Vern om Livet nr. 4-2024

NR. 4 2024
vern
om livet
4 Takknemlig
for livet
10 50 år med norsk
livsvern
18 Ble presset til
å ta abort
– De som gir liv, fortjener
en plass på sokkel
Ferdinand Wyller inviterer til refleksjon rundt
menneskeverdet i skulpturskogen Sofia

VERN OM LIVET
Medlemsblad utgitt av Menneskeverd
Nr. 4 2024
Generalsekretær og ansvarlig redaktør:
Morten Dahle Stærk
morten@menneskeverd.no
Redaktør:
Susanne Ward Ådlandsvik
susanne@menneskeverd.no
Adresse:
Storgaten 10 b, 0155 Oslo
22 34 09 00
post@menneskeverd.no
www.menneskeverd.no
Layout: Miriam Sæter
Forsidefoto: Susanne Ward Ådlandsvik
Gaver til Menneskeverd:
3000.15.51228
Menneskeverds styre:
Jens Espeland (styreleder)
Francesca L. Bleken (nestleder)
Kim Boel Pedersen
Frida Andersen Halleraker
Richard Tybring Aune
Håkon Sigland
Sølvi Kristin Lewin
Ester Lorentzen (1. vara)
Thomas Neteland (2. vara)
Ingrid Vassli Flateby (3. vara)
Rådgivende utvalg:
Faglig etisk utvalg og markedsutvalg
Opplag: 9.000
Trykkeri: Østfold Trykkeri
Medlem av
Innsamlingskontrollen
Menneskeverd er en livsvernorganisasjon
og jobber for å fremme livsrett,
likeverd og livshjelp. Vi vil synliggjøre
verdien av ethvert menneskeliv: Fra før
vi er født, ved nedsatt funksjonsevne og
ved livets avslutning.
Menneskeverd har tre hovedroller: Vi
vil gjennom aktiv formidling bygge
kunnskap og holdninger, og motivere til
innsats for menneskeverdet. Vi vil være
et kompetansesenter for dem som søker
informasjon om våre temaer. Vi vil være
en aktør som skaper politiske resultater.
Menneskeverd bygger sitt arbeid både
på det kristne menneskesynet og på
Lejeune-erklæringen, som begge sier at
alle menneskeliv er like mye verdt.
Synspunkt som kommer til uttrykk i Vern
om livets artikler og reportasjer, står
for forfatterens/intervjuobjektets egen
regning. Menneskeverds meninger
kommer til uttrykk gjennom lederen
og kommentarer skrevet av personer i
Menneske verds stab.
Vern om livet arbeider etter Vær Varsomplakatens
regler for god presseskikk.
Ny abortlov – et veiskille
Våren 2021 endret fl ere partier bestemmelsene
i sine partiprogram om hvor langt ut i svangerskapet
abort skal være tillatt uten nemndbehandling.
Ap, MDG og Venstre ønsker 18
uker, mens SV og Rødt vil fj erne nemnden helt
til uke 22.
Dette var den foreløpige enden på kamper internt i disse partiene, som har vart i
mange år. En rekke ungdomspartier hadde dessuten allerede snudd i god tid før saken
ble satt på kartet gjennom debatten om paragraf 2c og tvillingabort i 2019. Siden
dette har det vært et tidsspørsmål før ny behandling av abortloven.
Et forslag fra Venstre våren 2022 om å utvide abortgrensen ble den gang nedstemt
fordi de andre partiene ville vente på en utredning. Abortlovutvalgets konklusjon
kom i desember 2023 og hadde et stort flertall for utvidelse av ukegrensen. Ti
av medlemmene stemte for en slik utvidelse, og kun to medlemmer stemte mot.
Utvalget har gjort en viktig jobb med å gå gjennom hele lovverket, og flere av de
konkrete forslagene som rett til å fullføre svangerskapet og fjerning av det såkalte
eugeniske kriteriet (tidligere §2c) er tatt inn i lovforslaget.
Til tross for enkelte forbedringer i lovforslaget, er Menneskeverd svært kritisk til å
utvide abortgrensen til uke 18. Det er ikke fordi det er noen prinsipiell forskjell på
fosterets verdi i uke 12 eller 18, men fordi en utvidelse betydelig svekker rettsvernet
for fosteret. Regjeringen har heller ikke kommet med noe alternativ for de kvinnene
som i dag er beskyttet av nemndene fra uke 12 til utgangen av uke 18. Vi har også helt
fra endringene i partiprogrammene i 2021, pekt på faren for mer seleksjon grunnet
egenskaper og medisinske tilstander hos barnet enn i dag.
Gynekolog og professor i kvinnesykdommer, Anne Eskild – som skriver dette
nummerets gjesteartikkel – er en av dem som tydeligst har pekt på svekket rettsvern
også for kvinner som opplever press fra omgivelsene. I Aftenposten 28. august skriver
hun sammen med kollega Camilla Haavaldsen: «Det hører også med til debatten at
noen kvinner presses av familie eller barnefar til å avslutte svangerskapet. For disse
kvinnene kan flere uker med «selvbestemt» abort bidra til ytterligere uker med press.»
For andre grupper er abortnemndene et viktig sted å kvalitetssikre at informasjonen
om abort så sent i svangerskapet er kommunisert på riktig måte.
Etter planen skal abortloven stemmes over i Stortinget 3. desember. Selv om mediene
allerede tidlig i høst gjorde opptellinger som viser et flertall for ny abortgrense, så vet
vi ikke resultatet før avstemningen er over. Gjennom hele høsten har Menneskeverd
jobbet for å tydeliggjøre for politikerne hvilke konsekvenser en utvidet abortgrense
vil få. Uansett utfall vil Menneskeverd med full styrke jobbe for rettsvernet til barnet,
kvinnen og helsepersonell i årene som kommer.
Morten Dahle Stærk
Generalsekretær
ISSN: 0333-158X

Innhold
4 Takknemlig for livet
10 50 år med norsk livsvern
14 Kunst som skaper refleksjon
18 Ble presset til å ta abort
20 Ny abortlov kan ramme de svakeste
22 Aktuelt
Menneskeverds stab
Morten Dahle
Stærk
Generalsekretær
Maria E. Selbekk
Ass. generalsekretær/
pressekontakt
Susanne Ward
Ådlandsvik
Informasjonskonsulent
Mirjam Dorthea
Hansen
Innholdsprodusent
(permisjon)
Susanne Schiager
Ferreira
Markedsansvarlig
Sara Marie Grimstad
Undervisningsansvarlig
Johanna Louise Hügle
Undervisningskonsulent

Trond Olav Berg har fått ti halvsøsken i voksen
alder, noe han beskriver som en berikelse i livet.
4

Takknemlig
for livet
– Hadde jeg blitt påtenkt i dag,
hadde jeg mest sannsynlig blitt
abortert, sier Trond Olav Berg (64).
Han ble adoptert bort som nyfødt,
og er takknemlig for at han fikk
livet i gave.
TEKST MARIA ELISABETH SELBEKK
FOTO MIRJAM DORTHEA HANSEN
T
rond Olav Berg ønsker oss
velkommen til huset som ligger
et steinkast fra havet i Verdal, nesten
innerst i Trondheimsfjorden. Her bor
han med kona Jenny Synnøve; de tre
voksne barna har flyttet ut. Solen skinner,
og kaffen er snart klar. Trond har
bodd i Verdal hele livet, men det var
langt fra noen selvfølge at det var akkurat
her han skulle vokse opp.
Adoptert
Bare 16 dager gammel ble Trond Olav
adoptert av et ektepar som ikke kunne
få biologiske barn selv.
– Lenge før jeg forsto hva ordet adoptert
betyr, så fikk jeg vite at jeg var adoptert,
forteller Trond Olav. Han vokste opp
med en adoptivsøster og to fostersøsken
som foreldrene også tok til seg over
lengre tid.
– Jeg har hatt en fantastisk oppvekst.
Både mamma og pappa hadde sju
søsken, så vi var en stor søskenbarnflokk
på begge sider, og det var mye
familieliv med masse barn og full fart
hele tiden, forteller han.
– Jeg har hatt det så bra, og har alltid
følt meg inkludert. Jeg har aldri følt
5

meg som «han der adopterte», men
vært en del av hele familien og slekten
i det sosiale, forteller han, før han stopper
litt opp.
– Men samtidig har jeg aldri følt meg
som en av dem. Jeg var godt voksen
før jeg skjønte at min personlighet er
annerledes. På pappas side er de mer
analytiske, gjennomtenkte og trygghetssøkende.
Men jeg er ikke sånn. Jeg
har tatt en del sjanser, og har betalt for
det, forteller han.
Vært heldig
Trond Olav forteller at han aldri har
savnet noe. På grunn av den trygge
oppveksten, hadde han heller ikke
behov for å finne ut mer om sin biologiske
familie.
– Det var pappa som da jeg var i
30-årene spurte meg: «Du har itj tænkt
på kor du kjæm ifra?» Det kunne jo ha
vært artig, mente han. Og da tenkte
jeg: Hva skulle være artig med det?
flirer Trond.
– Jeg har jo tenkt på det, men aldri at
jeg ville finne ut av det. Mange av mine
venner er adoptert, og jeg har ofte tenkt
at jeg har vært veldig heldig. Det er ikke
Mange av mine venner er
adoptert, og jeg har ofte
tenkt at jeg har vært veldig
heldig. Det er ikke alltid det
går så godt som det har gått
med meg.
alltid det går så godt som det har gått
med meg, sier han alvorstungt.
Selv om faren satte ham på tanken,
skulle det gå enda mange år før Trond
Olav begynte å finne ut mer om hvor
han kommer fra.
Ble bestefar
Trond glemmer aldri den natten i
2011 da han og kona fikk melding fra
eldstesønnen Christoffer om at det
første barnebarnet var født.
– Da gråt jeg, for jeg så at det var slektstreet
mitt som begynte å utvikle seg.
Pappa har alltid forsket på slektstreet på
Berg-siden, og jeg har sett på dette treet
over slektninger bakover i tid, men
alltid visst at jeg ikke hører til her. Jeg er
jo et slags villskudd som har blitt podet
inn på dette treet. Men da barnebarnet
Theodor ble født, så jeg at min egen
slekt begynte å utvikle seg. Og da ble
ønsket om å få kontakt med min biologiske
familie enda større, forteller han.
Fem halvsøsken
Trond tar kontakt med en venn som
driver med slektsforskning, og spør om
han kan finne ut noe om hvor Trond
kommer fra. Det eneste han har å gå
etter, er navn på biologiske foreldre,
som han fikk oppgitt av staten da han
begynte letingen.
– En dag får jeg en telefon fra kompisen
min, som spør: «Sitter du eller står du?»
Trond får beskjed om å sette seg, før
vennen fortsetter: «Jeg har snakket med
ei som påstår at hun er søsteren din.»
– Oi! tenkte jeg da, forteller Trond, og
sperrer opp øynene. Han får telefonnummeret
hennes, og de ringes.
6

I brevet til min
biologiske mor skrev
jeg at jeg aldri har
båret nag til henne,
og jeg har aldri følt
meg forkastet. Jeg
har vært griseheldig.
– Det var bare helt rått! sier han, og
slår den ene knyttneven inn i den andre
hånda for å symbolisere det båndet de
opplevde helt fra den første telefonsamtalen.
Det viser seg at hun også ble
adoptert, og hun kan fortelle at de er
til sammen fem halvsøsken med samme
mor. Med Trond blir de nå seks.
– Da vi møttes første gang, var det
som om vi skulle ha kjent hverandre
hele livet.
Skrev til sin biologiske mor
Da Trond søkte om informasjon fra
staten, fikk de biologiske foreldrene
beskjed om det. Tronds biologiske mor
ønsket kun kontakt per brev, og Trond
har skrevet til henne.
Øverst: Trond
Olav ble adoptert
av et ektepar som
ikke kunne få
egne barn. – Jeg
fikk en fantastisk familie, sier han.
Nest øverst: – Jeg har alltid følt meg inkludert, forteller
Trond Olav, som vokste opp med en adoptivsøster og to
fostersøsken.
Nest nederst: Trond Olav møtte kona Jenny Synnøve
gjennom jobben sin. De giftet seg i 1983.
Nederst: Da Trond Olav ble bestefar, fikk han
behov for å finne ut mer om sitt biologiske slektstre.
Her med ett av de fem barnebarna.
– I brevet skrev jeg at jeg aldri har båret
nag til henne, og jeg har aldri følt meg
forkastet. Jeg har vært griseheldig. Og
jeg skrev at hun ikke trengte å bære på
skyldfølelse overfor meg, sier han.
Detaljene rundt adopsjonen finner han
likevel ikke ut av før noen år senere, når
han sporer opp slekten på sin biologiske
fars side.
Sønnen Christoffer kommer ved
en tilfeldighet i kontakt med en
7

Min biologiske far var like
god venn med både
presten, banksjefen og
fylliken. Sånn er jeg også.
slektsforskningsekspert under en
konfirmasjonsmiddag. Eksperten gjør
noen søk på telefonen, og kort tid etter
får Trond tilsendt et bilde av sin biologiske
far. Deretter får han kontakt
med fem halvsøsken på farssiden, og
søskenflokken har dermed vokst dramatisk.
Det viser seg at Tronds biologiske
far døde i 2007. I telefonsamtale med
den ene halvsøsteren, begynner hun å
fortelle om hvordan faren var.
– Det var så rart, for det var som
å høre en beskrivelse av meg selv,
forteller Trond.
Han har i senere tid lest seg litt opp på
forskningen om arv og miljø.
– Tidligere la man størst vekt på miljø
som den faktoren som bidrar mest til å
gjøre deg til den du er. Men nå anerkjenner
man at arv spiller en vel så stor
rolle, sier han.
Skulle aldri snakkes om
Det viser seg at Tronds biologiske
foreldre er fra Troms. Begge er i slutten
av tenårene når de finner ut at de
venter barn, og familiene arrangerer
et møte hvor de bestemmer at barnet
skal adopteres bort. Tronds biologiske
mor blir sendt til Trøndelag hvor familien
har slekt, og Trond blir født på
Levanger sykehus i oktober 1960. En
onkel på farssiden var vitne til familiemøtet.
Han fortalte at de to familiene
ble enige om at de aldri skulle snakke
om dette.
– Og det gjorde de heller ikke.
Tausheten har fungert i alle år fram til
nå. Nå må mine søsken fortelle om meg
til hele omgangskretsen og slekta, fordi
jeg har vært en godt bevart hemmelighet,
forteller Trond.
Arv og miljø
Kontakten med de nye halvsøsknene
var der med én gang.
– Vi har samme humor og alt, ler
Trond. Han får hele tiden høre hvor
lik han er sin biologiske far.
– Og det er jeg. Jeg er skremmende
lik faren min. Da vi var i Nord-Norge
nylig for å besøke halvsøsknene mine,
8

måpte og flirte de da de fikk se meg,
forteller han.
– Og da tenker jeg på dette med at arv er
vel så viktig som miljø. Min biologiske
far var jeger og hadde fuglehund, jeg har
hatt to fuglehunder og er en dedikert
jeger. Han har startet flere selskap, er
fysisk sterk og uredd, og han var like
god venn med både presten, banksjefen
og fylliken. Sånn er jeg også. Jeg liker å
omgås folk, og har ulike mennesketyper
i omgangskretsen min, forteller Trond.
Det har betydd mye for barna hans at
han har fått kontakt med sine biologiske
halvsøsken.
– De har lagt til søskenbarn på
Facebook, og synes dette er spennende.
Det jeg finner ut, er jo en del av deres
liv også.
Glad for at jeg fikk leve
Det er sjelden at barn født i Norge i
dag blir adoptert bort. Ifølge tall fra
barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
(Bufdir), dreier det seg om færre
enn ti barn årlig. Dette var annerledes
før Norge fikk loven om selvbestemt
abort på slutten av 1970-tallet.
– I dag virker det som om abort er
det eneste alternativet. Hadde jeg blitt
påtenkt i dag, hadde jeg mest sannsynlig
blitt abortert. Og det er jo litt trist
å tenke på når jeg kan vise til hva som
ble resultatet av at jeg fikk lov til å
leve. Kona mi er veldig glad for det, og
barna mine har hatt et spesielt forhold
til historien min hele sitt liv. Hadde ikke
jeg fått leve, så hadde ikke de kommet
til, sier Trond, før han fortsetter:
og hvem vet hvor dette vil ende. Det har
blitt en slekt som fikk mulighet til å leve
opp fordi noen tok valget om å adoptere
istedenfor å abortere. Jeg er veldig glad
for at jeg fikk leve.
Trond har i dag god kontakt med de
fleste av halvsøsknene sine, og har
møtt mange av dem. Det planlegges
flere besøk og kanskje også et søskenbarn-treff
på den ene siden.
– Jeg føler meg genuint velsignet. Jeg
hadde ingen forventninger da jeg gikk
inn i dette, og nå har jeg ti halvsøsken.
Fordi jeg ble adoptert av fantastiske
foreldre, ble livet mitt formet i det
miljøet jeg vokste opp i. Jeg vokste
opp i et kristent hjem, og har tatt med
meg troen i livet. Jeg møtte kona mi på
grunn av jobben min, vi har fått barn og
barnebarn, og livet er en gave. Jeg er så
takknemlig, avslutter Trond. •
Les mer om adopsjon på
www.bufdir.no/adopsjon
– Abort er ikke snakk om bare ett
menneske, det er snakk om generasjoner.
Jeg har tre barn, fem barnebarn,
– Jeg har vært en godt bevart hemmelighet i alle år. Nå må mine halvsøsken fortelle om meg til
hele slekta, forteller Trond Olav.
9

ILLUSTRASJONSFOTO ISTOCK
I år er det 50 år siden Norsk Pro Vita (NPV) ble stiftet. I 2002 ble NPV slått sammen med For Livsrett og Menneskeverd (FLM), og navnet på
den fusjonerte organisasjonen ble Menneskeverd.
50 år med
norsk livsvern
Anne Elisabeth Sudmann ble
engasjert for livsvernsaken da hun
var gravid for første gang, og legen
spurte om hun ville beholde barnet
hun ventet. Elisabeth Beckstrøm
Breen opplevde at «menneskeverdteorien»
sank helt inn i hjertet da
hun ble mor til Håkon med Downs
syndrom. For Jens Espeland ble
engasjementet vekket gjennom et
spesielt pasientmøte, og Torleiv Ole
Rognum ble som ung medisinstudent
i Tyskland påvirket av holdningene til
sin professor i gynekologi og
fødselshjelp.
I år er det 50 år siden Norsk Pro Vita
ble stiftet. Det er den ene av de to
organisasjonene som i 2002 ble til
Menneskeverd.
Vi har stilt tre spørsmål til fire av dem
som har spilt en aktiv rolle i løpet av
disse årene.
10

1. Hva gjorde at du engasjerte deg for livsvernsaken?
2. Hvilken betydning har Menneskeverd (Norsk Pro Vita/FLM) hatt i disse årene?
3. Hva håper du Menneskeverd skal utrette i årene som kommer?
1.
Anne Elisabeth Sudmann
I 1990 ble jeg gravid med mitt første barn. Jeg var
gift, hadde fast bopel, men studerte. På første legetime
etter at graviditetstesten viste positivt, sa legen
totalt ubesværet, at «ja, du er gravid, men jeg vet ikke om
du vil ha det?» Trolig viste han til at jeg var student. Der
og da startet mitt engasjement for det ufødte livet. Skulle
man kunne servere det faktum at det vokste et
barn i meg, som om det var en brødskive med
leverpostei? Vil du ha eller ikke, liksom? Der og
da våknet jeg og begynte å engasjere meg i «Ja til
livet»-bevegelsen i Sverige, ettersom jeg kjente
grunnleggeren av denne, nåværende riksdagsledamot
Mikael Oscarsson. På 90-tallet fortsatte
jeg å føde barn, fire i tallet ble det. Jeg småjobbet
med «Ja til livet» innimellom jobb og fødsler,
helt til den dagen Ivar Belck Olsen (daværende
styreleder i Norsk Pro Vita (NPV)) ringte meg
og sa at de trengte ny generalsekretær. Etter å
ha drøftet litt med pappaen til barna, kom vi
fram til at jeg skulle takke ja til denne, for meg,
hjerteoppgaven. Det ble en bratt, men fin læringskurve,
og mange gode kontakter ble opprettet, blant annet med
Elisabet Beckstrøm Breen, som var generalsekretær i
For Livsrett og Menneskeverd (FLM).
2.
Å snakke om abort har vært og delvis er, så tabubelagt.
Det er store følelser, det er triste følelser, det
berører oss på noe av det dypeste. Derfor skal man være
klok når man snakker om dette temaet, men likevel
våge snakke sant om livet. Menneskeverd
er en klok og stødig stemme inn i debatten,
Jeg er stolt og glad
for å ha fått være en
del av fødselsprosessen
til Menneskeverd, helt fra
unnfangelsen av.
– ANNE ELISABETH SUDMANN
en stemme som verner om de som ikke har stemme
ennå. Slik har det vært, og slik er det nødvendig at det
er videre.
«Det er da helt absurd», sa jeg til Elisabet, «at vi sitter
her på hver vår tue og kjemper for nøyaktig samme
sak!» Og der ble grunnlaget for Menneskeverd lagt.
Mange gode krefter jobbet sammen både fra NPV og
FLM for en fusjon, og for at den nye organisasjonen
Menneskeverd skulle se dagens lys. Spenningen var
der helt inn i avstemningen på generalforsamlingen for
NPV, der jeg og Ivar var, og i naborommet var FLM.
Det ble «ja» fra begge generalforsamlinger, og organisasjonen
Menneskeverd var et faktum. Selv om jeg bare
jobbet der kort tid som organisasjonsleder, gleder
det meg stort hvor solid feste organisasjonen har fått
politisk, i media og hvor mye godt arbeid som utrettes
gjennom Menneskeverd, som for alltid er i mitt hjerte.
Barnet som var unnfanget i magen min ved det første
legebesøket, er i dag en nydelig mann på 33 år. Min
kamp for menneskeverdet har vart i 34 år, og jeg er stolt
og glad for å ha fått være en del av fødselsprosessen til
Menneskeverd, helt fra unnfangelsen av.
3.
Jeg håper Menneskeverd skal nå ut til enda flere,
og representere en annen stemme inn i en tid
hvor inntrykkene er store og mange. Ikke minst for den
yngre generasjonen, hvor lettvinthet i livet totalt krasjer
med økt angst. Der trengs det modenhet, rammer og
trygghet. I verdispørsmål ønsker jeg at Menneskeverd
skal nå disse ungdommene før de tar fatale valg.
Jeg håper også at Menneskeverd kan få fedrene mer
på banen. Barnet er 50 % genetikk fra mor og far. Jeg
kunne med et pennestrøk fratatt mine barns far alle
hans fire barn. Er ikke det et tankekors, så vet ikke jeg.
Jeg tror fokuset på kvinnens rettigheter og kropp har
tatt av på en usunn måte. Vi må våge, på systemnivå, å
snakke sant om livet.
Jeg håper Menneskeverd fortsatt vil jobbe klokt politisk
og være involvert i høringsprosesser rundt vern om
livet i alle dets faser.
11

1.
Jeg har nok alltid sett på menneskeverdet som
kristentroens kjerne. At vi er av evig stoff, uendelig
høyt elsket av Gud. Men denne «teorien» satt nok
mest i hodet. Først da lille Håkon (bildet), med Downs
syndrom, kom til oss, sank «menneskeverd-teorien»
helt inn i hjertet. Og det kjentes
naturlig å søke jobb i For Livsrett og
Menneskeverd (FLM). Jeg arbeidet
noen år med å utvikle pedagogisk
materiell og ha kontakt med lokallag,
og så var jeg generalsekretær et
par år på begynnelsen av 2000-tallet.
2.
Jeg er imponert av at Menneskeverd
har fått så mange medarbeidere
– og vel så imponert
over hvordan Menneskeverd i
dag fronter abort, bioteknologi og
eutanasi. Ikke minst arbeidet blant
ungdom, på stevner og leirer. Og at det politiske prioriteres.
Utdeling av Livsvernprisen har betydd mye for
Menneskeverds omdømme.
3.
Elisabet Beckstrøm Breen
I årene som kommer, håper jeg at Menneskeverd
vil fortsette å være de stemmeløses stemme, og
utfordre og oppfordre samfunnet til større ærefrykt
for menneskelivet – og alt levende. For meg bekreftes
menneskets ukrenkelige verd, dyras og
naturens egenverd av min tro: Gud ble
menneske og levde på jorda.
I årene som kommer, håper jeg
at Menneskeverd vil fortsette å
være de stemmeløses stemme,
og utfordre og oppfordre
samfunnet til større ærefrykt for
menneskelivet – og alt levende.
– ELISABET BECKSTRØM BREEN
Vi står på terskelen til en farligere og fattigere framtid,
både økologisk, økonomisk og sosialt. Den økologiske
krisen truer ikke bare livsgrunnlaget vårt, den utfordrer
også troen på menneskeverdet og også resten av
skaperverkets verd. Derfor håper jeg at Menneskeverd
i årene som kommer vil løfte fram nye etiske dilemma
som følge av klima- og naturkrisa.
1.
Jens Espeland
Jeg har alltid vært engasjert i temaet, men det
var erfaringer fra gynekologisk termin i medisinstudiet
gjennom et særskilt pasientmøte som førte til
mitt konkrete engasjement.
Jeg var først engasjert i lokal- og sentralstyret i Norsk
Pro Vita (NPV). Da denne ble slått sammen med
Historien har vist at det er
gjennom enkeltindividers
holdningsendring at samfunnet
endres – det må vi fortsatt tro
på og arbeide for.
– JENS ESPELAND
Menneskeverd, ble jeg med i hjelpe- og rådgivningstjenesten
AAN (Alternativ til Abort i Norge) som NPV
etablerte, og var med på overgangen til nåværende
rådgivningsorganisasjon Amathea og oppbyggingen
av denne.
2.
Organisasjonene har vært en tydelig prinsipiell
stemme i samfunnsdebatten som holder opp
livsvernet som en grunnleggende
viktig verdi som må prege
våre politiske og praktiske valg
i møte med hvert individ i alle
livsfaser. Denne stemmen har
latt seg høre i opinionen som en
viktig korrigerende motstemme,
men også gjennom systematisk
kunnskaps- og informasjonsarbeid
som har påvirket enkeltindividers
kunnskap og holdning til
viktige livsvernspørsmål.
→
12

3.
Det er viktig at Menneskeverd fortsatt har kraft til
å spille en sentral rolle i den prinsipielle livsverndebatten
slik at argumentene blir synlige og tilgjengelige
i en verden der menneskeverdet trues av en rekke
medisinske metoder og ideologi som tilslører trusselen
mot menneskets verdi. Våre anliggende har tapt terreng
gjennom mange år, men håpet er at vi gjennom aktivt
påvirkningsarbeid kan påvirke spesielt enkeltindividers
holdninger og valg. Historien har vist at det er gjennom
enkeltindividers holdningsendring at samfunnet endres
– det må vi fortsatt tro på og arbeide for.
1.
Torleiv Ole Rognum
Jeg studerte medisin i Tyskland da den tyske
forbundsdagen vedtok lov om fri abort, en lov
som ble kjent ugyldig fordi forfatningsdomstolen i 1974
fant at den stred mot første kapittel i den tyske grunnloven
fra 1949. Grunnloven av 1949 var en reaksjon
på den totale mangel på respekt for menneskeliv i Det
tredje riket. Første kapittel handler om menneskeverd,
uavhengig av opprinnelse, kjønn, alder og status. Fri
abort ble først lov i Tyskland etter sammenslutningen
med DDR i 1990.
Vår professor i gynekologi og
fødselshjelp i Lübeck preget
holdningene til mange av oss
norske studenter.
To av oss var blant initiativtakerne
til Alternativ til abort (AAN)
som åpnet i juni 1978. Vi var flere
leger, jordmødre, sykepleiere og
sosionomer som arbeidet frivillig
ved AAN-kontoret i Oslo.
livssituasjon hadde utfordringer ved å føde barnet.
I Lejeune-erklæringen står det: Når legen står overfor en
nødsituasjon som skyldes tragiske forhold, er det legens plikt
å gjøre alt som står i hans eller hennes makt for å hjelpe både
moren og barnet. Det strider derfor mot en leges oppgave
bevisst å avbryte et svangerskap på grunn av
arvelige faktorer eller for å løse et moralsk,
økonomisk eller sosialt problem.
Vi ønsket ut fra våre verdier å yte
rådgivning og praktisk hjelp til
gravide som på grunn av en
vanskelig livssituasjon hadde
utfordringer ved å føde barnet.
– TORLEIV OLE ROGNUM
Jeg hadde vært formann i Norsk Pro Vita i 1976, og det
var NPV som var pådriver for opprettelsen av AAN. På
1980-tallet ble det startet AAN-kontor mange steder i
landet. Etter vel 15 år skiftet AAN navn til Amathea.
2.
NPV ble stiftet i 1974 og besto for en stor del av
helsepersonell. Basis var Lejeune-erklæringen ført
i pennen av den franske genetikeren Jerome Lejeune,
som i 1958 oppdaget årsaken til Down syndrom, det
ekstra kromosom 21 (Trisomi 21).
Lejeune-erklæringen ble også grunnlaget for AAN. Det
var ikke nok å protestere mot lovforslaget om fri abort.
Vi respekterte og beundret «Sosialistiske legers klinikk
for seksuell opplysning», som ut fra sitt verdisyn bisto
kvinner som ønsket abort med å skrive søknader som
nesten alle ble innvilget etter abortloven av 1962. Vi
ønsket ut fra våre verdier å yte rådgivning og praktisk
hjelp til gravide som på grunn av en vanskelig
I 2002 ble NPV og FLM slått sammen til Menneskeverd.
Menneskeverd er blitt en viktig opinionsdanner – en
viktig stemme i vår tid.
Menneskeverd er en viktig stemme i samfunnsdebatten.
Jeg håper Menneskeverd med frimodighet
3.
vil kjempe for de stemmeløse og de underpriviligerte,
slik det langsomt var blitt skikk i vårt land de siste
tusen år. Ikke minst gjennom Kristenretten og Magnus
Lagabøtes landslov.
Jeg håper at Menneskeverd fortsatt vil stå på barrikadene
mot relativisering av menneskelivets ukrenkelighet fra
begynnelse til slutt, slik Jerome Lejeune formulerer det:
Fra befruktningen til alderdommen er det samme levende
individ som utvikler seg, modnes og dør. Det er utstyrt
med særegne trekk som gjør det unikt og dermed
uerstattelig.
13

Hedrer dem
som gir liv
– Det er ikke kvinnefrigjørende å la den enkelte gravide bære
hele vekten av valget om å beholde et barn, sier Ferdinand Wyller.
I skulpturskogen Sofia hedrer han dem som gir liv, og inviterer til
refleksjon rundt menneskeverdet.
TEKST OG FOTO SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK
R
ett ved siden av Vrangfoss sluser i
Telemark, ligger Skulpturskogen
Sofia. Disse skulpturene sto for noen
år siden lagret på en låve, men da bare
støpt i gips. Kunstneren Ferdinand
Wyller hadde nesten gitt opp å få solgt
dem, og å få dem støpt i bronse.
Han lurte på om alle årene med hardt
arbeid hadde vært forgjeves. Om
kunstverkene han hadde lagt så mye sjel
i, aldri skulle få se dagens lys. Han hadde
utstillinger innimellom, men kjøperne
av skulptursamlingen uteble. Det var
nemlig viktig for ham å selge dem
samlet, de hørte sammen. Så skjedde
noe som endret alt. Sparebankstiftelsen
Telemark – Holla og Lunde ble interessert
i kunsten, og bestemte seg for å
kjøpe hele samlingen. De ville bygge
opp en skulpturpark.
– For meg var dette virkelig et mirakel,
sier Wyller, som i fjor vår kunne invitere
lokalsamfunnet til åpningen av
skulpturskogen Sofia.
Livets dypeste mysterium
Denne kvelden i oktober har han båret
med seg øks, skinnfeller, vedkubber
og varm kakao over trebroen til
skulpturskogen. Vi sitter rundt bålet
under stjernehimmelen og hører bruset
fra Telemarkskanalen. Skulpturen av
den gravide kvinnen lyser i mørket.
– Nesten ingen har skulpturert gravide.
Men uten slike kvinner hadde vi ikke
vært her. Ofte setter vi generaler på
sokkel. Men hva med dem som gir
liv, spør han.
Ikke langt fra kvinnen, er skulpturen
«Kilden», som viser en mann og en
kvinne som deler en skål.
Vårt beste forsvar er ikke
militærvesenet, men består
av å ha en lovgivning og en
kultur som støtter den
gravide kvinnen.
14

– I denne skulpturen prøver jeg å formidle noe av det ufattelige, nemlig dette at mann og kvinne sammen
kan forvalte livets dypeste mysterium, sier Ferdinand Wyller.
– Her prøver jeg å formidle noe av
det ufattelige, nemlig dette at mann
og kvinne sammen kan forvalte livets
dypeste mysterium, dette som forårsaker
at et nytt menneske blir til. De
bøyer seg i ydmykhet. Det er her også
snakk om en mental forening, noe
nærheten mellom hodene antyder.
Mennesket har en sjel
En viktig hensikt med skulpturskogen
er å invitere til refleksjon rundt temaet
«hva er da et menneske».
– Dette spørsmålet har blitt hyperaktuelt
i møte med påtrengende teknologi
og kunstig intelligens. Vi nærmer oss
hverandre nå, maskin og menneske, og
den ene part likner stadig mer på den
andre. Men det vil bli et smertefullt
ekteskap dette. Vi tvinges derfor til å
reflektere rundt hva vi virkelig ønsker,
og til å ta innover oss at vi kanskje ikke
er så kompatible at vi kan satse alt på
denne relasjonen. Mange begynner å
forstå at mennesket har noe helt unikt
som ingen maskin kan kopiere, og at vi
er så uendelig mye mer enn bare biologi
og kjemi. For selv om man skulle kunne
klare å kopiere en kropp på celle-nivå,
så ville «jeget» fremdeles være lokalisert
i den ene kroppen, den som er din, og
som er deg, ikke sant? Og bare et ‘jeg’
kan elske, ha moral, være fri etc. Dette
‘jeget’ peker samtidig innover, mot sin
basis, mot sjelen, mot det ubegripelige.
Et spedbarn – eller foster – kan ingen
ting, vet ingen ting, er ingen ting. Like
fullt representerer det eksistens i sin
aller reneste form. Det er. Ikke alle tar
imot dette barnet. Men de som gjør det,
blir fylt med glede. Og her berører vi
selve kjernen: «Jeg er» – slik benevner
jo Gud, den absolutte eksistens, seg selv.
Og han sier videre: «Det dere har gjort
15

Klassekampen. Der svarte 40 prosent
av kvinnene at de ville beholde grensen
for selvbestemt abort på 12 uker,
mens 31 prosent av mennene mente
det samme.
mot en av disse mine minste, det har dere
gjort mot meg».
Disse temaene har han skrevet fyldige
bøker og mange avisartikler om.
– Mitt håp er at folk skal betrakte skulpturene
og dele tanker om livet, og da
gjerne rundt dette bålet. Ikke minst kan
skole- og konfirmant-klasser ha glede
av slike samtaler. Det er lettere å snakke
om for eksempel seksualitet samlet
rundt en skulptur, enn i et klasserom.
Jeg håper at de som kommer hit,
kan reflektere rundt helt grunnleggende
menneskelige forhold, og rundt dette
at vi mennesker er vevd sammen til et
fellesskap.
Han mener abort-problematikken er et
godt eksempel, og et symptom, på hvordan
samfunnsveven nå rakner.
– Sammen skulle vi ha dannet et trygt og
varmt teppe som ikke minst løfter fram
og beskytter kommende liv. Vår felles
framtid står og faller med dette. Med en
fødselsrate på 1,4 er vi faktisk utdøende.
Vårt problem er ikke den ytre fienden,
men den indre. Vi må beskyttes mot oss
selv. Vårt beste forsvar er derfor ikke
militærvesenet, men består av å ha en
lovgivning og en kultur som støtter den
gravide kvinnen. Det er ikke kvinnefrigjørende
å la den enkelte gravide
bære hele vekten av valget om å beholde
et barn eller ikke.
– Så her er det helt tydelig ikke snakk
om kvinne-sak, men heller om mannssak.
Men aller mest er det snakk om vår
kulturs selvmord.
Han forteller om den eldste skulpturen
man kjenner til, en 30 000 år gammel
liten bronseskulptur av en høygravid
kvinne, funnet i Afrika.
– Den sier alt om hva som stod sentralt
i den kulturen, nemlig kvinnen som
ga liv og førte slekten videre. Dette er
visdommen i alle livskraftige samfunn.
Det motsatte representerer et tidlig
stadium av kunstig intelligens.
Wyller erfarer at det er en bevegelse
i tiden som søker tilbake
mot det vi har tapt.
– Mange opplever livet som
kaotisk og meningsløst. Denne
lille skulpturskogen peker på at
alt og alle er flettet sammen i et
skjebnefellesskap.
Tilgivelse og nåde
Ferdinand Wyller påpeker at
abort angår hele samfunnet, og
trekker frem noe av det Mor
Teresa sa i sin takketale etter at
hun fikk Nobels fredspris i 1979.
– Og nå kan vi få en abortlov som gjør
det enda lettere for menn å presse sin
partner til å fjerne livet i seg selv. Ganske
talende er det flere menn enn kvinner
som ønsker å utvide abortgrensen,
sier han og viser til en spørreundersøkelse
som ble gjort på oppdrag fra
16

Mange opplever livet som
kaotisk og meningsløst.
Denne lille skulpturskogen
peker på at alt og alle
er flettet sammen i et
skjebnefellesskap.
– Da sa hun blant annet at den største
trusselen mot verdensfreden var det
uskyldige ufødte barns rop. Og at når
vi kan ta livet av et foster i mors liv,
hvor mye mer kan ikke da du og jeg ta
livet av hverandre?
Han tror en av grunnene til at abortdebatten
har blitt så betent og aggressiv,
er at svært mange er personlig berørt.
En potensiell skyldfølelse kan hindre
muligheten for gode avveininger og en
sann erkjennelse, mener han.
– Derfor er det helt avgjørende å formidle
at det i Ham som er så «full av
nåde og sannhet», finnes tilgivelse og
nåde for absolutt alt. Dette er faktisk
en forutsetning for en åpen holdning
til abortproblematikken. Nåde og sannhet
er uadskillelig. Dette begrepsparet
er ladet med smerte, men også med
frigjøring, tror Ferdinand Wyller. •
Ferdinand Wyller (f. 1955)
er billedkunstner, musiker
og forfatter•
I fjor sommer åpnet Skulpturskogen
Sofia ved Vrangfoss sluser i Telemark.
Den består av 11 bronseskulpturer fra
Wyllers hånd, og er muliggjort gjennom
finansiering fra Sparebankstiftelsen
Telemark – Holla og Lunde.
Wyller har skrevet bøkene Evangeliet
om Guds Rike, manifestert gjennom
menigheten i det teknologiske
samfunn (1984) og Ikke av denne
verden (2011).
Wyller har fremdeles en samling kunst
stående på en låve. Denne gangen er
det snakk om bilder som venter på
sitt rette sted. Se «pyrografier» på
hjemmesiden www.ferdinandwyller.no
• Her kan du lese mer om skulpturskogen
Sofia: www.nomestiftelsen.no/
skulpturskogen-no/
– Nesten ingen har skulpturert gravide. Men uten slike kvinner hadde vi ikke vært her, sier
Ferdinand Wyller. Fra skulpturskogen Sofia kan han se utover Telemarkskanalen.
17

Jeg ble presset
til å ta abort
– Jeg kommer alltid til å lengte etter dette barnet,
forteller Mona. Hun ble presset av mannen sin til å ta abort.
Her er hennes historie.
Jeg og mannen min prøvde lenge å få
barn. Vi trengte hjelp, og ble endelig
gravide med datteren vår. Da jeg tre
år senere plutselig ble gravid igjen
på naturlig måte, ble jeg overrasket,
men kjempeglad.
Drømmen min har alltid vært å få
flere barn.
Da jeg skulle fortelle det til mannen
min, så jeg en helt ny side av ham.
Han sa at jeg måtte ta abort. Hvis ikke
ville han dra fra meg og datteren vår.
På min første ultralyd fikk jeg se
og høre hjertet slå. Jeg sa til legen
at mannen min ville at jeg skulle ta
abort, men at jeg ønsket å beholde
barnet. Jeg håpet at legen ville si at
det var mitt valg. I stedet sa han at
jeg burde gå hjem til mannen min og
diskutere for og imot.
Mannen min bestilte time til abort.
I ukene før prøvde jeg å overbevise
ham om at vi måtte beholde barnet
som vokste i magen min. Kanskje
Kanskje jeg kunne klare å
få ham til å endre mening?
Kanskje jeg kunne klare
å tøye ut tiden til vi kom over
abortgrensen på 12 uker?
jeg kunne klare å få ham til å endre
mening? Kanskje jeg kunne klare å tøye
18

FOTO MIRJAM DORTHEA HANSEN
– Jeg gråter fortsatt hver dag over barnet jeg tok bort, forteller Mona, som av hensyn til familien ikke ønsker å stå fram med sitt egentlige
navn eller bilde.
ut tiden til vi kom over abortgrensen
på 12 uker?
Det var umulig. Han var fast bestemt på
at han ikke ville ha et barn til.
Jeg følte meg alene og utrygg. Hadde jeg
bare hatt noen å snakke med. Jeg gikk
rundt som i en tåke, helt innestengt i
meg selv.
Dagen kom da aborten skulle utføres.
På venterommet strigråt jeg, og sa:
«Kjære mannen min, kan vi ikke bare
dra hjem? Vi kan snakke mer om det
hjemme. Det kommer til å ordne seg.
Vi kan klare det!»
Ingenting hjalp. «Det som er bestemt,
er bestemt», svarte han. «Nå blir det
som jeg vil».
På legekontoret lå en pille som var lagt
klar til meg. Jeg håpet sykepleieren
skulle se hvor fortvilet jeg var og stille
spørsmål om jeg virkelig ville dette. I
stedet sa hun: «Hvor gammel er du?»
«Jeg er 43 år», svarte jeg. «Har du barn
fra før?» «Ja, en datter», svarte jeg.
«Hadde jeg vært deg, ville jeg også tatt
abort», sa hun. «Du har en tre-åring å
ta hånd om. Det er bedre at du bruker
tiden på barnet du allerede har».
Jeg ble forvirret. Kanskje hun hadde
rett? Kanskje det ikke var et bra
tidspunkt å få et barn til.
Mannen min nikket, og sa: «Ser du, alle
er enig med meg.»
Nå har det gått åtte måneder siden jeg
tok abort. Jeg angret fra sekundet jeg
hadde tatt tabletten. Jeg gråter fortsatt
hver dag over barnet jeg tok bort.
Hvordan kunne jeg gjøre dette?
Hvorfor var jeg så svak? Hvorfor
klarte jeg ikke å stå opp for meg selv?
Kunne jeg ikke bare gått på do og
kastet opp pillen? Hvorfor gjorde jeg
ingenting?
Tiden etter aborten har vært den verste
perioden i mitt liv. Jeg var allerede slank,
men på kort tid gikk jeg ned 10 kilo.
Jeg tok livet fra mitt 10 uker gamle barn
for ingenting. Samtidig tok jeg livet av
en del av meg selv. Jeg har det vondt.
Hjertet mitt er knust. Jeg kommer alltid
til å lengte etter dette barnet. Det er et
sår i meg som aldri vil gro. •
Monas historie er fortalt til Mirjam
Dorthea Hansen. Har du en historie du
ønsker å fortelle?
Send en e-post til post@menneskeverd.no.
Du trenger ikke å stå fram med fullt navn
hvis du ikke ønsker det.
19

GJESTESKRIBENTEN
Anne Eskild er professor i fødselshjelp og kvinnesykdommer
ved Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo.
Forslaget til ny
abortlov kan ramme
de svakeste
Forestill deg at du er Maria. Hun har nettopp oppdaget at hun er gravid. Hun har alltid hatt
uregelmessige menstruasjoner og husker ikke sist hun menstruerte. Maria og de andre
kvinnene i teksten under kunne ha vært ekte personer.
Med dagens abortlov
Maria er nærmest i sjokk, ringer sykehuset og ber om time til
abort. Under ultralydundersøkelsen forut for aborten, viser det
seg at fosterets størrelse tilsvarer rundt 17 ukers graviditet. Det
er turnuskandidaten som undersøker henne. Maria er en av 15
abortsøkende den dagen. Det er satt av omtrent 20 minutter
per abortsøkende kvinne. Maria ser ikke ultralydbildene av
fosteret. «Du kan ikke få abort-pille i dag. Din begjæring må
behandles i abortnemnd siden du er kommet så langt i graviditeten»,
sier legen. «Vil du jeg skal sende din begjæring videre
til nemnda?» «Ja», sier Maria, enda mer fortumlet.
Marias mann vil ikke ha flere barn. De har allerede to barn,
bor trangt og har dårlig råd. Maria får tenkt seg om i løpet av
helga. Hun kan godt tenke seg et barn til, og svangerskapet er
jo nesten halvgått. Hun har sett sine to tidligere barn i svangerskapsuke
18–19 ved hjelp av ultralyd.
Paret møter i nemnd. Mot slutten av møtet ber nemnda om å
få snakke med Maria alene. Da får Maria formidlet at det nå er
mannen som ønsker abort. «Vil du vi skal avslå begjæringen»,
Selvbestemt abort innen utgangen av
den 18. svangerskapsuken vil i verste fall
medføre at kvinnene som har størst behov,
ikke får tilstrekkelig veiledning eller
medisinsk informasjon før aborten.
20

ILLUSTRASJON KARIN KVALVIK JOHANSEN
En planlagt jordomseiling kan være en av grunnene til at det ikke passer å få barn. – Kvinners behov og årsak til abortbegjæring er ulike, og
omtrent halvparten av alle som begjærer senabort, har friske fostre, skriver professor i fødselshjelp og kvinnesykdommer, Anne Eskild.
spør nemnda? «Ja», sier Maria. «Jeg har ikke krefter eller mot
til konflikt. Men hvis dere bestemmer, har ikke jeg noe valg.»
Det finnes kvinner som Maria. Hadde ikke nemnda eksistert,
ville hun antakelig fått abortpille ved sin første konsultasjon,
dratt hjem og blitt innlagt til behandling for oppstart av rier
to dager senere.
Forslaget til ny abortlov inneholder ikke krav om veiledning
eller tenkepause for kvinner som søker abort opp til utgangen
av den 18. uken. Det er ikke alltid de som trenger mest hjelp
og støtte som ber om det.
Med morgendagens abortlov?
Forestill deg at du er en nyutdannet lege, og din oppgave er å
undersøke kvinner og deres graviditeter før en abort. Anna
som er 40 år, kommer inn på kontoret ditt. Hun har ingen
barn. Du undersøker fosteret, og størrelsen på fosteret tilsvarer
utgangen av 17. svangerskapsuke. Anna husker ikke
sikkert siste menstruasjon. Den var kanskje for fire–fem
måneder siden. Hun har hatt så mye å tenke på fordi hun og
partneren har planlagt en ett-års jordomseiling med avreise
om en måned. Anna har lyst på barn i framtida. Men ikke nå.
Miriam er neste pasient. Hun har to sønner og ønsker seg
en jente. Hun hadde siste menstruasjon for 14–15 uker siden.
Hun har nettopp fått beskjed om at blodprøven, som hun tok
i Sverige, viser at fosteret er en gutt.
Kan du si noe som lege? I så fall hva? Dette er kvinnens valg.
Ikke ditt, må du minne deg selv om. Pasientene får abortpillen
under konsultasjonen og avtale om innleggelse for igangsetting
av rier om to dager.
Er nemnder etter uke 12 unødvendige?
Argumentene for ny abortlov har vært at nemndene er unødvendige,
og at kvinner føler seg nedverdiget i møtet med
nemnd. Det er forståelig at kvinner som har vært til krevende
utredninger på grunn av misdanning hos fosteret, synes det.
Men kvinnen har ingen møteplikt i nemnda. Hun vil likevel
få innvilget abort hvis fosteret er alvorlig sykt.
Kvinners behov og årsak til abortbegjæring er ulike. Omtrent
halvparten av alle som begjærer senabort, har friske fostre. Det
finnes kvinner og fostre som kan ha nytte av et møte i nemnd
i stedet for abortpille ved første konsultasjon.
Hvorfor skal vi forandre nåværende abortlov? Det er ikke stor
motstand i befolkningen mot loven vi har. Hvordan veiledning
og informasjon om senaborten skal gis, er knapt beskrevet i
forslaget til ny abortlov. Selvbestemt abort innen utgangen av
den 18. svangerskapsuken vil i verste fall medføre at kvinnene
som har størst behov, ikke får tilstrekkelig veiledning eller
medisinsk informasjon før aborten. •
21

AKTUELT
Regjeringens forslag til ny abortlov ligger nå til behandling i helsekomiteen og skal
voteres over i Stortinget 3. desember. Menneskeverd, ved Morten Dahle Stærk og Maria
Elisabeth Selbekk, deltok på høring i helsekomiteen i begynnelsen av oktober, der de
løftet frem flere problematiske sider ved det nye lovforslaget. Menneskeverds hovedpoeng
er at synet på mennesket i livets første fase har endret seg mye de siste 50 årene.
Ingen snakker om barnet som en celleklump lenger, og også de som ønsker å fjerne
nemnden, erkjenner at fosteret er et menneske.
Denne nye forståelsen av barnet reflekteres blant annet i formuleringen om at abortloven
skal «sikre respekten for det ufødte liv». Det er derfor uforståelig for Menneskeverd
at regjeringen samtidig foreslår å fjerne fosterets juridiske vern til nesten halvgått
svangerskap.
Stortinget
Høring på
Derfor er
jeg medlem i
Menneskeverd
Jeg har «alltid» vært opptatt av at alle mennesker bør ha like
rettigheter. I et samfunn hvor særlig min generasjon blir møtt
med så mange sterke meninger, og hvor det å verne liv er
blitt upopulært, synes jeg det er spesielt viktig å bidra på de
måtene man kan for å styrke rettsvernet for barnet i magen.
Jeg ønsker med mitt medlemskap å være med på å gi
Menneskeverd en høyere stemme i Norge.
Rebecca Fagerland (20), Vinterbro/ Stavanger
Vi vil gjerne høre hvorfor du er medlem! Skriv noen setninger
og send med bilde til susanne@menneskeverd.no
Takk til
Aase Victoria
Aase Victoria
Wangen sluttet
i Menneskeverd
i sommer etter å
ha vikariert som
undervisningsansvarlig
fra
august 2023. I
løpet av sin tid i
Menneskeverd,
gjennomførte
hun rekordmange
undervisningsoppdrag rundt
omkring i Norge, og underviste mange
hundre unge og voksne i temaene livsrett,
likeverd og livshjelp. Vi takker Aase
Victoria for innsatsen og ønsker henne
lykke til videre!
22

Når stortingsrepresentanter sier de vil
stemme for utvidelse av abortloven for å
stå på rett side av historien, tenker jeg at
jeg har en oppgave med å opplyse. Det er
jo på den gale siden av historiens dom de
stiller seg.
Møte med politikere
Menneskeverd møter politikere og andre aktører for
å jobbe sammen om å synliggjøre hva som står på spill
ved det nye forslaget til abortlov. Her fra møter med
Lisa Marie Klungland fra Senterpartiet (øverst), Tove
Elise Madland fra Arbeiderpartiet (t.v.) og KrF-leder
Dag-Inge Ulstein (t.h.). Generalsekretær Morten Dahle
Stærk har hatt møter med flere andre politikere, blant
andre Sandra Bruflot og Erlend Svardal Bøe i Høyre.
Professor Ola Didrik Saugstad i Dagen,
16. oktober 2024
Om alvorlig eller uutholdelig lidelse skal
være en moralsk grunn for å tilby dødshjelp,
må vi ha en klar definisjon av dette,
som ikke er avhengig av selvbestemmelsen
eller av dødshjelpspraksis (…) Debatten har
i stor grad handlet om rettighetene til den
som søker dødshjelp, men den bør også
handle om hvilke plikter vi har som individer
og samfunn. Vi har en klar plikt til
å hjelpe mennesker som lider – men ikke
dermed til å ta livet av dem.
Professor Bjørn Hoffmann i Forskersonen
10. september 2024
Vi som jobber med døende pasienter, er
vel noen av de som er sterkest imot aktiv
dødshjelp. Jeg synes det er betegnende at
vi også er mer mot det enn leger som ikke
jobber med døende.
Signer opprop
mot uke 18
Fram til 27. november kan du
signere Menneskeverds opprop mot
utvidelse av abortgrensen til uke 18.
Du kan enten scanne QR-koden til
høyre for teksten, sende en e-post
til post@menneskeverd.no eller
ringe 22 34 09 00, så sørger vi for at din signatur blir
registrert. Sammen kan vi påvirke utfallet!
Overlege Are Kirkaas Normann ved
Lovisenberg Lindring og Livshjelp i
Morgenbladet 22. oktober 2024
Nå er spørsmålet: Er det ønskelig med en
ny lov som muliggjør fri abort nær opptil
grensen for overlevelse, eller er kvinnens
selvbestemmelse viktigst?
Anne Eskild og Camilla Haavaldsen, professor
og spesialist/overlege i fødselshjelp og
kvinnesykdommer i Aftenposten 28. august
2024
23

Et barn verdt
å feire!
– Jeg var kjempeglad for at jeg var gravid
og for at vi skulle få et barn, og så ble jeg
stadig spurt om jeg ville ta ham bort.
Jorunn og Stefan Heggelund opplevde
abortpress da de ventet Noel. Flere familier
kan fortelle liknende historier.
Abort på Downs syndrom skal ikke være en
selvfølge. Og ingen foreldre skal føle press om
abort. Vi står sammen med foreldrene for deres
rett til å fullføre svangerskapet. Hvert barn er
verdt å feire!
Send SMS FEIRE til 2002
(270,-) eller Vipps valgfritt
beløp på #12698.
Se filmen
om Noel og
foreldrene her