07.10.2024 Views

Tid for å le 3

Humor og hendelser i kirke og misjon På lager 15. oktober Livet i menigheter og misjonsforeninger kaller på smil og tårer, noen ganger begge deler samtidig. Vi har prioritert hendelser som fører til smil, humring og latter. Som disse: Gutten var med på gudstjenesten. Da han så presten dukke opp på prekestolen, minnet det han om gjøkuret hjemme og han satte i et høylydt «ko-ko». Predikanten prekte med utgangspunkt i teksten om Jesus som helbredet apostelen Peters svigermor. Han kom uheldigvis til å si det var Peters kone, og ble av sin fru gjort diskret oppmerksom på det. Men han tenkte lynraskt og kom med denne konklusjonen: – Da var jo underet enda større. www.venturaforlag.no

Humor og hendelser i kirke og misjon

På lager 15. oktober

Livet i menigheter og misjonsforeninger kaller på smil og tårer, noen ganger begge deler samtidig. Vi har prioritert hendelser som fører til smil, humring og latter.

Som disse:
Gutten var med på gudstjenesten. Da han så presten dukke opp på prekestolen, minnet det han om gjøkuret hjemme og han satte i et høylydt «ko-ko».

Predikanten prekte med utgangspunkt i teksten om Jesus som helbredet apostelen Peters svigermor. Han kom uheldigvis til å si det var Peters kone, og ble av sin fru gjort diskret oppmerksom på det. Men han tenkte lynraskt og kom med denne konklusjonen: – Da var jo underet enda større.
www.venturaforlag.no

SHOW MORE
SHOW LESS

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

100<br />

nye lattermilde<br />

historier fra virkeligheten<br />

+ 260 klassikere<br />

Opp<strong>le</strong>vd av predikanter, misjonærer,<br />

biskoper, prester, politikere<br />

og andre.


<strong>Tid</strong> <strong>for</strong> <strong>å</strong> <strong>le</strong> – 3<br />

Norsk copyright © Ventura <strong>for</strong>lag AS 2024<br />

Redaktør: Torbjørn Greipsland<br />

Illustrasjoner: Trond Tøl<strong>le</strong>fsen<br />

Sats og omslag: Kristian Kapelrud<br />

Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.<br />

Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia<br />

1. opplag september 2024<br />

ISBN 978-82-8365-192-8<br />

Ventura <strong>for</strong>lag AS<br />

2312 Ottestad<br />

post@ventura<strong>for</strong>lag.no<br />

www.ventura<strong>for</strong>lag.no


FORORD<br />

Vi trenger gode historier<br />

i en tid som denne.<br />

D<br />

et skrev pastor Sten Sørensen da han sendte meg et<br />

titalls historier.<br />

Dette samstemmer helt med det jeg har som bakgrunn <strong>for</strong><br />

<strong>å</strong> sam<strong>le</strong> historier fra det som skjer i kirke- og kristenliv.<br />

Ja, det er en tid preget av krig og uro verden over, mer enn<br />

vi har opp<strong>le</strong>vd de siste ti-<strong>å</strong>rene.<br />

Men det er ikke bare konflikter og krig i verdenssamfunnet<br />

som preger oss. Ingen familie unng<strong>å</strong>r prob<strong>le</strong>mer, sykdom og<br />

død. Det betyr vi al<strong>le</strong> trenger b<strong>å</strong>de <strong>å</strong> gi hverandre oppmuntringer<br />

og gode ord, og motta det.<br />

Historiene viser ogs<strong>å</strong> at kristent liv er noe mer enn en preken<br />

p<strong>å</strong> prekesto<strong>le</strong>n og teologi-debattene i media.<br />

Noen av historiene fører til latter og t<strong>å</strong>rer som tril<strong>le</strong>r. De<br />

f<strong>le</strong>ste fører vel til stil<strong>le</strong> humring. Og noen vil ha en dimensjon<br />

av b<strong>å</strong>de smil og alvor. Men som det heter, «sorgen og g<strong>le</strong>den<br />

de vandrer til hope».<br />

Omtrent 200 historier er med fra den tidligere utgaven


«<strong>Tid</strong> <strong>for</strong> <strong>å</strong> <strong>le</strong> – igjen», og omtrent 100 er nye. Det betyr at<br />

f<strong>le</strong>re av de som har <strong>for</strong>talt historier til oss el<strong>le</strong>r sendt inn, n<strong>å</strong><br />

dessverre er døde.<br />

Alt i alt er det de lyse sidene ved det kristelige livet som<br />

dominerer historiene. Og husk, dette er ikke s<strong>å</strong>kalte vitser,<br />

men historier fra det virkelige liv. Vi h<strong>å</strong>per de skal g<strong>le</strong>de og<br />

oppmuntre deg, og gi b<strong>å</strong>de humring og latter.<br />

God <strong>le</strong>sning, <strong>for</strong> deg selv el<strong>le</strong>r i nærvær av andre!<br />

– 6 –


Pilatus i Grimstad<br />

Fra Gordon Tobiassen kommer disse tre: Det var en kar i Grimstad<br />

som jobbet i <strong>for</strong>sikringsbransjen, han het Paulus. Det var<br />

et svært sjeldent navn p<strong>å</strong> en gutt den gangen. En av byens alkoholikere<br />

b<strong>le</strong> en god venn av Paulus, som stadig hilste p<strong>å</strong> ham p<strong>å</strong><br />

vei til kontoret. En dag hadde han lyst til <strong>å</strong> besøke Paulus som<br />

hadde invitert han opp p<strong>å</strong> kontoret. Han traff ei eldre dame,<br />

og spurte etter <strong>for</strong>sikringskontoret til Paulus. «Paulus», sa kona,<br />

«var ikke han apostel?» – «Ikke n<strong>å</strong> <strong>le</strong>nger, det var før det. N<strong>å</strong><br />

er han ansatt i <strong>for</strong>sikringsbransjen», kom det kjapt fra karen.<br />

(Paulus <strong>le</strong>ver enn<strong>å</strong> og er kommet opp i over 80 <strong>å</strong>r, en kar<br />

jeg kjenner godt.)<br />

Jeg kommer snart!<br />

Det var første prekenen <strong>for</strong> den unge predikanten, han hadde<br />

talt i 10–12 minutter da det helt stoppet opp. Han fikk jernteppe,<br />

men husket et godt r<strong>å</strong>d fra en eldre <strong>for</strong>kynner: Hvis<br />

det stopper opp <strong>for</strong> deg, s<strong>å</strong> skal du gjenta det siste du sa. «Jeg<br />

kommer snart», gjentok han. «Jeg kommer snart», sa han igjen.<br />

«Ja, jeg kommer meget snart!» ropte han ut i sa<strong>le</strong>n og <strong>le</strong>nte seg<br />

over ta<strong>le</strong>rsto<strong>le</strong>n. Den var løs, og b<strong>å</strong>de <strong>for</strong>kynneren og ta<strong>le</strong>rsto<strong>le</strong>n<br />

tippet over ende. Han landet rett <strong>for</strong>an ei riktig voksen og<br />

kraftig dame.<br />

«Unnskyld, beklager, jeg er <strong>le</strong>i <strong>for</strong> dette», stammet han frem.<br />

«Nei da gutten min, ta det ikke s<strong>å</strong> tungt, du advarte meg tre<br />

ganger, men jeg trodde ikke noe p<strong>å</strong> deg! Hadde jeg trodd at<br />

du mente alvor med det du sa, ja, da hadde jeg funnet meg en<br />

plass <strong>le</strong>ngre bak.»<br />

P<strong>å</strong> 1950-tal<strong>le</strong>t var det en del fastboende p<strong>å</strong> øya Merdø uten<strong>for</strong><br />

Arendal. De hadde en egen sko<strong>le</strong>, og av og til hendte det at<br />

– 7 –


presten p<strong>å</strong> Tromøy kom over til Merdø <strong>for</strong> <strong>å</strong> holde «oppbyggelse»<br />

der. En vinterdag var det annonsert at presten skul<strong>le</strong><br />

komme. Det var kaldt, og isen var fin <strong>å</strong> g<strong>å</strong> p<strong>å</strong>. Men dessverre<br />

– den dagen «oppbyggelsen» skul<strong>le</strong> være, b<strong>le</strong> det et veldig mildvær.<br />

Presten ringte over til øya og bad dem sette opp en lapp p<strong>å</strong><br />

sko<strong>le</strong>døra, at «oppbyggelsen» var avlyst p<strong>å</strong> grunn av at isen var<br />

usikker. «Oppbyggelsen» vil<strong>le</strong> i stedet bli holdt p<strong>å</strong> «Revesand»,<br />

inne p<strong>å</strong> fastlandet. De som ønsket <strong>å</strong> komme over fra Merdø,<br />

var hjertelig velkommen! Gam<strong>le</strong>mor som fikk beskjeden. sa: «E<br />

kan’kje lige den præsten, isen var’kje te <strong>å</strong> sto<strong>le</strong> p<strong>å</strong> <strong>for</strong> præsten,<br />

men den skul<strong>le</strong> holde <strong>for</strong> oss!»<br />

Te<strong>le</strong>marking p<strong>å</strong> Tinget<br />

At te<strong>le</strong>markingane er gode i replikken, er det ingen tvil om.<br />

Gunstein Draugeda<strong>le</strong>n, selv te<strong>le</strong>marking, <strong>for</strong>tel<strong>le</strong>r denne<br />

historien:<br />

Stortingsrepresentant Thormod Knudsen Borgejorde gjekk<br />

med vadm<strong>å</strong>lsk<strong>le</strong>de og tala dia<strong>le</strong>kt – noko enkelte fine embetsmenn<br />

i stortingssa<strong>le</strong>n kunne spandere ein og annan morsomheit<br />

p<strong>å</strong>.<br />

Ein gong Borgejorde hadde prob<strong>le</strong>m med <strong>å</strong> finne plassen sin<br />

p<strong>å</strong> Tinget, sa ein til han:<br />

– Jass<strong>å</strong> Borgejorde, De finner ikke b<strong>å</strong>sen Deres?<br />

D<strong>å</strong> kom de fr<strong>å</strong> te<strong>le</strong>markingen: – Det er ikkje <strong>le</strong>tt <strong>å</strong> finne<br />

b<strong>å</strong>sen, n<strong>å</strong>r det er f<strong>le</strong>ire naut her enn b<strong>å</strong>sar!<br />

Vi møtes, hvis …<br />

Fra Anne-Lise Lange: En kvinne ringte p<strong>å</strong> 1970-tal<strong>le</strong>t og bestilte<br />

krans til en eldre avdød i familien. En ung pike i blomsterbutikken<br />

skrev ned det kvinnen sa:<br />

– 8 –


– P<strong>å</strong> b<strong>å</strong>ndet skal det st<strong>å</strong> p<strong>å</strong> begge sider «Hvil i fred» – og<br />

blir det plass før navnene, skal det st<strong>å</strong>: «Vi møtes i himme<strong>le</strong>n.»<br />

Da kransen l<strong>å</strong> synlig <strong>for</strong>an kisten, sto der <strong>å</strong> <strong>le</strong>se:<br />

«Hvil i fred p<strong>å</strong> begge sider. Vi møtes i himme<strong>le</strong>n, hvis det<br />

blir plass.»<br />

Med god nese <strong>for</strong> sprit<br />

Fra Bjørn Arne Garsegg kommer disse to:<br />

Den som tas opp som soldat i Frelsesarméen, m<strong>å</strong> underskrive<br />

p<strong>å</strong> Frelsesarméens trosartik<strong>le</strong>r. I artik<strong>le</strong>ne lover den<br />

kommende soldaten blant annet <strong>å</strong> avst<strong>å</strong> fra all alkoholbruk.<br />

Frelsesarméen er der<strong>for</strong> kjent <strong>for</strong> <strong>å</strong> ikke bruke alkohol i<br />

noen sammenhenger.<br />

<strong>Tid</strong>ligere soldat og visemusikkmester Oddvar Arnesen i<br />

Askim korps i Indre Østfold, <strong>for</strong>talte om denne episoden som<br />

skjedde under ju<strong>le</strong>gate<strong>å</strong>pningen i Askim rundt 1950 el<strong>le</strong>r før.<br />

Under ju<strong>le</strong>gate<strong>å</strong>pningen og tenningen av ju<strong>le</strong>grana p<strong>å</strong><br />

torget, spilte Frelsesarméens hornorkester sin vane tro til<br />

ju<strong>le</strong>sangene.<br />

Mens frelsesmusikantene spilte, merket noen av dem at en<br />

av bygdas karer som var kjent <strong>for</strong> <strong>å</strong> bruke <strong>for</strong> mye alkohol,<br />

flyttet seg stadig nærmere musikantene i hornorkesteret.<br />

Til slutt stod han – som aldri var særlig kravstor n<strong>å</strong>r det<br />

gjelder varene han inntok bare de inneholdt alkohol – noks<strong>å</strong><br />

tett p<strong>å</strong> noen av musikantene.<br />

– Jæ syns det lukter sprit her, jæ, sa han og snuste inn mot<br />

hornmusikantene.<br />

Hans trenede alkohol-nese tok nok ikke feil, til tross<br />

<strong>for</strong> at spritdunsten kom fra Frelsesarmé-soldater. Hva var<br />

<strong>for</strong>klaringen?<br />

Jo, n<strong>å</strong>r hornorkesteret spilte i kuldegrader, smurte de den<br />

– 9 –


gang venti<strong>le</strong>ne p<strong>å</strong> messinginstrumentene med rødsprit. Det<br />

luktet karen som hadde nese <strong>for</strong> alkohol i sm<strong>å</strong> og store<br />

mengder.<br />

Syng om Mikkel rev!<br />

I <strong>for</strong>bindelse med et kirkejubi<strong>le</strong>um, en 17. mai el<strong>le</strong>r en annen<br />

kirkefestdag, var Rakkestad kirke fullsatt av b<strong>å</strong>de store og sm<strong>å</strong><br />

til familiegudstjeneste.<br />

Sogneprest Einar Hug<strong>le</strong>n la som vanlig opp gudstjenesten<br />

slik at al<strong>le</strong> de fremmøtte skul<strong>le</strong> inkluderes og f<strong>å</strong> sitt, ogs<strong>å</strong> al<strong>le</strong><br />

de fremmøtte barna.<br />

Et stykke ut i gudstjenesten var det tid <strong>for</strong> litt ekstra fokus<br />

p<strong>å</strong> barna.<br />

Sognepresten henvendte seg til barna og sa at n<strong>å</strong> skal vi<br />

synge litt. Han spurte om de hadde <strong>for</strong>slag til hvilken barnesang<br />

de skul<strong>le</strong> synge sammen.<br />

Etter litt nøling fra barna kom det noen <strong>for</strong>siktige <strong>for</strong>slag.<br />

Det var sanger som «Bæ, bæ, lil<strong>le</strong> lam», «Lisa gikk til sko<strong>le</strong>n»,<br />

«Gubben Noah» og lignende.<br />

Selv fulgte jeg med fra gal<strong>le</strong>riet og antok at sogneprest<br />

Hug<strong>le</strong>n nok al<strong>le</strong>r mest hadde ønsket seg et <strong>for</strong>slag om en av<br />

de mye brukte søndagssko<strong>le</strong>- el<strong>le</strong>r kirkelige barnekorsangene.<br />

Sognepresten <strong>for</strong>tsatte der<strong>for</strong> med <strong>å</strong> spørre: – F<strong>le</strong>re <strong>for</strong>slag<br />

til sanger?<br />

Noen f<strong>le</strong>re <strong>for</strong>slag kom, men ingen søndagssko<strong>le</strong>- el<strong>le</strong>r kirkelige<br />

barnekorsanger.<br />

S<strong>å</strong> <strong>for</strong>eslo et barn «Mikkel rev».<br />

Blant de andre barna hørtes noen spredte ja-rop.<br />

Det var nok ikke dette sogneprest Hug<strong>le</strong>n hadde ønsket<br />

seg. Fra gal<strong>le</strong>riet fulgte jeg spent med p<strong>å</strong> hvordan sognepresten<br />

vil<strong>le</strong> tak<strong>le</strong> en slik situasjon.<br />

– 10 –


Men sogneprest Hug<strong>le</strong>n tok ut<strong>for</strong>dringen p<strong>å</strong> strak arm og<br />

sa: – Ja, da synger vi «Mikkel rev» – ogs<strong>å</strong> reven er skapt av Gud.<br />

S<strong>å</strong> sang al<strong>le</strong> barna «Mikkel rev» <strong>for</strong> full hals under<br />

kirketaket.<br />

Tvangsd<strong>å</strong>p?<br />

Fra Øystein Røiseland kommer denne: Det skjedde i en kirke<br />

p<strong>å</strong> Jæren at et d<strong>å</strong>psbarn skul<strong>le</strong> døpes; han var blitt s<strong>å</strong> stor at han<br />

satt p<strong>å</strong> morens fang. Og gutten nihylte da han skul<strong>le</strong> døpes.<br />

Det b<strong>le</strong> litt vanskelig <strong>for</strong> b<strong>å</strong>de presten og de p<strong>å</strong>rørende, og det<br />

b<strong>le</strong> s<strong>le</strong>tt ikke <strong>le</strong>ttere da en guttestemme i <strong>for</strong>samlingen ropte ut:<br />

– Men kan dere ikke høre at han ikke vil!<br />

D<strong>å</strong>pen b<strong>le</strong> likevel gjennomført – protestene førte ikke fram.<br />

Bønn <strong>for</strong>an kjø<strong>le</strong>skapet<br />

Fra Edin Løv<strong>å</strong>s: En predikant var p<strong>å</strong> Justøya Bibelcamping<br />

<strong>for</strong> <strong>å</strong> ta<strong>le</strong> p<strong>å</strong> møtene der. Losji fikk jeg hos venner som har en<br />

villa i omr<strong>å</strong>det.<br />

En dag fikk jeg beskjed om <strong>å</strong> ordne med <strong>for</strong>middagsmaten<br />

selv. Da tiden var inne, gikk jeg ut p<strong>å</strong> kjøkkenet og <strong>å</strong>pnet døren<br />

til kjø<strong>le</strong>skapet. Det var stappende fullt. Bokser, esker og<br />

pakker med mat l<strong>å</strong> stab<strong>le</strong>t p<strong>å</strong> hverandre i et eneste rot.<br />

Da kom fruen inn p<strong>å</strong> kjøkkenet og stilte seg bak meg.<br />

Etter som jeg ikke <strong>for</strong>etok meg noe annet enn <strong>å</strong> stirre p<strong>å</strong><br />

alt sammen, stilte hun meg følgende spørsm<strong>å</strong>l:<br />

– Hva gjør du?<br />

– Jeg ber til Gud, svarte jeg.<br />

– Hva ber du om? sa hun s<strong>å</strong>.<br />

– Jeg ber om at Den allmektige og allvitende Gud i sin<br />

barmhjertighet og n<strong>å</strong>de m<strong>å</strong> vise meg hvor osten er!<br />

– 11 –


Bryllup i 1850<br />

Disse tre kommer fra Siggen Høyland, tidligere trykt i Holum<br />

Historielags <strong>å</strong>rsskrift V<strong>å</strong>r Arv. De to første har han f<strong>å</strong>tt <strong>for</strong>talt<br />

av Emil Persen Vatne:<br />

P<strong>å</strong> midten av 1800-tal<strong>le</strong>t bodde det p<strong>å</strong> Stubstad en mann<br />

som var kommet fra Åseral. Da han skul<strong>le</strong> gifte seg med sin<br />

<strong>for</strong>lovede, som hette Karen, kom de ridende <strong>for</strong>bi g<strong>å</strong>rden Vatne<br />

i Holum p<strong>å</strong> hver sin hest. He<strong>le</strong> brudefølget passerte med mye<br />

skrik og skr<strong>å</strong>l, da det b<strong>le</strong> inntatt mye «godt drikke» p<strong>å</strong> veien<br />

til kirken. Med i følget red spil<strong>le</strong>mannen med sin klarinett.<br />

P<strong>å</strong> Vatne b<strong>le</strong> det tid til en pust i bakken <strong>for</strong> «brønning» av<br />

b<strong>å</strong>de hest og folk. Spil<strong>le</strong>mannen hoppet av hesten sin. Han<br />

gikk fram til brudehesten og stakk klarinetten inn i hesteøret<br />

og bl<strong>å</strong>ste en trudelutt. Hesten som fra før var litt ukjuren av<br />

seg, fikk n<strong>å</strong> «livsstøkken». Han hev seg opp p<strong>å</strong> to med det<br />

resultat at bruden seilte bakover nedover hesteryggen med<br />

beina i været. Heldigvis gikk alt greit slik at kirketuren kunne<br />

<strong>for</strong>tsette med en litt pjusk og <strong>for</strong>sl<strong>å</strong>tt brud.<br />

P<strong>å</strong> hjemveien b<strong>le</strong> det nok en kvil p<strong>å</strong> Askvol<strong>le</strong>n p<strong>å</strong> Vatne.<br />

Spil<strong>le</strong>mannen bl<strong>å</strong>ste opp til dans og det gikk ganske lystig<br />

<strong>for</strong> seg. Det hadde vanket mange drammer i løpet av dagen.<br />

Litt bort<strong>for</strong>bi Askvol<strong>le</strong>n satt en mann i Bonjourfrakk i en<br />

fjørlaus karjol som han hadde l<strong>å</strong>nt, og venta p<strong>å</strong> at passasjerene<br />

skul<strong>le</strong> komme <strong>for</strong> <strong>å</strong> kjøre videre. Han satt og halvsov og var<br />

ikke <strong>for</strong>beredt p<strong>å</strong> det som hendte.<br />

Best som det var b<strong>le</strong> hesten støkt, og tok ut bortover det<br />

ujevne jordet i fæ<strong>le</strong> byks. Den fjørlause karjo<strong>le</strong>n hoppet og<br />

danset og sveiv til slutt rundt. Bonjourfrakken hekta seg fast<br />

i en av setevangene.<br />

Da den stivpyntede bryllupsgjesten omsider kom p<strong>å</strong> beina<br />

igjen, var frakken revnet helt opp til halskragen.<br />

– 12 –


P<strong>å</strong> 1850-tal<strong>le</strong>t n<strong>å</strong>r de store verdensbegivenhetene ikke var<br />

s<strong>å</strong> nærme som i dag, var disse hendelsene noe man husket i<br />

mange <strong>å</strong>r.<br />

Hvor er liket?<br />

Det sies at p<strong>å</strong> Stubstad hadde avholdssaken vanskelige tider<br />

p<strong>å</strong> 1850-tal<strong>le</strong>t. Avstanden til Holum kirke som bygda tilhørte,<br />

var lang. Vegen var bare en d<strong>å</strong>rlig s<strong>le</strong>deveg som gikk over heia<br />

til Suvatne, videre om Dø<strong>le</strong>mo og <strong>for</strong>bi Kr<strong>å</strong>kevannet.<br />

En gang var det et stort likfølge p<strong>å</strong> veg til kirken. Sikkert <strong>for</strong><br />

<strong>å</strong> dempe p<strong>å</strong> sorgen b<strong>le</strong> det inntatt mange drammer p<strong>å</strong> den lange<br />

vegen. Da de kom til Kr<strong>å</strong>kevannet, b<strong>le</strong> det bestemt at de hadde<br />

tid til en pust i bakken, mens noen karer gikk videre <strong>for</strong> <strong>å</strong> kaste<br />

opp graven. Den gang m<strong>å</strong>tte man selv gjøre klar <strong>for</strong> begravelsen.<br />

Det er fint ved Kr<strong>å</strong>kevannet en varm sommerdag, og stoppen<br />

b<strong>le</strong> nok litt <strong>for</strong> lang. Da følget s<strong>å</strong> gikk videre, s<strong>å</strong> g<strong>le</strong>mte<br />

de hesten med kista.<br />

Litt om <strong>le</strong>nge kom de fram til kirken, og her stod presten<br />

og ventet.<br />

P<strong>å</strong> spørsm<strong>å</strong>l om hvor er s<strong>å</strong> liket, b<strong>le</strong> det svart med <strong>for</strong>undring:<br />

«Har ikke presten f<strong>å</strong>tt det?» Dermed m<strong>å</strong>tte følget tilbake<br />

til Kr<strong>å</strong>kevannet <strong>for</strong> <strong>å</strong> hente hesten med kista.<br />

Langt om <strong>le</strong>nge kom kista p<strong>å</strong> plass der den skul<strong>le</strong> være.<br />

En noe ustødig mann som stod nærme grava, bøyde seg<br />

<strong>for</strong> <strong>å</strong> se bedre og kom til <strong>å</strong> miste pipa ned i grava. Man hørte<br />

ho slo mot kistelokket. Han hoppet resolutt ned i grava, l<strong>å</strong><br />

p<strong>å</strong> magen p<strong>å</strong> kistelokket, og fikk tak i pipa si. Med hjelp av<br />

andre mer stødige hender b<strong>le</strong> han halt opp igjen.<br />

Seint p<strong>å</strong> kvelden kom følget tilbake til Stubstad med hest<br />

og s<strong>le</strong>de. Som det heter i sko<strong>le</strong>sti<strong>le</strong>ne: Som vel var hadde ingen<br />

ulykke hendt.<br />

– 13 –


Dere blir igjen<br />

Det er en snart 2000 <strong>å</strong>r gammel tanke at de troende plutselig<br />

skal rykkes bort ved Jesu gjenkomst, mens de ikketroende blir<br />

igjen til dom og straff. Rolv Bruun <strong>for</strong>tel<strong>le</strong>r følgende i boken<br />

«En sokneprests bekjennelser»:<br />

Baptistene har en herlig kirke p<strong>å</strong> Borkenes. P<strong>å</strong> en 17. maifest<br />

sto baptistpresten, Kjell Høyer, og jeg i trappen og pratet<br />

sammen. Begge var vi fra Nord-Norge og hadde sansen <strong>for</strong><br />

den gode replikk.<br />

N<strong>å</strong> var Kvæfjord kirke alde<strong>le</strong>s ikke egnet som menighetshus,<br />

enn si «kaffedral». Jeg spurte der<strong>for</strong> baptistpresten om de<br />

ikke kunne g<strong>å</strong> konkurs el<strong>le</strong>r noe i den retning, slik at vi i statskirken<br />

kunne kjøpe kirken deres p<strong>å</strong> billigsalg til menighetshus.<br />

Baptistprest Kjell trengte bare et halvt sekund, s<strong>å</strong> kom<br />

svaret:<br />

– Dere skal f<strong>å</strong> huset helt gratis etter bortrykkelsen!<br />

Spørsm<strong>å</strong>l om kjønn<br />

Fra «V<strong>å</strong>r Arv», Holum Historielag, kommer disse tre: Det<br />

var grammatikk-time og læreren prøvde <strong>å</strong> f<strong>å</strong> barna til <strong>å</strong> <strong>for</strong>st<strong>å</strong><br />

hvilket kjønn de ulike ordene var. E<strong>le</strong>vene syntes <strong>å</strong> ha god<br />

greie p<strong>å</strong> hankjønn, hunkjønn og intetkjønn.<br />

– Kan s<strong>å</strong> du Beint, si meg hva kjønn «egg» er?<br />

Beint: – Det er ikke godt <strong>å</strong> si før egget er k<strong>le</strong>kt!<br />

Gravferdssalme<br />

Fortalt av Anders Løvstø. Ei kone mistet mannen, og likferd<br />

b<strong>le</strong> bestemt. Degnen spurte hvilken salme hun ønsket<br />

de skul<strong>le</strong> synge.<br />

– 14 –


«Nei, de veid æ ikkje.»<br />

«Kan mi synge: Med sorgen og klagen hold m<strong>å</strong>de?»<br />

Kona: «Jaha, ja, den va ikkje s<strong>å</strong> gal.»<br />

Slagferdige Simon kjent i Bibe<strong>le</strong>n<br />

Fortalt av Laurits Fug<strong>le</strong>vik: Gam<strong>le</strong> Simon i Dyreda<strong>le</strong>n var<br />

kjent <strong>for</strong> <strong>å</strong> svare <strong>for</strong> seg. En dag traff han en <strong>for</strong>nem mann<br />

i Mandal. Denne vil<strong>le</strong> holde litt moro med Simon og sa:<br />

«Du Simon kan vel si meg hvor langt det er fra jorden til<br />

himme<strong>le</strong>n?»<br />

«Jau, de kan æ seie dæ, de er akkurat ett skysskifte.»<br />

«Hva mener du med det?» spurte mannen.<br />

«Jau, æ har aldri hørt at profeten Elias bytte hest p<strong>å</strong> veien»,<br />

sa Simon og gikk videre.<br />

Havnet i brudesuiten<br />

John Olav Larssen (1927–2009) var en <strong>le</strong>dende vekkelsespredikant<br />

tilknyttet Det norske lutherske Indremisjonsselskap.<br />

Han fikk tilnavnet «Norges Billy Graham» p<strong>å</strong> grunn av metodelikheten<br />

med Billy Graham i hans langvarige og ofte<br />

svært fremgangsrike <strong>for</strong>kynnervirksomhet. Han var kjent <strong>for</strong><br />

<strong>å</strong> kombinere humor og alvor i <strong>for</strong>kynnelsen, og tok avstand fra<br />

s<strong>å</strong>kalt skremsels<strong>for</strong>kynnelse, heter det i omta<strong>le</strong> p<strong>å</strong> Wikipedia.<br />

Der nevnes ogs<strong>å</strong> møtene p<strong>å</strong> Jordal Amfi i 1957 og 1958 der det<br />

var 12 000 mennesker p<strong>å</strong> det beste. Og ikke minst m<strong>å</strong> John<br />

Olav huskes <strong>for</strong> at han tok store telt i bruk under kampanjene.<br />

Teltmøtene p<strong>å</strong> Justøya i Lil<strong>le</strong>sand b<strong>le</strong> landskjent.<br />

Men mannen som betydde s<strong>å</strong> mye <strong>for</strong> mange, har ikke f<strong>å</strong>tt<br />

noen fullstendig biografi selv om det er utgitt bøker om han<br />

og han selv skrev f<strong>le</strong>re. Han utga selv et hefte der <strong>for</strong>skjellige<br />

– 15 –


personer skriver om møtet med han. Selv skrev jeg om slik<br />

jeg opp<strong>le</strong>vde han p<strong>å</strong> Bibelsko<strong>le</strong>n i Staffeldtsgate noen uker i<br />

1970. Han lærte oss at vintreet ikke har stamme som gran<br />

og furu, s<strong>å</strong> n<strong>å</strong>r Jesus sier i Johannes 15,5 «Jeg er vintreet, dere<br />

er grenene», s<strong>å</strong> er ikke Jesus stammen som det en og annen<br />

gang er blitt sagt. Grenene, det vil si he<strong>le</strong> treet, symboliserer<br />

menneskene. Og da han skul<strong>le</strong> <strong>for</strong>klare verset i Salme 23,5,<br />

«Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over», <strong>for</strong>talte<br />

han om da han hadde vært hos h<strong>å</strong>rfrisøren og f<strong>å</strong>tt en s<strong>å</strong> deilig<br />

hodevask.<br />

Musiker og organist Olav Soltun spilte p<strong>å</strong> hans møtekampanjer<br />

p<strong>å</strong> Justøya og p<strong>å</strong> turneer.<br />

Soltun spilte i f<strong>le</strong>re <strong>å</strong>r p<strong>å</strong> sommerstevnene p<strong>å</strong> Justøya. – Vi<br />

opp<strong>le</strong>vde at folk kom fram <strong>for</strong> <strong>å</strong> bli frelst el<strong>le</strong>r til <strong>å</strong>ndelig <strong>for</strong>nyelse<br />

praktisk talt hver kveld, sier Soltun. Selv spilte han p<strong>å</strong><br />

Hammondorgel, et veldig godt ett. Det ga stemning. Noen<br />

mente i meste laget. Det kan diskuteres, men slik var det,<br />

kveld etter kveld.<br />

Folk satte pris p<strong>å</strong> musikken. I det he<strong>le</strong> har Soltun hatt en<br />

interessant og givende virksomhet som musiker. Men en gang<br />

han spilte ved en presteinnsettelse, g<strong>le</strong>mte han at det skul<strong>le</strong><br />

synges et «Amen». Da fikk han kraftig kritikk av biskopen,<br />

noe Olav syntes var urettferdig <strong>for</strong> han var ikke vant med <strong>å</strong><br />

spil<strong>le</strong> ved slike gudstjenester.<br />

Soltun husker godt en større tur han var med p<strong>å</strong> i Nord-<br />

Norge. Med p<strong>å</strong> turen var ti jenter fra Manila p<strong>å</strong> Filippinene,<br />

og John Olav Larssen og Soltun og to-tre andre. Den var i<br />

regi av Misjonsalliansen som John Olav seinere b<strong>le</strong> knyttet til<br />

som landssekretær. Turen var sponset av Strømmestiftelsen.<br />

Hensikten var <strong>å</strong> skaffe faddere til hjelpearbeidet i Manila.<br />

– Det gikk bra, vi fikk mange nye faddere. Men det jeg nok<br />

husker best, er at det ikke var bestilt rom til oss p<strong>å</strong> noe hotell.<br />

– 16 –


Men p<strong>å</strong> ett av hotel<strong>le</strong>ne i Harstad fikk vi plass, men det førte<br />

til at John Olav og jeg havnet i brudesuiten. Det gikk riktig<br />

s<strong>å</strong> bra.<br />

Soltun husker godt da han og sangeren Rolf Listrøm og<br />

John Olav ogs<strong>å</strong> skul<strong>le</strong> bli dresset opp. De gikk til Ivar Mjaaland<br />

herreekvipering i Markens gate i Kristiansand. Hva fikk<br />

de der? Jo, bl<strong>å</strong> jakker og slips med bl<strong>å</strong> striper i. Og kom ut<br />

riktig s<strong>å</strong> pene. – Jakkene b<strong>le</strong> nok aldri betalt, <strong>for</strong> Mjaaland<br />

støttet virksomheten til John Olav, sier Soltun.<br />

John Olav var utdannet snekker. Noen stusset da han b<strong>le</strong><br />

generalsekretær i Den indre Sjømannsmisjon i 1971 siden<br />

han var uten slik erfaring. Men Soltun sier han var god til<br />

<strong>å</strong> knytte til seg medarbeidere. Det gjaldt og den vekt han la<br />

p<strong>å</strong> <strong>å</strong> f<strong>å</strong> gode sangere med. Men ogs<strong>å</strong> i jobben som generalsekretær<br />

fikk han dyktige medarbeidere som utfylte det han<br />

ikke kunne.<br />

Det samme bekrefter Harald Haugland som i f<strong>le</strong>re <strong>å</strong>r var<br />

redaktør <strong>for</strong> bladet Trygg Havn. At det tok p<strong>å</strong> <strong>å</strong> st<strong>å</strong> i <strong>for</strong>kynnelse<br />

og vekkelseskampanjer, er sikkert. John Olav m<strong>å</strong>tte ta et<br />

opphold p<strong>å</strong> Modum Bad Nervesanatorium. – Der trivdes han<br />

veldig godt i snekkerverkstedet de hadde. Da var han tilbake<br />

i det yrket han var opplært i, sier Olav Soltun.<br />

Og husker vi begge riktig, hendte det han i sine samta<strong>le</strong>r<br />

minnet om at kristendommens herre og frelser, Jesus Kristus,<br />

hadde samme yrke.<br />

Om Sandve<br />

Her er et par historier som John Olav <strong>for</strong>talte om predikanten<br />

Martin Sandve.<br />

Ein gong han skul<strong>le</strong> ta toget, gjekk han feil og sette seg<br />

p<strong>å</strong> første klasse.<br />

– 17 –


Konduktøren som kontrol<strong>le</strong>rte bil<strong>le</strong>tten, gjorde han merksam<br />

p<strong>å</strong> at dette var første klasse?<br />

– Det er godt nok <strong>for</strong> meg, kom det fr<strong>å</strong> Martin.<br />

Slik?<br />

Sandve halta p<strong>å</strong> grunn av ein klumpfot.<br />

Ein kar fr<strong>å</strong> Ryfylke skul<strong>le</strong> møte Martin p<strong>å</strong> kaia.<br />

Martin s<strong>å</strong>g det sto ein mann der, og gjekk bort til han og<br />

spurde om han s<strong>å</strong>g etter nokon?<br />

– Jau, han skul<strong>le</strong> møte ein Sandve, ein som halta ein del.<br />

Martin snudde seg raskt rundt og tok nokre steg, og sa:<br />

– Kunne dette passe?<br />

Gagarin her<br />

Fra Terje Wehus: Jeg var til stede som 20-<strong>å</strong>ring, e<strong>le</strong>v p<strong>å</strong> v<strong>å</strong>rkurset<br />

p<strong>å</strong> Luthersk Bibel- og Menighetsseminar.<br />

Til sitt <strong>å</strong>rlige Predikant- og arbeidermøte hadde Frikirken<br />

i 1979 invitert biskop Erling Utnem til Skjærg<strong>å</strong>rsheimen p<strong>å</strong><br />

F<strong>le</strong>kkerøya <strong>for</strong> <strong>å</strong> holde bibeltimer. Utnem var blant annet<br />

kjent <strong>for</strong> sin interesse <strong>for</strong> Bibe<strong>le</strong>n og endetiden, som han senere<br />

ogs<strong>å</strong> kom til <strong>å</strong> skrive bok om.<br />

Tema <strong>for</strong> den første bibeltimen var «Jesu gjenkomst og<br />

dens betydning <strong>for</strong> kosmos». Utnem var i god driv, talte uten<br />

manus – i al<strong>le</strong> fall kikket han ikke mye p<strong>å</strong> det – beveget seg<br />

mot store høyder og postu<strong>le</strong>rte: – N<strong>å</strong>r Jesus kommer igjen,<br />

s<strong>å</strong> vil det ikke være noen fysiske grenser <strong>le</strong>nger – vi vil kunne<br />

ferdes fritt i universet.<br />

P<strong>å</strong> bakerste benk reiste en pastor seg, tok sidemannen i<br />

h<strong>å</strong>nda, bukket <strong>le</strong>tt og presenterte seg: – Gagarin!<br />

Om Utnem fikk med seg opptrinnet, lot han seg i al<strong>le</strong><br />

– 18 –


fall ikke affisere av det. Han <strong>for</strong>tsatte bibeltimen med full<br />

inn<strong>le</strong>velse.<br />

Feil knapp<br />

Fra Maria J. Skjævesland kommer disse to: Dette skjedde <strong>for</strong><br />

et par <strong>å</strong>r siden i Veum kyrkje i Fyresdal:<br />

Jeg skul<strong>le</strong> ha et vikaroppdrag som organist i en kirke jeg<br />

aldri hadde vært i før. Kom tidlig <strong>for</strong> <strong>å</strong> prøve orge<strong>le</strong>t og durte<br />

p<strong>å</strong> med diverse viser. Da jeg var ferdig, var det masse folk i<br />

kirken som humret litt <strong>for</strong> seg sjøl. P<strong>å</strong> toppen av det klarte<br />

jeg ca. kvart p<strong>å</strong> el<strong>le</strong>ve <strong>å</strong> trykke p<strong>å</strong> feil knapp da skal jeg skul<strong>le</strong><br />

sl<strong>å</strong> p<strong>å</strong> orge<strong>le</strong>t.<br />

Hva b<strong>le</strong> resultatet? Kirkeklokkene begynte <strong>å</strong> ringe. Og menigheten<br />

fikk seg en god latter, mens jeg skul<strong>le</strong> ønske jeg bare<br />

kunne fly ut vinduet.<br />

Kvapp til<br />

Jeg er veldig skvetten av natur. En gang p<strong>å</strong> en konfirmasjonsgudstjeneste<br />

i Skafs<strong>å</strong> kyrkje, kvapp jeg s<strong>å</strong> til da kirketjeneren<br />

skul<strong>le</strong> ringe 3x3 at foten sk<strong>le</strong>d ned p<strong>å</strong> peda<strong>le</strong>n. Og musikken<br />

tonet ut <strong>for</strong> fullt.<br />

Kirken var fullsatt. Folk lo, og bak meg hørte jeg noen si:<br />

«Organisten kvapp til». Vedkommende <strong>for</strong>talte det deretter<br />

videre til kirketjeneren, ogs<strong>å</strong> han fikk seg god latter.<br />

Ma<strong>le</strong>r gam<strong>le</strong> hus p<strong>å</strong> Karmøy!<br />

Fra Sten Sørensen kommer disse historiene:<br />

Ei eldre dame som tilhørte pinsevennene bosatt p<strong>å</strong> Karmøy<br />

vokste opp i en tid der det var synd <strong>å</strong> ma<strong>le</strong> seg. Verken<br />

– 19 –


make up el<strong>le</strong>r øredobber var tillatt i menigheten. N<strong>å</strong> ettersom<br />

tiden var g<strong>å</strong>tt syns dama at det egentlig var fint <strong>å</strong> ma<strong>le</strong> seg litt.<br />

Men hun b<strong>le</strong> jo anfektet i sin tro da hun lurte p<strong>å</strong> om dette<br />

var <strong>for</strong>tsatt synd.<br />

Dama gikk til predikanten og spurte om det var synd <strong>å</strong><br />

ma<strong>le</strong> seg? Nei, det er det ikke, svarte han og tilføyde: «Man<br />

ma<strong>le</strong>r ogs<strong>å</strong> gam<strong>le</strong> hus p<strong>å</strong> Karmøy!»<br />

Ovan der<br />

Mor skul<strong>le</strong> feire sin 30 <strong>å</strong>rs dag og lil<strong>le</strong> Per hadde laget en gave<br />

p<strong>å</strong> sløyden med følgende tekst: «Gratu<strong>le</strong>rer med dagen kjære<br />

mor. Snart synger du blant skaren i himme<strong>le</strong>ns kor.»<br />

Skal vi vente en annen?<br />

Ludvig Karlsen var en skattet og kjær ta<strong>le</strong>r. Hver Kristi Himmelfartsdag<br />

deltok han og Evangeliesenteret p<strong>å</strong> begge møtene<br />

i Filadelfia Oslo. Det var blitt en flott tradisjon. Noen ganger<br />

dukket ikke Ludvig opp da han hadde booket to steder den<br />

dagen. Han sendte i stedet en sted<strong>for</strong>treder. Det b<strong>le</strong> jo en liten<br />

nedtur <strong>å</strong> ha disse møtene uten Ludvig p<strong>å</strong> plass.<br />

Egil Svartdahl var pastor i Filadelfia i denne perioden, og<br />

denne gangen vil<strong>le</strong> han komme Ludvig Karlsen i <strong>for</strong>kjøpet. I<br />

god tid før møtene skul<strong>le</strong> holdes sendte han følgende personlige<br />

hilsen i et h<strong>å</strong>ndskrevet brev til ham:<br />

«Kjære Ludvig! Vi g<strong>le</strong>der oss til du og Evangeliesenteret<br />

kommer til Filadelfia. Møtene er jo alltid et høydepunkt <strong>for</strong><br />

oss. Du er varmt velkommen. Hilser deg med Matt 11,3. Din<br />

bror og venn – Egil.»<br />

Ludvig synes han m<strong>å</strong>tte sl<strong>å</strong> opp bibelordet da det ikke var<br />

s<strong>å</strong> vanlig <strong>å</strong> sende slike bibelord skrevet med h<strong>å</strong>ndskrift <strong>le</strong>nger.<br />

– 20 –


Spent slo han opp og <strong>le</strong>ste: «Er Du Den som skal komme,<br />

el<strong>le</strong>r skal vi vente en annen?»<br />

Den dagen møtte selvfølgelig Ludvig Karlsen opp i Filadelfia<br />

Oslo til al<strong>le</strong>s store g<strong>le</strong>de!<br />

Enda større<br />

Det var en ung teologistudent som begynte sine studier p<strong>å</strong><br />

Menighetsfakultet i Oslo. Han var ivrig i sin tro. En dag da<br />

han var p<strong>å</strong> <strong>le</strong>sesa<strong>le</strong>n og <strong>le</strong>ste i Bibe<strong>le</strong>n ropte han plutselig ut:<br />

«Hal<strong>le</strong>luja, det var litt av et mirakel!» En av studentene som<br />

hadde studert i f<strong>le</strong>re <strong>å</strong>r og som hørte hans g<strong>le</strong>desutbrudd, spør<br />

hva som var mirak<strong>le</strong>t?<br />

«Jeg <strong>le</strong>ste om hvordan Moses førte Israels folk tørrskodd<br />

over Det røde hav.»<br />

Det er ikke noe mirakel, svarte den eldre studenten: «Du<br />

har mye <strong>å</strong> lære. Nyere <strong>for</strong>skning viser at der hvor Moses førte<br />

Israel gjennom havet, var det svært grunt, kanskje bare 10<br />

centimeter med vann.»<br />

Dette kjente ikke den nye teologistudenten noe til og han<br />

b<strong>le</strong> mismodig. Men han <strong>for</strong>tsatte <strong>å</strong> <strong>le</strong>se i Bibe<strong>le</strong>n. Plutselig<br />

kom et nytt g<strong>le</strong>desutbrudd:<br />

«Hal<strong>le</strong>luja, dette var iallfall litt av et mirakel. Tenk at Faraos<br />

veldig hær druknet p<strong>å</strong> 10 centimeters dyp!»<br />

Bønnen oppfylt<br />

Rektoren p<strong>å</strong> teologistudiet lot alltid e<strong>le</strong>vene begynne dagen<br />

med andakter og bønn før studiene startet. Han <strong>for</strong>mante<br />

dem sterkt <strong>å</strong> bruke tid p<strong>å</strong> <strong>å</strong> <strong>for</strong>berede sine andakter, og at de<br />

skul<strong>le</strong> ta sko<strong>le</strong>timene p<strong>å</strong> alvor.<br />

Noen av studentene var noe overfladiske og mente at<br />

– 21 –


kunnskapen var litt farlig. Den kunne st<strong>å</strong> i veien <strong>for</strong> Den<br />

Hellige Ånd. En av studentene hadde akkurat avsluttet andakten<br />

med denne fø<strong>le</strong>lsesladete bønnen: «Herre, hjelp oss s<strong>å</strong><br />

vi blir mindre opptatt av kunnskap i v<strong>å</strong>re hoder og mer fylt<br />

av Ånden i v<strong>å</strong>re hjerter.»<br />

Straks etterp<strong>å</strong> begynte timen, og den samme studenten<br />

b<strong>le</strong> hørt, og han var fullstendig blank. Rektoren klarte ikke <strong>å</strong><br />

holde seg og konstaterte tørt: «Se det broder. Jeg kan bekrefte<br />

at Gud har hørt din bønn helt momentant!»<br />

P<strong>å</strong> dommens dag<br />

En av teologistudentene var en kløpper til <strong>å</strong> bruke bibelhenvisninger.<br />

Da en av hans venner skul<strong>le</strong> gifte seg, sendte han<br />

et festte<strong>le</strong>gram og avsluttet hilsenen med bibelordet som sto<br />

i Matt 11, 22.<br />

Han tok seg ikke bryet <strong>å</strong> sjekke opp bibelordet. Festte<strong>le</strong>grammet<br />

b<strong>le</strong> bare sendt. Stor var <strong>for</strong>skrekkelsen da toastmasteren<br />

<strong>le</strong>ste opp te<strong>le</strong>grammet med bibelteksten: «Det sier<br />

jeg dere: P<strong>å</strong> dommens dag skal Tyrus og Sidon slippe <strong>le</strong>ttere<br />

unna enn dere.»<br />

Ikke i hodet<br />

Det verserer en historie om en politiker som opp<strong>le</strong>vde dette<br />

uten<strong>for</strong> Stortinget en tidlig høstdag like før valget:<br />

En kvinne b<strong>le</strong> p<strong>å</strong>kjørt av trikken. Mens andre hastet <strong>for</strong>bi,<br />

sprang politikeren bort til dama, hjalp henne opp, børstet av<br />

k<strong>å</strong>pen og trøstet s<strong>å</strong> godt han kunne.<br />

Dama s<strong>å</strong> takknemlig bort p<strong>å</strong> ham og sa: «Du verden <strong>for</strong><br />

en hyggelig mann, hva kan jeg gjøre igjen <strong>for</strong> deg?»<br />

Litt <strong>for</strong><strong>le</strong>gen svarer han: «Nei, dette er jo bare min simp<strong>le</strong><br />

– 22 –


plikt, men skul<strong>le</strong> du gjøre noe, m<strong>å</strong>tte det kanskje være <strong>å</strong> stemme<br />

p<strong>å</strong> Kristelig Folkeparti n<strong>å</strong> til valget.»<br />

Da s<strong>å</strong> hun <strong>for</strong>skrekket p<strong>å</strong> ham og tilføyde: «Å nei, kjære<br />

deg. Det var foten jeg skadet, ikke hodet.»<br />

Bare ukjente<br />

Ei eldre dame nordfra, som hadde <strong>le</strong>vd et langt liv p<strong>å</strong> Østlandet,<br />

hadde en <strong>for</strong>trolig samta<strong>le</strong> med pastoren. Det nærmet<br />

seg tiden da hun trodde at hun skul<strong>le</strong> reise herfra, der<strong>for</strong> kom<br />

hun med sitt ønske:<br />

«Kan du ikke ordne det slik at jeg kommer i hjembygdas<br />

jord?»<br />

Pastoren kommenterte <strong>for</strong>siktig og sa: «Er du sikker p<strong>å</strong> at<br />

dette er s<strong>å</strong> viktig <strong>for</strong> deg. Hvor<strong>for</strong> vil du ikke finne din plass<br />

p<strong>å</strong> kirkeg<strong>å</strong>rden her?»<br />

«Nei,» svarte hun. «Jeg kjenner jo ikke noen av de som<br />

ligger her, jeg har aldri snakket med dem før.»<br />

Fikk nei<br />

P<strong>å</strong> et kristelig hotell i hovedstaden hadde de f<strong>å</strong>tt en resepsjonsvakt<br />

fra Marokko. Han hadde f<strong>å</strong>tt klare direktiver fra hotel<strong>le</strong>ts<br />

eier om hvordan hotelldriften skul<strong>le</strong> være.<br />

En dag kom en gjest bort og lurte p<strong>å</strong> om han som romservice<br />

kunne bestil<strong>le</strong> «Tilslørte bondepiker».<br />

«Nei, det blir det s<strong>le</strong>tt ikke snakk om, dette er et kristelig<br />

hotell», svarte resepsjonsvakten kontant.<br />

Jeg ser den<br />

Vekkelsespredikanten hadde tatt seg sommerjobb som badevakt.<br />

Da en som badet p<strong>å</strong> dypet begynte <strong>å</strong> veive desperat med<br />

– 23 –


armene, ropte predikanten med høy røst: «Jeg ser din h<strong>å</strong>nd,<br />

broder. Ta den ned!»<br />

F<strong>å</strong>r ikke puste<br />

Elin p<strong>å</strong> fire <strong>å</strong>r: «Jeg vil ikke begraves n<strong>å</strong>r jeg blir gammel, <strong>for</strong><br />

jeg klarer ikke <strong>å</strong> ligge s<strong>å</strong> <strong>le</strong>nge under jorda uten <strong>å</strong> puste. Og<br />

s<strong>å</strong> er det s<strong>å</strong> ekkelt <strong>å</strong> f<strong>å</strong> jord i nesa. Da er det nesten bedre <strong>å</strong><br />

bo p<strong>å</strong> gam<strong>le</strong>hjem.»<br />

Brev til Gud<br />

En gammel dame sendte i sin tid et brev adressert til Gud,<br />

med bønn om 100 kroner til fyringsved <strong>for</strong> vinteren. Postverket,<br />

som det het den gang, hadde ikke motto «Vi <strong>le</strong>verer»,<br />

men gjorde det i praksis, og sendte brevet til statsminister<br />

Einar Gerhardsen. Han fikk sympati <strong>for</strong> damen og sendte et<br />

hyggelig svar, men mente det m<strong>å</strong>tte klare seg med 50 kroner.<br />

Litt senere kom et nytt brev adressert til Gud, og igjen<br />

gikk det videre til Gerhardsen, «Kjære Gud», skrev damen,<br />

«takk <strong>for</strong> penger. Men neste gang m<strong>å</strong> du ikke sende dem om<br />

Gerhardsen, <strong>for</strong> han tar halvparten.»<br />

Ryfylke-biskopen sang ut<br />

Nils Helge Golf har sendt oss disse historiene fra hans far<br />

Olav Golfs bok og andre kilder om den s<strong>å</strong>kalte Ryfylkebiskopen<br />

Sven Foldøen. Han var klar i sin ta<strong>le</strong> og tok kraftig<br />

i. Ifølge Olav Golf angret han seinere p<strong>å</strong> noen av de sterkeste<br />

utta<strong>le</strong>lsene.<br />

Sven Foldøen mente det var svært s<strong>å</strong> viktig at de «nyfrelste»<br />

reiste seg i <strong>for</strong>samlingen og <strong>for</strong>talte om det som hadde hendt<br />

– 24 –


med dem. Enkelte som da kunne bli noe overspent, bad han<br />

sette seg, el<strong>le</strong>r han stemte i en sang. Og det hendte ogs<strong>å</strong> at<br />

humoristen i ham fikk siste ordet. Det var en som vitnet om at<br />

g<strong>le</strong>da var s<strong>å</strong> overveldende at han «m<strong>å</strong>tte triva seg i ein lysstolpe<br />

som stod i vegkanten <strong>for</strong> at han ikkje skul<strong>le</strong> fara til himmels».<br />

– «At du ikkje s<strong>le</strong>ppte», kom det fra Foldøen.<br />

N<strong>å</strong>r det gjeld pengar …<br />

Foldøen b<strong>le</strong> kritisert <strong>for</strong>di han oppmuntret kinamisjonsvennene<br />

til <strong>å</strong> holde basarer. «Tenk fod<strong>le</strong> folk kjeme p<strong>å</strong> basarane.<br />

Noko s<strong>å</strong> fælt.»<br />

Da svarte Foldøen: «Fælt? Nei, n<strong>å</strong>r det gjeld <strong>å</strong> f<strong>å</strong> inn pengar<br />

til misjonen, vil eg ta imot dei om det skul<strong>le</strong> vera sjølvaste<br />

djeve<strong>le</strong>n som kom.»<br />

Formann og sjef<br />

Da «Siljerd og omegn kvinne<strong>for</strong>ening» p<strong>å</strong> Nedstrand b<strong>le</strong> organisert,<br />

uttalte Foldøen: «Du Olava, skal vera <strong>for</strong>mann, og<br />

Karl skal bestemma!»<br />

Røyge, men …<br />

I boka «Fra emissær til statsr<strong>å</strong>d» <strong>for</strong>tel<strong>le</strong>r Egil Aarvik, som hadde<br />

s<strong>le</strong>ktsrøtter p<strong>å</strong> K<strong>å</strong>rstø i Tysvær i Rogaland, at Foldøen iblant<br />

kunne være svært s<strong>å</strong> romslig: En av mine prestevenner har <strong>for</strong>talt<br />

meg at han p<strong>å</strong> b<strong>å</strong>ten til Finnøy traff Foldøen uten <strong>å</strong> ane hvilken<br />

størrelse han hadde <strong>for</strong> seg. De kom i prat, og b<strong>le</strong> snart s<strong>å</strong><br />

gode busser at trafikantene spisset ører <strong>for</strong> om mulig <strong>å</strong> oppfatte<br />

hva de to moret seg s<strong>å</strong> med. Min prestevenn røkte sigaretter, og<br />

tobakk stod ikke p<strong>å</strong> listen over Foldøens tillatte nytelser. De to<br />

– 25 –


skul<strong>le</strong> begge ta<strong>le</strong>, men p<strong>å</strong> hvert sitt bedehus p<strong>å</strong> Finnøy, og <strong>for</strong><br />

hver sin «sak». Men torsdag skul<strong>le</strong> de bytte bedehus. Foldøen<br />

trengte n<strong>å</strong> ingen introduksjon til sitt bedehusbytte, men det<br />

kunne sannelig presten trenge. Han hadde aldri vært p<strong>å</strong> Finnøy.<br />

Og Foldøen introduserte ham slik: I morgen kjem han ... Han<br />

røyge, men han er frelste, s<strong>å</strong> de kan godt g<strong>å</strong> og høyra han. Med<br />

en slik anbefaling fra Foldøen b<strong>le</strong> det fullt hus <strong>for</strong> presten.<br />

Djeve<strong>le</strong>n og Bibe<strong>le</strong>n<br />

Forfatter Torvald Tu hørte Foldøen da han hadde vekkelse p<strong>å</strong><br />

K<strong>le</strong>pp i 1909. Han kunne aldri g<strong>le</strong>mme denne merkelige predikanten.<br />

Tu <strong>for</strong>talte til bladet «Rogaland» at Foldøen hadde<br />

<strong>le</strong>tt <strong>for</strong> <strong>å</strong> ta djeve<strong>le</strong>n med i replikkene sine. En gang sa han<br />

fra ta<strong>le</strong>rsto<strong>le</strong>n: «De m<strong>å</strong> sansa p<strong>å</strong> det, folk, at djeve<strong>le</strong>n har <strong>le</strong>se<br />

bibe<strong>le</strong>n mange gonger, han!»<br />

Som fluer<br />

«Folløyen» meinte her var fullt opp b<strong>å</strong>de av «farisæarar og<br />

eigenrettferdige», og p<strong>å</strong> eit møte s<strong>le</strong>ngde han ut desse orda: «I<br />

bygdene, folk, er det s<strong>å</strong> tjukt av farisæarar og eigenrettferdige,<br />

som det er svart av «fl<strong>å</strong>ga» (fluer) over eit ope fløytefat midt<br />

p<strong>å</strong> sumaren!»<br />

Halda p<strong>å</strong><br />

P<strong>å</strong> vekkings-møta var ikkje «Folløyen» redd <strong>for</strong> <strong>å</strong> halda <strong>le</strong>nge<br />

p<strong>å</strong>, s<strong>å</strong> det kunne jamt henda at klokka nærma seg 12 – dvs.<br />

24, – før møtet slutta. P<strong>å</strong> eit møte, d<strong>å</strong> klokka var omlag 11<br />

(23), fekk mange det travelt med <strong>å</strong> glytta p<strong>å</strong> klokka og sj<strong>å</strong><br />

kor langt det <strong>le</strong>id. Straks kom det fr<strong>å</strong> «Folløyen»: – «N<strong>å</strong>r dei<br />

dansar i vegkrossane og tenar djeve<strong>le</strong>n, s<strong>å</strong> er dei aldri redd <strong>for</strong><br />

– 26 –


<strong>å</strong> halda <strong>le</strong>nge p<strong>å</strong>, – me som vil tena Gud, me skal ikkje gje<br />

oss s<strong>å</strong> snart me hel<strong>le</strong>r! S<strong>å</strong> la oss berre halda p<strong>å</strong> ei stund til!»<br />

V<strong>å</strong>rherre skjønar det<br />

Foldøen snakket heimem<strong>å</strong><strong>le</strong>t sitt (Ryfylke-dia<strong>le</strong>kt), og likte ikke<br />

at folk «knota» p<strong>å</strong> vitnemøtene p<strong>å</strong> bedehuset. Til en som <strong>for</strong>søkte<br />

<strong>å</strong> pynte p<strong>å</strong> dia<strong>le</strong>kten sin, sa han: «Du kan snakka til V<strong>å</strong>rherre<br />

med p<strong>le</strong>nt det same m<strong>å</strong><strong>le</strong>t du brukar n<strong>å</strong>r du køyrer mjølkekjerra!<br />

Eg skal seia deg, V<strong>å</strong>rherre skjønar godt det m<strong>å</strong><strong>le</strong>t, han!»<br />

Takk Gud!<br />

Ei kone som strevde med <strong>å</strong> bli kristen, gikk til Foldøen og sa:<br />

«Eg f<strong>å</strong>r det ikkje til! Eg f<strong>å</strong>e det s<strong>le</strong>tt ikkje til!» «Takk Gud <strong>for</strong><br />

det!» sa Foldøen. «Hadde du f<strong>å</strong>tt det til, s<strong>å</strong> vil<strong>le</strong> det ikkje vore<br />

bruk <strong>for</strong> noko evangelium!»<br />

Med toppa segl<br />

P<strong>å</strong> et møte møtte mange av ungdomskameratene til Sven. De<br />

var spent p<strong>å</strong> <strong>å</strong> høre den tidligere villstyringen som n<strong>å</strong> var blitt<br />

«skikkelige». Han holdt en mektig, personlig ta<strong>le</strong> der han skal<br />

ha sagt: «Eg ser f<strong>le</strong>ire av kameratane mine her i kveld som<br />

siglar til helvite med toppa segl.»<br />

Skul<strong>le</strong> bare …<br />

Fra Øystein Skaar kommer disse tre: I 1978 b<strong>le</strong> det gam<strong>le</strong> apoteket<br />

p<strong>å</strong> Ørje innviet til ny Frikirke i bygda. En fullsatt <strong>for</strong>samling<br />

g<strong>le</strong>det seg med den lil<strong>le</strong> menigheten, og det b<strong>le</strong> sam<strong>le</strong>t<br />

inn en god kol<strong>le</strong>kt. Etter festen kom en gjest fra Halden bort<br />

– 27 –


Bøker skrevet/redigert<br />

av Torbjørn Greipsland<br />

• Kongen p<strong>å</strong> kirkevei. Lunde Forlag 1986.<br />

Utgave med tekst p<strong>å</strong> engelsk: A King and His Church.<br />

Lunde Forlag. 1987.<br />

• V<strong>å</strong>r prins og prinsesse. N.W. Damm & Sønn 1990.<br />

Engelsk oversettelse av James Skurdall trykt som ved<strong>le</strong>gg,<br />

utgitt av Vesterheim-museet, Decorah, USA.<br />

• Med konger og dronninger til kirke gjennom 1000 <strong>å</strong>r.<br />

Luther Forlag 1995.<br />

• Kongen slik vi kjenner ham. Mil<strong>le</strong>nnium (DAMM) 2000.<br />

• Per Borten. Omdiskutert og avholdt. Cultura Forlag 1984<br />

• Livet er mer. 10 <strong>for</strong>tellinger fra virkeligheten. Proklamedia<br />

1985.<br />

• Livet er mer. 14 <strong>for</strong>tellinger fra virkeligheten. Proklamedia<br />

1998.<br />

• Ja vi tror. 14 kunstnere, artister og sangere i norsk kulturliv.<br />

Proklamedia 2002<br />

– 194 –


• G<strong>le</strong>dens dag. Om de dramatiske begivenheter p<strong>å</strong>skedag.<br />

Hefte. Grei Media. 2000.<br />

• Aloha fra g<strong>le</strong>mte nordmenn p<strong>å</strong> Hawaii. Fra slaveliv til<br />

ferieparadis. Emigrant<strong>for</strong>laget 2004. Oversettelse til<br />

engelsk som ved<strong>le</strong>gg.<br />

• Drøm og dramatikk i det norske Amerika. Genesis Forlag<br />

1997.<br />

• Nordmenn i døds<strong>le</strong>irene. Tusen norske soldater døde i<br />

den amerikanske borgerkrigen. Norwegian Soldiers in the<br />

Prison Camps during the American Civil War. Emigrant<strong>for</strong>laget<br />

2005. Tekst p<strong>å</strong> norsk og engelsk.<br />

• Norske pionerer i sju verdensde<strong>le</strong>r. Norwegian Pioneers.<br />

Emigrant<strong>for</strong>laget 2010. Tekst p<strong>å</strong> norsk og engelsk.<br />

• Helt til jordens ende. 1000 norskamerikanske misjonærer.<br />

Ventura <strong>for</strong>lag. Utgave med tekst p<strong>å</strong> engelsk: To the Ends<br />

of the Earth. 1000 Norwegian-American Missionaries.<br />

Ventura <strong>for</strong>lag.<br />

• Lure dyr og glupe fug<strong>le</strong>r. Lunde Forlag 2004. Dansk utgave<br />

p<strong>å</strong> Logos <strong>for</strong>lag.<br />

• Verdens beste svenskevitser. Genesis Forlag 2005.<br />

• <strong>Tid</strong> <strong>for</strong> <strong>å</strong> <strong>le</strong>. 333 preste- og predikathistorier fra virkeligheten.<br />

Lunde Forlag. 2000.<br />

• <strong>Tid</strong> <strong>for</strong> <strong>å</strong> <strong>le</strong> – igjen. Lunde Forlag 2008.<br />

• <strong>Tid</strong> <strong>for</strong> <strong>å</strong> <strong>le</strong> – 3. Ventura <strong>for</strong>lag 2024.<br />

– 195 –


– 196 –


Humor og<br />

hendelser i<br />

kirke og misjon<br />

Livet i menigheter og misjons<strong>for</strong>eninger kal<strong>le</strong>r p<strong>å</strong> smil<br />

og t<strong>å</strong>rer, noen ganger begge de<strong>le</strong>r samtidig. Vi har<br />

prioritert hendelser som fører til smil, humring og latter.<br />

Som disse:<br />

Gutten var med p<strong>å</strong> gudstjenesten. Da han s<strong>å</strong> presten<br />

dukke opp p<strong>å</strong> prekesto<strong>le</strong>n, minnet det han om gjøkuret<br />

hjemme og han satte i et høylydt «ko-ko».<br />

Predikanten prekte med utgangspunkt i teksten om<br />

Jesus som helbredet aposte<strong>le</strong>n Peters svigermor. Han<br />

kom uheldigvis til <strong>å</strong> si det var Peters kone, og b<strong>le</strong> av<br />

sin fru gjort diskret oppmerksom p<strong>å</strong> det. Men han<br />

tenkte lynraskt og kom med denne konklusjonen:<br />

– Da var jo underet enda større.<br />

I boken Forkynneren 3,4 i Bibe<strong>le</strong>n heter det at det er «en<br />

tid <strong>for</strong> <strong>å</strong> <strong>le</strong>». Det følger vi opp ved <strong>å</strong> utgi denne boken, med<br />

artige illustrasjoner av Trond Tøl<strong>le</strong>fsen, som vi tror du vil<br />

ha g<strong>le</strong>de av b<strong>å</strong>de i gode og vanskelige tider. Les og <strong>le</strong>!<br />

WWW.VENTURAFORLAG.NO

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!