et barn verdt
å feire
Et strålende, blått blikk og et
smil som kan smelte en isbre.
Det er umulig å ikke bli sjarmert
av ettårige Noel Hallaråker
Heggelund. Da han lå i mammas
mage, ble foreldrene stadig spurt
om de var sikre på at
de ville beholde ham.
J
TEKST SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK
FOTO MIRJAM DORTHEA HANSEN
orunn og Stefan Heggelund gledet
seg til å bli foreldre for andre gang.
Storebror nærmet seg to, og de så fram
til å bli en familie på fire. Siden Jorunn
var 41 år, ble hun sterkt oppfordret til å
ta NIPT-testen, blodprøven som tilbys
gratis til alle gravide over 35 år, og som
kan avdekke kromosomvariasjonene
trisomi 13, 18 og 21.
– Vi hadde egentlig ikke tenkt å ta
NIPT-testen, for vi visste at vi ville
beholde barnet uansett hva som kom fram
på en slik test, forteller Jorunn og Stefan.
Vi møter dem ved et idyllisk lite vann i
Nordmarka i Oslo. Her er høye trær, fuglesang
og solskinn. En liten oase av ro ikke
langt fra der de bor. Hit tar de ofte turen
med de to guttene sine. Nå er storebror i
barnehagen, og lille Noel koser seg på pappas
fang mens foreldrene forteller om de første
månedene i mammas mage.
– Etter NIPT-testen fikk vi beskjed om at
barnet vi ventet, mest sannsynlig ville ha
Downs syndrom. Jeg vet ikke hvorfor, men
jeg har alltid tenkt at jeg kom til å få et barn
med Downs, så det var ikke noe stort sjokk,
forteller Jorunn.
Vondt for mamma-hjertet
Abort var aldri et tema, noe de også ga
tydelig beskjed om på den første svangerskapskontrollen.
Likevel ble de spurt på hver
eneste kontroll fram til uke 22 om de var
sikre på at de ville beholde barnet sitt.
– Jeg var kjempeglad for at jeg var gravid
og for at vi skulle få et barn, og så ble jeg
stadig spurt om jeg ville ta ham bort. Det
var veldig vondt for mamma-hjertet, og
– Det var veldig vondt for mamma-hjertet med stadige
spørsmål om vi ville beholde Noel, og det gjør fremdeles
vondt å tenke på, forteller Jorunn Hallaråker Heggelund.
4 5

det gjør fremdeles vondt å tenke på,
forteller Jorunn.
Stemmen sprekker litt opp.
– De sa at det ble så tøft og krevende å få
et barn med Downs syndrom. Vi spurte
hva som ville bli tøft og krevende, så vi
kunne forberede oss litt. Men det visste
de ikke. De hadde bare kompetanse på
ufødte barn.
Noel drar pappa i skjegget, han smiler
og pludrer.
– Det er gutten min. Se så fin han er,
sier Stefan stolt.
Forskningen er positiv for
mennesker med Downs.
Undersøkelser viser at det
store flertallet er fornøyd
med livet, eget utseende og
menneskene rundt seg. De
fleste har det veldig bra.
Skulle ikke glede oss
Da de ventet sin førstefødte et par
år tidligere, var det aldri noen som
stilte spørsmål ved om den lille hadde
livets rett.
– Med Noel fikk vi en opplevelse av at vi
ikke skulle glede oss over ham. I helsevesenet
møtte vi holdningen «Jeg har
forstått det slik at dere kanskje ønsker
å satse på dette barnet». Som om han
ikke fortjente at vi gledet oss og feiret
at han skulle komme til oss, sier Stefan.
Den dagen de bikket svangerskapsuke
22, skjedde en endring. Da var det ikke
lenger mulig å avbryte svangerskapet,
og dermed stoppet spørsmålene om
hvorvidt de virkelig ville bære fram
barnet de ventet.
– Det var befriende. Nå sa legen at
han hadde to pasienter. Meg og barnet
i magen. En stor bør lettet fra skuldrene
mine. Endelig ble han anerkjent
for den han var: Babyen i magen min,
sier Jorunn.
Fornøyd med livet
Noel leker med tærne sine, smaker
på fingrene og smiler med hele det
lille ansiktet.
– Han er utrolig tålmodig. Han klager
aldri og smiler hver gang vi nærmer oss,
sier Stefan.
Ekteparet skjønner ikke hva det er som
gjør at det er akkurat Downs syndrom
det ikke er plass til i samfunnet.
– Forskningen er positiv for mennesker
med Downs. Undersøkelser viser at det
store flertallet er fornøyd med livet, eget
utseende og menneskene rundt seg. De
fleste har det veldig bra, sier Stefan.
– Uansett hvilket barn man får, vet man
ikke hvilke utfordringer som kommer.
Det er et sjansespill å få barn. Man vet
aldri hva som skjer av gleder og sorger.
Det er så merkelig at vi som samfunn
sier at Downs syndrom er det verste
man kan få – og at det er så forferdelig
at det må utryddes.
– STEFAN HEGGELUND
– Vi har lyst til å dra opp på Rikshospitalet og vise frem Noel: «Synes dere dette er så krevende og vanskelig», sier Stefan Heggelund.
– Noen foreldre med Downs-barn bekymrer
seg kanskje for at barna deres blir mobbet
– og ikke får venner?
– Noel har fått venner allerede, og blir
møtt med veldig mye kjærlighet fra
omgivelsene sine. Som foreldre bekymrer
man seg alltid for hvordan barnas
framtid blir. Vi er ikke mer bekymret
for ham enn for storebroren hans. Da
jeg skulle bli mamma første gang, sa
sjefen min: «Gratulerer, og velkommen
til bekymringenes verden»,
forteller Jorunn.
Igjen peker de på betydningen av
helsepersonells holdninger.
– Helsepersonell er de første representantene
for samfunnet vi møter.
Som foreldre bekymrer man
seg alltid for hvordan barnas
framtid blir. Vi er ikke mer
bekymret for ham enn for
storebroren hans.
– JORUNN HALLARÅKER HEGGELUND
6 7

– Noel er nysgjerrig og møter deg med et
åpent sinn, forteller mamma Jorunn.
Det å møte andre familier som har fått et barn
med Downs, kan også være svært nyttig. Da får
man førstehånds-kjennskap til hvordan hverdagen
kan være, og får svar på de spørsmålene man har.
– JORUNN HALLARÅKER HEGGELUND
dessverre fjernet av nåværende regjering,
forteller Jorunn.
– Så hadde det vært fint hvis man slapp
å få gjentagende spørsmål om man vil
ta abort når man har tatt et valg om å
beholde barnet sitt, legger Stefan til.
Vi biter oss merke i deres reaksjoner,
og blir redd for at det er sånn resten
av samfunnet vil møte gutten vår. Det
har gitt grunnlag for en rekke bekymringer.
Men heldigvis har vi truffet
mange fine folk i ettertid som har møtt
både Noel og oss på en veldig god måte,
forteller de.
Besøksordning
– Hva tenker dere kan gjøres for at barn
med Downs blir ønsket velkommen i
samfunnet?
– Foreldre som venter barn med
Downs syndrom, trenger god og riktig
informasjon om hva det innebærer,
i stedet for ensidig negativ informasjon.
Det å møte andre familier som
har fått et barn med Downs, kan også
være svært nyttig. Da får man førstehånds-kjennskap
til hvordan hverdagen
kan være, og får svar på de spørsmålene
man har. Forrige regjering innførte en
ordning som gir vordende foreldre
en mulighet til å besøke familier med
Downs-barn, men besøksordningen ble
Spesiell plass i hjertet
Jorunn opplever at hun har mye å lære
av Noel. Ikke minst når det gjelder
måten han møter andre mennesker på.
– Han er nysgjerrig og møter deg med et
åpent sinn. Han har masse kjærlighet å
gi og er så rolig og fin, også når han må
vente litt på maten sin. Han har vært
gjennom en stor hjerteoperasjon, men
har taklet det med stoisk ro og har en
enorm tålmodighet som jeg er veldig
fascinert av og beundrer, sier hun.
– Vi har lyst til å dra opp på
Rikshospitalet og vise frem Noel:
«Synes dere dette er så krevende og
vanskelig?»
– Hva vil dere si til par som venter barn
med Downs syndrom og som lurer på om
de skal beholde barnet?
– Gratulerer – dere har masse å glede
dere over. Det er et nydelig barn
som får en helt spesiell plass i hjertet,
avslutter de. •
– Det er så merkelig at vi som samfunn sier at Downs syndrom er det verste man kan få – og at
det er så forferdelig at det må utryddes, sier Jorunn og Stefan Heggelund.
8 9

6
Fredag
konsekvenser
av å flytte
Med en 18-ukersgrense nærmer vi oss grensen for levedyktighet. Det er en av flere konsekvenser av å endre abortloven.
23. august la helseministeren frem et forslag til ny norsk abortlov.
Hvis Arbeiderpartiet sikrer flertall for å utvide grensen for selvbestemt
abort til uke 18, vil det få gjennomgripende konsekvenser for hvordan vi
betrakter mennesket i livets første fase.
TEKST MARIA E. SELBEKK OG MORTEN DAHLE STÆRK
ILLUSTRASJON ISTOCK
abortgrensen
1. Fosteret vil være rettsløst frem til nesten halvgått svangerskap.
Da dagens abortlov ble debattert på 70-tallet, ble det hevdet at fosteret bare er en celleklump og ikke et menneske med
menneskeverd. I dag er det ingen som argumenterer slik lenger, rett og slett fordi alle har tilgjengelig kunnskap om den fantastiske
utviklingen i livets startfase. Hvis barnet er ønsket, snakker mange helt fra start om «barnet i magen», og man kan se fosterets
utvikling fra uke til uke på apper og nettsider. Det er dermed et stort paradoks at mange nå tar til orde for å svekke fosterets
rettsvern.
10 11

2. Vi vil miste en viktig skanse mot sortering av ufødt liv.
Etter at bioteknologiloven ble endret uten grundig utredning i 2020, har tilbudet om fosterdiagnostikk blitt utvidet til alle gravide.
I dag brukes store ressurser i helsevesenet på å avdekke diagnoser som Downs syndrom. De mange historiene om indirekte og
direkte abortpress fra helsepersonell, forsterker opplevelsen av at dette ikke kan reduseres til den enkeltes valg, men må løftes
opp som et verdispørsmål som gjelder oss alle: Hvordan forholder vi oss til at retten til liv er avhengig av at vi er erklært friske?
Med en utvidet abortgrense har vi ingen slik skanse, og samfunnet gir dermed et klart signal om at det er den enkeltes valg om
den vil sortere bort et barn på bakgrunn av leppe-gane-spalte eller mindre alvorlige genetiske tilstander.
3. Abortloven vil åpne for abort på bakgrunn av kjønn.
Det er heller ikke uvanlig at
fosteret viser livstegn når det
blir abortert på dette tidspunktet.
I disse tilfellene er det
helsepersonell som skal gi
omsorg til det lille mennesket
i den tiden det lever.
Allerede i 2012 varslet tidligere helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm Erichsen (Ap) tiltak mot kjønnsselektiv abort.
I 2011 vedtok Europarådet en resolusjon med en rekke tiltak mot kjønnsselektive aborter i Europa. Det er sannsynlig at dette
også forekommer i Norge. Per i dag er det ikke lov å informere om kjønn før 12-ukersgrensen. Hvis abortgrensen endres til
uke 18, kan man med loven i hånd kreve abort hvis man ønsker seg gutt i stedet for en jente. Dersom det blir mulig å velge bort
barn på grunnlag av kjønn, vil det stå i direkte motsetning til forbudet mot diskriminering i likestillingsloven.
4. Svakere vern for utsatte kvinner.
Daværende leder for Norsk gynekologisk forening, Kirsten Hald, uttrykte i Aftenposten i mai 2021 bekymring for at flere vil bli
tvunget til abort om nemndene fjernes. Hun forteller at de i nemnden kan avdekke tilfeller hvor kvinner er forsøkt tvunget til å
ta abort. Det finnes også historier om kvinner som sier at de kjente en lettelse etter uke 12. Etter dette avtok presset fra partner
fordi det ikke lenger var selvbestemt.
5. Tallet på senaborter vil kunne øke.
Lege og assisterende sjefredaktør i Tidsskrift for den norske legeforening, Ragnhild Ørstavik, skriver i artikkelen «Tallenes
aborttale» fra juni 2021 at «sene svangerskapsavbrudd er sjeldne, men også raten av disse var mer enn dobbelt så høy i Sverige
som i Norge». Lov skaper holdninger. Hvordan kan vi vite at en endring av abortgrensen ikke vil påvirke aborttallene også i
Norge? Vi vet lite om de som faller av prosessen underveis i nemndbehandlingen. 59 av 666 kvinner som søkte om senabort i
2023, endte med ikke å ta abort likevel. En del som får avslag i primærnemnd (27 avslag i 2023) søker seg ikke videre til klagenemnd,
en del ombestemmer seg selv om de har fått ja i nemnden, og noen opplever spontanabort sent i svangerskapet. Vi mener
at disse tallene er vel så interessante som det relativt lave antallet som får endelig avslag i klagenemnden.
6. Abort i uke 18 nærmer seg senabortgrensen.
I Norge redder vi vanligvis for tidlig fødte barn fra uke 23. I Japan, Sør-Korea og USA har fødselsleger reddet for tidlig fødte
barn helt ned i uke 21. På grunn av usikkerheten med å fastslå fosterets alder nøyaktig, så vil vi med 18-ukersgrense nærme oss
grensen for levedyktighet. Anne Eskild og Camilla Haavaldsen, som begge er spesialister i fødselshjelp og kvinnesykdommer,
skriver i sin høringsuttalelse: «Man må stille seg spørsmålet om politikere som fremmet forslaget har sett en nyfødt som er
abortert i svangerskapsuke 18». Det er heller ikke uvanlig at fosteret viser livstegn når det blir abortert på dette tidspunktet.
I disse tilfellene er det helsepersonell som skal gi omsorg til det lille mennesket i den tiden det lever. Dagens abortlov gir en
rettslig ramme som sikrer at denne typen aborter ikke forekommer uten tilstrekkelig begrunnelse.
Viktig uttrykk for samfunnets verdier
Selv om vi støtter alle gode tiltak for å forbedre nemndene, så er nemndens oppgave å vurdere kriteriene i abortloven. Kriteriene
er et viktig uttrykk for samfunnets verdier. Hvis vi mener at abort på grunnlag av kjønn, mindre alvorlig sykdom eller for
eksempel leppe-gane-spalte ikke skal forekomme, bør vi beholde nemndordningen. Dette er den beste muligheten vi har til å
ivareta både kvinnens og fosterets rettigheter. •
12 13

– Jeg tenkte ikke på andre muligheter enn
å ta abort, forteller Julie Holst.
– Ante ikke hva
som skjedde med
kroppen min
– Hadde jeg visst at det var et menneske, at hjertet slår etter
21 dager og at en abort er som en liten fødsel, ville jeg tatt et
annet valg, forteller Julie Holst. Hun var totalt uforberedt på hva
det innebar å ta en abort.
TEKST SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK
FOTO MIRJAM DORTHEA HANSEN
S
ommeren 2022 går Julie Holst
forbi Menneskeverds stand på et
sommerstevne. Hun ser ned i bakken
og kan ikke komme seg raskt nok forbi
standen. Det siste hun vil, er å snakke
med dem som står der. Hun orker ikke
tanken på å bli konfrontert med det hun
i to år har prøvd å fortrenge. Det hun
har gravd ned dypt i sitt indre og lovet
seg selv å ikke fortelle en levende sjel.
Når hun lukker øynene, kan hun fortsatt
se for seg det som lå i toalettskålen
den dagen hun helst vil viske ut fra
livet sitt.
Smertefullt
Vi må tilbake til året 2020. Julie er
20 år, hun bor på hybel i Oslo og
oppdager at hun er gravid. Hun er
kjæreste med barnefaren, men forholdet
er ikke stabilt. Å bli mamma er ikke et
alternativ hun vurderer.
– Jeg tenkte ikke på andre muligheter
enn å ta abort. Det var det som var
mantraet i venninne-gjengen: «Blir du
gravid, tar du abort».
Hun drar til legen i hjembyen Elverum.
Ingen spør henne om det er dette hun
virkelig ønsker. Ingen forteller henne i
detalj hva hun skal gjennom.
– Jeg fikk en kort beskrivelse av hva
som ville skje, et ark og en pille. De
spurte om jeg hadde noen som kunne
være sammen med meg, og jeg sa ja, selv
om jeg visste at kjæresten min måtte på
jobb. Men det var ingen andre jeg følte
at jeg kunne dele det med. Det var altfor
privat og skamfullt, forteller hun.
Truet med bot
Før Julie begynner å fortelle historien
sin, har hun stått bak disken på
Café Uno på Hamar og laget iskaffe
til oss. Kafeen tilbyr arbeidstrening
for ungdom, og Julie er daglig leder.
Mannen Jonathan kommer trillende
med en tralle, han har hentet mat på
14 15

Matsentralen som skal deles ut til
studenter og andre som besøker kafeen.
Om knappe to måneder skal ekteparet
bli foreldre for første gang. Og denne
gangen kan Julie glede seg over det som
skjer i kroppen hennes – i motsetning
til forrige gang hun var gravid.
Tilbake på hybelen i Oslo noen dager
etter legebesøket i Elverum, tar
Julie pillen. Og det som skjer videre
den dagen, er noe av det verste hun
har opplevd.
Kjæresten er der til å begynne med, men
drar etter hvert på jobb. Så starter noen
ubeskrivelig smertefulle timer for Julie.
– Jeg ante ikke hva som skjedde med
kroppen min. Jeg lå på baderomsgulvet
og trodde jeg skulle besvime eller dø.
Smertene var ikke til å holde ut. Til slutt
ble jeg så redd at jeg ringte nødnummeret
113 i håp om å få hjelp. Men der
møtte jeg bare en iskald stemme som
truet med bot for å ringe etter ambulanse
uten god nok grunn. «Å ta abort er
som en liten fødsel, visste du ikke det?»
spurte hun.
Nei, Julie visste ikke det.
Vil bare glemme
Smertene blir stadig sterkere.
– Jeg karret meg opp fra gulvet for å gå
på do. Da hørte jeg et plask. Jeg ville
ikke se ned i toalettskålen, men gjorde
det likevel. Synet av det lille fosteret vil
jeg alltid bære med meg, sier hun stille.
Hun bestemmer seg for at hun aldri skal
fortelle noen om denne opplevelsen. Alt
hun vil, er å glemme.
– Den kvelden dro jeg ut og festet
med vennene mine. Ingen kunne se
Det er absurd å
tenke på at jeg ikke
visste hva det innebar
å ta en abort. Men
det var aldri noen som
hadde fortalt meg
at et foster er et lite
menneske med et
hjerte som slår etter
21 dager. Jeg hadde
aldri reflektert over
at et ufødt barn er et
fullverdig liv.
på meg hva jeg hadde vært gjennom,
forteller hun.
Festingen fortsetter i ukene og månedene
som følger. Gjennom rusen prøver
hun å fortrenge det hun ikke orker å
tenke på. Hun er langt nede psykisk,
og flytter fra hybelen i hovedstaden og
hjem til jenterommet i Elverum.
Behov for å fortelle
Hjemme på jenterommet opplever Julie
noe som forandrer livet hennes, og hun
begynner å se på det hun har vært gjennom
med nye øyne.
– Jeg opplevde en radikal omvendelse
som snudde opp-ned på livet mitt. Jeg
fikk etter hvert et behov for å fortelle
om aborten jeg hadde utført, og om
hvor forferdelig det var. Jeg hører ingen
historier som min i media, selv om jeg
vet at det er mange som har lignende
erfaringer. Jeg tror de fleste skammer
Livet har endret seg for Julie de siste
årene. Nå er hun gift med Jonathan, og i
sommer ble de foreldre til en liten gutt.
seg, dømmer seg selv og tier om det de
har vært gjennom. Jeg har også skammet
meg over det jeg gjorde. Men jeg
har fått hjelp til å tilgi meg selv. Likevel
er dette noe jeg må leve med resten av
livet. Et traume som alltid vil være en
del av meg.
Hun synes det er absurd å tenke
på at hun ikke visste mer enn hun
gjorde, og skulle ønske hun hadde fått
undervisning om graviditet og abort
på skolen.
– Det var aldri noen som hadde fortalt
meg at et foster er et lite menneske med
et hjerte som slår etter 21 dager. Jeg
hadde aldri reflektert over at et ufødt
barn er et fullverdig liv. Hadde jeg visst
det jeg vet i dag, ville jeg aldri tatt abort,
sier hun. •
– Jeg har fått hjelp til å bearbeide det som
skjedde og har tilgitt meg selv. Men jeg vil
alltid bære opplevelsen med meg, forteller
Julie.
– Det er viktig å fortelle. Det er så mange
som ikke tør. Som skammer seg, dømmer
seg selv og tier om det de har vært gjennom,
sier Julie.
Jeg ante ikke hva som skjedde med
kroppen min. Jeg lå på baderomsgulvet og
trodde jeg skulle besvime eller dø.
Smertene var ikke til å holde ut.
16 17

GJESTESKRIBENTEN
Svein Aarseth er leder i
Rådet for legeetikk.
Dødshjelp gis uten
angremulighet
ILLUSTRASJON KARIN KVALVIK JOHANSEN
Etter en debatt om dødshjelp på Dagsnytt 18 i vår, fikk jeg en telefon fra en som hadde
fulgt med på TV-sendingen. Vedkommende hadde tidligere vært betydelig psykisk plaget,
men var nå på et godt sted i livet. «Hvis dødshjelp hadde vært tillatt, ville jeg ikke ha levd
i dag», fortalte denne personen meg. Dødshjelp gis uten angremulighet. Også derfor er
debatten så viktig. Så hva diskuterer vi?
Den danske Lægeforening har påvist at befolkningen ikke
forstår begrepene. Begrepsforståelse er avgjørende for en god
debatt. Etiske regler for leger sier blant annet at Leger skal
ikke utføre dødshjelp, det vil si eutanasi eller assistert selvmord,
som begge er handlinger hvor legen med hensikt bidrar til å framskynde
dødstidspunktet. Tilhengere vil gjerne bruke begreper
som «selvvalgt livsavslutning» og «legeassistert livsavslutning».
Behandlingsbegrensning
Helsehjelp krever samtykke. I Pasient- og brukerrettighetsloven
§ 4-9 står det at En døende pasient har rett til å motsette seg
livsforlengende behandling. Begrunnelse for behandlingsbegrensning
kan være pasientens ønske, at behandlingen forlenger
en plagsom dødsprosess eller forlenger et liv med store plager.
Behandlingsbegrensning kan innebære både å ikke igangsette
– og å trekke tilbake behandling som er livsforlengende.
Med lindrende sedering menes medikamentell reduksjon av
bevissthetsnivået for å lindre lidelse som ikke kan avhjelpes
på annen måte. Pasienten skal bare sederes tilstrekkelig dypt
til at plagene lindres tilfredsstillende. Legeforeningen har
utarbeidet retningslinjer.
Ikke skade
Dødshjelp er straffbart i Norge, både medlidenhetsdrap og
hjelp til selvmord. Dette er begrunnet i at lovgiverne anser
«livet som et uavhendelig gode» – altså at vi ikke selv kan
bestemme vår livsutgang.
Hippokrates, som levde og virket for om lag 2500 år siden, er
tillagt den hippokratiske ed som blant annet sier: «Jeg skal ikke
gi noe dødelig legemiddel til noen eller gi råd om noe slikt».
Moderne medisinsk etikk bygger på autonomi, rettferdighet,
gjøre vel og å ikke skade.
I spørsmål om dødshjelp, har ingen full autonomi. Noen lager
regler, og noen vurderer om en oppfyller kriteriene. Noen
vil være utelatt fra «godet» fra begynnelsen fordi de ikke er
samtykkekompetente. Det er ikke rettferdig. Å ta livet av et
menneske er den verste skade jeg kan tenke meg å påføre
et menneske. Skaden er ubotelig. For meg er velgjørenhet å
hjelpe, lindre og trøste. Noen ganger helbrede.
Verdighet og respekt
Verdighet er et sentralt begrep for tilhengere av dødshjelp.
Mange oppslag i media om dødshjelp innledes med en historie
om en person som har fått livet drastisk endret på grunn av
sykdom eller skade og ikke lenger kan leve det de oppfatter
som et verdig liv. Det handler ofte mer om en livssmerte som
det bør finnes andre løsninger for. Begrunnelsene er i tråd
med hva dødshjelpsøkende i Oregon oppgir i en undersøkelse
fra 2023. Der oppgir 92 prosent tap av autonomi som en årsak
Dødshjelp er i strid med sentrale legeetiske prinsipper, og alle de nordiske legeforeningene er mot dødshjelp, skriver gjesteskribent Svein
Aarseth.
Å ta livet av et menneske er den verste
skade jeg kan tenke meg å påføre et
menneske. Skaden er ubotelig. For meg
er velgjørenhet å hjelpe, lindre og trøste.
Noen ganger helbrede.
til at de ønsker dødshjelp. 88 prosent oppgir at de ønsker
dødshjelp fordi de ikke lenger kan leve et godt liv, mens
64 prosent oppgir tap av verdighet som begrunnelse for sitt
ønske om dødshjelp. I dette ligger en gradering av menneskeverdet.
Jeg vil hevde at å være døende ikke er uverdig, men
en del av livet og at døende skal behandles med verdighet
og respekt.
Skråplan
I Oregon er kriteriet for dødshjelp at man har en dødelig
sykdom med kort forventet levetid. I Nederland er kriteriet
at man har en utålelig lidelse som ikke kan lindres på en
for pasienten akseptabel måte. Enkelte land tillater dødshjelp
til psykisk syke og noen til personer med varig funksjonsnedsettelse
(Canada).
Min forgjenger som rådsleder spådde i 2014 at vi i løpet av
10–15 år vil ha akseptert dødshjelp i Norge. Det vil være et
paradigmeskifte og i strid med sentrale legeetiske prinsipper.
Jeg er glad for at det ikke kommer til å skje på min vakt. De
nordiske legeforeningene er alle mot dødshjelp. Dødshjelp
eller ikke: Vi må arbeide for best mulig helsetjeneste til lidende
mennesker, og som medmennesker hjelpe andre til å se det
meningsfylte i livet. Debatten er viktig og bør føres med
respekt for andres standpunkt. •
18 19

Trangere
økonomi for
Menneskeverd
Bortfall av statsstøtte har ført til nedbemanning og redusert
aktivitetsnivå i Menneskeverd det siste året.
F
ra 2016 til 2022 mottok Menneskeverd 1,5 millioner
kroner årlig over statsbudsjettet for å drive undervisning
og annet abortforebyggende arbeid.
Menneskeverd driver holdningsskapende arbeid gjennom undervisning, informasjonsarbeid og politisk påvirkning. Det krever ressurser og
økonomiske muskler.
– Statsstøtten har gitt oss økonomiske muskler og mulighet til
å gjøre mer enn vi ellers kunne gjort innenfor undervisning
og informasjonsarbeid, forteller generalsekretær Morten
Dahle Stærk.
– Da vi mistet statsstøtten i 2022, var vi nødt til å nedskalere
noe av arbeidet vårt, sier han.
Nedbemanning
Konsekvensene har blant annet vært nedbemanning av en
stilling i staben.
– Vi må klare oss uten en administrasjonslederstilling. Det
fører til at arbeidet må fordeles litt annerledes. I tillegg er
det enkelte aktiviteter vi har gjort tidligere som vi ikke kan
gjøre pr. i dag. Det gjelder blant annet podkast-satsingen vår,
forteller han.
Kontingent fra medlemmer og gaver fra enkeltpersoner er nå
Menneskeverds eneste inntektskilde.
– Vi har derfor kontaktet støttespillerne våre med spørsmål
om å bli faste givere og oppfordret givere og medlemmer som
betaler per måned til å øke størrelsen på trekkene sine. Vi
er glade for at mange av støttespillerne våre har respondert
positivt på dette, noe som gjør at konsekvensene ikke har blitt
så store som de kunne ha blitt etter bortfallet av statsstøtten,
sier Stærk.
Han understreker at støttespillerne de siste årene har vært med
på flere store løft for å styrke organisasjonen.
– Det har gjort oss i stand til en sterk tilstedeværelse ikke
minst i sosiale medier. Vår Facebookside har for eksempel
over 46 000 følgere. Vi har dyktige historiefortellere i staben
som jobber med å formidle historier fortløpende digitalt og
på papir. Fortellingen har en viktig plass i holdningsskapende
arbeid, og dette har vært en ønsket utvikling fra oss i mange
år. Dette hadde rett og slett ikke vært mulig uten våre givere
og medlemmer. Vi er helt avhengig av fortsatt sterk støtte fra
disse for å kunne videreføre denne satsingen.
Store ambisjoner
Han trekker fram at det er mye Menneskeverd ønsker å utrette.
Menneskeverd har store ambisjoner om
hva vi skal få til med en ikke altfor stor
stab. Vi vil hele tiden nå lenger ut,
undervise flere ungdommer og
være mer synlig i
mediedebatten og
i politiske prosesser.
Det krever ressurser.
– GENERALSEKRETÆR MORTEN DAHLE STÆRK
– Menneskeverd har store ambisjoner om hva vi skal få til med
en ikke altfor stor stab. Vi vil hele tiden nå lenger ut, undervise
flere ungdommer og være mer synlig i mediedebatten og i
politiske prosesser. Det krever ressurser.
Videre peker han på at vi går en tid i møte med potensielt
store og radikale endringer i lovgivningen, med forslag til
utvidelse av abortloven.
– Det er nå vi trenger ressurser og økonomiske muskler, og
det er svært kjærkomment med alle som ønsker å bidra for at
vi skal være en tydelig stemme i debatten, sier han. •
20 21

AKTUELT
I midten av mai mottok David Kristian
Bergsaker årets Livsvernpris fra Menneskeverd.
Barne- og familieminister Kjersti Toppe sto for
overrekkelsen av prisen til overlegen på Frambu
kompetansesenter for sjeldne diagnoser. I talen
sin snakket hun blant annet om at det virker
som det er mindre rom for det uperfekte i dag
enn tidligere. Hun understreket betydningen
av at alle har samme menneskeverd, uansett
funksjonsevne.
I takketalen fortalte Bergsaker blant annet
om hva som er spesielt med sjeldne diagnoser
og hvor viktig kunnskapsbedriften og møteplassen
Frambu har vært for mange med sjeldne
diagnoser og deres familier.
– Å dele kunnskap og erfaring er viktig. Det
er vi opptatt av på Frambu. Særlig mellom
deltakerne på kursene våre, men også mellom
fagpersoner.
Han understreket at det er viktig for alle å bli
sett som hele mennesker, med alt man er.
– Anerkjennelse er en holdning. Vi må sørge for
å sette målene passe høyt for hver enkelt, så det
er mulig å nå dem. Vi må bygge mennesker. For
å få til det, må vi sørge for at alle får mulighet til
å delta på egne premisser og legge til rette for
gode fellesskap. Slik kan vi bygge gode familier,
lokalsamfunn og samfunn, sa prisvinneren i sin
takketale.
I begrunnelsen for årets utdeling, står det blant
annet at Bergsaker i sitt arbeid som overlege
formidler menneskeverdet uavhengig av diagnose,
og ser funksjon der andre ser et syndrom.
Årets
prisutdeling
Nytt styre
Jens Espeland (bildet) er ny
styreleder i Menneskeverd etter
Hege Elisabeth Fagermoen.
Øvrige styremedlemmer er Kim
Boel Pedersen, Frida Andersen
Halleraker, Francesca L. Bleken,
Richard Tybring Aune, Håkon
Sigland og Sølvi Kristin Lewin. Ester Lorentzen er
1. vara, Thomas Neteland er 2. vara og Ingrid Vassli
Flateby er 3. vara.
Menneskeverd på stand
I sommer har Elida Marielle Drangsland (t.v.) og Ingrid
Anna Elisabeth Jakobsen besøkt flere sommerstevner
for å verve nye medlemmer til Menneskeverd og spre
kunnskap om våre hjertesaker. På standen hadde de
blant annet en quiz, og i tillegg til nye medlemmer fikk
de mange gode samtaler med både unge og eldre.
FOTO SUSANNE S. FERREIRA
Vår gutt med Downs syndrom er 8 år nå.
(…) Han har gitt oss et helt nytt perspektiv
på verden, og et nytt nivå av takknemlighet
som vi ikke hadde hatt uten han. Han har
lært oss å sette pris på og se glede i de
små tingene, og det å være her og nå i
øyeblikket. For hvem vet hva som kommer?
Downs syndrom eller ei?
Gunhild Fosså Randeberg i Stavanger
Aftenblad, 9. juni 2024
Årlig blir tusener av nordmenn og deres
pårørende overrasket over hvor verdig og
godt lindret døden kan være dersom man
får profesjonell hjelp og omsorg, og om det
legges gode planer. Samtidig er det sant
at det fortsatt er store mangler i dødsomsorgen.
Spesielt gjelder det pasienter
som dør av annet enn kreft, der palliasjonen
er for dårlig utbygd. Norske politikere
bør bruke kreftene på å bedre dødsomsorgen
– det er noe vi alle vil tjene på.
Lege og humanetiker Morten Horn i
Aftenposten, 27. mai 2024
Har du tips til hvem som bør få Livsvernprisen i 2025? Send en e-post til morten@menneskeverd.no
Derfor er
jeg medlem i
Menneskeverd
Menneskeverd jobber for menneskers verdi fra unnfangelse
til livets slutt. Hva er vel bedre å engasjere seg i enn det?
Benedicte Heitmann, Oslo
Vi vil gjerne høre hvorfor du er medlem! Skriv noen setninger og send
med bilde til susanne@menneskeverd.no
Nytt
fra staben
Johanna Louise Hügle
er ansatt som undervisningskonsulent
i
Menneskeverd. Hun er
26 år og har nylig fullført
en utdannelse innen teaterproduksjon og
skuespillerfag. Hun har blant annet jobbet som
lærervikar, kontaktlærer og i SFO. Hügle har
også erfaring med konfirmantundervisning.
Debatter på Arendalsuka
Menneskeverd arrangerte to debatter under
Arendalsuka i midten av august. Den ene hadde tittelen
«Ny abortlov – verdier i endring?» (bildet) og ble arrangert
i samarbeid med Norges Kristne Råd. Fra venstre ser
vi ordstyrer Morten Marius Larsen, generalsekretær
Morten Dahle Stærk (stedfortreder for Janne Haaland
Matlary som ble forhindret fra å delta), forfatter Grethe
Fatima Syéd, rådsleder i bioteknologirådet Marianne
Aasen og samfunnsredaktør i E24, Torbjørn Røe
Isaksen. Den andre debatten hadde dødshjelp som
tema og ble arrangert i samarbeid med Rådet for legeetikk.
Her ledet sjefredaktør i Tidsskrift for Den norske
legeforening, Are Brean, samtalen mellom journalist
Ingeborg Senneset og overlege Siri Brelin.
Noe har gått galt i en verden som avslutter
mer enn 70 millioner ufødte liv hvert
år, nærmest uten at det reageres, og hvor
det perfekte er i ferd med å bli rendyrket.
Noe er galt i en verden hvor man aborterer
friske fostre lenge etter at de er blitt levedyktige,
hvor både friske og syke fostre i
økende grad blir forkastet.
Professor og barnelege Ola Didrik
Saugstad i boken «Pandoras eske», Lunde
forlag 2022
22 23

Gi bort to utgaver
av Vern om livet. Bli
med i trekningen av
flott høyttaler!
Nå har du mulighet til å spre
ditt engasjement! Vi gir deg
muligheten til å velge to venner
som skal motta to gratis utgaver
av medlemsbladet.
Du kan sende inn navn,
adresse og telefonnummer til
post@menneskeverd.no
Eller bruke skjemaet på vår
nettside med QR-koden her: