Tid for å le 3
Humor og hendelser i kirke og misjon På lager 15. oktober Livet i menigheter og misjonsforeninger kaller på smil og tårer, noen ganger begge deler samtidig. Vi har prioritert hendelser som fører til smil, humring og latter. Som disse: Gutten var med på gudstjenesten. Da han så presten dukke opp på prekestolen, minnet det han om gjøkuret hjemme og han satte i et høylydt «ko-ko». Predikanten prekte med utgangspunkt i teksten om Jesus som helbredet apostelen Peters svigermor. Han kom uheldigvis til å si det var Peters kone, og ble av sin fru gjort diskret oppmerksom på det. Men han tenkte lynraskt og kom med denne konklusjonen: – Da var jo underet enda større. www.venturaforlag.no
Humor og hendelser i kirke og misjon
På lager 15. oktober
Livet i menigheter og misjonsforeninger kaller på smil og tårer, noen ganger begge deler samtidig. Vi har prioritert hendelser som fører til smil, humring og latter.
Som disse:
Gutten var med på gudstjenesten. Da han så presten dukke opp på prekestolen, minnet det han om gjøkuret hjemme og han satte i et høylydt «ko-ko».
Predikanten prekte med utgangspunkt i teksten om Jesus som helbredet apostelen Peters svigermor. Han kom uheldigvis til å si det var Peters kone, og ble av sin fru gjort diskret oppmerksom på det. Men han tenkte lynraskt og kom med denne konklusjonen: – Da var jo underet enda større.
www.venturaforlag.no
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
100<br />
nye lattermilde<br />
historier fra virkeligheten<br />
+ 260 klassikere<br />
Opp<strong>le</strong>vd av predikanter, misjonærer,<br />
biskoper, prester, politikere<br />
og andre.
<strong>Tid</strong> <strong>for</strong> <strong>å</strong> <strong>le</strong> – 3<br />
Norsk copyright © Ventura <strong>for</strong>lag AS 2024<br />
Redaktør: Torbjørn Greipsland<br />
Illustrasjoner: Trond Tøl<strong>le</strong>fsen<br />
Sats og omslag: Kristian Kapelrud<br />
Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.<br />
Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia<br />
1. opplag september 2024<br />
ISBN 978-82-8365-192-8<br />
Ventura <strong>for</strong>lag AS<br />
2312 Ottestad<br />
post@ventura<strong>for</strong>lag.no<br />
www.ventura<strong>for</strong>lag.no
FORORD<br />
Vi trenger gode historier<br />
i en tid som denne.<br />
D<br />
et skrev pastor Sten Sørensen da han sendte meg et<br />
titalls historier.<br />
Dette samstemmer helt med det jeg har som bakgrunn <strong>for</strong><br />
<strong>å</strong> sam<strong>le</strong> historier fra det som skjer i kirke- og kristenliv.<br />
Ja, det er en tid preget av krig og uro verden over, mer enn<br />
vi har opp<strong>le</strong>vd de siste ti-<strong>å</strong>rene.<br />
Men det er ikke bare konflikter og krig i verdenssamfunnet<br />
som preger oss. Ingen familie unng<strong>å</strong>r prob<strong>le</strong>mer, sykdom og<br />
død. Det betyr vi al<strong>le</strong> trenger b<strong>å</strong>de <strong>å</strong> gi hverandre oppmuntringer<br />
og gode ord, og motta det.<br />
Historiene viser ogs<strong>å</strong> at kristent liv er noe mer enn en preken<br />
p<strong>å</strong> prekesto<strong>le</strong>n og teologi-debattene i media.<br />
Noen av historiene fører til latter og t<strong>å</strong>rer som tril<strong>le</strong>r. De<br />
f<strong>le</strong>ste fører vel til stil<strong>le</strong> humring. Og noen vil ha en dimensjon<br />
av b<strong>å</strong>de smil og alvor. Men som det heter, «sorgen og g<strong>le</strong>den<br />
de vandrer til hope».<br />
Omtrent 200 historier er med fra den tidligere utgaven
«<strong>Tid</strong> <strong>for</strong> <strong>å</strong> <strong>le</strong> – igjen», og omtrent 100 er nye. Det betyr at<br />
f<strong>le</strong>re av de som har <strong>for</strong>talt historier til oss el<strong>le</strong>r sendt inn, n<strong>å</strong><br />
dessverre er døde.<br />
Alt i alt er det de lyse sidene ved det kristelige livet som<br />
dominerer historiene. Og husk, dette er ikke s<strong>å</strong>kalte vitser,<br />
men historier fra det virkelige liv. Vi h<strong>å</strong>per de skal g<strong>le</strong>de og<br />
oppmuntre deg, og gi b<strong>å</strong>de humring og latter.<br />
God <strong>le</strong>sning, <strong>for</strong> deg selv el<strong>le</strong>r i nærvær av andre!<br />
– 6 –
Pilatus i Grimstad<br />
Fra Gordon Tobiassen kommer disse tre: Det var en kar i Grimstad<br />
som jobbet i <strong>for</strong>sikringsbransjen, han het Paulus. Det var<br />
et svært sjeldent navn p<strong>å</strong> en gutt den gangen. En av byens alkoholikere<br />
b<strong>le</strong> en god venn av Paulus, som stadig hilste p<strong>å</strong> ham p<strong>å</strong><br />
vei til kontoret. En dag hadde han lyst til <strong>å</strong> besøke Paulus som<br />
hadde invitert han opp p<strong>å</strong> kontoret. Han traff ei eldre dame,<br />
og spurte etter <strong>for</strong>sikringskontoret til Paulus. «Paulus», sa kona,<br />
«var ikke han apostel?» – «Ikke n<strong>å</strong> <strong>le</strong>nger, det var før det. N<strong>å</strong><br />
er han ansatt i <strong>for</strong>sikringsbransjen», kom det kjapt fra karen.<br />
(Paulus <strong>le</strong>ver enn<strong>å</strong> og er kommet opp i over 80 <strong>å</strong>r, en kar<br />
jeg kjenner godt.)<br />
Jeg kommer snart!<br />
Det var første prekenen <strong>for</strong> den unge predikanten, han hadde<br />
talt i 10–12 minutter da det helt stoppet opp. Han fikk jernteppe,<br />
men husket et godt r<strong>å</strong>d fra en eldre <strong>for</strong>kynner: Hvis<br />
det stopper opp <strong>for</strong> deg, s<strong>å</strong> skal du gjenta det siste du sa. «Jeg<br />
kommer snart», gjentok han. «Jeg kommer snart», sa han igjen.<br />
«Ja, jeg kommer meget snart!» ropte han ut i sa<strong>le</strong>n og <strong>le</strong>nte seg<br />
over ta<strong>le</strong>rsto<strong>le</strong>n. Den var løs, og b<strong>å</strong>de <strong>for</strong>kynneren og ta<strong>le</strong>rsto<strong>le</strong>n<br />
tippet over ende. Han landet rett <strong>for</strong>an ei riktig voksen og<br />
kraftig dame.<br />
«Unnskyld, beklager, jeg er <strong>le</strong>i <strong>for</strong> dette», stammet han frem.<br />
«Nei da gutten min, ta det ikke s<strong>å</strong> tungt, du advarte meg tre<br />
ganger, men jeg trodde ikke noe p<strong>å</strong> deg! Hadde jeg trodd at<br />
du mente alvor med det du sa, ja, da hadde jeg funnet meg en<br />
plass <strong>le</strong>ngre bak.»<br />
P<strong>å</strong> 1950-tal<strong>le</strong>t var det en del fastboende p<strong>å</strong> øya Merdø uten<strong>for</strong><br />
Arendal. De hadde en egen sko<strong>le</strong>, og av og til hendte det at<br />
– 7 –
presten p<strong>å</strong> Tromøy kom over til Merdø <strong>for</strong> <strong>å</strong> holde «oppbyggelse»<br />
der. En vinterdag var det annonsert at presten skul<strong>le</strong><br />
komme. Det var kaldt, og isen var fin <strong>å</strong> g<strong>å</strong> p<strong>å</strong>. Men dessverre<br />
– den dagen «oppbyggelsen» skul<strong>le</strong> være, b<strong>le</strong> det et veldig mildvær.<br />
Presten ringte over til øya og bad dem sette opp en lapp p<strong>å</strong><br />
sko<strong>le</strong>døra, at «oppbyggelsen» var avlyst p<strong>å</strong> grunn av at isen var<br />
usikker. «Oppbyggelsen» vil<strong>le</strong> i stedet bli holdt p<strong>å</strong> «Revesand»,<br />
inne p<strong>å</strong> fastlandet. De som ønsket <strong>å</strong> komme over fra Merdø,<br />
var hjertelig velkommen! Gam<strong>le</strong>mor som fikk beskjeden. sa: «E<br />
kan’kje lige den præsten, isen var’kje te <strong>å</strong> sto<strong>le</strong> p<strong>å</strong> <strong>for</strong> præsten,<br />
men den skul<strong>le</strong> holde <strong>for</strong> oss!»<br />
Te<strong>le</strong>marking p<strong>å</strong> Tinget<br />
At te<strong>le</strong>markingane er gode i replikken, er det ingen tvil om.<br />
Gunstein Draugeda<strong>le</strong>n, selv te<strong>le</strong>marking, <strong>for</strong>tel<strong>le</strong>r denne<br />
historien:<br />
Stortingsrepresentant Thormod Knudsen Borgejorde gjekk<br />
med vadm<strong>å</strong>lsk<strong>le</strong>de og tala dia<strong>le</strong>kt – noko enkelte fine embetsmenn<br />
i stortingssa<strong>le</strong>n kunne spandere ein og annan morsomheit<br />
p<strong>å</strong>.<br />
Ein gong Borgejorde hadde prob<strong>le</strong>m med <strong>å</strong> finne plassen sin<br />
p<strong>å</strong> Tinget, sa ein til han:<br />
– Jass<strong>å</strong> Borgejorde, De finner ikke b<strong>å</strong>sen Deres?<br />
D<strong>å</strong> kom de fr<strong>å</strong> te<strong>le</strong>markingen: – Det er ikkje <strong>le</strong>tt <strong>å</strong> finne<br />
b<strong>å</strong>sen, n<strong>å</strong>r det er f<strong>le</strong>ire naut her enn b<strong>å</strong>sar!<br />
Vi møtes, hvis …<br />
Fra Anne-Lise Lange: En kvinne ringte p<strong>å</strong> 1970-tal<strong>le</strong>t og bestilte<br />
krans til en eldre avdød i familien. En ung pike i blomsterbutikken<br />
skrev ned det kvinnen sa:<br />
– 8 –
– P<strong>å</strong> b<strong>å</strong>ndet skal det st<strong>å</strong> p<strong>å</strong> begge sider «Hvil i fred» – og<br />
blir det plass før navnene, skal det st<strong>å</strong>: «Vi møtes i himme<strong>le</strong>n.»<br />
Da kransen l<strong>å</strong> synlig <strong>for</strong>an kisten, sto der <strong>å</strong> <strong>le</strong>se:<br />
«Hvil i fred p<strong>å</strong> begge sider. Vi møtes i himme<strong>le</strong>n, hvis det<br />
blir plass.»<br />
Med god nese <strong>for</strong> sprit<br />
Fra Bjørn Arne Garsegg kommer disse to:<br />
Den som tas opp som soldat i Frelsesarméen, m<strong>å</strong> underskrive<br />
p<strong>å</strong> Frelsesarméens trosartik<strong>le</strong>r. I artik<strong>le</strong>ne lover den<br />
kommende soldaten blant annet <strong>å</strong> avst<strong>å</strong> fra all alkoholbruk.<br />
Frelsesarméen er der<strong>for</strong> kjent <strong>for</strong> <strong>å</strong> ikke bruke alkohol i<br />
noen sammenhenger.<br />
<strong>Tid</strong>ligere soldat og visemusikkmester Oddvar Arnesen i<br />
Askim korps i Indre Østfold, <strong>for</strong>talte om denne episoden som<br />
skjedde under ju<strong>le</strong>gate<strong>å</strong>pningen i Askim rundt 1950 el<strong>le</strong>r før.<br />
Under ju<strong>le</strong>gate<strong>å</strong>pningen og tenningen av ju<strong>le</strong>grana p<strong>å</strong><br />
torget, spilte Frelsesarméens hornorkester sin vane tro til<br />
ju<strong>le</strong>sangene.<br />
Mens frelsesmusikantene spilte, merket noen av dem at en<br />
av bygdas karer som var kjent <strong>for</strong> <strong>å</strong> bruke <strong>for</strong> mye alkohol,<br />
flyttet seg stadig nærmere musikantene i hornorkesteret.<br />
Til slutt stod han – som aldri var særlig kravstor n<strong>å</strong>r det<br />
gjelder varene han inntok bare de inneholdt alkohol – noks<strong>å</strong><br />
tett p<strong>å</strong> noen av musikantene.<br />
– Jæ syns det lukter sprit her, jæ, sa han og snuste inn mot<br />
hornmusikantene.<br />
Hans trenede alkohol-nese tok nok ikke feil, til tross<br />
<strong>for</strong> at spritdunsten kom fra Frelsesarmé-soldater. Hva var<br />
<strong>for</strong>klaringen?<br />
Jo, n<strong>å</strong>r hornorkesteret spilte i kuldegrader, smurte de den<br />
– 9 –
gang venti<strong>le</strong>ne p<strong>å</strong> messinginstrumentene med rødsprit. Det<br />
luktet karen som hadde nese <strong>for</strong> alkohol i sm<strong>å</strong> og store<br />
mengder.<br />
Syng om Mikkel rev!<br />
I <strong>for</strong>bindelse med et kirkejubi<strong>le</strong>um, en 17. mai el<strong>le</strong>r en annen<br />
kirkefestdag, var Rakkestad kirke fullsatt av b<strong>å</strong>de store og sm<strong>å</strong><br />
til familiegudstjeneste.<br />
Sogneprest Einar Hug<strong>le</strong>n la som vanlig opp gudstjenesten<br />
slik at al<strong>le</strong> de fremmøtte skul<strong>le</strong> inkluderes og f<strong>å</strong> sitt, ogs<strong>å</strong> al<strong>le</strong><br />
de fremmøtte barna.<br />
Et stykke ut i gudstjenesten var det tid <strong>for</strong> litt ekstra fokus<br />
p<strong>å</strong> barna.<br />
Sognepresten henvendte seg til barna og sa at n<strong>å</strong> skal vi<br />
synge litt. Han spurte om de hadde <strong>for</strong>slag til hvilken barnesang<br />
de skul<strong>le</strong> synge sammen.<br />
Etter litt nøling fra barna kom det noen <strong>for</strong>siktige <strong>for</strong>slag.<br />
Det var sanger som «Bæ, bæ, lil<strong>le</strong> lam», «Lisa gikk til sko<strong>le</strong>n»,<br />
«Gubben Noah» og lignende.<br />
Selv fulgte jeg med fra gal<strong>le</strong>riet og antok at sogneprest<br />
Hug<strong>le</strong>n nok al<strong>le</strong>r mest hadde ønsket seg et <strong>for</strong>slag om en av<br />
de mye brukte søndagssko<strong>le</strong>- el<strong>le</strong>r kirkelige barnekorsangene.<br />
Sognepresten <strong>for</strong>tsatte der<strong>for</strong> med <strong>å</strong> spørre: – F<strong>le</strong>re <strong>for</strong>slag<br />
til sanger?<br />
Noen f<strong>le</strong>re <strong>for</strong>slag kom, men ingen søndagssko<strong>le</strong>- el<strong>le</strong>r kirkelige<br />
barnekorsanger.<br />
S<strong>å</strong> <strong>for</strong>eslo et barn «Mikkel rev».<br />
Blant de andre barna hørtes noen spredte ja-rop.<br />
Det var nok ikke dette sogneprest Hug<strong>le</strong>n hadde ønsket<br />
seg. Fra gal<strong>le</strong>riet fulgte jeg spent med p<strong>å</strong> hvordan sognepresten<br />
vil<strong>le</strong> tak<strong>le</strong> en slik situasjon.<br />
– 10 –
Men sogneprest Hug<strong>le</strong>n tok ut<strong>for</strong>dringen p<strong>å</strong> strak arm og<br />
sa: – Ja, da synger vi «Mikkel rev» – ogs<strong>å</strong> reven er skapt av Gud.<br />
S<strong>å</strong> sang al<strong>le</strong> barna «Mikkel rev» <strong>for</strong> full hals under<br />
kirketaket.<br />
Tvangsd<strong>å</strong>p?<br />
Fra Øystein Røiseland kommer denne: Det skjedde i en kirke<br />
p<strong>å</strong> Jæren at et d<strong>å</strong>psbarn skul<strong>le</strong> døpes; han var blitt s<strong>å</strong> stor at han<br />
satt p<strong>å</strong> morens fang. Og gutten nihylte da han skul<strong>le</strong> døpes.<br />
Det b<strong>le</strong> litt vanskelig <strong>for</strong> b<strong>å</strong>de presten og de p<strong>å</strong>rørende, og det<br />
b<strong>le</strong> s<strong>le</strong>tt ikke <strong>le</strong>ttere da en guttestemme i <strong>for</strong>samlingen ropte ut:<br />
– Men kan dere ikke høre at han ikke vil!<br />
D<strong>å</strong>pen b<strong>le</strong> likevel gjennomført – protestene førte ikke fram.<br />
Bønn <strong>for</strong>an kjø<strong>le</strong>skapet<br />
Fra Edin Løv<strong>å</strong>s: En predikant var p<strong>å</strong> Justøya Bibelcamping<br />
<strong>for</strong> <strong>å</strong> ta<strong>le</strong> p<strong>å</strong> møtene der. Losji fikk jeg hos venner som har en<br />
villa i omr<strong>å</strong>det.<br />
En dag fikk jeg beskjed om <strong>å</strong> ordne med <strong>for</strong>middagsmaten<br />
selv. Da tiden var inne, gikk jeg ut p<strong>å</strong> kjøkkenet og <strong>å</strong>pnet døren<br />
til kjø<strong>le</strong>skapet. Det var stappende fullt. Bokser, esker og<br />
pakker med mat l<strong>å</strong> stab<strong>le</strong>t p<strong>å</strong> hverandre i et eneste rot.<br />
Da kom fruen inn p<strong>å</strong> kjøkkenet og stilte seg bak meg.<br />
Etter som jeg ikke <strong>for</strong>etok meg noe annet enn <strong>å</strong> stirre p<strong>å</strong><br />
alt sammen, stilte hun meg følgende spørsm<strong>å</strong>l:<br />
– Hva gjør du?<br />
– Jeg ber til Gud, svarte jeg.<br />
– Hva ber du om? sa hun s<strong>å</strong>.<br />
– Jeg ber om at Den allmektige og allvitende Gud i sin<br />
barmhjertighet og n<strong>å</strong>de m<strong>å</strong> vise meg hvor osten er!<br />
– 11 –
Bryllup i 1850<br />
Disse tre kommer fra Siggen Høyland, tidligere trykt i Holum<br />
Historielags <strong>å</strong>rsskrift V<strong>å</strong>r Arv. De to første har han f<strong>å</strong>tt <strong>for</strong>talt<br />
av Emil Persen Vatne:<br />
P<strong>å</strong> midten av 1800-tal<strong>le</strong>t bodde det p<strong>å</strong> Stubstad en mann<br />
som var kommet fra Åseral. Da han skul<strong>le</strong> gifte seg med sin<br />
<strong>for</strong>lovede, som hette Karen, kom de ridende <strong>for</strong>bi g<strong>å</strong>rden Vatne<br />
i Holum p<strong>å</strong> hver sin hest. He<strong>le</strong> brudefølget passerte med mye<br />
skrik og skr<strong>å</strong>l, da det b<strong>le</strong> inntatt mye «godt drikke» p<strong>å</strong> veien<br />
til kirken. Med i følget red spil<strong>le</strong>mannen med sin klarinett.<br />
P<strong>å</strong> Vatne b<strong>le</strong> det tid til en pust i bakken <strong>for</strong> «brønning» av<br />
b<strong>å</strong>de hest og folk. Spil<strong>le</strong>mannen hoppet av hesten sin. Han<br />
gikk fram til brudehesten og stakk klarinetten inn i hesteøret<br />
og bl<strong>å</strong>ste en trudelutt. Hesten som fra før var litt ukjuren av<br />
seg, fikk n<strong>å</strong> «livsstøkken». Han hev seg opp p<strong>å</strong> to med det<br />
resultat at bruden seilte bakover nedover hesteryggen med<br />
beina i været. Heldigvis gikk alt greit slik at kirketuren kunne<br />
<strong>for</strong>tsette med en litt pjusk og <strong>for</strong>sl<strong>å</strong>tt brud.<br />
P<strong>å</strong> hjemveien b<strong>le</strong> det nok en kvil p<strong>å</strong> Askvol<strong>le</strong>n p<strong>å</strong> Vatne.<br />
Spil<strong>le</strong>mannen bl<strong>å</strong>ste opp til dans og det gikk ganske lystig<br />
<strong>for</strong> seg. Det hadde vanket mange drammer i løpet av dagen.<br />
Litt bort<strong>for</strong>bi Askvol<strong>le</strong>n satt en mann i Bonjourfrakk i en<br />
fjørlaus karjol som han hadde l<strong>å</strong>nt, og venta p<strong>å</strong> at passasjerene<br />
skul<strong>le</strong> komme <strong>for</strong> <strong>å</strong> kjøre videre. Han satt og halvsov og var<br />
ikke <strong>for</strong>beredt p<strong>å</strong> det som hendte.<br />
Best som det var b<strong>le</strong> hesten støkt, og tok ut bortover det<br />
ujevne jordet i fæ<strong>le</strong> byks. Den fjørlause karjo<strong>le</strong>n hoppet og<br />
danset og sveiv til slutt rundt. Bonjourfrakken hekta seg fast<br />
i en av setevangene.<br />
Da den stivpyntede bryllupsgjesten omsider kom p<strong>å</strong> beina<br />
igjen, var frakken revnet helt opp til halskragen.<br />
– 12 –
P<strong>å</strong> 1850-tal<strong>le</strong>t n<strong>å</strong>r de store verdensbegivenhetene ikke var<br />
s<strong>å</strong> nærme som i dag, var disse hendelsene noe man husket i<br />
mange <strong>å</strong>r.<br />
Hvor er liket?<br />
Det sies at p<strong>å</strong> Stubstad hadde avholdssaken vanskelige tider<br />
p<strong>å</strong> 1850-tal<strong>le</strong>t. Avstanden til Holum kirke som bygda tilhørte,<br />
var lang. Vegen var bare en d<strong>å</strong>rlig s<strong>le</strong>deveg som gikk over heia<br />
til Suvatne, videre om Dø<strong>le</strong>mo og <strong>for</strong>bi Kr<strong>å</strong>kevannet.<br />
En gang var det et stort likfølge p<strong>å</strong> veg til kirken. Sikkert <strong>for</strong><br />
<strong>å</strong> dempe p<strong>å</strong> sorgen b<strong>le</strong> det inntatt mange drammer p<strong>å</strong> den lange<br />
vegen. Da de kom til Kr<strong>å</strong>kevannet, b<strong>le</strong> det bestemt at de hadde<br />
tid til en pust i bakken, mens noen karer gikk videre <strong>for</strong> <strong>å</strong> kaste<br />
opp graven. Den gang m<strong>å</strong>tte man selv gjøre klar <strong>for</strong> begravelsen.<br />
Det er fint ved Kr<strong>å</strong>kevannet en varm sommerdag, og stoppen<br />
b<strong>le</strong> nok litt <strong>for</strong> lang. Da følget s<strong>å</strong> gikk videre, s<strong>å</strong> g<strong>le</strong>mte<br />
de hesten med kista.<br />
Litt om <strong>le</strong>nge kom de fram til kirken, og her stod presten<br />
og ventet.<br />
P<strong>å</strong> spørsm<strong>å</strong>l om hvor er s<strong>å</strong> liket, b<strong>le</strong> det svart med <strong>for</strong>undring:<br />
«Har ikke presten f<strong>å</strong>tt det?» Dermed m<strong>å</strong>tte følget tilbake<br />
til Kr<strong>å</strong>kevannet <strong>for</strong> <strong>å</strong> hente hesten med kista.<br />
Langt om <strong>le</strong>nge kom kista p<strong>å</strong> plass der den skul<strong>le</strong> være.<br />
En noe ustødig mann som stod nærme grava, bøyde seg<br />
<strong>for</strong> <strong>å</strong> se bedre og kom til <strong>å</strong> miste pipa ned i grava. Man hørte<br />
ho slo mot kistelokket. Han hoppet resolutt ned i grava, l<strong>å</strong><br />
p<strong>å</strong> magen p<strong>å</strong> kistelokket, og fikk tak i pipa si. Med hjelp av<br />
andre mer stødige hender b<strong>le</strong> han halt opp igjen.<br />
Seint p<strong>å</strong> kvelden kom følget tilbake til Stubstad med hest<br />
og s<strong>le</strong>de. Som det heter i sko<strong>le</strong>sti<strong>le</strong>ne: Som vel var hadde ingen<br />
ulykke hendt.<br />
– 13 –
Dere blir igjen<br />
Det er en snart 2000 <strong>å</strong>r gammel tanke at de troende plutselig<br />
skal rykkes bort ved Jesu gjenkomst, mens de ikketroende blir<br />
igjen til dom og straff. Rolv Bruun <strong>for</strong>tel<strong>le</strong>r følgende i boken<br />
«En sokneprests bekjennelser»:<br />
Baptistene har en herlig kirke p<strong>å</strong> Borkenes. P<strong>å</strong> en 17. maifest<br />
sto baptistpresten, Kjell Høyer, og jeg i trappen og pratet<br />
sammen. Begge var vi fra Nord-Norge og hadde sansen <strong>for</strong><br />
den gode replikk.<br />
N<strong>å</strong> var Kvæfjord kirke alde<strong>le</strong>s ikke egnet som menighetshus,<br />
enn si «kaffedral». Jeg spurte der<strong>for</strong> baptistpresten om de<br />
ikke kunne g<strong>å</strong> konkurs el<strong>le</strong>r noe i den retning, slik at vi i statskirken<br />
kunne kjøpe kirken deres p<strong>å</strong> billigsalg til menighetshus.<br />
Baptistprest Kjell trengte bare et halvt sekund, s<strong>å</strong> kom<br />
svaret:<br />
– Dere skal f<strong>å</strong> huset helt gratis etter bortrykkelsen!<br />
Spørsm<strong>å</strong>l om kjønn<br />
Fra «V<strong>å</strong>r Arv», Holum Historielag, kommer disse tre: Det<br />
var grammatikk-time og læreren prøvde <strong>å</strong> f<strong>å</strong> barna til <strong>å</strong> <strong>for</strong>st<strong>å</strong><br />
hvilket kjønn de ulike ordene var. E<strong>le</strong>vene syntes <strong>å</strong> ha god<br />
greie p<strong>å</strong> hankjønn, hunkjønn og intetkjønn.<br />
– Kan s<strong>å</strong> du Beint, si meg hva kjønn «egg» er?<br />
Beint: – Det er ikke godt <strong>å</strong> si før egget er k<strong>le</strong>kt!<br />
Gravferdssalme<br />
Fortalt av Anders Løvstø. Ei kone mistet mannen, og likferd<br />
b<strong>le</strong> bestemt. Degnen spurte hvilken salme hun ønsket<br />
de skul<strong>le</strong> synge.<br />
– 14 –
«Nei, de veid æ ikkje.»<br />
«Kan mi synge: Med sorgen og klagen hold m<strong>å</strong>de?»<br />
Kona: «Jaha, ja, den va ikkje s<strong>å</strong> gal.»<br />
Slagferdige Simon kjent i Bibe<strong>le</strong>n<br />
Fortalt av Laurits Fug<strong>le</strong>vik: Gam<strong>le</strong> Simon i Dyreda<strong>le</strong>n var<br />
kjent <strong>for</strong> <strong>å</strong> svare <strong>for</strong> seg. En dag traff han en <strong>for</strong>nem mann<br />
i Mandal. Denne vil<strong>le</strong> holde litt moro med Simon og sa:<br />
«Du Simon kan vel si meg hvor langt det er fra jorden til<br />
himme<strong>le</strong>n?»<br />
«Jau, de kan æ seie dæ, de er akkurat ett skysskifte.»<br />
«Hva mener du med det?» spurte mannen.<br />
«Jau, æ har aldri hørt at profeten Elias bytte hest p<strong>å</strong> veien»,<br />
sa Simon og gikk videre.<br />
Havnet i brudesuiten<br />
John Olav Larssen (1927–2009) var en <strong>le</strong>dende vekkelsespredikant<br />
tilknyttet Det norske lutherske Indremisjonsselskap.<br />
Han fikk tilnavnet «Norges Billy Graham» p<strong>å</strong> grunn av metodelikheten<br />
med Billy Graham i hans langvarige og ofte<br />
svært fremgangsrike <strong>for</strong>kynnervirksomhet. Han var kjent <strong>for</strong><br />
<strong>å</strong> kombinere humor og alvor i <strong>for</strong>kynnelsen, og tok avstand fra<br />
s<strong>å</strong>kalt skremsels<strong>for</strong>kynnelse, heter det i omta<strong>le</strong> p<strong>å</strong> Wikipedia.<br />
Der nevnes ogs<strong>å</strong> møtene p<strong>å</strong> Jordal Amfi i 1957 og 1958 der det<br />
var 12 000 mennesker p<strong>å</strong> det beste. Og ikke minst m<strong>å</strong> John<br />
Olav huskes <strong>for</strong> at han tok store telt i bruk under kampanjene.<br />
Teltmøtene p<strong>å</strong> Justøya i Lil<strong>le</strong>sand b<strong>le</strong> landskjent.<br />
Men mannen som betydde s<strong>å</strong> mye <strong>for</strong> mange, har ikke f<strong>å</strong>tt<br />
noen fullstendig biografi selv om det er utgitt bøker om han<br />
og han selv skrev f<strong>le</strong>re. Han utga selv et hefte der <strong>for</strong>skjellige<br />
– 15 –
personer skriver om møtet med han. Selv skrev jeg om slik<br />
jeg opp<strong>le</strong>vde han p<strong>å</strong> Bibelsko<strong>le</strong>n i Staffeldtsgate noen uker i<br />
1970. Han lærte oss at vintreet ikke har stamme som gran<br />
og furu, s<strong>å</strong> n<strong>å</strong>r Jesus sier i Johannes 15,5 «Jeg er vintreet, dere<br />
er grenene», s<strong>å</strong> er ikke Jesus stammen som det en og annen<br />
gang er blitt sagt. Grenene, det vil si he<strong>le</strong> treet, symboliserer<br />
menneskene. Og da han skul<strong>le</strong> <strong>for</strong>klare verset i Salme 23,5,<br />
«Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over», <strong>for</strong>talte<br />
han om da han hadde vært hos h<strong>å</strong>rfrisøren og f<strong>å</strong>tt en s<strong>å</strong> deilig<br />
hodevask.<br />
Musiker og organist Olav Soltun spilte p<strong>å</strong> hans møtekampanjer<br />
p<strong>å</strong> Justøya og p<strong>å</strong> turneer.<br />
Soltun spilte i f<strong>le</strong>re <strong>å</strong>r p<strong>å</strong> sommerstevnene p<strong>å</strong> Justøya. – Vi<br />
opp<strong>le</strong>vde at folk kom fram <strong>for</strong> <strong>å</strong> bli frelst el<strong>le</strong>r til <strong>å</strong>ndelig <strong>for</strong>nyelse<br />
praktisk talt hver kveld, sier Soltun. Selv spilte han p<strong>å</strong><br />
Hammondorgel, et veldig godt ett. Det ga stemning. Noen<br />
mente i meste laget. Det kan diskuteres, men slik var det,<br />
kveld etter kveld.<br />
Folk satte pris p<strong>å</strong> musikken. I det he<strong>le</strong> har Soltun hatt en<br />
interessant og givende virksomhet som musiker. Men en gang<br />
han spilte ved en presteinnsettelse, g<strong>le</strong>mte han at det skul<strong>le</strong><br />
synges et «Amen». Da fikk han kraftig kritikk av biskopen,<br />
noe Olav syntes var urettferdig <strong>for</strong> han var ikke vant med <strong>å</strong><br />
spil<strong>le</strong> ved slike gudstjenester.<br />
Soltun husker godt en større tur han var med p<strong>å</strong> i Nord-<br />
Norge. Med p<strong>å</strong> turen var ti jenter fra Manila p<strong>å</strong> Filippinene,<br />
og John Olav Larssen og Soltun og to-tre andre. Den var i<br />
regi av Misjonsalliansen som John Olav seinere b<strong>le</strong> knyttet til<br />
som landssekretær. Turen var sponset av Strømmestiftelsen.<br />
Hensikten var <strong>å</strong> skaffe faddere til hjelpearbeidet i Manila.<br />
– Det gikk bra, vi fikk mange nye faddere. Men det jeg nok<br />
husker best, er at det ikke var bestilt rom til oss p<strong>å</strong> noe hotell.<br />
– 16 –
Men p<strong>å</strong> ett av hotel<strong>le</strong>ne i Harstad fikk vi plass, men det førte<br />
til at John Olav og jeg havnet i brudesuiten. Det gikk riktig<br />
s<strong>å</strong> bra.<br />
Soltun husker godt da han og sangeren Rolf Listrøm og<br />
John Olav ogs<strong>å</strong> skul<strong>le</strong> bli dresset opp. De gikk til Ivar Mjaaland<br />
herreekvipering i Markens gate i Kristiansand. Hva fikk<br />
de der? Jo, bl<strong>å</strong> jakker og slips med bl<strong>å</strong> striper i. Og kom ut<br />
riktig s<strong>å</strong> pene. – Jakkene b<strong>le</strong> nok aldri betalt, <strong>for</strong> Mjaaland<br />
støttet virksomheten til John Olav, sier Soltun.<br />
John Olav var utdannet snekker. Noen stusset da han b<strong>le</strong><br />
generalsekretær i Den indre Sjømannsmisjon i 1971 siden<br />
han var uten slik erfaring. Men Soltun sier han var god til<br />
<strong>å</strong> knytte til seg medarbeidere. Det gjaldt og den vekt han la<br />
p<strong>å</strong> <strong>å</strong> f<strong>å</strong> gode sangere med. Men ogs<strong>å</strong> i jobben som generalsekretær<br />
fikk han dyktige medarbeidere som utfylte det han<br />
ikke kunne.<br />
Det samme bekrefter Harald Haugland som i f<strong>le</strong>re <strong>å</strong>r var<br />
redaktør <strong>for</strong> bladet Trygg Havn. At det tok p<strong>å</strong> <strong>å</strong> st<strong>å</strong> i <strong>for</strong>kynnelse<br />
og vekkelseskampanjer, er sikkert. John Olav m<strong>å</strong>tte ta et<br />
opphold p<strong>å</strong> Modum Bad Nervesanatorium. – Der trivdes han<br />
veldig godt i snekkerverkstedet de hadde. Da var han tilbake<br />
i det yrket han var opplært i, sier Olav Soltun.<br />
Og husker vi begge riktig, hendte det han i sine samta<strong>le</strong>r<br />
minnet om at kristendommens herre og frelser, Jesus Kristus,<br />
hadde samme yrke.<br />
Om Sandve<br />
Her er et par historier som John Olav <strong>for</strong>talte om predikanten<br />
Martin Sandve.<br />
Ein gong han skul<strong>le</strong> ta toget, gjekk han feil og sette seg<br />
p<strong>å</strong> første klasse.<br />
– 17 –
Konduktøren som kontrol<strong>le</strong>rte bil<strong>le</strong>tten, gjorde han merksam<br />
p<strong>å</strong> at dette var første klasse?<br />
– Det er godt nok <strong>for</strong> meg, kom det fr<strong>å</strong> Martin.<br />
Slik?<br />
Sandve halta p<strong>å</strong> grunn av ein klumpfot.<br />
Ein kar fr<strong>å</strong> Ryfylke skul<strong>le</strong> møte Martin p<strong>å</strong> kaia.<br />
Martin s<strong>å</strong>g det sto ein mann der, og gjekk bort til han og<br />
spurde om han s<strong>å</strong>g etter nokon?<br />
– Jau, han skul<strong>le</strong> møte ein Sandve, ein som halta ein del.<br />
Martin snudde seg raskt rundt og tok nokre steg, og sa:<br />
– Kunne dette passe?<br />
Gagarin her<br />
Fra Terje Wehus: Jeg var til stede som 20-<strong>å</strong>ring, e<strong>le</strong>v p<strong>å</strong> v<strong>å</strong>rkurset<br />
p<strong>å</strong> Luthersk Bibel- og Menighetsseminar.<br />
Til sitt <strong>å</strong>rlige Predikant- og arbeidermøte hadde Frikirken<br />
i 1979 invitert biskop Erling Utnem til Skjærg<strong>å</strong>rsheimen p<strong>å</strong><br />
F<strong>le</strong>kkerøya <strong>for</strong> <strong>å</strong> holde bibeltimer. Utnem var blant annet<br />
kjent <strong>for</strong> sin interesse <strong>for</strong> Bibe<strong>le</strong>n og endetiden, som han senere<br />
ogs<strong>å</strong> kom til <strong>å</strong> skrive bok om.<br />
Tema <strong>for</strong> den første bibeltimen var «Jesu gjenkomst og<br />
dens betydning <strong>for</strong> kosmos». Utnem var i god driv, talte uten<br />
manus – i al<strong>le</strong> fall kikket han ikke mye p<strong>å</strong> det – beveget seg<br />
mot store høyder og postu<strong>le</strong>rte: – N<strong>å</strong>r Jesus kommer igjen,<br />
s<strong>å</strong> vil det ikke være noen fysiske grenser <strong>le</strong>nger – vi vil kunne<br />
ferdes fritt i universet.<br />
P<strong>å</strong> bakerste benk reiste en pastor seg, tok sidemannen i<br />
h<strong>å</strong>nda, bukket <strong>le</strong>tt og presenterte seg: – Gagarin!<br />
Om Utnem fikk med seg opptrinnet, lot han seg i al<strong>le</strong><br />
– 18 –
fall ikke affisere av det. Han <strong>for</strong>tsatte bibeltimen med full<br />
inn<strong>le</strong>velse.<br />
Feil knapp<br />
Fra Maria J. Skjævesland kommer disse to: Dette skjedde <strong>for</strong><br />
et par <strong>å</strong>r siden i Veum kyrkje i Fyresdal:<br />
Jeg skul<strong>le</strong> ha et vikaroppdrag som organist i en kirke jeg<br />
aldri hadde vært i før. Kom tidlig <strong>for</strong> <strong>å</strong> prøve orge<strong>le</strong>t og durte<br />
p<strong>å</strong> med diverse viser. Da jeg var ferdig, var det masse folk i<br />
kirken som humret litt <strong>for</strong> seg sjøl. P<strong>å</strong> toppen av det klarte<br />
jeg ca. kvart p<strong>å</strong> el<strong>le</strong>ve <strong>å</strong> trykke p<strong>å</strong> feil knapp da skal jeg skul<strong>le</strong><br />
sl<strong>å</strong> p<strong>å</strong> orge<strong>le</strong>t.<br />
Hva b<strong>le</strong> resultatet? Kirkeklokkene begynte <strong>å</strong> ringe. Og menigheten<br />
fikk seg en god latter, mens jeg skul<strong>le</strong> ønske jeg bare<br />
kunne fly ut vinduet.<br />
Kvapp til<br />
Jeg er veldig skvetten av natur. En gang p<strong>å</strong> en konfirmasjonsgudstjeneste<br />
i Skafs<strong>å</strong> kyrkje, kvapp jeg s<strong>å</strong> til da kirketjeneren<br />
skul<strong>le</strong> ringe 3x3 at foten sk<strong>le</strong>d ned p<strong>å</strong> peda<strong>le</strong>n. Og musikken<br />
tonet ut <strong>for</strong> fullt.<br />
Kirken var fullsatt. Folk lo, og bak meg hørte jeg noen si:<br />
«Organisten kvapp til». Vedkommende <strong>for</strong>talte det deretter<br />
videre til kirketjeneren, ogs<strong>å</strong> han fikk seg god latter.<br />
Ma<strong>le</strong>r gam<strong>le</strong> hus p<strong>å</strong> Karmøy!<br />
Fra Sten Sørensen kommer disse historiene:<br />
Ei eldre dame som tilhørte pinsevennene bosatt p<strong>å</strong> Karmøy<br />
vokste opp i en tid der det var synd <strong>å</strong> ma<strong>le</strong> seg. Verken<br />
– 19 –
make up el<strong>le</strong>r øredobber var tillatt i menigheten. N<strong>å</strong> ettersom<br />
tiden var g<strong>å</strong>tt syns dama at det egentlig var fint <strong>å</strong> ma<strong>le</strong> seg litt.<br />
Men hun b<strong>le</strong> jo anfektet i sin tro da hun lurte p<strong>å</strong> om dette<br />
var <strong>for</strong>tsatt synd.<br />
Dama gikk til predikanten og spurte om det var synd <strong>å</strong><br />
ma<strong>le</strong> seg? Nei, det er det ikke, svarte han og tilføyde: «Man<br />
ma<strong>le</strong>r ogs<strong>å</strong> gam<strong>le</strong> hus p<strong>å</strong> Karmøy!»<br />
Ovan der<br />
Mor skul<strong>le</strong> feire sin 30 <strong>å</strong>rs dag og lil<strong>le</strong> Per hadde laget en gave<br />
p<strong>å</strong> sløyden med følgende tekst: «Gratu<strong>le</strong>rer med dagen kjære<br />
mor. Snart synger du blant skaren i himme<strong>le</strong>ns kor.»<br />
Skal vi vente en annen?<br />
Ludvig Karlsen var en skattet og kjær ta<strong>le</strong>r. Hver Kristi Himmelfartsdag<br />
deltok han og Evangeliesenteret p<strong>å</strong> begge møtene<br />
i Filadelfia Oslo. Det var blitt en flott tradisjon. Noen ganger<br />
dukket ikke Ludvig opp da han hadde booket to steder den<br />
dagen. Han sendte i stedet en sted<strong>for</strong>treder. Det b<strong>le</strong> jo en liten<br />
nedtur <strong>å</strong> ha disse møtene uten Ludvig p<strong>å</strong> plass.<br />
Egil Svartdahl var pastor i Filadelfia i denne perioden, og<br />
denne gangen vil<strong>le</strong> han komme Ludvig Karlsen i <strong>for</strong>kjøpet. I<br />
god tid før møtene skul<strong>le</strong> holdes sendte han følgende personlige<br />
hilsen i et h<strong>å</strong>ndskrevet brev til ham:<br />
«Kjære Ludvig! Vi g<strong>le</strong>der oss til du og Evangeliesenteret<br />
kommer til Filadelfia. Møtene er jo alltid et høydepunkt <strong>for</strong><br />
oss. Du er varmt velkommen. Hilser deg med Matt 11,3. Din<br />
bror og venn – Egil.»<br />
Ludvig synes han m<strong>å</strong>tte sl<strong>å</strong> opp bibelordet da det ikke var<br />
s<strong>å</strong> vanlig <strong>å</strong> sende slike bibelord skrevet med h<strong>å</strong>ndskrift <strong>le</strong>nger.<br />
– 20 –
Spent slo han opp og <strong>le</strong>ste: «Er Du Den som skal komme,<br />
el<strong>le</strong>r skal vi vente en annen?»<br />
Den dagen møtte selvfølgelig Ludvig Karlsen opp i Filadelfia<br />
Oslo til al<strong>le</strong>s store g<strong>le</strong>de!<br />
Enda større<br />
Det var en ung teologistudent som begynte sine studier p<strong>å</strong><br />
Menighetsfakultet i Oslo. Han var ivrig i sin tro. En dag da<br />
han var p<strong>å</strong> <strong>le</strong>sesa<strong>le</strong>n og <strong>le</strong>ste i Bibe<strong>le</strong>n ropte han plutselig ut:<br />
«Hal<strong>le</strong>luja, det var litt av et mirakel!» En av studentene som<br />
hadde studert i f<strong>le</strong>re <strong>å</strong>r og som hørte hans g<strong>le</strong>desutbrudd, spør<br />
hva som var mirak<strong>le</strong>t?<br />
«Jeg <strong>le</strong>ste om hvordan Moses førte Israels folk tørrskodd<br />
over Det røde hav.»<br />
Det er ikke noe mirakel, svarte den eldre studenten: «Du<br />
har mye <strong>å</strong> lære. Nyere <strong>for</strong>skning viser at der hvor Moses førte<br />
Israel gjennom havet, var det svært grunt, kanskje bare 10<br />
centimeter med vann.»<br />
Dette kjente ikke den nye teologistudenten noe til og han<br />
b<strong>le</strong> mismodig. Men han <strong>for</strong>tsatte <strong>å</strong> <strong>le</strong>se i Bibe<strong>le</strong>n. Plutselig<br />
kom et nytt g<strong>le</strong>desutbrudd:<br />
«Hal<strong>le</strong>luja, dette var iallfall litt av et mirakel. Tenk at Faraos<br />
veldig hær druknet p<strong>å</strong> 10 centimeters dyp!»<br />
Bønnen oppfylt<br />
Rektoren p<strong>å</strong> teologistudiet lot alltid e<strong>le</strong>vene begynne dagen<br />
med andakter og bønn før studiene startet. Han <strong>for</strong>mante<br />
dem sterkt <strong>å</strong> bruke tid p<strong>å</strong> <strong>å</strong> <strong>for</strong>berede sine andakter, og at de<br />
skul<strong>le</strong> ta sko<strong>le</strong>timene p<strong>å</strong> alvor.<br />
Noen av studentene var noe overfladiske og mente at<br />
– 21 –
kunnskapen var litt farlig. Den kunne st<strong>å</strong> i veien <strong>for</strong> Den<br />
Hellige Ånd. En av studentene hadde akkurat avsluttet andakten<br />
med denne fø<strong>le</strong>lsesladete bønnen: «Herre, hjelp oss s<strong>å</strong><br />
vi blir mindre opptatt av kunnskap i v<strong>å</strong>re hoder og mer fylt<br />
av Ånden i v<strong>å</strong>re hjerter.»<br />
Straks etterp<strong>å</strong> begynte timen, og den samme studenten<br />
b<strong>le</strong> hørt, og han var fullstendig blank. Rektoren klarte ikke <strong>å</strong><br />
holde seg og konstaterte tørt: «Se det broder. Jeg kan bekrefte<br />
at Gud har hørt din bønn helt momentant!»<br />
P<strong>å</strong> dommens dag<br />
En av teologistudentene var en kløpper til <strong>å</strong> bruke bibelhenvisninger.<br />
Da en av hans venner skul<strong>le</strong> gifte seg, sendte han<br />
et festte<strong>le</strong>gram og avsluttet hilsenen med bibelordet som sto<br />
i Matt 11, 22.<br />
Han tok seg ikke bryet <strong>å</strong> sjekke opp bibelordet. Festte<strong>le</strong>grammet<br />
b<strong>le</strong> bare sendt. Stor var <strong>for</strong>skrekkelsen da toastmasteren<br />
<strong>le</strong>ste opp te<strong>le</strong>grammet med bibelteksten: «Det sier<br />
jeg dere: P<strong>å</strong> dommens dag skal Tyrus og Sidon slippe <strong>le</strong>ttere<br />
unna enn dere.»<br />
Ikke i hodet<br />
Det verserer en historie om en politiker som opp<strong>le</strong>vde dette<br />
uten<strong>for</strong> Stortinget en tidlig høstdag like før valget:<br />
En kvinne b<strong>le</strong> p<strong>å</strong>kjørt av trikken. Mens andre hastet <strong>for</strong>bi,<br />
sprang politikeren bort til dama, hjalp henne opp, børstet av<br />
k<strong>å</strong>pen og trøstet s<strong>å</strong> godt han kunne.<br />
Dama s<strong>å</strong> takknemlig bort p<strong>å</strong> ham og sa: «Du verden <strong>for</strong><br />
en hyggelig mann, hva kan jeg gjøre igjen <strong>for</strong> deg?»<br />
Litt <strong>for</strong><strong>le</strong>gen svarer han: «Nei, dette er jo bare min simp<strong>le</strong><br />
– 22 –
plikt, men skul<strong>le</strong> du gjøre noe, m<strong>å</strong>tte det kanskje være <strong>å</strong> stemme<br />
p<strong>å</strong> Kristelig Folkeparti n<strong>å</strong> til valget.»<br />
Da s<strong>å</strong> hun <strong>for</strong>skrekket p<strong>å</strong> ham og tilføyde: «Å nei, kjære<br />
deg. Det var foten jeg skadet, ikke hodet.»<br />
Bare ukjente<br />
Ei eldre dame nordfra, som hadde <strong>le</strong>vd et langt liv p<strong>å</strong> Østlandet,<br />
hadde en <strong>for</strong>trolig samta<strong>le</strong> med pastoren. Det nærmet<br />
seg tiden da hun trodde at hun skul<strong>le</strong> reise herfra, der<strong>for</strong> kom<br />
hun med sitt ønske:<br />
«Kan du ikke ordne det slik at jeg kommer i hjembygdas<br />
jord?»<br />
Pastoren kommenterte <strong>for</strong>siktig og sa: «Er du sikker p<strong>å</strong> at<br />
dette er s<strong>å</strong> viktig <strong>for</strong> deg. Hvor<strong>for</strong> vil du ikke finne din plass<br />
p<strong>å</strong> kirkeg<strong>å</strong>rden her?»<br />
«Nei,» svarte hun. «Jeg kjenner jo ikke noen av de som<br />
ligger her, jeg har aldri snakket med dem før.»<br />
Fikk nei<br />
P<strong>å</strong> et kristelig hotell i hovedstaden hadde de f<strong>å</strong>tt en resepsjonsvakt<br />
fra Marokko. Han hadde f<strong>å</strong>tt klare direktiver fra hotel<strong>le</strong>ts<br />
eier om hvordan hotelldriften skul<strong>le</strong> være.<br />
En dag kom en gjest bort og lurte p<strong>å</strong> om han som romservice<br />
kunne bestil<strong>le</strong> «Tilslørte bondepiker».<br />
«Nei, det blir det s<strong>le</strong>tt ikke snakk om, dette er et kristelig<br />
hotell», svarte resepsjonsvakten kontant.<br />
Jeg ser den<br />
Vekkelsespredikanten hadde tatt seg sommerjobb som badevakt.<br />
Da en som badet p<strong>å</strong> dypet begynte <strong>å</strong> veive desperat med<br />
– 23 –
armene, ropte predikanten med høy røst: «Jeg ser din h<strong>å</strong>nd,<br />
broder. Ta den ned!»<br />
F<strong>å</strong>r ikke puste<br />
Elin p<strong>å</strong> fire <strong>å</strong>r: «Jeg vil ikke begraves n<strong>å</strong>r jeg blir gammel, <strong>for</strong><br />
jeg klarer ikke <strong>å</strong> ligge s<strong>å</strong> <strong>le</strong>nge under jorda uten <strong>å</strong> puste. Og<br />
s<strong>å</strong> er det s<strong>å</strong> ekkelt <strong>å</strong> f<strong>å</strong> jord i nesa. Da er det nesten bedre <strong>å</strong><br />
bo p<strong>å</strong> gam<strong>le</strong>hjem.»<br />
Brev til Gud<br />
En gammel dame sendte i sin tid et brev adressert til Gud,<br />
med bønn om 100 kroner til fyringsved <strong>for</strong> vinteren. Postverket,<br />
som det het den gang, hadde ikke motto «Vi <strong>le</strong>verer»,<br />
men gjorde det i praksis, og sendte brevet til statsminister<br />
Einar Gerhardsen. Han fikk sympati <strong>for</strong> damen og sendte et<br />
hyggelig svar, men mente det m<strong>å</strong>tte klare seg med 50 kroner.<br />
Litt senere kom et nytt brev adressert til Gud, og igjen<br />
gikk det videre til Gerhardsen, «Kjære Gud», skrev damen,<br />
«takk <strong>for</strong> penger. Men neste gang m<strong>å</strong> du ikke sende dem om<br />
Gerhardsen, <strong>for</strong> han tar halvparten.»<br />
Ryfylke-biskopen sang ut<br />
Nils Helge Golf har sendt oss disse historiene fra hans far<br />
Olav Golfs bok og andre kilder om den s<strong>å</strong>kalte Ryfylkebiskopen<br />
Sven Foldøen. Han var klar i sin ta<strong>le</strong> og tok kraftig<br />
i. Ifølge Olav Golf angret han seinere p<strong>å</strong> noen av de sterkeste<br />
utta<strong>le</strong>lsene.<br />
Sven Foldøen mente det var svært s<strong>å</strong> viktig at de «nyfrelste»<br />
reiste seg i <strong>for</strong>samlingen og <strong>for</strong>talte om det som hadde hendt<br />
– 24 –
med dem. Enkelte som da kunne bli noe overspent, bad han<br />
sette seg, el<strong>le</strong>r han stemte i en sang. Og det hendte ogs<strong>å</strong> at<br />
humoristen i ham fikk siste ordet. Det var en som vitnet om at<br />
g<strong>le</strong>da var s<strong>å</strong> overveldende at han «m<strong>å</strong>tte triva seg i ein lysstolpe<br />
som stod i vegkanten <strong>for</strong> at han ikkje skul<strong>le</strong> fara til himmels».<br />
– «At du ikkje s<strong>le</strong>ppte», kom det fra Foldøen.<br />
N<strong>å</strong>r det gjeld pengar …<br />
Foldøen b<strong>le</strong> kritisert <strong>for</strong>di han oppmuntret kinamisjonsvennene<br />
til <strong>å</strong> holde basarer. «Tenk fod<strong>le</strong> folk kjeme p<strong>å</strong> basarane.<br />
Noko s<strong>å</strong> fælt.»<br />
Da svarte Foldøen: «Fælt? Nei, n<strong>å</strong>r det gjeld <strong>å</strong> f<strong>å</strong> inn pengar<br />
til misjonen, vil eg ta imot dei om det skul<strong>le</strong> vera sjølvaste<br />
djeve<strong>le</strong>n som kom.»<br />
Formann og sjef<br />
Da «Siljerd og omegn kvinne<strong>for</strong>ening» p<strong>å</strong> Nedstrand b<strong>le</strong> organisert,<br />
uttalte Foldøen: «Du Olava, skal vera <strong>for</strong>mann, og<br />
Karl skal bestemma!»<br />
Røyge, men …<br />
I boka «Fra emissær til statsr<strong>å</strong>d» <strong>for</strong>tel<strong>le</strong>r Egil Aarvik, som hadde<br />
s<strong>le</strong>ktsrøtter p<strong>å</strong> K<strong>å</strong>rstø i Tysvær i Rogaland, at Foldøen iblant<br />
kunne være svært s<strong>å</strong> romslig: En av mine prestevenner har <strong>for</strong>talt<br />
meg at han p<strong>å</strong> b<strong>å</strong>ten til Finnøy traff Foldøen uten <strong>å</strong> ane hvilken<br />
størrelse han hadde <strong>for</strong> seg. De kom i prat, og b<strong>le</strong> snart s<strong>å</strong><br />
gode busser at trafikantene spisset ører <strong>for</strong> om mulig <strong>å</strong> oppfatte<br />
hva de to moret seg s<strong>å</strong> med. Min prestevenn røkte sigaretter, og<br />
tobakk stod ikke p<strong>å</strong> listen over Foldøens tillatte nytelser. De to<br />
– 25 –
skul<strong>le</strong> begge ta<strong>le</strong>, men p<strong>å</strong> hvert sitt bedehus p<strong>å</strong> Finnøy, og <strong>for</strong><br />
hver sin «sak». Men torsdag skul<strong>le</strong> de bytte bedehus. Foldøen<br />
trengte n<strong>å</strong> ingen introduksjon til sitt bedehusbytte, men det<br />
kunne sannelig presten trenge. Han hadde aldri vært p<strong>å</strong> Finnøy.<br />
Og Foldøen introduserte ham slik: I morgen kjem han ... Han<br />
røyge, men han er frelste, s<strong>å</strong> de kan godt g<strong>å</strong> og høyra han. Med<br />
en slik anbefaling fra Foldøen b<strong>le</strong> det fullt hus <strong>for</strong> presten.<br />
Djeve<strong>le</strong>n og Bibe<strong>le</strong>n<br />
Forfatter Torvald Tu hørte Foldøen da han hadde vekkelse p<strong>å</strong><br />
K<strong>le</strong>pp i 1909. Han kunne aldri g<strong>le</strong>mme denne merkelige predikanten.<br />
Tu <strong>for</strong>talte til bladet «Rogaland» at Foldøen hadde<br />
<strong>le</strong>tt <strong>for</strong> <strong>å</strong> ta djeve<strong>le</strong>n med i replikkene sine. En gang sa han<br />
fra ta<strong>le</strong>rsto<strong>le</strong>n: «De m<strong>å</strong> sansa p<strong>å</strong> det, folk, at djeve<strong>le</strong>n har <strong>le</strong>se<br />
bibe<strong>le</strong>n mange gonger, han!»<br />
Som fluer<br />
«Folløyen» meinte her var fullt opp b<strong>å</strong>de av «farisæarar og<br />
eigenrettferdige», og p<strong>å</strong> eit møte s<strong>le</strong>ngde han ut desse orda: «I<br />
bygdene, folk, er det s<strong>å</strong> tjukt av farisæarar og eigenrettferdige,<br />
som det er svart av «fl<strong>å</strong>ga» (fluer) over eit ope fløytefat midt<br />
p<strong>å</strong> sumaren!»<br />
Halda p<strong>å</strong><br />
P<strong>å</strong> vekkings-møta var ikkje «Folløyen» redd <strong>for</strong> <strong>å</strong> halda <strong>le</strong>nge<br />
p<strong>å</strong>, s<strong>å</strong> det kunne jamt henda at klokka nærma seg 12 – dvs.<br />
24, – før møtet slutta. P<strong>å</strong> eit møte, d<strong>å</strong> klokka var omlag 11<br />
(23), fekk mange det travelt med <strong>å</strong> glytta p<strong>å</strong> klokka og sj<strong>å</strong><br />
kor langt det <strong>le</strong>id. Straks kom det fr<strong>å</strong> «Folløyen»: – «N<strong>å</strong>r dei<br />
dansar i vegkrossane og tenar djeve<strong>le</strong>n, s<strong>å</strong> er dei aldri redd <strong>for</strong><br />
– 26 –
<strong>å</strong> halda <strong>le</strong>nge p<strong>å</strong>, – me som vil tena Gud, me skal ikkje gje<br />
oss s<strong>å</strong> snart me hel<strong>le</strong>r! S<strong>å</strong> la oss berre halda p<strong>å</strong> ei stund til!»<br />
V<strong>å</strong>rherre skjønar det<br />
Foldøen snakket heimem<strong>å</strong><strong>le</strong>t sitt (Ryfylke-dia<strong>le</strong>kt), og likte ikke<br />
at folk «knota» p<strong>å</strong> vitnemøtene p<strong>å</strong> bedehuset. Til en som <strong>for</strong>søkte<br />
<strong>å</strong> pynte p<strong>å</strong> dia<strong>le</strong>kten sin, sa han: «Du kan snakka til V<strong>å</strong>rherre<br />
med p<strong>le</strong>nt det same m<strong>å</strong><strong>le</strong>t du brukar n<strong>å</strong>r du køyrer mjølkekjerra!<br />
Eg skal seia deg, V<strong>å</strong>rherre skjønar godt det m<strong>å</strong><strong>le</strong>t, han!»<br />
Takk Gud!<br />
Ei kone som strevde med <strong>å</strong> bli kristen, gikk til Foldøen og sa:<br />
«Eg f<strong>å</strong>r det ikkje til! Eg f<strong>å</strong>e det s<strong>le</strong>tt ikkje til!» «Takk Gud <strong>for</strong><br />
det!» sa Foldøen. «Hadde du f<strong>å</strong>tt det til, s<strong>å</strong> vil<strong>le</strong> det ikkje vore<br />
bruk <strong>for</strong> noko evangelium!»<br />
Med toppa segl<br />
P<strong>å</strong> et møte møtte mange av ungdomskameratene til Sven. De<br />
var spent p<strong>å</strong> <strong>å</strong> høre den tidligere villstyringen som n<strong>å</strong> var blitt<br />
«skikkelige». Han holdt en mektig, personlig ta<strong>le</strong> der han skal<br />
ha sagt: «Eg ser f<strong>le</strong>ire av kameratane mine her i kveld som<br />
siglar til helvite med toppa segl.»<br />
Skul<strong>le</strong> bare …<br />
Fra Øystein Skaar kommer disse tre: I 1978 b<strong>le</strong> det gam<strong>le</strong> apoteket<br />
p<strong>å</strong> Ørje innviet til ny Frikirke i bygda. En fullsatt <strong>for</strong>samling<br />
g<strong>le</strong>det seg med den lil<strong>le</strong> menigheten, og det b<strong>le</strong> sam<strong>le</strong>t<br />
inn en god kol<strong>le</strong>kt. Etter festen kom en gjest fra Halden bort<br />
– 27 –
Bøker skrevet/redigert<br />
av Torbjørn Greipsland<br />
• Kongen p<strong>å</strong> kirkevei. Lunde Forlag 1986.<br />
Utgave med tekst p<strong>å</strong> engelsk: A King and His Church.<br />
Lunde Forlag. 1987.<br />
• V<strong>å</strong>r prins og prinsesse. N.W. Damm & Sønn 1990.<br />
Engelsk oversettelse av James Skurdall trykt som ved<strong>le</strong>gg,<br />
utgitt av Vesterheim-museet, Decorah, USA.<br />
• Med konger og dronninger til kirke gjennom 1000 <strong>å</strong>r.<br />
Luther Forlag 1995.<br />
• Kongen slik vi kjenner ham. Mil<strong>le</strong>nnium (DAMM) 2000.<br />
• Per Borten. Omdiskutert og avholdt. Cultura Forlag 1984<br />
• Livet er mer. 10 <strong>for</strong>tellinger fra virkeligheten. Proklamedia<br />
1985.<br />
• Livet er mer. 14 <strong>for</strong>tellinger fra virkeligheten. Proklamedia<br />
1998.<br />
• Ja vi tror. 14 kunstnere, artister og sangere i norsk kulturliv.<br />
Proklamedia 2002<br />
– 194 –
• G<strong>le</strong>dens dag. Om de dramatiske begivenheter p<strong>å</strong>skedag.<br />
Hefte. Grei Media. 2000.<br />
• Aloha fra g<strong>le</strong>mte nordmenn p<strong>å</strong> Hawaii. Fra slaveliv til<br />
ferieparadis. Emigrant<strong>for</strong>laget 2004. Oversettelse til<br />
engelsk som ved<strong>le</strong>gg.<br />
• Drøm og dramatikk i det norske Amerika. Genesis Forlag<br />
1997.<br />
• Nordmenn i døds<strong>le</strong>irene. Tusen norske soldater døde i<br />
den amerikanske borgerkrigen. Norwegian Soldiers in the<br />
Prison Camps during the American Civil War. Emigrant<strong>for</strong>laget<br />
2005. Tekst p<strong>å</strong> norsk og engelsk.<br />
• Norske pionerer i sju verdensde<strong>le</strong>r. Norwegian Pioneers.<br />
Emigrant<strong>for</strong>laget 2010. Tekst p<strong>å</strong> norsk og engelsk.<br />
• Helt til jordens ende. 1000 norskamerikanske misjonærer.<br />
Ventura <strong>for</strong>lag. Utgave med tekst p<strong>å</strong> engelsk: To the Ends<br />
of the Earth. 1000 Norwegian-American Missionaries.<br />
Ventura <strong>for</strong>lag.<br />
• Lure dyr og glupe fug<strong>le</strong>r. Lunde Forlag 2004. Dansk utgave<br />
p<strong>å</strong> Logos <strong>for</strong>lag.<br />
• Verdens beste svenskevitser. Genesis Forlag 2005.<br />
• <strong>Tid</strong> <strong>for</strong> <strong>å</strong> <strong>le</strong>. 333 preste- og predikathistorier fra virkeligheten.<br />
Lunde Forlag. 2000.<br />
• <strong>Tid</strong> <strong>for</strong> <strong>å</strong> <strong>le</strong> – igjen. Lunde Forlag 2008.<br />
• <strong>Tid</strong> <strong>for</strong> <strong>å</strong> <strong>le</strong> – 3. Ventura <strong>for</strong>lag 2024.<br />
– 195 –
– 196 –
Humor og<br />
hendelser i<br />
kirke og misjon<br />
Livet i menigheter og misjons<strong>for</strong>eninger kal<strong>le</strong>r p<strong>å</strong> smil<br />
og t<strong>å</strong>rer, noen ganger begge de<strong>le</strong>r samtidig. Vi har<br />
prioritert hendelser som fører til smil, humring og latter.<br />
Som disse:<br />
Gutten var med p<strong>å</strong> gudstjenesten. Da han s<strong>å</strong> presten<br />
dukke opp p<strong>å</strong> prekesto<strong>le</strong>n, minnet det han om gjøkuret<br />
hjemme og han satte i et høylydt «ko-ko».<br />
Predikanten prekte med utgangspunkt i teksten om<br />
Jesus som helbredet aposte<strong>le</strong>n Peters svigermor. Han<br />
kom uheldigvis til <strong>å</strong> si det var Peters kone, og b<strong>le</strong> av<br />
sin fru gjort diskret oppmerksom p<strong>å</strong> det. Men han<br />
tenkte lynraskt og kom med denne konklusjonen:<br />
– Da var jo underet enda større.<br />
I boken Forkynneren 3,4 i Bibe<strong>le</strong>n heter det at det er «en<br />
tid <strong>for</strong> <strong>å</strong> <strong>le</strong>». Det følger vi opp ved <strong>å</strong> utgi denne boken, med<br />
artige illustrasjoner av Trond Tøl<strong>le</strong>fsen, som vi tror du vil<br />
ha g<strong>le</strong>de av b<strong>å</strong>de i gode og vanskelige tider. Les og <strong>le</strong>!<br />
WWW.VENTURAFORLAG.NO